Veidemannsblod

Det er vel bare å gå ned på dimensjon. Som det nevnes, isbor er laget for å tåle juling, og da må du nødvendigvis bære litt. Men hvis du går for et 95mm bor, så er det naturligvis lettere enn et bor på 135mm eller 150mm for eksempel. Jeg bruker Mora 135mm. Det blir en avveining for deg det der. Er det sjanse for å få større fisk enn kilos dit du skal, er det naturligvis også et risikomoment om du bruker et bor med liten diameter.

Så rett du gjør. Jeg oppgraderte fra Bergans Trollhetta 95 til Alpinist 110. Det å ha ting hengende å slenge på utsida av sekken fordi man ikke får plass inni, er noe dritt. For det første flytter man jo tyngdepunktet ut fra ryggen. For det andre ser det jalla ut, og man får ikke brukt regntrekket hensiktsmessig med masse greier utenpå sekken. Jeg tror jeg nå har funnet den ideelle sekk for meg ihvertfall. Den har allerede vært med på mange turer, sommerstid og vinterstid, og den virker solid fra A til Å. Har egentlig ingenting jeg savner på den.

Jeg er 173 og har Alpinist 110. Hatt den i to år nå. Perfekt sekk for meg. Kunne ikke vært mer tilfreds mtp bærekomfort og detaljer på sekken som jeg liker veldig godt: Eksempelvis todeling av hovedrom og avtagbare, romslige sidelommer, integrert regntrekk og gode muligheter for festing av ekstra reimer/stropper utenpå. Rygglengden på sekken er ihvertfall som støpt for meg. Det er bare å peise på, løp og kjøp.

Jævlig bra jobba. Mektig område dere har forsert, så her må utdeles refs for mangel på bilder. Det er jo obligatorisk å ha med kamera på en sånn tur!

Jeg fryser oftest fisk rund/usløyd i vinterhalvåret. Det har ingenting å si på kvaliteten. Som oftest er det så kaldt ute, at preserveringen skjer raskt idet du trekker fisken opp av hullet. Fisken fryser straks den er tatt opp og kakka. Jeg pakker fisken i blanke poser (ikke bæreposer av resirkulert plast!) og tar med hjem. Slenger den så rett i fryseren. Sløying og rensing skjer like før fisken tilberedes. Det har ingen som helst påvirkning på kvaliteten, er min erfaring. Sommerstid, derimot, både renser og sløyer jeg fisken før jeg tar den hjem. Bruker også da blankposer til pakking! Hvis fisken er stor, vurderer jeg å skjære fileter av den ute i felt. Sparer da inn en del i forhold til vekt og volum. Eventuelt går det også an å skjære sporden og hodet av den før den pakkes ned for hjembæring. Litt salt er også viktig dersom det tar litt tid før du får frosset den ned når du kommer hjem.

Hyggelig at rapporter etterlyses! Beklager at det har drøyd ut litt, det har rett og slett vært litt sløvskap fra min side. Siden forrige rapport har det blitt to turer. April-måneden har bydd på meget vekslende vær, samt litt obligatoriske forpliktelser som har ført til at jeg ikke har fått vært ute like mye som ønsket. Litt har det dog blitt! Denne turen ble lagt til indre Troms, og er fra nest siste helga i mars (21-23). De fleste forbinder vel indre Troms med fantastiske, nærmest sagnomsuste fiskevann. Bilder og videoer som er lagt ut rundt omkring, viser legendariske fangster med flerkilosfisk holdt opp av stolte veidemenn. Det var med slike inngangsverdier vi satte i vei fra Tromsø grytidig på fredagsmårran, mot et fjellområde hvor Forsvaret blant annet driver et skyte-og øvingsfelt. Vannet vi hadde prikka oss ut, lå oppi et fjellskar på knappe 700 moh. Vi hadde tatt oss fri denne fredagen for å få en dag ekstra i fjellet. Rundt klokka 0830 starta vi marsjen opp fra parkeringsplassen. Forhåpningsfulle, optimistiske! Det har nettopp vært avholdt en to ukers øvelse med norske og utenlandske styrker i fylket, så vi hadde glimrende forhold oppover den første delen av fjellsida, hvor vi fulgte sporene til en BV-206, deretter snøscooterspor. Når vi hadde kommet oss over skogsgrensa og begynte å peile oss de siste kilometerene mot vannet, var det slutt på sporene, og vi måtte jobbe hardt oppover brattene gjennom en god halvmeter med løst pudder. Det kostet krefter. Det kunne også ha vært en moralsk knekk når vi, ca 500-600m før vannet, måtte snu og endre på planen som følge av meget skumle fjellsider, ustabile snøforhold og der tilfølgende skredfare. Men det handlet om sunn fornuft. Noe har man igjen for fjellerfaring. Vi la derfor om kursen til et vann ca to kilometer unna. Herr K, godt nedi kjelleren på sjarmøretappen. Cirka en kilometer foran målet. Undertegnede foran vannet vi endte opp med, etter endring av opprinnelig plan. Vel framme satte vi som vanlig i stand basen først. Fikk opp teltet, og sørget for å fylle opp lagrene med mat og drikke. Etterhvert bega vi oss ut på isen og boret vannhull og fiskehull. Det var ca 60-70cm overvann og slush/sørpe under en god halvmeter med løst pudder, noe som skapte store utfordringer med å det å i det hele tatt klare å komme gjennom isen. Men med to spader og høy arbeidsmoral, fikk vi lagd oss hull..Det tok nesten en halvtime å lage ETT hull der det var mest snø, sørpe og overvann! Og det var med stor spenning vi firte isskjeer med blinklys og kroker fullspekket med maggot nedi det sorte dypet... Det tok ikke lange tiden før det var liv på pilkestikka hos begge. Spenningen var til å ta å føle på. Helt fram til vi fikk opp det som hadde tatt på. Røyer, små og tynne som åler. Den ene etter den andre kom opp av isen. Sultne som juling.. Etter et par timers innsats, som i bunn og grunn kan regnes som rent kultiveringsfiske, ga vi opp, og bega oss lettere oppgitt inn i teltet for å lage middag, fyre cigarillos og døyve nedturen med et par whisky. Dagen etterpå flyttet vi oss i helt motsatt ende av vannet, i håp om at den større fisken kanskje kunne oppholde seg der. Men akkurat samme opplevelse fikk vi der. Bittesmå pygmèrøyer, tynne som slips og med store øyer kom opp på rekke og rad. Til slutt hadde vi landa rundt 50 stykker, og da orka vi ikke mer. Fiskedelen av turen var over. Vi spiste og drakk, spiste og drakk. Filosoferte over skuffelsen i møtet med indre Troms. Det vil si, skuffelsen over det fiskemessige antiklimakset. Naturen er jo overveldende, kulissene rundt teltet fantastisk. Men det blir liksom litt med en bismak når vannet en har slitt seg opp til i timesvis gjennom løssnøen, er totalt ødelagt. Når vi kom ned i formiddagstimene tidligere i dag, møtte vi på noen lokale, som spurte om vi hadde vært på fisketur. "Har dåkker vært med xxx-vannet?". "Stemmer bra" svarte vi.."Åja, ja det e jo overbefolka og helt ødelagt. Og nabovannan rundt e ikkje stort bedre. Røya kan bli lang der, men ho e tynn som faen". Man skal jo alltid ta lokalbefolkningens utsagn med en viss klype salt mtp de kanskje ønsker å verne om "egne vann", men i dette tilfellet følte vi at det de sa om området var veldig troverdig. Og det fikk vi jo selv bekreftet gjennom det vi fikk opp av isen. Neste gang indre Troms står for tur, blir det ihvertfall i et helt annet område. Det er sikkert som banken.

Imponerende, her er det bare å bøye seg i støvet! Skal bli meget spennende å lese rapporter i etterkant - dette blir fantastisk! Undertegnede skal også en svipp innom øvre Anarjohka i juli, men hovedområdet vårt skal være vestafor selve nasjonalparken. Husk mygghatt, neoprenhansker og effektivt myggmiddel.

3x3 meter er perfekt for mitt bruk. Jeg har en Red Fox 3x3m tarp jeg kjøpte for noen år siden. Vet ikke om Red Fox eksisterer enda faktisk. Denne tarpen det henvises til i denne tråden kjenner jeg ikke til, men Helsport leverer stort sett alltid varene. Tror du trygt kan kjøpe.

For en villmark vi har. Hyperinteressant at han toucher innom et område jeg har sikta meg ut som del av årets sommerferie! Frista ikke mindre når han dro opp et par lubne purker av noen ørreter.. Fy f... Blir å drømme om fantastiske Finnmarksvidda i natt.

Hvem får seg til å kjøpe vakuumpakket oppdrettsfisk i butikken, når man kan lage de herligste måltider av egenfangede råvarer? Ikke denne karen ihvertfall, la det være understreket. Denne aktuelle kilosørreten ble fanget på mormyshka m/en solid maggotklyse på et lite fjellvann en knapp times tid med bil (og ca 1,5 time på ski) utenfor Tromsø under isfiske en gang i mars i år. Meget sprek ørret i strålende forfatning, tilhørende i et vann med svært god produksjon, lysforhold og mattilgang. Etter hjemkomst fra tur ble ørreten direkte nedfrosset rund, pakket inn i blank pose av nyprodusert plast. I går, 21 april, ble den så tatt opp til gradvis, kontrollert tining. Først et par timer i romtemperatur for å sette litt fart på prosessen, før resten av tiningen foregikk i kjøleskap. Så var det bare å gå i gang med sløying. Brukte først kjøkkenpapir av god kvalitet for å fjerne alt slimet. Tok ut all innmat og fjernet blodranden. Ytterligere fjerning av slim og blodrester med kjøkkenpapir. Skar så vekk hode og spord. Deretter var det egentlig bare å tilsette smak med det man hadde for hånden. Jeg skar skråsnitt på begge sider og stappet inn godt med smør i snittene, samt i buken. Smurte så på pesto i buk og på begge sider, før jeg krydret med chilieksplosjon, salt og pepper. Kunne sikkert kjørt på med sitronskiver og hvitløk i tillegg, men det hadde jeg ikke. Når det gjelder smør, er min erfaring at det bare er å peise på. Gir masse snadder smeltet smør med ørret og kryddersmak som man heller over fiskebitene og grønnsakene etterpå. Husk å ha litt olje/smør mellom fisken og folien i bunn for å hindre fastbrenning. OBS: Bruk dobbel folie! Etter en drøy halvtimes tid på 225 grader i ovnen, var det bare å ta ut ørreten, og la den hvile noen minutter før den pent ble lagt på serveringsfat. (Når fisken løsner fra ryggraden er den klar!) Ørreten ble til slutt andektig fortært, sammen med noe grønnsaker, under lesing av passende lektyre. Smakte FANTASTISK! (Og ja, hele ørreten ble fortært).

Et par dager på hytta etterfulgt av et par dager i telt oppi Dividalen nasjonalpark. Bore hull i isen og lete etter noen av de stuttjukke ørretene jeg fant i et lite bortgjemt vann sist sommer.

Ting tyder på at fjellet har avkrevd fire nye ofre. Denne gangen fire unge menn med fjellerfaring og forsvarsbakgrunn.

Det beste Monsen-materialet noen sinne.

Er 174 og har en vinterpose på 180. For stor pose om vinteren skaper for mye luft å varme opp, især nederst i posen. På sommerhalvåret er nok dette av mindre betydning, men et viktig moment å ta hensyn til på en vinterpose.

Monsen viser igjen sin klasse ved å greie å orientere seg i meget utfordrende lende. Flatt skogs-og myrterreng er vanskelig! Virkelig et par perler han campa i da. Idylliske steder ved vann og elver som plutselig dukka opp inni skogen. Jeg håper han blir sendt lengre nordover snart, er jo der den virkelige villmarka befinner seg.

Monsen er sjef, kort og greit. Flott å se ham tilbake i full vigør etter det helvetet kroppen hans har vært gjennom.

At noen her forsøker å fremstille skiutstyr til 10.000,- som "billig" forteller meg alt om den gufne velstandsbobla vi lever i. Kvalmende.

Jeg fisker mye året rundt, og bruker følgende metoder for å ta vare på fisk over tid: Rens og rengjør fisken godt på forhånd! 1. Bruk kun blankposer (nyprodusert plast, àla store brødposer). Aldri handleposer, som er laget av sisterangs resirkulert plastikk, fullt av giftstoffer. 2. Salter så fisken i buken før jeg pakker den så lufttett som mulig (pleier også å skjære av hode og spord) 3. Graver fisken så ned i gammelsnø der det er mulig i høyfjellet. 4. Er det ikke gammelsnø, lager jeg minivarder av stein, som jeg så tetter igjen med torv/mose. Veldig effektivt kjøleskap. 5. Går også an å grave ned under myrtorv. Du kan også filetere fisken i fjellet, før du salter den og bærer ned. Enda enklere mtp transport/volum/vektbesparelse.

Hvorfor gamble mot norsk fjellnatur for å spare noen gram i sekken? Om du skal ha et høyfjellstelt som du ønsker å føle deg trygg i når det blåser som et helv... rundt deg, så velger du ikke et telt som er produsert for å spare inn vekt på alle tenkelige måter. Det er rett og slett lite fornuftig.

Jeg har tre liggeunderlag jeg bytter på å bruke etter behov og type tur. Jula-underlaget (som kostet 49,-) har jeg hatt i to år, og brukt relativt mange døgn til sammen nå. Kun i sommerhalvåret, da det er såpass tynt, og har så liten isolasjonsevne, at det ikke duger vinterstid. Men det er så sjokkerende lett ift andre liggeunderlag, at jeg velger å gå for det om sommeren. Har ikke veid det enda, men det kan ikke være mange grammene. (Det må jo være noe for ultralettfanatikerne).. Og det er det verdt om jeg må bytte det ut hvert tredje-fjerde år. Det skal understrekes at jeg er veldig opptatt av å ha solid utstyr ellers. Det er ikke mange artikler jeg har i turboden min, som ikke er beregnet på opp til livsvarig bruk for å si det sånn.

Oppsøk Jula! De selger de letteste skumunderlagene jeg har funnet. De er også så billige at det ikke koster noe å fornye det etter at du har slitt det ut etter noen turer. Materialet er vanvittig lett, og ikke ekstremt slitesterkt.

Da blei det en spontantur til fjells i helga. Pakka telt, sekk og isfiskeutstyr og bega meg i vei i går tidlig ettermiddag. Kjørte ca 50 minutter ut fra byen. Sikta meg ut et vann jeg besøkte i august, hvor jeg den gang ikke fikk en dritt. Jeg VET dog at det er et vann med fin ørret i, og jeg er såpass sta at jeg ikke gir opp etter en bomtur. Brukte ca 1 time og 10-15 minutter fra bilen og opp til vannet. Perfekte forhold for fjellski og feller, ca 30-40cm av det løseste pudder oppå gammelsnøen som falt i fjor. Vel framme slo jeg opp teltet, heiv kjapt i meg litt vann og sjokolade før jeg bora hullene mine. Før jeg var ferdig å sette ut de fire bruka jeg hadde med meg, slo det til på det første hullet hvor jeg hadde blinklys, lokkeskje og en relativt stor krok med en feit maggotklyse på. En tjukkas av en halvkilosørret hadde latt seg friste! Dette skulle bli den første av en rekke finfine ørreter.. De fleste kom opp av hullet imårrest. Til slutt bar jeg med meg fem kilo nydelig fjellørret ned til bilen. Disse skal bli til de lekreste retter etterhvert! I går var det lite vind og noen snøfnugg i lufta da jeg kom opp.Ca 1-2 minus. Etterhvert utpå kvelden slo det om, skylaget slo sprekker og temperaturen dalte. Imårrest var det ca 10 minus i skyggen da jeg stod opp i 06-tida. Knallblå, skyfri himmel. Sola var allerede i fjellene, og det tok ikke lange stunda før det var den mest perfekte påskestemning. Lar bildene fortelle resten: Fisking pågår! Kveldsstemning i sort/hvitt To tjukkaser på 0,8 En tjukkas på 0,5 Søndags morgen Grytidlig mårrasol Basen ved vannet Kilosørret nr 1 tatt på mårran Kilosørret nr 2 Mårrakaffe og verdens beste sjokolade Ringstind Light II funker også om vinteren

Kjøpte Red Fox tarp på 3x3m for par-tre år siden. Kjempefornøyd. Hilleberg tarp var/er uaktuelt pga latterlig pris for et stykke presenning. Betalte 399,- for Red Fox som funker minst like godt som Hilleberg-tarpen til en kompis av meg. Vet ikke om merket er i handelen lengre.

Ja, det gjør den naturligvis. Hvor lang tid det tar før tapen blir ubrukelig, avhenger vel dog litt av typen drivstoff og typen tape. F.eks løser vel parafin opp lim raskere enn bensin, kan jeg tenke meg. Uten å egentlig ha peiling, fordi jeg aldri taper rundt drivstofflaska uansett. Som jeg har nevnt tidligere i tråden her, er det en bråte ulike typer gaffa/duct også. Forskjellige typer lim, forskjellige typer material i selve tapen. Noe lim tåler nok å bli eksponert for drivstoff bedre enn andre. Det enkleste er nok uansett å heller ha tapen borte fra drivstofflaskene. Tenker jeg.

Tror nok at 99,9% av norges befolkning bruker de to betegnelsene om hverandre.