Søk i nettsamfunnet

Klar for fjelltur ble værmeldingene fulgt med stor interesse. Disse var noe utrygge, men etterhvert utkrystalliserte vestre Jotunheimen som det mest interessante. Nærmere bestemt ble det Glitterheim som ble helgens base. Det viste seg å være ett bra valg. Vi var fire stykker: Rødtopp, Blondi, Bamse Brakar og Langbein Rise. Pakket med sykler for å gjøre ut- og innmarsjen til Glitterheim enklere. Totalt sparte vi 2-2½ time på det. Tok også med breutstyr for å ha alle muligheter åpne. Etter planlegging og ett par øl på Glitterheim fredagskvelden ble det klart at det skulle bli megalangtur på lørdag. Friske i beina og fulle pågangsmot la vi iveg stien opp til Glittertind. Like før vi kom inn på Glitterbrean tok vi av stien og gikk over Gråsubrean. Denne var grov, spekkfri is, så det gikk raskt over til Austre Glitteroksle. Toppen er en unselig rund kul. Nedover ryggen fra denne forbi en liten trekanthytte (stengt med 3 hengelåser) ned til ca 2020 hvor det gikk greit å komme seg ut på Grotbrean. Her var det raskt og lett å krysse over til Grotbreahesten. Sett fra de andre toppene i området er ikke dette en spesielt imponerende topp med sine 2018 moh, hvor de nærmeste naboene er 2200 moh og mer. Derfor var det overaskende at toppen var en fin opplevelse og utsynet var såpass bra. Bresprekker, spennende egger, grågrønne bretjern, ville stup og runde høer omkranset oss. I øst var det fin utsikt til Rondane. Her fikk vi en god hvil i sola. Etter hvilen krysset vi neste del av Grotbrean over mot Trollsteineggje. Relativt bratt opp mot Dronningje, deretter ble eggen variert og spennende. Mellom Dronningje og toppen av Trollsteineggje er eggen “hugget” over av ett lite skar. Dette hugget hadde fine klyvevegger som måtte testes ut, men er veldig lett å omgå for den som ikke liker slikt. Trollsteineggje er er høyere enn begge Glitterokslene og utsikten nordover er upåklagelig. Vi kunne også se to klatrere på vei opp nordveggen av Glittertind. Når eggen var traversert sto valget om å returnere tilbake til Glitterheim eller legge turen rundt Glittertind slik vi først hadde tenkt. Vi ville virelig gjøre oss fortjent til middag dermed forsatte vi videre over vestre armen av Grotbrean og opp en snørenne til Vestre Glitteroksle. Det var steinete og ble langt å runde rundt til Glitter-Rundhøe. Utsikten til Veobrean var veldig fin. Vi ble klar over at den røde toppen Veobreahesten burde egentlig hett Mammuten. Har man sett filmen “Istid” blir dette helt klart. Vi kunne se snabelen og en snøkladd som forsatt lå der dannet et fint øye. Synd ikke navnsetterene hadde sett noen Mammuter. Tilslutt gjensto det å traversere Ryggjehøe. Langt, steinete, kjedelig og trøttende på slitne bein. Dette er egentlig den perfekte skitopp. Videre gikk det strakeste vegen tilbake til Glitterheim. Nede på snøfonnene innunder toppen av Ryggjehøe traff vi en flokk tamrein. Oppsumering: 5 x 2000 m topper (primærfaktor > 30), 2000 høydemeter, taulag på bre og 25,5 km på 13 timer gjør at en føler seg ganske pudding. Søndag ble en rolig dag med kun en tur bort til Veobrean og lang lunsj i sola før returen hjem.

Søraustre Skarvflyløyfttinder Litt småmatt og lei har jeg allerede begynt å kutte litt i turlista frem mot bokinnspurten. Enkelte småsære, men spennende turer blir glatt strøket, men en tur som heldigvis ikke slapp unna var denne. Værmeldingene hadde lovet mer enn det som møtte oss over flya. Tåkeskyer fra ca. 1800 moh og vindstille. Leirungsdalen Det var høstlig i lufta, rett og slett småkaldt. Fuktige morraskyer hang grettent nedover fjellsidene og stemningen var litt lett trykket der vi tuslet innover mot ukjente farer Tor Erik og jeg. Leirungsdalen er griselang, men av en eller annen grunn går kilometerne raskere unna her enn mange andre steder. Like ovenfor "tyskerplassen" kom vi oss "tørrskodde" over Leirungsåe og holdt et fint driv innover inntil vi ble stoppet av en utålmodig telter som lurte på om vi hadde sett noe til kompisene hans. Han trippet og ville til topps, men hadde avtalt å møte flere for å ta runden fra Leirungstinden om Skarvflytindane. Frem til egga Vi fant et vannsig før siste kneika og fikk litt sol på kjøpet, før vi svettet oss opp ryggen mot øvre del av Skarvflyløyftbrean. Der vi vanligvis går til venstre og runder breen på vei mot Austre Leirungstinden gikk vi nå rett frem med kurs mot knekkpunktet, der den øvre delen av breen øser av sitt overskudd og sender det østover ned mot dalen. Vi var bare to og ble litt skeptiske da vi så en stor sprekk som gikk nesten tvers over hele knekkpunktet, men heldigvis var den ikke så bred helt i kanten, og resten av turen over snøbassenget var "trygg". Snart kunne vi hive av oss sekker i skaret mellom de to nederste av de markerte toppene på denne steile eggen. Opp til den nederste toppen var det meget enkelt og høydemåleren fortalte at denne hadde 16 meter p.f. - Jeg runder av til 15. Oppover til neste topp var det brattere. Spor vitnet om folk som hadde tatt disse to nederste fra breen, men det hadde omgått eggen opp til den andre ved å gå ut på breen. Vi ville prøve rett på, noe som var greit med litt 2'er klatring, litt luftig øverst. Selve toppen var flott, med plass til ytterst få personer. Fra enkelte vinkler så den faktisk ut som en pinakkel. Også denne ble målt til 16 meter. Klatringen Egga videre tårnet seg voldsomt over hodene på oss, og Tor Erik begynte å bli litt skeptisk. Vi visste at ruta skulle være gradert til 4, men hvor hadde vi ingen anelse om. Et bratt halvdieder gikk rett opp, men så ut til å ende oppunder et solid takoverheng. Vi valgte derfor et bratt dieder på venstre side som endte på en hyllegalleri. Jeg tok Tor Eriks støvler i min sekk og sendte ham først med svasko og lett sekk. Da han kom opp i det bratteste på diederet kom problemene. På avstand så det ut til å ha mye formasjoner, men han kom ikke videre. Han sa at det var lett, men at han ikke helt turde. Flere ganger forsøkte han, men venstre foten glapp alltid på fottakene. Heksene satt som støpt inne i diederet og etter en hvileheng på en av disse ble omsider støtet satt inn. Han kom seg opp det som nedenfra ikke så spesielt ille ut. Så var det min tur. Jeg pakket sekken som til sammen ble grisetung med alt og valgte å beholde crispi'ene på (les tabbe!). Allerede 5 meter nedenfor diederet slo det meg: "Det så da pokker ikke så bratt ut nedenfra!". Omsider ble cruxet nådd, nederste hex fisket ut. Jeg grafset på det kalde fjellet, fikk ikke tak. Venstre foten skled hele tiden unna, og jeg blei hengende som en sekk. Jeg tittet opp på klatretauet som var spent som en fiolinstreng under min ekvipasjes totalvekt på over 100 kg. Tauet gravde seg ned i sprø navlelav og jeg spurte meg selv: "Er det sikkert at denne strengen holder?", så snudde jeg meg: "Oops! Der var det langt ned gitt. Jeg prøvde og jeg prøvde, men takene var små og ikke tale om at jeg kom meg opp etter armene uten noen fottak. Svetten silte. Hjertet banket. Jeg fikk lagt meg såpass bakover i tauet at fotsålene fikk litt friksjon mot fjellet. Med denne friksjonen klarte fingrene å heise meg opp 10 cm. Tor Erik strammet inn tauet før jeg mistet taket og falt. Etter 5 slike repitisjoner fikk jeg endelig dratt meg over det verste. Fingerverket bredde seg med full styrke og jeg laget noen dyriske lyder som jeg ble mobbet for lenge. Klatringen videre var "uneventful" lenge. Varierende grad 0-3 til vi var oppe på egga igjen. Her så det ut som om et løst hyllegalleri fortsatte på skrå ned mot øvre del av breen. Det er mulig det er noen ekle sva i bunnen, men kanskje er det en lettere vei? Eggen videre var lettkløvet og Tor Erik pakket vekk tauet. Vi trodde kanskje vi kunne gå opp til en hammer dukket opp. Tor Erik prøvde rett på usikret, men mått gi seg. Jeg sendte ham ut på noen hyller til høyre med den hensikt at vi skulle sikre opp der, men han labbet i vei og mente at det var trygt. (Det var svært luftig, og nokså eksponert). Øverst kom han ikke lenger, men fisket seg opp ved litt selvsikringsteknikker. Jeg klatret på tauet rett opp hammeren som hadde få gode tak, og tilnærmet ingen sikringsmuligheter. Vil vel anslå ca. grad 4 rett på, grad 3 ut til høyre. Snart var vi oppe på den siste toppen. Hvorfor ingen varde? Etter å ha fått igjen pusten slo det meg: De to nederste toppene hadde begge en varde. Denne hadde det ikke. Hvorfor? Det lå nok av stein her, men alle var fastgrodde og bar ingen tegn på å ha blitt flyttet. Ryggen skal ha blitt gått første gang i 1990, og en morken, solblek slynge var ytterligere bevis på at folk hadde vært her, men hvor mange bestiger en slik vardeløs topp uten å bygge en varde? Vel det var i alle fall på tide for meg å bygge en jomfruelig varde på en 2000 m topp med p.f. over 10 meter. Det blir vel første og eneste gang så litt flid ble lagt inn i jobben. Veien videre bød på to valg. En lang, luftig (meget luftig skulle det vise seg nedenfra) rappell rett fra toppen eller litt triksing på siden. Vi valgte de sistnevnte. Tor Erik firte meg ned 3-4 meter til et hakk. Han kom etter via ei god hylle, dernest min skulder og så ned. Deretter tok vi en enkel rappell ned i skaret. Skaret var løst som bare det. P.f. målingene ga 14, så den er uten tvil et medlem av den mest omfattende lista, kanskje den mest krevende av alle? For vi diskuterte litt og var mer eller mindre enige om at det var fort minst grad 5 opp til toppen fra denne siden (og kanskje en god 4'er fra den andre). Riktignok var 5'er passasjen kort og den kan muligens forenkles med litt skulderståing. Siste stykket opp til Skarvflyløyfttinden var løøøøøøøøøøst, men greit. Returen gikk mot nord og ned på breresten mot Tjønnholsoksle, over denne og ned i dalen og tilbake. En lang tur, med mye tid brukt på "helvetesdiederet". Vel 12 og en halv time brukte vi på turen.

Jeg solerte Skarstind fra Dumhøplatået i dag, tørt og med gode tak. Er det egentlig vits i å ta med tau når det er fint vær, hvis man bare har tenkt å bestige Skarstind mener jeg, og da fra Dumhø? Den første hammeren omgås jo lett til høyre, de andre tre er jo også utsatte, men har man en viss erfaring med klatring fra før på felt osv, så vil jeg nesten si at å drasse på et tungt tau er litt bak mål, hva mener dere? På vei ned igjen, altså nede i skaret, traff jeg 8 andre "klatrere", de forsto ikke at jeg ikke hadde med tau, og nærmest ristet på hodet...Selv hadde de klatreseler, div slynger, tau og annet utstyr, og de skulle bare til toppen?? Er ikke informationen omkring Skarstind litt overdrevet?

Påtenkt en stund Roger og jeg hadde lenge snakket om en fjelltur i løpet av sommerferien. Vi hadde lyst på Surtningsue, et sted i siste halvdel av juli kanskje... På tur over Urdadalstinder 9. juli (https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=3282) ble neste trekk diskutert med Morten, som faktisk også hadde Surtningsue på programmet omtrent samtidig. Vi bestemte oss da for Surtningsue, uten å datofeste turen noe nærmere. Senere havnet vi etter div. pm og sms på torsdag 4. august. I mellomtiden var både Kim og Nils inne i bildet, men frafalt av ymse årsaker. Til sjuende og slutt meldte også Roger forfall, han kunne bare onsdagen, og gikk da Kvassryggen og Høgdebrotet sammen med Lars. Vi endte derfor opp med 4 personer, nemlig Line, Robert, Morten og meg. Vi skulle møtes på Gjendesheim for å ta første båten innover kl. 8 på torsdag morra. Jeg sov lite og dårlig natta før, 2-3 timer søvn bare. Jeg la inn litt sikkerhetsmargin på reisetida grunnet båtskyssen vi var avhengige av, og med nesten tomme veier, ankom jeg Gjendesheim allerede kl. 0600, ikke lenge etter soloppgang. Der sto et par fiskere i elveoset, ellers livløst, med unntak av ei fiskemåke som ropte sårt på neset over elva… En kjølig vestatrekk kruset Gjende, og over innsjøen glødet Storådalshøe/1888 i morralyset, langt ute i vest, over den ennå skyggelagte Memurudalen. Jeg snørte på fjellstøvlene, og slappet litt av i bilen før de andre ankom. Jeg hilste da på Robert for første gang, en diger og svært hyggelig kar skulle det vise seg. Line påsto hun måtte hjem samme dag, og tenkte å gå ut igjen langs Gjende etter fjellturen, altså en 3 timers ekstra marsj om natta! Jeg hadde også vært inne på tanken, så vi bestemte oss for dette på brygga. Jeg la følgelig igjen all overnattingsbagasjen i bilen. Stegjerna ble også liggende, da turruta medførte lite snøflanker og kun flate brepartier. Deretter gikk båtferden til Memurubu, hvor det yrte av folk. Morten og Robert bestilte senger i sovesal, og deretter fór vi til fjells. Klokka var da blitt 0915. Ut av vei, ut av lei Den første kilometeren opp lia fulgte vi turistvrimmelet langs Bessegg-stien. Der den dreide østover, tok vi av nordover og ut i jomfruelig lende, vekk fra sti, og vekk fra folk… Vi aktet ikke å følge standardruta inn Memurudalen til Store, men vårt mål var hele Surtningsue-traversen, over Søre/2133, Sørtoppen/2302, Store/2368, Oksle/2222, Austre/2078, Nestaustre/2035 og Midtre/2251. Innimellom disse ventet oss også en tilleggstopp med PF 12m, som ren bonus! Oppover fjellet blomstret fjellfloraen friskt, mens et og annet lett regnslør sveipet inn med vinden fra vest. En liten rast ble tatt før vi mistet Muruoset og det jadegrønne Gjende av syne. Vi så nå her oppe fra at stortoppene innover lå innhyllet i drivende skyer og tåke, men været virket ustadig, så vi håpte det kunne letne noe innimellom. Det så i hvert fall verre ut lenger vest… Vi tok peiling forbi østsiden av Hesttjønne/1473, mot ryggen på Søre/2133. Et par kilometer lenger inn tok vi en kort fotopause. Der lå en større rund morenesten alene oppå et flatt svaberg. Morten måtte teste om han kunne rugge på denne - total fiasko . Jeg fortalte da ei historie om Sterke-Nils, den vidgjetne kraftkaren fra 1800-tallets Telemark. En liknende større sten ligger utstilt på sokkel i Seljord, og på en plakett står det noe sånt som ”Denne stenen heve Sterkje-Nils lyft!”. Dette inspirerte tydeligvis Sterke-Robert til dåd, og han imponerte med glatt å rugge stenen skikkelig! Vi tok så videre over rota på den sørgående ryggen fra Søre/2133, og over på ryggens vestside. Der dreide vi så nordøst og opp mot toppegga, oppover bratt men relativt stabil ur, ispedd enkelte bergskjær. Etterhvert endte vi opp på et kort glatt og bratt svaparti de siste 10-15 metrene før selve toppegga. Robert gikk opp mer høyre enn oss andre, fulgte ei renne i fjellsida, og endte opp på det ytterste toppunktet på sørryggen, 200m lenger sør enn oss. Derfra kom han så nordover langs egga opp til oss andre. Luftig Oppe på egga så vi nå 150 m vertikalt ned i brebotnen øst under Søre/2133. Nedre halvdel av breen var snøfri, og nærmest askegrå av iblandet erosjonsmasse, med særs tydelige "årringer" i brefallet. Artig å ligge på magen på stupkanten, strekke hals og kikke ned i avgrunnen, nydelig kilen høydefølelse dette! I vest dominerte Austre Memurubreen totalt utsynet. Vi balanserte så videre opp til varden på Søre/2133. Derfra skuet vi turens crux, en sylsmal egg på snaue 50 cm bredde, med 150 loddrette hm på høyresiden mot breen, og styggbratte svapartier på motsatt. Jeg kløv utover egga, til jeg etter 30 m nådde en liten hammer på 2,5 til 3 m høyde. Denne var ikke god å få tak på, da den var såpass bratt og overhengende i både front og på begge sider, at man vanskelig kunne se hvorvidt tak eller fotfester fantes nedunder én. Men liggende og halvt hengede utover hammeren, kunne jeg se et godt fotfeste et laaangt steg nede i fronten. Jeg avventet her, mens de andre klargjorde tau og sikring oppe ved varden. Line ville gjerne ha sikring utover egga. Robert kom derfor etter og satte sikringer ut langs egga fram til hammeren. Jeg tok så av ryggsekken, og kløv forsiktig ut i hammerfronten. Ikke marginer for noen miss her! Med et særdeles langt og uttynet steg, nådde skotuppen det nevnte fotfestet, mens jeg mest hang i håndtakene. Derfra greit ned på egga innunder hammeren. Robert senket så ned sekken min, og førstemann var forbi cruxet . Da var det Lines tur, og hun kom etter ned egga med tausikring, mens Robert lagde et rappellfeste i en fast sten oppå hammeren. Jeg så nå både front og sider på hammeren godt fra der jeg satt, og kunne derfor fortelle Line hvor fotfester og tak befant seg i hammersiden øst mot stupet og breen, hvorpå hun forsiktig og tausikret firte seg ned der. Vestsiden var uaktuell å gå ned. Skarpkanten på ei skråttliggende helle var på østsiden fristende å holde i. Jeg hadde skrapt på denne med foten mens jeg satt oppå hammeren, og hella ga en hul og heller utrygg lyd, den hørtes bent fram løs ut... De andre fikk derfor beskjed om ikke å benytte hella. Til slutt kom Robert og Morten etter, samme vei som Line, men uten sikring. Jiiha, alle vel over - artig dette! Videre siste biten opp til Sørtoppen/2302 var grei. Bergarten endret seg oppover der, fra vanlig erodert gråsten, til store lyse svaberg med bra friksjon/fotfeste. Reneste sørlandet oppi der! På veien mot Sørtoppen måtte vi utom en pynt å fotografere litt, da vi nå var i ferd med å miste utsikten, fordi vi nådde opp i skylaget og tåke. Djupt nedunder oss lå Gjende som en glitrende smaragd i et solstreif uti dalbunnen, mens kritthvite snøéler sopte østover i himmelrommet mot Gjendealpene... For en frihetsfølelse, for et syn! Vi tygget jamt høydemeter videre, og sto snart på Sørtoppen/2302. Forsmak... Der oppe kom i korte glimt Store/2368 til syne gjennom det raskt drivende skylaget, og vi så også østover over breen til Austre, Nestaustre og Midtre. En liten matbit, og vi strenet så mot Store. Igjen skiftet geologien, nå til en hvitspraglet og mer fingranulert og frostsprengt stenart. Langs stupkanten mot breen sto et par knivskarpe skar som hogget inn i fjellkanten, skumle hvis man skulle komme ranglende stupnært på ski langs skavlekanten vinterstid. Oppe på Store var det kun halvskumt, vindfullt og tåketett. Robert og Morten fór videre nordover for å forberede brekryssingen. Da jeg forlot toppen, letnet det et øyeblikk, slik at jeg fikk se snøflanken/brehenget vi skulle gå ned fra fjellkanten. Ei relativt smal lei ned og halvt tilbake (SØ) skilte seg positivt ut, mellom breglipper og hull/sprekker i snølaget. Etter å ha rigget taulaget ferdig, sendte vi så Line ut først som "breåte" (modige karer gitt!) - neida, mest for å ha kjøttvekt bakover om førstemann skulle gå igjennom dette. Over breen fikk vi i sensommerdagen allerede en forsmak på vinter. Det tetnet til med snøvær, og ordentlig snødrev føk over breflata. Ei tett byge med hard grovkornet snø drev kvasst og vannrett inn vestfra, alldeles så det freste i skallbekledningen. Synd med været her, for vi gikk glipp av skuet utover Blåbrean, og den mektige Stortoppen over brebotnen. Neste mål var nå Surtningsueoksle/2222. Med byga i ryggen var vi snart der, og Oksle ble målt til PF14. Vi dro dirkete videre, og krysset neste brebåndet uten tau. Her var nesten flatt, og masser av tinegroper etter reinsdyrmøkk lå spredd utover snøflata. Vel over var Austre/2078 neste, men før den måtte høyde 2122 sjekkes. Line og Robert gikk dit, mens mitt gamle landmåler-øyemål tilsa PF 5m, så jeg gadd ikke. Morten ei heller, så vi gikk istedet utpå kanten mot brebotnen østafor for å fotografere Russvatnet. De utskremte kom snart tilbake, og rapporterte PF 5 m! Kremparti med bonus! Været bedret seg litt nå, det snødde fortsatt lett innimellom, men vinden økte på istedet. Sørover mot Besshø seilte langsomt ei regnbue mot øst over Russvatnet, mens Besshø sjøl forsatt gjemte seg under hatten sin, slik den hadde gjort hele dagen. Vi parkerte sekkene, og tok iveg utover mot Austre/2078, der ryggen raskt smalnet inn til en spennende og knallfin egg. Ut langs denne lå en bratt liten topp, som ble målt til ca. 2070 moh og PF12. Bonustopp jo! Fra denne var det dønn vertikalt 100 m ned til brebotnen nordafor, med temmelig glatte bergvegger. Flotte vindmøstre preget snøflata under breglippa der nede, praktfullt alpint landskap her. Lenger ute på breen lå kjempemessige stenmorener på ismassene. Fra PF12'ern så Austre bratt, glatt og vanskelig ut. Men det viste seg å være synsbedrag, for alt var greit når man først møtte veggen (ikke ofte det - når "man møter veggen" mener jeg... ). På returen kontrollmålte Morten 2070-toppen, resultat PF11 denne gangen. Deretter var Nestaustre/2035 plankekjøring (ser ut til at selve toppen er 2035 og ligger litt lenger ut (SØ) enn punktet 2033 på kartet). Nestaustre/2035 har PF ca. 15 m. Det blåste hardt utpå der. Mördarbakken Nå gjensto kun en brekryssing og Midtre/2251. I frisk vind og snødrev forberedte vi siste brekryssingen ved brekanten. Vi måtte her gå i bredden i taulaget, da vi gikk langsmed bresprekkene. Vi satset på å krysse breen der gråisen var smalest (se bilde). Der var det minst sprekker. Gråisen var ruglet og frostig, og ga godt fotfeste, sjøl uten stegjern. Line kvinket litt til, da hun på ytterste venstre fikk en skikkelig djup sprekk tett innved sålekanten, men helt safe og bare spennende! Under Midtre ventet oss nye 230 hm. Oppe i sida lå et 4-5 m bredt bånd med bratt is. Dette kom vi ikke over (gadd ikke rigge stegjern/økser), så vi dreide høyre og langsmed isbåndet til vi nådde ryggen mot toppen. Endelig oppe på dagens siste var klokka blitt 2045, så vi drøyde ikke lenge der. Nå gjensto kun 1250 knedødare av noen høydemetre, de fleste ned bratt og løs ur. Og like nedunder toppen kjente jeg allerede et sting i venstre kne. "Hmmm - hva er dette? Har da ikke kjent noe slikt før!" Jeg kom da på en liten hendelse før i uka, der jeg hadde snudd meg halvveis rundt etter noe verktøy, og fikk et sting i kneet, nøyaktig der det nå smertet. Da gikk det fort over, og hadde vært ute av sinn siden... Lenger nede stoppet vi for å sjekke kartet et øyeblikk. Etter stoppen ble kneet helt jævlig! Måtte gå 10-15 min før det hele liksom dovnet noe vekk igjen, men fortsatt veldig vondt lell. Og slik fortsatte det, enhver stopp, selv kun et halvt minutt lang, forverret kneet til det håpløse (AU! ). Deretter ble det hele nesten dovent etter nye 10-15 min marsj. Nedover, nedover, nedover... Bakkene tok liksom aldri slutt, og kneet ble stadig verre. Jeg sakket litt akterut, Line og Robert dro litt ifra, mens Morten ble traskende imellom. Jeg forsøkte å skåne kneet, ved mest og lettest mulig "rulle" nedover stenene, uten å stemme imot og bremse med venstrebenet, som heldigvis dovnet litt vekk igjen. På dette viset nådde jeg faktisk igjen Morten. På dalbrekket deiset Morten nedpå et øyeblikk, og det gjorde jeg óg. Det skulle jeg ikke gjort! Derfra ble det et rent helvete, jeg kunne knapt gå på benet. Morten forbarmet seg over meg og holdt følge, takk for omsorgen for en gammel haltepink, Morten! Et ambulansehelikopter trafikkerte nå i halvmørket jevnlig inn og ut langs Gjende. Vi vet i ettertid at en mann var skadet av stensprang et sted retning Gjendebu, med nakkebrudd bla. En halvtime etter Line og Robert var vi endelig nede, etter 14 timer på løpen, og jeg var ulidelig lettet over at smertehelvetet var over. Den påtenkte utmarsjen langs vatnet var utopi, og vi klarte også å overtale Line om å bli. Ikke moro å sende henne alene utover der i stappmørket og regnet, med glatte sva og ur... På glattcelle Robert og Morten hadde jo bestilt senger. Line og jeg hadde ingenting. Morten ga Line madrassen og dyna si (gentleman ja! ), og Line la seg på golvet i trappehølet til underetasjen. Morten la seg i senga si med sovepose og kapokmatte. Og jeg? Jeg krøllet meg sammen rett på betonggolvet i omkledingsrommet ved dusjene! Ikke noen drømmenatt det akkurat, etter en lang dag i fjellet, i svettevåte klær, og med et ben som hverken tålte å beveges eller ligge stille! Neste morra tok vi første båt tilbake til Gjendesheim - til biler, til skreddersydde stentrapper og asfalt... Til slutt - tilgi meg for min pratsomhet, men en variert tur over 20 km, 1600 hm og 8 2k-topper krever sitt! Og jeg kan heller ikke dy meg for å vedlegge hele 14 bilder... (jeg tok 93 - Morten tok 320!)

Vi dro på sommerferie med ingen andre faste planer enn å være i nærheten av Leivassbu og ett ønske om å gå på noen topper i området. Vermeldingene var lovende med best vær først i perioden. Vi la oss til med telt like ved Presten. *Tverbottraversjen* Dagen startet med rim på teltduken, men i 8-tiden fikk solen tak i bakken der vi hadde lagt oss til og varmet frosne sjeler. Siden været vær flott tok vi turen vi hadde mest lyst til først. Vi gikk opp i Leirløyfte og vidre til Tverrbottind V1. Eggen mellom dobbelttoppene var alt for luftig, men vi omgikk den lett ved å gå 30 m ned på sydsiden og komme opp i skaret mellom toppene. Tilbake til skaret over Leirløyfte samme vei. Vidrere derfra over Store og Midtre Tverrbottindane gikk raskt og enkelt. Ned fra den sørligste av de midtre var det en stor snøfonn som så ut som en skavl ovenfra. Vi hadde troffet to staute karer som kom andre vei og sa det var enkelt, så vi gikk i deres spor. Det var bare en bratt kant og heldigvis ingen skavl å være redd for. Dagen var god og varm og når vi satt på Søre Tverrbotntindane bestemte vi oss for å prøve Tverrbytthornet også. Vi hadde hørt at den vestligste toppen skulle være vanskelig og kreve sikring. Derfor omgikk vi denne ved å holde høyden fra skaret mellom Søre Tverrbottindane og Tverrbytthornet. Der krysset vi guffen bratt løs ur, noen bratte snøfonner og måtte klyve noen bratte knauser. Det tok tid og ga ingen god følelse. Vi gikk rett opp på eggen når vi hadde passert østtoppen på Tverrbytthornet. Derfra gikk det lett opp på toppen og vi kunne nyte fjellheimen i ettermiddagssola. Tilbake eggen og ned lia der vi kom fra. Deretter ned en bratt snørenne i Kjyrkjeglupen og tilbake til teltet. *Kyrkjeoksle* Igjen var det kaldt om natten og enda mer rim på teltduken, men dagen så ut til å bli enda finere enn gårsdagen. Orket ikke mer kulde, så vi sjekket inn på Leirvassbu og lot teltet stå ute for å tørke i løpet av dagen. Gikk greit opp på Høgvaglskaret og vidre til Kyrkja Like før toppen er det luftig, men ikke spesielt utsatt. Fikk følge med en hyggelig kar fra Lom ned fra toppen. Rutsjet ned den lille snøfonna som la der og videre bortover Kyrkjeoksle til Langvasshøe. Fra skaret mellom høyde 1928 og Langvasshøe er det bratt, grov og tildels løs ur som vi forserte raskt. På toppen av Langvasshe noen unggutter å solte seg. De fikk det travelt med å få på seg buksene når vi kom. Fikk en god lunsj i sola her. Vidre opp på Visbretinden var bratt, men enkelt. På tilbaketuren gikk vi ned i skaret mellom Langvasshøe og høyde 1928. Fulte snørennene nd til Høgvagltjørnin. Nedver her begynte været å dra seg til. Det kom mørke truende skyer. Vi prøvde å sette opp farten for å berge teltet. Rakk å hente teltet før regnbygen innhentet oss. Det smakte godt med kaldt øl på kvelden. *Stetind* I løpet av natten kom noen venner av oss som ble med på turen videre. Vi ble enige om Stetind siden vi trengte en roligere dag og de ville begynne forsiktigere. Det var overskyet oppholdsvær og skyene gikk relativt høyt hele dagen. Vi gikk rundt til Gravdalsfonni og opp til toppen derfra relativt enkelt. Tok en lang lunsj der og tilogmed sola viste seg frem i korte øyeblikk. Ned igjen skle vi på fonna mot eirvassbu. Det gikk rakt unna og vi var tidlig nede. Vi planla de neste dagene med tur til Olavsbu. Noen hadde tatt med PC og K2 (fimen). Dermed så vi denne for å komme i "rett" (?) stemning. *Skardalstind* Nok en dag med lovende vær og vi la optimistisk (som alltid) i veg. Det gikk greit og raskt opp på Skardalstind og ble mye nyting av sola på toppen. Kanskje litt for mye, bygeskyer dannet seg rundt oss. Vi ville også prøve Skardalsegga langs nordeggen. Når vi kom fram til hammerene begynte det å hagle, så det prosjektet var bare å gi opp. Dermed måtte vi gå ned til Olavsbu litt før (det er ingen skam å snu). Etterhvert gikk haglet mer over i regn. Været lysnet på ettermiddagen og vi fikk tørket tøyet. *Rauddalstindane* Dagen begynte med tåkedotter som danset mellom tindene i Rauddalen. Turen var grei om enn noe bratt i starten. Innen vi kom opp på Søre Rauddalstind hadde sola fått overtaket på tåka og bare de høyeste toppene stakk såhvidt opp i skyene. DEt var lett å gå oppe på den brede eggen. Over Store og til Nordre var også temmelig greit. Ned i Gravdalen gikk det raskt på store snøfonner. En fin dag, selv om den ble lang. *Urdadalstindane* Med Store og Midtre Urdadalstinder som mål gikk vi fra Leirvassbu og inn i Semmelholet. Her dro været seg til med regn og tåkedotter. Det ble lunsj i guffent vær og halparten valgte å returnere. Vi andre freste opp dalsida på ei snørenne og kjempet oss til topps på Store Urdadalstind. Her gikk regnet over til tett snø, men vi klarte likevel å skimte Leirvasbu!?! Her oppe på toppen var stemningen elektrisk. Det summet i varden og isøksene freste når vi pekte litt i været. Det ble raskt ned fra toppen. Været ble bedre nede på eggen og dermed la vi igjen isøksene for å gå til Midtre Urdadalstind. Eggen var morsom og variert og vi fikk hilst på "Donald" som står som en pinnakkel ut mot Urdadalen. Returnerte samme veg over eggen og ned snørenna. Vi rakk å bli helt tørre innen vi var tilbake til Leirvassbu. *Storbrean* En ny dag med knallvær. Vi siktet på Jerfonni og tok med oss breutstyr. Kjørte bilen ned til Breabakken. Derfra gikk det bratt og grit opp på toppen. Koste oss med en lang lunsj. Ned ura på sørsida til Storbrean. Denne ura var løs, bratt og forredersk. Fikk lirket oss ned. Over breen gikk det veldig greit. Det lå mye årssnø. Opp fra breen og til topp 2069 (Geite V1/Sakse Ø1) var det mye is under og det siste stykket måtte vi ta på stegjern. Her storkoste vi oss i ettermiddagssola. Etter å ha ligget å dratt oss ett par timer gikk vi eggen videre nedover og rappelerte forbi ett vanskelig punkt. Det er nok mulig å omgå det på sørsiden, men det er veldig utsatt. Opp på Geite (topp 2002) gikk det greit over en morsom egg. Ned igjen føk vi nedover snørennene på Rundhøe. Dagen ble lang og vi rakk ikke middagen på Leirvassbu, men vi fikk varmt vann og øl, så da ble det litt Real Turmat. *Soleibotntind* Bra vær også idag. Forlot Leirvassbu og kjørte mot Hurungane for å prøve oss på Soleibotntinder. Parkerte ved Tverrelvi og gikk ryggen over Bukkenosi greit til toppen av Store Soleibotntind. Her ble det lunsjing mens vi så på Austabotntindane i kikkert. Kløyv over til Sørtoppen. Ned i skaret var det mye løse steiner. Med mye forsiktighet kom vi greit frem og fikk masse tilskuere på stortoppen. Tilbake igjen samme veg med samme store forsiktighet. Noen av turfølget hadde skrytt på seg Nordre Soleibotntind, men fant ut at der kunne han ikke ha vært, men "bare" på Launostinden. Dermed måtte også Nordtoppen til pers, selv om denne var enda værre å komme opp på. Bratt, utsatt og løse steiner. Kom oss etter mye styring opp på toppen. Ned igjen valgte vi å gå rett ned mot Soleibotnen. Det var ett dårlig valg, men også det gikk på ett vis. Siden vi var slitne valgte vi å gjøre direkte tilbake til Oslo på natta (noe som heller ikke er å anbefale). Oppsumering: 21 2000 m topper på 8 dager og stort sett greit vær føles godt.

Hei:) Har nettopp gått turen fra memrubu og over bessegen. Gikk sammen med kjæresten min. Vi bodde i bilen i to dager før bessegenturen, og jeg fikk veldig lite søvn. Lå godt i bilen, men våknet altfor tidlig, og fikk ca 2 timer den ene natten, og 3,5 den andre, så var langt ifra utvilt da vi tok båten over til memrubu. Etter å ha gått halvveis merket jeg at formen min ikke var slik den burde være, ikke overrasket selvfølgelig, men satset på at lite søvn dog skulle gå greit. Etterhvert begynte jeg faktisk å sjangle, og småsnuble meg framover, men sa til meg selv og kjæresten at vi etterhvert er framme og at jeg må bare gå for å holde meg våken. Men så kom bristepunktet hvor jeg fikk litt angst og merket at kvalmen steg, og måtte legge meg ned, og så hvite prikker som om snøen falt over meg, og fikk tanker som: skal jeg ned med helikopter, dør jeg nå, osv osv... Det føltes helt forferdelig. Jeg var fullstendig tappet for energi. ( hadde spist og drukket ganske så bra). Men måtte etterhvert reise meg opp og gå videre. etter dette tok jeg en del pauser, og det var noen timer igjen. Tempoet var labert. Omsider kom vi fram, og med bilen parkert på plassen lenger unna, var det en lettelse at noen nederlendere hadde ventet på oss siden de visste at bilen var et stykke unna, og jeg var fullstendig tom. Gode mennesker:) Den natten lå vi over på bygdin hotell, og dagen etter våknet jeg med følelsen av influensa, feberfølelse, lett iritert og uggen. Kjørte hjem til oslo. Og fra jeg trådte over dørterskelen har jeg ligget og slappet av i to dager, og nå i fin form igjen. Jeg er ganske sterk fysisk, og skulle normalt takle dette bra. Psykisk også bra. Skjønner nesten ikke hvordan jeg klarte å gå i fire timer uten energi. Jeg så ut som en junkie med ryggsekk;-) De fleste her inne vet vel godt dette med søvn! Men vil dele erfaringen likevel. Aldri noensinne vil jeg gå en slik strekning uten normal, eller god søvn. Kanskje det at jeg hadde sovet dårlig i to døgn gjorde det verre. Har gått igjennom mange dager med dårlig søvn i livet og klart det bra. Men langtur, nei takk. Fra nå av skal jeg kun gå mindre turer om jeg har fått lite med søvn. Det hjelper ikke at man har gledet seg til en hovedtur, om batteriet er nokså tomt. Håper de som kanskje kunne gjort samme feilen leser dette. Noe av det verste jeg har opplevet. En lommelykt kan ha ny pære og glass, men med utgående batteri, vil det ikke lyse lenge. "uten mat og drikke duger helten ikke" heter det, men legg til søvn så er jeg enig. En lærepenge jeg aldri vil glemme. Andre opplevet noe liknende?

Vakna opp til ein fin morgon, med sol og nesten skyfri himmel. Teltet var slått opp eit lite stykke frå Torfinnsbu ved Bygdin. Det vart ein varm frukost denne dagen og litt før 11 rusla eg bort til Torfinnsbu for å ta båten til Eidsbugarden. Båten var heilt full, men heldigvis skulle mange av for å gå tur frå Torfinnsbu, så eg kom meg no ombord. Litt over kl 13 kunne eg parkera bilen inne i Koldedalen for å så rusle oppover den merka stien Uradalsvatnet. Uranostind viste seg fram med sin skarpe egg, og det var opp dit eg hadde tenkt meg. Kryssa så over elva der stien tar av til Fondsbu/Eidsbugarden og la i veg oppover mot sørtoppen på Uranostind. Her var det først nokre snøfenner og deretter grasfylte hyller oppover steinrøysa. Det var veldig varmt å gå oppover i solsteiken og det gjekk unna ein del drikkevatn. Etter omlag to timars gange frå Koldedalen flata det litt ut, før siste stigninga opp til ein av sørtoppane. Her traff eg på to tinderanglera, der den eine av dei hadde gått opp på toppen og ned igjen på ein time. Eg tok meg nok betre tid tenkte eg og berekna ein time til toppen. Litt luftig og bratt klyving Til sørtoppen var det lett klyving og bortetter til den andre sørtoppen var det eit litt smalt og luftig punkt. Ved sørtoppen openbara sjølve hovudtoppen seg og eggen bortetter såg bratt ut. Hadde høyrt om at ryggen vart veldig smal eit stykke og det var forsåvidt tilfelle. Først var det eit stykke på 3-4 meter der eggen var veldig smal, men det var fottak på sida som vendte ut mot breen. Litt lenger oppe var det eit tilsvarande parti der eg måtte klyve på ein skarp egg 5-6 meter. Ikkje veldig vanskeleg, sidan det var gode fottak på sida ut mot breen og gode handtak på sjølve eggen. Litt luftig, men eigentleg ganske enkelt syntes eg. Like etter dette var det bratt klyving oppover. Gjekk nokre meter til venstre for å så klyve på skrå tilbake til eggen igjen, då det såg noko meir utatt ut å klyve direkte på eggen. Her var det bratt og noko laust, etter mi oppfattning det vanskelegaste punktet på eggen (Kanskje 2+, 2/3). Eg kløyv difor konsentrert og forsiktig oppover. Vidare mot toppen vart klyvinga mykje lettare, sjølv om det var noko bratt. Siste stykket mot toppen var veldig enkelt. Eg var glad for å stå på toppen etter den litt luftige klyvinga på eggen. Korleis det er å klyve ned her, er eg usikker på, det frista ikkje noko særleg Toppen På toppen vart eg møtt av ein kar som var noko overraska over at eg kom opp ryggen - og i tillegg aleine. Følget hans hadde vandra opp breen frå Koldedalen. Gjekk så vidare bort til toppvarden og kunne konstatera at eg var på toppen etter godt 3 timar. Ned til Skaret mellom toppen og Slingsbytinden var det ei slak steinrøys. Etter tre brødskiver og litt drikke, tok eg ein rask tur opp på Slingsbytinden. Ganske lett vandring opp og fin utsikt ved toppvarden. Herfrå såg eg ganske godt kor returen skulle gå, det såg ganske bratt ut! Retur Starta i skaret og gjekk omtrent ned i midten av dette, over eit lite snøfelt. Ned nokre meter gjennom ei lita steinur til eit nytt snøfelt, der eg stara å halde noko mot venstre, for å runde rundt ein liten kant. Vidare var eg av og til ganske usikker på kor langt oppe i sida eg skulle halde. Fortsatte bortover utan å gå særleg mykje ned slik at eg var eit stykke frå "grunnfjellet" på Uranostinden. Her gjekk ferden over 3-4 snøbakkar, som kunne ha vore ekle ved andre snøtilhøve (Isøks kan vera kjekt å ha viss det er noko hardare enn det var no). Såg etter kvart at svapartiet gjekk over i ein liten rygg, som også vises på kartet. Gjekk litt sikk-sakk nedover denne med den raude knausen som mål. Fann fort ut at det ikkje var mogleg å skrå bortover, då det var bratte sva så langt eg kunne sjå. Ned til knausen med raud stein, gjekk eg ned nokre grashyller med ein del laus masse. Ein liten varde på toppen viste at dette var ein farbar veg. Eg pusta letta ut då eg var komen ned. På den enormt breie hylleformasjonen var det bare å traske bortetter snøfelta, eller gå oppå dei raude steinknausane. Etter ein god kilometer haldt eg slakt oppover på oversida av ein raudfarga hammar. Vidare hadde eg tenkt å klyve litt oppover for å kome inn på ryggen, men det var unødvendig. Fulgte bare sida bortover. Hylla vart litt smalare og det vart litt meir steinrøys, men det var ingen problem å gå bort til ryggen rett på oversida av eit bratt område. Det hadde sikkert også vore greit å klyve opp på ryggen, men det hadde blitt lengre. Siste stykket holdt eg meg på små snøfelt og var ikkje lenge nede ved Uradalsvatnet. Herfrå speilte Uranostind seg trollsk i vatnet, eit flott skue. Etter omtrent 7,5 time var eg nede igjen i Koldedalen. Seinare på kvelden var det ein praktfull solnedgang over fjella - flott.

Denne artikkelen er dedikert til eaa aka Erik Aaseth Ingen skal si at jeg ikke prøvde. Både sms og pm ble sendt til Erik i dagene før lørdagen. Erik som fortsatt var medtatt og tydelig redusert, muligens også høydesyk, etter sin bestigning av danmarks høyeste fjell en uke tidligere, mumlet noe om at detta kom for brått på. Skulle han opp dit igjen måtte det være meldt høytrykk fra Nordkapp til Sahara mente han. Det kan bli lenge til Hestbreapiggane får besøk av deg da Erik? Det holder slik som på lørdag med høytrykk fra Sognefjelle til Reinheimen. Regnet det på Furnes eller? Fra en fjelltur til den andre Jeg sa hade til Ragnar som ennå lå og dormet i teltet sitt ved Nybue langs Bygdin og ruslet med tung sekk til Torfinnsbu. Å sitte ei lita halvtime på brygga og stirre ut på det blikkstille Bygdin var en fin måte å starte dagen på. Båtturen til Bygdin var kjølig men vakker og mens jeg forsvant opp til Julia og kassebilen vår, dreiv Sunnmørskapteinen på M/B Bitihorn med allslags bannskap og sterke gloser for å få kontroll på horden som ventet på å komme ombord. Store grupper med reservasjoner gjorde at ca. 20 måtte snu slukøret på brygga og finne på noe annet enn båttur. Riksvei 51 en lørdag formiddag sent i juli forutsetter at man justerer tempoambisjonene ned noen hakk. Denne lørdagen var intet unntak og først litt før kl. 13 kunne vi faktisk begynne på turen. Gjerrigpomper Vi har lagt igjen en del hundre kroner i bompenger hittil i år, men gjerrige som vi er parkerte vi rett før bommen og syklet opp i retning Netosætre. Midt på dagen, i steikende sol var det varmt og svetten silte. Den totale dehydrasjon var allerede i gang. Som nevnt var dette 4. korstog mot Hestbreapiggane i år. I april snudde vi oppe på Netosæterfjellet i tåke. I mai var vi her med Erik og Roger og snudde i rimelig ensfarget vær på Midtre. Nå i juli fikk vi med oss de vestligste toppene i strålende vær, og nå var det altså duket for resten. Vi dro oss over mot venstre og fulgte etter hvert tråkket på høyre kant av Geitåe bratt opp forbi det imponerende elvejuvet og opp gjennom tett krattskog som for lengst har lukket seg rundt stien. Selskapssyke sauer Allerede tidlig på ryggen ved første pause slo Netosætersauene til. Vi hadde ikke før satt oss på Musøreenga før de kom plingende over kammen med rak kurs mot oss. Hadde det ikke vært for tappert forsvarsarbeide av undertegnede hadde de nok ikke gitt seg før de hadde Smalahovene sine i sekkene våre. Lenger oppe ved neste pause, like etter at vi hadde krysset Geitåe der elva fra Høgsetbrean smelter inn i denne, skjedde det igjen. En kilometer unna så vi dem, firbeinte ullfamilier med rak kurs mot oss. De krysset Geitåe så vannet sprutet og ville atter en gang opp i sekkene våre. Hva slags dyr er dette? Er det ikke jerv og ulv og bjørn og sauejegere i området da? Har de ikke vett på å pase seg? Eriks Chaussee I mai loset Erik oss ned en flott vei i sørflanken fra Midtre Hestbreapiggen. Denne valgte vi å gå opp i dag, vi hadde vært på Austre før og den sene starten gjorde at vi hadde litt "dårlig tid". På blaut sommersnø trasket vi over Geitåbrean og bort til denne oppgangen som var helt prima å følge også på sommerføre. Eneste ulempen var at den vindstille sørhellingen med snørefleksjoner fra alle kanter kostet noen liter svette. Ikke stemmer den med kartet heller. Bre er det tegnet inn, men fjellet stikker opp nesten over alt nå. Dessuten er det en styggstygg skavl som er vanskelig å leste ut av kartet som man må passe seg om man kommer ovenfra. Spennende egg til Store Grunnet tidsnød var jeg videre fra Midtre etter 5 minutter pause mens Julia ble igjen der for å ta bilder. Eggen var en morsom sak. Stedvis veldig grovblokket, noe som er slitsomt for anklene mine, men de siste par hundre meterne bort til toppen Røyne kaller N1 var det spennende og morsomt. Jeg var allerede så dehydrert og småsøvnig at jeg enset ikke avgrunnen til venstre som tidvis bare var en halv støvelbredde unna, i stedet fokusert jeg på klyvingen. En "haifinn" i lyst fjell på eggen var "cruxet". Her var det enklest å klyve oppe på den smale ryggen. Ellers var det flere steder som trygt kan kalles luftige!, men vanskelig var det ei og etter litt svetting i lia opp mot Store var jeg enda et skritt nærmere avslutning av disse 2000-meterne. Jeg fulgte eggen tilbake også selv om det så greit å følge ei snøfonn innunder eggen på østsiden. En drøy utløper Tilbake på midtre fikk jeg litt førstehjelp av Julia samt erstattet 10% av det jeg hadde svettet ut før vi ruslet den lettgåtte flya mot M2 eller Vest for Midtre som vi kaller den. Doble GPS målinger ga 48 meter i pf. noe som gjorde at jeg kunne sløyfe toppen fra vår liste over "hovedtopper" med pf 50 eller mer. En lettelse igrunnen siden dette dreier seg om en temmelig stusselig topp. Utsikten mot Ytste Hestbrean og eggen fra Midtre til Store var imidlertid storslagen. Her fikk jeg i meg litt nøtter, dagens siste næringsinntak før jeg ruslet videre. Julia ble igjen for å ta bilder. Kveldssola brant inn fra vest og drenerte de siste svettedråper fra steder langt inne i skrotten. Låven er en lang avstikker. Hvorfor gå på Låven: 1) Man samler på topper. 2) Den har en herlig utsikt mot bassenget innunder de litt større piggene (Hvorfor kalle Midtre og Austre Hestbreapiggen for pigg i det hele tatt. Burde hett Hestbreahø!!) Tilbake på igjen på Vest for Midtre var det litt vanninntak og så videre. Sola var snart ferdig med dagens opptreden her nord, og vi fryktet mørket. På vei østover på flata mot Midtre passerte vi for anledningen et av Norges høyestliggende vann på vel 2100 moh. På snaut 100x100 meter hadde det dannet seg en fotogen innsjø i kanten av snøfeltene. Fargespillet - belønningen for dem som tilbringer kvelden i høyden Vi gikk litt feil og holdt på å danse utfor skavlen neden for Midtre, men fikk dratt oss litt opp og rundt. Vi skulle egentlig forte oss men de enorme skyene i sør og øst samt det flotte lyset over Jotunheimen, spesielt Hurrungane gjorde at sekken måtte av og kameraet opp flere ganger. En solnedgang med så mye spretne skyer som dette er i grunnen mye mer spennende enn solnedgang når været er for bra. For å gjøre noe jeg normalt har problemer med: Gjøre en lang historie litt kort. Vi kom oss ned, fant syklene, pakket bilen og kjørt hjem. Halvveis ned mot Lom kom den siste halvliteren med vann opp igjen. Et sikkert tegn på at jeg var litt for nedkjørt med mage i ulage. Vi kjørte strake veien om Fagernes for å hamstre litt cola, det eneste som hjelper når magen ikke tåler friskt fjellvann. Og klokka 4 var det bare å krype fornøyd til sengs med bankende kne og dundrende hodepine. Det er flott med fjellturer, spesielt Hestbreapiggane. Ikke sant Erik? Et par stemningsbilder kommer, i morgen, eller i overmorgen...

På forhånd hadde Morten og jeg planlagt en fin rundtur midt i Jotunheimen. Vi skulle klatre opp vesteggen på Rauddalseggi, traversere hele fjellet mot øst til østtoppen på 1936 moh, og så ta ned i Skarddalen for å gå over Skarddalseggi og Skarddalstind tilbake til utgangspunktet, Leirvassbu. At turen ble kortet inn, er kanskje ikke rart. Morten hadde dagen før gått Svellnosbreen rundt med en røys andre fjellforumfanter, og var nok litt pudding etter den 15 timers turen. Ragnar, som hadde vært med på samme tur og som skulle geleide oss to andre opp på Rauddalseggi, var nok også litt gåen. Og her kom jeg, fullt uthvilt etter 3 uker i lavlandet og fortalte Morten da vi møttes igjen på Leirvassbu søndag morgen at turen vi nå skulle gå var rundt 30 km og nok av høydemeter. Litt sjokkert over at det virkelig var så langt tok Morten avgjørelsen der og da om at Skarddalseggi til Skarddalstind måtte kuttes ut idag. Ingen av oss hadde sett så nøye etter hvor langt det egentlig var. Klokka var passert 10 da vi trasket avgårde fra Leirvassbu. At det ville bli seint på kvelden innen vi var tilbake innså vi nå. For det er lang anmarsj til Rauddalseggi fra Leirvassbu (10-12 km en vei), og klatring tar ofte tid. Hvor krevende klatringen opp vesteggen var, visste vi lite om. Vi kikket litt i Klatrefører for Jotunheimen, hvor det sto grad 3 helt i starten ved første standplass. Fast og fint fjell med gode tak skulle det også være. Det hørtes faktisk ikke så ille ut. Nesten så vi vurderte om sikringsutstyr var nødvendig. Men det tok vi heldigvis med. Vi vandret langt og lenge på stien mot Olavsbu, til vi på Rauddalsbandet skar av stien og siktet mot ryggen vest for Rauddalseggi, som ble nådd på ca 1850 meters høyde. Den var først bred og fin, men så dukket en liten kul opp på ryggen. Noen meter klyving bratt opp, og etter det smalnet ryggen inn til en egg. Litt lenger fremme truet en liten hammer. Nokså loddrett opp rett imot, så vi rundet den på høyre side. Bratt der også, men takene var gode, så vi kunne klatre opp usikret de få metrene før vi igjen var oppe på eggen. Nå koste ihvertfall jeg meg , og det virket ikke som Morten og Ragnar kjedet seg heller akkurat. Dette var morsomt, men nå nærmet vi oss virkelig den truende og steile sluttetappen som er mer seriøs klatring for sånne som meg og Morten. Med ett var det stopp! Tid for å grave i sekken etter tau, hjelm, kiler, slynger og resten av det som skulle være livreddende ved et uhell. Ragnar skulle lede, og han hadde vært smart og tatt med seg svasko. Morten skulle stå på standplass å sikre, mens jeg var andremann. Opptaket i starten skulle være vanskeligst sto det i klatreføreren. For meg som ikke har klatret allverden, virket det seriøst nok. Gode tak skulle det være? Hvor var de? Ragnar la i vei, og slengte seg ut på en liten tåhylle til venstre. Med et godt bøttetak fikk han kravelet seg opp de første metrene, og satte noen sikringer oppover. Da tauet snart nådde sin ende, fant han ny standplass til å sikre Morten og meg. Så var det min tur. Med klumpete fjellsko skulle jeg liksom hive meg ut på tåhylla til venstre? Nei, jeg ville prøve det andre alternativet. Å gå rett på hammeren, hvor jeg trodde det var mer fingertak og steder for å plassere fjellskoene. Ehh, det var nå jeg angret på at jeg hadde slengt ut en bemerkning om at denne etappen kunne kanskje vært gått usikret. Halveis oppe på hammeren fikk jeg problemer. Lite fingertak og fotfeste som begynte å gi etter. Morten fikk seg dagens latter, der jeg nærmest sprellet som fisken på kroken. Det hadde visst vært litt av et syn. Jeg tviler ikke! Men, uansett elegant eller ikke, jeg kom meg da opp til Ragnar omsider. Morten så ut til å velge Rangars vei, og mestret den ruta rimelig greit om enn ikke på samme "spretne" måte som Ragnar. Det var helt tydelig hvilke fordeler svaskoene har. Videre oppover ble det flere utfordrende punkter for oss, og det var nødvendig å sikre nesten helt til topps. Det ble 2 strekker til med nesten full utnyttelse av tauet, pluss en liten en helt øverst. Dette hadde tatt tid, og først klokken 20 sto vi ved toppvarden på Rauddalseggi (2168). Mens tåka nå omkranset toppen, diskuterte vi litt klatringen vi nå hadde vært igjennom. Føreren hadde sagt grad 3, men Morten og jeg var ikke i tvil om at dette måtte defineres som mer grad 4. Sammenlignet med andre 3'er og 4'er ruter vi hadde gått, var vesteggen til Rauddalseggi vanskeligere. Ragnar var kanskje ikke like enig i vår gradering? Det var ihvertfall mye mer krevende enn f.eks søreggen til Urdanostind og Knutsholstind, som begge er gradert til 2-3. Vi skulle nå uansett videre mot øst, og ned mot skaret til midtre Rauddalseggi (2016) skled vi mest på fonner. Tanken var å gå over denne til østre Rauddalseggi (1936). Siden tiden nå var blitt så mye, og Morten og Ragnar egentlig begynte å bli fornøyde, ble den videre ferd mot øst stanset. Jeg "løp" opp på 2016 mens mine turvenner ventet i skaret vest for denne. Vel nede igjen hos de 2 andre, gikk vi i taulag over breen nord for skaret, fulgte nordsiden på store Rauddalseggi mot vest, og siktet mot Rauddalsbandet igjen. Tåkeskyene hang nå langt ned i fjellsidene. Som et siste farvel hilste Rauddalseggi til oss mens skyene suste nedenfor toppen og sola farget skyene bak toppen røde og gule. Returen til Leirvassbu ble laaang og grumsete! Mørket senket seg, og etterhvert ble det litt verre å se hvor det var trygt å sette foten. Klokken var 0115 da vi veltet mot bilene. Morten og jeg hadde en slitsom kjøretur foran oss, mens Ragnar hadde mer turplaner og satset på en ledig seng på Leirvassbu. Takk for en fin og særdeles spennende tur begge to!

Tirsdag 26.juli var dagen jeg skulle avslutte ”prosjekt 2300-meter”: Ved å bestige Styggedalstind, Sentraltind og Vesle Skagastølstind ville alle landets topper over 2300 meter være komplett. Sondre var med meg, og med en slik crag-rotte foran i tauet skulle det mye til å stoppe oss. Vi startet 5.15 fra bommen i Helgedalen – ikke noe for tidlig for en tur med slike ambisjoner. Med mye klatreutstyr, klær for mulig væromslag, to tau, mat og drikke i sekken, gikk det ikke overvettes fort oppover bakkene innerst i Helgedalen. Jeg hadde nyinnkjøpte stegjern med meg, og vi prøvde dem ut på blåisen oppover Styggedalsbreen. Det hadde nok vært raskere å gått opp i Styggedalen, og svingt sørover opp til punkt 1838. Nordvestryggen Etter nær 4 timer sto vi på laveste punkt (ca 1800 m) på eggen som skiller Styggedalsbreen fra Jervvassbreen. Vi betraktet ryggen oppover, som så vanskeligst ut i starten, der et snøfelt måtte krysses. På fjell følte vi oss mer trygge, men vi hadde med isskruer også, i tilfelle… Opp til 2000 meter var det svært grov ur, før eggen smalnet av, og vi måtte ut på snø. Snøen var imidlertid ikke hard, og vi tok oss greit opp feltet som hadde sett litt ekkelt ut. Så snart vi kunne svingte vi inn på fjell igjen, og jeg la om til svasko – det ga meg litt mer å gå på følte jeg. (Sondre fullførte hele turen med sine klatresko i sekken…) Vi holdt oss på fjell i underkant av snøfeltet videre, men ett punkt måtte jeg igjen ut i snøen. Da var det godt å tråkke i sporene til Sondre. Det ble litt isete, men ikke utsatt, for å komme inn på fjellet igjen, og jeg fikk nytte av isøksa i det jeg svingte meg inn – og skled! Øksa holdt taket, og så var det toerklatring oppover eggen. Etter kanskje 20-30 meter ble det markert brattere, og jeg forlangte tau. Vi hadde nok kommet for langt til høyre, og fikk en 20-meters taulengde treerklatring, før vi igjen la tauet i sekken, og svingte mot venstre. Ved å krysse litt oppover, vesentlig i venstre side her nede, var det akkurat som føreren hadde sagt; klatring av grad 2-3. Vi følte ikke behov for tau, og fulgte naturlige drag og renner som ikke var spesielt utsatt. Litt overrasket kom vi helt opp på denne måten, etter hvert litt mer klyvende på selve eggen. Vi var aldri over på høyre side (slik at vi så rett ned i Styggedalsbreen). I blant var det ganske mye løst, men ved å prøve takene forsiktig gikk det greit. Hadde det vært en del mer snø, hadde turen blitt ganske annerledes, og vanskeligere. Klokka var blitt rundt ett da vi var på toppen, og vi droppet planene om å rusle bort til østtoppen, som omtrent forsvant i tåka. Tidvis fikk vi litt utsikt denne dagen, og var raskt framme med kamera da. Sentraltind Veien videre var enkel, særlig fordi det var tørt. En kort renne a grad to måtte klyves ned, på Midtmaradalssiden. Oppover mot Sentraltind, som tidvis forsvant i skyene, så det mer skummelt ut, men vi fant greie omveier til høyre for to bratte punkt. Så ble det snart virkelig skarpt og bratt, men med gode tak: Helt tydelig treerklatring her! Tauet ble tatt fram, og dagens andre lille taulengde (20 m) gikk svært greit. Klyving den siste biten førte oss til topps, og vi hørte med ett mange stemmer: Helt sikkert fra Storen. Tidvis fikk vi glimt av toppene omkring, men jeg tenkte mest på en ting nå: Vann! Og like etter toppen lå en liten snøflekk, som produserte en halv liter på flaska mi i løpet av et minutts tid – supert! Vesle Skagastølstind Også videre mot Vesle Skagastølstind var det overraskende greit, sikkert fordi det var bart og tørt. En bratt hammer kunne ved undersøkelse omgås uten tau ut mot Styggedalssiden. Utsatt, ja, men gode tak. Litt rester av snø måtte vi over oppover mot Vesle, men her var det ikke utsatt, og snøen var myk og fin. Det ble noe brattere, samtidig som vi fikk fantastisk utsikt et øyeblikk bort på Storen. Den så skremmende bratt ut herfra. Sondre, som hadde litt mer krefter, gikk opp i forveien og sjekket veien videre. Jeg kom etter, og jublende svett kunne jeg la meg fotografere på toppen. Med denne var alle toppene over 2300 meter endelig beseiret! Et mål jeg hadde hatt i mange år. Klokka var nå nærmere 18, og vi begynte å få det travelt. Skulle vi velge Skagastølsryggen ned, eller over Storen? Sondre var nok svært interessert i denne, så vi lagde i stand 50 meter rappell ned i Mohns skar, og firte oss greit ned. Selvsagt ville ikke tauet ned igjen, og Sondre gikk armgang opp og rettet på det hele. Så gikk det greit, men klokka var blitt 19 innen vi sto i Mohns skar. Storen og uværet Svært spente gikk vi løs på eggen oppover mot Storen. På avstand så det rett og slett avsindig ut, og regnet som nå satte inn gjorde det ikke mer attraktivt. Men det gikk overraskende greit, og føltes ikke så utsatt som forventet. Gode tak og litt kryssing til høyre og til venstre gjorde at vi ikke følte behov for tau nå heller! Jeg var imidlertid glad jeg gikk i svasko, for det ga litt ekstra: Jeg kunne stå trygt på forholdsvis små hyller. Slingsbys fortopp ble passert i tåke og regn, og på ett bratt punkt opp litt lenger borte, ba jeg Sondre hive ned tauenden til meg, og fikk sikring opp de 3-4 meterne. Noen kjappe bilder av varden i tåkehavet ble tatt, før vi listet oss ned i skaret der Andrews rute kommer opp. Like etter fant vi digre slynger, og tok tre rappeller (med ett tau) ned til Hjørnet. Vi hørte stemmer nede i tåkehavet, og var ekstra forsiktige med tanke på steinsprang. Det regnet mer og mer, og etter om lag 100 høydemeter kom vi til ett markert svaparti. Her var to fedre med to unge gutter i gang med rappell på glatta. Vi betraktet det hele en liten stund, mens det satte inn med et voldsomt sluddvær. På minutter ble det dannet store bekker med vann, og svafeltet ble om mulig enda mer såpeglatt. Vi nølte ikke med å legge en rappell her, vi heller! Heldigvis ble det etter dette noe lettere vær igjen, og snøfelter var nydelige å skli og løpe på ned til Bandet. Veien ned til Turtagrø ble lang etter en slik tur, og mørket rundt midnatt gjorde den siste biten til en syns- og kraftprøve. Jeg tilbød meg å hente bilen i Helgedalen, mens Sondre passet sekkene og hvilte såre føtter på Turtagrø. Og klokka ett, etter 20 timer på tur, var jeg endelig i bilen igjen – en fantastisk tur rikere – men også fantastisk sliten og trøtt.

Lørdag 23.juli var en maks dag i Jotunheimen med tanke på været. Dessverre hadde jeg ikke anledning til å reise til fjells før utpå ettermiddagen, men håpet finværet ville holde seg et stykke utpå neste dag også. Derfor var jeg på plass på Spiterstulen samme kveld. Soloppgang på Leirhø Det fantes ikke en sky på himmelen denne kvelden, og jeg la likeså godt i vei med det samme, klokka 22. Jeg måtte anstrenge meg for å holde et lavt tempo, for jeg visste det ville bli en svært lang tur. Sola skinte sine siste stråler på enkelte topper, i særdeleshet Visbretind, der jeg labbet innover Visdalen. Etter at Leirgrovi var passert, svingte jeg vekk fra stien og oppover bakkene i øst, som ledet opp til NV-ryggen på Leirhø. Jeg fulgte ganske nær elva oppover, for her var det minst busker. Rundt midnatt ble det noe mørkt, og jeg fant en liten grassflekk i en svak grop på snaut 1400 meter. Med bare en vindsekk rundt soveposen la jeg meg til for noen timer. Rundt halv tre våknet jeg av døsen fordi det var så vått utenpå soveposen. Samtidig skimtet jeg et slags lys gjennom vindsekken. Merkelig, begge deler! Lyset viste seg å være månen som kom opp over Heillstuguhøi i sør. Fuktigheten var masse dugg, som forresten var blitt til rim på deler av vindsekken. Jeg sto like gjerne opp og tok hutrende noen pene nattbilder på stativ, før jeg trasket videre oppover. Det var omtrent vindstille, og på rundt 1800 meter åpnet det seg nordover til Spiterhøi. Jeg vurderte å sette igjen sekken og plukke med meg denne, men lot det (heldigvis) være, og tenkte det var best å spare krefter til hovedmålet for turen: Østre Memurutind. Sola skinte nå så vidt på Galdhømassivet, og på drøyt 2100 meter - presis klokka 5 - traff de første strålene også meg, der jeg trasket oppover ryggen. Den knallharde snøen var perfekt å gå på nå, og kl 5.30 sto jeg på Leirhø, og så solen like over Glittertind. Ørlite skyer trakk opp fra øst, men det var omtrent vindstille og hele Jotunheimen lå badet i morgensol – det var en fantastisk opplevelse. Kameraet ble tatt fram og satt på stativ: Med selvutløser skulle det bli et skikkelig toppbilde denne gangen! Det var 11 år siden sist jeg var her, tre uker tidligere den gang – og sank igjennom i snø til lårene de siste hundre meterne. Det hadde vært pes. Store Memurutind og eggen Topptørsten var stor, og jeg vandret lystig nedover mot sør, for å starte oppstigningen mot Store Memurutind. Et lite snøfelt var noe hardt så tidlig på dagen, og jeg var glad jeg hadde med isøksa som sikring. Videre gikk det (som forventet) lett og ganske raskt opp til vesttoppen på Store Memurutind, kl 8. De flate steinene på toppen innbød til en halvtimes strekk på soveposen, som samtidig fikk tørket seg litt i solen – ypperlig! Ny rigging med kamera og stativ, for heller ikke fra denne toppen hadde jeg et skikkelig bilde. Eggen videre så artig ut, og helt riktig: Vanskelige punkter kunne omgås i sør, mot Østre Memurubreen. Jeg holdt meg så nær toppeggen som mulig. Det ga litt mer klyving, i blant sikkert grad to, men det var tørt og optimale forhold. Etter en times tid sto jeg på østtoppen for første gang – denne skal visstnok være en tanke høyere (2366 m). Skyer trakk nå helt tydelig opp fra øst, og Tjørnholstind var delvis innhyllet i disse. Jeg ble litt engstelig for at utsikten skulle forsvinne før jeg nådde opp på Østre Memurutind, og gikk raskt nedover mot Memuruskaret. Klokka var bare rundt 10, men det var jo mye igjen av dagen. Østre Memurutind I tillegg til bekymringen for væromslag, som også var varslet denne søndagen, var jeg nå ulidelig tørst. Noen bratte felt med snø lå igjen i sørhellingene, og jeg søkte litt rundt i nedkant av disse, og fant snart det jeg håpet: Rennende vann! Nytt håp og nye krefter bar meg lett bort til Memuruskardet. Østre Memurutind så ganske bratt ut fra denne siden, og jeg lurte oppriktig på om hammeren jeg så virkelig bare var grad 2 – slik som beskrevet. Erfaring har lært meg at en må se nærmere på problemene, og jeg forkastet den svake tanken om å runde toppen noe i sør, og gå opp ura fra denne siden. Klyving ble det etter hvert, men tørt vær, gode tak, og liten grad av utsatt klatring gjorde denne hammeren til turens høydepunkt for meg. Det er slik jeg liker det, og kl 12 var jeg oppe. Været holdt, selv om også Surtningssui nå i blant fikk skydotter rundt seg. For optimistisk Opprinnelig hadde tanken vært å fortsette Veotinder, Styggehøbretinder og Blåbretinder, og ha en enkel overnatting i ura, og returnere over Memurutindene. Beina mine, samt det forestående væromslaget gjorde det imidlertid lett å ta et valg: Herfra ble det ”strake veien” ned til Memurubu, og så fikk jeg eventuelt reise med buss tilbake til bilen på Spiterstulen. Som vanlig hadde planene vært vel dristige og optimistiske. Det så enklest ut å følge SØ-eggen ned til 2151, som jeg ikke var riktig sikker på om var en ”skikkelig” totusenmeter. Litt løst var det, men snart kunne jeg skli og løpe på snøen ned og bort til denne toppen (Ø-2). Herfra så jeg det var greit å fortsette nedover i sørøstlig retning, for breene har trukket seg skikkelig tilbake i forhold til kartet. Mange felter meg snø betydde raskt og behagelig retur. Etter hvert ble det mer og mer morene, og nesten vaskelig å holde retningen nede blant grushauger og kraterlandskap – et underlig terreng. Stress Plutselig skvatt jeg til: En mann snakket til meg! Han hadde tatt meg igjen, men bråket fra elva hadde gjort at jeg ikke hadde hørt ham. Han ville rekke siste båten fra Memurubu, og fortalte meg at den gikk 16.40. Jeg så på klokka mi, og husker utmerket hva den viste: 14.20. Han forklarte videre at man regnet om lag 2 timer herfra og ned, og at jeg kanskje kunne rekke det hvis jeg kjørte litt mer på…Jeg ble grepet av denne tanken, og kunne kanskje komme meg til Lom allerede samme kveld? Vi befant oss på et punkt like ved elva omtrent rett vest for toppen av Surtningssui, og hadde ikke nådd fram til stien ned fra denne enda. Jeg gikk derfor på så fort jeg maktet, sårbeint og sliten, med 16 timers tur bak meg – og hadde det til og med for travelt til å stoppe og drikke vann. De neste to timene var jeg bare opptatt av en ting: Å gå så fort jeg maktet ned til Memurubu. Memurudalen er lang – og aldri har jeg vel følt den lengre. Det var ikke lenger naturen som opptok meg, kun tiden. Det gikk brukbart til slutt, for kl 16.20 sjanglet jeg bort på brygga, totalt utslitt og sårbeint som få! Det hører med til historien at det ikke gikk noen buss i retning Lom før neste morgen, så det ble nydelig laksemiddag og overnatting i sovesal på Gjendesheim. Oppsummering av noen tider som kan være nyttige anslag: Spiterstulen – Leirhø via NV-ryggen: 4-5 timer Leirhø – Store Memurutind (vesttoppen): 1-2 timer Toppeggen på Store Memurutind: Cirka 1 time Store Memurutind (vesttoppen) – Østre: 1,5 time Østre Memurutind – Memurubu (nedover): 4-5 timer

Jeg parkerte bilen ved Krossbu i 22-tiden fredag kveld, og gikk en drøy halvtime oppover før jeg satte opp teltet. Neste dag var det avmarsj i 10-tiden. Brukte ca 2 og en halv time opp til ryggen mellom Kalven og Skeii. Oppe på ryggen åpenbarte det seg en fantastisk utsikt, som ikke ble dårligere etterhvert som jeg nærmet meg den korte veggen opp til Skeii. Ble sittende et par timer og nyte sola og drikke kaffe ved foten av toppveggen. Så en del taulag nede på Smørstabbreen. Jeg la igjen sekken og klatret opp mot toppen. Det var relativt bratt, og jeg tok litt til høyre oppover. Måtte smyge meg opp igjennom en 20-30 cm. smal glippe mellom fjellet og en enorm steinblokk. Og etter et par krumspring var jeg oppe. Herlig! Tok noen bilder før jeg kløv ned igjen, hvilket gikk greit. Turen ned til teltet tok en drøy time.

Skarvflyløyfbrean rundt 15. juli 2005 Onsdag ettermiddag var jobben over og vi kastet oss i bilen med bestemmelsessted Gjendesheim. Planen var en tur inn Leirungsdalen med topptur til Leirungstindene. Austre var hovedmålet. Resten fikk vi ta etter hvert. Etter en natt på Gjendesheim, bar det med sekk og telt inn Leirungsdalen. Været var overraskende fint. Turen ble nydt med lang lunsjpause i sola i nærheten av tyskerplassen. Målet var å sette opp teltet inne ved Leirungstjønnin (1578). Nådde frem ca klokken 16. Fant en fin teltplass nord av tjernet. Da teltet var oppe var det tid for matlaging. Ikke før var maten fordøyd så kom regnet sigende fra vest. Var ikke annet å gjøre enn å komme seg i teltet og fortelle røverhistorier. Dagen etter var været fortsatt ikke veldig bra. Skydekket hang lavt på ca 1900 meter. Vi bestemte oss for å avvente litt i håp om at det skulle lysne. Det regnet ikke lenger, men været var langt fra bra. Ca kl 09.00 fant vi ut at været nok ikke kom til å bli vesentlig bedre. Vi bestemte oss for at vi skulle ta turen opp likevel. Litt dårlig vær stopper ikke staute gutter. Turen gikk rett opp mot Austre Leirungstind 2280. Det var ikke spesielt bratt og grei ur oppover. Da vi nådde brekanten på Skarvflyløyfbrean gikk vi ut på snøen og fortsatte langs brekanten oppover. Det var tydelig at vi ikke var de første som hadde valgt den løsningen. Rett før breen starter fallet ned under toppen gikk vi inn i tåka/skydekket. Vi valgte da å ta oss inn på eggen som fører til toppen. Eggen opp var fin og fast, med litt lett klyving i enkelte partier. 2 timer etter starten ved teltet sto vi ved toppvarden. Sikten var ca 50 meter så utsikten var det bare å glemme . En liten matbit ble det ved toppvarden, mens vi vurderte hva vi skulle gjøre videre. Det begynte så smått å snø litt mens vi satt der oppe, men det var nesten vindstille så været ble ikke egentlig verre. Vi bestemte oss for å traversere eggen bortover mot Skarvflyløyftinden 2250 og se ann derfra. Svaene ned fra Austre Leirungstind gikk greit selv i dette været. Turen videre bort til toppen gikk greit, med litt klyving her og der. Tåka ble stadig tettere og nøyaktig navigasjon var vanskelig. Kartet viste seg noe unøyaktig opp på eggen , og grunnet mangelen på sikt valgte vi å bruke eggkanten ned mot Skarvflyløyfbrean som oppfang. Ferden gikk videre bort mot Skarvflytinden 2210. Grunnet at vi kom så langt til venstre på eggen ble det en del (kanskje unødvendig) klyving. Kom bland annet ut for en hammer som så vanskelig ut, men som gikk helt greit ved nærmere ettersyn. Toppen ble nådd uten vesentlige problemer. Sikten var nå verre enn noen sinne. Valget sto nå om vi skulle returnere samme vei eller finne veien ned på breen nord for Skarvflytinden 2210. Ved bruk av kompasset fant vi retningen vi antok eggen ned tok og kløyv bortover. Eggen nedover var smal og stedvis ganske luftig. Det er mulig været her bidro til opplevelsen. En del løst var det også, men aldri direkte farlig. Sikten ble gradvis bedre, men ovenfra var det uklart om eggen endte i et stup ned mot breen. Lysten på å returnere opp de tapte høydemeterene var meget liten. Dette var heldigvis ikke tilfelle. Vi fortsatte klyvingen. Siste stykket var det veldig mye løst. Her må man holde avstand og ikke gå under hverandre . Kartet sier at breen kan krysses uten at man må over breen. Dette stemte dårlig, men vanskelig å si om det var bre eller bare mye snø der vi krysset breen på det smaleste. Breen har smeltet betydelig ned etter at kartet ble tegnet slik at i den sikten vi hadde var det vanskelig å få kartet til å stemme. Med fjellformasjoner som oppfang vil dette være mye lettere. Trygt over breen ble det en matbit på andre siden før ferden fortsatte opp fin ur til Tjønnholsoksle 2145. Derfra var det transportetappe ned til teltet i Leirungsdalen 16.30. Teltet ble pakket sammen og storsekken kasten på ryggen. 4 timer senere ble en bedre middag inntatt på Gjendebu med gamle kjente. Uten sikt ble turen ikke noen kremtur, men flott var det i allefall. Må nok et tur til opp der for å se hvordan det egentlig så ut, men andre prosjekter står foran. Stian

Da var det for en gangs skyld min tur å skrive en turrapport . Får se om jeg får det til . Bilder kommer i kveld. Vi vurderte først å reise lørdag ettermiddag og reise opp til Juvass først for noen bilder ved soloppgang, men droppet det pga mange skyer i nordvest (så vidt vi kunne bedømme ut av vinduet). I stedet ble vekkerklokka satt på kl. 03.00 (noe tidligere ville ikke Morten ha det). Vi kom oss av garde rundt 4-tiden og ankom Nørdstedalsseter ved 8. Fram til Fortun gikk det i ekspressfart, men så ble det litt mer utfordrende. Jeg hadde aldri kjørt opp til Nørdstedalsseter før og syntes det var meget spennende (nesten som en Aurlandsdalstur med bil, den dalen har alt: bratte fjellskrenter, frodig vegetasjon, ville fossefall, elven og småvann... rett og slett flott vestlandsnatur!!!). Men smått gikk det, det det tok sin tid. Vi var meget spente hvor langt vi kunne kjøre på annleggsveien videre oppover, men det var ikke lange biten. Etter ca. 1 km ovenfor Nørdstedalsseter sa det stopp. Fonnene var blitt brøytet gjennom, men det var fortsatt et såpass tykt snø- og sørpelag på veien (som var tilsvarende bløt under) at vi ikke tok sjansen med sommerdekk. Da var det godt å ha sykler bak i bilen, skjønt om det var mest for nedover. Oppover gikk det smått, og vi barte syklene over fonnene minst like ofte som vi syklet på de. Fonnene ble hyppigere og lengre for hver kilometer vi nærmet oss enden av veien. Til slutt ble de parkert ved siden av veien og fotturen kunne ta til for alvor. Været var som så: det var meldt overskyet opphold og perioder med sol, og Morten var fast bestemt på at det skulle sprekke i skydekket. Men enda var det lite å se til det. Tåka lå lavt og vi hadde for ordens skyld glemt GPS'en i bilen (trodde vi i hvert fall). Å sykle tilbake for å hente det var helt uaktuelt, så vi fikk heller gå oss vill... Kart hadde vi heller ikke, dvs vi hadde et på veggen hjemme som vi hadde tatt bilde av og printet ut. Landskapet var ikke så veldig entydig og ingen av oss hadde gått her før. Morten hadde tegnet inn to ruter på "kartet", og vi begynte bare å sikte oss inn på en av dem. Sånn noenlunde, i hvert fall. Det var et flott og fascinerende landskap med tydelig peg etter breer: flatskurte svaberg (kjempefine å gå på!), svære kampesteiner som lå strødd rundt her og der og masse små vann. Og mye snø! Vi tok det veldig med ro i starten og ruslet heller enn at vi gikk. Vi ventet på "sprekken" (i skydekket), men den lot i første omgang enda vente på seg. Så fant vi ut at vi ikke hadde helt peiling på hvor vi var hen. Vi kunne tydelig se et drag etter en dal foran oss og fant til slutt ut at vi måtte ha gått i ring, eller i hvert fall være på vei tilbake til dalen vi kom fra... Hm. Så gikk det tilbake til den siste kollen vi hadde passert, for vi husket at vi hadde sett et vann derfra. Riktig, og så fant vi også ut hvilket vann det var og at ruten gikk langs den (på hvilken side var i grunnen likegyldig, men vi var nærmere østsiden, så vi valgte denne). Nå var i hvert fall ruten lett å finne for en stund. Det hadde gått ganske lang tid så langt uten at vi var kommet særlig langt. Og så lenge sikten var like dårlig, hadde vi heller ikke lyst å pøse så mye på. Morten truet med å kalle Hestbrepiggene for stygge navn hvis ikke det skulle lette i dag heller (det skal sies at vi ikke akurat har de beste erfaringene med dem fra før), og det må til slutt ha virket. "Sprekken" kom, og den ble stadig større. "Poff" sa det. Innen en halv time var det blå himmel og knapt en sky å se igjen. Nå satte vi i gang . Opp bakkene til Vestraste Hestbrepigg gikk det så svetten silte som bare det. Nå vi endelig kom opp, måtte vi konstatere at klokka hadde blitt skremmendes mange. Vi hadde somlet fryktelig i starten! Og vi skulle helt hjem igjen, og så skulle Morten allerede opp igjen kl. 5 neste morgen for å møtes med Line og Torgeir til bergtrolltreffet... Så da ble det tatt en rask beslutning at Julia skulle få to timer i sola på toppen, mens Morten skulle videre alene (det gikk rett og slett fortere ). Det var uansett målet å kun ta de vestlige piggene, og siden Morten hadde glemt GPS'en ble turen til den toppen med tvilsom primærfaktor utsatt til neste tur hit (som vi uansett har til gode), slik at vi i hvert fall sparte denne avstikkeren, som hadde tatt minst to timer til. Morten gikk altså alene videre til Vestre Hestbrepigg og en liten til mens jeg koste meg i bh og truse i knallsol på over 2000 m, før vi returnerte over den andre av våre to utvalgte ruter til syklene. Det ble veldig mye snøvassing, og selv om det skåner knærne, er det slitsomt i lengden, det og. Vi kom forbi noen småvann der snøen lå helt inn under vannflaten og lyste knalltyrkis, med noen Holåtinder i bakgrunnen. Flott fotomotiv! Solen hadde jobbet bra i løpet av dagen, slik at det nå nedover gikk an å sykle gjennom de fonnene der det hadde blitt brøytet dagen før. Det sparte oss for mye tid og ga Morten mange verdifulle minutter lengre søvn den følgende natten . Nørdstedalsseter lå badet i kveldssol da vi nådde bilen. For et fint turområde det er her oppe! Så da har jeg også endelig vært i dette flotte hjørnet av fjellheimen vår! Sunn mosjon, solbrune og nydelige inntrykk er beholdningene jeg sitter tilbake med. Takk til min elskede for denne turen ! Han er jo ute å fly med alle mulige andre folk mesteparten av tiden om dagen, så det var fint å ha hatt en så flott tur sammen igjen! (Hjemme fant vi jo selvfølgelig ut at GPS'en hadde datt fra den åpne indre topplokken ned i sekken, så den hadde jo vært med hele tiden, men pga tidsforbruket vårt hadde det jo uansett vært uaktuelt å gå helt til den måleverdige toppen, så det gjorde i grunnen ingenting. Eneste som kunne vært unngått var å miste dekslet til kameraobjektivet i en meget smal og dyp sprekk i en svaberg, så da forsøplet vi litt uten å ville det og samtidig må bruke noen penger på å kjøpe ny...)

Semelholstindtraversen 18.07 - Eventyret om de tre fjellgeitene som skulle til topps for å svette seg slanke Det var en gang ei jente fra østlandet som var redde for luftige egger, bratte stup og dype avgrunner. Så var det en en staut kar fra vestlandet som knapt kan få det bratt og luftig nok. Sammen med disse skulle en småfet fjellgeit fra Valdres forsøke å svette seg slank på vei til den skumle Semelholstinden. Men før de kom så langt måtte de over den kvasse trolleggen hvor bergtrollet passet både vel og godt på hvem som fikk passere, og det hadde nok hendt både titt og ofte at vågale fjellgeiter hadde blitt vippet av eggen og sendt hodestups nedfor de ville styrtningene ned på de hvite snøhengene som omgir bergtrollet på nesten alle kanter. Ulikt andre eventyr var det verken prinsesser eller aksekladder med i dette eventyrt, men Line var vel en krysning av prinsesse og askeladd, mens Torgeir og meg selv tør jeg ikke å plassere noe nærmere inn i Asbjørnsen og Moes verden. I alle fall gikk det slik at Line og Morten møttes ved Vågåvatnet tidlig en skyet og trist mandag. Ved bommen til Leirdalen kom for anledningen ridderen Torgeir og tilbød seg både bompenger og skyss like før Line fikk sneket 40 kr. ned i den forseglede og armerte bomtønna. Sammen rullet fjellgeitene oppover den frodige Leirdalen, forbi ekte geiter, sauer og kyr opp til den fjerntliggende utposten Leirvassbu, dypt inne blant troll og jotner. For å gjøre noen små sprang så tuslet vi gjennom Kyrkjeglupen hvor det ble heftig diskutert om sikring skulle benyttes, men under tvil ble tauet, som Line askeladd for anledningen bar, liggende i sekken. Torgeir vill helst springe rett opp fjellsiden mot trolleggen, men hans fornuftige turfølge fikk overtalt ham med at bare han gikk en stor omvei så ble alt enda mye mye bedre. Jeg vet ikke hva Torgeir tenkte da vi strevde oss 1 skritt opp og som regel et skritt tilbake igjen opp den lause moreneryggen, men omsider var vi oppe på en fast og fin fjellrygg som førte oss opp til trolleggen og varden på Nørdre Semelholstinden. Line, prinsesse og askeladd, som var så redd for smale egger holdt seg trygt unna alle stup, mens Torgeir spratt som manne med sjumilsstøvlene fra stein til stein høyt oppe på kammene. På toppen satt Torgeir og gliste, mens Line var litt bleik om nebbet. Jeg prøvde å berolige henne med at bare hun fikk den fine oransje hjelmen på, så ville alt bli mye bedre og enklere. Slik gikk det til at de tre fjellgeitene fortsatte med flotte runde hjelmer på hodene. En egg som kan omgås, unngås, eller som vi gjorde: "gåes" Noen meter var unnagjort da Line bråstoppet, omtrent som ei elgku når hun får øye på en rosa elgokse. Stiv som en ispinne proklamerte hun høyt og tydelig at: "Nei, har kan'kke jeg gå". Torgeir fisket hendene ut av lomma og prøvde å lete etter årsaken til denne bråstoppen, men sindig som han er, gikk det ikke mange sekundene før han tilbød seg å ta frem tauet. Slik gikk det til at de tre fjellgeitene trasket bortover ryggen med en salig tausalat mellom seg som stadig hang seg fast her eller ble tråkket på der. Så med ett kom de til en hammer. "Rappellere", sa Morten. "Ned i flanken", sa Torgeir. "", sa Line og satte seg på en stein med ryggen mot kjøreretningen. "Følg rygg vær trygg", messet Morten gjentatte ganger, en god leveregel han lærte av Kim på Bruri noen uker tidligere, og forsatte: "Gå i en flanke, og den vil deg banke,... banke banke banke", og snart ga Torgeir etter og rappell ble det. Rappellfester var det ikke, men vi fant noe som lignet. Mens jeg studerte "rappellfeste" satte Torgeir utfor den første hammeren. Etter tre små hamre var vi alle nede på bandet mot Semelholstinden og den virkelige trolleggen der det store bergtrollet bor. Vi hadde lagt igjen et par fargerike båndslynger, mon tro om dette offeret var nok til å blidgjøre ham? Løst løst løst løst løst Det manglet bare gule refleksvester og industrihjelmer før vi kunne bli tatt for å være på offisielt oppdrag der vi gikk og ryddet eggen. Stein på stein dundret ned fjellsiden mot Visbrean mens kruttrøyken rev i nesa. Tåkeskyene som hadde skrapet borti Urdadalsryggen, Semelholstinden og Visbreatinden gikk etter hvert lei og reist bortover mot Hurrungane for å lage krøll for stakkarne som skulle på Storen i dag. Line hadde i mellomtiden blitt varm under hjelmen og blomstret nå som en ekte fjellprinsesse. Terskelen for å fiske frem tauet sank til stadig nye og faretruende lave nivåer så vi ryddet oss raskt og effektivt vei bort til selve ryggen mot Semelholstinden. Den første biten var grei, omtrent som Besseggen eller litt enklere, så litt flatt og så litt smalt og så litt luftig og så veldig luftig og så litt tau og så veldig greit og så opp til en topp. Der satt vi da. Line var fornøyd med seg selv, og vi var fornøyde med Line, og utsikten og turen, og livet, og sikkert noe annet også. Så ble det smalt igjen da. Ny rappell, nye muligheter. Vi skrapte stadig vekk litt flass av ryggen på bergtrollet, men ennå hadde han ikke vippet oss av. En skremmende løst steinhaug ble passert før meg og Line karret oss opp på enda en topp, mens vi betraktet fjellhelten Torgeir som med sine mekaniske innretninger fant ut at toppen vi nettopp hadde vært på hadde en primærfaktor så stor at Lines lillebror, Kim, ikke fikk sove den påfølgende natten eller de neste tre. Line derimot strålte som en nymelket geit et kort øyeblikk over denne realiteten, før virkeligheten igen vekket henne og nebbet bleknet. Vi hadde nemlig det verste igjen. 30 cm bred var ryggen. Litt grums og stup på høyre side, et par meter BRATT sva på venstre side før stup. Disse 30 cm. bestod stort sett av grums, løse blokker og småstein. Jeg ryddet litt før Torgeir kom og fikk klargjort et nytt rappellfeste. Litt småkronglete fikk vi jobbet oss bort til siste utfordring, en 15 meter høy hammer, porøs som f. og det eneste stedet som klatrefører for Jotunheimen finner verdt å nevne i sin beskrivelse av denne travers. Fjellgeiten Torgeir fikk sondert seg opp, mens Morten sikret og Line så på. De to sistnevnte kunne vel tidvis tas for å tilhøre saueslekten og ikke fjellgeitfamilien, men tapre var de. Klatringen var aldri veldig vanskeli, men noen litt høye opptak satte sine tydelig spor på Lines knær. Det skumle var egentlig at det var meget utsatt og ikke rent lite løst, men trygt forankret i den 50 meter, gulfargede navlestrengen, var det mest moro. Snart kunne vi fornøyde konstatere at nå var vi på bergtrollets hode, og ned nakken til den hvite t-skjorta var det ingen problemer mer. Retur Ned breen, snøfonner til langvatnet, nesten snøfri sti til Høgavlent og til Leirvassbu. Hjemme 01:00. Pizza, dusj og seng. Jobb i dag. Ja jeg kan fatte meg kort når jeg anstrenger meg Takk til Torgeir og Line for et solid og fargerikt turfølge. Takk for at dere bar tauet 98,2% av turen, og takk til bergtrollet for at vi fikk lov til å slippe levende over deg. Til de triste, alvorlige og seriøse: Denne artikkelen er satt litt på spissen, med litt sarkasme og noen internhumoristiske vendinger, men det var en spennende rygg / egg, ikke spesielt vanskelig men med mange punkter. Litt som en løs og uryddig variant av Skagastølsryggen som jeg sa til Line. (Line sitter allerede hjemme og planlegger Skagastølsryggen - er du klar Kim?) Bilder kommer.

En av sommerens fjellturer gikk langs "T" merkede stier i Jotunheimen. Ruta var som følger: Memurubu - Glitterheim - Glittertind - Glitterheim - Gjendesheim. Hele turen i bilder finner dere på denne siden: http://www.samdal.com/Glittertind.htm Her er noen smakebiter fra turen: Resten av bildene fra turen finner dere på: http://www.samdal.com/Glittertind.htm Roger

Etter å ha holdt oss i lavlandet i over en måned var det endelig tid for en skikkelig fjelltur igjen helgen 15-17 juli. Kjørte opp på kvelden torsdag, parkerte ved Knutshøe og gikk ca 3 timer inn i Leirungsdalen før vi slo opp teltet. Kom oss i soveposene ca 01:00 og våknet til gråvær og yr i luften. Det stoppre ikke turglade fjellfolk, så vi gikk avgårde oppover dalen med Austre Leirungstind som mål. Det var mye snørenner og lett å komme opp søreggen. Utsikten stjal tåka. Vi følte ikke at vi hadde fått nok, så vi gikk/skle ned vestveggen og siktet mot østeggen på Vestre Leirungstind. Over eggen kom vi over ett punkt målt til 2032 moh med 14 m primærfaktor ved hjelp av GPS m/høydemåler. Like etter det stoppen vi opp siden en hammer reiste seg i tåka og fylte synsfeltet. Vi hadde ikke utstyr eller mot nok til å prøve å forsere slikt. Dermed gikk vi egentlig ganske fornøyd tilbake til teltet. I løpet av natten kom det endel regn. Lørdagen opprandt 3/4 skyet og oppholdsvær. Skyene gikk relativt høyt hele dagen, så sikten var god. Vi tenkte at det må da gå ann for oss å komme opp på Vestre Leirungstind sørfra. Dette ble dagens plan og vi fulgte stien til Svartdalsbandet. Det var mye snø i Svartdalen, mens Leirungsdalen hovedsaklig er grønn og fin. Punkt på eggen ble målt til 2089 moh og 10 m primærfaktor. Prøvde flere veier opp og fant også varder, men det var for luftig og usatt for oss, så vi ga opp å komme til topps. Var på det høyeste 2200 moh. Litt kjipt, men veldig spennende å tøye grenser. Da hadde mesteparten av dagen gått og vi returnerte til teltet. Sønndag ble en skikkelig flott solskinnsdagdag. Siden vi skulle reise hjem igjen tok vi en enkel tur til Leirungskampen, 2079 moh. Selve toppen er tredelt og det nordre punktet be målt til 2047 moh og 18 m primærfaktor, det midtre til 2045 og 10 m primærfaktor. Det var deilig å sløve i sola på toppen, noe som ende i skikkelig solbrenthet... Nedturen gikk i turbofart.

Hadde tenkt meg en tur på Galdhøpiggen i sommer og værmeldingene begynte å antyde at godværet snart var slutt. For å nå det før regn og vind slo til, satte jeg meg i bilen i Trondheim tidlig tirsdag morgen. Avmarsj fra Spiterstulen kl. 12:00 og oppe kl. 15:30 på slitne gamle legger. Skal ikke trøtte med beskrivelsen av turen generelt, "halve Norge" har jo gjort denne turen tidliger. Men vær omslaget slo til akkurat da jeg nådde toppen og vinden ble sterk og skyene dro raskt forbi; hvis du har en rask forbindelse kan du ta en titt på: http://andnorm.no/Fjellturer/Gpiggen/Skyerogvind.MOV (Du må kanskje være ekstra tålmodig, serveren min liker å "sove utpå") Ellers legger jeg ved noen bilder fra turen. Tips meg hvis noen av navnene jeg bruker er feil.

Gode skiforhold på Valdresflya 30. juni. Startet på ettermiddagen i strålende sol, og snøen bar turskia overraskende godt. Gikk opp på Kalvehøgda Ø2+Ø1+Munken. Tok bare av skia 5 steder, og da for max 50 meter. Antar ski vil være bedre enn fottøy her fram til siste halvdel av juli. Var nede ved hytta halv 10 på kvelden, og fikk meg dagens middag og rom for meg selv for bare 300 kr. Anbefales, men gjør obs på at de ikke har øl, kun dårlig Ringnes lettøl Dagen etter tok jeg båten inn til Gjendebu, og hadde en super fottur opp til Nålene, Platået og Nordre Knutsholstind samt Burcharts. Vil virkelig anbefale denne rundturen - en av de flottere med noe småklyving

Karaktersvikt Jeg fikk en pm på Fjellforum fra Kim vedr. valg av kameraoptikk. Etter et par avklaringer att og fram, hektet Kim ei enkelt linje på i slutten av ei melding sent på torsdag: "Urdadalsryggen på lørdag, hele traversen fra Store til de sørvestre. Bli med?" Jeg hadde fortsatt verandasnekring på menyen denne helga, men trakk nå særs villig og lynraskt fordeler av å ha kjøpt trykkimpregnerte materialer: de råtner da ikke så fort (der de ligger, for ikke å si blir liggende)! Etter en smørblid ( ) og halvt smiskende avklaring med en overrumplet kone, ble den karakterløse avgjørelsen om å skulke byggeprosjektet avklart temmelig tvert. Jippi! Snill snø Jeg fór hjemmefra i varmt nydelig vær kl. 0405. Avtalen var å møte Kim og Morten v/ Leirvassbu kl. 0800. Utmed Vågåvatnet pep en sms fra Kim inn, om at de holdt leir attmed vegen innunder Jervefonni. Jeg fant dem der et kvarter før tida, og traff der også Line. Kim og Line hadde sovet under åpen himmel. Morten var ute på tredje dagen, etter turer over Skarstind og Smørstabber dagene før. Tett program han kjører, må si meg imponert over hans driv og steyerevne! Vi gikk fra Leirvassbu 0830, og allerede da var det varmt og godt. I lette antrekk ruslet vi motsols på snille solmjuke snøflater langs Leirvatnets østside, der Kyrkja/2032 speilte seg i voksende smeltedammer langs fonnkantene. Etterhvert skred Visbretind majestetisk inn på scena i sør. Oppe på snøflankene under Tverrbytthornet gryntet en høylytt reinsdyrflokk. Morten, som hadde nær solstikk etter sine to foregående intense høyfjellsdager, gikk med ei T-skjorte hengende over hodet, og liknet svært en nomadisk kamelgjeter der han vandret langs dalføret. Vi skjønte jo derfor raskt at dyrehjorden måtte være hans... Mogopen lyste skjær i morralyset langs rabbene, der vi tilfredse strenet østover mot dagens mål - Urdadalsryggen fra A til Å- det vil si: Store/2116 i nord, over sekundærtoppen 2010 langs egga mot Midtre/2060, så over denne til S-1/2025 og S-2/2017. Videre over Semmelholsbandet og opp igjen til SV-1/2080, og endelig sørover til dagens siste, Urdadalstind SV-2/2005. I alt 7 topper over 2k altså. God pause Kim og Morten har gått disse toppene før, mens dette var nye topper for Line og undertegnede. Vi skilte derfor lag oppe i flanken mellom Store/2116 og Midtre/2060. Kim og Morten gikk til Midtre, og "la seg" der for og vente/nyte, mens Line og jeg gikk opp på laveste bandet sør for Store. Snøen forble god, jevn og fast å gå på, så vi valgte å følge ei snørenne helt opp på Urdadalsryggen. Først oppe på nær 2000 moh ble snøen noe løsere, da spesielt nær åpen ur og sten. Der kunne man brått tråkke igjennom til skrevs, noe som ikke bare var kaldt, men også litt skummelt med shorts og nakne legger. Vel oppe på egga tok vi en matpause, la igjen sekkene, og tok så egga nordover til Store. Herlig landskap, herlig vær, herlig temeratur, og lett fin klyving. Line stakk utom den aller nørdste toppen også, mens jeg forble ved varden på Store og fotograferte litt. Kongeutsikt utover Visdalen, og Heillstugutindene legger virkelig bredsida til sett herfra. Vestover så det hele nesten vinterlig ut, islagte vann, og Tverrbytnet og Smørstabban gnistret fortsatt snøkvite under julihimmelen. Men Bukkehø/2314 sto som før, svart, bratt og uendelig diger over Tverråbrean. Deretter tok vi ryggen tilbake, over sekundærtoppen langs egga mot Midtre, som Morten har GPS-målt til 2010 m/ PF 13m. Den er pt. uten navn, men skal vi kalle den M-2 (og nåværende Midtre/2060for M-1)? På Midtre døste Kim og Morten i sommervarmen, en virkelig godpause, særlig for Morten, med sine forutgående turer sittende i bena. Og med slike vær- og temperaturforhold, hadde de ingen innvendinger overhodet overfor den tålmodige ventingen på Line og meg - nesten tvert imot faktisk ! I østveggen på Midtre sto også en annen tolmodig og steintøff kar, en som nok vil bruke lenger tid til topps enn de fleste (jfr. bilde) ... Kremklyving Videre sørut egga fra Store ligger et særs artig strekke. Flere mindre skar og småhammere må forseres. Som nå, på tørt føre, var dette helt kurant og kun morsomt. Med gode håndtak og lite løst fjell, klorte vi oss svært greit videre. Kim ville for sikkerhets skyld hjelpe Line på et punkt, men utover det ingen vanskeligheter. Men under glattere og mer snørike forhold, kan sikkert visse partier her bli en utfordring... Laaangt under oss så vi folk som sneglet seg på snøen langs tråkket nedi Urdadalen. Hadde nok vært like greit på ski som til fots, selv langs dalbunnen. Vestenfor ruvet Semmelholstindene over en tilsynelatende silkeglatt og sprekkfri bre, og som gulv for det hele, den rene og brudehvite isflaten på Semmelholstjennet. Foran oss i retning med Urdadalsryggen raget Semmeltind/2236, flott og symmetrisk som en pyramide. Bakenfor den igjen lå den mangfoldige topprekka i Gjendealpene, fjernt ute under en horisont skapt av fjelltopper og cumulusskyer. Særlig Knutsholstind/2341 og Mesmogtind/2264 utmerket seg der ute... Valgets kvaler Vel nede av S-2/2017, den siste toppen på selve Urdadalsryggen, tok vi iveg over Semmelholsbandet. Her hadde ikke engang Kim vært før ! Vi vandret over snø og sva, og tanket litt vann i en grunn rislebekk undervegs, så grunn at kun ei kvart flaske kunne fylles om gangen. Det knaste litt i tenna etterpå, men mineraler er da vel sunt? Snart sto vi innunder østveggen på de sørvestre Urdadalstindene. Her vurderte vi veivalget litt (se bilde). Alt.1: Skulle vi følge bart fjell direkte opp den østre eggen mot høyde 2061? Alt.2: Eller skulle vi følge snøkanten til venstre for eggen? I så fall ville vi ende opp på noen hylbratte sva, som lå øverst og oppunder en siste bratt vegg før selve toppryggen… Alt.3: Holde enda mer mot venstre (sør), og traversere hele snøflanken skrått opp østsida, for så stikke opp på toppryggen via ei lita snørenne som syntes å gå helt til topps. Vi valgte det siste. Alt.1 så ut som vedig løst fjell (uten at vi var nær nok til å si noe sikkert). Alt.2 så verst ut, svaene oppunder toppen så meget bratte og glatte ut, og siste bergveggen over dem var virkelig bratt. Snøflanken viste seg suveren å gå i, solmjuk og fast snø. Etter en lang og varm vandring var det rent godt å komme inn i slagskyggen her. Over oss hang på enkelte steder noen digre våte skavler mot himmelen, og under oss lå enkelte utraste kjempesnøballer fra disse. Men snøen virket nå så tung og fast at rasfare ble neppe påtenkt engang. Det brattnet mot toppen i den tilsiktede snørenna, så isøkser ble tatt i bruk opp mot kanten. Der trakk vi unna til høyre innunder selve toppskavla, og nådde bart fjell som førte oss opp på ryggen. På gummisåler Der oppe møtte sola oss igjen, stadig like blid og varm. En liten vestatrekk føltes rent varm, enda klokka nå nærmet seg 19, og vi var over 2000 moh. Snørenna munnet ut kun få meter nord for Urdadalstind SV-1/2080. Et siste tilbakeblikk på dagens løype, en håndfull bilder, og vi tuslet så sør og ned til SV-1/2005. Der satte vi oss nedpå og tok dagens siste matbit. Morten fotograferte i både med- og motlys, og snakket om vanskelige eksponeringsforhold. Det var som sagt stadig varmt, men Morten hadde brukt langbukse hele dagen. Her ble det nok for varmt, for Morten luftet seg med å dra langbuksa nedpå knea. Det var da vi måtte påstå at også fotografen ble overeksponert! Nedfarten ble meget enklere enn vanlig. Snøen lå i store ubrutte leier helt fra toppen og nedover hele SV-sida. Øverst fotsatt løst, så vi gikk igjennom med fynd og klem først, men dette bedret seg raskt. Noen småtryn hist og her måtte vi tåle! Kim hadde på korte gamasjer her, men disse stengte kun snøen inne i stedet for ute, så han fikk skikkelige klumpføtter av kald kramsnø, og ble søkkvåt og kald på bena. Snart kunne vi lettvint bare renne og skli på gummisålene utover bratta, og en del rimelig sære løpe- og gangsett ble observert, for ikke å snakke om spor… Dette passet særlig Morten godt, som hadde et litt ømt kne etter turingen før i uka. Mot vest, mot vest… Vel nede ved Langvatnet, gikk vi atter på en gjeng med reinsdyr. Sikkert kamelnomaden sine disse også… Og turens heldigste ble Line, som her fant en oppblåst ballong! Lyseblå og blank, et øgleliknende dyr eller noe. Og med denne nye lekekameraten i hånd, hoppet hun lykkelig vestover mot solnedgangen… Det er langdrygt langs Langvatnet (heter jo ikke slikt for ingenting!), og endatil videre forbi Høgvagltjennene mot bandet på Høgvaglen, og endelig forbi Leirvatnet til bilene som ventet. Men praten vekslet lett og selvfølgelig om alt fra lovverk til bikkjehvalper, om fiske og grunnmurer, om kriminalitet og bønder, snøforhold og magnetisme, samt masser av andre ting som hører sammen… Morten dro på skikkelig her, og red fra oss inn i sola. Vi andre stoppet på for en kjeks og en vannslurk, før vi så nådde igjen Morten som satt med kameraet i hånd ved varden på Høgvagl-bandet. Derfra skled vi atter på mjuk snø ned til Leirvassbu, der et par glorete turister som røkte stinkende sigarer, fotograferte seg selv ”i villmarka” attmed veggen på hovedbygningen . Morten skar innom og kjøpte et par cola til seg selv, og spanderte en perlende dugghvit eplecider på undertegnede (eller var det bare jeg som glemte å gjøre opp? ). Aaaahhhhhh - tro om det smakte ! Sola var gått ned, og klokka var blitt 2230. Ca. 1350 hm, 25 delvis ulendte km, sju 2k-topper og 13 timer var unnagjort. Til alle kanter Så gjensto kun hjemturen. Kim og Line hadde pakket om morran, mens Morten hadde fortsatt leiren stående nedfor Jervefonni uti Leirdalen. Vi sa "hadet" til Kim og Line. Line hadde bilen stående i Lom, og ble med Kim dit. Morten pakket snippasken, og ble med meg til Vågåvatnet, der Julia ventet etter å ha krysset Valdresflya for å hente ham. Så dro vi alle retninger - Line østover til Rendalen, Morten vestover til Valdres, Kim nordover til Melhus, og jeg sørover til Hamar. Jeg vet at Morten og Julia ble liggende i telt på Valdresflya, og ruslet litt deroppe på søndag. På fjerde dagen med varme fjellturer uten dusj, liknet nok ikke Morten bare en kamelnomade lenger, men luktet nok som en kamel også, kan jeg tenke! (stakkars Julia )! I Bøverdalen plukket Morten og jeg opp en haiker, som viste seg å være en særdeles trivelig kar. Han og jeg hadde mye å snakke om, så tida gikk for en gangs skyld fort på hjemvegen. 22 timer etter start stupte jeg god og møden i seng kl. 0200. Så takk igjen for en ytterst trivelig tur folkens! Denne suksessen bare må vi gjenta om ikke så altfor lenge.

Ankom Tyin kl. 0300 natt til fredag og anleggsveien innover Koldedalen var (selvfølgelig) ennå ikke brøytet for sesongen. Teltet ble satt opp 1 usjarmerende meter fra veien rett ved første snøfonn et par km fra Tyinholmen. 5 timer senere ble jeg vekket opp av et helvetes bråk, noe som (selvfølgelig) viste seg å være en gravmaskin som nå skulle grave frem veien. Alltids irriterende å bomme med noen timer her, men nå er ihvertfall veien åpen for sesongen. Noen hundre meter etter andre bro over Koldedøla er det et snøfonn som strekker seg ned til og krysser veien. Turen gikk herfra oppover lia, nord for Koldedalsnosi, syd for og deretter langsmed Kvitevatnet på østsiden, opp Langeskavlen ved vann 1529 og videre til topps. Retur via topp 1878, ned rett syd for 1548, mellom de nedre Kvitevatnene og så rett ned mot anleggsveien. Det er mye snø i området og is på de fleste vann. Tipper jeg gikk på ski 90 % av veien, riktignok litt sikksakk for å holde meg på fonnene. Nå etter helgen er det sikkert mye mindre snø, men de av oss som ikke fikk nok skiturer i vinter har fortsatt muligheten til å ta sesongens siste krampaktige toppturer på ski..

Etter å ha jobbet på Vestlandet et par uker ble det tidf til en tur innom Store Hestbrepigg, høyeste fjell i Skjåk kommune på veien hjem. Jeg valgte ruten opp fra Lundedalen og vandret en mil innover dalen før 1000 meter oppstigning ventet. En ganske drøy dagstur, var borte nesten i 10 timer. Knallvær der sekken ble tyngre og tyngre utover dagen etterhvert som klærne ble tatt av utover dagen. Akkurat passe varmt å sitte stille i kortbukse og T-skjorte på toppen og spise maten. Tørt og fint i terrenget, men noen flomdigre elver skapte litt frykt for fremkommeligheten. Heldigvis var alle 3 broene over hovedelven på plass, mens noen sideelevr måtte vades, det gikk greit. Vanligvis er det ikke nødvendig med vading på turen. Noen snefonner opp mot toppen, jeg valgte å følge disse, ettersom det er nok steinrøys likevel.

Å få gått resten av Smørstabbtindtraversen som vi i juli i fjor avbrøt i Bjørnskardet delvis på grunn av mye nysnø, var en av turene jeg virkelig så frem til i år. Det var behagelig kjølig og lettskyet pent vær da Tor Erik og jegg krysset broa like ovenfor punktet hvor Storbreagrove flyter nede i Leirdalen. Saksa krafset begge sine klør mot himmelen høyt over oss mens snøen for øvrig dekket det meste av landskapet over 1400 moh. Til Geite Lettgått sti fører inn til Storbrean. Området er overraskende rikt på flora og mange fargerike blomster i all sin beskjedne prakt ble passert på vei innover. Dessuten var det mange merker og diverse instrumenter å se som brukes av forskerne som jobber her inne hver sommer. Etter hvert kom vi inn på fast fin sommersnø og dro litt mer mot venstre enn stien og kom inn på den venstre bretunga på Storbrean. Vi ruslet oppover breen som med unntak av noen få kuler var helt snødekket og tok etter hvert opp i snøflanken ovenfor breen med rak kurs mot Geite. Bakken opp mot Geite er bratt og en del steder hvor vi måtte fra snø til steiner eller omvendt bød på en del utfordringer i form av uønskede gjennomtråkk ned i dype hull. Varmen kom sigende på og med tunge sekker fulle av foto- og klatreutstyr ble det en del svetting og pesing opp mot den slanke, høyreiste varden på Geite. Geite til Saksa Fra toppen er det en nydelig utsikt mot Stetinden. Leirvatnet var helt isdekt og det var generelt mye snø i sentrale deler av Jotunheimen. Storebjørn var fortsatt så og si uten antydninger til åpne sprekker, og det i hele Bjørnebreens lengde ned til dalen. Etter en kort pause på Geite fortsatte vi. Noen korte, bratte klyvepunkter måtte forseres før vi var nede på den forholdsvis horisontale forbindelseseggen mot Saksa. Første utfordring var en hammer i raudfjell som vi forserte via letteste vei litt ut til venstre. Vi var begge enige om at vanskelighetene her lå et sted mellom 2 og 3, trolig nærmere 2 og føltes heller ikke spesielt vanskelig siden det var mindre luftig og med et rødt fjell med betongfeste for støvler og rikelig med gode tak for hender. Videre vasset vi i halvråtten snø opp til den gamle Saksa Ø-1 på 2064 moh i Røynes liste. Som sist gang jeg var der klarte jeg ikke å finne noen primærfaktor over 4-5 meter på denne. Det er mulig snøen ligger svært dypt her, men 30m som i Røyne er det aldri, og da er det uansett snakk om permanent is, så denne kan man glemme. Det går i praksis ikke ned fra Røynes Saksa Ø-1. Da var det mer spennende med neste topp, "min egen" Saksa Ø-1 som jeg i fjor målte til hhv. 10 og 11 meter. Toppen er siste punkt før man tar fatt på selve oppstigningen mot Saksa fra øst og ligger på ca. 2100 moh. 9 meter ble resultatet denne gangen og det er meget fristende å stryke den fra alle lister (eller vil du laservatre den Torgeir?). Herfra var smalnet ryggen mer og mer av og med den storslåtte utsikten var det riktig så trivelig å rusle her. Første utfordring, et punkt på 4-5 meter hvor eggen smalner av til en knivsegg med overhengende stup like ut på nordsiden og bratte bratte sva på venstre side, valgte vi å sikre "just in case", selv om det egentlig var rimelig lettgått på det tørre varme fjellet. Fortsettelsen gikk opp en kort, slak urdekt hammer over et litt slakere strekk som for anledningen hadde ei snøfonn på og opp en ny liten, lettgått og litt luftig svahammer inntil vi stod innved den nesten loddrette østveggen på Saksa. Vi gikk litt ut til høyre og inn i skyggen hvor det meste ennå var vått og fuktig. En del løs grus oppe på steiner her i fjellsiden langt over Storbreen gjorde meg litt engstelig og vi hadde snart på tauet. Et meget enkelt drag førte opp fjellsiden og til slutt ut til høyre litt ovenfor skaret mellom de to Saksa-toppene. Klatringen var igjen mellom 2 og 3 vil jeg anslå, men for anledningen kan man godt plusse på en del for vått overrislet fjell som gjorde det vanskelig å få føttene til å bli stående der man satte dem. Luftig var det dessuten. Skaret mellom Saksa-toppene var fylt av en tykk snøfonn enna og hist og her lå det litt snø som var skyldig i den våte, sleipe klatringen. Sikkert enda finere her på sensommeren når det er helt tørt? På Saksa var det imidlertid trivelig og varmt. Litt sær avstikker til Bjørnskardet Etter å ha spist litt niste og betraktet to taulag som beveget seg fra Bjørnskard og ned på Bjørnebreen med kurs mot Storebjørn satte vi igjen sekkene og tok med oss tauet og litt sikringsutstyr nedover sørvestryggen i retning Bjørneskardet. Den første biten, drøyt 1/3 var fin, litt luftig, spasertur på tørt fjell. Det lå en del snø, men ut mot stupet i sør var det hele tiden en passe bred passasje med tørt, bart fjell. Vi kom snart til den første rappellen og firte oss raskt ned til denne og fortsette bort til neste kant. Denne virket å forsvinne over i et loddrett stup og vi var meget spente da vi firte oss ned. Fordelen var uansett at vi hadde topptau å gå opp igjen på. Også denne hammeren var grei og vi kunne snart konstatere Bjørnskardet for nådd. På Veslebjørn satt det en større gruppe mennesker med god utsikt mot oss og de lurte sikkert når de så oss klatre oppover igjen samme vei? Den første hammeren bød på flott 3'er klatring i tørt solvarmt punkt med et bratt opptak øverst som heller mot 4'er. På toppen av den øverste hylla lå en 100 kg steinblokk som bare bad om å bli tatt tak i. Heldigvis hadde vi undersøkt denne på vei ned og lot den klokelig bli liggende, men den var STYGG!!!. Etter at jeg som siste mann kom opp var det bare en ting å gjøre: "La den store stygge sten fallet utenfor stupet". Den andre taulengden (strengt tatt ikke en taulengde en gang) var langt lettere og på det tørre fine underlaget var sikring knapt nødvendig. Nesten 2 timer etter at vi ankom Saksa var fortsatt bare på Saksa og hadde ennå langt igjen. Ned fra Saksa, over 2077 og Kniven Været var nå strålende, men disig. Stor fordampning fra dalene ga etter hvert disig luft og en del høyreiste skyer med torden og bygeværspotensiale. Leirbreen var nesten helt uten blåis fremme i dagen og taulagene til Storebjørn hadde en helt uproblematisk oppstigningen i den fine sommersnøen. Vi kløv over nordtoppen på Saksa som etter målinger med slingringsmonn i tiltaltes favør ikke har enn primærfaktor på mer enn 8 meter. Nedover nordryggen på Saksa var det bratt, med mange avsatser, men fjellet var heldigvis fast og fint og det meste av snøen var borte på ryggen selv om denne var nordvendt. Vi kom oss derfor fint ned ryggen uten sikring. Flere rappellslynger vitnet derimot om andre, trolig under verre forhold, hadde rappellert ned her. Videre opp på topp 2077 moh (må finne et eller annet navn å bruke på denne i boka, blir for dumt å bruke topp 2077) var det spasertur. Nordvestryggen derimot var overraskende bratt. Vi studerte den ikke veldig nøye, men ved første øyekast luktet det rappell av denne. (Noen som har gått rett opp nordvestryggen?). Vi tok oss i stedet meget bratt ned på breen og rundet tilbake inn i skaret mot Kniven. Dagslyset begynte nå å få et umiskjennelig kvelddskjær og Tor Erik sørget for å holde koken oppe. At jeg ikke var fremme med kameraet en eneste gang mellom Saksa og Kniven i dette finværet sier vel en del? Opp til Kniven fra sørøst gikk greit, men det er skikkelig klyving opp en nesten loddrett skrent på ca. 3 meter. Fra Kniven kunne vi skue mot dagens siste mål, Støre Smørstabbtinden, som fra sørøst ser skrekkelig bratt og utinntagelig ut, men først mått vi komme oss ned fra Kniven. Hvor beste rute gikk hadde vi ikke peiling på, så vi begynte noenlunde rett ned fra toppen. Som fra Saksa var det bratte avsatser nedover, men til forskjell fra denne var det ispedd en del virkelig truende løsgods og godt overrislede sva. Vi fikk sneket oss ned uten taubruk, men satt med en følelse av at dette ikke var ideelle veivalg. Er det noen som vet om man skal gå et godt stykke ned mot vest før man svinger tilbake mot ryggen igjen for å få enkleste trasé på nordvestryggen til Kniven? Store Smørstabbtinden fra sørøst - klatring i griseløst fjell Et par minutter fra laveste punkt mot Kniven reiser den første av to markerte hamre seg mot Store Smørstabbtinden. Vi gikk en håndfull meter til venstre og et par meter opp før vi laget standplass. Tor Erik ledet opp den første hammeren med hjerte i halsen blant løse løse steinblokker. Jeg ville anslå vanskelighetene til i 2-3+, men risikomessig er det bare å plusse på for til dels råttent fjell med mye løst, også store blokker. Tordenskrall over Utledalen fikk oss til å stå på litt ekstra for å komme videre. En eventuell tordenbyge på toppen var ikke akkurat det vi ønsket oss. Etter noen få meter med lettgått terreng reiste den neste hammeren seg. Bratt og mørk der den var sminket i tykke lag med sort skropelav, for øvrig en vekst som farer ganske hardt med veik lavlandshud. Både hender og underarmer var etter hvert ganske såre. Taulengden var muligens litt lenger enn den første, rundt 30 meter. Det ble bratt et stykke oppi der. Med tærne på steiner som gynget under vekta og maaange meter luft under hælene, samtidig som hendene var på febrilsk jakt etter steiner som ikke rocket med når man ristet i de, ble dette litt spennende. Men det går jo som regel bra, også denne gangen, og den siste halvparten opp til toppen var trivelig klyving i kveldssola. Retur på Storbreen, uforsvarlig? Etter en kort , deilig, pause i vindstille på toppen, var det stormkjøkkenet og soveposen som var neste mål, helst med minimal knebelastning. Et kort bratt belte, ca. 50 høydemeter på nordvestryggen til Store Smørstabbtinden kunne oppvise mitt favoritt-terreng. Bratt og løst, sva og steinur. Overforsiktig karret jeg meg gjennom dette beltet og snart var vi nede. Akkurat denne passasjen gjør at Store Smørstabbtinden, for øvrig en nydelig topp, faller noen plasser på min favorittliste. Kanskje bedre å tusle opp på våren med ski når all den løse dritten er fastfrossen og nedpakket? Planen, etter diverse studier på oppturen var å følge Storbreen i nordkanten og tre av i Storbreahøes sørflanke like før det siste oppsprukne brefallet. Planen var dessuten å gå innbundet i tau med dertil tilhørende sikringsutstyr for anledningen. I starten fulgte vi en snørygg ut på breen hvor sprekker verken var å se, lukte eller høre, så taustasen ble liggende i sekken enda en stund. Videre kom vi nede på en horisontal breflata hvor tvilen kom svakt snikende, men tauet ble fortsatt liggende og snart var vi i kanten innunder Storebreafjellets steile sørflanker. Her hadde det i løpet av vineteren rast ned så mye snø at det som måtte være av sprekker sikkert lå 10 meter med snø under oss. Slik fortsatte det til vi skled av breen nesten helt nede. Via ei snørenne til venstre for breen kom vi oss helt ned til dalen og krysset Storbreagrove på den snødekte brefronten. Vi kunne faktisk gå på snøen nesten hele veien ned til bilen og var nede 1 time og 45 minutter etter Store Smørstabbtinden, og det enda vi brukte masse tid ned bratta fra toppen. 13,5 timer tok turen, hvorav svært mye var tid som gikk til sikring og taubruk. Avstikkeren til Bjørneskardet tok mellom 1-2 timer, men det er vel omtrent vet vi ville ha brukt ekstra om vi hadde gått Storbreatinden og Storebreahøe tilbake, så man kan vel si at med den formen vi var i er 13-14 timer den tiden det ville tatt oss å gott Storbreen rundt på alle fjellryggene. Jeg har slengt på en del spørsmål i løpet av teksten. Dersom noen har noen innspill i forhold til disse er jeg kjempetaknemmelig. Litt før 23 var vi i posen og med Leira som tordnet i bakgrunnen ble det en god natts søvn før vi neste morgen svettet oss gjennom "Skardstindtraversen" fra Illåbandet og over til Dumhøplatået. En flott og spennende tur med en kort kort taulengdes sikring og hele 7(!!!) rappeller. En flott hovedtopp ble det og hele 5 "timetringer" (Søraustre Skardstinden, Nåla, Vestre Skardstinden, samt to topper på Dumhøplatået). Men det mest fascinerende med denne turen var kanskje pinakkelen innunder Skardstindnåla. på ei nål omtrent 1 meter i diameter øverst balaneserer et hode i form av en steinblokk på 2-2,5 meter i diameter. Tor Erik prøvde seg, men psyket ut før det siste opptaket. Når vi så den fra vest etterpå så den jo helt syk(!) ut! Som om den kunne tippe når som helst. Bladet i Molladalen ser jo ut som en sjarmøretappe til sammenligning. Dagen etter det igjen var jeg alt annet en klar for tur. Bakkene ned fra Dumhøplatået var en riktig "knekiller", men sammen med Erik Aaseth, Kim og Line Dahlen ble det likevel en fin Urdadalstindtur. Erik kommer forhåpentligvis med en fyldig turrapport fra den.

På veg til opninga av Fuglesteg på søndag, vart det ein liten kveldstur til Ringsdalen laurdag. Hadde tenkt å ta ein tur på stien innover dalen, men pga mykje overvatten på demninga gjekk vi heller opp på første høgda på sørsida av dalen. Det er fortsatt mykje snø med skiføre i Ringsbotten, men det er veldig stor forskjell frå sørvendte og nordvendte hellingar. Bart det meste av Dyrhaugsryggen, men veldig mykje snø oppover Fanaråken. På søndag bar det så opp til det nyrestaurerte steinhuset på Fuglesteg, 630 moh. Eit imponerande arbeid har vorte gjort på vel eit år, for å sette huset i stand. Utruleg kvar folk fann på å busette seg for nokre hundre år sidan, og her budde det folk fram til 1968. 7 av 8 søsken av den siste familien hadde teke turen, i lag med mellom 5- og 600 andre. Så det var reine folkevandringa oppover frå Fortun. Frå Fuglesteg går det sti opp til Berdalsbandet, og i løpet av sommaren skal det merkast rute over til Turtagrø. Huset har 23 sengeplassar og vert ei vanleg ubetjent hytte.

I min iver etter å komme på tur så tolket jeg meterologenes dobbeltkommunikasjon og tvetydige signaler ytterst positivt noe som resulterte i avreise fra Skrautvål kl. 16 på fredag. En is på Beitostølen like etterpå var vel turens mest sommerlige aktivitet. Juvasshytta Vi fór rett opp til Juvasshytta hvor tåka lå klamt over toppene og sikten var ned mot null. Temperaturen var nok om mulig enda lenger ned mot null og snøfillene danset elegant gjennom luften båret av en kraftig nordvest. 5 solgte Jotunheimkalendere på Juvass var i alle fall litt igjen for bompengene, selv om den egentlige planen var å stå opp 03.00 og fotografere Piggen ved soloppgang. Vi slo opp teltet et par km nedenfor Juvass. Da klokka ringte litt før 3 ga en rask titt ut av teltet tillatelse til å sove videre. Kl. 8 var det imidlertid slutt på sovingen da "gjengen" bestående av en 20-30 skikåte alpinbomser kom dundrende forbi i 70 på den skrale fjellvegen. "Unna vei, her kommer vi og skal stå på ski!" For oss var det pakking av telt og fokus på del 2 av turen - En bestigning av Hestdalshøgde. Hestdalshøgde Bortgjemt, litt anonymt og traust, finner man denne toppen i den nordlige delen av Breheimen mellom Tundradalen og Lundadalen. For de fleste er toppen et skibekjentskap, men vi ville altså prøve oss til fots. Navnet skulle kanskje tilsi at det lå en Hestdal innunder fjellet, men etter nitidi søking på kartet fant vi ikke andre navn enn Lundadalen, Grjotådalen og Tundradalen rundt fjellet, så hvor kommer navnet fra?? Vi var uskre på i hvilken grad veien inn Tundradalen var farbar og hadde for sikkerhetsskyld hivd inn syklene i bilen, men veien for gild og fin den. Akkurat passe bred for et kjøretøy og kjørbar bare man puttet 40 kroner i bomkassa som stod like etter avkjørselen fra Rv. 15. Den siste kilometeren inn mot setra minnet det mer om anleggsvei enn bomvei, men for øvrig var veien fin den og syklene kunne ligge urørt baki varerommet. Været var makabert skuffende. Skyer og kraftig vind kom hamrende inn fra vest og kladdet seg til rundt hver eneste topp over 2000 meter. Et og annet solgløtt ga likevel en flik av håp. Vi marsjet i vei den bratt skråningen rett ovenfor setra og innover de flate flyene mot toppen som vi mente måtte befinne seg et sted oppi tåka der. Vi klarte å unngå snøen til nesten 1600 moh, og da var det jevnt slutt. Likevel, dette var årets første fottur høyt til fjells noe som alltid er så deilig. Alt må oppdages på nytt: Duften av lyng, mose og fjellkratt. Lyden av 1000 bekker som sildrer på alle kanter. Nærkontakt med steinur og kunsten å finne de steinene som ligger stille, noe som er en vanskelig øvelse etter en vinter uten trening. Våryre småfugl med imponerende flyoppvisninger og godt kamuflerte Heiloer som kun gjenkjennes på den karakteristiske "sangen". I skaret like før vi nådde overgangen til Grjotådalen gikk vi ut på snøen og trasket i denne oppover i siden under høyde 1726 og siden med stø kurs mot "Høgden". I korte øyeblikk lettet tåka såpass på sløret at vi fikk sett topphvelvingen med snøskavler og stupbratte sortvegger til venstre. Greit å passe seg for disse om vi skulle komme inn i tett-tåka selv. Snøen var kompakt og fin å gå på, kun i nærheten av oppstikkende stein "oppdaget" vi elskverdige, meterdype lag med råtten snø. Etter hvert var det bare oss, og et hvitt lærret. Snø og himmel gikk i ett: Vi var innhyllet i topp-skyene. Vinden dundret forbi med uforminsket styrke og den våte gammelsnøen ble stedvis avløst av tørr nysnø. Det hele ble ledsaget av den vinterlige, suselyden fra tørre snøpartikler som feier over snøflatene. Ikke rart at det oppstår breer visse steder nei: Selv 25.juni feide snøen over flatene med stø kurs mot brebassenget litt lenger til venstre der den faller ned innunder leveggen og stables meterdyp, selv på "sommerdager". Vi fulgte den brefonna til høyre for selve bregjelet opp til toppen og fant varden på 2085 relativt greit. Herfra ble det en slitsom marsj bort til 2091. Snøflata på toppen var i motsetning til oppstigningen kav råtten og vi sank nedi til skrittet omtrent for hvert annet skritt. For å gjøre en allerede alt for lang historie ikke så mye lenger. Været holdt seg konstant uggent, og vi returnerte relativt raskt til Tundradalen vår, mot kveldinga begynte det selvsagt så smått å klarne opp, men heldigvis ikke like drepende kraftig som 7.mai (husker du Erik). Det er et eller annet med meg og Breheimen altså (bomturer). I kveldinga kjørt vi over Valdresflye i strålende vær. De fotografiske høydepunktene var bildeserier fra elvene Bøvra gjennom Lom og Sjoa ved Maurvangen. De var enormt brunstige, det er helt sprøtt å oppleve en flomstor breelv tordne frem på denne måten. Ikke bare er det mye mer vann i større bredde, men hele bevegelsesmønsteret er annerledes. Det formelig syder og koker uti der. Dette var nok noe nær toppen i år. Å sammenligne med en vanlig sommerslapp utgave av de samme elvene blir som å sammenligne en lufttom ballong med en som er sprekkferdig full av luft. Apropos ballonger og luft, over flya stod to politibetjenter og koste seg i den vakre fjellnaturen mens de kommanderte bilister til å blåse i plastrøret sitt. Første gang jeg har opplevd uniformerte onkler på post så høyt til fjells.