Forsvinner gleden ved fjellet dersom man har det som arbeidsplass?

[Mayhassen]

Hvis du vinner titalls millioner har du kanskje råd til å sponse et par venner til å bli med deg også

Jeg og en kamerat har snakket om å ta opp masse i lån, bruke alt på utstyr og rett og slett melde seg ut av samfunnet, flykte ut i villmarken, da slipper man uttrykk som jobb o.l., da blir det å leve for og overleve. Dette var en liten avsporing.

Personlig hadde jeg digget å jobbe med naturen der hvor jeg hadde endel utflukter i fjell eller annen natur generellt. De aller fleste jobber medfører jo også litt papirarbeid, dette tror jeg hadde vært en bra kombinasjon for meg.

[Terje WJ]

Jeg tror jeg ville savne variasjonen hvis det ble en fjelljobb og jeg er absolutt redd for å miste det spesielle ved det å kun av og til kunne dra til fjells. Det unike gir det ekstra verdi. Nå er forberedelsene i hvert fall halvparten av moroa.

Jeg synes forberedelsene ikke en gang er én tyvendedel av moroa. All moroa finner sted i fjellet, eller kanskje jeg burde si, all roen. Tilstedeværelsen. Pusten min endrer seg markant, den blir dyp og langsom. Akkurat som pulsen.

Jeg er i en situasjon hvor jeg vurderer hva jeg skal gjøre med hensyn til jobb. Jeg har sagt opp den jeg har. Snart er jeg også uten leilighet. Sommeren skal jeg bruke til å tenke – føle – over hvordan jeg ønsker å leve. En jobb på fjellet har jeg selvfølgelig vurdert. Også jeg har visse motforestillinger. Men som ellers her i livet, må man våge.

Jeg ser frem til å finne det ut.

[Tom]

Jeg er i en situasjon hvor jeg vurderer hva jeg skal gjøre med hensyn til jobb. Jeg har sagt opp den jeg har. Snart er jeg også uten leilighet. Sommeren skal jeg bruke til å tenke – føle – over hvordan jeg ønsker å leve.

Med den innstillingen tror jeg du har gode odds. Lykke til!

[Tiri]

Jeg synes forberedelsene ikke en gang er én tyvendedel av moroa. All moroa finner sted i fjellet, eller kanskje jeg burde si, all roen. Tilstedeværelsen. Pusten min endrer seg markant, den blir dyp og langsom. Akkurat som pulsen.

Jeg er i en situasjon hvor jeg vurderer hva jeg skal gjøre med hensyn til jobb. Jeg har sagt opp den jeg har. Snart er jeg også uten leilighet. Sommeren skal jeg bruke til å tenke – føle – over hvordan jeg ønsker å leve. En jobb på fjellet har jeg selvfølgelig vurdert. Også jeg har visse motforestillinger. Men som ellers her i livet, må man våge.

Jeg ser frem til å finne det ut.

Tøft!!

Kjempe bra at noen tørr gjøre noe med livet sitt!

[Terje WJ]

Tøft!!

Kjempe bra at noen tørr gjøre noe med livet sitt!

Jeg vet ikke om det er tøft. Selv føler jeg at jeg ikke har noe valg. Spørsmålet er hva man holder ut med, og hvordan man skal få til det å trives mest mulig. Å svare ordentlig på det spørsmålet er blitt nødvendig.

[Terje WJ]

Med den innstillingen tror jeg du har gode odds. Lykke til!

Takk.

[Tom]

Selv om du ikke føler at du hadde noe valg, var du tøff da du sa opp jobben. Å følge den smale sti krever ikke så mye mot, men det krever mot å ta sine egne veier. Håper du finner veien til noe som er bedre for deg.

[Håvard]

Å følge den smale sti krever ikke så mye mot, men det krever mot å ta sine egne veier.

Meget Godt sagt Tom!

Er det dine egne ord, eller har du hentet de fra noen?

[Tiri]

Jeg vet ikke om det er tøft. Selv føler jeg at jeg ikke har noe valg. Spørsmålet er hva man holder ut med, og hvordan man skal få til det å trives mest mulig. Å svare ordentlig på det spørsmålet er blitt nødvendig.

Alle har et valg og du har tatt et valg nå som det står stor respekt av!

Er ikke mange som tørr ta slike valg! Ønsker deg lykke til!!

[Tom]

Meget Godt sagt Tom!

Er det dine egne ord, eller har du hentet de fra noen?

Jeg tok det ikke fra noen, men det er sikkert en haug av folk som har sagt noe lignende før.

[Kjell-Erik]

Det er jo ikke alltid det er så lett å bare slutte i jobben heller. Hvis man har kone, barn, lån og fremtidige forpliktelser blir det litt vanskeligere. Ikke det at jeg sier at man ikke må våge noe: det ville jo ikke passe i det hele tatt innenfor denne målgruppen her. Men kanskje man må være litt mer realistisk? Sjansen for de 10.000.000 er ikke så helt store (bortsett fra i alle de fantastiske lotteriene der man alltid har vunnet massevis og kun må betale noen tusener for administrasjonskostnader......).

Jeg kjenner en del folk som virkelig har brutt fullstendig med tradisjonen og begynt noe helt nytt. Ofte er det enten unge folk uten så mange forpliktelser enda eller det er folk som har barna ute av huset og den finansielle 'friheten tilbake'. En kollega av meg begynte f.eks. en Bed & Breakfast i Frankrike da han var 51, men bruke litt consultancy og utleie av et hus i begynnelsen for å fordele risikoen litt.

Kanskje en ide og se etter muligheter som bygger på egen erfaring? Eller begynne med en ekstra- jobb slik at man kommer inn i de riktige nettverkene? Eller lete etter folk her på fjellforum som virkelig vil satse? Da har man jo med en gang samarbeide og lavere risiko.

Egne planer er enda kun ville og temmelig åpne. Selv driver jeg med forskning. Det store spranget for meg ville defor vært hvis jeg kunne komme meg inn i f.eks. forskning om bæredyktig utvikling av fjellområder / turisme etc. i utviklingsland. Ikke så lett, men er sjansen der vet jeg hva jeg vil.....

[Tiri]

Det er jo ikke alltid det er så lett å bare slutte i jobben heller. Hvis man har kone, barn, lån og fremtidige forpliktelser blir det litt vanskeligere. Ikke det at jeg sier at man ikke må våge noe: det ville jo ikke passe i det hele tatt innenfor denne målgruppen her. Men kanskje man må være litt mer realistisk? Sjansen for de 10.000.000 er ikke så helt store (bortsett fra i alle de fantastiske lotteriene der man alltid har vunnet massevis og kun må betale noen tusener for administrasjonskostnader......).

Jeg kjenner en del folk som virkelig har brutt fullstendig med tradisjonen og begynt noe helt nytt. Ofte er det enten unge folk uten så mange forpliktelser enda eller det er folk som har barna ute av huset og den finansielle 'friheten tilbake'. En kollega av meg begynte f.eks. en Bed & Breakfast i Frankrike da han var 51, men bruke litt consultancy og utleie av et hus i begynnelsen for å fordele risikoen litt.

Kanskje en ide og se etter muligheter som bygger på egen erfaring? Eller begynne med en ekstra- jobb slik at man kommer inn i de riktige nettverkene? Eller lete etter folk her på fjellforum som virkelig vil satse? Da har man jo med en gang samarbeide og lavere risiko.

Egne planer er enda kun ville og temmelig åpne. Selv driver jeg med forskning. Det store spranget for meg ville defor vært hvis jeg kunne komme meg inn i f.eks. forskning om bæredyktig utvikling av fjellområder / turisme etc. i utviklingsland. Ikke så lett, men er sjansen der vet jeg hva jeg vil.....

Kan ikke du komme hit å guide noen Nederlendere da .

[Kjell-Erik]

Kan ikke du komme hit å guide noen Nederlendere da .

Hvis alt går som det skal blir det en helt annen og atskillig mer spennende ekspedisjon til sommeren: ikke til Norge og heller ikke selv som guide og mye mye mye høyere enn jeg noen sinne har vært.

[Polardego]

Kjenner en del reindriftssamer. De klager aldri på at de er lei naturen eller reinene, men de forbanner ATV-ene og snøscooterene sine både titt og ofte.

[Tiri]

Hvis alt går som det skal blir det en helt annen og atskillig mer spennende ekspedisjon til sommeren: ikke til Norge og heller ikke selv som guide og mye mye mye høyere enn jeg noen sinne har vært.

Så bra, høres veldig spennende ut !

[Kjell-Erik]

Så bra, høres veldig spennende ut !

Så spennende og så usikkert enda at jeg ikke en gang for meg selv tør å regne med at det blir noe av. Helse, vær, nok deltagere, kondisjon, tåle høyden osv. Det er så mange ting som må klaffe.

[Terje WJ]

Hvis man skal bli rik (à la 10,000,000 på banken) før man våger, er det det samme som å innrømme at man ikke våger. For å risikere, må man risikere noe, og i denne sammenhengen dreier det seg alltid om å risikere å ende opp med å få dårlig råd. Streben etter rikdom og materielle goder er jo så å si innbegrepet på det livet jeg ikke ønsker å leve. Det krever jo nettopp en 100% ++ jobb og dermed at nesten all den dyrebare fritiden går tapt.

Og mens man arbeider for å bli rik, blir man vant til å ha rikdom som mål - man blir langsomt en annen enn den som en gang ønsket å leve annerledes.

[morten]

For å risikere, må man risikere noe, og i denne sammenhengen dreier det seg alltid om å risikere å ende opp med å få dårlig råd.

Mennesker med forsørgeransvar synes ofte at det er ganske mye å risikere. Litt enklere når man kun har seg selv å tenke på. Men for øvrig er jeg enig med deg.

Noen ganger kan man risikere å få veldig dårlig råd, dvs. i de tilfeller hvor en eller annen satsning krever låneopptak. Man kan tross alt ikke leve av å glane i leirbålet og spise enebær, noe inntekt må man nesten ha..

[Terje WJ]

Selvsagt, Morten, en inntekt må man ha, men spørsmålet er hvor mye og forholdet mellom lønnen og tiden som går med til å opptjene den. Kan hende løsningen nettopp derfor er å jobbe med det man ønsker å bruke fritiden til, da kan man til og med ha rikdom så mål. Kanskje en jobb på fjellet eller med fjellrelaterte oppgaver er svaret? Det vet vel du noe om, eller hva? Da kan man attpåtil tjene penger mens man sniker seg ut for å fyre bål og spise enebær.

[morten]

Selvsagt, Morten, en inntekt må man ha, men spørsmålet er hvor mye og forholdet mellom lønnen og tiden som går med til å opptjene den.

Helt enig, dersom man finner å kunne sløyfe en god del av "må-ha" tingene som hører med i vårt samfunn, så som bil, fjernsyn, store mengder uteliv osv. kan man raskt redusere behovet for inntekt. De siste kronene er det dessuten mest skatt på slik at bidraget til statskassen reduseres tilsvarende.

Jeg kjenner, eller rettere sagt vet om, en SV kar (har ingen store politiske sympatier med dem men) som leide seg et lite småbruk til seg og bikkja i utkanten av en Valdreskommune. Det trekkfulle småbruket kostet ikke mye å leie (eller kan hende han kjøpte det for et par hundre tusen). Han kjørte rundt i en gammel kjerre og jobbet inntil tre nattevakter i uka på en eller annen heim. Drev for øvrig med musikk og friluftsliv og sa at han knapt klarte å bruke opp de pengene han tjente, og så ingen grunn til å jobbe noe mer.

Hadde litt sans for han.

[Terje WJ]

Sikkert en gromkar.

[Kjell-Erik]

Helt enig, dersom man finner å kunne sløyfe en god del av "må-ha" tingene som hører med i vårt samfunn, så som bil, fjernsyn, store mengder uteliv osv. kan man raskt redusere behovet for inntekt. De siste kronene er det dessuten mest skatt på slik at bidraget til statskassen reduseres tilsvarende.

Jeg kjenner, eller rettere sagt vet om, en SV kar (har ingen store politiske sympatier med dem men) som leide seg et lite småbruk til seg og bikkja i utkanten av en Valdreskommune. Det trekkfulle småbruket kostet ikke mye å leie (eller kan hende han kjøpte det for et par hundre tusen). Han kjørte rundt i en gammel kjerre og jobbet inntil tre nattevakter i uka på en eller annen heim. Drev for øvrig med musikk og friluftsliv og sa at han knapt klarte å bruke opp de pengene han tjente, og så ingen grunn til å jobbe noe mer.

Hadde litt sans for han.

Det er ikke alltid de største opplevelsene erfares lengst hjemmefra. M.a.o. man behøver vel ikke reise til Mount Everest eller Aconcagua for å ha glede av fjellet. Hvis man bor i Aurdal har man jo fjellet rett rundt hjørnet. Billig og flott nok i massevis. Det tør jeg si med sikkerhet nå etter å ha fått nok avstand fra Norge. Det er først da man skjønner hvor fantastisk dette landet er.

Noe helt annet er hva man vil. Hva man har glede av. Hva som er 'riktig' for ens egen (og dem man er glad i sin) utvikling. Jeg vet i hvert fall sikkert at nå ville jeg blitt fullstendig sprø hvis jeg var nødt til å sitte på et småbruk og ha en sånn situasjon som beskrives ovenfor. Variasjon, sosialt spennende liv og deretter den store stillheten på fjellet, utveksle erfaringer etterpå, glede seg til neste tur gjennom den lange vinteren: det er det som gir livet mening for meg. Men, i mitt liv har jeg nesten aldri sagt nei til nye utfordringer. Så hvis det plutselig kommer noen med et bra forslag........

[Tiri]

Helt enig, dersom man finner å kunne sløyfe en god del av "må-ha" tingene som hører med i vårt samfunn, så som bil, fjernsyn, store mengder uteliv osv. kan man raskt redusere behovet for inntekt. De siste kronene er det dessuten mest skatt på slik at bidraget til statskassen reduseres tilsvarende.

Jeg kjenner, eller rettere sagt vet om, en SV kar (har ingen store politiske sympatier med dem men) som leide seg et lite småbruk til seg og bikkja i utkanten av en Valdreskommune. Det trekkfulle småbruket kostet ikke mye å leie (eller kan hende han kjøpte det for et par hundre tusen). Han kjørte rundt i en gammel kjerre og jobbet inntil tre nattevakter i uka på en eller annen heim. Drev for øvrig med musikk og friluftsliv og sa at han knapt klarte å bruke opp de pengene han tjente, og så ingen grunn til å jobbe noe mer.

Hadde litt sans for han.

Man trenger da ikke å sløyfe bil og TV, men det er jo mange andre ting man kan spare veldig mye på!

Jeg bor jo på fjellet, og jeg kommer ALDRI til å jobbe i100% stilling!

Hadde jeg bodd en annen plass med høye boutgifter hadde jeg vært tvunget til å jobbe fullstilling!

Jeg vet at det går mye penger til "må ha ting", har selv barn, og klart det koster mye!

Jeg gleder meg til de blir større så jeg får enda mer frihet!

Er ikke trekkfult her, men du verden så fint jeg har det på fjellet

[Ole]

Hvilke jobber er det å velge i mellom når det gjelder å jobbe i fjellet da? Har snart generell studiekompetanse.

[Kjell-Erik]

Man trenger da ikke å sløyfe bil og TV, men det er jo mange andre ting man kan spare veldig mye på!

Jeg bor jo på fjellet, og jeg kommer ALDRI til å jobbe i100% stilling!

Hadde jeg bodd en annen plass med høye boutgifter hadde jeg vært tvunget til å jobbe fullstilling!

Jeg vet at det går mye penger til "må ha ting", har selv barn, og klart det koster mye!

Jeg gleder meg til de blir større så jeg får enda mer frihet!

Er ikke trekkfult her, men du verden så fint jeg har det på fjellet

100% stilling er ikke så ille det heller. Jeg har jo helgene, så 2/7 del av uken er min / vår. Men jeg er enig, litt mere fri hadde vært herlig.

M.h.t. til å glede deg til barna blir større. Kanskje det er viktigere å glede seg over hver eneste dag og ikke leve for mye i fremtiden? Før man vet ordet av det er fremtiden der og har man ikke levd i nåtiden i det hele tatt? Men det er sikkert ikke det du mener.

Selv ser jeg tilbake og ser at hver eneste periode i livet har sine egne gleder. Dra på fjellet med småbarn er herlig. Jeg husker vi tenkte oss til Skogshorn i Hemsedalen en gang og kom aldri lenger enn til en bekk der stien oppover begynner. Og var det en skuffelse? Kanskje for meg selv den gangen, men etterpå tenker man: det er opplevelsen som teller. Barna hadde det kjempefint og det er ett fint minne. Senere blir barna større og før du vet ordet av det er de ute av huset. Carpe Diem og gled deg over hvert eneste minutt. Du vet aldri hvor mange du har.

Og til slutt: jeg skulle gjerne ha byttet med deg. Det er ikke akkurat noe spennende som 'fjell-freak' å bo i et land der bitte små hauger kalles fjell. I nærheten av der jeg bor har vi "Holterberg" med en stolte høyde av 75 meter