Vinnerliste

Opplett var meldt først ut på ettermiddagen, og i mangel av en full dag med godvær valgte jeg å besøke enkle topper i Trollsteinkvelven. Men bestemmelsen om å ta meg ned via blåisen vest for Grotbreahesten angrer jeg på – det ble egentlig sommerens dårligste veivalg, og turen hadde potensiale i seg til virkelig å bli farlig. Fra p-plassen ved Grønbue fulgte jeg veien inn Veodalen et lite stykke, før jeg etter Bergenusstjønnet tok meg enkelt og behagelig opp lia i nordvest, og gikk nord for Bergenusshaugen, og inn i Trollsteinkvelven. I ettertid tror jeg at jeg burde fulgt sørsiden av elva tettere innover her, og sluppet flere områder med steinur, som i det fuktige været var glatt og sleipt. Opp øst for Grotbreahesten var det ikke så mye snø igjen, og mye løs ur måtte passeres. Jeg fulgte brekanten (avsmeltet bre = lettgått terreng) til jeg var rett sør for toppen, og tok meg så rett opp den meget løse ura til topps. Heldigvis var toppen fri for skyer, som ellers lå tungt rundt på alle kanter. Jeg ville videre inn Svartholsglupen, og ønsket å unngå den løse ura – og omveien det ble – øst for Grotbreahesten, så jeg kikket litt ned fra toppen mot vest. Jeg kunne krysse et lite stykke på bre vestover og runde Trollsteinrundhø i sør- og vestflanken, men det var noen parti på breen som ikke var avsmeltet – og følgelig ikke helt tilrådelig å gå alene. Da virket blåisen og brefallet ned vest for Grotbreahesten tryggere – men kanskje litt bratt? Sett ovenfra var det vanskelig å vurdere brattheten, men jeg så noen svaparti som kanskje kunne duge, hvis blåisen ble for bratt. Nede på blåisen SV for Grotbreahesten var det behagelig å følge den plane overflaten nordover, men jeg merket meg at det stadig ble brattere. Nede på ca 1880m ble det for bratt uten stegjern, så jeg søkte optimistisk inn i ura ved brekanten, og etter hvert på glattskurte sva. Ved å krysse litt fram og tilbake kom jeg meg nesten helt ned bratta her ved å følge svaene, men så var det bom stopp. De siste 10-15 meterne ble det brattere, sleipere og det var få hyller å følge. Jeg sjekket ut muligheten for å skli litt sittende på rumpa fra avsats til avsats, men fikk sjokk da det ett sted var såpeglatt; dette var aldeles ikke trygt! Så jeg måtte returnere 50-80 høydemeter oppover igjen, og finne en annen løsning. Å gå opp hele veien tilbake og sør og øst for Grotbreahesten, og så øst for Trollsteintjønne ville jeg ikke, så jeg ville se nærmere på brevarianten. Det var nå jeg ble fanget av mine egne valg: Et «point of no return» Jeg skled kontrollert ned et par meter på et sva med litt grus og leire på, og nådde iskanten, som jeg kunne følge noen meter i grenseland mellom is og fjell. Valget var nå tatt, for det ville nesten være umulig å komme seg tilbake og opp det glatte svaet. Jeg måtte finne en vei ned breen eller i kanten av denne, men det så lovende ut, siden brekanten skrådde mot høyre (øst) i det bratteste partiet, og således reduserte brattheten, om en fulgte kanten mellom blåis og fjell (sva). Et sted, ved en større bregleppe, måtte jeg ned i gleppa, for å komme videre. Her hadde snøen, som så fast og fin ut, en merkelig konsistens, og plutselig gikk venstre foten igjennom snølaget. Jeg kastet meg framover, og sank ikke lenger enn ned til knærne. Høyrefoten hadde feste, men venstrefoten tydeligvis ikke – likevel klarte jeg ikke å dra den opp. Jeg la stavene an, slik at jeg hadde noe fastere å skyve fra med, og greide etter noen hektiske sekunder å få opp venstrefoten, og ake meg inn på tryggere snø. Fysj, dette var en ubehagelig opplevelse. Jeg beveget meg raskt ned og ut av denne bregleppa, og sjekket at SPOT-en (nødpeilesenderen) fortsatt lå lett tilgjengelig i lomma på magebeltet på sekken. Nå fulgte et greit parti, der jeg kunne veksle mellom iskanten og fjellet, men jeg så at flere utfordringer dessverre ventet. Jeg begynte alt å angre på veivalget, og mer anger skulle det bli. Bregleppa ble større, og bratte såpeglatte sva forsvant mørke innunder isen. Skled jeg her, ville jeg rutsje nedover og risikere å bli kilt fast mellom is og fjell, og iskappa ville effektivt forhindre signaler fra nødpeilesenderen. Dette var IKKE et alternativ, så jeg måtte ut og opp på isen. Jeg observerte at jeg nå var i høyde med de siste bratte meterne på svapartiet, som jeg hadde stoppet ved tidligere, før jeg hadde returnert oppover. Problemet var at jeg måtte lenger ned på breen, før jeg eventuelt kunne ta meg inn mot ura nede under svaene. En dyp smeltevannrenne i isen – eller var det en bresprekk - så ut til å bli redningen. Den kunne åpenbart følges en del meter, og ved vekselvis å sette føttene litt ned i renna/sprekken og ved å gå armgang med hendene på hver side av sprekken, gikk det egentlig ikke så verst. Sprekken ble imidlertid grunnere og grunnere, og snart var det bare en våt glatt vannrenne i isen. Jeg var nå nede i høyde med ura, men det var 6-7 meter bratt blåis bort dit (til høyre/øst). Jeg testet forsiktig ut overflaten på isen bortover, men måtte skuffet slå fast at jeg neppe ville klare det, uten å miste taket med føttene, og seile ukontrollert ned de siste 10-15 meterne av breen. Æsj! Steinsprang! Det var ikke lenger noen alternativer til sidene, men en stein på størrelse med en hodeskalle lå halvveis ned i isen 4-5 meter under meg. Og et stykke lenger under lå det jammen en til. Hva med å skli kontrollert ned mot disse? Farene var opplagte; jeg kunne bomme med føttene på steinen, og få stor fart videre, eller steinen kunne løsne, og gi en ukontrollert rutsjetur videre. Jeg kunne også i møtet med steinen få en uønsket rotasjon ut til sidene, og fortsette med hodet først nedover. Jeg likte ikke situasjonen, og angret bitterlig på veivalget! Jeg gikk en meter tilbake (opp) og satte meg på rumpa, for å sjekke friksjonen. Den var urovekkende liten, fordi vannet nettopp her i renna hadde vasket bort rester av slam og grus. Mens jeg prøvde ut dette, ble jeg oppmerksom på at det stadig kom mindre steiner rutsjende ned isen på begge sider av meg. Så så jeg det; jammen går det steinras hele tiden her – jeg var midt i et nedslagsfelt. Hvis en større stein kom i min retning, ville jeg måttet kaste meg til siden – og da var det 10-15 meter seiletur ned blåisen til steinura i bånn. Hvis da ikke steinen slo meg ubevisst i forkant. Jeg innså at jeg ikke hadde tid til å stå slik å tenke – hele situasjonen var en tikkende bombe! Derfor handlet jeg resolutt, uten å nøle lenger: Jeg la meg på ryggen, og slapp meg utfor i den grunne smeltevannrenna med føttene først, og med steinen i isen som siktemål. Jeg rakk å observere en overraskende stor akselerasjon, før føttene smalt mot steinen, som ikke beveget seg i det hele tatt. Puh! Jeg rundet steinen, og holdt i den med hendene, mens jeg la meg på ryggen i renna en gang til. Jeg strakk meg så lang jeg var, for å minske avstanden ned til neste stein. Jeg var bedre forberedt på fartsøkningen nå, og traff straks neste stein, som også ble liggende i ro. Humøret steg! Nå var det få meter på nokså bratt blåis, før et parti med mindre bratt snø fulgte, og så var jeg nede. Jeg prøvde å gå på isen, men skled straks ukontrollert, og løp halvt i balanse ned og inn på snøen nedenunder, og så var det over. Endelig – og takk og lov for at dette gikk bra! Jeg la merke til noe blod på venstre stav, og så at det blødde friskt fra et kutt i venstre tommel. Småskramme, som jeg ikke en gang la merke til når kan ha oppstått. Trollsteinhøer og opplett i været Veien videre var heldigvis ganske enkel nå: Jeg krysset blåis og løs ur vest for Trollsteintjønne, og fulgte snøfelter opp i Svartholsglupen. Herfra bratt opp i tåka i løs ur dekket av glatt svartlav – likevel en fryd å gå på sammenliknet med nedturen i breisen jeg nettopp hadde. Oppe på Gråhø merker jeg klare tegn på opplett i været, og jammen kommer ikke Galdhøpiggen og fjellene i vest til syne! På vei over mot Søre Trollsteinhø møter jeg en annen mann, og jeg klarer ikke å la være; jeg må fortelle litt fra den dramatiske nedturen på isen. Så blir været bare nydelig, og turen endrer helt karakter: Nå er alt bare hyggelig og trivelig. Nordre er flat og kjedelig, men ned mot Østre blir det litt formasjoner å se på igjen, og jeg får nærkontakt med en flokk villrein. Oppe på Østre Trollsteinhø, dagens femte 2k-topp, legger jeg merke til en varde som ikke ser akkurat lavere ut 500 m lenger øst, så jeg besøker den også. Vet aldri hva "500fjell" og andre ekstreme «målere» kan finne ut i framtiden, og tenk om den varden var den egentlig østtoppen? Videre i ur ned til Øst for Store Trollsteinhø (1996m), og så ned i Trollsteinkvelven igjen. Her var det mer gress, og det var en behagelig avveksling fra all ura. Turen anbefales egentlig på ski, spør du meg – helt klart; ski er tingen i området her! Jeg la veien oppom Bergenusshaugen også, og fikk noen oversiktsbilder av Veodalen, og så helt inn til morgendagens store mål; Veotinden. Nå dukket også myggen opp igjen, og sørget for få og korte pauser ned til p-plassen ved Grønbu.

Nå har vi hatt en uke med typisk vestlandsvær, vær som får historien om syndefloden til å virke som en liten trivialitet i hverdagen. Det får meg til å tenke på gutten som satt på skolen og læreren fortalte fra bibelhistorien om Noa som bygget båt, og da han fortalte at det regnet i 40 dager og 40 netter kom det tørt fra gutten: Pøh. va det noge? I dag meldte både storm og yr at det skulle bli noen timer med opplett, og da måtte jeg bare gripe sjansen. Det så litt skummelt ut da jeg stod opp. En haglbyge som hørtes ut som at den prøvde å knuse både vinduer og takstein, men de holdt. Himmelen var like grå som i går og inne på "Strandalandet", Tau og Jørpeland, og også lenger inne mot Sauda, gikk det noen kraftige byger. Men så, mellom ti og halv ellve, lysnet det i vest og da var jeg ikke sen om å lage en rask nistepakke, få på meg sko og jakke og sale opp doningen. Frokosten ble inntatt i bilen og ca. klokken halv tolv parkerte jeg ved veien på Seldalsheia. Her stod det bare tre andre biler. Målet var Bynuten, det høyeste fjellet i Sandnes kommune med sine 671m, Ikke verst for en kommune på Nordjæren. Men siden jeg kom så seint i gang tenkte jeg at jeg heller ville ta nabofjellet, Selvikstakken, 597m. Den er litt lavere, men nå er jeg ikke sikker på om denne turen er noe kortere. På turen inn så jeg et spor som gikk mot bynuten, men etter å ha tatt av stien og begynt å gå mot selvikstakken så var det ikke flere spor. Hvor alle folkene fra de tre bilene var vet jeg ikke. De var i hvert fall ikke her. Det eneste livet jeg så var to orrhøner, eller en orrhøne og en lirype. Den ene var begynt å bli hvit så det var nok en rype. Været holdt seg bra helt til toppen, men da kom det en skikkelig haglbyge. Den varte ikke så lenge og da det klarnet begynte jeg på nedturen. Det blåste ganske kraftig fra nordvest og jeg fant meg et lunt sted på østsiden, fyrte opp primusen og satte over kaffekjelen og ikke lenge etter var utsikten bortimot perfekt og kjelen varm. Så var det maten. Jeg hadde med et jern til å lage varme osteskiver med og det fungerte perfekt også i dag. Det eneste var at det var litt for kalt for gassboksen så den måtte få komme inn i varmen for å holde trykket. (Se bilde.) Etter en liten rast bar det hjem igjen og da jeg kom inn på stien til bynuten så jeg at det var et nytt fotefar. Like før jeg var nede ved bilen stoppet jeg for å drikke litt i en bekk og da ble jeg tatt igjen av en en dame som hadde vert på Bynuten. Jeg tok noen bilder med mobiltelefonen, Sony xpeia S, som i følge selgeren skulle ha et fantastisk kamera. Denne påstanden skal han måtte spise i seg igjen. Neste gang tar jeg med fotoapparat. For de som ikke er lokalkjente. Utsikten fra Selvikstakken er ned mot innløpet til Lysefjorden. Ja "Norge er et vakkert land".

Og jeg som i mitt naive sinn trodde at en turgåer var trygg uansett hvor man gikk. Utifra hva du skriver så skal turgåere altså ikke føle seg trygge på enkelte steder i naturen sålenge en jeger er på jakt?

Jeg brukte endel penger på xxl for en uke siden. Noe som er surt nå, siden det er 25% i morgen. Slår prisgarantien inn her, kan jeg ta med kvitteringen til butikk og få refundert 25%?

Norge på langs

Hvor mye skal Norge ofre? I dette landet har det blitt bygget ut over 3000 vannkraftverk etter krigen. Pr i dag er det vel et sted mellom 700 og 800 større kraftverk som allerede produserer så mye energi at vi må ause det ut av landet fordi vi produserer langt mer enn vi greier å bruke sjøl. I tillegg, med disse politisk korrekte grønne sertifikatene, kommer nå kanskje et skred av småkraftverk og oversubsidierte vindkraftverk som koster langt mer enn de smaker. Dersom dette slår til slik miljøhippiene drømmer om, vil vi ikke ha mye uberørt natur igjen å tilby til vår egen befolkning eller til turistene som kommer hit for å se fjell og fjorder. Vindkraftverk og småkraftverk blir i verste fall å bre seg som en epidemi langs norskekysten. Dette må settes en stopper for før vi gjør uopprettelige skader på den altfor verdifulle norske naturen.

Imidlertid er pulken tatt i bruk. Nydelig følelse Venter fortsatt på litt utstyr, men fjellet kaller så det er bare å prøve seg fram. Linken viser gårsdagens første forsøk: https://picasaweb.go...feat=directlink

I mange år drev jeg og underviste i overlevelse i fjellet og snøhule var obligatorisk for nybegynnerne. På kurs for viderekomne brukte vi stort sett telt. Men angående spade. Vi fant fort ut at vanlige spader av aluminium hadde sin klare begrensning. Litt hard eller tung våt snø så røk de ganske fort. Stålspader holdt bra, menn problemet er jo at du sannsynlig vis ikke vil være i stand til å finne en spade i stål som passer i eller på sekken og som i tillegg har en akseptabel vekt. Jeg har prøvd ut flere modeller av små snøspader og min favoritt er denne. http://www.alleleker...pNodeID=1019005 Unngå spader med plast i blad eller skaft og sjekk innfestingen mellom blad og skaft. Dette er ofte det svakeste punktet. Tynne aluminiumsskaft er også et svakt punkt. Så lenge de er uskadet går det som oftest bra, men får du et hakk eller en svak bøy på skaftet så kan det være gjort. Det kan faktisk være nok å kjøre over skaftet med en ski med stålkanter så har du svekket det slik at det ryker hvis du tar litt i når du graver. Jeg kjenner ikke til denne spaden fra XXL, men utformingen ser ganske fornuftig ut. Jeg vil tro at det svakeste punktet her er i overgangen mellom bladet og skaftet øverst på bladet. Her har du et skarpt hjørne på hver side av hylsa som skaftet står ned i og slike skarpe hjørner er alltid et svakt punkt. (Det er en grunn til at vinduene i et fly har avrunnede hjørner og ikke vinkelrette.) Et annet svakt punkt er der skaftet slutter inne i hylsa. Dette bør være så langt nede som mulig og i hvert fall ikke akkurat i overgangen mellom blad og skaft, der hvor du har det skarpe hjørnet. Nå ser man ikke hvordan hylsa som skaftet står i er utformet på baksiden, men siden alt er laget av en plate så vil det sikkert være en langsgående skjøt her. Hvis denne er sveiset så er den nok ganske sterk, men hvis den er åpen så vil sannsynligvis ikke spaden tåle mye belastning bakover. Hylsa har også sannsynligvis samme godstykkelse som bladet og vanligvis er ikke dette særlig mye. (I forhold til stål så må du øke godstykkelsen på aluminium med min. 50% for å få samme styrke.) Siden spaden bare har den runde profilen fra skaftet og ned som avstivning på bladet så får vi bare håpe at de har valgt en plate som er tykk nok.

Det skulle ikke være noe problem med å sette et T-sys under boksen hvis det er minusgrader. Det skal en del varme til før en slik boks eksploderer. Før den eventuelt eksploderer så vil bunnen bule ut med et lite smell. Da blir volumet ganske mye større og det går enda en stund før boksen eksploderer. Er ikke sikker på om et T-lys gir nok varme til å sprenge en boks hvor gassen brenner på primusen. Boksen selv produserer en del kulde etter hvert som trykket synker og hvis det i tillegg er minusgrader i luften så tviler jeg på at et lite T-lys er nok til at det blir farlig. Så lenge du kan ta på boksen uten at den kjennes for varm så er det ingen fare. Jeg har vert i situasjoner på sommeren hvor det har vert så kaldt, på grunn av høyden, at jeg har fått problemer med gassen. Da satte jeg boksen på brenneren til trykket var passe og så satte jeg kjelen tilbake. du må sitte og bytte mellom kjele og boks hvis dette skal virke. Varmen holder ikke lenge, for etter hvert som trykket i boksen synker så blir jo boksen kald på grunn av trykkfallet. Men det finnes jo gassbrennere hvor gassrøret går over brenneren og varmer opp gassen før den brennes. F.eks. denne: http://komplettfriti...assbrenner-gb74 Da kan du bare holde boksen opp ned og tømme gassen ut. Noen av oss her på forumet har sikkert vert igjennom sikkerhetskursene, med jevnlige repetisjonskurs, som må til for å få jobbe på en plattform i Nordsjøen, og i disse kursene inngår, i tillegg til førstehjelp, pugging av sikkerhetsregler og helikoptervelt i vann, en god del brannsikkerhet med praktiske øvelser. Brann i gass og brennbare væsker er faktisk ikke så skremmende som det ser ut på amerikanske action filmer og det er ikke så lett å få til en eksplosjon som det kan se ut. Skulle du f.eks. få lekkasje på en slange fra en gassboks så er det bare en fordel om gassen tar fyr. Da får du en tynn fin flamme som du faktisk har ganske god kontroll på, i motsetning til hvis gassen får spre seg ukontrollert i teltet eller snøhula. Da kan den eksplodere når blandingen med luft blir riktig og resultatet er en katastrofe. En flamme som brenner vil aldri krype inn i beholderen, ikke en gang om du setter en fyrstikk ned i åpningen på en full bensinkanne. En tom bensintank eller kanne er mye farligere.

Eg har L og M i min Paris pulk og synes det er perfekt.

Det går fint å ha på XL, men hvis du har på L får du i tillegg plass til dagstursekken foran. Hvis du har tenkt å bære dette på ryggen anbefaler jeg L ...

Kjempefint Dag. Jeg prøvde for et par år siden å finne ut hvor det lå på kartet. Og jeg var i nærheten ser jeg på kartet ditt. Litt langt å kjøre uten å vite mere nøyaktig. Men nå kan jeg gå rett på, så tusen takk for hjelpen. Må bare planlegge litt og se om ikke snøgrensen snart stiger. Hvis ikke blir det til neste år.

Vil slå et lite slag for Europris... Vet de selger mye rask og søppel , men en ting har de og det et ok ullsokker:) 17,- pr par for Trysil ullsokker må være et varp.. Vi kjøpte tre par til hver i familien og de sokkene er utrolig gode .