Vinnerliste

Er litt stuss på dagens trend. 10 på topp og lignende. Jeg ble i fjor forespurt om jeg orket å gå på en topp og legge postkasse boks der. Svarte så følgende: Ka i hell.... ska dåkker der oppe? Har vært i området (på toppen) en gang og det holdt for meg. Urete med rasfarlige steiner, vondt og gå, og veldig ofte glatt. Sist jeg gikk der tok jeg ut haglpatronene ut av børsa. Tror neppe at det fins en god vei å gå dit. I tillegg er det minimum 2,5-3timers marsj. Nei, dit opp får dere ikke lurt meg. Fikk til svar, de hadde brukt de fleste topper opp, og den toppen såg ut som en ok topp? Nei, ingen av de hadde vært dær. Dessuten er den blant de "valgfrie" ikke de obligatoriske. Snakket i etterkant med en kompis som gikk dit, han fant en vei som var under tvil gående, men langt fra god. Er fare for å gå seg ganske fast om en går feil, og blir det regn mens du er der så blir nedturen trasig og vond. Er litt stuss at det er mulig. Når det blir høy vanskelighetsgrad med tipåtopptopper synes jeg kansje de har bommet litt. Mulig det er meg, men tenker nå at når det er en "allmenn" topp og liksom med i en brosjyre/opplegg så burde det i det minste vært "prøvegått" av arrangører. Jeg ferdes mye i området men dit orker ikke jeg å gå. Ur, sprengstein og vondt. For å si det sånn, jeg hadde ikke vært overasket om noen hadde falt og skadet seg der oppe, og måtte hadt hjelp ned.

Man har jo, som alle vet, lett for å skrive om produsenter når de ikke leverer det de har lovet. Det er forbausende lett å motivere seg til å klage... Selv har jeg gitt etter for den motivasjonen noen ganger, men nu er saken annerledes... Noe helt motsatt. Jeg sendte en mail til Rottefella for noen dager siden fordi bindingen min hadde gått i stykker pga materialtretthet (bilde av bindingen ble vedlagt). Bindingen er ikke lenger i deres sortiment, så jeg var helt avhengig av at noen - sportsbutikk eller Rottefella - hadde noen ekstra liggende. Rottefella svarte at det hadde de, og fordi den var utgått (og fordi feilen skyldtes materialtretthet?), fikk jeg den tilsendt vederlagsfritt. De betalte t.o.m. portoen! Tusen takk, Rottefella!

Vinterskog i Siljan, Telemark.

Jeg har tidligere vært på en del overnattingsturer alene, men da bare en natt. Jeg går mye dagsturer alene, men også mange kortere turer sammen med venner. Ettersom vennene mine her jeg bor nå har liten interesse av turer utover dagsturer og koslige hytteturer har jeg sakt at til sommern blir det ukestur (+/-) alene. Det er ingen som tviler på kunnskapen eller ferdighetene mine, men alle reagerer på at jeg skal gå alene i fjellet. Foreldrene er selvfølgelig på "tenk hvis det skjer noe". Den er forsåvidt grei, og noe som selvfølgelig bør tenkes gjennom. Men så kommer alle spørsmålene om hva jeg skal gjøre, om det ikke blir ensomt, skummelt og gud vet ikke hva. Samtidig kjenner vi alle sammen menn (litt eldre enn meg) som går turer alene og ingen reagerer på det. Hvorfor er det forskjell? Er det noe rart med ei jente som syns det er greit å gå alene? Har samfunnet innprenta i oss at jenter ikke skal være alene? Hva er forskjellen i at jeg går dagsturer alene og lever alene hjemme i leiligheta mi mot at jeg går alene tur på fjellet og sover i telt? Hvorfor er jeg hu asosiale skrulla (en kommentar jeg forøvrig er halvhumoristisk ment og jeg ikke tar meg nær av, jeg bare lurer på hvorfor) når jeg vil tilbringe en uke i naturen alene, mens det er helt naturlig at menn gjør det samme? Det er foresten veldig hyggelig med tur sammen med folk også altså, så ikke missforstå hehe

Punkeren med solbrillene og den digre sekken taler med vett. "Fjellvettreglene" are a bit like the Code of the Brethren - for guidance.

Kjør på! Gå på alenetur så mye du vil. Og gjerne ta en tur ekstra for å gjøre folk ekstra "urolige". Jeg er sterk tilhenger av det enkle liv i ensomhet ute i naturen. Mer enn gjerne i selskap av en hund. Hva er vel bedre? I dagens moderne teknosamfunn er det nærmest et ufravikelig krav om at man "må være tilgjengelig", nesten uan-faen-sett. Folk sitter i kinosalene, på restauranten, på møterommet og i skolesituasjon og oppdaterer fjasbokstatusene sine. I mine øyne er det sykt. Jeg opplever det som respektløst når noen jeg evt sitter over en kaffekopp med, tar fram mobilen sin. Om så bare i et flyktig øyeblikk. Det er helt vanlig i dag. Sikkert bare jeg og noen få andre fossiler som gidder å bry seg om det. Jeg vet jeg "henger etter" i mine meninger her, men jeg står på at jeg synes det er idiotisk. Og trist. Få ting er deiligere enn å slå av mobilen, melde seg ut av det moderne samfunnet, og komme seg ut på tur. Nyt alenelivet på tur. Nyt lydene, inntrykkene og lukten av naturen. Det er hva livet dreier seg om. Kanskje vi sees på fjellet! Det blir i såfall på god avstand

Er ikke alltid en har en prest tilgjengelig. selv bruker jeg prest kun til dåp, konfirmasjon, bryllup og gravferd.

Ser ikke vitsen i å stusse over Lars Monsen sine avlivingsmetoder. Et velrettet knyttneveslag i hodet avliver en ørret meget effektivt. (Ps! Det hender at mennesker slår hverandre ihjel med ett enkelt knyttneveslag mot hodet...) Lars Monsen, jeg og mine turkompiser gidder ikke å bære rundt på ei spesialkølle til å slå ihjel fisken... Dersom man ikke klarer å knerte den med knyttneven kan man jo bare gripe fatt i nærmeste stein!

Jeg har ikke skrevet noe i tråden tidligere men har hittil lest den fra A-Å. Indirekte er tråden basert på fjellvettregel nr. 7. "Gå ikke alene". Videre er også mange av innleggene basert på de andre fjellvettreglene. Fjellvettreglene ble jo introdusert på bakgrunn av alle ulykkene i norske fjell etter påsken 1967. Når jeg leser innleggene i tråden virker det som at disse er farget av nettopp fjellvettregelene. Siden disse 9 fjellvettreglene ble nedskrevet, ser det ut som at disse er blitt normer som vi føler oss bundet av. Det blir en form for moralske normer. Jeg er riktignok ikke født før på slutten av 80-tallet, og kan vel si at jeg har vokst opp med disse i "tåteflaska", likevel om de ikke alltid har vært like fremtredende, men har heller fremkommet mer indirekte gjennom andre formidlingskanaler. Nå sier jeg ikke at disse normene alene, er årsaken til slike kritiske spørsmål for alenetur kommer frem, men kan være en del av bildet. Slik jeg ville sett det kan man eksempelvis sette fjellvettreglene opp mot hverandre. La oss si at hovedregelen er "gå ikke alene". Men unntaket fra denne er de andre fjellvettreglene. Jeg kan f.eks. si det sånn: "Hvis været og værmeldingene er fine(fjellvettregel nr. 3), og jeg er rustet mot vær og kulde(fjellvettregel nr. 4) så kan jeg likevel gå alene. Personlig er jeg likevel for å kunne dra ut på tur alene. Men jeg vet av erfaring at i høyfjellet skifter været fortere enn man kan forutse. Tidligere i dag så jeg en dokumentar på en av NRK kanalene som viste blant annet om hvor beskyttende vi er ovenfor barn. Dersom det alltid skal være slik at vi skal gjøre alt for at barnet ikke skal brekke et bein, eller slå seg, så får heller ikke barnet utviklet seg, fordi det blir fortalt hvordan ting skal gjøres. Når man blir satt i et slik system at man skal utføre en oppgave sånn og sånn, så vil man kunne måle resultatene opp mot andre. Det blir altså en konkurranse, og man vil ikke i like stor grad få utvikle seg selv for å løse en problemstilling. Man blir altså bundet av de normene som samfunnet har satt. I dokumentaren var det en psykolog som kom med et klart eksempel: "Når et barn lærer seg å gå, vil veien frem til målet være å falle, for å så reise seg opp igjen, og tilslutt har man lært å gå". Jeg har kanskje beveget meg litt utenfor temaet, men det illuserer veldig godt hvorfor folk reagerer slik de gjør når man hører folk er på alenetur.

Du bør også legge inn hviledager. Ca en i uka er normalt, men behovet er avhengig av form og hvor hardt man går/ tungt du bærer. Det lønner seg ikke å skippe dem.

Hmm.... Dette er vel egentlig ganske enkelt? Hva gjør du når du har feber hjemme, og ikke ligger i sofaen og ser på reprisen av mcgyver? I førstehjelspakken min som alltid er med på tur ligger det noen allergitabletter, paracet (+ibux) og noen imodium tabletter. Tar minimalt med plass, og veier nada. Så jeg ville tatt meg noe paracet og det hjelper ofte godt på den "feberfølelsen". Så er det vel bare å traske i vei tilbake til hytte/hjem i det tempoet man er komfortabel med. Fryser man, kler man på seg. Er man kald, letter man på bekledningen. Så egentlig gjør man vel ingenting annerledes enn når man er frisk. Ting tar bare litt lengre tid, og føles ubehagelig siden man er syk.. Evt. hvis du har en del reserveproviant kan du legge deg ned i teltet å håpe at du har en god bok du kan lese i en dag eller to hvis du kjenner at dette er noe som vil gå over ganske fort. Det går også an å legge seg inn på en hytte hvis du finner. Her er jo også ofte mat. Men jeg vet ikke om jeg hadde satt pris på å legge meg i en seg som fortsatt var varm etter at forrige person som dro derfra hadde ligget der i 3 dager med influensa.

Har 4-manns utgaven, og er svært fornøyd. Pass på å få 2011 mod og opp med forbedret lufting. Manglende myggnett i inngang fortelt er kanskje ett minus, og snorer i ventilasjonslukene utvendig burde vært standard. (Jeg har fått tak i 2 ekstra + 2 plugger for å unngå slappe luker) Liten friksjon mellom teltstoff og pakkpose gjør det glatt ved pakking/faller lett ut. Litt øvelse må til for å få stengene sammenslått i like lengder pga. hylsene leddet består av. Lyden når regnet treffer ytterteltet er ganske skarp, men egentlig bare pirk. Lett å slå opp, fin vekt og god kvalitet gjør dette til ett ypperlig telt tross alt. Romsligheten og god lufting er viktige trivselsfaktorer på tur, og angrer ikke på kjøpet.

Det er faktisk en god tanke. Å legge opp til en registrering av friluftsrelaterte ulykker, mener jeg. Og hvem bør stå for dette. Jeg har litt med turistforeningen å gjøre, og jeg undres på om ikke dette burde være en oppgave fo de - med sitt tette nettverk over hele landet. Jeg skal ta med denne ideen videre, tro jeg.

Du får full info på hjemmesiden t Lundhags. Og "kängboken" fra Lundhags som finnes gratis på bl.a XXL. http://www.lundhags....in-investering/

Generelt er det vel her ligesom for resten af livet at have respekt for at det ukendte og være parat til at noget skal læres fra andre. For at reducere mængden af ulykker generelt gælder det at gå systematisk til værks ligesom et arbejdstilsyn gør for at mindske arbejdsulykker og en trafikstyrelse gør for at mindske trafikulykker. Jeg kender til, at Norges Klatreforbund foretager en ulykkesregistrering og forsøger af den vej at blive klogere - se her: http://www.klatring.no/Sikkerhet/tabid/4740/Default.aspx Der er måske også andre i Norge, som forsøger at blive klogere ud fra rapporter på ulykker og næsten ulykker - det ved jeg ikke.

Beste måten å ta livet av fisken er å drukne den i vannet.

Den beste strategien for å hindre ulykker har å gjøre med mental innstilling. Det betyr å ha ydmykhet for forholdene i fjellet, et realistisk forhold til egne ferdigheter og krefter, observere omgivelsene og værskifter og ikke minst observere seg selv. Alt fra gnagsår til kalde partier på kroppen eller lavt energinivå. Når man begynner å "gå på viljen", skal man være ekstra oppmerksom, for da presser man grensene. Da er det vanskeligere å være objektiv. Stoppe og sette telt, eller returnere i tide. Legge forholdene til rette for å ha god tid, ved feks å avtale retur med god margin, og ved å beregne nok mat og brensel. Ikke forkusere for mye på hvor langt man skal gå pr dag. Når fortvilelsen kommer, snu seg fra vinden og puste dypt med "hele kroppen", holde kodet kaldt. På korte turer ha med dobbel mat og brenselmengde, på lengre turer, en god margin. Og selvfølgelig riktig utstyr, som man kan bruke.

Gjekk over til Runde fyr, som er DNT-hytte på fredag etter skulen. Her er resultatet. Ikkje 110% fornøgd Runde fyr by K.Sund, on Flickr

Tror jeg sover på utsiden av teltet etter å ha lest alt dette .

Av og til er det noen som betrakter oss fra skogen. Som for eksempel her, en kveld da jeg gløttet ut av teltåpningen..

En liten "skrekkhistorie" fra da jeg vandret på Svalbard i 1986. Jeg var alene, og bodde i telt. Som isbjørnbeskyttelse hadde jeg snubletråd rundt leirplassen, og en 357 revolver. I et innlegg litt over dette snakkes det om fantasi. Vel, ei natt hørte jeg skumle lyder på utsiden av teltet. Noe ruslet rundt der ute! Av og til kunne jeg høre at det ramlet stein ned fra nærmeste skråning. Jeg ble liggende og lytte. Snart hørte jeg tung pusting, og noe som strøk langs telttuken. Plutselig fikk jeg et slag midt i ansiktet. Lynraskt var jeg oppe i sittende stilling med revolveren skuddklar. Hva pokker var dette?? ..og så våknet jeg på ordentlig. Jeg hadde drømt, og drømmen ble styrt av reelle lyder på utsiden: Skifer som helt naturlig løsnet og skled ned fra fjellsiden av og til. Vinden hadde øket på, og telttuken hadde begynt å røre på seg. Det var dette jeg i drømmen oppfattet som at noe drev og snuse rundt teltet. Slaget jeg fikk var et vindkast som hadde løftet teltduken for så å slenge den i ansiktet mitt. Jeg følte meg som en komplett idiot der jeg satt forskremt med en skuddklar revolver, hehe. Men jeg fikk i alle fall vite hvor raskt jeg kunne komme fra liggende i dyp sov og til spent forsvarsposisjon.. At en drøm artet seg slik skyldes nok at jeg like før jeg la meg til å sove lå og lurte på hvordan jeg skulle reagere dersom en isbjørn dukket opp..

Gjelder lavvo som telt? Det er to ganger jeg har spurt meg sjøl om hvorfor jeg driver på med dette her, og begge gangene var med lavvo. Første gang var ved Feren i Meråker. Jeg sover lettest, og våkna av at lavvoduken daska en av de andre fjeset. Etterhvert gikk det opp for meg at dette ble forårsaket av uanmeldt kraftig vind (ikke ukjent der oppe...) som trua med å velte lavvoen. Opp i bare bokseren og holde stanga, mens jeg hylte og skreik for å vekke de andre. Men de andre tok seg selvsagt gooood tid i halvfylla til å få på seg klær og sko, tisse skvetten osv før avlastning kom. Det mest skremmende var i dette tilfellet responstida. Den andre gangen var ved Snåsagrønningen i et lemenår, da den største lemenflokken jeg har sett bestemte seg for å trekke gjennom lavvoen nattestid. De var overalt, over hode og fjes, og inni halsgropene, delvis nedi soveposene. Stappmørkt, grundig utført høylytt bannskap og ingen visste riktig hva dette var før jeg omsider fikk slått på lommelykta. Det stereohylet en av kompisene som bråvåknet av dette, og fikk se gnagerjævelen flekke tenner stående på bare bakbena oppå brystkassen hans mens både lemen og kar hylte i kor, det overgår alt jeg har hørt av skriking i skrekkfilmer. Likheten med scener fra Alien har blitt konstatert i ettertid. Jo mer jeg tenker på det, jo sikrere blir jeg på at nettopp sånne episoder er en av årsakene til at jeg fortsatt driver på.

Første bud for å skaffe sponsorer er å lage en fullverdig pakke med hva du har å tilby sponsorene tilbake. Et sponsorat skal være vinn-vinn for begge parter, i verste fall brake-even. Sponsorater skal med andre ord ha tilbake for samme verdi som du får av dem, enten du får penger, utstyr eller tjenester. Dersom du bruker dette som utgangspunkt, så kommer du langt. Hva har så du å tilby en eventuell sponsor? De fleste i ditt tilfelle må selv skape blest om det de gjør, med andre ord skape mediedekning. I ditt tilfelle burde ikke det være vanskelig. Magasiner / blader / nettsteder er dessverre ikke så interessant for sponsorer som mange tror. Start på toppen. Be heller om et møte med de rette personer i TV2 og NRK, og sjekk hvorvidt det kan være interessant å følge prosjektet ditt i en serie programmer, eller i det minste ett. Får du til dette, så er du i gang. Som jente på 20 år har du et fortrinn. Før dette møtet må du ha soleklare salgsargumenter om hvorfor de bør følge deg. Dette bør du få hjelp til i forkant, om ikke annet så gjør en brainstorming med hele familien, alle vennene, eller skoleklassen for den saks skyld. Eller aller helst noen som kan sponsorarbeid ut og inn. Har selv et prosjekt gående, hvor jeg har fått en intensjonsavtale med TV2. Før dette gjorde jeg masse planlegging, og tok blant annet en lunsj med Børge Ousland for å få innspill. Ikke vær redd for å ta kontakt med de som har tråkket stiene før deg. De er bare normale folk som ofte er glad for å hjelpe, men det viktigste er at du selv har klare rammer for prosjektet, og deretter følger dem. Det viktigste i forkant er rett og slett å ha en god plan. Lykke til!

Re logrus : " Kanskje litt avsporing, men jeg er alltid nysgjerrig når folk sier dette. Hva er det egentlig som er stas med å bære tungt? " Jeg pakker alltid alt for mye i sekken når jeg går ukesturer i fjellet. Gjerne opp mot 30 kilo. Men jeg sørger for at det meste av "overvekten" er ting jeg kan kvitte meg med om nødvendig. Selve basis innholdet i sekken er lavt i vekt. Telt 1 kg, sovepose 1 kg, liggeunderlag 300 gram etc. Har gjerne med meg en six pack med halv litere. Kansje litt kartong vin. Masse god mat. Om sekken blir for tung er det bare å ha et fest måltid eller 2, eller i verste fall legge litt igjen på nærmeste turist hytte. Alltid noen som setter pris på god mat og øl i fjellet

Etter min mening er det veldig stor forskjell på dagsturer og overnattingsturer. Det er når man har lagt seg i teltet, mørket faller på og vinden begynner å sukke og puste i furutoppene at det begynner og bli nifst. Da blir man liggende å lytte til krisling og krasling og andre rare lyder i natten. For noen år siden gikk jeg en halvannen ukes alenetur rundt i de mest avsidesliggende områdene i Femundsmarka. Og etter mange dager i fullstendig stillhet og ensomhet, da jeg satt inne i teltet og ordnet med ett eller annet hørte jeg plutselig et fryktelig høyt og intenst skrik rett utenfor teltduken. Jeg så aldri hva det var, men tror nok det må ha vært en rev. Pussig nok var det like ved Revsjøen. Det jeg tenkte på etterpå var at skriket bare så vidt fikk meg heve øyebrynene. Jeg vet ikke hvorfor, men etter noen dager alene i villmarken får jeg en nesten unaturlig stor sinnsro. Men en gang ble jeg faktisk litt bekymret. Jeg lå alene i en gammen tømmerhytte langt inne på fjellet i et ganske vanskelig tilgjengelig område. Og sent en kveld etter at det hadde blitt mørkt hørte jeg plutselig tramping utenfor. Det hørtes ut som om det var utenfor døren. Det kan da ikke være mulig at det kommer vanlige folk hit nå, tenkte jeg. Jeg dristet meg til å titte ut av et av de små grå vinduene, og der satt en diger hare og trampet i bakken med bakbeina.

Mange av de aller sterkeste turopplevelsene mine har jeg nettopp hatt helt alene. Ingen som maser, ingen som krever oppmerksomhet, ingen som forstyrrer. Bare en selv, og ett helt fantastisk landskap.

Jeg har fått mange reaksjoner på mine aleneturer, spesielt de som inkluderer telt. Kvinner reagerer med "tør du virkelig???", mens menn stort sett synes jeg er tøff. Selvfølgelig er det en risiko knyttet til det å gå alene. Det fikk jeg en ubehagelig påminnelse om den gangen jeg ramla og slo meg gul og blå. Heldigvis ingen brudd, men jeg var ganske forslått, så jeg forstår for såvidt opphavets ønske om at jeg ordner meg med en Spot. Venninners "At-du-tør-påstand" handler mer om redsel for å være alene og redsel for hvem man kan komme til å møte alene på fjellet (les: skumle menn). Da pleier jeg å svare at det er farligere å ferdes i midtbyen alene enn på fjellet. De ser logikken i påstanden min, men skjønner likevel ikke at jeg tør. Ja, ja... dem om det. Jeg driter langt i hva andre måtte mene om meg og mitt friluftsliv. Så lenge jeg trives alene på tur, så går jeg alene på tur om jeg ikke får med meg venner eller kjæreste. Livet er for kort til å sitte i sofakroken og vente på at noen vil bli med på tur!