Søk i nettsamfunnet

Jeg har meldt meg på nybegynner kurs i elvekajakk i Oslo \ Hønefoss området, som går neste uke. De mangler to deltakere på det kurset, derfor så sender jeg ut info i tilfelle noen her har har lyst til å være ) Kurset går over 3 kvelder + en helg. Dette koster 1600,- For mer informasjon sjekk : http://www.oslopadleklubb.org For å melde seg på så ta kontakt med Eivind Henriksen på 40 24 48 98.

Ja hele tiden. Går i halvsøvne, sjangler, peser, sovner, snubler rett som det er. Men søvn er viktig. En natt uten går jo på et vis, men det merkes lell. Morsomt var det på vår nattur til Lodalskåpa i mai. Vi startet 23 om kvelden og alle hadde vel stått opp rimelig tidlig den dagen og vært på jobb pluss maaassse kjøring. Oppe på Jostedalsbreen rundt kl. 04 var det flere av oss som nærmest gikk i søvne til tross for at det var rikelig med minusgrader og frisk vind rundt nasin. Nei, ideelt sett burde man hatt 9 timer søvn, grovbrød med brunost og masse vann før en god dagstur, men i praksis blir det jo slurvet masse. Regner med at du sov godt etter denne turen da?

Lørdag 23.juli var en maks dag i Jotunheimen med tanke på været. Dessverre hadde jeg ikke anledning til å reise til fjells før utpå ettermiddagen, men håpet finværet ville holde seg et stykke utpå neste dag også. Derfor var jeg på plass på Spiterstulen samme kveld. Soloppgang på Leirhø Det fantes ikke en sky på himmelen denne kvelden, og jeg la likeså godt i vei med det samme, klokka 22. Jeg måtte anstrenge meg for å holde et lavt tempo, for jeg visste det ville bli en svært lang tur. Sola skinte sine siste stråler på enkelte topper, i særdeleshet Visbretind, der jeg labbet innover Visdalen. Etter at Leirgrovi var passert, svingte jeg vekk fra stien og oppover bakkene i øst, som ledet opp til NV-ryggen på Leirhø. Jeg fulgte ganske nær elva oppover, for her var det minst busker. Rundt midnatt ble det noe mørkt, og jeg fant en liten grassflekk i en svak grop på snaut 1400 meter. Med bare en vindsekk rundt soveposen la jeg meg til for noen timer. Rundt halv tre våknet jeg av døsen fordi det var så vått utenpå soveposen. Samtidig skimtet jeg et slags lys gjennom vindsekken. Merkelig, begge deler! Lyset viste seg å være månen som kom opp over Heillstuguhøi i sør. Fuktigheten var masse dugg, som forresten var blitt til rim på deler av vindsekken. Jeg sto like gjerne opp og tok hutrende noen pene nattbilder på stativ, før jeg trasket videre oppover. Det var omtrent vindstille, og på rundt 1800 meter åpnet det seg nordover til Spiterhøi. Jeg vurderte å sette igjen sekken og plukke med meg denne, men lot det (heldigvis) være, og tenkte det var best å spare krefter til hovedmålet for turen: Østre Memurutind. Sola skinte nå så vidt på Galdhømassivet, og på drøyt 2100 meter - presis klokka 5 - traff de første strålene også meg, der jeg trasket oppover ryggen. Den knallharde snøen var perfekt å gå på nå, og kl 5.30 sto jeg på Leirhø, og så solen like over Glittertind. Ørlite skyer trakk opp fra øst, men det var omtrent vindstille og hele Jotunheimen lå badet i morgensol – det var en fantastisk opplevelse. Kameraet ble tatt fram og satt på stativ: Med selvutløser skulle det bli et skikkelig toppbilde denne gangen! Det var 11 år siden sist jeg var her, tre uker tidligere den gang – og sank igjennom i snø til lårene de siste hundre meterne. Det hadde vært pes. Store Memurutind og eggen Topptørsten var stor, og jeg vandret lystig nedover mot sør, for å starte oppstigningen mot Store Memurutind. Et lite snøfelt var noe hardt så tidlig på dagen, og jeg var glad jeg hadde med isøksa som sikring. Videre gikk det (som forventet) lett og ganske raskt opp til vesttoppen på Store Memurutind, kl 8. De flate steinene på toppen innbød til en halvtimes strekk på soveposen, som samtidig fikk tørket seg litt i solen – ypperlig! Ny rigging med kamera og stativ, for heller ikke fra denne toppen hadde jeg et skikkelig bilde. Eggen videre så artig ut, og helt riktig: Vanskelige punkter kunne omgås i sør, mot Østre Memurubreen. Jeg holdt meg så nær toppeggen som mulig. Det ga litt mer klyving, i blant sikkert grad to, men det var tørt og optimale forhold. Etter en times tid sto jeg på østtoppen for første gang – denne skal visstnok være en tanke høyere (2366 m). Skyer trakk nå helt tydelig opp fra øst, og Tjørnholstind var delvis innhyllet i disse. Jeg ble litt engstelig for at utsikten skulle forsvinne før jeg nådde opp på Østre Memurutind, og gikk raskt nedover mot Memuruskaret. Klokka var bare rundt 10, men det var jo mye igjen av dagen. Østre Memurutind I tillegg til bekymringen for væromslag, som også var varslet denne søndagen, var jeg nå ulidelig tørst. Noen bratte felt med snø lå igjen i sørhellingene, og jeg søkte litt rundt i nedkant av disse, og fant snart det jeg håpet: Rennende vann! Nytt håp og nye krefter bar meg lett bort til Memuruskardet. Østre Memurutind så ganske bratt ut fra denne siden, og jeg lurte oppriktig på om hammeren jeg så virkelig bare var grad 2 – slik som beskrevet. Erfaring har lært meg at en må se nærmere på problemene, og jeg forkastet den svake tanken om å runde toppen noe i sør, og gå opp ura fra denne siden. Klyving ble det etter hvert, men tørt vær, gode tak, og liten grad av utsatt klatring gjorde denne hammeren til turens høydepunkt for meg. Det er slik jeg liker det, og kl 12 var jeg oppe. Været holdt, selv om også Surtningssui nå i blant fikk skydotter rundt seg. For optimistisk Opprinnelig hadde tanken vært å fortsette Veotinder, Styggehøbretinder og Blåbretinder, og ha en enkel overnatting i ura, og returnere over Memurutindene. Beina mine, samt det forestående væromslaget gjorde det imidlertid lett å ta et valg: Herfra ble det ”strake veien” ned til Memurubu, og så fikk jeg eventuelt reise med buss tilbake til bilen på Spiterstulen. Som vanlig hadde planene vært vel dristige og optimistiske. Det så enklest ut å følge SØ-eggen ned til 2151, som jeg ikke var riktig sikker på om var en ”skikkelig” totusenmeter. Litt løst var det, men snart kunne jeg skli og løpe på snøen ned og bort til denne toppen (Ø-2). Herfra så jeg det var greit å fortsette nedover i sørøstlig retning, for breene har trukket seg skikkelig tilbake i forhold til kartet. Mange felter meg snø betydde raskt og behagelig retur. Etter hvert ble det mer og mer morene, og nesten vaskelig å holde retningen nede blant grushauger og kraterlandskap – et underlig terreng. Stress Plutselig skvatt jeg til: En mann snakket til meg! Han hadde tatt meg igjen, men bråket fra elva hadde gjort at jeg ikke hadde hørt ham. Han ville rekke siste båten fra Memurubu, og fortalte meg at den gikk 16.40. Jeg så på klokka mi, og husker utmerket hva den viste: 14.20. Han forklarte videre at man regnet om lag 2 timer herfra og ned, og at jeg kanskje kunne rekke det hvis jeg kjørte litt mer på…Jeg ble grepet av denne tanken, og kunne kanskje komme meg til Lom allerede samme kveld? Vi befant oss på et punkt like ved elva omtrent rett vest for toppen av Surtningssui, og hadde ikke nådd fram til stien ned fra denne enda. Jeg gikk derfor på så fort jeg maktet, sårbeint og sliten, med 16 timers tur bak meg – og hadde det til og med for travelt til å stoppe og drikke vann. De neste to timene var jeg bare opptatt av en ting: Å gå så fort jeg maktet ned til Memurubu. Memurudalen er lang – og aldri har jeg vel følt den lengre. Det var ikke lenger naturen som opptok meg, kun tiden. Det gikk brukbart til slutt, for kl 16.20 sjanglet jeg bort på brygga, totalt utslitt og sårbeint som få! Det hører med til historien at det ikke gikk noen buss i retning Lom før neste morgen, så det ble nydelig laksemiddag og overnatting i sovesal på Gjendesheim. Oppsummering av noen tider som kan være nyttige anslag: Spiterstulen – Leirhø via NV-ryggen: 4-5 timer Leirhø – Store Memurutind (vesttoppen): 1-2 timer Toppeggen på Store Memurutind: Cirka 1 time Store Memurutind (vesttoppen) – Østre: 1,5 time Østre Memurutind – Memurubu (nedover): 4-5 timer

Skal kjøpe et kuppeltelt nå, men blir litt forvirret i vrimmelen av merker og tilbud. Valget står mellom Helsport Istind 3, Hagöfs Genius 23, The North Face VE 25 og The North Face Merlin 33. Har også vurdert MSR Super Fusion 3. Istind er vel det teltet som passer best til de kriterier vi har satt oss, men har ikke stormmatter. Genius ser også ut til å være et bra telt, og har stormmatter og bra vannsøyle. VE 25 og Merlin 33 har dårlige vannsøyle, 1500 mm, er derfor litt skeptisk - men dette er tydeligvis US standard for et vanntett telt. MSR ser veldig, veldig bra ut, men er ganske tungt, over 5 kilo pakket. Noen erfaringer og kommentarer? Gode råd mottas med takk - så raskt som mulig!

Semelholstindtraversen 18.07 - Eventyret om de tre fjellgeitene som skulle til topps for å svette seg slanke Det var en gang ei jente fra østlandet som var redde for luftige egger, bratte stup og dype avgrunner. Så var det en en staut kar fra vestlandet som knapt kan få det bratt og luftig nok. Sammen med disse skulle en småfet fjellgeit fra Valdres forsøke å svette seg slank på vei til den skumle Semelholstinden. Men før de kom så langt måtte de over den kvasse trolleggen hvor bergtrollet passet både vel og godt på hvem som fikk passere, og det hadde nok hendt både titt og ofte at vågale fjellgeiter hadde blitt vippet av eggen og sendt hodestups nedfor de ville styrtningene ned på de hvite snøhengene som omgir bergtrollet på nesten alle kanter. Ulikt andre eventyr var det verken prinsesser eller aksekladder med i dette eventyrt, men Line var vel en krysning av prinsesse og askeladd, mens Torgeir og meg selv tør jeg ikke å plassere noe nærmere inn i Asbjørnsen og Moes verden. I alle fall gikk det slik at Line og Morten møttes ved Vågåvatnet tidlig en skyet og trist mandag. Ved bommen til Leirdalen kom for anledningen ridderen Torgeir og tilbød seg både bompenger og skyss like før Line fikk sneket 40 kr. ned i den forseglede og armerte bomtønna. Sammen rullet fjellgeitene oppover den frodige Leirdalen, forbi ekte geiter, sauer og kyr opp til den fjerntliggende utposten Leirvassbu, dypt inne blant troll og jotner. For å gjøre noen små sprang så tuslet vi gjennom Kyrkjeglupen hvor det ble heftig diskutert om sikring skulle benyttes, men under tvil ble tauet, som Line askeladd for anledningen bar, liggende i sekken. Torgeir vill helst springe rett opp fjellsiden mot trolleggen, men hans fornuftige turfølge fikk overtalt ham med at bare han gikk en stor omvei så ble alt enda mye mye bedre. Jeg vet ikke hva Torgeir tenkte da vi strevde oss 1 skritt opp og som regel et skritt tilbake igjen opp den lause moreneryggen, men omsider var vi oppe på en fast og fin fjellrygg som førte oss opp til trolleggen og varden på Nørdre Semelholstinden. Line, prinsesse og askeladd, som var så redd for smale egger holdt seg trygt unna alle stup, mens Torgeir spratt som manne med sjumilsstøvlene fra stein til stein høyt oppe på kammene. På toppen satt Torgeir og gliste, mens Line var litt bleik om nebbet. Jeg prøvde å berolige henne med at bare hun fikk den fine oransje hjelmen på, så ville alt bli mye bedre og enklere. Slik gikk det til at de tre fjellgeitene fortsatte med flotte runde hjelmer på hodene. En egg som kan omgås, unngås, eller som vi gjorde: "gåes" Noen meter var unnagjort da Line bråstoppet, omtrent som ei elgku når hun får øye på en rosa elgokse. Stiv som en ispinne proklamerte hun høyt og tydelig at: "Nei, har kan'kke jeg gå". Torgeir fisket hendene ut av lomma og prøvde å lete etter årsaken til denne bråstoppen, men sindig som han er, gikk det ikke mange sekundene før han tilbød seg å ta frem tauet. Slik gikk det til at de tre fjellgeitene trasket bortover ryggen med en salig tausalat mellom seg som stadig hang seg fast her eller ble tråkket på der. Så med ett kom de til en hammer. "Rappellere", sa Morten. "Ned i flanken", sa Torgeir. "", sa Line og satte seg på en stein med ryggen mot kjøreretningen. "Følg rygg vær trygg", messet Morten gjentatte ganger, en god leveregel han lærte av Kim på Bruri noen uker tidligere, og forsatte: "Gå i en flanke, og den vil deg banke,... banke banke banke", og snart ga Torgeir etter og rappell ble det. Rappellfester var det ikke, men vi fant noe som lignet. Mens jeg studerte "rappellfeste" satte Torgeir utfor den første hammeren. Etter tre små hamre var vi alle nede på bandet mot Semelholstinden og den virkelige trolleggen der det store bergtrollet bor. Vi hadde lagt igjen et par fargerike båndslynger, mon tro om dette offeret var nok til å blidgjøre ham? Løst løst løst løst løst Det manglet bare gule refleksvester og industrihjelmer før vi kunne bli tatt for å være på offisielt oppdrag der vi gikk og ryddet eggen. Stein på stein dundret ned fjellsiden mot Visbrean mens kruttrøyken rev i nesa. Tåkeskyene som hadde skrapet borti Urdadalsryggen, Semelholstinden og Visbreatinden gikk etter hvert lei og reist bortover mot Hurrungane for å lage krøll for stakkarne som skulle på Storen i dag. Line hadde i mellomtiden blitt varm under hjelmen og blomstret nå som en ekte fjellprinsesse. Terskelen for å fiske frem tauet sank til stadig nye og faretruende lave nivåer så vi ryddet oss raskt og effektivt vei bort til selve ryggen mot Semelholstinden. Den første biten var grei, omtrent som Besseggen eller litt enklere, så litt flatt og så litt smalt og så litt luftig og så veldig luftig og så litt tau og så veldig greit og så opp til en topp. Der satt vi da. Line var fornøyd med seg selv, og vi var fornøyde med Line, og utsikten og turen, og livet, og sikkert noe annet også. Så ble det smalt igjen da. Ny rappell, nye muligheter. Vi skrapte stadig vekk litt flass av ryggen på bergtrollet, men ennå hadde han ikke vippet oss av. En skremmende løst steinhaug ble passert før meg og Line karret oss opp på enda en topp, mens vi betraktet fjellhelten Torgeir som med sine mekaniske innretninger fant ut at toppen vi nettopp hadde vært på hadde en primærfaktor så stor at Lines lillebror, Kim, ikke fikk sove den påfølgende natten eller de neste tre. Line derimot strålte som en nymelket geit et kort øyeblikk over denne realiteten, før virkeligheten igen vekket henne og nebbet bleknet. Vi hadde nemlig det verste igjen. 30 cm bred var ryggen. Litt grums og stup på høyre side, et par meter BRATT sva på venstre side før stup. Disse 30 cm. bestod stort sett av grums, løse blokker og småstein. Jeg ryddet litt før Torgeir kom og fikk klargjort et nytt rappellfeste. Litt småkronglete fikk vi jobbet oss bort til siste utfordring, en 15 meter høy hammer, porøs som f. og det eneste stedet som klatrefører for Jotunheimen finner verdt å nevne i sin beskrivelse av denne travers. Fjellgeiten Torgeir fikk sondert seg opp, mens Morten sikret og Line så på. De to sistnevnte kunne vel tidvis tas for å tilhøre saueslekten og ikke fjellgeitfamilien, men tapre var de. Klatringen var aldri veldig vanskeli, men noen litt høye opptak satte sine tydelig spor på Lines knær. Det skumle var egentlig at det var meget utsatt og ikke rent lite løst, men trygt forankret i den 50 meter, gulfargede navlestrengen, var det mest moro. Snart kunne vi fornøyde konstatere at nå var vi på bergtrollets hode, og ned nakken til den hvite t-skjorta var det ingen problemer mer. Retur Ned breen, snøfonner til langvatnet, nesten snøfri sti til Høgavlent og til Leirvassbu. Hjemme 01:00. Pizza, dusj og seng. Jobb i dag. Ja jeg kan fatte meg kort når jeg anstrenger meg Takk til Torgeir og Line for et solid og fargerikt turfølge. Takk for at dere bar tauet 98,2% av turen, og takk til bergtrollet for at vi fikk lov til å slippe levende over deg. Til de triste, alvorlige og seriøse: Denne artikkelen er satt litt på spissen, med litt sarkasme og noen internhumoristiske vendinger, men det var en spennende rygg / egg, ikke spesielt vanskelig men med mange punkter. Litt som en løs og uryddig variant av Skagastølsryggen som jeg sa til Line. (Line sitter allerede hjemme og planlegger Skagastølsryggen - er du klar Kim?) Bilder kommer.

Etter å ha holdt oss i lavlandet i over en måned var det endelig tid for en skikkelig fjelltur igjen helgen 15-17 juli. Kjørte opp på kvelden torsdag, parkerte ved Knutshøe og gikk ca 3 timer inn i Leirungsdalen før vi slo opp teltet. Kom oss i soveposene ca 01:00 og våknet til gråvær og yr i luften. Det stoppre ikke turglade fjellfolk, så vi gikk avgårde oppover dalen med Austre Leirungstind som mål. Det var mye snørenner og lett å komme opp søreggen. Utsikten stjal tåka. Vi følte ikke at vi hadde fått nok, så vi gikk/skle ned vestveggen og siktet mot østeggen på Vestre Leirungstind. Over eggen kom vi over ett punkt målt til 2032 moh med 14 m primærfaktor ved hjelp av GPS m/høydemåler. Like etter det stoppen vi opp siden en hammer reiste seg i tåka og fylte synsfeltet. Vi hadde ikke utstyr eller mot nok til å prøve å forsere slikt. Dermed gikk vi egentlig ganske fornøyd tilbake til teltet. I løpet av natten kom det endel regn. Lørdagen opprandt 3/4 skyet og oppholdsvær. Skyene gikk relativt høyt hele dagen, så sikten var god. Vi tenkte at det må da gå ann for oss å komme opp på Vestre Leirungstind sørfra. Dette ble dagens plan og vi fulgte stien til Svartdalsbandet. Det var mye snø i Svartdalen, mens Leirungsdalen hovedsaklig er grønn og fin. Punkt på eggen ble målt til 2089 moh og 10 m primærfaktor. Prøvde flere veier opp og fant også varder, men det var for luftig og usatt for oss, så vi ga opp å komme til topps. Var på det høyeste 2200 moh. Litt kjipt, men veldig spennende å tøye grenser. Da hadde mesteparten av dagen gått og vi returnerte til teltet. Sønndag ble en skikkelig flott solskinnsdagdag. Siden vi skulle reise hjem igjen tok vi en enkel tur til Leirungskampen, 2079 moh. Selve toppen er tredelt og det nordre punktet be målt til 2047 moh og 18 m primærfaktor, det midtre til 2045 og 10 m primærfaktor. Det var deilig å sløve i sola på toppen, noe som ende i skikkelig solbrenthet... Nedturen gikk i turbofart.

En liten tur i ett underbart område. Det var mye snö, men vaeret går inte att klaga på! Jag längtar redan tillbaka till fjellen i Norge. Få se om det kanske kan bli en tur i September... Klicka på "trollheimen -05" på länken: www.denhoganord.se

Var i grunnen mentalt klar for tur igjen, selv om knærne protesterte høylydt i dag. Værmeldinga varslet mørke skygger over de tiltenkte Hestbrepiggane og jeg satt kun igjen med et godværsmeldingsalternativ fra min liste: Rondane, pusling i Smiubelgin. Det var et par varianter der jeg gjerne ville ha gått, og dessuten ønsket vi oss et litt bredere bildematerialutvalg fra Trolltinden. Tidlig start! Jeg fikk med meg Øyvind, min uvurderlige sportråkker fra Gjertvasstindturen tidligere i våres på tur, men han skulle tilbake til jobben som bomvakt ved Dalsnibba så siste korresponderende buss gikk fra Vågå 15.35 I full fart foreslo jeg å møtes 03.00 på Bessheim, noe som innebar vekkerklokke klokka 01.30 (jeg la meg godt over 23:00) Iskald morgen Det var bikkjekaldt kl. halv fem i Rondane. Nordvesten dundret inn over flyene og hadde ikke mange plussgradene medbrakt. Litt høyere var vann frosset til is og snøen var betonghard Flora og Fauna Rondane er vel kanskje ikke noe flora og faunaparadis, i alle fall ikke for oss som foretrekker svulmende blomster i flotte farger. Det som slo meg var imidlertid horder av blålyng i blomst. Det var nesten som tepper. Ei rype skremte vi opp og for øvrig var det en del hei hei rop fra tue til tue mellom Heiloene. Snøspurven var på plass i høyden og for øvrig fikk jeg ikke med meg stort. Været Som nevnt var det svinekaldt i starten. Vinden blåste med destabiliserende styrke fra nordvest og kalde, klamme tåkeskyer la seg på Steet og Trolltinden i starten, men utover dagen klarnet det opp og vinden løyet litt. Det ble værmessig en skikkelig stilig dag til slutt. Turen Turen gikk fra Spranget inn i Kaldbekkbotn og opp ryggen mot sør, sørøst rett fra botn og opp til Storsmeden. Litt laus skit i starten, deretter kosetur med en del fin og fast, nokså bratt Rondaneklyving på slutten. nordvesttoppen på Stormseden ble besøkt og skarmålt til 8 meter, toppen ca. 2001 / 2002 moh. Altså ut av alle lister også de sære Vi fortsatte ned i skaret mellom Kaldbekkbotn og Langholet og videre traverste vi flanken mot skaret som forbinder Steet med ryggen i retning Trolltinden. Vi psyket oss begge godt ned, og var mentalt forberedt på å snu. Konklusjonen er vel at det kan være bra å psyke seg ned. Det er etter hvert nesten "sti" mot Trolltinden fra denne kanten og den var overraskende enkel. Eneste for oss isøksfrie var ei BRATT snørenne som måtte krysses før vi kunne begynne på den flotte og lettklyvde flankeryggen opp mot toppeggen. Der var det litt skummelt og utglidning ville vært kjipt. Toppen ble nådd i et mordertempo (bussen fra vågå 15.35 må vite). Vi returnerte mot nord via fonner og storgrumset urd og ut i Langholet. Langholet var en lang oppoverbakke i stein stein og atter stein. Stigningen til bandet mot Kaldbekkbotn var seig og litt nedi Kaldbekkbotn ble alt håp om å nå bussen kastet over bord. Etter en fin fin tur i flotte Rondane (altså det finnes bare ett Rondane på jord, og det er i Rondane. Ingenting er som Rondane. Det kan være bedre eller verre, men ikke som Rondane ) landet vi på en overfylt parkeringsplass ved Spranget i steikende sol. Med hjelp av en cola klarte jeg å kjøre hjem med åpne øyne. Ble som vanlig en lengre tur enn planlagt.

Å få gått resten av Smørstabbtindtraversen som vi i juli i fjor avbrøt i Bjørnskardet delvis på grunn av mye nysnø, var en av turene jeg virkelig så frem til i år. Det var behagelig kjølig og lettskyet pent vær da Tor Erik og jegg krysset broa like ovenfor punktet hvor Storbreagrove flyter nede i Leirdalen. Saksa krafset begge sine klør mot himmelen høyt over oss mens snøen for øvrig dekket det meste av landskapet over 1400 moh. Til Geite Lettgått sti fører inn til Storbrean. Området er overraskende rikt på flora og mange fargerike blomster i all sin beskjedne prakt ble passert på vei innover. Dessuten var det mange merker og diverse instrumenter å se som brukes av forskerne som jobber her inne hver sommer. Etter hvert kom vi inn på fast fin sommersnø og dro litt mer mot venstre enn stien og kom inn på den venstre bretunga på Storbrean. Vi ruslet oppover breen som med unntak av noen få kuler var helt snødekket og tok etter hvert opp i snøflanken ovenfor breen med rak kurs mot Geite. Bakken opp mot Geite er bratt og en del steder hvor vi måtte fra snø til steiner eller omvendt bød på en del utfordringer i form av uønskede gjennomtråkk ned i dype hull. Varmen kom sigende på og med tunge sekker fulle av foto- og klatreutstyr ble det en del svetting og pesing opp mot den slanke, høyreiste varden på Geite. Geite til Saksa Fra toppen er det en nydelig utsikt mot Stetinden. Leirvatnet var helt isdekt og det var generelt mye snø i sentrale deler av Jotunheimen. Storebjørn var fortsatt så og si uten antydninger til åpne sprekker, og det i hele Bjørnebreens lengde ned til dalen. Etter en kort pause på Geite fortsatte vi. Noen korte, bratte klyvepunkter måtte forseres før vi var nede på den forholdsvis horisontale forbindelseseggen mot Saksa. Første utfordring var en hammer i raudfjell som vi forserte via letteste vei litt ut til venstre. Vi var begge enige om at vanskelighetene her lå et sted mellom 2 og 3, trolig nærmere 2 og føltes heller ikke spesielt vanskelig siden det var mindre luftig og med et rødt fjell med betongfeste for støvler og rikelig med gode tak for hender. Videre vasset vi i halvråtten snø opp til den gamle Saksa Ø-1 på 2064 moh i Røynes liste. Som sist gang jeg var der klarte jeg ikke å finne noen primærfaktor over 4-5 meter på denne. Det er mulig snøen ligger svært dypt her, men 30m som i Røyne er det aldri, og da er det uansett snakk om permanent is, så denne kan man glemme. Det går i praksis ikke ned fra Røynes Saksa Ø-1. Da var det mer spennende med neste topp, "min egen" Saksa Ø-1 som jeg i fjor målte til hhv. 10 og 11 meter. Toppen er siste punkt før man tar fatt på selve oppstigningen mot Saksa fra øst og ligger på ca. 2100 moh. 9 meter ble resultatet denne gangen og det er meget fristende å stryke den fra alle lister (eller vil du laservatre den Torgeir?). Herfra var smalnet ryggen mer og mer av og med den storslåtte utsikten var det riktig så trivelig å rusle her. Første utfordring, et punkt på 4-5 meter hvor eggen smalner av til en knivsegg med overhengende stup like ut på nordsiden og bratte bratte sva på venstre side, valgte vi å sikre "just in case", selv om det egentlig var rimelig lettgått på det tørre varme fjellet. Fortsettelsen gikk opp en kort, slak urdekt hammer over et litt slakere strekk som for anledningen hadde ei snøfonn på og opp en ny liten, lettgått og litt luftig svahammer inntil vi stod innved den nesten loddrette østveggen på Saksa. Vi gikk litt ut til høyre og inn i skyggen hvor det meste ennå var vått og fuktig. En del løs grus oppe på steiner her i fjellsiden langt over Storbreen gjorde meg litt engstelig og vi hadde snart på tauet. Et meget enkelt drag førte opp fjellsiden og til slutt ut til høyre litt ovenfor skaret mellom de to Saksa-toppene. Klatringen var igjen mellom 2 og 3 vil jeg anslå, men for anledningen kan man godt plusse på en del for vått overrislet fjell som gjorde det vanskelig å få føttene til å bli stående der man satte dem. Luftig var det dessuten. Skaret mellom Saksa-toppene var fylt av en tykk snøfonn enna og hist og her lå det litt snø som var skyldig i den våte, sleipe klatringen. Sikkert enda finere her på sensommeren når det er helt tørt? På Saksa var det imidlertid trivelig og varmt. Litt sær avstikker til Bjørnskardet Etter å ha spist litt niste og betraktet to taulag som beveget seg fra Bjørnskard og ned på Bjørnebreen med kurs mot Storebjørn satte vi igjen sekkene og tok med oss tauet og litt sikringsutstyr nedover sørvestryggen i retning Bjørneskardet. Den første biten, drøyt 1/3 var fin, litt luftig, spasertur på tørt fjell. Det lå en del snø, men ut mot stupet i sør var det hele tiden en passe bred passasje med tørt, bart fjell. Vi kom snart til den første rappellen og firte oss raskt ned til denne og fortsette bort til neste kant. Denne virket å forsvinne over i et loddrett stup og vi var meget spente da vi firte oss ned. Fordelen var uansett at vi hadde topptau å gå opp igjen på. Også denne hammeren var grei og vi kunne snart konstatere Bjørnskardet for nådd. På Veslebjørn satt det en større gruppe mennesker med god utsikt mot oss og de lurte sikkert når de så oss klatre oppover igjen samme vei? Den første hammeren bød på flott 3'er klatring i tørt solvarmt punkt med et bratt opptak øverst som heller mot 4'er. På toppen av den øverste hylla lå en 100 kg steinblokk som bare bad om å bli tatt tak i. Heldigvis hadde vi undersøkt denne på vei ned og lot den klokelig bli liggende, men den var STYGG!!!. Etter at jeg som siste mann kom opp var det bare en ting å gjøre: "La den store stygge sten fallet utenfor stupet". Den andre taulengden (strengt tatt ikke en taulengde en gang) var langt lettere og på det tørre fine underlaget var sikring knapt nødvendig. Nesten 2 timer etter at vi ankom Saksa var fortsatt bare på Saksa og hadde ennå langt igjen. Ned fra Saksa, over 2077 og Kniven Været var nå strålende, men disig. Stor fordampning fra dalene ga etter hvert disig luft og en del høyreiste skyer med torden og bygeværspotensiale. Leirbreen var nesten helt uten blåis fremme i dagen og taulagene til Storebjørn hadde en helt uproblematisk oppstigningen i den fine sommersnøen. Vi kløv over nordtoppen på Saksa som etter målinger med slingringsmonn i tiltaltes favør ikke har enn primærfaktor på mer enn 8 meter. Nedover nordryggen på Saksa var det bratt, med mange avsatser, men fjellet var heldigvis fast og fint og det meste av snøen var borte på ryggen selv om denne var nordvendt. Vi kom oss derfor fint ned ryggen uten sikring. Flere rappellslynger vitnet derimot om andre, trolig under verre forhold, hadde rappellert ned her. Videre opp på topp 2077 moh (må finne et eller annet navn å bruke på denne i boka, blir for dumt å bruke topp 2077) var det spasertur. Nordvestryggen derimot var overraskende bratt. Vi studerte den ikke veldig nøye, men ved første øyekast luktet det rappell av denne. (Noen som har gått rett opp nordvestryggen?). Vi tok oss i stedet meget bratt ned på breen og rundet tilbake inn i skaret mot Kniven. Dagslyset begynte nå å få et umiskjennelig kvelddskjær og Tor Erik sørget for å holde koken oppe. At jeg ikke var fremme med kameraet en eneste gang mellom Saksa og Kniven i dette finværet sier vel en del? Opp til Kniven fra sørøst gikk greit, men det er skikkelig klyving opp en nesten loddrett skrent på ca. 3 meter. Fra Kniven kunne vi skue mot dagens siste mål, Støre Smørstabbtinden, som fra sørøst ser skrekkelig bratt og utinntagelig ut, men først mått vi komme oss ned fra Kniven. Hvor beste rute gikk hadde vi ikke peiling på, så vi begynte noenlunde rett ned fra toppen. Som fra Saksa var det bratte avsatser nedover, men til forskjell fra denne var det ispedd en del virkelig truende løsgods og godt overrislede sva. Vi fikk sneket oss ned uten taubruk, men satt med en følelse av at dette ikke var ideelle veivalg. Er det noen som vet om man skal gå et godt stykke ned mot vest før man svinger tilbake mot ryggen igjen for å få enkleste trasé på nordvestryggen til Kniven? Store Smørstabbtinden fra sørøst - klatring i griseløst fjell Et par minutter fra laveste punkt mot Kniven reiser den første av to markerte hamre seg mot Store Smørstabbtinden. Vi gikk en håndfull meter til venstre og et par meter opp før vi laget standplass. Tor Erik ledet opp den første hammeren med hjerte i halsen blant løse løse steinblokker. Jeg ville anslå vanskelighetene til i 2-3+, men risikomessig er det bare å plusse på for til dels råttent fjell med mye løst, også store blokker. Tordenskrall over Utledalen fikk oss til å stå på litt ekstra for å komme videre. En eventuell tordenbyge på toppen var ikke akkurat det vi ønsket oss. Etter noen få meter med lettgått terreng reiste den neste hammeren seg. Bratt og mørk der den var sminket i tykke lag med sort skropelav, for øvrig en vekst som farer ganske hardt med veik lavlandshud. Både hender og underarmer var etter hvert ganske såre. Taulengden var muligens litt lenger enn den første, rundt 30 meter. Det ble bratt et stykke oppi der. Med tærne på steiner som gynget under vekta og maaange meter luft under hælene, samtidig som hendene var på febrilsk jakt etter steiner som ikke rocket med når man ristet i de, ble dette litt spennende. Men det går jo som regel bra, også denne gangen, og den siste halvparten opp til toppen var trivelig klyving i kveldssola. Retur på Storbreen, uforsvarlig? Etter en kort , deilig, pause i vindstille på toppen, var det stormkjøkkenet og soveposen som var neste mål, helst med minimal knebelastning. Et kort bratt belte, ca. 50 høydemeter på nordvestryggen til Store Smørstabbtinden kunne oppvise mitt favoritt-terreng. Bratt og løst, sva og steinur. Overforsiktig karret jeg meg gjennom dette beltet og snart var vi nede. Akkurat denne passasjen gjør at Store Smørstabbtinden, for øvrig en nydelig topp, faller noen plasser på min favorittliste. Kanskje bedre å tusle opp på våren med ski når all den løse dritten er fastfrossen og nedpakket? Planen, etter diverse studier på oppturen var å følge Storbreen i nordkanten og tre av i Storbreahøes sørflanke like før det siste oppsprukne brefallet. Planen var dessuten å gå innbundet i tau med dertil tilhørende sikringsutstyr for anledningen. I starten fulgte vi en snørygg ut på breen hvor sprekker verken var å se, lukte eller høre, så taustasen ble liggende i sekken enda en stund. Videre kom vi nede på en horisontal breflata hvor tvilen kom svakt snikende, men tauet ble fortsatt liggende og snart var vi i kanten innunder Storebreafjellets steile sørflanker. Her hadde det i løpet av vineteren rast ned så mye snø at det som måtte være av sprekker sikkert lå 10 meter med snø under oss. Slik fortsatte det til vi skled av breen nesten helt nede. Via ei snørenne til venstre for breen kom vi oss helt ned til dalen og krysset Storbreagrove på den snødekte brefronten. Vi kunne faktisk gå på snøen nesten hele veien ned til bilen og var nede 1 time og 45 minutter etter Store Smørstabbtinden, og det enda vi brukte masse tid ned bratta fra toppen. 13,5 timer tok turen, hvorav svært mye var tid som gikk til sikring og taubruk. Avstikkeren til Bjørneskardet tok mellom 1-2 timer, men det er vel omtrent vet vi ville ha brukt ekstra om vi hadde gått Storbreatinden og Storebreahøe tilbake, så man kan vel si at med den formen vi var i er 13-14 timer den tiden det ville tatt oss å gott Storbreen rundt på alle fjellryggene. Jeg har slengt på en del spørsmål i løpet av teksten. Dersom noen har noen innspill i forhold til disse er jeg kjempetaknemmelig. Litt før 23 var vi i posen og med Leira som tordnet i bakgrunnen ble det en god natts søvn før vi neste morgen svettet oss gjennom "Skardstindtraversen" fra Illåbandet og over til Dumhøplatået. En flott og spennende tur med en kort kort taulengdes sikring og hele 7(!!!) rappeller. En flott hovedtopp ble det og hele 5 "timetringer" (Søraustre Skardstinden, Nåla, Vestre Skardstinden, samt to topper på Dumhøplatået). Men det mest fascinerende med denne turen var kanskje pinakkelen innunder Skardstindnåla. på ei nål omtrent 1 meter i diameter øverst balaneserer et hode i form av en steinblokk på 2-2,5 meter i diameter. Tor Erik prøvde seg, men psyket ut før det siste opptaket. Når vi så den fra vest etterpå så den jo helt syk(!) ut! Som om den kunne tippe når som helst. Bladet i Molladalen ser jo ut som en sjarmøretappe til sammenligning. Dagen etter det igjen var jeg alt annet en klar for tur. Bakkene ned fra Dumhøplatået var en riktig "knekiller", men sammen med Erik Aaseth, Kim og Line Dahlen ble det likevel en fin Urdadalstindtur. Erik kommer forhåpentligvis med en fyldig turrapport fra den.

PS gå opp en hagl størrelse betyr fra 6 til 5 da hagl 5 er større en 6 målt i mm.. remington hevishot er dyre ja, 20-30kroner allt etter kaliber. Har enda ikke funnet ut hva jeg skal bruke 10 sept, så kanskje noen kan skrive litt mer om hva de brukte slutten av sesongen 04/05? Stål er iallefall uaktuellt, fjellrypejeger som jeg er, med trange choker og tildels drøye skuddhold, evnt korte skudd i steinura Vismut har jeg lest en del bra om, er det noe å satse på?

På veg til opninga av Fuglesteg på søndag, vart det ein liten kveldstur til Ringsdalen laurdag. Hadde tenkt å ta ein tur på stien innover dalen, men pga mykje overvatten på demninga gjekk vi heller opp på første høgda på sørsida av dalen. Det er fortsatt mykje snø med skiføre i Ringsbotten, men det er veldig stor forskjell frå sørvendte og nordvendte hellingar. Bart det meste av Dyrhaugsryggen, men veldig mykje snø oppover Fanaråken. På søndag bar det så opp til det nyrestaurerte steinhuset på Fuglesteg, 630 moh. Eit imponerande arbeid har vorte gjort på vel eit år, for å sette huset i stand. Utruleg kvar folk fann på å busette seg for nokre hundre år sidan, og her budde det folk fram til 1968. 7 av 8 søsken av den siste familien hadde teke turen, i lag med mellom 5- og 600 andre. Så det var reine folkevandringa oppover frå Fortun. Frå Fuglesteg går det sti opp til Berdalsbandet, og i løpet av sommaren skal det merkast rute over til Turtagrø. Huset har 23 sengeplassar og vert ei vanleg ubetjent hytte.

Hadde en liten skrekkhistorie for noen år siden da jeg lå i telt i øvre Birtedalen, Fyresdal, Telemark. Dette var på toppen av en høyde, en slags ås på en halvøy ved Birtevatn. Det var påske. Jeg lå i teltet og leste ganske lenge, til ca. 01 på natta. Da gikk jeg ut og lenset i stappmørket. Så gikk jeg inn og etter kanskje en halvtime hørte jeg noen skumle lyder. Det var svært dype åndedrag og hørtes ut som et stort rovdyr. Det er svært vanskelig å si hvor nærme det kan ha vært. Dette vedvarte ganske så lenge. Jeg lå og hadde høy puls og ante ikke hva jeg skulle gjøre. Lydene kom med jevne mellomrom. Det kunne ta flere minutter mellom hver gang. Lydene minnet om (ikke le!) løver. Men jeg skjønner jo såpass, så jeg lurer veldig på hva det kan ha vært. Jeg lå slik lenge, sikkert over en time. Jeg tenkte at jeg skulle ut og løpe avgårde ned til hytta som ligger i nærheten når det var lenge siden jeg hørte lydene, men hver gang som kom de igjen. Jeg tok mot til meg når jeg hørte lyden av ski i det fjerne. Når jeg kom ut av teltet var det lysnet. Jeg kikket raskt rundt meg men så ingenting og løp ned til teltet. Dagen etter var jeg oppe og så etter spor men så ingenting. Det var en del bare flekker og områder. Nå er det jo svært vanskelig å anta hva dette var for noe. Jeg har hørt bjørnelyder på TV og synes det likner. Men bjørn ligger kanskje i hi på den tiden? Antar man lokaliteten, årstiden og hyppighet av dyr...hvilket dyr er det mest sannsynlig at det kan ha vært?

Jeg var med i et følge på 3, startet som 5, som gikk alle 2000m toppene Rondane i helga. Vi var 5 over Veslesmeden, eggen over til Storsmeden og Sagtinden. En del råtten snø, men det går greit. På den utfordrende delen på Sagtinden var snøen i renna i vest passe hard til å klyve greit over. Smedeggen gikk og veldig greit. Digerronden, Midtronden ØV og Høgronden var uproblematiske. Rondeslottet opp fra Langglupdalen bød på en del snø. Her gikk vi seint på kvelden/tidlig på morgenen og det var surt, kaldt og en ubehagelig blest. Vannet frøs på flaskene! Snøen som lå var hard og til dels isete; greit i starten på oppstigningen, men til dels krevende mot toppen. På denne delen av turen fant vi og ut hvordan steinen i ura reagerer på skodde når det er frost. Skummelt. Det positive med snøen var at den hadde lagt seg fint til over bekkene; vi fryktet at vi ufrivillig måtte vaske føttene før vi kom fram, men det slapp vi heldigvis. Ut i fra værmeldiga å bedømme vil jeg tro snøforholdene endrer seg mye fremover. Min Polar 710i viste 5005 forserte høydemeter da vi kom tilbake til Rondvassbu. Og for de som er kjent med "24 timers klassikeren" i Rondane, som var et av målene med turen kom vi fra det med tiden i behold, på 23 timer og 20 minutter! Tore

Fjøsblues i Utladalen. Dette var topp nå i helga, Årdal bluesband spilte skikkelig rå blues og vi fjellfolka digga rått.Noen andre her ute som var oppi dalen nå i helga 24-26-06-05 Været var bra ,kun litt duskregn inneimellom.Litt sur vind men ellers toppers Var oppi dalen der i fjord også vakkert sted med masse flotte topper innover i jotunheimen.Gikk ruta fra parkplass og opp langs fossen.Skikkelig bratt og vått.Fossen var kraftig flott nå.Vi gikk en skikkelig fin runde og inn mot toppen av vettifossen.Denne fossen er helt praktfull så den fra nedsiden i fjor og nå på toppen.Fantastisk ligger den der med sine 275 m i frittt fall.(Nordeuropas høyeste i fritt fall)

Det går en del ruter fra Lom/Otta til hyttene rundt omkring. Tidligere Ottadalen Billag kjørte disse rutene, men nå er de visst slukt av det store "fjord1". Rutene finnes fortsatt, og skal du fra Bygdin til Spiterstulen må du kombinere to av dem. Se ruter her: http://www.fjord1.no/default.asp?page=23#scroll

Oppsummering uke 24: Mandag: Lang runde ved Harstad/Kasfjord/Kvæfjord/Sørvik, 96km Tirsdag: Litt kortere runde ved Harstad/Refsnes/Sørvik, 92km Onsdag: Hvile-/reisedag Torsdag: Narvik - Ballangen t/r + litt bakkekjøring i Narvik, 100km Fredag: Narvik - Bjerkvik t/r + avstikker innover Rombaksfjorden, 80km Lørdag: Narvik - Riksgrensen - Björkliden t/r, 155km Søndag: Tjeldsundbrua mot Grovfjord t/r, 53km Ekstremt mye sykling denne uka, kanskje litt for mye. Flotte treningsforhold i nord, med mange "flate" veier og mye fint vær. Men nå sier musklene stopp, så det blir hviledag mandag. Bare 34km igjen til den magiske grensa på 2000km (selvpålagt minimumsgrense for å stille i JR'05). Tellerstand søndag kveld: 1966 km

Snøgrense på gode 500m ser det ut til. Minket en del i øvre del siste dagene ser jeg.... Tur på Klovetinden? Ser også snømengdene i Molladalen.... 26.6.99 gikk jeg opp Molladalen og opp Mohns renna. Da var det helt snøfritt i dalen, og kun litt snø nedenfor renna (rester av ras). MYE mer snø i år enn da, bare 6 dager unna..... Vinteren 04/05 vil bli husket!

http://www.ottadalenbillag.no Or try this direct link: http://www.ruteinfo.net/ruter-f1/t/05-734.htm This shows the busstimes from Lom and Otta to Spiterstulen. Otta has connections to busses and trains from Oslo.

Besøkte skiven i vår, nærmere bestemt den 16. april. Været var upåklagelig, flott sikt og varmt vær. Det er risset inn 23 sikteretninger/streker i platen. Oppgitte retninger er regnet ut fra mål tatt langs skivens omkrets. Avstander til siktemålene er ikke oppgitt. Skiven er litt feil innorientert fordi jerntrefoten som er festet til fjellet er litt løs. Alle retningene ligger 2,89 grader for langt til høyre. Skiven er montert på fast, glattskurt berg 4,56 meter nordvest for det trigonometriske punktet, og skivens topp er 1,07 meter høyere enn toppen av den rustfrie stålbolten som markerer trig.punktet. Her er noen flere fakta om skiven: Ringkollen sikteskive 1908, rustfri stålskive d=0,991 m og 3 mm tykk. Inskripsjon: "GITT AV LIONS RINGERIKE HØNEFOSS OG OMEGNS TURISTFORENING 1908 701 M" Sikt til / Høyde / Retning (grader) OPKUVEN / 706 / 0 GYRIHAUGEN / 676 / 45,67 KROKKLEVEN / / 57,93 MODUMSAASEN / / 78,57 JONSKNUTEN / / 80,48 BØNSNES K. / / 82,73 HOLE K. / / 91,64 HELGELANDSMOEN / / 96,26 BLEFJELD / 1370 / 100,43 TYRISTRANDENS K. / / 100,43 NORDERHOV K. / / 100,43 GAUSTA / 1882 / 109,56 HØNEFOSS / / 131,07 NOREFJELD / 1458 / 144,71 TYVENBORGEN / 848 / 166,39 NAUTSKARFJELD / 1290 / 169,05 STOKFJELD / 990 / 174,89 TREKNATTEN / 1070 / 181,25 FJØSVIKFJELD / / 182,99 ELSRUDKOLLEN / 750 / 184,43 TANFJELD / / 187,15 RANDSFJORDEN / / 217,91 HVALBYKAMPEN / 771 / 243,69 Man ser mange flere fjell fra toppen, enn de som er risset inn i skiven. Antagelig også noen av Jotunheimens østlige 2000-metere. Skiven står imidlertid ca. 2 meter lavere enn fjellets høyeste topp ca. 100 meter lengre mot nord-nordvest, hvor det forøvrig er oppført en nokså stor rødmalt hytte i 1 1/2 etasje!

Oppsummering uke 23: Mandag: Kveldstur Sotra Vest, 25km Tirsdag: Kveldstur i Loddefjord - Fana t/r, 80km Onsdag: Sofakosekveld... Torsdag: Tur på Ulriken, 520hm, ny pers (22sek bedre enn etter trd-osl 2003) Fredag: Hvile-/reisedag Lørdag: Trappeløpet i Høyanger, 11:42 (ny pers) Søndag: 2xStoltzekleiven, ny pers (21sek bedre enn etter trd-osl 2003) Lite sykling denne uka, men skal ta det igjen kommende uke. Da blir det mye sykling i Nord-Norge, i området Harstad/Narvik/Bardufoss. Formen er bedre nå enn etter Trondheim-Oslo i 2003 Tellerstand søndag kveld: 1388 km

priser og data skal selfølgelig være omvendt: Ajungilak Kompakt summer (195): 890 gr 25/12/9/-4, Kr 990 ,- og Ajungilak Altitude summer (195): 710 gr 23/7/2/-12 , Kr 2698 ,- Beklager typo =)

Hei Har en case med en sekk som jeg har vanskeligheter for å få ned under 30 kg. Jeg planlegger en ukestur til Lofoten i slutten av Juli i sommer, og som amatør-naturfotograf er jeg nødt til å dra med meg ekstra med utstyr (det er derfor jeg skal på turen i utgangspunktet). Sekken i seg selv, uten mat og fuel for primus har jeg fått ned til rundt 22 kg, dette er helt greit å bære, faktisk føles det ganske lett. Jeg har en Bergans Trollhetta (95L) sekk, men lurer på om jeg skulle gått for Bergans Viking I eller Alpinist I isteden, i og med at vekten uansett ser ut til å krype over 25 kg. (på vinteren ser jeg ikke ut til å slippe unna 30kg). Trollhetta har jeg lest (og opplevd) som litt sluggish og småvond med 26kg og opp pga. Cflex bæresystemet, utrolig god når vekta er under dog. Videre; Problemet er at fotoutstyret veier ca 8.4 kg(!), dropper jeg monopoden veier det 7.3kg (kamera m.batteri, blitz, telelinse, wideangle, tripod og hode). Da har jeg minimum av påkrevet kamerautstyr for de aller fleste situasjoner (dekker brennviddeområdet fra 10mm-20mm og fra 50mm til 500mm). Jeg eier en Helsport Jotunheimen sovepose (vintersovepose), her kan jeg kutte ca 2 kg ved å bruke en superlett sommersovepose på sommeren. De alternativene jeg har sett på hittil er Ajungilak Kompakt summer (195): 710 gr 23/7/2/-12 , Kr 2698 ,- og Ajungilak Altitude summer (195): 890 gr 25/12/9/-4, Kr 990 ,- Er det noen som har erfaring eller synspunkter på disse soveposene? Jeg skal gå ved kysten og erfaringsmessig, er tidspunktet for turen den varmeste i dette området. Jeg er ikke spesiellt godt trent enda, har hatt noen få trenings/erfaringsturer på senvinteren og våren og vet at jeg sliter litt når vekten kryper over 25 kg og terrenget er kuppert. Ellers har jeg prioritert vekt på teltet ved å kjøpe Helsport Isfjell 2-camp og droppet en del plugger på sommeren. Alt av utstyr som tåler pakking ligger i poser, kun omnifuel primusen ligger i en plastboks. Går ut fra at det blir mye suppeposer/tørrmelk ol på denne turen. Nok om det, noen som har synspunkter på disse soveposene, andre tips? MVH Ole

Spørsmål om adkomst Skeie: Jeg ser av rutebeskrivelser at egga opp til Skeie fra øst huser noen hammere som kan være vanskelige. Vil mye snø (som nå) gjøre egga lettere - eller kanskje verre? Videre beskriver Etojm.com et annet veivalg opp, nemlig ei snøflanke i sørsida av egga. Snøflanken kan gås opp til egga, hvor man da havner på egga ovenfor de nevnte hamrene. Hva med denne flanken nå, er den fx trygg for ras utfra snømengdene? Og kan man fra laveste/bandet på egga øst for Skeie, komme seg over fra Leirbre-sida til flanken i sørsida, eller må man opp i denne fra Smørstabbreen? Et siste alternativ kan vissnok være ei snørenne opp nordsida av Skeie...? Noen som er oppdatert på snøforholdene oppi der nå (primo juni -05), inkl. adkomsten over Leirbreen? Toppen tenkes gått kun med isøks/stegjern.

Her er siste oppdatering på saken: http://www.dagbladet.no/nyheter/2005/05/30/433236.html Den omkomne døde momentant, mens den skadde var så skadd at hun kolapset på sitt eget rom. Hun ble funnet der av medstudenter dagen etter.

http://go.dagbladet.no/ego.cgi/dbforsideT/http://www.dagbladet.no/nyheter/2005/05/30/433150.html