Søk i nettsamfunnet

Vi kom litt seint av gårde på lørdag og begynte ikke å gå før klokka var halv ett fra Leirdalen med Jervefonni som mål. Innover mot Storbreen gikk det i sneglefart siden Julia skulle fotografere annenhver fjellblomst. Den beste adkomsten rett opp østryggen droppet vi siden vi ikke var fristet til å forsøke å komme over elva. Nesten inne ved Storbreen fant vi et sted det gikk an å hoppe trygt over. Vi gikk op et bratt skard til høyre for Storbreen og fulgte stort sett bratte snøflak opp mot Jervfonni, Ei diger snøfonn (spesielt nå med all nysnøen), som etter hvert også har blitt navnet på toppen, som for øvrig også går under navnet Storbreahø. Med sine 2001 moh, er den blant de laveste 2000meterne. Være var skiftende, men mer dårlig enn bra. På toppen var det tåke og snø (!) som gjaldt. Planene om å komme videre mot Storbreatinden ble allerede da egentlig gitt opp, men vi fortsatte et stykke. Julia likte seg ikke på eggen med våt svartlav og det gikk smått. Der eggen smalner av ventet hun mens jeg fortsatt i retning Storbreatinden. Det var nokså luftig og jomfruelig terreng, og da jeg kom til et sva hvor man absolutt ikke burde skli (det var klissvått), snudde jeg. En mektig hammer opp mot Storbreatinden var så vidt synlig i tåkehavet. På tilbakeveien tiltok snøværet og tidvis snødde det tett. Men i fjellet, der skifter det raskt. I løpet av nedturen sprakk skydekket mer og mer opp, og inna vi var nede ved bilen i 9 tiden var det blitt finvær. Vi droppet planene om å lage mat (vi hadde knapt spist noe hele dagen) og reiste mot Leirvassbu. Også her ble matplanene droppet siden tiden gikk så fort. Vi stresset i vei i retning bandet mellom Høgvaglen og Kyrkja. Jeg peste som en elefant og hadde tunga nesten nede på bakken, bare for å rekke en dum solnedgang. På ca. 1600 moh, fant jeg et fint sted med utsikt både mot Hurrungane, Skarddalseggje, Høgvaglen, Kyrkja og Visbretinden. Fotografering i solnedgangen når det meste av landksapet er i skyggen mens himmelen er skyfri og noe blass viste seg å være en nesten umulig oppgave, og med hertil skuffende resultater. Den mer lovende blåtimen orket vi ikke å vente på, og telelinse var det dårlig med. Litt for 01:00 var vi i soveposen nede i Leirdalen. Kl. 03:00 ringte alarmen. "Du skal ikkje sova bort sumarnatta" heter det i sangen, men der og da kunne jeg gjerne sovet den bort, men vi karret oss på beina i den kjølige (det var frost) natta. Vi kjørte opp til Leirvassbu igjen og syklet nedover mot Gravdalen. Vi fant oss hvert vårt tjern for å ta speilbilder i soloppgangen, men gjorde raskt de samme erfaringene som noen timer tidligere, altså igjen skuffende resultater. Halv fem spiste vi frokost lenger nede i Gravdalen, satte igjen syklene og steingikk elva litt lenger nede før vi entret Simledalen med Rauddalstindane som mål. Litt morgentåke hang som et mystisk slør rundt Rauddalstindene som for øvrig lå badet i morgensol. I kombinasjon med nysnøen på toppene fikk dette det hele til å virke litt "himalayask". Ved sekstiden fikk vi også ta del i morgensola, og det var en fantastisk kontrast å komme ut av skyggene og med et stå blant blinkende iskrystaller, irrgrønn mose og glitrende bekker. Snøen var steinhard og flott å gå påog vi dro oss opp i retning ryggen mot Store Rauddalstind og rastet lenge i sola på en steinklippe i snøen. Sola varmet raskt i snøhelningene og det varte ikke lenge før snøen var myk og dertil tung å tråkke i. Fra ca. 1700 moh måtte jeg tråkke spor opp til leggene i den bratte motbakken, en aktivitet som virkelig suger krefter i det lange løp. Sola steikte og svetten rann i bekker. Julia hadde ikke helt dagen og ble værende igjen ved foten av Store Rauddalstind på snaut 2000 moh, mens jeg fortsatte opp løssnøen mot toppen. Det gikk smått og tungt, og jeg måtte hvile på stavene, nesten som om det var tynn luft jeg gikk i. Store Rauddalstind er en mektig tinde fra de fleste kanter, likevel er det blitt plass til et romslig platå på toppen, og helt i enden av dette var varden, samt rester etter et trigpunkt, for anledningen nydelig dekorert med isnåler. Fra Store nedover mot Vestre er det en virkelig lang bakke. Normalt en fryd å springe nedover snøen her, men ikke i dag. Jeg komme med ett inn i skyggesiden og her var det et 4 cm. skarelag som dekket 25-40 cm. tørr nysnø. For hvert skritt brakk jeg gjennom skarelaget som var så hardt at det gjorde vondt mot leggen da jeg bøyde beinet for å ta neste skritt. En skikkelig antinedoverbakke. Opp mot vestre Rauddalstinden var det veldig greit i morgensola (bortsett fra at jeg nå var potte sliten.). Returen opp til Store Rauddalstinden ble et helvete. Hvert skritt måttte tas som et høyt kneløft, og det var ikke noe vits i å prøve å heve kroppen for å ta neste skritt, for da ville man uansett brekke gjennom skaren og kaste bort enda mer energi, så jeg mått først sparke gjennom skare og plassere foten. Slik tråklet jeg meg oppover og var sjeleglad for å se igjen varden på Store, da en omsider dukket opp. Julia var allerede begynt å bli bekymre og var på vei opp snøhellingene da jeg kom nedover. Selv om man er sliten og fullstendig ferdig, er ikke det noen grunn til å legge seg for å dø Østre Rauddalstinden ventet med sine ytterligere ca. 450 eff. høydemetre. I sneglefart ruslet vi bort den langstrakte ryggen. Julia ble igjen på vel 1900 moh, mens jeg gikk opp. Toppen er beskrevet som enkel. Jeg vet ikke om det var nysnøen, det rennende vannet, de lefsete klissvåte støvlene, den slitne kroppen eller hva det var som gjorde det, men jeg syntes ikke det var så enkelt. En liten hammer hindrer ryggen opp fra å være spasertur. Forsøkte rett opp, en 3 meter, men takene var ikke gode nok. Søkte så forskjellige steder mot høyre, men rennende vann og mose gjorde det ikke særlig fristende å klatre opp her heller. Begynte å tro jeg mått snu på denne enkle toppen. Til slutt gikk jeg tilbake der jeg søkte først og enda litt lenger ut mot venstre der ryggen brekker av i, om ikke stup, så i alle noe fryktelig bratt noe, ned mot den vesle breen. Her gikk det en tilsynelatende enkel passasje oppover. Minnet meg litt om passasjen på Ymelstind, kanskje ikke like mye ut i siden, men til gjengjeld mer jomfruelig med masse løse blokker. Teknisk var det helt uproblematisk, men jeg syntes det var en liten tanke utsatt, spesielt med tanke på alt løsgodset. Tar man godt tak i et håndtak som følger med her, og mister balansen, så er det nok gjort. Noen andre erfaringer fra denne ryggen? Jeg stusset også over at det ikke var antydninger til varder, noe som normalt er satt opp på alle tenkelig vanskelige og mindre vanskelige steder. Varden på toppen var heller ikke mye å skryte av. Tror ikke jeg har vært på mange selvstendige 2000 metere, med sånn en tassen varde. Jeg var i midlertid for sliten til å bygge noen bedre. Returen ble lang, men gikk da på et vis. Ned i kant av breen og ut Simledalen og opp til Leirvassbu hvor vi ankom litt over 18:00. 3 større og mindre turer i løpet av 29 timer, bare avbrutt av en times hvile og 2 timers søvn førte til at elle planer jeg hadde om tur på mandagen (i dag) ble nedprioritert til fordel for en skikkelig hviledag med huslige sysler og lite fysisk tilværelse.

Gran Paradiso är det sista större område jag har kvar i Italien. Därutöver är det väl några mindre områden i Sydtyrolen samt sydkarniska alperna (där man kan gå tre dagar utan att se vatten) som jag int ekänner till. Men Östalperna har jag skippat sedan 1994. Min senaste alptur (21 dagar) slutade i Ceresole Reale, precis söder om nationalparken. För oss vandrare är det kritiskt med snöläget, eftersom flera av övergångarna är MYCKET höga, över 3000 meter. Så detta år var inte idealiskt för den typen av tur. Havsalperna hör till favoriterna, det är väl fem besök hittills. Mitt senaste kom 2002, direkt efter Korsikas genomreglerade GR20. Ville pröva frihet och improvisation med tält. GIck över flera av passen som du nämner. Korsar man gränsen ser man tydligt skillnaden mellan kulturerna i Frankrike och Italien. I Frankrike är det gott om vandrare som går från stuga till stuga med en Topoguide i näven. I Italien träffar man mest på tyskar och holländare som går GTA. Italienarna klättrar. Soria-stugan, som du nämner, ligger vid en ganska slak väg från parkeringsplats och har MASSOR med dagsturister i helgerna. Klockan 15 är de som bortblåsta. Söder om den stugan är f ö den franska sidan överlägsen den italienska.

I can't tell how much snow there will be at the Harangervidda, but in Setesdalsheiene there are still a lot of snow. (A few years ago there were still 90% snow 1. july) Bring winter clothing. (Wool) and, do not forgett mittens and headgear. (dubbel set.) I see from your blogg that you plan to by alcohol (rødsprit) at local stores. There are, as you allready know, no alcohol to be bought between Fidjeland/Ådneram and Liseth. There are no shops of any sort. (I would have sent an epost to Haukeliseter and asked them to order a botle, They might be able to help.) http://www.ormerod.no/wp-content/uploads/2010/01/haukeli1.jpg

Flatt og fint (med en og annen hump). Fint føre der pr. 29/12-03 forresten.

Gjest over, var meg..... Skrevet: Søn Apr 10, 2005 13:01 Tittel: Re: Koble Garmin GPSmap 76S til pc

Truger er bare fint det, men snu gjerne på døgnet. Stå opp kl. 02 - 03 og gå til 11-12 på formiddagen og så slå leir. Da vil du i de fleste tilfellene i Jotunheimen april / mai kunne gå fint oppe på skaren med truger. Unntaket er selvsagt når værgudene koser seg og slipper en halv meter tung våt nysnø ned over landskapet. Da er enhver form for forflytning tungt og med mindre man er en stor gruppe til å bytte på å lage skispor sliter man seg uansett fort ut...

Try contacting Mørebil AS. E-mail: [email protected] Phone: +47 70 27 34 01 Fax: +47 70 27 01 28 Best regards; Peder K.

Ja selv i Algerie er det hvitt. Hva blir det neste? Skiføre i Sahara? http://go.dagbladet.no/ego.cgi/dbforsideH/http://www.dagbladet.no/nyheter/2005/01/27/421625.html eller denne http://go.vg.no/cgi-bin/front.cgi/0/http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=264502

Etter å ha holdt oss i lavlandet i over en måned var det endelig tid for en skikkelig fjelltur igjen helgen 15-17 juli. Kjørte opp på kvelden torsdag, parkerte ved Knutshøe og gikk ca 3 timer inn i Leirungsdalen før vi slo opp teltet. Kom oss i soveposene ca 01:00 og våknet til gråvær og yr i luften. Det stoppre ikke turglade fjellfolk, så vi gikk avgårde oppover dalen med Austre Leirungstind som mål. Det var mye snørenner og lett å komme opp søreggen. Utsikten stjal tåka. Vi følte ikke at vi hadde fått nok, så vi gikk/skle ned vestveggen og siktet mot østeggen på Vestre Leirungstind. Over eggen kom vi over ett punkt målt til 2032 moh med 14 m primærfaktor ved hjelp av GPS m/høydemåler. Like etter det stoppen vi opp siden en hammer reiste seg i tåka og fylte synsfeltet. Vi hadde ikke utstyr eller mot nok til å prøve å forsere slikt. Dermed gikk vi egentlig ganske fornøyd tilbake til teltet. I løpet av natten kom det endel regn. Lørdagen opprandt 3/4 skyet og oppholdsvær. Skyene gikk relativt høyt hele dagen, så sikten var god. Vi tenkte at det må da gå ann for oss å komme opp på Vestre Leirungstind sørfra. Dette ble dagens plan og vi fulgte stien til Svartdalsbandet. Det var mye snø i Svartdalen, mens Leirungsdalen hovedsaklig er grønn og fin. Punkt på eggen ble målt til 2089 moh og 10 m primærfaktor. Prøvde flere veier opp og fant også varder, men det var for luftig og usatt for oss, så vi ga opp å komme til topps. Var på det høyeste 2200 moh. Litt kjipt, men veldig spennende å tøye grenser. Da hadde mesteparten av dagen gått og vi returnerte til teltet. Sønndag ble en skikkelig flott solskinnsdagdag. Siden vi skulle reise hjem igjen tok vi en enkel tur til Leirungskampen, 2079 moh. Selve toppen er tredelt og det nordre punktet be målt til 2047 moh og 18 m primærfaktor, det midtre til 2045 og 10 m primærfaktor. Det var deilig å sløve i sola på toppen, noe som ende i skikkelig solbrenthet... Nedturen gikk i turbofart.

Småsjuk og lettere frustert etter mye ustadig og til dels dårlig vær i siste del av mai ble desperasjonen etter å finne en gløtt i skydekke og utnytte denne stadig større. I en tid hvor jobben legger beslag på mesteparten av uka er det jo stort sett bare helgene som byr på muligheter. Værmeldingene var triste og grå hele tiden, men metereologisk institutt sine værmeldinger har ofte en tendens til å bli bedre når det nærmer seg. Safer de og melder dritt på langtidsen og så folk bir glade når det likevel ble bedre? I alle fall: Som den værslaven jeg har blitt de siste ukene var jeg innom webkameraet på Turtagrø og ikke minst tilhørende meteogram flere ganger daglig i tiden opp mot helga. Og jo da, det så ut til å skulle bli et lite opphold i drittværet, men ikke lenge, natt til lørdag. Tur skulle det bli i helga uansett - jeg og Julia tenkte på Ringstindane eller Storbreatinden, men så, på torsdag kveld, ved titiden, sendte jeg en tekstmelding, temmelig spontant, til Øyvind i Sogndal og ikke lenge etter kom det svar. Turfølge til Gjertvasstinden var i boks. Utover fredagen ble det hyppige turer inn på meteogrammet til Turtagrø og for hver ny oppdatering så det stadig dystrere ut. Periodene med helt skyfritt skrumpet bort, og allerede ved 5 tiden skulle det være tett skydekke igjen, men under STERK tvil bestemte jeg meg ved 14-tiden på fredag ettermiddag for å reise, mentalt forberedt på nok en bomtur, men villig til å ta sjansen. Øyvind ble plukket opp i Øvre Årdal før ferden fortsatte over Berdalsbandet. Snøvær hadde redusert veibanen på det høyeste strekket til en smal stripe og skyene hang tungt overalt. Fantesteinen på Sognefjellets høyeste punkt nådde vi litt over åtte. Fanaråken og Smørstabbtinden lå innhyllet i tunge tåkeskyer, og kun enkelte blå sprekker i skydekket bar håp om en bedre himmelhvelving. Vinden feide over fjellet, og det var mildt sagt utrivelig å være ute. Jeg innbilte meg at vi hadde veldig god tid og la inn litt somling med overlegg slik at avmarsj til slutt ble kl. 21:00. I mine sofaplaner så den første etappen ned til Gjertvassdalen ut som en enkel sklietappe med fine nedkjøringer, men så feil kan man ta! Dagen hadde vært mild og nå i kveldinga begynte det å legge seg skare, men ennå ikke sterk nok til å bære oss. Resultatet var at vi hele tiden brakk litt gjennom skaren og måtte i praksis fungere som "isbrytere" ned hele Vetleutledalen. Det som skulle bli en lett transportetappe ble isteden et slitsomt "mareritt". Skyene klumpet seg rundt de fleste toppene og holdningen var: "Vi får gå og se hvor langt vi kommer". Et stykke nede i Vetleutledalen så vi Gjertvasstinden badet i kveldssol, men samtidig lett tilsløret av noen skydotter. Det var et trolsk syn, og alene nesten verdt turen. Rimelig slitne ankom vi Gjertvasselvi og fikk oss en raskt pause rundt midnatt. Jeg hadde på forhånd finlest høydekoter og sett meg ut et drag opp mot venstre, men nå som vi satt der ble alle slike planer lagt til side og vi gikk rett opp. Først på ski et kort stykke og så uten når fellene ikke ville samarbeide med snøen lenger. Trinn for trinn, høye kneløft, sparke hull i skaren, og sette foten ned. Slik gikk det sakte oppover. Å jobbe seg opp bratte motbakker med et skarelag over dyp løssnø, hvor skaren aldri, eller nesten aldri bærer - det er forferdelig slitsomt. Jeg var allerede helt falleferdig, og sjeleglad for at Øyvind med få unntak tråkket spor hele veien. Siden nedkjøringen til Gjertvassdalen hadde tatt så lang tid og denne oppstigningen nå viste seg mye tyngre enn jeg hadde tenkt, var håpet om å nå toppen til kl. 04:00 mer eller mindre hensvunnet. Bak oss lå Storutledalen med en skyfri Kyrkja og en klar himmel i nordøst, men ellers var det skyene som dominerte. Mørkt ble det ikke. Jeg ventet hele tiden på at det skulle bli mørkere da et tiltagende lysskjær mot nord entydig ga beskjed om at "Hei, her er en ny dag på vei, ikke helt ennå, men jeg kommer...." Klokker hadde vi ikke - et slikt stressmoment var i alle fall deilig å slippe. Med ski på beina gikk vi opp til høyde 1924, som kom overraskende fort på oss, og synet som møtte oss var en motivasjonsvekker av de sjeldne. Bak den blåsorte nattehimmelen lyste den hvite snøkammen opp til Gjertvasstinden mot oss. Ikke en sky der oppe nei. Skulle dette likevel kunne gå veien da? Skyene lå nå som et hullete teppe utover Jotunheimen, men stortoppene stakk alle hodet opp. I løpet av et par minutter forandret en sky på høyre hånd seg til Fanaråkens profil, med den karakteristiske hytteklossen på toppen var det ikke til å ta feil av. Vi var "nedlesset" med isøkser og stegjern og hadde forberedt oss på litt plunder opp den svært bratte motbakken opp mot 1982 moh. Det var bratt (!!) ja, men med nær ideelle snøforhold ruslet vi opp med hendene på skistavene litt over trinsa, mens økser og jern hang på sekken som før. Rød-oransjeskjæret på himmelen over Sognefjellet tiltok i styrke og jeg var sikker på at den nye dagen ikke var langt unna. Ennå var det langt opp, og helt utmattet fantes det ikke krefter til å springe avgårde slik jeg mest hadde lyst til. Med min for øyeblikket store helt Øyvind som sportråkker gikk det overraskende lett på fin snø over flere små avsatser opp til den siste lange snøbakken. Sola måtte ha hektet seg opp under himmelranda eller noe sånt, for den kom jo aldri, og godt var det. På den svakt skydekte fiolettrøde himmelteppet i sør steg en mørkgul måne opp og vant dermed kappløpet med sola. Tipper månen var fornøyd?! Det var i alle fall et fornøyelig syn å se på. Stølsnostinden som tidligere hadde ruvet himmelhøyt over hodene på oss var nå bare en liten ubetydelig nut langt der nede. En kraftig vind som pisket opp snøen gjorde det litt mindre trivelig på snøbakken, men gleden over vinduet som hadde åpnet seg akkurat når det skulle var altoverskyggende. 50 meter under topp-platået måtte jeg konstatere at sola hadde kommet seg fri og kom opp før oss, men det gjorde ikke noe. Å stå øverst i snøbakken mot Gjertvasstinden mens snøen mellom føttene mine plutselig begynte å gløde var en varmende følelese i den kalde nattelufta. Det siste stykket dro vi litt ut til høyre. Under oss var det 10-15 meter snøbakke som fortsatte til en kant hvor vi ikke så hva som under, men et eller annet fortalte oss at her bør man ikke ake ukontrollert utfor. Hadde snøen vært hard hadde isøks og stegjern vært en selvfølge for meg, men slik som snøen var nå ble det enkel rusling med skistavene. En meterhøy, nesten loddrett snøvegg måtte forseres før vi var oppe på topplatået på Gjertvasstinden. Ekstremt sliten, og minst like lykkelig var det bare å konstatere at det hadde betalt seg å ta sjansen, og risikere en bomtur. Værmeldingene var i beste fall usikre, men sjeldent syntes jeg jeg hadde fortjent det mer - etter flere bomturer tidligere i våres. Omlag 20 minutter stod vi og frøs på ulike steder av toppen. En god porsjon minusgrader i kombinasjon med en overraskende kraftig vind klarte likevel ikke å dempe gleden over det fantastiske fargespillet vestover. Styggedalsryggen og Gjertvassbreen glødet under den grønn-turkise himmelen. Gjertvassbreen var fullstendig snødekket med unntak av noen mektige istårn som trassig stakk opp. Kontrastene er store: Stivfrosne på toppen, men kl. 06 på en vindstille knaus 1450 moh kunne vi ligge og virkelig kose oss. Det ble en langt retur, turen var liksom over nede ved Gjertvasselvi, men neida: 12 km. og mer enn 500 høydemeter gjensto. Sakte sakte dro vi oss opp til Sognefjellet på en nydelig morgenskare. En reinsdyrflokk tittet nysgjerrig på oss, mens rypene kurret lykkelige i liene omkring. Vi ankom bilen ved 11-tiden, mens vinduet sakte begynte å lukkes fra sør. Takk til Øyvind for et trivelig turfølge og utrolig verdifull sporlegging på de tyngste plassene. Litte mer om all tvilen før turen kan leses om her: https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=2979 Morten www.glittertindforlag.no Og etterpå: Ved ankomst Valdres utpå lørdagen begynte regnet å dryppe. Vinduet var definitivt lukket igjen. Forkjølelsen tålte absolutt ikke turen, så det blei stort sett senga resten av denne helga, men jeg får dra meg på jobb i morgen - kan liksom ikke sykemelde seg så fort på grunn av en fritidsaktivitet

Det ble en ny kveldstur i går torsdag, denne gangen til to topper helt vest på Kolåshalvøya. Klarvær og lite vind ga en flott tur til Bergehornet (1024) og Grøthornet (1045). Bergehornet Turen startet ved kraftverket i Fosshola og opp langs rørgata til Riseskaret. Skavlene låg langs hele østsida av Bergehornet, men helt nord på østryggen kunne det se ut som om det var greit å passere skavelen . Det viser seg at sola har tatt godt tak i snøen, så sålene gir godt feste i det korte men bratte partiet. Toppen nås knappe 2 timer etter avgang. Utsikten nytes og foreviges før neste etappe påbegynnes. Grøthornet I slakt terreng går jeg i retning Raudetindane, og følger disse i berg-og-dalbane med tilhørende lett klyving. Ryggen mot Grøthornet omkranser dalbunnen i vest (Flåskjerdalen), og lengst vest har Liahornet ei form som minner veldig mye om Jakta sett fra øst. Som en spekkhogger som stikker snuten opp av vannet…. Liahornet fikk besøk på ski for et par mnd siden. Ryggen mot Grøthornet er delvis snødekket, men enkel å følge. Jeg holder toppegga et stykke, luftig, men det tar for mye tid, så jeg holder litt ned i sørsida. Toppen nås kl. 19, akkurat etter tidsskjema til 21 ferge på returen. Grøthornet er et godt alternativ som skitur, nedkjøringa i renna i sørsida er ca 500m med gode 35 grader. Litt slakere ned i Skåla eller ned mot Hestfjellet. Denne turen gir åpen utsikt mot øyene i vest, og i øst ser man Vassdalstinden og Saudehornet steile opp som de to mest markante tindene. Siden disse rager 2-300m høyere enn de andre toppene i området, synes de ekstra godt. BILDER FRA TUREN Kart over ruta:

http://www.dagbladet.no/nyheter/2005/01/14/420214.html De griske jævlene skulle vært knust til det ugjenkjennelige.

Tallenes tale er klar Jeg har for en tid tilbake regnet ut sikteretninger fra Lamannshaugen (utsiktspunktet nordvestligst) til endel Jotuntopper. Se lista som er gjengitt nedenfor, bare litt forklaring til denne. Under siktepunktene kommer først toppens navn (et eller flere), deretter høyden, så nordkoordinat og østkoordinat, retningen i forhold til rutenettet (først i grader eller 360-deling, og så i gon eller 400-deling)- dvs. nord=0, skråavstand i meter (fete typer) og til slutt senitvinkel i grader og gon (flatt sikt normalt på loddlinjen i punktet har senitvinkel 90 grader/100 gon). Alle vinkler er oppgitt med 3 desimaler. Andre størrelser i hele meter, evt. med desimaler hvis så nøyaktige verdier foreligger. Feltene er kun adskilt med et blankt tegn, så man må holde tunga rett i munnen for å lese lista riktig. [beklager amatørmessig presentasjon av lista Sånn blir det når man er lat og bare limer inn tekst fra excel ] PUNKTENES KOORDINATER GITT I PLANE UTM: EUREF89 Sone: 32 WGS84 ellipsoide a = 6378137 m (store halvakse), f = 0,003352811 (flattrykning) Beregnet: 27. oktober 2003 Stasjonspunkt: Lamannshaugen nv 701,39 6679072,886 582424,51 Sikt til: Høyde ort. N E Sfærisk retning[grader] [gon] Sfærisk skråavstand Zenitdistanse[grader] [gon] Lamannshaugen nnv 703,5 6679099 582498 70,438 78,264 78 88,451 98,279 Helgehaugen 705 6679180 584200 86,548 96,164 1779 89,891 99,879 Lamannshaugen 705,5 6678923 582598 130,825 145,361 229 88,974 98,860 Svarttjernshøgda 717 6677005 583230 158,718 176,353 2220 89,606 99,562 Lamannshaugen v 700,14 6678934,331 582378,158 198,497 220,552 146 90,491 100,545 Langedalseggi,Slettmarkhø,Slettmarkhøe 2190 6807510 472280 319,389 354,876 169302 90,156 100,174 Langedalstinden s-2,Langedalsoksle 2028 6806770 474770 319,872 355,413 167121 90,197 100,219 Torfinnstinden vestre,Torfinnstindane v,Brudefølget(+M),Brurefølgjet(+M),Vestre Torfinnstind 2085 6804565 476980 319,966 355,517 164010 90,156 100,173 Langedalstinden 2206 6807510 474545 319,976 355,529 167836 90,141 100,156 Torfinnstinden Midtre,Torfinnstindane M,Brudefølget (+V),Brurefølgjet,Midtre Torfinnstind 2110 6804540 477125 319,999 355,554 163898 90,147 100,163 Torfinnstinden øystre,Torfinnstindane ø,Bruri,Østre Torfinnstind 2118,66 6804460,27 477387,65 320,051 355,613 163668 90,142 100,158 Kvitskardtinden ssv-2 2064 6806400 475875 320,081 355,646 166127 90,178 100,197 Kvitskardtinden ssv-1 2062 6806610 476000 320,161 355,734 166208 90,179 100,199 Mesmogtinden,Midtsmugtinden 2264 6807835 475110 320,195 355,773 167724 90,120 100,133 Kvitskardtinden,Torfinnstinden n,Torfinnstind n,Torfinnseggi n,Turfinnseggi 2193,25 6807020,31 476183,04 320,300 355,888 166409 90,135 100,150 Nordre Kalveholotinden,Kalveholotinden n 2019 6804180 480255 320,767 356,408 161622 90,163 100,181 Leirungskampen 2079 6806930 478700 320,953 356,615 164739 90,163 100,181 Vestre Kalvehøgdi v 2150 6806560 479360 321,051 356,724 164037 90,134 100,148 Knutsholstinden store,Store Knutsholstind 2340,13 6810121,8 476633,9 321,092 356,769 168527 90,100 100,111 Vestre Kalvehøgdi,Kalvehøgdi v,Kalvåhøgda 2208 6806610 479750 321,168 356,854 163832 90,112 100,124 Vestre Leirungstinden,Leirungstinden v 2250 6809210 477675 321,173 356,859 167161 90,121 100,134 Midtre Kalvehøgde nv,Kalvehøgdi m-nv 2108 6806200 480280 321,223 356,914 163178 90,142 100,158 Midtre Kalvehøgde,Kalvehøgdi m 2124 6806150 480415 321,249 356,943 163055 90,136 100,151 Midtre Kalvehøgde sø-1,Kalvehøgdi m-sø-1 2122 6806105 480485 321,258 356,954 162976 90,136 100,151 Midtre Kalvehøgde sø-2,Kalvehøgdi m-sø-2 2122 6806075 480525 321,263 356,959 162928 90,136 100,151 Austre Kalvehøgde,Kalvehøgdi ø-1 2178 6806435 481125 321,507 357,230 162835 90,115 100,128 Austre Leirungstinden,Leirungstinden ø 2288 6809830 478680 321,575 357,306 167019 90,107 100,119 Søre Kalveholotinden,Kalveholotinden s 1867 6804735 482830 321,605 357,339 160436 90,209 100,232 Munken sv 2148 6806800 481550 321,704 357,449 162857 90,126 100,140 Mugna,Munken? 2159 6806955 481740 321,790 357,545 162861 90,122 100,136 Kalvehøgdi ø-2 2088 6806190 482460 321,823 357,581 161813 90,140 100,155 Skarvflyløyfttinden 2250 6810640 479290 321,912 357,680 167277 90,122 100,135 Rasletinden sv-2 2025 6806315 483390 322,110 357,900 161337 90,159 100,177 Rasletinden sv-1 2021 6806380 483455 322,143 357,936 161348 90,160 100,178 Rasletinden 2104,65 6806837,91 483946,42 322,380 358,200 161411 90,131 100,146 Galdhøpiggen,Piggen 2468,82 6833871,928 463559,457 322,485 358,317 195294 90,243 100,270 Tjønnholstinden,Tjørnholstinden (V) 2329,04 6812381,66 481128,75 322,775 358,639 167534 90,096 100,107 Rasletinden ønø 2010 6807220 485130 322,797 358,664 160993 90,162 100,180 Besshøe,Besshøi 2257,63 6820515,78 483361,23 324,998 361,109 172790 90,158 100,175 Glittertinden bre 2000 2465,645 6835411,361 476545,271 325,898 362,108 188937 90,202 100,224 Storronden 2138 6862415 545320 348,568 387,298 187165 90,290 100,322 Som dere skjønner, er det noen siktelinjer i lista over som ikke går fysisk sett, blant annet den til Galdhøpiggen. Men i noen sammenhenger kan det likevel være greit å vite hvor landemerkene ligger

Vi dro på sommerferie med ingen andre faste planer enn å være i nærheten av Leivassbu og ett ønske om å gå på noen topper i området. Vermeldingene var lovende med best vær først i perioden. Vi la oss til med telt like ved Presten. *Tverbottraversjen* Dagen startet med rim på teltduken, men i 8-tiden fikk solen tak i bakken der vi hadde lagt oss til og varmet frosne sjeler. Siden været vær flott tok vi turen vi hadde mest lyst til først. Vi gikk opp i Leirløyfte og vidre til Tverrbottind V1. Eggen mellom dobbelttoppene var alt for luftig, men vi omgikk den lett ved å gå 30 m ned på sydsiden og komme opp i skaret mellom toppene. Tilbake til skaret over Leirløyfte samme vei. Vidrere derfra over Store og Midtre Tverrbottindane gikk raskt og enkelt. Ned fra den sørligste av de midtre var det en stor snøfonn som så ut som en skavl ovenfra. Vi hadde troffet to staute karer som kom andre vei og sa det var enkelt, så vi gikk i deres spor. Det var bare en bratt kant og heldigvis ingen skavl å være redd for. Dagen var god og varm og når vi satt på Søre Tverrbotntindane bestemte vi oss for å prøve Tverrbytthornet også. Vi hadde hørt at den vestligste toppen skulle være vanskelig og kreve sikring. Derfor omgikk vi denne ved å holde høyden fra skaret mellom Søre Tverrbottindane og Tverrbytthornet. Der krysset vi guffen bratt løs ur, noen bratte snøfonner og måtte klyve noen bratte knauser. Det tok tid og ga ingen god følelse. Vi gikk rett opp på eggen når vi hadde passert østtoppen på Tverrbytthornet. Derfra gikk det lett opp på toppen og vi kunne nyte fjellheimen i ettermiddagssola. Tilbake eggen og ned lia der vi kom fra. Deretter ned en bratt snørenne i Kjyrkjeglupen og tilbake til teltet. *Kyrkjeoksle* Igjen var det kaldt om natten og enda mer rim på teltduken, men dagen så ut til å bli enda finere enn gårsdagen. Orket ikke mer kulde, så vi sjekket inn på Leirvassbu og lot teltet stå ute for å tørke i løpet av dagen. Gikk greit opp på Høgvaglskaret og vidre til Kyrkja Like før toppen er det luftig, men ikke spesielt utsatt. Fikk følge med en hyggelig kar fra Lom ned fra toppen. Rutsjet ned den lille snøfonna som la der og videre bortover Kyrkjeoksle til Langvasshøe. Fra skaret mellom høyde 1928 og Langvasshøe er det bratt, grov og tildels løs ur som vi forserte raskt. På toppen av Langvasshe noen unggutter å solte seg. De fikk det travelt med å få på seg buksene når vi kom. Fikk en god lunsj i sola her. Vidre opp på Visbretinden var bratt, men enkelt. På tilbaketuren gikk vi ned i skaret mellom Langvasshøe og høyde 1928. Fulte snørennene nd til Høgvagltjørnin. Nedver her begynte været å dra seg til. Det kom mørke truende skyer. Vi prøvde å sette opp farten for å berge teltet. Rakk å hente teltet før regnbygen innhentet oss. Det smakte godt med kaldt øl på kvelden. *Stetind* I løpet av natten kom noen venner av oss som ble med på turen videre. Vi ble enige om Stetind siden vi trengte en roligere dag og de ville begynne forsiktigere. Det var overskyet oppholdsvær og skyene gikk relativt høyt hele dagen. Vi gikk rundt til Gravdalsfonni og opp til toppen derfra relativt enkelt. Tok en lang lunsj der og tilogmed sola viste seg frem i korte øyeblikk. Ned igjen skle vi på fonna mot eirvassbu. Det gikk rakt unna og vi var tidlig nede. Vi planla de neste dagene med tur til Olavsbu. Noen hadde tatt med PC og K2 (fimen). Dermed så vi denne for å komme i "rett" (?) stemning. *Skardalstind* Nok en dag med lovende vær og vi la optimistisk (som alltid) i veg. Det gikk greit og raskt opp på Skardalstind og ble mye nyting av sola på toppen. Kanskje litt for mye, bygeskyer dannet seg rundt oss. Vi ville også prøve Skardalsegga langs nordeggen. Når vi kom fram til hammerene begynte det å hagle, så det prosjektet var bare å gi opp. Dermed måtte vi gå ned til Olavsbu litt før (det er ingen skam å snu). Etterhvert gikk haglet mer over i regn. Været lysnet på ettermiddagen og vi fikk tørket tøyet. *Rauddalstindane* Dagen begynte med tåkedotter som danset mellom tindene i Rauddalen. Turen var grei om enn noe bratt i starten. Innen vi kom opp på Søre Rauddalstind hadde sola fått overtaket på tåka og bare de høyeste toppene stakk såhvidt opp i skyene. DEt var lett å gå oppe på den brede eggen. Over Store og til Nordre var også temmelig greit. Ned i Gravdalen gikk det raskt på store snøfonner. En fin dag, selv om den ble lang. *Urdadalstindane* Med Store og Midtre Urdadalstinder som mål gikk vi fra Leirvassbu og inn i Semmelholet. Her dro været seg til med regn og tåkedotter. Det ble lunsj i guffent vær og halparten valgte å returnere. Vi andre freste opp dalsida på ei snørenne og kjempet oss til topps på Store Urdadalstind. Her gikk regnet over til tett snø, men vi klarte likevel å skimte Leirvasbu!?! Her oppe på toppen var stemningen elektrisk. Det summet i varden og isøksene freste når vi pekte litt i været. Det ble raskt ned fra toppen. Været ble bedre nede på eggen og dermed la vi igjen isøksene for å gå til Midtre Urdadalstind. Eggen var morsom og variert og vi fikk hilst på "Donald" som står som en pinnakkel ut mot Urdadalen. Returnerte samme veg over eggen og ned snørenna. Vi rakk å bli helt tørre innen vi var tilbake til Leirvassbu. *Storbrean* En ny dag med knallvær. Vi siktet på Jerfonni og tok med oss breutstyr. Kjørte bilen ned til Breabakken. Derfra gikk det bratt og grit opp på toppen. Koste oss med en lang lunsj. Ned ura på sørsida til Storbrean. Denne ura var løs, bratt og forredersk. Fikk lirket oss ned. Over breen gikk det veldig greit. Det lå mye årssnø. Opp fra breen og til topp 2069 (Geite V1/Sakse Ø1) var det mye is under og det siste stykket måtte vi ta på stegjern. Her storkoste vi oss i ettermiddagssola. Etter å ha ligget å dratt oss ett par timer gikk vi eggen videre nedover og rappelerte forbi ett vanskelig punkt. Det er nok mulig å omgå det på sørsiden, men det er veldig utsatt. Opp på Geite (topp 2002) gikk det greit over en morsom egg. Ned igjen føk vi nedover snørennene på Rundhøe. Dagen ble lang og vi rakk ikke middagen på Leirvassbu, men vi fikk varmt vann og øl, så da ble det litt Real Turmat. *Soleibotntind* Bra vær også idag. Forlot Leirvassbu og kjørte mot Hurungane for å prøve oss på Soleibotntinder. Parkerte ved Tverrelvi og gikk ryggen over Bukkenosi greit til toppen av Store Soleibotntind. Her ble det lunsjing mens vi så på Austabotntindane i kikkert. Kløyv over til Sørtoppen. Ned i skaret var det mye løse steiner. Med mye forsiktighet kom vi greit frem og fikk masse tilskuere på stortoppen. Tilbake igjen samme veg med samme store forsiktighet. Noen av turfølget hadde skrytt på seg Nordre Soleibotntind, men fant ut at der kunne han ikke ha vært, men "bare" på Launostinden. Dermed måtte også Nordtoppen til pers, selv om denne var enda værre å komme opp på. Bratt, utsatt og løse steiner. Kom oss etter mye styring opp på toppen. Ned igjen valgte vi å gå rett ned mot Soleibotnen. Det var ett dårlig valg, men også det gikk på ett vis. Siden vi var slitne valgte vi å gjøre direkte tilbake til Oslo på natta (noe som heller ikke er å anbefale). Oppsumering: 21 2000 m topper på 8 dager og stort sett greit vær føles godt.

ooojjjj, dette blir omfattende Flotte panorama forresten Panorama 20, fra venstre: -Rokkekjerringa nærmest/høyest med Storhornet (1600 el 1599 alt ettersom..), ryggen går videre ned til Bjørkehornet. -Til venstre for Kvasshornet ser du Storetinden/Gjuratinden. -Nabben ned til høyre for Dukhornet (laveste på samme massiv) kalles Kjerringkjeften (ikke den markerte toppen mellom Tuva og Langhornet, men "flata" du ser hitfor. Navn pga hvordan den ser ut fra Finnes...) -Skårasalen, egga hitover kalles bl.a Skåregga, Søre Skårtind er den pyramiden med snø på. Videre hitover, "grushaugen" er Kjerringøyra med Otålhornet til høyre for der igjen. Forresten et fantastisk utsiktspunkt akkurat der Hjørundfjorden knekker inn mot Bjørke. -Bakerst til høyre for Dukhornet må være Vassdalstinden. -Baketst mellom Vassdalstinden og Skårasalen er den taggete egga mellom Åvasstinden (høyre del av egga) og Fossholtinden til venstre. -Bak til høyre (venstre for Hjørundfjorden) ser du Molladalstindane høyest. -Toppene rundt Standaleidet "flyter" litt i hverandre, så det er vanskelig å se hva som er hva. Gidder ikke å se på kart her, så noen må korrigere meg hvis jeg tar feil, gjelder helst de på lang avstand... -Under skya til høyre for Hj.fjorden er Tungremtindane mest markert. -Toppen rett til venstre for Jakta ser ut til å være Trandalstinden (knekken i toppen) -Snørennene til høyre/bak Jakta ser ut til å være på Urkedalstinden. -Mellom Slogen og Store Brekketind ser du Brunstadhornet dels dekket i sky (mener jeg) -Smørskredtindane kan du sette et strek på toppen til høyre for også, dette er vel Nordre. Hehe... oppdaget nettopp at bildene 21-24 er med bedre tele... Prøv det jeg har satt opp nå, så kan jeg putte på flere senere, alt etter hvor det er plass Du har visst satt på navn noen plasser... Nessethornet er feil, ligger til venstre for. Du har satt navnet på Otålhornet. Nessethornet er det flate partiet nede til venstre for, topp uten pf Staven endrer du navn til Nesstaven, jeg har ikke hørt bare "Staven", står det på kartet? Ble litt rotete, men men...

Sportsnett har tebau på denne: http://www.7zg.com/dzactive/product.php?product_id=21 Om dette fungerer, og spesielt om det er såpass lett at det kan være med på overnattingstur i sekken, så må da dette være et gullegg for å finne tørre fjellstøvler etter gårsdagens trasking i blaut myr. Noen som kjenner teknikken, dvs kjemien ?

Her er iallefall en annen artikkel som handler om akkurat det samme som Dagbladet sin, dvs den handler om samme svensk/russeren. http://www.ltz.se/artikel_standard.php?id=229631&avdelning_1=102&avdelning_2=218 og her fant jeg jammen igjen Dagbla'artikkelen også, han heter Leonid Kuzmin: http://www.dagbladet.no/sport/2006/01/11/454496.html Vet ikke helt om jeg er enig i argumentasjonen, men må prøve med skøyteskiene mine som ser helt hvite ut under etter manglende vedlikehold de siste årene. Sånn går det når klassisk blir første-pri. Og går det bra er det klassisk-skia neste

Fra pakkliste for vintertur Svalbard med telt (utelatt Svalbard effekter som våpen, snublebluss,tau, nødpeilesender osv) Personlig : 12 kg Felles : 3 kg Mat/Drivstoff : 1-1,2 kg/dag -> 5 dager =5-6 kg Totalt : 20 kg for 5 dagers tur. Stæsj som mange liker : kniv, kamera, feller, GPS, lys, litt kvelsfyring m/primus, handkle,solkrem,teip osv -> 1-2 kg Vanlig turvekt 21-22 kg. De nevnte 25-35 kg var som sagt ved førstegangstjenese hvor militære dingsebomser utgjorde en stor del. Ellers er vel de som bedriver jakt ikke helt ukjent med slike vekter.

... Tja, hva gjør man egentlig? Under Heilstugutraversen 21/8 fant vi et nytt klatretau ved foten av Midtre Heilstugutind. Tauet var vel knapt benyttet til èn eneste rapell tidligere. Vi diskuterte hvorvidt tauet var lagt bevisst igjen (noen kommer opp senere som skal benytte det), eller om et eller annet surrehue hadde glemt/mistet det. Ingen andre var hverken på denne traversen, hadde gått breen eller var på Heilstugubrehestene denne dagen, såvidt vi kunne bedømme. Etter mye om og men bestemte vi oss for å ta tauet med. Tanken var som følger: Er det nå en eller annen distrè student som rett og slett har glemt det, er det veldig surt å oppdage tapet på Spiterstulen. Skulle det nå være en feit 50 åring som bare ikke orket å bære det lenger, kan det egentlig være det samme. Dette var 7. dagen på rad med 10-17 timers dagsmarsjer, samt at jeg totalt bar 110m klatretau siste halvparten av traversen, så håper noen tilkjennegir sitt eierskap. Til slutt, hva skal man egentlig gjøre når man finner et tau buntet sammen, tilsynelatende mistet? Veldig lett å rett og slett "drite på draget" i en sånn situasjon. I såfall får jeg ha ryggrad til å tåle det

Hei Georg! Jeg er like nysgjerrig som deg på dette området og venter spent på om noen har noen gode erfaringer. Selv om det ikke er direkte erfaring så kan jeg anbefale å sjekke ut snøkartet til NVE på www.senorge.no. Hvis man til venstre der velger "snødybde" så kan du både se snødybden akkurat nå, og også bla deg tilbake i tid. Så vidt jeg kan se gikk Øvre Pasvik fra snødekke til barmark rundt 23. mai i fjor. Her er fra tidligere år: 2019: 23. april 2018: 9. mai 2017: 28. mai 2016: 28. april 2015: 2. mai 2014: 20. april Da er det snakk om barmark, men ville heller lyttet til direkte erfaring hvis du ønsker å finne ut når det er mulig å ferdes uten ski. Monsen var vel der på andre siden av sesongen, i november når snøen akkurat var begynt å legge seg. Virker som det var greit å komme seg rundt selv om det var en del snø, men kanskje annerledes på andre siden av sesongen når snøen smelter. Når det kommer til vær så kan du også sjekke historisk data på Yr for å få et bilde av hva du kan forvente deg. For mai i fjor var det registrert alt fra -6 til 20,9. I 2019 var det fra -9,1 til 17,6 grader, men med stor forskjell på starten og slutten av mai. Beregner du å være der mot slutten av mai kan det hende du unngår minusugrader om natten. https://www.yr.no/nb/historikk/graf/1-544825/Norge/Troms og Finnmark/Sør-Varanger/Øvre Pasvik nasjonalpark I forhold til bål så har du det generelle bålforbudet fra 15. april til 15. september. Det er likevel tillatt å gjøre opp ild der det åpenbart ikke kan medføre brann. Fra Lovdata fant jeg følgende om spesifikt Øvre Pasvik Nasjonalpark: "Vegetasjon, herunder døde trær og busker, skal vernes mot all skade og ødelegging. Bestemmelsene er ikke til hinder for bruk av nedfalt virke og tørre kvister til bål, med unntak av tørrfuruer." https://lovdata.no/dokument/LF/forskrift/2003-08-29-1104

Hei! Har planer om å gå Hardangervidda i sommer- slutten av Juli. Planen er å gå fra Dyranut - Haukeliseter og sove i telt. Har planlagt en form for hytte til hytte rute, selvom vi skal bruke telt pga enklere navigasjon da dette er første vidde tur. Planen er Dyranut - Sandhaug - Litlos - Middalsbu - Haukliseter. Vi tenkte å gjennomføre dette på 4 dager, men lurer på om dette kanskje kan bli i det meste laget med omlag 25km i gjennomsnitt hver dag med tung sekk? Hvordan er evnt terrenget? Om noen har gjennomført lignende å dele erfaringer? Om noen har gått samme rute, hvor lang tid brukte dere? Lurer også ifht «toalett» og søppel. Er det søppelkasser til å kaste søppel underveis, ved hytter f.eks? Eller må man belage seg på å bære søppelet for hele oppholdet? Og siden Hardangervidda er er nasjonalpark er det innafor å grave ned «nr2» eller må man ta med seg poser for dette og? Dere som har brukt flere dager på vidda, hvordan har dere løst dette? Tar også gjerne imot flere tips om turen dersom noen har gått samme rute eller i nærheten. Dette er første gang på så lang tur og over Hardangervidda, hittil har det bare vært en helgeturer rundt om i nærmiljø. Har et stabilt og vanntett kuppeltelt som er testet på fjelltopper i kraftig vind og stått helt stødig, har sekk på både 70 og 85L, dun sovepose med komf temp på 0 grader og gode Salomon fjellsko. Så ser for meg at utstyret skal være i orden, så tenker mer å forberede meg på selve turen. Takker for all hjelp

Vi er 5 damer fra Trondheim (45-50 år), som planlegger ny ukestur til sommeren. Vi vil ikke bruke egen bil, men tog/båt/sykler/kajakk/beina. I 2019 tok vi hurtigruta til Runde og sykla og gikk via Slogen, Geiranger til Bjorli og tog hjem. I år tok vi tog til Bodø, båt til Å og sykla og gikk til Stø, via Dronningruta. Vi ønsker tips til sommerens tur, fra fjell fjords, fra øy til øy, via stilige overnattingsplasser eller severdigheter?? (Helst ikke telt...) Hilsen Lise, Mari, Ingrid, Kari Mette og Oddveig

Heihå alle sammen:) Jeg og noen venner planlegger å ta turen siddistien: https://www.ut.no/tur/2.4216/ sommeren 2019. Dette vil bli i fellesferien. Er det noen som har gått denne turen eller deler av den som har erfaringer/tips/råd å komme med? Vi tar imot alt av råd og tips vi kan få enten du har gått turen eller ikke. Alt ifra utstyr, mat, klær, tips og triks, etc. Tidligere har vi ikke hatt en så lang tur som dette her. Vi har hatt turer på rundt 4 dager tidligere så dette blir mer som en "ekspedisjon" for oss:) Mvh Roy.

Frem til Lailafossen er det stort sett grei til god fart på elva så man kan holde godt tempo om man ønsker det. Var veldig lav vannstand når jeg var der i 2019 og varmt. Dette gjorde at ørretfisket var dårlig. Gjedde og abbor fikk vi enorme mengder av. Etter Beivasgieddi er det mye rolige partier der farten er alt etter hvor hardt du padler, opp til litt over maksfart på stille, flatt vann. Motvind er en faktor her. Er det like lav vannstand som når vi var der så blir det til tider vanskelig å komme seg frem i de nedre delene av elva siste stykket mot Assebakti. Blir så grunt at packraften subber i bunn og du må ut å line. Har ikke noen tall på hvor stor vannføringen var, men det var lavt siden det ikke hadde vært regn av betydning på evigheter. Dere kan enten gå inn til utløpet, eller nærliggende områder fra Sihccajavri fjellstue. Beregn noen dager på det. Skal være relativt tunggått deler av denne distansen. Dere kan gå inn fra finsk side fra Nakkala via Poyrisjavri og nordøstover derfra, som også vil ta minst 1,5 til 2 dager, eller bli kjørt inn hele eller deler av veien av Nakkala Safaris på ATV. De kjører ikke hele veien selv, men kan sette dere i kontakt med en samisk bosetning der inne som tar dere siste stykket. Koster en del totalt, 1000 euro for 2 personer i 2019. Dere kan gjøre som oss og fly inn med Mosquito Air Taxi, enten til Boulza eller det vi valgte - til Havgajavri vest for nasjonalparken og så gå inn til der sidevassdraget begynner. Da padler dere en sideelv som heter Dapmotjohka, som går fra Vuolit Dapmotjavri til Lulimus Guhkesjavri. Den sideelva er vanvittig fin og var padlbar hele strekket bortsett fra en 20-40 meter som var overgrodd av vier. Møtte ingen mennesker før rett ovenfor Boulza. Og så 2 andre grupper på veien videre nedover, i siste halvdel av juli. Angående søppel så var det en god del av det rundt de samiske hyttene vi gikk forbi på fisketur en dag, og lenger nede i elva (nedom en del av fossene) var det mye vrakrester etter havarerte kanoer med tapt last. Velger dere å fly med Mosquito så ikke nevn noe om at dere har gass i sekken, for da har de ikke annet valg enn å si dere må legge det igjen. I 2019 var prisen 5000 kr per flytur, og flyet tar 2 passasjerer pluss 250 kg bagasje tror jeg det var. Bare si i fra hvis du har flere spørsmål, eventuelt send en PM om ønskelig.

Gapahuken nedom Schivevollen ved Hestsjøen (Parkering f.eks. på Saksvikvollen). https://www.openstreetmap.org/?mlat=63.3196&mlon=10.6200#map=13/63.3196/10.6200 Var der for noen uker siden (https://berntsturer.wordpress.com/2020/06/21/6-dagers-feiring-av-bryllupsdag/)