Søk i nettsamfunnet

Diskuterte dette med en butikkansatt her om dagen. Vi var enige om én ting; 80-90% av all "pusting" foregår via skaftet, og at Gore-Tex i sko egentlig var noe stort tull Skinn er i seg selv et ganske tett materiale, og med utvendig impregnering og diverse innvendige sjikt blir det enda tettere. Damptrykket går letteste vei, dvs. opp via sokker/luftsjikt og ut gjennom skaftet. Når det gjelder vanntetting utenfra er Gore-Tex'en verdiløs. Før vannet kommer så langt har det nødvendigvis trukket gjennom skinnet, og med vått skinn på utsiden blir det vanntrykk direkte mot membranen. Da får du samme effekt som når du bærer sekk utenpå en våt Gore-jakke; vannet trekker gjennom... Konklusjonen ble at skinnet skulle impregneres slik at det ble så tett som overhodet mulig, og jeg har allerede satt mine nye Crispi Besseggen inn med "Heavy duty protection for leather" Jeg har nå kjøpt mitt fjerde par fjellstøvler med Gore-Tex, men de tre siste ble kjøpt pga. passform og andre bruksegenskaper. Gore er bare noe greier som følger med på kjøpet; en motesak. Sikkert stas for skofabrikkene å ha en fancy merkelapp på skoene som sier "Gore-Tex - Guarantied to keep you dry". For å gjøre forvirringen total; her er noen ord om behandling av skinnsko (hentet fra Gore-Tex sine hjemmesider): Skinnskor bör behandlas regelbundet med skokräm, vax eller olja. Skinn som inte behandlas blir torrt och skört och kan krympa på ställen där det böjs vid användning. Så småningom kan de spricka. De sier ingenting om silikon, fettinnhold, etc....

Tvilsom værmelding, men vi dro på tur. En fottur uten annet enn en lang bakke burde gå uansett. Lave skyer og nysnø ned mot 13-1400 rundt Spiterstulen. Innover Visdalen lettet været og oppstigningen inneholdt mange flotte skuer utover og innover i Jotunheimen. Mye nysnø i høyden, men med Line som tråkkemaskin var ikke det noe problem. Flott tur til en av Jotunheimens stortopper. Snømengden ellers i Jotunheimen er ikke noe voldsomt, så når nysnøen trekker seg vekk igjen er fjellet fullt farbart til fots. Bilder på Bergtatt

13

BERGHAUS Det undrer meg at ingen har nevnt "Berghaus" som definitivt er et meget godt sekkemerke. Selv har jeg flere gode sekker som jeg bruker til forskjellige turer/formål. Den jeg bruker mest nå er en "Berghaus Cyclops II Vulcan". Jeg vet ikke hva en koster og hvor den er å få kjøpt. (Jeg fikk den av min sønn) Den rommer vel ca. 80 liter vil jeg tro og er nok ikke av de letteste, men "du verden" så godt bæresystem den har. Etter min mening så er vel bæresystemet noe av det aller viktigste ved en sekk som skal inneholde mer enn ca 12 kg. Hoftebeltet glir ikke ut av stilling og sitter "som støpt", hvilket er en ulempe ved mine andre sekker (Bergans, Norrøna og Fjellreven) Berghaussekken har to sidelommer som kan tas av og kobles sammen til en dagstursekk på ca 20 liter. Mitt råd er forøvrig: Sjekk bæresystemet, og at hoftebeltet sitter som det skal uten å gli ut av stilling.

Håller just på att packa maten för tio dagar. På torsdag bär det av. Turen kommer, om allt går väl, att passera civilisationen efter en knapp vecka och sen gå vidare. Den kan bli 12 dagar, den kan bli 14, den kan rentav bli 10. Troligast är att jag behöver proviantera för 2-4 dagar och då är ju inte sortimentet vad jag är van vid hemifrån. Finns t ex Knorr-soppor i rimligt stora förpacknngar (svenska förpackningar är betydligt mindre än ex.vis franska och italienska, 50 gram mot 90, kanske; vidare verkar svenska Knorr, men inte kontinentala, kräva tillsats av mjölk)? Eller finns det hållbara norska alternativ (helst 80-90 gram, koktid högst fem minuter, endast vatten)? Hur är det med mjökpulver? Hemma köper jag förpackningar som räcker till en liter. Jag brukar äta muesli på morgnarna, mycket bränslesnålt! Potatismos? Svenskt är suveränt enkelt, kontinentalt krångligt. Söker hektoföpackningar, tillsats endast vatten. Sen är det desserten. I Sverige finns Ekstöms fruktkrämer och jag har igenstans i övriga världen hittat så enkla torra desserter som denna. Norska motsvarighter? Om icke, får det väl bli kex. Knappast aktuellt, men för säkerhets skull: gas. Gasburkar med primusgänga, ty jag töänker lämna min Camping-gaz-adapter hemma. il C

Toro heter torrsoppor i Norge. Toro soppor är i ganska stora førpackningar. De jag hade hemma var på 83- 90 g. Bergensk fiskesuppe är god. Ta med potatismos från Sverige den norska varianten smakar ingenting/äckligt. Jag har inte funnit några torr fruktkrämer / frukt soppor alls i Norge. Vilken civilisation ska du innom? Om det är en tätort du menar kan du leta efter en "Meny" butik då de har ett utvalg som en svensk ICA medan de andra Rema, Rimi osv har ett utvalg som en svensk bensinstation ungefär. Primusgängad gastub finner du i de flesta sportbutiker. Torrmjølk finner du på t.ex "Meny". Har du prövat Real turmat? Den är mkt god och kostar bara 37-45 NOK på XXL i Oslo (minst 60sek i Sv). Du spar disk då du bara häller kokande vatten i førpackningen. (Lapskaus (god) är inte samma som Lappskojs mindre god)) God Tur! Hilsen David

Uten tro på værmeldingen dro jeg oppover natt til søndag 18 juli. Kom frem ved femtiden og så med en gang at det ikke kunne bli noen vanskelig tur. Ganske sliten også etter å ikke ha sovet. Oppover stien mot Glitterheim og deretter langs siden av Skauthøe gikk det tregt. Etterhvert nådde jeg bandet mellom Skauthøe og Spietrhøe og med topp i sikte ble det heldigvis litt mer liv i bena. Nordtoppen ble raskt nådd og det bar videre mot hovedtoppen. Og så kom de lave skyene for alvor. Det var ikke mer enn tredve meter sikt, temmelig hard vind og regn og ikke tiltrekkende å komme seg videre mot Leirhøe N. som jeg hadde håpet å få med meg. Tilbake ble det en del leting etter veien. Kompasset viste seg selvsagt (første gang jeg virkelig hadde bruk for det) å ha utviklet en fin luftboble som ikke bedret tiltroen min til kvaliteten. Etter en del plundring tilbake ved Spterstulen med håp om bedre vær neste dag. og det ble det... Målet 19-7 var Hellstuguryggen. Innover dalen mot broene gikk det i fin fart. Oppover ryggen mot Hellstuguhøe gikk også greit, selv om jeg rotet meg litt for langt ut mot venstre (nord) og derfor ble det litt klyving. Etter å ha nådd det flatere området gikk det greit til topps. Videre over snefeltet opp til N3 var bare slitsomt. Neste år må jeg nok trene litt mer på forhånd, det er sikkert. Utsikten på toppen mot Midtre var flott. Ned igjen og bortover via de to småtoppene N 2 og 1. Kammen var deretter av og til temmelig smal. Jeg husker spesielt en sten som jeg måtte ake meg over + en annen skrå helleaktig sten som heller ikke var så morsom. Det lå fremdeles en del nysne her og der og ellers var det glatt etter smeltingen. Over alt var det nødvendig og passe skikkelig på. Opp til Midtre gikk greit opp til enden av stenkammen. Gikk herfra litt på skrå sydover over et lite snedekket område før jeg kom meg opp via større stener til toppen. Flott utsikt, men dessverre her og der lavthengende skyer også i dag. Ned til bandet mellom store og midtre og nå var det nok for dagen. Ned i dalen via nokså mange løse og glatte stener og med mange pauser for å nyte været og utsikten tilbake til Spiterstulen. 20-7 sto Tverråtindene på programmet. Oppover stien til Eventyrisen gikk det greit. Litt etter broen fortsatte jeg videre innover i dalen. Kjedelig og tidkrevende over massevis av ur. Etterhvert kom jeg opp til en litt brattere helling på samme høyde som fossen midt i breen. Hellingen gikk greit nesten helt opp. Her var det noen svaberg som ikke var så greie. Jeg gledet meg ikke til å måtte ned igjen samme veien. Oppover til Nedre Tverråbandet var det brukbare snefelt som gikk raskere enn uren. Fra bandet opp til det første toppunket på Lindbergtinden og deretter langs eggen til det høyeste punktet. Ned igjen og oppover ryggen mot Vestre Tverråtinden. Siste stykket var litt kronglete over kammen. Det var muligens lettere å gå litt østenfor kammen. På det lille toppunktet var det fin oversikt over kammen videre. Stort sett snedekket. Sneeen var fin og hard og det hadde vært noen før meg antageligvis et par dager tidligere som hadde etterlatt prima fotavtrykk (størrelse 45?) og gå i. Greit til Store. Videre ned til bandet mellom store og midtre også greit. Hammerene oppver mot midtre så både bratte og særdeles sleipe ut så det var ikke vanskelig å velge ruten under via østhellingen istedenfor. Gikk (selvsagt) litt for høyt for å ikke få for mange høydemetere og måtte komme meg over et par bratte sneflak og litt småvanskelige klyvesteder. Rundt toppen så jeg at det var flere steder og komme opp på kammen. Det viste seg at det enkleste var å gå opp i et lite skar så tett som mulig ved hellingen opp mot selve toppen. Dette skaret var helt greit og videre til toppen også OK. Ned igjen orket jeg ikke å gå den lange omveien tilbake via Store, så jeg gikk rett nedover. Greit ganske langt ned, men deretter ble jeg tvunget litt innover i dalen likevel av et stup. Fant et forholdsvis brukbart sted for å komme seg ned. Tilbake viste det seg at det stemte som jeg trodde. Det gikk ikke lett ned via svabergene ved fossen. Hadde muligens kunnet passere høyt oppe i dalsiden på atskillig sikrere måte. 21-7 var det kjempevær, men jeg hadde ingen energi eller lyst til noe vanskelig. Tok derfor turen til Galdhøpiggen og kunne fra toppen nyte en perfekt utsikt over alt som var av topper i Jotunheimen og lenger vekk. Ble 1,5 time på toppen og bare nøt livet. 22-7 snudde været dessverre igjen. Jeg hadde tenkt meg på Memurutindene, men i Veoskardet var det allerede så tåkete at jeg ga opp den ideen. Tok med meg Leirhøe S. og gikk deretter opp til Leirhøe via en grei fjellside uten for mange løse stener. På toppen hadde jeg praktfull utsikt mot .... tåke. Ned på vestsiden via fint spor i sneen gikk fort og greit. Ved underkanten av breen bestemte jeg meg for å få med meg Leirhøe N. Det ville være for ille å måtte komme tilbake en gang for et sånn liten topp. Greit oppover men så ble det nesten 0 sikt igjen. Fulgte forsiktig platået sydover og så heldigvis til slutt i et lite gløtt i skydekket toppvarden på den andre siden av et lite snebelte. Over dit og for sikkerhets skyld videre til det var tydelig at det ikke var noe høyere punkt noe sted. 5 fine dager på Spiterstulen. Været nokså vekslende, men det er jo ikke akkurat noe nytt i Jotunheimen. Nå videre til Italia. Forhåpentligvis blir det tid til et par fine turer der også mellom soletimene på campingen. Hvis alt går bra kommer det et par topp-referater i slutten av august.

Vad är förstås något att undvika. Jag hade en (f ö fånigt onödig) olycka i Jotunheimen år 2000 och efter den vet jag rätt bra mina begränsningar; men faktum är att om det drar i fötterna, eller stavarna bara far åt sidan när jag stopppar ned dem, så letar jag länge efter säkrare ställen, helst stengång. Då ska man ha klart för sig att om det är strid ström och större avstånd mellan stenar kan man råka illa ut just när man stoppar den ena foten i vattnet. Jag har ALDRIG bytt skor vid vad - jag har f ö sen ett par år tillbaka inga andra skor med än kängorna. Mina skor (ej läder) blir då inte blötare av ett vad än av att gå i vide någon timme i regn. Om vattnet går över kängskaften längre sträckor tar jag på regnbyxor, med knäppning nedtill. Man kan kan knyta till dem extra, med lädersnöre eller så, men ofta räcker lufttrycket inne i byxorna till att hålla vattnet utanför. il C.

Etter å ha vært stuet sammen nede i kjølen på Gjende IV storet vi oss bort til Gjendebu med tunge sekker på ryggen og litt til i handa. Vi fikk rom og greier og alt var bare kos. Robert, Julia og jeg hadde bestemt oss for en kosetur. Den lange omveien som nystien mot Torfinnsbu følger ble litt motvillig gått og vel svette var vi når vi kunne slenge oss ned ved en bekk oppi Svartdalsmunningen. Men for en utsikt. Robert hevdet han aldri hadde sett Gjende grønnere, og grønt det var det! Vi gikk litt innover dalen, krysset elva og skrådde ut igjen i retning markert lite skard bak mindre kolle, opp til et tjern på snaut 1600 moh. Herfra skrådde vi opp mot ryggen, kom litt ut på breen som etterhvert ble isete og tvang oss opp på fjellet. Fjellet var glatt og løst og ikke ideelt å gå. Men det ble snart bedre og vi kunne rusle oppover ryggen. Stor var gleden over å se Søre Nål på nært hold. Knutseggi ses godt fra dalen, men virkelig imponerende blir den først på nært holdt. Vi tok oss forsiktig ut på breen og fulgte den opp til skaret sør for tre små topper jeg kalte Knutetrillingene. Like som eneggede trillinger var de. Videre bortover ble det litt måling og sjekking, men batteriet på GPS'n gikk snart tomt. Søre Nål nærmet vi oss fra nordvest. Ryggen skulle etter sigende være lett. Oppildnet jogget Robert oppover. Jeg sa at jeg uansett kom til å prøve dette som en øvelse i å lede lette ruter med sikring, men at jeg ikke ville bli fornærmet dersom han sprang opp usikret. Det gikk fort oppover med ham, men det var nesten en liten lettelse at han stoppet opp et stykke opp på ryggen som egentlig var mer hammerlignende enn rygg. Rett på ble det litt teknisk. Han snudde og gikk ned igjen. Så var det min tur. Elendig klatrer som jeg er med skrekkelig lite klatreerfaring bar det oppover. Prøvde først rett på, men taket var dårlig og opptaket var langt. Selv en jukseslynge fristet ikke. Men å svinge litt ut til høyre gikk langt greiere. Da kom jeg meg opp uten juks attpå. Det var kanskje ikke spesielt vanskelig teknisk, men det var langt fra noen trapp et kort stykke og tilstrekkelig utsatt. De som foretrekker å gå opp her uten tau, må gjerne gjøre det, men takke meg til. Graderinger er jeg etterhvert blitt drittlei, for mellom 2 og 4 stokkes det og sies så mye rart at jeg er blitt usikker. Ods nevnte en gang en god treer, og jeg kan kanskje være enig i det når jeg til slutt fant letteste vei, men temmelig utsatt i tillegg. Jeg sikret Robert opp og vi fulgte meget smal og luftig egg 10 meter i retning markert sva opp til topp "klumpen". Robert sikret meg opp her. Svaet var meget enkelt, mens siste 3 meterne var mer loddrette, men med masse gode tak. Det hang en haug med rapellslynger der, men jeg falt ikke for fristelsen til å dra i de. Robert kom etter, holdt på å ta med seg en blokk som han brukte som fullvektsbøttetak (litt til venstre for slyngene - fristende men løs blokk!) Det var en herlig følelse å være på toppen. Trangt og luftig. Bratt ned på alle kanter. Julia ville ikke komme etter og ble igjen nede med fotoapparatet. Rapellen tok vi ned flanken ned mot Svartdalen, noe som også virket å være vanligste rapellretning. Noen løse blokker nede i flanken var litt skumle, men det gikk fint. Rapellen var vel rundt 25 meter, så vårt 60 meterstau var rikelig. Videre gikk vi fra nordskaret, bratt ned på ei snøfonn og inn i en blokkmark, nærmest en labyring av digre steinblokker og dype hull. Robert og jeg tok en avstikker til en garantert 10 meter som lå litt for seg selv før vi gikk litt oppover i retning Nestnordre Knutsholstind. Julia ventet, mens Robert og jeg (etter at vi nå hadde brukt ekstremt mye tid) fikk en ånde av friskhet og energi. Dette medførte at vi, i et for oss uvanlig tempo, feide over denne toppen og videre bort på Midtre Knutsholstind. Eggen videre mot Store får jeg ha til gode til en annen gang. Nede ved Julia var det bare å ta på seg tau før vi ruslet over breen (vi passerte sånn ca. 1 sprekk). Tiden løp og vi hadde tross alt lyst på litt mat. Når man velger hytte velger man gjerne bort å drasse med seg egen mat, så litt middagsmat hadde vi ikke noe i mot. Robert og jeg tok med oss alle høydemeterne opp til Buchardts tind, mens Julia begynte på nedturen. Kveldslyset begynte å gjøre entré og på vei ned mot Svartdalen ble det virkelig glødende. Da tok Robert ansvar og løp i forveien mens vi knipset noen siste bilder. Robert var nede kl. 22 mens jeg og Julia kom deisende inn i skumringen en halvtime seinere. Det var en spennende tur, i en egen litt særegen verden, som først og fremst er virkningsfull på nært hold. Søre Nål sett fra tilbakeveien fra Mellomste Knutsholstind var et fasinerende syn. Det samme var nåleverdenen med breen i forgrunnen sett fra øst!

Turen skulle egentlig gå fra hellemobotten til Katterat, men pga flomstore elver brukte vi så mye tid og mat at vi måtte kutte turen og gå ned i skjomdalen.... For deretter å fikse oss transport til Narvik hvor bilen stod... --------- Vi starta søndags tidlig fra Harstad med bil, kjørte til Narvik hvor vi møtte faren til en kompis av meg som kjørte oss derifra til Kjøpsvik, så vi kunne sette igjen bilen i Narvik. I Kjøpsvik hoppa vi på øydronningen og båta innover tysfjorden og ankom hellemobotn etter 2 timer. Overskya... Tåka hang langt ned i dalen og det regnet!!! Dag 1, Hellemobotn - Røysvatn, 35 km, 13-15 timer - Ca 16:30 satt vi i marsj innover dalen langs turløypa. Hellemobotn er fantastisk! Loddrette fjellsider, fosser nedover svaene og dype canyoner med ei flott lakseelv som renner gjennom dalen. Etter flere timers gåing å en liten "lunsjpause" tok vi kveld etter turens første vading ca klokken 24. Vi hadde tilbakelagt ca 700høydemeter og gått ca 1 mil i luftlinje. Vading var noe vi skulle få gjøre nok av på turen. Vi hadde med joggesko slik at vi kunne kjøre "commando" og gå med joggeskoa for å unngå å ødelegge føttene på steinete elver. (Det var meget smart gjort av oss). Dag 2 våkna vi opp til sol på presenningen vi lå under. Vi tok en kjapp frokost og satt i marsj. På de første 2 dagene skulle vi tilbakelegge 3,5 mil i luftlinje og deriblant Norge På Tvers. Med 2,5 mil i luftlinje igjen til Røysvatn hytta visste vi at dette kom til å bli en lang dag... At det skulle bli en hælvettes dag med 15 timers marsjing var vi ikke klar over. Dagen var fin innover en nydelig dal på svensk side av grensa, mektige fjell fra 1000 - 1800 moh rundt oss på alle kanter. Flere vadinger i flomstore elver som gikk forholdsvis greit, men et vanvittig tungt terreng. Opp og ned hele tida. Så skjedde det helt geniale. DRIT SLITNE og med 5 km igjen til hytta møter vi veggen. Ei stor hælvettes flomstor elv med for mye strøm til at vi klarer å komme oss trygt over på anbefalt plass (iflg. turistforeninga). Vi tok beina fatt og vandra oppover elva i håp om å finne en trygg plass å krysse elva. Etter noen tunge kilometer fant vi tilslutt et innløp til et vann som var ca 50 meter bredt og ikke så fryktelig mye strøm, vi kom oss heldigvis over uten noen skader og fall. turistforeningens hytte ved Røysvatn er temmelig utilgjengelig. Den er faktisk mindre besøkt enn Mt.Everest. Den minst besøkte av turistforeningens over 300 hytter. 2 dagsmarsjer tilbake til mobildekning og minimum 2,5 dager videre langs ruta til mobildekning. Så utilgjengelig er det viktig å ikke gjøre noe dumt... Vi viste at det ville ta minimum 2 dager før vi kunne få hjelp. Men standarden på hyttene er helt suveren. Vi var jævlig slitne da vi ankom røysvatn dag 2 og valgte derfor å ta dag 3 som hviledag. Denne dagen kåra vi Røysvatn mestern i "idiot"... En fin dag. Pannekaker til middag. Dag 3, Tørke klær/hviledag - Den fysiske statusen vår var litt under par og vi tok en herlig hviledag på de flotte røysvatn hyttene. Dag 4, Røysvatn - Pauro, 28 km, 9 timer - Detta skulle liksom bli den fine dagen. Med broer over de verste elvene og en koselig tur uten de store stigningene. Og det svarte til forventningene, bortsett fra at den førsta broa vi kom til var ødelagt så også her ble vi våte. Møtte en svær reinflokk. Trivelig med reinsdyr, fikk minner tilbake fra da jeg var mindre og var me samene i nord på fjellet og samla rein. Så skjedde det igjen. Mindre enn 5 km fra Paurohytta. Ei svær elv hvor broa var tatt av flommen. Vi har følgende alternativer: 1) overnatte ute, gå tilbake til røysvatn og derfra til hellemobotten for å ta båten som går om 5 dager. 2) gå rundt et hælvettes svært vann (ca 1 dag) med kryssing av endel elver som vi ikke vet hvordan er eller 3) svømme over bukta hvor elva renner ut. Vi valgte det siste. Der vi kryssa var det mellom 30 og 35 meter bredt, med forholdsvis sterk strøm. Isfritt der vi skulle over, men 50 meter lengre ut i bukta lå isen "trygt og godt" på vannet. (vi turte ikke gå over isen nei...) På forhånd hadde alle kjøpt inn ortlieb bager (109 liter) som vi hadde i hovedrommet slik at vi kunne holde ting tørt, samt at vi hadde med et tau på 25 meter. Leif som vi hadde mobba som faen fordi han hadde med seg vadebukse på turen ble geniærklært her. Vadebukse med et belte strammet skikkelig til ved linningen og liggende på sekken sin klarte han forholdsvis tørr å krysse vannet. Ble stående å knote i vannet i ca en halvtime når vi knota å prøvde å forlenge vårt for korte tau slik at han kunne komme seg i land og få av seg vadebuksa og sende den tilbake i en ortlieb bag. Det var så sterk strøm og så kaldt at å svømme uten sikringstau og vadebuksa på slik at man ikke ble så våt var livsfarlig. Nestemann svømte over på samme måte som leif, men ble stående i vannet, mens jeg og sistemann hoppa uti vannet nakne, klamra oss fast i en sekk som var festa i tauet og ble dratt/svømte over. Hadde dette vært nært bebyggelse ville jeg ikke uroet meg i det hele tatt, men det faktum at vi ikke engang viste om vi ville komme oss over de siste elvene og nå hytta samt 2-3 dager fra mobildekning så var det litt på kanten gjort. Skummelt å få en skade eller hypotermisk person så langt vekk fra hjelp. Mellom svømminga og hytta viste vi at det var plassert ut 2 joller som skulle brukes for å forsere neste hinder. Her var vannet ca 40 meter bredt, med STERK strøm og STERK vind. Jolla på vår side av vannet var fin den, men med ei knekt åre var det med nød og neppe at førstemann kom seg gjennom strømmen og fikk satt opp et fast tau over vannet slik at vi trygt kunne komme oss over alle mann. Detta ordna vi med å ha 2 tau i båten, ett på hver side av vannet og dro båten med en person oppi mellom oss. Men vi nådde da hytta. ****blaute, slitne, kalde og sultne bestemte vi oss for å ta en hviledag også her. Dag 5 gikk med på å spise sekkene lettere, tørking av vått tøy og kortspilling. Dag 6 Pauro - Sitashyttene, 22 km, 8 timer - Vår første dag som gikk som planlagt. En nydelig tur mellom fjellene i 800meters høyde. Ingen store elver og unnagjort på 7,5 timer. Etter at vi traff 2 gamlinger som hadde kjørt en vei og syklet til sitashyttene som fortalte at vi var gale om vi forsøkte oss videre over fjella på denna årstida bestemte vi oss for neste dag å ta oss til sivilisasjonen langs enn statkraft vei som gikk ned fra fjellet. Dag 7 Sitashyttene - Skjomdalen, 39 km, x antall timer - Vi stod opp klokka 05:00 og satte i marsj. Ville komme oss tidlig ned slik at vi ikke stod i ei jævla bygd klokka åtte en lørdagskveld når folk hadde tatt seg nån pils og ikke kunne kjøre oss til nærmeste bussholdeplass. Men lykken smilte til oss etter vel ei mil... Vi fant mobildekning og en i gjengen ringte en fjern slektning som har hytte i skjomdalen, (som han var på denne dagen). Han kjørte opp på fjellet og plukka oss opp ca 15km fra sitashyttene. Der kom den gledelige meldingen om at kona hans hadde frokosten klar på hytta. Egg, ferskt brød, melk, fenalår, blåbærsyltetøy og alt man kan drømme om etter 7 dager, med drytech og havregrøt samt en dag med pannekaker. En fin, men tung tur, som anbefales på det sterkeste (I AUGUST, eller på vinteren!). (www.narvikfjell.no - for mer info om området)

Hei Jeg har akkurat gått en 5 dages tur over Dovre med hund! Startet på Kongsvold og gikk opp dalen til Reinheim (selvbetient DNT hytte med hyttevakt pt). Vi kom seint av gårde fra Kongsvold (ca. 17) og ble ennda mer forsinket av moskus, som leiret sig ved eneste bru over elv midtveis mellem Kongsvold og Reinheim. Moskus syns å foretrække sølvvie å spise og har veldig god tid på til å kose sig ved bru!! Flokken var på 10 dyr og meget obs på bikkja!! En stor hårete fjellblokk med lys lugg var oksen som sto noe ovenfor og holdt oppsyn. Så hold respektfull avstand med hund!! Vi var ved Reinheim kl. 24. Fra Reinheim ville vi over Snøhetta, men det var bare tåke på toppen, så det ble direkt til Åmotdalshytta. Derfra til Loennechenbua - en koselig lite steinbu med bare 2 køier. Derfra nordover til Gammelsetra i Dinndalen. Langs vannet ved Loennechen bua er det først mye steingåing for bikkja. Ved vannets slutt er det en steil nedgang i en jordrenne, som er meget løss - og viser sig å være rett over et 30 m vertikalt stup. Det ser en først når en er passert! Gå derfor høyere enn T- merkingen viser!! Det er faktisk en real risiko for å skli utfor. Fra Gammelsetra kan en gå over fjellet eller gennem dalen til Gjøra eller øst ut gennem Dinndalen til Dinndalshytta ( en slagbjørn sis å gå løs der, men den er formentligen mindre farlig enn moskus!) og ta buss til Oppdal Stasjon (bikkja kom fint med!!). Det ble en meget fin tur med både høifjell, steingåing, elvekryssing og dale med seter og skog. Hilsen Elgen

Julia satt og jobbet med noen sider, da vi fastslo at fra Trollsteineggi, der manglet vi en del bilder. Da værmeldingen åpnet for et lite gløtt i alt møkkaværet på søndag formiddag, stilte vi vekkerklokka på tidlig i det vi gikk til sengs lørdagskvelden. Jeg var helt potetmos da klokka ringte og sjeleglad for at Julia kunne kjøre. Jeg rigget meg til i passasjersete med en diger hodepute og husker fint lite av turen. Parkeringen i Veodalen var stappfull av biler, egentlig litt overraskende siden det var såpass sent og atpåtil i en periodem ed mye grumsevær. Toppene var kritthvite, spesielt i nordhellingene - nysnøen hadde lagt seg stedvis i tykke lag. For å komme til Trollsteineggi er det enklest å gå inn i Trollsteinkvolven, eller "Kvolven" som jeg og Julia kaller den. Vi gikk temmelig rett opp lia ovenfor bilen og skrådde senere over i retning Kvolven. Været var brukbart, en litt disig himmel, men ellers ok. Julia så dvergfalk, fjellvåk, rødstilk og en haug med ryper og annet smårask, og var fornøyd med det. Et sted rundet vi over en kam og med et "buldret og flakset" det i det omlag 10 ryper skvatt opp i luften på en gang, og de var ikke en gang mange meterne unna. Vi holdt høyre side av dalen innover, tok en del bilder ved et lite vann før vi tråklet oss opp gjennom en masse morenestein opp til brekanten. Brekanten var lett og gå på opp til Grotbreahestens sørside. Denne hesten ble dagens bestigningsmessige beholdning, på en tur som egentlig var uten store toppambisjoner. Seinere gikk vi ned, og rundt det vesle brevatnet på vestsiden for å ta noen bilder der. Været var i mellom tiden blitt temmelig mye tjukkere, og det var i grunnen greit å tråkke utover dalen igjen. En hvitrumpet brunhare (reddhare var den også), spratt opp og for forskremt avgårde foran oss, mens langt mindre lettskremte var kuene i Veodalen. På vei ned mot bilen stod et helt fjøs med kuer og gresset innimellom Toyotaer og Peougeot'er og andre firhjulinger. Da jeg var en hundre meter fra bilen, kikket de "alle" opp mot meg, og som på signal begynte de å traske i retning meg og før jeg visste ordet av det var jeg omringet av rautende firbeininger i brunt og sort. Da jeg var bevæpnet med to stk. gåstaver følte jeg ingen frykt, dessuten virket det som om den angripende horde raskt glemte sin taktikk, et par myndige utfall fra vår side og hele sirkelen av angripende kyr åpnet seg i den ene enden slik at vi kunne komme oss greit ned til bilen, senere huset hvor lasagne, dusj og filmtitting stod på programmet.

Selv om dere sikkert er lei meg, så skrytes det av turer, så her kommer Håvards og min tur til Gråhø på lørdag: Dvs, planen var egentlig en kjapp tur til Bruri, "offisersturkameraten min ordner lett entre til Maribu" - tenkte jeg. Men dengang ei, jeg var litt slapp selv og sjekket ikke opp , en trøtt bomvakt sa at Dovre var stengt pga. reinjakt. Jeg foreslo: "Kvitingskjølen?" spurte jeg. "Jada, hvorfor ikke" svarte Håvard. Så da peisa vi videre sørover og vi kom til Dombås. Da tenkte uberegnelige Espen, Gråhø! Jada, Håvard var med på det og. Vi visste lite om Reinheimen, så vi kjøpte et kart i turistinformasjonen. "Tordsvatnet" heter det. Det tok lang tid før vi fant toppen på kartet.. Jaja, vi finner nok frem, og satset på at vi greide de syv første kilometerne før vi kom inn på vårt nye kart, uten kart. Vi kjørte opp, hva het den, Lordalen! Furuskog, ganske trivelig. Innerst inne i dalen, ved Nysætri satte vi bilen. Vi konkurrerte i å skjære mest ned på vekten. Den konkurransen vant jeg, ved å ikke ta med cola, og gå i joggesko. Veldig lurt Vi gikk innover, etterhvert som praten gikk, skjønte jeg at turkameraten ikke sto noe tilbake for personer som Børge Ousland eller Kagge, grønlandsfarer var han! Hehe, jeg følte at jeg måtte øke farten litt, så han ikke skulle kjede seg Etter en god stund på en helt grei sti, begynte vi å lure på om vi hadde kommet oss inn på kartet, og om vi skulle krysse elva for å sikte inn mot Skarvedalen. Elva ble kald i joggesko... Vi gikk i jevnt tempo et stykke opp i Skarvedalen før vi satte oss og spiste, jeg greidde å trykke i meg fire skiver. Merket at Håvard ble utålmodig da regnet begynte å piske på sjokoladepålegget. Vi kledde på oss goretexbunadene, og kom oss oppover i uværet. Vi fulgte vann 1442 på venstre side, og 1490 på høyre, før vi bestemte oss for å gå opp i søkket øst for Gråhø 2014. En lei urd, med påfølgende julestemning pga. digre snøfiller, brakte oss opp i skardet øst for vår vakre topp. Vi så hverandre, snø og ingenting. Sikkert dødskjedelig utsikt likevel. Vi frøs no ekstremt på hendene før vi fikk pakket de stive fingrene inn i vottene. Opp mot toppen tok grønlandsfareren teten et øyeblikk, og jeg måtte konsentrere meg for å holde følge, med joggesko og skrantende kne og hofte (pga sykkeltryn). Jeg konsentrerte meg, og snart var vi oppe! Føttene ble litt kalde med joggesko i snøværet, men det gikk da på et vis.. Vi ble ikke lenge på toppen, før vi skled ned igjen i skardet. Vi hadde forlengst begynt å fable om hamburgern på Dombås, en god seng og rett og slett bedre tider. Samtalene gikk med på å forsvare hvorfor vi drev på med dette tullet, og greidde på et vis å overbevise oss selv om at dette var ganske fint Det gikk radig nedover igjen, selv om steinene var forræderisk glatte. Nede på sletta igjen, rett etter å hørt at Håvard digga AC/DC, skar kniven seg inn i det helvetes høyrekneet igjen. Det var dritt. De siste 7-8 kilometerne var fæle. Møtte et par reinsjegere som lurte på om det var skiføre pga stavene mine. Drittjegere. Fins jo ikke rein, og så skal de skyte de stakkars få dyra som er igjen... Steng av hele Dovre og Jotunheimenom sommeren for 2000mjegere i stedet! Vi er snille og greie, og lar dyra være i fred!! Så slipper vi å ha noen befatning med alle disse andre som er i fjellet og forstyrrer uten å virkelig elske det Vi la inn litt løping på slutten, og brukte et sted mellom 8 og 9 timer. Vi syntes det var godt å komme seg i bilen. Godt gjort å ikke sovne, Håvard. Takk for en fin tur! Bilder kommer kanskje etterhvert?

Hi all, This summer I'll try to hike and packraft my personal version of the Norge pa langs. I'll start in Lindesness 2nd of june, which means I'll be at the Setesdalsheiane and Hardangervidda plateaus mid-june (expected: Haukeliseter 15 june; Finse 22 june). At the moment, there is more snow than the norm for mid-april and I'm a bit anxious about river crossing. I guess the summer bridges are not up yet at this time of the year? What will be the critical points? Should I be prepared to swim some crossings? This will be my route: Knaben - Kvinen - Adneram - Taumevatn - Heibergtunet - Kringlevatn - Vassdalstjorn - Krossvatn - Mostol - Bleskestadmoen - Holmavatnhytta - Haukeliseter - Hellevassbu - Litlos - Torehytten - Viveli - Liseth - Finsehytta (E of Hardangerjokulen). It's on an overview map here: http://transscandina...es-tyinplan.jpg Thanks a lot! Willem http://transscandinavia.wordpress.com

Det er 17. mai 2002. En vintersesong går mot slutten. Vi befinner oss ved Turtagrø. For mange selve fjellsportens vugge her i Norge. Det har vært en lang vinter. Men de ivrige vil gjerne strekke den litt. Få med seg den grandiose avslutningen. Selve rosinen i pølsa (les: sesongen). Høyfjellskiturene i mai. Et fenomen som er i ferd med å få større og større oppslutning. Greit nok at man ikke har fjellet for seg selv. Greit nok at man må dele det med andre fjellelskende mennesker som også vil nyte denne grandiose sesongavslutningen. Men tilbake til 17. mai 2002. Turtagrø. Omtrent der hvor snaufjellet må gi tapt for trassig fjellbjørkeskog. Vi kommer kjørende ned fra Sognefjellet. Målet er skiturer på Ringstindane. Først ser vi blinkende biler i hopetall. Så masse folk. Så store plakater, bannere, reklame. Musikk fra bærbare cd spillere høres. Grillosen ligger tett over Turtagrø. Tett i tett står de der. Telt, lavvuer, telt og atter telt. Hipt kledde unge mennesker overalt. Noen med telemarkstøvler, andre med snowboard klær. Ølbokser i veikanten. Festlig lag. Hva er det? Jo snowboardmagasinet Fri Flyt arrangerer "fest til fjells". Jeg eier ikke Turtagrø, og jeg eier ikke fjellet, men jeg ble litt desillusjonert av denne opplevelsen. Fjellet var ikke lenger det samme. Her var en av perlene i Jotunheimen fylt opp av hippe og feststemte mennesker. Jeg er nesten overbevist om at kun en brøkdel av dem er mennesker du finner på tur innover Hestbrepiggane, på Rondeslottet eller på Skagastølsryggen for den saks skyld. Enkeltvis og delt har jeg heller ikke noe imot at folk med slike lyster også bruker fjellet. Men en sånn voldsomt urbant stinkende sammenkomst arrangert av kommersielle aktører? Jeg liker det ikke. Er jeg den eneste?

Jeg padlet der sommeren 95 i kano og vi traff stadig på kajakkpadlere. Så vidt jeg husker var det få andre båter bare masse herlig natur og artige sluser. Når det gjelder strøm i Bohuslen merket jeg ikke så mye til den da jeg padlet fra nord til sør. SLuttet i Gøteborg og tok ferge tilbake til Kr.sand. God tur og kos deg. Sørg for at du skaffer deg en oversikt som heter "Padla og telta i Bohuslen" Du kan laste den ned fra Orust Kajak sine hjemmesider. Her er så og si alle mulige teltplasser fra Norskegrensa til Marstrand. Med GPS possisjon og mye informasjon. Et must!!!! Eller les reisebeskrivelsen min på www.adrenaline.no Magnus

Dere kan laste ned noe som heter Backbacker Weight Calculator fra http://members.tripod.com/ibbeson/Gear_Weight_Calculator.htm Her kan dere registrere vektene på utstyret deres. Så kan dere krysset ut det dere skal ha med, og automatisk få oppdatert den totale vekten. Ganske morsomt verktøy. Jeg tok selv med meg brevvekten hjem fra jobb en kveld, og registrerte alt mitt utstyr. Da blir man kanskje litt mer bevist på hva man drar med seg. Når det gjelder spørsmålet om hva slags utstyr jeg brukte på mine "ultralette" turer: jeg kan ikke huske alt i hodet, men jeg skal prøve: På kroppen Kort underbukse (ull) Lang underbukse (ull) Lang trøye (ull) Tynn genser (fleece) Tynne strømper (ull) Tykke sokker (ull) Bukse med gamasjer (Gore-tex) Jakke (Gore-tex) Lue (Gore-tex) Votter (ull) Fløyte (for varsling hvis uhell etc). Ski, skisko og staver I sekken Lett sovepose (3 sesongs) Liggeunderlag (3/4 lengde. Dette holder. Jeg legger sekken under hodet) Nødbivuakk (veier 80 g. Snøspade f.eks veier 650 g) Vindvotter Ekstra sett tykke sokker (ull) Lett dun-vest Hodelykt (har byttet til Black Diamond Ion på 29 g. Den gamle fra Petzl veiet nesten 500 g) Skismurning Førstehjelputstyr (sportstape, compeed, og enkeltmannspakke) Reputstyr (3 m duct-tape og noen skruer til binding) Multiverktøy (sparte 32 g på å legge igjen etuiet) Vannflaske

Hvis utstyret er brukt, montert og rimelig, ville jeg nok i første omgang holdt meg til den nevnte løsningen. Kjøper du nytt vil jeg helt klart anbefale manuell BC binding. Salomon eller Rotefella blir ett fett. Ta den skoen som sitter best, blir det Alpina, bør du oppgradere den til BC 1600, som er fullær uten sømmer, og med stivere såle. Er det toppturer, mye ulendt terreng eller du av andre grunner vil ha skikkelig støtte, kommer du ikke utenom en Super Telemark binding og tilhørende sko. Både Super Telemark og Salomon BC vil si nye hull i skien hvis Rottefella BC allerede er montert...

:D fredag, 30.5: Vi startet (alt for) sent og gikk på Ringstind. Været ble bedre og bedre. Ca. 50 meter under toppen satte vi teltet. Stakk oppom toppen rundt kl 21:00 og kunne nyte kveldstemningen. Det ble en kald men grei natt. Vi stilte vekkeklokken 05:00 for å se solformørkelsen. Den var fin men ikke noe vannvittig opplevelse. En advarsel til alle: Innerst i ringsdalen så må man tar opp til venstre og krysse noen bratte skråninger for å nå breen. Om ettermiddagen er det veldig rasfarlig. Akkurat da vi var inne i skråningen så kom da et kjemperas dundrende ned. Vi slapp unna men det kunne har gått galt. Etterpå kunne vi observere flere ras på samme stedet. Vi var rett og slett for sent ute. Jeg, som alpemann er vant til å være ferdig men en skitur rundt 12:00 eller 13:00 for å unngå å bli tatt av våtsnøras. Det ser ut som å være den riktige strategien for ringstinden også!!! Lørdag, 30.6. Vi kjørte ned ringstinden til skaret mellom midtre og østre ringstind. harde men gode telemark/randonee forhold. stakk oppom renna til stølmaradalstind. fantastisk utsikt fra toppen til all de ville hurrungane tindane. deretter, rundt halv ti kjørte vi ned den bratte renna og seilet bortover til innsteget til lavskaret. ditt opp var det bratt men greit. skulle ikke gås om ettermiddagen grunnet rasfare. rundt 11 startet vi i retning nordre midtmaradalstind. dette var alpinklatring. morsomt, via et stort hull kunne vi passere pinaklene. grad tre minus med telemarkstøvler var vanskelig nok for oss. sikret hele veien forbi pinakklene og opp svaret. deretter var det lett til topps. fantastisk topp midt i smørøret til hurrungane. etter å ha klart oss greit tilbake til lavskaret kom det absolutt verste!!! ned skagastølsdalen. Isete, hard snø renne, 45-50 grader, klippe imellom. her var det absolutt forbudt å falle. dessverre heller ikke noen gode sikringsmuligheter. vi brukte snøbolter. klokka tre nådde vi hytta på bandet og kjørte ned til turtagrø. en lang og glimrende tur var over og vi innmari trøtte!! søndag, 1.6.:Vi bestemte oss å bestige skaggsnebb via den bratte snørenna som synes så godt fra sognefjellveien. renna var greit å gå i men virker litt ras utsatt. store skavler truer renna. vi valgte derfor å holde oss på venstre sida. alt var frossen. det er en forutsetning. er alt mykt i renna så er sannsynligheten for ras veldig stor. man burde være ute av renna senest rundt 10!! siste stykke oppom skaggsnebb var en lett og fin taulengde. nedover i skaret mellom skaggsnebb og bakerste skaggsnebb gikk det greit. derfra kjørte vi litt ned og tok bakerste skaggsnebb bakfra! her må man krysse en bratt fjellside men det gikk greit. samme vei retur og nedkjøring nesten til bilen ved geitsetra. dette kan kalles en fjellklatrers drømmehelg

Tenkte eg måtte skriva litt om turen over Folgefonna (15-17.juni 2003) Planen var å gå Folgefonna på langs, men pga at eg var ganske dårlig dagen før avreise, blei det til at me gjekk direkte opp til Holmaskjær th frå Odda. Snøen låg på ca 1300 moh, men den var ingen problem å gå til fots heilt opp til hytta. Oppe på breen var det ganske skiftande vær; Det veksla mellom skyfritt og tett tåke! Dagen etter var været ganske bra og utsikta flott. Me satte kursen for høgste breakulen (1662) og det var ikkje så veldig langt bort dit. Deretter var det ganske flatt heilt til nedkjøringa på Sauabreen. I luftlinje trur eg det var omtrent 2 mil. Me såg ingen andre oppe på breflata, men spor tyda på at det var folk som hadde gått frå Buer og over til Fonnabu. Det var klare antydningar til sprekker rett over "knekken" i Sauabreen. Difor rant me nedover med "fullt" breutstyr, men om dette verkeleg var nødvendig er eg ikkje heilt sikker på. Har fått inntrykk av at folk ikkje bruker breutstyr her tidlegare på våren. Det var iallefall "sprekker" i snøen som var ca 20 cm breie, men om det er ei djup sprekk under er eg litt i tvil om. Kanskje nokon som har peiling? (Det var ikkje mogleg å sjå ned i snøsprekkene) Iallefall var det ingen antydninga til sprekker i sjølve bakken nedover. Me holdt oss i nordre del av "det slake partiet", sidan det var minst antydning til sprekker på toppen på denne sida. Nede på breflata fann me ut at breen er ganske dårlig inntegna på kartet. Uansett så var det best å holde mot høgre nedover. Etter å ha speida litt etter hytta, fekk me omsider auge på den også. Avgangen såg veldig fin ut på oversida av vatnet, men sidan det er kortare å gå av på nedsida, gjekk vi her. Her var det store og tydelige randsprekker, men ved å gå på kanten ned mot vatnet unngjekk me dei fleste. Området rundt sauabrehytta var utruleg villt. Ein verkeleg fabelaktig plass! Etter overnatting på hytta, gjekk turen på ski nedover mot Vintertun. Me tok sikte på kommunegrensa, men det var ein nokså kronglete veg nedover på slutten, særlig når det var dårlig med tid til bussen skulle gå Alt i alt ein fin tur, utanom at me blei ganske solbrente på breen. Det må ha vore sterk stråling!

Takk for definisasjonen over ordet "kitsch". Jeg har ingen problemer med å bruke ordet kitschy om flere aspekter ved fjellheimen. For eksempel: 1) Jeg tviler ikke på at Besseggen under de rette forhold kan være en flott tur med vakker utsikt. Jeg har ikke vært der selv. Imidlertid er hele "Besseggen-greia" kitschy. Det å gå denne eggen har blitt et begrep og en turistmål som utnyttes av både DNT og andre næringsdrivende i området. Besseggen har blitt et middel til å lokke turister til fjells, stort sett av gode grunner. Jeg unner som oftest de lokale næringsdrivende alle de inntekter de kan få. Å gå i kø sammen med hundrevis av andre over denne eggen er imidlertid en "poor quality" naturopplevelse og å det å kjøpe Besseggen-pakken er etter min mening "bad taste". Ikke bare er det kø på eggen, men hele reisen fra parkeringsplassen på Gjendeosen, de overdimensjonerte overnattingsstedene, over eggen samt fergene er en reise som minner om en saueflokk som de næringsdrivende gjeter fra A til B til C... For undertegnede som elsker å hate hele Besseggen-greia var oppdagelsen av Besseggens egen hjemmeside som å hele bensin på bålet (sjekk www.besseggen.com drevet av et lokalt overnattingssted.) Jeg foretrekker mer uberørt natur, færre mennesker, mindre organisering samt ro og fred på fjellene. All ære til Morten og Julie som "tar tilbake" Besseggen utenfor sesongen. 2) Galdhøpiggen er i seg selv OK. Melkeruten fra Juvvasshyttasamt hytta på toppen er imidlertid kitschy. Dere skjønner sikkert hvorfor. ---- Dersom Slogen blir en tilsvarende turistmagnet med 30.000 besøkende hvert år og et begrep og produkt som er av både "poor quality" og er "bad taste" å kjøpe, blir også dette lett kitschy.

Det er samme skia vi snakker om, er det ikke? Har E99 fra før, og de blir for tynne med tung sekk, derfor gikk jeg til 109 etter påske. Trodde de het BC, men de heter iallfall 109... En i klassen (jeg gikk på Nordisk Friluftsliv i Bø) i fjor var nærmest en Gud på Telemark. Fra Oppdal (der er det jo et par som kan det...). Han prøvde disse skiene fra noen andre, og syntes de var veldig bra. Så det er flere som gir mye skryt... Jeg skal nok etterhvert mene noe selv også, men den snøen som hittil har kommet i Kristiansand er ikke mye å skryte av... En kompis våknet til 10 cm nysnø i Tromsø i dag, og han mener det snart er på tide å få på skia.... -lars

jag tror jag är enig med Erik om att just den här vajern mest har symbolisk, inte praktisk, betydelse. Vi har gått långt nog i tillrättaläggning, härmed stopp. Till en sådan formulering kan jag ansluta mig! Och vi ska givetvis inte anlägga några vie ferrate, t ex. till topparna. Det är förskräckligt som det ser ut i Dolomiterna på vissa håll, det är inget att apa efter. Annars verkar det lite planlöst med både tillrättaläggning och motsatsen. Nyligen avmarkerades leden i Leirungsdalen, dock icke själva passövergången ned mot Svartdalen (där det förmodligen skulle vara mycket svårt att hitta väg ned i dåligt väder). När jag gick den för andra gången, 2002, märkte jag ett fenomen som är mycket utbrett i Pyreneerna, nämligen att folk börjar bygga egna rösen; i det här fallet en rösning som ledde till ett direkt olämpligt vad. Då verkar avmarkeringen bara motverka sitt syfte. Sen finns ju tillrättalägganden som verkar helt omotiverade; t ex iTafjordfjella har ÅST på ett ställe (en bit väst om Pyttbua) lagt ut rep över ett snöfält. Dessa är odugliga när man går utför, så det är bara att söka annan väg. Repen är alltså vad jag förstår onödiga (möjligen behövs de bättre tjänst i tidiga säsongen, jag gick i augusti 99). Osv. il C.

Ja. For lenge siden (påska 80) gikk jeg Stuguflåten - Haukelifjell i en utvidet påskeferie. Turisthytter + en natt (frivilllig...) i snøhule. Gikk Tyin - Haukeli med telt noen år seinere. Satser du på hytter eller telt/ligge ute? Hvor kommer du inn i Dovrefjell og hvor drar du ut av Fillefjell? Greit å vite før jeg prøver å gi nærmere tips.

Jeg hadde fri og været var meldt fint over tåken som lå klamt om Skrautvål denne morgenen, så jeg bestemte meg for en liten alenetur på ski til Valdresflya. Optimistisk tenkte jeg først på Kalvehøgdi, men planene ble litt modifisert etterhvert. Meldinger om 10 og 12 grader i høgfjellet og varmerekord i Tafjord skremte meg ikke. Skiene ble pakket og etter å ha levert Julia på jobb ved ellevetiden fortsatte turen mot Valdresflya Like ovenfor Heggenes var det nesten som å fly. Bilen suste i vel 80 gjennom tåka og i løpet av få sekunder var sollyset i øyene. Skarpt, vakkert og uvant. Blå himmel, ren og forlokkende. Først noen tåkedotter til siden, og snart alt sommen nedenfor. Nå var vi på "vingene", over tåkehavet på vei til fjells. Temperaturen ble stadig høyere. Frost i Skammestein. Smeltevann i veien på Beitostølen, og videre opp på Valdresflya var det rene våren. Skifellene jeg hadde med var ytterst fornuftig. I forhold til to uker tidligere var dette bare sorgen. Puddersnøen var borte. Vekselvis skare, stein, råtten skare og til dels råtten "vårsnø" fulgte meg på hele turen. En kraftig vind blåste fra sørvest, og den var rett og slett varm, ikke mild. Men bortsett fra disse hakene var det en drømmedag. Litt disig i horisonten, men ellers skyfritt. Formen var ELENDIG og jeg slet meg opp det ustabile underlaget til foten av breen mellom Rasletindane (ikke den markerte breen som ligger øst for Raslteind Ø). Breen hadde fortsatt åpne sprekker og var hard og glatt. Jeg forlot skiene og gikk opp fjellsiden til høyre for breen. Skistøvlene gav dårlig feste på steinene og snøen var dyp og våt. Stedvis sank jeg til skrittet ned i våt, råtten snø. Utfra kreftene og tiden burde jeg vel snudd, men jeg ville opp, nå et mål i dag. Litt under Rasletind Ø, det jeg først hadde som mål, bøyde jeg av mot venstre og ruslet i retning Rasletind. Det hadde nok vært en fordel og hatt skiene her, men ingen stor fordel. Mye stein. For det meste på skare, men rett som det var med gjennombrudd, slet jeg meg opp til toppen. Alt for sliten til riktig å nyte utsikten, men det jeg fikk med meg var flott. Spesielt hjem mot Valdres. Bitihorn ser flott ut herfra. Vinstern gråblå, og delvis islagt bakenfor der og Valdresdalene nesten fylt til randen av ullen tåke. Hellstugutindene var flott og hvite. Det samme var Nautgardstinden. For øvrig var fjellene litt for dominert av frittsmeltet stein og mørke partier til virkelig å se flotte ut. Det ble litt for mye svart-hvitt sjakkbrettmønster rundt i Gjendealpene. Da var det flottere å hvile øyene ned på Sjodalsvatna, blå som de var omgitt av et beltet gråbrun vinterskog med snøfjell ovenfor der. Eller de blekhvite fjellene øst for Valdresflya med en matt blådisig himmel som skapte et slags Soria Moria inntrykk. Nedturen fulgte jeg samme vei, og den ble kanskje enda mer slitsom. Forræderisk snø mye av veien og masse stein i tillegg. Få jevne overflater, og ned mot Flya en utrolig råtten snø. Jeg tror dette var på tampen av fønvindperioden, og da jeg i solnedgangen sjanglet bortover Flya hadde det allerede begynte å fryse på. Så det blir kanskje bedre for des som prøver seg på en tur i helga. Det er i alle fall meldt kjøligere. Avslutningen ble også flott. Snørennene på Besshø glødet i røde farger og mot nord var det en palett med rødfargede skyer . Mot øst den karakteristiske fargebåndet på himmelen rundt solopp- og nedgang på vinterstid fra blått via lilla til rosa. Og midt mellom høene i øst tittet sogar en rosa fullmåne opp. Jeg var dessverre litt for skutt til å kunne nyte det. Uten mat hele dagen og kun med en halvliter vann når jeg skulle hatt 8 ble det litt trått... Men Colaen på Kiwi på Beitostølen smakte i alle fall sjeldent godt! Jeg trodde turen til Rasletind Ø for 2 uker siden ble siste gang over 2000 m for meg i år, men den gang ei, med 2105 moh i dag satte jeg faktisk høyderekord for november. Og Tom: November trenger ikke en gang være kaldt i høyden. I dag var det nesten varmt som mang en maidag.