All aktivitet

Jeg har også inntrykket av at foreldrene setter pris på å få hjelpe til. Og hva vet vel vi, kanskje det var originalplanen hans å handle selv, men at foreldrene insisterte på å få hjelpe til så han slapp det? Det vet vi jo ingenting om.

Nyttårstur på Jomfruland, litt småsurt men kos å komme seg ut 😊

Vi er en familie som skal gå fra Sandvika v/ Verdal til Børgefjell i februar/mars, som en etappe av NPL. Tenker å ende opp på Majavatn stasjon, og jeg trenger innspill på en overkommelig rute til Majavatn. Hvordan er det å følge Namsen fra Namsvatnet? Bedre å krysse over ved steinsfjellet der veien går? Eller andre steder? Vi skal gå videre inn i Børgefjell til sommeren, så det er et poeng å avslutte vinterturen et sted der det er lett å fortsette på sommeren uten å måtte gå mye på vei. Har vurdert å ende på Namsskogan stasjon også. Innspill og tanker mottas med stor takknemlighet.

Skadden, Jomfruland

Nye litt lettere Lundhags Padje Light Trekking Boot fikk prøvd seg på rullesteinene på Jomfruland. Etter noen mil inngåing må jeg si meg fornøyd med disse 😊👍

Hadde det vært snakk om en tenåring så… men som femtiåring…hadde jeg vært i indre Finnmark som middelaldrende mann og manglet te og dopapir hadde jeg ikke sendt handlelisten til den gamle mora mi i Trøndelag for at fattern på 76 ska kjøre det 180mil til meg for å si det sånn. Satt på spissen men sånn ble det presentert. Da hadde jeg heller tatt en tur nedi bygda og handlet det jeg manglet. Men vi mennesker er forskjellige- prosjektet hans er kult nok det, men personlig syns jeg det er sært akkurat den delen der. Det blir det samme som å gå Norge på langs med følgebil på en måte og ikke stoppe der de servere mat.

Er det noen som har en slik hengende i skapet, str xl/xxl? I såtilfelle kjøper jeg den gjerne og tar den med ut på tur...

Det Marius skriver her er verdt å nevne. Det er også deilig å ha tryggheten i at det er noen som har erfaring som har stått for planleggingen. Det bør forventes at slike turer blir dyrere etter sommeren 2027 da det kommer nye krav til godkjenning av guider. De organiserte turene består også av ganske små grupper som regel, det er ikke 50 stk på tur liksom.

Må innrømme at jeg har lite lufting i innerteltet når jeg fyrer for varme. Kun en liten åpning i hver ende (men aldri helt lukket). Dog ikke når jeg smelter snø, og kun med en brenner som brenner med helt isblå og klar flamme.

Jeg leste nettopp en bok om Svalbard (svalbardguiden). Skal man på tur på svalbard synes jeg det litt kjekt å sette seg inn i historien og dyre- og plantelivet før man legger av gårde I kapittelet om turplanlegging var det tatt kort opp dette med logistikk, pris på transport, isbjørnproblematikken, forsikring, våpen, hvor man har lov å bevege seg, søknader, oppbevaring av mat etc. Konklusjonen var at det oftest/alltid er en stor fordel å melde seg på organiserte turer på Svalbard, og faktisk billigere enn privat tur. Når jeg ser på hva som ble skrevet om at det kun er på private turer det har blitt skutt isbjørn de siste årene, etablering av camper, og prisen for scootertransport - tenker jeg at en organisert tur kanskje ikke er dumt. Som referanse koster det 37.000 kr å gå 10 dager «svalbard på tvers» med Norrøna/hvitserk. Da er scootertransport inkludert, forsikringer, leie av alt utstyr (du trenger bare å ta med deg egne klær og skiutstyr), og man er trygg på at campene etableres på trygge steder. Mat for alle dagene er også inkludert (noe man må regne inn i budsjettet på privat tur). Så da har dere i hvert fall en referanse, hvis dere ser at budsjettet løper løpsk, eller logistikk/utstyr blir veldig vanlskelig å få til på egenhånd.

Kjekt å vite! Scootertrafikken får vi bare tåle på akkurat denne turen. Målet er mest bare å få en følelse av tur på Svalbard med det det måtte innebære av blant annet bre- og isbjørnrutiner, uten å komplisere med logistikk og kostnader for transport osv.

Her følger en rapport fra fjorårets vintertur fra Hjerkinn til Glåmos. Det ble tolv dager som inkluderte både polare lavtrykk og en hoppende hare som ble redningen når risikovurderingen sviktet. Men også et nytt hjelpemiddel for å bekjempe høydemeter, en mulig vidundermedisin mot «pulk-velt-fobi» og ikke minst en lang aketur. Turen ble gjennomført 2-13 januar 2025. Vedlagt ligger også et mer detaljert kart over ruten jeg tok. God lesing! Hilsen Haavard Haaskjold Dag 1: Hjerkinn Stasjon – Gåvålivatnet (936) Nytt år, ny tur. Med nyttårskalkunen fortært satt jeg meg på toget med pulken full av Real turmat. Det var andre nyttårsdag og årets høydepunkt var allerede på trappene, den årlige vinterturen. I år, som i fjor, startet turen på Hjerkinn, og målet var å gå nordøstover i to uker (i fjor gikk jeg sørover). Vel fremme med morgentoget fra Trondheim startet jeg å gå i ellevetida og krysset E6 halvannen kilometer nord for stasjonen. Deretter la jeg kursen rundt Hjerkinnshøe (1293) og holdt meg på samme høydekote i et ganske lettgått terreng litt overfor E6. Enn så lenge var været greit, men det var meldt et polart lavtrykk det neste døgnet. Etter et par timer på skiene slo jeg derfor tidlig leir ved mens det enda var lyst. I ly av en klynge med bjørketrær ved Gåvålivatnet (936) var det tid for teltkos med primus og middag mens jeg ventet på uværet som var i vente. Bilde 1: Klar for det varslede uværet – camp under en bjørkeklynge ved Gåvålivatnet. Dag 2: Gåvålivatnet (936) – Sør av Knatten En natt med kraftig vind. Jeg har etter hvert rundet 100 vinternetter (inkludert en Grønlandskryssing) i Helsport Patagonia-teltet opp gjennom årene, men denne natten og morgenkvisten tror jeg må være blant de aller mest vindfulle. Akkurat hvor mye det blåste vet jeg ikke, men skjermdumpen fra yr.no indikerer at det blåste friskt. Men teltet oppførte seg, som alltid, eksemplarisk og jeg lar meg aldri slutte å fascinere av hvordan en slik tynn duk beskytter så utrolig bra mot de heftige naturkreftene. På innsiden er det godt og lunt, utenfor herjer Kong Vinter så det virkelig rister i de doble teltstengene. Utpå formiddagen forsvant det polare lavtrykket like fort som det var kommet og det var på tide å sette kursen videre. I løpet av de få timene lavtrykket herjet hadde det dumpet en anstendig mengde snø over Doverfjell så fort gikk det ikke mens jeg lusket meg sørøstover i dyp snø over vannene som lå som perler på en snor nedover. Etter å ha labbet over Søre Kvitdalsvatnet (931) dreide jeg nordøstover oppover lia mot Hjerkinnsætri. Her var det dyp snø, men heldigvis var det mulig å følge traktorveien oppover det første stykket. Omsider ute av skogen og inn på snaufjellet økte farten mens gikk nordøstover og passet på å holde god høyde overfor Kvitdalen nedenfor. Når klokka ble 16 og mørket meldte seg slo jeg leir sør av Knatten, ca 2km sørvest av Kvitjørnin (1102) Bilde 2: Polart lavtrykk gav en frisk start på turen, men inne i teltet var det lunt og godt Dag 3: Sør av Knatten – Fundindammen (1022) God natt i teltet. Med vekkerklokken på 06.00 var jeg klar til å gå 08.30 i grålysninga. Så tidlig på året kommer jo ikke dagslyset før i nitida her på Dovrefjell. Kursen fortsatte over Kvitjørnin (1102) og deretter nedover Fyfældalen. Her er terrenget litt knudrete med moreneplatåer, og jeg forsøkte å holde meg godt oppe i høyden på østsiden av dalen med mål om å komme meg inn på sæterveien som går nordover mot Fundin (1022). Det ble litt frem og tilbake for å unngå de bratteste moreneskråningene, men det var relativt greit å finne farbar rute. Denne formiddagen fikk jeg testet en ny patent, nemlig «Paris Side-by-Side løsningen». Det er jo alltid moro å teste nye løsninger, og etter å ha blitt inspirert av en kar på Friluftsliv Norge gruppen på facebook (tror kanskje han het A.Sætre?) som hadde lagt ut bilder av to pariserbrett koblet sammen ved siden av hverandre måtte jeg jo teste ut dette. Jeg lider av «pulk-velt-fobi» og enhver vidundermedisin som holder pulkene på rett kjøl virket fristende, uansett hvilke bivirkninger det måtte gi. Jeg hadde derfor laget en slags kopi av denne løsningen hvor jeg har festet noen små stropper forut og akter på pulkene. Her fester jeg to 80cm lange brøytestikke nedi og strammer til. Dermed blir de to pulkene stivt forbundet i begge ender uten at de «knekker» inn mot midten. Stabiliteten var upåklagelig og fungerte utrolig bra nedover alle disse skråningene i Fykfældalen. Litt mer dra-motstand blir det jo definitivt med to pulker i bredden, men gud bedre hvor stabilt det ble. Masse skråninger uten en eneste pulkvelt. Artig! Det å hele tiden mekke på litt utstyr, lære av andre og så teste ut, er jo en artig del av vinterfriluftslivet. Uansett, midt på dagen nådde jeg sæterveien som går mot Fundin og det var tid for å endre tilbake til det mer klassiske parisertoget med en pulk foran den andre. Det var forbausende kjapt å enkelt å switche mellom disse to løsningene underveis og det viste seg å være ordentlig nyttig. I dette området var det vesentlig mindre snø enn på Dovrefjell og veien var til tider neste helt avblåst så jeg måtte kjøre litt slalåm for å finne snøflekker. Klart og fint vær med minus 15grader og når klokka ble 15.30 krysset jeg Fundin demningen og slo leir på andre siden. Bilde 3a: «Paris Side-by-Side løsningen. Forsøk på kur mot «Pulk-velt-fobi». Bilde 3b: Tilbake til den klassiske Parisertog løsningen. Dag 4: Fundindammen (1022) – Ålbusætra (977) Nok en god natt i teltet og klokken 08.15 startet jeg å gå med hodelykta på, mens morgenlyset kom sigende. En av de magiske tingene med å gå vintertur tidlig i januar synes jeg er akkurat dette med lyset. Norge er liksom helt «dødt» inne på fjellet tidlig i januar og det å se sola kommer krypende og kaste en slag lillafarge over omgivelsene mens en drar pulken alene i fjellet er helt spesielt. Det ble en nydelig dag med klarvær, vindstille, og et perfekt antall minusgrader mens jeg spiste kilometer. Fra Fundin gikk jeg først østover langs Sæterveien i 4-5 kilometer før jeg kom til krysset hvor det går setervei nordover oppover Setaldalen med Høg-Gia (1641) på høyre hånd. Det var lett å følge veien og tempoet blir jo vesentlig hurtigere her langs grusveien enn ute i terrenget, spesielt siden snøen var hard og veien avblåst. Oppover dalen passerte jeg flere store flotte sætre, men det var ingen spor etter mennesker her oppe så tidlig i januar. Jeg slo leir på noen flotte myrområder ved Ålbusætra (977) /Orkelkroken. Her kommer elva Orkla rennende fra Orkelsjøen og i morgen var planen å følge den Nord vestover. Bilde 4: Soloppgang tidlig i januar - magisk Dag 5 Ålbusætra (977) – Døvaldfjellet Å gå på elva eller ikke? Jeg grublet fælt på dette denne morgenen. Fra teltet så elva rolig ut og det fristet veldig å gå på den rolige islagte elva som snirklet seg nedover. Samtidig har jeg smertelig erfart på tidligere turer at dette ofte er et valg som «fanger». Da mener jeg «fanger» i den forstand at når en først har valgt å gå på elva kan det være vanskelig å forlate den når man kommer til områder hvor elva ikke lenger er farbar og trygg. Da er det ofte bratte elvekanter og vanskelig å komme seg opp med pulk i en bratt skråning og inn et tett bjørkeratt og dyp snø. Når jeg går alene uten turmakker blir dette et enda viktigere moment og jeg konkluderte med å droppe elva og heller følge en kurs noen hundre meter nordafor for å unngå det verste beltet med vegetasjon langs elva. Her går det også en bred sommersti og jeg fulgte denne ned til Staesvollen (924). Siste delen ned mot Staesvollen går gjennom skogsterreng og selv om det var sti gjennom skogen var snøen dyp og tempoet sank betraktelig. Fra Staesvollen fulgte jeg relativt åpent myrlandskap nedover noen hundre meter på vest-sida av Orkla-elva. Etter hvert som jeg kom lenger ned i dalen ble det mer og mer småkupert skogsterreng og målet var å nå den lille demninga som ligger der hvor elva gjør en markert nittigradersving like sør for Dølvaldsætra. Her starter nemlig en anleggsvei som jeg ville følge oppover Dølvadsfjellet. Den siste strekningen nedover mot denne demmingen var krevende siden det var mange skogdekte små koller og søkk som gjorde navigeringa kronglete. Uansett. Til slutt nådde jeg demningen og benyttet anledningen til å tømme pulkene for søppel og emballasje i søppeldunken som energiverket hadde satt frem ved rasteplassen ved demningen. Bilde 5: Hustrig over Døvaldsfjellet Dag 6 Døvaldfjellet – Storvangen (øst av Kvikne) I løpet av natten snødde det tett mens vinden fortsatte å øke. Teltet var mer eller mindre nedsnødd og det var åpenbart at det fine «nedrennet» jeg hadde sett for meg ned mot Stor-Innsjøen (821) aldri ble noe av. I stedet ble det en dag hvor jeg burde ha montert et roterende gult lys på pulken siden den minnet mer om en brøytebil. Sakte men sikkert brøytet jeg meg ved nedover lia før jeg nådde Stor-Innsjøen (821) etter noen timer og fortsatte klatringa opp til kammen sørøst av Vakkerlifjellet, fremdeles i dyp snø. Omsider oppe på toppen var det nå et par kilometer nedover til Rv3 langs en skogsvei som brukes til skiløype. Her var det ikke kjørt spor enda så tidlig på sesongen og snøen var dyp så det ble ikke noe særlig til ned-renn, mens jeg labbet nedover. Men så, når jeg nærmet meg Rv3 ved Kleiva kom dagens store høydepunkt. Og det var Ola fra Kvikne. Pulk-folkets gode hjelper. Ola, tidligere skiløper og bonde på Kvikne, var på vei oppover skogsveien med traktor og fres når jeg kom labbende nedover den snødype skogsveien. Etter en hyggelig prat kunne han friste med skyss langs riksveien de to kilometerne opp mot Yset. Han skulle jo uansett samme vegen. Akkurat det å gå to kilometer langs Rv3 var noe jeg hadde gruet meg til, og planen var å sette opp teltet og vente til dagslys neste morgen før jeg gikk dette stykket langs riksveien. Men nå ble pulkene lastet opp i traktorskuffen mens praten gikk løst inne i en varm traktor. Fra Yset skulle jeg fortsette østover opp lia i retning Forollhogna nasjonalpark. Antall høydemeter opp fra Yset er ikke ubetydelig, og jeg var ikke sen om å takke ja når dagens helt lurte på om jeg hadde lyst at han skulle kjøre meg opp et par hundre høydemeter og sette meg av der hvor bebyggelsen ender. Her starter skiløypa videre østover opp mot nasjonalparken. Bilde 6: Ikke akkurat unassisted og unsupported, men stor takk til Ola fra Kvikne for særdeles effektiv kur mot høydemetersyke Dag 7 Storvangen (øst av Kvikne) – Overfor Storya Ny dag nye muligheter, men nå uten traktor. I dag skulle jeg inn i Nasjonalparken, og jeg gledet meg virkelig til å få oppleve Forollhogna nasjonalpark. Selv om skiløypa på nordsida av Ya-elva ikke var kjørt så tidlig på året var det en fin trase å følge oppover. Etter hvert ble jeg forbikjørt av to karer på scooter fra energiverket som skulle opp å inspisere et tunnelinntak på grensa til nasjonalparken. De etterlot seg det herligste scooterspor som økte farten betraktelig. Noen timer senere flatet terrenget ut og dalføret jeg hadde fulgt opp langs Ya-elva ble erstattet av et vakkert åpent, men småknudrete landskap med små koller og myrer. Det var greit å holde kursen litt oppe i høyden på vestsiden før jeg krysset elva i nordenden av dette myrlandskapet litt sør av Tjovholdet. Kursen videre gikk nordøst, mens jeg holdt en parallell kurs med elva Storya, dog noen hundre meter lenger sør. Her var terrenget lettgått og jeg fant etter hvert en fin teltplass i ruskeværet oppe i skråninga. Bilde 7: Teltplass i skråninga overfor Storya Dag 8 Overfor Storya – Rundfloen Dette var dagen da jeg fikk en kraftig påminnelse om risikovurdering. Takket være en hare som hoppet frem fra en stein like foran og løp bortover så jeg plutselig konturen av den bratte skrenten jeg hadde kurs rett mot. Akkurat i tide. Kun flaks. En skikkelig guffen opplevelse. Jeg var ganske sint på meg selv i teltet den kvelden ved utgangen av Rundfloen som ligger som en skål omgitt av fjellene rundt. Jeg skulles så klart slått leir tidligere på dagen når sikten begynte å bli dårligere. Jeg hadde jo studert ruten på kartet i detalj forhånd og allerede før avreise identifisert nedfarten mot Rundfloen som et «pass på område» og merket det med en rød trekant på papirkartet fordi terrenget så litt guffent ut. Ruta går nordøstover over kanten mellom Budalsjtjønin (1053) og Tverrfjelltjørnan (1113) for deretter å fortsette ned mot Rundfloen som ligger i bunnen sør av Slettfjellet (1153) og selve Forollohgna (1332). Likevel ender jeg altså opp med å starte på denne nedstigingen på slutten av dagen og i sikt som har blitt gradvis dårligere i løpet av dagen. Det meste er hvitt. Alene. Jeg skammer meg når jeg ligger i teltet som nå er helt omringet av tjukk tåke. Jeg burde jo visst bedre. Litt på avstand har jeg prøvd å nøste litt i denne dagen og ser at det var flere ting i løpet av dagen som «gikk galt» og at jeg gradvis økte risikoen bit for bit. Når jeg leser dagboknotatene mine fra turen i etterkant blir det tydeligere. Allerede kvelden før hadde jeg begynt å «slurve» litt med noen telt-rutiner, med den konsekvens at jeg hadde lagt meg til å sove mye senere enn vanlig. Jeg sov også dårlig. Endelig ute av teltet etter en litt røff morgen satte jeg kurs om planlagt mot Tverrfjellet (1241), men et skikkelig stykke god gammeldags feilnavigering gjorde at jeg gikk et stykke mot Brattøa (1221) før jeg oppdaget feilen og måtte dreie 90 grader og renne ned 100m høydemeter og opp igjen tilsvarende på andre side av dalen. Tilbake på riktig kompasskurs hadde jeg «kastet bort» to timer, droppet flere av de faste 10minutt pausene, og var ivrig etter å «ta igjen det tapte». Denne dagen ble en kraftig påminnelse om konsekvensen av å bryte rutiner. Fjellet er nådeløst. Jeg hevder ofte at jeg er veldig nøye og bevist på risiko når jeg ferdes i fjellet. F.eks. har jeg flere kjøreregler med klare kriterier og rutiner som jeg er streng til å følge. Et slikt kriteria er å ikke gå i for dårlig sikt, spesielt når jeg er alene. Snakk om å møte seg selv i døra. Her brøt jeg flere av disse kjørereglene, en etter en, og fortsatte uten å innse at jeg gradvis hadde flyttet (risiko)grensen. Bilde 8: Dårlig sikt og en kraftig påminnelse om risikobildet Dag 9 Rundfloen – Vangrøftdalen v. Tverrelva Fortsatt skamfull, men lettet etter gårsdagen ventet jeg i teltet til tåka rundt teltet lettet litt og gikk trygt nedover Snuddalen mot bjørkelia. Ikke mange minutter senere var jeg under tåkebeltet og kunne se nedover hele dalen. Her var det i starten litt knudrete terreng med små koller, bekker og skog så det ble en del buksering av pulk. Fort gikk det ikke. Men etter hvert åpnet dalen seg, og jeg nådde en seter som ligger øverst i dalen. Herifra går det grusvei helt ned til Dalsbygda sommerstid, så det var bare å følge traseen. Så tidlig på året var det ingen tegn til liv i noen av setrene som jeg passerte nedover. Selve Forollhogna (1332) var fremdeles omgitt av tjukk tåke så på turen gjennom nasjonalparken fikk jeg aldri sett selve fjellet som har gitt navnet til parken. Vindstille og minus ti grader ga flotte forhold mens jeg passerte flere og flere hytter og setre nedover. Når jeg slo leir i det åpne området hvor tverrelva møter Snuddalen hadde jeg fremdeles ikke sett noen mennesker. Bilde 9: Passerte flere Setre på veien nedover mot Vanggrøftdalen. Dag 10 Vangrøftdalen v. Tverrelva – Nordøst av Dalsbygda Knappe to måneder før Ski VM starter i Trondheim og på vei nedover dalen i retning Dalsbygda, i ett tempo som neppe hadde imponert Therese Johaug. Vel fremme i selve bygda følger jeg den snødekte veien som går oppe i skråningen og over nettopp Johaugen. Ikke lenger etter passerer jeg hoppbakken som ligger ved Engan sør-om Jakopåsen (946). Her er det et yrende liv og pågående hopprenn denne lørdagsformiddagen. Selve hoppbakken blir nok kanskje litt bratteste laget med to pulker så jeg tar heller høydemetrene i litt mindre porsjoner og passerer Austgården før jeg dreier 90 grader, inn på skiløypa ved Bekketrøa og oppover den åpne dalen mot Langhagen med Jakopåsen på venstre side. Her finner jeg en fredelig teltplass på myra som lyses opp av en kraftig fullmåne i nydelig vintervær. Bilde 10a: Fullmånen lyser opp teltplassen På Lanhaugen nordøst av Dalsbygda. Bilde 10b: Frisk morgen mens fullmånen er på vei ned i vest Dag 11 Nordøst av Dalsbygda – Kåppårflata nordøst av Røros Dag elleve på tur startet med å følge scooterspor i herlig kaldt og klart vintervær ned mot Sætersjøen (807) i et helt magisk lys denne morgenen hvor månen enda ikke var gått helt ned i vest samtidig som det blod-røde lyset i øst lovet at sola snart skulle dukke opp over horisonten. Etter Sætersjøen fulgte jeg løypenettet nedover mot Galåvollen. Et skikkelig artig ned-renn gjennom flott skogsterreng. Her dukket det også opp flere skiløpere på søndagstur som slo av en hyggelig prat. Deretter gikk kursen langs «Gamle Kongevei» som var snødekt og lite trafikkert. Veien går nordøstover og jeg kom til slutt ved enden av flystripa til Røros Lufthavn hvor en Dash 8 fra Widerøe gikk inn for landing. Jeg fortsatte gjennom Røros Sentrum, forbi kirka og inn på skiløypa som starter like overfor Røros hotell. Her ventet en nydelig skiløype innover det åpne snaufjellet. Etter noen kilometer med hodelykta på var klokka blitt 17 og det var allerede nydelig måneskinn, stjerneklar himmel og tjue behagelige minusgrader når jeg slo leir i et magisk vinterlandskap. Bilde 11a : Gjennom Røros Bilde 11b : Inne på fjellet igjen i måneskinn Dag 12 Kåppårflata nordøst av Røros – Glåmos Siste dag på tur. I dag gjenstår bare ca en mil ned til Glåmos og tog hjem til hverdagen. Nok en dag med flott kaldt vintervær og en herlig dag i skisporet. Ikke minst fordi det stort sett gikk nedover hele veien til Glåmos bortsett fra en liten stigning i starten oppover fjellet hvor Fjellhytta (Enarsvola) var. Deretter var det stort sett raka vegen nedover i herlig mykt underlag. Et skikkelig høydepunkt var når jeg pakket skiene på den bakerste pulken og kunne ake sittende på den fremste pulken i lange bakker. Helt suverent. Ikke så langt fra Glåmos passerte jeg en tømmerkoie hvor to personer stod og måkte snø. De fortalt at det jobbet med produksjonen av Netflix serien hjem til jul og klargjorde koia da de skulle spille inn en scene der dagen etter til neste sesong av den populære serien. Vel fremme på Glåmos «parkerte» jeg ved samvirkelaget mens jeg ventet på ettermiddagstoget mot Trondheim. Bilde 12: Artig aketur ned mot Glåmos 😊 rute_haavard25.pdf

Det er ingenting i veien for å ta en tur rett ut fra Longyearbyen nei. Det er lurt å tenke litt gjennom hvor man går hvis man vil slippe scootertrafikk rundt seg, det er det nemlig mye av utover vinteren. Bryr man seg ikke voldsomt om scootertrafikken er det helt greit å holde seg til de trafikerte områdene, det er såpass mye plass her at man sjelden trenger å kjøre helt inntil noen uansett. Foreløpig er det omtrentlig null snø men det kan endre seg raskt.

Men det virker jo overhode ikke som dette er en belastning for foreldrene å hjelpe med forsyninger? Tvert i mot virker det for meg som de synes dette er en meningsfylt oppgave for de også å støtte han i å realisere sin drøm.

Klarer ikke helt å forstå greia med at han ikke har vært i en matbutikk siden 2019. Jeg mener - han får sin pensjonerte far kjøre fra Trøndelag til Finnmark via Finland (180 mil) en gang i måneden da av prinsipp? Mulig jeg har misforstått noe - men i min verden er det litt rar prioritering av andres tid og energi. Det viser vel bare at vi mennesker er skapt for å fungere i grupper og ikke alene slik han gjør og at hans valg går på bekostning av andre. Hvis det ikke hadde vært hjelpere enn foreldrene så ville han gått innom butikken- slik som vanlige folk.

Nettopp fyllt 40 år - og de siste årene har sirkulasjonen i fingre og tær åpenbart blitt redusert. Blir lett kald på fingre og tær, og de blir helt hvite og følelsesløse etter en stund. På hendene er det enkelt nok å håndtere dette: flå floke i et par minutter, så kommer varmen. På føttene er det værre å få gjort lignende tiltak på skitur. Så her må varmere fottøy til. Har i dag Alpina Alaska BC i str 43. To par ullsokker. De har ganske tett passform i tåboksen, og det er der jeg blir kald. Har prøvd disse alternativene i butikken: - Crispi stetind BC, str44. Hatt modellen før - og de er for hard i hælen. Passer ikke. Men ellers god plass til 3 par sokker. - Alpina Alaska BC i 44 og 45. Faktisk trangere/lavere over tærne enn de jeg har i dag, tross større sko (!), så jeg får ikke plass til et tredje par med sokker. - Fischer BCX Grand Tour i 44. God plass til tre par sokker, og høyere tåboks, uten at resten av skoen ble løs. Også mye bedre sideveis stabilitet enn Alaska, selv med ganske løs snøring. Men litt dårlig hælgrep (ikke nødvendigvis en ulempe om jeg blir vant med det, for det var ingen gnag og ubehagelig trykk på hælen). Og dessverre en brett ved tåen som jeg ikke er sikker på om vil gå seg til - ser kanskje ut til å kunne bli hull i bretten etter mye bruk. Fisher skoen er altså en mulighet, om hælgrepet og bretten ikke lager problemer - men det koster selvsagt penger. Så da forsøker jeg først rimelige tiltak: Tiltak A: Jeg klippet bort inleggssålen under tærne i skoene jeg har. Tåboksen ble mer romslig, og jeg får plass til et par sokker til. MEN jeg reduserer jo såletykkelsen under foten. Mindre isolasjon mot bakken. Tiltak B: Jeg vurderer å sy/lage meg noen tåladder av neopren, kanskje dobbelt lag. Noen som har erfaring med tilsvarende løsninger? Fungerer det? Tiltak C? Blokke ut tåpartiet med en sånn dings: Noen som har prøvd å blokke ut slike sko i tåpartiet? Virker det? Skoen har Goretex og gummikalosjering nederst, ellers er den laget av tøy/skinn. Tiltak C : Nye sokker, som spares til kun de kaldeste skiturene. Hvilke sokker er de de desidert varmeste etter deres erfaring?

Jeg har én tollekniv som jeg har brukt på tur i 35++ år, og den er like god enda (er ikke på tur "hele tiden" så slitasjen er sikkert mindre enn for noen andre brukere). Den funker utmerket til alt, som spikking, sløying og matlaging. I tillegg har jeg en 'smørkniv' som en del av et bestikksett i lett og solid plast. Jeg ser ingen grunn til å bære med meg mer kniver enn det. Det hender jeg titter på kniver og kan veldig godt skjønne at noen samler - det er jo så mange stilige og sikkert veldig gode kniver der ute. Jeg ender dog alltid opp med at det er noe stort poeng for meg å bytte ut god-kniven.

Hvis man vil ha doble stenger (noe som så og si aldri er nødvendig), bestiller du doble stangkopper for en slikk og ingenting fra Helsport For å skifte disse tar du opp en søm på en stropp, drar av stangkoppen, trer inn den nye, og syr sammen stroppen igjen. Dette er nivå én på symaskin, du trenger bare å vite hvordan man trer tråden på maskinen (og selv med tråden tredd feil, går det sikker greit). Dette klarer man også å sy for hånd om man vil også.

Synes ikke det var så mye nytt der for "den norske skolen", men likevel nyttige punkter. På tur i sommer var det flere dager med lyn og torden på horisonten. Det gjorde at vi måtte endre dagsetappene ganske mye for å tilpasse oss for å være i beleilig terreng når/om værmeldingen stemte. En liten blemme vi gikk på var å satse på at Loassuhytta ved den Norsk-Finske grensen skulle være åpen. Det var den ikke, og vi hadde gått på den dagen med troen om å komme frem før uværet og vente det ut på hytta. Siden ruten videre bare ledet høyere og mer eksponert ble det telt nære hytta, som heldigvis lå i et terreng med mye store steiner. Stakk i hvert fall ikke for mye opp i terrenget, relativt sett mot steinene rundt. Falsk trygghet? Uværet passerte uten nedslag i teltet. Hadde følelsen vært dårlig var backupplanen alltids å krype inn under den stengte hytta.

Prøv å kontakte Ousland Explorers eller Norrøna Adventure (Hvitserk). Det kan godt hende de har noen pulker til overs på Svalbard som kan lånes/leies. Semi-relatert på tema: Jeg har en tanke å få til en lavterskel Svalbard-tur selv i år der planen blir å bare gå rett ut fra Longyearbyen på skiene for å minimere så mye logistikk som mulig. Det er vel ikke noe i veien for dette? Det er ment som en prøvetur før et større prosjekt jeg prøver å stable på benene for 2027.

Ny dag, nye muligheter 🤩, den varsla snøen blir stadig utsatt! Men du verden å det blåser! Ble faktisk 3 forskjellige vann i dag, og 18.5 km. Alle 3 stedene er naturreservater, men det er ikke fugler her når isen ligger. Men mye vind i dag, veldig artig ene veien, men andre blir ei treningsøkt 😅. Var så mye vind i kasta, at jeg tenkte- ramler jeg nå må jeg bruke ispiggene for ikke å blåse til «havs» 🥶, dog så grunt at jeg kan stå der, men ikke dagens ønske😇. Synd med snøen som er meldt, ellers så hadde det vært perfekte forhold til en fellestur for nybegynnere.

Jeg vurderer Helle Nordlys som en allrounder, men er det noen som har erfaring med neck kit til denne? Eller har laget seg en god hack selv? Bruker sjeldent belte og liker godt at kniven jeg bruker på tur er lett tilgjengelig.

Selv har jeg lånt truger i min lokale Bua ved et par anledninger. Så bare et lite tips der om du vil prøve noen før du kjøper (hvis din lokale Bua har dette i sitt sortiment).

Takk for svar @Urd og @Krankman 😀

+1 her. Har oppsummert plusser og minuser med Unna i et tidligere innlegg her: https://www.fjellforum.no/topic/60145-hilleberg-unna-eiere-fargevalg-og-erfaringer/#comment-524029 Hadde ikke så mye å trekke for der, men kan være enig med deg om at det blir vel tett om sommer-sola steker og luften står stille. Til de turene har jeg Niak. Men man vet aldri hvordan været blir - og da er Unna et trygt valg. Niak kan på sin side bli vel trekkfullt om det blåser opp litt litt og/elller temperaturen faller.