Litt skryt (og inspirasjon?) om barn på topp

[Torun]

Må bare fortelle om de to barna våre, som ble skikkelige fjellgeiter i sommer. T (gutt, 6 år sist mars) og R (jente, blir 9 i november) var med i tre uker på to forskjellige familiehytter, og i den tiden hadde vi to moderat lange teltturer, en lengre tur til turisthytte med 12 km gange hver vei, pluss sykkel og båt, samt en tredagerstur. Den siste var først til Peer Gynt fra Mysusæter, 9 km, med overnatting i steinbu for barna, mens vi voksne sov i telt. Dagen etter bestemte vi oss for å prøve barnas første skikkelige topptur. Ideen var at vi snur hvis vi må, og ingen skal gråte for det. Men oppover gikk det, med sjokolade, rosiner og flottere og flottere utsikt, og til slutt var vi på toppen av Bråkdalsbelgen, en del av Smiubelgenmassivet, 1915 moh.

 

Det som overrasket meg aller mest var hvor utrolig mye energi som bor i disse små kroppene. Selv etter 7 timer (4 opp, 3 ned) topptur var de i full sving etter middag, med kollbøtter, løping og slå hjul rundt på plassen ved turisthytta. Og de er ikke spesielt atletiske ellers i året. Ingen fotball eller fritidsaktiviteter som skulle tilsi uvanlig god form.

 

Dette sier jeg for at dere skal vite - kjære foreldre: Ikke undervurder barna deres! Hvis stemningen er god og barna forstår hvilket fantastisk kick dere får av å gå tur er nesten alt dere klarer mulig også for de små.

 

Hilsen mamma med hakeslepp.  

[Kjell Iver]

Kjempegod inspirasjon å lese dette ja. Har selv 2 små, og de imponerer også stadig. Har også funnet ut at det må være lystbetont!

 

Det er viktig at det går på ungene sine premisser. Blir vel en utfordrende periode når ungene blir tenåringer kan jeg tro? 

[+ost]

Flott historie, glade barn på tur er helt topp!

 

Det er riktig at det må være lystbetont, men jeg sliter med å finne balansegangen mellom hvor lenge man skal presse sitronen og når det er på tide å snu. I sommer har jeg vært på to turer med 6-åringen. Begge har begynt med motbakker, begge har begynt med en sutrende seksåring som ikke vil, begge har inneholddt elementer av sinte foreldre som har bedt seksåring fortsette selv om han ikke vil, og begge turene har endt med en strålende fornøyd seksåring som synes turen var "kjempegøy" og som smiler hele veien og springer av sted foran de voksne.

 

Ett eller annet sted på begge turene bestemte han seg tydeligvis for at nå var det gøy, men det var så langt jeg kan se forskjellige årsaker. Ikke var turene så lange helller. Den lengste var kanskje 10 km totalt, med masse seigmennpauser.

 

Jeg tror sålangt at det viktigste for at barna skal ville være med på tur er at de stadig tas med på tur på deres premisser, for så å introdusere "lengre" turer en gang i mellom. Dette er hva vi kommer til å gjøre med våre barn, samt å bruke kjentmannsposter som mål. Da har vi noe å strekke oss etter. Kanskje vi også står på toppen i Rondane en vakker dag!

[steingrd]

Fin historie ja

 

I fjor var det vel, erfarte jeg at 2km oppover på sti i skog gikk som en drøm med bare smil og glede med en fireåring, mens hjemturen som jeg tenkte jeg skulle være grei å legge på grusvei ble kjedelig og lang. Fra da av ble det slutt på grusveier, det er jo mye mer spennende å følge en sti.

[Imse]

Så artig å lese!

I sommer gikk vi sølen rundt, 24km, på 3 dager. Ungene på 8 og 10 bar sin sovepose, liggerunderlag og klær selv. Niesen min på 4 år bar sin sovepose og kosebamse. Ved hver stopp fløy de opp i fjellsidene på jakt etter snø osv. Siste dagen gikk vi 12km og da vi kom ned til Mefurua hoppet ungene opp i nærmeste tre. Vi møtte noen tyskere som kikket på ungene med trill runde øyne, vi var dog like imponert over de som var over de 70.

[Torun]

Så hyggelig å lese svarene deres! Ja, det går visst mye på inspirasjon. Og guttungen mente det var MYE morsommere å klatre oppover i steinur på hender og føtter enn å gå i det jeg ville karakterisere som "lett" terreng.

Vi har også funnet på historier underveis. Vi begynte i fjor, med å utvikle persongalleriet, som bl a består av Røyskatten og Jazzkatten, som ofte henger på puben Svansemann, der de drikker villmarkskaffe. Bak disken står Pepperonika Svins og hennes søster Makaronika. På scenen står ofte Louis Stormklang. Han spiller trompet og synger (hvilket har resultert i at ungene nå kjenner igjen Louis Armstrong når de hører ham på radio... ) Når det skorter litt på kreftene finner vi på nye historier rundt disse. Da får vi noe nytt å tenke på, alle sammen.

Imse - jeg er vilt imponert over alle utenettene deres! Inspirerende.

Tjo hei, alle sammen, i morgen drar vi på hytta!

[Vagvær]

Hadde med sønn (nettopp fylt fire) på Gaustatoppen i går, og det var overraskende få problemer med det. Småttingene er kapable til mye mer enn man tror. Og alt går med seigmenn, sang og en god historie! Samt telle røde T'er.