Søk i nettsamfunnet

Der var bloggen oppe igjen ja. Den unge eventyreren fikk også flott dekning i TV2 sin nyhetssending kl 21 i går.

Seffern Kjell Iver Skagadalen 21 -23.Sept 2012 På: Meg selv og Dr.Henky. S&D: Andrews Renne, Store Skagastølstind. En flukt fra virkeligheten inn i en mer virkelig virkelighet; Alpinismus. Forhold: Vintercrispt og litt damp i toppen av renna lzm. Vindstille. Skyfritt. Et ganske feilaktiv førsteinntrykk for Henky hehe. Foto: Dr.Henky og meg selv. Halv fredag, så bat out of Trondheim. E6 og VPG kaffe. Shoppe shoppe, høstveger mot fjellene med tiltagende Montanafaktor. Toppet seg da vi rundet vannskillet i solnedgang. Hurrungane i tjuefirekarat rett i fleisen. Hvorfor er jeg tilbake først etter tolv år? Jeg bor jo bare fire og en halv time unna… Snublet oss opp til Klubhytten i mørket. Vindstille og med snøskille ca ved hytten. Opp syv på lørdan. Planen var Nordøstflanken på Store Dyrhaugstind etter inspirasjon fra denne bloggen og denne. Ruslet av gårde i nitiden med minimalt rack og god tid, trodde vi. Nesten oppe ved breen innså vi at snøen vi vasset i til knærne kanskje var et tegn på en viss skredfare oppi flankene. Der lå snøen tykt, nedre toer partiet var nesten helt dekt av snø. Bestemte oss kjapt for å heller prøve Storen. Gå opp mot hjørnet med opsjon på enten Heftyes eller Andrews. En vinn-vinn-situasjon. Jeg tok lett på det. Men det krevde mer rack og to tau til retur. Jeg løp ned til hytten mens Henky pløyde opp breen. Nerover gikk det unna. Kastet utover racket i hytten og dro med meg en masse stål, aluminium og nylon. Følte meg fit som føkk oppover. Hihiii så sprek jeg er! Helt til breen. Der fikk jeg en skikkelig smell. Glad for å følge Henkys spor opp til Bandet der han ventet. Et skred dundret i Dyrhaugssiden og bekreftet at vi hadde gjort et klokt valg. Snødybden økte med høydemeterne. Stegjern på nesten rett ovenfor Bandet. Hadde undervurdert forholdene på anmarsjen. Vi var slitne begge to men vi kom oss jevnt og trutt opp mot hjørnet. Solen stekte bra så vi valgte Andrews som fortsatt lå i skyggen. Tre taulengder med Winter Wonderland. Masse kule flytt, graving, banning, banking av bolter, banking av hexer, alt som er gøy på en gang. Åssen kom jeg opp her for fjorten år siden med bare en øks? Nei miksklatring på lette ruter er gøy ooooo mæææææn. I Skaret under toppen var sola på sitt høyeste. Hele Storen dampet og vi ble innhyllet i særdeles lokal tåke i noen minutter. Toppen var pakket i tørrsnø som nesten skjulte pissflekkene fra nordtindaspirantene. Vi sugde inn utsikten og det lille av drikke vi hadde igjen. På toppen av Skandesfjellene. På toppen av verden. Alpinismus Alarm! Jeg var usikker på å rote meg ned til helikopterslynga, så vi valgte samme vei ned som opp. Fant ikkeno etablert anker, samme hvor mye vi gravde. Dem blokkene vi fant stolte vi ikke på, så vi satte tre fine kiler og firte oss ned i solnedgangen. De neste to ankerne var etablert fra før. Nederst i renna backet jeg opp en gammel slagbolt med en kile og vi kom oss trygt ned selve klatringen. På svaet under sugde snødekte sva med vestveggen som hoppkant. Vi satte nok et anker en siste rapell bragte oss ned til flatere snøbakker. I boblen fra hodelyktene malte vi i vei nerover breen. Lykkelige men mer slitne enn forventet. Ved hytta hadde Henky entrecote, lammekotelletter og potetstappe fremme på fem minutter. Det smakte så jeg nesten begynte å grine. Øllen var så god at jeg skalv. Overload av gode inntrykk absorberes av en uttørket og frynsete kropp. 11 timers kvalitetsøvn på Schjelderubens rom, seng nummer fire. Alpinismens bakrus er den beste rusen. Jeg står opp, åpner døren og ser rett på Slingsbys isøks der den henger på veggen. Under det innrammede lommetørklet med hellig snørr fra den store tindebestigeren. Jeg bukker ærbødig og går mot kjøkkenet. Der slår en vegg av bacon og kaffe meg nesten i svime. Setter oss ut i solveggen med Skagadalen som reflektor. Megasun on steroids. Vi spiser en frokost som går over i lunsj og middag. Alle kombinasjoner er lov. Øl, eplekake, bacon, kaffe og mer øl. Så varmt at jeg slår hull i isen og tar et bad. Himmel på jord. Vi holder hviledagen hellig. Et taulag på tre kommer nedover. De har startet i griseotta fra Turtagrø og bailet fra V-Skaret. Klokt valg da de hadde med kun en isøks hver og nok forventet litt mindre vinter. Etter å ha gjort opp hytta går vi høye på alpinismus ned til bilen. Storen i hvitt over oss. Høsten er gul under oss. I dag er jeg fortsatt høy på turen. Alpinismens bakrus er den beste rusen. <CR Slutt>

Som oftast Optimus Nova fyrt med 4-takts miljøbensin frå Felleskjøpet. Har ikkje hatt problem med bensinlekasje. Passar på å sløkke den ved å snu flaska slik at slangen vert tømd. Trangia 25 (stormkjøken) med gassbrenner når eg vil ha det enkelt på sommarstid, og vekta ikkje spelar for stor rolle. Optimus 111 når eg kokar til mange. Speidarleir m.a. Radius 21 eller Høvik 41 når eg får nostalgianfall.

Hei! Jeg har en gutt på 21 måneder og har kjempelyst å dra på fjelltur med noen venner til Jotunheimen. De planlegger turen nå, vi skal dra med telt og prøve å finne noen fine turer vi kunne gått mens vi sov på samme sted i 2-3 dager - blir litt for tungt å bære både barn og utstyr! Lurte på om det er noen som har noen gode forslag til sted å slå opp telt og noen fine turer? Kan godt gå litt lengre turer men helst ikke altfor bratt! Tusen takk! MVH, S.L

Men har ikke de rimelige prosjektorene (som fortsatt koster en del kroner) ganske elendig oppløsning da? Enkelte er jo nede i 800 x 600 pixels. Har du tatt ,f.eks. 6 mpx bilder så blir det jo litt kjipt å bare få vist 0,48 mpx på lerretet. Får man imidlertid en god og stabil prosjektor som kan vise et par mpx så begynner det å bli virkelig bra. Har for øvrig investert i en 21" god LCD skjerm, og med denne størrelsen og betraktningsvinkelen fungerer det utmerket at flere personer kan se på bildene sammen. Dette sammen med de uovertrufne organiseringsmulighetene (Dias show på gamlemåten er tidkrevende og mest for entusiaster, selv om jeg er enig at det kan være veldig trivelig) som det digitale formatet gir, så synes jeg det blir bra. Når høykvalitetsprosjekterer blir betalbare så vil det også være et godt alternativ.

Fredagen startet kl 0345. Kl 0645 var vi på Dovrefjell klare for å gå fra E6 til Skredahøin (2004 moh). En tur på 16-17 km hver vei. Etter ca 6 km røk vaieren på bindingen min. Ikke så mye å få gjort, det var bare å snu. Egentlig ganske leit, været var klart - men kaldt, -21 grader. Lørdagen var helt klar i Trøndelag. Vi reiste til Meldal i Orkdalen og besteg 3 fine topper. Vi startet nede i Meldal sentrum og tråkket oss opp i 30-40 cm løssnø til fjells. Forholdsvis tungt, men vi byttet på å gå først. I solsiden på vei opp til første topp var det helt vanvittig fint. Snøen begynte å bli kram tross -18 grader ved start. Fantastisk trøndelagsnatur, tross beskjeden høyde. Det bekrefter bare at det er ikke høyden over havet som avgjør kvaliteten på turen. Etter nesten 7 timer med vassing i snøen var vi nede igjen. Pudderkjøringa ned til dalen var helt ubeskrivelig herlig. På søndag forandret været seg betraktelig. Vi gikk på Litlfjellet ved Vassfjellet i snøføyka. Herlig å være ute, men det var ikke været for de høyere toppene. Se noen bilder på Bergtatt.

Hei Lommelun Var på Snøhetta nå i helga 20-21. Veien de ca 4 km fra Stridåbrui til Snøheim kan nok gåes til fots. (mye plagsom sten under skiene...) Også øverste 3/4 av ryggen opp til Snøhetta kan/bør gåes pga mye ur og sten. Er mer usikker på flaten bort til Snøhetta. Underlaget vart hard med løs snø på, uten at jeg vil garantere at det går greitt å gå til fots. Vi brukte ski. Se også bilde tatt søndag 21: Snøhetta sett fra Snøheim <--- Link!

En tur som ikke akkurat gikk helt etter planen.... Vi tok toget til Hjerkinn og linka opp med Major Skytefelt og fikk informasjon om hvor vi kunne gå og ikke gå denne helga pga. skyting. Etter anbefaling fra majoren tok vi første natta i et skogholt 300 meter fra skytefeltadministrasjonen. Det blåste godt og var ikke noe særlig vær. Lørdags morgen (07:00) satte vi i marsj innoverskyytefeltet med snøhetta som mål. Vi hadde store sekker med oss og belaga oss på ei natt en eller annen plass inni skytefeltet. Pga vanvittig motvind (sterk storm med orkan i kastene) brukte vi 6 timer på de 1,4 milene opp mot snøheim... Der var vi så slitne at vi ikke turte å lete etter hytta og nødskjulet i mer enn 10-15 minutter så med god vind i rygge rant vi nedover for å finne egnet sted for nødbivuakk så vi kunne lage oss noe mat.. Det var stortsett sol og fint vær hele dagen, men skya ganske kraftig over da vi var i snøheim området. Etter å ha gravd oss ned under ei bro og fått i oss noe mat tok vi frem jervendukene og soveposene for å få litt hvile. Temmelig utslitte alle mann. Utover kvelden ble det bare verre og verre ute. Sikten ble lik null og når mørket kom belaga vi oss på ei natt under broa. Etter samtaler med skytefelt sjefen ble det sendt en BV opp for å hente oss ned da det neste dag ikke skulle bli noen bedring i været. Hva har vi lært.... - Stor sekk og motvind er jævla tungt.. Selv om alle fire er meget godt trent... - Gjør en grundig jobb med nødbivuakken med en gang... halvgjort er ikke velgjort... - Vind og fjell er ikke bra sammen.. Selv om det er blå himmel.. Snøfokket gjorde sikten umulig selv om himmelen var blå rett over oss. - Hermetikk, drytec og godt med fuel til primus er bestandig lurt å ha med plenty av. Mat og vann er viktig på fjellet. Og ikke minst som vi heldigvis også fulgte...; "Bruk hodet, det er ingen skam å snu og grav deg ned i tide..." Hadde vi fortsatt og rote i snøheim området ville vi nok vært så slitne og nedkjølte at det hadde gått på helsa løs...

Da var Gjeldnes i mål... "– Det har bare blitt ett truseskifte på meg siden turen startet, opplyser Gjeldnes til Aftenposten." Truseskifte eller ikke.. Gjeldnes er en verdig representant for en av de mest ekstreme nordmenn noensinne synes jeg. Han stikker ikke trynet for langt frem den karen, men prestasjonene er jo bare helt ekstreme og nesten ikke til å tro! En av top 10 i hvertfall. 4804 Km.... Norge på langs blir jo en lek i forhold... http://www.dagbladet.no/nyheter/2006/02/03/456770.html

I denne artikkelen http://www.cicero.uio.no/cicerone/06/1/cicerone06-01.pdf#page=22 Skisseres muligheten for at 1600 av Norges breer (dvs. nesten alle) er smeltet bort i løpet av 100 år. At breene våre smelter bort er vel ikke noe nytt, men så mye. Det må ikke bli slik selvsagt, men det er en tankevekkende artikkel skrevet faglig ekspertise, men baserer seg naturligvis på forutsetninger som ikke er garanterte (f.eks. en temperaturhevning på vel 2 grader i løpet av 100 år).

Går ut i fra at det er vann du er ute etter...? Uten vann intet liv. Derfor søker man først og fremst etter vann i alle slags former når man ser etter liv i verdensrommet. På havbunnen er det all slags liv uten sol. Rundt vulkanene på havbunnen lever det organismer under helt ekstreme forhold og det er ikke usannsynlig at dette er arnestedet for alt liv. Du spør "Spørsmålet er innlysende, hvor vanlig er styrke 4,3 i Libanon.".. og svaret mitt er UD har på sine sider at det er risiko for jordskjelv i Libanon.. http://www.landsider.no/land/libanon/reise/natur/natur.htm og i 2004 var det et skjelv på 5.0 http://www.miff.no/nyheter/2004/03/01LiteSkaderIJordskjelv.htm Om du forventer å bli tatt seriøst må du sjekke dine kilder bedre.

Sted: Jotunheimen Jeg og min bror Christoffer hadde tidligere i år planlagt å gå Snøhettatraversen, men grunnet manglende praktisk trening med klatreutstyr så droppet vi traversen, og kjørte i retning Jotunheimen. Hadde to dager til rådighet, men regnet som trommet på teltduken torsdagsnatta ved Krossbu, varslet om at det ikke ble noen fjelltur på fredagen. Uansett, vi kjørte til Jotunheimen Fjellstue onsdag 20. juni og slo opp teltet der. Våknet tidlig (rundt 08.00), spiste en enkelt frokost, pakket sammen teltet og hev det i bilen, og tok fatt i ryggsekkene og gikk sørover mot toppen. Været var knall, og det var mulighet til å hive skjorta i sekken og få noe farge på brystkassa. Loftet (2170 moh): Et veldig teknisk enkelt fjell, men det føltes noe langdrygt de siste 20 minuttene mot toppen da vi begynte å lure på om det var noen ende på bakken. Toppvarden stod langt i fra kanten, men en super utsikt mot fjellene rundt på alle kanter veide opp for den litt flate toppen. På toppen ser vi at Fanaråken med Hurrungane i bakgrunnen er dekket av skyer, noe som tyder på at vi er midt i et værskille. Skjorta må på igjen, og jakke og lue gjør det mer behagelig på toppen. Veslefjelltinden (2157 moh): En fin og bred egg mellom Loftet og Veslefjelltinden, men med noe lett klyving de siste metrene før toppen. Toppen har en fin utsikt, og skiller seg litt ut fra Loftet at du ikke føler du står midt på et stort platå, men nemlig en topp. Når vi gikk de siste metrene av eggen gikk det ett snøras ikke langt fra hvor vi gikk, ganske imponerende, og det gir meg et fint bilde av kreftene som blir sluppet løs. Hadde ikke sett et snøras "live" før, og da bare på tv. Litt brattere å gå ned fra toppen, hvor jeg nesten faller et par ganger grunnet våt mose og løse stener. Noen andre opplysninger: Været var relativt greit, men en front som kom inn fra sørøst ga noen dråper regn på toppen av Veslefjelltinden, og gjorde at turene på fredag ble avlyst grunnet lavt skydekke (ca ned til teltet), og nedbør i form av regn. Tur/retur Jotunheimen fjellstue var i følge GPS'en 14,8 kilometer. Mvh Alexander og Christoffer

Fascinerende landskap, enig med Morten om bilde 01.jpg.

Et lengre arbeidsopphold i Kina gjorde at jeg måtte en tur ut av landet, og med Hong Kong som utgangspunkt var det flere muligheter for en utflukt til et ordentlig fjell. Jeg tenkte lenge på Taiwan, men en større papirmølle man måtte gjennom fristet ikke for en tur til Taiwans høyeste fjell. Dessuten ville det være greit å få en pause fra den kinesiske kulturen. Når Malaysia Airlines hadde rimelige flybilletter fra Hong Kong til Kota Kinabalu øst på Borneo var valget greit. Her ligger sørøstasias høyeste fjell sies det i reklamen. Det finnes høyere fjell innerst i Myanmar og på New Guinea, men det er uansett det høyeste fjellet mellom Himalaya og New Guinea vi snakker om. Dag 1: Fly Ningbo-HK-KK. Taxi til Rose Cabin, et overnattingssted 2 km fra inngangen til nasjonalparken. Kusken Adam loset meg frem i over 2 timer i kveldsmørket og var en aldeles hyggelig kar, som alle andre malayer jeg siden møtte der nede. Hva som møter en stakkar når man kommer ut av flyplassen i et fremmed land er så forskjellig, men her var det intet mas, ingen forsøk på å ta ågerpris, bare vennlige folk som hjalp meg frem. Dag 2: Morgenen var ganske vindfull, men det var klart på toppen en kort stund, slik at jeg fikk foreviget den fra verandaen på rommet mitt. Jeg hadde tenkt å rusle opp til parken og få ordnet papirmøllen der, men traff Emma og Jennifer fra England ved frokostbordet og slo følge med dem i bilen opp til parken. Der traff vi nederlenderen Joost, og sammen fikk vi med oss guiden Marius, en meget sympatisk liten mann. Vi ruslet så i fred og ro oppover fra ca 1800 moh til hytta Laban Rata på ca 3300 moh. Mer sto ikke på programmet den dagen, så vi tok det meget behagelig oppover. Det er kun 6 km opp til hytta, og ikke spesielt mye å finne på der. Hastigheten lå på ca 1 km/t i snitt. De engelske damene bidro til å holde farten nede, men det var i grunnen bare bra. Det er en del folk som må gi seg på denne toppen pga høyden, men mye kan forebygges ved å gå sakte, puste dypt og drikke ekstra mye. Underveis tenkte vi på de som tar denne turen som et løp. Skåla opp blir småtteri i forhold. Her skal det nemlig løpes fra 1800 moh opp til nesten 4100 moh og ned igjen. Årets vinner løp på 2 timer og 39 minutter. Vår guide Marius var heller ikke noen sinke med 3 timer og 20 minutter. Noen regnbyger hadde vi opp gjennom regnskogen, men det er jo ikke så rart når man drar på tur til Borneo i begynnelsen av regntiden. Etter en middagsbuffet på Laban Rata ble det en tidlig kveld. Det går historier om at det er grusomt dyrt på Laban Rata, men jeg kan ikke si meg enig. Overnatting: 69 ringgit, middag 33 ringgit, øl 10 ringgit. Multipliser prisene med 1,6 så får du det i NOK. Med tanke på at alt er ryggbåret 1500 høydemeter opp synes jeg ikke det var galt. Booking av overnatting på Laban Rata er obligatorisk for å få lov til å starte turen og bør gjøres i god tid på http://www.suterasanctuarylodges.com/ . Det kan også ordnes på stedet, men i høysesongen kan det være vrient. Dag 3: Opp klokken 02:45, avgang Laban Rata 03:00 med hodelykt. Sakte vandring opp i mørke, noe kødannelse den første bratte kilometeren etter avgang. Joost og jeg ga blaffen i guiden og damene og guiden og ruslet forbi mange opp den tilrettelagte traseen. Lenger opp er det bedre plass, og vi roet ned igjen, ingen grunn til å komme på toppen så altfor tidlig. Tilnærmet fullmåne gjorde at lyktene kunne slukkes så snart vi var gjennom et lite parti skog. Noe bratt var det opp de første svabergene, men greit å ta seg frem langs faste tau. Lengre opp var det ikke bruk for tauet, men det var jo greit å navigere etter. Noen få tåkedotter kom og gikk, men månen var hele tiden synlig, og bebyggelsen nede i lavlandet glitret i nattemørket. Joost og jeg gikk sakte oppover med mange småpauser og toppen ble nådd like før soloppgang. Helt klart var det ikke, men solen kom da etter hvert og varmet oss opp etter en heller kjølig vandring oppover. Det høyeste punktet heter av alle ting Low’s peak, men det er flere andre 4K-topper med primærfaktor langt over det mange 2K-samlere i Norge setter som nedre grense i nærheten. Flere av den så ut til å være ganske utfordrende å klatre. Som en alternativ rute ned finnes her verdens høyeste via ferrata. Mer om den på www.mountaintorq.com . Deler av ruten var synlig, det så temmelig luftig ut, men kunne gjennomføres av alle mellom 7 og 70 år i følge reklamen. Jeg takket her Marius og resten av gjengen for følget og ruslet alene ned gjennom regnskogen. Utrolig deilig å gå gjennom varm og stille regnskog etter noen uker med jobbing i en kinesisk by med bråk og forurensning. Turen gikk nå videre til noen varme kilder, Poring hot springs, der jeg fikk badet i varmt svovelholdig vann fra jordens indre. Deretter dro jeg med minibuss til Kota Kinabalu, derfra noen minutter med båt til Manukan, en 2 kilometer lang øy utenfor Kota Kinabalu. Leide et helt hus på stranden for 320 ringgit/dag, meget god standard. Øya hadde anslagsvis 15 beboere og 20 gjester da jeg var der. Om dagen var det noe mer liv med dagsbesøkende. En utrolig deilig plass med fred og ro og ellers alt hva hjertet begjærer. Skjønner slettes ikke hvorfor jeg dro derfra hit til Kina og skal reise videre til kalde og mørke Norge om noen uker. Ellers må jeg få tillegge at det malaysiske folket er et utrolig hyggelig, fredelig og imøtekommende folkeslag. Her lever ulike raser og religioner sammen i fred og fordragelighet. De hadde noen uroligheter rundt 1960, men det vil de helst ikke snakke om. De fleste snakker brukbart engelsk, og det er kurant å ta seg frem. Det kan høres spenstig ut å reise alene til Borneo, men det kan trygt anbefales. Jeg ble kjent med flere malayer, samt turister av ulike slag fra mange land. En god del ryggsekkturister preger området. Tarima kasih!

En ukes tur i Jotunheimen med dama (uke 29). Etter å ha planlagt denne turen i mai, så var jeg spendt på om det var for ambisiøst å satse på så mange 2K topper som jeg gjorde denne uka. Hadde lagt opp til et roligere løp for Sunniva, og ett litt mer kamikaze prega opplegg for meg selv. Før vi dro sørover til Jotunheimen på lørdag, startet jeg med et fjell ikke langt fra Gjevilvasshytta som heter Okla (1543 moh) Det viste seg at planen som jeg hadde lagt opp til var veldig realistisk og gjennomførbar, hvor at uken forløp seg som dette. Legger ved GPS’ tracken og bilder fra hver dag. Mandag 16. juli 07: Overnattet i telt ved Gjendesheim fra søndag til mandag, våknet opp til et kjempefint vær, med gode muligheter for å få en fin dag i fjellene. Det første som var planlagt var å gå Besseggen etterfulgt av Bessøe (2258 moh). Mine forventninger til Besseggen var relativt lunken, hvor jeg ikke hadde noen forhåpninger om å bli noe stressa av å gå den. De synlige sporene i terrenget var verre enn jeg hadde forestilt meg, og hadde en følelse av å delta på en folkevandring i det vi gikk over Veslefjellet i retning Bessøe. Bessøe var i rake motsetning ganske urørt fra den store turismen som preget Besseggen. Toppen bydde på en kjempefin utsikt, med store stup i retning vestover mot Russvatnet og Surtningssue. Tirsdag 17. juli 07: Etter at jeg våknet av regnet som trommet på teltduken klokken 02.00 natt til tirsdag ble jeg litt småskeptisk til fjelltur dagen etterpå. Spiste noen brødskiver med morrpølse til frokost og kokte vann (ved Memurubu). Planen for denne dagen var Surtningssue (2368 moh), Søre Blåbreahøe (2196 moh), Sør for Nørdre Blåbreahøe (2154 moh) og Nørdre Blåbreahøe (2165 moh). Det regnet under hele frokosten, hvor at jeg ikke kan huske opphold før utpå ettermiddagen klokken 17.00. Sunniva fulgte med hele veien over Raudhamran og til foten av Surtningssue, men etter å ha blitt våt som ei katte i løpet av tre timer ville hun ikke bli med videre opp i skyene som preget høyden over 2000 moh. Hun snudde og gikk retrett mot Memurubu mens jeg gikk videre. Etter å ha passert 2000 moh hadde jeg mellom 30 og 50 meter sikt i tåka, og fikk dessverre ikke nyte utsikten som skulle være på Surtningssue (rykter skal visst ha seg til at det er en av Jotunheimens fineste utsikt fra denne toppen). Møtte en svensk brefører som hadde lunsj 200 meter før toppen, men som ikke var interessert i å bli med videre på runden min. Gikk via skaret mellom Sør for Nørdre Blåbreahøe (2154 moh) og Søre Blåbrahøe (2196) og sørover og i retning Raudhamran. Dette skaret var prega av veldig mye løs og glatt stein, noe som jeg ikke hadde villet gjentatt ved en senere anledning. Kom tilbake til Memurubu som ei dyvåt katte klokken 19.00 etter å ha gått i 9 timer og 30 minutter. Onsdag 18. juli 07: En pausedag som innebefattet grilling på Sålell Sæter noen kilometer vest for Kvitingskjølene. En av de mest idylliske plassene vi hadde sett på lenge, i motsetning til de overbefolkede plassene ved Gjendesheim. Torsdag 19. juli 07: Kjempebra vær denne dagen, men vind fra nord gjorde at det var litt småkjølig denne dagen. Gikk via veslekjølen mot Nørdre Kvitingskjølen (2025 moh) og til hovedtoppen som var Store Kvitingskjølen (2064 moh), hvor vi kunne innta en av dry tech sine varme lunsjer og en kopp pulverkaffe. Det var en nordlig trekk, hvor at noen skyer med underkjølt yr hadde ført til rim på fjellet over 1950 moh. Varden var dekt med rim og is hvor at vi hadde på både ullundertøy, varme votter og lue i løpet av den 20 minutter lange pausen på toppen. Fortsatte mot Vestre Kvitingskjølen (2060 moh) og gikk ned til bilen etterpå. Brukte ikke mange timene på turen, hvor Sunniva sa i etterkant ”dette føltes jo så lett at det var mer som en treningstur istedenfor en fjelltur”. Fredag 20. juli 07: Regnet begynte å tromme på teltet ved Glitterheim denne natten, og hvor jeg ikke ble så altfor overbevist om at det var en fin dag for tur før jeg så ut av teltet klokken 08.00 denne dagen. Det var heldigvis opphold da vi stod opp, og værmeldingen spådde pent vær utover dagen. Glittertind var dekket av skyer, hvor at det av og til var nysnø synlig under skyene. Dette var og denne kaldeste natten så langt denne uken. Det fysiske overskuddet var heldigvis stort denne dagen, hvor at det gikk kjapt til toppen av Glittertind (2462 moh). Nysnøen lå over 2100 moh denne dagen, hvor at det på toppen lå mellom 15 og 20 cm nysnø. Med solbrillene og solkremmen liggende igjen ved nasjonalparkgrensa gjorde de liten nytte for seg da vi kom til den skarpe solen i nysnøen. Stopper bare kort opp på toppen og nytte utsikten med en liten kopp kaffe. Gikk kjapt videre sørover mot Ryggjehøe (2142 moh). Besteg Ryggjehøe og var tilbake på Glitterheim i løpet av til sammen 5 timer og 42 minutter. Etter å ikke ha besteget Nautgardsoksle (2089 moh) tidligere samme året, hadde jeg også planlagt å bestige denne samme dagen. Lett å bestige dette fjellet, hvor jeg hentet ned tre par med ski og feller som lå ved 2000 moh, på forespørsel fra betjeningen på Glitterheim. Lørdag 21. juli 07: Første dagen som avvik fra den originale planen. Dagen ble mye lengre enn planlagt hvor at vi gikk først til Grotbreahesten (2018 moh), deretter Svartholshøe (2067 moh), Trollstein Rundhøe (2170 moh), Dronningje (2189 moh) og Trollsteineggje (2300 moh). Det var en lang dag som tok 10 timer og 40 min og var på 32 kilometer. Grotbreahesten var lett å bestige, eneste som var kjedelig var den litt løse morenestenen ved foten av den østlige delen av fjellet. Sunniva ble sittende igjen mellom Svartholshøe og Trollstein Rundhøe, hvor at jeg gikk utover til Trollsteineggje for å bestige den. Var litt ekkelt å bestige den litt bratte eggen ca 100 meter før toppen av Trollsteineggje. Var den mest utfordrende toppen denne uka, hvor at pulsen økte betraktelig da jeg skulle ned den. Oppsummering: Besteg totalt 16 topper over 2000 meter denne uka, hvor at 13 topper hadde en p.f 50 el mer. Opplevde de fire årstidene med vinter på Glittertind, høsten på Surtningssue, sommeren på Besseggen og Bessøe og våren på Grotbreahesten og i Trollsteinkvolven. Til sammen fire gnagsår på begge to av oss, med mange fine naturopplevelser.

Pangstart på jakta iår! Første dagen ble imidlertid litt ødelagt, sto fast i grøfta med bil på fjellet, og brukte mange timer på å få hjelp osv. Men 21. august ble en kjempedag på jakt. Kom opp på fjellet grytidlig om morgenen sammen med lillebror, som var med på jakt for første gang . Det gikk ikke lenge før oss fekk sjå en liten reinshop som trakk opp i høyden. Været var bra og sola sto på himmelen og varmet godt. Vi tok det med ro, og brukte kanskje en times tid på å nærme oss dyra. Dei hadde lagt seg strategisk til like oppunder toppen, med vinddraget i nakken og utsyn nordover var det ikke lett å stille innpå denne vesle flokken. Men kom innpå etter litt åling og fekk inn ett velrettet skudd på ei fin simle på nesten 40 kg slakt. Det vart ganske varmt utpå dagen og det vart en irriterende jobb bare å holde spyfluene vekk, men det gikk bra og eg fekk slaktet ned og trygt inn på kjølerom. Skal si det smakte med helstekt, blodfersk, indrefilet godt utpå kvelden . Nå fortsetter det med mere jakt ihelga. Har ikke helt bestemt meg kor eg drar men skal uansett ut .

Er så morsomt å lese all den tiltakende kreativiteten som enkelte legger ned i utformingen av overksriften på sine turrapporter, jeg intet unntak enkelt ganger. Dette var imidlertid rett og slett bare en fin tur. Turen stod på en uformell gråliste av ønsketurer for høsten, og mandag morgen etter en titt på værmeldingen begynte tvilen å gnage skal, skal ikke? Værmeldingen var veldig halvvies. Litt skyer, litt nedbøer, men økende trykk. Joa, ta sjansen? Jeg tar sjansen. Kl. er 11 og jeg har bestemt meg. Julia hjelper til. Turrasket blir pakket i en pei, kamerabatterier hivd i ladern omgående og kvart over tolv sitter jeg i bilen. Parkeringen i Veodalen litt før halv tre, og jo jeg glemte å skrive det kanskje - Glittertinden er målet. To enslige biler står på parkeringsplassen, litt yr virrer i lufta og en kjølig vind trekker ned dalen. Høsten er her og turistsesongen er definitivt forbi, men det morsomme er at det er langt mindre vinterlig nå enn da jeg var her 04.09.07. Sekken er blytung: Telt, Dunjakke, Teltstenger (en haug staver), Diger sovepose (man vil jo ikke fryse), to tunge kameraer med ekstra linser, pluss en del annet stæsj for komfortens skyld, bl.a. stormkjøkken, og selvsagt en spade Mens jeg stabber i motvind og tiltakende nysnømengder begynner været å komme. Den siste sluddbygen sier takk for seg, mens enkelte topper gror ut av skygrøten. På Glittertinden danser de siste skyene lenge før jeg tar fatt på siste bakken og etter hvert er det bare fokksnøen som virvler rundt på toppskavlen. Innen jeg er på toppen i kveldinga, er det bare fryd og gammen og en lav kveldssol i vest. Fotografere, slå opp telt? Eller omvendt? Jeg knipser kjapt et par bilder og hiver meg over graverarbeidet. En lei ishinne i snøen gjør det litt vrient, men jeg får da til sist gravd ut ei litt mager plattform helt øverst på toppskavlen. Inna jeg er i soveposen har vinden løyet helt. Det er litt uvirkelig å titte ned på fjellandskapet gjennom teltduken i blåtimen. Litt av en leirplass detta. Aldri har jeg teltet høyere i Norge. Riktignok sovet under åpen himmel på Galdhøpiggen, men den klumpete piggen er ugunstig for teltslagning. Den nesten flate skavlen oppå Glittertinden er langt bedre egnet. 06:40 setter vekkerklokka i. En rask titt ut teltet: Å jada, her må man kle på seg i en fei. Dette blir fargerikt. Jeg blir stående å vente en hel liten evighet å vente på sola. Den har ikke noe hastverk nå i oktober nei. Selv koser jeg meg med utsikten og det tiltakende lyset og fargespillet som understrekes av tåka som fyller de fleste dalene. Men tærne murrer. Det litt kjølig ja. Heldigvis er i alle fall vinden nær fraværende. Litt over syv dukker sola opp, og siden går det raskt. Litt over åtte er jeg ferdig med fotoshooten, og kan legge meg i teltet for en frokost og tåvarmeøkt. Allerede kl. ni er det godt og varmt på toppen. Alt i alt årets fineste tur som avsluttes med en runde på Gråsubrean. Nå skal jeg på en liten familietur oppe ved Beitostølen og når jeg kommer tilbake, skal jeg legge ut en håndfull bilder. Flere bilder kommer i bind II av Jotunheimserien vår.

Er du sikker på at det står at de gikk og ikke løp. Denne turen gikk de ikke for å kose seg, men for å imponere. eller for å skrive en slags uslåelig historie - slik som engelskmenn hadde for vane før de slo seg til ro med "hvem kan drikke og bråke mest i syden" rekorder. Eller kanskje var det en budeie han var hypp på og så tenkte han at om jeg går alt jeg kan i 21 timer så kanskje... Han brukte like lang tid fra Spiterstulen til Gjendebu som jeg gjorde var Leirvassbu til Gjendebu. Og Gjendebu Eidsbugarden på 3,5 er en time mindre enn jeg brukte. Vel, vel jeg så i hvert fall reinsdyr og vandrefalk på sistnevnte strekning.

Fra TV2 nyhetene nå kl. 1830, fokus på klimaendringer. En forsker fra Bjerknessenteret var intervjuet. Isen har i løpet av de siste par årene smeltet så mye at vi nå ligger 30 år foran skjema ifht det klimamodellenes prediksjoner er når det gjelder avsmelting. Spørsmål fra Tv2 reporteren, "hva skyldes dette?" Forskeren svarer med et skjevt smil omtrent noe slikt, "Vi er usikre hva som skjer i naturen, men det som skjer nå understreker bare viktigheten av å redusere utslippene av klimagasser". "Vi vet ikke hva som skjer" men likevel er konklusjonen at klimagasser er grunn til isavsmeltingen. (Jeg rister på hodet) For de som vil se dette patetiske intervjuet så går det sikkert kl 21 også.

Hej Kristen. Jeg har selv et Eos 20D og brugte det bl.a. sidste år på Ustetind uden problemer. Det var kun en tur på to dage, så batteriets levetid i kuldegrader kan jeg ikke bidrage med. MEN ingen kondensproblemer overhovedet. Temperaturen krøb ned til minus 25 om natten og op på 21 da solen kom op. Mvh Jakob

Det kommer helt an på hva du vurdere som viktig. For oss med kun en sykkel som skal dekke øvrig behov resten av året (andre løp, stisykling m.m.) vil sykkel med demper være valget. "teoretisk" betydning av vekt: http://www.analyticcycling.com/ForcesLessWeight_Page.html Jeg plugget inn min vekt, vektreduksjon med stiv gaffel (1kg), slope 0,3 (500hm/15000m) og fikk 21 sek. besparelse fra Start-høyeste punkt etter 15 km. Med rådyr sykkel dvs 4 kg spart i vekt ift den sykkel som jeg har idag ble det 1min 25 sek besparelse. Så vekt betyr selvfølgelig en del, men mange av de beste kjører jo også med demper Andre momenter som kanskje betyr mer : * god eller dårlig motbakketeknikk * Komfort : mindre slag og risting overføres til hender/armer med demper-> mer avslappede muskler gir bedre prestasjon. * Sikkerhet med demper: Bedre kontakt med underlaget, spesielt på løse partier, i svinger og ved bremsing.-> mindre risiko. * feil kjørestil med stiv demper øker punkteringsfare. * marginal tidsbesparelse å gå til stiv demper-> kanskje mer å hente på trening eller redusert kroppsvekt ? * vekt er mye mindre viktig en luftdrag, 1 kg vektbesparelse utgjør kun 10 gram luftdrag, og det tilsvarer i 30 km/t sånn cirka arealet på en blyant. mao hvor du har plassert flaska eller pumpa på sykkelen kan bety mer.. he he.. -> og ikke å forglemme ditt eget areal og evne til å ligge på hjul. Angående innspill om priser m.m: * For sykler er det gjerne en sammenheng mellom tre faktorer : pris-vekt-kvalitet (er to fordelaktige, så er ikke den tredje det). lav pris, lav vekt -> dårlig kvalitet lav pris, høy kvalitet -> høy vekt lav vekt, høy kvalitet -> høy pris Klarer man å finne en sykkel som salgstedet sier har lav vekt, lav pris så ville jeg ha sjekket kvaliteten nøye. F.eks holdbarhet på karbonramma, stivhet.."for godt til å være sant" gjelder også her.

Hei, Jeg var på Gullfjellet søndag 25/01. Gikk fra Bjørndalen. Skiføre hele veien fra parkeringen. Avblåst fra Redningshytten til Korketrekkeren, men det gikk helt fint og gå på ski. Det var mange som gikk til fots opp til Redningshytten så det var ganske humpete på veien. Det er mindre snø enn det pleier på denne årstiden, men mere nok til en skitur Espen

Nå fikk jeg klump i halsen... Er småforkjøla og grinete, men så får jeg servert bilder fra øverste hylle fra det aller helligste! Stølsmaradalen og Hurrungane sett fra Midtmaradalsryggen og Midtmaradalstindene er jo det vakreste og råeste som finnes i Norge! Sprek tur som vanlig! Prøvde det samme fra Hjelle via Vetti og Brendeteigen for nøyaktig 5 år sida, 20.september 03. Har enda ikke kommet over synsinntrykkene fra den turen. Kom ikke til topps på Vesle eller Store fordi jeg ikke stolte på egne ferdigheter i snøen. Men var i ekstase likevel! Hadde vel 20 kilos sekk opp Brendeteigen, husker jeg var prega av det oppover Midtmaradalsryggen.

Hei. Vi er 2 jenter på 21 år som har lyst og gå i fjellet til sommeren.(Hytte til hytte) Har aldri gjort dette før,så har ikke så mye erfaring der. Er ellers vandt til å gå lange fjellturer og friluftsliv generelt. Vi trenger tips til hvor vi kan gå. Har helst lyst å gå i Jotunheimen,men er åpent for det meste. Trenger egentlig en del informasjon siden vi egentlig er ganske blank på hvordan en hytte til hytte vandring fungerer. Sånn vi har sett det for oss starter vi ett sted,går til en hytte,overnatter ,går en fjelltur,tilbake til hytten og videre neste dag..Eller kan man gå fra en hytte,og bestige fjelltopper og ende på neste hytte?Er det best å gå fra A til B eller er det lurere med en rundtur og ende på start stedet? Hvis noen har forslag til turer,hytter,fjell som bør bestiges så blir vi veldig glad! Hilsen 2 spreke bergensere !

Du skjønner ikke dette. Det er et STORT antall forskere som bekrefter at det har skjedd en global oppvarming. Det er et FÅTALL forskere som bestemmer at årsaken er menneskeskapt. Klimaforskningen er tverrfaglig, de aller fleste er aldri involvert i CO2 studier. Og de har dermed har de ikke kunnskap til å kunne si noe om sammenhengen du påstår at de har grunnlag for å si noe om. Det finnes også mye forskning som antyder at sentrale og viktige moment pro CO2 hypotesen i beste fall er betydelig mer uklare enn det som blir påstått (i hovedsak sedimentstudier). Et velkjent fenomen er at innad i en organisasjon/virksomhet vil det utvikles krefter som jobber for egne interesser på tvers av organisasjonens interesser eller mandat. Dette finnes massevis av forskning på. Det har formodningen mot seg at klimaforskningen er annerledes. Santer er et levende bevis på at de er villig til å gå svært langt for å vinne saken. Mann er et annet eksempel. Dette er søppelvitenskap der selektiviteten og manipulasjon sitter i framsetet. J.Hansen er et tredje eksempel på en sentral person der det er massevis av kontrovers pga endringer i fysisk foretatte målinger og flytting av målestasjoner. Alle er like sentrale innen verdens klimaforskning som Stoltenberg/Kollberg er for AP. Svært mye makt på få hender. Vedr J.Hansen (NASA) er det i dag en ny bloggside som viser seks års utvikling i global temperatur, sammenligning mellom satellitter og bakkemålinger. http://wattsupwiththat.com/2009/01/18/giss-divergence-with-satellite-temperatures-since-the-start-of-2003/ Før noen i det hele tatt gidder å snakke om useriøse kilder, så er alle data oppgitt med referanser. Du klarer ikke å skille her. Skillet sosialist/liberalist var for å vise hvem som tror/ikke tror. OG hvem som sto i bresjen da IPCC ble dannet. De som er aktive innad i slike organisasjoner ER i stor grad sosialister. Klimaforskere selv har uttrykt bekymring for de tette båndene mot politikken, dette er ikke noe jeg finner på. At organisasjoner som f.eks Bellona sitter i samtaler med Norske myndigheter viser hvordan ting har endret seg på få år. Bellona har fått fra sivil ulydighet til lobbyvirksomhet, FORDI det gir en vesentlig større effekt å påvirke beslutningstagerne enn å prøve en vinne en sak gjennom media. IPCC her politikk, de har en agenda. Agendaen vises gjennom arbeidsgruppe III. Bottom line her er at innholdet av 1/3 av økningen av CO2 i atmosfæren har kommet de siste 10 årene. Samtidig skjer det ingen økning i temperaturen hvis en legger satellittmålingene til grunn. De store temperaturøkningene skjedde gjennom 1980- og 1990-tallet. I samme periode som NAO og PDO var i varme faser, begge i helt normale intervaller på hhv ca 40 års og 25-30 års varme trender. Begge er nå såvidt over i kalde faser på like mange år, og antagelig derfor har vi også sett at temperaturen har flatet ut og ikke lenger stiger. Jeg finner det ufattelig morsomt at havendringer ikke er inkludert i klimamodellene, når vi ser hvor stor påvirkning et blaff av El Niño og La Niña kan gi. Sistnevnte senket global temperatur med godt over en halv grad for vel et år siden. De samme klimamodellene klarer ikke å forklare økningen i temperatur de siste 30-40 år, samt at de skal fortelle oss at vi skal få ytterligere 1,5 - 4 grader de neste 90 årene. Haha. Og samtidig påstår de samme klimaforskerne at minst 80% av global oppvarming har kommet gjennom havets absorbering av solinnstråling. Dobbelt haha. Hvordan klarer de å skille naturlig og ikke-naturlig påvirkning fra havet når de ikke engang klarer å innarbeidet havsyklusene i modellene? (Ps, kunnskapen om endringer i sykluser og styrken i disse er dårlig). Du spør om jeg forventer å bli tatt seriøst. Jeg skal svare når du er villig til å sette deg inn i disse sakene i stedet for å bare svare at du må stole på flertallet.