Søk i nettsamfunnet

Hei! Jeg har nettopp bestilt meg et Nallo 3 GT etter varme anbefalinger fra forskjellige hold. En test forbrukerportalen har gjort av teltet gjør meg likevel litt urolig... http://forbrukerport...produkter/7637/ http://forbrukerport...6/1145347243.36 De sier at teltet scorer lavest av alle i testen på vanngjennomtrengning (laboratorietest) og også dårlig på slitestyrke. Totalt i testen er det bare såvidt Hilleberg slår et McKinley-telt til 1800kr. Jeg trodde duken var noe av det Hilleberg gjorde virkelig bra, og alle andre tester forteller meg at det er tilfelle, så jeg sliter litt med å tro på denne testen, men blir likevel litt skremt. Nallo 3 GT havner under et par alternativer i testen som jeg har vurdert før jeg kjøpte, Fjällräven Akka shape r/s 3, og Helsport Fjellheimen 3 camp. Lurer derfor på om noen har erfaringer med disse teltene mot hverandre, f. eks. i forhold til hvor lenge de tåler hardt regn? Er det noen som har erfaring med problemene som testen viser hos Hilleberg?

Halloen! Vurderer å skaffe med den nye fjellbuksa m/gore-tex til Norrøna. Er det noen som har noen erfaringer med den? Hvordan er den på varme dager om sommeren, blir den klam? Eller er det noen andre 4-sesongers bukser i gore-tex andre kan anbefale. I dag bruker jeg Trollveggen de dagene Fjellrevenbuksa mi ikke duger(den 7 buksa til nå), og er tilfreds med begge buksene, men Trollveggen-buksa passer litt dårlig når det er varmt i lufta. Eller for å endre uttrykket, det er egentlig ikke ei sommerbukse, men ei vår/høst/vinterbukse er nå min mening.

Hei! Jeg ønsker å dra på skitur i Rondane-området rundt årsskiftet +/-. Vi kommer til å benytte oss av telt og evt. hytte og turen vil ha en varighet på 3-5 overnattinger. Jeg vet veldig lite om Rondane. Det jeg vet begrenser seg til at det er et usedvanlig flott turområde og at det finnes mange flotte fjelltopper over 2000 meter der, og at det noen steder kan være litt snøfattig. Jeg er derfor interessert i gode råd og tips fra dere slik at dette blir en flott tur. Hvor er det bra å starte fra? Hvilke ruter er flotte? (og har evt. mulighet for avstikkere opp til topper?) Er det evt et bra sted for en basecamp der vi kan ligge 1-2-3 dager å bruke som utgangspunkt for kjekke toppturer? (Jeg vet at Rondane ikke er plassen for de store pudderopplevelsene. Jeg er mer interessert i toppen, utsikten og ikke minst frihetsfølelsen.) Vi kommer til å ta med oss telt, men tar gjerne et par netter i en koselig hytte. Vi skal tross alt feire nyttår der, og da er det kjekt med litt hyttekos. Ellers noe spesielt jeg bør tenke på? Tips om hvor det er mulig å skaffe seg en god oversikt mottas også med stor takk! Gjengen som skal gå er over middels i formen, og vi er derfor ikke interessert i noen typiske "familieruter". Vi har alle ferdes i fjellet før, også litt på vinterstid, men vi er ikke noen veteraner. Satser på mange gode råd/tips og rutebeskrivelser! På forhånd takk! Med vennlig hilsen nilssen

skal kjøpe meg telt og til mitt bruk og min økonomi er det enten helsport nordmarka 3 camp eller salewa omega base 3... men hvem skal jeg kjøpe

Noen som har erfaringer med dette teltet, er det et greit kjøp til 1800 kr?? Takknemlig for svar

Impulsavgjørelse Hei igjen godtfolk! Long time no see! Lenge siden en skikkelig fjelltur nå. Vinteren har vært særdeles jobbintensiv, så tid og ork til slikt har vært lik null. Har ikke engang vært inne på FF på stygglenge! Men savnet av friluftsliv har tårnet seg opp, så lørdag satte jeg meg ute i vårsola på terassen (litt av et friluftsliv gitt!), og myste langsynt på et jetfly som drog ei eviglang kritthvit stripe over en marshimmel så høg og blå – Og ut av alt dette blå falt noe ned i hodet på meg, nemlig impulsavgjørelsen om at i morra... da drar jeg til fjells! Valget var enkelt. Det måtte bli Hestbrepiggene. Noen på FF har sikkert snappet opp at meg og Hestbrepigger, det går ikke så godt sammen. Årsaken er at regjerende værgud der oppe tydeligvis har lagt meg for hat. Uvisst av hvilken grunn, for jeg har da aldri gjort’n noe... Hva som skjer, er her eksemplifisert ved et par av de foregående forsøk (joda, slik er det bare!): http://www.fjellforum.com/viewtopic.php?t=2569 http://www.fjellforum.com/viewtopic.php?t=2858 Så jeg har derfor stadig mye ugjort blant Hestbrepiggene. Da jeg kom til å dra alene, og var høyst usikker på snøforholdene, så slo jeg fra meg Store/2172 (68.0) og Nordre/2131 (78.2), selv om egga mellom disse frister meg nesten over evne... Målet for dagen ble derfor hele topprekka fra M-1/2160 (78.0) og ut til Vestraste/2078 (124.0), inkl. Låven/2012 (78.3) (i parentes toppenes nr. i boka til Morten og Julia). Jeg regnet med å rekke dette, forutsatt tidlig start og gode snøforhold. Siden det nå var overgang til sommertid dette døgnet, stilte jeg derfor om alle klokker på kvelden, så jeg ikke skulle blingse på tida og miste en time før avgang. Etter dette måtte jeg jo sjølsagt velge mobilen som vekkeklokke, for den var jo ikke stilt om! En time forsinket kom jeg meg derfor avgårde først kl. 0430 sommertid (man kan jo allerede her ane tendensen)... Lite snø - og enda mindre form Lia opp fra Netosetra var mer enn flekkbar, så jeg snirklet meg opp bratta over både lyng, gras og snø.. Vinterens kontortilværelse har satt sitt tydelige preg, så mitt vinterbleke utrente legeme peste seg ulidelig langsomt opp mot snaua . Skremte opp to fjellryper og en liten flokk sidensvans øverst i bjørkebandet. Men endelig flatet det noe ut oppover langs Geitåa, og på fast fint føre strenet jeg avgårde mot Høgset/2103 som kneiset stor og svart der framme (en topp Morten og Julia har ”valgt vekk” som 2k-topp i boka si). Bak meg løftet stortopper som Skarstind og Storgrovhøe seg under en opplett, men grånende himmel. Jeg så at store snøhvirvler løftet seg fra ryggene høgest oppe på Storgrovhøe, mens det var vindstille der jeg befant meg. ”Neei...!”, utbryter jeg , og skuler mistenksom nordover opp mot høgryggene på Hestbrepiggene, som heldigvis fortsatt ligger klare og hvite der oppe. Og langt i øst ser jeg Gokkeroksle heve seg oppover mot Trollsteinshøe, der jeg for akkurat et år siden i dag, sloss med skogsliene i Visdalen (https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=2657) Videre oppover Geitdalen lå snøen kun ca. 30 cm djup over landskapet. Forvarsel Ruta mi var opp til M-1 via bretunga sør for denne, og så videre vestover toppryggene. Vel oppe på bandet i Geitdalen, holdt jeg litt til høyre og skrådde noe oppover fjellsia, for å tjene litt høyde før jeg nådde bretunga. Gikk nok vél mye opp, ble ganske bratt og etterhvert også noe hardt, så det ble et strekke med hard kanting av skia for ikke å gli ut bortover der. Brebratta var helt suveren å gå, med 5 cm fast pudder oppå, der fellene satt som støpt. Men med dagens form framsto jo dette som reneste ”Mördarbakken” for meg, men med mange innlagte mikropauser siklet jeg meg sakte mot toppen. I det jeg kun har få meter igjen til høgdebrekket på ca. 2120 moh, får jeg brått et iskaldt vindpust i nakken. Jeg snur meg og ser nå at mesteparten av storfjella sør for Bøverdalen er borte i et grått teppe, som ligger ned til anslagsvis 1900 moh. Jeg sier lavt ”Oh oh!” til meg sjøl, og i samme øyeblikk singler noen spredte snøkorn ned på jakkeermene mine... Jeg klorer meg ytterligere 40 hm opp til bandet, og får nå se Austre/2132 (99.0) østafor meg. Snødrevet stryker der som et hvitt laken utover skavlekanten over Heimstebrean, og i samme øyeblikk slår vestaværet meg i ryggen. En isnende vind uler over brekket der jeg står, så jeg stopper for å dra på en stor anorakk utapå vindjakka. Jeg blir øyeblikkelig valen på hendene, så jeg plukker opp vindvotter og en frottéhals samtidig. Før neste etappe vil jeg også ha en matbit, og jeg legger ei brødskive oppå sekken, mens jeg ordner klær og votter. Skiva blir tvert hvit og tæla, og i drikkeflaskene er det plutselig bare issørpe. Ved varden Jeg gjemmer fjeset djupt inni anorakkhetta, og går krokbøyd opp flata til varden på M-1/2160, for fjerde gang på et og et halvt år. Som regel blir det stopp nettopp her, det har værguden bare bestemt seg for! Jeg ser ennå eggen over Nordre/2131 utover mot Store/2172, og i NV aner jeg flekkvis Låven/2012 gjennom det stadig tiltagende snødrevet. Jeg tar et par kjappe bilder av Store. Ikke bare enkelt med små kameraknapper og digre tjukke bladvotter på hendene. Jeg rekker tre bilder før alt forsvinner i et kvitt kav. Jeg kan ikke engang legge fra meg stavene uten at de sopes langsmed bakken mot skavlekanten, og der er det laaangt ned! Så jeg legger derfor ryggsekken oppå stavene, mens fotobagen blir fylt med drevsnø før jeg får sukk for meg. Jeg hufser så på meg sekken igjen, og forsøker å stirre motvinds inn i føyka vestover. Intet kan sees, opp eller ned, øst eller vest, alt er melkehvitt og totalt pregløst. Mens jeg står slik, skimtes plutselig en vág kontur av sola gjennom fykende skyer og snødrev, og jeg innbiller meg også å ane en formørkning som kan være M-2/2143 (78.1) der fremme... Jobben er jo gjort, jeg står på 2160, med overhøyde til alle nabotoppene, som kun ligger med små PF’er og korte avstander rundt meg. Og jeg har stått her på denne måten før. Jeg kan da ikke bare snu nå?! Så jeg går. To hundre meter sliter jeg meg vestover. Værguden brøler til meg, og sender kaskader av is og snø i fleisen på meg. Skjegget iser ned, og jeg kjenner at lepper og kinn blir numne. Og jeg blir bekymret for ikke å finne igjen den smale nedgangen til bretunga. Dette er eneste retur herfra nå, og mister jeg først sporet på hvor jeg er, ja da er jeg i trøbbel. Eller som jeg sier om toppegga videre vestover i referatet fra mars i fjor: "Vegen dit er jo flat og bred som en autostrada i finvær, men nå…? Litt ut av kurs, og man er på kantfonna. Begge sider har vertikale stup, og utfor disse er det laaangt ned. Fonnene henger kjempedigre på begge sider (det vet jeg fra før), og fonnene går flatt i ett med ryggen - helt ut på skavlekanten. Du vet dermed ikke at du er på skavlen, før du ser kanten - eller under slike forhold: hvis du ser kanten!" Jeg returner derfor til varden. Står litt og furter, og forbanner alt som har med vær og guder og Hestbrepigger å gjøre - eller var det Hestguder, eller Hestkuker!? Da ser jeg skimten av sola igjen! Så jeg trasser på ny femti meter vestover - og historien gjentar seg. Deretter drøyer jeg litt ved varden, fryser, og håper at været skal letne (ja særlig...!). Og ennå en gang skimtes en lysning et sted der sola liksom skal være, og jeg tyner atter vestover... Kommer kun ti meter denne gangen, før jeg formelig spyles tilbake til varden. Med uforrettet sak... Jeg innser nederlaget, og søker utover mot nedslippet til bretunga igjen. Der nede hersker fullstendig lysteppe, så jeg ser ikke bakken jeg aker på. Av den grunn lar jeg fellene sitte på skia nedover, det går fort nok i blinde i denne bratta lell. Først nede ved 1750 moh stopper jeg og tar dem av. Bak meg ligger høgryggene gjemt i den ulende gråladden, og jeg ser at ute i Leirdalen sørafor meg står snødrevet fra Loftet og Skagsnebb tjukt helt ned i dalbunnen. Så gjenstår kun aketuren til dals. Først pakker jeg kamerautstyret nedi sekken, for med utstyr for titusener utenpå sekken blir man liksom litt overforsiktig. Det går så det gnistrer på blåføret, og snart står jeg på dalbrekket ovenfor Netosetra. På veg ned ser jeg et par steder ganske ferske skispor, kanskje Espen og kompani sine fra dagen før? Jeg klorer meg nedatt lia, på håpløs kartong- og flekksnø. Jeg går også på bena et lite stykke, ned langs barrabbene ved Geitåa. Nedi lia hilser en flokk på ca. 20 fjellryper meg vekommen tilbake til gards. Og mens jeg glir vegen nedover retning bilen ved Kvanndalsvollen, troner atter Skarstind og Storgrovhøe skarpe og klare mot en letnende ettermiddagshimmel! At det går an! Og denne forbannade værguden? Tja, han tok seg vel en (etter hans mening) velfortjent middagshvil da sikkert, etter atter en gang å ha feid en innpåsliten hedning av banen! Men tro nå bare ikke at han skal få fred særlig lenge – ”I’ll be back!” Forslag noen? Her må noe gjøres! Aner ikke hva. Smisk? Offer? Nattevandring? Forkledning? (Nils foreslo burka ) Hmmm, tror jeg prøver meg på hedensk vis med ei lita offergave først! En skvett gin og litt høneblod på ei stenhelle nedi dalen før neste forsøk - eller...?

Målet var å ta syv topper. Trolltinden/2018, Stor-/2016 og Veslesmeden/2015, Høgronden/2118, Digerronden/2016, uten navn/2024 og Midtronden/2060. Vi kom opp til Spranget på fredag litt over klokken 14, og ihvertfall jeg trodde vi var i rute for å ta disse toppene. Til og med været var bra. Men da det ble mørkt klokken 21.00 samme kveld, hadde vi bare rukket Trolltinden. Til Trolltinden gikk vi over ryggen fra bandet mellom Storsmeden og Steet/1996. Derfra og tilbake brukte vi nesten fire timer. Én av oss var dessverre så uheldig å oppleve at en massiv stein slo ned på foten og stemplet (bare) stortåen hans. Han måtte hjem neste dag. Det gikk bra. Ingen varige mén såvidt jeg vet. (Hvordan går det, Frank?). Å spørre hvordan det kunne skje, er dumt, for det kan jo alltid skje. At det hendte på Trolltinden, er ikke så overraskende, for dømt ut fra den ruta vi valgte, er dette et farlig fjell. Steinene er flate og rasfaren er stor, især når man kommer seg ned fra ryggen og begynner på den siste kneika. Noen av steinene ligger bare og venter på å begynne å røre på seg. Glad jeg er ferdig med den steinrøysa. Til slutt, vi brukte ikke nesten fire timer pga. han som skadet seg, nei, han var tapper og forsinket oss ikke nevneverdig. Neste dag, lørdag, gikk vi opp på Storsmeden fra vår leir i bunnen (Kaldbekkbotn) mellom Stor- og Veslesmeden. Vi gikk opp via østsiden og hadde en del artig klyving. Anbefales. Deretter gikk vi ned den normale veien til bandet i vest og tilbake til leieren. Etter en lunsj gikk vi rett opp på Veslesmeden, en ganske uspennende tur, men gjort litt mer artig pga.mye vind og litt snø. Da vi var på vei ned, var klokken rundt 16. Nå kunne vi gå til de bakre toppene og kanskje rekke én eller to morgenen etter før bussen gikk fra Spranget kl 16.05, men det hørtes stressfult ut, så vi besluttet å legge oss ved Rondvassbu og ta en kald halv en. Neste morgen gav oss igjen godvær, bortsett fra en del vind. Før vi la på vei til bussen, dro noen av oss oppom Storronden/2138. “Vi fikk ihvertfall alle toppene vi prøvde på,” var det en av oss som kommenterte. Nettopp, og derfor ble det også en bra tur. Trolltinden var, til tross for at fjellet er og blir stygt, et høydepunkt (intet ordspill intendert, mine damer og herrer).

Har nettopp bestilt meg nytt fisketurtelt. Skal ha en ukestur med kona i løpet av Juli. Det er sikkert ikke verdens letteste, men det er iglo-fassong, og det er et kjempepluss. I tillegg liker jeg at der er en dør på hver side, så slipper man å "bølle" den andre hvis man må ut på natta. Fortelt på begge sidene er også et stort +, så får man plass til stenger, sekker osv. 228X198 innertelt, er kanskje litt "overkill" for to, men.... man skal da ha det hyggelig

Hei! Endelig smilte sola til oss! Denne dagen kommer jeg vel aldri til å glemme. Jeg skulle få være med noen mer erfarne tindebestigere og virkelig få prøvd meg!! Jeg ba stille inne i meg om godt tørt vær hele dagen...og det fikk jeg!! Jeg var meget spent på hvordan jeg, som aldri hadde vært i en rapell før ute i fjellet, ville føle da jeg skulle gå over kanten.... Det ble ikke bare en rapell, men hele 4! Grublet en del på dette da vi strevet oss oppover renna mot Østre Torfinnstind. Heldigvis var det noen foran oss som visste hvor den rette renna til topps var. Denne renna var slett ingen spøk. 3-4 litt kinkige klyvepunkter og en god del løse steiner. Etter 2,5 timer var vi på toppen i dette fantastiske været denne dagen! Følte et skikkelig sug i magen da jeg så ned til der det første rapellfeste var. Synes det var ekkelt bare å gå ned dit...kikket så utfor stupet og tok avgjørelsen at dette ville jeg! Med kyndig veilledning og at de festet meg inn på rapellåtteren og sikret meg så gikk selve rapellen kjempefint!!!Nå var det ingen vei tilbake. Nå bar det videre mot nye tøffe utfordringer. Leste jo rapporten til Eaa før vi dro og den hjalp meg litt psykisk underveis! En ting som han kunne nevne var at den siste klyvingen opp mot Vestre Torfinnstind var vel luftig og kilen....Her sikret vi med tau! Etter at toppen av Vestre var nådd var det også en skikkelig skummel skarp egg som måtte omgås ned til høyre for å komme seg helt over på snillere terreng. Var forberdet på at det også kunne være et skummelt part selv etter toppen selv om Eaa ikke hadde nevnt noe om dette. Det er vel ikke alle som opplever denne som kilen kanskje!!!Det var greie tak forsåvidt, men her bør man ikke falle! Her er det jævlig langt ned og her bør det helst være tørt. En fantastisk følelse da jeg hadde kommet meg gjennom hele traversen! En virkelig opplevelse for livet! Takker kompisene for en kjempefin tur som jeg lever lenge på! Er svært glad været holdt seg og at det ikke ble væromslag underveis. Vet nå hva en rapell i fjellet er!!! Fikk jo litt erfaring fra litt innendørsklatring i vinter da, men det blir jo temmelig tøft ute i fjellet! Det er jo ofte under rapeller ulykker skjer!! Litt vanskelig å holde styr på bilder fra de forskjellige rapellene, men jeg håper det blir rett!

Jeg skal kjøpe en tre dunposer. er selv 185 cm høy, tåler endel kulde og liker ikke å ha det for varmt. Tenker på bruk om vinteren. Ser for meg en komfort temperatur på rundt minus 15 til minus 20 grader. Blir det veldig kaldt så kan en jo tre jerven multimate utenpå. Har fra før en Helsport Jotunheimen men den blir for tung og har så stort pakkvolum. De to andre posene med dun skal ikke være lengre enn ca 165 cm lange men med tilsvarende komfort temperatur som på den til meg selv. Har sett på marmot poser men vil gjerne høre andres tips og triks ang. dette.

Lysten på tur er alltid tilstede og sjekking av værmeldinger ble hyppig gjort i forrige uke. Da det så ut som om det skulle bli store muligheter for godt vær på søndag ble avgjørelsen tatt. Dyrhaugsryggen skulle bestiges! Askogvoll kunne ikke være med, men det kunne Mayhassen! Hurrungane var et ukjent område for han og jeg synes det var topp å få med han inn i dette fantastiske fjellområde. Dyrhaugsryggen har stått på lista over topper jeg skulle besøke, men det ble lovlig seint før det ble en realitet. Topptur i november! Tøffe saker tenkte jeg. Jeg var på fortoppen i 1989 og hadde dengang ikke i mine villeste fantasier trodd jeg skulle gå videre på denne kvasse ryggen! Vi kjørte mot Sognefjellet og var overrasket da veien var åpen da vi kom. Dette ga oss ca. 45min tidligere avgang fra Turtagrø. Været var helt topp, fullstendig vindstille og klarvær. Vi la i vei fra Turtagrø kl. 08.10. Vi tok peiling rett på ryggen etter vi hadde krysset broa over elva. Greie forhold til å begynne med og ikke altfor mye snø. Etterhvert ble det mye verre. Kjerr og isbelagte steiner under snøen gjorde det ekkelt å gå. Jeg var jo spent om jeg ville klare å holde et tempo som var akseptabelt for en råtass som Mayhassen. Jeg gjorde det jeg kunne for å holde farten oppe og vi svettet som griser opp de første bakkene. "Heldigvis" sliter Mayhassen med et kne som er litt vondt,-noe han måtte ta hensyn til. Dette bremset han noe og han holdt vel "søndagsturtempo" regner jeg med. Han kunne vel parkert meg når som helst uansett! Han er jo nesten 25 år yngre så det skulle jo bare mangle! Steinene var glatte og det var tungt å gå helt til vi kom opp i 1900 meters høyde. Vi sleit oss opp de ca 1200 høydemeterne og sto på fortoppen etter ca. 3 timer. Vi hadde gått i skyggen hele tiden, men nå møtte vi solen og et fantastisk skue utover Hurrungane. Mayhassen ble imponert og formelig siklet da han så over på Skagastølstindene og videre utover Dyrhaugstindene. Konsistensen på snøen var nå en helt annen. Vi kan sammenligne det med veggene i en frysebooks. Vi tok på oss stegjern og fikk fram isøksa. Jeg hadde på forhånd hørt at Dyrhaugsryggen hadde flere luftige og spenstige passasjer og da jeg så videre bortover ryggen, må jeg si at jeg trodde det ville bli litt for tøft for meg. Det var fortsatt vindstille og optimale forhold denne dagen for nettopp en slik ryggtravers på vinterstid. Mayhassen likte seg godt og vi la i vei mot første toppen....Stegjerna satt som lim og vi følte oss rimelig trygge og komfortable med disse. Hadde nok hatt store problemer å klare turen uten disse. Vi kunne ikke slappe av for mye fordi vi ville helt tilbake før det ble mørkt. Det ble mye artig klyving over ryggen og jeg følte jeg mestret forholdene og at jeg hadde kontroll. Det var meget luftig og smalt enkelte partier da vi omtrent hele tiden fulgte toppeggen. Dette må jeg si var den spenstigste turen jeg har vært på! Innrømmer at jeg var redd et par ganger. Mange punkter var utfordrende og meget luftige. På en plass der Mayhassen hoppet ned fra en steinblokk datt termosen ut av lomma på sekken og forsvant ned i stupet mot Skagastølsdalen. Kast i kast nedover og ble borte i en bresprekk.... Vi ville ikke ut den veien.... Vi fortsatte og og jeg måtte jo følge Mayhassen...Da vi sto på Søre Dyrhaugstind (2072 m) hadde vi brukt ca. 5 timer, ble det kun en kort pause med fotografering og litt prat angående Berges skard og over til Nørdre Midtmaradalstind. Mayhassen hadde nok lyst til å prøve seg videre, men der var jeg klar! Ikke idag. Det ville blitt for spenstig på denne korte dagen i november. Jeg synes uansett det hadde vært spensitg nok og vi skulle jo tilbake over den samme luftige ryggen. Mayhassen valser vel over disse toppene i en fei seinere tenker jeg. Må si det at kona mi var engstelig og hadde nok helst sett at jeg holdt meg vekk fra tøffe tinder på denne årstida. Hun ringte da vi var midt på ryggen og lurte på hvordan det gikk. Hun mener vi er gale...og det er vi jo selvfølgelig. En ravn fulgte oss et stykke på veien tilbake og ventet kanskje på en godbit.... Mange plasser med klyving skulle jeg ønske jeg hadde noe lengre bein. Mayhassen har en fordel her. Man får klare seg som best med de man har. Vi begge storkoste oss på turen og det var nok en anderledes og fin opplevelse også for Mayhassen. Måtte forøvrig tre ganger opp på varden på Store Dyrhaugstind pga fotografering! Der var det rimelig luftig ja. Fikk en vanvittig godfølelse da jeg igjen sto på fortoppen og kunne se meg tilbake. Vi hadde vært konger på Dyrhaugryggen idag!! En av grunnene til at jeg elsker disse turene er at jeg da virkelig føler at jeg lever!! En meget lærerik opplevelse og jeg hadde iallefall en god følelse av mestring! Når jeg har klart dette, kan jeg klare ganske mye blant toppene i Jotunheimen. Takker Mayhassen for en kjempefin tur og godt samarbeid. Håper på en tur sammen en annen gang. Prosjektet sitt for han derimot drive med alene tror jeg! Han har et gir, evner og en gnist få andre har. Vi kom tilbake til bilen etter ca. 9t30m og det begynte å bli mørkt. En burger på Lom fikk nå tennene til å løpe i vann. Kanskje blir det flere turer før jul... :

Hei! Planen var eigentleg å gå i Tafjordfjella no til helga, men sidan det har meldt 2 grader og regn(snø?) reiser vi heller på svigers si hytte i Sunnfjord og går turar derifrå. Tenker å bli der i 1-2 veker, og vil legge inn i alle fall ein telttur i tillegg til dagsturar. Nokon som har tips til kvar det er fint å gå i området? Gaularfjell? Vikafjellet?? Tips til dagsturar og lengre turar mottas med stor takknemlighet! Kathrine

Etter å ha vært sørpå denne sommeren i to og en halv måned, var det godt å igjen kunne tilbringe ei helg i Indre Troms, et område jeg er blitt riktig så glad i etter å ha bodd noen år i Troms. Denne gangen var vi 10 studenter som gikk fra Leinavann og ned Dividalen. Inn til Leinavann ble vi frakta med båt over Altevatn. Ved Leinavann overnatta vi to netter på Leinahytta, ei Statskog utleiehytte med høy standard (badstue + badestamp!). Lørdag gikk vi en lengre dagstur i området rundt Leinavann, søndag gikk vi en tre-mils etappe til Dividalshytta, og mandag ble brukt til å gå ned langs Dividalselva mot Frihetsli. Jeg trenger vel ikke å si at vi hadde det riktig så trivelig de to kveldene vi tilbrakte på Leinahytta i badstue og badestamp og at sekkene var merkbart lettere når vi skulle videre, når avstanden å frakte forsyninger fra der vi ble frakta med båt og inn til hytta bare var 1 km... Utfyllende turrapport kan leses på nettsida mi: Fra Leinavann til Dividalen, 31. august - 3. september 2007

Scarpa Spirit 4 randonee støvel har en ekstra plastpløse (svart) som er stivere enn den som står på støvelen (lime). Støvelen blir merkbart stivere når jeg bytter. Noen som har prøvd å gå mange høydemeter med den stive plastpløsen? I produktomtalen står det "Støvelen har alle egenskapene man kan ønske seg i en randostøvel. Formbar Thermo innerstøvel, lett i vekt og ski/walk justering. Støvelen leveres med to plastpløser, der den ene er stivere og mer egnet for skikjøring."

Hei, friluftsfolk. Har kikket rundt på sidene her en del, og fått gode råd om dette og hint allerede. Men trenger litt mer spesifikk informasjon, så jeg drister meg til et spørsmål. Hvis det er behandlet i en annen tråd, så vennligst send link - jeg har prøvd å søke. Har erfaring med at 3-mannstelt (flere Helsport-modeller jeg har hatt) passer best for 2 personer. Er nå på jakt etter et telt med grei plass til 4 (noen av de faste turdeltakerne (ungene) er mindre enn andre, men de vokser stadig...), og ok bagasjeplass. Litt googling, så finner jeg Helsport Fjellheimen 4 camp, Fjellrâven Akka R/S 4, og Hilleberg Keron / Keron GT og helsport Spitsbergen (Camp) Store forskjeller i pris og vekt her... Mitt bruk vil være 3-sesong, ikke så veldig mange turer pr år. Vil ikke kjøpe noe som må byttes i løpet av kort tid, men vil heller ikke nødvendigvis kjøpe mye mer enn jeg trenger. Men jeg blar opp hvis det må til . Pris- vekt og "nivå"-messig ser det for meg ut til at Fjellheimen 4 - camp vil passe best. Men til dere som har erfaring: er dette stort nok til å faktisk romme 4 personer med bagasje etc. ...På en regnværsdag...? Hvilke av de andre er eventuelt romslige nok til 4 personer som vil ha litt comfort? Takker for svar

Som en del av en 2 uker lang reise med familien ble det tid til en 3 dagers vandring gjennom verdens høyeste land målt etter minimumshøyde. Lesothos laveste punkt befinner seg ca 1400 meter over havet, men som toppsamler var jeg jo mest interessert i det høyeste fjellet. Sørafrikas høyeste fjell ligger på grensen til Lesotho og var naturlig å ta med på samme ruten. Familien kjørte rundt fjellet og vi fant hverandre igjen etter 3 dager i et ikke altfor mye begått fjellområde. En ukes tid tidligere var hele familien på Emlembe(1863 moh) – Swazilands høyeste fjell. En grei stopp på vei fra safari i Krügerparken til badebyen St. Lucia ved det indiske hav. Tur-rapport fra denne turen finnes her: http://www.wwv.no/foreign.asp?subpage=7&ReportId=5517&CountryId=35 Grov beskrivelse av ruten: Sani pass top Chalet 2800 moh. – Thabana Ntleneyana (Høyeste fjell I Lesotho 3483 moh) – Mafadi Peak (Høyeste fjell i Sør-Afrika 3450 moh) – Giant’s castle 1700 moh. I luftlinje mellom disse punktene er det totalt 65 kilometer, men turen skulle bli lengre av ulike årsaker, totalt ca 90 km med stor sekk. Jeg slapp unna de virkelig lange stigningene, men det ble en del opp og ned mellom fjellene og en lang og til dels svært bratt tur ned fra Drakensberg-fjellene siste dagen. Dag 0: Etter noen dagers bading i det Indiske hav bar det til fjells igjen med kone og døtre. Vi kjørte til Underberg og ble der møtt av Jonathan som kjørte oss opp ”veien” til Sani Pass. I følge reklamen kan man komme seg opp til den første grenseposten ved Sani Pass med vanlig bil, men da skal man ikke være spesielt glad i bilen sin. Vanlig vei stopper ved Sani Pass hotell. Derfra er det en del kilometer på dårlig vei frem til grensekontrollen ut av Sør-Afrika. De siste 8 kilometerne i ingenmannsland frem til toppen av Sani Pass bør man ha en 4hjulstrekker med god bakkeklaring. Selv med lommekjent sjåfør og god redskap slo vi nedi flere ganger. Det morsomme været startet allerede på vei opp. Noen kraftige regnskyll kom og gjorde oss våte inne i bilen gjennom det ikke helt tette soltaket, men en opplevelse var denne kjøreturen, spesielt for jentene. Dag 1: Tidlig neste morgen var det både regn og tåke, men alle var fast bestemt på å nå toppen. Vi hadde leiet inn en lokal gjeter som fører, og han hadde med seg 2 hester til jentene. Dessverre tok han også med seg sine 4 gjeterhunder, noe som laget problemer. Bikkjene var kjælne mot oss, men skulle vise seg å ha et annet gemytt også. Etter kort tids vandring traff vi på en enslig ku som gikk og gresset. De 4 bikkjene angrep kua og gjeteren hadde en skikkelig kamp for å holde styr på hundene. Kua hoppet ut i en av de flomdigre bekken for å forsvare seg, men bikkjene kom etter, beit den stakkars kua flere ganger, men kom til slutt tilbake med blodig kjeft. Hele dette tok lang tid og til slutt fant damene ut at med disse forsinkelsene hadde de ikke sjanse til å nå til topps og tilbake igjen før det ble mørkt. Og det var tross alt viktigere å berge kua. Dessuten var været heller ufyselig med regn, tåke, vind og skarve 9 plussgrader. Etter at resten av forsamlingen hadde gitt opp, fortsatte jeg alene i godt tempo innover. Jeg traff stadig på nye gjetere, men vi hadde intet felles sprog så samtalene ble ganske korte. De var tydeligvis ikke vant med enslige hvitinger innover her. Ved noen av gjeterhyttene her var det samme typer bikkjer som kom bjeffende mot meg. Særlig høy i hatten var jeg ikke da disse nærmet seg etter episoden med kua. Jeg stakk nesen i sky, så ikke på bikkjene, men fortsatt rett frem uten å ense dem. Heldigvis funket det, ellers hadde jeg vært ille ute. Etter lange bakker opp og ned og noen vadinger over flomdigre bekker nådde jeg toppen. Også på denne toppen ble turbok utlagt i varden. Thabana Ntlenyana ligger på 11. plass blant verdens fjell målt etter sekundærfaktor eller isolasjonsfaktor. Nærmeste høyere fjell er Kilimanjaro, over 3000 kilometer unna. Jeg fortsatte videre inn gjennom Lesothos grønne fjell mot Mafadi Peak i Sørafrika mens jentene slappet av på Sani Top Chalet, Sørafrikas høyeste pub og Afrikas beste hotell i følge Greg i baren. Jentene fikk flott sørvis og var svært fornøyde med oppholdet til tross for avbrutt tur og elendig vær under oppholdet. En virkelig spesiell plass på jord. Da de ble kjørt ned etter nesten 2 døgn med kontinuerlig regn var det bare så vidt de kom ned. Veien var mer eller mindre regnet vekk og nesten ingen klarte å kjøre oppover denne dagen. Nedover gikk det så vidt an. Sani Pass er beste utgangspunktet for denne toppen. Sani Pass kan nås med vanlig bil ved å kjøre tvers gjennom Lesotho fra Maseru. Videre ned er det også enkelte som har kommet seg ned med 2-hjulstrekker. Greg fortalte om en Opel corsa som hadde kjørt ned Sani Pass. Den hadde brukt 5 timer på 8 kilometer, så det sier sitt om veistandarden. Dag 2: Jeg fortsatte dalen fra dag 1 et lite stykke til før jeg igjen dreide østover og videre nordover opp en ny lang og flat dal med gjeterhytter, hunder, sauer, geiter, kuer, hester og esler. Etter hvert svingte jeg rett nord over et pass på ca 3300 moh. Herfra var planen å følge en fjellrygg nordover, men jeg valgte heller å gå over passet og følge dalen nedover og holde meg på østsiden av elven for å unngå å krysse den flomdigre elven lenger ned. Jeg hadde mer enn nok med side-elvene og vasset til skrittet flere steder, men klarte heldigvis å holde ryggsekken over vannet. Jeg kom til slutt ned i en større dal som ledet nærmest rett nordover opp mot Mafadi peak. Planen var å gå rett opp på toppen og overnatte i hulen øst for toppen. Med et nødskrik kom jeg meg over side-elven som kom ned fra Bannermann’s pass. Jeg måtte riktignok gå 1-2 km oppover elven, det ble litt omvei her også. Neste elv som kom fra Injusithu-området var minst like stor våget jeg meg ikke på, jeg tenkte at dagens flaks var oppbrukt. Jeg bestemte meg for å gå opp sidedalen og å gå direkte til hulen, selv om dette ble en omvei. Omveien ble tung, med en del kneiker opp og ned og slyng og sving langsetter elven. Ute i kveldinga ble jeg temmelig sliten etter lang vandring, og jeg satte opp teltet bare 1,8 kilometer fra hulen. Det begynte å mørkne og jeg var tom for krefter etter 2 lange dager i kliss og klass med dristige elvekryssninger. Jeg satte opp teltet igjen og sov godt denne natten, ettersom regnet endelig ga seg etter 2 døgns kontinuerlig sil. Dag 3: Jeg våknet ved soloppgang - endelig godvær etter 2 heller triste dager i fjellet! Opp og hopp, og etter grei vandring rett sør for toppen av Injusithu var det bare å rusle over den slake sadelen til Mafadi. Afrikaturens tredje turbok ble lagt inn i varden her. Flat topp, men likevel herlig å komme opp her i godvær etter noen våte dager. Det var bare 45 minutter vandring opp her og denne gangen uten sekk. Noen hester gikk og gresset nær toppen, men ellers lite dyr og ingen mennesker å se her. Toppen heter Mafadi og i følge kart og offisiell informasjon er den 3450 moh, men jeg målte 3457 med GPS. Tilbake til teltet ble det en liten tørkepause for diverse klær og telt før jeg fortsatte i retning Giants castle. Jeg gikk langs kanten til the Judge. Det gikk en liten sti ned Judge pass, men jeg valgte her å holde meg planlagt rute ned Bannermanns pass, ettersom jeg her visste det var farbart. Judge pass er også kurant fikk jeg høre på Giants Castle, og dette er raskere også. Været var kjempeflott og jeg koste meg her langs kanten av stupet og grensen mellom Lesotho og Sørafrika. Ved kanten av Bannermann’s pass traff jeg på en flokk bavianer som lekte seg. Da jeg gikk og småklatret ned kløften fryktet jeg for at de skulle leke seg med å kaste stein, men heldigvis gjorde de ikke det. Jeg må innrømme at jeg fulgte godt med og var redd for steinsprang etter den voldsomme nedbøren som medførte flomvarsel og skader i Durban-området. Halvveis nede i passet var det bratteste over og jeg tok en pause. Føttene proteserte høylytt da jeg skulle ta på fjellskoa igjen, men det var ingen bønn. Jeg skulle ned til Giant’s Castle før kvelden. De siste kilometrene nedover i høyt gress gikk sakte. Beina var slitne etter 90 kilometers vandring på 3 dager, de 2 første i et ensifret antall plussgrader med kliss klass, den siste dagen med 28 varmegrader og sol. En perfekt kombinasjon for å få såre bein. Herlig å komme ned å bli servert pizza og øl av døtrene mine. Dag 4: Litt halvdød i beina – godt å ha en lat dag i solen før hjemreise til kalde Noreg Takk til Petter Kragset for gode turtips. Noen flere turtips: Jeg fikk grensekontrollen i Sani Pass til å stemple meg inn i Sørafrika samtidig som de stemplet meg ut av Sørafrika på vei opp, dette for å unngå problem ved endelig utreise av Sørafrika og inn/utreise-stempler i passet som ikke lot seg parre. Gå i stor bue rundt gjeterhyttene for å unngå de tvilsomme hundene Det er nok en fordel å unngå regntiden(oktober-februar) og midtvinter( snø i juli) på denne turen. Det er en del ulovlig handel over passene. Det anbefales å hilse pent, men ikke stille spørsmål eller ta bilder om man treffer på tvilsomme følger. Disse smuglerfølgene er oftest bevæpnet, men våpen bæres skjult. Narkotika droppes i de øde fjellene i Lesotho, bæres ned fra fjellet og byttes i stjålet småfe fra Sørafrika rett utenfor inngangen til nasjonalparken ved Giant’s Castle. Så tar de med seg dyrene tilbake over fjellet. Mafadi kan nås på en ettermiddagstur + en lang dag fra Giant’s Castle. Man går da til Bannermanns’s hut, overnatter der og fortsetter til toppen og helt ned igjen neste dag. Bruk av Judge pass i stedet for Bannermanns pass sparer både kilometer og høydemeter. Skulle man ikke nå helt ned på denne dagen, kan man overnatte en natt til på Bannermann’s hut. Drakensberg-traversen er en lengre fjelltur der man går rett over stupene langs grensen mellom Lesotho og Sørafrika. Denne kan gås som en tur med telt i mange dager, helt opp 2 uker, avhengig av hvor langt man vil gå. Thabana Ntleneyana blir en avstikker fra traversen, mens Mafadi er en del av traversen.

Her er litt om det lokale løpet for selvplagere.... http://www.eub.no/sport/article3768606.ece

Jeg var på telttur i helgen med mitt nye MSR Zoid 2 og fant fort ut at det passer best som et enmannstelt. Min venn og jeg dunket borti hverandre i løpet av natten, noe som ikke akkurat bedret søvnkvaliteten . Kunne også tenke meg mer tumlepass og høyde under taket, samt mer bagasjeplass. Har kikket litt på Big Agnes Parkview som selges for ca 330 dollar i statene. http://www.bigagnes.com/str_tents.php?bid=14 Kunne godt tenke meg tremannsmodellen slik at to personer har mye plass å boltre seg på. Noen som har erfaring med telt fra denne fabrikanten?. Har bare lest positive anmeldelser så langt. Mine behov: - telting i mark og noen ganger i fjellet vår-sommer-høst. - trenger ikke være superlett, men skal ikke være så tungt å drasse på at det går utover humøret. Kanskje noe sånt som 3-3.5 kg? Kan alltids fordele vekten på to. - må kunne sette opp ytterteltet først i regn - tilstrekkelig bagasjeplass, dvs god plass til sekk og sko osv. Var innom og kikket på noen helsport-telt på xxl i dag, men de virker ganske lave synes jeg, selv om jeg er overbevist om at det er gode telt. Har også kikket litt på Hilleberg som ser bra ut. Glad for innspill ! Thomas.

http://www.adressa.no/nyheter/moreromsdal/article1185558.ece Forståelig at noe slikt skaper reaksjoner. Vad tycks?

Hei, To uker før jul ble tilbragt i Ecuador. 8 topper ble besøkt, hvorav 6 riktig fine, samtlige med primærfaktor over 1500 meter. Jeg legger ved noen bilder fra "de tre store", Chimborazo 6268 meter, Cotopaxi 5897 meter og Cayambe 5790 meter. Den siste toppen ligger på ekvator og er det høyeste punktet langs ekvatorlinjen. Ecuador var et fint land, hyggelige mennesker og fin natur. Fullstendig rapport fra turen: http://www.ii.uib.no/~petter/mountains.html Godt Nytt År !! Petter

Er det noen praktisk forskjell mellom disse to bindingene? Har i dag rottefella, men ser litt på voile bindingen. På rottefella er jo kabelen festet for seg selv godt foran bindingen, mens den andre har kabelen festet i bindingen, slik som riva 3. Har dette noen betydning? Det ser jo litt "ryddigere" ut når wiren er integrert i bindingen, men det er av mindre betydning. Sitter å lurer på å skifte fra fischer e99 til e109. Bruker i dag lærstøvler, men kunne godt tenkt meg noe kraftigere saker for nedoverramling:) Hvordan er disse bindingene til plastsko "light"?

Har sett lenge og vel på Norrøna Recon dressen mht. slitestyrke og vanntetthet og venter igrunnen på at denne skal komme på tilbud men dèt jeg har lagt merke til er mangelen på tilsvarende produkter fra konkurrerende produsenter? Det er omtrent bare paclite og softshell eller lignende stretch opplegg på markedet som jeg har sett, er dette vanntett og slitesterkt? Har selv Norrøna Forelhogna Paclite og er middels fornøyd med tanke på egenskapene nevnt for Recon. Hadde vært greit å hatt oversikt over alternativene til Recon

Veil. 1500 nå på tilbud til 999,- hos www.trumf.no Bare ett kjapt tips til de som evt. måtte lete etter en best i test etter test 3 sesongs pose

Etter barmarksløp på Jordbru med bikkja som er i en hard treningsperiode om dagen, ble vi nødt til å stresse ned litt og ta noen lette kommunetopper med fatter`n. Kjørte Drøbakstunnelen og ut på Nesoddlandet for første gang, parkerte på Alværn Ungdomsskole for å ta kommunens høyeste topp - Toåsen (220). Fulgte en sykkelvei en kilometer øst til en åker og tok rett på Toåsen. Opp her fortjener nok en grønn trekant i kommunetoppbibelen. Det var fin utsikt mot Bunnefjorden og Tusenfryd som nok er stengt for sesongen. Tilbake fulgte vi en blåmerket sti mot vest, og tok mot venstre i et kryss til gangveien. Deretter gikk ferden ned E6en og tok av mot Hvitsten. Parkerte på et gårdstun ved Rønjul og gikk sørover på en sti innover i den tette skogen. Underveis støttet vi på bunkers godt gjemt i skogkanten, hadde fienden stått beredt der inne ville vi ligget tynt an! fant et punkt som på Norgesglassets økonomiske kartverk sier å være høyeste pkt i Vestby. Alle andre på www.wwv.no har besteget et punkt sør for gården Stockholm. Min GPS målte vår topp til 143 moh. Så den godkjennes! Se vedlagt kart. Skumringen var igang og det begynte å småregne mens vi kjørte opp til Ski. Det var riktignok ikke skiføre innover skiløypa vi fulgte opp til Bollerudåsen, Ås sin høyeste topp. Kanskje Norges styggeste kommunetopp ifølge flere. På toppunktet var det to vanntanker som skulle forskyne folket med drikkevann, men all grafittien på veggene var ikke særlig sjarmerende. Toppen lå på kommunegrensa Ås/Ski, så vi fant et passende pkt mellom vanntankene som Ås sin topp. Vi var IKKE heldige på tilbaketuren til Asker!!! Først ble vi møtt av en enorm kø på E18 Holmlia, vi tenkte at vi var smarte som tok av motorveien og kjørte over til E6en. Men der var det et trafikkuhell! Vi kjørte tilbake og tok oppover mot Bekkelaget, men den veien var sperret. Siste forsøk var å komme tilbake på E18 ved Ljan, men den var også sperret grunnet veiarbeid. Sikkert den nye undersjøiske tunnelen de jobber med. Litt surt å kjøre tilbake samme veien, gjennom Drøbaktunnelen, Hurum og Røyken. Dagens fangst ble feiret med litt junkfood på McDonalds i Asker, usunt? javel PS: En del av bildene er nokså uskarpe pga lyset!

hjelp!!! skal kjøpe lavo til min samboer til jul men har selv ingen peiling i det hele det eneste jeg vet er at den ikke bør være for tung, så jeg ser for meg at en lavo til 4-6 pers er stor nok. vilke merker er det smartest å gå for,ønsker og tips om vilke merker jeg bør styre unna