Søk i nettsamfunnet

Har hatt sekken i 3 år og synes i det siste at uansett hvor høyt jeg fester hoftebeltet er det noe som siger ned og så si hviler på rævva mi. Har vært fornøyd med den før og vet ikke om den alltid har vært sånn eller jeg bare har blitt mere kresen. Skal uansett bytte den ut snart men må bruke den litt til. Merka rundt rødt på bildet der jeg føler den siger ned og presser på rævva. Det gjør det endel mere slitsomt og gå. Nederste på hoftebeltet er på høyde med det øverste på hoftekammen og allikevel får jeg følelsen av at det er noe som siger ned bak. Flere som har opplevd det? Er den rett og slett utslitt?

Hei. Har vært uheldig å fått et hull i gamarsjen på mine skisko. Tips til firma eller metoder for å reparere dette hadde jeg satt stor pris på. Crispi selv utfører ikke reparasjon dessverre. Bør helst bli så tett som mulig etterpå da gamarsjen er vel den som holder vann borte. Mvh Tom-Erik Mathisen

I dag ble skiskoene mine ødelagt - Alfa skarvet gtx bc. Hadde et lite fall og den ene bøylen blei trukket ut av sålen !! Den andre bøylen er også løs! Bruker alle produsentene samme såleløsning som Alfa på bc-skisko eller finnes det noen bedre ? Det viser seg at bøylen bare er stukket inn i sålen, det er kun et lite hakk, ellers ingenting som holder den på plass om den blir løs. Dårlige greier synes jeg, stengene som holder bøylen i sålen burde hatt en liten knekk slik at den holdes på plass selv om den blir løs. Jeg hadde en strabasiøs retur på noen kilometer i løssnøen, 8-10 minus og kuling. Måtte surre skia fast til skoen med gaffatape, det holdt ei stund. Bra det ikke var noen lang fjelltur, det kunne blitt krise, spesilet om det hadde skjedd med begge skoene. Vurderer sterkt å gå tilbake til 75 mm systemet. Har noen tilsvarende opplevelser ?

Vurderer å overraske fadern med nye fjellski. Før i tiden var det kun utenfor løype som gjaldt, men nå er det i hovedaksak å gå i løype inn til ei hytte, og deretter ta noen turer i terrenget herfra. Har selv den forrige versjonen av Fischer-skien nevnt i overskriften, og det godt fornøyd med den. Dog skal det mye til før jeg klager på ei ski ettersom det er mye lettere å skylde på det selv. Men så er det Åsnes Gamme 54 som også ser meget pen ut. Prisen er relativt lik, og tenker å sette på BC Magnum binding ettersom den er noe kraftigere enn manuell-bindingen. Er det noen som har erfaring med noen av disse to modellene? Åsnes Gamme 54 BC eller Fischer Transnordic 66 Easyskin XLITE. Andre modeller er ikke aktuelle. Eller...oppdaget jo akkurat Åsnes Ousland også da ☺️

Tenker å kjøpe meg fjellski(muligen åsnes amundsen). Har fått meg meg det relativt nye bindingsystemet Xplore. Er det noen grunn til å velge bort dette nye systemet. Mitt bruk blir i hovedsak litt fjellvandring og pilketurer. Blir nok lite harde nedkjøringer. I tillegg ønsker jeg å bruke fjellskiskoa på turskøyter. Noen tips til bindingsystem jeg burde velge?

Pulk-for-tog. Hvorfor ikke. Som julegave hadde far spandert hotellweekend i Oslo og billett til eventyraften med foredrag av Børge Ousland og Erling Kagge. Årets vintereventyr var gitt. Her var det bare å spenne på seg ski og pulk på Dovrefjell og sette kursen sørover i retning hovedstaden. Det ble en tur full av opplevelser som bare norsk natur i januar kan varte opp med. Oppturer og nedturer. Kulde, baksing i bjørkeskog og pulkvelter. Mange pulkvelter. Noen av dem vakre og i solnedgang. Nattraid på Pellestova, tabber og feilvurderinger. Og den største skuffelsen av dem alle: en blokk med Melange. Her følger turapport fra 17 dager sørover på tur fra Hjerkinn på Dovrefjell til Jaren på Hadeland. Kart som viser ruta er vedlagt som pdf. Turen ble gjennomført 3-19 januar 2024. God lesing! Hilsen Haavard Haaskjold Dag 1: Hjerkinn Stasjon – Hagesæter En mann på snart 46 kan vel ikke lenger skylde på ungdommelig overmot. Overmot eller ikke, beslutningen om å ta snarveien langs sommerstien gjennom bjørkeskogen fra Hjerkinn stasjon mot Hagesæter var fremdeles like dårlig, og alene på tur var det ingen turkamerat til å påpeke denne åpenbare tabben. Bunnløs snø i bjørkeskog er jo tross alt kryptonitt for oss pulkfolk og fremdriften måtte bli deretter. Fem timer og to kilometer senere var E6 krysset og ikke lenger etter var teltet slått opp i lia like overfor Hagesæter. De andre passasjerene på toget fra Trondheim hadde nok for lengst ankommet Oslo S når jeg krøp ned i soveposen, men jeg kunne tross alt se frem til 17 dager foran meg på tur gjennom norsk januarvinter. #pulk-for-tog. Bilde 1: Løssnø og bjørkeskog fra Hjerkinn Stasjon. Dag 2: Hagesæter – Veslhjerkinnstjønnin (1246) En skikkelig kuldebølge lå over Midt- og Sør Norge denne første uken i Januar og det ga en frisk start på turen. Med mat og fuel for sytten dager i pulken og 300 høydemeter å forsere denne morgenen gikk det ikke fort oppover fra Hagesæter. Omsider over toppen fikk jeg besøk av to F35 jagere som øvet i luftrommet over. De kunne vise til vesentlig høyere forflytningsevne der de i en times tid gjennomførte akrobatikk over hodet på en enslig mann med pulk som neppe utgjorde det mest mobile bakkemålet for pilotene. Inne på platået hvor elva flater ut dreide jeg direkte østover mot Veslhjerkinnstjøninn (1246). Terrenget her inne var lettgått og jeg fant en fin teltplass ved det sørligste av de to små vannene. Det var kjølig med 35 minusgrader og litt trekk så det var godt å komme i teltet og fyre opp brenneren. I kulda hadde plastikk-koppen på termosen regelrett sprukket i løpet av dagen. På sånne kalde dager bruker jeg forøvrig å gå med MSR pumpa på innerlomma sånn at pakningene ikke blir for kalde for å være sikker på at det går raskt å få brenneren i gang når teltet er kommet opp. Tiden i teltet med primus er skikkelig kvalitetstid så jeg bruker å ta med litt godt med fuel sånn at jeg kan unne meg litt kosefyring i teltet hver kveld. Få ting slår en kopp kakao til lyden av XGK når nordlyset danser over teltet før en kryper i soveposen. Bilde 2: Artig å få besøk av to jagerfly som gav en liten oppvisning i luftakrobatikk Dag 3: Veslhjerkinnstjønnin (1246) – Mesetermyre i Grimsdalen Nok en nydelig dag med høytrykk og herlig klarvær. Fremdeles skikkelig kaldt, og Folldal rapporterte om 42 minusgrader på radioen. Jeg fortsatte å holde høyden mens jeg gikk sørover på vestsiden av Mehøe og Pikhetta. Holdt godt overfor Barthuset opp mot Fallfosshøe for å holde trygg avstand til de bratte områdene rundt Fallfossen og Tverråe. Etter hvert begynte nedstigen mot Grimsdalen, noe som ble en aldri så liten komedie. Litt slurvete navigering gjorde at jeg bommet på traseen nedover bjørkeskogen og fikk en ny runde med noen timer baksing i løssnø mellom bjørketrær. Heldigvis skulle jeg nedover, så med litt hjelp fra tyngdekraften gikk slalomturen sakte men sikkert nedover bjørkelia med utallige pulkvelt der jeg dro pulken med håndmakt mellom bjørketrærne. Heldigvis uten tilskuere. Vel nede i Grimsdalen var klokka blitt 16 og det var på med hodelykta mens jeg fulgte jervesporene på grusveien nedover dalen under en helt magisk stjernehimmel. Når klokka ble 19 slo jeg leir i mørket like ved Mesetermyre. Bilde 3: Slalåmrenn gjennom bjørkeskogen ned mot Grimsdalen Dag 4: Mesetermyre i Grimsdalen – Nord av Ellandkollen Nok en god natt i posen. Til tross for at den begynner å bli noen år gammel holder den kraftige vinter-soveposen min godt på varmen (innerpose av dun, ytterpose av kunstfiber). Jeg har gjennom årene blitt vant til å bruke dampsperreplast i posen når jeg går turer tidlig på vinteren. Det kan sikkert diskuteres om det er nødvendig, men for en 17 dagers vintertur i januar med minimale muligheter for tørking synes jeg det greit å holde kontroll på fuktigheten og gjør som Børge Ousland skriver i Ekspedisjonshåndboka si. Apropos fuktighet så blir det jo også på solotur en god del kondens å skrape fra teltduken om morgenen. Heldigvis er det ikke så altfor lenge før is-skrapinga er unnagjort og duften av morgenkaffe siver gjennom teltet til den herlige lyden av brenneren. Turen gikk videre et stykke nedover Grimsdalen før jeg dreide mer sørover over myrene og vann (879) ved Grimse hvor jeg så fire reinsdyr og masse jervespor. Her måtte etterhvert elva som kommer ned fra Heverdalen krysses og det ble en liten tålmodighetsprøve. Elva var fremdeles mye åpen, og det var langt mellom snøbroene, samt et kronglete terreng rundt elveleiet. Alene på tur er jeg ekstra forsiktig når det kommer til denne type krysninger så jeg tok meg god tid til å lete etter et krysningspunkt. Videre oppover mot Døråldalen trakk jeg opp i høyden og gikk langs vestsiden av dalen siden terrenget nede langs elva som kom fra Dørålstjønin virket knudrete og kronglete. Jeg slo omsider leir et lite stykke nord av Ellandkollen. I løpet av disse første dagene røk begge langfellene mine. Det var selve gummien lengst fremme på fellene som røk tvers av mens jeg gikk. Mulig at det kan skyldes de kalde temperaturen, for jeg har brukt samme ski og feller på lange mange vinterturer tidligere uten trøbbel og fellene var helt uskadde når jeg startet turen. Uansett, litt improvisasjon måtte til og jeg fikk reparert dem i teltet på en måte som gjorde at de holdt resten av turen. En liten kime til bekymring var forbruket av AAA batterier som var urovekkende høyt. Antall timer med hodelykt måtte reduseres om dette skulle holde helt frem. Bilde 4: Reparasjon av langfeller i teltet Dag 5: Nord av Ellandkollen – Bergedalen Dagen startet som vanlig kl 05.00 sånn at jeg var klar til å gå 07.30. Det blir lyst først i halv-nitida så tidlig på året så den første timen går mens det gryr av dag. Jeg synes lyset er spesielt flott akkurat på denne tida når natt blir til dag. Kursen gikk oppover Dørålen, og jeg gikk via Øvre Dørålseter for å krysse bekken som kommer ned fra Stygghøin. Så tidlig på året var det ingen liv å se i hyttene og det var veldig snøfattig og steinete i området. Videre oppover Dørålen blir det trangere og det er relativt bratt ned til elva så det er få krysningspunkter. Vinterruta til DNT er jo ikke merket så tidlig på året, men på kartet krysser dem elva like sørvest for Pikjtønne hvor det er mulig å komme seg ned til elva. Elva var også her delvis åpen, men etter en times rekognosering i området fant jeg trygge snøbroer og kunne krysse trygt. Oppover moreneryggene som markerer inngangen til Bergedalen var det så snøfattig at skiene måtte av og turen fortsatte til fots noen timer i det mest steinete områdene. Stakkars fjellpulken 😊. Oppover Bergedalen ble terrenget isete med mange bratte skavler og skrenter, så når mørket kom for alvor slo jeg leir. Terrenget var såpass krevende at jeg ikke var komfortabel å fortsette alene her kun med hodelykt. Bilde 5a: Snøfattig i nordre del av Rondane, Her bilde tatt nederst i Bergedalen i retning mot Dørålen Bilde 5b: Magiske Rondane Dag 6: Bergedalen – Fremre Gjetarbue Vinden hadde tatt seg skikkelig opp i natt og det blåste friskt så jeg måtte en tur i løpet av natta for å justere barduner og fjerne litt snøfokk . Stappet plugger i ørene og sov greit resten av natta. Jeg ventet litt i teltet denne morgenen til vinden løyet litt og lyset kom. Det var uansett greit å ha ordentlig dagslys i dette området. Etter en drøy times marsj nådde jeg toppen av Bergedalen og dreide kursen nedover Rondvassdalen. Jeg var veldig spent på hvordan isforholdene var ved innløpet til Rondevatnet. Nedover Rondvassdalen var bekkene helt åpne så pulken fikk bade litt på veien nedover, men ikke verre enn at det gikk fint. Soveposen lå for øvrig pakket i en vanntett Ortlieb pose nede i pulken selv om jeg bruker Arctic Bedding. Jeg bruker å veksle litt mellom å ha soveposen i beddingen eller nede i pulken avhengig av terrenget jeg går i og været. I området hvor jeg hadde gått så langt på turen var det greit å ha posen i pulken for å holde tyngdepunktet lavt og minske mengden pulkvelt litte grann. I tillegg var det greit å ha soveposen i vanntett pose når jeg måtte over åpne elver og bekker. Heldigvis hadde kuldeperioden sikret at det var trygg is til å komme inn på selve Rondevatnet. I dette området hadde det snødd mye mer enn i Døråladen og Bergedalen. Når jeg passerte Rondvassbu var det snødekte fjell på alle kanter. Et mektig skue. Kursen fortsatte sørover godt oppe i høyden øst for Storula, mens jeg gradvis dreide østover mot Fremre Gjetarbu. Etter å ha krysset elva her fortsatte jeg litt opp i høyden hvor jeg slo opp teltet mens det blåste relativt bra. Fremdriften var fremdeles ikke all verden målt i kilometer, men markant lenger enn de foregående dagene. Første strekket fra Hjerkinn til Rondvassbu hadde vært ganske krevende og tatt tid. Nå som Rondane snart var passert lå det forhåpentligvis litt enklere terreng og ventet lenger sør. Bilde 6a: Nederst i Rondvassdalen mot Rondvatnet, mange åpne bekker Bilde 6b: Langs Rondvatnet Dag 7: Fremre Gjetarbue – Svartkampen (1099) I løpet av natten hadde vinden fortsatt å ta seg opp så jeg var nøye med å sikre utstyr når jeg pakket ned camp om morgenen. Kuling fra nordvest ifølge yr og det var skikkelig surt å gå oppover mot passet mellom Skjerrelfjellet (1502) og Steinbudalshøa (1387). Det blåste såpass at vinden ved flere anledninger tok tak og regletrett blåste pulken overende. Det fortsatte også å blåse godt etter hvert som jeg gled nedover østsiden av Steinbudalen også. Her var jeg nøye med å holde god høyde tett på Nørdre Eldåkampen for å unngå det knudrete terrenget som ventet lenger ned hvor elva Eldåa møter Djupbekken. Det blåste såpass denne dagen at matpausene ble gjennomført inne i vindsekken som ligger lett tilgjengelig i pulken. Kulden hadde sluppet taket og blitt erstattet av lavtrykk med mildere temperaturer og vind. Her sør for Rondane hadde det vært en snørik sesong så langt og etter hvert som jeg nærmet meg Eldåbu ble det mer og mer brøyting i bløt og tung snø. Teltet ble slått opp dyp snø like ved Svartkampen (1099). En god dag tross alt og fornøyd med at antall kilometer per dag sakte, men sikkert øker. Bilde 7: Nederst i Steinbuddalen høyt over Eldåa med utsikt mot Søre Eldåkampen (1224) Dag 8: Svartkampen (1099) – Flågamyrin Dagen startet med å brøyte spor videre vestover mot Svartåa i retning av Venabgygdfjellet i tung snø. Gleden var derfor stor når det dukket opp noen gamle skispor siste biten oppover mot Klopptjønna (1034). Dette var første tegn til andre skiløpere siden jeg forlot Hjerkinn for en ukes tid siden. Etter Klopptjønna forsatte jeg stigningen oppover mot Uksam hvor en ny gledelig overraskelse ventet – Skiløype! Her hadde det vært løypemaskin fra Spidsbergseter og kjørt spor helt ned til Rondevegen. Langfeller ble erstattet av kortfeller mens jeg spiste kilometer nedover mot Øygardssætrin. I løypa traff jeg et hyggelig par og det var artig å slå av en prat med andre mennesker for første gang siden Hjerkinn. Etter å ha krysset Rondvegen var det slutt på skiløypa og noen timer senere nådde jeg Dørfallet. Her fulgte jeg traseen til «Trollløypa». Selv om den ikke er kjørt så tidlig på året gjør det navigeringa enkel. Etter Dørfallet dreide jeg sørøst i retning av Flågåmyrin. I en blanding av bjørkeskog og myrterreng ble snøen stadig dypere og fremdriften sank tilsvarende. Siste timen frem mot camp bestod av utallige pulkvelt på paddeflatt terreng. Etter hvert som pulken graver seg ned i snøen legger den seg gradvis over på siden. En klassisk kilde for frustrasjon blant oss pulk-fundamentalister. Dagen ble avsluttet med en annen klassisk utfordring: «Fastfrosset støvel i BC binding». Jeg er for så vidt nøye med å jevnlig rense bindingen (BC Magnum) for is og snø og har fast rutine om å ta av skia i pausene for å rense binding med Leatherman som ligger i jakkelomma. Men i løpet av siste etappe i dypsnøen på Flågamyrin hadde det sneket seg inn så mye is at det ikke var sjans å få opp bindingen når jeg slo leir. Løsningen ble til slutt å få på campskoa og ta med ski med støvel inn teltet for opptining og med fjerning av is. Når sant skal sies så foretrekker jeg den enkle 75mm bindingen og har liksom aldri blitt helt venn med BC bindinger på vinterturene mine. Men, skiskoene jeg har med 75mm binding er dessverre ikke like gode og varme som de store alfa polarstøvlene mine med BC og jeg hater å fryse på beina 😉 Bilde 8: «Pulkvelt i Solnedgang» - Mye fotografert motiv over Flågamyrin Dag 9: Flågamyrin – Vest av Røytjønnet (974) Dagen startet som den forrige sluttet med hyppige pulkvelt, men etter hvert ble Flågamyrin tilbakelagt og lenger fremme ventet den øvre delen av elva Søråa. Elva var fryst og grei å krysse, selv om det var litt baksing opp de bratte sidene ut av elvefaret. Ruta dreide så nitti grader sørover og oppover søkket mellom Brentfjellet (1102) og Store Skinalia. Terrenget var greit og etter hvert nådde jeg vestsida av Kvannslåmyrin. Her ventet nok en hyggelig overraskelse med skispor. Kilometerne forsvant like fort som sjokoladebitene under pausene når jeg suste (?) ned skiløypa mot Øksendal på kortfeller. Noen timer senere var teltet slått ikke langt fra Røytjønnet (974) en liten mil sørøst av Øksendalen. Disse timene i teltet hver kveld er virkelig noe jeg setter pris på. Min egen lille boble med god varme fra primusen, litt radio eller musikk til snøsmeltinga og skriving i dagboka. Livet på tur er rett og slett herlig. Og enkelt, ikke minst. Bilde 9: Inne i boblen Dag 10: Vest av Røytjønnet (974) – Byrysvollen -(Goppollen) Etter en liten time i herlige skiløyper var det slutt på moroa. Traseen videre sørover mot Vetåbu hadde ingen gått så langt i vinter og «Trolløypa» som består av preppa skispor fra Lillehammer til Rondane kjøres ikke før senere på vinteren. Det betydde fire kilometer i bunnløs snø gjennom skog og myr. Eneste måte å komme frem på var å sette igjen pulken, tråkke spor 100-200 m for deretter å gå tilbake og hente pulken. Syv (!) timer tok det å tråkle seg frem disse fire kilometerne, mens tankene hentet frem minner fra bunnløs sukker-snø i Stabbursdalen i Finnmark noen år tidligere. Skikkelig dritt, men en form for mental trening er det jo. Det går tross alt fremover. Bare fryktelig sakte. Uansett, utpå ettermiddagen var jeg fremme ved Vetåbu. Det fristet lite å fortsette i samme tralten videre øst over Goppollmyrene og veien som går nedover fra Vetåbu vikket forlokkende. En god beslutning. En drøy time senere var 7km tilbakelagt på snøbrøytet vei uten å treffe en eneste bil før jeg nådde skiløypa som går øst-vest gjennom Byrusvollen. Her ble teltet slått opp så nært som overhodet mulig til løypa og nok en vel gjennomført dag ble feiret med Drytech Pasta Bolognese med kakao til dessert. Bilde 10: Brøytebil Dag 11: Byrysvollen (Goppollen) – Hafjell Dennis aka «The Flying Dutchman». Jeg gledet meg virkelig til å treffe Dennis den dagen. Han på nordlig kurs fra Lillehammer for å gå meg i møte. Jeg ble kjent med Dennis for noen år siden da vi krysset Grønland og vi har møtes jevnlig siden da. En herlig kar fra Nederland som deler fasinasjonen av det enkle liv med pulk og telt. Planen var å gå sammen siste strekket sørover og vi utvekslet stadig posisjonsmeldinger mens jeg suste (?) i skiløypene sørover mot Hafjell. Her dukket stadig flere skiløpere opp med skøyteski og pannebånd og beskjeden var tydelig. Her var det pulkfolket som har vikeplikt for skøytende skiløpere som skal rekke hjem til hytta for biff og rødvin så her var det bare å holde seg helt ytterst på skulderen av skiløypa. Gleden var derfor stor når jeg plutselig oppdaget enn artsfrende, et menneske med pulk og fjellski, komme gående imot meg midt i skiløypa. Det er flere av oss med pulk som har forvillet oss inn i dette habitatet av rumpetasker, raske briller og Swix effekter! Og enda bedre, det var jo Dennis. Gjensynsgleden var stor da vi omfavnet hverandre og gleden ble ikke mindre når Dennis høytidelig overrakte fire nye pakker med sårt trengte AAA batterier medbrakt fra Lillehammer. Med pulken full av batterier fant vi fort en teltplass så nært skiløypa vi kunne under lyset fra hodelykter med rykende ferske batterier. Bilde 11: Gjensynsglede når Dennis «The Flying Dutchman» blir med på siste del av turen Dag 12: Hafjell – Igletjernet I ly av mørket lusket vi oss forbi Swix-folkets høyborg – selve Pellestova. Med dempede hodelykter snek vi oss frem mot søppelcontainerne. Fristelsen om å avlaste vekten på pulken ble for stor. I et nøye planlagt raid ble tom realturmat-emballasje sortert og effektivt matet inn i containere før en eneste gjest på Pellestova hadde nytt sin første kopp Cortado til frokosten. Ivrig etter å komme oss avgårde fra åstedet satt vi full fart mot Lillehammer. Her manglet det ikke på bratte kneiker nedover og ikke lenge etter ga jeg ufrivillig min nederlandske venn en oppvisning av den klassiske fallteknikken «engelsk brems» Ansiktet ble plantet i snøen mens pulk og ski lagde en gordisk knute til stor glede for hyttefolket på Hafjelltoppen som fulgte ivrig med fra frokostbordet. Stoltheten var heldigvis det eneste som tok skade i fallet og vi kunne fortsette kursen videre mot Lillehammer og Birkebeiner skistadion. Forrige gang jeg var her var i Februar 1994 hvor jeg så ung Ole Einar Bjørndalen gå inn til 36 plass på 20km skiskyting. Tretti år senere var inngangspulsen lav når vi entret standplass for å innta lunch fra hver vår snackpose. Det ble ingen strafferunder og neste mål var Moelv. Her fulgte vi diverse gangveier, skogsveier og skiløyper som til sammen dannet et noenlunde sammenhengende nettverk av en trase i høydene på østsiden av Mjøsa. Etter en trivelig dag på ski fant vi en fin teltplass ikke langt fra Igletjernet nord for Brøttum. Bilde 12: Idyllisk (?) pause i boligområde i Lillehammer Dag 13: Igletjernet-Bråstad Kirke Kupert. Et enkelt ord som beskriver terrenget langs Mjøsas østside. I hvilken grad dette er rett eller gal side av Mjøsa skal dog forbli usagt. Uansett, en artig dag ble det, ikke minst takket være de hyggelige menneskene vi møtte på veien lang disse skogsveiene. Høydepunktet var å passere barnehagen ved Nordvang hvor skiløypa gikk rett gjennom selve barnehagen. Artig for to skiløpere med pulk å passere til stor jubel fra de lokale barna! Vel nede i Moelv var det på tide å krysse Mjøsa. Med D/S Skibladner trygt fortøyd for vinteren ble løsningen Moelv Taxi som fikk plass til både pulker og skiløpere. Over på andre siden av Mjøsa satt vi opp camp på et jorde ca 151 meter fra bebyggelsen ved Bråstad. To turgåere med refleks-vest og lommelykt stusset fælt på hvorfor det var kommet opp telt i nabolaget, mens jeg fortalte Dennis hvor heldig vi er her i Norge som har allemannsretten. Bilde 15: Utsikt fra Biskopåsen sørover mot Mjøsa. Moelv fremmet til venstre. Dag 14: Bråstad Kirke – Nord av Skumsjøen (432) En artig dag som startet med litt stigning oppover mot skistua overfor Gjøvik. Det var relativt kaldt med tretti minusgrader denne dagen og på vei nedover traff vi en hyggelig skiløper som inviterte oss inn på en kopp kaffe i kulden. Det viste seg å være en ivrig pulk-entusiast som vartet opp med krumkaker og kaffe mens praten satt løs. To timer senere var det på tide å komme seg videre og vi satt kursen mot Skumsjøen (432) hvor vi satt opp teltene våre side om side. Terrenget her på Toten bestod mye av opp-og-ned over koller langs skogsveier og skiløyper. Få av skiløypene var preparert så tidlig på året, men de dannet en noenlunde sammenhengende trase sørover som vi kunne følge mot Lygna. Bilde 14: Camp like nord for Skumsjøen Dag 15: Nord av Skumsjøen (432) - Lunnasæthermyra Yr varslet om et voldsomt snøfall på Østlandet denne natten og det slo til for fullt. Vi våknet til nedsnødde pulker og det som verre var, et fullstendig nedsnødd skispor. Det fortsatte å snø hele dagen og vi byttet jevnlig på å brøyte spor opp og ned koller på Toten. Den gode fremdriften fra dagen før var blitt erstatt av museskritt og når dagen var omme hadde vi ikke gjort unna mer enn en mil. Heldigvis lovet meteorologen at snøfallet skulle gi seg og vi kunne se frem til høytrykk og klarvær resten av turen. I boka «På ski over Grønland» beskriver Fridtjof Nansen hvordan de opplevde en voldsom «smørhunger» når de krysset innlandsisen i 1888. Nå var nok ikke denne hungeren etter smør like stor for en 46år gammel amanuensis på ski gjennom Toten som for en fremadstormende Dr. Nansen over innlandsisen på Grønland. Men jeg hadde uansett gledet meg til å fortære denne smørklumpen som Dennis hadde kjøpt for meg når vi passerte Kiwi Moelv dagen før. Skuffelsen var derfor stor når jeg innså hvilken tabbe det hadde vært å sende en stakkars nederlender alene inn på Kiwi for å handle uten påfølgende kvalitetskontroll. Tappert måtte jeg skjule skuffelsen når jeg satt tennene i 200gram Melange! Bilde 15a: Toten Bilde 15b: Skuffelsen - Melange Dag 16: Lunnasæthermyra – Lysingsmyra (vest av Einafjorden) Var det en drøm? Vi stod opp 05.30 og jeg kunne ikke vente med å kikke ut teltåpningen for å se bort til skiløypa. I løpet av natten var jeg sikker på at jeg hadde hørt den gjenkjennelige lyden fra «PistonBully» - Løypemaskina. Og der var det. Like bortenfor teltet. Ny-preppet skiløype. Etter frokosten rev vi av oss (lang)fellene og suste nedover åsen med kurs mot Eina. Etter hvert fulgte vi skinnene til den nedlagte Valdresbanen hvor det går skispor om vinteren. Vi diskuterte hvordan kurvatur og stigningsforhold på en jernbane er drømmeforhold for oss med pulk mens vi dampet av gårde sørøstover. Under lunch-pausen kom vi en prat med en særdeles hyggelig, og ikke minst sprek, 66-åring. Han var på treningstur til skiløpet han skulle gå senere i vinter. Nordenskioldsløpet fra Jokkmokk, visstnok verdens lengste skirenn på 220km hvor en må gå på 21timer for å få merket. Fremdeles 9 mil fra oslo, mente han at vi lett kunne burde kunne gå dit på en dag… Vi takket for tilliten, men påpekte høflig at med pulk, feller og fjellski var nok dette litt overkant av forventet dagsetappe, selv for Dennis The Flying Dutchman Det å prate med folk en møter underveis på tur er noe jeg setter stor pris. Samtidig er det også en gullgruve i form av å få tips og råd fra lokalkjente. Enten det er reindriftseiere i Finnmark eller treningsnarkomane på Toten så er jeg takknemlig for informasjonen de gir og deler. De forteller om koordinater til private koier på Gallokvidda eller enkleste vei sørover langs Einafjorden. Angående det sistnevnte så fikk vi her tips om det var veldig kurant å følge bilveien på vestsiden fra Eina noen kilometer ned til Sæthervika så slapp vi å gå på vannet hvor det var mye overvann nå. Veien var som lovet snødekt og lite trafikkert så det var et trygt og lurt tips. Fra Sæthervika fortsatte vi sørover inn i skogen og følgte skiløupa oppover fra Sønstebygrenda mens vi klatret oppover mot Strandhøgda hvor vi slo opp teltet på Lysningsmyra like nedenfor. Dag 17: Lysingsmyra (vest av Einafjorden) – Jaren - Oslo S. Siste dag på tur. Det er alltid en spesiell følelse å pakke ned camp siste dag når en vet at eventyret er over for denne gang. Det var fredag og vi hadde avtale om å møte min far i Oslo som hadde spandert helg med hotellovernatting og billetter til Eventyraften i julegave. Dagen startet med litt klatring oppover mot høgkorset (757) før vi kunne gli ned mot Lygna i ny-preppete skispor. Her var det norgescup i Langrenn og et yrende liv av skiløpere. På veikroa ved bensinstasjonen ble det full tank og vi tok oss rikelig tid til å nyte karbonadesmørbrød og lade opp mobiltelefoner. Turens siste etappe ble også den letteste der vi rant ned 400 høydemeter fra Lygna til Jaren ved Randsfjorden. Her var planen å hoppe på Gjøvikbanen. Nede i Jaren kom vi en prat med en dame som guidet oss hele veien gjennom sentrum ned til stasjonen og med hennes hjelp rakk vi akkurat frem til perrongen i det toget kom. Hun fortalte på veien at hun hadde flyktet fra krigen i Ukraina og bodde nå her på Hadeland. Hennes historie setter jo turen vår litt i perspektiv og minnet oss på hvor utrolig privilegerte og heldige vi er som kan dra på en slik skitur bare fordi vi har lyst. Apropos god hjelp, så var tog-personellet fra Vy på Gjøvikbanen også særdeles hjelpsomme der de hjalp oss med å demontere og løfte om bord pulker. «Selvfølgelig skal dere få være med oss. Vi hjelper dere, bare slapp av» var beskjeden fra en smilende konduktør. Nå ventet tog-for-pulk-for-tog. Vel fremme på Oslo S ventet sjarmøretappen til Hotel Opera. Dette må ha vært den tregeste 200meteren på hele turen, inkludert etappen over dypsnøen på vei til Vetåbu. Bunnløs sukker-snø, bjørkeskog og åpne elver var ingenting mot storbyens svingdører, rulletrapper og smale heiser 😉 Bilde 17a: Full tank på Lygna Bilde 17b: Siste etappe Bilde 17c: Ikke helt klart for storbylivet enda Haavard_rute.pdf

Da klinker jeg til med årets tråd om Hardangervidda,, Først litt "nice to know" om adkomst til Synken.. "NB: Grunnet et tidligere ras på veien til Synken som enda ikke er ryddet, er det uklart når veien åpnes og følgelig når faktisk oppstart for båten blir. Vi venter på tilbakemelding fra Vegvesenet og kommer med mer informasjon så fort som mulig." http://maarbu.dinstudio.no/text1_16.html

Hei, dere som har Gregory Deva sekken. Hvor høy er du og hvilken rygglengde har du? Hvilken størrelse på sekken? jeg er 165 høy og hvis jeg har målt riktig så er rygglengden ca 46. Men ryggen er litt svai, ikke rett som en strek om det har noe å si. Ser ut som jeg faller midt imellom to størrelser. Ingen butikker i nærheten for å prøve, så håper å bestille riktig på første forsøk. Men ser de fleste på min høyde har størrelse xs, og ifølge skjema burde jeg ha M. Synd det var litt stort sprik. Føler ikke at ryggen min er noe spesielt lang heller.

En lang tur i flott vær. Sol og blå himmel – og nesen kuldegrader. Det ble advart om is og glatte veiere, men utenfor hos meg ble det tidlig kjørbart. Likevel ble det til at jeg satset på en strandtur. Det er jo egentlig ikke skikkelig vinter, så det burde være mulig å finne en tur litt i høyden, men så var det dette med frost og is. Hjemmefra er det mulig å gå ganske mange turer i sjøkanten – lange og korte. Jeg hadde hatt en «hviledag» med bare styrketrening, og var i utgangspunktet klar for en lengre tur. Tidligere gikk jeg en tur fra Hellestøl og sørover til «Uglingene» og tilbake, og ble litt sur. Jeg burde ha gått helt til Reve havn. Selv om turen altså ble på 16 kilometer, så «burde» jeg har gått omtrent 22 kilometer. Det kunne passe å forsøke seg på den lange turen denne gangen. Jeg har jo gått de 22 kilometerne en gang før. En fordel med å gå i sjøkanten, er at det ikke krever en lang kjøretur. Vanligvis blir det omtrent en halv time å kjøre. Det gjelder både Gramstad, Sælandsskogen og Høgjæren. Til Hellestøl er det en mil og ti minutter. Det var folk på Hellestøl. Mange folk som vill surfe. Det var nærmest kø nede i sjøkanten, men selv midt i uka var det mange som også ville på tur. Det var ikke så underlig, med det flotte været. Nedover – bortover – stranden, som her er omtrent en kilometer, gikk jeg og tenkte på at det jeg planla – 22 kilometer på tur – ikke er noe alt for mange på min alder ønsker å gjøre. Det har blitt mange turer alene i det siste, og dette blir også en slik. Nå var jeg jo ikke helt alene, for det var folk på tur både nordover og sørover stranden. Borte ved elva, vardet ikke folk. Her kan det hende kongen står og fisker laks, men ikke denne dagen. Boresanden er tre kilometer og det er mulig å se helt til enden. Nå gikk jeg på innsiden halve vegen mot Reve havn, og hele veien tilbake. Det er enklere å gå på fast underlag enn i løs-sand. Lang og flat sandstrand er jo flott, men naturen under brinken mellom Borestranden og havnene er også skikkelig fin. Det er kjekt å gå i terrenget med havet skyllende inn rett utenfor. Det ble bare en kjapp pause ved Reve havn. Jeg startet på tilbaketuren omtrent med det samme. På turen mot havnen måtte jeg noen plasser hoppe over isflekker. I skyggen under brinken, hadde ikke sola kommet til og der var det fortsatt frost. Det nærmer seg vinter. På tilbakeveien gikk jeg forbi en kar med bildekk – på slep i et tau etter seg. Det gir antakelig god trening, men det er ikke noe for meg. Det tok meg nok så nøyaktig fire timer å gå frem og tilbake fra Hellestø til Reve havn. I det flotte været var det en kjekk tur. På slutten var det kveldslys og lange skygger. Det var helt greit å komme til bilen å skifte til tørre klær.

Hei, Prøver å velge mellom Fjellheimen 85 og Baltoro 85. Sparer en del kroner på førstnevnte. Er de sammenlignbare eller er baltoren i en klasse for seg? Jeg skal bære ca 20-24kg på starten av turene. Jeg har testet baltoroen i Large i butikk med vekt og den sitter bra. Har ikke mulighet til å prøve Fjellheimen før kjøp. Innspill tas i mot med takk:)

Mulighet for langhelg med en inneklemt fridag. Spørsmålet er, blir det for mye snø på dette tidspunktet? Er det eventuelt noen andre fine vårturer som kan vurderes?

Har i nærmere 30 år vært låst i et pliktløp i forhold til julefeiring (vi har for det meste vært vertene). Mye bra med det, men nå som jeg har muligheten lurer jeg på å feire julen i telt på fjellet. Er det sært eller ikke en helt fremmed tanke for flere, det å rømme fra mas og kjas og heller nyte en stille jul. Tenker å legge meg til i nærheten av Finse da jeg kan ta toget helt frem. Andre steder som er nært jernbanen?

Tur & Tøys tar en statusoppdatering på arktiskryssingen til Børge Ousland og Mike Horn. De har nå nådd nordpolen og fortsetter inn i kaldere tider. Hva prater de om? Hvordan er driften ute på isen? Hvordan er stemningen i teltet mon tro? Hvilke triks drar de ut av ermet? Hør også om den nye Åsnes Børge skien som er ute på markedet nå. View the full article

Aleksander og Lars samles for å løse nye verdensproblemer ispedd andre trivielle oppdateringer. Hvordan blir egentlig rumpa når en sykler Trondheim - Oslo på en velosiped? Og hva skjer når en stikker en flaggstang inn i fremhjulet? Og hva er det egentlig Børge Ousland og Mike Horn har lagt ut på i polhavet? Går det an å krysse Arktis på den tynne årsisen så tidlig i sesongen? Til slutt skjenker vi en tanke til Kjartan Bergsvåg, som langt inne i Sibirs villmark lastet ned tidenes dårligste practical joke av en podcast. View the full article

Evig puslespill her men skal forsøke å være så konkret som mulig. Jeg skal ASAP gå til innkjøp av ny sekk og holder på å sprekke av valgets kvaler. Sekken er til meg Sesong: i utgangspunktet ikke vinterturer, og heller ikke veldig dårlig vær Formål med tur: 1. Telting med barn (1-3 netter) på 7-10-13 år. Alle tre er gutter og kan bære litt. Har også tenkt å oppgradere deres nåværende småsekker til 30-50-70 liters junior sekker, kom gjerne med ekstra innspill her Da går vi relativt kort men jeg bærer på Trangia, syntetisk sovepose til meg selv (som er relativt stor selv i kompresjonspose) og Bergans Trollhetta 4 manns telt. Og mat selvsagt. 2. Fjellturer med barn: går lenger, sover på DNT hytter, trenger ikke telt og soveposer, men kanskje stormkjøkken og tarp 3. Fjellturer uten barn, går langt men bruker DNT hytter til soving Har fra før: Osprey 40 liters Valget står mellom: Gregory Deva og Osprey Aura, det store spørsmålet: 70 eller 80 liter? Please help! 😎💚

Hei! Jeg har nevnte Alfa BC A/P/S GTX M fjellskisko. Gått noen turer med de og de gir veldig lett gnagsår. Jeg får sjelden gnagsår, men av disse skoene. HVER gang. Har hørt rykter om at det er mulig å gjøre tiltak for å bedre gnagsårproblemet: Banke ut hælkappen eller lignende. Noen som har prøvd denne metoden? Har forsøkt sportstape, linersokk osv.. Ikke noe hjelper. Virker som det er hælkappen som er problemet... Lars

Hei, prøver å bestemmeg for min første tarp. Ser sydvang 15 er på tilbud nå, er denne grei? Veier et kg. VIl bruke det både som tilskudd til telt og noen ganger alene uten telt. Andre tarper i samme budsjettklasse som er bedre? Takk! https://www.fjellsport.no/sydvang-tarp-15-green.html?utm_source=prisguide_no&utm_medium=cpc

«Bussetsu ma ka han nya ha ra mi ta shin gyou / Kan ji zai bo sa gyou jin han nya ha ra mi ta ji / Shou ken go un kai kuu do issai ku yaku / Sha ri shi shiki fu i kuu kuu fu i shiki / Shiki soku ze kuu kuu soku ze shiki / Ju sou gyou shiki yaku bu nyo ze / Sha ri shi ze sho hou kuu sou / Fu shou fu metsu fu ku fu jou fu zou fu gen / Ze ko kuu juu mu shiki mu ju sou gyou shiki / Mu gen ni bi zesshin ni mu shiki shou kou mi soku hou / Mu gen kai nai shi mu i shiki kai / Mu mu myou yaku mu mu myou jin nai shi mu rou shi yaku mu rou shi jin / Mu ku juu metsu dou / Mu chi yaku mu toku i mu sho tokko / Bo dai satta e han nya ha ra mi ta ko / Shin mu ke ge mu ke ge ko / Mu u ku fu on ri issai ten dou mu sou kuu gyou ne han / San ze sho butsu e han nya ha ra mi ta ko / Toku a noku ta ra san myaku san bo dai / Ko chi han nya ha ra mi ta / Ze dai jin shu ze dai myou shu ze mu jou shu ze mu tou dou shu / No jo issai ku shin jitsu fu ko / Ko setsu han nya ha ra mi ta shu soku sesshu watsu / Gya tei gya tei ha ra gya tei ha ra sou gya tei bo ji so wa ka / Han nya shin gyou» På de nær 1300km jeg gikk på Shikoku har dette omtrent vært mantraet mitt. Ikke omtrent, det har vært mantraet mitt, jeg har resitert disse ordene, eller sutraen, rundt 180 ganger i løpet av turen min. Noen ganger alene, andre ganger i selskap med andre, og flere ganger i nærhet av større grupper som resiterer sutraen i rytme og flerstemt sang omtrent. I motsetning til dem så uttalte jeg sikkert ikke den korrekt, jeg snakker ikke japansk. En fellesnevner for mange av templene er trapper, mange. Her på veien opp til tempel #10, Kirihataji. Spol tilbake 47 dager og jeg befant meg i Tokushima, som er en av de større byene på Shikoku i Japan. Jeg har akkurat kommet tilbake fra Ryozenji, foran meg på sengen lå det en stråhatt (sugegasa), en hvit vest (hakui) (begge to med inskripsjoner på), en bok som kalles for en nokyocho, en stola (wagesa), en hvit bag (zudabukuro) og en bunke med navneslipper (osamefuda). Alt man trenger for å identifisere seg som en ohenro på Shikoku 88 Temples Pilgrimage, som er årsaken til at jeg befant meg der. Foran meg lå en gammel pilegrimsferd til 88 hellige steder, eller templer, på Shikoku. Ruten er litt under 1200km lang og strekker seg rundt hele øya, er sirkulær i den form at det er normen å returnere tilbake til det tempelet man startet pilegrimsferden fra. Man trenger ikke å starte fra tempel #1, Ryozenji, som jeg gjorde. Så kort fortalt, jeg hadde rundt 120 mil å gå, hvor jeg skulle besøke 88 templer underveis. På hvert tempel er det er foreskrevet rituale å følge, som innebærer å resitere nevnte sutra. To ganger. Vandrende over en rygg på vei til tempel #12, Shosanji, med solstråler som filtreres gjennom drivene skyer. Ryozenji er som nevnt det første tempelet jeg besøkte og som da ble startstedet for vandringen min. Været var flott. Etter å ha ankommet tempelet, gikk jeg igjennom tempel-ritualene (eller etter hvert rutinene), de er som følger: bukk en gang ved hovedporten til tempelet i retning hovedhallen (hondo); vask hendene og munnen i vaske-servantet, jeg kan nå ta på meg stolaen; ring en gang i klokketårnet for å melde om min ankomst; så resitere sutraene (det er flere enn den ovenfor) i hovedhallen (dette gjøres etter å ha tent på røkelse, ringt på nok en bjelle, plassert navneslippen min i en boks og gitt en donasjon); så gjentas forrige punkt i daishido-hallen; motta tempel-stempelet i nokyocho-boken. Når jeg forlater tempelet skal jeg igjen vende meg mot hovedhallen og bukke en gang. Høres det mye ut? Det går egentlig ganske så greit etter hvert, øvelse gjør mester, men språkdelen av det tar lengre tid. Noen ord om nokyocho-boken, denne fungerer som et bevis på at du har vært på et tempel og vist din respekt til Buddha og Kobo Daishi der. For hvert tempel får du et stempel og en kalliografi i nokyocho-boken, kalliografien blir skrevet for hånd. Når man har gjennomført pilegrimsvandringen har man da en unik suvenir fra turen. Bestigning av Mount Benten, Japans laveste fjell i henhold til guideboken, 6moh. Den første dagen ga meg et godt bilde av hvordan ruten var, det er mye vandring langs vei eller på asfalt, innimellom brutt opp av lengre eller kortere turer på sti og mykt underlag. Jeg besøkte seks templer på veien, et godt grunnlag allerede i starten for å bli kjent med ritualene. På det sjette tempelet, Anrakuji, skulle jeg også overnatte. Shashingatake, okunoin eller den indre helligdommen til tempel #21, Tariyuji. På vei rundt Shikoku veksler ruten mellom å gå blant dyrket mark, gjennom skog, gjennom og forbi små landsbyer og større byer, langsmed kysten med utsikt over havet. Mye av vandringen er flat, men en titt på høydeprofilen til ruten og man får avkreftet at det ikke finnes stigning på den. For ruten tar også henroene opp over fjellene rundt øya, selv om det ikke er snakk om de høyeste fjellene. Det høyeste punktet på ruten er på rundt 960moh, Mt. Unpenji (også hvor tempel #66, Unpenji, befinner seg). Men det fjellene mangler av høyde, tar de igjen med bratthet. På sett og vis kan man kalle fjellene som ruten går igjennom for veldig bratte skoger. Og stiene kan være forræderiske, spesielt hvis det regner eller har regnet. På enkelte steder på kartet er det merket med ‘henro-korogashi’, som rett ut betyr henro faller ned. Pacific sunrise, fra Ozaki. Underveis på turen overnattet jeg på enkelte templer, både betalt overnatting (shukubo, som inkluderer middag og frokost, samt tilgang til tempelets badehus) og gratis overnatting (tsuyado, som bare er et tilgjengelig rom man kan bli nødt til å dele med andre henroer). For det meste overnattet jeg på såkalt minshuku og ryokan, lokale japanske hoteller hvor man sover på en futon i et sparsommelig rom med tatami-matter, med felles middag og frokost (noen ganger uten mat, noen ganger servert på rommet). Det ble og en del overnattinger på hoteller, små og store. Rundt omkring langs ruten finnes det også gratis overnatting for henroene, såkalt zenkonyado. Jeg overnattet i enkelte av disse, alt fra flotte rom med tilgjengelig dusj, toalett, aircondition og vaskemaskin, til rotete, skitne og støvete rom. Jeg møtte også en annen henro som hadde en zenkonyado hjemme hos seg. Jeg fikk beskjed om å ringe han når jeg var på enten tempel 68, 69, 70 eller 71. Jeg gjorde så og han kom og hentet meg, gratis overnatting og mat. Gjestfrihet. Mer om det senere. Mamushi viper, ikke gøy å tråkke 20cm unna denne rakkeren. På de 44 dagene jeg brukte på å gå rundt øya og besøke templene opplevde jeg mye, og fortelle om alt har jeg ikke tid til her. Jeg er nysgjerrig av natur og dette fører også til at jeg alltid går lengre enn tenkt. Dette førte også ofte til at jeg befant meg på stier som det virket som at det var ingen andre enn meg som gikk på. Tenk overgrodde stier fulle av edderkoppnett (med gufne neon-sprakende edderkopper i og) som jeg måtte kave meg gjennom (ruten går gjennom en god del tunneler, men som regel var det også en alternativ fjellrute til disse, som jeg da valgte å gå). Fra tempel #38, Kongofukuji. Det var alltid dagene som tok meg opp i fjellene jeg gledet meg mest til, den første kom på den tredje dagen. Da ledet henromichi meg opp i fjellene til tempel #12, Shosanji, på en rekke av bratte opp- og ned-stigninger før jeg var framme. Hardt arbeid, men vel verdt det. Dette skulle gjenta seg utover turen. Underveis klatret jeg også opp Mount Ishizuchi, det høyeste fjellet på den vestlige delen av Japan (1982moh). En tøff tur opp, som involverte flere seksjoner hvor jeg måtte bruke kjettinger for å komme opp, men det var ingen utsikt å få, over fjellet lå skyene tungt. Jeg fikk også gleden av å klatre opp på Japans laveste fjell, Mt. Benten, på hele 6 meter over havet. Det var slitsomt, ingen utsikt fra toppen, men jeg var stolt over bragden. En gruppe med henroer som resiterer sutraene i felleskap i tempel #39, Enkoji. Men ruten bød også på flotte strekninger langs kysten med utsikt over Stillehavet, jeg var også så heldig å få oppleve en aldeles nydelig soloppgang, pacific sunrise, en morgen (hvor solen ser ut som at den smelter i vannet). Jeg fikk gleden av å besøke Dogo Onsen, for de av dere som kjenner til Hayao Miyazaki og Studio Ghibli så er dette ett av badehusene som ble brukt som inspirasjonskilde for det i Spirited Away. Dogo Onsen, et av japansk eldste og mest historiske badehus, i Matsuyama. Jeg opplevde å tråkke farlig nær en mamushi viper, en meget giftig slange, det var ikke et artig øyeblikk, men jeg slapp unna med skrekken. En annen gang ble jeg faktisk bitt av en edderkopp og gikk resten av dagen nogenlunde nervøs, og vurderte flere ganger om jeg burde oppsøke lege. Helt til jeg om kvelden snakket med en japaner som sa at det ikke var giftige edderkopper på Shikoku. Jeg ble beroliget da. Nå etter å ettersøkt litt mer, er jeg ikke så sikker lenger…. Fra toppen av Mount Chikamiyama, etter å ha klatret opp i en tyfon. Imabari nedenfor, sett gjennom et øyeblikks vindu i regnskyene. Ikke alltid var motivasjonen like sterk. Etter litt over tre uker på vei havnet jeg i en lang periode med dårlig vær og så ikke solen igjen før etter ti dager. Det var først etterpå jeg fikk høre at det var en massiv tyfon som hadde feid inn over Japan når jeg var der (i alt var det tre tyfoner under turen). Jeg slapp unna den verste delen av den og skal være glad for det. I Osaka var det flere personer som mistet livet når den herjet, da de ble tatt av et jordskred forårsaket av tyfonen. Og jeg som klatret opp på toppen av lite fjell i den, sta og dum som jeg er, Mount Chikamiyama. To kvelder på rad sto jeg på rommet mitt med en kald øl i den ene hånden og hårføneren i den andre og tørket klærne og skoene mine. Torii for Ishizuchi Jinja Jojusja, på vei opp til toppen av Mount Ishizuchi. Det største problemet var ikke uventet kommunikasjon, men forekom seg ikke rundt det å sørge for det man trenger. Det gikk nogenlunde greit. Å kunne ta like stor del i det sosiale langs ruten var vanskeligere. Når jeg ikke kunne snakke japansk, og engelsk-kunnskapene til de jeg møtte ikke var de største, ble det ofte til at jeg ble litt utenfor. Mange brukte en oversettelses-app for å snakke, men oversettelsene der var innimellom rett ut komiske. Likevel, det gikk bra og en god del kunne jeg snakke med. Den siste biten av klatringen opp til toppen av Mount Ishizuchi, gikk opp denne bratte ryggen, dekket av skyer og kraftig vind. Å komme til et tempel var alltid bra. De fungerte nesten som lykkepiller noen ganger, og ga merkverdig nok en større mening med turen, selv om jeg ikke er religiøs av meg på noe som helst vis. Men alle innehar en viss ro og atmosfære som gjør noe med en på en tur som dette. Det er få templer av skikkelig størrelse man besøker (hvis man sammenligner med de store templene fra Kyoto o.l.), men alle hadde vært sitt lille særpreg. Av templene likte jeg aller best de som lå oppe i fjellene og inne i skogene. Yakuriji-tempelet som ligger nedenfor noen klipper. En liten ting til man bør nevne som er viktig for denne pilegrimsvandringen er settai. Dette er gjerne gaver eller hjelp fra lokalbefolkningen til henroene, og kan være alt fra små gaver som sjokolade til tilbud om å bli kjørt til neste tempel (eller et annet sted, som der man skal overnatte), og penger. Det er regnet som uhøflig å takke ned til settai. Det er ofte slike korte møter med lokalbefolkningen som betyr mest og. Så selv om språket innimellom var et problem, møtte jeg likevel på mange folk, som var snille, høflige, nysgjerrige og artige. Tilbake på tempel #1, Ryozenji, etter 44 dager rundt Shikoku. Det er så mye mer som kunne bli skrevet om denne turen, som med alle lange turer. Men detaljene får jeg spare til jeg legger dem ut på bloggen. Jeg ankom i alle fall Ryozenji igjen etter 44 dager, det var ganske rart å komme tilbake til tempelet jeg hadde begynt å gå fra for så ‘lenge’ siden. Da hadde jeg gått sammenhengende uten å hatt en eneste hel hviledag, så neste dag ble min første, tilbragt i Tokushima. Grytidlig neste morgen tok jeg fergen som gikk kl 03:00 til Wakayama og tog derfra til Kudoyama for å gå choisimichi til Koyasan, en eldgammel pilegrimsled opp til det hellige fjellet for Shingon-buddhismen. Det er vanlig å reise til Koyasan etter endt pilegrimsvandring for å vise sin siste respekt til Kobo Daishi som sies å sove i en evig meditasjon der. Å komme til Koyasan var for meg en blandet følelse, på den ene siden var det veldig flott der, men det var og veldig mye folk der (utrolig mange turister). Og en lang verden unna den stille kontemplasjonen jeg hadde følt i templene på Shikoku. Fra Koyasan, Danjo Garan. Jeg har laget en video som viser min nokyocho-bok: En video jeg tok opp fra tempel 38, Kongofukuji (husk lyd): For de som er interessert i å vite litt mer om denne turen, kan man besøke følgende lenker (og etterhvert bloggen min, som jeg jo som vanlig vil oppdatere etterhvert): http://www.shikokuhenrotrail.com/ https://followingthearrows.com/shikoku-88-temple-pilgrimage/ https://randomwire.com/japan/shikoku/ Dette var en helt annen opplevelse enn de jeg har vært på før.

Ikke verdens mest spennende DIY-prosjekt, kanskje? Men jeg har faktisk aldri skrudd fra hverandre en haspelsnelle og smurt den opp før, så ørlitettbittelitt spenning var det jo Og jeg syntes det hadde blitt litt mer lyd og "rasping" i snellen Siden haspelsnellen min er en Okuma (Ceymar 25 FD), kjøpte jeg et sett med grease og olje fra dem da Fjellsport hadde dette med 30% avslag - det er egentlig et kit (link) som Okuma har satt sammen fra andre produsenter (Cal's Grease og Corrosion X HD olje) og stemplet med sitt eget merkenavn. I tillegg kjøpte jeg "clutch-skiver" i CarbonTex fra ebay (link). Fant en youtube-video som viste hvordan smørejobben kunne gjøres på en Okuma Ceymar 65 FD: Det viste seg å være temmelig nær det jeg trengte Noen forskjeller var det jo ift min 25 FD, men ikke mye. Dersom du skal bytte "clutch-skiver" (langt fra nødvendig), er lurt å tre innpå de nye skivene mens spolen sitter på akslingen (den er ikke rund). En liten bummer for meg var at clutch-skivene hadde for litt stor ytre diameter, det ble ordnet med en neglesaks. Klippet av en brøkdels millimeter langs ytterkanten, før jeg ga de et godt lag med grease: En annen ting som jeg slet litt med var denne mutteren, som viset seg å være links-gjenget (motsatt dreieretning av normalt): Ellers gikk ting veldig greit Noen forskjeller, men ikke særlig store, fra videoen. Litt olje på lagrene, og noen klatter grease på tannhjulene. Og så var det på tide å skru ting sammen igjen - da er det superviktig at de røde prikkene på tannhjulene blir plassert ovenfor hverandre: Og joda, ting roterer fint etterpå : Dette er jo en rimelig snelle (kostet nok rundt 4-500 da brutter'n kjøpte den til meg som presang) og noen vil sikkert synes det er bortkastet tid å vedlikeholde den. Men jeg liker å skru på ting, og å få dem til å funke bedre og lengre - og utfra mengden av olje og grease jeg brukte på denne jobben, har jeg nok for opptil flere tiår fremover

Jeg skal kjøpe meg en stor ryggsekk og har derfor prøvd et par ulike sekker. Men den jeg er mest interessert i er Osprey Xena 85 liter, men jeg klarer ikke finne denne eller broren Xenith i butikkene i Hamar. Vil gjerne få prøvd denne sekken og ikke kjøpe uprøvd på nettet. Er det noen her på forumet som vet om det er noen butikk i Hamar eller omegn som fører disse? (DNT her i Hamar har kun de små Osprey sekkene).

Hei, Har tenkt meg å kjøpe Explorer G4 3-15g for fjellvann fisk (ørret) med sluk, spinner. Hva slag haspelsnelle anbefaler/ passer dere til den her type stang? Takk.

Hei. Driver og ser etter ny sekk enten osbery eller fjellreven ca +- 80 l Noken som veit kem som selger det i vestfold eller buskerud. Bur ca i Holmestrand hade vært greit og prøvd føre ein kjøper. Ser fjellsport har men der får ein ikje prøvd lenger på lageret.

Hva er egentlig forskjellen på årsmodellene 17/18 og 19/20 for Fischer E99? Kun farge og design?

Hei! Jeg har en Mammut Perform -7 fiberpose som veier ca. 1,5 kilo. Den er god og komfortabel, men jeg har lyst på en dunpose som veier mindre og kan komprimeres mer. Da er det en åpenbar kandidat, nemlig dunversjonen av den samme posen. Den veier ca. 1 kilo, og jeg regner med at den tar betydelig mindre plass i sekken enn fiberutgaven. Dunversjonen koster i skrivende stund 2199 kr hos XXL. Jeg er fornøyd med den sentrerte glidelåsen og den romslige passformen (jeg ligger mye på siden), men synes at pakkposene til Mammut er ganske dårlige når det gjelder kompresjonsmulighet. Dessuten synes jeg at Mammut har overdrevet litt når de har satt komforttemperaturen til -1 på fiberposen, og mistenker at det samme gjelder dunposen. Jeg leser mye bra om en annen pose: Mountain Hardwear Bishop Pass -9C. Den veier også ca. 1 kilo, men har oppgitt komforttemperatur på -4. Den koster imidlertid en tusing mer, i skrivende stund 3199 kr hos XXL. Er det noen som har erfaring med disse posene, og som kan komme med innspill? Eller er det noen som kan anbefale en annen sovepose isteden?

Hei! Skal kjøpe ny sekk til fjellturer sammen med min frøken. Det blir nok for det meste et par netter i telt med en del gåing. Jeg må bære alt utstyr til matlagning, telt, dobbelt Exped liggeunderlag osv, ellers gidder hun ikke bli med. Hun bærer sine egne klær og sovepose. Vurderer Osprey sekk gitt at den passer min rygg, men er usikker på 85 eller 100 liter. Forskjellen er 100 gram. Er redd 100 liter vil føles for stort og klønete å drasse på, men kanskje 85 blir for lite. Jeg er selv 185 cm og 92 kg Hva hadde dere valgt?