Søk i nettsamfunnet

Hei! Jeg har tenkt meg på en månedslang vandretur etter sommeren i år, og prøver å finne ut av hvor jeg skal gå, noe jeg kunne trengt litt hjelp til 🙂 Jeg ønsker å gå fra A til B, har tenkt at 15 km i snitt per dag bør være innafor og dermed en totaldistanse på rundt 400 km. Planen er å gå alene med telt, ha med fiskestang (men ikke være avhengig av å få fisk), bære proviant for kanskje 7-8 dager og mao. sende pakker til hytter langs ruta og proviantere underveis. Samt starte å gå kanskje midtveis ut i august. Foreløpig har jeg kommet frem til to alternativer: 1. Starte med Børgefjell sør-nord, og fortsette langs Nordlandsruta opp til ca Fauske 2. Starte ved Elgå eller Valdalen, gå gjennom Femundsmarka, så videre nordover ish langs svenskegrensa via Sylan, Teveldalen/Meråker og videre oppover i Trøndelag så langt jeg kommer. Tar gjerne imot tilbakemeldinger på de to forslagene! Jeg har aldri vært verken i Børgefjell eller Femundsmarka, begge er veldig tiltrekkende på meg, men jeg anser Nordland/Nordlandsruta som mer spennende enn nordover fra Femundsmarka og Trøndelag. Dog uten egentlig å ha noe særlig kjennskap til de områdene, annet enn litt random googling i det siste. Men redd for at Trøndelag kanskje blir mye...skog? Vil heller gå over viddelandskap enn i skog nede i en dal🤷‍♂️ Det hadde for eksempel vært veldig nyttig om noen her inne hadde gått hele eller deler av Nordlandsruta og kunne kommet med noen tilbakemeldinger på den! Er mao ute etter store og små tips, erfaringer, tanker, tilbakemeldinger osv. om planen min så langt! 😄 Takker for svar! 😊

Hei! Er det noen som har tips til snille topper i Nordland? Luftig går greit, men ikke utsatt da jeg går alene og ikke ønsker unødig risiko Er ellers fjellvant og i god form. Møysalen ser jo utrolig fristende ut, men har forstått det sånn at man må krysse bre, så da utgår den desverre. Planen er å komme meg til Lofoten og gå noen turer der, men Nordland er jo stort og har vel mer å by på?

Vi er to stykk som planlegger å gå de Sju Søstre i Nordland over 2-3 dager, med telting underveis. Så langt har vi bare funnet tips og info om at det kan være lurt å starte fra sør, men ellers har de fleste gått hele rekka på én dag. Er det noen som har erfaring/råd om telting på turen? Blir det best å slå leir nede ved foten av fjellet, gå opp på midten og slå leir for så å gå første dag sørover, andre dag nordover, eller blir det beste å bære med seg alt og slå leir på midten for så å gå videre neste dag? Håper noen kan bidra med tips og triks!

Jeg flyttet til Lofoten, nærmere bestemt Leknes i Vestvågøy, i slutten av august. Høstværet her i nord har vært utrolig flott. Jeg har allerede rukket å bli ganske godt kjent på øya, og det har blitt flere fjellturer i utrolig vakre omgivelser. Men denne turen skulle vise seg å bli en helt spesiell opplevelse. "Den 9.oktober gikk turen opp til vakre Himmeltind på 931 m.o.h. Fjellet er det høyeste i Vestvågøy. Jeg fikk oppleve toppen helt for meg selv i vakker solnedgang."

Leste i dag en artikkel på NRK https://www.nrk.no/nordland/_-gir-gront-lys-for-jakttrening-pa-morlose-bjornunger-1.13168353 om jakttrening av hund som skal foregå innenfor et vernet område. Det at man i utgangspunktet gjør det nå i oktober er ille nok, rett før hietablering og vintersesong (i Sverige avsluttes jakt 30. sept. nettopp grunnet dette). Men det som får meg virkelig til å stusse er tanken: hva er formålet med verneområdene våre? Er formålet at vi skal verne det vi liker, det vi synes noe om? I min verden er et område vernet for at mangfoldet i naturen selv skal få bevares. Dersom man ser på formålet for akkurat Junkerdalen da den ble vernet står det å lese: "§ 2.Formål Formålet med Junkerdal nasjonalpark er: -å bevare et stort og tilnærmet urørt naturområde som sikrer biologisk mangfold med økosystemer, arter og bestander, geologiske forekomster og kulturminner. Spesielt viktig er det unike plantelivet. -å stimulere til opplevelse av natur og landskap med få eller ingen inngrep gjennom utøving av tradisjonelt og enkelt friluftsliv. Ivaretakelse av naturgrunnlaget innenfor nasjonalparken er viktig for samisk kultur og næringsutnyttelse. Området skal kunne brukes til reindrift." I paragraf 3 står det også spesifikt om vern av fauna: "3.Dyrelivet 3.1Vern av dyrelivet Dyrelivet, herunder hi, reir, hekke-, yngle- og gyteplasser er fredet mot skade og unødvendig forstyrrelse. Utsetting av dyr på land og i vatn er forbudt. Kalking i vassdrag må ha særskilt tillatelse."(https://lovdata.no/dokument/MV/forskrift/2004-01-09-8) Spesielt første setning i § 3.1 må jo være brutt i dette tilfelle. Er det bare meg som er helt på vidda her og tenker at slik som det er vedtatt strider mot verneformål og selve tanken på hva en nasjonalpark skal være? Jeg er ikke prinsipielt imot jakt på bjørn som man tidligere definerte som slagbjørn, men her er det jo overhode ikke snakk om dette. Jeg gremmes over vår "forvaltning" av natur her i landet for tiden.

Som en motpol til den populære Norge på tvers ruten som Dnt arrangerer i Sylan i Trøndelag, arrangerer Beyondlimits en tilsvarende kryssing av Norge på tvers i Nordland. Ruten starter ved kysten og Svartisen i Meløy kommune i vest og går helt til Svenskegrensen ved Graddis i Saltdal kommune øst. Turen går gjennom noe av det fineste naturområder Nordland har å by på, både Lahko Nasjonalpark og Saltfjellet-Svartisen Nasjonalpark krysser en over, i tillegg til Dypen Naturreservat i Lønsdalen. En får virkelig smake på kontrastene i naturen på denne turen, de er helt enorme. Turen starter ved det irrgrønne havet på kysten med de spisse alpine tindene med god utsikt til den blåe iskappen på Svartisen. Kartlandskapet i Lahko Nasjonalpark passeres på vei til de dype dalene i Beiaren som is og vann har gravd ut gjennom årtusner. Den gamle furuskogen i Tverådalen passeres på vei til Bjørkeskogen og den nydelige elven i Tållådalen. Overgangen er stor fra vidde landskapet på Saltfjellet til det øde månelandskapet i Steindalen. Fra Lønsdal går en inn i Urskogen i Dypen verneområde og ender til slutt opp i det lettgådde fjellområdet i Junkerdalen og Graddis like ved Svenskegrensen. Her får en virkelig med seg alt. Turen er ganske nøyaktig 100 kilometer lang og vi brukte 5 dager på kryssingen. Kortbeint som jeg er fortalte skrittelleren på klokken min at jeg brukte ca 215 000 skritt for å gå hele Norge på tvers. Det er jo ikke ille på en knapp uke i juli. Første stoppested er ved DNT Gamma i Kvitsteindalen. Her får vi perfekt utsikt inn i Skaveldalen som vi må krysse gjennom for å komme til Gråtådalen og Beiaren. Skavldalselva faller ned i et aldeles nydelig fossefall i begynnelsen på Skavldalen Etterhvert som vi beveger oss oppover dalen forsvinner de siste restene av karstlandskapet i Lahko og blir erstattet med de harde bergartene som preger fjellene i Skavldalen. På vei opp siste kneiken i Skavldalen kommer tåken og legger seg og Gps'en blir vår veiviser gjennom dalen. Skavldalen bærer sitt navn med rette, det er fortsatt en god del snø igjen i dalen. Greit å ha i mente at snøbroene kan være tynne noe som kan være en risikabel affære dersom en trår igjennom. En flokk med reinsdyr er fryktelig nysgjerrige på oss og hundene, de står bare å kikker ned på oss når vi passerer i tåkehavet. Skaveldalen er passert og erstattet med den litt mere grønne Gråtådalen. Vi kommer under skylaget og får etterhvert utsikten i dalen. Vår første overnatting blir på Gråtådalstua. Her møter vi en gjeng på 12 personer fra stiftelsen "Veien ut", som er et rehabiliteringsprogram for rusmisbrukere. De bruker naturen som et hjelpemiddel for å bli kvitt rusproblemene sine. De skal være på tur i 3 mnd. Inspirerende møte med den fantastiske gjengen Inn i tåken igjen etter en god natts søvn i Gråtådalsstua. Vi må bevege oss opp i høyden igjen og inn i skylaget på vår ferd til Beirstua. Øksehugget i Kyskåfjellet rett over tregrensen ved Beiarn. Det ser ut som om kjempene har brukt øksa si og laget et stort sår i fjellet. Etter en god natts søvn i Beiarstua setter vi kursen mot Saltfjellstua.Vi følger elva Tverråga oppover dalen. Fint med gammelt kulturlandskap i Tverrdalen. Oppe ved vannskillet mellom Tverrdalen og Tollådalen. Perfekt utsikt over distansen vi har tilbakelagt fra Beiaren. Snart halveis mot Saltfjellstua og heldigvis ferdig med stigningen Landskapet endrer fullstendig karakter i det vi kommer ned i Tollådalen, Furuskogen blir erstattet med hvite og rette Bjørketrær som strekker seg til værs. Den Statskog eide Bukhaugbua ligger ved elva like borte i skogen og er et fint sted å overnatte om en føler for det. Den fantastisk flotte Bukkhågforsen er et kjærkommet syn i Tollådalen. Her raster vi og koker bålkaffe mens vi nyter synet og lyden fra fossen. En kan sikkert ha det finere men en trenger ikke, dette er balsam for sjelen Slettelandskapet like ved Stallogropa er helt flatt og vi spiser distanse ganske effektivt. Før vi vet ordet av det har vi tilbakelagt den 27 kilometer lange distansen fra Beiarstua til Saltfjellstua Ny dag og atter en etappe som skal forseres. Vi må krysse over elva for komme videre til Lønsstua og Lønsdalen. Heldigvis er det en bro over elva så kan krysse over på en enkel måte På vei opp til Steindalen får vi utsikt mot et av de store fiskevannene på Saltfjellet, nemlig søndre Bjøllåvatn. Det er etter sigende et av Norges beste røyevann. Vi rakk dessverre ikke å prøve fiskelykken denne gangen. Det er kanskje like greit, fiskelykke handler i liten grad om hell, det avgjørende er hvor lenge siden Lars Monsen har vært der og fisket. Endelig ferdig med Steindalen, bare en liten etappe igjen til Lønsdal og Lønsstua. Solen skinner fra skyfri himmel i det siste etappe skal gjennomføres og sette en avslutning på eventyret vårt gjennom Norge på Langs. Vi passerer E6 og sikter oss inn på riksgrensen til Sverige ved Graddis i Junkerdalen. Stien til grensen går over broen og inn i Urskogen i Dypen naturreservat. Viskis vatnet ligger blått og forlokkende på den fine sommerdagen Nydelig utsikt mot distansen vi har tilbakelagt, Ørfjellet og Lønstinden vises langt i det fjerne. Den utrolig flotte Solvågtinden i Junkerdalen strekker seg opp i mot det mørke skylaget som siger sakte i mot oss. Riksvei 77 går den strake veien til riksgrensen og skifter navn til Silvervegen og vei 95 i det den passerer grensen. Graddis og Riksgrensen er i sikte og vi er bare et steinkast unna i å nå målet for turen vår. Det kjennes igrunn ganske så bra, godfølelsen kommer sigende. Det går etterhvert opp for meg at jeg er utrolig heldig som får muligheten til å oppleve gjennomføre en sånn tur og oppleve et sånt fantastisk mangefold i naturen. Nå venter belønning for strevet, velfortjent dusj og middag på Polarsirkelen Hotell i Lønsdal Takk til Laila, Trine, Jarle, Joachim og Beyondlimits for en fantastisk flott tur og opplevelse gjennom Norge på tvers Ruten vi fulgte fra vest til øst

Etter litt biltrøbbel (knust bunnpanne og nye hjullager fram og bak = bil er dyrt) kom jeg meg på veien mandag ettermiddag fra Trondheim. To solrike dager hadde allerede gått fra meg så nå var jeg nesten litt for gira på å komme meg ut! Sov noen timer i bilen på Saltfjellet før jeg fortsatte inn til Sulistjelma øst for Fauske i Nordland. Hadde egentlig planer om å gå fra Lomihytta da distansen herfra var noe kortere. Skulle jo bære med ski og randosko, så det er fint å korte ned avstanden til snøen. Men veien inn dit var stengt pga brubygging 2-3km før demningen så det ble til at jeg kjørte opp mot Tverrfjellet, hvor jeg har lest at de fleste går fra. En kilometer før parkeringa var det midlertidig mye snø enda, men jeg kom meg videre, såvidt! Startet dagen med å åpne veien for sommeren Parkerte noen hundre meter før den angitte parkeringa, her var det fremdeles mange meter med snø på veien. Videre gikk jeg opp til høyde på 1060m og fulgte kurven inn til ei gammel hytte/brakke. Ikke mange hundre meterne etter kunne jeg endelig ta på meg sko og ski, tidligere enn antatt da jeg var forberedt på å måtte gå helt oppå Sulitjelmaisen (1350m) før skiene kunne teas på. Oppe på 1060m, herfra ble det mye ur inn til snøen Kunne ta på skiene på 1060m, det betydde nesten 900 høydemeter sommernedkjøring! Reinsdyrene var aldri langt unna Oppe på Sulitjelmaisen Dette var en særlig varm da, yr meldt 25c nede i Sulitjelma, så jeg var litt spent om snøen skulle bli for råtten og dyp. Jeg gikk opp sør for brefallet, hvor de fleste går opp men måtte av med skia å klyve litt på berg på toppen her. Tok ut ny nedkjøringsrute nord for brefallet hvor det så mye bedre ut så lenge jeg ikke var for nær den oppsprukne isbrearma. På kartet så det ut som at isbreen var veldig flat inn til Suliskongen, men den helnet desverre litt neddover, greit når jeg gikk til Kongen, men det betydde at det ble noen høydemeter opp på returen! Suliskongen (1906m) til høyre, Dama (1781m) til venstre Fra brefallet og over til foten av kongen var det 3km, så gjensto det litt over 500 høydemeter opp til toppen. Snøen var fremdeles utrolig bra og det begynte å skye litt over da svenskeskyer angrep fra øst med torden å regn. Den ene skyen kom noe nært, og jeg tok meg ekstra god tid opp slik at bygen kunne passere. Er litt kjipt å stå på Nord Norges nest høyeste topp med en hissig tordensky over deg! Stortoppen (1822m) fortjener nesten ett mer tindette navn synes jeg, flott topp! Tordenskyen som lå over meg fortsatte sørover ganske fort heldigvis Stortoppen med regnbyger i bakgrunnen Utsikt fra toppen av Suliskongen Gullhav ut mot Bodø Innskriving i boka Jeg ble på toppen i nesten 2 timer, lyset varer jo for evig, og jeg hadde det ikke travelt. Så bare frem til å få kjøre ned i kveldslyset. Skrev meg inn i boka som årets første, i ei bok som hadde ligget her lengre enn jeg hadde levd, og jeg er snart 30 år Gammel. 4G dekning hadde jeg også, så det ble noen snaps før jeg kunne starte nedkjøringa. Nedkjøringa var helt fantastisk, surfet på slusj som verken var for dyp eller sugende. Ble mange svinger ned til breflaten før fellene måtte på. Var på dette tidspunktet litt i ekstase over hvor bra det var å kjøre ned da jeg aldri har kjørt ski i juli før! Siktet meg inn på Stortoppen da jeg gikk tilbake og holdt meg nært den før det gikk nedover på siden av brefallet. Her var det brattere enn det så ut til da jeg gikk opp, rundt 45 grader, så dette var ei fin avslutting på nedkjøringa! Her var det bare å nyte nedkjøringa! Kveldsprofil av Dama Siste nedkjøring nordvest for brefallet Kart over turen. Distanse tur/retur: 24,1km. Høydemeter: 1375m

Hallo! Er det noen som har gått Nordlandsruta, men IKKE gått delen som går i Sverige (Padlejanta forholdsvis). Jeg snuser på å gå turen på sensommeren/høsten, men vil gjerne gå hele turen med hunden. Hva kan være fine alternativer til den opprinnelige ruta?

Fra Finnmarksvidda til Polarsirkelen, etappe 6 (siste del), fra Sulitjelma til Virvasshytta 5. september – 15. september 2015 Overnattinger: Coarvihytta (DNT Sulitjelma og omegn turlag SOT) Balvasshytta (DNT SOT) Argaladhytta (DNT Bodø og omegn turlag BOT) Langvannet (telt) Lønsstua (DNT Bodø og omegn) Lønstindvatnet (telt) Krukkistua (DNT Rana tf) Raufjellkoia (DNT Rana tf) Bolnastua (DNT Rana tf) Virvasshytta (DNT Rana tf) Coarvihytta, flying start hit med skyss fra Sulis. Det er blitt høst, og frostnettene har kommet. Frosne molter til frokost smaker utmerket, og etter litt postlogistikk i Sulitjelma, er jeg nå utstyrt med varmere sovepose og tykkere jakke, samt at postpakka også inneholdt litt god konjakk, nye fiskesluker, hodelykt og annet småtteri. Det er den 53. dagen på tur siden jeg startet fra Alta i juli, og jeg har hatt ei god natt inne på hotellet i Sulis. Ei natt er imidlertid nok, og jeg lengter etter å komme meg opp på fjellet igjen. En av hotelleierne har lovt meg skyss noen kilometer sørover, han kjører meg like godt helt frem til Coarvihytta (DNT). Den har en hyttedel, som er gammel og kjempetrivelig, og en ”forsamlingsdel” som består av et kjempedigert rom som er mer enn middels tungfyrt vinterstid (jeg har prøvd). Lokalet stammer fra gruvedriftens storhetstid, som forlengst er over, selv om et australsk selskap vurderer å starte gruvedrift igjen, med mer moderne teknologi. Det er 5. september og friluftslivets dag, så mange har reist opp på fjellet for å ligge i telt sammen med barna sine. De tøyer ikke villmarkslivet lenger enn at de bruker doene på hytta, og enkelte også kjøkkenet, så her er en del folk innom. Det er ganske trivelig, jeg får meg en hyggelig prat med folk i ulike aldre, og koser meg med saftig biffkjøtt, kokte poteter, friske grønnsaker og et par øl fra butikken i Sulis. Siden det eneste jeg har gått i dag er fra hotellet til butikken, blir det en dag med omvendt kaloriinntak av det vanlige. Fra DNT-merket sti rundt Balvannet. Gryta med gull fant jeg aldri. Ørreten i Fuglevannet ville ikke være med på land, da blir det bacon og polarbrød. Det er langt rundt Balvannet, og jeg har høstfjellet for meg selv. Skremmer noen ryper, de er lykkelig uvitende om at jegerne inntar området om 3-4 dager. Balvasshytta. Jeg rakk akkurat å fyre opp i ovnen før jeg fikk damebesøk på soverommet. Turen fra Coarvi til Balvasshytta er lang, og går rundt Balvannet på vestsida. Det finnes stor fisk i Balvannet, men den er vanskelig å få, i hvert fall fra land. Jeg har i stedet en plan om å lure en sprek ørret i Fuglevannet, som ligger et par høydemeter over Balvannet. I oset mellom de to vannene har jeg til og med kontakt med et fint eksemplar av arten, men den slipper unna. Da blir det bacon og polarbrød til lunsj. Jeg har sendt hjem primusen, men tillatt meg å rappe med en vedkubbe fra Coarvi. Den har jeg kløyvet i småpinner, og det gir akkurat nok varme til baconlunsj og nykokt kaffe ved Fuglevannet. Med nyinnkjøpt mat og litt tyngre utstyr, er nok vekta på sekken på feil side av 20-tallet, og jeg er sliten når jeg ankommer Balvasshytta utpå kvelden, inkludert turen rundt Fuglevannet blir det om lag 25 km. På hytta er det ingen, men så snart jeg har fyrt opp kommer det to spreke damer i 60-årene. Når jeg tilbyr meg å ta ei overkøye, vanker det rødvin som takk. Hytta er liten og ganske dårlig vedlikehold, men ovnen er god og veden tørr. Damene skulle egentlig vært 4 stykker, ikke 2, og jeg er glad for at de har to på sykelista. Noen dager er det sånn. Da er det helt greit å vite at det er ei seng og en vedovn i sikte. På vei mot Argalad. Det blir en våt tur fra Balvasshytta til Argalad. Det er kun 12 km, men jeg har lenge hatt lyst til å overnatte på Argalad, ei hytte med mer enn 100 års historie i veggene. Jeg lufter sluken i et par kulper nedover elva, men det blir med forsøket. Skydekket ligger helt nede i dalen, og jeg blir søkkvåt. Bruker ikke regntøy, men en fjellduk som poncho. Den dekker ned til over knærne, det fungerer ganske bra når det regner på høyfjellet, men når det er mye vegetasjon blir det veldig vått nedenfor knærne og i støvlene. Det spiller ingen rolle når man kan ta ettermiddagen på den gamle Argaladhytta, som virkelig er ei hytte med sjel. Når jeg får varmen i veggene og strukket ut kroppen på den brede senga i det eneste rommet, kjenner jeg slektskapet med alle som har overnattet her siden den ble bygget som jaktbu for over 100 år siden. Jeg går en kveldstur og fisker litt i elva, Skaiti. Støvlene er fremdeles våte, så det blir en resultatløs fisketur i crocks. Argaladhytta, en av de koseligste i hele DNT-hyttenettet. Neste dag er været bedre, og jeg tar lunsjpause på Trygvebu med kurs ned mot Junkerdalen. På kartet ser det ut som det går en gammel vei langs Skaiti ned i dalen. Jeg følger den, det blir ikke et opplegg uten risiko. Veien er skylt bort av elva flere steder, og med løs grus er det mange steder nærmest uframkommelig. Store steiner har rast ned fjellsida mange steder, og jeg er glad når jeg kommer meg ned til Junkerdalen turistsenter uten å ha falt i elva eller fått ei helle i hodet. Der slår jeg av en prat med en bodøværing i ei hytte, og han kvitterer med å servere kaffe og nystekt gjærbakst. Det smaker nydelig, og det blir en tung tur opp lia på andre siden, i retning Viskasvannet. Det er lenge siden veien langs Skaiti ned i Junkerdalen kunne kalles en vei. Mye tørr furu på vei opp på fjellet mellom Junkedalen og Lønsdal, så jeg bærer med litt ved til kveldsbålet. Etter en del netter under tak er det godt med ei natt ute igjen. Det er kuldegrader, men med fyr på bålet og utsikt mot Saltfjellet og andre fine nordlandstopper, blir det en fin kveld oppe ved Langvannet. På Lønsdal skal jeg møte en kompis som blir med de siste dagene på Saltfjellet. Før jeg kommer så langt legger jeg inn et par timer med fiske og avslapping ved Vestre Viskisvatnet, men jeg er ikke godvenner med fjellfisken for tida. Sånn er det, på Finnmarksvidda kunne jeg spist fersk fisk tre ganger om dagen, her hadde det virkelig smakt med avveksling til havregrøt og Toro-mat. Det virker som godværet stabiliserer seg, det er kaldt og skikkelig klarvær, med fantastisk fine høstfarger. God kveld ved Langvannet sør for Tjørnfjellet. Det er høst. Utsikt fra teltet ved Langvatnet 8. september. Skulle gjerne våknet her hver dag. Den siste uka av turen blir det godvær i nydelige omgivelser på Saltfjellet. Børge dukker opp som avtalt på Lønsdal, han har med en ivrig Boardercollie og mye god mat, og det blir ei skikkelig sjarmøretappe fra Lønsdal til Virvasshytta. Vi fyller et par panner med småørret fra Bjøllåvassdraget og har området for oss selv. Det er overraskende, i og med at rypejakta er begynt. Vi ser kun noen få jegere og hører kun et par skudd. Krukkistua er et flott sted, vi tar ei natt i den eldste hytta her, opprinnelig bygget i forbindelse med den nedlagte telegraflinja. Nedover langs Bjøllåa er det mange rester fra den gamle forbindelsen mellom nord og sør, den gang morsesignalene tikket over Saltfjellet. Godt selskap ved Lønstindvatnet. Vi så ikke et eneste vak, til tross for masse insekter. Har en mistanke om at man skal fiske lenge i Lønstindvatnet før det biter. På vei ned mot Bjøllåvassdraget. Saltfjellet i høstdrakt og godvær slår det meste. Krukkistua (DNT) Fortidens telegrafhistorie nedover Bjøllåvassdraget. Raufjellkoia (Rana turlag). Strengt tatt ment for dagsbesøk og som nødbu, men det ble fristende å overnatte. Etter å ha sponset de nordnorske turlagene med en del kroner gjennom sommeren, kjenner jeg at jeg ikke har dårlig samvittighet for det. Virvatnet, her ender turen. Det er godt med selskap på de siste dagene av en lang tur. Jeg merker at hjernen har begynt å omstille seg til en annen tilværelse, og at jeg ikke lever like sterkt i nuet som jeg har gjort de siste to månedene. Med høstfjellet fra sin aller beste side og godt selskap er det likevel ikke vanskelig å nyte de siste dagene. Vi overnatter på Raufjellkoia, plassert presis på Polarsirkelen. Bolnastua tilbyr nærmest hotellstandard natta etter, og den femtende september avslutter vi turen, etter å ha overnattet siste natta på Virvasshytta. Derfra går vi ut til bilvei og får skyss til Mo. Det er 63 dager og rundt 900 kilometer siden jeg startet på Finnmarksvidda. Jeg har krysset Finnmarksvidda, gått gjennom Reisadalen, hatt et par dager i finske fjell før jeg kom ut til Helligskogen og indre Troms, gjennom Narviksfjellene og Sarek, Padjelanta, Sulitjelma, Junkerdalen og til sist Saltfjellet. Flott natur og opplevelser, artige bekjentskaper, tid til refleksjon og stillhet, nærkontakt med både dyr og natur, villig fisk, små og store utfordringer. Langtur på Nordkalotten har bydd på det meste, og når jeg går på toget i Mo og setter kursen sørover, er jeg både litt lei for at det er over og samtidig superfornøyd med hvordan turen er blitt. Nå er det et halvt år siden jeg kom hjem, og jeg har begynt å se på kartene fra Polarsirkelen og ned til Østlandet. Det blir en annen historie, og den kommer ikke dette året. Men kanskje neste år.

Fra Finnmarksvidda til Polarsirkelen, etappe 5, fra Saltoluokta til Sulitjelma 25. august – 4. september Overnattinger: Pietsaure (telt) Nienndo, Sarek (telt) Øvre Rapadalen, Piela, Sarek (telt), 3 netter Alggavagge (telt) Alajavre (telt) Staloluokta, Virihaure (STF) Staddajåkkastugorna (Svenska Naturvårdsvärket) Sorjushytta (DNT) Sulitjelma hotell Det er 42 turdager siden jeg startet fra Alta, og turen har gått over Finnmarksvidda, gjennom Reisadalen, via Finland og ut til Helligskogen, indre Troms, Dividalen og Narviksfjellene. Jeg har hatt en hviledag på Ritsem fjellstasjon ved Akkajaure. Herfra kunne jeg tatt båt over innsjøen og fortsatt sørover gjennom Padjelanta. I stedet har jeg lyst til å bruke ei ukes tid på å gå gjennom Sarek nasjonalpark fra øst til vest. Været har vært nydelig de siste to ukene, så jeg har nesten glemt at det straks er september måned. Saltoluokta fjellstation (STF) på grensen til nasjonalparken er en flott fjellstasjon med butikk og full service, og her er fullt av folk. Jeg spiser lunsj i restauranten med en svenske jeg har blitt kjent med på Ritsem, vi har tatt buss til Kebnats og deretter båt over hit. Butikken tar seg godt betalt, men de har alt jeg trenger så jeg provianterer for ei uke, det vil si rundt 6 kg mat. De siste to ukene har det vært fantastisk fint vær, og jeg håper på en topptur inne i Sarek-massivet. Svarta Spetsen (1626 moh) er utpekt som et bra mål, det skal være ganske greit å gå opp på ryggen, og et lite platå på toppen med fantastisk fin utsikt. Det skal ikke bli helt som jeg planlegger, for den neste uka blir det skikkelig møkkavær, med mye regn, lave temperaturer og lavt skydekke, så både toppturen og et par andre planer går i vasken. Men sola skinner når jeg forlater fjellstasjonen med kurs for innsjøen Pietsaure, sekken er full og jeg er mett og klar for ei uke med teltliv i villmarka. Jeg følger Kungsleden en liten kilometer, det blir den eneste på hele turen. Kungsleden er bred som en motorvei, og jeg møter flere folk på den ene kilometeren enn jeg vanligvis møter på ei uke. Så det er godt å komme på mindre stier, og ved Pietsaure slår jeg leir noen hundre meter fra et annet telt, jeg vil jo nødig virke innpåsliten. Tar en ettermiddagslur utenfor teltet i kveldssola, og våkner av at naboene, et trivelig ungt sveitsisk par, lurer på om jeg har lyst på varm sjokolade og en prat. De har nettopp vært på vandring ei uke i Sarek, med fantastisk fint vær og lav vannstand i elvene. Kvelden blir hyggelig, og overskuddslageret deres av sveitsisk sjokolade tilfaller meg. Flott tur inn mot fjellmassivene i Sarektjåhkka (må innrømme at jeg bruker et filter på kameraet her) Det er en egen villmarksklang over Sarek. Her er ingen hytter, ingen merkede stier og det er kun noen få elver det er bygget bro over. Her finnes alle de store rovdyrene, og det drives verken jakt eller fiske her. Hund får man heller ikke medbringe, så det er en del restriksjoner. De neste dagene blir de kaldeste og våteste på hele turen. Jeg ser værskiftet komme på vei innover mot Pielastugan og den øverste delen av Rapadalen. Etter to uker uten et regndrypp, setter styrtregnet inn. Det varer uavbrutt i over et døgn, og aldri har jeg sett små tørre bekkeløp bli strie elver på samme måte. Vannet fosser ned fjellsidene, det er plutselig bekkeløp overalt. Jeg blir liggende tre netter i telt nord i Rapadalen, et par kilometer sør for Pielastugan, i påvente av lavere vannstand i elvene jeg skal krysse oppover dalen. Det blir rolige dager med mye lesing og podcasts, krydret med en dagstur opp til Låddebakte, der det er utsikt mot Rapaselet og videre sørover Rapadalen. I 1982 lå vi fire unggutter inne ved Rapaselet, med daglig nærkontakt med de store elgoksene som Rapadalen er kjent for. Vi hadde kjørt en gammel russebil fra Oslo til Jokkmokk, før vi tok sommerferien i villmarka. Den gang ble vi også lurt av elvene, men da var det snøsmeltinga og ikke regnværet som skapte trøbbel. Nå er det regn og dårlig sikt, og jeg finner ingen av Sareks velvoksne elger i kikkerten. Om været ikke er på min side, så har jeg i det minste en av de mest spektakulære teltplassene jeg noen gang har hatt, kun 3-4 meter fra kanten til hundre meters loddrett stup ned til Rapaelva. Når jeg ligger ute på kanten, ser jeg ned på kongeørnene som seiler under meg, det er fantastisk, og ved én anledning står jeg utenfor teltet når ”kungsörnen” kommer stigende forbi, kanskje 6-7 meter fra meg. Den gløtter såvidt bakover mot meg mens den fortsetter å stige, og jeg innbiller meg at den vipper litt med vingene som en hilsen. Et herlig syn. Elvefast. LIgger her i tre dager mens jeg venter på lavere vannstand etter regnskyllet. På kanten bak teltet kan jeg ligge og se ned på kongeørnene. Utsikt mot Rapaselet fra Låddebakte. Kaldt og regn, men godt med dagstur. Jeg bruker alt jeg har av klær, pluss fjellduken. Jeg har gjort et forsøk på å krysse Bielajåhka, men valgte å snu i den strie strømmen. Nå er det dagen etter, 30. august, og jeg er overmotivert for å komme meg videre. Planen er å følge Rapadalen nordvestover til Mikkistugan/Skårja, deretter vestover Guohpervagge og så sørvestover ut Alggavagge i retning Alkavarre kapell. Det har regnet minimalt den siste natta, og vannstanden er betydelig redusert. Jeg vet at det er tre ”crux”; først Bielajåhka, så en vading før Skårja (Mahttujåhka) og så elveløpet ved inngangen til Alggavagge, rett ovenfor renvaktarstugan der. Jeg starter grytidlig etter nok ei kald natt i for tynn sovepose, kommer meg trygt over elvene og kan ta tidlig lunsj på Skårja. Hytta her er åpen, men er knøttliten og ikke egnet for overnatting. Her passerer et par grupper med folk, både fra Kutjavre og Alkavarre, det er flere som har tatt det med ro og ventet på mindre vann. To tyskere bærer med sammenleggbare kajakker og har tenkt å padle Rapaelva og etter hvert helt ut til Østersjøen. Mikkastugan, en av få åpne buer i Rapadalen. Ikke egnet for overnatting, men her finnes nødtelefon. Øverst i Rapadalen, her starter det karakteristiske elvedeltaet. Rapadalen har fascinerende natur, med sitt karakteristiske elvedelta. Jeg ser masse rein, men ingen elg. Vadinga over Guohperjåhka går også greit, men jeg skjønner virkelig hvorfor ”Sarekstaven” er et begrep. Vannet er helt grått så det er ingen sjanse å se bunnen der man setter ned foten. Uten et ”tredje bein” i form av solid kjepp ville det blitt trøblete. Jeg har gått med blaute sokker i flere dager, og har teipet beina skikkelig for å unngå gnagsår. Huden truer med å forlate foten, men holder seg på av gammel vane. Matposen begynner å bli slunken, og jeg begynner å drømme om å komme til Staloluokta i morgen kveld. Har også et håp om at det er mulig å overnatte inne på Alkavarre kapell, og styrer mot gudshuset som fra 1600-tallet. Utpå kvelden blir jeg dyktig sliten, og velger ei natt i telt midt i Alggavagge. Kun en times gange igjen til kapellet. Uka i Sarek blir våt og kald, men også opplevelsesrik. Støvlene og sokkene blir aldri tørre, og temperaturen ligger rundt 3-4 grader på dagtid og ned mot null på nettene. Soveposen er for tynn, jeg bruker primaloftjakka som nattbukse og bestemmer meg for å få sendt opp en bedre sovepose til Sulis. Jeg fryser mye, og må gå tur om morgenen for å få varmen. En skikkelig bensinprimus og et par liter drivstoff hadde hjulpet betydelig, så jeg innser at det var et dårlig valg å kun ha gassprimus, og dessuten ikke mer gass enn jeg trenger til matlagingen. Jeg inntat kapellet, og får åpnet vindusskoddene som nærmest er beiset igjen. 31. august når jeg høyfjellskapellet, det er bygget i stein på 1600-tallet, som kapell for gruvearbeidere, men har fått nytt tak og en ansiktsløfting i nyere tid. Jeg legger meg i soveposen og lager mat inne i kapellet, som dessverre ikke har noen fyringsmulighet. Vindusskoddene har fått en runde med brun beis i sommer, og beiseren har like godt tatt med hengsler og hasper, så de sitter godt fast. Jeg gir meg ikke så lett, en solid stein fungerer som hammer, Guds hus trenger lys, og lys blir det. Så snart skoddene er åpne, kvitterer sjefen sjøl med sollys. Mange har overnattet i kapellet gjennom årene, men etter 3-4 timer vil jeg videre, så det blir en kortere tur til Staloluokta neste dag (som ikke må forveksles med Saltoluokta). Vadestaven har vært god å ha over et par strie elver. Jeg plasserer den her og sier takk for følget. Brua over elva nedenfor kapellet er ødelagt, men her er det lagt ut tre båter, og jeg er så heldig at to av dem ligger på min side. Da slipper jeg unna med én rotur, og nyter sol og motbakke opp på sørsiden av Nuortap Rissavarre (1153 moh). Jeg går til mørket kommer, og slår leir inne ved innsjøen Alajavrre. Har til og med såpass mye gass igjen at jeg tillater meg litt kveldsfyring i teltet, og morgenfyring neste morgen. Små gleder varmer! Jeg merker meg at noen har vardet ei rute på nordsiden av innsjøen Alajavre, så jeg følger den og kommer meg til Stalo utpå ettermiddagen. Det er siste uka med hyttevakt, hun har fyrt opp badstua, og det er såpass seint på året at jeg får enerom med god seng og madrass. Kjenner at det er fortjent, og når kveldssola duver over Virihavre, av mange regnet som Sveriges vakreste innsjø, er det ikke mye som kan dempe stemningen. Ikke en gang at den lille butikken her nærmest er tom for varer. Hermetiserte kjøttbullar i gräddsås er den eneste middagsmaten han kan by på. Da er menyen klarlagt for de tre neste dagene frem til Sulis. Butikken i Stalo har ikke så mye annet enn hermetiserte köttbullar og tørkede plommer. Da slipper jeg å diskutere menyvalget. Sauna til forrett, bullar til hovedrett og plommer til dessert. Kveldssol over Virihavre. Staloluokta. Tørkerommet ble fullt, vekta på støvlene ble halvert. Naturen i Padjelanta er helt annerledes enn i Sarek. Åpent, lettgått, slake fjellsider. Jeg følger merket løype mot Kvikkjokk, tar av vestover mot Sulis. Det er blitt september, og nettene er blitt mørke. Her har jeg Staddajåkkastugorna for meg selv, stugvärden har reist, det er kun én stuga som er åpen. Consul Persons stuga er en liten perle, overnatter gjerne her ved en annen anledning. Jeg gikk videre til Sorjus på norsk side, men hadde en trivelig lunsj med "Der von Draussen" Tony, som gikk Norge på langs med stø kurs for Nordkapp. Ei mil på god sti fra Stalo til Staddajåkkastugorna i lettgått terreng, med tørre støvler, det er som en hviledag å regne. Godværet er tilbake, jeg følger merket sti videre til Sårjas (Consul Persons stuga, en liten perle men dessverre tom for ved), spiser lunsj i hytteveggen sammen med en trivelig tysker med kurs for Nordkapp, han går Norge på langs nordover. Ei natt på den flotte DNT-hytta Sorjus er virkelig luksus, en blid sørlending serverer konjakk på terrassen ved ankomst. Her prøver jeg fisket igjen for første gang på lenge, men det blir kjöttbullar i gräddsås her også. Sesongen er over, på Ny-Sulitjelma fjellstue er det tomt for folk, så jeg stopper heller en lokal hanggliderentusiast med bil, og får skyss ned til Sulitjelma hotell. Dusj, basseng og sauna, stor og god seng, skinkesteik og en kald øl – ei hotellnatt her er verdt hver krone, og vel så det. Sulitjelma-fjellene. Den snøen som ikke har smeltet nå (4. sept) blir nok liggende. Behagelig å følge DNT-merket rute igjen. På postkontoret i det gamle gruvesamfunnet ligger pakka med varmere sovepose, tykkere jakke, hodelykt, nye strømper, nye kart og et par andre ting jeg har bestilt hjemmefra. Returpakka blir like tung, jeg sender like godt hjem gassprimusen også. Kompis Børge skal slå følge den siste uka på Saltfjellet, han har med primus, så rundt Balvannet og ut Junkerdalen får jeg heller fyre bål.

Etappe 4, fra Frihetsli til Ritsem (Akkajavre) 9. til 24. august 2015 Overnattinger: Ole Nergård bua (Statskog) Vuomahytta (Troms turlag DNT) Gaskahytta (Troms turlag DNT) Altevannhytta (Troms turlag DNT) Lappjordhytta (Troms turlag DNT) Gapahuken ved Vokterboligen (NOT DNT) Hunddalshytta (NOT DNT) Cunojavrihytta (NOT DNT) 2 netter Cunojohka (telt) Caihnavaggihytta (NOT DNT) Gautelishytta (NOT DNT) Hukejavristugan (STF) Sitasjavre (telt) Ritsem fjellstation (STF) Oppover langs Dividalselva fra Frihetsli, fantastisk fin natur. Det er søndag 9. august, og den 26. dagen på tur. Jeg er på vei oppover langs Dividalselva, og etter å ha passert noen tusen multekart den siste måneden, finner jeg endelig den første modne molta. Bred sti gjennom furuskogen, ingen tvil om at det ferdes en del folk her. Dette er skikkelig urskog, med tørre furutrær på kryss og tvers, og skogbunnen er myk om du tar av fra stia. Til de mest brukte leirplassene har Statskog kjørt inn vedsekker for å bevare furuskogen. Etter ei ukes pause i langturen, har jeg sendt familien sørover igjen og er i ferd med å koble tilbake til turmodus. Det pleier å gå raskt, og jeg gleder meg til noen dager i Øvre Dividal nasjonalpark før jeg skal videre sørover gjennom Narviksfjellene. Støvlene er nysmurte, klærne nyvasket og soveposen luftet. Her i indre Troms er det såpass kort avstand mellom åpne hytter at jeg kommer til å ta de fleste nettene under tak. En lokal gårdbruker i Målselv har gitt meg skyss opp til Frihetsli, og jeg har pekt ut Ole Nergård bua som et passende mål for kvelden. Skulle det være folk der, overnatter jeg i telt eller kan gå videre opp til Dividalshytta. På Ole Nergård bua er det ledig, og jeg har heller ikke møtt folk på turen opp hit fra Frihetsli. Bua ligger der den lå da Monsen/Strømdal feiret julaften her på sin klassiske Norge på langs-tur rundt 1990. Den ligger tett inntil Dividalselva, men er mørk og ganske skitten med vedovnen full av søppel, så jeg fyrer heller opp et kveldsbål på bålplassen utenfor. Det er en nydelig kveld med godvær, og jeg merker at det raskt blir mørkere om nettene nå. Myggen er av en eller annen grunn helt fraværende, og jeg har tatt med tapasrestene fra gårsdagens kveldsmat med familien. Her ved bua er det neppe spist mye oliven, chili og italiensk ost opp gjennom årene, men en gang må være den første. Og bålkaffen smaker som den skal. Vannføringen i elva er god, og det er mange fine kulper. Prøver noen halvhjertede kast med spinner i elva, uten å få kontakt med noe annet enn bunnen. En ny spinner sitter bom fast, og siden jeg ikke er så lysten på kveldsbad, velger jeg å stramme bremsen maks og gå bakover til snøret ryker. 8 gram mindre å bære i morgen. Like greit å vente med fersk fangst til matposen er mer slunken. Med elvesuset som bakgrunnsmusikk, blir det ei god natt i bua. Noen har lagt igjen et Pondus-blad som passende kveldslektyre. Jeg har valgt å vente med hodelykt til jeg får en forsendelse lenger sør, og leser i lyset fra mobiltelefonen. Kveldsbål utenfor Ole Nergård bua. Statskog kjører inn ved til leirplassene for å skjerme furuskogen. Et av målene med turen har vært å finne kroppens naturlige døgnrytme. Jeg våkner som vanlig i sjutida, og er på vei videre før ni. Her lukter det tyri og furuskog, fuglene kvitrer og ivrige ekorn raser opp og ned trestammene. Foreløpig er det ikke så mange moltene som er modne, men jeg spiser de få jeg finner. Hærens Ingeniørkompani har bygget bro over Dividalselva, den har stått i mot vårflommen hvert år siden 1984, så jeg krysser elva og følger Anjavassdalen i retning Vuomajavri og Vuomahytta. Naturen her er vill og fascinerende, med flotte fosser og en dyp elvecanyon. Jeg har alt for meg selv, inntil jeg rundt lunsjtid møter en underlig skrue som lukter britisk lang vei; med krittpipe, hatt og tweedbukse. Han er på langtur i motsatt retning, og forteller meg om en annen underlig fyr på Vuoma; en ung kar som fisker med selvlaget flåte styrt med liner fra land. Jeg kommer til Vuomahytta utpå ettermiddagen, der fiskeren tar i mot med røkt storrøye og et bredt glis. Flåten viser seg å være en liten konstruksjon av vedkubber surret med gaffatape, den fungerer som ei slags oterfjøl der den frakter fluene rundt på vannet, med en tapepatent som løser ut snøret når fisken tar, slik at storfisken kan kjøres fra fluestanga. Ikke så ulikt en plannerboard som man bruker ved trollingfiske fra båt. Flåtefiskeren byr på røkt røye med soppsuppe til forrett. Jeg takker ja til fisken, men er skeptisk til suppa. Det skal vise seg å bli et smart valg. Utpå kvelden får storfiskeren sterke magesmerter, og jeg ser ingen annen utvei enn å ringe AMK i Tromsø fra satelittelefonen. En halvtime etterpå har vi besøk av tre mann i rød kjeledress, de har brukt 24 minutter luftveien fra Tromsø, og tar med soppspiseren og en enorm mengde med pikkpakk. Jeg får drittjobben med å vaske hytta for spy og fiskerester, men er uansett glad for at jeg takket nei til å spise sopp plukket av folk jeg ikke kjenner. Jeg får ikke sove etter litt for mye action, så jeg tar heller en nattlig fisketur, uten at jeg får kontakt med storrøyene i Vuoma. Men de er her, det har jeg sett både denne gangen og da jeg var her på skitur i mars 2015. Luftambulansen bruker akkurat 24 minutter fra Tromsø til Vuomahytta. Soppspiseren kom fra det uten varige mén. Smårøyene i Gaskamus sto i kø for å komme på land. Sprøstekt smaker de nydelig. Turen videre går via Gaskashytta og til Altevannhytta. I elvedraget Gaskkamus vest for Vuoma står smårøyene i kø, jeg får 4 stykker på ti minutter, og kunne antagelig fylt en pose. Småfisken blir med til Gaskahytta, der det blir potetmos og sprøstekt røye til middag. Turen gjennom Gaskasvaggi er flott, med bratte fjellsider og etter hvert utsikt mot Altevannet. Turen gjennom bjørkeskogen langs Altevannet dagen etter er ikke så spennende. Jeg overnatter på Altevannhytta, og har et lite søppelprosjekt. Posen med ikke-brennbart søppel veier et par kilo, etter at jeg måtte ha en skikkelig opprydding etter han som forsvant luftveien fra Vuoma. Jeg har regnet med at det finnes ei søplekasse her hvor det både er båthavn og tett med hytter, men der tar jeg feil. Etter en times kveldsrunde på forgjeves leting etter ei søppelkasse, søker jeg kontakt med et par karer i båthavna som skjønner problemet og tar med søpla. På Altevannhytta er det god mobildekning, så jeg prøver å ringe datteren min på 11. Hun har ikke tid til å snakke med fatteren på tur, sånn er livet… Altevannet. En del myr langs Altevann, klopp i myra gjør livet enklere. Mens turen fra Gaskas til Altevannhytta ble en tretimers transportetappe, er det 25 km videre til Lappjordhytta. Været er ruskete, så jeg er mer innstilt på tak over hodet enn telt. Turen gjennom Salvasvaggi og Lairevaggi mot Lappjord blir en av turens aller friskeste, med kraftig vind, skiftende vær, flotte regnbuer, knallharde regnbyger og nysnø på toppene. Til og med et par minutter med sommervarme når jeg har passert vannskillet, så jeg får samtlige fire årstider på 9 timer, inkludert lunsj i den kombinerte regnponsjoen/vindsekken. Dette er virkelig en dag hvor jeg kjenner at jeg lever, og skydekket beveger seg så raskt at himmelen virker som en time-lapse-film. Jeg møter to godt voksne damer med kurs mot Altevann, men været innbyr ikke til lange samtaler. Da har jeg vel sett rundt ti personer siden jeg startet fra Frihetsli for fem dager siden, så det er ikke folksomt. 4 årstider mellom Altevannet og Lappjordhytta, fjellduken kan like godt være på hele dagen. Langs elva ved Salvasvaggi. Crocksene er gull verdt når jeg skal over elvene. Neglespretten gir seg etter hvert. Lappjordhytta er forøvrig en perle, med flott utsikt mot Torneträsksjøen. Jeg forsøker å overtale en tysker til å skrive seg inn i protokollen og betale 30 kroner i dagsbesøk, siden han har slått rot inne på hytta og nyter godt av varme, gass og andre goder. Jeg liker ikke å leke sheriff, men det må være lov å påminne folk om hvordan det tillitsbaserte systemet til DNT faktisk fungerer. Han forsvinner brummende ut i teltet sitt, og oppfører seg som den rake motsetning til en trivelig sveitser på langtur. Jeg har merket meg navnet, han har ligget en dagsmarsj foran meg på de siste hyttene, og jeg har blitt imponert over den fine tilstanden han forlater hyttene i. Sveitseren bærer med seg et 50 år gammelt speilreflekskamera og bruker fremdeles lysbildefilm og manuell lysmåler. Jeg er imponert, og det blir en lang fotoprat mens vi deler rester av te og hasselnøtter. Han har vært på tur i tre uker uten å proviantere underveis, og jeg skjønner etter hvert at han er vel bevandret i skandinaviske fjell. Jeg henter frem Sarek-kartet, der han har mange råd for ruter og elvekryssinger, råd som jeg skal få stor glede av om et par-tre uker. Et norsk par i sikringshytta er på tur nordover fra Hellemobotn, de forteller at de høyestliggende vannene i Narviksfjellene fremdeles er islagt. Da vet jeg litt om hva jeg har i vente. Det blir første tur i Narviksfjellene for min del, og jeg gleder meg til et enda mer alpint landskap og hytter som ligger høyere i terrenget. Fra Lappjordhytta mot Torneträsksjøen. Sveitseren starter tidlig neste dag, da har han allerede vasket over kjøkkenet og hugget tennved. En flott kongeørn seiler på luftstrømmene nedenfor Lappjordhytta mens jeg nyter morgenkaffe i hytteveggen. Gårsdagens ”all seasons” har kulminert med en skyfri himmel og sommertemperatur, et høytrykk som skal vise seg å bli stabilt liggende over fjellområdene i nord de neste to ukene. Ned mot Torneträsksjøen og grensegata treffer jeg reinsdyr i småflokker, og her møter jeg også glade svensker på dagstur. Mot Bjørkliden legger jeg turen innom rallarkirkegården. Her bygde rallarene malmbanen fra Narvik til Kiruna for et hundreår siden, og hadde neppe tid til å vandre i fjellene for moro skyld. Planen min er å ta ettermiddagstoget fra Bjørkliden til Katterat stasjon, og så fortsette turen inn i Narviksfjellene derfra. Dagens tog er av en eller annen grunn innstilt, men derimot går det en buss til Bjørnfjell, så jeg hiver meg på den. Heldigvis rekker jeg en tur innom landhandelen på jernbanestasjonen, som har elgkjøtt, is, cola, sjokolade og alt jeg ønsker meg. Og et par mellanøl som jeg kan smugle over grensa. Skikkelig harryhandel. Rallarkirkegården ved Bjørkliden. Lanthandelen på Bjørkliden har alt jeg trenger. Bussjåføren fyller hele bussetet og minner meg om de verste skurkene i Kruttrøyk, men han serverer kaffe og 40 år gamle fiskehistorier før han slipper meg av på Bjørnfjell. Derfra følger jeg rallarveien ned mot vokterboligen, som Narvik og omegn turistforening overtok for noen år siden. Den er låst og må bestilles, men NOT har bygget en veldig fin gapahuk 200 meter unna, med flott utsikt. Turen langs rallarveien fra Bjørnfjell og hit gir et imponerende innblikk i et lite stykke jernbanehistorie, det er stupbratt og skilt advarer mot steinblokker som kan komme deisende. Artig tur, jeg er nesten glad for at toget var innstilt. I gapahuken er det tørr ved som gir fyr i bålpanna, og jeg lager ei stor gryte med elgskav, løk, creme fraiche og mye annet godis, pluss en velfortjent svenskeøl mens en rød kveldshimmel varsler om nok en godværsdag i morgen. Turen langs rallarveien fra Bjørnfjell til Katterat er en leksjon i jernbanehistorie. Brua her ble bygget utelukkende for å ha muligheten til å sprenge banen ved et angrep på landet. Nå er banen lagt utenom brua. Takk til NOT for lån av gapahuken ved Vokterboligen. Noen gamle venner sørfra har avtalt å slå følge fra Katterat til Skjomdalen, 4 dager i Narviksfjellene. Jeg har lovet dem møkkavær og en tøff tur med våte elvevadinger, men de har ikke latt seg stoppe, og belønnes med shortsvær hele turen. Narviksfjellene viser seg virkelig fra sin beste side, med et mye mer alpint enn lenger nord. Hyttene er også fine, små, sjarmerende, og i motsetning til i Troms ligger de over bjørkebeltet. Lettgått langs den gamle anleggsveien fra Katterat til Hunddalshytta. Turfølget har med forsyninger til meg, og med tunge sekker velger vi å følge den gamle anleggsveien inn til Hunddalshytta fremfor stien over Langryggen. Hytta ligger virkelig fint til mellom høye fjell, og jeg skjønner at mange toppturentusiaster drar hit om vinteren. Turen derfra til Cunojavri er nærmere to mil, i lettgått og nydelig fjellterreng gjennom Oallavaggi, krydret med et par friske elvevadinger. Jeg har fått litt for høy selvtillit på vadingene og prøver meg på å krysse Oallajohka uten å ta av støvlene. Det går bra på steinene ei stund, helt til jeg går skikkelig på snørra og får ei skikkelig lårhøne, pluss får duppet kameraet i elva. Jeg venter to dager før jeg slår det på igjen, og det fungerer heldigvis som det skal. Lårhøna kjenner jeg i flere uker, som en påminnelse om at elvevadinger er tryggest med crocks på beina, langs bunnen og helst med vadestokk. På Cunojavri er sikringsbua revet, men det er kun et par belgiere i tillegg til oss, så det er plass til alle. Lovende vaking i innsjøen, og ørreten viser seg å være villig. Sprek ørret i halvkilosklassen blir kveldsmat, og vi bestemmer oss for å ta ei natt til på samme plassen. En dagstur med lett sekk til Storsteinshytta og brekanten der oppe er ikke noe dårlig alternativ. Hovedhytta der er låst og må reserveres, mens det er ei lita hytte med gassbluss og to senger. Vi koker te og nyter sola, utsikten er fantastisk med sammenhengende fjellområder mot Kebnekaise-fjellene og i alle himmelretninger. Det blir seint før vi kommer oss ned til Cuno igjen. DNT-hytta ved Cunojavri, virkelig et flott sted. Og med sprek ørret. Denne tomannshytta ved Storsteinsbreen står åpen, mens den større hytta her må reserveres. Det er tirsdag 18. august, og søringene blir hentet ved demningen (Vuostagorzi) øverst i Skjomdalen. Det blir litt for langt å gå til Caihnavaggihytta i dag, så jeg vader noen småelver og tar ei natt i telt ved Cunojohka. Jeg har fått høre at broa over Steinelva er ødelagt, så jeg går lavere i terrenget og vader der elva har delt seg i flere småelver. Møter en lokal fyr med fiskestang, han påstår at han aldri har fått fisk under kiloen her. Jeg har ingenting i mot kilosfisk, og prøver meg først på sildesluk og opphengerflue. Da det ikke fungerer, skifter jeg til favorittsluken, en 12 grams Kulpen fra bambusstengenes tid. Dagens nedtur blir at jeg mister den, og jeg velger heller å gå i hi for hissig mygg. Fire dager med mye folk er akkurat passe, og det er godt å avslutte dagen i teltet med kun elvesuset som selskap. På vei opp mot Caihnavaggi. På andre siden av dette vannet dukket jerven opp. Utrolig mye snø i fjellet til å være 19. august. Neste dag fortsetter jeg mot Caihnavaggihytta. Rett ovenfor vannet en kilometer før hytta (938 moh) blir jeg oppmerksom på et grått dyr som beveger seg raskt i steinura, 3-400 meter unna. Vanskelig å bedømme størrelsen på den lange avstanden, og først tenker jeg at det må være en fjellrev eller kanskje en ulv. Kikkerten avslører imidlertid at det er en reinskalv i fullt driv aleine. Årsaken til hastverket dukker straks opp; en jerv på reinsjakt. Jerven stresser ikke med å komme innpå, det virker som om strategien er å henge på til kalven ikke orker å løpe lenger. Her er oversiktlig med enkelte morenerygger, og jeg ser de flere ganger den neste halvtimen, før de blir borte. Jerven gir seg nok ikke så lett når den først har skilt ut kalven fra flokken, så jeg tipper den kan avslutte jaktdagen med ferskt kjøtt. Caihnavaggi. Klesvaska tørker på en time i godværet. Caihnavaggi får et halvt års forsyninger av gass og ved på et kvarter. Jeg synes Caihnavaggihytta er en av de fineste hytteplassene på turen. Den ligger på akkurat 1000 moh, høyt og åpent i terrenget, ved et lite fjellvann og med bratte fjell rundt, goldt og steinete, og fremdeles med mye snø. Været er utrolig, den siste uka har jeg knapt sett ei sky på himmelen, og jeg vasker tøy som er tørt i sola og vinden på en time. ”Sverige på langs”-Mats dukker plutselig opp fra intet, han startet i Skåne i april og har siden det fått flere tusen følgere på sin turblogg. Artig kar, han forteller at han har brukt Tyvek-kartet som akebrett nedover ei snødekt li, og viser meg kartet som er krøllete, men fremdeles like helt. Jeg spanderer en pose Real turmat på langtursvensken, som vandrer videre nordover mot Treriksrøysa det turen hans avsluttes. Isen går seint i år. Gautelisvannet mot Gautelishytta. De neste dagene i Narviksfjellene blir blant de beste på hele turen, med godvær, daglige bad og et landskap som kan ta pusten fra en. Jeg tar noen avstikkere, fint å forlate den merkede løypa innimellom, legge turen på andre siden av et fjellvann. Flere ganger letter det rype så snart jeg har forlatt stia, så fuglene vet nok godt hvor folk ferdes. Stemningen er god på Gautelishytta, der pensjonistene i NOT snekrer ny bu. De setter garn og lover fisk til frokost, men røya har andre planer. Etter ei natt med mye folk både på Gautelishytta og på Hukejavrestugan (STF), tar jeg av fra stien og følger vannene Kaisejavre og Guojujavri. Det er for varmt å gå midt på dagen, så jeg tar noen timer siesta og bading i samebyen ved Guojujavri, før jeg fisker meg nedover langs Lihtijohka mot Sitasjavri. Der bærer naturen sterkt preg av vannkraftutbygging, med stor demning og svære kraftlinjer i terrenget. Har et håp om skyss de to milene fra Sitas til Ritsem neste dag, men samene har visstnok fått forbud mot å skysse folk. Og den eneste bilen som passerer, gir full gass når jeg forsøker å gi tegn. Så det blir 20 kilometer rask gange på grusvei fram til Ritsem. Fjellstationen ligger ved Akkajavre, med den fjellkjeden Akka som utsiktspunkt mot Sarek. Ritsem bærer et visst preg av å ha blitt bygget som arbeiderkaserne under vannkraftutbygginga, men butikken er åpen, betjeningen trivelig, dusjen har varmt vann, senga er god og jeg får enerom. Ingen vanskelig beslutning å takke ja til rent sengetøy og stort håndkle for 150 svenske kroner. Hviledag er påkrevd, så jeg tar to netter her, før turen fortsetter inn i Sarek. Sein kveld ved Sitasjavre, der kraftutbyggingen har satt sitt preg. No wheel drive ved Akkajaure. Akka, inngangen til Sarek. Utsikt fra Ritsem fjellstation. Blir stadig imponert over folk jeg møter. Ei ung svensk jente har først gått ”Hvita bandet” på ski fra Treriksrøysa til Grøvelsjøen sist vinter, så nordover igjen langs Østersjøen før hun nå skal gå ”Gröna bandet”. Hun har gått hele turen aleine, jeg kjenner at det er mye å strekke seg etter. Men aller best er det å strekke seg i ei god seng og med skikkelig sengetøy, etter 41 dager på tur.

Sommeren 2015 gikk jeg fra Alta til Mo i Rana. Det var første gang jeg dro på langtur, noe som ble en veldig positiv erfaring. Jeg gikk mesteparten av turen alene, men hadde selskap på enkelte etapper, totalt brukte jeg 63 dager. Har lenge hatt en plan om å lage en turrapport her, men det har kommet litt i bakleksa. Nå har jeg ihvertfall en liten rapport fra etappe 1, som gikk fra Alta til Masi. Øvrige etapper kommer etter hvert. Austerelvdalen - Masi Biddjovaggi - Saraelv Saraelv - Helligskogen - Rosta Frihetsli - Björkliden Bjørnfjell - Narviksfjellene - Ritsem Saltoluokta - Sarek - Padjelanta - Sulitjelma Sulis - Lønsdal Lønsdal - Saltfjellet - Virvasshytta Etappe 1: Austerelvdalen (Tverrelvdalen) til Masi 6. – 15. juli 2015 Overnattinger: Austerelvsetra (telt) Reinbukkelvhytta (Alta og omegn turlag DNT) Falkvannet (telt) Bojobæskihytta (AOT DNT) Jotka fjellstue, 3 netter (Statens fjellstuer/privat) Virdnedorru (telt) Valjeguragierratjavri (telt) Masi (campinghytte) Den første natta blir turens dårligste. Etter formiddagsfly fra Oslo, handling i Alta og taxi til Austerelvdalen, deretter 5 km til fots inn til den gamle setervollen ved Austerelvsetra. Det regner hele natta, ingen skrur av lyset og hjernen klarer ikke å koble over i hvilemodus. Resultatet blir ei natt med lite søvn, men det plager meg ikke. Tankene i hodet er utelukkende positive, til det som blir min første langtur. Jeg har tatt fri uten lønn frem til slutten av september. Målet er å kjenne på langturfølelsen, fiske, nyte naturen, ta inn inntrykkene, bruke sansene, møte mennesker underveis og høste nye erfaringer. Her skal ikke settes noen rekorder, og turen ender der den ender. Planen er å gå inn til Suoppatjavri, der fikk jeg mye sprek ørret på en tur for mange år siden. Etter ei dårlig natt med lite søvn er jeg mer lysten på tak over hodet, og velger Reinbukkelvhytta (AOT). Den er under restaurering, og godt utstyrt innvendig. For å starte med lett sekk, har jeg lagt opp til proviantering på Jotka om 3 dager, dit kommer en gammel turkamerat. Våren har kommet sent til Finnmark i år, det ligger en del snø, og jeg skjønner av hyttebøkene på Reinbukkelv og Bojobeaski at folk har gått på ski til langt uti mai. Det gjør at det er forholdsvis lite mygg ennå, og jeg har ei kjempefin natt ved Falkvannet. Det skal være et bra ørretvann, men jeg får ingen kontakt. Rypekyllingene spretter mellom beina på meg, og storjoen gjør sitt beste for å jage meg unna reiret. Folk ser jeg knapt, bortsett fra enkelte terrengsyklister i trang dress og skoene skrudd fast i pedalene. Bojobeaskihytta er et skikkelig mygghøl, men fin hytte. FM-radio med god dekning, det blir en kveld med NRK P1. Derfra til Jotka får jeg endelig kontakt med viddas finnmarksørreten, og lander en sprek ørret på drøyt halvkiloen i et navnløst vann (548 moh) mellom Bojobeaski og Jotka. Den havner i panna samme dag. Forsyninger på Jotka, og jeg og kompisen får enerom. Lisa og Steinar er trivelig vertskap, og her har vi vært før og er på hjemmebane. Røya i Jotkajavri er villig som aldri før, og vi lurer også ei kilosrøye i Johansjavri. Kompisen slår følge til Masi, en tur på rundt 4 mil. Vi tar to overnattinger i telt underveis og har godt med tid. Ved Virdnedorru er harren bitevillig, vi får to pene harr på like mange kast. Litt skuffet over at det ikke er rødfisk å hente, så vi avblåser fisket og går i hi for myggen. Myggklekkinga har hatt gode dager, men det er kjølig på kveldene og absolutt levelig. Vi følger ATV-spor fra Jotka til Masi, og ser ingen til fots, kun et par syklister. I Masi er det butikk og campingplass. Ove butikksjef har kjøpt inn turmat og et par andre ting jeg har avtalt med ham, og vi blir tatt godt i mot. Kompisen reiser hjemover, og jeg benytter anledningen til å sende hjem fluestanga og diverse utstyr som ikke er livsviktig. Her ryker turshortsen, hodelykta, håndkleet, ekstrasokkene og en del annet. Den første etappen har gitt mersmak, kroppen og utstyret fungerer, både hodet og kroppen er kommet i langturmodus. Overnatter ved Falkvannet, nå kommer sommeren! Jeg har Reinbukkelvhytta for meg selv. I juli er det ikke mye folk på Finnmarksvidda. Noen har flyttet ovnen ut i sola. Mange fine plasser på vidda, dette er mellom Jotka og Masi.

Hei alle sammen. Våren 2015 spenner jeg på meg skiene og drar ut i villmarken på Nordkalotten. Eventyret kan du følge på www.eventyreren.com og https://www.facebook.com/85dager Ta gjerne en titt og fortell meg hva dere synes, og gi turtips! Hensikten med turen er å besøke noen av Skandinavias største villmarksområder - og jeg håper turen inspirerer andre til å komme seg ut av sofaen og ut på tur!

Som fersk bruker av Turrapporter tenkte jeg å legge ut noen bilder/beskrivelser/linker fra toppturer jeg har gått. Turene kommer i tilfeldig rekkefølge, men jeg tenkte å begynne ytterst i Lofoten. Til Andstabben (514 moh) kommer man ved å starte fra parkeringsplassen ved veis ende på Å. Følg stien langs Ågvatnet, og drei opp der terrenget tilsier det. Dårlig med sti og litt rotete terreng. Relativt bratt men greit fremkommelig. Fra toppen er det fin utsikt mot Lofotodden, Mosken og Værøy. http://www.movescount.com/moves/move15222587

Travle hverdager gjør at man ofte utsetter turer til helger og ferier. Trenger det være sånn? Sommeren er kort nok som den er her nord for polarsirkelen. Fikk en ide om at det burde gå an å bytte ut inngrodde rutiner med "på sparket"-turer på ettermiddager og kvelder. Har testet ut teorien en ukes tid og du kan lese mer om det her: http://bodotur.blogspot.no

Hei Jeg og mannen vurderer å gå norge på langs, om han får fri fra jobb. Det er forsatt bare i te nkefasen. men før vi kan bestemme oss helt sikkert. vil vi gjerne få ting som vi er litt usikre på ut av hodet. -hvordan gjør man med depoter? sender pakker på posten? kan de ligge mer en 14 dager? -er det lett å få sponsorer? hvordan gjør man dette? -vi har en dachs som vi vurderer å ha med på endel av turen, vet du om noen som har hatt en liten hun med på dette før? -og hvor godt må man trene i forkant? -Kan man ta det over flere etapper? dvs, feks: 1 mnd 3 ganger i året, (pga jobb) telles det forsatt som om man har godt NPL? eller må man ta alt på en gang? -kan man bruke både bein, kajakk og sykkel for å komme på lista? eller er det kun for folk som har gått?

Etter en god natt med god søvn i hytta var vi uthvilt å klare for å vandre videre mot Hellemobotn. Vi fikk i oss en bedre frokost før vi tok farvel med våre nederlandske venner og startet vandringen. Kanskje ikke helt trygt:) Vi hadde sett for oss en lang etappe denne dagen også, og hadde planer om å gå helt til Njallajàvrre. En etappe på hele 22-23 km, men det var overskyet og litt vind, så været var perfekt for vandring. Vandreren:) Våre nederlandske venner advarte oss mot mye vann i elvene og tipset oss om ei alternativ rute. Så istedet for å gå rett inn i Sverige, gikk vi ca 8 km på norsk side før vi gikk inn til broderlandet. Likevel måtte vi vade over noen elver, men det var ikke verre enn at det var forsvarlig. Runar var litt uheldig og datt i den største elva, men ellers gikk det smertefritt. Vading pågår! Etter at Runar datt i elva ble han ganske våt, så vi valgte å ta en god pause og slå opp teltet. Der lagde vi middag og tok oss en god hvil før vi fortsatte mot Njallajàvrre. Runar og Nemi varmer seg i soveposen etter fallet i elva:) Resten av turen mot Njallajàvrre gikk uten de store uhellene, men etappen var lang og gikk i krevende terreng, så vi ble etterhvert veldig sliten alle mann. Vi gikk likevel på uten de store pausene og nøt det flotte landskapet vi gikk i. Slitne gutter. Vi startet vandringen ca kl 9 på morgenen og var ikke framme før kl 11 på kvelden. Så etter 14 timers slit var det deilig å komme fram til Njallajàvrre. Vel framme ved vannet pakket vi ut og fikk opp teltet. Etter at leiren var på plass tok det ikke lang tid før jeg var i gang med fiskingen. Hadde hørt mye bra om dette fiskevannet så optimismen var på topp, og det med rette. For ikke lenge etter hadde jeg fått ei flott røye og en ørret på land og dermed var kveldsmaten berget. Fornøyde gutter:) Fornøyde sanket vi ved og fikk fyrt opp et bål. Sjefskokken Runar lagde et herremåltid av fisken og vi koste oss med god mat og drikke resten av kvelden. Guttene nyter det gode liv:) Siden jeg hadde fått så flott fangst klarte jeg ikke å holde meg helt unna fiskestanga resten av kvelden og før vi trakk inn i teltet for natten fikk jeg nok en flott ørret på land. Den bestemte vi oss for å spare til middag dagen etter. Fornøyd fisker:) Med ei flott avslutning på en lang dag la vi oss til å sove og dermed var dag 5 over.. Dag 6 Vi våknet tidlig også denne dagen og gjorde klart for frokostlaging. På menyen sto det havregrøt. Det var faktisk det eneste vi hadde igjen av frokostmat. Etter at frokosten var inntatt tok vi oss en liten hvil, før vi pakket sammen og gjorde oss klare for å vandre videre. En god soldat hviler når han kan:) Denne dagen hadde vi bestemt oss for å gå helt ned til Hellemobotn og startet vandringen vestover mot kongeriket Norge. Det var veldig fint å gå og merkingen av løypa var god, så det var bare å følge merkingen å gå på. Godt merket løype. Det gikk radig unna og det tok ikke lang tid før vi var framme ved grensen inn til Norge. Vi måtte selvfølgelig stoppe der å ta et bilde siden vi forlot Sverige for siste gang dennne turen. På grensen:) Det var mange fine fiskevann i dette grenseområdet og vi gikk rundt å prøvde fisket, men fangsten uteble. Heldigvis hadde vi ørretten fra dagen før så middagen var uansett berget. Vi fortsatte videre og når vi kom fram til Hellemojuvet fikk vi en vanvittig flott utsikt. Hellemojuvet er Nord-Europas største canyon og er flott skue. Vi stresset ikke med å gå videre men satte oss ned og bare nøt den flotte utsikten. Hellemojuvet Etter å ha beundret den flotte utsikten vel og lenge startet vi videre ned mot Hellemobotn. På veien nedover traff vi på en amerikansk friluftsliv klasse som skulle loffe rundt i området i 2 uker. Sprek ungdom! Nedturen mot Hellemobotn var tøff og enkelte partier var såpass krevende at det er imponerende at "Ingen Grenser" gjengen tok seg ned samme løype. Vel nede stoppet vi opp med et lite vann og testet fisket litt, men vi ikke noe og fortsatte nedover langs elven på jakt etter en god leirplass. Utrolig fint! Til slutt fant vi en flott plass å slå leir og sultne som vi var gjorde vi i stand bål for å tilberede dagens ørretmiddag. Runar var som vanlig sjefskokk og han valgte denne gangen og steke ørretten i folie. Som alltid smakte maten himmelsk og ga nye krefter til 3 slitne turkamerater. Leirplassen. Resten av kvelden var det bare hygge med god mat og drikke rundt leirbålet. Vi hadde mye god drikke igjen som skulle konsumeres, så hvor lenge vi holdt på er det nok bare dyrene i skogen som vet.. Dag 7 Siste dagen på turen tilbragte vi nede i Hellemobotn. Vi traff 2 gjestfrie jenter der som inviterte oss på besøk på hytta deres. Etter ei stund der dro vi ned til sjøen og fisket sei som jentene kokte til middag. Etter et nydelig måltid slappet vi mens vi ventet på båten som skulle ta oss til Kjøpsvik. Når båten kom tok vi farvel med Hellemobotn og jentene. I nydelig vær koste vi oss på båten med vaffler, sjokolade og kaffe og kunne se tilbake på en flott tur i utrolig vakker natur. Flere bilder fra turen finner du på bloggen min www.turopplevelser.blogg.no

Siden vi hadde fått fine røyer dagen før, var vi raske ut på morgenen for å fiske mer. Vi fikk i oss litt frokost før vi igjen sto med fiskestanga i vannkanten. Været var upåklagelig og det var rett og slett en nydelig dag for fiske på høyfjellet. Ivrig fisker på morrakvisten:) Vi fisket tålmodig i et par timer og like før vi skulle avslutte og pakke sammen fikk undertegnede ei flott røye på kroken. Det var en fin start på dagen og lunsjen var berget:) Flott røye Etter at fangsten var på land pakket vi sammen og gjorde klart for avgang. Vi satte kurs mot Pauro hytta hvor vi planla å ta lunsj. Vi gikk langs vannkanten hele veien og stoppet noen plasser å fisket, men fangsten uteble. Vel framme ved Paurohytta slo vi oss ned og tok oss en velfortjent lunsjpause. Til lunsj ble det fersk røye og bålkaffe. Øyvind steker røye Etter lunsjen slappet vi av i sola og rett å slett bare koste oss maks. Kaffen gikk ned på høykant mens vi sjekket kart og diskuterte hvor vi skulle legge ferden videre. Vi bestemte oss for å bare gå videre langs turløypa og se om vi kom til noen spennende vann som vi kunne campe ved. For å komme seg videre fra Pauro hytta må man over Båvrojavrre og noen hundre meter fra hytta er det plassert 2 båter slik at man kan ro over. Det skal ligge en båt på hver side slik at man kan ro over uansett hvilken vei man kommer. Når man har rodd over med den ene båten, så tar man også den andre båten ut og ror den tilbake på andre siden, slik at det fortsatt ligger en båt på hver side. Da vi kom til båtene var imidlertid dette ikke gjort, og begge båtene var plassert på andre siden. Dette var dårlig nytt og vi var bekymret for måtte snu der, for det var tross alt ca 50 meter over til andre siden. Vi fant ut at vi måtte gjøre et forsøk på å komme oss over på en eller annen måte. Løsningen ble at vi bandt et tau fast i meg også skulle jeg prøve å gå/svømme over. Det var litt strøm der og ca en og en halv meter dypt iskaldt vann, så det var ikke akkurat drømmejobben. Jeg forsøkte først å gå i Gore-tex bukse og superundertøy, men da vannet nådde midjen min ble det så kaldt at jeg fikk problemer med å puste og jeg måtte be de andre to om å dra meg inn. Det virket håpløst å komme seg over, men jeg nektet å gi meg. Jeg tok på meg Gore-tex jakken og teipet den igjen nede rundt midjen og gjorde et nytt forsøk. Denne gangen ble det ikke like kaldt for overkroppen og jeg klarte til vår store glede å komme meg over å hente båten. Jeg fikk hentet båten. Jeg rodde over og fikk hentet de de andre to og vi var klare for å vandre på leting etter en fin plass å campe for natten. Etter at vi var kommet oss over sundet fortsatte vi vandringen. Vi var usikker på hvor langt vi skulle gå før vi slo leir for natten, men satset på å finne en plass ved et bra fiskevann. Bovrojavri Vi fulgte så den merkede løypa som nå førte mot Noajdejàvrre. Da vi kom fram dit tok vi oss en pause og prøvde å fiske litt der. Der var desverre dårlig med napp, og etter at vi hadde fått i oss litt næring gjorde vi klart for videre vandring. Vi måtte først over elva som kom fra Noajdejàvrre, men her var det heldigvis bygd ei bru:) Godt å slippe å vasse:) Vi fortsatte videre og nå satte vi kursen inn mot Sverige igjen. Vi gikk mot Kåbtåjaure og fulgte vannet et godt stykke før vi tok en skikkelig middag oppe i fjellsiden. Det var Real Turmat til middag denne dagen. Runar nyter middagen:) Etter middagen fortsatte vi ferden. Vi hadde sett oss ut et lite vann på kartet som vi tok sikte på å slå leir ved, og satte kursen mot det. Da vi kom fram til det så vi flere vak og begeistret gjorde vi klar til å slå leir. Jeg gikk straks ned til vannet og skulle sette i gang med fisket, men da så jeg at vannet var veldig grunt og det var kun småfisk som svømte rundt. Vi bestemte oss da for å ikke slå leir der og fortsette videre. Vi begynte å bli slitne og trøtte og innså etterhvert at vi nok ikke kom til å finne noe bra fiskevann å campe ved. Vi gikk noen kilometer til og fant til slutt en ok plass å slå opp teltet. Vi var så slitne å trøtte at vi bare fikk i oss en rask matbit før vi deretter trakk inn i teltet og la oss for å sove. Dermed var dag 3 over... Etter en natt med dårlig søvn i et varmt og trangt telt, bestemte vi oss denne dagen å gå fram til Røysvatn og se om det var mulig å få ei natt i Røysvatnhytta. Det var varmt og mye innsekter i luften, så vi tok bare en rask frokost før vi pakket sammen og satte kursen mot Røysvatn. Gutta pakker sammen og gjør klar for å marsje videre. Ettappen til Røysvatn var på 12-13 kilometer og etter en lang ettappe dagen før lå det ann til å bli en strevsom tur. Det hjalp ikke på at det var varmt og at innsektene vrimlet rundt oss. Første del av ettappen gikk vi langs Skuogejàvrre før vi ved enden av vannet dreide nordvest mot Svartijàvrre. Nemi fikk hvile denne dagen:) Vi gikk langs Svartijàvrre helt til enden av vannet før vi begynte stigningen opp mot Røysvatn. Det var faktisk deilig å gå oppover for jo lengre opp vi kom jo mindre innsekter ble det. Vel framme ved hytta sto lykken oss bi. Vi hadde ikke med nøkkel til hytta, men det var et nederlandsk par der og de ønsket oss hjertelig velkommen inn. Etter 2 dager med lange marsjer og dårlig søvn var det deilig å kunne legge seg på en madrass å hvile. Etter hvilen skålte vi litt med det nederlandske paret før vi gikk ut å fyrte i gang badstuen som lå i nabobygget. Mens vi ventet på at den skulle bli varm tok vi oss et forfriskende bad i elva. Kaldt, men godt:) Selve vannet var islagt så det var nok ikke mange grader i vannet i elva, men hva gjor det når vi kunne gå inn i en varm badstu etterpå Det ble flere bad og mange besøk i badstuen i løpet av kvelden. Glade gutter i badstuen:) Etter bading og besøk i badstuen gikk vi inn i hytta igjen og lagde oss et skikkelig måltid. Vi spiste oss gode og mette før vi inntok horisontalen og sovnet godt på de deilige madrassene i hytta. Dermed var dag 4 over... Mer av turen og flere bilder på http://turopplevelser.blogg.no/

Dag 1 Juli 2009 dro jeg og mine to gode turkamerater Runar Danielsen og Øyvind Pedersen på tur fra Sitas på Skjomenfjellet til Hellemobotn. Det ble en flott tur på alle måter. Vi startet turen med å kjøre helt til enden av Sijdasjàvrre på Skjomenfjellet. Der hadde vi en utstyrssjekk før vi startet vandringen. Vi hadde alle mann tunge sekker for vi skulle tross alt være på tur en uke. I tillegg nødvendig utstyr og klær, hadde vi en del mat i sekken. Gutta klar for avgang Det går en merket turløype fra Sitas mot Hellemobotn, men vi valgte en alternativ rute i starten av turen. Det gjorde vi fordi vi så på kartet at det var noen spennende vann som ikke lå langs den oppmerkede løypen. Vi hadde Ruonasjàvrri som var planlagt endestasjon for dag 1. Turen mot Ruonasjàvrri gikk i lett kuppert terreng og det var for det meste tørt å fint. Selv om vi hadde uthvilte kropper tok vi flere små pauser. Det var alltid like godt å få de tunge sekkene av ryggen:) Gutta tar en pust i bakken. Etter cirka 4 timer var vi framme ved Ruonasjàvrri og fikk slått leir. Vi var raske med å få ut fiskeutstyret før vi gikk i gang med middagslaging. Været var ganske fint, med lite vind og et lite skylag på himmelen. Leiren dag 1 Etter middag og kaffekos forsøkte vi fisket både i de nærliggende vannene og elvene. Ivrige som vi var ble det mange timer med fiskestanga i handa, men fangsten uteble desverre. Utpå kvelden måtte vi bare konstatere at det ikke ble nå fisk første dagen og gikk i teltet og tok kveld. En trøtt turkamerat med en siste kikk i avisen før leggetid. Etter noen glass med Balder og gode skrøner la vi oss godt inn i soveposene og tok turen inn i drømmeriket. Dermed var dag 1 over... Dag 2 Vi våknet grytidlig denne dagen. Faktisk var vi så tidlig oppe som kl 0630, men likevel var vi sterk og klar for en ny dag med vandring. Etter å ha fått søvnen ut av øynene inntok vi en bedre frokost ute i et strålende vær og koste oss med den obligatoriske morgenkaffen. Turkameratene nyter godværet på morrakvisten:) Før vi begynte å pakke klart for avreise kjørte vi litt morgengymnastikk i form av armhevinger. Dette hadde vi planer om å gjøre hver morgen, men det ble med denne ene gangen:) Da vi haddet pakket klart og var klare til å starte marsjen, sjekket vi kartet for å se hvor vi skulle gå. Vi bestemte oss for å gå til Paurohytta som ligger ved Bovrojavri. I forhold til den oppmerkede løypa så måtte vi gå opp til brua opp med Baugevatnet, men vi satset på at vi kunne krysse elva lenger ned slik at vi sparte noen kilometer. Elva som vi skulle forsøke å forsere. Da vi kom til elva så skjønte vi straks at det kom til å bli ei utfordring å finne en plass og krysse den. Vi gikk langs elva og forsøkte noen plasser, men måtte bare innse at vi måtte gå helt opp til brua. På veien oppover stoppet vi å hadde en pause hvor fikk i oss et skikkelig måltid og en liten styrkedrikk. Styrkedrikken inntas. Etter pausen fortsatte vi oppover elva helt til vi kom til brua hvor vi da endelig kunne krysse elva. Turforeningen gjør en flott jobb med å sette opp disse bruene slik at vi som vandrer i fjellet kan gå tørrskodd over elvene. Så kom den den minste Bukkene Bruse:) Vel over elva tok vi oss en drikkepause å sjekket kartet for hvor vi skulle gå videre. Vi fant ut at vi skulle droppe å gå til Paurohytta og istedet prøve å krysse elva mellom Bovrojavri og Gåbddåjavri. Da ville vi spare mange kilometer. Pauro neste! Det var cirka en 4 kilometers marsj til elva og vi satte avgårde i godværet. Da vi kom fram til elva så vi at det var rester etter en gammel bro der som sikkert var tatt av drivis og smeltevann. Vi gjorde et forsøk på krysse elva, der jeg var prøvekanin og testet ut mulighetene. Men det var rett og slett for dypt og for sterk strøm til at det var forsvarlig. Vi måtte bare innse at det ikke gikk og vi satte kursen langs Bovrojavri mot Paurohytta. Da vi hadde gått et lite stykke så vi at det vaket i vannet og vi fant ut at vi måtte prøve fisket. Jeg var klissvåt etter forsøket på å krysse elva og var ikke veldig giret på å gå så mye mer denne dagen, så vi bestemte oss for å likegodt slå leir der for natten. Vi var rask å teste ut fisket og det gikk ikke lang tid før Runar fikk ei flott røye på kroken. Ikke lenge etter var det min tur til å få røye på kroken og dermed var middagen berget. Runar med turens første Jeg med turens andre:) Vi sanket litt ved og fikk fyrt opp et bål og fikk satt røyene til steking. Kokken gjorde alt rett og maten smakte himmelsk. Etter middag feiret vi turens første fangst med en god Balder i den ene koppen og kaffe i den andre koppen:) Skål! Etter å ha kost oss utover kvelden og natta kunne vi ta kveld med visshet om at første fisken var tatt opp og at det sikkert var mer i vente. Dermed var dag 2 over og vi sovnet godt i posene alle mann. Mer av turen, andre gode turhistorier og flere bilder finner du på www.turopplevelser.blogg.no

Helgetur til Helgelands Lofoten; Aldersundet, for å sjekke ut ny hytte. Mens noen brukte lørdagen i Motown for å powershoppe senger og annet stæsj, dro jeg til Liatind og Rundtind. Skyfritt, varmt og vindstille helt til toppryggen, og utsikt over store deler av Nordland fylke. Gikk opp sørflanken under Rundtinden og kom opp på ryggen rett vest for denne, fortsatte derfra videre bort til den høyeste av Liatindene. Alternative returruter ble forkastet grunnet snø og sva av heftigere karakter enn håpet. Bilde 1: Nordover fra Rundtind, med Vestisen inkludert Helgelandsbukken og Snøtind Bilde 2: Rundtind fra vest Bilde 3: Toppryggen fra øst og bort til østtoppen Bilde 4: Aldersundet og sørover fra toppen av østtoppen, mot Tomma, Dønna, de 7 søstre og Vistfjellene Bilde 5: Kveldsutsikt over Liatindan fra hytteveggen. Vesttoppen med Omegastasjonen til høyre i bildet. Rundtind er den høyeste av de to knausene til høyre i bildet

Siden jeg ikke får lagt inn hele turen på et emne kommer resten av turen i Rago nasjonalpark her. Rago nasjonalpark dag 4 Vi våknet denne dagen til et deilig vær. Det var kaldt og blåste litt, men det var ikke nedbør og vinden og temperaturen holdt insektene borte, så vi var veldig fornøyd. Frokosten og morrakaffen tok vi i teltet og vi satt lenge med kaffekoppen i handa og kikket ut over vannet. Utsikten under frokosten:) Denne dagen var vi fast bestemt på å gå til Ragohytta. Både sko og en del klær var våte så vi var veldig klar for å komme oss inn i ei hytte å få tørket opp. Etter kaffen pakket vi sammen og gjorde klart for å sette kursen videre. Vi tok oss tid til litt fisking før vi dro og det gikk ikke lang tid før jeg fikk ei fin røye på kroken. Dermed var fiskemiddagen berget for denne dagen også. Fin steikfisk:) Fornøyde satte vi kursen mot Ragohytta. Vi startet med ei tøff stigning oppover fjellet, men når vi kom oppå var det fint terreng å gå i. Vi gikk først til et lite vann hvor vi stoppet og testet fisket litt. Det så desverre ut til at vannet var fisketomt og etter x antall kast fortsatte vi ferden videre. Runar klar for å marsje videre. Ikke lenge etterpå gikk vi forbi et lite kratt og plutselig spratt det ei rype opp der. Det var faktisk første rypa vi så på turen, så vi skvatt skikkelig til begge to. Det var artig å endelig se noe dyreliv, for det eneste vi hadde sett sålangt på turen var småfugler. Etter ei stund til med trasking åpnet landskapet seg skikkelig og vi fikk flott utsikt nedover mot hytta. Vi tok oss en liten pause der og bare nøt utsikten. Flott utsikt Vi kikket litt på kartet og bestemte oss for å gå til et lite vann og ta lunsj der, samtidig som vi kunne sjekke om det var noe fisk å få der. Det var ikke så langt dit og etter ca 30 minutter til med gange var vi framme ved vannet. Vi lagde oss god lunsj, med te, kakao og kaffe til. Det var godt å få ny energi i kroppen etter flere timers marsj. Etter lunsjen prøvde vi fisket litt, men det så ut til at dette vannet også var fisketomt. Vi pakket sammen igjen å startet siste ettappen mot Ragohytta. Det var ikke langt igjen og ei lita stund etterpå kunne vi se hytta i horisonten. Vi var spente på om det var andre folk der, men når vi kom fram til hytta så vi at den var tom, og dermed kunne vi bare innlosjere oss der. Det var deilig å komme inn i hytta og vi var raske med å fyre i ovnen og få hengt opp våte klær og sko til tørk. Når vi hadde fått hengt opp alt la vi oss bare i sengene og slappet av. Ustyr og klær til tørk Etter å ha slappet av en stund og lest i hyttebøkene, meldte sulten seg igjen og vi gjorde klart for middagslaging. Vi bestemte oss for å ha røye i fiskesaus med ris til. Jeg gikk ut for å sløye og skjære opp røya mens Runar satte i gang med å lage sausen og risen. Røya gjøres klar til middag Ikke lenge etterpå var middagen ferdig og maten smakte veldig bra. Røya visste vi jo fra før av at smakte godt, men sausen gav en ekstra god smak på den. Vi nøt middagen og når den var fortært tok vi fram cognacen og kaffen. Denne dagen skulle vi virkelig kose oss og dermed tok vi fram Thor Heyerdahl cognacen, den ultimate turcognacen:) Skikkelig turcognac! Resten av kvelden ble det cognac, brandy, tørket reinkjøtt, viltpølse og stor stemning i hytta. Vi hadde rett og slett en god gammeldags hyttefest:) Utpå kvelden ble det også bading i kulpen i elva, og det var godt å vasket seg etter flere dager på fjellet. Godt med et skikkelig kaldt bad:) Etter badingen fortsatte hyttefesten og hvor lenge vi holdt på før vi havnet med hodet på puta, er det bare dyrene i rago som vet:) Dermed var dag 4 i Rago nasjonalpark over. Rago nasjonalpark dag 5 Denne dagen våknet vi til et forferdelig vær. Det blåste og regnet kraftig, og tåken lå tett over fjellene så langt øye kunne se. Vi bestemte oss for å bare ta det rolig og se ann været. Hvis været ikke bedret seg kunne vi jo bare ta en natt til i hytta, noe som kunne passe oss bra siden formen ikke var helt på topp, etter sjøslaget vi hadde langt ut i nattetimene. Været var ikke det beste. Vi spiste frokost og la oss i sengene å leste i hyttebøker helt tilbake fra begynnelsen av 80-tallet. Artig å lese historier fra hytta så langt tilbake i tid. Etter et par timer banket det på døren og vi fikk besøk av et svensk par som var på tur over til svensk side. Vi hadde en hyggelig prat med dem før de lagde seg litt mat, tørket litt klær, og vandret videre mot svenskegrensen. Vi la oss bare ned i sengene igjen og fortsatte det avslappende hytte livet. Utpå kvelden lysnet været etterhvert opp, og etter at vi hadde spist en fantastisk god pannekakemiddag, bestemte vi oss for å gjøre klart for marsj videre til Ragovatnene. Vi pakket i sekkene, og tok på oss klær og sko som nå var tørre og deilige. Vi ryddet og vasket hytta, skrev noen velvalgte ord i hytteboka, og la på vandring. Været var fint og terrenget vi gikk i var det heller ikke noe å utsette på. Den gleden varte imidlertid ikke lenge, etter en halvtimes vandring åpnet slusene seg igjen og det kom et forferdelig regnvær. I tillegg ble terrenget mye mer krevende å gå i. Runar var også uheldig å datt når han skulle passere en elv og ble enda våtere av det. Humøret vår var likevel på topp og når vi endelig kom fram til Ragovatnene fikk vi raskt slått opp teltet og kommmet oss under tak. Da var vi i teltet og i ly for regnet. Det var ganske seint på kvelden når vi kom fram, så det ble ikke nå aktiv fisking på oss. Det fortsatt også å regne kraftig, så vi bestemte oss bare for å tilberede mat og kaffe inne i teltet. Etter kaffen satt vi bare å pratet løst og fast resten av kvelden til vi sovnet i hver vår pose. Dermed var dag 5 i Rago nasjonalpark over. Grunnet det dårlige været ble det desverre ikke tatt nå særlig med bilder denne dagen. Rago nasjonalpark dag 6 Siden vi var forholdsvis tidlig i seng dagen før, våknet vi ganske tidlig denne dagen. Været var flott og etter frokost satte vi i gang med å teste fisket i Ragovatnene. Fisket var bra og etter et par timer hadde vi fått såpass med ørret at vi kunne lage oss et skikkelig måltid før vi skulle legge på vandring videre. Vi hadde planlagt å gå helt til Olavsbu denne dagen, en marsj på over 2 mil, så vi trengte all den energien vi kunne få. Vi fyrte opp et bål og stekte all ørretten. Det var såpass mye ørret at vi ikke trengte å ha noe tilbehør til. Flott ørret fra Ragovatnene Etter middagen pakket vi sammen og startet marsjen mot Olavsbu. Første etappe gikk til Snøtoppvatnene, hvor vi fikk testet ut fisket. Det var mye vak på vatnene, men det ble kun en ørret der. Litt dyreliv var det også å se der, en oter og en lom hadde tilholdssted i hvert sitt Snøtoppvatn. Runar poserer foran et av Snøtoppvatnene Etter en times tid der fortsatte vi marsjen videre. Vi fulgte ei oppmerket løype ei stund, men etterhvert ble merkingen borte så vi måtte bare sette kursen selv. Vi kom nå inn i et veldig ulendt og tungt terreng. Vi måtte gå ned i Trolldalen, forsere Trolldalselva og begynne stigningen opp på andre siden av dalen. Klar for nedstigningen i Trolldalen Det var en strabasiøs marsj, spesielt oppover på andre siden av Trolldalen, men været var topp og når vi kom opp på andre siden fikk vi en fantastisk utsikt utover hele Rago nasjonalpark. Tåka hadde jo logget som et teppe over fjellene alle de andre dagene, så det utrolig flott å endelig kunne få se alle toppene og hele landskapet. Ragotoppen Vel oppe på toppen var vi nå ved grensa av nasjonalparken. Det var litt vemodig å forlate selve Rago, men vi hadde hatt 6 flotte dager der, og området vi kom inn i nå var også vilt og vakkert. Det var fortsatt et godt stykke til Olavsbu og vi fortsatte ferden videre. Vi hadde gått i mange timer nå og vi kjente det godt i beina. Det ble ikke nå bedre av at mye av terrenget var steinur og vanskelig å gå i. Vi fylte på med energibarer og spekepølser underveis, noe som hele tiden gav oss ny energi. Runar tar et pust i bakken. Etter en hel dag med gåing kom vi endelig fram til Olavsbu seint på kvelden. Bua var desverre ikke åpen og vi begynte å se etter en bra plass å slå opp teltet. Olavsbu ligger ved Steinfjellvatnet og vi gikk langs vannet og lette etter teltplass for natten. Terrenget langs vannet var veldig ulendt og det var vanskelig å finne en brukbar plass, så vi bestemte oss for å gå videre til Sleipdalsvatnet. Vi fulgte et tørt elveleie nedover nedover mot Sleipdalsvatnet og etter en times gange var vi framme og fant en grei plass å slå opp teltet. Vi var helt utslitt begge to og vi bare pakket ut det viktigste og kom oss inn i teltet. Vi fikk i oss litt lett mat før vi la oss ned for å sove. Man skulle tro at det etter en så lang marsj ikke skulle være noe problem å få sove, men beina verket og vi var nok overtrøtt, så det gikk faktisk ei god stund før vi fikk sove. Vi lå bare å pratet til vi til slutt sovnet og tok turen inn i drømmeland. Ei lang og hard økt på 23 km var over og dermed var dag 6 i Rago over. Resten av turen, samt flere videoer og bilder fra turen kan dere finne på http://turopplevelser.blogg.no/

Sykling på Flågan I Ballangen er det en plass som på folkemunne blir kalt for Flågan. For folk som ikke er tilhørende i Ballangen er vel navnet Verdenssvaet bedre kjent. For å komme dit må man følge E6 sørover mot Skarberget. Ca 3 kilometer etter at man har passert siste broen over Efjorden er man framme, og man kan parkere på høyre side rett etter en liten bro. Rett over veien går det en sti som man bare følger oppover til man kommer til selve Flågan. Flågan/Verdenssvaet Jeg har i alle år gått på tur der for det er veldig fint å gå opp der. Hele turen opp går på jevn glattskuret granitt og det er som om naturen selv har bedrevet asfalteringsarbeid der. I sommer foreslo en kompis av meg at vi skulle ta syklene fatt og prøve å sykle oppover der. Jeg var ikke tung og be, og vi pakket syklene i bilen og dro av sted. Det var en flott sommerdag, sola skinte fra en nesten skyfri himmel og tempraturen var på rundt 20 grader. Vel framme pakket vi med oss en liten matpakke og drikke og satte kursen oppover flågan. Det er ganske bratt og blir bare brattere jo lenger opp du kommer, så det var en krevende sykkeltur oppover. Å sykle rett opp ble i hardeste laget, så vi traverserte i de bratteste partiene og stoppet og tok oss noen velfortjente pauser underveis. Ståle hviler på vei opp Vel opp tok vi oss en god pause før vi valgte å sykle videre innover. Terrenget oppå er en drøm for syklister og vi hadde noen fantastisk flotte timer der. Det var utrolig flott å kunne sykle der og samtidig ha den flotte utsikten. Vi syklet overalt, og bortsett fra at undertegnede falt over styret ved en anledning, så klarte vi oss uten de store uhellene. Fantastisk sykkelterreng Etter flere timer oppe på platået satte vi kursen nedover. Uten hjelm og annen beskyttelse tok vi det ganske rolig og det gikk dermed hardt utover bremsene. Vel nede kunne vi konstatere at vi hadde hatt en fantastisk flott tur. Flågan var flott å sykle på og dette er noe jeg anbefaler alle å prøve. Flere bilder fra turen og andre turhistorier finner du på http://turopplevelser.blogg.no/

Dere med meis. Bruker noen av dere sykkelhjelm i meisen? Vi bor i Lofoten, og her er endel ulendt terreng. Vi har vært på en lengre tur med oppakning (Jeg bar toåringen + diverse knytta fast i meisen), samboern bar mat og telt. I tillegg har vi vært på dagsturer. Vi går ikke der det er farlig, men selv på enklere turer er det vanskelig å unngå for eksempel ur o.l. Man kan jo trå feil... Jeg har tenkt på om vi burde ha sykkelhjelm på han i meisen, men syns de er så svære de man får i vanlig sportsbutikker, noen som har tips om en enklere variant? Syns de fra Bell ser bra ut, men vet ikke om de finnes i små størrelser?

Her kommer en turrapport helt uten bilder - jeg hadde med meg et kamera med tomt batteri og bruker alltid en steinalder-mobil uten kamera på tur. Batteriet holder i all evighet og den duger fint til å sende en sms eller to hvis det skulle være dekning. Jeg fikk planleggingshjelp her inne, og holdt meg i grove trekk til ruteforslaget fra Kjell Iver: For øvrig hadde jeg kjøpt boka om Lomsdal-Visten en gang i våres og leste litt i den rundt påsketider, men researchen var temmelig begrenset. Fredag: Kom fra Simsskaret i Børgefjell, og startet vel ikke å gå før ca 1630 eller noe sånt. Det var tungt opp bakkene til Bjørnstokkvatnet, men humøret var på topp nå som jeg endelig kom meg på alene-tur. Det var dessuten antydning til sol og mye bedre vær enn jeg hadde hatt sist uke. Jeg fortsatte opp til Breivatnan, delvis på men like mye utenom stien. Fint å gå. Campet mellom Øvre og midtre Breivatnet, og fikk plutselig veldig dårlig tid med å få opp teltet da en skikkelig regnbyge kom dundrende. Det holdt så vidt. Lørdag: Fortsatte nordover mot Strompdalen. Mistet raskt stien, men det gikk nå fint likevel. Tviler på at jeg fant den smarteste veien ned til Strompdalen, det var styggbratt og lite oversiktig. Kom ned uten problemer likevel, og fant noen multer på vei til koia. Nam-nam! Jeg kikket inn i den hyggelige koia, men ganske fint vær gjorde lunch inne lite fristende. Nede i dalen var det mye innsekter, så jeg fortsatte opp til et av de første Lomstjerna før jeg tok en veldig sen lunch. Rett etter det logget jeg en geocache som hadde ligget urørt siden den ble lagt ut et år før, og slo leir ikke lenge etter det igjen. Deretter ruslet jeg oppover for å se på resten av dalen. Søndag: Jeg la meg lørdag med en klar plan om å krysse opp til Nedre Breivatnet og så følge østsiden av vannet rundt til elva som går opp mot Breidvasstind. Søndag våknet jeg til lavt skydekke, det lå et eller annet sted rundt 4-500 meter så vidt jeg kunne bedømme. Funderte veldig på om jeg skulle justere planen, men endte opp med å bestemme meg for å gå opp til Nedre Breivatnet og så heller vurdere nærmere der. Vel oppe var skydekket på vei nedover, elva så lite fristende ut å krysse og bekkene jeg måtte krysse om jeg skulle følge den østlige kanten av vannet så også ganske voldsomme ut. Det ble en lang lunch og mye fundering, men så dro skyene seg litt oppover, det kom glimt av sol og jeg bestemte meg for å gjøre et forsøk på å følge opprinnelig plan. Overraskende nok fant jeg også en sti, så det gikk mye raskere og lettere å ta meg fram enn forventet (jada, hadde jeg lest boka så hadde jeg visst om denne stien, men det hadde jeg altså ikke). Bekkene var også greie å krysse, sola kom mer og mer fram og da jeg slo leir et par hundre meter over Nedre Breivatnet var alt bare idyll. Mandag: Nå bar det virkelig ut i villmarken. Jeg skulle gå mellom Breidvasstind og Lauvvasstind til Elgviddvatnet. Det var mye snø, og jeg endte opp mye høyere i Breidvasstind enn jeg hadde tenkt. Hadde jeg sett mot toppen i stedet for å se etter en rute videre, så hadde jeg definitivt gått oppom, for jeg var nære. Det oppdaget jeg ikke før litt etterpå. Mye snø, skavler, smeltebekker og kløfter gjorde turen ned til Elgviddvatnet temmelig omstendelig. Jeg hadde tenkt meg ned neste dag, og ville komme meg lengst mulig denne kvelden. Bestemte meg derfor for å forsøke å gå sørover langs vestsiden av vannet til bekken som kommer sørfra, altså i retning Øvre Jordbruvann. Det var lettere sagt enn gjort, for det var bratt og mye snø, og jeg hadde lite lyst til å havne i vannet. Det ble mye klyving før jeg omsider fikk slått leir. Tirsdag: Lavt skydekke igjen og en relativt lang etappe ned til veien. Det største usikkerhetsmomentet var når bussen gikk. Jeg hadde sendt en melding med spørsmål og det dagen før, og den gikk gjennom i et øyeblikk med dekning oppe i Breivasstind. Ingen dekning etter det, og dermed heller ingen svar. Jeg satset på å holde tempoet så høyt som mulig og håpet jeg fikk svar i løpet av dagen. Ting tok litt tid fram til Øvre Jordbruvatnet, men langs vannene holdt jeg meg i høyden og hadde enkel navigasjon og rimelig lettgått terreng. Jeg bestemte meg for å ikke følge elva fra Nedre Jordbruvatnet ned i dalen, men heller følge ryggen ned i dalen mye nærmere veien. Jeg mistenkte at det var lettere å gå i høyden. På toppen av ryggen fikk jeg endelig dekning. Det var et par timer til bussen gikk, så her måtte farten holdes høy. Ikke vet jeg hvordan dalen var, men den ryggen var i alle fall ikke lettgått. Det ble veldig mye kryssing fram og tilbake og et stykke nedover kom jeg til en skikkelig kløft. Jeg bestemte meg for å gå ned til elva i stedet, i håp om å finne en sti eller et tråkk. Det ble veldig, veldig vått, for det hadde regnet ikke så lenge i forveien og jeg måtte trenge meg fram mellom busker og trær. Nede ved elva var det slett ikke noen sti, og jeg fulgte dyretråkk så godt jeg kunne og tvilte sterkt på om jeg kom til å nå bussen. Etter et godt stykke kom jeg heldigvis inn på en sti, satte opp farten ytterligere og var ved veien 5 minutter før bussen kom. Puh! Og dermed er jeg ferdig med min første turrapport på fjellforum!