Vinnerliste

Ser ikke problemet. Jeg brenner jo opp bevisene..

I utgangspunktet skal man egentlig ha tillatelse til å felle tørrtrær, da tenker jeg på tørrgran og furu og ikke ei halvråtten bjørk i fjellbandet. Men i praksis blir det ikke sagt noe på det om det er til ved på stedet, så i det store og det hele uproblematisk. En anna ting er av vi som ferdes i naturen bør forventes å ha satt oss litt inn i betydninga døde stående og liggende trær har for skogsøkologien - altså som potensielle rugeplasser for fugl, til grobunn for sopp- og lavarter mm. Men også for inntrykket av å oppleve en gammal skau, så jeg velger å la tørrtrær i vannkanten og ås-/stupkanter få stå for å bevare noe av gammalskaufølelsen - og heller ta ei unnseelig gran i et tett holt unna vann og åskanter. I naturreservat er det særlig strenge regler for vedsanking, og her synder stort sett alle som ligger ute i skauen/barskogreservater..

Jeg bruker yttertøy av microfiber. Skallplagg blir for klamt og bomull tørker for sakte.

Sånn her cirka? Hvorfor? Til temaet – kommer ikke til å ofre ny straffelov en eneste tanke når jeg fyrer mitt neste bål.

Kanskje ikke helt ot. men nærmer oss høysesong for rapping av juletrær på rot. Det burde i utgangspunktet da være straffbart å ha stjålet juleglede i stua.

Hva som brukes til ved avhenger kanskje litt av hva som er tilgjengelig. Her hvor jeg bor er det ikke mye brennbart på "ei halvråtten bjørk. Den er kliss våt fra under barken og tvers igjennom det meste av året, men gran og furu er ofte et bedre utgangspunkt. Gran er det ikke så mye av her som ikke er drevet skog, men noe Sitkagran er det nok som vokser vilt. Enkle furuer er nok lettere å finne i løvskogen, men kommer du opp over tregrensa så er det vanligvis ikke så mye annet enn einerbusker. Men viktigheten av å la gamle døde trær få ligge i naturen bør kanskje fokuseres mer på, og spesielt overfor de som "pleier" naturen i nærområdene og de som driver kommersielt skogbruk. Men det var ikke dette som var temaet. Her på vestlandet er det lite drevet skog som kommer i konflikt med friluftslivets bålgleder, og jeg vil tro at de aller fleste vil fortsette som de alltid har gjort. Reelle friluftsfolk fyrer kaffebål på gamle bålplasser eller på steder hvor sporene lett forsvinner og henter ved der den er tilgjengelig. Speiderne fortsetter som de alltid har gjort med å skamfare store levende trær, felle mindre trær ca. en meter over bakken og forlater området som om det har vert krig, eller i beste fall en militærøvelse. Kanskje litt satt på spissen for speidernes del, men når en ting blir satt på spissen så står den som regel best. Speiderne har ellers stort sett faste plasser som de bruker til slik aktivitet. Jeg tror ikke at flertallet av oss som driver et litt seriøst friluftsliv trenger å tenke så mye på denne loven uten at vi er i privat kommersielt drevet skog, og det er vel stort sett bare på Østlandet og i by og bygdenære strøk du finner denne skogen. Der jeg ferdes er det ofte mye viltvoksende bjørk og grunneierne tar nok ut en del av denne til ved, men den lille delen som jeg eventuelt bruker til mitt kaffebål vil nok ingen merke og i hvert fall ikke på lommeboken. Men for all del. Lovene våre er det ikke opp til hver enkelt å tolke så vi får vel se etter hvert hva som skjer. Jeg tror ikke noen lider nød på grunn av den veden som gikk opp i røyk her.

Lettere å hugge seg i foten eller i andre kroppsdeler med ei lita tur øks enn en solid kniv. Fordi, når man splitter ved med kniv så "økser" man ikke, men setter knivbladet i enden av veden og klubber i vei på baksiden av kniven med et høvelig stykke ved som hammer. Kunne godt tenkt meg en BK2 jeg også, men tviler på at den ville bli brukt som turkniv. Nei, den faller i "kjekt å ha" kategorien. Så en video en gang av en kar som testet en BK2 mot en ESEE 5. ESEE 5 koster nesten dobbelt så mye som BK2, men likevel, det foregikk lenge (enda?) en ESEE vs Becker/Ka-bar "krig" der ute. Tilhengere av den ene merket hevdet deres kniv/knvistål var bedre enn det andre osv. Det han på videoen gjorde var å skru den ene kniven fast i en skrustikke med eggen opp, så holde den andre kniven på tvers over den første, egg mot egg, og så hamre lås med en gummihammer på knivryggen på den øverste. Altså som om han forsøkte å kløyve den ene kniven med den andre kniven, som om den var ei grein. Så byttet han plass på de to og gjentok samme "øvelsen" på en uskadd del av bladene. Noe meningsløst kan man si. Men "meningen" var altså å teste hvilken av de to som fikk mest skade på bladet. BK2 tapt kampen, ble større hakk i bladet på denne enn på ESEE 5. Og slik "vant" ESEE denne noen meningsløse krigen, i alle fall i den videoen. (Forsøkte å finne videoen på youtube nå, men det blir som å lete etter den berømte nåla da disse knivene er noen av de hyppigst omtalte over alt ser det ut til) Hmm...nei om jeg skulle kjøpt en ny kniv nå som skulle tåle litt brutal bruk, men samtidig også skulle kunne brukes om...eh..kniv(!) så hadde jeg kanskje vurdert en Benchmade Adamas, https://www.lamnia.com/no/p/6434/kniver-og-foldekniver/kniver/benchmade-fixed-adamas-brun ..... Ikke så stor og tung, og med kortere og litt tynnere blad enn de nevnte "kjempene" her, men solid nok vil jeg tro.....

" § 323. Mindre tyveri Med bot straffes den som gjør seg skyldig i tyveri når straffskylden er liten fordi det gjelder en ubetydelig verdi og forholdene for øvrig tilsier det. Tilegnelse av naturprodukter, herunder stein, kvister, vekster mv., av liten eller ingen økonomisk verdi under utøvelse av lovlig allemannsrett, straffes likevel ikke." Så du tolker det dit at å forsyne seg med ei død, tørr lita bjørk oppe i et øde dalføre for å fyre et kaffebål er tyveri? Selv om loven sier at naturprodukter som for eksempel stein, kvister, vekster, med videre som er av liten eller ingen økonomisk betydning er unntatt? Og selv om grunneiere over det ganske land snakker om hvor fæl "gjengroingen" av norsk natur er? For å si det forsiktig er det en ytterst spesiell tolkning av loven du legger frem her.

Tenkte å prøve meg på den gamle normalruta opp til Hovsnebba, nemlig det som blir kalt for Tjuvstigen/Tjuvstien. Etter å ha snakket med gårdseier ved Furu om å få parkert der fikk jeg noen beskrivelser på ruta. Han sa også, slik som jeg hadde lest i andre turrapporter at det ikke finnes noen sti lenger, og nederst er skogen så tett at det er relativt utrivelig der! Grov rutebeskrivelse av Tjuvstigen (bildet har jeg tatt ved en tidligere anledning) Får å unngå skogen tenkte jeg å prøve meg på ei litt anna rute forby skogen, så jeg fulgte en gammel vei fra krigens dager fram til en tysk bunkers på Oreima hvor snørasene fra Kufonna lander. Her var det ikke skog, men mange klipper og bratte svaberg for å komme seg opp på selve Tjuvstigen. Det gikk greit å komme seg opp her, mange alternative ruter for å unngå klatring i stupene. Kom meg opp i Tjuvstigen og fortsatte forby ett lett klyvepungt før jeg kom opp til ei hule ved ett nytt kort og enkelt klyvepunkt. Fra avstand, eller fra Sunndalen ser disse tre klyvepungtene meget utsatt og bratt ut, men det viste seg at de var nokså enkel å passere, nesten litt for enkelt, da det ikke gav meg noen utfordringer! Det gjaldt også det øverste klyvepartiet, som var ca 30 høydemetre med bratt gange på ett ødelagt svaberge. Etter det fulgte enda ei stor bratt gress-slette før jeg måtte opp på Høgslåa (1000-1300m). Her ble det synlig sti ett stykke, men den forsvant ned mot Bjønnalauvet og normalruta til Hovsnebba. Fortsatte oppover, men i stedet for å følge ruta markert på kart fikk jeg rett på ei renne og kom ganske enkelt opp på ryggen mellom V1 og V2. Herfra å opp til toppen var det glassert is over alle steiner, så jeg løp ikke opp! Retur samme vei, men ettersom det blir så mørkt i disse dager prøvde jeg meg på skogen mot Furuveita, da det er vanskelig å finne ei rute ned stupene i Kufonna i mørket. Fikk konstanter at den her skogen var av verste sort, type ugjennomtrengelig kratt på 2-3m høyde, nesten så ille som noe av krattet som møtte oss i Alaska i fjor. Trærene lå selvsagt på skrått, så å bevege seg langs var vanskelig. Jeg kom meg litt ned mot stupene hvor trærene var høyere og snart kunne jeg krype/treklatre meg langs mot Furutveita. Sendte ned endel steiner hele veien for å sjekke hvor langt unna stupene jeg var. Flott med sonar! Det funka fint å jeg peila meg inn på Furutveita og kom meg ned til bilen igjen.

Hvordan du vet at du har valgt rett teltplass... A moment in time by Espen Ørud, on Flickr

Planen var klar. Fri på fredag, pakke sovepose og fjellduken i sekken og gå opp på fjellet fredag og finne en passende leirplass. Jomar skule komme etter utpå kvelden. En treg start på fredag gjorde at jeg ikke kom meg i vei før over klokken 12. Jeg hadde pakket så lett som mulig for jeg syntes kroppen kjente slapp og jeg følte meg sliten. Maten var enkel, Real turmat frokostblanding og middager. Jeg hadde også meden åpnet pose peanøtter og en plate sjokolade. Etter å ha parkert bilen og lagt i vei merker jeg at kroppen ikke er særlig slapp, likevel velger jeg å holde et rolig tempo opp den bratte lia. Sekken veier ikke mer enn ca 13 kg, men jeg vil spare på kreftene fordi jeg har tenkt ta en runde med hagla før det blir mørkt, dessuten blir det jakting i morgen også, så det blir en del skritt i løpet av helga. Bratt oppstigning, holder et rolig jevnt tempo. Kommet opp fra skogen og det blir mer lettgått terreng. Det blir leirplass her, bare å begynne jakta rett fra soveposen. Etter å ha funnet en fin leirplass for natten pakker jeg sjokolade, litt klær og ammunisjon over i en mindre sekk og tar en jaktrunde. Rypa har samlet seg i store flokker og tar til vingene på mange hundre meters hold. Vanskelige forhold! Klokka 18.00 er jeg tilbake til leiren. Jeg er gruelig sulten, har spist lite etter jeg dro hjemmefra. Etter å ha funnet frem Optimusen finner jeg ut at jeg har glemt alt fyrtøy hjemme. Tabbe! Jeg får tak i Jomar og forteller om fadesen! Jeg får beskjed om at det er flere timer til han kommer. Jaja, da er det bare å legge seg i soveposen og knaske i seg litt peanøtter i mens. Nysnø på fjella i Trollheimen, midt i bildet ses Snota. Rundt midnatt kommer Jomar. Da har jeg sovet litt, holdt ut et par timer med regn og ligget og sett opp på stjernene og månen, etter regnet ga seg. Jeg får kokt vann, spist en pose Real og kjenner velværet bre seg. Jomar har tatt seg tid til å finne ved på tur opp og fyrer opp et lite bål, etter på drar han et par bokser øl opp av sekken. Knall! Klokka blir halv 2 før vi kryper i posene og sovner. Bål skaper stemning i natta. Morgenstund. Utsikt fra soveposen. Klokka ringer klokka syv, planen var å komme seg ut på jakt og ta rypene på senga. Det skar seg, soveposen var god og varm og klokka ble halv ti før vi kom oss i vei på jakt. Pakker ned utstyret før jaktrunden. Jeg er ved godt mot og gleder meg over en fin overnatting på fjellet. Rypa er vanskelige i dag også, store flokker og like skye som i går. Det viser seg at rypa sitter lavt i terrenget og vi må gå nede i fjellsidene, noe som resulterer i en del høydemeter og tunggått terreng. Men til slutt greier jeg å snike meg inn på en enslig rype og skyter den på bakken. Det blir eneste fangsten på oss denne helgen. Men det er greit det, det skal ikke bare være lett å få disse rypene synes jeg! Endelig! Årets første rype på undertegnede. Har gått noen tusen skritt for å få denne. Bildene er ikke av topp kvalitet, hadde bare med iPhone på denne turen, men forhåpentlig vis klarer bildene å formidle hvilken fin tur dette hadde vært. Kjempe opplevelse å ligge under åpen himmel, og å toppe turen med en rype var virkelig prikken over i'en. Jeg ser virkelig frem til neste overnatting i fjellduk og sovepose! Neste tur kanskje? [url={url}]Vis hele artikkelen[/url]

Det skjer rare ting på fjellet når nordlyset uteblir... Weird stuff happening @ Halloween in the mountains by Espen Ørud, on Flickr

Tok sjansen på en nattlig tur på fjellet til en av kommunens turhytter i håp om at skydekket skulle sprekke opp i løpet av kvelden og vise frem litt nordlys. Etter en del venting med kaffekoppen som selskap sprakk skylaget opp en stund lenge nok til å få både et fabelaktig show og noen ok bilder selv om månelys ofte gjør bildene litt vel mye "dagaktige" etter min smak for nordlysbilder... The dam @ Rundvannet with moonlight and northernlight by Espen Ørud, on Flickr

Julepresang fra kona og barna, til meg selv -- men mest for dem: inReach SE, kr. 3 150,- fra DNTs nettbutikk: Så kan kona slappe av når jeg er på tur...

Vi parkerte ved "sameleiren" og gikk derfra. Var masse folk som gikk der da vi kom tilbake, inkludert barn, og de så ikke på langt nær like halvdøde ut som meg på vei oppover, så at jeg er i dårlig form er et utvilsomt faktum, hehe.. Nedover gikk vi på andre siden, men merkingen endte midt i et høyt gjerde så etter det laget vi vår egen sti. Og ja, selvsagt var det gøy ☺ Har hatt lyst til slik i årevis! Jeg endte opp med 55 literssekk for a bruke som reisebag, fremtidig hytte-til-hytte-sekk, samt til overnattingsturer hjemme i skogen ☺ Han jeg kjøpte av mente den ville være egnet til alt sånt. Ang penger så er jeg heldigvis snart ferdigstudert selv, og da blir det nok fart på sakene, men jeg synes definitivt å merke et visst klasseskille mellom oss grandiosaspisende ufaglærte østfoldinger, og fjellheimsfolket med sine hytter og range rovers og merke-turklær Det er en slags kulturell og økonomisk barriere som ligger der, selv den sikkert er større mentalt enn reelt. Men å klandre noen for det blir nok en meningsløs affære. Vi ble uansett ikke ordentlig skremt, verken av stilige fleecegensere eller bratt sti, så alt er jo vel ;D

Eg har ingen problem med å sjå dette noko nyansert. Eg opererar sjølv som turleiar for den lokale foreininga innimellom, utan at det betyr at eg er gift med Dnt eller ikkje kan være ueinig. Som nokre allereie har vore inn på, er det fleire instansar som skal koplast på når det gjeld forvaltning av arael, også nasjonalparkane. Nasjonalparkstyret skal nok også forhalde seg til fleire i sine prosessar, ein har reglar for høyring og medverknad osv, så det er vel ikkje heilt beinkløyvd, og ikkje berre Dnt som sviktar, når ein begår det enkelte betraktar som overtramp. Sjølv dauar eg ikkje av å gå meg frampå ein raud T, og går gjerne langs rutenettet om det er formålstenleg. Men den aukande andelen av inngrep som er vanskeleg å reversere, ser eg på med bekymring. Både i nasjonalparkane og i randsonene, som openbart i enkelte områder skal utviklast til reine tivolia (dont even get me started kva gjeld den hersens via-ferrata moten). Eg arbeidar også som guide, innanfor reiselivet, i eit lite enkeltmannsforetak. Eg har sagt nei til arbeid, som for meg har vore i strid med å tenke miljø og bærekraftig produktutvikling innanfor reiselivet. Til tross for at det kunne gitt ein pangstart og finare tal i rekneskapen min. Dette er ikkje fordi at eg må ha fjellet for meg sjølv. Det handlar om at eg unner borna mine og komande generasjonar moglegheitene til å å ferdast i og oppleve urørte områder (i den grad dei er att). Mine born kosar seg på Dnthytter, med sosialt liv, nye bekjentskap, hyggeleg stemning osv. Likevel er det ikkje til å kome frå, at veksten eg såg hjå borna mine denne sommaren, eit par veker på tur utanfor alt som heiter alfarveg og sti, var av ein heilt annan karakter. Opplevinga var enorm, og eg trur den er med dei langt inn i vaksenlivet, og dels formar kven dei vert. Eg snakkar ikkje nødvendigvis berre om naturopplevinga "utover", men også det som skjer innover. Eg såg nærast lyspæra gå opp over hovudet på dei, og mange av livets små og store spørsmål fekk nok sine svar, utan at dei nødvendigvis vart stilte. For å ta i bruk ein klisje: det var sjelsettande. Dotter mi sa, på dag to av turen: "Mamma, du likar slike stader der det er lite folk og ingen hus. Eg likar ikkje det så godt. Eg kjenner meg liksom litt liten. Eg trur eg likar betre å sjå litt av sivilisasjonen. Ikkje så mykje, men litt". Vi snakka om det, og eg anerkjente kjenslene hennar. Eg hørte ikkje meir om dei. Det skjedde noko med henne i løpet av turen. Kva gjeld folkehelse er eg usikker på om det i det heile bør være eit gyldig kort i Dnt diskusjonen. Eg arbeidar delvis med folkehelse gjennom mitt virke med frisktrening og til dels rehabilitering. At ein kan bidra i dette perspektivet, ved å senke terskelen for å komme seg avgarde er det ikkje tvil om, men i eit folkehelseperspektiv, skal ein verkeleg få sving på dei som har tungt for det, er det så mykje anna som må på plass før dette er eit tema. For dei som nyttar seg av eit utbygd alternativ.....vel, så ville dei vel kanskje nytta seg av det utan også. Eg skulle faktisk ynskje meg data på kven som er brukarane av dei ulike tilboda etterkvart, gjerne litt nøyaktige data. Eg har ein mistanke om at folkehelsekortet då hadde blitt sterkt svekka. Edit: 5 minutt etter eg posta dette inlegget for andre gong (det første forsvann, grrrrr) fekk eg denne linken tilsendt av ei vennine på Fb. Som ein link tilbake til mi dotters utsegn? http://harvest.as/artikkel/Kontroll

det her er forumets beste tråd.