Søk i nettsamfunnet

Desperat søken etter midtvinterslyset, skiføre og åpne fjellhytter førte oss til Haukeliseter. Værmeldingene var lovende, om enn noe kjølige. Etter at promillen hadde sunket til edruelige nivåer 1. Nyttårsdag dro Rødtopp og jeg oppover. Vi var fremme ved middagstider. Utpå kvelden ble det finplanlegging av morgendagens tur. Optimistiske og vel belåtne sovnet vi tidlig. 02.01.2009 Kistenut (1648 moh) Etter å sett på en fin soloppgang under frokosten smurte vi skiene og la ut over Ståvatn med kurs for Kistedalen. Smurningen varte 10 sekunder på den gamle harde snøen, men føret var trått så det gikk greit fremover allikevel. Når oppstigningen begynte måtte vi sette på feller. Inne i Kistedalen så vi at det hadde gått flere gamle snøras, men vi fant en farbar vei opp søkket på østsiden av høyde 1404. Landskapet var vakkert og lyset likeså. Vinden trakk med seg endel skyer vestfra og lagde snødrev. Vi krysset over vann 1449 og ség opp strake veien mot toppen av Kistenut. Det ble lunsjtid, men i snøfokket ble det ingen koselunsj. Vel oppe på toppen kom og gikk skydottene og vi fikk tatt endel stilige bilder. Så var det av med fellene og suse nedover. Føret var bedre i høyden, så det ble noen fine svinger inntil isskaren lagde problemer under 1200 moh. Turen tok ca 5 timer og var 17 km. GPS'en målte total stigning til 980 m. Nede på Haukeliseter var det godt med varm drikke. Til kvelden ble det en god treretters middag og planlegging til neste dag. 03.01.2009 Vesle Nup (1510 moh) Det var litt mildere, men vinden hadde tatt seg en god del opp i løpet av natten. Under frokosten fikk vi se en søt snømus sprette rundt rett utenfor vinduet. Vinden var ganske kraftig så vi ventet en stund etter frokost før vi startet dagens skitur. Planen for dagen var å gå mot Nupsegga. Vi satte på feller og gikk rett opp mot Lille Venaretjønn. På utsatte steder tok vinden godt tak. Vi valgte å gå mot høyde 1201 for å få litt oversikt. Jeg trodde Hardangervidda var relativt flat, men her var det småbuklete. Det gikk opp og ned i masse småsøkk og koller. Vi fikk den ønskede oversikten sammen med mye tårer i øynene. Toppene ved Store Nup og Nupsegga hadde tiltrukket seg skydotter og snødrev. Vesle Nup så ut til å ha ok vær så vi skiftet turmål. Vi trasket opp mot Vesle Nup fra sørvest. Bak en stor stein var det en grei lunsjplass og det smakte godt med litt energipåfyll. På toppen var det fin utsikt, men også kraftig vind – stiv kuling vil jeg tippe. Store Nup og Nupsegga kastet av seg skydottene et øyeblikk og viste seg frem i all sin snødekte prakt. Ned igjen tok vi litt mer direkte veg. Solen lagde fint fargespill på slutten av ettermiddagen. Vi brukte ca 4 timer på 14 km og 930 høydemeter. Øl smakte svært godt til trerettersen. Dagen etter valge vi å kjøre hjem via Rauland og studere sørkanten av Hardangervidda. Ett flott skue, men det er dårlig med nysnø.

Denne turen hadde jeg avtalt med Erling for noen måneder siden. Egentlig tenkte vi på Dovrefjell, men værutsiktene gjorde at vi ombestemte oss. På grunn av forholdsvis dystre værutsikter totalt sett uansett hvilket område vi valgte så bestemte vi oss for å prøve å gå fra Hjerkinn til Lillehammer. Det var det østligste alternativet, noe som betydde mindre nedbør. Erling fikk meg endelig med på en hytte til hytte-tur, for første gang siden 1995. Og betjente hytter kan absolutt ha sin sjarm! Jeg skal jo ligge masse ute likevel senere i løpet av året, ja det er nok ikke spesielt lenge til heller. Så dette gjorde jeg med god villmarkssamvittighet. Med unntak av lørdagskvelden da det ble 130 gjester på Rondvassbu syntes jeg det var ålreit. Skikkelig feriefølelse å få alt fiks ferdig servert, ikke ofte jeg opplever det. Selvsagt fikk jeg et par toppovernattingsabstinenser underveis, men det får jeg tåle. Det viste seg at denne turen hadde andre typer kvaliteter enn det jeg er vant til på tur! Blant annet skikkelig trivelig betjening på Grimsdalshytta, hyggelige tyskere som tilfeldigvis fulgte samme ruta som oss, og ikke minst veldig god mat, spesielt på Bjørnhollia. Men best av alt var likevel været som ble mye bedre enn vi kunne håpe på! Fra Hjerkinn til Grimsdalshytta var det helt ordinært vær, men altså heller ikke dårlig. Det jeg husker best er alle gjennomslaga i snøen ned bjørkeskogen mot hytta. Ga opp til slutt og gikk til fots der løypa var hardtråkket. Neste etappe gikk til Dørålseter gjennom Dørålglupen. Spennende passasje dette her. Liker meg alltid i sånne pass eller skar. På fredag gikk vi til Rondvassbu. Turen over Rondvatnet var en lidelse! Bare en tredjedel av halve Gjende, men likevel, ingenting er mer slitsomt for meg enn å prøve å holde anstendig tempo over store uendelige vann mens skia stadig vil motsatt vei. Erling viste ingen svakhetstegn. Jeg sovna på rommet vårt på Rondvassbu en drøy times tid, men da jeg våkna og oppdaga bedring i været fant jeg ut at middagen i grunnen var mindre viktig. Her gjaldt det å utnytte de siste timene med dagslys og komme seg til topps på Storronden! Dette passet meg bedre. Uendelig mye bedre å labbe jevnt og trutt oppover med feller enn å skli verre enn bambi på isen! Det ble en flott solnedgang på toppen, og humøret var på topp! Nå var en flott topptur i boks, og morradagen skulle i følge yr bli perfekt. Det ble den da også. Erling ville på Storsmeden som han manglet fra før. Jeg hadde vært der 2 ganger, men hadde ingenting i mot en ny tur dit. I ettertid angrer jeg ikke et sekund. Kan ikke være mange Rondetopper som kan stille opp med den utsikten! Med den for anledningen småluftige og snøharde ryggen til topps og utsikten som lønn for strevet ble jeg grepet av akutt Rondane-sentimentalitet. Her ligger hjertet av Norge! Jeg vet hvor glad jeg er i Jotunheimen, og ting står ved lag, men Rondane har også ting Jotunheimen ikke har. Rondane er på en måte mer trollske og massive hvis en ser bort fra det råeste heimen har å by på. Det blir liksom alpine fjell mot massive fjell, og de kan ikke helt sammenlignes, men Rondane er absolutt det mest rotnorske jeg kan forestille meg! At Rondane kan bli stemplet som kjedelige var ikke til å fatte på en dag som denne lørdagen. Jeg falt pladask! Erling var fornøyd, og det hadde han helt rett i, for dette var turens fineste opplevelse for meg også. Men jeg ville på en ny topp også, aller helst to. Vinjeronden var seig som juling, jeg gispa etter luft og led en forferdelig åndenød. Jeg liker å tru at jeg er seig og sprek, men omtrent på hver eneste topptur blir jeg innhenta av livets triste realiteter. Jeg er for tung til dette her! På toppen av Vinjeronden så Slottet ganske overkommelig ut i distanse, og ikke var skaret spesielt dypt heller. Men det var etterhvert så isete at jeg ikke tok sjansen. Fantaserte om istykkerrevet ansikt eller en kropp som går kast i kast nedover for å avslutte med bakhodet i en skarp stein. Så jeg snudde og koste meg med Vinjeronden i stedet. Her var det hovedsakelig den digre veggen på Storronden som tok prisen. Artig var det også å se Rendalssølen i det fjerne, toppen jeg har tenkt masse på i over et år nå. Mer sentimentalitet var ikke til å unngå. Denne dagen hadde gjort meg fullstendig Rondanefrelst! Tenk å kunne overnatte på toppen her da!!! Dagen etter ble det Rondvatnet igjen i kjedelig vær. Bjørnhollia var målet via Langglupdalen. Erling valgte raskeste vei ned dalen, men jeg fikk lyst på Digerronden da været bedret seg. Men hva hjelper det med fint vær når vinden prøver å fortelle deg at du ikke er velkommen til topps Denne vinden var verre en Skogshorn i november. Måtte krabbe siste stykket til toppvarden for å være sikker på å ikke bli blåst utfor kanten. Jeg lot Midtrondene og Høgronden være i fred og tok raskeste vei ned i dalen igjen. Til slutt kan jeg oppsummere at Bjørnhollia var en koselig plass, og at Illmanndalen var enkel å gå, men treningsløypa fra Mysuseter til Raphamn fikk meg nesten til å gå fra konseptene. Var ikke innstilt på mer slit nå, men den gikk jo stadig opp og ned, og uten feller duger jeg som kjent ikke. Erling virket uforskammet pigg Takk til Erling for en minneverdig tur jeg kommer til å huske lenge! Det ble mye ålreit fjellprat underveis, og jeg fikk et nytt syn på hyttelivet. Men gleder meg selvsagt til mer kummerlige forhold etterhvert Lillehammer gadd vi ikke bry oss om etterhvert, Rondane var altfor innbydende til det Ble endel tull med skaleringen, så flere bilder kommer seinere. Ble litt rot dette her...

Hadde på lørdag en knalltur i Jotunheimen med Bjørn-Even, Sondre og Atomsilda. Med Spiterstulen som utgangspunkt var planen å ta en del topper rundt Leirhøe. Sol fra blå himmel og til tider meget behaglige temperaturer gjorde dagen helt perfekt. Vinden kunne med fordel vært litt svakere. At Birken røk pga. skade ble fort glemt. I alt ble det 9 2k-topper og 1 rett under. Tilsammen 2900 høydemeter og 30 km ble tatt på 10 t og 15 min. Rapport og flere bilder ligger på: http://tinderanglerne.blogspot.com/2009/03/storeslem-rundt-leirhe-paske-pa_21.html

Jeg overnatter som mange ganger tidligere i min høyst mobile basecamp (mobiliteten avhenger selvsagt av vegkvaliteten). Basecampen har for øvrig et eget rom til oppbevaring av ski, og ett eget oppbevaringsrom for bagasje. Er plass til to sovende, og har et stort og effektivt bensindrevent varmeapparat. Er også meget vindstabil og tåler mye vind før den gir etter. Den første natten har jeg i Visdalen fra fredag 30. januar til lørdag 31. januar (5 km før Spiterstulen ved bommen). Resten av gjengen møter opp som avtalt klokken 07.45. Mayhassen har skrevet en rapport du kan lese her: https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=15151&highlight= Lørdag 31. Januar Rapporten til Mayhassen skildrer store deler av lørdagen. For min del så gikk deler av turen min litt annerledes enn de andre så jeg legger ved et par bilder selv. Jeg gikk blant annet over til de to søre Trollsteineggjene mens de andre ville til Glittertinden. Da jeg er på veg ned snørennen til Grotbrean står Mayhassen på toppen av Vestre Glittertindoksle og ser at jeg er i tvil på om jeg tør å gå ned snørennen eller ikke. Først etter litt god og gammeldags overtalelsesteknikk fra nevnte person tok jeg tilslutt mot til meg selv og gikk ned til Grotbrean. Jeg gikk sakte over breen i frykt for sprekker og andre ulumskheter, noe som jeg i etterkant ser at jeg ikke burde ha fryktet. Da jeg står på Trollsteineggje vinker jeg til de andre som stod på toppen av Glittertinden. Med vell viten om at de andre ikke ville vente hele dagen på meg på Glittertinden, giret jeg opp, og gikk hardt på for å nå de igjen. Jeg når de igjen i skaret mellom Glittertinden og Glitter Rundhøe. Vi renner på et perfekt skiføre ned Steindalen og det tar ikke lange tiden før vi er ved bilene. Etter lite måltid på Essoen sier vi hei for denne gang. Rett etter at de kjører sørover benytter jeg sjansen til å pusse tennene, og fylle opp termosene med vann på Essoen i Lom. Ved å gjøre det på denne måten slipper jeg å fyre mer primus enn nødvendig der jeg setter opp basecampen for natten. Går egentlig veldig kjapt å sette opp basecampen, og det er egentlig bare å sette den i gir og vri nøkkelen i OFF – posisjon. Setter på brekket og da er jeg sikra på at basecampen står solid. Sulten har ikke gitt seg helt, og jeg setter meg på liggeunderlaget midt på parkeringsplassen og varmer opp en boks med Trondheimssodd mens gradestokken viser minus 18 grader. Søndag 01. Februar Etter tre runder med slumring orker jeg å stå opp klokken 07.30. Hiver i meg frokosten og en flaske med vann og smører med blå ekstra. Det er lite snø innover i Leirdalen, og jeg finner nytten av å følge et scooterspor. Etter ca syv kilometer går jeg bort fra scootersporet og går mot Storbreahøe. I etterkant ser jeg at veivalget kanskje ikke var det mest optimale da det til tider var bratt i snøsiden jeg bevegde meg i. Av denne grunnen velger jeg en litt annen rute ned. Etter hele fem lange timer står jeg på toppen, og jeg mistenker gårsdagens høydemeter har noe av skylden for at bakken til toppen av Storbreahøe føltes tung. Utsikten på toppen er bedre enn hva jeg hadde forestilt meg, og det er en befrielse å sitte der i dunjakka og drikke noen kopper med vann og spise noen sjokoladebiter. Turen tilbake går atskillig raskere, og etter to timer jeg er tilbake til bilen hvor jeg hilser godt nytt år til driverne av Leirvassbu som ankommer parkeringen med Snøscooter litt etter at jeg har fått lastet skiene i bilen. Takker for turselskapet lørdag, og ikke minst for en god start på turåret 2009

Skogsområdet mellom Eggedal og Numedalen kalles Trillemarka og er i følge naturvernorganisasjonene et av Øst-norges siste uberørte områder under tregrensa. Dette området måtte selvfølgelig utforskes. : Bilder, kart og tekst her Turhilsen

Hei, jeg og en kollega planlegger en tur fra Fundingsland til Trollgarden, deretter over til Fjellsenden også overnatting på Melands Grønahei for så å dra videre ut til Kleivaland dagen ettterpå. Er litt usikre på hvor mye snø det ligger i området. Om det er muilg å gå der nå eller om vi er for optimistiske. Området ligger på 1000-1100 m.o.h. I stedet for å gå tilbake til Fundingsland så tenkte vi å gå over fra Trollgarden til Fjellsenden og overnatting på Melands Grønahei. Er muligens lang tur den første dagen. Noen som har vært i området der nå ?.

Jeg og Rødtopp fikk med oss Ms. M på tur. Værmeldingene for fjellet var litt ymse, men ikke verre enn at vi dro opp til Rondane og gikk inn til Rondvassbu på kveldsøkta. Det var så klart at stjernene kastet skygge. Lysten på å prøve Rondeslottet var stor og iveren ble ikke mindre da sola snek seg høstsent opp på morgenkvisten. Vi la i vei før alle andre og raskt innover Rondholet. Ved ca 1900 moh passerte vi den første snøen. Utsikten fra Vinjeronden (2044) var flott selv om den ligger inneklemt mellom Rondeslottet og Storronden. Sola begynte etter hvert å skinne gjennom tynne slørskyer, noe som vanligvis ikke er så bra tegn. Dermed travet vi videre opp på Rondeslottet (2178). Det en blåste en kald frisk bris på toppen, men varden var stor nok til å gi greit ly til alle tre. Det passet med utsiktslunsj. På vei ned traff vi mange andre hyggelige fjellfolk. Siden vi var tidlig ute bestemte Rødtopp og jeg oss for å prøve Storronden også, mens Ms. M gikk ned til Rondvassbu. Det var bratt opp fra skaret og ca 10 cm snø gjorde det tungt å gå. Oppe på Storronden (2138) så vi at skyene begynte å tetne seg til og at det gikk byger rundt omkring, særlig rundt Dovre. Vi fikk tatt noen utsiktsbilder og skyndte oss nedover. Det begynte ikke å regne seriøst før vi var nede av fjellet. Vi var veldig spent på hvordan søndagen skulle bli, men også denne dagen kom med morgensol. Frokosten ble unnagjort i en fei og vi langet ut oppover mot Veslesmeden (2015). Vinden var surere enn dagen før, men det hindret ikke oss. Sekkene satte vi igjen ved topp 1871. Vel oppe på toppen fikk vi tatt noen utsiktsbilder før vi gikk ned til sekkene og spiste en kjapp lunsj. Ned til Spanget tok vi korteste vei ned i Kaldbekkbotn og over Satansrivilen. Toppene i Rondane prøvde å kle på seg hatter av tåkeskyer, mens snøbyger lagde slør. Vi rakk ned til bilen i tide uten å bli plaget for mye av nedbøren. Det ble en flott og spennende tur.

Et høytrykk var under oppseiling og værmeldingene var gode for ein tur i fjellet. Søndag ettermiddag skulle det klarne opp, Mandag og tirsdag ville bli bra ifølge metrologene. Da vi stod på 1222 Finse så det alt annet enn bra ut. "Bestefar" var kommen frå Ryfylke via Bergen og kunne melde om kraftige regnbyger frå Voss og oppover. Kom selv opp Hallingdalen med kraftig vind som ruska i flagg og bunader. Konfirmasjon? Vi la likevel i vei i sekstida om kvelden . 2-3 kraftige sludd og snøbyger feia innover oss der vi følgde sommerruta inn til Flakavatnet. Underlaget var noe ubestemmelig. En blanding av nysnø, skare og slaps så det ble med å gå på skifeller. Frå Flakavatnet tog vi rett opp 300 høydemeter til fonna mellom Kyrjedalsnuten og Høyde 1816. Her ble det virkelig utrivelig med hard vind, snø og tåke. Vi hadde basert oss på snøhule, men her var ikke lett å finne en god skavl med så dårlig sikt. Så vi gravde oss bare rett ned til vi traff blåisen 1,2 m nede. La over skia, slengte over en gammel teltduk over og krøp inn i soveposen. Fikk varma noe real turmat og sovna til vinden som rev og slet i duken fra 1975. I løpet av natta hadde Vårherre forbarma seg over oss. Sol og vindstille med noen minusgrader fikk humøret opp på topp igjen. Ferden videre på vestre del av skarvet ble kosetur med sol og blåswix. Opp og ned gikk det med noen tåkebanker i de laveste søkkene. Hårteigen dukka opp i vest og følgde oss resten av turen. Likeså Gaustatoppen og Hardangerjøkulen. Hadde ein god stopp på turens høgste topp, Foldaskarsnuten-1933 moh., før nedstigninga mot Lordehytta i Follaskaret. Her bomma vi nok litt. Kom for langt mot vest der trulig sommerløypa går. Måtte av med ski og fire ned sekkene på det bratteste. Hadde ikke sola tina snøen bløt her kunne det bli problemer uten stegjer. Da vi kom fram til Lordehytta så vi at det enkleste hadde vært å gå rett ned mot hytta. Siste kneika kunne sikkert rennes ned på skrå. Da vi hadde nok av tid ble det et par timers lunch ved Lordehytta. Grei nok som nødbu, men ville foretrukket overnatting i telt eller snøhule. Steinveggene holdt ikke helt snøen ute. Ut på ettermiddagen fikk vi på oss skifella og tusla opp på høyde 1905. Herifra bølga Skarvet seg rolig sydaustover og det var bare å skli videre å nyte øyeblikket. I sekstida om kvelden fann vi ein fin og bratt vestvendt skråning mellom vann 1765 og høyde 1852. Brukte 1 1/2 time til å grave ut snøhule og tilbrakte resten av kvelden i solveggen med middag og brunt fluidium. Bortimot 11 sokk sola ned i vest og temperaturen dumpa fort 20 grader. Godt å strekke seg i ei god hule. Neste morgen var sola fortsatt med oss. En god vind fra nordvest plaga oss ikke da full vinterutrustning var med. Medvinden forvant da vi kom til Prestholskaret. Skiføret var fortsatt på topp med 3-4 cm styresnø og vi snirkla oss ned skaret mellom store snøblokker som var rast ut fra fonna over oss. Vel nede på Prestholsetra varma sola såpass at klister kom på. Mot Geilo var snøen smelt bort men bortover Hesteberget lå den fortsatt og gav oss ei fin nedkjøring helt til øverste hytte i feltet ved Slåtto. Her stod benker og bord klare til å tømme siste matpakke. Lenger nede holdt en snekker på. Koselig kar som tok bryet med å kjøre oss det 3-4 km ned til Geilo. Etter en halvliter kunne vi oppsummere at det hadde vært en makalaus tur og kunne gå på tog i hver sin retning. Årets nest siste skitur var over. Turen kan sikkert gjøres på en dag, men god tid anbefales skal inntrykkene feste seg !!!

Ettersom forespørselen ble så stor: Startet ved Nerskogsveien i 10 tida, ikke brøyta Heldalsvei, nydelig vakkert lettskya søndagsvær, sprettkaldt (10 minus droppet til nesten 20) og absolutt vindstilt. Som førsttemann (og eneste i fjellet..) så fikk jeg ekstra arbeid med å brøyte meg løype oppover. Fulgte min tradisjonelle trase via Badartjønna, under Langjørgen, nesten til Telvatnet, rett vest til Turistlinja og så rett nord til Topps. Nyydelig skiføre på myrene, en 5- 10centi fast helt slett puddersnø oppå dypskaren og mye snø, oppi fjellet hardere og drevbårat, alt av eksponert fjellhei fullstendig avblåst og kun dekt av 2-4 cm løs snø. Nedkjøring som slålom via åpen fjellhei, steinrøys liker jeg ikke, selv om jeg fant et styggbratt bekkefar med masse hard puddersnø, så jogga jeg heller ned fra toppen ned til myrene og det supre skiføret. 2 mil, 8 timer superflott toppskitur til ett av øst-Trollheimens absolutt beste utsiktpunkt med Trollhetta, Snota, Svarthetta og Blåhø kun på en "armlengde" unna! Videre detaljer, kart og fylldig turrapport på krovoll.net - alltid oppdatert om Trollheimen! Jeg savnet virkelig en student mm oppå der - så intenst gøy det var om søndagen å se igjen de kjente storfjell i vinterdrakt!!

Fjellene rundt Stryn er lett tilgjengelig for toppturer på ski. Man kommer forholdsvis enkelt opp til snøgrensen, selv på milde vintre som denne. Utgangspunktet for turen til Natakupa (1400m) er enten parkeringsplassen på vinter-skisenteret eller hvis vegen tillater det, Bøasetra. Sistnevnte ligger på ca 600m, og der er det som oftest godt med snø på denne årstiden. Dagen startet meget bra, til tross for diverse dystre spådommer om lavtrykk. Jeg kom fort over skoddehavet i Stryne-dalen, og da forvandlet dagen seg fra dystert mørke til en krystallblå himmel. Slik er det heldigvis ganske ofte på nordvestlandet.... For å slippe å brøyte spor, kan man med fordel følge skitraseen i alpint-løypen. Trekket er ikke åpnet for sesongen, så her var det fremdrift for egne krefter. Nytt for 2006-sesongen er at skitrekket er bygd ut, og nå fører alpinister langt opp i Steindalen, ved foten av Natakupa. Det som tidligere var en strabasiøs tur, burde nå være en formalitet selv for "late" topptur-"entusiaster". Man kan mene hva man vil om utbygging, men jeg synes nå det er litt trist at alpintanlegget har satt sine varige spor i Steindalen. Det som tidligere var en flott topptur i nesten uberørt natur, blir nå en vesentlig annerledes opplevelse med utallige høye master av metall spredt utover et stort område. Andre vil vel kanskje hevde at det er gull verdt for Stryne-regionen at man nå har utvidet tilbudet betraktelig også for vinter-alpinister (og ikke bare sommerski). Investeringen i skianlegget har også medført at det for tiden er stor aktivitet på bygging av nye hytter i området. Heller ikke det er særlig gunstig utifra hensynet om vern av naturen. Jeg må nok likevel innrømme at det hadde sin fordel å kunne følge den preparerte skitraseen til langt inn i Steindalen, forholdene tatt i betraktning. Det var skikkelig bryteføre, og det ble altså litt for fristende å holde seg til skitraseen, fremfor å slite i vanskelige snøforhold. Fra øverste mast, tar man rett til høyre og følger ryggen opp til Småeggene og videre til Natakupa. Det som tidligere var bryteføre, ble nå knallhardt skareføre. Utsikten fra denne ryggen er rett og slett storartet, og dette gjør at man fort glemmer den kalden vinden og tiltakende melkesyre i beina. Og med mp3-toner fra Queen's "Who want's to live forever" får man virkelig et ønske om at livet skal vare evig på denne rygg. Dessverre lå det en kuldetåke på toppen av Natakupa, som reduserte utsynet betraktelig. Men hva gjør vel det, når det er nedkjøringen som frister mest i et sådant øyeblikk. Dessverre fortonet nedkjøringen seg som et mareritt av ukontrollerte slag på skikkelig hardt vaskebrett-føre. Ikke altfor gunstig for en stiv muskelatur, med heller få skidøgn i løpet av inneværende år. Jo det kunne selvsagt være ønskelig med pudderføre, men man kan ikke få i både pose og sekk. Det flotte veret og opplevelsen av å komme seg høyt til fjells, var mer en nok for en underernært frilufts-sjel i denne omgang.... Noen bilder følger vedlagt, men hele bildeserien finner du her: http://distantpeak.com/simpleviewer/index.php?set=72157594431821548

Første tur, første turrapport! Jeg har det med å bli litt revet med, så det blir fort litt mye. Men det valgfritt om folk vil eller gidder å lese! Er jo artig om noen kan få glede av lesinga;) Etter å ha ventet litt på bedre værmeldinger, bestemmer jeg meg nå for å pakke sakene å dra på tur. Det skal sies at jeg fra tidligere har lite eller ingen erfaring med slike overnattingsturer i telt, verken alene eller sammen med andre, om man ser bort i fra feltøvelsene i Forsvaret. Med dette i bakhodet og det kjente faktum med bekymrede mødre, ville jeg legge turen til et tidspunkt hvor jeg hadde været på min side. I tillegg til dette så er vel heller ikke Ringstind 2 light-teltet mitt det teltet som er varmest anbefalt for vinterbruk, kanskje spesielt med tanke på at det ene stang-leddet er rimelig bøyd og antagelig er litt svekket. Ruta er lagt til en vintermerket DNT-sti i et ikke alt for avsidesliggende område, også dette på grunn av manglende erfaringer og for å unngå mer bekymringer enn nødvendig, men kartet og kompasset er selvfølgelig med. Turen skal gå fra Sandvika, langs stien over til Vera, litt videre og tilbake igjen. Etter halvannen time i bil legger jeg i veg langs stien. Det er noen små blå grader men det blåser en del, så de effektive merkes. Det blåser riktignok ikke fæl storm, så jeg berger fint. Jeg setter i marsj innover langs stien. Jeg prøver å holde et godt tempo i starten, for å få varmen etter å ha stått i ro ved bilen for å klargjøre det siste. Jeg er litt spent på terrenget og på hvordan paris-pulken min, som i all hui og hast ble klargjort i går kveld etter å ha konstatert at fars gamle Segebaden-Berg –pulk ikke var like egnet som først antatt, vil komme til å klare seg. Vinden blir sterkere, og snømengden i lufta øker. Jeg hadde heller antatt at det skulle roe seg. Nei. Jeg og værgudene blir mer og mer uenig jo lenger jeg går. Tanken på å snu og returnere til bilen slår meg ikke inn, selv om jeg etter forutsetningene kanskje burde. Jeg begynner raskt å slite med sikten. Jeg forsøker å holde følge på kartet om hvor jeg er, men med +/-100 meters sikt er det lite man kan orientere etter. Det kryr jo ikke av små detaljer på et 1:50 000-kart, og når alle små vannpytter på kartet nå i vintermånedene kan se ut som myrer i terrenget, eller omvendt for den saks skyld, så er det ikke mye hjelp å få i dette kartet i dag. Så da får jeg holde meg slavisk til disse fine røde stikkene. For jeg har jo lovet de som sitter hjemme at jeg ikke skal krysse vann. Straks finner jeg ut at også det er lettere sagt enn gjort. De røde stikkene, delvis røde merker på trestammer, står med relativt små mellomrom. Likevel sliter jeg ofte med å se neste stikke. Jeg prøver meg litt dit jeg tror stien kanskje vil gå, og som oftest finner jeg heldigvis neste merking. Det tar naturlig nok litt ekstra tid når man må lete etter merkingene, men da får det bare gjøre det. Jeg vil komme lengst mulig før jeg setter opp teltet, og jeg har nå ved hjelp av en hytte jeg passerte tatt meg igjen på kartet så jeg vet at det snart kommer et lite skoghugg i en skråning ned mot et vann. I le-siden for vinden. 70 meter unna ser jeg barskogen. Der må jeg finne et sted å sette opp teltet. Klokken har jeg selvfølgelig glemt igjen på benken hjemme men jeg antar at mørket snart faller på, og jeg håper på å få satt opp teltet i dagslyset. Jeg skimter et lite platå inne i skogen, men det viser seg at vinden tar godt også der. Pokker. Det forbanna teltet. Det er nå jeg forstår at jeg i hvertfall ikke skulle lagt ut på tur før jeg hadde fått den nye teltstanga. Hvor mye tør jeg stole på den som er bøyd? Pokker, det skulle jo bli fint vær. Da får jeg øye på noe som ser ut som en stor snøhaug. Hvorfor er det en snøhaug der?? Jeg fatter lite om hva det kan være, men nysgjerrig som jeg er så må jeg jo sjekke det ut. Det er jo tross alt bare 10-15 meter unna meg. Men.. Kødder du? Er det det jeg tror det er? I så fall passet det litt over snittet godt! Det stemte bra, det sto en nedsnødd gamme der og ventet. Uvitende om hvilken gamme dette var, lette jeg fram snøspaden opp fra pulken(som forøvrig hadde overrasket meg veldig positivt hittil), og begynte å grave fram døra. Jeg måtte i hvert fall sjekke ut om den var låst, og hva slags gamme det var. Jaggu var den åpen, og jaggu var det plass til meg der inne. Fantastisk! Da slapp jeg å bekymre meg mer for teltet i dag! Det var til og med en vedovn der inne, og på lassvis med ved! Jeg fyrte opp, og dreiset inn både sekk og pulk. For jeg hadde med en hel del forskjellig rart. Det var jo en testtur, så jeg måtte jo finne ut hva jeg ikke trenger å ha med meg neste gang! Og som en enkel og stødig løsning på pulksele tok jeg like gjerne 125liters Recon Pack’en til Norrøna, da den er fantastisk å bære samt at den har noen passende festeringer for taudraget mitt på hoftebeltet. Tørre klær, mat og litt varm drikke. Det gjorde seg! Det var virkelig godt å finne den gamma nå! Til tross for vedovnen, og fyring av stormkjøkken, ble det ikke akkurat varmt der inne. Det hadde nok vært lettere å få varmen inne i teltet. Der ville det antagelig blitt litt mer vindstille, for med betydelige sprekker både rundt døra og i taket så ble det bra med trekk. Med det kunne være det samme. Jeg hadde funnet ly, og fikk i meg næring. Det var det viktige. Og før jeg visste ordet av det, så hadde det blitt ordntli’ mørkt ute også. Utover kvelden ventet igrunn lite annet enn fyring, mat og drikke, og skriving i gjesteboka. Jeg så blant annet at et par NPL-grupper hadde satt pris på å få spise lunsj i gamma i fjor høst. Det blle litt lesing der, før jeg sovnet i håp om lettere være dagen etter. Søndag morgen, og været er uforandret. Har internett vært på fylla, eller er det noen meteorologer som skulle fått fyken...?? Nei, været gjør vel stort sett som det føler for, og det må man vel lære seg å ta høyde for. I går tenkte jeg litt på alternative utfall på turen, dersom været ikke skulle bedre seg. Det er godt mulig at teltet mitt ville ha oppført seg til tross for snø og masse vind, men jeg kunne ikke være sikker. Så om været ikke endret seg så skulle jeg gå tilbake til bilen, eventuelt bli en natt til i gamma før jeg returnerte. Utover formiddagen letter været litt, men vinden er fortsatt like sterk. Sikten er dog mye bedre, da det er vesentlig mindre snø i lufta. Jeg bestemmer meg for å ta en trugetur til svenskegrensa, gå tilbake til gamma og bli der til i morgen, så går jeg tilbake til bilen i morgen formiddag. Det blir en fin tur, og kvelden blir , etter mørket har falt på plass, mye det samme som i går. Riktignok hadde jeg ikke popkorn på gårdsagens kveldskos..! Mandag, og i dag skal jeg tilbake. Selvfølgelig skal jeg det, været har jo blitt heeelt fantastisk!! Jeg hadde telefonkontakt med hjemmefronten i går, og informerte om planendringene. De fulgte dessuten med på internett, på satellittsignalene jeg sendte fra SPOT’en som min kjære mor har investert i for både hennes og brukers trygghetsføleleser. Det går ikke annet enn å nyte turen tilbake, for dette været er ubeskrivelig. Dessverre er mye av terrenget slik at sola slipper delvis dårlig til i ruta mi, men det er uansett upåklagelig. Det er fortsatt litt ving, men med værforholdene fra de to siste dagene friskt i minne så legger jeg ikke merke til det. Alt er bare nydelig. Det er lettere å orientere seg ved hjelp av kartet nå, når man ser terrenget rundt seg. Noen steder ser jeg faktisk litt av sporene fra jeg gikk inn, og jeg kjenner igjen det meste av terrenget når jeg går tilbake. Ja, det er sikkert en fin sti på sommers tid, men med pulk, sekk og en del snø, så er det ofte besparende å gå rundt de tetteste og mest kuperte skog-kollene. Men må man følge merkingen så må man det. Med andre ord, turen tilbake var vesentlig lettere enn turen innover! Jeg kikker på graderstokken i bilen når jeg kommer dit, og den viser 10 blå. Pluss en del effektive. Det gjør ikke noe, for sola skinner og man kan ikke gjøre annet enn å nyte det! Alt i alt, må jeg si at dette har vært en lærerik tur. Jeg har funnet nye behov mpt modifisering av paris’n, og jeg har gjort meg opp litt mer formeninger om hva jeg faktisk trenger, og hva jeg ikke trenger å ha med på neste tur! Edit- Nå ble det noen bilder med her også!

Turen startet litt ploms på, da skoleundervisning ble avlyst i siste øyeblikk. Jeg visste at en kompis av meg og en av hans kompiser skulle på tur samme dag. Jeg ringte og lurte på hvor langt de hadde kommet, men fikk til svar at de ikke hadde dratt enda fordi kompisen til kompisen min måtte på sykehuset med høygravid kone. Så jeg pakka sekken i hu og hast og ble med kompisen min på tur. Komplisert, men starten på på tur! Vi kjørte så langt det gikk vei til vår destinasjon, parkerte bilen der, fikk utstyret ut av bilen og noe av de tyngste av mine saker ble pakket i pulken hans som isbor og sovepose (Denali 5-season, 21 liter og 3.8kg). Stor sak som han fikk ta, siden jeg enda bare har sekk Dere ser hans sovepose (sorte) og min (den grønne). Størrelsesforskjell, samtidig som min er komprimert fra komprimeringspose XXXL som fulgte med til nylig kjøpt XL! Vesentlig forskjell: Ingen av oss er erfarne skifolk, har vel strengt tatt ikke stått på ski siden jeg var 12-13 og nå er jeg bikka 25... Så skiferdighetene er ikke strålende, men jeg klarer fremdeles å stå oppreist med ski festa til beina : Meg med ski på beina: Vi startet ikke turen før rundt 17:00 og vi gikk i rolig tempo i et relativ flatt terreng. Vi kryssa både Gunnarvatnet og Steinvatnet. Steinvatnet i seg selv er et stort vann. Under ser du strekningen vi gikk over Steinvatnet. "Nesten" så langt øyet kan se: Vel fremme slo vi opp telt, gravde oss kuldegroper inni forteltet, pakket på stormmattene og kokte opp hver vår real turmat. Fiskehull ble boret og fiskestenger ble satt. Vi hadde håp om ørret på noen av de 6 stengene til neste dag. Så makk og maggot ble pakket på krokene og sluppet uti. Mens vi gjorde dette var klokken bekket midnatt og himmelen var krystallklar med så mange stjerner man klarte å telle og dansende nordlys i både lilla og grønne farger. Rett og slett helt fantastisk! Camp! (bildet er tatt fra dag 2): Kuldegropa i forteltet: Vi gikk til sengs rundt 01:30 og satte klokkene til ringing rundt 06:00. Vi visste vi ikke kom til å stå opp da uansett, men vi kunne jo håpe Jeg fyrte opp litt varme i teltet, pakket klær i soveposen, snørte igjen halskragen og lukka øynene. Borte på et blunk. Den natten nådde vi ca 15-16 kalde, men sov som en stein den natten, hvis man ser bort fra at jeg våknet en gang og var så varm at jeg måtte løsne litt på halskragen. Neste "morgen" våknet jeg 09:50 av ski som trosset hard skare. 2 venner av turkompisen min hadde tatt veien til vannet for å sjekke fiskeforholdene. Må jo bare si med en gang at tross 10 stenger samlet, ble det bare 2 napp og det var det hele. Skuffende, men fisk på fisketur er bare en bonus Jeg skjønner ikke hvordan det ble blitt skikkelig vått mellom soveposen og liggeunderlaget mitt i løpet av natten, men det eneste jeg kan komme på i farten er at jeg har satt meg opp og "skallet" hodet i innerduken som har vært våt av kondens mens jeg løsnet på halskragen, slik at det har falt ned der jeg i ettertid har lagt meg igjen. Skjønner ikke helt dette heller, da jeg har luftet skikkelig i løpet av natten med alle luftekanaler åpne og begge inngangende til innerteltet har hatt en 30cm glippe for å sirkulere rikelig med luft, men men... Posen måtte rett og slett henges til tørk: Fire mannfolk på et fiskevann, bare uten fisk: Vi lagde frokost. Bacon, pølser, muffins, brødskiver og alt godt som hører med Dagen gikk til å slikke sol, for det var en flott vær mens solen var oppe. Vi satt bare ute og pratet "mannskjit" i flere timer, drakk kakao og sjekket stengene ved jevne mellomrom. Så forlot de 2 som kom og vi begynte smått å pakke ned soveposer og liggeunderlag. Flott vær hvor man bare ligger på expeden med jervenduken trukket rundt og tar livet med kokende ro: Her steikes det bacon for harde livet! Nedpakking av camp foregikk vel over 3 timer, er man på tur så tar man livet med ro Turen hjem gikk greit med bare 1 fall! Begynte å blåse litt opp, men det er bare godt når man bærer tung sekk og er i kontinuerlig aktivitet... Flott tur til tross for at fisken sviktet oss.

Ferie i syden. Det må bli den vanlige turen, selv om det er varmt og til og med termometeret svetter. Vi går hver dag på vår ferie i Markarska. Det blir sånn opp mot et par timer til sammen til og fra ”stranden”. Men i tillegg må vi ha en ”langtur” en dag. Onsdagen var det meldt om litt skyer fra morgenen av. Og vi benyttet anledningen til å ta ut på en litt lengre tur. Avstanden mellom hotellet og Baska Voda er opp mot en mil. Det gir en passe spasertur frem og tilbake. Nå er det fjell – tørre og varme sådanne – i nærheten. Jeg har blitt anbefalt å ta en tur opp mot toppen av Biokovo 1762 moh. Det skal gå en grei sti fra vei og opp mot toppen. I tillegg er det også bilvei helt opp, men da på ”baksiden”. Bestyrerinnen har noe i mot slanger, og da hun fikk høre at det fantes et par giftige typer av arten, ble det vanskelig å få til en skikkelig tur. En vandring langs adriaterhavet er ikke noen stor utfordring. Det er vei/ grus/heller store deler av turen. En liten del går langs klipper og i skog, og stien følger det gamle faret mellom tettstedene langs kysten. I følge kjentfolk er det mulig å fortsette videre fra Baska Voda mot Brela og ennå lenger. Merkelig nok blir sekken like tung som for en normal dagstur. Det er ikke akkurat lange trøyer og ekstra ull som veier, men sekken blir full av badetøy og vann. Neste gang skal jeg ta med en bedre sekk. Etter 4-5 timer med 6-8 kilo på akslene (sekken er uten hoftebelte) så kjennes det. Og det er jo litt å se på langs badestrenden, både med og uten… Eller som han sa, han som så svigermor bade. Det finnes mye stygt i sjøen. En kjekk ting med en tur langs sjøkanten, er muligheten for en lang og bedre lunsj på en resturant. Denne gangen fant vi en bra i Promajna på vei tilbake mot Makarska. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

En kjapp tur før "syden". Ingen uke i sesongen uten en tur inn til hytta. Det måtte denne gangen bli fra torsdag etter arbeid og til fredagen. Jeg har selvsagt tatt turen innover etter arbeid noen ganger. Men likevel, det blir en relativt tung tur. Det manglet liksom noe av futten i beina. Denne gangen gjorde det ikke noe om det ble en rolig tur. Været var kort og godt strålende. Det er ikke vanskelig å finne noe å klage på, og denne dagen var det for varmt. Godt over 20 grader. Rett opp av Hunnedalen gikk jeg på en saueflokk på vei innover mot Blåfjellenden. Det var også med kjentfolk. Heiesjefen selv - Ola - satt oppe i lia og hadde full oversikt over driften. De var mange folk som var med innover, og det må ha blitt fullt på Blåfjellenden den natta. Med både folk og bikkjer. Det ble tid til en liten prat, og det er alltid kjekt å se sauehundene i arbeid. Videre innover var det tørt i marka, gode forhold og ikke en kjeft. Jeg var inne på hytta noe før 18:00. Det så forholdsvis bra ut, men jeg trok ikke det var vasket siden sist jeg var inne. Det var varmt på terassen, og jeg benyttet anledningen til å få noe sol på kroppen. Mindre sansynlig med solforbrenning i syden om det er litt grunnlag. Siden jeg var alene på hytta, og det antgakelig ikke ville komme folk, benyttet jeg anledningen til gjøre rent ut over kvelden. Det er alltid noe som må gjøres, og jeg satte meg ikke ned før sola begynte å nærme seg kanten. Det ble ikke mørkt den natta. Det var nesten skyfritt og ikke lenge etter midnatt begynte det å lysne av dag oppe i Blåstøldalen. Det ble ikke det samme gode været på fredagen. Temperaturn falt mye i løpet av natten. Morgenen ble som vanlig, men det var fortsatt så varmt i hytta at det ikke var nødvendig å fyre opp. En grei tur tilbake. Jeg møtte noen på vei innover nesten nede ved veien. Hytta ville ikke være tom den natta. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Julekalender 21 desember Det var en vakker høstdag den 1 september. Endelig skulle jeg på tur igjen igjen, på tur til Govatnet i Eventyrlandet. Jeg skulle egentlig dra i lag med en kompis, men pga diverse omstendigheter så ble ikke han med likevel. Å la være å dra var likevel aldri et tema for meg. Denne turen hadde jeg planlagt og lengtet etter så lenge at det aldri var noe alternativ for meg å vurdere å droppe den engang, enten turkompiser ble med eller ikke. Jeg fikk derfor ingen bærehjelp denne gangen og måtte bære både telt, primus, parafin og kasseroller sjøl. Øl ble derfor droppet og etter å ha proviantert opp satte jeg meg i bilen og kjørte i retning xxx. Regnet piska på bilruta og vindusviskerne gikk for fullt. Den 7-9 timers lange gåturen hjem til fjells lå an til å bli ei blaut og kald affære, i tillegg til den vanlige energitappinga med dertilhørende komplett utmattelse, melkesyre og kramper i lår og leggmuskler og intense smerten i skuldrene. Men hva betyr vel det for en fjellfant som ikke har vært på Govatnet på et år?! MOTIVASJONEN har det så langt aldri vært nå galt med. Men da jeg nærmet meg startstreken så skjedde det som jeg innerst inne hadde ganske så store forhåpninger om at skulle skje akkurat her, det har nemlig skjedd mer enn en gang før. Pessregnet begynte å minke i styrke og noen få kilometer før jeg var framme så begynte det også å klarne opp! Dette er et ikke helt uvanlig fenomen inne i disse trakter. Jeg parkerte bilen, slengte ut ryggsekken og skiftet til turklær. Sekken var røslig, men ikke direkte blytung. Men det skulle nok likevel gjøre vondt nok å bære den hele veien til Govatnet... Jeg startet ut i rolig tempo og kroppen kjentes OK ut, ja jeg hadde ikke gått langt før jeg fikk trua på å komme fram i dag. Målet var å få opp teltet og fiske seg en fiskepinne til middag før mørket satte inn. Etter noen kilometer så tok jeg en pause, fyrte opp et bål for å holde varmen, spiste et par brødskiver og drakk ½ liter Coca Cola. Jeg trasket videre og da skrotten hadde gått seg varm igjen så begynte formen å kjennes direkte bra ut! Det var åpenbart at forrige tur hadde hjulpet drastisk på formen. Jeg gira opp tempoet flere hakk og småsprang faktisk litt til tider! Jeg langet ut og da jeg nærmet meg halvveis så jeg at det røk fra et bål et lite stykke lengre fram. Ved bålet satt det ei dame som bød meg på kaffe. Jeg ble sittende ei stund og ho fortalte at det var en skoleklasse lengre opp som også var på tur. Da tenkte jeg at nå var det bare å peise på for å prøve å ta dem igjen og gå forbi. Jeg fikk etterhvert los på skoleklassen da jeg igjen fikk gått meg varm og jeg hompet avgårde i jervetempo! Pga delegasjonen som hadde gått før meg så var det ikke noe ryper eller andre dyr å se langs stien. Det førte til at all konsentrasjonen ble brukt på å gå så fort jeg klarte i timevis. Etterhvert kom jeg høgere opp i fjellet og fikk videre utsyn. Til slutt så gikk det også opp for meg at skoleklassen nok var for langt forran meg i løypa til at jeg kom til å klare å ta dem igjen. Motivasjonen hadde likevel ført til at jeg hadde gått steikanes fort og lå an til å klare å komme fram før mørkets frambrudd. Etterhvert kom jeg så langt ut i gokk at stien begynte å bli dårlig og nå begynte jeg virkelig å kjenne det. Stien forsvant og jeg måtte kjempe meg gjennom melkesyresugende myrer, kratt og kjerr. Den ene tverrstående moreneryggen etter den andre tappet ut de siste kreftene da jeg gikk opp og ned fra de. Og myrer og kratt i mengder fulgte mellom hver morenerygg. De siste kilometrene inn mot vatnet byr på et usedvanlig tunggått terreng som virkelig tapper ut de siste kreftene av en stakkars skrott. Jeg hadde gått halvveis i koma og tempoet var redusert til sneglefart. Det gjør SÅÅÅÅ vondt å gå det siste stykket! Men da jeg omsider så det forjettede vatnet ligge der borte med ei mystisk gråa på overflata så ble smerte overdøvet av ei intens spenning, kom jeg til å få på storørreten denne gangen? Omsider så kom jeg også fram til teltplassen min i skumringa. Det var intens smerte i skuldrene og jeg gikk rundt som ei gammel kjærring som er dårlig til beins... Men fytti hvor godt det var å endelig være framme og bare stå å skue utover vatnet atter en gang. Det var en fantastisk følelse. Følelsen ble også enda bedre av at jeg ikke trengte å stresse nå. Jeg hadde ikke bestemt meg for hvor lenge jeg skulle være. Kanskje bare noen dager, til storfangsten var berget? Kanskje over ei uke til jeg var tom for parafin? Den følelsen er den ultimate følelsen av frihet for meg. Frigjort fra klokka, kalenderen og sivilisasjonen på ubestemt tid. Jeg stappa i meg litt godteri, vrengte av meg storskoene, fikk på meg tørre lester og crocs og slo opp teltet. Jeg rigget fiskestanga og det var ikke mange kastene som skulle til før jeg dro en ørret som bikka kiloet opp i fjærsteinene. Fisken var av den nydeligste kvalitet og jeg vurderte å spise litt sushi der og da. Det var rukket å bli helt mørkt da jeg krøp inn i teltet, la meg i posen og fyrte opp primusen. Snakk om god timing! Jeg må si jeg var meget godt fornøyd med å omsider være her inne i starten av september. Nå fikk jeg endelig muligheten til å utnytte sommerens siste pust på ei årstid som er skikkelig lavsesong – sommerferien var for lengst over og jakta hadde ikke starta enda. Jeg hadde hele vatnet for meg sjøl og fikk virkelig muligheten til å oppleve den sanne stillheta her inne nå. Da jeg entret drømmeland kakla rypa rett utfor teltdøra. Dagen etterpå våknet jeg opp til en av årets siste sommerdager. Jeg skulle også få oppleve den mest romantiske morran en ørretfisker kan forestille seg. Sola varmet opp teltet og det ble plutselig for varmt i posen, så jeg måtte opp og ut for å slå lens. Jeg skuet utover vatnet som lå blikkstilla på verdens vakreste plass. Noen få, uregelmessige vak åpenbarte seg spredt på vatnet. Jeg kokte opp en god kjele med kaffe og la meg ned i lyngen og bare nøt følelsen av å være her inne. Jeg tok med meg en kaffekjelen opp i skråninga bak teltet og så ned på flere pene ørreter fra 1 til drøye 2 kg som seg sakte langs land og spiste marflo. Noen fisker forsvant ut i dyprenna, mens andre kom sigende opp i ”fjærsteinan”. Jeg bare stod der og drakk den ene koppen kokekaffe etter den andre og nøt dette Guds under som åpenbarte seg for meg på denne nydelig høstmorran. Det var som å kvælle gull i strupen! Jeg bare stod der og nøt øyeblikket, livet og Eventyrlandet. Det falt meg ikke engang inn å skulle renne etter stanga akkurat nå for å prøve å få has på en av fiskene som svømte rett forran nesetippen min. Jeg bare slappa av. Det gikk noen timer før jeg startet fisket denne dagen og jeg fikk heller ikke så mye som et eneste napp. Det var blikkstilla over hele vatnet hele dagen og forholdene lå ikke akkurat til rette for slukfiske. Noen russefluer og døgnfluer var å se, men det var ikke nok til å initialisere noen regelmessig vakaktivitet. Marfloa var nok for altoppslukende. Andre halvpart av fisken som jeg fikk kvelden i forveien sørget for middagen utpå kveldinga. Jeg prøvde også å fiske litt etter mørkets frambrudd, men det ble med forsøket. Fisken hadde tatt kveld. Dagen etterpå fisket jeg uten suksess hele dagen. Først utpå kveldinga skjedde det noe og det var ei liiiita gråa på vatnet da en pen fisk høgg til! Jeg hadde ikke med håv på denne turen og jeg stod på en kinkig plass mtp landing av fisken så jeg måtte slite den ut skikkelig før jeg til slutt klarte å få satt inn det dødelige nakketaket på en flott ørret på 1,2 kg. Dette var med helsa som innsats! Det var bratt ned til vannkanten og jeg var nær ved å gå på trynet uti vatnet på de algegrodde, sleipe og runde steinene. Nytt kast og ny fisk! Denne var vel ca 0,8 kg. Akkurat denne plassen har jeg aldri før fått fisk på. Jeg fisket meg et langt stykke langs land, men nå var alt plutselig dødt igjen. Denne avstikkeren var likevel ikke bortkastet! Jeg kom over den mest velfylte moltemyra jeg har sett i år! Jeg lå langflat i myra og jafset i meg molte som om jeg var en bjørn. Da jeg kom tilbake til den nyoppdagede goplassen så var det skikkelig skjømt og da hogg det i enda en 1,2 kilos. Raskt etterfulgt av en på 0,6 kg. Fisken på 0,6 var proppfull av rogn, alle de andre fiskene på turen var enten gjeldsfisk eller kvilere. Dette var også punktum for kvelden. Jeg prøvde litt til, men det var slutt og nå var det bare å finne veien tilbake til teltet før det ble bekmørkt i den overskyete høstkvelden. Den påfølgende fiskedagen var heller ikke akkurat noe å skrive heimatt om. Resultatet var mye frisk luft og en fersk kilosfisk til middag. Dagen etterpå derimot! Det var rett og slett surt da jeg våknet. En bris fra nordvest og kaldt regn var ikke akkurat så veeeeldig fristende å dra seg ut av soveposen i så jeg ble liggende leeeenge i påsan å bare trøkke som ei redd rype. Utpå formiddagen fikk jeg likevel kokt meg både en dugelig porsjon havregraut og hodepinen ble jagd vekk av ½ kaffekanne. Jeg hyrte meg og kom meg opp og ut. Været var surt, men det var da slett ikke så ille at en sugen fisker ikke frister lykken i timesvis. Dette skulle virkelig vise seg å bli turen der alle gamle godplasser sviktet, men nye plasser skulle vise sin fortreffelighet! Fisken går virkelig i absolutt HELE vatnet. Det er antakeligvis ikke snakk om at noen plasser er bedre eller dårligere enn andre her, det gjelder snarere å finne fisken! Jeg blir stadig overrasket. Jeg kom til en ny plass der jeg aldri før har slengt uti sluken og vips først DA hogg han i! GULLFISKEN. En usedvanlig flott og velproporsjonert ørret med fantastisk flotte farger. Bildet får fram fargene høvelig greit, men den var rett og slett et magisk skue å se til med sine egne øyne der og da. Buken glinset i gull og det var et blåskjær i hodet, langs sidelinja og opp mot ryggen. Gullfisken ga seg ikke uten en seig kamp. Også her var det særs ekle landingsforhold uten håv. Men når jeg først får satt i et nakketak så berger jeg som oftest fangsten. Gullfisken var en hviler på 1,5 kg, den hadde en dyp rød kjøttfarge og et tjukt isterlag rundt innvollene. Men historien om denne minneverdige dagen stopper ikke med Gullfisken. Ei stund etterpå befant jeg meg på enda en helt ny godplass der jeg fortsatt hadde til gode å få fisk, da det skjedde noe som fikk Gullfisken til å blekne! Lett iskaldt yr fra nordvest, noen få plussgrader og så godt som vindstilla er tilnærmet fullstendig forferdelige og umulige forhold for fjellfiske. Men plutselig og uten forvarsel vil storingen likevel! Stanga var ikke langt ifra å forsvinne ut av nævvan mine da det plutselig hogg til så hardt at jeg nesten mistet balansen! Her var det heller ikke snakk om å vinne noen meter med snøre! Det var langt ute det hogg til og jeg hadde litt lite snøre på spolen også, men fisken bare raste utover med utras så heftige at de fleste fiske(porno)filmer blekner! Jeg var helt skjelven og fiskefeberen kokte som aldri før. Snella var nært ved å tømmes og jeg strammet inn bremsa så hardt som jeg turte og stanga stod i helspenn. Jeg lykkes også å snelle inn noen meter før det neste utraset kom! Men bekymringene tårnet seg opp i form av kvasse og spisse steiner som stakk opp av vannflata der ute. Fisken raste skrått utover, jeg hadde ikke sjans til å holde den igjen, og så slipte den snøret rett av mot en av steinene laaaaangt der ute. Jeg hadde ikke engang hatt den nært nok land til å anslå ca vekt, men at vi her snakket om en som nok hadde passert 4 kilo. Jeg tuslet resignert tilbake til teltet. Det ble en mørk kveld, til og med nordlyset uteble i den krystallklare høstnatta. Det var nysnø på fjelltoppene neste morran. Vinteren var ubønnhørlig på vei, men regnværet var over og en lett bris gjorde forholdene for slukfiske noe bedre sammenlignet med dagen i forveien, det var dog kaldt og helt ”feil” vindretning. Det bringer ro i sjela å bare være på fjellet og eksistere mens man observerer forandringa i årstidene. Angrepslysten var det derimot ingenting galt med! Nå gjalt det bare å få i seg frokosten og morrakaffen og springe tilbake til goplassen. Jeg fisket ei god stund før det skjedde noe, men jeg fikk etterhvert en på 1,9 og en på 2 kg. Rett utfor stuedøra fikk jeg enda en rundt kiloen og alle var røde og fine i kjøttet. Etter 6 netter hadde jeg etterhvert lite parafin igjen og fisketilbehøret var spist opp. Jeg skjønte at tida mi på tur nærmet seg sluten for denne gangen og at sommersesongen 2015 var over nesten før den rakk å starte, men jeg hadde da berget noen flotte ørreter. Nå var det på tide å returnere heimatt og gjøre seg klar for jakta som startet om noen få dager. Jeg hadde sett godt med ryper denne sommeren så jeg hadde store forventninger til jakta også! Jeg drøya morrakaffen i det lengste før jeg pakka ned teltet. Kokekaffen så ut som råolje og smakte som gull. Jeg bare satt i stillhet og nøt kaffen mens jeg gruet meg til å pakke ned teltet og til å traske hele den lange turen heimatt. Hjemturen herifra har den merkelige effekten at den føles betydelig lengre enn turen opp! Vanligvis er det jo motsatt?! Noen dager etterpå ble det likevel nye glis da de første rypene fant veien ned i sekken! Det er alltid nye opplevelser å se fram til for en veidemann, uansett årstid!

F ta Vetti! Fire ganger har jeg vært der, fire ganger ble det bomtur. Eller det kommer an på hva som defineres som bomtur. Selv om man ikke når toppen, så kan det faktisk være en særdeles vellykket tur. Etter at det ikke ble noe av Grandes Jorasses grunnet usikker værmelding og samtlige turkamerater i Norge var opptatt med noe annet så måtte jeg dra på tur alene. Diverse webcams viste at det har kommet mye snø men jeg skulle prøve meg på Midtmaradalstind allikevel. Tidlig avreise fra Oslo og så gikk det, ved hjelp av sykkel, rimelig rask opp til DNT hytta på Stølmaradalen (2,5 timer). En sjarmerende perle sier mange. Et mørkt, kaldt og halvforfallent sted uten noe som helst komfort måtte andre mene. Begge deler er treffende. Etter en kort lunsj gikk jeg videre retning Midtmaradalsryggen. Utfordringene begynte da jeg skulle passere en liten innsjø på høyre siden. Fra ca. 1.300m begynte snøen og allerede på 1.400 var det såpass mye at jeg så ingen sjanse å nå toppen denne dagen. Jeg gikk ned til Stølmaradalen, fyrte opp peisen og sov godt. Klokken 4.50 ringte vekkeklokken. Nok et forsøk. Jeg dro godt nytte av mine egne spor fra dagen før. Men etter at returstedet var passert gjaldt det igjen å jobbe. Etter drøye fire timer var jeg ikke lenger enn rett under P. 1958. Samme eggen var også vanskelig å passere. Sikkert greit på vinteren med hardpakket snø. Men ren pudder på steinene var ikke noe særlig. Dessuten gadd jeg rett og slett ikke lenger å spore. Det ble altså ikke noe av Midtmaradalstinden denne gangen heller. Men se på bildene, det var vel ingen bomtur det!

Mitt første innlegg her på dette forumet. Starter like gjerne med rapport om "bomtur" på Larstind Først, lørdag stod Skredahøin for tur. Traff en aktiv debatant på disse sidene i lia under toppen. Vedkommende motiverte meg til å bli medlem her, artig samtale forresten, E. Søn var helgas egentlige mål, Larstind! Vel framme under renna sa veien videre seg selv. For utrygt opp renna (skal jo tross alt fortsette ei stund til!) Ergo på ski et stykke oppover mot Larstind N, deretter til beins til nordtoppen. Fantastisk vær, ser 3 personer på Vesttoppen. Snøhettatraversen ser forlokkende ut, men den får vente til sommer`n. På nordtoppene tas tau og stegjern frem. Stegjern ja: Kurt, er det ikke en tanke å teste de på skoa før avreise Ingen stegjern, ingen tur videre mot Larstind. Faktisk mye snø langs eggen mot skaret. Ruta fra skaret og opp på Larstind ser egentlig grei ut, vel å merke med STEGJERN!! Litt småirriterende å måtte returnere, men vi kommer igjen, gjerne i vinter.

Hei, Jeg hadde tenkt meg en tur til Jotunheimen og er litt usikker på hvor det er bra å gå på denne tiden. Har lyst til å gå på Mjølkedalstind, Kyrkja eller kanskje Galdhøpiggen. Noen som har vært der nylig og vet om det er mye snø/is? Frode

Robert hadde heldigvis tid til å bli med på denne midtuketuren til Memurutindane som jeg ellers måtte gått aleine, og i ettertid var det utrolig kjekt at han var med Vi reiste fra Skrautvål tidlig tirsdagsmorgen og kunne slå opp teltet et stykke oppe i Visdalen ved ellevetiden. 12 var vi klare for avmarsj og ruslet opp langs Hellstuguåi før vi dro opp brattbakkene mot Veoskardet. Dette var en kneik som virkelig tok på i solsteiken, men med tiden til hjelp kom vi oss opp til topp 2264 moh, en mulig 10 m pf. topp. Veien videre til Vesttoppen på store Memurutind var drøy. Snø som stadig ga etter og tunge gjennombrudd uten gamasjer var ikke noe moro. Så jeg var ganske ferdig da jeg slo meg ned på den markante toppvarden. Veien videre så spennende ut. Jeg hadde gått litt her før for mange år siden, men snudd ganske raskt og gått på V1 i stedet. I dag ble det ikke noe stopping. Vi kom først til en hammer, den så klatrbar ut, men var forholdsvis glatt og litt utsatt, så vi rundet ned til venstre på noen sva og så bratt opp til eggen. Her var det et bratt opptak som jeg med min store baktyngde slet litt med. Robert lånte taustumpen min og så jeg fikk et ekstra håndtak i opptaket. Videre bort til midttoppen var det enkelt. Jeg kroppshøydemålte (en viss feilmargin) skaret på denne siden til ca. 15 meter. Videre fra midttoppen var det en bratt hammer. Vi gikk en 20 meter ned i sørsiden og kløv oss bratt ned i renna før vi dro rett opp på eggen i gjen. Videre fulgte vi eggen stort sett hele veien, tidvis meget smalt. Unntaket var enda en glatt hammer som vi rundet helt innunder på høyre side. Det siste stykket til østtoppen var det bare morsom klyving. Det hadde tatt litt tid bort eggen og lyset ble mer og mer kveldsaktig. Videre nedover mot Memuruskardet gikk det greit i starten, men på et punkt ble det veldig ruglete. Jeg tenkte nok at her lukter det omrunding ned i siden til høyre, men Robert ville ikke gi opp så lett. Etter å ha laget en del steinras ned noen bratte hyller stod vi på oversiden av et 5-6 meter høyt klatreparti. Ingen gode bøttetak, skrånende sva. Luftig ut mot Veobreen og mer enn bratt nok til å slå seg fordervet eller værre dersom man skulle rase de 7-8 meterne ned til man ville ha stoppet i steinura. Etter en del fundering ble det til at jeg tok av meg sekken, og gikk engstelig ned mens jeg holdt i taustumpen. Sekkene ble så firt ned før Robert klatret ned. Det er vanskelig å gradere slike steder, men det var i alle fall klatring av grad 3, kanskje 4 opp igjen, fordi det var sprang på hele kroppslengder mellom hver avsat, hvor det var veldig få gode tak og fotfester. Resten av turen ned til Memuruskardet gikk som en lek, mens eggen videre mot Østtoppen så mer lurvete ut. Den ser ikke god ut sa Robert. Jeg ville nå i alle fall se på den først. Jeg hater omgåelser i løse fjellsider. Et stykke opp på eggen ble det bratt, en hammer, 5-7 meter høy måtte klatres, men fjellet var veldig fint med mange gode tak i passe avstand, og ikke alt for utsatt - ville kanskje gradert det til 2 / 2+ - selvfølgelig under tørre forhold. Videre opp til toppen var det enkel klyving opp et par mindre hamre. Å stå her på toppen i kveldssola var en herlig opplevelse. Det ble flittig fotografert i alle himmelsretninger, bare så synd at jeg allerede var nesten tom for væske. Jeg var i ferd med å bli dehydrert. Vi fulgte eggen mot den ytterste (Ø2( Memurutinden). Det var en del klyving ned her, men kan ikke huske noen spesielt vanskelige punkt. Etterhvert tok vi oss forsiktig ned på den vesle breen og gikk i kanten av denne ned til det laveste punktet, og så enkelt ut på Ø2. I bregryta innunder Ø1 er det en meget markant "Vindgryteskavel" som strekker seg på skrå oppover breen. Med de gode snøforholdene gikk vi enkelt opp eggen og så en bratt snøbakke før vi svippet bortom den lille røde knausen nordøst for 2301 moh. Jeg kroppshøydemålet den til ca. 8 meter pf. og den er i høyeste grad tvilsom. Det var nå sent og to litt tyngre fjellvandrere som oss begynte å bli slitne. Etter litt rådslagning ble vi enige om å dra strake vegen over Veobreen til Veoskardet. Ikke helt etter boka med to personer uten tau, men et taulag som hadde gått samme ruta tidligere på dagen fikk oss tïl å ta sjansen (neppe det farligste vi gjorde denne dagen (les løs stein på bratte steder)). Sporet fulgte en veldig fin linje over breen, samtidig som det begynte å fryse på, noe som betød sterkere snøbruer der det evt. var sprekker under. Vi fulgte en bratt egg nedover mot breen og så 5 meter på litt skummel løsmasse før vi var ute på snøen. Det var behagelig å traske i ferdige spor over den nokså flate breen. Robert ville ta med seg Veobretinden, så jeg ble med opp dit. På toppen hadde vi et fantastisk lys med den siste kvelssola som kom gjennom Veoskardet og lyste opp tindene i øst, og spesielt nordveggen på Store Memurutind. I Veoskardet ville Robert ta med seg Leirhø Sør, mens jeg begynte å rusle rolig nedover. Det ble godt og mørkt innen vi var nede og teltet ble nådd ca. halv ett og horisontalt sovende var vi ikke før rundt halv to. Dag2: Kvart på 10 krøp vi ut av teltet og hadde en times deilig frokost i morgensola med strålende utsikt til tinder badet i sol. Litt over halv 12 var vi i gang, i starten samme rute som sist, men denne gangen fulgte vi kanten av den stusselige og smeltende Hellstugubreen, vi gikk en del på "pjolterisen" oppover og det var nesten som å gå på en vei, fast og fint og ikke spesielt bratt, seinere - ettersom sprekkene begynte å dukke opp trakk vi oss mer ut av breen og gikk på snøen helt i kanten. Mellom V1 og V2 ligger en liten bre. For å komme opp dit måtte vi gå opp et bratt drag. Vi valgte å følge snøen det meste av veien på grunn av den fine konsistensen, men var så vidt innom noen steiner. Den siste snøbakken opp breen til skardet mellom V1 og V2 ble tung, men vi kom da opp. Jeg hadde vært på V1 før og så ikke noe behov for å ta med meg denne steinpyramiden en gang til og ruslet i stedet i forveien til V2, hvor jeg fikk en lang pause. Fra V2 så jeg rett bort på V3. Den så stygg ut! Eggen midt i mot gikk tydeligvis over i nesten loddrette sva (riktignok med store sprekker i) med veldig lite bøttetak og trappetrinn. Det er vanskelig å bedømme slikt forfra, men dette så ut som tur med sikringsutstyr. Jeg vurderte også bratt ned på snøfonn til venstre, men denne var veldig bratt og det var synlige sprekker lenger nede. Ut til høyre i siden mot vest vurderte jeg ikke en gang. Slike bratte omgåelser preget av mye upålitelig løsmasse liker jeg overhodet ikke, og her var det nokså bratt ned mot Hellstugu- / Vestre Memurubre. Et siste alternativ så ut til å kunne være en travers et stykke til venstre og så evt. opp. Eggen ned mot V3 var smal men helt uproblematisk og ikke bratt på høyre side. Vi gikk opp ditt klatringen rett opp evt. begynner. Det er vanskelig å vurdere slikt, men avhengig av hvordan det evt. løste seg opp lenger oppe vil jeg vurdere det til fra 3+ og oppover rett på. Traversen til siden gikk over noen digre steinblokker som hange faretruende i siden. Jeg sendte Robert først og fulgte forsiktig etter. Etter ca. 20 meter kom vi til et slags hjørnet. På andre siden fortsatte fjellsiden på eklge vegeterte hyller (veldig bratt fjellside) bort mot det jeg i utgangspunktet trodde kunne vært en oppgang. Rett opp så jeg et drag som så ut som om det kunne strekke seg mot toppen, og det så ut som om det under det vanskeligste punktet kunne være en litt skjermet standplass. Jeg spurte Robert om ikke det kunne vært en mulighet og om ikke han evt. kunne stå på skuldrene mine opp det vanskeligste punktet. Robert klatret opp først og kunne dessverre meddele at det var alt annet enn noen skjermet standplass der. Rettere sagt sva og bratter ned i den sikre død. Jeg likte meg ikke i dette terrenget og begynte å bli litt "shaky", likevel med hjelp av taustumpen presset jeg meg opp til Robert, for jeg vill i alle fall se på veien videre. Det så stygt ut uten klatreutstyr. Passasjen opp hit var kanskje 2+ dersom man ikke skulle legge på for omgivelsene og potensielt løsgods. Veien videre så noe helt annet ut, men likevel, kom man opp et strekk på ca. 6 meter så det ut som om det værste kunne vært gjort. "Jeg kommer opp her jeg.." sa Robert. "Du går ikke opp der med mindre du klarer å klatre ned igjen", svarte jeg og var engstelig på både egne vegne, men først og fremst Roberts. Han satte igjen sekken og jobbet seg med litt jabbing opp det vanskelige punktet og sa oppglødd: "Herfra er det i alle fall lett." Jeg likte meg ikke. Sikringen ville holde helt uansett. Med slynge rundt en blokk der oppe på standplassen som faktisk var opp på en stor steinblokk som hang med takoverheng ut i fjellsiden (måtte den ligge litt til) og tau ned til meg, bundet rundt brystet i den ene enden (vill sikkert blitt dradd over hodet ved et fall) fulget jeg etter. (Sekkene var blitt heist opp i mellomtiden.) Først på noen små hyller, og så opp i vinkelen mot denne store steinblokka. Jeg tok ingen sjanser og jobbet meg oppover med godt tak i tauet. Vet ikke hvordan jeg skal gradere denne biten, men det var nesten vertikalt og med få eller ingen 110% tak eller fotfester, så det er nærliggende å trekke det opp mot 4 med mindre psyken min skapte alt for store vrangforestillinger. Veien videre var, som Robert hadde sagt, lett, men likevel: 2- klatring opp et så utsatt sted kan fort bli litt psykisk. Så vi kjørte samme leksa. Robert først, så tauet, så sekkene, så meg - Og så var vi oppe - en herlig opplevelse. Fra hovedttoppen gikk en smal egg over en fortopp, som sikkert kunne vært omgått, men vi gikk eggen med noen kortere 2'er punkter før det bar enkelt ned og så opp på V4. V4 fikk en kort pause før vi fortsatte mot V5. På vei dit passerte vi en høyst tvilsom 10 metertopp (V4 og en halv) - som trolig har en pf. på mellom 7 og 9, men dessverre hadde jeg ikke med noen god høydemåler. Opp til V5 var den kort bratt klyvebit og enkel klyving videre oppover. Ikke spesielt bratt på venstre side, men VELDIG bratt ned mot Vestre Memurubre til høyre. Snart var enda en topp nådd! Og været holdt seg fortsatt tålelig bra. Robert, "avstandpessismisten" som går det meste når det kommer til et stykke, syntes at eggen utover mot V6 så bratt ut, mens jeg sa at vi fikk i alle fall se på den, den er sikkert ikke så ille. Det gikk greit, men den var litt smårusken. Noen stygge løste steiner lå på eggen og var veldig reiseklare. Med stor forsiktighet gikk og kløv vi oss ned eggen. Ganske langt nede kom det vanskeligste punktet. Her klatret vi litt ned i siden til venstre for eggen, på skrå ned noen smale hyller og så ut på et sva for dertter å runde på en frittliggende stein som lå på kanten. Litt ekkelt her. Det hjalp riktignok at et fall bare vill gått fire meter rett ned på snøen, men det kan være nok det til å slå seg litt. Nedenfor så punktet spennende ut. Skråsva som endte i et overheng over øvre del av breen. Den siste lille biten gikk vi på snøen og enkelt ut på den skarpe V6 som ser så flott ut fra Memurudalen. Ned mot VMemurubre er den stupbratt. Og kveldsskyggene som den kastet utover Memurudalen var spiss som et spir. Tilbake gikk vi over breen som ikke er tegnet inn på kartet og tok oss enkelt ut på nordøst for V5 (V5 og en halv, en mulig 10 meter). Jeg ville gjerne tilbake til valdres denne dagen / natte for å få en hviledag hjemme på torsdag og skyndte litt på. Fra den siste toppen gikk vi nokså rakt over snøbassenget øverste på breen og bratt opp snøbakkene mot en skulder på ca. 2140 moh syd for V4. Herfra på skrå nordvestover ned steinura til Vestre Memurubreen (et par episoder med lauste steiner blei det, selv om dette vel er den slakteste siden mellom VMemurubre og tindene. Vi fulgte helt i kanten på snøen over selve breen og etterhvert i nesten joggetempo ned langs Hellstugubreen. I bunnen gikk jeg litt for tidlig ut på isen og fikk merke at å gå ned breis på fjellstøvler uten stegjern er værre enn å gå opp, det var som å være på skøyteisen og jeg fikk raskt karret meg inn på snøen som vi stort sett fulgte ned hele resten. Det siste bildet ble tatt langt nede på Hellstugubreen mot Store Hellstugutind i kveldssol. Kvart over 10 ved teltet og rundt midnatt ved Spiterstulen. To kjempeflotte turer!!!

Litt kjølig i luften til mai å være. Det var varmere i påska, men våren er her likevel!! Tre bilderapporter er lagt ut på Bergtatt, se www.bergtatt.net

Noen bilder fra en høsttur til Skjomen (rett sør for Narvik). Flere bilder, kart og tekst ligger på websiden: " http://www.ryggsekk.net/turer/skjomen-8okt05/skjomen.htm " Hilsen Jan Hugo Salamonsen, Tromsø

Hei - jeg forsøker å prikke inn en telt/pulk/ski-tur i Finse-området før vinteren er over på fjellet også. Har forsøkt å google snødybder men kommer ikke så langt - er det noen som kjenner til forholdene mellom Hallingskarvet, Ustaoset, Hardangerjøkulen og Finse?