Søk i nettsamfunnet

Da er årets ukestur planlagt, og avreise er bestemt til i morgen etter å ha fulgt værmeldingen hele uken. Turen starter på lørdag med tur til Galdhøpiggen over breen, og ned til Spiterstulen for overnatting. Søndag går vi til Glitterheim via Glittertind. Mandag Hestlægerhøe til Gjendesheim eller Memurubu for overnatting. Tirsdag står Besseggen for tur, og jeg tenker at det vil være mindre folk som går fra Gjendesheim til Memurubu enn omvendt, så er mest lysten på den turen, og ta båten til Gjendebu. Onsdag tenker jeg for min del det er på sin plass med en hviledag, men også mulighet for turkameraten min å gå bukkelægret om han har veldig lyst og har mye ork i beina. Torsdag tror jeg blir tøff, ettersom vi allerede har gått langt, høyt og bratt. Da går vi fra Gjendebu tilbake til Spiterstulen. Da tror jeg det skal bli helt greit å benytte seg av basseng og badstu før turen går tilbake til Bergen på fredag Hvis noen har gode tips til turen, fine avstikkere osv mottas det med takk!

Endelig anledning til heiatur i høyden. Denne søndagen ble det tur til Sandvatn. Forrige uke ble det Blåfjellenden to ganger, men denne uka.... Vi ble to. Bernt er i Sverige på sykkeltur. Det var litt yr/regn på ruta oppover. Ved Lortabu var det 8 grader og vind. Litt surt. Vi ble selvsagt varme oppover bakkene i Lysebrekka. Og jakken kom av - for resten av turen. Det var fortsatt fenner på de vanlige plassene, men jeg kan huse noen år med betydelig mer snø så pass tidlig i esongen. Det lå selvsagt en fonn der det lå snø til oktober i fjor, men også denne fonna var liten, og vil sikkert forsvinne omtrent før juli. Det hadde regnet om natta, og det var litt sorpet innover. Det gikk likevel greit. Vi møtte noen som var på vei ned, og stoppet for en liten prat. Vi ventet å møte gjengen fra Blåfjellenden. De skulle ned til Lortabu. Det viste seg at de hadde gått innom Mohidler. De hadde hatt litt problemer med å finne fram, men fant omsider inngangen. Det ble igjen en liten stopp, før vi fortsatte mot hytta. Det var en del mørke skyer rundt oss, men i nord så det ut til å klare opp. Vi spiste og gikk, ikke mer enn en halv time pause. På vei tilbake, kom sola. Det ble en fin tur tilbake. Med trekken bakfra og sola i ansiktet. Temperaturen ble adskillig høyere enn da vi startet. Nå er det fortsatt tungt etter trening og to dager på tur. Selv om turene fredag lørdag er forholdsvis korte, så hjelper det ikke akkurat å jobbe et par timer i tillegg hver dag. Det går heldigvis nedover det siste stykket, og det er enklere og lettere enn å gå opp. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Tar sjangsen på å starte en ny pakkliste-tråd, å håper på noen tips. Har ikke veldig mye erfaring når det gjelder langturer, men begynner å komme meg, men vil såklart lære mer. Første året kompisgjengen var i femundsmarka, planla vi en ukestur, med det resultat at sekken kom seg på hele 35kg. Hvordan jeg fikk alt det i en 65l sekk, er fremdeles ett mysterium. (Mulig min lastebilkariere har litt å si) Uansett, på de siste turene har sekken vært på rundt 20-25kg, men da har vi kun vært på 5-7 dagers turer. Så nå som en 12 dagerstur i femundsmarka er under oppseiling (reiser 23. Juni) så tenkte jeg å søke ekspertråd på pakklista mi, som er som følger; KLÆR; (i sekk og på kropp) -3par ullsokker, 2 tynne å 1 tykke -Fleece bukse -Ull-longs -2 boksere (ikke Muhamed Ali) -2 T-skjorter -1 ull undertøy-topp -1 Fleecejakke -1 Bomullsgenser (college) -1 Allværsjakke -1par hansker -1 lue -1par gamasjer UTSTYR; -Tarp -Telt -Sovepose -Liggeunderlag -20m paracord -Kniv -Leatherman -Primus -Kjele -Bestikk -Lighter -Fyrstikker -Ducktape -dSLR -Batteri -Hodelykt -Thermos/Kopp -Vannflaske -Skrivesaker -Stearinlys (kube) -Fiskeutstyr -Kart/Kompass -Bok -Førstehjelpsutstyr Mat har jeg ikke kommet fram til ennda, da flere ting er i testfasen. Er ikke noe gramjeger, og gidder ikke legge mye penger i utstyr, da det ikke er så ofte på tur. Sikker mye jeg kan ta vekk, og mulig det er noe som mangler. Noen som har innspill?

Jeg kjøpte huset etter mine besteforeldre for 11 år siden og nylig kom jeg over en kanne med 6 liter grønn parafin etter de. Jeg filtrerte parafinen og fyrte opp Hikeren, det blir parafin på primusen en god stund fremover nå Tømmer parafin over på annen kanne: Filtrerte parafinen gjennom kaffefilter: Pen flamme med den gamle parafinen: Sent from my iPhone using Tapatalk

Starta fra Tyinstølen p-plass ca kl 10.30 i minus 20 omtrent. Vindstille og skyfritt. Mange spor av skred fra noen dager tidligere. Nå var neppe skredfaren så stor. Til dels is og skare. Nådde Galden kl 11.18 og kunne ta av skifellene. Herlig utsikt mot et solbadet Jotunheimen. På knakende skare (litt ekkelt i grunn) i skyggen over Nedre Årdalsvannet, og så over til Øvre. Her måtte balaklavaen fram også, da jeg fikk svak motvind. Det var nok drøyt 20 blå. Sjekket at Slettningsbu var i ok stand, siden den på papiret var "stengt." Spadde fram døra og sleit litt med låsen, som var bunntæla. Ved og mat i overflod i stua her! Drakk litt varm drikke, og la ut på tur videre i sola. Gikk fortsatt uten feller opp på Svarteknippa, som ble nådd kl 13.26, og følte nærkontakt med Hurrungane, badet i lav januarsol. For et syn - og for et liv! Skled ned i sørlig retning, og kom snart i skyggen av Slettningsegge. Nå var det på med skifellene, som ble grundig teipet fast i kulda! Så vidt det funka med teipen også! Nådde toppen kl 14.28, med enda litt bedre utsikt til Hurrungane. Syntes jeg hørte en hund, og oppdaget etterhvert folk på Svarteknippa, som jeg var på for bare en time siden. Skled så lett ned mot NØ, og over vannet tilbake til Slettningsbu, hvor det jammen var godt å komme inn, selv om det var -15 inni stua også! Ca 5 timers tur i dag. Absolutt alle gjøremål ble i de første to timene sentrert rundt den varme ovnen, selve symbolet på livet i en iskald snøverden. Brukte 1 time på å fyre slik at varmen kom over frysepunktet i stua. Etter ytterligere en time var det blitt 7 varme grader. Sengetøyet ble tidlig hengt fram foran ovnen, og boksmaten ble forhåndstint på ovnen. Alt sentreres om en varm oven i en slik stund, men jeg glemte zalo-flaska. Vondt å vaske opp etter joikakakene når såpa omtrent er is! NESTE DAG Våkna søndag kl 6.00 i Slettningsbu og syntes det var voldsomt kaldt; +2 inne i hytta, ja. Utenfor var det nok -25. Sånn blir det når en ikke sitter oppe og fyrer om natta. Kvart på ni i det gryende morgenlyset var jeg klar på skiene, og syntes i grunn ikke det virket så skrekkelig kaldt, selv om alt tydet på at det var godt under 20 minus. Etter en halvtime fikk jeg et nydelige glimt av Austanbottinden i magisk lilla lys - herlig. Gikk uten feller, men det gikk veldig sakte da, syntes jeg. Grønnvoksen ga dårlig feste, og blåvoksen (som gav bedre) ble fort slitt av. Høyt opp på Sletterustvatnet SØ møtte jeg endelig sola, og kl 10.03 sto jeg på toppen, med fabelaktig utsikt mot Hurrungane i morgensol - igjen. Vindstille var det også, og bare å nyte livet. Tenkte så å gå på beina rett ned bratta i sør, men det ble altfor bratt, og så ble det å skli nedover i en stor bue mot vest. Opp mot Skjeltrene teipet jeg igjen skifellene på skia, og det holdt akkurat til jeg nådde toppen kl 11.30. Da jeg så på gps-en at det var 9 km tilbake til p-plassen i luftlinje, skjønte jeg at jeg ikke hadde all verden med tid. Over vannene i øst gikk det ganske radig, selv om gliden ikke var noe særlig å snakke om. Verre ble det å krysse utallige fonner og skavler skapt av vinden nord for Bjørdalsnøse. Små ubetydelige "smultringer" på kartet er ofte langt større hindringer i virkeligheten, og i alle fall med ski på beina. Tida gikk og jeg skjønte at det var en riktig beslutning ikke å gå oppom noen flere topper underveis. Mot slutten ble det riktig kaldt og jeg gikk på beina ned de siste bakkene til bilen, som stod parkert på Tyinstølen p-plass siden lyset var så flatt og bakken så bratt og isete. Det mest spennende nå, var om jeg fikk start på motoren. Det lød skrekkelig tungt, men så kom den i gang, heldigvis. -23 grader sa termometeret. Min klart kaldeste langtur på ski - likevel: Vindjakka forble i sekken begge dagene!

junior som er 3.5 år (fyller i april) og tenkte og kjøpe en islabikes tli han men er veldig i tvil på 16 eller 14. http://www.islabikes.co.uk/bike_pages/cnoc16.html ut fra Islabikes http://www.islabikes.co.uk/bike_pages/pdfs/sizes/Size_Chart12AW_web-c2.pdf er det minimum 42 mellom beina han er nå 41.5 (men er jo litt igjen til april/sommer) høyde hans er 101 cm. Det er den føeste "skiklige" sykkelen hans,har kun hat balanse sykkel (ca samme som den her http://www.islabikes.co.uk/bike_pages/rothan.html) utrolig fornøg med den forøvrig kan anbefales på den sterkes. 16 blir kanskje litt stor? er vel kansje enklerer får han med 14 spesielt siden det er første sykkelen? ville jo vært kjekt om han kunne brukt sykkelen 2 år men vet ikke om det er slik att man må kjøpe ny hvert år "heldighvis" han har en liten bor (som er 5 mnd nå) som kan arve sykkelen slik att inkjøpe er mulig og forsvare får sjefen i huset

Helga den 12-14.okt var jeg på en rundtur i Trollheimen hvor utgangspunkt var teltovernatting på toppen av Snota. Startet fra Vindøldalen opp til Vindølbu og videre til Breiskaret mot Snota/Trollheimshytta. Fulgte DNT-sti her. Over tregrensa er det en god del snø nå, og jeg tror nok ikke det er så veldig lurt å vende til Trollheimen i disse dager, la heller vinteren komme først. Det er veldig glatt og isete, for mye snø til å komme seg på de høye toppene uten ski og veldig skarete føre på vindutsatte plasser. Hadde en nydelig tur med nydelig vær, var helt alene (med kjæresten da), og campet på toppen av Skrøåfjellet 1057m.o.h! Glemte både innertelt OG plugger! Selvfølgelig blåste det opp utover kvelden og ble en riktig spennende natt! For å lese alt om turen og se bilder samt snøforhold i Trollheimen, se: http://tonjeblomseth...rollheimen.html

Er det noen positive turglade jenter her inne som har lyst til å blime meg og mine 2 hunder å gå trekanten neste helg? Er evt åpen for andre fjellturer også.. Jeg er ei omgjengelig og snill jente på 28 år, elsker å gå i fjellet, forøvrig litt lei av å gå alene...... Rop ut om du vil være med, evt om du har andre turforslag!

Etter klatrekurs i Lom/Hurrungane har jeg 2 dager til rådighet før jeg blir hentet. Jeg vil gjerne prøve meg på noen topper, og kunne tenke meg turfølge. Vil helst unngå å dra alene + at det begrenser turvalget ganske mye. Skagastølstindane er hovedønsket, men jeg har også lyst til å bestige andre topper i området. Siden jeg kommer rett fra kurs har jeg akkurat lært om naturlig sikring osv, men jeg har verken tau eller sikringer. Hvis noen er interesserte er det bare å ta kontakt eller legge igjen et svar på tråden. Mvh, Daniel Skjauff (15 år)

I am looking for people who are going to Spitsbergen North in week 16, 15th april-22th april. Or people who are coming back in that period, using snowscooter or partly snowscooter and ski. Tempelfjorden is losing it's ice, that makes the way to Spitsbergen North a little longer......

To karer. To kajakker. Uvær. Store bølger. Nær velt. Kuling så teltet klapper sammen. Sol og 16 solgrader, Blankt vann. Dette er noe av det vi opplevde i de to dagen vi hadde på sjøen. Vi padlet fra Langeby klokka 8 torsdag morgen. Runder ved Holteskjæra og tønna i meterbølger og frisk bris. Inn til Stauper og videre til Lindholmen hvor vi setter leir for natta. En liten men strevsom tur på kvelden rundt Hui gjennom is og økende vind. På kvelden ved halvti rauser teltet sammen pga vinden. Sterk kuling slår innover vika og vi må ut og finne steiner og stokker for og få vekt på festene. Morro med litt uventet dramatikk. Morran kommer med blankt vann og sol. Vi padler innnover mot Vrengensundet og må nok en gang dra oss mellom is nesten 1km. Fryktlig slitsomt. Fra Vrengenbrua er det åpent vann og østover. Vi stoper på Nordre Årøy og spiser middag. Videre går turen innover mot Bjerkøya, Ekornholmen, Stampa, Tjeldeskjær og Steinkloss helt inn til Husøy. Der går vi i skipsleia. Dvs på nordsiden av Husøya. Vi er heldige og får ligge i kjølvannet på en seilbåt fra Tangen og inn til Kanalbrua i Tønsberg gjennom tykk pakkis. For en mer detaljert raport og bilder se: http://jakt-friluftsliv.blogspot.com/2012/02/langturen-til-tnsberg-i-kajakk.html

Før helga gikk jeg gjennom turdagboka for 2011. Kom til 28 netter etter å ha skrelt bort DNT-hytter, camping, BBs og sosiale samvær med bikkja i hundegården. Telt, gapahuk og under åpen himmel er -telt- opp. Etter denne flotte H-trykk helga er tallet kommet opp på det magiske 30-tallet. Med romjula for tur blir det vel et par stykker til Sikkert mange som har mange flere overnattinger, og noen som har mindre. Har satt opp følgende tabell: Kategori 0: 0 = Null Kategori 1: 1-9 netter = Amatør Kategori 2: 10-29 = Småproff Kategori 3: 30-99 = Proff Kategori 4: 100 -199 = Villmarking Kategori 5: 200 - 299 = Ekte Villmarking Kategori 6: 300 - 365 = Lars Monsen Så, hvilken kategori er du i ???

Dro på morgenen fra Lillehammer mot Turtagrø. Været var upåklagelig, med et par gode blå og skyfri himmel. Værmeldingen hadde gjort helomvending kvelden før avreise, fra -15 og kaldere til rett oppunder null grader. Så om det slo til ville det bli en trivlig nattestur til Gjertvasstind. Værmeldingen stemte, par minus på turtagrø og det holdt seg hele veien inn i Helgedalen, Styggedalen og Gjetvassdalen. Fulge vardingen gjennom Styggedalen, med et lett dryss av snø på steinene og knallhard skare på eldre snøfonder, til vi kom inn på stien mellom keisarpasset og Skogadalsbøen. Krysset elva som nå var en frossen bekk i bunn av dalen ved 1200 moh. Gikk på skrått oppover flanken til vi kom til en stor setin med en gammel rød T på. Derfra tok vi oss opp noen renner og drag opp mot ryggen. Etterhvert som det ble bratt og mer snø og is, måtte Stegjerna og isøksa frem, samtidig som det ble mørkt. Når vi nærmet oss topp 1924 gikk Christian tom for energi. Så vi fant ut at det var lurest å så en kamp på topp 1924, og fylle magen med mat og drikke der, for så fortsett tidlig neste morgen for å se Soloppgangen fra toppen. tempraturen var fortsatt fin, kun et par kalde sammen med ett evertyrlig måneskinn og stjernehimmel var det vanskelig å få noen timer på øynene før mer vannsmelting og frokost skulle ta till på nytt i 4 tida. I ly av måneskinn startet vi på siste biten til toppen. Bratta opp til 1982 gikk uten problemer og samme med resten av høydemeterene. Ble ordentlig bratt på slutten på toppen av snøeggen, hvor vi skrådd litt ut mot nord og over Gjertvassbreen (anslagsvis 45 grader), men stegjerna satt godt de. Og vi rakk soloppgangen med god margin! Etter noen flotte bilder fra toppen gikk vi ned igjen i ekstase etter noe av det flotteste vi har opplevd noen gang! Gikk fort og greit nedover. Ble sliten i anklene etter stegjerna på slutten av nedstigningen, etter mye bratt og skrått terreng. Vi gikk over keisarpasset på veien tilbake til bilen. og etter fem og en halv time var vi nede. Godt sliten i skuldre og bein. Var litt kaldere når vi kom ned i Helgedalen så med lite mat og drikke inntak på vei ned, merket vi dette litt ekstra. Smakte godt med en burger i Lom på vei hjem til Lillehammer, med en uforglemmelig tur til Gjertvasstid! Vi brukte ca 6 timer effektiv gangtid fra bilen til toppen, totalt var vi 26 timer på tur.

Jeg legger ut litt tidlig info her på forumet. Det endelige "programmet" annonseres i løpet av et par uker. Sport 1 Evje og DNT-sør arrangerer, og med oss har vi mange leverandører som stiller med MYE kult utstyr. Bern, Mountain Hardware, Urhweder for å nevne noen. Det blir masse flott utstyr dere kan prøve. Masse Vølkl-ski, Tubbs/Atlas truger, carbonski, splitboards, skred og søkeutstyr, blandt annet. Du kan til og med låne HD headcam og forevige turen. Vi sover på Bjørnvasshytta til DNT og har hytte plass til 50 og teltplass til nesten like mange. Vi har nemlig fått låne både Stronghold og Spacestation av Mountain Hardware. På programmet er det toppturer, skredopplæring, snøhule/nødbiuvak, isklatring og kveldshygge i hytta. På kvelden viser Mountain Hardware noen filmer av Ueli Steck og forteller litt om utsyret sitt. Urwheder har skredopplæring og låner ut skredutsyr. Til mat blir det Mountain House. Hytta ligger rett ved veien og er på 800 moh. Toppene rundt er på opp til 1400 moh. Aldersgrensen er 18 år og transport ordnes selv. Datoen er spikret og prisen er snart i boks (rundt 600 inkl mat og hytteleie). Påmelding skjer via, www.facebook.com/sport1evje (Jeg skal sove i "domen", det er i hvertfall helt sikkert. Domen blir stående å "gløde" på en topp på 1300 moh ) Mvh, Vegard på Sport 1 Evje

Hei, finnes noen turforslåg til en 5 dagers tur ved Saltfjellet/Svartisen (eller Okstindan) i uke 16.... Vi pleier å gå med pulk og telt osv. Og vi gå ikke sooo lange dags etapper....

Har en sønn på 12 år som sammen med kompiser vil begynne å dra på teltturer.. rett i nærheten.. Men er likevel litt bekymret og kommer til å dukke opp noen ganger + mobil kontakt. Mitt spørsmål.. Hva ville dere anbefalt å kjøpe til han som dem kan lage mat i? Bare ha en kjele over bålet? Hilsen en bekymret mor som ikke selv har særlig med erfaring med fjellivet.. Det er greit om det er noe som kan brukes når familien skal på tur sammen også..når vi starter med det om ikke lenge.. Tips og råd tas imot med stor takk Både ang. matlaging og annet info som kan være grei å ha for å sende disse guttene på tur.. Lilja

Prolog Botolfsnosi, Rolandsnosi Kalvedalen, Skoddedalen Har du som jeg, sittet mange ganger og sett på kartet over Vest-Jotunheimen og drømt deg på tur til disse bortgjemte stedene? Hvem var forresten de to, Botolf og Roland? Og visste du at Skoddedalen fikk sitt navn nettopp 21. juli 1876, da Slingsby, Mohn og Lykken famlet seg fram der i tett tåke på vei til førstebestigningen av Storen? Maradalen, Midtmaradalen Jeg har lenge kjent en dragning etter å besøke den bortgjemte Maradalen med sin fantastiske bre, omkranset av det som kanskje er Hurrunganes mest alpine skyline. Midtmaradalen var jeg så heldig å bli godt kjent med, da vi var på gjennomreise i 1996, men et nytt stevnemøte har lenge stått høyt på ønskelisten. Centraltind, Gjertvasstind Maradalsryggen, Styggedalsryggen Bare hør på navnene! Nok til å romme fjelldrømmer for flere år, og noen av landets høyeste, mest alpine og mest utilgjengelige tinder og traverser. Etter at jeg begynte å klatre for 6-7 år siden, har Hurrunganes høyeste tinder stått på agendaen år etter år, men dårlig vær har satt en stopper for forsøkene. Det store gjennombruddet kom i 2010, da vi gikk hele Skagastølsryggen, riktig nok uten å ha godvær. Uttalt mål for sommerens topptur var derfor å toppe fjorårets prestasjon og gå hele Styggedalsryggen, etter min mening et strå hvassere enn Skagastølsryggen, særlig pga. de varierende snøforholdene i Gjertvasskardet. Sammenliknet er Maradalsryggen Hurrunganes desidert mest krevende travers, med de vanskeligste klatrepartiene mellom Mannen, Kjerringa og Jernskardtind. Tindene på denne sørligste delen av ryggen ligger imidlertid under 2000m og er derfor sjeldnere besøkt av ”toppsamlere” enn de langt høyere naboene. Imidlertid er det en irriterende knaus over 2000m, med så vidt over 30m signifikant høyde lenger nord på ryggen, om lag midt mellom Jernskardtind og Centraltind. Nordre Maradalstind lyder navnet - egentlig mye vakrere enn tinden selv. Tre døgn i EVENTYRET Tenk deg å få oppleve disse fantastiske stedene. Tenk deg tre tettpakkede sommerdøgn, med teltliv, godvær, knapt med søvn og godt kameratskap. 12.-15. juli fant vi et etterlengtet værvindu og opplevde selve EVENTYRET, høyt og lavt blant disse Hurrunganes mest bortgjemte daler og tinder. Det ble fullklaff og våre livs mest fantastiske fjellopplevelse så langt. Vil du være med og dele denne opplevelsen med oss, så heng på videre! Dag 0, tirsdag 12. juli Vi brukte reisedagen fra Haugalandet godt og ankom Turtagrø i godvær, akkurat som meldt. Videre var det meldt et to til tre døgns høytrykk over Sør-Norge, noe vi ville trenge om hele planen skulle gjennomføres. Allerede kl. 14:00 var vi pakket og klare for avgang fra Helgedalen. Vi var de samme tre som gikk Skagastølsryggen i fjor, dvs. kameraten min og sønnen hans foruten meg selv. Teamet hadde fungert utmerket sist, og alle var topp motiverte for utfordringen som låg foran oss. Og litt av en utfordring var det vi hadde planer om! Styggedalsryggen er uansett en logistikkmessig hodepine, sammenliknet med Skagastalsryggen, simpelthen fordi man har så lang anmarsj (evt. retur) og må starte (evt. avslutte) i ”feil ende” ift. Turtagrø, som er det naturlige utgangspunktet. Mange går begge ryggene i ett, enten østfra med utgangspunkt øverst i Gjertvassdalen eller vestfra med utgangspunkt ved Tindeklubbhytta. Atter andre starter østfra over Gjertvasstind og avslutter over Storen. Vår ambisiøse og spennende plan, ideell logistikkmessig, men utfordrende på alle andre måter, var som følger: Anmarsj fra Helgedalen til teltleir ved Botolfsnosi eller nede i Maradalen. Så litt søvn og tidlig revelje. Neste dag opp Maradalsbreen, helt til topps på Maradalsryggen. Så travers over Nordre Maradalstindar, Centraltind, Styggedalstind og Gjertvasstind, med retur til teltleiren. Om det fortsatt var saft igjen i oss, til slutt en lang omvei hjem gjennom Midtmaradalen og over Bandet til Turtagrø. Som vanlig var det kameraten som trakk det lengste strået når det gjaldt opplegg og regi, stabukk som han er. Jeg må innrømme at planen hans var svært dristig i mine øyne, med minst to kritiske passasjer, nemlig Maradalsbreen og Gjertvasskardet. Etter å ha sett bilder av den oppsprukne breen og den bratte bakken opp på Maradalsryggen, så fristet det bare sånn måtelig å gå opp der med kun tre mann i tauet. Var det to isskruer og ett snøanker vi hadde til rådighet? Og slik planen var lagt, skulle vi krysse det alpine Gjertvasskardet fra vest mot øst, i den antatt vanskeligste retningen. Og enda verre; vi kunne risikere å måtte krysse skardet og finne veien opp til Gjertvasstind i mørke og kulde, på hardfrosset snø eller is. Min variant var etter mitt syn enklere og tryggere; nemlig å ha teltleir øverst i Gjertvassdalen, starte over Gjertvasstind og passere det alpine skardet i dagslys, fortsette over Styggedalsryggen og avslutte over Storen. Dermed ville jeg også få oppfylt drømmen om utsikt fra Storen, som vi gikk glipp av i fjor. Takke meg til Storen igjen, sammenliknet med den 30m knausen på Maradalsryggen! Men som sagt ble min plan skrinlagt - heldigvis skulle det vise seg - og vi var altså på vei mot Botolfsnosi denne ettermiddagen. Sekkene var strippet så godt det lot seg gjøre, men likevel tunge av alt klatreutstyret. Vi hadde kun klatresekkene denne gang, og derfor måtte mye henges utenpå; heldigvis ikke noe problem i finværet! Vi valgte for enkelthets skyld T-stien over Keisarpasset; turen gjennom Styggedalen får heller vente til en annen gang. Vi var så heldige å treffe på en Lustring som var lokalkjent, og han gav oss råd om hvor vi burde krysse elva i Gjertvassdalen og runde sørover mot Botolfsnosi. Vi kom oss greit og tørrskodd over elva om lag der det er markert stikryssing på kartet og holdt et godt stykke nedover langs elva før vi rundet opp- og sørover mot høyde 1318m ved Kalvedalen. Det var flott å være her oppe, med utsikt mot Skogadalsbøen, østover i Jotunheimen og både opp- og nedover Utladalen. Kalvedalen var dessverre uten dyreliv denne kvelden, men navnet har nok sitt klare opphav. Vi krysset dalen og nærmet oss spent Botolfsnosi. Vi visste at synet som ville møte oss derifra, ville bli skjellsettende. Og plutselig var vi ute på brinken, og Maradalen åpnet seg under oss i all sin prakt: den veldige bretunga med den dramatiske brebakken vi skulle opp – farlig mye blåis i den bakken såg det ut til! Mannen og Kjerringa i heftig passiar som alltid, fulgt av Jernskardtind og Nordre Maradalstindar. Og så - først og sist - hele nordsiden av tanngarden med Storen, Centraltind, Styggedalstind og Gjertvasstind glefsende opp mot det tynne skylaget. Det var en blandet følelse av ”WOW, for en fantastisk dal!” og ”Grøss og gru, kommer vi opp der, da?”. Vi bestemte oss raskt for å telte akkurat her og ikke slippe oss ned i dalen med all oppakningen. Vi fant en perfekt basecamp med hele den eventyrlige utsikten fra teltåpningen og rennende vann like ved. Vi hadde brukt snaue 5½ timer fra Helgedalen, og nå smakte det godt med en dose Real turmat. Det var om å gjøre å bare slappe av og innta kalorier før vi krøp i posene. Men før det, tok vi den grøvste delen av pakkingen for toppturen dagen etter. Dag 1, onsdag 13. juli, E-dagen Det ble en kort natt, med lite søvn. Spente følelser og utallige tankerekker i kombinasjon med revelje kl. 03:15 er ingen oppskrift til skjønnhetssøvn. En rask kikk ut av teltåpningen bekreftet værmeldingen; kun litt morgendis på de høyeste tindene! Litt mat og drikke ble presset ned, en drøy niste ble smurt og utstyret sjekket for n’te gang, og kl. 03:45 salet vi på sekkene for topptur. Dette skulle bli E-dagen - E for det store EVENTYRET! Det gikk bratt, men forholdsvis greit ned i Maradalen. Det var mye vegetasjon ned denne sørvendte lia, med bregner og fjellplanter av mange slag. Morgenlyset var også kommet, så vi kom oss helskinnet ned. Dalbunnen oppover mot bretunga var preget av mye stein, helst en del grove morenerygger samt to elveløp. Vi fulgte hovedelva, det nordligste løpet, opp til brefronten, hvor vi ankom etter en times gange fra teltplassen. Nå hadde solstrålene allerede lekt en stund på de høyeste toppene. Maradalsbreen Etter en kort mat- og vanningspause salet vi på med seler, tau og stegjern og begav oss opp den nokså bratte bretunga, som var av rein (eller skal vi si skitten) blåis. Da sjansen for å finne drikkevann på resten av turen var liten, hadde vi fylt opp mellom 4 og 5 liter vann hver, noe som skulle vise seg å være passelig for de fleste. Risikoen for lemenpest måtte vi bare forsøke å glemme, for koking av alt drikkevannet var helt uaktuelt på en langtur som den vi hadde foran oss. Breturen oppover ble et eventyr i seg selv denne vakre morgenen. Det var like vakkert på alle kanter, både ut dalen mot den etter hvert varmende sola; mot Mannen og Kjerringa i sør, med det dramatiske Maradalsskardet; inn i bunnen av dalen mot Centraltind og mot nord og Gjertvasstind. Det gikk etter hvert over fra blåis til fast og fin snødekket bre. Vi steg jevnt oppover og holdt oss i en bue rundt en del rasblokker fra Styggedalsryggen. Etter en god matpause midt på breen, gikk det brattere oppover mot det vi kan kalle innsteget for brebakken, som etter planen skulle bringe oss opp på Maradalsryggen. Brebakken hadde sett bratt og skummel ut, både på kartet, på bilder og på avstand, men som det ofte er i fjellet, virket utfordringen mer overkommelig på nært hold. Og det faktumet at solen nå begynte å kikke fram bak Gjertvasstind med sine velgjørende stråler, gjorde det til en sann drøm å være på bretur. Vi tok sikte på å runde et parti med sprekker og istårn inn mot fjellveggen på høyre side, og det gikk helt utmerket; stegjernene satt som støpt i den faste snøen. Og det som hadde sett ut som blåis på avstand, var visst bare skitten, gammel snø. Det gikk bratt oppover et stykke med forsøk på å praktisere ”fransk teknikk”, og etter hvert forstod vi at vi nærmet oss toppen av bakken. Så kl. 07:15 kunne vi runde opp på Maradalsryggen, gratulere hverandre med første lagseier og pakke bort breutstyret. Første kritiske passasje var i boks! Nordre Maradalstind Å stå på Maradalsryggen denne morgenen i godvær og sikt, på et tidspunkt da folk flest sitter ved frokostbordet, var ingen dårlig deal. Nå fikk vi også første utsikten ned i den mektige nabodalen i sør, den lange, dype og breløse Midtmaradalen, med elva langsomt buktende som et sølvbånd. Og på den andre siden av dalen hadde vi orkesterplass mot Midtmaradalstindane, med Store selvskrevet som blikkfang. Vi kunne kjenne med alle sanser at vi befant oss midt i eventyret! Litt næring ble presset ned, og så begynte utfordringene, eller det de høydesterke kaller ”moroa”; berg-og-dalbanen over de Nordre Maradalstindane. Vi hadde ikke kløvet langt oppover mot første fortopp før det trengtes tausikring for min del, opp en 3-4m lang skråhylle på Maradalssiden. De to andre kløv opp usikret og firte det ene tauet ned, så jeg enkelt kunne kravle oppover samme vei. Da ingen av oss har spesiell interesse for knauser med signifikant høyde under 30m, passerte vi nok både en og to fortopper umerket. Men da vi stod foran S1, siste fortopp til Nordre Maradalstind på sørsiden, visste vi straks at denne ikke lot seg spøke med. Flankert av ingen ringere enn Storen og Centraltind, som nå var kommet til syne, dannet S1 med sin bratte hammer en magisk troika. Vi hadde ingen ambisjoner om å gå direktevarianten opp hammeren, men tok sikte på svaene som leder under og rundt fortoppen på sørsiden. Men først måtte vi ut i dagens første rappell, som med sine 8-10m gikk helt programmessig. Fra bunnen av rappellen traverserte vi nordover et stykke i kanten av en snøfonn, før vi kløv litt opp og satte første standplass; det kom ikke på tale å gå usikret opp svaene i dag. Nå var vi nemlig i den kalde skyggesiden mot Midtmaradalen, og et tynt islag dekket stedvis svaene oppover. Det var en god følelse å begynne den skikkelige klatringen; det var tross alt klatretur vi var ute på! Det gikk rolig og fint, og isen bød ikke på nevneverdige problemer de 3-4 korte taulengdene. Da vi var vel oppe på siste standplass, sprang jeg i forveien av ren nysgjerrighet mens de andre kveilet opp tauene. Jeg var spent på om kysten var klar videre mot hovedtoppen, og ganske riktig kom jeg enkelt opp i skardet på sørsiden. Jeg droppet å gå oppom S1, som jeg angrer litt på i ettertid pga. utsikten sørover Maradalsryggen, og foretrakk heller å klyve direkte opp på hovedtoppen. Så kl. 11:00, drøye 7 timer etter avgang fra teltet, kunne jeg glede meg over dagens første virkelige fjelltopp; Nordre Maradalstind med sine 2160moh, en av landets mest utilgjengelige over 2000m. Etter en matbit og fotografering på toppen fortsatte vi i samlet følge videre nordover til neste rappellhammer. Den viste seg å være mye lengre enn forventet; vi nådde akkurat ned med et av halvtauene på 50m, men vi kunne nok tatt den i to omganger eller kløvet ned deler av den. Veien videre over Maradalsryggen husker jeg simpelthen ikke så detaljert, men vi tok enda to rappeller på 8-10m hver, hvor den siste var temmelig luftig ned fra den siste ”taggen” på ryggen. Nå stod vi imidlertid foran dagens andre vanskelige - om ikke kritiske - passasje, nemlig å komme oss opp i vestflanken på Centraltind. Her var det nemlig en bratt skråhammer som måtte forseres, enten helt på nedsiden eller mer direkte. Vi forsøkte det første alternativet en stund, men endte opp med å klatre temmelig krevende opp en mer direkte renne om lag midt på hammeren. Kameraten som ledet, gjorde en kjempebragd opp den tynt sikrede passasjen. Med fjellsko, full sekk og en mengde isenkram i selen måtte han helt ned i kjelleren, men klarte å kjempe seg opp i bedre stil enn noen av oss som kom bak og hadde drahjelp av tauet. At dette var dagens største idrettsprestasjon i Hurrungane; det er jeg helt sikker på! Vi hadde brukt altfor lang tid før og under denne klatrepassasjen, og først kl. 14:45 var alle vel ovenfor skråhammeren, dvs. oppe i flanken på Centraltind. Nå hadde vi utrolig flott utsikt sør-og vestover mot Midtmaradalstindane, Ringstindane og Austanbotntindane, men Storen og Mohns skard var delvis tilslørt av skyene. Turen videre oppover flanken gikk greit, men det var stedvis luftig ut mot Slingsbybreen. Siste passasje opp til ryggen vest for Centraltind bød på noen glatte partier med is og snø, hvor det var behagelig med litt psykisk drahjelp. Centraltind Så stod vi endelig på vestryggen, med dramatisk utsikt vestover Skagastølsryggen, bokstavelig talt ”nord og ned” Styggedalsbreen og alt vi ellers kunne drømme om. Nå var også Vesle og Mohns skard fri for skyer, mens toppkronen på Storen fremdeles var tilslørt. Et par greie opptak senere, og vi kunne spasere opp på den vennlige toppflaten av kongerikets 10. høyeste fjelltopp kl. 16:00, Centraltind med sine 2348moh. Det var et stort øyeblikk for alle tre, virkelig på toppen av verden! Vi hadde altså brukt 5 timer fra Nordre Maradalstind og drøye 12 timer totalt, og vi visste meget vel at det ville gå mot sene kvelden før vi stod på Gjertvasstind. Likevel måtte vi nyte denne magiske stunden og den formidable utsikten fra Centraltind, Norges kanskje mest utilgjengelige 2000m-topp. Nå ble det tydelig hvor høyt oppe vi var, med den buktende Maradalsryggen mange hundre høydemeter nedenfor. For øvrig låg Fannaråken, som vanligvis ruver i landskapet, som en ubetydelig steinrøys der nede i nord. Men suget vi kjente mest på, kom av utsikten mot Styggedalsryggen videre, dit vi skulle! Ikke bare ruvet selve Styggedalstind med sine to markerte toppunkt; men stupet ned mot laveste del av ryggen og vissheten om at vi skulle ut der i fire luftige rappeller, framkalte et stort følelsesregister. Ikke vanskelig å kjenne at man lever i et slikt øyeblikk, nei… Heldigvis gikk de fire relativt korte, men luftige rappellene uproblematisk. Vi fant greie fester som var brukt før, og det eneste vi stresset med, var å unngå en ufrivillig pendel ut over stupet mot Maradalsbreen; det hadde ikke vært godt for nervene å måtte teste taugang på ”prussik” dinglende utover der… Store Styggedalstind Endelig nede av rappellhamrene ble vi overrasket over hvor smal eggen var videre. Etter en del meter med balansering og ridning på ryggen, ble den heldigvis mye bredere. Faktisk var det så enkelt et stykke videre, at vi for første gang på lenge kunne slappe helt av og nyte å være på tur. Solsteiken gjorde heller ikke stemningen dårligere. Men neste utfordring låg like foran oss; nemlig hvordan vi skulle komme opp på selve Styggedalstind. Vi visste at normalveien går ut i sørflanken og følger et drag oppover mot vesttoppen, men fra Maradalsryggen hadde vi sett noen bratte snøfenner klistre seg fast akkurat der vi hadde tenkt oss forbi. Vi stod snart ved den første av fennene, men heldigvis var snøen passelig opptint av sola, så vi hadde godt feste selv uten stegjern. Med isøksa og tiden til hjelp kom vi oss greit oppover, og til slutt stod vi på tørt land et stykke øst for vesttoppen av Store Styggedalstind. For første gang denne dagen hadde vi gått raskere enn klokka, syntes vi, og kl. 19:30 stod vi på vesttoppen, bare 3 ½ time etter at vi stod på Centraltind. Utsikten fra toppen, som er ca. 10m lavere enn hovedtoppen i øst, var formidabel; både nord- og nedover mot Gjertvassbreen, sørover mot Maradalsryggen og ikke minst bakover mot Centraltind og Skagastølsryggen. Vi tok oss god tid østover Styggedalstind, med en god matpause om lag midt mellom toppunktene. Selve ryggen var veldig grei, med unntak av en mye omtalt eksponert hammer nær østtoppen. Etter litt improvisert sikring opp og ned denne, kunne vi småspringe opp på toppunktet på 2387moh og gratulere hverandre med dagens tredje kremtopp. Det er vanskelig å finne dekkende uttrykk for hva man føler i en slik stund, men det sier seg selv, uten mange ord. Klokka var 20:30 og kveldssola forgylte himmelen, utsikten var 360 grader og vi stod på Norges 4. høyeste fjell. Bedre kan ikke fjellivet bli, og det kjente vi på med hele oss! Gjertvasstind Det er ikke så enkelt å la roen senke seg 100% når man står på toppen av Store Styggedalstind, selv under så perfekte forhold som vi hadde; til det er returen for krevende, uansett hvilken vei man skal. Men selv om Gjertvasskardet hele tiden hadde stått for oss som turens desidert mest kritiske passasje, var det som om vi roet oss mer nå når vi faktisk stod der. Vi hadde kommet oss greit et stykke nedover fra østtoppen og stod etter hvert ansikt til ansikt med veststupet på den mektige Gjertvasstind, et uforglemmelig stevnemøte som gjør menneskekrypet lite og ydmykt. Utsikten ned i det alpine skardet og den hengende Gjertvassbreen tok bokstavelig talt pusten fra oss, og østover var det som om hele Jotunheimen låg for våre føtter. Å skulle være på vei ned i Gjertvasskardet så seint på kvelden, hadde vært ett av mine skrekkscenarier på denne turen, men alt gikk så fint og kontrollert for seg, at det ikke ble anledning til å engste seg. Vi fant en ideell nedgang til bunnen av skardet ved å følge hamrene direkte. Dermed omgikk vi det bratteste partiet av snøfeltet øverst på Gjertvassbreen; det som ender like i de gapende sprekkene man ellers må runde i 45 graders helning. Jeg har sett nok bilder derifra til å ha både mareritt og drømmer, skremmende alpint og uendelig vakkert som det er, på samme tid. Vi fulgte altså hamrene direkte, og klarte oss med én kort rappell nederst. Her tok vi på oss breutstyret og kunne spasere rimelig uanstrengt ned til bunnen av Gjertvasskardet, hvor vi stod kl. 22:00. Det var et magisk øyeblikk, forgylt av solen på sin vei ned over Jostedalsbreen en plass i nordvest. Tenk å få stå i dette skardet, et av landets mest alpine, under slike forhold; et minne for hele livet! Det mest geniale med situasjonen, som vi ikke hadde beregnet, var egentlig at Gjertvasskardet er vestvendt og dermed hadde hatt kveldssol i lang tid. Snøen var simpelthen helt perfekt, og stegjernene formelig sugde seg fast. Vi kom oss derfor lett opp snøfeltet på den andre siden av skardet og stod snart foran den truende bregleppa under nordflanken på Gjertvasstind. Ikke søren om noen av oss skulle nedi der! Kameraten ledet som vanlig taulaget mesterlig, kom seg greit over en snøbro med stramt tau og fikk satt standplass i tørt fjell. Herifra tok han oss andre opp, så vi til slutt stod trygt og fast på rette siden av sluket. Kameraten visste hvor det letteste innsteget på første taulengde var, opp den venstre av to kaminer, noen lange meter til venstre for standplassen vår. Han fikk ikke satt noen mellomforankring før kaminen, og slet også med å komme seg videre oppover. Men etter en stund som virket veldig lang for oss som stod og småfrøs i snøen, kunne han melde at kysten var klar. Jeg løste meg ut av standplass, bad om stramt tau og bad samtidig høyere makter om ikke å la meg skli ut nå. Det ville ha betydd en nydelig pendel lukt nedi bregleppa, og redning fra bresprekk kunne jeg tenke meg å øve på under mer avslappede forhold. Vel i lodd med første mellomforankring mobiliserte jeg alle krefter og fikk karret meg opp kaminen med alle hjelpemidler, og ikke lenge etter kunne jeg klikke karabineren inn i neste standplass. På dette tidspunktet var klokka blitt om lag 23:15, og de siste solstrålene glødet bak horisonten. Det var helt magisk å sitte der med orkesterplass til den dramatiske snøflanken på Styggedalstind og samtidig vite at Gjertvasstind i praksis var vår. Da tredjemann var oppe, tok vi på oss stegjern igjen og forserte resten av nordflanken på den faste og fine snøen, som nå var frosset til. Vi brukte fortsatt klatremetoden, ikke løpende forankringer, men vi sparte en del tid på å følge på begge to samtidig, tre fulle taulengder opp snøfeltene. Drøye 4 ½ timer etter at vi forlot østtoppen av Styggedalstind stod vi endelig på Gjertvasstind kl. 01:15, en av Norges desidert vakreste fjelltopper og landets 9. høyeste. Og denne julinatta omfavnet oss og ønsket oss hjertelig velkommen til topps; til perfekt fullmåne, nesten vindstille, et gnistrende snødekke og 360 grader rundskue på 2351moh. En av våre store fjelldrømmer var gått i oppfyllelse, et eventyr vi knapt hadde tenkt var mulig å oppleve. Da vi omsider begav oss nedover fra toppvarden, hadde vi vært på tur sammenhengende i nesten 22 timer, og E-dagen var allerede gått over til ”E-dag +1”. Men vi hadde fortsatt over 1000 høydemeter å gå ned til basecamp ved Botolfsnosi, og det skulle bli en veldig lang natt før vi var ”hjemme” igjen. ”Norges lengste nedoverbakke” Om det skyldtes trøttheten, lavt blodsukker, mørket, kulden eller en kombinasjon av disse faktorene vites ikke, men turen ned den bratte snøkammen ble uventet krevende, selv om vi gikk med stegjern og isøks i beredskap hele veien. Personlig psyket jeg ut på det bratteste partiet av frykt for å komme på gli nedover Gjertvassbreen på venstre hånd; sikkert helt uaktuelt med blodsukkeret i vater og på høylys dag. Det gikk greiere da vi kunne ”safe” oss nedover mot røysa på høyre side, men vi brukte langt over en time før vi var helt nede av snøkammen. Da var det deilig å ta av seg stegjern, gamasjer og hansker og vite at snøen stort sett var unnagjort på denne turen. Og det var en mektig opplevelse å ha matpause med frontalutsikt mot den nydelige snøkammen, som mer enn noe annet er kjennetegnet på Gjertvasstind. Videre nedover gikk det greit, men langsomt i natta, som nå var på sitt mørkeste. Vi hadde hele tiden hjelp både fra den trillrunde månen og sola som forgylte horisonten i nord, så det ble aldri mer enn halvmørkt. Vi ble litt overrasket over hvor bratt og forholdsvis krevende det var å finne veien ned skrentene under høyde 1982; mulig at vi ikke fant letteste vei, men opp og ned her må det da være krevende under mindre optimale forhold! Vel nede av det bratte partiet passerte vi 24 ½ timer sammenhengende på tur, og kunne nyte ”den første sol på Galdhøpiggen” i øst. Selv om vi var stuptrøtte og mer enn 600 høydemeter gjenstod ned til teltet, gjorde det godt å få igjen dagslyset. Vi kom oss greit videre nedover, og holdt etter hvert på skrå mot høyre og Botolfsnosi, hvor normalveien mot Skogadalsbøen holder mot venstre. Det var utrolig drygt nedover ”Norges lengste nedoverbakke”, og junior holdt på å sovne hver gang vi tok oss 5 minutter. Etter et par drøye timer var det deilig å komme så lavt at vi fikk gras og mose under fjellstøvlene igjen. Og endelig kl. 06:30 på det som var blitt høylys dag, etter 26 ¾ timer på tur, kunne vi slenge av oss sekkene ved teltet, gi hverandre ”five high” og stupe ned i lyngen for en velfortjent strekk. Men det sier litt om hvor tomme vi var for energi, at vi tok oss tid til å varme en god før-frokost med Real turmat før vi sovnet som steiner i teltet. Dag 2, torsdag 14. juli Vi våknet heldigvis etter 3-4 timers svett søvn i det steikende teltet. ”Heldigvis” fordi dette skulle være den aller beste dagen værmessig, og da var ikke teltet noe blivende sted. Utenfor strålte det samme perfekte tindepanoramaet imot oss, mot en knallblå og skyfri himmel, og med den blåhvite tunga på Maradalsbreen veltende midt imot. Forskjellen fra i går morges, var at nå var vi velkjent og venner med hele det fantastiske skuespillet. Vi tok det selvsagt helt med ro noen timer og bare nøt tilværelsen. Alle slags kalorier ble inntatt, slitne føtter pleiet og plastret, sekkene ble tømt og utstyret sortert igjen. Men man har ikke Maradalen i finvær som utgangspunkt så ofte at en slik dag kunne sløves bort, så vi bestemte oss lett for å fortsette eventyret vårt etter planen; neste overnatting ville bli i Midtmaradalen! For andre gang på litt over et døgn kom vi oss greit ned i Maradalen, hvor vi befant oss kl. 14:00, denne gangen med fullpakkede sekker. Planen var å gå over Rolandsnosi, ned den avsidesliggende Skoddedalen og runde sørover og inn i Midtmaradalen. Det eneste vi var litt spente på, var elvekryssingene og hvor bratt det var rundt brinken mot Utladalen. De to løpene av Maradøla lot seg krysse med litt kløktig stedsvalg et stykke oppover mot breen; ja faktisk kunne vi hoppe tørrskodde over. Videre gikk vi tydeligvis på tvers av de tidvis grove moreneryggene, for det ble mye klyving opp og ned blant små og store steiner, noen av dem virkelig gigantiske. Vi hadde sett oss ut noen greie snøfenner å følge oppover mot Rolandsnosi, og dette viste seg å være et bra veivalg. Vi holdt bra tempo oppover, og ca. to timer etter avgang fra teltet kunne vi ta en velfortjent strekk på varme svaberg på det høyeste punktet ved Rolandsnosi. Det var tungt å bryte opp en slik pause i drømmeværet, men vi ville gjerne nå så langt inn i Midtmaradalen som mulig i løpet av kvelden. Vi fortsatte spent ned i Skoddedalen, som jeg knapt har hørt eller sett noen beskrivelse av, annet enn den fra Storens førstebestigning i 1876. Vi kom ned omtrent i enden av dalen, hvor førstebestigerne fortsatte mot høyre og opp mot foten av Mannen og Maradalsryggen. Vi ante at denne avsidesliggende dalen kunne være tilholdssted for den lille villreinstammen i Hurrungane, og ganske riktig ble vi vár en flott bukk nede i dalbunnen. Vi hadde trekken imot og kunne studere den lenge på brukbart hold. Skoddedalen er kort sammenliknet med sine naboer, den tre mektige Maradalene. Går man ut dalen, som vi gjorde, har man flott utsikt mot Stølsnostind og Falketind; bakover mot Mannen og Styggedalsryggen. Selve dalen har mye spredt stein øverst, men blir etter hvert grønn og ganske frodig. Elva fosser nedover en del terrasser og tar en pause i tjernet omtrent midtveis. Langt ute i dalen fant vi en nydelig badekulp under et vakkert fossefall, som fristet storlig til en dukkert. Det var flott å komme ut på brinken mot Utladalen, og vi fikk vidt utsyn oppover dalen, bl.a. mot Skogadalsbøen. Vi var litt spente på hvor enkelt det ville bli å runde ”nosi” mot Midtmaradalen, men det gikk utmerket på slake gras- og lyngbakker. Imidlertid måtte vi slippe oss helt ned fra 1100 til 850m pga. et bratt parti til høyre for oss. Det ble derfor en del kjemping gjennom fjellbjørkeskogen til vi var nede, like ovenfor det lille tjernet ovenfor Kyrkjestigen. En flott kronhjort som vi skremte opp, hadde derimot ingen problemer med å holde farten opp gjennom skogen. Nå var ringen sluttet for min del, da vi gikk gjennom Midtmaradalen, ned Kyrkjestigen og opp Utladalen for 15 år siden. Men jeg gledet meg til å komme opp i selve dalen igjen og gå den motsatt vei, både for den vakre dalens egen skyld, og ikke minst utsikten mot Storen. Vi kom oss greit opp lia og opp i dalmunningen, hvor Midtmaradøla får sin første fartsøkning etter rolige svinger ut gjennom dalen. Her får de som kommer vår vei første blikk inn i den herlige Midtmaradalen, med den monolittiske Storen fra en av sine vakreste og mest dominerende vinkler. I det varme kveldslyset var det en opplevelse å komme opp i denne grønne dalen og bare nyte inntrykkene. Om man er fjellvant, men ikke kjenner seg kapabel til tinderangling i Hurrungane, vil jeg på det varmeste anbefale et besøk i Midtmaradalen. En tur mellom Turtagrø og Stølsmaradalen/Vetti med teltovernatting i dalen, er et minne for livet. Turen er ikke lenger T-merket, og partiet ned i dalen fra Bandet kan være litt krevende over et svaparti, men ikke verre enn at det går for fjellvante. Et tips kan være å ta med et tau for nedfiring av sekkene. Midtmaradalen virker merkelig kort utenfra, og ditto lang sett innenfra. Men det er innenfra man innser sannheten, for dalen er dryg med sine 6 km i nesten rett linje. Vi tenkte å komme lengst mulig innover i dalen før vi campet denne kvelden, men kl. 20:30 var vi simpelthen trøtte av å gå og dumpet ned på en fin slette med rennende vann i nærheten, like under stupet av Søre Midtmaradalstind. Da hadde vi brukt over 6 timer fra teltplassen ved Botolfsnosi. Vi slo opp teltet og langet inn en ladning Real turmat og andre kalorier igjen. Vi ble liggende lenge i fjellgraset og nyte disse mektige omgivelsene, som bare kan oppleves ved selvsyn: Stupet av Midtmaradalstindane i sør; Søre Dyrhaugstind, Bandet, Storen og Slingsbybreen innover i dalen; hele Maradalsryggen i nord og så den vakre Midtmaradøla i sakte slyng langs den flate dalbunnen. Når alt dette innrammes av blå himmel og varm kveldssol en slik julikveld, kan man ikke ha det bedre i den norske fjellheimen, eller i livet for den del. Dag 3, fredag 15. juli Etter en forholdsvis lang natts søvn til å være på denne turen, våknet vi til nok en flott dag i fjellet, selv om det var litt overskyet vestover. Beina var stive etter strabasene, og vi gledet oss ikke akkurat til den lange stigningen opp til Skagastølsbandet; 650 høydemeter opp gjennom ur og sva. Om turen opp, er det ikke så mye å si, annet enn at den var forholdsvis krevende med tunge sekker. Først slet vi litt med å finne vardene oppover gjennom røysa i dalbunnen; så måtte noen av oss ha litt psykehjelp av tauet over det bratteste svapartiet. Videre oppover sva og snøfelt til Bandet gikk det greit, men belgen, pumpa og lårmusklene fikk kjørt seg heftig. Vi ankom Skagastølsbu på 1758m kl. 11:45 i flott vær, fortsatt helt alene etter nesten tre døgn på tur. Det ble en god matpause på denne kremplassen, som står så sentralt i norsk tindehistorie. Det var kjekt å være her i finvær for første gang på 15 år, spesielt med tanke på den krevende returen vi hadde fra Storen i fjor, ned oversvømte sva og grusrenner. Etter studier av den fristende Midtmaradalsryggen og en god kikk inni hytta, salet vi opp sekkene igjen og tok fatt på nest siste etappe ned mot Tindeklubbhytta og Turtagrø. Det gikk oppskriftsmessig usikret over breen, ned gjennom morenelandskapet og forbi fremste Skagastølsvatnet. Vel nede ved Tindeklubbhytta tok vi nok en matpause, men med fare for streikende bein tok vi ikke sjansen på å bli sittende lenge. Siste etappe ned til Turtagrø ble ingen fornøyelse, men etter 1 ¼ time kunne vi slippe av oss sekkene utenfor hotellet og ta hverandre i hånden etter tidenes fjelleventyr. Da var klokka blitt 15:15 og vi hadde vært på tur i litt over tre døgn. Jeg har ankommet noen fjellhytter opp gjennom årene, men aldri før opplevd at folk bivåner en ankomst som vår. Det var mange bil- og bussturister som ”beundret” sekkene våre med tau, hjelmer og stegjern; riktige fjellklatrere som vi tydelig nok var. De ante nok at vi hadde vært med på noe stort! Epilog Turplaner i Hurrungane har en tendens til å bli påvirket av været, og det har også vi erfart mange ganger. Når da alt klaffer 100% samtidig, både vær, planer, timing, utstyr og dagsform, kan det bare bli storslått. Når jeg fortsatt sitter og suger på denne karamellen av en fjellopplevelse mer enn to måneder etter, innser jeg at dette blir vanskelig å toppe. Det er noe med å ha de uoppnåelige målene foran seg, en annen sak å ha vært der. Vi gikk tre strålende julidøgn blant Hurrunganes flotteste daler og tinder, og vi møtte ikke et menneske mellom Keisarpasset og Skagastølsbreen. Jeg gjorde meg også noen refleksjoner på vei opp gjennom Midtmaradalen for andre gang. Jeg fikk en følelse av at stien knapt hadde vært brukt på de 15 årene siden sist. Vi traff ingen på vår ferd, og vi såg spor etter kun ett eneste menneske. Det var til ettertanke å gå gjennom Norges kanskje vakreste dal og innse at denne herligheten oppsøkes av ytterst få, bare fordi det krever litt ekstra. Slingsby beskriver noen fenomener i boka si ”Norway, the northern playground”, som også er til ettertanke i et hundreårsperspektiv. Under førestebestigningen av Storen i 1876 observerte de ferske bjørnespor både i Maradalen og utrolig nok helt oppe på Slingsbybreen. Slingsby beskriver hvordan bamsens spor loset dem opp gjennom brefallet før de tok hver sin vei; bamsen mot høyre i retning flanken på Centraltind (!), de selv videre opp i Mohns skard. Ut fra forfatterens beskrivelse av Maradals-, Slingsby-, Midtmaradals- og Skagastølsbreen kan man også slutte hvor enormt disse breene har trukket seg tilbake siden den gang. På sin vei mellom Maradalen og Skoddedalen beskriver han at de ”like ved brefronten snudde mot venstre for å krysse ryggen av Rolandsnosi”, noe som indikerer at Maradalsbreen den gang strakte seg 2km lenger utover enn i dag. Videre beskriver han hvordan Skagastølsbreen ”stakk snuten i et trolsk tjern og forsynte det svarte vannspeilet med et mylder av skakke isfjell”. I dag er det mange hundre meter både i avstand og høyde mellom breen og Fremste Skagastølsvatnet. That’s all, folks! Vi blir små i den store sammenhengen. Lykke til med dine fjelldrømmer; jeg håper både dere og vi får flere av dem oppfylt i årene som kommer. Det er heldigvis mye å ta av, både over og under 2000m. Men det kan bli en stund til det neste virkelige EVENTYRET, slik vi fikk oppleve det denne sommeren…

Noen fra fjellforum som skal delta på festivalen? http://www.fjellitteratur.no/ Ser at det blir en del spennende foredragsholdere i år, så det frister å ta seg en tur

Egentlig burde vi campet, men sesongstengingen på Geitungen fyr nærmet seg, og en helg "på fyret" sto høyere i kurs enn telttur. En kjapp telefon til Haugesund Turistforening så var helgen booket. Om det var noen andre booket? Neida, ikke foreløpig. Fredag kom og etter en kjapp proviantering i Kopervik var det å finne veien til Lahammer Brygge. Her er det lite som skiller en fra Nordsjøen, og været kan visstnok bli ganske tøft i høststormene. Fyret er synlig fra bryggen, og turen ut (inkludert i prisen for oppholdet) tok i underkant av 15 minutter. Forøvrig så var dette en ytterst flott dag - og vannet lå paddeflatt. Opp fra brygga på øya er det en fin liten gangsti. Et par traller var tilgjengelig for å trille bagasjen. Praktisk . Resten av den fine dagen ble benyttet til litt utforsking rundt fyret. Fyrvokterboligen har har 4stk 4-sengsrom nede, flere med to køyesenger hvorav en med dobbeltseng nede. Oppe er det flere 2-3-sengsrom. 35 sengeplasser skal det være totalt, men kjøkken og stue har nok ikke plass til så mange samtidig. Kanskje 10stk til bords om gangen. Ellers er det toalett og dusj, komfyr, kjøleskap og fryser. Gårdsplassen har betongdekke og er inngjerdet. Her er det flere benker og bord. På lørdag trakk det over og været ble noe tøffere. Med storm i kastene så kjente vi litt på hvordan det kunne være i dårlig vær der ute. Det var flere bokhyller rundt i bygget, og vi fikk lest litt om fyrvokterhistorie. Det var flott å få et glimt av historien. I høstværet fristet det mest å boltre seg innendørs, noe som var helt greit der vi var alene i det store bygget. Søndag kom og etter å ha pakket og vasket oss ut gikk vi ned til kaia for å bli hentet. Vinden hadde løyet og var slutt på regnet. Sjøen gikk fortsatt ganske grov, og "Geitungen 1" så ut som en lite dupp der den kom tøffende mellom holmer og skjær på vei ut. Båtføreren fortalte at de ikke hadde hatt folk værfaste der ute, men nå holder de jo stengt i vintersesongen . Det er ikke mye til fjell på Geitungen, men det er fint mulig å bruke litt tid på å traske rundt og utforske knauser og svaberg. Ungene var høyt og lavt, og turen anbefales på det sterkeste.

Rapport med bilder og kart: http://peakbook.org/tour/21499/Magisk+tur+til+Gro%C3%9Fglockner.html Forord I sommer kontaktet Nils Hermann meg i anledning en konferanse han skulle delta på i Salzburg i september. Han spurte om jeg ville bli med ned for en langhelg og bestige Grossglockner (3798), Østerrikes høyeste fjell. Først var jeg skeptisk siden dette var helgen like etter jobbstart, og det ville være flaut å be om fri for en langhelg like etter en 5 mnd ferie. Men etter å ha sett litt på bilder fra fjellet ble jeg mer og mer tent på å ta turen likevel, jeg signaliserte at jeg var interessert og etter å ha blitt noenlunde belest vedrørende turen og bestemt rute var vi til slutt fem mann som skulle på tur til «the black mountain». Flyreise til München og biltur til Glocknerhaus Stod opp grytidlig på fredagen for å rekke flyet som gikk fra Gardermoen til München 07.40. Møtte Øyvind, Morten og Arne på flyplassen og praten gikk lett hele flyturen ned til Tyskland. Nils Hermann hadde tatt et fly kvelden før og skulle møte oss når vi ankom. Vel framme var det bare å finne leiebilen vi hadde bestilt og få minutter senere lå vi i godt over hundre på autobahnen med nesa rettet mot de østerrikske alper. Bil-GPSen var ikke helt oppdatert så vi holdt på å ta noen tullete snarveier i ny og ne. Stoppet undervegs for å spise en saftig middag på en tysk veikro samt handle litt brød og pålegg til turen. Terrenget langs bilveien ble sakte men sikkert mer og mer dramatisk jo lenger inn i Alpene vi kom. Langs med veien var det også en del dyreliv til Arne og Mortens store begeistring. De er utrolig observante og har et falkeblikk når det kommer til fugletitting! Vi var glad for at vi hadde beregnet oss god tid, for plutselig havnet vi midt oppi VM i traktorkjøring. Måtte passere flere hundre tøffete traktorer, noe som tok sin tid. Rakk heldigvis bommen til Großglockner Hochalpenstraße som nattestengte allerede 16.30. Været var suverent i dag og vi fikk god sikt mot toppen vårt fra bilvinduet, dæven for noen fjell som finnes her nede! Siden normalruta via breen Hofmannskees ifølge hyttevakta på Erzherzog-Johann-Hütte var uframkommelig pga bresprekker valgte vi å gå ruta via Salmhütte og overnatte på denne. Parkerte ved innsjøen nedenfor Glocknerhaus og begynte å gå kl. 17.15. Innmarsj til Salmhütte Turen til Salmhütte gikk langs en god sti (typisk alpestandard) over en demning før det bar opp en seig motbakke på snaut 500 høydemeter. Nils og Øyvind var veldig spente i forkant av denne turen. Nils hadde omtrent ikke trent i hele sommer på grunn av en kneskade og en vond ankel og Øyvind var spent på hvordan ryggen ville takle turen etter prolapsen han pådro seg i Afrika. Det ble tid til en god pause på toppen av bakken før vi fortsatte i skråningen inn dalen mot Salmhütte. Veldig fint landskap. I grunn minner toppene her inne mye om Jotunheimen på grunn av bergart og formasjon, bare i en mer massiv utgave. Etter hvert fikk vi øye på hytta og da var det ikke lange biten igjen. Nils var en periode litt eplekjekk og mente at vi bare kunne fortsette til Erzherzog-Johann-Hütte, men etter hvert innså han at det var greit å stoppe mens leken var god. Inne på hytta var stemningen god og vi ble servert nydelig mat; Nuddelsuppe, en slags kjøttpudding med poteter og frisk salat og til dessert fikk vi fruktsalat. Slo av en prat med en annen kar som også skulle opp til toppen neste dag. Det ble ingen sen kveld på oss til Arnes store skuffelse, han hadde håpet på et lystig lag til langt ut på natta. Men vi skulle opp allerede kl. 03.00 og søvn er viktig før en slik tur. Personlig sov jeg som en stein denne natta, men hørte i ettertid at det var noen som sleit med både snorkelyder og spørsmål om astma... Toppstøt i magisk vær Da mobilvekkerklokka ringte med kvinnestemmen; «på tide å stå opp, klokken er 03.00» hadde vi ikke mye lyst til å stå opp. Men sekken var ferdigpakka og frokosten stod framme til oss. Ute var det stjerneklart og måneskinn, det hjalp på motivasjonen til å ikke lukke øynene på nytt. Frokosten var ikke mye å skryte av med tørre brødskiver, lunket tevann og kjedelig pålegg, men vi fikk nå maten i oss, skal ikke være for kresen. Vi så silhuetten av Grossglockner i måneskinnet og vi rakk å ta noen bilder med stor blenderåpning og lang lukkertid før vi begynte å marsjere litt over 04.00. Det var ingen problem å følge stien før vi kom til en liten isbre (dekt med mye løs stein). Her forsvant den bort i intet. Brukte lang tid på å lete. Jeg valgte å følge breen opp et stykke og prøve å klyve meg opp noen sva til sadelen over breen. Plutselig så jeg at stien gikk opp svastupene, men langs noen tau og boltede trinn lengst mot høyre, jeg prøvde å klyve meg bortover dit, men det var bratt, løst og negative tak hele veien. Til slutt hadde jeg klatret så langt at det var like farlig å snu som å klatre seg lenger oppover veggen. Det ble en farefull og skummel solering oppover med hjertet i halsen. Øyvind ropte at jeg ikke måtte ta noen unødvendige sjanser, men jeg visste at jeg ikke hadde andre valg enn å fortsette. Godt å komme opp på trygg grunn og kunne puste lettet ut. Nå hadde det så smått begynt å lysne og vi kunne snart se de første solstrålene treffe toppen med hytta 300 høydemeter under. Først måtte vi over en isbre før vi kom på fast grunn. Det var minusgrader og isete så stegjern var helt nødvendig. Soloppgangen vi opplevde på vei opp var virkelig magisk. Kontrastene og fargene var helt spesielle, kanskje på grunn av de mørke skyene som nærmet seg faretruende fra øst. Plutselig før vi visste ordet av det begynte det å snø og sakte men sikkert var toppen forsvunnet i tåka. Forferdelig surt, vi hadde håpet at værfronten ikke skulle ankomme før minst fire timer senere, men vi levde i troen på at det er von i eit hengande snøre. Tok oss en god matpause på hytta og ga doen et besøk (lite hyggelig) mens vi gjorde klar utstyret for det avgjørende toppstøtet. Overraskende nok begynte det å lette litt da vi bestemte oss for å gå mot toppen. Turen fra Erzherzog-Johann-Hütte til Grossglockner er ikke lang, men noe krevende (gradert til PD). Først følger man sporene opp Hofmannskees breen mot sørøstryggen. Etter hvert blir breen brattere og på slutten går man langs en 40 grader bratt flanke (Glocknerleitl). For oss var det bedre å klyve på steinene på høyre side. Det hadde kommet en god del nysnø, så stegjern samt isøks var ikke å forakte. Klyvingen gikk greit og til slutt var vi oppe på toppryggen. Nils hadde IKKE dagen og brukte lang tid etter at vi passerte siste hytta. Dårlig form, lite søvn, klyving og høyde over havet var nok faktorer som spilte inn... Jeg og Morten gikk sammen med ham mens Øyvind og Arne sprang i forveien til toppen. Vi hadde ikke dårlig tid og målet var at alle fem skulle komme seg til topps. Det siste opptaket før toppryggen sikret jeg Nils opp. Snøen som hadde kommet på toppryggen hadde begynt å smelte nå som sola plutselig dukket opp igjen. Vi valgte derfor å ta av stegjern og isøks, men gå på løpende sikringer bort til toppen. Møtte snart Øyvind og Arne som allerede hadde vært på toppen, men med vanskeligere forhold enn det vi ville få pga snøen. De ruslet ned igjen mot hytta, mens vi fortsatte ufortrødent videre. Langs eggen er det satt opp flere boltede jernstenger som man enkelt kan surre ei slynge rundt med karabiner og bruke det til mellomforankringer. På denne måten gikk det relativt radig bortetter ryggen som var deilig luftig enkelte steder. Før høyeste punkt kommer man til en liten topp som heter Kleiner Glockner, herfra må man ned rundt 10 meter før den siste motbakken gjenstår. Grei klyving hele veien, kan kanskje sammenliknes med en bestigning av Store Austanbotntinden fra vest. Da vi så krusifikset på toppen boblet alle kroppene av lykke, spesielt Nils var nesten på gråten av glede! Dessverre fikk vi ikke utsikt akkurat da vi var på toppen, men vi var fornøyde med det vi hadde sett tidligere denne dagen. Vi fikk i oss noe mat før vi returnerte, også nå med løpende forankringer som vi begynte å få en god rutine på. Da vi kom ned til breen hadde overflaten så vidt begynt å mykne av varmen, så vi slapp å bruke stegjern noe mer i dag. Møtte en gjeng som ga oss budskapet om at Øyvind og Arne hadde gått til bilen. Først tenkte vi at da skulle vi ta en snarvei tilbake via Meletzkigrat mot Franz-Josefs-Höhe, men du vet aldri med de to, kanskje de bare lurer oss sa Morten... Dermed stakk vi først ned til Erzherzog-Johann-Hütte hvor de ikke var. Nils var helt tom for krefter og var direkte svimmel og uvel. Han ba oss om å gå videre uten ham. Han valgte å overnatte her på hytta og gå videre neste dag, selv om han ikke eide en eneste euro igjen i lommeboka. Vi fant ut at det var den smarteste løsningen og dermed tok vi avskjed med Nils som har brutt en del barrierer denne dagen! Jeg og Morten holdt et høyt tempo ned mot Salmhütte. Undervegs møtte vi på en steinbock oppi fjellsida. Øyvind og Arne hadde prøvd å gå nærme den for å ta bilde, men da tok bukkene tak i steiner mellom klovene og kastet dem ned mot dem! De hadde flaks at de ikke ble truffet. Omsider nådde vi Salmhütte, og tror du ikke at både Øyvind og Arne satt der med hver sin utepils og koset seg i sola? Denne turrapporten nærmer seg nå slutten, resten av turen gikk fint. Vi hadde griseflaks og kom til bilen akkurat idet det begynte å pøsregne. Dette regnet varte resten av helgen noe som ikke var i Nils sin favør. Han fikk en tuuung tur i mye nysnø neste dag, og han ble nødt til å ta den enkleste ruta via Stuedlhütte tilbake der han endte opp på motsatt side av fjellet. Dumt pga at sekken hans lå igjen på Glocknerhaus... Vi andre koste oss med middag på et utested og overnattet på et hyggelig pensjonat ved italiagrensa. Neste dag hadde vi planlagt å gå på Zugspitze, høyeste topp i Tyskland. Men vi fant ut at været og tiden var for dårlig. Ei heller var sportsbutikken Globetrotter søndagsåpen i München, så søndagen ble ganske kjedelig med venting på flyet som gikk på kvelden. Likevel angret ingen av oss på at vi tok turen til Østerrike denne langhelga. Tusen takk til Nils som foreslo turmål og takk til resten av gutta for et hyggelig lag til et spennende fjell!

To fylkestopper og et flott besøk i Jotunheimen 10-12 aug 2011 Etter en liten uke på jobb, hadde jeg enda noen feriedager til gode. Etter å ha fylt kjelleren med ved samme uka, ville jeg ta med Ronja på noen fine turer både i og utenfor Jotunheimen. Første dagen bruker vi til å besøke Folskarsnuten og kjøre til Berdalsbandet. Kjøreturen over fylkesvei 50 er noe for seg selv, og jeg blir stadig overrasket over hvor vakkert landet vårt er. På torsdag møter jeg Morten og to tyskere ved Berdalsbandet klokken 05.00 hvor vi har planlagt å bestige Store Austabotntinden. Samme dag drar jeg til Leirvassbu for trivelig bevertning og flott vær. Jeg tar meg en tur på Stetind i flott vær på fredag 12. august før jeg besøker Fjellsjøkampen samme dag på vei hjem. Kort og godt en god avkobling til jobb og stress.. Folskarsnuten 1933 moh, Buskeruds høyeste topp. 10. agust 2011 Starter turen med å finne ut at jeg hadde glemt termosen med Kaffe på kjøkkenbenken i Tønsberg. Løsningen ble da å stoppe på Geilo og få tak i en ny, og koke en kanne før start. Tenk så kjipt det er å sitte på en topp i nordavind uten noe varmt å drikke. Som tenkt, så gjort, kaffen ferdig trukket og helt på termosen, og Ronja og meg klar for tur når klokka var 12.30. I dag skulle Buskeruds høyeste topp besøkes. Været var på topp, og temperaturen ikke for høy, en flottere dag kunne det nesten ikke blitt. Stien var lettgått opp til Lordehytta som ligger på 1622 moh. Noen lette snødryss på veien opp som smeltet idet det traff bakken, i august er dette egentlig bare litt sjarmerende. Etter en kort visitt inne i Lordehytta gikk Ronja og jeg i en ca rett linje fra hytta og mot toppen på 1930 moh. Lett å gå, med noen varder her og der som viste letteste vei opp. Kom opp til varden ved toppen på 1930 moh, hvor jeg fant ut at det høyeste punktet var ca en km lengre sør, hele tre meter høyere. Jaja, ikke noe å gjøre med det, bare å traske videre. Vi tok oss en kaffe og lefsepause ved den riktige toppen og nøt utsikten mot Hardangerjøkulen i sørvest, og det ellers flotte landskapet som omga oss. Følger en annen sti på vei ned, og jeg antar at jeg går feil det siste stykket, da jeg kommer til noen sva og bratte skrenter som krever tålmodighet å komme seg ned. Det er litt bratt for Ronja et par plasser, men kommer oss ellers greit ned. Er ved bilen klokka 18.30. Data: 6 timer 20 km Vestre Austabotntind 11. august 2011 Etter en relativt kort natt i bilen, kunne jeg konstatere at det var på tide å begynne å tenke på å gjemme bort sommersoveposen igjen, og bytte den ut med noe varmere. Det var rim på bilruten, noe som konstaterte at høsten var i anmarsj. Vi traff på Morten og de to tyskerne i morgenlyset ved Berdalsbandet. Det var litt rim på steinene, noe som gjorde det litt glatt enkelte steder. Det var ellers noen tåkedotter på himmelen, noe som skapte en noe trolsk steming da vi kom til S2 toppen. Ronja klarte seg fint opp til Vesttoppen, hvor vi tok en god kopp kaffe og spiste litt lunsj. Jeg var dog litt spent på hvordan Ronja kom til å klare seg videre. Det var bratt ned i skaret, og det var et punkt rett før man kommer ned at jeg måtte løfte henne, noe som ikke var så altfor populært. Vi kom oss litt over midten på skaret, men det begynte å bli så bratt og kronglete at det var best å komme seg tilbake til Vesttoppen. Morten gikk til Stortoppen mens Ronja og jeg lå og slappet av ved varden på Vesttoppen. Det strømte etterhvert til mye folk, og på vei ned igjen vil jeg annta det var godt over 20 stykker i fjellet bak oss. En flott tur i fantastiske omgivelser. Ronja hadde uheldigvis slitt ned klørne sine i den grove steinura slik at hun hadde det best av å hvile i noen timer. Vi dro videre til Leirvassbu samme dag for å slappe av og hvile kropp og sjel. Jeg hadde tenkt å gå på Stetind samme kveld, men etter å ha gått to kilometer innover grusveien mot Gravdalen fant jeg og Ronja det best å dra tilbake for å hvile. Ronja fikk legge seg i sengen på rommet, mens jeg tok meg en velfortjent dusj og spiste et fantastisk godt måltid. Traff på mye trivelige mennesker samme kveld, og et par nye 2K samlere. Stetind og Fjellsjøkampen 12. august 2011 Stetind 2020 moh Fikk sette fra meg Ronja i en hundegarde ved Leirvassbu slik at hun kunne pleie labbene sine og slappe av etter den harde steinura ved Austabotntindane. Sist gang jeg var på denne toppen var sammen med Mayhassen, og da var sikten betraktelig redusert grunnet tåke og regn. Jeg var litt nysgjerrig på hvordan utsikten fra Stetind var, og det fantes vell sjelden en bedre annledning enn denne dagen å gjøre det på. Data: 3 timer 50 min 12 km Fjellsjøkampen 812 moh, Akershus høyeste topp. Fant ut at jeg kunne ta denne toppen på vei hjem da den ikke var noe spesielt tid eller utstyrskrevende topp. Jeg kjørte på riksvei nr 180 og svingte av på avkjøringen det stod Fjellsjøkampen. Kjørte oppover en grusvei og stoppet ved en rød bom som sperret veien ca 500 moh. Grei og lettgått sti, som hadde markeringer for hver hundre høydemeter man kom opp, jeg så i alle fall skiltene for 600 moh og 700 moh. Flott utsikt fra toppen, dog en del skog. Så Gardemoen, og det meste som var avmerket på platen i utsiktstårnet ved toppen. Jogget lett tilbake til bilen og dro tilbake til Tønsberg etter en liten «miniferie» til fjells. Data: 1 time og 5 min 6 km

Hei Jeg vurderer å kjøpe en ally kano, det jeg lurer på er hvilken burde jeg kjøpe? det står mellom 15, 16 eller 16,5. jeg vil ha en bred kano pga bikja skal være med og da er det fint å være litt stødig. Jeg skal bruke den hovedsakelig på innskjøer og rolige bekker / elver, muligens en tur i telemarkskanalen, + muligens en liten tur langs kysten av vestfold. og jeg er sort sett alene, men skal ha med en kompis av og til. vilken ville du valgt og hvorfor? og er ca 12500 kr med årer en bra pris for en 16 eller 16.5 ? husker ikke hvilken av dem det var. Jeg har ikke bestemt meg og har enda litt tid men setter stor pris på tilbakemeldinger.

Rapport og bilder: http://peakbook.org/tour/17006/Bjerg+p%C3%A5+bjerg.html Dette ble en pit-stop undervegs på bilturen fra Asker til Alpene. Ved soloppgang tok vi av fra E45 og inn på Risvej, skiltet mot Ejer Bavnehøj. Kjørte opp til Ejer Bavnehøj der det er plassert et stort murmonument. Like vest for denne ved en åker står det et skilt mot Møllehøj, Danmarks høyeste naturlige terrengpunkt. Etter drøye hundre meter ved et fjøs var vi på toppen av Danmarks tak! Vår første «bjergbestigning»! Øyvind hadde ikke skodd seg nok, og brukte kun et sengelaken som klesplagg. Likevel så klarte vi å komme opp. Godt med litt frisk luft før vi råflådde autobahnen sørover med vår gamle Passat.

For snart et år siden, hadde jeg min aller tøffeste tur, over Skagastølsryggen. (turrapport) I år måtte det selvfølgelig overgås, med Styggedalsryggen. Kort oppsummert var vi tre menn (jeg, far min og Kaare_70) som gikk fra Turtagrø og overnattet i Maradalen. Dagen etterpå gikk vi opp Maradalsbreen og over Styggedalsryggen i et helt fantastisk vær. Returen gikk via Midt-Maradalen og over Bandet i løpet av to dager til med strålende sol. Kart Jeg skal har ikke tenkt å greie ut om detaljer, eller rutebeskrivelser, men lar heller bildene tale for seg. Resten av bildene kan du finne her: https://picasaweb.google.com/harald.1993/Styggedalsryggen2011?authuser=0&feat=directlink PS: Bildene endte opp motsatt som på forhåndsvisningen, og endte derfor i helt bakvendt rekkefølge, det får bare være.