Søk i nettsamfunnet

Hei. Vi er er 3-4 gutter på 17 år som ønsker å dra på en 10 dagers kanotur i Norge. Vi bor i Follo og vil helst ikke kjøre mer enn 8 timer, eventuelt kollektiv transport lengre. Det er litt vanskelig å starte opp når vi aldri har gjort noe slikt før. Vi ønsker en greit slitsom tur - ikke noe puslete, men heller ikke at vi blir utslitt hver dag. For å ramse opp det som må stemme for at vi skal kunne gjennomføre: - Det må være mulig å padle kano der i 10 dager. - Det må være mulig å leie kano. - Det må være mulig å komme seg dit kollektivt eller med bil innen rundt 8 timer. - Det må være mulig for oss uerfarne å gjennomføre, med tanke på stryk. Ingen av oss har padlet kano særlig mye. Hva tenker dere? Er dette i det hele tatt mulig? To tusen takk!

Hei. Noen som har erfaring med Alfa Juv A/P/S fjellsko? Vurderer disse selv, men finner lite informasjon, tester osv. Noen som har prøvd de og kan uttale seg om vanntetthet, ankelstøtte, slitestyrke og komfort (Ja jeg vet det er veldig individuelt)? https://www.alfa.no/shop/fjellsko-tursko/mountain/juv-a-p-s

Tilbrakte helgen i fantastiske Jordalen i Voss kommune rett ved grensa mellom Hordaland og Sogn og Fjordane. Jordalen er en sidedal til Nærøydalen. Et fantastisk utgangspunkt for toppturer. Ankom Jordalen, satte opp teltet og lagde mat. Deretter tok jeg min første tur mot Skarsnosi og Vardafjellet, begge på 1470m og begge toppene i Aurland i Sogn og Fjordane selvom turen startet i Voss i Hordaland . Grunnet betydelig snøskredfare kjørte jeg samme vei ned som jeg gikk opp. Underkant av 30 grader. Pudder opp mot knærne og tungt å gå, men du verden så gøy ned. Det begynte å snø, bli mørkt og sikten var heller dårlig. Hadde sjekket vindretning før jeg kom til dalen og da jeg ankom. Teltplassen ble derfor godt beskyttet mot vinden. Blafret knapt i teltet hele helgen. [gallery800x600] [photo=https://peakbook.org/gfx/images/c/3c/overlandscape_20170116_587c794773f74.jpg/overlandscape_20170116_587c794773f74-1.jpg][/photo] [photo=https://peakbook.org/gfx/images/9/96/overlandscape_20170116_587c793f2465c.jpg/overlandscape_20170116_587c793f2465c-1.jpg][/photo] [photo=https://peakbook.org/gfx/images/8/5d/overlandscape_20170116_587c79119e987.jpg/overlandscape_20170116_587c79119e987-1.jpg][/photo] [/gallery] Det hadde snødd en del i løpet av natten, men da jeg våknet lørdag hadde det klarnet. Gikk over teltet og sjekket om noe måtte strammes osv. Etter frokost la jeg i vei mot Øyastølsfjellet 1342m som ligger i Voss i Hordaland. Nydelig anmarsj før oppstigning. I denne sidedalen blåste det ganske mye da jeg ankom toppen. Hardere føre på dette fjellet, så nedkjøringen var ikke så gøy. Da jeg kom tilbake til teltet spiste jeg middag og leste litt. Senere lagde jeg en liten snølykt og da jeg var ferdig begynte månen å snike seg over Kråkenosi. Kvelden ble magisk da landskapet ble relativt lyst av måneskinnet mens himmelen var stjerneklar. [gallery800x600] [photo=https://peakbook.org/gfx/images/a/9c/overlandscape_20170116_587c791b797ce.jpg/overlandscape_20170116_587c791b797ce-1.jpg][/photo] [photo=https://peakbook.org/gfx/images/7/87/overlandscape_20170116_587c793940380.jpg/overlandscape_20170116_587c793940380-1.jpg][/photo] [photo=https://peakbook.org/gfx/images/7/fb/overlandscape_20170116_587c7925ea8d9.jpg/overlandscape_20170116_587c7925ea8d9-1.jpg][/photo] [photo=https://peakbook.org/gfx/images/1/a6/overlandscape_20170116_587c7932056ff.jpg/overlandscape_20170116_587c7932056ff-1.jpg][/photo] [/gallery] Søndag morgen var det -13 da jeg våknet. Følte ikke litt for å krype ut av soveposen og etterhvert ta på meg to frysebokser av noen toppturstøvler. Kom meg uansett opp etterhvert og lagde kaffe og suppe. Ikke noe var vått, så kulden plaget meg ikke. Fikk raskt varmen i støvlene og gikk en tur i finværet før jeg kjørte tilbake til Bergen.

Hej, Vi är en friluftsfamilj i Göteborg som vill upptäcka Norges fjällvärld. Vi har vandrat med tält i svenska fjällen varje år sen första barnet föddes o är nu nyfikna på nya vyer! I sommar söker vi rutt för en veckas tur i lättgången terräng, ca 5-8 km om dagen. Finse, rondane, jotunheimen...? Var ska en börja för att få spetsiga toppar o vackra tältplatser?

Etter tre uker i varmen (Frankrike og sørlandet) var det godt å komme hjem til mer normale temperaturer, regnvær og snøklatter på toppene. Det hadde ikke smeltet så mye snø, så kanskje det fortsatt var skiføre på Haukeli? Kone, barn (4 mnd og 2 år), 3 par ski, pulk, bæremeis og akebrett ble stuet inn i bilen, lykken er stasjonsvogn og skiboks! 5 mil hjemmefra, og ti runder med Kaptein Sabeltann-sangen var vi på gamleveien over Dyrskar. Anleggsveien inn til Middyr var sperret av en fonn etter 200 meter. Her startet neste runde i den logistiske utfordringen å ha med småbarn på tur: Mor flytter en sovende Vilde på 4 mnd over i pulken, mens Vetle hyler: "Min pulk, Vilde ikke ligge der!" Vetle bestikkes med rosiner og løfter om å kjøre fort på ski med han i bæremeisen. Etter 5 minutter er vi faktisk i gang, med ett sovende og ett smilende barn, gult klister under skiene(pluss litt på hender og staver). Som de fjellmennesker vi er, var vi anstendig antrukket i shorts, t-skjorte og ingen solkrem under 15 grader og flott sol. Våre ambisjoner var små i dag, vi håpet å kome noen hundre meter innover, før det var tid for pause pålagt av Vetle. Den gang ei! Gutten i meisen synes skilivet var lykke på jord, og det var gøy å se på høye fjell, sauer i solhellingen og fjellene som liknet på rare dyr. Verjesteinsnuten er for eksempel et Nesehorn! Hele 4 km kom vi, uten å ta av skiene en eneste gang, før Vetle synes det var tid for rosa saft og å kaste steiner i vannet. Her måtte han og prøve skiene, og det gikk over all forventning. Pappaen lærte at en gutt på 24 mnd er veldig mye bedre koordinert i føttene enn en på 20 mnd. Vi snudde nå, meget fornøyd over å ha kommet "langt inn i fjellet". Bonus til dere som har lest så langt: Videre innover mot Middyr er det så å si fullt snødekke, og muligheter for lange skiturer til godt inn i august. Tilbake igjen gikk det fortere, og Vetle hylte av glede i nedoverbakkene: "Pappa falle!" - Nei, da får vi så vondt! Oppsummering: 29 mil fra Oslo, 5 mil hjemmefra er det fortsatt masse fin bortoversnø. 8 km med to små barn er luksus! Noen steder vil du nok måtte ta av skiene om en ukes tid, men hva gjør vel det? Og, en ting til: Det er ikke noe som er bedre enn å ha en fornøyd to-åring i meis når man er i fjellet.

Værmeldingen for helgen så ikke så bra ut men etter litt dekoding syntes det å kunne bli et værvindu i den sydøstlige delen av Jotunheimen lørdag morgen . Det gjaldt naturligvis å få en tidlig start på dagen. Løsningen ble å kjøre opp fredag kveld, legge seg i posen på Valdresflya og venter på soloppgangen med derpåfølgende foto- og turmuligheter. Det var sinnsykt fullmåne natt til lørdag. Trengte nesten ikke hodelykt. Været på lørdag ble imidlertid adskillig bedre enn ventet. Det ble en ukomplisert tur til Rasletind m/sekundærtopper. Det var først i 13-tiden på toppen av Rasletind at det kom litt trekk i luften. Det var noen skyer over andre deler av Jotunheimen, men ikke der jeg var. Bortsett fra jegere var det overraskende få folk i fjellet. Første bilde ble tatt mellom kl. 7 og 7.30 fra soveposen. De to neste bildene ble tatt i 8-9 tiden. Artig hvordan fargene endrer seg. Siste bilde er fra Ø. Rasletind mot Ø.Leirungstind og Skarvflyløyfttind.

Påsken 2007 la vi til Femundsmarka. I fire dager, fra mandag til torsdag, skulle vi – tre gutter, én jente og én Alaska malamut – loffe rundt. Og loffing ble det, ca. 10 km hver dag, med bål hver kveld og morgen. Start- og returpunkt var Elgå. Vi gikk nordover og snudde på høyde med Haugen (som er et kjent sted ved Femundens østbredd). Vi så dyreliv: hare, tiur og reinsdyr. Gjess fløy over og meddelte at våren er kommet. Det var lite snø på vidda. I skogen var det omtrent halvmeter’n, men under trærne i sørhellingene fantes det bare flekker som vi kunne slenge oss ned på – en skikkelig smak av årstiden vi alle venter på. Onsdagen gav oss appelsinvær. Humoren var som alltid ufattelig bra. Bildene forteller det som gjenstår å si:

Planen var å komme til topps på Bynyten på lørdag for å se hvor mye snø det ligger innover i heia. Værgudene satte stopper for dette. Men nede i lavlandet er det snøfritt (og vått). Lørdagens tur ble opp til Resasteinen og videre til Lifjell og så tilbake til Dale. Dette er en tur som tar opp mot 4 timer i bra tempo, og som gir følese av å være på heia, selv om byen kan sees i horisonten store deler av tiden. Været var skiftende. Det var både sol, regn, sludd og snø, og det blåste en del på toppen. Ved starten var det kald og guffent i regnet, men utover dagen ble været bedre - og det ble varmere. Nytt kamera måtte teste, og det ser ut til å gi brukbare bilder.

Hei, jeg trenger erfaring fra noen som inne som har brukt skoene fra -20 og kaldere. Jeg kjøpte linere(str 45) og har ca 1 cm å gå på fra stortåa og ut til der lineren begynner når jeg bruker tykke ullsokker. Støvlene er to størrelser større enn lineren. Jeg føler at jeg kan bevege godt på tærne inne i skoa med dette opsettet. -Burde jeg kjøpe størrelse større for å ikke fryse?

Ta gjerne en titt http://peakbook.org PS! Er en fortsettelse av det tidligere nettstedet fjelltopper.no

Skal til kjøre strekningen Drammen-Sarpsborg med barn i barneskolealder. Tips til aktiviteter, opplevelser og ikke minst overnatting. Vi har med 5-mannstelt, så kan ikke være langt fra veien. Vet om klatreparken på grensen, men der stopper det hos meg. Kjører via Oslofjordtunellen. Jeg ønsler primært og sove ved vann/fjell ect, men siden vi skal være borte i to neyter, kan campingplass også være et alternativ en av nettene. Tusen takk om noen orker å svare.

Heisann! Har nå fått fri fra jobb, skole og kjæreste liv i ca 2 ukers tid Har lenge hatt lyst til å ta meg en ordentlig villmarkstur der jeg kan prøve meg på fiskelykken og forhåpentligvis leve litt av fisk. Var mye på tur med i Femundsmarka med min bestefar i barndommen, og på den tiden var det aldri slik at vi møtte folk på tur, og fisk var det såppas mye av at mat var av liten bekymring. Jeg er ute etter en tur der jeg kan kose meg med flott natur og forhåpentligvis "ok" terreng til tross for årstiden, gode fiskevann er også ønsket. Jeg bor i Trondheim, men en lengre kjøretur er ikke noe problem. Noen som har noen tips om bra plasser å dra på denne årstiden? Mvh Stian : )

I høst startet jeg en tråd om hvilken Ally kano jeg burde velge (https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=14109), og fikk masse god hjelp til det. Valget falt på en "rød" modell (altså med rett kjøl - kanoen er grønn), nemlig Ally 17" DR. Alternativet var den bredere 16,5" Allyen ("modell Lars Monsen"). Til å begynne med virket den som det opplagte valget, siden bred betyr stabil og siden det er "standardmodellen". Men etter mange gode svar som anbefalte begge modellene her på forumet, og etter å ha vurdert mitt bruksområde så falt valget på 17". Jeg var litt bekymret for stabiliteten til en litt smalere kano... og så jeg som bare har padlet én gang før i mitt liv, og det var på videregående (må ha vært i ca. 1992-1993). Jeg har lest bøker om padleteknikk og sett videoer på YouTube om J-tak, hengetak, brekktak og så videre, så teorien var der. Men praksis... der var det altså lite å skryte av. Så i praksis har jeg aldri padlet før. Spenningen var derfor stor sist fredag (8. mai) da tiden var inne for jomfrutur på Barduelva. Elva hadde vært åpen i ca. ei uke, og selv om det lå litt is her og der langs elvebreddene og det fløt ett og annet isflaket forbi, så klarte jeg ikke å vente lenger. Kanoen har stått parkert i Ally-pakksekken siden før jul, og nå var det tid for å teste den. Været var nydelig, det var helt vindstille, og vannet var helt blankt og rolig. Som et speil. Siden Barduelva er demt opp for kraftproduksjon, er det masse vann men lite strøm (en knapp kilometer i timen strøm midt uti elva). Etter å ha fraktet kano og utstyr ned til elva, fylt vann i 3 vanntette poser som ballast (at jeg padlet alene gjorde jomfruturen enda mer spennende, hehe) var det på tide å teste teoriene i praksis og kjenne hvordan kanoen faktisk føles på vannet. Jeg satte meg forsiiiiktig i kanoen og skyvde forsiktig fra mot land slik at jeg sakte drev utover mens jeg kjente på stabiliteten og fikk en følelse med hvordan kanoen reagerte på mine bevegelser. Deretter tok jeg mine første ustø åretak og padlet rolig oppover elva, mens jeg holdt meg helt inntil land. Og den første halvtimen føltes kanoen utsabil og utrygg, den var vanskelig å styre (J-takene virket enklere i teorien enn i praksis), og det svarte vannet virket veldig dypt. Men etter å ha padlet forsiktig i en halvtimes tid, så begynte jeg gradvis å føle meg tryggere. Det gikk greiere å styre kanoen, og jeg padlet helt inntil land og prøvde å lene meg over på sida for å føle sekundærstabiliteten. Og jo mer jeg lente meg over, desto større ble kraften som ville rette kanoen opp igjen, og jeg innså fort at den lille ustabiliteten jeg følte helt i starten er milevis unna det som skal til for å velte den. Det er klart at alle kanoer kan velte hvis man gjør noe dumt, men ved vanlig padling der man ser framover og følger med på det man gjør, så skal det veldig mye til. Og da er det greit at den ikke føles som en flatbunnet flåte når man sitter vanlig i den, men at den får lov til å krenge litt og leve litt. Og så fikk jeg øye på to svaner som svømte ute på elva (og lagde noen forferdelige lyder, hehe). Da de fikk se meg bestemte de seg for å ta av, og det var et fantastisk syn. Det er nettopp slike opplevelser som er blant grunnene til at jeg ble interessert i å kjøpe kano. Og etter hvert som jeg padlet fikk jeg mer og mer kontroll på retninga og mer og mer tillit til kanoen. Da jeg kom tilbake til der jeg startet, hadde jeg padlet over 4,5 kilometer! Ikke verst for aller første testtur. Jeg padlet igjen dagen etter. Det var litt mye vind den dagen, og jeg oppdaget fort at en kano er ganske sårbar for vind. Det var ganske tungt å padle mot vinden (og mot strømmen - disse kom fra samme retning), og på ett tidspunkt hadde jeg kanoen 90° på vinden og strømmen, og hadde store problemer med å vri kanoen mot vinden igjen. Den lette fronten på kanoen ville bare la seg blåse med vinden, og jeg måtte ta noen skikkelige krafttak med åra for å få nesa til å peke den veien jeg ville. Men de plassene der det svingte slik at vinden ikke kom rett langs elva, lærte jeg fort å padle inntil land på den sida vinden kom fra, og brukte skogen som ly mot vinden, så det gikk etter hvert veldig greit. Og det er veldig sjelden at det er vind her på innlandet uansett, så det vil ikke bli noe problem. Denne dagen padlet jeg totalt 9,5 km. Motstrøms og i motvind var farta tidvis nede i under 2 km/t (hadde GPS i båten), mens på vei tilbake igjen var det lett å padle i 5-6 km/t uten å bruke mye krefter. Snittfarta ble på litt over 3 km/t, men det inkluderte masse leking, testing og øving på å styre kanoen, og perioder da jeg bare lot meg drive med strømmen mens jeg tok opp video av ender som svømte ute på elva. Skal bli artig å se om det går fortere med 2 i båten. Uansett - har man gooood tid og har tenkt å være ute i mange timer og ikke har noe bestemt mål om hvor langt man gidder å padle, så er ikke farta så viktig. Har man det travelt med å komme seg fra A til B kjører man bil. Jeg er overrasket over hvor fort det gikk å venne seg til både kanopadling generelt og båten spesielt. Etter noen få timer på vannet hadde jeg full kontroll på J-takene, og hadde ingen problemer med å få kanoen til å gå dit jeg ville, uten å bytte hvilken side jeg padlet på hele tida. I TV-seriene med Lars Monsen ser jeg at han bruker bremsetak istedet for J-tak (altså at han vrir tommelen opp istedet for ned, og holder åra der i 2 sekunder som ror for å korrigere). Jeg prøvde det også, men følte at båten nærmest stoppet opp mellom hvert tak. Så for meg fungerte ordentlige J-tak best. Litt vanskelige å perfeksjonere, men etter et par timer var det ikke noe problem. Men det er jo mulig at jeg fikk hjelp av at 17-foteren er veldig lett å få til å gå rett frem da. Alt i alt er jeg veldig fornøyd med valg av kano. Og jeg gleder meg til at det nordnorske været skal skifte om til strålende sol igjen, for det er mange flotte naturopplevelser og artige kanoturer som venter! Nå har jeg jo ikke prøvd noen andre kanoer, men jeg føler at 17" Ally er perfekt til mitt bruk. Litt utpå sommeren (etter at vårflommen er godt og vel ferdig), blir jeg sikkert å få med meg brodern på en medstrøms-tur nedover Målselva også. Men noen større vanskelighetsgrad enn det blir jeg neppe å prøve, så for meg er det ikke viktig å ha en god whitewater-kano. For meg er det idyllen og naturopplevelsene med rolig padling på stille vann som virkelig er poenget med padling. Folk er forskjellige sånn. Det er vel derfor det finnes forskjellige kanomodeller. Så til slutt: en stor takk til dere her på forumet som var til stor hjelp i valget av kano. Jeg er ikke i tvil om at jeg har valgt riktig.

Jeg skal til Lyngen 17. maihelgen. Lurer på om noen vet hvordan snøforholdene er der da med tanke på fottur, evt lettere toppturer. Tar gjerne også i mot tips til rute og enklere topper. Regor

http://fjelltopper.no/tour/2563/Kommunetoppjakt+rundt+%C3%98sterdalen+dag+2.html Nok en deilig dag på fine Østlandstopper.

Hei! Legger ut matlisten vi har laget i forbindelse med vinterturen vår. Hadde vært fint med noen kommentarer:) Matliste 18 dagar Frukost: - Risgrøt 6 stk - Havregrøt 5 stk - Knekkebrød 5 stk - Polarbrød 3 stk Lunsj: - Real Turmat - Sjokolade og nøtter 3x200g - Suppe - Vestlandslefse 5stk - Kjeks 3 + 3 stk Noe varmt å drikke. Middag: - Real Turmat (4 middager) - Ris 8pk boilinbag - Bacon Stjernebacon 4pk - Kylling – 3 dager 150g - Kjøttdeig 2 dager - Svinekjøtt 5 dager - Findus-mat 3pk To biffmiddager: - 2pk peppersaus - Indrefilet - Biffstrimler 1 felles grandis Kvelds: - Pannekaker/ lapper 4 stk - Fiskesuppe 4 stk - Div suppe 4stk - Potetkaker med bacon Snop: - Sjokoladeplater - Seigemenn - Marsipan - Kokesjokolade Fast mat: - Tørrmelk - Smør - Kanel og sukker - Salt, pepper og krydder - Rosiner - Sukker Drikke: - Kaffi og kakao - Saft

hei! vi er tre gutter som planlegger en skitur 14.-17. mai, men vi vet ikke hvor. vi trenger derfor noen tips til steder der vi kan spenne på oss skiene ved parkeringa, og labbe avgårde. vi har følgende "krav": - max 3-4 timer kjøring fra værnes. kan vi ta tog til stedet spiller ikke avstand noen rolle egentlig. - vi foretrekker å gå med pulk, og det er derfor fint om vi kan gå på ski rett fra parkeringa - turen skal helst være en rundtur. vi er ikke i utgangspunktet ute etter toppturer - steder hvor det er mulig å fiske litt på isen er selvfølgelig interessante områder vi har tenkt på er børgefjell, sylane og trollheimen, men vi er lite oppdatert både på ruter i disse områdene og snøforhold. noen med tips? på forhånd, takk!

I natt hadde jeg ligget i bilen ved avkjørselen mot Harsjøen. Synes det er greit å overnatte noen kilometer unna der jeg skal starte turen neste dag. Da får jeg varmen i bilen og kan spise frokost mens jeg kjører. Det var ganske likt vær i dag som i går, kanskje noe mer overskyet. Jeg kjørte mot Feragen og parkerte der veien mot Ljøsnåvollen sæter går inn. Fulgte et scooterspor langs denne veien et lite stykke før jeg valgte å skjære ut til venstre gjennom skogen og oppover i hallet. Det viste seg at jeg skar av litt for tidlig. Det var temmelig kupert terreng inne i skogen samt mye råtten snø, men jeg kom meg til slutt over tregrensa. Flere små bekker hadde gravd ut søkk i fjellsida øst for Feragen, så jeg måtte bruke hodet litt før jeg bestemte meg for hvor jeg skulle gå videre. Høyere oppe var det betydelig mer snø, så da var det bare å sikte seg inn mot toppen. Like før toppen passerte jeg en skiløype som var kvistet med røde kryss, ganske typisk svensk merking slik jeg har forstått? Så gjenstod det kun en brattere bakke før jeg var på toppen. Her oppe blåste det temmelig friskt, nesten vanskelig å bruke stavene da vinden kom sidevegs. Kom meg i le av varden og fikk tatt en rast. Flott utsikt i alle retninger også her. Etter litt la jeg i vei på returen. Mange fine renn tilbake igjen, og denne gangen tok jeg en mer direkte linje ned mot vannet Feragen for å slippe mye knoting i skogen. Måtte riktignok bøte med et lenger parti med staking langs veien tilbake til bilen, men det var verd det. Klokka var nå 13.00, litt rart å være tilbake igjen på den tiden jeg ofte står opp i påskeferien. Ringte hjem og fikk høre at det var meldt bedre i Nord-Norge nå. Dermed ventet en 9 timer lang kjøretur opp til Drevvassbygda nord for Mosjøen. Turdata 5 timer 26 km 800 høydemeter Bilder og kart finner du her: http://peakbook.org/tour/12281/Storviglen.html

Finns det någon skans att hitta öppna ytor av puder runt Lillehammer? Ingen fjantig skogsåkning, öppna ytor!

Denne turartikkelen er en av flere (som kommer) om sommerens fjellturer i Wetterstein-området, like sør for Garmisch Partenkirchen, helt sør i Tyskland. Turene er preget av klyving på tilrettelagte ”klatrestier” kalt kletterssteig (Via Ferrata). Bakgrunn: Fjorårets tur på klettersteig Jegihorn i Sveits hadde gitt mersmak på denne formen for klatring. Såkalte via ferrata er tilrettelagte stier, med bolter, trinn, stiger og wires, i terreng som ellers ville krevd normalt sikringsutstyr for fjellklatring. Slik tilrettelegging i fjellet finnes knapt i Norge (noen er vel glade for det?), men har klart sine kvaliteter. I sin enkleste form trenges kun klatresele, to slynger med karabiner, og hjelm. Såkalt eget via-ferrata-sett, som det er et visst (nymotens) press på at man burde kjøpe, så vi ikke som nødvendig på våre ruter i det hele tatt. Og egentlig følte vi bare sporadisk behov for å klikke oss inn i stålwiren også. Personlig gikk jeg stort sett bare og holdt i wiren. Jeg pløyde den engelske boka i lommeformat; Klettersteig – scrambles in the northern limestone alps, av Paul Werner, og utarbeidet en egen systematisk oversikt over alle rutene han presenterer i Sør-Tyskland (kan fåes i Excel-format – bare ta kontakt på PM), med 44 ruter, som kan sorteres etter område, høyde, vanskelighetsgrad, lengde og taubanemulighet. Tettest konsentrasjon av ruter var det i Wetterstein-området, med Zugspitze (2963m) – og Tysklands høyeste fjell, som høyeste punkt. Vi tok Norwegians rute til München for rundt 500kr hver vei per person, og leide bil av Hertz for 15 dager, for 3700kr, med fri kjørelengde. Snaut to timer kjøring var det til Garmisch Partenkirchen, hvor vi snart fant en strategisk bra plassert campingplass (se kart), om enn ikke så overvettes flott, kalt Zugspitze Camping. Fordelen med denne var i tillegg til plasseringen, at det lå et kjøpesenter på andre siden av veien, oppe fra 8-20. Et par kilometer fra campingen fant vi Alpspitzbahn, som fra kl 8-17.30 hver halvtime kjørte taubane opp til Ostfelderkopf på 2033m. Herfra kunne vi så starte med det som er moro; klyve og klatre på egger og topper, omtrent med en gang - ingen anmarsj! Vi planla å gå den nyeste anlagte klettersteigen som gikk opp NØ-eggen. Det innebar omtrent 500m i wire totalt, 600 høydemeter, og en gradering D (der A er lettest, E vanskeligste klettersteig.) På grunn av den relativt høye graderingen var vi litt usikre på hvor vanskelig dette egentlig skulle bli, og dro med oss tradisjonelt tau og litt sikringsutstyr i tillegg. Det skulle vise seg FULLSTENDIG unødvendig for oss. Artig klyving opp NØ-eggen (merket 1 på kartet) Det var ikke store turen vi trengte å gå før vi var framme ved skiltet som pekte opp NØ-eggen. Stien fortsatte også bortover i Alpspitzes nordvegg, med en klettersteig som het nordwand, som også innebar snaut 100 m i tunnel under et utsatt sva. Den skulle vi ta tilbake. Vi tok sele og slynger på, og i stor iver formelig løp opp første passasje med trinn og wire. Selv med forholdsvis tunge sekker tok vi stadig igjen folk oppover, og opplevde egentlig kun faren for steinsprang. Men heldigvis er klettersteigene lagt med tanke på å minimalisere denne risikoen, og vi opplevde ingen dramatiske steinfall på alle dagene der nede. Bildene fra turen får tale, og etter halvannen time var vi oppunder toppen, der stien dreier rundt nordhjørnet mot vest, for å gå opp i vestflanken de siste meterne. En del folk på toppen gjorde oss ingenting, og været og utsikten var strålende! Mot Hochblassen Etter en halvtime på toppen kløv vi nedover SV-eggen (merket 2 på kartet), som også stedvis var sikret med wire, med Hochblassen som mål. På grunn av altfor sein start og tunge sekker var vi i tvil om vi kom til å rekke denne toppen. Nede i Gries-skar på 2463m (merket 3 på kartet) svingte vi av det tydelige tråkket, og kløv oppover med kurs for et lite skar tett innunder Hochblassens steile NV-vegg. Mot slutten av klyvingen opp til dette skaret var det nesten så vi tok fram tauet. Litt grusete sva gjorde klyvinga litt utrivelig her, men heldigvis ble det ren klippe der det var brattest. Fordi klokka nå alt var 13.30, og boka sa 3 timer i retur nede fra Gries-skar, sammen med en gradvis tilskying, var avgjørelsen om å snu ganske lett å ta. Cirka kl 14 var vi nede i Gries-skar. Herfra bar det en halv time nedover i bratt og løs grus, og ganske langt (en halv time til) gjennom en gørr kjedelig steindal (4 på kartet). Stien gikk høyt oppe i røysa nedover dalen, men det var artig utsikt opp til tøffe pinakler på Hochblassens østegg, og Hoher Gaif (2288m). Nordwand-ruta i retur Glade var vi da vi nådde ned til Stuibensee på 1900m med litt gress under føttene, bare for å se at det gikk oppover igjen (5 på kartet) om vi skulle få med oss nordwand-ruta på returen. Etter nok en halvtime passerte vi en klatresti som gikk bratt ned til en vei på høyre hånd, som igjen ledet tilbake til taubanestasjonen. Men vi fortsatt litt til vestover, oppover mot Alpspitze, før vi kunne ta av på nordwand-ruta (merket 6 på kartet), og som traverserer den steile nordveggen på Alpspitze. Fra dette krysset går forresten letteste vei opp til Alpspitze, opp sørøst-flanken – rein fottur. Det ble straks luftig og morsomt på nordwand-ruta, og kjekt med wire enkelte plasser – i hvert fall til å holde seg i. Stien var tydelig sprengt/gravd ut i fjellet, og jommen kom vi ikke til en tunnel også! For første gang måtte vi gå gjennom en håndlaget tunnel på fottur i fjellet – kanskje ikke så sjarmerende, men artig. Litt mørkt var det, men wire i håndhøyde å føle seg fram på hele veien. Et ”lufte- og lyshull” var laget halvveis, med gitter for. Da vi kom ut av tunnelen drev noen å klatra på tradisjonelt vis oppover nordveggen – her går en rekke klatreruter fra grad 4 og oppover. Vi rusla imidlertid tilbake til taubanestasjonen, og konstaterte at vi hadde brukt 2t og ett kvarter fra Gries-skar. Konklusjon: Hvis jeg skal gå her igjen, og det er slett ikke umulig, skal jeg; 1) sørge for å rekke aller første taubane opp, og alt HA spist frokost 2) ikke drasse med tau og sikringsutstyr for vanlig klatring 3) plukke med meg Hochblassen, men slett ikke returnere ned stein- og grusdalen, men heller gå over Alpspitze igjen, og kanskje ned SØ-flanken, deretter nordwandsteig. Det hører med å skrive at noe av grunnen til den seine starten var at jeg ville forhøre meg om klatreforsikring på turistkontoret inne i Garmisch før vi dro på tur denne morgenen – det hadde jeg nemlig glemt. Jeg hadde lest på nett om et såkalt carte neige, som man burde ha ved klatring i Alpene, og som sikret at en slapp å betale for en eventuell redning. Dette hadde de aldri hørt om på turistkontoret, og de ringte også en rutinert lokal guide om dette. Så vet noen noe mer om slikt, vil jeg gjerne høre…

Endelig ble det tur igjen!! Tenk...en hel måned uten topptur. Nesten ikke til å holde ut! Ringte til Ole Jacob på Leirvassbu og fikk opplyst at veien var oppe opp til Geitseter og da var saken klar... Den laveste 2000 meters toppen (sammen med Bruri og Midtre Stølsnostind) skulle bestiges. 2001 moh var ikke all verden og dette ble vel min korteste tur til en 2K i år! Odd Arne hadde denne toppen fra før, men ville på tur og siden jeg ikke hadde denne toppen var dette et fint turmål. Det er rimelig ok å kjøre oppover Gudbrandsdalen når du begynne å se knall blå himmel og hvite fjell! Da kribler det og du kjenner liksom blodet begynner å bruse....du lever og har noe godt i vente! Skal ikke skrive så mye om denne turen annet enn at det ble en fin opplevelse på en oktoberdag i Jotunheimen. Snømengden var noe ujevn....ikke skiføre...kunne hatt truger...men greit nok med fjellstøvler og staver. Stavene var til god hjelp denne dagen. Løst mellom steinene, men uten spesielle problemer til topps. Når man tenker på den vinden som var i fjellet og i lavlandet dagen før,- klaffet dette utmerket for oss. Faktisk nesten vindstille!!! Det er en lang bratt bakke mot toppen, men ingen vanskelige klyvepunkter overhodet. Vi gikk ikke opp til breen, men gikk over en vannfattig Storbreagrove en god del før breen og gikk greit opp mot toppen. De siste 150 hm gikk på rein snø, ellers så søkte vi kursen der vi hadde steiner. Ned igjen søkte vi derimot til plasser med snø og fikk en rask nedfart. Brua over Leira var tatt bort så vi gikk med lette føtter på tynn is rett overfor der brua er Turen: Fra Geitseter til Jervefonni tur-retur 12,5km 1025 hm Totalt: 4t50m m/matpause

Planen var i utgangspunktet å gå josten helga før 1.mai, men værmeldingane gjorde at andré ringde med nokre dagar før avreise og spurde om framskunding var ok. etter å ha teke ein kjapp oversikt over studia, sa eg sjølvsagt ja til det. andré og camilla kom med bil frå oslo, medan eg tok bussen frå trondheim. eg ankom erdal kl 0300 tirsdag morgon, og fekk nokre timar i posen før vi la i veg oppover mot erdalsbreen. men før den tid hadde vi en ekstra frukost på ein støl. sola skein frå skyfri himmel, og livet var godt. med mat i kroppen var det berre å fortsetje oppover dalen. eg er ingen nobelprisvinnar i bæring av tung sekk, men med innlånt bergans alpinist gjekk også dette overraskande bra. før vi bann oss i tau og gjekk på breen, tok vi oss tid til ein nærare titt på enden av brefallet, der det stakk ut i det frosnet vatnet. vakkert! vel oppe første stigning på breen måtte vi ta ein pause, andré følte seg ikkje heilt på topp og ville ha ein liten time på ryggen i teltet. eg og camilla tok på oss vasskoking, og sovna nesten frå heile greia. vi kom oss tilslutt vidare, og slo første leir på toppen av erdalsbreen, der det heiter høgda (?). 1400 høgdemeter kunne vi sjå oss nøgde med. så var det berre å nyte utsikten mot spisse sunnmørsfjell, som bada i raud solnedgang. onsdag var på ingen måte ein dårligare dag enn forgjengaren sin. vel nede i bunnen av småtten måtte skallet av, og vi gjekk opp iført kun ullundertøy (riktignok type lang). svetten sila, og vi slo ny leir då vi kom opp til ståleskaret. her åt vi middag og tok ein lang middagskvil, før vi labba iveg mot kåpa omlag kl 18. det var nesten vindstille, og sola hang framleis halvhøgt på himmelen. føret opp var perfekt, og vi spaserte nærmast opp med isøks som einaste sikring. på toppen vart vi sitjande ein time, og kikka på vakre hurrungfjell, og flotte vestlandsfjell. vel nede igjen tok vi vegen gjennom sjølve vindgryta i ståleskaret, og kom tilbake til teltet osm hadde lagt utan sol lenge. før vi slokna fekk vi unna mykje snøsmelting før morgondagen. torsdag, den store gå-langt-dagen: med det været vi hadde, så hadde ikkje orientering vore noko problem. vi visste heile tida nøyaktig kor på kartet vi var. difor hadde ingen av oss tenkt på at jostedalsbrekartet er i 1:100000... så om morgonen la vi planen, vi ville gå til flatbrehytta, så vi kunne rekke buss frå fjærland dagen etter. halv ti labba vi iveg, med brenibba som første mål. men allereie før vi kom så langt rauk vaieren på andré sin riva 3-binding. uflaks! heldigvis fekk vi fiksa det, og turen kunne fortsetje. etter brenibba skulle vi altså byrje å ete opp dei drøye to mila til flatbrehytta... det er vel ikkje overraskande for dykk å høyre at vi snart lurte på kvifor det tok så lang tid å komme seg frå delmål til delmål? iallfall vart både høgste breakul og ramnane passert. sistnevnte var åstad for middagseting, ca kl 17. la meg få skyte inn at real viltgryte gjer seg best med varmt vatn... vi fortsette utover kvelden, det var trass alt ikkej så langt igjen og vi kom til å være framme før det vart mørkt... eller ikkje?? på supphellebreen kom hovudlyktene fram, mi for anledninga med nesten frosne batteri... i lysa frå desse seig vi nedover breen, langs gamle spor lagt att av tidligare passerande. det var stup mørkt, og vi såg berre kort vei framfor oss. tilslutt kom vi til skaret, og bar skiene nedover dei drøye to hundre høgdemeterane mot hytta. kor er så hytta? vi gjekk sjølvsagt for langt, og måtte gå opp at ca 50 høgdemeter for å finne hytta. dette hadde ikkje vore så lett utan gps. kl 0100 ramla vi ned i vindgryta rundt hytta, og kunne konstatere at vi måtte grave fram døra. vel inne kunne vi frå hytteboka anta at vi var årets første besøkande, og at det framleis var att kola frå ifjor! ein lang dag, 15,5 timar, var over. men det var då merkeleg lang tid å bruke på 25km? sjølv med øydelagt binding? kartet vart teke fram, og kontrollen viste at vi hadde rett... fredag var det berre å feste skia på sekken og trakke seg nedover i råtesnøen. det tok oss omlag 3 timar å komme ned, og eg kunne kjenne små elver i skoa mesteparten av vegen... resten av turen heim gjekk knirkefritt... laurdag snakka eg med andré igjen, som innen den tid hadde kontrollsjekka distansen igjen, og no altså innsett at kartet slettes ikkje var i 1:50000. torsdagsetappen frå ståleskaret til flatbrehytta hadde altså vorte revidert, og funne til å være 47km! snakkar om pinleg bommert... det positivet er at eg gjekk min lengste dagsmarsj nokon sinne, sannsynligvis med den tungaste sekken eg har hatt nokonsinne. det får meg i det minste til å føle meg litt barsk... fleire bilete frå turen fin de her:

Vurderer kjøp av ei finkalibret rifle og har blit tipset om .22 Hornet. Kan ingen ting om kalibret og lurer på følgende: Hva er øvre grense for hva man kan jakte med dette (.22 Lr opp til hare, er jo kjent, men Horneten er jo en del kraftigere) Presisjon? Følsomhet for vind.... Lett kule... Noen som har prøvd? en .223 el.l. har stått på ønskelisten lenge. Men jeg bør kanskje vurdere en .22 hornet i stedet. Riflen skal hovedsakelig brukes til rype og storfugl.... Men ønsker muligheten til å kunne skyte på hare med god samvittighet dersom sjangsen skulle by seg Takk

Rapport med bilder her: http://peakbook.org/tour/19376/Austanbotntraversen.html (SKREVET AV BJØRN-EVEN) Denne tirsdagen hadde jeg ventet lenge på, dagen da jeg forhåpentligvis skulle ta sertifikatet for bil og feire det med en riktig så etterlengtet fjell- og klatreferie. Det gikk som jeg håpet og snart var jeg og Sondre på vei til fjells. Vi hadde tenkt oss over Austabotntindene fra sørtoppene til vesttoppen. Det luftige punktet før S2, pinakkelen, svaene, eggen opp til V0 og eggen ned til vesttoppen, det var mange spennende utfordringer å se frem til! Vi kjøpte en stor pizza i Hemsedal selv om vi egentlig ikke hadde råd og kjørte videre til Årdal der vi la oss for natten. Morgenen etter kjørte vi opp til Berdalsbandet og la i vei. Denne morgenen var det ganske fuktig i luften og man så ikke så langt pga tåke, men vi var optimistiske og håpet på godvær. Vi gikk litt for direkte på sør-ryggen og kom da opp i noen litt løse og bratte skrenter, nå da det i tillegg var vått føltes det litt utsatt å klyve der. Vi tok stadig høyde og med et åpenbarte sørtoppen seg for oss! Det var kick! Første utfordring var å smyge seg forbi det luftige punktet ved S2. Dette punktet er absolutt ikke stedet man bør glippe med hverken hender eller føtter! Heldigvis var det fin friksjon i fjellet her og vi var straks ved pinakkelen. Sondre ledet en kjapp taulengde opp, deretter rappellerte vi oss ned på baksiden. Videre rute var over svaene, her klatret vi oss bort forbi et hjørne, opp hjørnet så det veldig bratt ut og det virket der og da mer naturlig å klatre videre for så å følge en rygg opp til topps. Her var det også litt utsatt så vi sikret. Da vi sto på toppen av S1 begynte det å snø! Jeg kjente at sommeren har vært altfor kort, ingenting er som varme og lange sommerkvelder. Det var ingenting ved den videre veien bortover eggen som var veldig sommerlig av seg, men da vi så Store Austabotntinden reise seg mektig opp av tåken og snødrevet ble det nesten en magisk stemning. Hvilken rute skulle vi ta? Ble det klyving opp til høyre for eggen, eller direkteruta? Vi landet på direkteruta. Ettersom vi kom lenger opp langs eggen ble været bedre. Nå var vi nærme toppvarden! Vi kunne se og høre to mennesker som hadde nådd toppen fra vest, en far og en sønn viste det seg. Den beryktede varden og «broen» ut var luftig og spiss, men med en god sitteplass på baksiden: den perfekte topp. Vi satte etter hvert kursen tilbake. Da måtte vi klyve oss ned en slags sti, så en litt utsatt egg og så et litt kinkig punkt, i hvert fall med tung sekk på ryggen. Nå sto vi på den samme eggen der vi var på klatrekurs i 2009! Vi kløv så opp til vesttoppen og ruslet tilbake til bilen. Turen tok 10t 50min. Vel fremme ved bilen var det godt å ta av seg sekken og sette seg ned, vi kjøpte oss en hamburger i Lom og kjørte videre til Stryn. Det hadde vært en lang dag men med sterke minner og opplevelser. Takk for turen!

Jepp.. Madamen klarer det mest utrolige. Fjellskoene er altså skikkelig knytet, begge to, men så klarer den lille løkken som stikker ut å henge seg fast i "kroken" på den andre skoen. Det blir en saftig trynings. Hvordan unngå dette?