Søk i nettsamfunnet

Har hatt sekken i 3 år og synes i det siste at uansett hvor høyt jeg fester hoftebeltet er det noe som siger ned og så si hviler på rævva mi. Har vært fornøyd med den før og vet ikke om den alltid har vært sånn eller jeg bare har blitt mere kresen. Skal uansett bytte den ut snart men må bruke den litt til. Merka rundt rødt på bildet der jeg føler den siger ned og presser på rævva. Det gjør det endel mere slitsomt og gå. Nederste på hoftebeltet er på høyde med det øverste på hoftekammen og allikevel får jeg følelsen av at det er noe som siger ned bak. Flere som har opplevd det? Er den rett og slett utslitt?

Pulk-for-tog. Hvorfor ikke. Som julegave hadde far spandert hotellweekend i Oslo og billett til eventyraften med foredrag av Børge Ousland og Erling Kagge. Årets vintereventyr var gitt. Her var det bare å spenne på seg ski og pulk på Dovrefjell og sette kursen sørover i retning hovedstaden. Det ble en tur full av opplevelser som bare norsk natur i januar kan varte opp med. Oppturer og nedturer. Kulde, baksing i bjørkeskog og pulkvelter. Mange pulkvelter. Noen av dem vakre og i solnedgang. Nattraid på Pellestova, tabber og feilvurderinger. Og den største skuffelsen av dem alle: en blokk med Melange. Her følger turapport fra 17 dager sørover på tur fra Hjerkinn på Dovrefjell til Jaren på Hadeland. Kart som viser ruta er vedlagt som pdf. Turen ble gjennomført 3-19 januar 2024. God lesing! Hilsen Haavard Haaskjold Dag 1: Hjerkinn Stasjon – Hagesæter En mann på snart 46 kan vel ikke lenger skylde på ungdommelig overmot. Overmot eller ikke, beslutningen om å ta snarveien langs sommerstien gjennom bjørkeskogen fra Hjerkinn stasjon mot Hagesæter var fremdeles like dårlig, og alene på tur var det ingen turkamerat til å påpeke denne åpenbare tabben. Bunnløs snø i bjørkeskog er jo tross alt kryptonitt for oss pulkfolk og fremdriften måtte bli deretter. Fem timer og to kilometer senere var E6 krysset og ikke lenger etter var teltet slått opp i lia like overfor Hagesæter. De andre passasjerene på toget fra Trondheim hadde nok for lengst ankommet Oslo S når jeg krøp ned i soveposen, men jeg kunne tross alt se frem til 17 dager foran meg på tur gjennom norsk januarvinter. #pulk-for-tog. Bilde 1: Løssnø og bjørkeskog fra Hjerkinn Stasjon. Dag 2: Hagesæter – Veslhjerkinnstjønnin (1246) En skikkelig kuldebølge lå over Midt- og Sør Norge denne første uken i Januar og det ga en frisk start på turen. Med mat og fuel for sytten dager i pulken og 300 høydemeter å forsere denne morgenen gikk det ikke fort oppover fra Hagesæter. Omsider over toppen fikk jeg besøk av to F35 jagere som øvet i luftrommet over. De kunne vise til vesentlig høyere forflytningsevne der de i en times tid gjennomførte akrobatikk over hodet på en enslig mann med pulk som neppe utgjorde det mest mobile bakkemålet for pilotene. Inne på platået hvor elva flater ut dreide jeg direkte østover mot Veslhjerkinnstjøninn (1246). Terrenget her inne var lettgått og jeg fant en fin teltplass ved det sørligste av de to små vannene. Det var kjølig med 35 minusgrader og litt trekk så det var godt å komme i teltet og fyre opp brenneren. I kulda hadde plastikk-koppen på termosen regelrett sprukket i løpet av dagen. På sånne kalde dager bruker jeg forøvrig å gå med MSR pumpa på innerlomma sånn at pakningene ikke blir for kalde for å være sikker på at det går raskt å få brenneren i gang når teltet er kommet opp. Tiden i teltet med primus er skikkelig kvalitetstid så jeg bruker å ta med litt godt med fuel sånn at jeg kan unne meg litt kosefyring i teltet hver kveld. Få ting slår en kopp kakao til lyden av XGK når nordlyset danser over teltet før en kryper i soveposen. Bilde 2: Artig å få besøk av to jagerfly som gav en liten oppvisning i luftakrobatikk Dag 3: Veslhjerkinnstjønnin (1246) – Mesetermyre i Grimsdalen Nok en nydelig dag med høytrykk og herlig klarvær. Fremdeles skikkelig kaldt, og Folldal rapporterte om 42 minusgrader på radioen. Jeg fortsatte å holde høyden mens jeg gikk sørover på vestsiden av Mehøe og Pikhetta. Holdt godt overfor Barthuset opp mot Fallfosshøe for å holde trygg avstand til de bratte områdene rundt Fallfossen og Tverråe. Etter hvert begynte nedstigen mot Grimsdalen, noe som ble en aldri så liten komedie. Litt slurvete navigering gjorde at jeg bommet på traseen nedover bjørkeskogen og fikk en ny runde med noen timer baksing i løssnø mellom bjørketrær. Heldigvis skulle jeg nedover, så med litt hjelp fra tyngdekraften gikk slalomturen sakte men sikkert nedover bjørkelia med utallige pulkvelt der jeg dro pulken med håndmakt mellom bjørketrærne. Heldigvis uten tilskuere. Vel nede i Grimsdalen var klokka blitt 16 og det var på med hodelykta mens jeg fulgte jervesporene på grusveien nedover dalen under en helt magisk stjernehimmel. Når klokka ble 19 slo jeg leir i mørket like ved Mesetermyre. Bilde 3: Slalåmrenn gjennom bjørkeskogen ned mot Grimsdalen Dag 4: Mesetermyre i Grimsdalen – Nord av Ellandkollen Nok en god natt i posen. Til tross for at den begynner å bli noen år gammel holder den kraftige vinter-soveposen min godt på varmen (innerpose av dun, ytterpose av kunstfiber). Jeg har gjennom årene blitt vant til å bruke dampsperreplast i posen når jeg går turer tidlig på vinteren. Det kan sikkert diskuteres om det er nødvendig, men for en 17 dagers vintertur i januar med minimale muligheter for tørking synes jeg det greit å holde kontroll på fuktigheten og gjør som Børge Ousland skriver i Ekspedisjonshåndboka si. Apropos fuktighet så blir det jo også på solotur en god del kondens å skrape fra teltduken om morgenen. Heldigvis er det ikke så altfor lenge før is-skrapinga er unnagjort og duften av morgenkaffe siver gjennom teltet til den herlige lyden av brenneren. Turen gikk videre et stykke nedover Grimsdalen før jeg dreide mer sørover over myrene og vann (879) ved Grimse hvor jeg så fire reinsdyr og masse jervespor. Her måtte etterhvert elva som kommer ned fra Heverdalen krysses og det ble en liten tålmodighetsprøve. Elva var fremdeles mye åpen, og det var langt mellom snøbroene, samt et kronglete terreng rundt elveleiet. Alene på tur er jeg ekstra forsiktig når det kommer til denne type krysninger så jeg tok meg god tid til å lete etter et krysningspunkt. Videre oppover mot Døråldalen trakk jeg opp i høyden og gikk langs vestsiden av dalen siden terrenget nede langs elva som kom fra Dørålstjønin virket knudrete og kronglete. Jeg slo omsider leir et lite stykke nord av Ellandkollen. I løpet av disse første dagene røk begge langfellene mine. Det var selve gummien lengst fremme på fellene som røk tvers av mens jeg gikk. Mulig at det kan skyldes de kalde temperaturen, for jeg har brukt samme ski og feller på lange mange vinterturer tidligere uten trøbbel og fellene var helt uskadde når jeg startet turen. Uansett, litt improvisasjon måtte til og jeg fikk reparert dem i teltet på en måte som gjorde at de holdt resten av turen. En liten kime til bekymring var forbruket av AAA batterier som var urovekkende høyt. Antall timer med hodelykt måtte reduseres om dette skulle holde helt frem. Bilde 4: Reparasjon av langfeller i teltet Dag 5: Nord av Ellandkollen – Bergedalen Dagen startet som vanlig kl 05.00 sånn at jeg var klar til å gå 07.30. Det blir lyst først i halv-nitida så tidlig på året så den første timen går mens det gryr av dag. Jeg synes lyset er spesielt flott akkurat på denne tida når natt blir til dag. Kursen gikk oppover Dørålen, og jeg gikk via Øvre Dørålseter for å krysse bekken som kommer ned fra Stygghøin. Så tidlig på året var det ingen liv å se i hyttene og det var veldig snøfattig og steinete i området. Videre oppover Dørålen blir det trangere og det er relativt bratt ned til elva så det er få krysningspunkter. Vinterruta til DNT er jo ikke merket så tidlig på året, men på kartet krysser dem elva like sørvest for Pikjtønne hvor det er mulig å komme seg ned til elva. Elva var også her delvis åpen, men etter en times rekognosering i området fant jeg trygge snøbroer og kunne krysse trygt. Oppover moreneryggene som markerer inngangen til Bergedalen var det så snøfattig at skiene måtte av og turen fortsatte til fots noen timer i det mest steinete områdene. Stakkars fjellpulken 😊. Oppover Bergedalen ble terrenget isete med mange bratte skavler og skrenter, så når mørket kom for alvor slo jeg leir. Terrenget var såpass krevende at jeg ikke var komfortabel å fortsette alene her kun med hodelykt. Bilde 5a: Snøfattig i nordre del av Rondane, Her bilde tatt nederst i Bergedalen i retning mot Dørålen Bilde 5b: Magiske Rondane Dag 6: Bergedalen – Fremre Gjetarbue Vinden hadde tatt seg skikkelig opp i natt og det blåste friskt så jeg måtte en tur i løpet av natta for å justere barduner og fjerne litt snøfokk . Stappet plugger i ørene og sov greit resten av natta. Jeg ventet litt i teltet denne morgenen til vinden løyet litt og lyset kom. Det var uansett greit å ha ordentlig dagslys i dette området. Etter en drøy times marsj nådde jeg toppen av Bergedalen og dreide kursen nedover Rondvassdalen. Jeg var veldig spent på hvordan isforholdene var ved innløpet til Rondevatnet. Nedover Rondvassdalen var bekkene helt åpne så pulken fikk bade litt på veien nedover, men ikke verre enn at det gikk fint. Soveposen lå for øvrig pakket i en vanntett Ortlieb pose nede i pulken selv om jeg bruker Arctic Bedding. Jeg bruker å veksle litt mellom å ha soveposen i beddingen eller nede i pulken avhengig av terrenget jeg går i og været. I området hvor jeg hadde gått så langt på turen var det greit å ha posen i pulken for å holde tyngdepunktet lavt og minske mengden pulkvelt litte grann. I tillegg var det greit å ha soveposen i vanntett pose når jeg måtte over åpne elver og bekker. Heldigvis hadde kuldeperioden sikret at det var trygg is til å komme inn på selve Rondevatnet. I dette området hadde det snødd mye mer enn i Døråladen og Bergedalen. Når jeg passerte Rondvassbu var det snødekte fjell på alle kanter. Et mektig skue. Kursen fortsatte sørover godt oppe i høyden øst for Storula, mens jeg gradvis dreide østover mot Fremre Gjetarbu. Etter å ha krysset elva her fortsatte jeg litt opp i høyden hvor jeg slo opp teltet mens det blåste relativt bra. Fremdriften var fremdeles ikke all verden målt i kilometer, men markant lenger enn de foregående dagene. Første strekket fra Hjerkinn til Rondvassbu hadde vært ganske krevende og tatt tid. Nå som Rondane snart var passert lå det forhåpentligvis litt enklere terreng og ventet lenger sør. Bilde 6a: Nederst i Rondvassdalen mot Rondvatnet, mange åpne bekker Bilde 6b: Langs Rondvatnet Dag 7: Fremre Gjetarbue – Svartkampen (1099) I løpet av natten hadde vinden fortsatt å ta seg opp så jeg var nøye med å sikre utstyr når jeg pakket ned camp om morgenen. Kuling fra nordvest ifølge yr og det var skikkelig surt å gå oppover mot passet mellom Skjerrelfjellet (1502) og Steinbudalshøa (1387). Det blåste såpass at vinden ved flere anledninger tok tak og regletrett blåste pulken overende. Det fortsatte også å blåse godt etter hvert som jeg gled nedover østsiden av Steinbudalen også. Her var jeg nøye med å holde god høyde tett på Nørdre Eldåkampen for å unngå det knudrete terrenget som ventet lenger ned hvor elva Eldåa møter Djupbekken. Det blåste såpass denne dagen at matpausene ble gjennomført inne i vindsekken som ligger lett tilgjengelig i pulken. Kulden hadde sluppet taket og blitt erstattet av lavtrykk med mildere temperaturer og vind. Her sør for Rondane hadde det vært en snørik sesong så langt og etter hvert som jeg nærmet meg Eldåbu ble det mer og mer brøyting i bløt og tung snø. Teltet ble slått opp dyp snø like ved Svartkampen (1099). En god dag tross alt og fornøyd med at antall kilometer per dag sakte, men sikkert øker. Bilde 7: Nederst i Steinbuddalen høyt over Eldåa med utsikt mot Søre Eldåkampen (1224) Dag 8: Svartkampen (1099) – Flågamyrin Dagen startet med å brøyte spor videre vestover mot Svartåa i retning av Venabgygdfjellet i tung snø. Gleden var derfor stor når det dukket opp noen gamle skispor siste biten oppover mot Klopptjønna (1034). Dette var første tegn til andre skiløpere siden jeg forlot Hjerkinn for en ukes tid siden. Etter Klopptjønna forsatte jeg stigningen oppover mot Uksam hvor en ny gledelig overraskelse ventet – Skiløype! Her hadde det vært løypemaskin fra Spidsbergseter og kjørt spor helt ned til Rondevegen. Langfeller ble erstattet av kortfeller mens jeg spiste kilometer nedover mot Øygardssætrin. I løypa traff jeg et hyggelig par og det var artig å slå av en prat med andre mennesker for første gang siden Hjerkinn. Etter å ha krysset Rondvegen var det slutt på skiløypa og noen timer senere nådde jeg Dørfallet. Her fulgte jeg traseen til «Trollløypa». Selv om den ikke er kjørt så tidlig på året gjør det navigeringa enkel. Etter Dørfallet dreide jeg sørøst i retning av Flågåmyrin. I en blanding av bjørkeskog og myrterreng ble snøen stadig dypere og fremdriften sank tilsvarende. Siste timen frem mot camp bestod av utallige pulkvelt på paddeflatt terreng. Etter hvert som pulken graver seg ned i snøen legger den seg gradvis over på siden. En klassisk kilde for frustrasjon blant oss pulk-fundamentalister. Dagen ble avsluttet med en annen klassisk utfordring: «Fastfrosset støvel i BC binding». Jeg er for så vidt nøye med å jevnlig rense bindingen (BC Magnum) for is og snø og har fast rutine om å ta av skia i pausene for å rense binding med Leatherman som ligger i jakkelomma. Men i løpet av siste etappe i dypsnøen på Flågamyrin hadde det sneket seg inn så mye is at det ikke var sjans å få opp bindingen når jeg slo leir. Løsningen ble til slutt å få på campskoa og ta med ski med støvel inn teltet for opptining og med fjerning av is. Når sant skal sies så foretrekker jeg den enkle 75mm bindingen og har liksom aldri blitt helt venn med BC bindinger på vinterturene mine. Men, skiskoene jeg har med 75mm binding er dessverre ikke like gode og varme som de store alfa polarstøvlene mine med BC og jeg hater å fryse på beina 😉 Bilde 8: «Pulkvelt i Solnedgang» - Mye fotografert motiv over Flågamyrin Dag 9: Flågamyrin – Vest av Røytjønnet (974) Dagen startet som den forrige sluttet med hyppige pulkvelt, men etter hvert ble Flågamyrin tilbakelagt og lenger fremme ventet den øvre delen av elva Søråa. Elva var fryst og grei å krysse, selv om det var litt baksing opp de bratte sidene ut av elvefaret. Ruta dreide så nitti grader sørover og oppover søkket mellom Brentfjellet (1102) og Store Skinalia. Terrenget var greit og etter hvert nådde jeg vestsida av Kvannslåmyrin. Her ventet nok en hyggelig overraskelse med skispor. Kilometerne forsvant like fort som sjokoladebitene under pausene når jeg suste (?) ned skiløypa mot Øksendal på kortfeller. Noen timer senere var teltet slått ikke langt fra Røytjønnet (974) en liten mil sørøst av Øksendalen. Disse timene i teltet hver kveld er virkelig noe jeg setter pris på. Min egen lille boble med god varme fra primusen, litt radio eller musikk til snøsmeltinga og skriving i dagboka. Livet på tur er rett og slett herlig. Og enkelt, ikke minst. Bilde 9: Inne i boblen Dag 10: Vest av Røytjønnet (974) – Byrysvollen -(Goppollen) Etter en liten time i herlige skiløyper var det slutt på moroa. Traseen videre sørover mot Vetåbu hadde ingen gått så langt i vinter og «Trolløypa» som består av preppa skispor fra Lillehammer til Rondane kjøres ikke før senere på vinteren. Det betydde fire kilometer i bunnløs snø gjennom skog og myr. Eneste måte å komme frem på var å sette igjen pulken, tråkke spor 100-200 m for deretter å gå tilbake og hente pulken. Syv (!) timer tok det å tråkle seg frem disse fire kilometerne, mens tankene hentet frem minner fra bunnløs sukker-snø i Stabbursdalen i Finnmark noen år tidligere. Skikkelig dritt, men en form for mental trening er det jo. Det går tross alt fremover. Bare fryktelig sakte. Uansett, utpå ettermiddagen var jeg fremme ved Vetåbu. Det fristet lite å fortsette i samme tralten videre øst over Goppollmyrene og veien som går nedover fra Vetåbu vikket forlokkende. En god beslutning. En drøy time senere var 7km tilbakelagt på snøbrøytet vei uten å treffe en eneste bil før jeg nådde skiløypa som går øst-vest gjennom Byrusvollen. Her ble teltet slått opp så nært som overhodet mulig til løypa og nok en vel gjennomført dag ble feiret med Drytech Pasta Bolognese med kakao til dessert. Bilde 10: Brøytebil Dag 11: Byrysvollen (Goppollen) – Hafjell Dennis aka «The Flying Dutchman». Jeg gledet meg virkelig til å treffe Dennis den dagen. Han på nordlig kurs fra Lillehammer for å gå meg i møte. Jeg ble kjent med Dennis for noen år siden da vi krysset Grønland og vi har møtes jevnlig siden da. En herlig kar fra Nederland som deler fasinasjonen av det enkle liv med pulk og telt. Planen var å gå sammen siste strekket sørover og vi utvekslet stadig posisjonsmeldinger mens jeg suste (?) i skiløypene sørover mot Hafjell. Her dukket stadig flere skiløpere opp med skøyteski og pannebånd og beskjeden var tydelig. Her var det pulkfolket som har vikeplikt for skøytende skiløpere som skal rekke hjem til hytta for biff og rødvin så her var det bare å holde seg helt ytterst på skulderen av skiløypa. Gleden var derfor stor når jeg plutselig oppdaget enn artsfrende, et menneske med pulk og fjellski, komme gående imot meg midt i skiløypa. Det er flere av oss med pulk som har forvillet oss inn i dette habitatet av rumpetasker, raske briller og Swix effekter! Og enda bedre, det var jo Dennis. Gjensynsgleden var stor da vi omfavnet hverandre og gleden ble ikke mindre når Dennis høytidelig overrakte fire nye pakker med sårt trengte AAA batterier medbrakt fra Lillehammer. Med pulken full av batterier fant vi fort en teltplass så nært skiløypa vi kunne under lyset fra hodelykter med rykende ferske batterier. Bilde 11: Gjensynsglede når Dennis «The Flying Dutchman» blir med på siste del av turen Dag 12: Hafjell – Igletjernet I ly av mørket lusket vi oss forbi Swix-folkets høyborg – selve Pellestova. Med dempede hodelykter snek vi oss frem mot søppelcontainerne. Fristelsen om å avlaste vekten på pulken ble for stor. I et nøye planlagt raid ble tom realturmat-emballasje sortert og effektivt matet inn i containere før en eneste gjest på Pellestova hadde nytt sin første kopp Cortado til frokosten. Ivrig etter å komme oss avgårde fra åstedet satt vi full fart mot Lillehammer. Her manglet det ikke på bratte kneiker nedover og ikke lenge etter ga jeg ufrivillig min nederlandske venn en oppvisning av den klassiske fallteknikken «engelsk brems» Ansiktet ble plantet i snøen mens pulk og ski lagde en gordisk knute til stor glede for hyttefolket på Hafjelltoppen som fulgte ivrig med fra frokostbordet. Stoltheten var heldigvis det eneste som tok skade i fallet og vi kunne fortsette kursen videre mot Lillehammer og Birkebeiner skistadion. Forrige gang jeg var her var i Februar 1994 hvor jeg så ung Ole Einar Bjørndalen gå inn til 36 plass på 20km skiskyting. Tretti år senere var inngangspulsen lav når vi entret standplass for å innta lunch fra hver vår snackpose. Det ble ingen strafferunder og neste mål var Moelv. Her fulgte vi diverse gangveier, skogsveier og skiløyper som til sammen dannet et noenlunde sammenhengende nettverk av en trase i høydene på østsiden av Mjøsa. Etter en trivelig dag på ski fant vi en fin teltplass ikke langt fra Igletjernet nord for Brøttum. Bilde 12: Idyllisk (?) pause i boligområde i Lillehammer Dag 13: Igletjernet-Bråstad Kirke Kupert. Et enkelt ord som beskriver terrenget langs Mjøsas østside. I hvilken grad dette er rett eller gal side av Mjøsa skal dog forbli usagt. Uansett, en artig dag ble det, ikke minst takket være de hyggelige menneskene vi møtte på veien lang disse skogsveiene. Høydepunktet var å passere barnehagen ved Nordvang hvor skiløypa gikk rett gjennom selve barnehagen. Artig for to skiløpere med pulk å passere til stor jubel fra de lokale barna! Vel nede i Moelv var det på tide å krysse Mjøsa. Med D/S Skibladner trygt fortøyd for vinteren ble løsningen Moelv Taxi som fikk plass til både pulker og skiløpere. Over på andre siden av Mjøsa satt vi opp camp på et jorde ca 151 meter fra bebyggelsen ved Bråstad. To turgåere med refleks-vest og lommelykt stusset fælt på hvorfor det var kommet opp telt i nabolaget, mens jeg fortalte Dennis hvor heldig vi er her i Norge som har allemannsretten. Bilde 15: Utsikt fra Biskopåsen sørover mot Mjøsa. Moelv fremmet til venstre. Dag 14: Bråstad Kirke – Nord av Skumsjøen (432) En artig dag som startet med litt stigning oppover mot skistua overfor Gjøvik. Det var relativt kaldt med tretti minusgrader denne dagen og på vei nedover traff vi en hyggelig skiløper som inviterte oss inn på en kopp kaffe i kulden. Det viste seg å være en ivrig pulk-entusiast som vartet opp med krumkaker og kaffe mens praten satt løs. To timer senere var det på tide å komme seg videre og vi satt kursen mot Skumsjøen (432) hvor vi satt opp teltene våre side om side. Terrenget her på Toten bestod mye av opp-og-ned over koller langs skogsveier og skiløyper. Få av skiløypene var preparert så tidlig på året, men de dannet en noenlunde sammenhengende trase sørover som vi kunne følge mot Lygna. Bilde 14: Camp like nord for Skumsjøen Dag 15: Nord av Skumsjøen (432) - Lunnasæthermyra Yr varslet om et voldsomt snøfall på Østlandet denne natten og det slo til for fullt. Vi våknet til nedsnødde pulker og det som verre var, et fullstendig nedsnødd skispor. Det fortsatte å snø hele dagen og vi byttet jevnlig på å brøyte spor opp og ned koller på Toten. Den gode fremdriften fra dagen før var blitt erstatt av museskritt og når dagen var omme hadde vi ikke gjort unna mer enn en mil. Heldigvis lovet meteorologen at snøfallet skulle gi seg og vi kunne se frem til høytrykk og klarvær resten av turen. I boka «På ski over Grønland» beskriver Fridtjof Nansen hvordan de opplevde en voldsom «smørhunger» når de krysset innlandsisen i 1888. Nå var nok ikke denne hungeren etter smør like stor for en 46år gammel amanuensis på ski gjennom Toten som for en fremadstormende Dr. Nansen over innlandsisen på Grønland. Men jeg hadde uansett gledet meg til å fortære denne smørklumpen som Dennis hadde kjøpt for meg når vi passerte Kiwi Moelv dagen før. Skuffelsen var derfor stor når jeg innså hvilken tabbe det hadde vært å sende en stakkars nederlender alene inn på Kiwi for å handle uten påfølgende kvalitetskontroll. Tappert måtte jeg skjule skuffelsen når jeg satt tennene i 200gram Melange! Bilde 15a: Toten Bilde 15b: Skuffelsen - Melange Dag 16: Lunnasæthermyra – Lysingsmyra (vest av Einafjorden) Var det en drøm? Vi stod opp 05.30 og jeg kunne ikke vente med å kikke ut teltåpningen for å se bort til skiløypa. I løpet av natten var jeg sikker på at jeg hadde hørt den gjenkjennelige lyden fra «PistonBully» - Løypemaskina. Og der var det. Like bortenfor teltet. Ny-preppet skiløype. Etter frokosten rev vi av oss (lang)fellene og suste nedover åsen med kurs mot Eina. Etter hvert fulgte vi skinnene til den nedlagte Valdresbanen hvor det går skispor om vinteren. Vi diskuterte hvordan kurvatur og stigningsforhold på en jernbane er drømmeforhold for oss med pulk mens vi dampet av gårde sørøstover. Under lunch-pausen kom vi en prat med en særdeles hyggelig, og ikke minst sprek, 66-åring. Han var på treningstur til skiløpet han skulle gå senere i vinter. Nordenskioldsløpet fra Jokkmokk, visstnok verdens lengste skirenn på 220km hvor en må gå på 21timer for å få merket. Fremdeles 9 mil fra oslo, mente han at vi lett kunne burde kunne gå dit på en dag… Vi takket for tilliten, men påpekte høflig at med pulk, feller og fjellski var nok dette litt overkant av forventet dagsetappe, selv for Dennis The Flying Dutchman Det å prate med folk en møter underveis på tur er noe jeg setter stor pris. Samtidig er det også en gullgruve i form av å få tips og råd fra lokalkjente. Enten det er reindriftseiere i Finnmark eller treningsnarkomane på Toten så er jeg takknemlig for informasjonen de gir og deler. De forteller om koordinater til private koier på Gallokvidda eller enkleste vei sørover langs Einafjorden. Angående det sistnevnte så fikk vi her tips om det var veldig kurant å følge bilveien på vestsiden fra Eina noen kilometer ned til Sæthervika så slapp vi å gå på vannet hvor det var mye overvann nå. Veien var som lovet snødekt og lite trafikkert så det var et trygt og lurt tips. Fra Sæthervika fortsatte vi sørover inn i skogen og følgte skiløupa oppover fra Sønstebygrenda mens vi klatret oppover mot Strandhøgda hvor vi slo opp teltet på Lysningsmyra like nedenfor. Dag 17: Lysingsmyra (vest av Einafjorden) – Jaren - Oslo S. Siste dag på tur. Det er alltid en spesiell følelse å pakke ned camp siste dag når en vet at eventyret er over for denne gang. Det var fredag og vi hadde avtale om å møte min far i Oslo som hadde spandert helg med hotellovernatting og billetter til Eventyraften i julegave. Dagen startet med litt klatring oppover mot høgkorset (757) før vi kunne gli ned mot Lygna i ny-preppete skispor. Her var det norgescup i Langrenn og et yrende liv av skiløpere. På veikroa ved bensinstasjonen ble det full tank og vi tok oss rikelig tid til å nyte karbonadesmørbrød og lade opp mobiltelefoner. Turens siste etappe ble også den letteste der vi rant ned 400 høydemeter fra Lygna til Jaren ved Randsfjorden. Her var planen å hoppe på Gjøvikbanen. Nede i Jaren kom vi en prat med en dame som guidet oss hele veien gjennom sentrum ned til stasjonen og med hennes hjelp rakk vi akkurat frem til perrongen i det toget kom. Hun fortalte på veien at hun hadde flyktet fra krigen i Ukraina og bodde nå her på Hadeland. Hennes historie setter jo turen vår litt i perspektiv og minnet oss på hvor utrolig privilegerte og heldige vi er som kan dra på en slik skitur bare fordi vi har lyst. Apropos god hjelp, så var tog-personellet fra Vy på Gjøvikbanen også særdeles hjelpsomme der de hjalp oss med å demontere og løfte om bord pulker. «Selvfølgelig skal dere få være med oss. Vi hjelper dere, bare slapp av» var beskjeden fra en smilende konduktør. Nå ventet tog-for-pulk-for-tog. Vel fremme på Oslo S ventet sjarmøretappen til Hotel Opera. Dette må ha vært den tregeste 200meteren på hele turen, inkludert etappen over dypsnøen på vei til Vetåbu. Bunnløs sukker-snø, bjørkeskog og åpne elver var ingenting mot storbyens svingdører, rulletrapper og smale heiser 😉 Bilde 17a: Full tank på Lygna Bilde 17b: Siste etappe Bilde 17c: Ikke helt klart for storbylivet enda Haavard_rute.pdf

Hei. Har vært uheldig å fått et hull i gamarsjen på mine skisko. Tips til firma eller metoder for å reparere dette hadde jeg satt stor pris på. Crispi selv utfører ikke reparasjon dessverre. Bør helst bli så tett som mulig etterpå da gamarsjen er vel den som holder vann borte. Mvh Tom-Erik Mathisen

Vurderer å overraske fadern med nye fjellski. Før i tiden var det kun utenfor løype som gjaldt, men nå er det i hovedaksak å gå i løype inn til ei hytte, og deretter ta noen turer i terrenget herfra. Har selv den forrige versjonen av Fischer-skien nevnt i overskriften, og det godt fornøyd med den. Dog skal det mye til før jeg klager på ei ski ettersom det er mye lettere å skylde på det selv. Men så er det Åsnes Gamme 54 som også ser meget pen ut. Prisen er relativt lik, og tenker å sette på BC Magnum binding ettersom den er noe kraftigere enn manuell-bindingen. Er det noen som har erfaring med noen av disse to modellene? Åsnes Gamme 54 BC eller Fischer Transnordic 66 Easyskin XLITE. Andre modeller er ikke aktuelle. Eller...oppdaget jo akkurat Åsnes Ousland også da ☺️

Eg tenkte eg skulle bruka tilboda rundt omkring no med den svarte fredagen, til å sjå på vintersovepose til (snart) 13-åringen. Han har ein Helsport Rago Down damepose til tresesongs, men han treng ein eigen vinterpose. Sidan han er enno ikkje har blitt tenåring, så er ikkje ryggen hans av dei lengste. Dvs at han framleis bruker Osprey Ace 50 liter som hovudsekk og der skal sovepose, liggeunderlag, telt, stormkjøken, kle og kosedyr med. Og gjerne litt mat i tillegg. Så no lurte eg på tips til vinterpose til han. Sidan han er liten, så er både volum og vekt avgjerande og eg tenker dunpose. Han har vore på telttur no i helgja i -10 grader med min Mountain Equipment Glacier 1000. Han var varm og god og likte posen. Den posen er på tilbod med 49% rabatt, men er det andre posar eg skal ta med i vurderinga?

Tenker å kjøpe meg fjellski(muligen åsnes amundsen). Har fått meg meg det relativt nye bindingsystemet Xplore. Er det noen grunn til å velge bort dette nye systemet. Mitt bruk blir i hovedsak litt fjellvandring og pilketurer. Blir nok lite harde nedkjøringer. I tillegg ønsker jeg å bruke fjellskiskoa på turskøyter. Noen tips til bindingsystem jeg burde velge?

En lang tur i flott vær. Sol og blå himmel – og nesen kuldegrader. Det ble advart om is og glatte veiere, men utenfor hos meg ble det tidlig kjørbart. Likevel ble det til at jeg satset på en strandtur. Det er jo egentlig ikke skikkelig vinter, så det burde være mulig å finne en tur litt i høyden, men så var det dette med frost og is. Hjemmefra er det mulig å gå ganske mange turer i sjøkanten – lange og korte. Jeg hadde hatt en «hviledag» med bare styrketrening, og var i utgangspunktet klar for en lengre tur. Tidligere gikk jeg en tur fra Hellestøl og sørover til «Uglingene» og tilbake, og ble litt sur. Jeg burde ha gått helt til Reve havn. Selv om turen altså ble på 16 kilometer, så «burde» jeg har gått omtrent 22 kilometer. Det kunne passe å forsøke seg på den lange turen denne gangen. Jeg har jo gått de 22 kilometerne en gang før. En fordel med å gå i sjøkanten, er at det ikke krever en lang kjøretur. Vanligvis blir det omtrent en halv time å kjøre. Det gjelder både Gramstad, Sælandsskogen og Høgjæren. Til Hellestøl er det en mil og ti minutter. Det var folk på Hellestøl. Mange folk som vill surfe. Det var nærmest kø nede i sjøkanten, men selv midt i uka var det mange som også ville på tur. Det var ikke så underlig, med det flotte været. Nedover – bortover – stranden, som her er omtrent en kilometer, gikk jeg og tenkte på at det jeg planla – 22 kilometer på tur – ikke er noe alt for mange på min alder ønsker å gjøre. Det har blitt mange turer alene i det siste, og dette blir også en slik. Nå var jeg jo ikke helt alene, for det var folk på tur både nordover og sørover stranden. Borte ved elva, vardet ikke folk. Her kan det hende kongen står og fisker laks, men ikke denne dagen. Boresanden er tre kilometer og det er mulig å se helt til enden. Nå gikk jeg på innsiden halve vegen mot Reve havn, og hele veien tilbake. Det er enklere å gå på fast underlag enn i løs-sand. Lang og flat sandstrand er jo flott, men naturen under brinken mellom Borestranden og havnene er også skikkelig fin. Det er kjekt å gå i terrenget med havet skyllende inn rett utenfor. Det ble bare en kjapp pause ved Reve havn. Jeg startet på tilbaketuren omtrent med det samme. På turen mot havnen måtte jeg noen plasser hoppe over isflekker. I skyggen under brinken, hadde ikke sola kommet til og der var det fortsatt frost. Det nærmer seg vinter. På tilbakeveien gikk jeg forbi en kar med bildekk – på slep i et tau etter seg. Det gir antakelig god trening, men det er ikke noe for meg. Det tok meg nok så nøyaktig fire timer å gå frem og tilbake fra Hellestø til Reve havn. I det flotte været var det en kjekk tur. På slutten var det kveldslys og lange skygger. Det var helt greit å komme til bilen å skifte til tørre klær.

Hei, dere som har Gregory Deva sekken. Hvor høy er du og hvilken rygglengde har du? Hvilken størrelse på sekken? jeg er 165 høy og hvis jeg har målt riktig så er rygglengden ca 46. Men ryggen er litt svai, ikke rett som en strek om det har noe å si. Ser ut som jeg faller midt imellom to størrelser. Ingen butikker i nærheten for å prøve, så håper å bestille riktig på første forsøk. Men ser de fleste på min høyde har størrelse xs, og ifølge skjema burde jeg ha M. Synd det var litt stort sprik. Føler ikke at ryggen min er noe spesielt lang heller.

Det er lenge siden jeg har vært på lengre turer. Veldig lenge siden. Faktisk er dette den aller første teltturen på 10 år. 3 barn, sambo(ex) og livet generelt har vært unskyldninger for den berømte dørstokkmila. Men, nå er barna større, sambo har blitt ex, og på merkverdigvis har jeg plutselig mye mer tid. Begynte å planlegge turen i mars, og pga jeg viste jeg hadde 4 uker til rådighet var planen en lang tur. En SignaTur rett og slett. Haukeli til Kvitlen. 16 hytter, 215km, 7113 høydemetre. Men. Helt slik gikk det ikke😂🤦‍♂️ For det første, kroppen var noenlunde utrent, den er dessuten blitt merkbart eldre. Jeg startet friskt, med full sekk på 31kg fra parkeringsplassen ved Eikebrekka. Solen skinte og optimismen og gleden var stor over å endelig være i gang med eventyret. Turen inn til Kvitlen fra Eikebrekka gikk greit, lettgått terreng, og hadde ikke sekkvekten allerede begynt å plage meg kunne jeg gjerne ha kost meg litt også. Fått med meg mer av omgivelsene. Men etter 3 timer var menisken i venstre kne begynt å klage, og reimene på sekken føltes som den skulle rive skuldrene ut av ledd😂 Men jeg kunne vel ikke gi opp nå? Mobildekning var der heller ikke, så derfor bestemte jeg bare for å trøkke på. Vondt skal vondt fordrives og smerte er bare svakhet som forlater kroppen os osv… en time senere, og nå har det begynt å verke i menisken i høyre fot også. Fokuserer bare på bakken foran meg. En fot om gangen. Stadig er skritt nærmere målet. En time til går, smerten i venstre har nå forduftet. Det går litt lettere. Solen skinner, optimismen øker. Avgang eikebrekka kl 13:30, framme kl 19:00. Så 5 og en halv time. Det er ikke særlig fort. Sånn går det når man overvurderer egne evner og undervurderer terreng. Fant meg en fin plass bak hytta og fikk opp telt og fikk av sko. Kokt opp vann og en av lars monsen nesten utgått på dato frystetørka middager stod på menyen. De smaker ikke best, men 40kr stk for 5-700kcal? Det går ned:) Sovner som en stein til lyden av en klukkende bekk og fugler og den forsikrige vinden i trærene. Frihet!:) Våkner grytidlig neste morgen. Ca 6, det er blå himmel og sol og du bare vet at dette blir en fantastisk sommerdag. Vannet koker. Første bud er kaffen, deretter helles riktig porsjonert vann mengde over i skåla med havregryna i, rører litt og lar der svelle noen minutter mens man får dagens første kaffekopp i kroppen. Spiser kjapt, og pakker sammen det hele og er avgårde like over kl 7. Dagen begynner bra, ingenting verker, og terrenget er lettgått og viser seg fra sin aller beste side. Det er tørt da der har vært en lengre periode med bra vær. Når jeg nærmer meg Sløle verker det i begge menisker igjen, har gjort en stund. Har lyst å gi opp. Finner ingen tørrskodd vei over elva og ender med å vade over, barføtt fordi jeg hadde selvsagt glemt å ta med crocsene. Det går fint, vannstanden var lav, såvidt over anklene, og strømmen var nærmest ikke merkbar. Oppe ved hytta kl 12, og møter her et reisefølge av 2 ungdommer, ene fra Italia og den andre fra Danmark. De var i full sving med å filme seg selv med et gopro i over en halv time mens de tøyet og bøyet muskler jeg ikke ante eksisterte engang. Jeg kokte opp en kopp kaffe, og smørte meg et par knekkebrød mens jeg så på denne seansen. Når de var ferdig hadde vi en hyggelig samtale, og det viste seg at de også skulle videre til tommansbu, som meg. Når de skulle gå var de litt uenige om hvor stien gikk, så jeg gav dem litt starthjelp med å peke ut hvor de var, og hvor stien gikk videre og ønsket dem god tur. Selv så plukket jeg ut en liter flaske med bensin og satte igjen på hytta med lapp om at den er gratis for den som vil ha den. Da ble sekken iallefall noe over er kilo lettere. Deretter lagde jeg ennå en kopp kaffe, og satte meg i solen for å nyte stillheten og utsikten nedover dalen, og for å la kroppen hvile litt. Begge meniskene streika, selv uten sekken på, så var det smertefullt å gå. Særlig nedover og kuppert. Føttene verket, skuldrene verket. Men gi opp? Snu i tide? Spare på kreftene og søke ly i tide? Neida, på med sekken og trasket videre. Turen begynner lettgått, flatt eller svakt oppover dalføret. Pausen hjalp, smerten er mindre nå. Men så blir terrenget brått litt mer bratt. Fortsatt egentlig lettgått, men i oppover bakke går det ikke lenge før knærene igjen skriker og ber. Stopp, slutt! Jeg setter på litt musikk fra min eldgamle musems gjenstand av en musikk spiller. Ipod touch 4tg gen. Fantastisk batteri kapasitet(5-6 timer om dagen x 3 på hver lading) og lav vekt. Går videre, glemmer smerten litt mens jeg fokuserer på å gå, og nyter pink floyd’s, the wall. Terrenget flater ut igjen, og jeg skimter de to ungdommene. De sitter ved elven et par hundre meter oppover forbi det skiltede stidele, i retning skreådalen. Jeg går bort og slår av en prat. Det viser seg at de igjen var litt uenig om rutevalget, så jeg tilbydde dem hjelp igjen, og de takket og bukket siden de var på vei til å gå mot Skreå men skulle til tommansbu. Jeg benyttet sjansen til å hvile litt selv, før jeg skulle gå løs på noen relativt bratte 300 høydemetre. Litt nøtter og sjokolade senere er jeg på vei oppover. Puster og peser. Knærene verker, det går trått. Venstre foten fram. Så høyre. Et skritt av gangen. Er skritt nærmere målet. På toppen blir jeg belønnet, en fantastisk utsikt nedover dalen jeg kom fra og framover i dalen jeg skal passere. Men jeg ser på gpsen, regner ut den gjenstående avstanden og erklærer for meg selv at nok er nok, første aktuelle teltplass skal velges. Og det tar ikke lang tid å finne en kjempe finn plass like ved stien mellom et koselig lite vann, blåfjelltjødn og et litt større, ytra skreåvatnet. Klokken er nå blitt 1700, og får slått opp teltet og kokt opp vannet. Lars monsens Bolognese. Det spises fort. Utsikten nytes. Leser litt i en bok. Har lyst å fiske, men knærene striker fullstendig, så det blir med utsikten. Det vaker, en hel del. Kvelden lir på, og jeg sover helt til 8. Åpner teltet og bare ligger i åpningen og nyter utsikten over et speilblankt vann. Spiser grøt, og tar sekken på ryggen. Den er for tung. Tar den av, og tenker litt. Finner ut at jeg ikke trenger å bære 4 kilo havregryn på en slik tur, der kan jo kjøpes på «alle» hyttene. Så jeg heller ut 3 kilo med havre. Sekken føles lettere, og turen mot tomannsbu kan begynne. Men terrenget er små kuppert og det tar ikke lang tid før knærene igjen skriker. Nå går det sakte. Ekstremt sakte. Korte forsiktige skritt, en fot, en støvel og en sko, 1,2… det går framover. Sakte. Det blir maange små pauser, annen hver stein stor nok til å sitte på og la sekken hvile på uten å måtte ta den av/på blir benyttet. Og sakte men sikkert kommer jeg nærmere og nærmere målet. Helt fullstendig tappet for all energi; livsgnist og motivasjon tramper jeg inn på tunet. Her er det fullt av folk. Slo av en hyggelig prat, og det viser seg at det skulle være dugnadshelg. Så flere var på vei, og jeg følte jeg bidratt. Men jeg var virkelig knust. Slo opp teltet, spiste middag, leste litt i soveposen og sovnet lenge før det var nødvendig med leselys inni teltet. Om morgenen var det noe mer skyer, men temperaturen var fortsatt fin. Jeg kunne høre dugnadsgjengen jobbe på en stund, før de begynte å forsvinne puljevis. Og før kl var blitt 15 var alle gått. Jeg orket ikke stå opp før en stund etter der var blitt helt stille. Lå bare å slappet av i soveposen, slumret litt og leste litt. Spiste middag og forsøkte fiskelykken. Og allerede på første kast hadde jeg napp. Mistet den, men gnisten ble tent. Alltid en god booster å ha kjenning med en fisk. På tredje kast satt den, og etter en kort kamp(ultra light utstyr), lå en 300 grammer å sprellet i lyngen. Kakk. Fisker videre. Og 10-15 min senere biter det igjen, litt mindre denne gangen. 200g maks. Men det sløyes kjapt og kunne fornøyd konstatere at den «store» var rød og fin i kjøttet. Mens den lille var litt begynnende rosa. De gikk i panna og ble en herlig sprøstekt kveldsmat. Sovnet tidlig, og våkner av at regnet pisker mot teltet mens vinden river og sliter i bardunene. Jeg bestemmer meg kvikt for at det blir en til hviledag, og tar derfor med meg litt mat, bok og elektronikk(batteri bank osv) og trekker inn i hytta. Nyter stillheten, og lyden av styrtregn som trommer mot ruta. Legger kabal, mange, men bare er par gikk opp, som vanlig. Leste litt i gamle hyttebøker. Kjempe fint sted. Jeg synes dette er den koseligste hytta på denne etappen. Og siden den ligger såpass kort fra hunnedalen så kommer jeg nok til å dra med ungene hit på kortere helgeturer. Alle dingser er ferdig ladet, og like før jeg skal ut i teltet igjen for kvelden, så ramler det inn en familie. En bestemor og hennes datter, samt datterens 2 barn. De hadde gått inn fra hunnedalen i styrtregn og vind og var klissvåte til beinet. Så de fyrte i peisen og hang opp. Jeg ønsket dem god natt og gikk for å sove. Neste morgen var det opphold, men fortsatt overskyet av mørke gråe skyer og noe vind. Før jeg pakket sammen gikk jeg gjennom sekken og la ting over i en bærepose. En kniv(hadde 3), et belte, en teltlykt og ekstra batterier, samt en del andre småtterier som jeg ikke trengte. Kjente på posen, veide sikkert 2 kilo. Så gikk jeg gjennom maten, og flyttet havren over fra tung vanntett plastboks over i lynlås poser. Satte igjen 2 slike vanntette plastbokser som veide ca 500g hver, tomme i hytta. Gjemte posen med dill og dall i hytta, med en plan om å skulle hente denne igjen på en dagstur litt senere i sesongen. Sekken er nå merkbart mye lettere enn utgangspunktet, og turen begynner bra. Men når jeg skal begynne på nedstigningen ned mot hunnedalen, så begynner begge knærene og verke. Og verke. Og det er bratt nedover. En skritt av gangen. Halveis nede tar jeg av sekken, og da ser jeg at min trofaste bergans 90l sekk innkjøpt for rimelig nøyaktig 20 år siden er i ferd med å sprekke. Et stort stykke av sømmen er allerede sprukket og det er først da jeg bestemmer meg. Jeg må ringe, avslutte turen. Bli hentet i Hunndalen, istedenfor å gå til blåfjellenden. Glemte jeg å si at kort tid etter avgang fra tomannsbu begynte det å pøsregne igjen? Så stien var vått, og bergknausene var glatte og skoene dassvåte. Også var det noe tåke som kom og gikk på turens høyeste punkter. Men tilbake til nedstigningen til Hunnedalen. Jeg brukt ekstremt lang tid ned i dalen. Sakte men sinkert jobbet jeg meg nedover og forbannet meg selv for å ha pakket alt for tungt, og ikke hatt med staver. Vel nede i dalen slappet jeg av en times tid før jeg ble henta. Hjemme ble jeg møtt av xxl reklame, 50% på alt fra bergans. Sekken var jo begynt å flerre, så det passer jo ypperlig. Og jeg øyet meg ut en bergans trollhetta v5 95l, som på salg gikk for 1749kr. Denne var ikke på lager i butikk, men måtte sendes med post. Men det gjorde ingenting siden jeg bestemte meg for en uke hvile mens jeg planla turen videre. Målet var fortsatt haukeli, men pga hvileuke og hviledager måtte planen forandres noe. Så denne turen ble kun eikebrekka-kvitlen-støle-tomannsbu-hunnedalen. Men det er greit, jeg tar det som en seier. Og med dyrkjøpt erfaring så ble sekken for neste tur pakket og ompakket og gramjakten ble en liten besettelse. Jeg har fortsatt en del å gå på, men det blir noe mer kostbart. Som feks å bytte ut mitt 2.4kg 3manns telt med et lite og lett 1-1.2kgs telt. Men når alt var pakket og klart så veide sekken nå totalt 19kg. Og det er inkludert staver og fiskeutstyr og mat og alt. Mye mer behagelig. Ekstrem forskjell, og det gjorde min neste tur ble til en fantastisk opplevelse. Det får bli fortsettelse i en ny tråd, men kan raskt beskrive ruten: båt fra lauvvik til lysebotn, over kamsfjell til kamsdalen, og videre mot little aurådal, storsteinen, hovatn, vassdalstjønn, krossvatn, og målet om haukeli glapp i denne omgang. Mer om det i neste tråd:) Takk for at du har orket å lese helt hit😅 Vet noen en måte jeg kan komprimere bilder på en iphone? Prøvde legge med noen bilder fra turen, men maks totalstørrelse på 14.65mb gjør at jeg bare får lagt til et par bilder.. fisken fra vannet ved tomannsbu og bilde 2 er utsikten fra teltet når jeg lå ved ytra skreiåvatnet.

Hei, Noen som vet hvordan snømengdene i Fyresdalsheiane er nå? Er det bart nok til å gå til fots om et par uker? Tenker området rundt Øysteinsfjell.

Jeg vurderer nye fjellski Fischer Trace 82 Crown Easy Skin, uten stålkant. Noen som har erfaringer? Finner svært lite anmeldelser på denne skia, men ut i fra spesifikasjoner og beskrivelse virker det som en god allrounder. Trenger ski uten stålkanter av hensyn til hund, men aldri hatt det det tidligere. Ønsker meg en ski som flyter frem i variert terreng, og på lange turer. Jeg er kvinne, 172 cm og 62 kg. Noen som har et par slike og kan dele litt erfaringer?

Har kjøpt meg fjellski med Rottefella BC Manuell-bindinger. I den anledning ser jeg etter fjellskisko. Jeg er godt fornøyd med mine romslige Alpina-sko (str. 44) som jeg bruker til vanlige langrennsski. Jeg tenkte at 44 ville være stort nok også hva BC-sko angår, så jeg kjøpte et par Madshus Vidda-sko 44 på tilbud på den lokale sportsbutikken. (Hadde ikke tid til å prøve dem i butikk før jeg dro hjem med dem.) Nå viser det seg at de både er altfor små og altfor smale. (Ser også at de har fått negative anmeldelser på nettet.) Alpina BC Outlander ser lovende ut (og har angivelig "bred lest"), men burde jeg satse på 45? Jeg bruker tykke sokker (eller to par) i mine vanlige langrennsskisko fra Alpina, som altså er i str. 44.

Noen som har erfaring med å smøre/grease opp bevegelige deler på rottefella manuell binding? På turer med jevne kalde blå har de aldri vært et problem. Med ved skiftende temperatur, særlig fra pluss til minus, har jeg opplevd at de tuller seg litt pga snø/vann som fryser. Tenkte smøre de, slik at vannet ikke ligger på kritiske steder. Noen erfaringer? Andre som har prøvd...

Jeg har et viltkamera, Browning Spec BTC-8A, og som har fungert helt fint til nå. Men nå får jeg ikke frem skjermen på kameraet slik at jeg kan se hva jeg stiller inn. Det er helt dødt. Men kameraet fungerer når jeg setter det opp med de innstillingene som allerede ligger inne, men som sagt virker ikke selve skjermen. Er det noen andre som har opplevd dette, og evt. vet hva som kan gjøres med det?

Angrer på at jeg valgte BS Auto på fjellskia, går det greit å bytte til manuell eller blir skrueholdet i skia da ødelagt? /Frode

I dag ble skiskoene mine ødelagt - Alfa skarvet gtx bc. Hadde et lite fall og den ene bøylen blei trukket ut av sålen !! Den andre bøylen er også løs! Bruker alle produsentene samme såleløsning som Alfa på bc-skisko eller finnes det noen bedre ? Det viser seg at bøylen bare er stukket inn i sålen, det er kun et lite hakk, ellers ingenting som holder den på plass om den blir løs. Dårlige greier synes jeg, stengene som holder bøylen i sålen burde hatt en liten knekk slik at den holdes på plass selv om den blir løs. Jeg hadde en strabasiøs retur på noen kilometer i løssnøen, 8-10 minus og kuling. Måtte surre skia fast til skoen med gaffatape, det holdt ei stund. Bra det ikke var noen lang fjelltur, det kunne blitt krise, spesilet om det hadde skjedd med begge skoene. Vurderer sterkt å gå tilbake til 75 mm systemet. Har noen tilsvarende opplevelser ?

Nå når solen har «snudd» begynner tankene å vandre mot lysere tider, lange sommernetter og flotte teltturer i nye terreng. Da passer det godt både å starte planleggingen av nye turer og se tilbake til turene som har vært. Sommeren i år, om den kan kalles sommer, stod to uker drømmetur på planen. Jeg skulle ved hjelp av apostlenes hester vandre på kryss og tvers av Dovre OG Trollheimen, helt hjem til min egen ringe bolig. Vel, nå ble det bare én uke, og bare Dovre, mer om det siden. Etter å ha prøvd begge deler har jeg fått en forkjærlighet for A til B-turer (kontra rundreiser). Da er man garantert nytt terreng hver dag. Det er god motivasjon for trøtte bein! Ruten Områdene for sommerens «langtur» var valgt av ulike grunner. Dovrefjell er ukjent terreng for meg, det har egentlig bare vært et område man passerer på tur sørover. Det store trekkplasteret er moskus. Jeg har siden jeg var barn vært fascinert av disse urdyrene, og hadde store forhåpninger om å få sett dem på (ikke for) nært hold. Ellers har området plenty med fiskevann og ikke altfor mange turrapporter (noe som indikerer lite folk). De fleste som vandrer her, går nok etter toppene. Jeg går rundt toppene. Alltid. Speiding etter moskus, med blikket rettet mot Kjelsungdalen. Målet var å bruke turiststiene i minst mulig grad. Dette gir to store fordeler: man unngår folk og man får orientert. Begge deler er positive parametere. Starten gikk fra Nysætre like nord for Fokkstugu. Herfra gikk jeg Kjelsundskardet videre gjennom Kjelsungdalen, vestover til Tverråbotn før kursen gikk nordover mot Leirsjøtelet og Åmotsvatnet. Derfra ble det mye turiststi til Flatbekktjønna og Snøfjellstjønna før turen ble avsluttet i Dindalen etter åtte fine dager på tur. Grøna bød på utfordringer. Til slutt måtte jeg krype til korset og vade over. En frisk opplevelse. Åmotsdalshytta. Vannet kan krysses der det nesten deles i to, i sær om man er smart nok til å bruke høye støvler. Dyrelivet Som sagt var et av de store ønskene med turen å få sett moskus. Om jeg fikk et glimt av villreinen var det naturligvis et pluss. Fjellrev var minst sannsynlig, men hadde helt klart ikke sagt nei takk. Allerede fra bilturen til start satt jeg med blikket festet vestover, på speiding etter svarte «klumper» i terrenget. Første camp ble ved Vindbustjønne (for øvrig mistenker jeg at den er uten fisk), og jeg vurderte frem og tilbake om jeg skulle ta Kjelsungdalen eller Mjogsjødalen, jeg endte opp med førstnevnte og sjelden har jeg vært så fornøyd med veivalget. På dag to vadet jeg Grøna, en frisk opplevelse, og steg inn i Kjelsungdalen. En på alle måter vakker dal. Grønne sletter, fine fiskevann og stupbratte fjell. Vinden og regnet pisket i ansiktet der jeg svettet meg oppover bakkene med 30 kilo på ryggen. Jeg var i zombie-modus, men lot blikket vandre fra tid til annen. Plutselig blir jeg var en mørk skygge i lien ovenfor meg. Man skulle jo tro jeg ble euforisk over å endelig få sett dette dyret på nært hold, men hjernen jobber på høygir sånn omtrent slik: «Å dæven døtte, der står moskus-far. Max 50 meter fra meg». Blikket går febrilsk for å se etter to ting: -hvor er familien? -og hvor kan jeg søke dekning? Moskusokse på tur. Bilde tatt etter at jeg har trukket meg et godt stykke unna. Det var naturligvis ikke så mye som en steinblokk i kilometers omkrets, så her var det bare å legge om kursen uten noen videre dikkedarer. Først når jeg får en avstand på minst 150 meter tør jeg stoppe opp og se hvordan det ligger an. Moskusoksen har naturligvis hatt full kontroll på meg lenge. Nå rister han på hamsen og vandrer bort fra meg. Omsider roer pulsen seg og jeg kan knipse et (ikke veldig bra) bilde. Snakk om naturopplevelse, og selveste jackpoten allerede på dag 2! Du må zoome hardt for å se dyrene, men dette var langt mer behagelig avstand! Et par kilometer lenger oppe i dalen får jeg se en hel familie, inkludert et par kalver, som pludrer rundt på en slette 2-300 meter nedenfor meg. Mye mer behagelig avstand, og jeg setter meg godt til rette på en stein og bare nyter synet – lenge. Som om ikke moskus-bonanzaen var nok vekker jeg en flokk på 15-20 reinsdyr som krysser dalen et stykke foran meg. Det er en lykkelig mann som stabber seg videre oppover dalen og topper den herlige naturopplevelsen med to ganger 4 hekto steikfisk i siste vann før vannskillet. Dag 2 på denne turen er den mest klokkeklare terningkast 6 jeg noensinne har hatt på en fjelltur. En fjellfant forsøker å fordøye dagens inntrykk ved Kjelsungvatnet 1329. I ettertid viser regnskapet at jeg de første 6 dagene så flere moskuser enn mennesker. Det sier jeg meg fornøyd med! Været Været var begredelig, men det glimtet da til innimellom. Våren ’22 var særdeles snørik i dette området, og selv om jeg dro ut i midten av juli fulgte jeg spent med på snø- og is-smelting de siste par ukene. Det gikk akkurat, og det ble lite snøgåing. Dog var sommerværet av det begredelige slaget. Sur nordvest, ensifret antall grader og hyppige regnbyger. Om nettene var temperaturen ned på 1-2 grader. Dette innebar MYE teltliv, og det aller meste av matlaging ble gjort i fortelt. Jeg er glad i teltet mitt, og hadde med meg en knakende god bok, men jeg kjente på savnet av camplivet, hvor man kan koke seg litt kaffe, fiske litt, slappe av i solskinn… Det var først på dag 7 jeg tok frem solkremen og kunne lette noe særlig på antrekket. Da ble også mat tilberedt utendørs, fiske ble tatt, jeg forspiste meg på nystekt ørret og rullet rundt i lyngen – altså slike dager som man drømmer om på forhånd! Fikk også sjekket værmeldingen mellom solkremsmøringen, og når den meldte minst like dårlig vær neste uke var saken klar – jeg stanser på Oppdal! Det ble MYE teltliv. Da kommer man langt med kaffe og en god bok (og kartlesing naturligvis, mye kartlesing). Solen viser seg frem, og om man klarte å kle ut den sure vinden var det faktisk ganske digg. Fisket Det er ikke til å komme fra at jeg var spent på fisket. En ting er at jeg er en notorisk dårlig fisker, isen var nylig gått, det var bikkjekaldt i både luft og vann, og jeg hadde funnet lite informasjon om fisket på forhånd. Resultatet ble helt greit. Største fisk var ikke mer enn 600g, men jeg tok fisk til maten de fleste dagene. Hadde jeg ikke hatt et (tidvis irriterende) prinsipp om å ikke fiske mer enn jeg spiser kunne jeg nok tatt betydelige mengder. En liten kuriositet – jeg satte ny høyderekord med tre sprelske steikefisk på 1397 moh. I notatboken litt om Flatbekktjønna (1397 moh.): «Spesielt siste biten til Flatbekktjønna var et helvete. Tror dette er styggeste plassen jeg har vært. Et rabol av stein, blokker og søkk». Litt gratis turistreklame der altså. Flattbekktj. var kanskje en stygg plass, men jeg satte ny personlig høyderekord for fisk. Snadder! Kunsten er å ha en liten stekepanne. Seks hekto middag. Namnam! Oppsummert Turens øyeblikk: første moskusmøte (så klart). Turens leir: nedre Grytholtjønn – feit fisk og et panorama uten like med Storskrymten, Salhøa, Drugshøi, Larseggen og Snøhetta! Turen bål: enkel seier siste kveld, da det var turens eneste av sitt slag. Man "tager hvad man haver" når det skal fyres bål på 1140 moh. Dovre leverte storslått natur, og er definitivt en tur jeg kommer til å huske. Ikke minst på grunn av moskusen. En rekke lekre leirplasser som ville vært himmelen i finvær. Lite folk. Fisken bet bra. Og jeg ble kjent i et, for meg, nytt området. En fin tur! Som snytt ut av en reklame for Kvikk Lunsj. Siste leir var også av det akseptable slaget. Tverråbotn hvor jeg planla mye fisking. Vel, jeg fisket mye, men fangsten var skral.

Hei! Jeg bestilte meg nye ski med rottefella bc manuell binding. Ser nå etter sko til disse. Jeg går ikke mye på ski, og vurdere dette tilbudet her: https://www.xxl.no/fischer-comfort-silver-21-22-markastovel-herre-svart/p/1150132_1_style vil disse passe i bindingen? har noen eventuelt andre anbefalinger å gå for? tenker budsjett opp til 2000,-

Pakkremmene rundt den nederste rommet i sekken er for korte for liggeunderlag. Ser at pakkremmene er festet i ei løkke slik at man kan skifte til lengre pakkremmer. Har dere forslag til hvilke pakkremmer jeg kan bruke.

Totalt utafor sesong. Eller kanskje ikke; Det var hvit pulver på en av våre lokale topper over 1200 meter sist helg. Jeg ønsker å erstatte mine gamle Fischer Hannibal 96 med mer lettkjørte ski. Plages veldig med syre i forsida av lårene og har forsøkt å jobbe med både teknikk og trening uten suksess. Siste håp er nye mer lettkjørte ski (heller det enn mer trening🤨). Jeg er beskjedne 168 cm med over 80 kg fordelt over det hele. Har drevet med randonee siden 2014 og årlig hatt noen økter i slalombakken. Nå har jeg landet på å velge mellom - Vølkl Rise Beyond 96 https://www.friflyt.no/skitest/lette-toppturski#voelkl-rise-beyond-96 og - Black Crows Camox freebird 96 https://www.friflyt.no/skitest/toppturski/black-crows-camox-freebird (fra 2019) Jeg ønsker meg relativt lette ski og ser for meg lette bindinger som ATK Crest 10 eller Marker Alpinist 12. Noen med erfaring og kunnskap som kan gjøre valget mitt lettere?

Hei! Jeg har en Mammut Perform -7 fiberpose som veier ca. 1,5 kilo. Den er god og komfortabel, men jeg har lyst på en dunpose som veier mindre og kan komprimeres mer. Da er det en åpenbar kandidat, nemlig dunversjonen av den samme posen. Den veier ca. 1 kilo, og jeg regner med at den tar betydelig mindre plass i sekken enn fiberutgaven. Dunversjonen koster i skrivende stund 2199 kr hos XXL. Jeg er fornøyd med den sentrerte glidelåsen og den romslige passformen (jeg ligger mye på siden), men synes at pakkposene til Mammut er ganske dårlige når det gjelder kompresjonsmulighet. Dessuten synes jeg at Mammut har overdrevet litt når de har satt komforttemperaturen til -1 på fiberposen, og mistenker at det samme gjelder dunposen. Jeg leser mye bra om en annen pose: Mountain Hardwear Bishop Pass -9C. Den veier også ca. 1 kilo, men har oppgitt komforttemperatur på -4. Den koster imidlertid en tusing mer, i skrivende stund 3199 kr hos XXL. Er det noen som har erfaring med disse posene, og som kan komme med innspill? Eller er det noen som kan anbefale en annen sovepose isteden?

Jada, har sett at det er mange tråder og anbefalinger rundt Ally kano, men er fremdeles usikker på hvilken jeg skal kjøpe. Beskrivelsen hos Bergans hjelper ihvertfall ikke for det høres alle kanoene ut som de er perfekt for meg. Jeg har ikke tenkt å padle elv, kun vann/innsjø. Den skal være rimelig tungt lasta. Alene med to bikkjer og en del bagasje / sammen med 10-åring, to bikkjer og en del bagasje, sammen med 10/15-åring og en del bagasje. Kanoen brukes til fiske og for å komme oss fra A til B selvsagt. "Alle" anbefaler Ally 16,5. Det var den Lars Monsen brukte og det var den jeg tenkte å gå for sånn umiddelbart. 16,5 er på lager de fleste steder, gode priser osv. Den er bred og stabil, tar mye bagasje, og Bergans beskriver den som en kano som har "høy stabilitet og gode egenskaper på flatt vann og i elv". Høres jo helt perfekt ut. Det som imidlertid er viktig for meg er å komme raskt framover på stille vann. Jeg ønsker ikke å stå og stampe i motvind eller kjenne vinden få tak i kanoen og dreie den sidelengs. Der jeg tror jeg 17-foteren er bedre? Stabilitet er veldig viktig, spesielt siden jeg kommer til å padle med barn/ungdom. Nå er jeg helt fersk kanopadler, noen vil derfor kanskje ikke anbefale en smalere 17-foter, men jeg skal leie en Ally 16,5 en måned i sommer og kommer til å padle en god del. 17-foteren er lengre, smalere, men har ikke mindre lastekapasitet. Jeg tror 17-foteren passer meg best. Spørsmålet er: klarer jeg å håndtere den alene eller sammen med barn/ungdom som ikke bidrar så mye? Hvor stor forskjell er det i stabilitet? Vil den gi merkbart bedre fart og retningsstabilitet? Lastevekt virker å være veldig god. Setter stor pris på erfaringer fra dere som både har 16,5 pg 17-foter (regner med at de fleste har 16,5)

Jeg har i dag en Fjãllrãven Kajka 100 som er en fenomenal langtursekk på mange måter. Elsker de mange funksjonene på den og den er stor nok til at jeg kan pakke i den hva jeg vil måtte drasse med meg på tur. Der kommer også en av de første utfordringene inn, plassen gjør til at jeg alltid pakker med meg litt ekstra ting og sekken blir alltid "litt" for tung for min fysikk. Jeg er forholdvis slank (70kg) og litt over 1,8 høy. Utfordringen med Kajka er at magebeltet har en hard kant rundt og polstring i midten. Denne kanten havner alltid ned mot låret (ca. 10 cm under midjen) og det blir gnagsår relativt raskt. Med andre ord, jeg har ikke nok fett på hoftene til at beltet ligger der det skal. Jeg vurderer nå å se etter en ny sekk som kan dekke mitt behov, om enn kanskje noen liter mindre slik at jeg MÅ pakke smartere. Men ikke mindre enn 80 liter. Normal bruk vil være turer på 2-7 dager. Har såvidt sett litt på Osprey Aether 85. Den virker liten og kompakt, men har fortsatt god plass og har et godt polstret magebelte. Jeg trenger tips og råd her. Takk.

Noen som kan anbefale fraktmåte, USPS eller FEDEX (tror jeg det var)? Jeg klusset med å legge inn VISA, måtte bestille og sjekke ut, da fikk jeg endelig lagt inn VISA (velg husk meg!). Kansellerte så dummybestillingen, så nå er jeg klar!

Hei! Skal ferie 17. mai ute i naturen sammen med en kompis. Vi føler oss litt ferdige med skisesongen. Hvor vil dere anbefale oss å dra? Vi kan gå på bena og/eller padle.