6 fjellfolk, 1 hund og 6 topper på Dovrefjell, 02.07.2005

Vi møttes ved bommen til Maribu lørdag morgen. Nils fra Nittedal, Hans Petter fra Oslo, Morten og Julia fra Valdres og Trine, Trym og jeg fra Melhus. Vi hadde litt forskjellige mål for dagen. Tre gikk Svånåtinder og Langvasstinder, mens Morten og jeg utfordret Bruris løse blokker og inspiserte hammeren videre mot Svånåtindryggen. Julia var barnevakt for Trym nede i dalen og fikk med seg en sjelden and og noen fine bilder. Snømengdene var slettes ikke så ille som media ville ha det til.

Nils skriver sikkert litt om runden over Svånåtinder og Langvasstinder
Hva het anda di, Julia?

Jeg har lagt ut noen bilder fra Bruri.

http://www.bergtatt.net/turer/2000m/050702_bruri/main.htm

Jeg trodde først det var Stjertand, men det var en Havelle, en fin hann . Helt flott! Skulle ønsket jeg hadde en 400 mm objektiv, 200eren strakk dessverre ikke helt til. Mne kikkerten var fin å ha .

Okei, en slik en altså:

http://www.miljolare.no/data/ut/bildearkiv/index.php?or_id=3187&bi_id=965&gruppe=2379

Ja, nøyaktig. Her er min (dessverre alt for liten) versjon:

Jeg trodde først det var Stjertand, men det var en Havelle...

Ikke så sjelden på Dovre som man skulle tro. Den observeres relativt jevnlig i vann helt opp til 1500 moh på Dovre. Egentlig er dette en maritim art, som i vinterdrakt ser nesten ut som et negativ av sommerdrakta som vises her (hannen).

Også andre maritime arter kan tidvis sees på Dovre, så som Toppskarv og Ærfugl. Toppskarven trekker ofte "beneste" over innlandet (Gudbradsdalen/Dovre/Drivdalen) på vei nordover fra Oslofjorden til Trondheimsfjorden. En del Ærfugl trekker på tvers av Norge, mellom Møre/Trondheimsfjorden og Bottenvika. Noen faller på trekket så langt sør som Dovre. Må her skryte litt, og melde at undertegnede hadde den aller første registrerte observasjon av Ærfugl på Dovre, to hunner og en hann i Vålåsjøen 28.05.1981. Samme trekkmønster som Ærfuglen mistenkes også Havella å ha, men denne sees langt oftere enn ærfuglen deroppe.

Fine forhold dere hadde! Må innrømme jeg tenkte noe på dere på lørda'n, der jeg dasset rundt med en liten hangover etter 50-årslaget vi var på natta før...

Kom/gikk du og Morten forbi hammeren? Eller ble det med Bruri på dere to?

Hammeren var ikke for vettuge folk Vi var ikke så lei oss, det var godt å ikke måtte opp på alle toppene for en gangs skyld. Nå vet jeg også at det er flere som maser om denne turen som de tre andre gikk, så jeg havner vel oppi der enda en gang i sommer

For å si det med tranreklamen: "Finnes det ingen utvei?" Kan eggen fra Bruri mot Storstygge gås uten å klatre hammeren?

Hammeren må svelges rått. Alternativene er aktiv dødshjelp i flankene på begge sider.

Nils skriver sikkert litt om runden over Svånåtinder og Langvasstinder

Du skal ikke se bort ifra det Kim...

Som Kim også sier, hadde vi litt forskjellige turmål denne dagen. Etter kryssing av elva som kommer ned fra Svånåvatnet og Fisketjernet (1444) delte vi oss. Trine, Hans Petter og jeg dreide opp mot østryggen til store Svånåtind. I ca 1900 meters høyde smalner ryggen av. Vi hadde på vei opp hit observert noen truende skyer som var på vei, og nå lå like bakenfor Skredahøin (2004). Det gikk ikke lang tid før regntett yttertøy var på, og vi tråkket videre på snøfonner langs ryggen mens det regnet og tåka seg nedover toppen på Svånåtind (2209). Stemningen sank noe, for det så grått ut sørvestover, og tåke på toppen var ikke det vi drømte om akkurat. Nå hadde vi også møtt på 3 andre karer som hadde samme turmål som oss, og i tillegg hadde tenkt å avslutte dagen med vesttoppen på Snøhetta. Den ene i det følget kjente jeg igjen, Svein Arild Aarø, som var med på natturen til Lodalskåpa 14.05.2005. Sammen tok vi fatt på den siste bratte kneika opp mot store Svånåtind (2209). Delvis i ur og delvis på snø jobbet vi oss oppover. Det er nokså bratt de siste 200 høydemetrene, og heldigvis var snøen myk å gå i. Mens vi puster og peser og den øverste skavlen kommer nærmere, lysner det kraftig i sør. Da den siste snøfonna ble nedkjempet og varden dukket opp, skinte sola og været var aldeles nydelig. Ivrig øker vi tempoet for å gå de siste metrene bort til varden, men her oppe på den helt snødekte flata har snøen en helt annen konsistens. Plutselig forsvinner knær og lår ned i snøen.

Etter litt slikking av sol på toppen, går de 3 andre karene av gårde litt før oss. Like greit, for da ville vi få spor å følge. Nedover den brede nordryggen på store Svånåtind (2209) var det helt hvitt. Snøen var stedvis svært råtten, men dette var heldigvis stort sett kun der hvor man nærmet seg steiner som stakk opp. Fra skaret sør for nordre Svånåtind (2004) og bort til Langvasstind V-1 (2046) var ryggen stort sett bar. Underveis mot Langvasstinder kunne vi se 2 skikkelser ved toppvarden på Bruri. Det var Kim og Morten som hadde fått sin topp!

Vi gikk oppom Langvasstind V-2 (ca 2025), som ikke står i Røynes liste, før vi litt spente nådde Langvasstind V-1 (2046). Det var hammeren ned fra V-1 mot store Langvasstind (2085) vi gruet litt for. 4 meter og loddrett skulle den være, og det stemte bra. Trine hadde med en taustump, så egentlig hadde vi ikke noe å frykte. Hun lagde fort noen knuter på tauet og vi la det rundt en stein som ikke ville påvirkes av vår vekt i hvert fall. En etter en firte vi oss ned, og knutene Trine hadde lagd fungerte godt som ”håndtak” på tauet. Resten av ryggen mot store Langvasstind (2085) er lett, og kl 1700 kunne vi slappe av på denne luftige og flotte toppen på Dovrefjell.

Tilbake kom vi greit opp hammeren med tauet som ekstra sikkerhet, men opp virket hammeren lettere. Takene er gode, så under tørre forhold som vi hadde, klatrer nok mange opp (og ned) uten tau.

Returen la vi ned den markerte ryggen som går mot sørøst fra toppen på ca 1970 moh. Litt bratt øverst, før vi svingte ut i bassenget innunder Langvasstindene. En lang og fin snøbakke brakte oss kjapt ned til vannet på 1528 moh. Trine beviste at en godt glidet bukse er svært effektiv, og var fortere nede enn Hans Petter og jeg som prøvde å surfe på skosålene.

Tilbake mot bilene ble det mye vandring på snø og i vått terreng. Kl 2000 og godt slitne nådde vi bilene, hvor Trym og Kim ventet. Morten og Julia hadde reist i forveien. Etter en liten avskjedsprat reiste Trym, Kim og Trine nordover, mens vi satset på å nå Nittedal i løpet av natta en gang. Det ble vel nesten morgen før vi var framme… På Dombås skulle vi få oss en matbit, og idét vi parkerer kommer Morten og Julia ut fra samme sted hvor vi hadde tenkt å spise. De hadde vi jo nesten ikke sett i løpet av dagen, og det var mye usnakket vi hadde å ta igjen. En hyggelig halvtime gikk fort, før vi også fikk fylt opp magen.

En meget flott dag med trivelig turfølge var over!

Noen bilder fra turen over Svånåtinder og Langvasstinder:

Hei igjen, Nils!

Ser av bildene at spor allerede går fra hammeren og ut til St. Langvasstind. Ser jo nesten ut som det står folk på toppen også, men det kan jo være varden... Var det Svein & co som lå foran i løypa? Og hvordan tok de hammeren? Ser ut på bildet som den kanskje lettest kan klyves på nordsida (høyre)? Fantastisk utsikt fra St. Langvasstind vil jeg tro, med Snøhetta og Larstind rett imot, og Svånådalen som strekker ut mot sør langt der nede innunder dere. Eia var jeg der! Vi får se utpå sommeren litt...

Jo da, det stemmer nok med folk ved varden. Vi som fulgte litt med fra dalen (med kikkert) og Bruri så at "valdrisene" nådde toppen først og at gruppene møttes igjen mellom hammeren og toppen.

Etter å ha hilst på valdrisene allerede tildlig på morgenen nede ved veien mot Snøheim der vi hadde teltet (Morten og jeg visste for så vidt fra før at Svein Arild og co. skulle til Dovrefjell samme dag som oss, bare med et annet toppmål), så vi dem igjen opp mot ryggen til Svånåtinden, så vi tenkte oss nesten at de to gruppene før eller senere ville møtes. Og vi visste jo og at Svein Arild kjente Nils fra Lodalskåpa, så det var klart at det ble en liten prat der. Valdrisene startet for øvrig fra Snøheim, mens vi kjørte inn til Maribu.

Kjekt med kikkert Julia!

Eaa,

stemmer det som Julia sier. Det er gruppen på 3 vi møtte som står på toppen av store Langvasstind når bildet ble tatt. De klatret hammeren uten tau der vi også klatret. På bildet ser du 2 tau, det ene var et tynt tau som hadde hengt der en stund. Forøvrig virket hammeren lettest der tauene henger, uten at vi prøvde de andre alternativene så nøye.

Utsikten fra store Langvasstind var flott den ja! Stupene ned mot Svånådalen er temmelig loddrette. Høydefølelsen kjennes godt hvis du går litt nært kanten.

Jeg har gått hammeren med og uten tau. Når jeg tenker etter gikk vi kanskje opp til høyre der hvor det faste tauet henger første gangen. Sist (mai i fjor) gikk vi ned og opp midt på hammeren. Det var ikke noe problem, så det er tydelig at hammeren byr på flere morsomme varianter.

Ser på bildet ditt Kim at snøen strekker seg høyere opp mot hammeren enn den gjorde på lørdag. Der dere gikk opp og ned midt på, så ut til å være en mulighet, men så vidt jeg husker var den nederste avsatsen der ganske høyt oppe nå. Jeg studerte den veien ovenfra og lurte litt på om vi skulle klatre der, men nedenfra virket altså den første hylla å være litt vel høyt oppe.

Er veien innover skytefeltet åpen nå?

Er veien innover skytefeltet åpen nå?

Rart om den skulle være stengt iallfall. Da må det være noe militær aktivitet på gang, og det er det nok ikke i disse ferietider. Bare ta en kjapp telefon til Hjerkinn skytefelt, 61 24 25 00.

Ikke så sjelden på Dovre som man skulle tro. Den observeres relativt jevnlig i vann helt opp til 1500 moh på Dovre.

Yep. F. eks i tjønnet rett bak Snøheim. Hvor så dere den?

Egentlig er dette en maritim art, som i vinterdrakt ser nesten ut som et negativ av sommerdrakta som vises her (hannen).

Havella hekker ved ferskvann i høyfjellet og trekker til havs når ungene er blitt flygedyktige. Så noen "maritim art" er den ikke i mots til ærfugl og toppskarv som hekker ved sjøen. Biologer bruker forresten betegnelsen "marin" - maritim dreier seg om sjøfart. Det er flere faste skarvetrekk over Sør-Norge. Virker som de flyr både Østersjøen - Trøndelagskysten, Oslofjorden - Vestlandet og Oslofj - Trondheimsfj. Mellomlander ofte i ferskvann underveis.

Havella er en søt fugl, første gang jeg traff den var i Ånderalen på Senja for 35 år siden.

Jeg observerte den øverst i Svånådalen på det første vannet på 1500 moh øst for Bruri.

PS: Innlegget er fra Julia, innlogget som Morten.