Søk i nettsamfunnet

Har en sønn på 12 år som sammen med kompiser vil begynne å dra på teltturer.. rett i nærheten.. Men er likevel litt bekymret og kommer til å dukke opp noen ganger + mobil kontakt. Mitt spørsmål.. Hva ville dere anbefalt å kjøpe til han som dem kan lage mat i? Bare ha en kjele over bålet? Hilsen en bekymret mor som ikke selv har særlig med erfaring med fjellivet.. Det er greit om det er noe som kan brukes når familien skal på tur sammen også..når vi starter med det om ikke lenge.. Tips og råd tas imot med stor takk Både ang. matlaging og annet info som kan være grei å ha for å sende disse guttene på tur.. Lilja

Vi er to voksne og gutt på 12 + en liten dvergschnauser som vil ut på tur.. Så godt som alt utstyr må kjøpes inn. Men telt er viktig å trives med.. komfort før vekt.. Heller ikke altfor mye å rutte med, men det er jo prioritering om drømmeteltet dukker opp Noen tips fra dere? Liker best å dra på tur høst/vinter.. men blir nok litt hele året tenker jeg..

Egentlig burde vi campet, men sesongstengingen på Geitungen fyr nærmet seg, og en helg "på fyret" sto høyere i kurs enn telttur. En kjapp telefon til Haugesund Turistforening så var helgen booket. Om det var noen andre booket? Neida, ikke foreløpig. Fredag kom og etter en kjapp proviantering i Kopervik var det å finne veien til Lahammer Brygge. Her er det lite som skiller en fra Nordsjøen, og været kan visstnok bli ganske tøft i høststormene. Fyret er synlig fra bryggen, og turen ut (inkludert i prisen for oppholdet) tok i underkant av 15 minutter. Forøvrig så var dette en ytterst flott dag - og vannet lå paddeflatt. Opp fra brygga på øya er det en fin liten gangsti. Et par traller var tilgjengelig for å trille bagasjen. Praktisk . Resten av den fine dagen ble benyttet til litt utforsking rundt fyret. Fyrvokterboligen har har 4stk 4-sengsrom nede, flere med to køyesenger hvorav en med dobbeltseng nede. Oppe er det flere 2-3-sengsrom. 35 sengeplasser skal det være totalt, men kjøkken og stue har nok ikke plass til så mange samtidig. Kanskje 10stk til bords om gangen. Ellers er det toalett og dusj, komfyr, kjøleskap og fryser. Gårdsplassen har betongdekke og er inngjerdet. Her er det flere benker og bord. På lørdag trakk det over og været ble noe tøffere. Med storm i kastene så kjente vi litt på hvordan det kunne være i dårlig vær der ute. Det var flere bokhyller rundt i bygget, og vi fikk lest litt om fyrvokterhistorie. Det var flott å få et glimt av historien. I høstværet fristet det mest å boltre seg innendørs, noe som var helt greit der vi var alene i det store bygget. Søndag kom og etter å ha pakket og vasket oss ut gikk vi ned til kaia for å bli hentet. Vinden hadde løyet og var slutt på regnet. Sjøen gikk fortsatt ganske grov, og "Geitungen 1" så ut som en lite dupp der den kom tøffende mellom holmer og skjær på vei ut. Båtføreren fortalte at de ikke hadde hatt folk værfaste der ute, men nå holder de jo stengt i vintersesongen . Det er ikke mye til fjell på Geitungen, men det er fint mulig å bruke litt tid på å traske rundt og utforske knauser og svaberg. Ungene var høyt og lavt, og turen anbefales på det sterkeste.

Hei, Jeg er på jakt etter et telt som har bra kvalitet ikke det blir kondens i og et telt som holder mygg ute. Skal bruke det ihvertfall vår sommer og høst. Det skal ikke være for tungt. Pris betyr ikke noe. Hva er det beste 4 manns-teltet på markedet. Har hatt et amerikansk telt tidligere. Det kommer myggen/knott gjennom nettingen. Så vil ha et med myggnetting ikke bare en netting sm beskytter mot fluer. Jeg skal også kjøpe soveposer til vår og høst bruk til meg og barna. Og vi trenger Liggeunderlag. Vil ikke ha liggeunderlag vi må blåse opp. Vi er på jakt etter det beste av det beste og pris betyr ikke noe. Håper ikke jeg har gitt et arrogant inntrykk. Og at noen kan hjelpe. Tusen takk.

Kort fortalt: Vi la ruta opp en av snørennene på østsiden; Buskas, løs ur og snø. Fantastisk utsikt, solnedgang og soloppgang. Rapporten kan leses her: http://nilshermann.com/bakkarogberg/?p=269

Bilder og kart: http://peakbook.org/tour/16114/Gisen.html Kjørte fra E6en og opp Steinådalen (bompenger per SMS kr. 50,-) til Telttjønna der det var greit å parkere. Sola stekte og kleggen og bremsene var veldig interessert i både meg og Øyvind. På grunn av disse plageåndene holdt vi et høyt tempo for å komme raskt opp i høyden, der ville de mest sannsynlig gjøre retrett. Fulgte en sti forbi ei hytte, hilste på eierne som smilte blidt til oss. Etter tjønna gikk vi på måfå oppover i fjellsida. Litt myrete i starten, men tørrere lenger oppe. Siste partiet bød på en del blankskurte berg og litt klyving for den som vil. Dette området var i grunn veldig idyllisk, spesielt rundt tjønna. Om dette området hadde ligget nærmere Drammen skulle Øyvind tatt med skau-naboen sin hit. Pausen på toppen ble i korteste laget på grunn av en noe sur trekk fra sørøst. Men utsikten var flott selv om det hadde skyet over en del. Vi så Kvigtind, Jetnamsklumpen, Tunnsjøen, Heilhornet og Lomsdal-Visten! Ned igjen sklei vi på noen snøfonner som sparte knærne våre en del. Da vi kom ned til kleggen igjen ble det non-stop vandring helt fram til bilen. En flott tur i Børgefjells ytterkant! 8,5 km 3t 30min 770 hm

Bilder og kart: http://peakbook.org/tour/16115/Jetnamsklumpen.html Kom fra E6 ved Namsskogan og kjørte via Røyrvik inn i Sverige og nordover mot Stekenjokk. Parkerte langs ved en Røde Kors hytte der Jetnamsälven møter hovedveien. Tydelig at en del bobilturister har campet her da det lå møkk under de fleste steinene i skråningen nedafor. Overnattet i bilen her med god utsikt mot neste dags mål. Dessverre ble vi overrasket av tåke på toppene da vi våknet! Ifølge yr.no skulle det være delvis skyet i dag, men skylaget var for lavt. Etter å ha lest rapporten til Ole-Petter fant vi en sti som følger platået innover en kilometer nordøst for elva. Der ryggen opp mot pkt 1111 begynner forsvant stien. Vi fulgte ryggen opp forbi pkt 1111 og skrånet etter hvert nordvestover ut i hallet ovenfor Jetnamsvatnet. Hele veien var det muligheter for vannpåfylling. Jetnamsklumpen hadde fortsatt ikke tatt av hatten da vi kom til foten av fjellet. Vi angrep toppen fra nordøst. I øvre parti måtte vi forsere en klyveparti rundt grad 2+. Steinene var litt glatte på grunn av den fuktige tåka, så vi gledet oss ikke veldig til returen. Vel framme ved varden prøvde vi å vente og se om det kom noe utsikt, men det ga vi opp etter hvert. Returen gikk fint for seg, Børgefjell er jammen et paradis! Her skulle man hatt med seg telt og fiskestang. Eneste problemet er all myggen. Skled ned en fonn øst for ryggen ved pkt 1111. Fikk øye på to nysgjerrige reinsdyr på vei tilbake mot bilen. De kom sakte men sikkert nærmere oss og lurte fælt på hva vi drev med. Artig! Tross tåka ble dette en minneverdig tur til Nord-Trøndelags høyeste topp! 8t 15min 27 km 1150 hm

Trenger hjelp til å planlegge en fin tur neste uke, ikke for tøff, der samboern kan få smaken på hvor herlig det er i fjellet om sommeren. Gjerne med fiskemuligheter. Jeg pleier vanligvis å dra på tur alene, men nå hadde min kjære lyst å være med. Sover gjerne i telt, evt dnt hytte eller lignende. Har tilgang på bil. Takknemlig for tips!

For snart et år siden, hadde jeg min aller tøffeste tur, over Skagastølsryggen. (turrapport) I år måtte det selvfølgelig overgås, med Styggedalsryggen. Kort oppsummert var vi tre menn (jeg, far min og Kaare_70) som gikk fra Turtagrø og overnattet i Maradalen. Dagen etterpå gikk vi opp Maradalsbreen og over Styggedalsryggen i et helt fantastisk vær. Returen gikk via Midt-Maradalen og over Bandet i løpet av to dager til med strålende sol. Kart Jeg skal har ikke tenkt å greie ut om detaljer, eller rutebeskrivelser, men lar heller bildene tale for seg. Resten av bildene kan du finne her: https://picasaweb.google.com/harald.1993/Styggedalsryggen2011?authuser=0&feat=directlink PS: Bildene endte opp motsatt som på forhåndsvisningen, og endte derfor i helt bakvendt rekkefølge, det får bare være.

Jeg var i New York i pinsen og handlet et EMS Sugar Shack 3 med footprint til $280. Har bare testet det i greit sommervær så langt, men det fungerte i alle fall veldig bra. Det var god plass til meg, 2 unger på 4 og 6, og bagasje. Det bør være plass til en hund i forteltet, men ikke de største da. Innerteltet settes opp med 4 plugger, og ytterteltet med 6. I tillegg kan en bruke de 4 bardunene også om det blåser. En kan sette opp yttertelt og footprint alene om en ønsker det, eller om en har ønske om tørt innertelt ved oppsett i regnvær. Med innertelt alene og en tarp har en ly for regn og mygg. Det blåste 6-7 m/s når jeg satt det opp, og teltet stod fjellstøtt uten bruk av barduner. Tipper det ikke er det beste teltet på fjellet i kuling, men jeg tror det funker. Teltet har 2 innganger, og luftingen er grei med 2 ventiler litt høyt oppe på veggen. Litt mye glippe langs kanten av ytterteltet, men dette håper jeg lar seg justere litt. Teltet er nok ikke egnet til vinterturer, i allefall ikke i annet enn veldig pent vær. Det regnet litt på turen jeg hadde, og teltet ble heldigvis bare bløtt på utsiden. Må teste det i skitvær før jeg vet noe mer om den saken. Tror dette er mye for pengene for en nybegynner som meg som ikke tilbringer veldig mye tid ute, og som stort sett er på tur i greit vær. Veide det inn til 3488 gram inklusive footprint. Jeg poster flere erfaringer etter hvert som de dukker opp. http://www.ems.com/product/index.jsp?productId=3800761&cp=3677338.11359840.11359856

Hei. Jeg har akkurat kjøpt meg nye Åsnes Nansen fjellski med fellelås. Jeg har ikke helt bestemt meg for hvordan binding jeg skal ha enda. Hadde egentlig tenkt å kjøpe Voile 3-Pin Cable-bindingen som ligner den gamle Rottefella-bindingen med vidje som jeg har forstått er ute av produksjon. Da jeg kjøpte skia mente mannen i butikken at jeg ikke trengte denne vidjen og prøvde å selge meg Rottefella Super Telemark. Slik jeg har forstått så er denne vidjen god når man skal kjøre nedover og når det er tung, dyp snø. Man kan enkelt ta av vidjen på Voile 3-Pin Cable-bindingen. Voile-bindingen koster 1299,- hos Oslo Sportlager, mens Rottefella koster 503,-. Jeg bare lurte på om det er noen som har noen erfaring med disse bindingene? Og om det er vits å bruke 1300,- på Voile-bindingen dersom det har lite å si med vidjen? Jeg tenker å bruke skia til å gå i fjellet, og vil i den sammenheng ha bindingen som fungerer best til å kunne gå rett frem, oppover og fortsatt ha gode svingegenskaper nedover. Har for øvrig kjøpt Crispi Sydpolen GTX dersom det har noe å si. Mvh Agent Cooper

Hei, Er det noen som vet om Rottefella Supertelemark 75 mm og Voile 3 pin har samme avstand mellom skruehullene ? Vurderer nemlig å bytte binding fra Supertelemark til Voile.

Skal i disse dager gå til innkjøp av nye fjellski, valget har fallt på Åsnes Nansen som skal brukes utenfor allfarvei på snaufjellet, samt bestige noen "halv"topper. Håpet er å mestre Telemarkskjøring ned disse "halv"toppene, og siden jeg ikke er verdens stødig på lesten så lurer jeg på hva som er det beste valget for meg. Rottefella NNN BC Magnum manuell eller Rottefella 75 mm S.T med wire hvis jeg får tak i det. Hvis ikke, så blir valget 75 mm uten wire.

eg har kjøpt me ei haspel stang til fjell fiske å de vart ei shimano beastmaster bx stc 8-9 fot stang ei 5 delt stang i vekt 3-14 gram men er litt usikker på kva snelle eg skal kjøpe til denne stanga er det nokon som har noko å anbefale ? pristakk er sett til ca 1000 kr

Hej! Jag funderar på att köpa denna tarp. http://www.magasinet.no/display.aspx?menuid=-5040&prodid=1537 På butikens hemsida så skriver de att tarpen väger ca 760 gram! Vad betyder det när butiken anger cirka vikt! Jag har vid andra tillfällen (i andra butiker) råkat ut för att vikten de anger inte helt stämmer med vad jag själv väger prylen hemma. Är det någon som har köpt denna och vägt den själv som kan bekräfta att den väger 760 gram - cirka! Det står att tarpen kommer med barduner. Men det står inte hur långa dessa är. Är det någon som har mätt längden och kan säga hur långa bardunerna är? Tacksam för svar /A

FORORD 31. juli 2010 sitter jeg på puben i Sogndal sammen med typen til Irenes søster. Han er en trivelig kar, ja egentlig en kjernekar, men når det kommer til stykket så har selvsagt jeg ingen verdens ting på en pub å gjøre. Drekking, skråling og stort sett feil musikk i ei overfylt heksegryte gjør meg skikkelig fremmedgjort, iallfall når kompisen blir huka tak i av kjentfolk. Der sitter jeg og koper og forbanner samtidig værmeldinga som har ødelagt min plan om ei drøy ukes godværstur på Hardangervidda om få dager. Hva gjør jeg i en sådan stund? Jo, jeg sender en lang sms til Sondre og lufter min frustrasjon. Svaret jeg får er som vanlig fullt av positivitet og entusiasme. Han har planer om en pulktur på vidda i februar eller mars kommende vinter, og den må jeg bare henge meg på! Et litt anderledes turprosjekt er født... 18. MARS 2011 Grytidlig fredag morgen ble jeg plukka opp av Sondre, og vi satte kursen for Rauland. Praten går som alltid lett i hverandres selskap, så det tok ikke lang tid før vi var framme ved turens utgangspunkt. Ved Raulandsgrend parkerte vi bilen siden veien videre ikke var brøyta. Dette betydde 5 km ekstra pulktur. Men men, vi var jo her for å bruke kroppen, så det var bare å gyve på med krum hals og målbevisst gange. Min pulkerfaring inskrenket seg på forhånd til en kort skitur før jul 2009 hvor jeg dro Erlings datter Susanne etter meg i barnepulk rundt Eiksetraområdet. Så detta var uvant ja! Hoftene ble elektriske og støle. Likevel bet jeg tenna sammen! Vi veksla på å brøyte, men Sondre var i så god form at han brøyta mest. Ingen vits i å tilby seg å overta for ofte når man har sin fulle hyre med å holde følge. Etterhvert forlot vi veier og inngrep og steg sakte og tungt, men sikkert oppover det forblåste fjellet i retning Geirskard. Utsikten ble bedre og bedre, og snøen begynte å bære, men likevel var det et forferdelig slit. Ingen bombe det, noen lærer visst aldri. Det verste var vel at vi ble vant til det og traska i hver vår "boble", kun avbrutt av enkelte korte pauser. Den siste matstoppen ble for min del kald og angstfylt på grunn av svært sterk vind og latskap som medførte at dunjakka ble liggende i sekken. Idioti! Kort etter matpausa ble det "teknisk" stopp for å ta på flere plagg. Plutselig for Sondres ene vott avgårde mens jeg hjelpeløst klønete satt fast i pulkdraget. Jeg bare lira av meg noen høylydte, usammenhengende og advarende lyder. Takk og pris, han fikk tak i den! Kort tid etter kom vi til en større senkning som lå litt i overkant av 1400-koten. Her var det så lunt og nesten vindstille at vi lot alle dagens siste ambisjoner seile sin egen sjø og benytta istedet sjansen til å slå leir. Etter å ha satt opp teltet så forsvarlig som mulig var det bare å nyte livet. Først endel drikke og Real turmat, deretter et vanvittig høydepunkt i form av "Øyvinds sjokoladekake"! Med dobbel glasur i forhold til opprinnelig oppskrift er dette alltid en vinner for folk som tåler mektig mat. 300 gram smeltet Soft Flora (viktig med papirpakken, den er hardest), 200 gram smeltet lys kokesjokolade, 500 gram melis, 2 egg, 7-8 ss kaffe og 15-16 dråper romessens i en herlig blanding slår aldri feil. På en kald tur som dette om mulig enda bedre. Herlig og usunt! Og ute lyste fullmånen opp det kuperte landskapet sør for Juvvikfjorden på Møsvatn. Nå var storturen virkelig i gang! 19. MARS Sjøl om det ble ei god natts søvn så merka vi at det blåste kraftig opp de neste timene. Da vekkerklokka ringte klarte jeg ikke å avgjøre om det var sollys eller bare grått og kjedelig dagslys utafor teltduken. En rask tur ut viste at sola heldigvis var på plass med en god del blå himmel, men med masse drivende skyer. Klokka 08.30 var vi i gang. Det bar først litt oppover før det skrånet ned mot Vesle Bitdalsvatnet. Her lå det ei lita hytte som vi raskt passerte. Egentlig gikk det lekende lett over både vannet og med- og motbakker mellom smånuter til vi endelig sto på toppen av den forblåste Fliseggi. Her var det vid utsikt! Fliseggi er faktisk med sine 1630 moh Telemarks femte høyeste fjell! Et bredt og bortgjemt høydedrag som umulig kan ha mange besøk i året. Østover så vi selvsagt Gausta fra Sondres favorittvinkel, Lifjell og andre Seljordsfjell, Brattefjell som vi var på for drøye 4 måneder siden, og bølgende Setesdalsheier i retning sør. Nord- og vestover så vi virkelig hvor enorm Hardangervidda er. Dette må jo være landets største fjellområde! Flat og småkupert om hverandre med Hallingskarvet, jøkulen og Hårteigen som små og fjerne, men likevel mektige landemerker. Litt nærmere, til tross for stor avstand, lå svære Sandfloeggi og Nupseggi. Jaggu større saker enn jeg hadde forestilt meg. Høyest sør for disse måtte nødvendigvis være Vassdalseggi. Litt av et rundskue! Etter å ha fått tatt et vardebilde av Sondre var tida inne for å fortsette. Skulle vi komme fram til hyttekos på Glaimane (også kalt Glaheimane) innen rimelig tid var det bare å henge i. I utgangspunktet hadde vi tenkt oss helt til Hansbu eller Bamsebu, men av diverse grunner kunne vi bare glemme det. Først ventet et langt nedrenn før fjellmassivene med de artige navnene Stolen og Stokkholmen ble passert. Man tenker jo som fjellman umiddelbart på både Norges Matterhorn og en ellers bedre og mer naturlig utgave av den svenske hovedstaden... Vi tok en kort pause for å nyte myten om påskeværet, for nede på 1200 moh var det vindstille og varm sol fra stort sett skyfri himmel over de hvite vidder. Sannheten er at dette var for bra til å være påskevær. I påsken er det som oftest skittent mildvær, storm, leteaksjoner og annen elendighet... Videre bar det over flater og opp og ned mellom små nuter. Sondre oppdaget en søt liten gnager i det fjerne, koselig det! Vi gikk og vi gikk, men "uendelige" Ugleflott kom liksom aldri nærmere. Det var kanskje en ide å ta av fellene så bra som føret var nå. Det gikk straks fortere, men det var likevel drøyt så det holdt. Omsider bar det nedover mot Ugleflott. Jeg var stort sett tom for vann og hadde blitt kamel igjen. Sondre gikk med på pause og delte raust av drikken sin. Etterpå gikk det overraskende lett over og opp fra Ugleflott mot Ormevatnet i skumringa. På vannet dukket fullmånen opp, og det til gangs! Så stor har jeg nok ikke sett den før. Den skapte en fortryllende og trolsk stemning over vannflata, Saurflott og nutene rundt som man bare må oppleve selv for å kunne forstå omfanget av. Etter en slak og drøy stigning fikk Sondre øye på hytta som en liten firkant i det fjerne. Uffda, så langt, og jeg som er så gæærn i rygg og hofter! "Kom igjen!" sa Sondre med motiverende tonefall, og vi la trøstig i vei. Det hele var tross alt veldig greit, enkelt terreng og stemningsfullt, og etter relativt kort tid var vi framme på Glaimane. Klokka var nå 21.30. Vi fyra opp i ovnen og fikk smeltet snø. Men da vi skulle spise ble Sondre kvalm og måtte legge seg. Sånt skjer fra tid til annen, har følt det på kroppen sjøl etter enkelte turer. Nå var jeg derimot sulten og slukte realen. Mens Sondre dormet spiste jeg mer kake og leste om gærne polske vinterklatrere i Himalaya i Illustrert Vitenskap. Etterhvert kvikna Sondre til, og vi ble sittende oppe til klokka 02.30. En trivelig hyttekveld. 20. MARS Av en eller annen grunn lå jeg mye våken og hørte på vinden denne natta. Først nærmere kvart på 11 sto vi opp, og vi kunne greit konstatere at fortryllelsen fra i går hadde veket plassen for minimal sikt og litt snø i lufta. Vi bestemte oss for å trosse møkkaværet, Sondre hadde jo tross alt GPS. Det må jeg se å få skaffa meg snart jeg også. Man kan si mye fint om kart og kompass, men upraktisk som jeg er så syns jeg det blir et helvetes styr i nedbør og vind. Hjelper ikke med kartmappe da, for kompasset får ikke gode arbeidsvilkår på plasten over kartet. Det er også fort gjort å gå for langt til tross for riktig retning om det er skodde. Selvsagt skal det jo være med uansett da. Så lite stein som det var her gjorde sitt til at snøunderlaget og himmelen gikk i ett. Stort sett gikk det likevel greit å følge elva nedover mot Songevatnet. Da vi nærmet oss tregrensa fikk vi noe å feste blikket på igjen, og det var herlig. Etter relativt kort tid kom vi oss utpå det sterkt nedtappede vannet. Her var det nok av sprekker og oppstuvet is, rene skruisen! Vi bestemte oss kjapt for å gå langt oppi sida igjen. Der oppe var det lenge rene autostradaen, og solnedgangen viste seg for oss i det skylaget delvis revna i vest og lagde fin og mystisk stemning omkring Berunuten og langt utpå vannet. Men så kom vi til et parti hvor et bekkesøkk kom ned. Det frista lite å rote nedi "breglepper" for å forsere det, så vi sleit oss opp på land. Nå begynte en slite- og krongletur av dimensjoner. Sondre var i kalasform, og jeg var glad for at jeg hadde trent godt på forhånd, ellers hadde det hele blitt mer infernalsk enn godt er. Måtte jobbe på konstant høygir for å ikke sakke akterut. Vi måtte ta den ene omveien etter den andre, men til slutt sa terrenget stopp der hvor den østligste tarmen av Songevatnet går inn. Etter knoting med pulken for min del kom vi oss motvillig ned på vannet, kryssa det så fort som mulig og pusta ut på land på motsatt side. Her fant vi ei løype som vi fulgte kanskje en snau kilometer før vi slo leir. Du verden som livet ble verdt å leve igjen da vi fikk skifta til tørre og varme klær! Teltet kom opp, vi spiste raskt og slo oss til ro slitne og fornøyde. 21. MARS Mye vind i natt også, men skisporet nedover i retning Bitdalsvatnet hadde ikke føyka helt igjen. Været hadde slått om til mildvær, så vi slapp fokksnø selv om vi hadde medvind. Det ble en relativt rolig etappe, men før det for alvor bar nedover måtte vi ta noen omveier på grunn av småstup, skavler og bekkesøkk. Godt vi ikke kom her i dårlig sikt! Vinden tiltok i styrke, men vi tok en lang og behagelig pause i vindsekken til Sondre. Etterpå prøvde vi å bruke den som vindseil, men ga det opp ganske fort. Dermed bar det ut på Bitdalsvatnet. Jammen synd at dette vannet og denne dalen er så prega av inngrep! Vannet er regulert, og på begge sider (iallfall fra et stykke utpå) går det kraftlinjer. Dette området som gode gamle N. Rustad i sin bok beskrev som rent vestlandsk... Vi ante hvor pent det egentlig har vært her. Fjellsidene minner litt om både indre Rogaland, Vang i Valdres og gode, gamle Dyttholsfjellet i Vassfaret. Nattens mildvær hadde sannsynligvis ført til stor skredfare og vi registrerte opptil flere selvutløste ras både i nord- og sørsida fra Bitdalsvatnet. Til tross for slit ble vi ofte hjulpet framover av medvinden, delvis morsomt og delvis ukontrollert. Godt det var ei "kjentmannsløype" her også, ellers ville vi følt det som temmelig nifst å gå over dette regulerte vannet. Omsider kom vi fram til demninga, og da ble det mobildekning for første gang på turen. I seg sjøl et kvalitetsstempel for et øde område, men det gjorde godt å få sendt melding hjem og få roet fars nerver. Nå gjensto bare sjarmøretappen på den langtekkelige veien nedover til Rauland. Det var til tross for "påskefølelsen" trått og etterhvert litt vel mye seigpining for iallfall én sliten kropp, men etterpå er alt det ubehagelige glemt. Man tenker bare tilbake på de gode minnene og begynner å fantasere om nye turer. Denne turen hadde vært fantastisk; fire harde dager med pulk over fjell og vatn, totalt ca. 100 km langt! Til tross for gedigen burgerfråtsing, Burn og Urge så hadde jeg gått kraftig ned i vekt da jeg kom hjem og foretok min rutinemessige veiing som onde tunger kaller anorektisk. Takk til Sondre for en litt anderledes tur! Jeg føler at tinder lokker stort, men samtidig blir det etter planen et snarlig gjensyn med Hardangervidda. Dette er jo et område som iallfall for Buskerud- ,Telemark- og Hordalandsfolk bør være barnelærdom! For bilder og kart, ta en titt her: http://peakbook.org/tour/11377/Pulktur+i+Hardangerviddas+%22ukjente%22+villmark.html

Kjæresten min og jeg planlegger en tur fra 5.juni. Foreløpig er vi åpne for alt - altså alt fra Hardangervidda til Lofoten. Vi er veldig usikre på hvor mye snø det er rundt omkring. Har tanker om midnattssol i Lofoten, Syv søstre, Jotunheimen vest, Hardangervidda vest... Setter pris på tips

Jeg har nå "sikla" på disse toppene i lengre tid og hadde fått ordnet meg med to feriedager og optimismen var stor...nå var det bare det å få klaff med været da. Ting så dystert ut for meg...sterkt forkjølet...og værutsiktene så heller dårlig ut. Alt lå til rette for noen sløve dager hjemme...under dyna og deppe over elendig form og dårlig vær... Alt tilsa at jeg burde bli hjemme og satse på ei annen helg....men plutselig kom yr med et "blått øye" midt i mye drittvær. Helsa var elendig...hostet og tette bronkier.... Gal som jeg er ville jeg ikke gi meg!! Kontaktet Olav her på Gjøvik som var med på Trolltinden den 6. mars, og han var ikke uvillig til å bli med. Jeg bestilte rom på Spieterstulen og reiste oppover seint på lørdag kveld. Veien oppover til Spiters var som en bekk. Det er vår i fjellet nå....vi kom oss nå fram...og klokka viste 22.30. Det var kuling i kastene og det pissregnet!! Dette kunne da ikke bli noen suksess Vi kom oss i hus og satte klokka på ringing 06.30. Innerst inne trodde jeg vel at yr hadde tatt feil og at det ble en jævlig dårlig søndag Da klokka ringte hoppet jeg ned på gulvet og gløttet ut. Fy f...helt blå himmel og nesten vindstille!!! Er det virkelig mulig!!! Jeg hostet og harket, spyttet og peste...vel....MÅ jo bare på tur i dag. Olav er som vanlig lavmælt, men så han var meget tilfreds. Ikke trivelig å reise så langt forgjeves. Klokken 08.15 langet vi ut innover Visdalen. Ikke mye snø,- og vann i elva rant oppe på isen...etter noen dagers mildvær. Lørdag hadde det visst regnet helt oppe i 1700 moh. Det var aldeles gimrende forhold på ski da vi rundet innover ved Hellstuguhøe, Jeg har faktisk ikke opplevd finere forhold der inne. Hadde det ikke vært for dårlig lungekapasitet denne dagen hadde det vært optimalt. Vi skriver ikke mer enn 3. april....men det var svært lite snø i Veoskaret. Det blir ikke mye snø der oppe i påsken...dersom mildværet fortsetter. Denne dagen skulle vi heldigvis ikke opp denne satans bakken....men heller den laaaange flotte stigningen opp på Hellstugubreen. Jeg måtte ta stadig korte pauser for å hente meg inn igjen...men vi kom oss da opp stigningen opp på toppen av breen. Toppen på breen er vel vel 1900moh. Turen videre til skaret mellom Hinnote og Søre Hellstugutind er lang...men i dette flotte været og de omgivelsene her oppe er det helt greit Rett før skaret tok vi en drøy halvtimes pause med real Turmat og lefse. Hit hadde vi brukt 4timer. Det var vindstille der vi satt, men ikke den gode varme luften det KAN være på denne tiden....men den kommer!! Vi satte igjen skiene i skaret og gikk opp på Hinnotefjellet uten stegjern og det gikk greit. Vi vurderte likevel å bruke stegjern når vi skulle oppover ryggen til Søre Hellstugutinden. Olav hadde lånt et par stegjern som ikke passet veldig godt til støvlene,- og han bannet og svor oppover ryggen. I et av forsøkene på å feste stegjernet så mistet han den ene skistaven og den forsvant vel ca 100hm nedover...Vel..han bannet og gikk videre med en stav og ville plukke opp staven på vei tilbake. Noen tåkeskyer kom og gikk nå...ikke sikkert at det ville bli sikt på toppen....men det ble det!! Likevel så vi skybankene i vest komme så det var bare å NYTE øyeblikket på toppen. Disse avsidesliggende toppene var besteget...fine topper i et flott område. Vi hadde nå brukt 7 timer...nå var det bare å komme seg ned til skiene og gå den laaaange ferden nordover breen til toppunktet. Herfra fikk vi en utrolig lettvint hjemtur med glimrende forhold ned breen og dalen til Spiterstulen. Vi brukte faktisk ikke mer enn 2 timer 20min fra Søre Hellstugutind til vi var tilbake til Spiterstulen. Gøy var det nedover uten fall og god glid nedover. Turen: 31,6km 9t25min

Overrasket av dårlig vær? http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10014080

Ikke spør hvordan jeg har klart det, men jeg har rota bort den "spikern" som går inni fjæra på ejektorn. Hvordan skaffe ny??? Helst litt kjapt! hvis dere ikke skjønner hvilken del, så kan jeg ta et bilde.

skal handle bryllupsgave til en god kompis som har ønsket seg turutstyr.. hadde håpet å kanskje finne et bra 3-sesongers telt for under 1000-lappen.. finnes det? om telt ikke finnes, så tar jeg gjerne imot idéer om hva turutstyr man skal handle om budsjettet er en knapp tusing alle tips mottas med takk! Alex.

Driver og pakker og pluggene er borte. Har en drøss liggende, men de er tyngre, orker ikke ta med for mange på turen, tungt å bære. Kan noen telle over i posen og si hvor mange jeg trenger? Ser at det skal være 0.9kg, men det sier meg ikke mye. Er visst like mange til de andre Varanger også som jeg kan se av oversikten.. Hjeelp, vi drar om 8 timer...

Vi er 4 stk (2 kanoer) som planlegger en 4 dagers tur med utgangspunkt i Kjærringsjøen. Har lite padlerfaring. Vurderer å padle nord vestover mot Skedbrostugan.Er dette å anbefale? Evt andre ruteforslag mottas med takk. Planlegger turen i midten av september.

I dag hadde yr.no ikke meldt noe annet enn knallvær. Men i natt hadde det snødd, og snøen gjorde det slik at tåken på toppene ikke forsvant med det første. Jeg, Halvor og boxeren Maja gikk inn for planen og håpet været ville forandre seg. Vi fulgte steinura opp til Leirhaugen og fortsatte høydedraget til der oppstigningen til Leirløyfte startet. På toppene lå det kritthvit snø, og vi gruet oss litt til å forlate de tørre steinene her i «lavlandet». Opp Leirløyftet gikk det greit bare vi fulgte letteste vei, og boxeren hadde ingen problemer. Halvor var litt nervøs og holdt bikkja i bånd i tilfelle den skulle rote seg utfor noen bratte sva. Da vi kom opp på Vest for Tverrbottinden V-1 ville Halvor gå i forvegen mot Store Tverrbottind mens jeg sprang bort på Tverrbottinden V-1. Det var såpeglatt nysnø så jeg prøvde meg ikke på direktevarianten. I stedet fulgte jeg flanken i sørsiden og gikk en slags renne opp til toppen. Tåka hang rundt toppene, men av og til fikk jeg et par glimt av Bukkeholstindene på den andre siden av Søre Illåbrean. Halvor trodde ikke at det fantes så store isbreer som Søre Illåbreen i Jotunheimen, så jeg forklarte ham at det finnes flere andre som er på samme størrelse eller større i nasjonalparken. Etter Store Tverrbottinden møtte vi en kar som hadde gått motsatt vei av oss. I likhet med oss forbannet han seg over meteorologenes feilmelding i tillegg til den sleipe snøen. Ikke før vi kom til Midtre Tverrbottinden Sør begynte skyene å fordufte for godt og sola slapp til! Jeg hadde nesten gitt opp håpet om å gidde å gå bort til Tverrbytthornet, men nå som finværet kom ombestemte jeg meg. På Midtre Tverrbottinden Sør lå det en stor og flat snøfonn. Da vi skulle fortsette ned i sørøstura begynte jeg etter hvert å lure på om jeg gikk mot et stup. Jeg så jo ikke om denne breen var en skavl siden den var horisontflat. Heldigvis endte den ikke i stup. Ura ned mot de Søre Tverrbottinder bød på lett klyving som bikkja var litt skeptisk til. Halvor og Maja returnerte til Leirvassbu ned skaret mellom Søre Tverrbottind og Tverrbytthornet. Det siste jeg sa til dem var «førstemann tilbake» før jeg sprang oppover ryggen mot Tverrbytthornet. Etter hvert begynte det å snø tett i tett, men heldigvis var det kun en byge. Snøen gjorde fjellet sleipt, og jeg gadd ikke prøve på å klatre opp den røde hammeren jeg kom til lenger oppe på ryggen. I stedet trakk jeg ned en svaete og grusete renne til høyre før jeg fant et sted der hammeren kunne omgås greit med klyving. Deretter gikk jeg opp på ryggen igjen og kort tid senere stod jeg på Vestre Tverrbytthornet. Herfra gikk det en ganske luftig egg videre før det gikk lett opp på selveste Tverrbytthornet, sommerferiens siste topp! Det var faktisk sol og varme da jeg stod på toppen og utsikten ble nytt noen minutter før jeg måtte ned den relativt løse sørflanken mot Kyrkjeglupen. Så var det bare å småjogge DNT-stien bort til Leirvassbu som jeg ankom knappe 45 minutter etter jeg forlot Tverrbytthornet. Likevel kom jeg 10 minutter etter Halvor! Sommerferiens store toppfangsts ble feiret med kylling og karamellpudding på Lemonsjø. Så bar det hjem til Asker, og byens mas og kjas. Turdata: 7t 30min 1590 høydemeter 16 km 7 topper > 2000 moh.

Toppsuget ble for stort da værmeldingen for tirsdagen var god. Tok meg fri fra jobb uten lønn... I utgangspunktet skulle vi til Gjendebu for å gå på en del av Knutsholstindene. Det er ikke all verden man rekker når fergen går inn kl 07.45 og tilbake kl 16.00. Skuffelsen var rimelig stor da "Busken" ringte og kunne fortelle at det IKKE gikk noen ferge på morgenen helt inn til Gjendebu.... Hva nå....Knutsholstinder var utelukket og "reserveløsning" ble hentet fram. Odd Arne manglet Besshøe på sin liste,- og "Busken" manglet 10- metringen mellom Søre Surtningsue og Sørtoppen....og jeg manglet Søre Surtningssue og den sikre 10-metringen. Derfor tuslet Odd Arne mot Besshøe, og "Busken" og jeg gikk raskt mot Søre Surtningsue. Været var bra og stemningen var god tross alt! Flott når solen skinner og det er tørt og fint! Vi måtte stå på for å rekke tilbake til fergen som gikk fra Memurubu kl 16.40. Denne dagen var det desverre ikke tid til pauser... En artig topp denne Søre Surtningssue. Mye grei og artig klyving når vi begynte på selve ryggen. Vi sto på toppen etter 2t15 minutter og holdt tidsplanen. Men,- det var nå det spenstige partiet startet. Det er faktisk veldig spenstig og luftig ned hammeren og langs den knivskarpe eggen. Det var tørt og fint, men her er det ikke rom for feil altså. Her er det rimelig luftig! Jeg var i tvil da jeg så den skarpe eggen og vurderte å gå ned i flanken, men "Busken" var på vei.... Vi brukte alle fire og kom oss fram til det vanskeligste punktet. Her ordnet "Busken" en lang slynge som vi slang rundt en steinblokk. Vi måtte ut på høyre siden her og en litt skummel steinblokk stolte vi ikke helt på... Med slyngen inne i den ene hånden og den andre i grep på blokka kom vi ned på ei hylle. Ahh...herlig!! Nå var det grei klyving på resten av eggen før vi kom på "sikker" grunn! Denne passasjen her fortjener virkelig en "knall gul" trekant! Ved våte forhold går jeg ikke her... Vi måtte skynde oss videre og var oppom de to kandidattoppene. Den ene er iallefall en sikker 10-metring! Vi gikk i flanken like ved Sørtoppen og hastet videre mot steinbua rett under selve Surtningssue. Denne er nå nyrestaurert og med to sengeplasser! Ei topp bu høyt til fjells. Litt nysnø lå på stortoppen idag og det er vel ikke så lenge før vi er tilbake med ski på beina... Vi hadde hatt med oss for lite vann og "Busken" var tørst...tørstere enn meg! Det fantes ikke vann overhodet!! Noen plasser var det skitten snø som det rant noen skitne dråper fra, men vi fikk ikke fylt opp flaska før vi var nede ved Memurubu! Ganske utrolig! Vi kunne nok ha gått nedom Hesttjønne, men stien gikk mye høyere opp vi var usikre på om vi ville rekke fergen. Det gjorde vi heldigvis! Turen tok 6 timer og vi var nede med vel et kvarters margin! En rask tur over en flott topp med flott vær! Dette trengte vi nå