Søk i nettsamfunnet

Hei! Jeg og ett av barna mine på 13 år ønsker å gå en fin fjelltur i sommer. Tanken er 2-3 overnattinger i telt. Har gått noen dagsturer i Rondane som er et ganske snilt terreng. Ønsker det samme nå, men i et annet fjellområde. Må være på Østlandet et sted. Føler meg som nybegynner på dette, så ønsker en løype som er tydelig skiltet og ålreit for barnefamilier. Har noen kriterier: ikke for hard/bratt tur, det er mest for hygge og fine fjellopplevelser. Ikke topptur. Gjerne gå rundt et vann eller lignende. Tanken er å gå i juli-august. Mest mulig snaufjell. Områder jeg har tenkt kan være aktuelle er blant annet Valdres, Hardangervidda, Langsua etc, men kom gjerne med forslag!

Hei! Jeg er i markedet for å kjøpe et telt som jeg og samboer kan bruke på turer i marka samt eventuelle langturer og jakt. Fjellsport har om dagen salg på Hilleberg Helags 2 for rundt 7000kr som virker som et godt alternativ. Jeg har også sett at Barents Outdoor selger sitt Dovrefjell 3 Ultralight til en rimelig penge på outletten sin (Ca 1000kr billigere), men det er veldig vanskelig å finne erfaringer med dette teltet. Jeg har ikke planer om å oppsøke dårlig vær, men om teltet må takle det også, spesielt i høstmånedene. Verdt å nevne at vi muligens skal skaffe oss en labrador i fremtiden, men tror begge teltene skal få plass til det da vi ikke er de lengste menneskene. Hva ville dere valgt? Noen andre telt som ligger rundt samme pris som kan være verdt å sjekke ut?

Er det noen som har en kabel til Rottefella Riva 3 å selge? Den lange typen ca 52 cm. Ønsker å kjøpe for å ha i reserve.

Hei, Gikk til anskaffelse av et Fjellreven Keb Endurance 3 etter bl. a. positive omtaler her på forumet. Har nå benyttet teltet en uke på Hardangervidda i påsken, og teltet falt virkelig i smak. Likte spesielt den stramme fine duken, gode stangkanaler, to innganger i forteltet og generelt en gode følelse av kvalitet. Enig med dem som synes inngangsdørene blir litt lave og at det er en noe «uggen følelse å sitte på innerdørene mtp fare for skade på dørene, men tror kanskje jeg kan leve med det..? Vi er stort sett 2 personer på tur, pluss hund i innerteltet. Hadde tidligere et Hilleberg Kaitum 2 GT og ble veldig glad i de rette endeveggene, men synes det ble litt smalt. Vurderer nå å skaffe et rent vintertelt med rette endevegger. Skal benyttes i pulk, så vekt er ikke avgjørende. Valget står nå mellom et Hilleberg Keron 3 GT og Fjellreven Keb Endurance 4. Keron er jo en klassiker som er mye omtalt, så jeg er nå først og fremst ute etter noen med brukererfaringer med Keb Endurance 4. Blir det f. eks. for stort for vårt bruk, er det «for stort» vindfang, hvordan oppleves dørene (alle) etc. Takknemlig for svar!

Pulk-for-tog. Hvorfor ikke. Som julegave hadde far spandert hotellweekend i Oslo og billett til eventyraften med foredrag av Børge Ousland og Erling Kagge. Årets vintereventyr var gitt. Her var det bare å spenne på seg ski og pulk på Dovrefjell og sette kursen sørover i retning hovedstaden. Det ble en tur full av opplevelser som bare norsk natur i januar kan varte opp med. Oppturer og nedturer. Kulde, baksing i bjørkeskog og pulkvelter. Mange pulkvelter. Noen av dem vakre og i solnedgang. Nattraid på Pellestova, tabber og feilvurderinger. Og den største skuffelsen av dem alle: en blokk med Melange. Her følger turapport fra 17 dager sørover på tur fra Hjerkinn på Dovrefjell til Jaren på Hadeland. Kart som viser ruta er vedlagt som pdf. Turen ble gjennomført 3-19 januar 2024. God lesing! Hilsen Haavard Haaskjold Dag 1: Hjerkinn Stasjon – Hagesæter En mann på snart 46 kan vel ikke lenger skylde på ungdommelig overmot. Overmot eller ikke, beslutningen om å ta snarveien langs sommerstien gjennom bjørkeskogen fra Hjerkinn stasjon mot Hagesæter var fremdeles like dårlig, og alene på tur var det ingen turkamerat til å påpeke denne åpenbare tabben. Bunnløs snø i bjørkeskog er jo tross alt kryptonitt for oss pulkfolk og fremdriften måtte bli deretter. Fem timer og to kilometer senere var E6 krysset og ikke lenger etter var teltet slått opp i lia like overfor Hagesæter. De andre passasjerene på toget fra Trondheim hadde nok for lengst ankommet Oslo S når jeg krøp ned i soveposen, men jeg kunne tross alt se frem til 17 dager foran meg på tur gjennom norsk januarvinter. #pulk-for-tog. Bilde 1: Løssnø og bjørkeskog fra Hjerkinn Stasjon. Dag 2: Hagesæter – Veslhjerkinnstjønnin (1246) En skikkelig kuldebølge lå over Midt- og Sør Norge denne første uken i Januar og det ga en frisk start på turen. Med mat og fuel for sytten dager i pulken og 300 høydemeter å forsere denne morgenen gikk det ikke fort oppover fra Hagesæter. Omsider over toppen fikk jeg besøk av to F35 jagere som øvet i luftrommet over. De kunne vise til vesentlig høyere forflytningsevne der de i en times tid gjennomførte akrobatikk over hodet på en enslig mann med pulk som neppe utgjorde det mest mobile bakkemålet for pilotene. Inne på platået hvor elva flater ut dreide jeg direkte østover mot Veslhjerkinnstjøninn (1246). Terrenget her inne var lettgått og jeg fant en fin teltplass ved det sørligste av de to små vannene. Det var kjølig med 35 minusgrader og litt trekk så det var godt å komme i teltet og fyre opp brenneren. I kulda hadde plastikk-koppen på termosen regelrett sprukket i løpet av dagen. På sånne kalde dager bruker jeg forøvrig å gå med MSR pumpa på innerlomma sånn at pakningene ikke blir for kalde for å være sikker på at det går raskt å få brenneren i gang når teltet er kommet opp. Tiden i teltet med primus er skikkelig kvalitetstid så jeg bruker å ta med litt godt med fuel sånn at jeg kan unne meg litt kosefyring i teltet hver kveld. Få ting slår en kopp kakao til lyden av XGK når nordlyset danser over teltet før en kryper i soveposen. Bilde 2: Artig å få besøk av to jagerfly som gav en liten oppvisning i luftakrobatikk Dag 3: Veslhjerkinnstjønnin (1246) – Mesetermyre i Grimsdalen Nok en nydelig dag med høytrykk og herlig klarvær. Fremdeles skikkelig kaldt, og Folldal rapporterte om 42 minusgrader på radioen. Jeg fortsatte å holde høyden mens jeg gikk sørover på vestsiden av Mehøe og Pikhetta. Holdt godt overfor Barthuset opp mot Fallfosshøe for å holde trygg avstand til de bratte områdene rundt Fallfossen og Tverråe. Etter hvert begynte nedstigen mot Grimsdalen, noe som ble en aldri så liten komedie. Litt slurvete navigering gjorde at jeg bommet på traseen nedover bjørkeskogen og fikk en ny runde med noen timer baksing i løssnø mellom bjørketrær. Heldigvis skulle jeg nedover, så med litt hjelp fra tyngdekraften gikk slalomturen sakte men sikkert nedover bjørkelia med utallige pulkvelt der jeg dro pulken med håndmakt mellom bjørketrærne. Heldigvis uten tilskuere. Vel nede i Grimsdalen var klokka blitt 16 og det var på med hodelykta mens jeg fulgte jervesporene på grusveien nedover dalen under en helt magisk stjernehimmel. Når klokka ble 19 slo jeg leir i mørket like ved Mesetermyre. Bilde 3: Slalåmrenn gjennom bjørkeskogen ned mot Grimsdalen Dag 4: Mesetermyre i Grimsdalen – Nord av Ellandkollen Nok en god natt i posen. Til tross for at den begynner å bli noen år gammel holder den kraftige vinter-soveposen min godt på varmen (innerpose av dun, ytterpose av kunstfiber). Jeg har gjennom årene blitt vant til å bruke dampsperreplast i posen når jeg går turer tidlig på vinteren. Det kan sikkert diskuteres om det er nødvendig, men for en 17 dagers vintertur i januar med minimale muligheter for tørking synes jeg det greit å holde kontroll på fuktigheten og gjør som Børge Ousland skriver i Ekspedisjonshåndboka si. Apropos fuktighet så blir det jo også på solotur en god del kondens å skrape fra teltduken om morgenen. Heldigvis er det ikke så altfor lenge før is-skrapinga er unnagjort og duften av morgenkaffe siver gjennom teltet til den herlige lyden av brenneren. Turen gikk videre et stykke nedover Grimsdalen før jeg dreide mer sørover over myrene og vann (879) ved Grimse hvor jeg så fire reinsdyr og masse jervespor. Her måtte etterhvert elva som kommer ned fra Heverdalen krysses og det ble en liten tålmodighetsprøve. Elva var fremdeles mye åpen, og det var langt mellom snøbroene, samt et kronglete terreng rundt elveleiet. Alene på tur er jeg ekstra forsiktig når det kommer til denne type krysninger så jeg tok meg god tid til å lete etter et krysningspunkt. Videre oppover mot Døråldalen trakk jeg opp i høyden og gikk langs vestsiden av dalen siden terrenget nede langs elva som kom fra Dørålstjønin virket knudrete og kronglete. Jeg slo omsider leir et lite stykke nord av Ellandkollen. I løpet av disse første dagene røk begge langfellene mine. Det var selve gummien lengst fremme på fellene som røk tvers av mens jeg gikk. Mulig at det kan skyldes de kalde temperaturen, for jeg har brukt samme ski og feller på lange mange vinterturer tidligere uten trøbbel og fellene var helt uskadde når jeg startet turen. Uansett, litt improvisasjon måtte til og jeg fikk reparert dem i teltet på en måte som gjorde at de holdt resten av turen. En liten kime til bekymring var forbruket av AAA batterier som var urovekkende høyt. Antall timer med hodelykt måtte reduseres om dette skulle holde helt frem. Bilde 4: Reparasjon av langfeller i teltet Dag 5: Nord av Ellandkollen – Bergedalen Dagen startet som vanlig kl 05.00 sånn at jeg var klar til å gå 07.30. Det blir lyst først i halv-nitida så tidlig på året så den første timen går mens det gryr av dag. Jeg synes lyset er spesielt flott akkurat på denne tida når natt blir til dag. Kursen gikk oppover Dørålen, og jeg gikk via Øvre Dørålseter for å krysse bekken som kommer ned fra Stygghøin. Så tidlig på året var det ingen liv å se i hyttene og det var veldig snøfattig og steinete i området. Videre oppover Dørålen blir det trangere og det er relativt bratt ned til elva så det er få krysningspunkter. Vinterruta til DNT er jo ikke merket så tidlig på året, men på kartet krysser dem elva like sørvest for Pikjtønne hvor det er mulig å komme seg ned til elva. Elva var også her delvis åpen, men etter en times rekognosering i området fant jeg trygge snøbroer og kunne krysse trygt. Oppover moreneryggene som markerer inngangen til Bergedalen var det så snøfattig at skiene måtte av og turen fortsatte til fots noen timer i det mest steinete områdene. Stakkars fjellpulken 😊. Oppover Bergedalen ble terrenget isete med mange bratte skavler og skrenter, så når mørket kom for alvor slo jeg leir. Terrenget var såpass krevende at jeg ikke var komfortabel å fortsette alene her kun med hodelykt. Bilde 5a: Snøfattig i nordre del av Rondane, Her bilde tatt nederst i Bergedalen i retning mot Dørålen Bilde 5b: Magiske Rondane Dag 6: Bergedalen – Fremre Gjetarbue Vinden hadde tatt seg skikkelig opp i natt og det blåste friskt så jeg måtte en tur i løpet av natta for å justere barduner og fjerne litt snøfokk . Stappet plugger i ørene og sov greit resten av natta. Jeg ventet litt i teltet denne morgenen til vinden løyet litt og lyset kom. Det var uansett greit å ha ordentlig dagslys i dette området. Etter en drøy times marsj nådde jeg toppen av Bergedalen og dreide kursen nedover Rondvassdalen. Jeg var veldig spent på hvordan isforholdene var ved innløpet til Rondevatnet. Nedover Rondvassdalen var bekkene helt åpne så pulken fikk bade litt på veien nedover, men ikke verre enn at det gikk fint. Soveposen lå for øvrig pakket i en vanntett Ortlieb pose nede i pulken selv om jeg bruker Arctic Bedding. Jeg bruker å veksle litt mellom å ha soveposen i beddingen eller nede i pulken avhengig av terrenget jeg går i og været. I området hvor jeg hadde gått så langt på turen var det greit å ha posen i pulken for å holde tyngdepunktet lavt og minske mengden pulkvelt litte grann. I tillegg var det greit å ha soveposen i vanntett pose når jeg måtte over åpne elver og bekker. Heldigvis hadde kuldeperioden sikret at det var trygg is til å komme inn på selve Rondevatnet. I dette området hadde det snødd mye mer enn i Døråladen og Bergedalen. Når jeg passerte Rondvassbu var det snødekte fjell på alle kanter. Et mektig skue. Kursen fortsatte sørover godt oppe i høyden øst for Storula, mens jeg gradvis dreide østover mot Fremre Gjetarbu. Etter å ha krysset elva her fortsatte jeg litt opp i høyden hvor jeg slo opp teltet mens det blåste relativt bra. Fremdriften var fremdeles ikke all verden målt i kilometer, men markant lenger enn de foregående dagene. Første strekket fra Hjerkinn til Rondvassbu hadde vært ganske krevende og tatt tid. Nå som Rondane snart var passert lå det forhåpentligvis litt enklere terreng og ventet lenger sør. Bilde 6a: Nederst i Rondvassdalen mot Rondvatnet, mange åpne bekker Bilde 6b: Langs Rondvatnet Dag 7: Fremre Gjetarbue – Svartkampen (1099) I løpet av natten hadde vinden fortsatt å ta seg opp så jeg var nøye med å sikre utstyr når jeg pakket ned camp om morgenen. Kuling fra nordvest ifølge yr og det var skikkelig surt å gå oppover mot passet mellom Skjerrelfjellet (1502) og Steinbudalshøa (1387). Det blåste såpass at vinden ved flere anledninger tok tak og regletrett blåste pulken overende. Det fortsatte også å blåse godt etter hvert som jeg gled nedover østsiden av Steinbudalen også. Her var jeg nøye med å holde god høyde tett på Nørdre Eldåkampen for å unngå det knudrete terrenget som ventet lenger ned hvor elva Eldåa møter Djupbekken. Det blåste såpass denne dagen at matpausene ble gjennomført inne i vindsekken som ligger lett tilgjengelig i pulken. Kulden hadde sluppet taket og blitt erstattet av lavtrykk med mildere temperaturer og vind. Her sør for Rondane hadde det vært en snørik sesong så langt og etter hvert som jeg nærmet meg Eldåbu ble det mer og mer brøyting i bløt og tung snø. Teltet ble slått opp dyp snø like ved Svartkampen (1099). En god dag tross alt og fornøyd med at antall kilometer per dag sakte, men sikkert øker. Bilde 7: Nederst i Steinbuddalen høyt over Eldåa med utsikt mot Søre Eldåkampen (1224) Dag 8: Svartkampen (1099) – Flågamyrin Dagen startet med å brøyte spor videre vestover mot Svartåa i retning av Venabgygdfjellet i tung snø. Gleden var derfor stor når det dukket opp noen gamle skispor siste biten oppover mot Klopptjønna (1034). Dette var første tegn til andre skiløpere siden jeg forlot Hjerkinn for en ukes tid siden. Etter Klopptjønna forsatte jeg stigningen oppover mot Uksam hvor en ny gledelig overraskelse ventet – Skiløype! Her hadde det vært løypemaskin fra Spidsbergseter og kjørt spor helt ned til Rondevegen. Langfeller ble erstattet av kortfeller mens jeg spiste kilometer nedover mot Øygardssætrin. I løypa traff jeg et hyggelig par og det var artig å slå av en prat med andre mennesker for første gang siden Hjerkinn. Etter å ha krysset Rondvegen var det slutt på skiløypa og noen timer senere nådde jeg Dørfallet. Her fulgte jeg traseen til «Trollløypa». Selv om den ikke er kjørt så tidlig på året gjør det navigeringa enkel. Etter Dørfallet dreide jeg sørøst i retning av Flågåmyrin. I en blanding av bjørkeskog og myrterreng ble snøen stadig dypere og fremdriften sank tilsvarende. Siste timen frem mot camp bestod av utallige pulkvelt på paddeflatt terreng. Etter hvert som pulken graver seg ned i snøen legger den seg gradvis over på siden. En klassisk kilde for frustrasjon blant oss pulk-fundamentalister. Dagen ble avsluttet med en annen klassisk utfordring: «Fastfrosset støvel i BC binding». Jeg er for så vidt nøye med å jevnlig rense bindingen (BC Magnum) for is og snø og har fast rutine om å ta av skia i pausene for å rense binding med Leatherman som ligger i jakkelomma. Men i løpet av siste etappe i dypsnøen på Flågamyrin hadde det sneket seg inn så mye is at det ikke var sjans å få opp bindingen når jeg slo leir. Løsningen ble til slutt å få på campskoa og ta med ski med støvel inn teltet for opptining og med fjerning av is. Når sant skal sies så foretrekker jeg den enkle 75mm bindingen og har liksom aldri blitt helt venn med BC bindinger på vinterturene mine. Men, skiskoene jeg har med 75mm binding er dessverre ikke like gode og varme som de store alfa polarstøvlene mine med BC og jeg hater å fryse på beina 😉 Bilde 8: «Pulkvelt i Solnedgang» - Mye fotografert motiv over Flågamyrin Dag 9: Flågamyrin – Vest av Røytjønnet (974) Dagen startet som den forrige sluttet med hyppige pulkvelt, men etter hvert ble Flågamyrin tilbakelagt og lenger fremme ventet den øvre delen av elva Søråa. Elva var fryst og grei å krysse, selv om det var litt baksing opp de bratte sidene ut av elvefaret. Ruta dreide så nitti grader sørover og oppover søkket mellom Brentfjellet (1102) og Store Skinalia. Terrenget var greit og etter hvert nådde jeg vestsida av Kvannslåmyrin. Her ventet nok en hyggelig overraskelse med skispor. Kilometerne forsvant like fort som sjokoladebitene under pausene når jeg suste (?) ned skiløypa mot Øksendal på kortfeller. Noen timer senere var teltet slått ikke langt fra Røytjønnet (974) en liten mil sørøst av Øksendalen. Disse timene i teltet hver kveld er virkelig noe jeg setter pris på. Min egen lille boble med god varme fra primusen, litt radio eller musikk til snøsmeltinga og skriving i dagboka. Livet på tur er rett og slett herlig. Og enkelt, ikke minst. Bilde 9: Inne i boblen Dag 10: Vest av Røytjønnet (974) – Byrysvollen -(Goppollen) Etter en liten time i herlige skiløyper var det slutt på moroa. Traseen videre sørover mot Vetåbu hadde ingen gått så langt i vinter og «Trolløypa» som består av preppa skispor fra Lillehammer til Rondane kjøres ikke før senere på vinteren. Det betydde fire kilometer i bunnløs snø gjennom skog og myr. Eneste måte å komme frem på var å sette igjen pulken, tråkke spor 100-200 m for deretter å gå tilbake og hente pulken. Syv (!) timer tok det å tråkle seg frem disse fire kilometerne, mens tankene hentet frem minner fra bunnløs sukker-snø i Stabbursdalen i Finnmark noen år tidligere. Skikkelig dritt, men en form for mental trening er det jo. Det går tross alt fremover. Bare fryktelig sakte. Uansett, utpå ettermiddagen var jeg fremme ved Vetåbu. Det fristet lite å fortsette i samme tralten videre øst over Goppollmyrene og veien som går nedover fra Vetåbu vikket forlokkende. En god beslutning. En drøy time senere var 7km tilbakelagt på snøbrøytet vei uten å treffe en eneste bil før jeg nådde skiløypa som går øst-vest gjennom Byrusvollen. Her ble teltet slått opp så nært som overhodet mulig til løypa og nok en vel gjennomført dag ble feiret med Drytech Pasta Bolognese med kakao til dessert. Bilde 10: Brøytebil Dag 11: Byrysvollen (Goppollen) – Hafjell Dennis aka «The Flying Dutchman». Jeg gledet meg virkelig til å treffe Dennis den dagen. Han på nordlig kurs fra Lillehammer for å gå meg i møte. Jeg ble kjent med Dennis for noen år siden da vi krysset Grønland og vi har møtes jevnlig siden da. En herlig kar fra Nederland som deler fasinasjonen av det enkle liv med pulk og telt. Planen var å gå sammen siste strekket sørover og vi utvekslet stadig posisjonsmeldinger mens jeg suste (?) i skiløypene sørover mot Hafjell. Her dukket stadig flere skiløpere opp med skøyteski og pannebånd og beskjeden var tydelig. Her var det pulkfolket som har vikeplikt for skøytende skiløpere som skal rekke hjem til hytta for biff og rødvin så her var det bare å holde seg helt ytterst på skulderen av skiløypa. Gleden var derfor stor når jeg plutselig oppdaget enn artsfrende, et menneske med pulk og fjellski, komme gående imot meg midt i skiløypa. Det er flere av oss med pulk som har forvillet oss inn i dette habitatet av rumpetasker, raske briller og Swix effekter! Og enda bedre, det var jo Dennis. Gjensynsgleden var stor da vi omfavnet hverandre og gleden ble ikke mindre når Dennis høytidelig overrakte fire nye pakker med sårt trengte AAA batterier medbrakt fra Lillehammer. Med pulken full av batterier fant vi fort en teltplass så nært skiløypa vi kunne under lyset fra hodelykter med rykende ferske batterier. Bilde 11: Gjensynsglede når Dennis «The Flying Dutchman» blir med på siste del av turen Dag 12: Hafjell – Igletjernet I ly av mørket lusket vi oss forbi Swix-folkets høyborg – selve Pellestova. Med dempede hodelykter snek vi oss frem mot søppelcontainerne. Fristelsen om å avlaste vekten på pulken ble for stor. I et nøye planlagt raid ble tom realturmat-emballasje sortert og effektivt matet inn i containere før en eneste gjest på Pellestova hadde nytt sin første kopp Cortado til frokosten. Ivrig etter å komme oss avgårde fra åstedet satt vi full fart mot Lillehammer. Her manglet det ikke på bratte kneiker nedover og ikke lenge etter ga jeg ufrivillig min nederlandske venn en oppvisning av den klassiske fallteknikken «engelsk brems» Ansiktet ble plantet i snøen mens pulk og ski lagde en gordisk knute til stor glede for hyttefolket på Hafjelltoppen som fulgte ivrig med fra frokostbordet. Stoltheten var heldigvis det eneste som tok skade i fallet og vi kunne fortsette kursen videre mot Lillehammer og Birkebeiner skistadion. Forrige gang jeg var her var i Februar 1994 hvor jeg så ung Ole Einar Bjørndalen gå inn til 36 plass på 20km skiskyting. Tretti år senere var inngangspulsen lav når vi entret standplass for å innta lunch fra hver vår snackpose. Det ble ingen strafferunder og neste mål var Moelv. Her fulgte vi diverse gangveier, skogsveier og skiløyper som til sammen dannet et noenlunde sammenhengende nettverk av en trase i høydene på østsiden av Mjøsa. Etter en trivelig dag på ski fant vi en fin teltplass ikke langt fra Igletjernet nord for Brøttum. Bilde 12: Idyllisk (?) pause i boligområde i Lillehammer Dag 13: Igletjernet-Bråstad Kirke Kupert. Et enkelt ord som beskriver terrenget langs Mjøsas østside. I hvilken grad dette er rett eller gal side av Mjøsa skal dog forbli usagt. Uansett, en artig dag ble det, ikke minst takket være de hyggelige menneskene vi møtte på veien lang disse skogsveiene. Høydepunktet var å passere barnehagen ved Nordvang hvor skiløypa gikk rett gjennom selve barnehagen. Artig for to skiløpere med pulk å passere til stor jubel fra de lokale barna! Vel nede i Moelv var det på tide å krysse Mjøsa. Med D/S Skibladner trygt fortøyd for vinteren ble løsningen Moelv Taxi som fikk plass til både pulker og skiløpere. Over på andre siden av Mjøsa satt vi opp camp på et jorde ca 151 meter fra bebyggelsen ved Bråstad. To turgåere med refleks-vest og lommelykt stusset fælt på hvorfor det var kommet opp telt i nabolaget, mens jeg fortalte Dennis hvor heldig vi er her i Norge som har allemannsretten. Bilde 15: Utsikt fra Biskopåsen sørover mot Mjøsa. Moelv fremmet til venstre. Dag 14: Bråstad Kirke – Nord av Skumsjøen (432) En artig dag som startet med litt stigning oppover mot skistua overfor Gjøvik. Det var relativt kaldt med tretti minusgrader denne dagen og på vei nedover traff vi en hyggelig skiløper som inviterte oss inn på en kopp kaffe i kulden. Det viste seg å være en ivrig pulk-entusiast som vartet opp med krumkaker og kaffe mens praten satt løs. To timer senere var det på tide å komme seg videre og vi satt kursen mot Skumsjøen (432) hvor vi satt opp teltene våre side om side. Terrenget her på Toten bestod mye av opp-og-ned over koller langs skogsveier og skiløyper. Få av skiløypene var preparert så tidlig på året, men de dannet en noenlunde sammenhengende trase sørover som vi kunne følge mot Lygna. Bilde 14: Camp like nord for Skumsjøen Dag 15: Nord av Skumsjøen (432) - Lunnasæthermyra Yr varslet om et voldsomt snøfall på Østlandet denne natten og det slo til for fullt. Vi våknet til nedsnødde pulker og det som verre var, et fullstendig nedsnødd skispor. Det fortsatte å snø hele dagen og vi byttet jevnlig på å brøyte spor opp og ned koller på Toten. Den gode fremdriften fra dagen før var blitt erstatt av museskritt og når dagen var omme hadde vi ikke gjort unna mer enn en mil. Heldigvis lovet meteorologen at snøfallet skulle gi seg og vi kunne se frem til høytrykk og klarvær resten av turen. I boka «På ski over Grønland» beskriver Fridtjof Nansen hvordan de opplevde en voldsom «smørhunger» når de krysset innlandsisen i 1888. Nå var nok ikke denne hungeren etter smør like stor for en 46år gammel amanuensis på ski gjennom Toten som for en fremadstormende Dr. Nansen over innlandsisen på Grønland. Men jeg hadde uansett gledet meg til å fortære denne smørklumpen som Dennis hadde kjøpt for meg når vi passerte Kiwi Moelv dagen før. Skuffelsen var derfor stor når jeg innså hvilken tabbe det hadde vært å sende en stakkars nederlender alene inn på Kiwi for å handle uten påfølgende kvalitetskontroll. Tappert måtte jeg skjule skuffelsen når jeg satt tennene i 200gram Melange! Bilde 15a: Toten Bilde 15b: Skuffelsen - Melange Dag 16: Lunnasæthermyra – Lysingsmyra (vest av Einafjorden) Var det en drøm? Vi stod opp 05.30 og jeg kunne ikke vente med å kikke ut teltåpningen for å se bort til skiløypa. I løpet av natten var jeg sikker på at jeg hadde hørt den gjenkjennelige lyden fra «PistonBully» - Løypemaskina. Og der var det. Like bortenfor teltet. Ny-preppet skiløype. Etter frokosten rev vi av oss (lang)fellene og suste nedover åsen med kurs mot Eina. Etter hvert fulgte vi skinnene til den nedlagte Valdresbanen hvor det går skispor om vinteren. Vi diskuterte hvordan kurvatur og stigningsforhold på en jernbane er drømmeforhold for oss med pulk mens vi dampet av gårde sørøstover. Under lunch-pausen kom vi en prat med en særdeles hyggelig, og ikke minst sprek, 66-åring. Han var på treningstur til skiløpet han skulle gå senere i vinter. Nordenskioldsløpet fra Jokkmokk, visstnok verdens lengste skirenn på 220km hvor en må gå på 21timer for å få merket. Fremdeles 9 mil fra oslo, mente han at vi lett kunne burde kunne gå dit på en dag… Vi takket for tilliten, men påpekte høflig at med pulk, feller og fjellski var nok dette litt overkant av forventet dagsetappe, selv for Dennis The Flying Dutchman Det å prate med folk en møter underveis på tur er noe jeg setter stor pris. Samtidig er det også en gullgruve i form av å få tips og råd fra lokalkjente. Enten det er reindriftseiere i Finnmark eller treningsnarkomane på Toten så er jeg takknemlig for informasjonen de gir og deler. De forteller om koordinater til private koier på Gallokvidda eller enkleste vei sørover langs Einafjorden. Angående det sistnevnte så fikk vi her tips om det var veldig kurant å følge bilveien på vestsiden fra Eina noen kilometer ned til Sæthervika så slapp vi å gå på vannet hvor det var mye overvann nå. Veien var som lovet snødekt og lite trafikkert så det var et trygt og lurt tips. Fra Sæthervika fortsatte vi sørover inn i skogen og følgte skiløupa oppover fra Sønstebygrenda mens vi klatret oppover mot Strandhøgda hvor vi slo opp teltet på Lysningsmyra like nedenfor. Dag 17: Lysingsmyra (vest av Einafjorden) – Jaren - Oslo S. Siste dag på tur. Det er alltid en spesiell følelse å pakke ned camp siste dag når en vet at eventyret er over for denne gang. Det var fredag og vi hadde avtale om å møte min far i Oslo som hadde spandert helg med hotellovernatting og billetter til Eventyraften i julegave. Dagen startet med litt klatring oppover mot høgkorset (757) før vi kunne gli ned mot Lygna i ny-preppete skispor. Her var det norgescup i Langrenn og et yrende liv av skiløpere. På veikroa ved bensinstasjonen ble det full tank og vi tok oss rikelig tid til å nyte karbonadesmørbrød og lade opp mobiltelefoner. Turens siste etappe ble også den letteste der vi rant ned 400 høydemeter fra Lygna til Jaren ved Randsfjorden. Her var planen å hoppe på Gjøvikbanen. Nede i Jaren kom vi en prat med en dame som guidet oss hele veien gjennom sentrum ned til stasjonen og med hennes hjelp rakk vi akkurat frem til perrongen i det toget kom. Hun fortalte på veien at hun hadde flyktet fra krigen i Ukraina og bodde nå her på Hadeland. Hennes historie setter jo turen vår litt i perspektiv og minnet oss på hvor utrolig privilegerte og heldige vi er som kan dra på en slik skitur bare fordi vi har lyst. Apropos god hjelp, så var tog-personellet fra Vy på Gjøvikbanen også særdeles hjelpsomme der de hjalp oss med å demontere og løfte om bord pulker. «Selvfølgelig skal dere få være med oss. Vi hjelper dere, bare slapp av» var beskjeden fra en smilende konduktør. Nå ventet tog-for-pulk-for-tog. Vel fremme på Oslo S ventet sjarmøretappen til Hotel Opera. Dette må ha vært den tregeste 200meteren på hele turen, inkludert etappen over dypsnøen på vei til Vetåbu. Bunnløs sukker-snø, bjørkeskog og åpne elver var ingenting mot storbyens svingdører, rulletrapper og smale heiser 😉 Bilde 17a: Full tank på Lygna Bilde 17b: Siste etappe Bilde 17c: Ikke helt klart for storbylivet enda Haavard_rute.pdf

Heisann, Har lett på forumet - men ennå ikke funnet den ultimate kjele for snøsmelting. Mellom 3 til 4 liter og så lett som mulig. Har også saumfart diverse nettbutikker, men ikke funnet den rette. 😉 Anyone? 🙏🏻

Ser at xxl.no opererer med annen vekt på stengene til dette teltet enn det gjøres på hjemmesiden til Barents. Noen som vet om dette er skrivefeil eller eldre modell? Hvilke stenger er det i så fall? Xxl: Barents 640g Barents: Yunan 710g https://www.xxl.no/barents-outdoor-trollheimen-4-ultralight-telt-bla/p/1207729_1_Style https://barentsoutdoor.no/product/trollheimen-4-ultralight/

Helsport Spitsbergen X-Trem 3 Camp til salgs. https://www.finn.no/bap/forsale/ad.html?finnkode=336025828

Hei, Er det noen som har «ettermontert» pipehull for lavvoovn i wigglo 4, og kan si noe om erfaringene? Ser at bla. Helsport gjør dette, og så tenker jeg at man sikkert får barents outdoor også til å gjøre det. Men kan det bli bra? Er det nok plass dersom man ønsker å fortsatt ha innertelt?

Nei nyskjerrig. Bare kom med anbefaldinger. Bruker selv 4-takts miljøbensin i min xgk, kanskje litt mindre explosiv en bensin fra bensinstasjonen, vet ikke. Har aldri lyktes med parafin, rødsprit eller lignende i mine MSR brennere. Bensin er tingen. Nei det er bare komme med deres erfaringer! Renset bensin er da vanskelig å oppdrive til tider. Eller Coleman fuel.

Hei! Noen som har funnet en luddi måte å feste teltduken i åpen stilling på enden med det lille forteltet, slik som på Kaitum?

Begynner å bli lei av liners som ikke tåler normal bruk. Bildene er er av LillSPort, Icebreaker og Hestra. Fått hjelp av en nabo til å sy igjen når det blir hull. Alle bildene er av unike vanter. Bilde øverst til venstre er den jeg brukte i går og i dag (Lill-Sport... den var hel i går morges) Jeg tar av hansker når jeg f.eks skal se på kart, ta bilder, spise eller bruke GPS... Noen som har tips om Liner som er litt mer holdbar. Siste på

Hei, noen av dere som har erfaring med dette teltet. Jeg kjøpte det på kampanje for en billig penge, men har ikke testet det i høyfjellet vinterstid enda. Bruker et annet telt som jeg stoler 100% på 😊 mvh Aleksander Kirkfjell

Hei, Jeg ser etter en ny sovepose eller to. Ønsker noe lignende Rab Ascent, men med bedre dunkvalitet/pakkbarhet og samme god plass. Sleep limit minus 6 passer bra. Må ha mulighet for å strupe halsen. Trenger tips til en brukbar syntetisk sovepose med åpning på siden. Comfort temp ned til minst 5 grader. For vinterbruk over dunposer og våtere turer vår sommer høst. Romslig, ikke for stort volum,gjerne med mulighet for å strupe halsen. Pleier å ta med duntøfler om våren og høsten. Noen som har noen gode tips eller erfaringer å dele?

En lang tur i flott vær. Sol og blå himmel – og nesen kuldegrader. Det ble advart om is og glatte veiere, men utenfor hos meg ble det tidlig kjørbart. Likevel ble det til at jeg satset på en strandtur. Det er jo egentlig ikke skikkelig vinter, så det burde være mulig å finne en tur litt i høyden, men så var det dette med frost og is. Hjemmefra er det mulig å gå ganske mange turer i sjøkanten – lange og korte. Jeg hadde hatt en «hviledag» med bare styrketrening, og var i utgangspunktet klar for en lengre tur. Tidligere gikk jeg en tur fra Hellestøl og sørover til «Uglingene» og tilbake, og ble litt sur. Jeg burde ha gått helt til Reve havn. Selv om turen altså ble på 16 kilometer, så «burde» jeg har gått omtrent 22 kilometer. Det kunne passe å forsøke seg på den lange turen denne gangen. Jeg har jo gått de 22 kilometerne en gang før. En fordel med å gå i sjøkanten, er at det ikke krever en lang kjøretur. Vanligvis blir det omtrent en halv time å kjøre. Det gjelder både Gramstad, Sælandsskogen og Høgjæren. Til Hellestøl er det en mil og ti minutter. Det var folk på Hellestøl. Mange folk som vill surfe. Det var nærmest kø nede i sjøkanten, men selv midt i uka var det mange som også ville på tur. Det var ikke så underlig, med det flotte været. Nedover – bortover – stranden, som her er omtrent en kilometer, gikk jeg og tenkte på at det jeg planla – 22 kilometer på tur – ikke er noe alt for mange på min alder ønsker å gjøre. Det har blitt mange turer alene i det siste, og dette blir også en slik. Nå var jeg jo ikke helt alene, for det var folk på tur både nordover og sørover stranden. Borte ved elva, vardet ikke folk. Her kan det hende kongen står og fisker laks, men ikke denne dagen. Boresanden er tre kilometer og det er mulig å se helt til enden. Nå gikk jeg på innsiden halve vegen mot Reve havn, og hele veien tilbake. Det er enklere å gå på fast underlag enn i løs-sand. Lang og flat sandstrand er jo flott, men naturen under brinken mellom Borestranden og havnene er også skikkelig fin. Det er kjekt å gå i terrenget med havet skyllende inn rett utenfor. Det ble bare en kjapp pause ved Reve havn. Jeg startet på tilbaketuren omtrent med det samme. På turen mot havnen måtte jeg noen plasser hoppe over isflekker. I skyggen under brinken, hadde ikke sola kommet til og der var det fortsatt frost. Det nærmer seg vinter. På tilbakeveien gikk jeg forbi en kar med bildekk – på slep i et tau etter seg. Det gir antakelig god trening, men det er ikke noe for meg. Det tok meg nok så nøyaktig fire timer å gå frem og tilbake fra Hellestø til Reve havn. I det flotte været var det en kjekk tur. På slutten var det kveldslys og lange skygger. Det var helt greit å komme til bilen å skifte til tørre klær.

Jeg lurer på om noen har nylig begynt å bruke Salomon Quest 4 GTX? Jeg hadde brukt disse fjellskoene i omtrent 18 måneder, og de var helt fantastiske. Nylig kjøpte jeg et nytt par, og de føltes komfortable under de første korte turene. Men nå, etter to turer på omtrent 15 km hver, har jeg fått store gnagsår. Er det muligens noe som har endret seg med passformen på disse skoene? Har andre opplevd lignende problemer?

Helsport Lofoten pro 3 eller fjellheimen pro 3 hva hadde dere valg ,hva står best i storm og vintervær ?

Jeg tittet på Helsport Lofoten Superlight 3 som veier 2,1kg, men jeg skulle gjerne hatt noe på rundt 1,7. For eksempel dette som jeg ikke finner til salgs noe sted: https://www.helsport.com/no/telt-og-tarp/3-sesong/lofoten-superlight-3/ Er det noe jeg ikke har skjønt? Tips til andre 3-mannstelt på under 2kg?

Låner denne tråden litt. I vinter kjøpte jeg et Hilleberg Akto-telt som jeg bruker som solotelt på lengre turer der jeg stort sett bare sover i teltet. Hvis jeg skulle hatt et 3-sesongs solotelt, under 2,5 kg, som skal fungere på de turene der jeg går til et sted, slår opp telt, og lager en camp over flere dager. Hvor jeg også oppholder meg en del i teltet? Hvilket telt skulle det være? Må ikke være for tungt, og ikke for lite, dessuten bør det tåle værskifter (mye vind).

Er det noen som vet av fine plasser å slå ihjel 3-5 dager i tydal med fiske å teltliv? Nesjøen er vell tappet? Men hvordan er det med vann rundtom?

Hei Jeg har konkludert med at 260g dun er litt i knappeste laget til mitt "sommerbruk" som er overnattinger på 1000-1500 m i sommerhalvåret, og jeg har laget en shortlist over kandidater med dunmengde +/- 400g for å få en litt varmere pose. Sea to Summit Spark III; dunmengde 440g, 4200,- Roberts Superlight 400, dunmengde 400g, 430 Euro Rab Mythic 400; dumengde 400g, 3800,- Cumulus Liteline, dunmengde 400g, 265 Euro (ca 4000 etter MVA og frakt) Etter det jeg forstår har Rab veldig trang passform og kort glidelås, de andre er litt bredere og lengre glidelås. Vil holde vekten omtrent på samme nivå som jeg har i dag (600g) Noen som har erfaringer med disse eller andre gode alternativ?

Noen som har prøvd dette året rundt?

Reinheimen var inntil nylig et ukjent fjellområde for meg. Nysgjerrig søkte jeg derfor etter informasjon og da dukket det opp et navn som jeg festet meg ved: Dordiholet. En mektig hesteskoformasjon med 300 meter høye klippevegger. Både navnet og bildene fristet til et besøk. En grå tirsdag i august starter jeg turen fra Lesjaskog, forbi Grønfossen og opp vestsiden av Grøndalen. Det småregner og det ser tungt ut oppover fjellet. På vel 1200 meter bestemmer jeg meg for å slå leir. Sekken min er 15.5 kg og i frykt for tung bør stod valget mellom dab-radio eller kikkert som luksusartikkel. Jeg valgte radio. Når middagen tilberedes skal jeg kose meg med litt munter jazzmusikk, men radioen får ikke inn et eneste signal fra eteren. Det er ikke dekning på telefonen heller. Neste dag ser været litt lettere ut. Men noen lumske regnbyger gjør at jeg bygger meg en gapahuk av teltet når jeg koker lunsj. Det tar litt ekstra tid, men det er utrolig digg å ha tak over hodet. Etter lunsjen bryter skydekket opp. Det lover godt. Yr har lovet gnistrende pent vær på torsdag og fredag. Det er ikke noen merkede stier i området, men navigasjonen er enkel. Det er bare å følge elva Veslegrøna helt til kilden, som er Dordiholet. En bratt og mørk klippe kommer til syne. Dette er innkjørselen til Dordiholet. Da passerer jeg også noen merkelige brune steiner. Det ser ut som store ruker i landskapet. Helt ved det innerste vannet slår jeg leir. Jeg kan kjenne et kaldt gusf i fra storbreen. Kanskje jeg skulle valgt meg en litt lunere leirplass istedet? Her oppe henger tåka fortsatt over de høyeste toppene. Et ravneskrik er det eneste som bryter den voldsomme brusingen av vannet som fosser ut fra breen. Her trengs det jammen litt munter jazz. Men radioen er selvsagt stum som en østers. Jeg våkner i sekstiden og må tisse. Det er kaldt og frister ikke å krype ut fra den lune posen. Men heldigvis står jeg opp, og får se solen akkurat på vei over horisonten. Den bader den mørke og dystre fjellveggen i et gyllent skjær. Det ser ut til å bli en gnistrende dag. Etter frokost ser jeg meg litt rundt før jeg pakker sammen. Dordiholet beach.... Storbreen... Og så pakker jeg sammen og legger Dordiholet bak meg. Jeg sikter kompasset inn mot Krokuttjønne og labber gjennom steinrøysa. Snart er jeg i mer rolig og lettgått landskap. Krokuttjønne, som jeg tenkte skulle være dagens mål, er jeg fremme ved i fem tiden. Jeg bestemmer meg for å traske videre. Plutselig forandrer terrenget karakter. Det er mye stor og kantete ur. Og etter VM i steinrøys kommer jeg frem til en god leirplass. Kveldssol og utsikt. Herlig. Neste morgen våkner jeg til en ny fin dag. Jeg ligger i posen og spiser frokost. Knekkebrød med spekepølse og mye kaffe. "Dette er livet", tenker jeg. Bare litt rolig jazz i bakgrunnen..... Men nei, ikke noe signal her heller. Av alle fjellheimer i kongeriket må Reinheimen være den med dårligst dekning. Siste etappe går opp til stien mellom Lordalen og Grøndalen. Jeg sikter meg opp på høyeste punkt, 1602, og får et siste blikk av Dordiholet før jeg begynner nedstigningen. Sakte men sikkert blir det mer vegetasjon. Snart har jeg vennlig bjørkeskog rundt meg. Og ikke fullt så vennlig: etappen ned østsiden på Grøndalen er seigere enn forventet. Det er kupert og delvis gjenngrodd. Siste leir blir noen hundre meter fra Grønfossen på en tørr knaus under noen furutrær. Jeg må rekke en buss klokka 8 morgenen etter og ønsker overkommelig avstand til den. Og nå blir jazz. Dette er DAB-radioenes rike. Jeg må tilbake til reinheimen, for dette var et flott område. Men da med kikkert istedet!

Hei godtfolk! Jeg skal kjøpe mitt første telt og ser da i utgangspunktet på 3-mannstelt da både jeg og kjæresten bruker ganske brede liggeunderlag (65cm) og vi ønsker oss gjerne litt god plass. Har ikke all verdens budsjett, rundt 4000 kroner og håper dere kan hjelpe meg litt med tips eller forslag om dere skulle ha noen. Vekt er ikke utrolig viktig, men vil helst ikke ha noe som er noe særlig over 3 kg. Har sett på både Marmot Limelight og Tungsten som aktuelle kandidater, men lurer på om dere kanskje kan ha noen andre tips?

Det er lenge siden jeg har vært på lengre turer. Veldig lenge siden. Faktisk er dette den aller første teltturen på 10 år. 3 barn, sambo(ex) og livet generelt har vært unskyldninger for den berømte dørstokkmila. Men, nå er barna større, sambo har blitt ex, og på merkverdigvis har jeg plutselig mye mer tid. Begynte å planlegge turen i mars, og pga jeg viste jeg hadde 4 uker til rådighet var planen en lang tur. En SignaTur rett og slett. Haukeli til Kvitlen. 16 hytter, 215km, 7113 høydemetre. Men. Helt slik gikk det ikke😂🤦‍♂️ For det første, kroppen var noenlunde utrent, den er dessuten blitt merkbart eldre. Jeg startet friskt, med full sekk på 31kg fra parkeringsplassen ved Eikebrekka. Solen skinte og optimismen og gleden var stor over å endelig være i gang med eventyret. Turen inn til Kvitlen fra Eikebrekka gikk greit, lettgått terreng, og hadde ikke sekkvekten allerede begynt å plage meg kunne jeg gjerne ha kost meg litt også. Fått med meg mer av omgivelsene. Men etter 3 timer var menisken i venstre kne begynt å klage, og reimene på sekken føltes som den skulle rive skuldrene ut av ledd😂 Men jeg kunne vel ikke gi opp nå? Mobildekning var der heller ikke, så derfor bestemte jeg bare for å trøkke på. Vondt skal vondt fordrives og smerte er bare svakhet som forlater kroppen os osv… en time senere, og nå har det begynt å verke i menisken i høyre fot også. Fokuserer bare på bakken foran meg. En fot om gangen. Stadig er skritt nærmere målet. En time til går, smerten i venstre har nå forduftet. Det går litt lettere. Solen skinner, optimismen øker. Avgang eikebrekka kl 13:30, framme kl 19:00. Så 5 og en halv time. Det er ikke særlig fort. Sånn går det når man overvurderer egne evner og undervurderer terreng. Fant meg en fin plass bak hytta og fikk opp telt og fikk av sko. Kokt opp vann og en av lars monsen nesten utgått på dato frystetørka middager stod på menyen. De smaker ikke best, men 40kr stk for 5-700kcal? Det går ned:) Sovner som en stein til lyden av en klukkende bekk og fugler og den forsikrige vinden i trærene. Frihet!:) Våkner grytidlig neste morgen. Ca 6, det er blå himmel og sol og du bare vet at dette blir en fantastisk sommerdag. Vannet koker. Første bud er kaffen, deretter helles riktig porsjonert vann mengde over i skåla med havregryna i, rører litt og lar der svelle noen minutter mens man får dagens første kaffekopp i kroppen. Spiser kjapt, og pakker sammen det hele og er avgårde like over kl 7. Dagen begynner bra, ingenting verker, og terrenget er lettgått og viser seg fra sin aller beste side. Det er tørt da der har vært en lengre periode med bra vær. Når jeg nærmer meg Sløle verker det i begge menisker igjen, har gjort en stund. Har lyst å gi opp. Finner ingen tørrskodd vei over elva og ender med å vade over, barføtt fordi jeg hadde selvsagt glemt å ta med crocsene. Det går fint, vannstanden var lav, såvidt over anklene, og strømmen var nærmest ikke merkbar. Oppe ved hytta kl 12, og møter her et reisefølge av 2 ungdommer, ene fra Italia og den andre fra Danmark. De var i full sving med å filme seg selv med et gopro i over en halv time mens de tøyet og bøyet muskler jeg ikke ante eksisterte engang. Jeg kokte opp en kopp kaffe, og smørte meg et par knekkebrød mens jeg så på denne seansen. Når de var ferdig hadde vi en hyggelig samtale, og det viste seg at de også skulle videre til tommansbu, som meg. Når de skulle gå var de litt uenige om hvor stien gikk, så jeg gav dem litt starthjelp med å peke ut hvor de var, og hvor stien gikk videre og ønsket dem god tur. Selv så plukket jeg ut en liter flaske med bensin og satte igjen på hytta med lapp om at den er gratis for den som vil ha den. Da ble sekken iallefall noe over er kilo lettere. Deretter lagde jeg ennå en kopp kaffe, og satte meg i solen for å nyte stillheten og utsikten nedover dalen, og for å la kroppen hvile litt. Begge meniskene streika, selv uten sekken på, så var det smertefullt å gå. Særlig nedover og kuppert. Føttene verket, skuldrene verket. Men gi opp? Snu i tide? Spare på kreftene og søke ly i tide? Neida, på med sekken og trasket videre. Turen begynner lettgått, flatt eller svakt oppover dalføret. Pausen hjalp, smerten er mindre nå. Men så blir terrenget brått litt mer bratt. Fortsatt egentlig lettgått, men i oppover bakke går det ikke lenge før knærene igjen skriker og ber. Stopp, slutt! Jeg setter på litt musikk fra min eldgamle musems gjenstand av en musikk spiller. Ipod touch 4tg gen. Fantastisk batteri kapasitet(5-6 timer om dagen x 3 på hver lading) og lav vekt. Går videre, glemmer smerten litt mens jeg fokuserer på å gå, og nyter pink floyd’s, the wall. Terrenget flater ut igjen, og jeg skimter de to ungdommene. De sitter ved elven et par hundre meter oppover forbi det skiltede stidele, i retning skreådalen. Jeg går bort og slår av en prat. Det viser seg at de igjen var litt uenig om rutevalget, så jeg tilbydde dem hjelp igjen, og de takket og bukket siden de var på vei til å gå mot Skreå men skulle til tommansbu. Jeg benyttet sjansen til å hvile litt selv, før jeg skulle gå løs på noen relativt bratte 300 høydemetre. Litt nøtter og sjokolade senere er jeg på vei oppover. Puster og peser. Knærene verker, det går trått. Venstre foten fram. Så høyre. Et skritt av gangen. Er skritt nærmere målet. På toppen blir jeg belønnet, en fantastisk utsikt nedover dalen jeg kom fra og framover i dalen jeg skal passere. Men jeg ser på gpsen, regner ut den gjenstående avstanden og erklærer for meg selv at nok er nok, første aktuelle teltplass skal velges. Og det tar ikke lang tid å finne en kjempe finn plass like ved stien mellom et koselig lite vann, blåfjelltjødn og et litt større, ytra skreåvatnet. Klokken er nå blitt 1700, og får slått opp teltet og kokt opp vannet. Lars monsens Bolognese. Det spises fort. Utsikten nytes. Leser litt i en bok. Har lyst å fiske, men knærene striker fullstendig, så det blir med utsikten. Det vaker, en hel del. Kvelden lir på, og jeg sover helt til 8. Åpner teltet og bare ligger i åpningen og nyter utsikten over et speilblankt vann. Spiser grøt, og tar sekken på ryggen. Den er for tung. Tar den av, og tenker litt. Finner ut at jeg ikke trenger å bære 4 kilo havregryn på en slik tur, der kan jo kjøpes på «alle» hyttene. Så jeg heller ut 3 kilo med havre. Sekken føles lettere, og turen mot tomannsbu kan begynne. Men terrenget er små kuppert og det tar ikke lang tid før knærene igjen skriker. Nå går det sakte. Ekstremt sakte. Korte forsiktige skritt, en fot, en støvel og en sko, 1,2… det går framover. Sakte. Det blir maange små pauser, annen hver stein stor nok til å sitte på og la sekken hvile på uten å måtte ta den av/på blir benyttet. Og sakte men sikkert kommer jeg nærmere og nærmere målet. Helt fullstendig tappet for all energi; livsgnist og motivasjon tramper jeg inn på tunet. Her er det fullt av folk. Slo av en hyggelig prat, og det viser seg at det skulle være dugnadshelg. Så flere var på vei, og jeg følte jeg bidratt. Men jeg var virkelig knust. Slo opp teltet, spiste middag, leste litt i soveposen og sovnet lenge før det var nødvendig med leselys inni teltet. Om morgenen var det noe mer skyer, men temperaturen var fortsatt fin. Jeg kunne høre dugnadsgjengen jobbe på en stund, før de begynte å forsvinne puljevis. Og før kl var blitt 15 var alle gått. Jeg orket ikke stå opp før en stund etter der var blitt helt stille. Lå bare å slappet av i soveposen, slumret litt og leste litt. Spiste middag og forsøkte fiskelykken. Og allerede på første kast hadde jeg napp. Mistet den, men gnisten ble tent. Alltid en god booster å ha kjenning med en fisk. På tredje kast satt den, og etter en kort kamp(ultra light utstyr), lå en 300 grammer å sprellet i lyngen. Kakk. Fisker videre. Og 10-15 min senere biter det igjen, litt mindre denne gangen. 200g maks. Men det sløyes kjapt og kunne fornøyd konstatere at den «store» var rød og fin i kjøttet. Mens den lille var litt begynnende rosa. De gikk i panna og ble en herlig sprøstekt kveldsmat. Sovnet tidlig, og våkner av at regnet pisker mot teltet mens vinden river og sliter i bardunene. Jeg bestemmer meg kvikt for at det blir en til hviledag, og tar derfor med meg litt mat, bok og elektronikk(batteri bank osv) og trekker inn i hytta. Nyter stillheten, og lyden av styrtregn som trommer mot ruta. Legger kabal, mange, men bare er par gikk opp, som vanlig. Leste litt i gamle hyttebøker. Kjempe fint sted. Jeg synes dette er den koseligste hytta på denne etappen. Og siden den ligger såpass kort fra hunnedalen så kommer jeg nok til å dra med ungene hit på kortere helgeturer. Alle dingser er ferdig ladet, og like før jeg skal ut i teltet igjen for kvelden, så ramler det inn en familie. En bestemor og hennes datter, samt datterens 2 barn. De hadde gått inn fra hunnedalen i styrtregn og vind og var klissvåte til beinet. Så de fyrte i peisen og hang opp. Jeg ønsket dem god natt og gikk for å sove. Neste morgen var det opphold, men fortsatt overskyet av mørke gråe skyer og noe vind. Før jeg pakket sammen gikk jeg gjennom sekken og la ting over i en bærepose. En kniv(hadde 3), et belte, en teltlykt og ekstra batterier, samt en del andre småtterier som jeg ikke trengte. Kjente på posen, veide sikkert 2 kilo. Så gikk jeg gjennom maten, og flyttet havren over fra tung vanntett plastboks over i lynlås poser. Satte igjen 2 slike vanntette plastbokser som veide ca 500g hver, tomme i hytta. Gjemte posen med dill og dall i hytta, med en plan om å skulle hente denne igjen på en dagstur litt senere i sesongen. Sekken er nå merkbart mye lettere enn utgangspunktet, og turen begynner bra. Men når jeg skal begynne på nedstigningen ned mot hunnedalen, så begynner begge knærene og verke. Og verke. Og det er bratt nedover. En skritt av gangen. Halveis nede tar jeg av sekken, og da ser jeg at min trofaste bergans 90l sekk innkjøpt for rimelig nøyaktig 20 år siden er i ferd med å sprekke. Et stort stykke av sømmen er allerede sprukket og det er først da jeg bestemmer meg. Jeg må ringe, avslutte turen. Bli hentet i Hunndalen, istedenfor å gå til blåfjellenden. Glemte jeg å si at kort tid etter avgang fra tomannsbu begynte det å pøsregne igjen? Så stien var vått, og bergknausene var glatte og skoene dassvåte. Også var det noe tåke som kom og gikk på turens høyeste punkter. Men tilbake til nedstigningen til Hunnedalen. Jeg brukt ekstremt lang tid ned i dalen. Sakte men sinkert jobbet jeg meg nedover og forbannet meg selv for å ha pakket alt for tungt, og ikke hatt med staver. Vel nede i dalen slappet jeg av en times tid før jeg ble henta. Hjemme ble jeg møtt av xxl reklame, 50% på alt fra bergans. Sekken var jo begynt å flerre, så det passer jo ypperlig. Og jeg øyet meg ut en bergans trollhetta v5 95l, som på salg gikk for 1749kr. Denne var ikke på lager i butikk, men måtte sendes med post. Men det gjorde ingenting siden jeg bestemte meg for en uke hvile mens jeg planla turen videre. Målet var fortsatt haukeli, men pga hvileuke og hviledager måtte planen forandres noe. Så denne turen ble kun eikebrekka-kvitlen-støle-tomannsbu-hunnedalen. Men det er greit, jeg tar det som en seier. Og med dyrkjøpt erfaring så ble sekken for neste tur pakket og ompakket og gramjakten ble en liten besettelse. Jeg har fortsatt en del å gå på, men det blir noe mer kostbart. Som feks å bytte ut mitt 2.4kg 3manns telt med et lite og lett 1-1.2kgs telt. Men når alt var pakket og klart så veide sekken nå totalt 19kg. Og det er inkludert staver og fiskeutstyr og mat og alt. Mye mer behagelig. Ekstrem forskjell, og det gjorde min neste tur ble til en fantastisk opplevelse. Det får bli fortsettelse i en ny tråd, men kan raskt beskrive ruten: båt fra lauvvik til lysebotn, over kamsfjell til kamsdalen, og videre mot little aurådal, storsteinen, hovatn, vassdalstjønn, krossvatn, og målet om haukeli glapp i denne omgang. Mer om det i neste tråd:) Takk for at du har orket å lese helt hit😅 Vet noen en måte jeg kan komprimere bilder på en iphone? Prøvde legge med noen bilder fra turen, men maks totalstørrelse på 14.65mb gjør at jeg bare får lagt til et par bilder.. fisken fra vannet ved tomannsbu og bilde 2 er utsikten fra teltet når jeg lå ved ytra skreiåvatnet.