Gå til innhold
morten

Nysnø, helikopter og lenger enn ventet (2k Jotunheimen) 20.09

Anbefalte innlegg

Line var sporty og stilte opp på en tur som skulle vise seg å bli ganske så lang for oss, enda vi lovet hverandre etter forrige tur i april som også ble litt i lengste laget, at det nå skulle bli roligere turer.

Jeg stod opp 4, Line enda tidligere, møttes på Fagernes og kjørte til Eidsbugarden. Med sykler i bilen skulle vi spare der det spares kan, og syklet ca. 1 km til enden av hytteveien, før vi fortsatte til fots oppover Mjølkedalen. Det var en herlig morgen, litt sur vind, men en glødende sol på topper dekt av fersk snø fra dagen før. Dessverre holdt det ikke til vi kom litt opp i høyden og fikk utsikt, et slørete skydekke la seg etter hvert over det meste av himmelhvelvingen.
Vi fulgte stien bort mot Storegut og litt småkronglete på såpeglatt urd et stykke før det igjen ble lettere innover mot Mjølkedalsbreen. Området foran breen var artig og eiendommelig og tok seg meget godt ut i høstlufta med litt nysnø på toppene. Ryggen opp til Sørtoppen på Mjølkedalspiggan så dog temmelig bratt ut midt i mot, men den var imidlertid ikke så bratt. Et par steder krevde litt forsiktighet siden fjellet var glattere enn glatt og friksjonen var nesten fraværende, men det ble bedre lenger oppe med mer snø.

På Sørtoppen var det ganske vinterlig og en sur vind, så vi ble ikke lenge, men ruslet bortetter brekanten på østsiden av ryggen, bort til et klyvepunkt. Det var i grunnen ganske greit, men Line synes det var betryggende med en taustump, så vi tok på oss utstyret og satte i gang. Jeg gikk først opp ca. 15 meter og sikret Line opp. Hun ble litt lang i maska da hun så hvordan hun hadde blitt sikret. Jeg dro inn tauet med hånda og skyldte på at ATC'n lå i hennes sekk, men den første biten var uansett kjempelett. Så fikk jeg den biten jeg skulle ha, og gikk videre opp en liten minihammer som også gikk greit. Det var ganske luftig men gode tak og fothyller som ikke krevde for mye friksjon.
Videre bort mot toppen var det en del mindre, morsomme, klyvepunkt før vi nådde varden.

Litt tidligere hadde vi blitt oppmerksomme på et stort følge på ca. 19 personer på vei over fra Uranos- til Mjølkedalsbreen i retning bandet mellom Sagi og Piggen. Nå gikk de videre på breen nord for bandet i retning Piggen. De tok seg godt ut i fugleperspektiv og vi tok en del bilder mens vi ventet, nysgjerrige på hvor de ville gå opp. Vi hadde selv brukt så lang tid at alle planer om Sagi ble skrinlagt og en retur mot Skogadalen ble i stedet planlagt.

Førstemann i gruppe kom etter hvert kjapt opp med klatreutstyr og tau og festet tauet for de andre. Vi var i mellomtiden blitt kalde og bestemte oss for å rusle videre ned mot nordøst.
Nede ved den vesle breen gikk jeg ut på snøen. Konsistensen var fin, mens Line syntes den var litt bratt og ville gå på fjellet til venstre. Det endte med at vi snart mistet kontakten. "Lineeeeeee", ropte jeg mang en gang, men fikk etter hvert ikke noe svar. Ikke så jeg henne noe sted heller. Mens jeg betraktet flanken hun hadde peilet seg inn på, syntes jeg den så stygg ut. Snødekte sva og skrenter. Nedenfra så det styggbratt ut. Hadde hun sklidd ut og lå et eller annet sted der oppe? Å gå opp igjen når jeg var helt nede var jo langt, så jeg satt igjen sekken, gikk opp ca. 100 hm. og fant etter hvert sporene hennes, hastet nedover etter disse og til slutt fikk jeg øye på henne langt der nede. "Veeeent der nede", hoiet jeg - gikk tilbake til sekken og fortsatt nedover.

Med et bryter helikopterdur stillheten. Helikopter nå i september, hvor? hva? Det kommer rett mot meg, flyr over og den røde og gule dekoren til Luftambulansen er lett gjenkjennelig. Helikopteret sirkler seg inn på Mjølkedalspiggen og blir hengende i lufta. Javel? Hva har skjedd? Har de hendt en ulykke ved klatringen på hammeren nord for Mjølkedalspiggen?

Line finner jeg ikke i steinmylderet nedenfor. Roper og roper, får ikke noe svar og fortsetter der jeg tror hun har gått - basert på der jeg så henne sist, ganske langt til venstre for vår planlagte rute. Jeg havnet etter hvert ned i en grisete svaflanke, må gå sikk-sakk, som gjennom et oppsprukket brefall noen steder, og på en av returene opp fra en blindvei får jeg øye op silhuetten til Line mot sola. Lettet og glad er vi atter i lag og krongler oss ned siste rest av griseflanken til dalbunnen. Det blir en del svarutsjing innen vi er nede.

I mellomtiden kommer helikopteret og det reiser. Totalt fire ganger flyr det inn til Piggen, og vi kan se en 2-3 små personer på toppen. Det blir en del spekulasjoner på hva som kan ha hendt. Siste gangen flyr helikopteret ut dalen med en sekk hengende i line under maskinen.

For vår del blir det en lang retur opp Skogadalen over til Mjølkedalsvatnet og ned til Bygdin.

I ettertid har jeg erfart at det dreide seg om en skadet person, men ikke noe mer om hva som hendte og om det var en alvorlig skade, men det er vel sannsynlig at det var i forbindelse med hammeren rett vest- til nordvest for toppen.

PS! Till 500fjell: Jeg er helt enig, en gul og en grønn trekant burde absolutt vært på sørryggen på kartet i fjelltoppboka vår.

post-3-133474585407_thumb.jpg

post-3-133474585423_thumb.jpg

post-3-133474585434_thumb.jpg

post-3-13347458545_thumb.jpg

post-3-133474585464_thumb.jpg

post-3-133474585481_thumb.jpg

post-3-133474585496_thumb.jpg

post-3-133474585509_thumb.jpg

post-3-133474585521_thumb.jpg

post-3-133474585534_thumb.jpg

Vis rapporten i Turkartet

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Med et bryter helikopterdur stillheten. Helikopter nå i september, hvor? hva? Det kommer rett mot meg, flyr over og den røde og gule dekoren til Luftambulansen er lett gjenkjennelig. Helikopteret sirkler seg inn på Mjølkedalspiggen og blir hengende i lufta. Javel? Hva har skjedd? Har de hendt en ulykke ved klatringen på hammeren nord for Mjølkedalspiggen?

Hei, her er de knallharde fakta om denne hendelsen:

Vi var en gruppe på 20 personer som gikk fra Koldedalsvannet- over Uranosbreen i tre taulag- gjennom skaret mellom Urdaknatten og Langedalstind- over Mjølkedalsbreen og til ryggen mellom Sagi og Mjølkedalspiggen. Videre rundet vi over breen på baksiden av ryggen mot Mjølkedalspiggen før vi tok oss inn igjen på selve ryggen opp mot toppen. Som vi var klar over var det et klyvepunkt rett før toppen og siden tau og seler allerede var framme valgte vi å bruke tau på det til dels glatte og bratte siste stykke mot toppen av Mjølkedalspiggen.

Når tredjemann i gruppa kommer seg opp- rett før det som ofte er brukt som rapellfeste der- tar han et godt tak i det som for alle tre der oppe ser ut som fast fjell og vips løsner en stor blokk fra "fast" fjell. Alle der oppe skriker stein for full hals. Steinen treffer først skuldra på den ene av de på toppen (som stod og sikret) videre kommer den i stygg fart mot de resterende 17 som stod på hylla/enden av urda før dette bratte punktet. Den ene i vårt følge stod ganske langt til venstre og hadde ingen god mulighet til å komme seg i sikkerhet til høyre slik alle andre gjorde. Den store blokka blir splittet i flere deler. Største delen går klar av alle, mens en mindre stein treffer han til venstre i foten. Flere steiner kommer etter. Når alt har roet seg hører vi heldigvis en forferdelig skrik av han som er truffet, vi skjønner at han lever og er bevisst! Han har uutholdelige smerter, men et skadet venstrebein er selvsagt langt bedre enn fryktet når en slik monsterstein kommer mot oss.

Videre er vi som nevnt 20 fjellvante på tur, så vindsekk, dunjakker, førstehjelpsutstyr osv. kommer godt med og han får god behandling mens vi venter på hjelp fra luftambulansen. Drøyt to timer etter vi ringte er de klare for å ta han ut- de gjorde som nevnt av morten flere runder for å se på hvordan dette skulle løses og seaking-helikopter ble vurdert. De vanlige helikopterne til luftambulansen kan ikke heise/fire slik at de må fly inn med fast tau slik at redningsmannen må flys rett inn- og tilsvarende på vei ut.

Når først uhellet var ute hadde vi mye flaks: Vi var mange dyktige fjellfolk til å håndtere situasjonen, det var klart og fint helikoptervær, det var nærmest vindstille. Det kunne gått så uendelig mye verre om monstersteinen hadde truffet en av oss, om ikke de fleste stod godt til høyre for fallinjen allerede. Vi kunne stått 17 personer overivrige rett under og fått disse steinene mot oss. Selv om alle hadde hjelm tør vi nesten ikke tenke på utfallet av noe sånn. Eller hvordan vi skulle fått den skadede ned uten helikoptervær.

Status ble: To brudd i fotbladet og et mørbanket bein. Rent og fint brudd. En sår skulder. Vi andre kom oss ned litt etter mørkets frembrudd. En fjelldag med sterke opplevelser for alle.

Skal ikke dra denne historien lenger, men jeg håper den kan være en lærepenge for flere her inne: Steinsprang er muligens den største risikoen ved tinderangling- dette gjelder selv ved kortere klyvepunkt som dette. Hjelm, oppmerksomhet og planlegging av hva-hvis er alltid viktig.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Det var i grunnen ganske greit, men Line synes det var betryggende med en taustump, så vi tok på oss utstyret og satte i gang. Jeg gikk først opp ca. 15 meter og sikret Line opp. Hun ble litt lang i maska da hun så hvordan hun hadde blitt sikret. Jeg dro inn tauet med hånda og skyldte på at ATC'n lå i hennes sekk, men den første biten var uansett kjempelett. Så fikk jeg den biten jeg skulle ha, og gikk videre opp en liten minihammer som også gikk greit. Det var ganske luftig men gode tak og fothyller som ikke krevde for mye friksjon.

HMS-knute er fint, da trenger du kun en karabin.

Frem til og med bilde 7 her..

Skjult lenke - logg inn for å se den

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Flotte bilder og godt skrevet, Morten! Godt at du er enig i klyvepunktet! Det er ikke veldig vanskelig, men dog utsatt og man skal helst ikke ha et glipptak. :wink: Ellers så er det med steinsprang utrolig skummelt, særlig når mange mennesker er sammen. Håper det går bra med den uheldige mannen.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
HMS-knute er fint, da trenger du kun en karabin.

I know, men jeg bruker den aldri, og har den ikke så godt i husken, dessuten ville jeg ikke somle så mye, noe prøving og feilig ville medført. Kunne også sikret med en prusik, men det var så enkelt der at Line ville aldri falt (ikke var konsekvensene spesielt store første biten heller). Men du har helt rett. Får øve litt på den knuta, så det går raskt.

Magnus: Tusen takk for informasjonen. Man lurer alltid selvsagt når man er såpass nære en hendelse. Vi frkytet det værste mens helikopteret fløy og fløy. Godt det tross alt gikk såpass bra. Ble noen få igjen da mens resten returnerte? Var det snøen som gjorde at helikopteter ikke gikk lavere? Har hørt om flere tilfeller hvor Luftambulansen flyr så lavt at den som skal hentes ut nærmest kan spasere rett inn i helikopteret. Hang vedkommende under helikopteret ut til vei? Må ha vært LUFTIG!!!

Nei, løse steinblokker er skumle greier. Og farligere om man er fler. Er det noe jeg ikke liker er det løse blokker. Det er noe som kan skje alle, men samtidig er slikt noe også en veldig nyttig vekker når det går relativt bra. Tipper dem fleste, om ikke alle i følge deres er enda mer bevisst på løs stein på neste tur.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Bra skrevet Morten, og veldig fine bilder :) Dumt med all denne snøen, er det kommet mye siden Hellstuguturen til askogvoll? Var ikke så fint vær da vi gutta var der i august, men da slapp vi den snøen (men regn var det litt av). De trappetrinna kan jeg også huske, stilig! Det opptaket opp til St. Mjølkedalspiggen, den fortjener nok like høy gradering som vestsiden av toppen.

Må ha vært dramatisk det med den løse blokken ved piggen, bra ingen ble alvorligere skadet! :wink: Farlig område detta her! Atomsilda bristet et ribbein, Carl Fredrik holdt på å få en flere 100 kg steinblokk over beinet og nå skjedde dette 8)

Viktig med rutiner når en går i løst steinterreng!

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Hei Morten!! Tror jeg hadde fått hetta dersom madammen ikke hadde svart på rop og jeg visste at det var skumle forhold der. Hjertet hadde nok slått litt raskere da :lol: Vi vet jo at det er fort gjort å få et uhell der vi ferdes. Flotte bilder Morten! Det første og siste bildet synes jeg er spesielt flotte!! :D Du nevner at ting tok lenger tid enn beregnet...det gjorde også turen for oss til Midtmaradalstindene. Vi brukte 8t30min og jeg synes ikke vi "skrubba" såå mye akkurat!! :D I boka skriver du at turen tar 6-7 timer fra Stølsmaradalen. Går raskt da på tørrere forhold :lol:

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Hei Morten!! Tror jeg hadde fått hetta dersom madammen ikke hadde svart på rop og jeg visste at det var skumle forhold der. Hjertet hadde nok slått litt raskere da :lol: Vi vet jo at det er fort gjort å få et uhell der vi ferdes. Flotte bilder Morten! Det første og siste bildet synes jeg er spesielt flotte!! :D Du nevner at ting tok lenger tid enn beregnet...det gjorde også turen for oss til Midtmaradalstindene. Vi brukte 8t30min og jeg synes ikke vi "skrubba" såå mye akkurat!! :D I boka skriver du at turen tar 6-7 timer fra Stølsmaradalen. Går raskt da på tørrere forhold :lol:

Det er ikke så farlig - jeg brukte 12t på turen. Jeg liker å kose meg på toppen :D

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Som vanlig, nydelige bilder fra din hånd, Morten. Ellers kjenner jeg igjen situasjonen når en komme bort fra turfølget og ikke kan skjønne hvor det har blitt av dem. Det kan føles vemmelig.

Med hensyn til ulykken: Det viser hvor viktig det er, om mulig, å holde seg unna fall-linjen fra den som klatrer, og hvor viktig det er for den som klatrer, å vurdere fastheten av takene en benytter når en har folk under seg.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

mpigg10.jpg må være et fantastisk bilde å ha på veggen!!

Ellers er det ekkelt å miste kontakten, og det er jo et slit å gå opp igjen for å lete også. Man er egentlig ikke motivert, men såpass engstelig at man ikke har noe valg.

Skummel skadehistorie dette her, godt det gikk såpass bra. Har hørt mye skummelt om dette området nå. Vi tinderanglere kan vel dessverre aldri unngå en viss risiko, men jeg kommer til å være veldig påpasselig for løse blokker etter å ha lest dette. Er jo noen steinskredgreier nevnt i en tråd om Skardstind også, objektive farer man ikke kan gjøre noe med.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Du nevner at ting tok lenger tid enn beregnet...det gjorde også turen for oss til Midtmaradalstindene. Vi brukte 8t30min og jeg synes ikke vi "skrubba" såå mye akkurat!!

Brukbar fart det på det føret. Vi hadde grisevarmt vær med tørt fjell, og en titt på når bildene ble tatt viser at da vi var kommet opp til hytta i Stølsmaradalen (med start fra Hjelle), var klokka rundt 09:30. Tilbake ved hytta var vi kl 19:00. Det er 9t 30min det. Dog, vi hadde pauser på flere av småtoppene på Midtmaradalsryggen oppover, og i det varme været ble alle topper nytt en stund.

Bildene til Morten er jo som vanlig ren nytelse! Gjør seg de på skjermen! :D

Kan ikke være lett å velge ut 12 stk til en kalender eller hvilke som skal inn en bok, med et slikt lager av bilder.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Ja, det var en lang, flott og variert vandring for meg som liker å gå, og etter to langturer i løpet av ei uke er det en god følelse å virkelig kjenne at kroppen fungerer igjen etter å ha vært nede for telling noen uker pga. en hodeskade. At Morten og jeg mistet hverandre på nedturen skyldtes litt kommunikasjonssvikt fra min side, og jeg var også ved et tilfelle innimellom ropingen på tur oppover igjen for å se etter Morten da han plutselig dukket opp langt nedenfor meg. Men fy, for en skråning det var, anbefales ikke å velge den ruta!

Vi gjettet oss ganske nær sannheten med helikopteret, men fryktet at flere enn én var skadet siden helikopteret kom og dro så mange ganger. Får bare ønske god bedring til den uheldige!

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Magnus: Tusen takk for informasjonen. Man lurer alltid selvsagt når man er såpass nære en hendelse. Vi frkytet det værste mens helikopteret fløy og fløy. Godt det tross alt gikk såpass bra. Ble noen få igjen da mens resten returnerte? Var det snøen som gjorde at helikopteter ikke gikk lavere? Har hørt om flere tilfeller hvor Luftambulansen flyr så lavt at den som skal hentes ut nærmest kan spasere rett inn i helikopteret. Hang vedkommende under helikopteret ut til vei? Må ha vært LUFTIG!!!

Tror nok helikopteret ikke kunne gå nærmere, til det er det for bratt og ulendt der. Mener det ville vært veldig risikofylt/umulig gitt at han lå helt inntil hammeren og det er relativt bratt urd videre nedover der. Han hang under helikopteret hele veien ut og fikk seg absolutt en luftig tur sammen med redningsmannen. De fikk nok flere hundre meter luft under vingene ja :wink: De tok seg ned til Skogadalen hvor han kom seg inn i helikopteret før ferden gikk videre. Der var også der nede helikopteret mellomlandet før, under og altså etter.

Ellers må jeg si meg veldig enig med kommentarene om fall-linje og fare for steinsprang som er nevnt her; tror ikke vi kan være bevisste nok på farene ved å gå flere etter hverandre i slikt terreng.

Legger ved to bilder også for å vise kontrastene fra denne dagen for vår del. Fjellet på sitt vakreste - og mest skremmende gjennom det høyt svevende helikopteret.

post-527-133474585684_thumb.jpg

post-527-133474585745_thumb.jpg

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Hej Morten.

Tak for en god tur-rapport - og ikke mindst gode billeder.

Er der ikke mulighed for, at du vil ligge nogle af dine billeder op i et Picassa slideshow format? På den måde kan jeg bedre se billederne. Og det fortjener de bestemt!

Mvh

Jakob

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Gjenopprett formatering

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.


  • Lignende innhold

    • Av Chirsbom
      Hei! 
      Etter å ha bedrevet litt sporadisk men jevnt økende campingliv, av sorten uten dekk, har jeg satt meg i fore å få mest mulig ut av det kommende året ut i fra de forutsetningene jeg har. Dvs uten fast bil, men med mulighet for å låne hvis turen tar flere dager, ellers er kollektivt en fin transportform. Samt at pga jobb så begrenser mulige turer seg til et par 3 netters og en 8 netters i løpet av sen vår, sommer og tidlig høst, og da med Oslo som utgangspunkt. Alt kortere enn som så blir i en av markene rundt byen.  
      Hittil i år har jeg sovet ute 3 netter i Nordmarka, og jeg har for så vidt meste av utstyr jeg trenger for å klare meg ute noen dager i alt annet enn det mest ekstreme været. Sånt står på planen for neste vinter. 
      Jeg har til gode å gå fra et sted til et annet over flere dager, krysse en vidde, et fjellparti osv feks. Og jeg har til gode å bestige en 2000 meter. Dette er da noe jeg ønsker å gjøre, vel og merke av den lettere sorten da jeg ikke har utstyr til eller erfaring med klatring. 
      Jeg liker snaufjellet, skoger som rundt Femunden, dype daler og storslåtte fjell med snø på. Sikkert ikke utenom det vanlige det, men jeg håper åltså få noen tips til eventuelle ruter og mål som kan anbefales ut i fra overnevnte ønsker og forutsetninger. Hvor ville du dratt hvis du var meg, og hvorfor? 
      Takker og bukker for alle innspill!
      Mvh
      Christian  
       
       
    • Av Abborsjøen
      Hei,
       
      I forbindelse med tur til Rondane om et par uker har jeg noen spørsmål:
       
      1) Hvordan er vær- og førehold i Rondane på denne tiden av året? (Bart, vått, snø?)
      2) Hva er anbefalt rekkefølge og rute for å gå alle toppene over 2000moh? Vi har 3 dager til rådighet.
      3) Er det mulig å leie sykler fra Spranget og inn til Rondvassbu? Hvordan gjøres dette i praksis?
       
      Takk for innspill!
      Ståle
    • Gjest Anonymous
      Av Gjest Anonymous
      Håvard var sporty og ble med på tur igjen! Vi feide av gårde fra Trondheim i 7tiden om morgenen, lånte nøkkel på Hjerkinn og kjørte inn til Maribu. På veien inn rota vi oss inn i en flokk moskus, nesten som å være på safari. Vi tok bilder og klappet og hoiet slik som ekte turister skal.

      Vi kjørte litt forbi Maribu og parkerte bilen. Fortsatte opp på venstre side av Svånå. Det var forholdsvis lite snø, men litt høyere oppe ble det mer. Vi kom tilslutt opp i tåka også. I ettertid ser vi at vi var litt sløve akkurat i dette tidsrommet. Egentlig hadde vi vært litt sløve før også, vi hadde ikke noe kart for dette partiet av turen. Så er dette også en tur som krever fire 50000-kart da, så vi er kanskje unnskyldt. Men å ikke ha kart på starten begynner jo å bli en vane!?

      Da vi kom til vann 1500 så vi at det var helt isdekt, uten snø. Her fikk jeg den geniale ideen å arrangere skøytemesterskap på Dovre. Jeg ble oppglødd av å tenke på at det sannsynligvis ikke hadde vært noen som hadde gått på skøyter akkurat her før. I iveren min gikk jeg ut på vannet (vi vurderte 3-4-5cm som panseris, må vite) og liksomskøytet bortover. Vi visste at vi skulle ta til venstre sånn ca. litt lenger inne, og fortsatte langs vannet. Kanskje skulle jeg i stedet for å mase om klappskøyter og kondomdresser, mast om at Håvard skulle grave opp kompasset sitt fra sekken, for jeg hadde jo glemt mitt:)

      Etterhvert syntes vi at vi hadde gått vel lenge før Bruri dukket opp. Noe av forklaringen var kanskje at vi bare så 20-30-40-50 meter. Da vi kom inn på DNT-stien begynte vi å lure, men vi hadde ikke kart så vi forsto ikke helt sammenhengen. Jeg tenkte at dette går i dass, Håvard prøvde å virke mer optimistisk. Tilslutt dro Håvard opp kompasset og ba meg peke i retning nord, jeg pekte 180grader feil. Jepp, vi hadde gått i ring. Det ble med ett litt klarere og vi så vannet vårt på høyre hånd.

      Nå ble vi nødt til å slette alt som var av gammel retningssans og gå på måfå i retning vest. Etter å ha krysset sporene våre kom vi snart inn på vann 1524, og vi kunne se skyggen av Bruri over oss. Vi kunne endelig spise litt niste, før vi fortsatte skrått opp mot venstre til ryggen vest for 2001. Litt vel hard snø var det, men vi fikk da tråklet oss opp. Opp ryggen gikk det som en lek. Det begynte å blåse litt, men TO ganger kan vi vel ikke blåse bort!? Vi nådde varden og nødt utsikten mot grå ull.

      Ned igjen gikk det lettere, været ble litt bedre og, så vi fikk sett de fleste toppene. Vi ruslet ned den fantastisk vakre Svånådalen og var enige om at vi var FOR erfarne, derfor gikk vi oss bort! Uansett, jeg satte umåtelig pris på colaen i bilen til Håvard, den var på sin plass. Turen var super den, og vi oppnådde det viktigste, nemlig å nå toppen.
    • Av eaa
      Turen utsatt
      Planen var tur på mandag, med kopplamma Roger og Lars. Målet var igjen Hurrungane, med Dyrhaugsryggen og Nordre Midtmaradalstinder hvis mulig. Men været var elendig med nedbør og skodde over store deler av sør-Norge, så det ble til at vi utsatte hele greia. Men allerede tirsdag lå igjen fjella lysende og melishvite på webkameraet til Turtagrø, og også onsdagens værmelding så svært så smilende ut ! Så vi kastet oss rundt og bestemte oss for onsdagen. Dessverre kunne ikke Lars da , så kun Roger og jeg planla avreise fra Hamar kl. 0100.

      Med lys og lykte
      En drøy halvmåne lyste blekt over Ringsdalen, da vi stoppet v/ enden av anleggsvegen mot den lille demningen over Ringsåa. Kl. var blitt 0515. Over oss tindret kosmos på en blekkblå nattehimmel, der Orion stéget himmelhøg og ensom vestover langs Mjølkevegen. Fillete bleke skoddespøkelser kringsatte høgtoppene på begge sider av dalen, og kun et øde sjo av rennende vann hørtes gjennom oktobernatta, som var mild, mørk, og luftet modent av viju og fjellgras.

      Vi knyter fjellskoa, skrur på hodelyktene, og tusler så iveg mot Dyrhaugsryggen. Vi ser at det ligger nysnø der oppe, ned til anslagsvis 1500 moh. Jeg kjenner umiddelbart at formen ikke er helt som den skal, så ufattelig daff og dau ! Får håpe det henger sammen med et totalt fravær av søvn den natta, samt en generelt dårlig dag… Så vi går kun en halvtime før vi tar første rast, så vidt innpå flata rett ovenfor dalbrekket mot Ringsdalen. På veg opp dit begynner vi så smått å se bakken funkle av rim i det blåkalde diodelyset fra lyktene. Og mens vi inntar et eple hver, ser vi nå det samme som vi observerte på natturen vår til Besshø i våres (Skjult lenke - logg inn for å se den) - brått vokser et digert og gnistrende hvitt lyspunkt opp på nordhimmelen, står og lyser intenst i en håndfull sekunder, for så langsomt å synke litt sideveis ned og dø… Altfor kraftig til å være speiling i et fly eller en satellitt, og ”banen” så også litt sjuk ut . Ikke hørte vi noe heller, natta var like stille som før. Kun en liten sønnatrekk pustet lett over moserabben der vi satt. Snodige greier ja, somme tider kan man bare undres...

      Men vi er ikke mørkredde vi, så vi vandrer med freidig mot videre. Nå er også øynene blitt rimelig nattvante, så vi skrur av hodelyktene. Det tafatte døde halvlyset fra månen er ganglys nok. Vi forlater snart vegetasjonen, og merker at ura er glatt av rim. De vanligvis så mjuke moseputene langs råsigene er også frosset, og derved like glatte som stenene. Idet vi når kollene v/ Dyrhaugstjenna, er allerede østhimmelen tydelig lysere, og tjenna speiler prøvende den nye dagen, småkruset av trekken, og fortsatt totalt uten antydning til is noe sted. Vi runder tjenna på vestsiden, og starter på hovedstigningen opp Dyrhaugsryggen, ei eneste lang og diger stenrøys videre, helt til topps.

      I tåke over eggen
      Vi når etterhvert snøen i ca. 1500 meters høgde. Den ligger sammenføket mellom stenene, og en tynn skare bærer dårlig, så vi faller stadig igjennom. Tungt å gå i slikt, og det skulle vedvare hele turen, så lenge vi var på snøen. På ca. 2000 moh når vi tåka, som her står tjukk i fjellveggen og i dalrommet mot Skagadalen. Men skoddelokket er ikke tjukt, så et varmt pastellfarget skjær av morgenrøde omgir oss mens vi når den første fortoppen, der fjellet smalner av og selve Dyrhaugsryggen starter. Ved fortoppen tar vi på tjukkere vanter og vindtette jakker. Vinden øker litt her oppe, det samme gjør snødjubden, som varierer mellom 10 og 40 cm. Godt å ha gamasjer ihvertfall. Vi holder videre ut mot Ringsdalen forbi de første hamrene retning Store Dyrhaugstind/2147, som ikke er langt unna, men helt borte inni tåka. Vi går over enda en fortopp m/ varde (trodde et øyeblikk at den var Store), før vi klorer oss opp de siste bratte opptakene til Store, der Ole Berges store varde fra 1916 står rimhvit, og fortsatt like støtt som fjellet selv. Ny topp for Roger. Sjøl var jeg her en speilblank vårdag den 29.04.2004. Stående ved varden gulner brått lyset omkring oss, og en blå himmelflekk fyker forbi og slipper nesten fram sola. Vi tar et par bilder i all hast. Det varer kun sekunder, før gråladden igjen sudder konturene ut, og vi begir oss videre mot M-1/2135. Grei skuring dit, vi følger egga nesten hele vegen, unntatt på et par punkt hvor vi holder ørlite ned i Ringsdalsiden. Greit med snø egentlig, gir fotfeste der det ellers kun ville vært islagte sva nå.

      Imot oss gyver tåka fort på vinden, og både klær og ansikt iser ned da tåka fryser på . Det samme skjer på kamera og ikke minst optikk, så her må man beholde objektivdekslene på lengst mulig, og så fotografere kjapt før glasset ser grått og sandblåst ut! Jeg hadde vel 10-15 sekunder på meg før optikken ble nediset, ihvertfall motvinds. Blir ikke mye bilder av slikt. Irriterende, når vi vet at overalt er det egentlig finvær omkring oss. Tåka genereres kun over høgryggene, fra anslagsvis 1900 moh og oppover til like over toppene. Av og til letner den et øyeblikk, slik at vi ser egga rundt oss i noen ti-metre, men det varer kun sekunder om gangen. Men akkurat idet vi når M-1/2135, fyker tåka av et øyeblikk, slik at jeg rekker et bilde av Roger på toppen, mens en gullkantet tåkebanke kommer veltende fra sør bak ham.

      Vi sprader raskt videre mot neste, som nå er M-2/2134. Her oppe fra hører vi to massive ras, to øredøvende og skrekkinngytende brøl nede fra Ringsdalen , og de varer begge leeenge. ”Er nok isras” sier vi, og tenker på at vi skal nedatt den bratte Ringsbreen om litt… Egga til M-2 er spasertur, men innunder denne bratner det brått til. Ikke så vanskelig, men de litt store svapregede blokkene under toppen holder bare 10 cm snø, noe som gir dårlig fotfeste. Samtidig er det nok til at alle håndtak er usynlige eller nediset, så vi famler og klorer litt for å finne en brukelig veg opp her. Vi ender opp heeelt ute på eggkanten mot Skagadalen, og der er det laaangt ned! Men med mjuke forflytninger og balansert tyngdeoverføring går det helt greit opp, men ingen glipptak ville blitt tilgitt her.

      På M-2/2134 står en puslete liten varde. Her øker det også noe på med snø, snittdjubden blir kanskje 30 cm her, med enkelte djupere og attføkne snøhøl innimellom. Og skaren holder seg stadig litt for tynn, og bærer oss stadig dårlig. Mens vi står på M-2 løfter plutselig lyset omkring oss, og alt blir varmhvitt og dust. Og så - svosjhh! - med ett rives tåka i filler, og vi ser hele Skagastølsryggen fra Nordre/2167 til Storen/2403! De rager som svarte hoggtenner opp over den tåkefylte Skagadalen, og videre foran oss hvitner Dyrhaugsryggen videre mot Søre/2072. Wow ! Jeg river fram kameraet, og myser i søkeren. Med før jeg får sukk for meg er optikken rimhvit, og jeg må i hui og hast få rensket denne før tåka faller tilbake over oss. Jeg rekker et par av Roger foran meg på egga, samt et enstaka bilde av en sær hvit ring bak meg, en sjelden tåkehalo henger i medlyset over skyggedjupet mot Skagadalen (Bilde fra tråden ”Merkelig...”: Skjult lenke - logg inn for å se den). Men hvor lenge var Adam osv... Skodda sluker atter fjellet og oss, og vi tar iveg videre mot Søre Dyrhaugstind/2072, den siste 2k-toppen langs ryggen. På laveste bandet før denne tar vi en rast. Oppe på M-1 hadde slangen på min Camelbak frosset, så jeg stappet den da inn mot ryggflata inne i ryggsekken. Nå hadde den heldigvis tint opp igjen, og det var godt med litt drikke nå, litt for lenge siden sist. Skodda ble nå bare tjukkere, og det ble følgelig også litt mørkere, bare et dødt og grått lys i en øde og sort/hvit verden. Men heldigvis løyet nå vinden litt, mens vi stadig falt igjennom skaren oppover den slake stigningen som gjensto til Søre/2072.

      På Søre så vi intet. Alt var grått. Vi kikket over snøkanten utfor stupet mot Skagadalen, der 4’er ruta fra bandet kommer opp østveggen på Søre. Nå så ruta usannsynlig mye verre ut enn som så, der den vertikalt forsvant ned den snøplastrede veggen, og inn i skoddedjupet under oss. Dette var ihvertfall ingen 4’er rute i dag ! Well - so far so good! Dyrhaugsryggens fire 2k’ere er nå unnagjort, og vi rusler av ryggen ut mot bratta i sør, mot våre siste mål for dagen, nemlig Nordre Midtmaradalstind/2025 og Nestnørdre Midtmaradalstind/2062. Men først må vi over Berges skar...

      Berges skar
      Ned fra Søre/2072 mot Berges skar er det temmelig så bratt. Noen knauser østpå kanten mot Midtmaradalsbreen omgås til høyre (vest). Her måtte vi utvise forsiktighet, da det lå bra med snø akkurat her (snøværet hadde slått inn fra SV), og man nok ville rutsjet langt hvis man falt her. Roger gled et sted, og ble hengende på en stenknupp etter én hånd . Men han glapp ikke taket, og heldigvis var det nettopp der et lite skråplatå på en 3-4 meters bredde like nedunder ham, så noen overhengende fare var det ikke akkurat der. Han hadde jo også isøksa for hånden...

      På veg ned bratta krysser vi forbi munningen på vårt planlagte vegvalg nedatt til Ringsbreen, ei bred og nå snølagt ur-renne, som skrår bratt ned vestflanken på Søre. Jeg hadde studert bilder jeg tok av renna fra Soleibotn-tindene 4 uker tidligere, og både renna og breen nedenfor så farbar ut, ihvertfall på bildene... Men først altså - Berges skar og Midtmaradalstinder.

      Bratta nedover flater etterhvert ut, og vi går så på egga ut mot Berges skar. Til venstre har vi stupvegger mot Midtmaradalsbreen, og ditto til høyre mot Ringsbreen. Førstnevnte bre ligger nysnødekket, sprukken og skyggeblå, i flott kontrast til den ennå snøbare og høstbrune Midtmaradalen bakenfor. Skylaget tupper såvidt nedpå Store Midtmaradalstind/2056, mens Mannen/1930 og Kjerringa/1958 såvidt går klar av skodda. Ute i Ringsdalen ligger skodda tjukkere, der vi bare såvidt kan skimte breene innunder Ringstindene. Likeledes er også våre neste mål, de Nordre Midtmaradalstindene, søkk vekk i den drivende tunge tåka.

      Vi ender opp ute på spissen av egga før Berges skar. Der er det styggbratt ned en 3-4 meter ned til bunnen av skaret, men en omgåelse mot høyre (vest) skal vissnok la seg gjøre. Roger inspiserer nedtaket, og mener vi bør prøve å komme ned til høyre før spissen. Etter en del leting, finner jeg et håndtak som tillater at jeg sakte kan slippe meg så lang jeg er, ned på ei 50 cm bred hylle i bergveggen 2,5 meter lenger ned. Aberet er bare at snøhylla kollapser , for den består kun av ei mager snøbru mellom bergveggen og ei 10 cm tjukk stående stenhelle lenger ut, og imellom dem er det 1,5 meter djupt. Så jeg må da stå på den 10 cm tjukke stående hellekanten, og støtte meg på bergveggen innafor, og så føtte meg på hellekanten i retning skaret. Lenger borte finnes kun stupsva, med 10 cm sukkersnø på. Og under meg styrter ei stygg glatt renne 200 meter rett ned i bregleppa. Uææ - dit vil jeg ihvertfall ikke !

      Men da roper Roger at det går greit ned fra spissen likevel! Han hadde bare ikke vært langt nok utpå til å oppdage mulighetet første gangen. Så derfor returnerer jeg til der jeg slapp meg ned. Men siden snøhylla nå var borte, rakk jeg ikke oppatt til håndtaket jeg heiste meg ned fra, og måtte søke et annet opptak enda lenger tilbake. Opptaket er ganske tricky, og temmelig utsatt også, så jeg fomler litt med å komme opp her. Roger kommer tilbake, og vi heiser opp sekken min. Roger forbereder så et langt slyngebånd for å hjelpe meg opp, men jeg gutser meg opp ved egen hjelp før han er klar med båndet. Vel vel, att og fram er dobbelt så langt! Ned vegvalget til skaret går det omsider helt greit. Her finner Roger også ei kile som sitter dønn fast i fjellet. Men videre opp på andre siden av skaret viser det seg såmen ikke å være greit..!

      Retrett
      Opp mot de Nørdre Midtmaradalstindene fra Berges skar er det meget bratt, og fjellet er for det meste noe svapreget. Kun drøye 10 cm snø sitter her plastret på berget, for grunt til å gi godt fotfeste. Gang på gang sklir føttene unna, og siden ingen håndtak er synlige eller tillitsvekkende, blir dette vanskelig. Vi krafser og leter etter sprekker og håndtak, men sprekkene er iset igjen, og håndtakene enten for små eller for uformelige til å gi skikkelig tak. Vi sonderer att og fram og opp og ned, men finner intet trygt opptak noe sted. Vi bruker en del tid her, men gir til slutt opp. Klokka tilsier også at vi bør returnere, så vi tar iveg oppatt mot renna vi tenker benytte ned til Ringsbreen.

      C-moment til Ringsbreen
      Renna er bred og godt snølagt, og grei å gå nedover, forutsatt at man planter hæla godt i snøen for hvert steg, og sikrer litt m/ isøksa. Men idet vi når bretunga som kryper litt opp i renna, blir underlaget mye hardere, så vi stopper og tar på stegjerna der. Deretter holder vi sørkanten av renna videre, og møter snart et stort tversgående brudd i bretunga (se oversiktsbilde). Bruddet går vi forbi over snølagt klippe på sørsia, og møter deretter selve breen. Ei diger bregleppe skiller denne fra berget, og 3-4 meter djupt nede i gleppa skrår isglasert berg bratt innunder iskappa, og forvinner i et blåsvart djup under isen. Gud vet hvor langt dette går, men nåde den som måtte falle nedi der.. ! Vår utfordring blir her å komme over bregleppa. Isveggen på motsatt har et svakt overheng imot oss, og kanten ligger en halv meter over hodet på oss, der vi står på bratt og glatt klippe 1,5 - 2 m fra isveggen.

      Vi leter opp en liten nabb på berget der isen er som nærmest, ca. 1,5 meter unna. Derfra kunne man strekke ut isøksa, og så lene seg på denne mot isveggen. Samtidig måtte man skreve over gleppa, og stemme en stegjerntupp inn i isveggen. Stående slik skrevsover hele bregleppa, og støttet på ei isøks, kunne jeg da med en annen isøks krafse av snø og firn oppe på iskanten. Ved deretter å tyne kropp og armlengde skikkelig (ikke falle nå!), nådde jeg å sette en isskrue 20 cm innpå breen. I skruen festet vi ei karabinslynge som håndtak. Planen var deretter å holde i slynga med en hånd, og feste isøksa i isveggen med andre hånda, og så på disse samt stegjerntuppen gutse seg opp på breflata. Jeg har begge håndtakene inne, og teller 1-2-3! Full sats på ”bakbenet”, full kraft på armtakene, og jeg lander på breen ! Eneste haken var at håndstroppen på isøksa som satt igjen nede i isveggen nesten stoppet meg. Roger repeterer C-momentet, og vi er endelig trygt i havn på Ringsbreen!

      Breens sprekkmønstre er finstudert på forhånd, på 4 uker gamle bilder tatt fra Soleibotntindene, så vi vet hvor hovedmønstrene er. På breen ligger nå ca. 25 cm snø, så alle større sprekker er for det meste åpne. Dog skjules helt 50-60 cm brede sprekker. Med våken betraktning av breflatas farge- og snømønstre føtter vi oss videre, fritt og uten sikring. ”Her’a?”, spør jeg et sted, og prodder mistenksom isøksskaftet ned 20 cm foran føttene mine. Det går rett til bunns og etterlater seg kun et svart høl i snøen… Så jeg mener vi hadde god kontroll, i hvert fall i de rådende lysforholdene. De snødekte sprekkene var max 50-60 cm brede, og slike blir sjelden djupe. Vi rasker som reven over isen, og videre mot dalbrekket lenger nede. Vi skal ned der skitraséen kommer opp til breen vinterstid.

      Uggen svaklyving
      Men dette var et skikkelig usympatisk vegvalg nå, selv om det krydde av rype der! Nedfarten er styggbratt, og overalt finnes bare vannsiklende såpeglatte sva, strødd med småsten. En fotballstor sten som ruller av svaet, styrter helt til dals kun med 3-4 kjempesprang. Ingen av oss var fristet til å prøve det samme... Vi bruker tid her, men redder oss etter hvert ned, men ultraforsiktige bevegelser på delvis knøttsmå og råsleipe fester. Huhh ! Så godt å være nede i erosjonsrøysa. Vi vagler oss jamt og trutt over denne, og når endelig stien og mjukere lende langs Ringsåa ute i dalen. Derfra er det godt å kunne strekke ut langs den fine stien på østsiden av dalføret. Vi når bilen kl. 1845, og idet vi har byttet til tørt tøy er det allerede mørkt. Etter junkfood i Årdal (og nå har vi funnet ei bedre sjappe, Nils! ), gjenstår 4 trøttende kjøretimer hemmat i mørket. Stuptrøtte måtte vi sove 40 min i bilen på Tonsåsen, og var hjemme ca. 0030. Så den natta fikk jeg nå sove da! Men kona syntes nok jeg var treg på morran, og spurte meg idet hun dro på jobb: ”Skal du ikke på jobb i dag eller..?”
      Hvorpå jeg svarte bråkjekt ”Jo jøss!” - og sov som en rakfisk til ti på ti!










    • Av Ole-Petter
      Med Kniven og Saksa ”i beina” fra dagen før, skulle dagens mål være peanuts: Sørlige Smørstabber og Gravdalstinden.
      Vi mente å ha gjort et genialt trekk da vi parkerte ved Fantesteinen, og lett kunne kjøre på skaren nedover og i retning Bøverbreeen. (Da jeg etter turen måtte traske veien fra Krossbu og opp til Fantesteinen, 25 min, var jeg ikke like sikker på det geniale i dette.)

      Ved foten av Bøverbreen fikk Lars-Petter skifellene mine, mens jeg gikk med stegjern på den harde skaren. Det gikk raskt oppover i sørkanten av breen, og snart var vi oppe på breflata. Storen skiller seg ut fra Vesle Skagastølstind fra denne vinkelen, og det var et interessant skue. 2 timer etter start begynte vi på de siste bakkene opp til det vi trodde var Smørstabbtinden SV (2045m), men undret oss over at GPS-en ikke var helt på bølgelengde. Det flotte været gjorde at det først var på toppen at jeg dro fram kartet igjen, og kunne slå fast at GPS-en hadde rett; dette var bare høyde 1927 nordvest for dagens første mål.

      Vi ruslet ned og fant ut at det egentlig ikke var noe tap; det var fantastisk bare å leve i dag, så å si vindstille og sol fra klar himmel. Frokost ble inntatt i motbakkene opp mot Smørstabbtinden SV, som bød på overraskende fin egg og nydelig utsikt oppover. Etter 3 timer fra bilen kunne vi notere oss dagens første topp, fotograferte, og gikk raskt videre. Nå strømmet det folk til fra alle kanter, virket det som. I skaret sør for S-1 satte vi fra oss skiene og sekkene, og tok fatt på Gravdalstinden.

      Gravdalstinden (2113m) og vinkelmåling
      Sporene gikk dype litt sørøst for eggen og opp. Det var en bratt helling her, som man dermed kunne runde. Det gikk såret greit opp, snaut 20 minutter. Fortsatt var det flott og enkelt å gå med stegjern på skaren. Nye bilder og deilig utsikt, før returen; der jeg ville prøve å ta meg ned den bratte hellinga stien opp hadde unngått. Det var jammen bratt, men uten problemer med stegjern. Midt i bakken målte jeg hellinga med skistavene mine:

      Jeg har markert hver 10 cm på stavene, og målte midt i bakken: Vertikalt mål 100 cm, horisontalt mål 70 cm, antatt 90 grader mellom stavene. 100/70 er om lag 1,43. Inv TAN av dette gir en bakkehelling på 55 grader – kjekt å vite og grei erfaring å ha med seg.)

      Noen folk på ski lurte etterpå hva for en gærning som hadde gått ned der, men jeg følte det helt trygt med stegjerna mine, og det var egentlig ikke så altfor langt å rutsje heller, om en hadde prestert å falle.

      En artig egg
      Opp mot 2033 var det blitt svært bløtt i solhellinga, med stadige gjennomslag, og i sitrende spenning over neste egg som ventet formelig småløp vi nedover østeggen. Jeg rakk knapt å ta bilde på toppen (2033). Snart ble det overraskende bråstans ned eggen, og jeg husket med ett å ha lest noe om dette. Heldigvis gikk det en liten hylle tilbake i den isete skyggesiden – og det var ikke utsatt her. Et fall ville bare gi en begrenset rutsjetur, så jeg sparket opp skikkelige trinn med stegjerna, sønnen sendte sekkene ned til meg, og snart kunne vi lett fortsette bort den tidvis luftige eggen. Denne eggen var høydepunktet denne dagen, se bildene!

      Vi kom etter hvert ned i et skar igjen, satte igjen sekkene med skiene på, og ruslet lett opp på 2030 – dagens fjerde 2k, med flott utsikt rett bort på Storebjørn. Nordeggen ned denne så helt grei ut, men vi skulle tilbake til sekken, og spente skiene på, og suste som dagen før ned til Krossbu. Da gjensto bare å rusle opp til Fantesteinen, hvor bilen sto parkert. Det var nok bedre å gå asfalt tilbake til bilen, enn å slite i våt og tung snø samme vei.

      Selv om godværet var meldt å fortsette, var vi nå vel fornøyde og svidde i ansiktet, og satte nesa hjemover.



  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    Ingen innloggede medlemmer aktive

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder og sporingslenker

Fjellsport Fjellsport

Milrab Milrab

Skitt Fiske

×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.