Søk i nettsamfunnet

Skjåk-fjellene fra Lom til Bismo via Trulsbu: Hesteskotraversen over Lomseggi, Hestbreapiggene, Holåtindene og Hestehøgdi Akklimatiseringseffekten fra Aconcagua-turen i romjula er definitivt borte ( https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=10813&highlight= ) Men formen og vekten har jeg holdt ved like. Det blir plutselig attraktivt å teste formen når det slår til med et stabilt høytrykk over Sør-Norge i slutten av april 2008. Den 94 km lange hesteskotraversen fra Lom over Lomseggi, Hestbreapiggene, Holåtindene og Hestehøgdi til sandtaket i utløpet av Lundadalen (ovenfor Bismo) er et svært verdig prosjekt. Det overgår etter min oppfatning den klassiske og populære vårskituren fra Loen over Skålatårnet, Tindefjellsrekken og Jostedalsbreen til Fjærland. Mens det går tog av skiløpere over Jostedalsbreen i mai og juni, er det bare 10-15 innførsler i året i hytteboken i sentraltliggende Trulsbu innerst i Lundadalen. Om lag én av disse innførslene er rapport om fullstendig eller delvis travers av tinderekkene som starter i eller slutter fra Lom eller Bismo. Sjansen for ikke å se et eneste menneske er mao. gode under de 3-5 dagene det gjerne bør ta og bestige de 17 2000-meterne underveis. I hvert fall hvis man planlegger å gå solo og trenger sikkerheten i å ta med leirutstyr. Slikt blir det ryggsekk av. Hesteskotraversen i Skjåkfjellene gir en total stigning på 4400 høydemeter om alle de 17 2000-meter toppene underveis bestiges. Fra Lom til Trulsbu er det 13 topper, 54 kilometer og 3000 meter stigning. Fra Trulsbu til sandtaket ved utløpet av Lundadalen (ovenfor Bismo) er det fire topper, 40 kilometer og 1400 meter stigning. Godt vær er en forutsetning for å lykkes. Gode snøforhold vil kunne redusere bruken av krefter betraktelig. På denne hesteskotraversen venter man på de perfekte forhold om man har til hensikt å gå den i en omgang. Første dag: Jeg legger ut fra toppen av boligfeltet overfor Lom sentrum (500moh.) Tidlig ettermiddag i strålende sol. Det er å be om gjennomslagsføre opp gjennom skauen. Slikt tar tid. Desto mer inspirerende er det å toppe ut på ca. 1300 moh. og ta på skiene. På vårskiturer er det lurt å holde seg unna sør og vesthellinger sent på dagen om man vil ha det beste føret. På nordsiden av Lomseggi er det lenge en bred balkong av en fly som gir glimrende føre og fremdrift med halvfellene til Åsnes. 21.00 står jeg på traversens første 2000 meter – Storivilen på 2068 moh. Både klokka og navnet – en stor hvil – er en oppfordring til å ta en lang pause. Jeg slår opp Bibler-teltet i en strålende solnedgang og et panorama som favner Rondane i øst, Reinheimen og Dovrefjell i nord, Lodalskåpa i nordvest og Jotunheimen i sørvest. Jeg ser på et ”kart” over 2000-meterne i Norge i samme målestokk som virkeligheten. Andre dag: Det er alltid en ting man glemmer på tur. Denne gangen er det solkrem. Jeg blir pinlig oppmerksom på dette da de første svetteperlene pipler frem i pannen på høyde med Lendfjellet. På Molduhøe (2044 moh.) tar jeg på meg anorakkhetten. Ikke fordi det er kaldt, men for å verne topplokket mot den drepende solen. Ned fra toppen motstår jeg fristelsen til å teste ut telemarksformen. Risikovegrende strategier er oppskriften når man går alene med tung sekk. Jeg begynner å bli fornøyd med Lomseggen når jeg topper ut på den tredje og siste toppen – Hesthøi på 2021moh. Så langt har jeg ikke sett et menneske eller et skispor. Men på vei opp mot den østligste utløperen av Hestbrepiggene slutter jeg meg til skisporene fra Netosetrene. Like greit. Jeg begynner å bli sliten, men når omsider topp-platået på massivet ved 19.30-tiden. Etter en rask tur innom Høgset (2103moh.) og Austre Hestbreapiggen (2132moh.), camper jeg på Midtre Hestbreapiggen (2160moh.). Før leggetid rekker jeg å rekognosere nordeggen ut til Store Hestbreapiggen (2172moh.). Jeg ligger uanstendig komfortabelt i 10 minusgrader og vindstille på over 2000 moh. Med dununderlag, vinterpose og dunjakke kan det ikke gå feil. Tredje dag: Østflanken på nordeggen ut til Store Hestbreapiggen bør i godt vårvær enten gås tidlig om morgenen eller sent på ettermiddagen når flanken har fått frosset seg fast igjen. Jeg startet litt sent, og likte meg dårlig på de 200-meterne med solmyk sneflanke på ca. 30 grader. Snøbalkongene var derimot bare artige å gå. På vei til Store Hestbreapiggen bestiges topp 2131 moh. som ren bonus. Kroppen kjennes lett nå som sekken er av skuldrene. Topplokket på den nye Norrøna Nansen-sekken fungerer utmerket som rumpetaske. Vel tilbake til leiren på Midtre Hestbreapiggen pakker jeg sekken og begir meg av gårde langs flya mot topp 2143moh. Forsiktig renner jeg ned til skaret øst for topp 2051moh. Nydelige kjøreforhold i denne nordvesthellingen. Dette markerer starten på den vestligste delen av Hestbreapiggmassivet. Men først gjør jeg en avstikker mot nordøst til Låven på 2012 moh. Igjen er det deilig å sette igjen sekken. Vel tilbake går jeg raskt over topp 2051moh. før jeg monterer skiene langs sekken og labber opp mot Vestre Hestbreapiggen (2139moh.). Det er en bratt, men tilsynelatende stabil østvendt breflanke med to innlagte horisontale bånd (breglepper?). Det er heretter det blir spennende: Vel oppe på en skulder få titalls meter under toppen må jeg passere en 50-70 meter lang horisontal snøegg. Eggen har et skredutsatt lag av fokksnø på toppen som jeg liker dårlig. (Skredulykken i Alpene for to år siden har gjort meg forsiktig ( https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=6347&highlight= ) Jeg er heller ikke tiltrukket av konsekvensene ved fall. Det som avgjør saken er likevel mangelen på stegjern og isøks. Med et tårn av en sekk med ski på ryggen velger jeg å snu. Men toppen er på ingen måte oppgitt: Vel tilbake i skaret omgår jeg Vestre Hestbreapiggen greit på nordsiden slik at jeg når skaret på ca. 1975 moh. mellom Vestre (2139moh.) og Vestraste Hestbreapiggen (2078moh.). Herfra bestiger jeg begge topper lett uten sekk. Jeg har på forhånd gjort den vurdering at jeg må komme meg ned til Trulsbu (1290moh.) via nordvestsiden av Vestraste Hestbreapiggen og ned noe som skal vise seg å bli en rasutsatt og delvis steinsatt snøflanke ned mot det lille brevannet rett vest for vestraste Hestbreapiggen. Men hvorfor ikke forlate skaret sørover ut på Høybreen, og dreie vestover og nordover ned til Trulsbu? Fordi denne utgangen av skaret er helt blokkert av en 10-20 meter høy skavel i hele skarets lengde. Dette var en strek i regningen. Er ikke en travers av Vestraste den mest elegante veien ut av Hestbreapiggmassivet? Utvilsomt. Men det er sent og jeg har mer enn berettiget mistanke om at den smale og bratte sørvesteggen på Vestraste Hestbreapiggen vil være for risikabel å gå på vinterføre – med min utrustning. Den er regnet som mer utsatt enn sørøsteggen på Vestre Heatbreapiggen som jeg nettopp valgte å trekke meg fra. Jeg når Trulsbu 21.00. Hytta er varm etter et hyttevaktbesøk for to dager siden. Fjerde dag: Jeg skulle ha gått videre i dag, men været er for godt til det. Ingen gjenglemt solkrem i hytta. Ansikt, hals og ører er peon-røde og trenger en dag i skygge. Jeg bruker dagen til å fråtse i mat. Klokka 20.00 får jeg besøk i ødemarken. Gry fra Voss kommer via Lundavannet med polarhunden Santos. Den er ni måneder, men kunne spist meg til kvelds hvis den ville. Jeg liker hunder, men ikke så godt at jeg vil studere dem fra innsiden. Heldigvis har Gry tatt med mat til hunden. Femte dag: Jeg får låne solkrem av Gry, og setter nesen mot nord opp til Holåbreen. På 1800 moh. setter jeg igjen sekken og bestiger Vestre (2039moh.) og Midtre (2047moh.) Holåtindene (Øste Holåtind har jeg besteget før og blir et salderingsprosjekt). Jeg koser meg over hvor lett terrenget forseres uten sekk. Nå gjenstår en etappe på drøye 25 kilometer ut av fjellet til sandtaket ved utløpet av Lundadalen. På veien plukker jeg med meg den siste 2000-meter toppen – Hestedalshøgdi på 2078moh. Det er som å gå på Lomseggi igjen. Jeg følger Hestedalshøgdi ned til Grjotådalen, og derfra ned til Lundadalen rett sør for Lundadalsseter. Herfra er det fem kilometer på grusvei ut til grustaket ovenfor Bismo. Turen avsluttes med taxi til Lom. Turens flotteste øyeblikk: Teltovernattinger på Storivilen og Midtre Hestbrepiggene. Mest strevsomme etappe: Lomseggi pga. oppstigning og seig lengde Mest risikable moment: Nedstigning til lite brevann i sørvestvendt flanke rett vest for Vestraste Hestbreapiggen. Største overraskelse: At skaret mellom Vestre og Vestraste Hestbreapiggen var stengt av skavel i sør, og dermed ødelegger for en risikofri nedgang til Trulsbu. Hvor lite mat jeg trenger på dagtid. Fineste skiføre: Nordsiden av Lomseggi fra 1300 moh. til Storihvilen, og fra Holåbreen til Hestedalshøgdi. Mest positive utstyrsopplevelser: GPS, dununderlag, Stetind skistøvler, kortfeller, dunjakke Gunnar

Dette lille mindretallet du refererer til er for det første ikke så lite, og for det andre er det sterkt voksende. Klima- og miljøforskning har stort sett ikke gjort annet enn å ta feil opp gjennom årene, og dette gjør de nå igjen. På 80-tallet trodde de at Oslo skulle være oversvømmet opp til ring 3 på Grefsen innen år 2000 - nå vet jeg sannelig ikke hva de tror. De vet det neppe selv engang. De har null troverdighet, men de er flinke til å skape sultkatatrofer i den 3. verden, det skal de ha. Gratulerer. Før trodde jeg at tradisjonell religion var det største problemet for menneskeheten. Nå er jeg redd for at saueflokkmentalitet basert på tvilsom og uetisk vitenskap er vår verste fiende. Når folk som Trond Erik babler om at "forsmåtte forskere" bør sensureres, og at enigheten blant hans politiserte prester er unison, skjønner vi med en gang at vi har å gjøre med en religiøs fanatiker - ikke en forkjemper for etisk og sann vitenskap. Og den fantastiske "argumentasjonen" hans er altså at vi for all del må være ydmyke og stole på dem som alltid har tatt feil før. Å stille seg tvilende til dommedagsprofetene - det er fali det!

Og jeg spør igjen: Hva skal dere sosialister ta dere til for å få tilfredsstilt deres sykelige trang til å regulere andres liv, den dagen bilene ikke lenger forurenser? Skal alt fokus da rettes mot dusjen på hytta eller har dere andre gode ideer? For koste hva det koste vil: Dere må kontrollere og undertrykke andre mennesker, ikke sant? Sosialister elsker å stå med pekefingeren og skjelle og fortelle andre mennesker hvordan de bør leve. Hvis disse andre svarer "fuck off", blir de rammet med økonimiske sanksjoner, overvåkning og andre former for kontroll ved neste korsvei. Undertegnede er individualist. Det finnes ikke noe ondere enn å styre andre mennesker med tvang, bare fordi disse har en annen livsstil som man selv ikke identifierer seg med. Å predike at mangfold er et gode, samtidig som man tvinger alle inn på et A4-ark er hykleri og dobbeltmoral. Klimaforskningen er et sosialistisk verktøy. Når intet annet nytter bruker man dommedagsprofetier for å stagge kapitalkrefter og privat forbruk.

@Bjarne Det ville være virkelig bra. Takk for informasjon! @Geb Denne med 1 km-grensen har jeg hørt om Spitlerstulen, men jeg er ikke 100 % sikkert. @Nina Takk. Tanke er at vi ikke vil bære proviant for hver dag (12 eller 13 dager). Å ha middag eller frokost på hyttene høres bra ut og vi kan spare vekt, når vi overnatter bare 6 eller 7 natter avsides av hyttene. Resterende dagene overnatter vi ved hyttene. Telefonnummrene av de meste hyttene har jeg funnet i internett. Jeg skal forsøke å komme i kontakt via E-Mail eller Telefon i forhand. For planleggingen av proviant ville være det fint å vite snart om man kan slå opp teltet og om man kan spise middag der. Ellers ville vi planlegge turen mer i Vest-Hardangervidda. Der er flere hytter hvor vi kunne fylle opp provianten. Hilsen Susanne

Retorikken min var under pari. Men poenget mitt står fremdeles: Hva har det å si at man kan vise til enkelttilfeller der flertallet av forskere har tatt feil? Så lenge de som oftest har rett er det eneste logiske for meg å anta at de har det også i dette tilfellet. Jeg stoler på at forskerne har rett angående avstanden til Sola, angående sort masse, angående mutasjonsrater, angående struktur på vannmolekylet og også angående årsaker til klimaendring; at de noen ganger har tatt feil spiller liten rolle. For å si det på en litt annen måte: Jeg har tiltro til de metodene som vitenskapen benytter seg av til å studere og predikere Universet. Disse metodene har vist seg å være fantastisk effektive. Det finnes ingen bedre metoder for å forstå den verden som omgir oss. Når resultater fra disse metodene er at klimaet er i endring og at dette, med konfidensintervall på mer enn 95%, delvis skyldes menneskelig aktivitet, så har jeg ingen grunn til ikke å tro at det er riktig. Når det gjelder ett av de konkrete eksemplene: Darwin var den første som kom med forsøk på å vitenskaplig forklare forskjeller i biologisk mangfold. Teoriene som eksisterte forut var lite vitenskaplige, som oftest sterkt preget av religiøs dogmatikk. (Jeg er også litt usikker på om man ikke liksågodt kan forstå Einsteins teori som en ny, universell teori der Newtons fremdeles er presis nok for ikke-relativistiske forhold, og at Einsteins teori derfor ikke rev ned noe eksisterende men heller representerte noe helt nytt. Men nå er jeg langt utenfor eget felt, så dette blir synsing) Trond Erik

Aalstad: Ja nå begynner det å bli rått. Skal komme tilbake med erfaringer hvis jeg kjøper Propheten. Hvis pakkposen veier 75 gram så kan du spare enda litt til der. MLD har pakkposer i Spinntex.97 fra 5,6L/9gram til 42L/16gram og Spectralite.60 fra 5,6L/6gram til 42L/11gram. Aner ikke hva slags materialer det er snakk om. Eller om det er vanntett og sterkt, men det er kanskje verdt et forsøk.

"På noen"? Vi snakker her om flertallet av eksperter innen akkurat det emnet som diskuteres. Det handler derfor om å stole på flertallet av de som har mulighet for å ha rett. Og det er den mest fornuftige strategien. Jeg snakket heller aldri om å "stole blindt". Dersom flertallet (som mener A) utgjør 51% og mindretallet (som mener 49% så hadde jeg ikke akkurat vært skråsikker og ikke hadde jeg vært villig til å vedde eller ofre noe for A heller. Jeg hadde vel neppe giddet å tro så mye én vei i det hele tatt, men vært bittelitt mer sikker på at A var riktig enn B og heller ventet til forskerne ble enige. Men dersom situasjonen er 90-10 så hadde jeg vært temmelig sikker på at A var riktig. Men ikke forvent linearitet i forsker-enighet og min tiltro til at flertallet har rett, og mange andre faktorer spiller inn i tillegg. Trond Erik

De kunne helt sikkert hatt et grunnlag, men som du ser av språket i artikkelen er de voldsomt farget. Når man kommer med dommedagsprofetier som ingen har noe reelt grunnlag for, ala "klimaet blir ulevelig" og samtidig driver politisk propaganda ala "gjør som politikerne sier", har de null troverdighet. Faktisk vitner artikkelen om amatørskap, og den er fremlagt på en useriøs måte. Det vitner om forskere som sikkert er gode i matte og til å lese, men som passer særdeles dårlig som kvasi-VG-journalister med politisk agenda. De driver primært politikk og sekundært forskning. Slik skal det selvsagt ikke være. Hvis disse er forfattere til IPCCs rapporter har jeg fått, om mulig, enda lavere tiltro til denne organisasjonen. Det handler 90% om politikk og 10% om vitenskap. Det hele er en farse.

Garmin colorado 300 kunne kanskje vært noe. http://kunde.uglandit.no/Kartbutikken/TradePoint/B2C/UI/Catalog/ItemView.aspx?key=89803 Den støtter 3Dkart for både sjø og land(?) er håndholdt, og like over prisklassen din. Test: http://www.villmarksliv.no/tester/friluftsutstyr/article216850.ece husk hvis du kjøper fra USA får du den mye billigere enn i norge med så lav dollarkurs som det er nå.

Hei på deg Lars, jeg leste innledningen og oppsummeringen din, og jeg håper å kunne leste resten om ikke så alt for lenge! (jeg er bekjennende kristen og friluftsmenneske). Ser at det er en stund siden du skrev oppgaven, men jeg vil likevel komme med noen bemerkninger jeg synes er artige i denne sammeheng. -Jan Rantrud poengterer i boken "Hva i all verden?" at verdens eldste yrke er gartner (i motsetning til hva de fleste tror..) -Bibelen forkynner at vi (menneskene) ble skapt til å passe på Jorden. Økoteologien eller hva du nå kaller den kommer som lyn fra klar himmel i vår frelses-fokuserte lutherske tradisjon, men den har mye for seg. Likevel er det frelsen og fortapelsen som er spørsmål nr. 1 i Bibelen. Slik "frelst av nåde" har fått omtrent alt (for mye) fokus hos oss tidligere, bør ikke økoteologien få alt fokus. Men hvis "frelst av nåde" fundamentet kunne gi liv til en rett forvaltning av Guds skaperverk så hadde det vært fantastisk. -Dette er også noe å tenke på inn i vårt friluftsliv. Naturen er ikke vår ressurs, men Guds hage som skal passes på. Forlat leirstedet slik at ingen ser du har vært der er derfor et Bibelsk motto. -Misjonsbefalingen i Markus (kap 16, vers 15, NB88 oversettelsen) sier "... og forkynn evangeliet for all skapningen!". Altså ikke bare til alle folkeslag. Det er verdt å merke seg. -Det står flere steder i Bibelen om enheten mellom forskjellige entiteter, f.eks. Faderen og Sønnen, menigheten og Kristus, de troende med hverandre, mann og kvinne i ekteskapet, etc. Videre er det Bibelens budskap at hele skaperverket også i dag opprettholdes ved Guds skapende kraft (som da nødvendigvis må gjennomsyre hele skaperverket). At Gud er allesteds nærværende er også en Bibelsk sannhet. Likevel ville jeg vært forsiktig med å tilnærme meg panteismen på noen som helst måte, da den ikke har sine røtter i Guds åpenbaring til menneskene (Bibelen). I stedet kan man bruke krefene på å finne ut hva Bibelen egentlig sier om Guds nærvær i denne verden. Det kan godt hende at det er noen overfladiske likhetstrekk med panteismen, men det burde ikke få noen til å tro at en syntese mellom de to er mulig. -Ang. naturen som erkjennelsesvei så er det noe Paulus diskuterer, i minst ett av brevene sine. På en måte sier han ellerede for ca. 2000 år siden det du siterer av Heyerdal. At verden, eller livet for den del, har fremgått av seg selv er ved nærmere ettertanke helt latterlig. -Kristne er blant de mest aktive når det gjelder å forfekte at mennesker ikke er dyr. Vi vil gjerne være noe spesielt. Likevel er det tindrende klart at vi er svært lik dyrene. Hva åndsevner angår (kunst etc.) så vet vi i dag fint lite om dyrenes åndsevner. At vi ikke kjenner til dem betyr ikke at de ikke er der! Bibelen forteller likevel at mennesket er i en særstilling (eneste skapningen skapt i Guds bilde), men særstillingen er kanskje ikke så ekstrem så vi vil ha den til. Perspektivet at "vi er dyr skapt til å passe på de andre dyrene, og resten av verden" gir et fint utgangspunkt for å forvalte skaperverket. Dette i motsetning til å leke farao som gjør seg selv til gud og utnytter medskapningene som slaver... ok. det får være nok for denne gangen. Kan bli morsomt å se hva slags reaksjoner folk kommer med...

Her er linken til skoene http://www.haglofs.se/prd/visaprod.asp?id=637&CatNr=480&CatNr2=&xCatNr=&nid=421〈=no&Q=&Str=&show=&ak=&iac=5739&EB=&nid2=534#prd

Turrapporter som denne er veldig berikende! Det er bare det at for min egen del har jeg inngått en slags "ikke fortell-avtale" med turkompisen hjemme når det dreier seg om andre typer turer. Det er helt i orden for meg. Trur ikke det hadde vært noe problem om jeg skrev om de uansett, men jeg forholder meg til "avtalen". Bare ikke Monsen lager film om turområder får de nok ligge relativt i fred. Særlig bildene av utsikten mot dalen som du sovna til og av Tøymvatnet som kommer til syne har brent seg fast! Litt av noen perler Jeg har fra tid til annen skjenket Visten-Lomsdalområdet en tanke, og interessen blir ikke mindre av dette. Gæærn må man være Egentlig er vi ikke gæærne, det er bare A4-menneskene som stempler oss som det, og dermed går de i samme slengen glipp av fantastiske opplevelser. Dem om det, vi som er såkalt gæærne har et betydelig rikere liv! Fortsatt god tursommer ja!

For min del var det alpint som tok knekken paa leddene - og klart....det er bedre aa dra paa tur med tungt utstyr enn aa ikke dra paa tur.

Hvis GPS-en henger slik eller ligger i lokket på sekken så er det marginal temperatur forskjell. På den turen jeg tok dette bildet var det stiv kuling, regn og 2 til 7 C og det var masse strøm igjen etter den 3 dagers turen. Hvis jeg er i kalde omgivelser bruker jeg ekstern antenne og har selve GPS-en inn på kroppen.

19 flått var ikke mye . Her er 2 reportasjer fra Bamble i Telemark, hvor det hender rett som det er at jeg tar meg en skogstur. Noen som slår dette i antall? http://www.ta.no/nyheter/article3673080.ece http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article2546764.ece

Er det noen som har, eller vet om noen som har, jaktkort til salgs? Jeg har nok kjøtt i fryseren, stort horn på veggen, et halvdårlig kne og er for tiden student, så bukkekort til meg blir som å slenge perler til svin. Kalvekort fungerer utmerket, men jeg er interessert i hva som helst bare det er ren som trives bedre på fjellet enn i skogen. Da jeg startet min karriere tidlig på 90-tallet hadde jeg aldri problem med å få jakt, men de siste årene har det blitt vanskelig. I år søkte jeg 7-8 steder uten å få noe. Tåpelige "Forelhogna-priser" er ikke interessant!

Hei Etter en flott fredagskveld/natt i telt ved Fagerlidalsvatna, starta vi lørdag formiddag på turen til Rognnebba. Fra teltplassen vada vi først elva mellom de to vatna (opp til knea sånn ca.), før turen gikk videre opp til Rognnebba fra vest. Flott turvær helt til vi hadde ca. en time igjen ned til teltet hvor vi skulle ligge til søndag. Vi hadde hørt og sett tordenvær i Snotaområdet siden vi starta nedturen i 3-tida, og siste timen ned hadde vi også regn og tordenvær. Likevel var vi uforberet på synet som møtte oss da vi kom ned i Fagerlidalen, se her: http://www.trollheimsporten.no/Default.asp?WCI=ViewNews&WCE=38531&DGI=16 Vi hadde ikke sjans til å komme oss over elva igjen, og hjemturen ble lang ned Fagerlidalen og til Vindøldalen der vi til slutt (takket være Statkraft) kom oss over elva og til bilen. Godt å komme hjem etter en tur som ble ganske mye lenger enn planlagt, men takket være ull- og regnklær samt nok niste resulterte turen kun i øm lårmuskulatur:) Viser bare hvor fort forholdene kan endre seg i fjellet, og spesielt hvor skumle fjellbekker kan være. haldis

Soleiebotntindene, 24.7.08 Etter vår (Erik og meg) 19-timers tur over Midtmaradalstindene dagen før, gjorde det godt med en god natt på Turtagrø med soving til åtte. Jeg tok det bevisst med ro, og hadde bestemt meg for en kosetur over Soleiebotntindene i dag. Jeg kjørte til vanlig startpunkt på parkeringsplassen ved bekken. Der sto det bare et par biler, overraskende ettersom jeg først kom i gang med turen så sent som kvart på ti på morgenen. Tydelig at flere har tatt livet med ro, ettersom været var helt strålende klart. Det var helt skyfritt, bekken klukket behagelig og alt lå til rette for en nydelig dag. Dagens turmål var også innen synsrekkevidde. Det må jeg innrømme at jeg har litt sansen for; kort anmarsj og retur. Ikke noe dikkedarer, bare rett inn i fjellet fra første steg. Dette skulle bli en riktig så fin dag, tenkte jeg. Jeg la i vei i et pent og pyntelig tempo. Ikke noe stress i dag, nei. Dessuten var beina passe gummistrikk etter gårsdagens etappe. Rutevalget her i begynnelsen er planke. Fjellet er synlig hele veien, og det er bare å gå nærmest rett på ryggen mot toppen. Jeg fulgte et par snøfelter oppover. Alltid gunstig med litt snøfelter å hvile beina i. Særlig nedoverbakke, naturligvis. Men oppover kan det også være greit, om snøen er av rette konsistens. I dag var den fin å gå på. I hvert fall stort sett. For på veien opp hadde moder natur laget en lumsk felle for meg. Mot slutten av et av de større snøfeltene tråkket jeg gjennom en smelterand inntil en kvass stein. Steinen var godt skjult under et tynt snølag, men steinen var kvass nok. Venstre leggen pådro seg et akkurat passe dypt hakk/kutt og blodet sildret. Hadde nok vært på sin plass med en snelle med litt hyssing og en nål der og da, for kuttet var dypt. Men, i kampen for toppene må man regne med litt svinn. Leggen ble dobbelt så stor, men plaget meg ikke nevneverdig. Derfor skrittet jeg videre lett til sinns. Etter en snau time begynte jeg på selve ryggen opp. Der traff jeg et par som akte seg nedover. Hun hadde fått nok av kombinasjonen bratt motbakke og løs grus, men han ville helt til topps. Etter litt intern utveksling av godord ble de enige om at hun tok frem nisten og solbrillene, mens han ble med meg til hovedtoppen. Bare hyggelig det. Så fikk jeg selskap opp motbakkene. For øvrig ikke mye å si om dem. Det går jevnt oppover, tråkket er tydelig, og det er umulig å gå feil i slikt vær. Ca kl 12 var vi toppen. Der ble det tid til matpakke, sjokolade og en del fotos. Utsikten fra Store Soleiebotntind er upåklagelig. Hurrungane tårner på alle kanter, men jeg må innrømme at jeg kikket ekstra mye i retning Kong Austanbotntind. For et lekkert fjell! Dessuten var jo veien videre mot Nordre Soleiebotntind interessant. Det skulle jo være dagens lille crux, med noen småutfordringer. Blir spennende å se nærmere på hva Nordre har å by på, ja. Etter en behagelig pause, begynte jeg på turen mot Nordre. Jeg hadde ikke gjort veldig mange forberedelser, men en ting hadde jeg fått med meg: ”Hold venstre”. Altså ligger løsningen på venstre siden! Akkurat hvor jeg skulle til venstre, hvor lenge eller hvor langt jeg skulle til venstre ante jeg ikke. Men det ordner seg sikkert. Etter hvert som jeg tuslet ut på ryggen mot Nordre ble det klart at å holde venstre var et godt tips. Høyre var nemlig rett ned. Altså et tips jeg skulle klart å regne ut selv. På veien ned til det dypeste skaret mellom Store og Nordre var utfordringen egentlig bare en bratt snøflanke. Ikke altfor fristende å sette utfor der, tenkte jeg. Ikke hadde jeg stegjern, ikke hadde jeg øks, og dersom konsistensen på snøen her i skyggen er bare isen, så raser jeg lukt ned i avgrunnen langt der nede. Altså traverserte jeg ca 20-25 høydemetere ned i siden før jeg forserte snøbakken på et smalt sted. Alle trinnene ble sparket dypt inn i snøen og jeg følte meg ganske trygg på at det skulle gå bra. Dermed nådde jeg skaret, og det var på tide med litt klyving. Før snøbakken hadde jeg studert selve topp-krona litt, og jeg plukket ut noe jeg mente måtte være det enkleste rutevalget. Litt ut til venstre (kanskje det var her tipset gjaldt?) og deretter oppover noen hyllegallerier opp til ryggen igjen. Vel oppe på ryggen burde det være henda i lomma til varden. Hvis ikke det var meningen at man skulle traversere helt rundt topp-krona ut mot Lauvnostinden og ta toppen fra den siden, da? Men nede i sida så jeg tre staute karer som var i ferd med å forsere høydemetere på vei opp mot skaret. De hadde gått over Lauvnostinden og skulle til Nordre, og hadde tatt peiling på skaret. Altså var hyllegalleriene mine alternativ numero uno. Det viste seg at hyllene var brede og fine, takene var mange og utfordringene små. Igjen hadde det vist seg at utfordringer på avstand løser seg glatt opp når man kommer innpå og får kikket litt nærmere på dem. Nordre Soleiebotntind ble nådd ca 40 minutter etter at jeg startet på traversen ut, og det inkluderte litt rekognosering og litt drikking. Returen ble gjort unna på ca 30 minutter. Og det inkluderer en liten pratepause med turlaget til Atomsilda og hans to kumpaner, Askogvoll og Odd Arne, samt en liten fotopause. Vel tilbake på Store var det liten vits i å sitte og henge. Ruta videre inkluderer de to sørtoppene. Her hadde jeg også plukket opp et lite tips; gå lengre ned enn du først har lyst til, samt gjør en slags sigdformet bue nede i sida for å finne beste rutevalg mot S1. Nedgangen er vardet. Jeg tuslet nedover med humøret på topp, stadig begeistret over det praktfulle været og alle de hyggelige menneskene jeg treffer på fjellet. Mens jeg ruslet i ura begynte jeg å spekulere i hvilket ord som best beskriver opplevelsene ved slike toppturer. ”Glede”? ”Begeistring”? Jeg husker ikke alle ordene som dukket opp, og jeg ble avbrutt av at vardene begynte og det var dags for bratt nedoverbakke. Vardene var spredd og selv om jeg fant selve nedfarten, rotet jeg brukbart nede i sida der. Det ble bratt, det ble vått og det ble løst. Det var aldri ”risikabelt”, men det var kanskje unødvendig klønete og keitete. Uansett kom jeg ned til snøen i skaret. Der traverserte jeg ca 20 høydemetere opp, før jeg fant en brukbar landingsplass i ryggen til S1. Her ble det morsom klyving opp igjen til toppen. Jeg tenkte med meg selv at jeg umulig kan ha funnet gunstigste vei her, men det var nå greit lell. Traversen mot S2 var en helt grei transportetappe. Et skar eller to og kanskje en hammer, men alle småutfordringer ble enkelt omgått 10-15 meter mot høyre. Her må parolen være ”trekk mot Kong Austanbotntind”. Det må være en grei leveregel. På vei mot S2 traff jeg et nytt turlag. Her var det fire damer på tur med en kar. Jeg mistenker at karen var turleder eller guide og at damene var en fjellvant gjeng med venninner som hadde lyst til å gå runden med Soleiebotntinder uten å gå hovedveien. De gikk derfor opp Berdalsbreen og startet med S2, og hadde planer om å avslutte med Nordre og Lauvnostinden. Og det er jo et artig rutevalg! Returen til Store ble lagt der hovedfartsåren går. Det var helt klart lettere å finne hovedveien når jeg gikk andre veien. Det viste seg at jeg hadde gått litt for langt ned i snøbakken og gjort en for stor sigdformet bevegelse. Anyways; årna sæ lell. Gadd ikke legge returen oppom Store igjen. Gikk heller en liten runde i sørsida på toppen der jeg holdt høyden til jeg var tilbake på hovedruta ned igjen. Deretter var det bare å sleppe seg ned bakkene tilbake mot bilen. Trikset er å utnytte alle snøbakkene som finnes. Dermed skånes knær og andre utsatte kroppsdeler. Ikke tråkka jeg gjennom snøen på vei ned heller. Dermed slapp jeg unna med bare noen småsår i tillegg til ”The great big leg-buster” som hadde medført at jeg nå hadde koagulert blod i svære klumper på hele leggen. Litt ergerlig, men samtidig måtte jeg innrømme at det jo var en smule macho. Men leggen ble vasket sammen med resten av kroppen i et forfriskende bad i bekken ved bilen. I løpet av de seks timer og femti som jeg hadde benyttet på turen, var det rukket å bli en hel haug med biler parkert, både på plassen og oppover veien på begge sider. Alt i alt en praktfull dag, fire nye topper i bagasjen, og en opplevelse rikere. Men jeg ble ikke noe klokere på det ene ordet som definerer opplevelsen ved fjellturer. Det må jeg tenke mer på ved neste anledning…

Jeg anskaffet meg en Coleman 442 for snart 15 år siden. Har brukt den flittig under de fleste forhold. Fra fine sommerdager, til fuktig vær, sprengkulde og forholdsvis høyt til fjells. Aldri hatt noen problemer med den. Ikke engang skiftet pakninger! Jeg har stort sett hele tiden kjørt den på vanlig 95 blyfri. Den har fungert ypperlig til både matlaging og oppvarming. Kjekt å ha noe som er kjapt og enkelt å få fyr på når du skal opp og ut av soveposen når det er 30 kalde. Men jeg pleier å sette den utenfor når jeg slukker den. Den gir som nevnt fra seg en del os ved slukking. Jeg har ikke noen problemer med å anbefale Coleman. Den er enklere i bruk enn vanlig primus og systemet med brenner og tank integrert er veldig praktisk. Tanken holder lenge nok. Bensin er farligere enn parafin, men følger man sikkerhetsreglene og når rutinene rundt dette er innøvd, så foretrekker jeg klart Coleman framfor spesielt parafinbrennere.

Innerdalen Litt før sju, mens sola ennå lå i skjul bak Renndalskammen, var jeg på tur oppover Innerdalen. Nede i dalsidene var det grønt og frodig, og videre opp mot Giklingdalen passerte stien flere gamle setertufter. Innerdalstårnet, 1454 moh Ved varden som markerer inngangen til Giklingdalen, tar bjørkeskogen slutt. Skarfjellet og Trolla virker, om mulig, enda mer imponerende herifra enn lenger ned i Innerdalen. Fra varden er det en kort tur til stidelet ved Storvatnet. Mens én sti følger vannkanten, stiger den andre bratt opp til venstre mot det trange skaret mellom Innerdalstårnet og Tårnfjellet. Litt over halvveis i denne lia passerer stien en bekk, og jeg benyttet denne anledningen til å drikke meg utørst og fylle vannflaskene. Det skulle bli det siste jeg så til vann på en stund. Vel oppe i Skaret begynner moroa. Det siste stykket mot Innerdalstårnet byr på lett klyving og klatring. Fjellveggen kan virke bratt, men den er delt opp i dype og tydelige terrasser. Noen har satt opp varder for å vise vei oppover, men så lenge sikten er god, behøver man ikke bry seg om dem. Jeg tok først litt ut til venstre og fulgte deretter terrassesystemet trinn for trinn. I den sørvendte helningen varmet fjellet mot håndflatene, og det var bare å nyte hver meter til toppen av Tårnet (09:00) og ned til skaret igjen. Tårnfjellet, 1521 moh Tilbake i skaret møtte jeg et hyggelig par som var på tur for å prøve ei klatrerute opp mot Tårnet. Jeg småsnakket litt med dem, stappet i meg noen brødskiver og studerte nordveggen av Tårnfjellet. Der oppe hadde jeg ikke vært før. Fjellsiden lå fortsatt i skyggen, og her nedenfra virket den mørk, sleip og truende. Etter en del fundering bestemte jeg meg for å prøve ei rute ganske langt ut mot venstre side, ut mot Innerdalen i øst altså. På avstand kan dette rutevalget virke litt utsatt, men jeg ville heller ha det luftig og tørt enn å rutsje ned de fuktige og mosekledde partiene lenger til høyre i nordveggen. Jo lenger opp jeg kom i fjellveggen, jo mer forbauset ble jeg over hvor lett det hele løste seg opp. Siktemerkene mine i det bratteste partiet var en flat steinhylle som stakk markant ut fra fjellveggen og en pinakkel, nærmest en naturlig varde, litt lenger opp. Begge disse postene bød på morsom småklatring idet jeg omgikk dem på venstre side, og etter at de var unnagjort, ble terrenget betydelig flatere. Jeg kom til noen mosekledte berghyller. Selv om det hadde vært tørt i flere dager nå, hadde mosen holdt på vannet som en svamp. Mosen fløyt oppå fjellet og glei hit og dit ved hver minste bevegelse. Hadde jeg støtt på denne vegetasjonen i selve bratthenget, ville det ha vært atskillig verre. Slik det var nå, kunne jeg kare meg oppover i måtelig stil, til dels på alle fire, for kort tid deretter å slippe ut et jubelrop ved synet av snøfonna oppe på topplatået. Mens noen fjelltopper er fascinerende spisse, er Tårnfjellet utrolig flatt. Under istiden må breene i dalen ha gjort en solid jobb med å slipe til denne ovale og vidstrakte flaten. I et landskap med tårn og tinder på alle kanter, og nye klatrepartier i vente, var det riktig koselig på oppe på dette hellebelagte taket. Jeg tok meg god tid over høyfjellssletta. Sola varmet godt, og det var ingen hast med å nå fram til toppvarden helt i sørenden av platået (11:00). Såtbakkollen, 1840 moh Fra toppen av Tårnfjellet strekker det seg en noe lavere fjellrygg i en bue mot Såtbakkollen, to kilometer lenger sør og 300 meter høyere opp. I Trollheimen er det bare Store Trolla (1850), på motsatt side av Giklingdalen, som rager høyere. Ifølge Statens kartverk heter Såtbakkollen egentlig Tåga. Dem om det. Med noen småhopp og litt enkel klyving kom jeg greit ned på fjellryggen. Ganske tidlig på ryggen møter man en kul, 50 meter høy mot nord, 25 mot sør. Artig å klyve over den. Det vanskeligste punktet langs ryggen var en fjellhammer like før oppstigningen mot Såtbakkollen. Denne hammeren kunne vel være 25 meter +/-. Klatreføreren for Innerdalen opplyser at det skal være mulig å omgå dette punktet. Det må i så fall være mot Giklingdalssida, for over mot Innerdalen gikk det et bratt stup mot en bre i dalbotnen. Selve hammeren vurderes i klatreføreren til grad 3. Fjellet var godt og varmt, og jeg kom meg raskt opp de første høydemeterne. Først helt mot slutten støtte jeg på et litt luftig parti med noe vertikal klatring. Dette partiet var imidlertid bare på noen få meter, og det var flere gode tak underveis. Fra hammeren og opp mot Såtbakkollen begynte ryggen å smalne av samtidig som den ble brattere enn før. Imidlertid var det ingen egentlige klatreutfordringer her, og jeg kunne gå og klyve ganske greit opp til topplatået. Idet jeg nærmet meg toppen (12:20), fikk jeg øye på en rekke avlange steiner som raget opp i lufta rundt toppvarden. Såtbakkollen var visst det rene Stonhenge. Noen har tydeligvis funnet mening i å sette de avlange steinhellene, som ligger strødd over hele kollen, opp på høykant. Kan dette være sporene etter en hittil hemmeligholdt religiøs sekt? Navarnebba, 1662 moh Ryggen videre mot Såtbakkollen 1774, et stykke lenger sør, er lett å gå. Mens jeg gikk bortover her, vandret blikket stadig i retning av Navarnebba. Selv om jeg hadde gått noen timer nå, var ikke klokka mer enn midt på dagen, og det burde da la seg gjøre å komme seg en tur dit opp også? Det eneste problemet med denne, ellers så utmerkede planen, var at den slake lia oppover Såtbakkollen gikk over i bratte stup mot Navardalen i nord. Et stykke lenger ut på ryggen begynte tingene imidlertid å se lysere ut, og jeg kunne begynne på nedstigningen uten alt for store problemer. Denne ruta ned fra Såtbakkollen mot Navardalen, som forsåvidt også er en mulig rute opp, har jeg ikke sett beskrevet før. Det var derfor med en viss spenning jeg begynte å jobbe meg ned brattlia, men det var overraskende enkelt å komme seg fram, og ganske snart (13:40) stod jeg i et dalføre på rundt 1350 meter. Fra dette punktet kunne jeg ha gått inn i Tverrådalen, litt lenger sør, for så å følge en av topprutene som klatreføreren anbefaler. Når jeg først stod her, var det imidlertid mye mer fristende å forsøke en mer direkte linje opp mot toppen. Stigningen var ikke på mer enn 300 meter, men jeg begynte å kjenne det i beina nå etter all klyvingen tidligere på dagen. Ruta jeg gikk mot toppen var veldig fin. Litt klyving de siste 20-30 meterne, men bare av det morsomme slaget. Terrenget ble litt mer blokklendt helt øverst, og jeg lurte et øyeblikk på om noen av steinene kunne løsne og falle over meg. Akkurat da den tanken for gjennom hodet, skvatt det opp ei fjellrype 20 cm fra høyrehånda, så jeg var nær ved å slippe det ellers så gode taket i kampesteinene. Toppen av Navarnebba (14:20) var kanskje det flotteste ved hele denne turen. Ikke minst fikk jeg et fantastisk utsyn herfra tilbake mot Såtbakkollen. Planen nå var å balansere videre bortover eggen til toppunktet på 1560 meter eller noe sånt lengst nordøst. Det jeg hadde trodd var en sammenhengende ryggtravers, viste seg imidlertid å være brutt opp på tvers av en rekke kløfter. Ingen vanskeligheter ut over grad 2, men mye klyving opp og ned. Om noen der ute samler Trollheimstopper med primærfaktor +5, må Navarnebba være et sant funn. Jeg for min del ønsket imidlertid å rekke middagen på Renndølsetra, og jeg fulgte derfor ikke denne ryggen like slavisk som tidligere på dagen. Noen steder var det, etter mitt skjønn, raskest å søke seg noen få meter til høyre ned i fjellsiden. Tverrådalen Fra den siste toppen av Navarnebba, som er godt synlig i hele Innerdalen, begynte jeg å jobbe meg ned mot Tverrådalen i sørøst. Landskapet i denne dalen veksler mellom idylliske gressletter og brutal steinur. Det ligger et vann her som bare forsvinner ned i ura før det plutselig dukker opp som et utspring (16:15) en km lenger ned. Jeg var takknemmelig for dette utspringet. Ettersom jeg hadde glemt igjen drikkeflaska i dalsøkket på den andre sida av Navarnebba, hadde jeg nemlig gått uten drikke noen timer nå. Stien videre ned mot Innerdalen er ikke spesielt godt synlig, og jeg rotet bort litt tid før jeg kom meg ned på turstien fra Storlidalen. Herfra var bare å gi full gass for å rekke et bad i fossen før rømmegrøten på Renndølsetra. Etter elleve og en halv timer på tur var det deilig å slippe seg ned i det iskalde vannet. GPS-klokka var slått på bare deler av turen, men jeg kan vel ha gått 23 km, og jeg vil anta at den samlede stigningen ble på 2350 meter. Jeg har drømt om denne turen i mange år nå. Endelig fant jeg den rette dagen til å gjennomføre den. Og for en dag!

M-98 er jo HVofficerers festantrekk. Feltbuksa er grønn, ihvertfall i vår avdeling. Har ennu ikke skjønt hva man skal med permuniformen (M98) Feltbukse, natogenser og sambandssko gjør susen for innetjeneste.

Forholdene kan sikkert variere litt fra år til år. I Rana og Hemnes finnes det en viss tradisjon for å krysse breen uten sikring. Sommeren 2006 ga en antydning om at denne tradisjonen kanskje bør revurderes: http://www.adressa.no/nyheter/innenriks/article697905.ece http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article1417440.ece Fint hvis du kan gi en tilbakemelding på breforholdene nå i år.

Det er kanskje litt mindre vanskelig å fatte dersom man tenker seg at selve tiden og rommet oppsto ved Big Bang (BB). Da blir det galt å snakke om hva som var før BB, galt å snakke om hvor det kom fra, etc. BB var starten på alt. Det kom ikke fra noe, det har vært der hele tiden. For øvrig er ikke vi mennesker selektert frem for nødvendigvis å kunne vri hodet om kosmologi-problemer (jeg er i hvert fall ikke!), vi er evolvert for å kunne behandle mer jordiske størrelser, dimensjoner og problemstillinger, og det er kanskje derfor helt som forventet at vi sliter med å forstå de mest avanserte delene av astrofysikken og kvantefysikken. Akkurat denne erkjennelsen burde en del teister (ja, det er ingen grunn til å behandle kristne annerledes enn andre gudstroende) ta til seg når de heller omfavner guddommelig skapelse (akkurat som om dét forklarer noe som helst!) framfor å innrømme at dette er utenfor egen mental rekkevidde. Mangel på forståelse er aldri en akseptabel unnskyldning for å dikte opp guddommelige eventyr. Trond Erik

Dersom vi har som premiss at tiden og rommet startet ved BB blir det faktisk tullete å diskutere hva som var før BB eller hvor energien/massen kom fra . Det burde uansett være spennende nok å sette seg inn i det som skjedde i tiden under og etter BB til at man ikke faller for fristelsen om å snakke om ting som per premiss ikke eksisterte. Kosmologi er vanskelig nok, ingen grunn til å komplisere det unødig. De neste avsnittene i innlegget ditt handler om post-BB, altså etter BB, altså hendelser i tid og rom. Og dét er selvsagt mye mer interessant enn tåkeprat om hendelser utenfor tid og rom. Trond Erik

At du setter som premiss at tid, rom og materie startet ved The BB, er forsåvidt greit nok, det er jo nettopp det kosmologien handler om, og ikke noe om det som evt. fantes før smellet. Jeg synes det allikevel er interessant å filosofere litt rundt hva som evt. skapte uratomet og hva som evt. fantes før The BB. Kosmologien er jo interessant nok, ingen tvil om det, men en gang i fremtiden vil menneske og vitenskapen gå et skritt lenger og søke svar på opprinnelsen til det hele. At uratomet oppstod av ingenting har jeg ingen tro på, selv om hverken tid eller rom fantes før denne hendelsen/fenomenet BB. _______________________________ Rune.