Søk i nettsamfunnet

Hei, kan noen anbefale en fin tur i Breheimen? Jeg planleger 7 - 14 dagers tur med telt i sluten av juli. Takk på forhånd

Vi skal ut og gå MASSIV-ruta og lurer i den anledning på om det er noen som har info om Fortundalsbreen og hvordan den er å krysse nå? DNT kvister dessverre ikke før 31 mars og vår tur starter 23 mars. Tips og råd mottas med takk B-)

Søker ruteforslag til Breheimen sommerstid (sen juli-August) finnes selvfølgelig mye på Ut.no, men håpet på noen tips herfra. Kommer ikke til å benytte overnatting på DNT hytter, men telt. Gjerne rundttur, så man kan parkere på en av innfallsportene/turist hotellene, f.eks Sota seter.. eventuelt om man kan gå fra A - B og busse tilbake til A igjen Fiskestanga er med, så tips mottas med takk Edit: bør kanskje nevne jeg ikke har tenkt å krysse noen av breene..

Siden Rødtopp, Ellen, Geir og jeg var i området og det så ut til å bli noen dager med ok vær i Breheimen kjørte vi inn Fortundalen forbi Nørstedalsseter, inn Middalen og parkerte ved Middalsvannet. Vi lastet opp sekkene med breutstyr, sjokolade og øl, mens Geir tok med fiskestenger. Hestbrepigger Vi startet å gå innover stien mot Trulsbu forbi Middalsbu. Det gikk noen byger i området, men været holdt steg stort sett ok for oss. Toppen av Vestraste Hestreapiggen kom og forsvant i skyene stadig vekk. Ved vann 1382 stoppet vi for å spise, mens Geir tok matpakka i den ene hånda og fiskestanga i den andre. Etter mat og fiskepausen satte vi kursen omtrent rett mot Hestbrepiggane. Det gikk gjennom grov ur og over sva, forbi Rasmustjønne og opp til fonna mellom høyde 1802 og Vestraste Hestbreapiggen. Der satte vi igjen sekkene og gikk opp på Vestraste Hestbreapiggen. Skyene hadde trukket litt høyere, så vi fikk fin utsikt. Videre mot Vestre Hestbreapiggen gikk det lett langs ryggen. Det var surt og kaldt på toppen, så vi ble ikke lenger enn at vi rakk å sende en MMS med hilsen til familie og venner. Returen til sekkene gikk samme vei, men vi fikk en liten men tett snøbyge på besøk. Vi gikk fonna nedover så langt den gikk. Der kom vi ut på løs ur og skumle våte sva. Vi måtte gå sikksakk nedover for å omgå vanskeligheter. Heldigvis fikk vi litt hjelp av noen snørenner. Det var godt å komme ned i dalbunnen og trave langs vardinga til Trulsbu. Trulsbu Geir testet fiskestanga i kulpene rett ved hytta, mens vi andre fyrte opp ovnen og tente stearinlys. Hytta ble raskt varm og trivelig, mens en batteriradio sendte ut gode hardrocktoner fra P3’s program Pyro. Etter middag og øl var det godt å få hvilt ut i gode senger. Om morgenen skinte sola inn vinduene og gjorde det lett å stå opp. Holåtindane Vi startet med å gå innover Vesldalen og runde rundt sørflanken på Austre Holåtind og deretter opp på bandet mellom Austre og Midtre Holåtind. Vi fant en lun hole og spise lunsj mens vi talte opp fjellene i Jotunheimen. Sekkene fikk stå igjen mens vi spratt opp på toppen av Austre. Så ned igjen, plukke opp sekkene og fyke mot Midtre. Vi så at tunge skyer begynte å trekke inn fra vest. Oppe på Midtre Holåtinden var skyenes nedbør nesten fremme ved oss. Vi ignorerte Tussetind og gikk ned mot Holåbreen så høyt som mulig. I brekanten tok vi på oss breutstyret. Mens vi holdt på med det la tåka seg nedpå toppene og regnet ville være med på topptur. Vi gikk opp nordøstryggen på Vestre Holåtinden og toppet med stegjerna på. Det ble kun tid til et par sjokoladebiter før vi trasket ned på breen igjen og videre ned samme ryggen. Tåka hadde lagt seg på ca 1800 moh. Deretter rett sørover til vi kom ned til ca 1720 moh og ut på sørvestryggen av høyde 1816. Så ut på fonna som ligger på toppen av Bualøyfti. Denne fonna hadde nesten smeltet bort, så vi virret mellom steiner og vannpytter og deretter ned Bualøyftet. Dette hadde blitt vått, glatt og utrivelig, men det gikk raskt bort til bilene allikevel. Nørstedalsseter Vi kjørte ned til Nørstedalsseter og kom akkurat til middag. Det ble verken tid til dusj eller tildeling av senger, men det gjorde ikke noe når vi fikk herlig reinsdyrsteik. Det var godt å komme tilbake til sivilisasjonen og treffe hyggelige folk som serverte godt øl. Liabrekulen En dag med delvis skyet oppholdsvær passet perfekt til å fiske for Geir, mens vi andre tok en tur på Liabrekulen. Vi kjørte anleggsveien helt inn i Vetledalen og tok beina videre på stien. I stikrysset tok Geir mot Grønevatna, mens vi tok mot Liabreen. Det var mye vann i elvene, så det var litt vanskelig å krysse breelva, men vi kom over og hadde god fart. Det ble surere og kaldere jo høyere vi kom. Ved ca 1550 moh tok vi av fra den merkede stien og rundet inn mot Liabrekulen. På ca 1850 moh fant vi en lunsjplass, men det var ikke så trivelig å spise på grunn av været. Fra lunsjplassen gikk det raskt opp på toppen. Utsikten var flott selv om mange av de høyeste toppene skrapet opp i skyene. Vi fikk sett mye av vestre deler av Jotunheimen, Breheimen, Jostedalsbreen og Hurrungane. Vi fortsatte videre over toppen og mot høyde 1808. Der passerte vi en artig formasjon før vi tok ut på brefonna og skøytet oss ned til høyde 1648. Det var vardet ned til Grønevatna, men ikke gått nok til at det hadde dannet seg noen sti. Vi fant etter hvert igjen Geir som var fornøyd med dagens fisking

Optimister Det var fortsatt halvt skumt og stille, og gradestokken viste -9º, da Roger og jeg parkerte bilen på Sota seter i Ostradalen litt før kl. 0630 på lørdagsmorran. Fem minutter senere la vi iveg sørøstover og opp brattlia retning Sottjenna ca. 700 hm høgere oppe. Vårt mål var Holåtindene nordvest i Breheimen, som vi tenkte gå via Vestre/2039, over Midtre/2047 og til Austre/2043, sistnevnte også kalt Tussetind. Været var opplett og fint, og en svak morgenrøde hvilte allerede på himmelranda idet vi forlot setervangen, hvor vi fulgte et slitent og hardfrosset skutespor en bit opp gjennom fjellfuruskogen. Snart dreide sporet ut til venstre, mens vi tok i veg på jomfruelig og krasen snø direkte opp bratta. Om litt tok fjellkammene bak oss, på motsatt side av dalen og Liavatnet, farge av de første solstrålene, mens vi jabbet trottig på oppover lia. Snøen bar heldigvis godt gjennom skogen. Lenger oppe krysser vi skuterléden igjen, og skjønner at dette er løypa over til Nørdstedalsseter. Vi var begge godt varme da vi nådde dalbrekket, og kunne nyte utsikten nedatt til Liavatnet og setervangen, samt fjella NV for dalen, der Søverhøi/1690 allerede nå hadde mistet solfargen sin, og det hele langsomt sloknet under en stadig mer tilgrånende himmel. Værmeldinga tilsa perioder m/ pent vær nord i fjellheimen, og kuling og snøbyger lenger sør i landet. Hvilket vi mente skulle passe vårt turmål bra, så vi var optimistiske som vanlig! Men sola forsvant når vi nådde Sottjenna, og en sur vind dro inn fra sørvest… Væromslag Vi hadde nå øyekontakt med Tundradalskyrkja/1970 der framme i sør, men toppen var vekk i et lavt skydekke som klengte seg fast rundt toppen. Vi krysset over isen på tjenna, og tok en kort rast ved noen digre stener ved søndre stranda på øvre Sottjennet/1464. Det snodde kaldt langs isflata, så vi drøyde ikke lenge der. Det er langt innover til Holåtindene der inne, og terrenget innover dit er temmelig kupert. Et sted stoppet vi og beskuet halvt misfornøyde den tunge gråladden som skjulte høgfjella der framme. Vi så kun den vestre foten av Vestre/2039, mens ytre Gjelhøi/1943 fortsatt gikk klar av skybankene. Etter en del gåing opp og ned, nådde vi så enden av Tundradalen, hvor for øvrig dagens siste bilde ble tatt. Bare det sier vel sitt om hva som var i vente… To verdener Endelig krysset vi så den lille brefonna i Tundradalsbotnen, og opp på det siste høydedraget før Grøntjennet/1518, litt nord for høyde 1591. Over høydedraget blåste det hardt, og et grovkornet snødrev formelig freste mot klea da vi slapp oss ned på isen på Grøntjennet. Vinden var mild, og dannet litt finperlet vann oppå snøflata, slik at fellene begynte å ise mens vi gikk rett sørover isflata. Vi tenkte å gå opp den smale bretunga beliggende mellom Vestre Holåtind /2039 og ytre Gjelhøi/1943, og som går helt ned til tjennskanten i sørøstre vika på tjennet. Videre skulle vi så følge bretunga til bandet mellom de to toppene, og så dreie opp mot Vestre/2039 derfra. Vi regnet med at isingen under skia ville gi seg med vunnet høyde, slik at tyggingen av de drøyt 500 høydemetrene som gjensto ikke skulle bli fullt så tung. Vi peste oss langsomt opp brebratta, man merker jo at det har vært lite med turer gjennom vinteren! Men isingen gir seg ikke, og fortsatt halvveis oppe i stigningen bemerker vi at snøfillene som nå kommer fykende med vinden smelter selv på stålstavene, som blir perlevåte av smeltet snø. Foran og over oss aner vi bandet, men toppene er nå borte i et lavt sopende skydekke, bare ytre Gjelhøi/1943 kan flekkvis anes til og fra gjennom det drivende skysopet. Omsider når vi så bandet mellom Vestre/2039 og ytre Gjelhøi/1943. Derfra tar vi en kompasskurs mot toppunktet på Vestre/2039 - og går samtidig inn i en helt annen verden. Vi labber motvinds rett inn i uværet, for her tiltar vinden til liten kuling, det snør vannrett, det gror til med grautskodde, og vi befinner oss brått i en altoppslukende og total whiteout. På kanten… Sikten er nå nede i 3-5 meter, alt er totalt konturløst, og vi mer aner bakkehelningen gjennom balansesans og ski enn at vi ser den. Vi mener stedvis å sanse en nær usynlig kontrastlinje på vår høyre side, der altså fonnkanten på fjellkammen går. Hvor langt det er ned vet vi ikke, men jeg antar et fall på 20-40 meter ned på det hylbratte brehenget i fjellveggen nedenfor. Men fatalt hadde det nok ikke vært, idet "unnarennet" var snødekt og jevnt, det hadde vi sett nedenfra på tur opp. Steg for steg føtter vi oss fram, og forsøker hele tiden å føle på bakkehelningen ved å bruke stavene som blindestokker. Terrenget heller svakt vekk fra fonnkanten, slik at den høyre staven da tar bakken en 10-30 cm før den venstre. Jeg går først, meget smått og forsiktig, og prodder konsekvent stavspissene ned litt foran skituppene, og så langt ut til sidene som jeg når. Med ett holder jeg på å tryne , idet høyrestaven min rett og slett bare forsvinner, helt uten motstand, rett ned i løse lufta..! Jeg har altså intet på min høyre side, og jeg ser fortsatt ikke kanten, selv når jeg nå vet at den er der! Jeg vinkler tvert til venstre, og forsøker å unngå å sette noen som helst markering i tyngdeoverføringen på skia, i tilfelle jeg skulle stå på et skavleoverheng. Hvorvidt dette bare var en lokal skavlekam inne på ryggen, eller om det faktisk var fonnkanten på selve fjellkammen, det vites ikke. Men i ettertid liker jeg helst å tenke at det var det første… Etterpå trakk vi 5m venstre, og føttet oss langsomt videre, helt til terrenget helte unna oss i alle himmelretninger. Vi ringet litt rundt toppunktet for å forsikre oss om at dette vitterlig var toppen, før vi reverserte tilbake langs samme kompasslinje som vi kom. Skispora våre var stort sett allerede borte og usynlige i lysteppet, men vi fant hist og pist hullene etter våre egne stavpigger, som innimellom syntes som blåsvarte småhull i snødekket. Etter en følsom og ytterst forsiktig retur, dukket vi så ned under skydekket, og bandet mot ytre Gjelhøi kom tilsyne igjen. Avblåst Etter dette er vi skjønt enige om Vestre/2039 blir dagens eneste topp . Det er fullstendig vettlaust å ta i veg videre innover nå, sjøl om det meste av jobben er gjort, og både Midtre/2047 og Austre/2043 begge ligger fristende nær, og med små høydeforskjeller også. Så vi aker istedet raskt nedatt på Grøntjennet/1518, for derfra å følge samme veg hjem som vi kom. Over bandet nord for 1591-høyden blåser det fortsatt så én nesten går overende, og bak oss ruger fortsatt uværet blygrått og tungt over høgurene. Nedunder 1900 moh er det dog levelig, så vi vandrer med freidig mot helt tilbake til dalbrekket ovenfor Sota. Der suser vi så på mjuk snø nedatt til vi krysser skutersporet på ny, og følger så dette til dals. Ned lia er det bratt, og å ploge ned det trange og trauformede skutersporet var ikke bare enkelt. Med krampe i hofte- og lårmuskler, var det som å skulle ploge ned ei bratt vannsklie i et badeland! Prøv det, den som vil! Ca. 26 km og 1600 hm var unnagjort, og 8t 50min godt brukt. Men vi fikk da en 2k i dag også, etter en vandring litt sånn på kanten -

Offergaven Værkartet for helga så mer ut som ei løvetanneng enn ei værmelding, og Nils sendte meg en sms om at nå måtte jeg bare dra! Og målet var gitt, det var atter en gang Hestbrepiggene, mot atter en kamp med områdets grinete og uberegnelige værgud. Dog så jeg at andre på FF håpte jeg skulle bli hjemme, i redsel for at mitt blotte nærvær skulle ødelegge deres eller andres turmuligheter… Men min egennyttige og hensynsløse avgjørelse om tur ble likevel tatt - come what may! Halvmånen lyste blank høgt oppe på vesthimmelen, da jeg i mørket stoppet bilen på Netosetra litt før kl. 24 på natta. Ute var det mildt og vindstille, og i nattestillheten fyltes dalen av den sjoende lyden av rennende vann, som siklet, surklet, klukket og rant nedover lia rundt setra. Jeg hadde planer om å sove en 2-3 timer i bilen før jeg gikk, men var ikke et fnugg trøtt, så jeg ville vel helst bare bli liggende å vri meg uten å få sove. Jeg bestemte meg derfor for heller å gå på direkten, så jeg festet skia på sekken, og gjorde meg klar til å gå. Da oppdager jeg at jeg har glemt igjen all mat hjemme! Alt jeg har i bilen er en liten halvspist pose potetgull, samt en fingerstor sjokoladebit. Jeg forbanner meg sjøl opp og ned, før jeg fester skia på sekken og er klar til å ta iveg opp den snøbare bratte lia. Dette skal bli en slankekur som eksperten Grethe Rhode bare kan se langt etter! Men før jeg går gjennomfører jeg mitt snedig planlagte sjekketriks mot værguden, og ofrer en fin sjokoladebit på en pyramideformet sten attmed bilen, en Fruktnøttbit med hele to rosiner inni! Lia var like uvegsom på barmark som før, vassjuk, ulendt, hølete, og med skrevshøgt knoklete kjerr av bresk, viju og kjerringris. Heldigvis maktet månen å lyse opp til et brukelig ganglys, og jeg kunne ane min egen skygge utover bakken, der jeg med skistavene til hjelp sloss meg opp gjennom krattjungel og vasshøl i nattemørket. Endelig nådde jeg de første snøleiene, som var opptil meteren djupe, og pill råtne. Etter nærmest å ha knegått noen slike, kunne jeg omsider ta på skia, og føttet meg forsiktig videre på snø som kun så vidt bar meg. Her kom jeg på at også solbrillene lå igjen, på dashbordet i bilen… Vårnatt Vel oppe på flyene fant jeg skispor, antakelig døgngamle, som jeg skulle komme til å følge mer eller mindre hele turen. Noen hadde tydeligvis hatt samme intensjoner som meg. En mild og svak nordøstlig trekk pustet nedover flya, og månens blåbleke lampe glitret i våt snø over fjellene, mens ei enslig heilo fløytet vemodig ute på snøflatene vestover mot Geitåa et sted. I nord levde et svakt turkis lys lavt på himmelen gjennom natta, og stadig hørtes lyden av rennende vann under snøen. Jamt og trutt vant jeg høgdemeter og distanse i retning Høgset/2105, jeg gikk bevisst ikke hardt, for ikke å gå tom for tidlig. Ikke bra det, når påfyll ikke var å få... Rutevalget mitt var over Høgset, videre til Ø2/2132, M1/2160, egga over Nordre/2131 til Store/2172, deretter M2/2143 og Låven/2012. Da jeg nådde foten av Høgsetbreen, trakk jeg denne gangen ikke opp på ryggen SV for denne, men fulgte i stedet den faste fine breflaten innover, og gikk opp snøbratta til ryggen først innunder den første av de to hamrene på ca. 2000 moh, et godt stykke oppe på ryggen. Vel forbi disse gjensto kun siste bakken opp til Høgset/2105, og i øst rødmet nå en ny dag lavt på horisonten over Lomsegga. Klokka var blitt 04, og det gjensto en time til soloppgang. Etter noen bilder, tuslet jeg til topps, og sto så ved varden for tredje gang. Forrige gang var på dagen for et år siden, 7. mai i fjor, da sammen med Julia, Morten og Roger (http://www.fjellforum.com/viewtopic.php?t=2858). Jeg ville rekke soloppgangen på Ø2/2132, og gikk raskt videre dit. Og la det være sagt igjen, Høgset har en PF, men om den når 10 m vet jeg ikke. Over ryggen mot Ø2 frisknet vinden litt, og snudde diamentralt fra NØ til SV, og forble slik resten av dagen. Det lysnet raskt, mens jeg på Ø2 ventet på sola i 20 min. Jeg tok ikke sjansen på å gå videre mot M1, og så misse soloppgangen mellom to topper… En natt forbi - og i en verden skapt av skyggeblått og morgenrøde, skred så sola inn i vårmorgenen over Moldulhøe kl. 0457. Fantastisk nydelig, men lufta var så disig at den ikke maktet å farge landskapet særlig, men selve solskiva var til gjengjeld så blodrød som den kan bli. Bak meg skinte skavlekantene over Heimstebrean blekrosa i morralyset, mens sjølve breflata fortsatt lå i slagskyggen av Ø2/2132, som jeg sto på. Jeg nøt stunden, og plukket et og annet bilde rundt omkring, før sola hvitnet med nyvunnet høyde, og det var på tide å rusle videre mot M1/2160, som nå skinte i medlyset mot vest. Jeg forhastet meg ikke, dagen var nyfødt, og jeg var på himmelranda for lenge siden. Stadig finvær, men så hadde jeg ikke yppet meg på M1 enda heller da… Sola flommet over fjellheimen, og jeg nøt synet av breflata under meg, og synet av egga fra M1 over Nordre mot Store. Tuslet så videre, og stoppet rett som det var for et bilde eller to. En liten skydott ség forbi sola, og i den disige lufta sto solstrålene som tjukke hvite bunter ut av skyskyggen. I sør var Jotunheimen med Skarstind og Galdhøpiggen nesten usynlige i landdisen, og nede i Bøverdalen lå en ugjennomtrengelig gråbrun smog, som så rett og slett usunn ut. Om litt sto jeg for femte gang på M1 - men denne gangen skant sola fortsatt! Jeg smilte for meg selv, storkoste meg, og det samme gjorde tydeligvis værguden med sjokoladebiten sin! Ingenmannsland Jeg la igjen skia ved starten på egga ut mot Nordre/2131, og planen var å følge denne ut dit. Egga var halvt og ujevnt snødekt, så jeg valgte å ta på stegjern, og tok iveg med isøksa i neven. Snødekket besto stort sett av noen tjukke sukrede puter, som brast og ók av egga bare ved lett berøring. De etterlot seg kun en såle av nediset klippe, der sprekker og hull var fylt av is, noe som ga minimalt med grep eller håndtak. Samtidig var isglasuren for tynn til å gi stegjerna feste, så disse bare krafset og glapp på bart berg. Jeg så at noen hadde gått på snøbruene nedunder egga på østsiden, men selv befant jeg meg i sporløst ingenmannsland oppe på egga. Jeg klorte meg utover til cruxet, ei 4-5 m høg haitann halvveis ute på strekningen mot Nordre. Der fantes ingen annen mulighet enn å krype rett over langs den 40 cm tjukke skarpkanten, med 200 nær vertikale meter ned på vestsiden, og 40 meter på motsatt. Men jeg kunne hverken se eller sjekke ”nedfarten” på baksiden, og valgte siden jeg var alene å droppe hele stuntet. Jeg gikk derfor 20 m tilbake, og ned på snøbruene innunder østsiden. Disse var brede og faste som autostradaer, og derfra kløv jeg så opp på N/2131 litt lenger nord langsmed egga. Flere bilder, og deretter videre ned bratte snøbakker til bandet mot Store/2172. Jeg fulgte her sporene fra de som hadde gått der før meg, også de uten ski. På bandet la jeg fra meg sekken, og tok kun med fotobagen til topps. Der oppe satt ei lita heipiplerke ved varden, en tålmodig liten trekkfugl i et fortsatt helhvitt vinterlandskap. Lufta var særs disig, og ødela halvt utsikten mot Hestdalshøgda og Holåtindene. Jeg tuslet noen meter NØ og tok et par bilder tilbake på Høgset, for bare å dokumentere den smule PF den måtte ha, noe som syntes klart herfra. Deretter var det å rusle nedatt til sekken, og jeg valgte nå å gå snøbruene langs egga hele vegen tilbake til M1. "Matpauser" Nesten tilbake på M1, valgte jeg å ta en "matpause" på en noenlunde lun plass, i solsida på østsiden av egga. Vel, ikke noe å bli mett på akkurat, men en neve med potetgull, og et par desiliter vannblandet eplejuice fikk gjøre nytten. Deretter på’n igjen, oppatt på M1, for sjette gang nå, på med skia, og vestover mot M2/2143. Ute på bandet mot denne dukket V1/2051 og V2/2139 opp, der særlig østflanken på V2 var helhvit og fin. Kampeskavler hang langs stupbrekket mot Ytstebreen nordafor meg, og snørennene i Låven/2012 lyste kritthvite i solskinnet. Her var det bare å nøde på, stadig langs sporene fra dagen før, og etter et par bilder fra M2 gjennom landrøyken mot Holåtinder og Vestraste Hestbrepigg/2078, kastet jeg igjen av meg sekken og skled ned til bandet mot Låven. Denne var i praksis bar, så her var det atter å legge igjen skia, og fotgå steinrøysa til topps. Et par kjappe bilder, tilbake til skia, og jabbe iveg opp igjen til sekken ved toppen på M2. Her inntok jeg et nytt megamåltid, bestående av en fingerstor sjokoladebit, bare litt større enn værguden sin . Men utfra værforholdene, så angret jeg jo ikke på at jeg hadde gitt bort litt da! På hekta Så gjensto kun hjemturen. Tida gikk fort, og klokka var blitt over 13. Så jeg labbet trøstig i veg østover, og nådde etter hvert M1 - for sjuende gang! Jeg sto så ved varden, jeg tipper for kanskje siste gang, og sa høgt ”Takk for meg”, før jeg strøk ned til bandet mot Ø2, der jeg normalt har sluppet meg videre ned bretunga i sørveggen, og ned i Geitdalen. Nå var jeg skeptisk til dette, mistenkte at snøen der nede på 16-1700 moh var blitt råtten i varmen. Jeg myste ned på Høybreavatnet, som lå lett gråvatret og skjoldete langt der nede, tegn som indikerte overvann under snøflaten. Lenger øst lyste et lite turkis vannøye i et bekkedrag. Jeg tenkte ”Hmmm - tror jeg dropper dette gitt”, og valgte i stedet å returnere langs ruta jeg hadde kommet opp, langs himmelranda tilbake over Ø2 og Høgset. Det er jeg glad jeg gjorde, for turen den flate halvmila ut Geitdalen hadde blitt et helvete, for det viste seg at snøen var blitt ren skumsnø alt fra ca. 1650 moh, ja faktisk var det i sørsida på Høgset søkkløst helt opp til 2100 moh. Jeg kjørte her ned selveste brebratta innved den østvendte stupveggen på Høgset, der overflata nå var våt og solmjuk. Enkelt og greit å svinge seg nedover, for så å skli breen helt ut og ned til morenene på c. 1650 moh. Like etter gikk jeg dønn til bunns i skumsnøen, og fryktet en lang blytung vassing, ut den lange hellende flya, de tre siste kilometrene til dalbrekket. Men det bar heeelt på håret! Ved å stå med total likevekt på begge skia, lett tilbakelent, og med dunlette padlende stavtak, klarte jeg faktisk så vidt å holde meg oppå i medbakken, turde nesten ikke å trekke pusten! Endelig nede ved barbakken igjen, var det på’n igjen med å vasse i smeltevann, kjerr, samt et og annet seiglivet snøhøl, og om litt så jeg endelig bilen langt der nede i dalbunnen. Solsida var kokvarm, og jeg med Goretex, ullsokker, lang underbukse og fleecegenser svettet like mye som småbekkene omkring meg. Her først (og takk for det!) ble jeg brått tom og slapp, hadde jo nå gått i 16 timer på to never potetgull og en sjokoladebit, og to liter drikke. En halv time senere var jeg endelig ved bilen. Hadde fått slite med et par km til tror jeg . Jeg vrengte av meg klær gjennomvåte av svette, og nesten stupte ned i den sprudlende flombekken like ved. Gjett om det var herlig å duppe føttene i det iskalde vannet! Ca. 28 km, 2000 hm sharp, og 7 2k-topper besøkt (inkl. tvilsomme Høgset da), hvorav 4 nye! Fire av toppene var besøkt to ganger gjennom dagen, så alt i alt 11 2k-besøk altså. Og på toppen av alt - på M1 for sjuende (og siste?) gang! Et gudsbenådet sjekketriks! Yes! Dagen var reddet. Hestbrepiggene erobret. Offergaven og et bokstavelig talt (vær)gudsbenådet sjekketriks hadde slått til! Vel kan man si at værmeldinga også var god, men det har jeg sett før, uten at det har hjulpet stort... Jeg vet nemlig at sjekketrikset funket, for da jeg kom tilbake til offerstenen ved bilen, ja da var sjokoladebiten borte..! Hehe, så får jeg bare håpe da, at Morten ikke skuler rart på meg, hvis jeg ved neste høve skulle komme til å by Julia på en sjokoladebit! For ikke å snakke om hvis jeg skulle by ham en! Og det føles godt å endelig kunne stryke i hvert fall én ting fra lista over ting som ikke passer sammen; så som levergryte med marsipanlokk, buljong m/ hembrent, Panda og appelsiner - eller eaa og Hestbrepigger! Og PS: Grethe Rhode - gå og legg deg!

Fra Ormtjernkampen nasjonalpark og Hestdalshøgdi 2091 moh. i Skjåk:

I min iver etter å komme på tur så tolket jeg meterologenes dobbeltkommunikasjon og tvetydige signaler ytterst positivt noe som resulterte i avreise fra Skrautvål kl. 16 på fredag. En is på Beitostølen like etterpå var vel turens mest sommerlige aktivitet. Juvasshytta Vi fór rett opp til Juvasshytta hvor tåka lå klamt over toppene og sikten var ned mot null. Temperaturen var nok om mulig enda lenger ned mot null og snøfillene danset elegant gjennom luften båret av en kraftig nordvest. 5 solgte Jotunheimkalendere på Juvass var i alle fall litt igjen for bompengene, selv om den egentlige planen var å stå opp 03.00 og fotografere Piggen ved soloppgang. Vi slo opp teltet et par km nedenfor Juvass. Da klokka ringte litt før 3 ga en rask titt ut av teltet tillatelse til å sove videre. Kl. 8 var det imidlertid slutt på sovingen da "gjengen" bestående av en 20-30 skikåte alpinbomser kom dundrende forbi i 70 på den skrale fjellvegen. "Unna vei, her kommer vi og skal stå på ski!" For oss var det pakking av telt og fokus på del 2 av turen - En bestigning av Hestdalshøgde. Hestdalshøgde Bortgjemt, litt anonymt og traust, finner man denne toppen i den nordlige delen av Breheimen mellom Tundradalen og Lundadalen. For de fleste er toppen et skibekjentskap, men vi ville altså prøve oss til fots. Navnet skulle kanskje tilsi at det lå en Hestdal innunder fjellet, men etter nitidi søking på kartet fant vi ikke andre navn enn Lundadalen, Grjotådalen og Tundradalen rundt fjellet, så hvor kommer navnet fra?? Vi var uskre på i hvilken grad veien inn Tundradalen var farbar og hadde for sikkerhetsskyld hivd inn syklene i bilen, men veien for gild og fin den. Akkurat passe bred for et kjøretøy og kjørbar bare man puttet 40 kroner i bomkassa som stod like etter avkjørselen fra Rv. 15. Den siste kilometeren inn mot setra minnet det mer om anleggsvei enn bomvei, men for øvrig var veien fin den og syklene kunne ligge urørt baki varerommet. Været var makabert skuffende. Skyer og kraftig vind kom hamrende inn fra vest og kladdet seg til rundt hver eneste topp over 2000 meter. Et og annet solgløtt ga likevel en flik av håp. Vi marsjet i vei den bratt skråningen rett ovenfor setra og innover de flate flyene mot toppen som vi mente måtte befinne seg et sted oppi tåka der. Vi klarte å unngå snøen til nesten 1600 moh, og da var det jevnt slutt. Likevel, dette var årets første fottur høyt til fjells noe som alltid er så deilig. Alt må oppdages på nytt: Duften av lyng, mose og fjellkratt. Lyden av 1000 bekker som sildrer på alle kanter. Nærkontakt med steinur og kunsten å finne de steinene som ligger stille, noe som er en vanskelig øvelse etter en vinter uten trening. Våryre småfugl med imponerende flyoppvisninger og godt kamuflerte Heiloer som kun gjenkjennes på den karakteristiske "sangen". I skaret like før vi nådde overgangen til Grjotådalen gikk vi ut på snøen og trasket i denne oppover i siden under høyde 1726 og siden med stø kurs mot "Høgden". I korte øyeblikk lettet tåka såpass på sløret at vi fikk sett topphvelvingen med snøskavler og stupbratte sortvegger til venstre. Greit å passe seg for disse om vi skulle komme inn i tett-tåka selv. Snøen var kompakt og fin å gå på, kun i nærheten av oppstikkende stein "oppdaget" vi elskverdige, meterdype lag med råtten snø. Etter hvert var det bare oss, og et hvitt lærret. Snø og himmel gikk i ett: Vi var innhyllet i topp-skyene. Vinden dundret forbi med uforminsket styrke og den våte gammelsnøen ble stedvis avløst av tørr nysnø. Det hele ble ledsaget av den vinterlige, suselyden fra tørre snøpartikler som feier over snøflatene. Ikke rart at det oppstår breer visse steder nei: Selv 25.juni feide snøen over flatene med stø kurs mot brebassenget litt lenger til venstre der den faller ned innunder leveggen og stables meterdyp, selv på "sommerdager". Vi fulgte den brefonna til høyre for selve bregjelet opp til toppen og fant varden på 2085 relativt greit. Herfra ble det en slitsom marsj bort til 2091. Snøflata på toppen var i motsetning til oppstigningen kav råtten og vi sank nedi til skrittet omtrent for hvert annet skritt. For å gjøre en allerede alt for lang historie ikke så mye lenger. Været holdt seg konstant uggent, og vi returnerte relativt raskt til Tundradalen vår, mot kveldinga begynte det selvsagt så smått å klarne opp, men heldigvis ikke like drepende kraftig som 7.mai (husker du Erik). Det er et eller annet med meg og Breheimen altså (bomturer). I kveldinga kjørt vi over Valdresflye i strålende vær. De fotografiske høydepunktene var bildeserier fra elvene Bøvra gjennom Lom og Sjoa ved Maurvangen. De var enormt brunstige, det er helt sprøtt å oppleve en flomstor breelv tordne frem på denne måten. Ikke bare er det mye mer vann i større bredde, men hele bevegelsesmønsteret er annerledes. Det formelig syder og koker uti der. Dette var nok noe nær toppen i år. Å sammenligne med en vanlig sommerslapp utgave av de samme elvene blir som å sammenligne en lufttom ballong med en som er sprekkferdig full av luft. Apropos ballonger og luft, over flya stod to politibetjenter og koste seg i den vakre fjellnaturen mens de kommanderte bilister til å blåse i plastrøret sitt. Første gang jeg har opplevd uniformerte onkler på post så høyt til fjells.

Her følger en bilderapport fra tur i Breheimen. Enjoy. GunnarF.