Søk i nettsamfunnet

Du (dere!) har gjort et imponerende stykke arbeid! Noen som vil forsøke seg på mitt bilde også? Det dekker den sørvestlige delen av alpene, bildet er tatt fra sentrum av Torino, Italia. http://folk.ntnu.no/anderfo/pics/2006-02-01-Torino-panorama/index.htm (velg en passelig versjon, avhengig av din netthastighet..)

Artig å se at så mange sære fjellfolk faktisk kommer ut av skapet og innrømmer at de ser på 71 grader nord. Jeg regner med at dere sitter å river dere i dunvesten fra 80-tallet, når dere ser den ene fargesprakende og overmoderne-kledde deltakeren med alt for dårlig kondis og feil tyngdepunkt på sekken, sliter seg opp en den ene fjellsiden etter den andre med GPS, eller var det SMS? 71 grader nord er alt for komersielt for dere, så det er bare å skru av eller skift kanal neste mandag. Skallbekledningen er produsert i Kina, masseprodusert til og med, undertøyet er hypermoderne og har masse farger, sekken har et håpløst drikkesystem med sugerør for enkelt inntak av veske og skiene er som to parkett-plater som hadde gitt en artig opplevelse hadde det ikke vært for at ingen av deltagerne kan stå på ski..... 71 grader nord har vært en suksess år etter år, den enste reality-serien som har overlevd. Hvorfor? Hvorfor har lille Bergans fra harry Hokksund mangedobblet sin omsetning de siste årene? Hvorfor går stadig flere "vanlige" nordmenn i fjellet, sommer som vinter? Er det ikke plass for vanlige nordmenn med vanlig kondis med hyppig feilnavigering i fjellet på og utenfor tv-skjermen? Er fjellet kun for dere sære gubber med ull innerst og bomull ytterst eller damer som aldri barberer seg under armene for å holde varmen i teltet på jostedalsbreen en natt i januar? 71 grader nord er super underholdning. 71 grader nord gir inspirasjon til turer, til nye opplevelser i et langstrakt land, til for mange å flytte nye grenser. 71 grader nord er også et spill med deltagere, kledd opp i det mest moderne av utstyr fra Ulvang, Bavac og Bergans, en komersiell genistrek. Et spill der ikke nødvendigvis den sterkeste vinner, men kanskje også den minste og den smarteste. Husk mandag klokken 20.00 folkens

Beklager å si det Tommy og Tigern, men du bommer i beskrivelsen din av forumets medlemmer. Ut fra utstyrstrådene finner du lite ull og bomull igjen, ei heller er Nils Faarlund meddebattant. Muligens tenker du på NTK, som mer konserverende organ. Og de fleste som er her på forumet går til vanlige tider på året, og bruker naturen mer som lekegrind. Og beskriver du beibene her på forumet som hårete aper - are you looking for trouble ? Det må allikevel være greit å mene noe om 71 GN uten at motspilleren må takles. 71 GN er enkelt og greit underholdning ! Det som har gjort det bedre enn andre reality program er litt mindre fokus på intriger, artige oppgaver og mye natur. Selvsagt blir det en vurderingssak for programskaperene hvilke endringer som skal gjøres fra år til år for å opprettholde interessen. I starten var det "generelt fritidsinteresserte folk iblandet noen uroelementer". Konseptet var nytt og tiltrekkende. Neste år var det flere av deltakerene som var opptatt av hår og sminke før de kom på tv-> flere med ønske om c-status. osv. Skal de nå satse på geek konsept (a'la Tufte), kun elitedeltakere eller en blanding av noe annet. Vi så jo hvordan det gikk med KjendisRobinson (Gjesp..). Og hva skal de fokusere på - spenninger mellom deltakere, når de er slitne/sure eller når de er blide. Ønsker vi å se ungdom med mot i brystet, survete deltakere som vil hjem igjen eller kveldsstunder rundt leirbålet med gitar og allsang. På sikt vil alle slike konsept miste sin interesse, det her er sikkert siste sprell. PS Det hadde nå allikevel vært artigt med lagkonkurranse mellom eliteutøvere fra forskjellige idrettsgreiner mot innbarka friluftsfolk

Vi er 2 stk som ønsker å krysse Grønland på ski mai 2007. Vi ønsker å få med oss noen flere slik at vi blir en større gruppe. Så har du lyst til å være med å planlegge og gjennomføre en skitur på 600 km på 22 dager fra øst til vest med 60 kg pulk er du velkommen til å ta kontakt. Vi er: en dame og en mann i slutten av 30 årene. Vi har regnet ut at selve turen vil koste 25.000 kr. Personlig utstyr/ mat kommer i tillegg.

Tungtrafikk har det aldri vært, og kommer neppe til å bli heller.. Overveldende respons på underskriftsaksjonen http://www.opdalingen.no/lokale_nyheter/article2371465.ece

Rossignol B3 er ein god allround ski som er like god i lausnø og fungerer godt i eit skianlegg. Dei er ikkje so veldig tunge og dei er ganske lettkjørte..Eg ville kjøpt G3s targa accent telemarkbindinger med "gåmodus" lette å gode bininger..Ca pris for ski og bindinger er rundt kr 8000(fullpris).Men det er muleg å få dei mykje billigere vis du bestiller dei fra utlandet..Gode å trygge internett sider her er:www telemark-pyrenees.com og www.sport-conrad.com..da har du ein god start på din telemarks karriere..god tur!

Noen som har erfaring med Lowe Alpin Contour 80+15L? Ser den er meget billig for DNT medlemmer, så jeg vurderer denne sterkt.

From Ragnar's translation (page 2 here) of the Gudbrandsdølen Dagningen reporting about the press conference of June 20: Random questions/remarks (I agree that with 20 policeofficers who have all been working on this case continuously ever since early last week, it's kind of crazy to post these questions here. For police will long have thought about all this themselves anyhow. But just bear with me please). 1. Lp scan # 2 says it's 17 km from Elveseter Hotel to Lom, Spiterstulen is even more to the south, so how long is the drive from Lom to Spiterstulen? 2. They arrived at 10 in the morning after he picked her up some 4 or 5 km outside Lom centre (i.e. about an hours walk). 3. So around what time could she have left Lom, and does this early start mean she spent the night there? Probably (I think). 4. Could she buy food that early? Did she (could she) buy food (to take along) at Spiterstulen (any time before she left on Sunday)? 5. When did she arrive in Lom, and did she ever pay a visit to the Tourist Office there? See its opening hours. 6. Susanne: what year of publication is that German version LP Travelguide? 7. The 3 scans indeed seem to cover all that's written about Jotunheimen. I cannot find any mention (warning) there about the season, and when huts and facilities open in Jotunheimen in general. Nothing about bridges f.e. too. Twice readers are advised to contact the Tourist Office in Lom for information about Jotunheimen National Park and for tips on "Wanderwege" i.e. hikingtrails. But it's possible that perhaps elsewhere in the more "general information" for hiking in Norway, the LP warns in respect of the season, huts and other facilities being closed / unavailable before certain dates, and so on. Does it? 8. What other sources besides her LP travelguide (what language? which edition?) did she consult in advance? Who advised her? She bought maps, so was she at the Tourist Office indeed in Lom? Was she (ever) told the season had not yet begun and she was an early foreign tourist there and wárned about the absence of certain facilities still? 9. Several of the lodges/huts can be booked in advance by e-mail. Did she? 10. Did she ask if there was a mountainguide available at Spiterstulen for that day (Sunday), to accompany her in a certain direction? (Maybe a Sunday isn't the best day to ask for a guide, that's possible). 11. Could she have a certain fascination or admiration for Ibsen, and/or his Peer Gynt? The LP guide highly recommends a hike over the "Besseggen Grat". 12. Whether she ever tried to find information in advance through the internet, we don't know. She may have e-mailed with the Tourist Office or with some of the huts (long) in advance; we don't know. But the website http://www.visitlom.com (the one recommended in the Lonely Planet guidebook) at present has its Norwegian version, yet if you click for its English version it now says: And in German it goes like this: But there is no "more"... There is a lot of information on that website, also about a number of hotels and huts. But apart from the date June 1 for a specific hut to open, I can't find anything about accomodations being closed "before the season starts". Maybe that's my fault. Of course I'm all the time denying one possibility with many of the above remarks: that Marijke is (was) rather fluent in Norwegian herself. It's possible; I have no idea.

måken trekker visst innover hardangervidda og... fæle greier! flyr fra vann til vann og sprer lumske greier, og så videre... en hyggeligere fugl å møte, eller høre, i fjellet er rypa. observerte noen kull på vei til hornindalsrokken på lørdag, oppe i ura på 13-1400 meter. og en stegg fylte stillheten i tåka på vei til slogen mandag, såg den aldri, selv om den må ha sittet nær stien... den hadde tydeligvis is i magen nok til å sitte stille...

som varsla vart det tur til sunnmøre i ferieveka mi i år. etter ein bedre frukost i heimen kjørte eg nordover, til horndøla bru. veret hadde ikkje vore det beste heile dagen, men skyene låg ganske høgt, så eg hadde mine håp. og gleda var sjølvsagt stor då eg steig ut av bilen, og 'rokken endeleg stakk fram mellom tretoppane! det var berre ein ting å gjere; veksle pengar til bomvegen! oppe ved honndalssætra var det fin og kusikker parkering, med ein liten kusikker teltplass og! sekken vart pakka om, og kl 17 la eg i veg opp vegen, i retning Luka og renna opp mot toppen. Skyene var grå og litt småskumle, så eg hasta på for å komme meg nokon stad før været evt slo om til det verre. det tok omlag 45 minutt å nå fram til Luka, vatnet som markerer starten på renna, og no vart det plutselig veldig bratt! blautt som det var, verka det litt utriveleg, men heilt gjennomførbart, så eg labba i veg oppover... tok i bruk isøksa som ekstra sikkerheit over dei bratte snøfonnene, og syntes var litt vel mykje lausmassar til tider... smått om senn nådde eg då opp til kanten likevel i iver etter å prøve nytt utstyr, så heiv eg på stegjern, og labba i veg over snøfonna, som tydeligvis rakk til topps... tok omlag rett nordover, mot nordryggen, planen var¨å følgje denne til topps... no var toppen omringa av ei sky, men eg gjekk då litt vidare, i håp om bedring... Her oppe var det berre meg, skyene og eit rypekull som farta denne laurdagskvelden. og skyene viste seg fort å vere i fleirtal. difor fann eg det best å snu før eg byrja på siste bratta oppover ryggen mot toppunktet der inni skyene, og heller komme meg ned igjen før eg vart overraska av uvér! ned renna på vått laust føre, heilt aleine, med ei truande sky over meg, var heller ukoseleg! og vel nede i dalen verka det som skyene skjøna at eg prøvde å stikke av... de kom veltande ned frå toppane, og ut dalen. andre kom frå andre sida, i ein sleip knipetangsmanøver! nede på parkeringa vart det setjing av telt, til tider påverka av straumgjerdet... men eg kom meg då i "hus" før regnet tok til for alvor! søndag våkna eg til vått vær, så morgonen vart sett av til lesing i breboka, og lesing om toppar på sunnmøre, ingen fjelltoppar i sikte uansett... etterkvart fekk eg pakka saman, og køyrte til øye, der slogen gøymde seg i skyene, og vidare til urke. heldigvis såg det ut som saksa ikkje stakk opp i skyene mellom regnskurane tok difor vegen opp frå leknes kai, via nordsida av den vesle knatten som eg i farten har gløymd kva heiter. "geitesti" er eit begrep eg heretter er skeptisk til i guidebøker, for stien forsvann! og det var plagsomt terreng å trakke i! fann etterkvart stien frå urke, og følgde den til topps. Litt vanskeleg var det då tåka kom og tok meg mitt i toppura, men eg fann heldigvis rette vegen. å klatre ned i skaret og over til høgaste toppen var derimot ganske så uaktuelt! gjekk ned att, og køyrte opp til lygnstøylsvatnet, der eg hadde høyrt det var ein bra teltplass. han var hard, men jamn og heilt ok! mandag vakna eg til betre vær, og litt venting seinare la eg i veg mot slogen. bratt og varmt, og rundt 6-700 moh vandra eg inn i tåkelaget... vermeldinga eg gjekk etter hadde reklamert med sol og skyfritt på ettermiddagen, så det bekymra meg ikkje så veldig! den tydelige stien var lett å følgje opp itl 1200moh, der han møtte stien frå patchellhytta. her var det imidlertid så tett at eg ville vente litt, sidan eg ikkje heilt såg kor stien fortsette. medan slogen var jamt dekka av skyer, som kom stigande opp frå norangsdalen, så var det til tider klarare innover mot brekketindane, og eg fekk nokre bra bilete. desse må besøkast ein gong! sms frå Svein, med bud om vind om forhåpentligvis mindre skyer gav håp om utsikt, og eg fann att stien på andre sida av ei lita fonn då det lysna litt ei lita stund... og derifrå var det tydeleg sti heile vegen til topps på toppen var eg eit lite hopp frå å nå heilt over skylaget, eg sette meg heller ned... litt om ein annan dukka det opp toppar av skyene nokre sekund her og der, og sola skein, så det var fint å sitje der oppe tok nokre bilete, og la så iveg ned att, der eg snart kom over den "berømde" issoleia i "nytt forum-diskusjonen". gjekk heile vegen ned, og sette opp att teltet same plassen som natta før. men denne kvelden feira eg med vegetargrill. tirsdag var gråare att, og eg var litt sur. kvifor kunne ikkje desse skyene gi seg snart??? men eg beslutta å prøve meg på jakta, om berre elva ned frå konedalen let seg krysse! den var litt for stor meg, så det vart snuoperasjon allereie 260 moh første skritt nedover gav høgre kne uttrykk for misnøye, så kanskje var det like greit at eg ikkje oppdaga det på toppen av jakta istaden? å gå 800 høgdemeter i tåke på ukjend plass (utan sti?)hadde uansett vore litt tvilsamt, så alt i alt var det vel like greit å snu! då la eg like godt vegen mot arna att, men stoppa i stryn og forhøyrde meg om føring til lodalskåpa, været var jo så mykje betre der! foreløpig berre eitt bilete, skal redigere litt meir før det kjem fleire, og ein tur på hytta... status for turen er at mykje er ugjort, særleg 'rokken irriterar meg litt... og det store målet; smørskredtindane, er framleis berre eit mål! det er dog moglegheiter 5.-6. august, så evt turfølgjer er velkomne! særleg smørskredtindane kan vel vere kjekt å sleppe å gå aleine... har du vore der enno arnt??

Vi er tre mand, der gerne vil på vandretur i området omkring Finse senere på juli måned. Vi er kommet i tvivl om mulighederne for at kombinere tog og vandring. Det ville være en meget stor hjælp om I kunne hjælpe os med at vurdere en turplan. Vi ankommer med bil til Geilo den 17. juli og sover på hotel. Den 18. juli vil vi gerne tage tog fra Geilo til Haugastøl og gå ruten over Hallingskarvet til Raggsteinsdalshytta. -Kan man nå det på den samme dag? -Og kan man nå at gå afstikkeren til toppen af Hallingskarvet undervejs? Fra Raggsteinsdalshytta vil vi følge ruten til Finse den 19. juli og derefter tage tog tilbage til Geilo. -Rækker tiden til både vandretur og tog på den samme dag? Vi vil være meget taknemmelige for råd og vejledning! På forhånd tak. AK

Regjeringen har satt av et fond på 20 milliarder til å utvikle "grønn kraft", blant annet kraftutbygging i bekker og småelver. Jeg synes dette er veldig opprørende, og ser for meg veier og infrastruktur i utallige nye områder. Et søk på "minikraft" på Google gir over 1400 treff, mange av disse er firmaer som skal tjene penger på denne vandalismen. "I LÆRDAL KOMMUNE, ved Eldrevann, søkes det i dag om konsesjon for et minikraftanlegg som et supplement til tidligere kraftutbygging i området. I en høyde av 1300 m.o.h. skal man fra ulike mindre vannkilder som ligger spredt over et større areal, legge kilometerlange rørgater med svakt fall frem til en felles kunstig mottakerstasjon eller betongdam over terreng. Hvis dette skal bli malen for «små vannkraftverk» i norsk fjellnatur, vil fremtidens turgåere og skiløpere miste gleden ved å gå i tilnærmet uberørt terreng. De som tar beslutningene om slike «vidtfavnende» kraftverk i høyfjellet i dag, bør tenke på hvordan de selv vil bli bedømt om 50-60 år, når tørrlagte elveleier, nedlagte anleggsveier, steinfyllinger og ikkereparerbare terrengflater ligger tilbake som vitnesbyrd om en fullstendig marginal og meningsløs kraftutbygging." www.dagbladet.no/kultur/2006/06/29/470148.html Og nå er det definitivt på tide å melde seg ut av statkirken, synes jeg: http://n24.no/arkiv/article1227154.ece Senterpartiet er visst motoren bak vandalismen: http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article1220741.ece

Jeg har ikke hatt problemer med min Dragonfly i det hele tatt, men pumpa er et svakt punkt. Har forsøkt å kjøpe fra E-bay men ikke funnet den noe særlig billigere der heller. Jeg kjøpte meg i stedet en MSR gassbrenner til 200,- (!) på Oslo Sportslager, og bruker denne i reserve. Eller omvendt. Etter at jeg kjøpte den er den blitt den eneste jeg har med på sommertur. Den veier bare 86 gram og koker vann kjappere enn svint! Har aldri opplevd en slik effekt som denne lille tassen gir, og den har veldig god regulering av effekten. http://www.msrcorp.com/stoves/pocket_rocket.asp Er klar over at det ikke er akkurat det du spør etter, men kanskje du bør vurdere å ha med en liten gassboks og noe slikt i stedet?

om det ikke skal bli bare speilrefleks da finnes noen inspirasjoner her: http://www.navigate3d.no/mbbs22/forums/thread-view.asp?tid=328&posts=13&mid=1153#M1153 Hilsen Detlef

En lite godbit for alle som bor i Oslo- og Drammens-området er Asdøljuvet. Det ligger i Lier kommune, mellom Tranby og Sylling, hvor elva Asdøla har skåret seg ned i åsene øst for Lier-dalen. Når vannføringen er liten, som nå, er det en fin tur å gå i juvet og opp til Asdølstjern. Tett og frodig skog nede i juvet og oppover langs de bratte sidene, gjør at det på sånne varme sommerdager er svalt og behagelig å gå der. Mer info om juvet finnes her: http://www.lier.kommune.no/index.asp?strurl=1000636i&topExpand=1000090&subExpand= Vi parkerte på den lille plassen ca 100 meter inne i skogen der riksvei 285 krysser Asdøla, hvor den delvis blåmerkede stien oppover i juvet også starter. Stien går vekselvis på sør- og nordsien av elva, og etter ca halvannen km kommer man innpå en grusvei. Vi var litt spent på om dattera vår Julie (snart 18 mnd gammel) ville ha tålmodighet til å sitte rolig på turen oppover. Det ble både óg! Selvsagt hadde vi lagt inn mange pauser med bl.a kasting av stein uti elva, men ikke alle steder i juvet er like egnet for ei som ikke er helt stø på foten ennå. Og du verden så mye mer tungt det er å bære 12-13 kg på ryggen når lasten ikke sitter rolig… Men i det store og hele koste hun seg. Mye å se på, og rennende vann og fosser er jo spennende da! Det er ingen vanskeligheter oppover så lenge vannføring er såpass liten, men et sted måtte vi kline oss inntil fjellet og tråkke på noen små hyller for å komme tørrskodd videre. Vannflaten var nesten i høyde med hyllene, så det var ikke noe fallhøyde å snakke om, men kjedelig å bli kliss våt på beina er det nå allikevel. Med dyrbar last på ryggen er det greit å være litt forsiktig også. Da vi nådde grusveien, gikk vi de siste 500 metrene til Asdølstjern og grillet i sommervarmen. Returen la vi om Askenbergsetra, som nå kun er et tun uten bygninger.

I helgen blir det kanskje første teltovernatting, det blir i tilfelle med lånt telt og sånn Greit å få testet litt uten å bruke alt for mye. Fant en okei link i en annen tråd her: http://forbruker.no/pengenedine/pristester/article1372863.ece

I november i fjor truet SAS med å konfiskere en drøss med bonuspoeng, så det var bare å bestille seg en tur før det var for sent. Fuji ligger jo ikke langt fra Tokyo, så en reise til Japan ble bestilt. Stort mer enn flybilletten var ikke ordnet da jeg dro av gårde 1. juli for å ha en langhelg i Japan. Etter å ha vært en tur i Hiroshima og sett hva en atombombe kan utrette, samt hengt opp et skilt med avstanden, 8338 km til Lucky Næroset, dro jeg nordover mot Tokyo igjen. Se www.lucky-naeroset.net. Jeg hoppet av shinkansen på Shin-Fuji jernbanestasjon som ligger bare noen få minutters gange fra stillehavet. Etter å ha gått ned til havet, startet jeg min vandring mot toppen. Jeg passerte Fuji by, og fortsatte langs vei 139 mot Fujinomia, der jeg svingte av vei 180 oppover mot fjellet. Det gikk ikke lang tid før det var slutt på bebyggelsen, og jeg fortsatte i jevn fart oppover. Det var kraftig vind og det begynte å regne, et vær som kunne gjøre selv en bergenser misunnelig. I Japan måles nedbøren i cm ikke i mm som hjemme. En japaner jeg traff senere kalte været for en tyfon, men jeg syntes likevel det virket greit å gå. Veien var lang, og det var tungt å gå på grunn av motstrøm. Da det hadde regnet noen timer, begynte jeg å bli skikkelig tørst. Vannet i rennestenen virket rent og fint etter all nedbøren, så jeg drakk et par liter derfra. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle nedverdige meg til å drikke av rennestenen, men det smakte godt og jeg fikk ingen problemer etterpå. Det var nesten ingen trafikk denne søndagsmorgenen, det må vel været ta skylden for. Etter 48 kilometer på vei og 8,5 timers vandring nådde jeg stasjon nummer 5 på min vandring. Her slutter veien og vegetasjonen, og selve fjellet begynner. Vandingsveiene til Fuji er delt opp i 10 stasjoner, og stasjon nummer 5 ligger ved tregrensen. På Fujinomia-ruten ligger stasjon nummer 5 på 2400 meter over havet, mens på Gotenpa-ruten som jeg gikk ned ligger stasjon nummer 5 helt nede på 1400 meter. Fra stasjon nummer 5 ble jeg frarådet å fortsette i det været som var. Mitt egentlige mål var å nå toppen før solnedgang. Jeg ble sittende å snakke lenge med de 2 andre personene som var på stasjon nr 5. De ventet på en buss. En av dem hadde vært på toppen, han måtte klore seg fast oppover, fortalte han. Om jeg nådde toppen ved solnedgang, ville jeg likevel ha et stykke ukjent lende i stor høyde, mørke og dårlig vær å forsere før jeg fant en hytte, så jeg fant det tryggest å stoppe her. De 2 japanerne der oppe i tyfonen var nok blant den harde kjerne av japanske fjellvandere, begge hadde vært på Kilimanjaro, en på Mount Kenya, og en hadde 50 turer på Fuji. Ellers var her tomt. Jeg hadde egentlig kommet for å oppleve å gå i skikkelig kø mot toppen, slik jeg har hørt det beskrevet, men været skremte nok mange. Hovedsesongen på Fuji er i hele juli og august, men det er siste halvdel av juli og spesielt starten av august som er virkelig høysesong. 200.000-300.000 mennesker er på toppen hvert år, så dette er nok verdens mest besøkte nasjonstopp. Den dagen jeg gikk opp, var det kun en person å toppen. Jeg fortsatte utover kvelden til stasjon nr 7 og tok inn her. Prisen for en overnatting her var omtrent som på et forretningshotell i Japan, men her var sovesal, mus på gulvet, trekkfult og 13 grader inne om kvelden. Litt blodpris, spør du meg. Direkte overfylt var det slettes ikke, kun 3 overnattingsgjester. Jeg startet neste morgen i klarvær kl.03 for å se soloppgangen på toppen og gikk alene med hodelykt til topps. Dessverre kom tåken da jeg passerte 3000 meter, og ble bare tykkere og våtere oppover. Topp-punktet var en stor skuffelse. En ting var tåken, men toppen var markert med en steinpinne på en pynt ut mot krateret. På den andre siden sprret en mange meter høy elekstrisk installasjon all utsikt. Kan det være nødvendig ? Masse skrot fra den elektriske installasjonen lå også spredd i terrenget, mens fotturisten så ut til å etterlate veldig lite søppel. Jeg gikk en runde rundt krateret, og fortsatte så Gotenpa-ruten ned igjen. Denne ruten er som de andre rutene forholdsvis bratt ned fra toppen, men flater ut etter hvert. Fra 3000 meter var det stort sett løs grus hele veien ned til 1400 meter der veien begynner. Dette er den lengste vandreruten til Fuji, men også den slakeste. Fint når man skal gå nedover, men jeg ser for meg at denne ruten er temmelig tung å gå oppover. Jeg fortsatte veien til fots helt ned til Gotenpa jernbanestasjon, en temmelig lang vandring, men så sparte jeg i alle fall busspengene…. Når jeg første reiste så langt, synes jeg det er greit å utvide turen litt. Å gå på Fuji er ingen prestasjon. Han som hadde vært på toppen under tyfonen hadde gått opp og ned fra bilveien på 4 timer og ett kvarter, og det er jo litt langt å reise for en så kort tur. Min tur var 2 lange dager, en bakke opp og en bakke ned. Motbakken var 3776 høydemeter, nedoverbakken ca. 3600 høydemeter tenker jeg. Alt jeg trengte for hele japanturen var med, så litt var det jo å bære på også. Til sammen over 100 kilometer vandring ble det. Dagen etter ble brukt til en rolig skogtur i Tokyo. Keiseren har en grei skog for rolig vandring bare et par kvartaler fra den store jernbanestasjonen. Jeg må innrømme at jeg brukte både heiser og rulletrapper denne dagen i Tokyo og på reisen hjem dagen etter, turen satt godt i beina. Skal jeg gi noen gode råd til andre som vil ta turen på dette berømte fjellet, er det å reise i myldretiden 15. juli til 15. august. Alternativt kan man reise om vinteren når det er mer klarvær, men da er mer også utstyr påkrevet. Stegjern kan være nødvendig.

I dag byttet jeg ut Sigma linsa (FotoVideo var så greie å lot meg bytte selv etter to ukers bruk). Knallet til med Canon EF-S 17-55 f/2.8 IS USM istendfor. Ikke det at Sigma linsa var dårlig, med Canon linsa er så mye bedre å bruke. Den lydløse og lynraske autofokusen utklasser Sigma sin. Med stabilisatoren tok jeg lett skarpe bilder på 1/10 sek håndholdt. Noen ulemer? Ja vekt og størrelse har økt og snutebag'en ble akkurat for liten....

Som et ledd i akklimatiseringen med tanke på en mulig bestigning av Mont Blanc, plukket vi ut breturen inn til Leshaux-hytta etter tips fra turistkontoret i Chamonix. Turen gikk egentlig noe lavt (snaut 2500 meters høyde) med tanke på høydeakklimatisering, men en overnatting i hytta (2500 m) var visstnok en gunstig oppstart. Sondre, som har vært med på turer de siste åra, var med, samt sønnen min på 11 år, Lars-Petter. Tørr bre Vel så viktig var det at turen gikk på en såkalt ”tørr bre” – et uttrykk jeg ikke hadde hørt før – som innebar blåis og et heftig brefall med muligheter for isklatring og trening på redning fra bresprekk. Vi hadde noe lite erfaring fra bre, og dama på turistkontoret var svært bekymret for at vi skulle gjøre et toppforsøk mot Mt Blanc uten nok erfaring. Vi var saktens enige, og bare timer etterpå sto vi på stasjonen iført varmt og vinterlig tøy, sammen med en drøss kinesere og andre folk kledd langt mer passende for de 25 varmegradene som badet Chamonix. Montenvers Den bratte skinnegangen brakte oss opp om lag en vertikal kilometer til rundt 2000 meter, til stasjon Montenvers. Drøyt 30 euro for to voksne og et barn var denne togturen jammen verdt, for synet av de ville tindene tok fullstendig pusten fra oss, og kamera og videokamera ble revet fram. Dette overgikk alt vi hadde sett i norske fjell. Det var mye høyere og mye spissere, så selv Trolltindene i Romsdalen med sine mektige spir og obelisker bleknet. Heldigvis virket ikke den siste taubanen ned til brekanten, så i tillegg til å spare 2 euro hver fikk vi gleden av å gå ”stien” ned. Metallstiger Dette ble vårt første møte med tilrettelegging for masseturisme, men var i grunnen positivt: Metallstiger boret inn i fjellet ledet ned de 200 høydemetrene til breen, og ga nyttig erfaring i å klatre ned stiger med middels tunge sekker og isøksa i hånda. Sistnevnte redskap ble ganske snart festet på sekken, for det var en fordel å ha begge hender frie. Diskusjonen rundt bruk av metallstiger i fjellet skal jeg la ligge her, men å styre trafikken lyktes de i alle fall med, for ellers var alternativet rappell. (Det gikk også en mer turistvennlig vandrersti helt ned til breen, men den hadde ført oss om lag 500 m i feil retning.) På vei ned møtte vi en stor og omfangsrik kvinne på vei opp, iført sikringsutstyr, som sto ved en av stigene og hyperventilerte. Det var nok resultatet av en kombinasjon av psyking og anstrengelse, som jo ofte også henger sammen. Vi følte imidlertid ikke behov for sikring, selv om et eventuelt fall hadde vært fatalt. Breskille Vel nede på blåisen gikk vi et langt stykke innpå Mer de Glace uten å bruke tau eller stegjern. Det er mulig det er noe vesentlig jeg ikke har fått med meg, men skjønner ikke helt vitsen med tau og stegjern på flat blåbre. Så ble det mer sprekker og kupert is, og vi fant fram sikringsutstyret. Det var første gang vi skulle gå et lengre stykke med stegjern, og turen skulle gi nyttig erfaring (les gnagsår) med tanke på dette. Knallblå himmel, vindstille, eventyrlige omgivelser og fin blåis preget turen de første to timene, som også gikk relativt horisontalt. Det ble imidlertid uhorvelig mye stein på breen etter hvert, så vi knapt visste om vi gikk på bre eller fjell – en merkelig terreng! Her kom vi til breskillet, der vi svingte vestover og inn på Leschaux-breen, mens vi skottet øst og oppover det veldige brefallet som ledet opp til platået nær Aiguille du Midi. Leschaux-hytta – fantastisk beliggenhet Etter hvert som vi gikk innover Leschaux-breen undret vi oss svært på hvor hytta kunne ligge. I følge kartet var vi ganske nær, og noe sporadisk blåmerking av store steiner på isen viste at vi fulgte en slags sti, og nok var på rett vei. Et grått punkt høyt oppe i den bratte fjellsida tiltrakk seg min oppmerksomhet, og sannelig: Der lå hytta. Maken til beliggenhet! Vi var målløse, og undret oss på hvordan stien buktet seg opp dit. Snart fikk vi svar, for en kjede av metallstiger ledet opp de om lag 150 høydemeterne. Om hytta ikke var estetisk vakker, så lå den i alle fall utrolig godt skjult i terrenget, og neppe plaget med campere i nærheten, for det fantes ingen horisontal mulighet for teltplass. Med mindre du campet 10 m nedenfor hytta da, men det var reservert helikopter. (Dette kom hver tredje uke med forsyninger, fikk vi vite.) Utsikten var aldeles utrolig, og jeg har sett mange flotte fjellmassiv! Men nordveggen på Grandes Jorasses rett imot, som reiste seg ytterligere 1500 m loddrett opp, tar kaka! Vi hadde bestilt overnatting med middag, og rakk akkurat denne. Drikkevannet ble hentet rett fra en bekk i fjellet ved trappa, og vi spurte noe skeptisk om vi virkelig kunne drikke det. Bestyreren lo hjertelig da hun hørte vi hadde lest om det forurensede vannet i Alpene, for dette hadde hun aldri hørt før, i hvert fall ikke i Chamonix-området. Sondre, som hadde båret og slept på 3x1,5L vann i flaske ble ikke videre blid på meg over å høre dette. Vi tok sjansen, og drakk, og vannet smakte naturlig nok enda bedre enn flaskevannet (selv om dette var noe av det beste jeg har fått kjøpt på flaske: Mt Blanc-vann.) Til treretters hjemmelaget middag (og et glass vin til bare utrolige 12 kr) ble vi sittende i solskinnet hele kvelden og nyte utsikten og studere detaljene i vegger og spir i fjellene rundt, med navn så mange og rare at det var håpløst å lære alt, for ikke å si uttale det! Mt Blanc-planene skrinlegges(!) Det var bare tre andre gjester denne kvelden, så selv om det var en liten hytte, var det god plass. Vi fikk faktisk det største rommet for oss selv, for de andre hadde seriøse planer neste dag og skulle stå opp kl 04.30 og gå en rute gradert TD. Vi skjerpet straks oppmerksomheten, for dette var tydelig gutter med erfaring. De frarådet kategorisk et forsøk på Mt Blanc med Lars-Petter (sønnen min) i følget, for han var bare 11 år. Yngste mann noensinne på toppen av Mt Blanc hadde vært 11 år, sa de, og det var i følge med erfarne førere. Derimot anbefalte de Mt Blanc du Tacul, og mente min 11-åring skulle kunne klare den, ”men dere kommer nok til å få litt vondt i hodet.” Og med dette skrinla vi noe skuffet umiddelbart turplanene om Vest-Europas høyeste fjell. Etter en flott solnedgang på verandaen ble det raskt mørkt i 22-tida, selv om det var St Hans-aften, og vi krøp til køys. Hytta hadde sengetøy, så det hadde klart seg med lakenposer. At vi også hadde drasset med oss brød til frokosten, viste seg å være nok en unødvendig last i sekken. Og nok en gang var Sondre lite blid, siden han hadde båret på dette også. ”Nyttige erfaringer for framtiden”, var med tiden blitt mitt standardsvar… Jeg kjente at pulsen (og pusten) var høyere enn normalt til langt på natt, og antok det var høyden (2500 m) som var årsaken. Men nå som Mt Blanc var droppet, var det egentlig ikke så viktig med akklimatisering bare for Tacul på snautt 4000 meter (tenkte jeg…) Isklatring og trening på redning Om solnedgangen hadde vært vakker, var det ikke mindre imponerende å stå opp neste dag, og se rett inn i Grandes Jorasses-massivet badet i morgensol. Lyset var intens hvitt, forsterket av at hytta fortsatt lå i skyggen. Vi ruslet noe oppover bak hytta for bedre å se toppene her. Et underlig pelsdyr på størrelse med en liten hund så vi også snurten av, uten at vi helt vet hva det var… Det var lørdag og tydeligvis turistenes dag: Det surret stadig med småfly og helikoptre i området, ganske slitsomt og uvant for oss nordmenn, vant med naturens stillhet. Vi møtte det andre turfølget som kom ned fra TD-turen sin, og meget kort meddelte at de hadde nådd målet. Dette fikk vi imidlertid aldri tak i hva egentlig hadde vært. De skulle ha en halvtime pause på hytta, før de aktet å gå breen tilbake. Slik gjør de det i Alpene, ja. Vi returnerte til hytta sammen, før vi gikk ned stigene til breen. Vel tilbake ved brefallet nedenfor Montenvers gikk ettermiddagen med til å trene isklatring og redning fra bresprekk, samt å rigge til heis og heise hverandre opp av sprekken – alt sammen nyttige erfaringer. Et typisk alpetordenvær satte så et vått punktum for oppholdet på breen. Vi klatret opp stigene i atskillig roligere tempo enn vi hadde klatret ned dagen før, og tok toget ned til den kvelende varme dalen.

http://lp.aftenposten.no/sgo/Hovedfelt_1_nederst/http://www.aftenposten.no/forbruker/bolig/hytte/article1386307.ece En litt mer overordnet og helhetlig hyttepolitikk for kongeriket Norge hadde vært flott, i alle fall regionsvis, jeg mener ikke at hvis man bygger en hytte for mye i Alta, så må man bygge en mindre i Setesdalen, men kommunene i en del regioner ligger tett og hver og en skuer bare på sin teig, mens landskapet og naturen gjør en mer naturlig enhet på kryss av kommunegrensene.

For your information; link will expire within a day or so. PM me for the full text (in Norwegian) in that case if you want to read more about this news. Gudbrandsdølen Dagningen - Går seg bom fast på Knutshø published on July 13.

Liten smakebit her: http://www.kjendis.no/2006/07/13/471388.html Premiere fredag 13. oktober. E

Ein kan ikkje verna seg heilt mot flått fullt ut, men ein hindrar mykje ved å gå med langbukser, noko som dekkjer det meste av overkroppen og om naudsamt støvlar, sjølv om det er over + 50°C. Dermed er det først og framst håret, hendene, nakken/halsen og kan henda brystet som bør sjekkast etter endt tur om dagen. Helsing Stuttjukken.

Mindre brennverdi på bensin??? For å få en parafinbrenner til å ha amme effekt som tilsvarende bensinbrenner, må dysehullet være større. Dette gir økt forbruk. Multifuelkokere, av typen du slipper å skifte dyse på, er egentlig levert med bensindyse. Bruker du parafin, får du mye mindre effekt enn med bensin. Eksplosjonsfaren for rensabensin ( Statoil 4takt miljøbensin) er så liten at den kan du se bort fra. La bqare være å søle bensin inni teltet, så går det meste bra. Gas er explosjonsfarlig, og de eneste kjente ulykker med turkokere har vært med gas og med rødsprit. Bra drivstoff til primus: Parafintype: Tennveske, billig, soter lite, nesten luktfri Bensintype: Statoil 4takt miljøbensin ( alkylatbensin) Som "skrudd" primussamler forbruker jeg endel brennsel i løpet av året. Det siste året har forbruket vært: 20 liter tennveske, 28 liter miljøbensin, 2 liter heptan ( dyr og illeluktende bensin) 80 liter parafin i løs vekt ( brukes kun på svært gamle bråkebrennere, og på vekebrennere)

En 36 år gammel kvinne ble lørdag (29.07.06) alvorlig skadet da hun falt ned i en bresprekk i Jotunheimen. http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article1404095.ece Får håpe det går bra med vedkommende tross alvorlige skader.