Søk i nettsamfunnet

Våknet opp til godvær på Monte Rosa-Hütte. Planen i dag var i utgangspunktet en rusletur oppover mot Monte Rosa massivet til 4000 moh, men bena var tunge så vi valgte heller en bretur til den oppsprukne Zwillings Gletscher. Gikk først ned til Grenxgletscher og krysset denne og fulgte brelabyrinten opp til Zwillings. Ifølge bøker skal det nesten være umulig å krysse Zwillings Gletscher sommerstid på grunn av enorme tverrsprekker, men med to Petzl Quark isøkser, stegjern og godt mot fant vi en rute. Fint med litt nysnø oppå blåisen slik at vi fant veien tilbake når vi skulle snu. Utrolig varmt i dag, sola reflekterte mye varme i nysnøen så det var som å gå i en bakerovn. Et lite øyeblikk vurderte vi å gå så langt opp mot Felikjoch som mulig, skaret mellom Castor og Liskamm Westgipfel. Om vi fant en vei opp dit kunne vi neste natt starte på en evt todagerstur over Liskammtraversen. Men da kom opp på flaten rundt 3200 moh var det mer snø og snøbruene var pill råtne. Etter å ha gått gjennom sprekker tre ganger på ett minutt var valget tatt om å snu. Uansett ble dette en fin og morsom dag på en av Alpenes mektigste isbreer. Turdata: 4t 30min 515 hm Flere bilder her: http://peakbook.org/tour/17197/Breleik+opp+til+Zwillings+Gletscher.html

Vi hadde jo planer om å enten ta et Hedmarksraid eller en hyttetur i Åmotsdal med Brattefjell på menyen, og egentlig skulle vi ha med enda flere turdeltakere. Men diverse ting kom i veien for de 2-3 andre, og værmeldinga ble bare verre. Da ble det Sondre og meg igjen da, som så ofte før på "småturer" på østlandet. Det er jo alltid hyggelig det, og så håper vi at vi får samla resten av gjengen på en forhåpentlig Telemarkstur neste måned. Sondre ivret etter Rudskollen og Grønknutkoia, og det hørtes ut som en perfekt nødløsning i mine ører! Jeg stortrives i all natur som har tilknytning til Krødsherad og Ringerike, og jeg så jo fram til å lese det jeg skrev i hytteboka der oppe 20.juli i fjor. Denne helga var typisk grå på alle måter. Det mest fristende er å forbli i sofakroken, men nok en gang beviste Buskerudskogene at det beste er å komme seg på tur Her er resten av rapporten: http://fjelltopper.no/tour/4044/Koietur+i+Holleia.html

En dagstur i Jotunheimen med Turbo-Henrik(på ff). Det var planlagt å gå opp norvestryggen på Visbretind men endte opp med den luftige østeggen direkte opp Skagsnebb (2003moh) (fortoppen). Mye utsatt, men artig klyving! Har skrevet rapporten med bilder og en videosnutt fra turen på egen side: http://nilshermann.com/bakkarogberg/?p=193 Anbefaler å gå dit å lese for en bedre helhet I kjent stil kom vi oss ikke fra Oslo før klokka var bortimot 22 på fredagskvelden pga jobb. Vi hadde en lang kveld/natt foran oss. Det skal ta litt over fem timer å kjøre opp til Leirdalen. Dette har vi nesten blitt vant til, så det var helt greit. Vi la kursen opp E16 gjennom Hønefoss, Fagernes, Beitostølen og Valdresflya. På toppen av Valdresflya ble vi møtt med snøfauk og islagt vei. Siden det ikke er noe særlig til sjakktrekk å kjøre 90 mil på bar asfalt med piggdekk skifta jeg til sommerdekk dagen før. Hva som var et bra sjakktrekk ble plutselig til et middelmådig et. Vi kjørte i gangfart innimellom og det heldigvis uten problemer. Planen var å kjøre så langt inn mot Leirvassbu som mulig. Leirvassbu er stengt på denne tiden av sesongen og vi hadde hørt rykter om en kjetting over veien på vei inn dit. Vi håpa bare den ikke var så alt for langt ned i dalen. Vi så aldri noen kjetting, men ved Geitsætre møtte vi en bom som var låst med hengelås. Et stort "nei" og litt mild bannskap lød i natten. Vi parkerte like ved bommen og bestemte oss for å sove her og heller bestemme hva vi skulle bruke helga på i morgen. Vi er jo omringet av fjell, så det skulle ikke bli noe problem. Mens vannet til kveldsmaten koka opp i kjelen kasta vi alt av utstyr og sekker fram i bilen, pumpa opp liggeunderlag og fant fram soveposer. Vi slokner ganske raskt etter kveldsmaten er inntatt. Klokka er rundt 3-4 og det er nesten blitt lyst igjen. Det blåser kraftig denne natta. Vinden uler og bilen gynger godt i kastene. Dagen etter, i 10-tiden våkner vi til liv i det vi hører et par andre biler som kommer kjørende. Disse blir også selvfølgelig møtt med bommen. Tipper det var litt mildt bannskap i det selskapet også. Etter noen minutter snur de og drar igjen, det skal ikke vi, vi skal på tur. Vi får fyrt opp primus mens vi tar en titt på fjellene rund oss. Det var til dels dårlig sikt. Vi kikka opp på Loftet og Skagsnebb på den ene siden, Sauhøe og Dumhøe på den andre. Det ble i grunn et enkelt valg. Skagsnebb er en mye mer karakteristisk topp enn de andre nevnte. Iallefall fra vinkelen og med den sikten vi hadde. Den så bratt og skummel ut der den ruvet foran oss. I og med at det var litt klyving og spenning opp Visbretinds nordvestrygg vi kom for kunne jo ikke dette være feil. Av klyveerfaring fra før hadde vi tatt klyveseksjonene på Kyrkja, men det skulle vise seg å være en veldig miniatyr av Skagsnebb. Vi hadde ikke lest en døyt om fjelltoppen i forveien, det var jo ikke denne vi skulle opp på. Uten å dvele noe særlig over valget pakka vi sekkene med det vi trodde vi trengte. Vann, en ekstra fleecegenser, litt sikkerhetsutstyr som hodelykt, vindtett fjellduk, spade, førstehjelpsutstyr mm, isøks og stegjern. Jeg foreslo å ta med primusen og litt posemat, men det ble nedstemt. Vi spiste en pose før vi begynte å gå. Bakkene begynner like etter broa over Leira. Mens vinden sendte oss små kast med litt snøfauk ble første lille klyving tatt, nesten helt nederst, opp en liten bergknaus. Skikkelig kos! Videre gikk turen langs en morenerygg som førte oss et stykke opp nordøstsiden på fjellet. Dette var fint gåterreng i stein. På toppen av denne moreneryggen måtte vi over i snødekt terreng. Vi tok en liten pause for å ta på gamasjer og fjerne et lag med klær på overkroppen. Det snødde en del nå, sideveis. Veien videre var veldig morsom, med bratt gange, klyving og etter min mening på grenselandet til ren klatring. Vi prøvde å holde oss på snødekte områder. Det er lettere å ta seg fram på bratt snø enn på glatt og løs stein med snø og is. På en del plasser måtte vi allikevel opp klyveseksjoner, noen vanskeligere enn andre. Ved ett tilfelle måtte vi gi opp og finne en annen rute opp. Klyvingen besto av å få tak med isøksa på stein og berg som lå under snøen for så å dra seg opp etter den. Det var ikke mange plassene vi fikk brukt venstre hand til noe særlig annet enn støtte eller å holde seg fast så det hadde vært veldig greit med to isøkser. Før den siste klyvingen var det et særdeles bratt felt med snø. Her måtte vi gå litt langsmed fjellet. Det vises på bildet til venstre der ruta tar en sving til høyre under berget. Her tok vi på stegjernene. I ettertid skjønner vi ikke hvorfor vi tok de på før. Det er jo et hav av forskjell på hvor godt man sitter. Vi tok ut en snøprofil og trykktesta lagene før vi begav oss ut på denne biten. Det så fast og trygt ut. Vi gikk sideveis bortover og staka isøksa ned foran oss for å få litt ekstra støtte og sikkerhet. Snøflanken var noen få meter høy. Hadde vi glidd ut her hadde vi vært av snøen og videre på tur ned i ura før vi rakk å blunke. Tror ikke vi hadde fått stoppa før fjellet hadde slakka ut, omtrent der vi hadde på gamasjene noen hundre høydemeter under. Over denne snøflanken var det nok en klyveseksjon. Denne ble ekstra luftig og eksponert på grunn av at det var så bratt under. Vet ikke helt hva som gjorde at vi kjørte på videre her, men det gjorde vi altså, uten så mye som en tamp av tau.. Mener bildet nedenfor er fra toppen av denne skumle klyveseksjonen. Med tanke på hvor luftig det var under føltes ikke alle klyvinger helt komfortable. Eksempelvis ved ett tilfelle løfta jeg meg opp med albuen på en stein og isøksa så vidt hektet på en bergnabb, uten feste med føttene. Tok i med det jeg hadde. Tørr ikke å tenke på hvordan det hadde gått om øksa hadde glippet på slike tidspunkt.. Mot toppen kom vi til en smal egg og det ble slutt på klyving. Her var det til en forandring for det meste å gå på to. Med tusen meter ned til Leirdalen på venstre side hadde vi respekt for snøkantene. En skikkelig sjarmøretappe opp til "toppen". Toppen i gåseøyne på grunn av at den toppen vi kom til var en fortopp til Skagsnebb. Helt opp til Skagsnebb kom vi ikke. For å komme dit via den ruta vi gikk måtte vi ha tatt med tau og rappellert eller klatret ned en ca 5 meter høy vegg for så å klatre videre. Men for all del, vi var på en topp! Sikten var veldig begrenset fra toppen. Vi kunne ikke beskue en eneste topp, annet enn Skagsnebb selv. Det var også en del vind der oppe. Det ble derfor en ganske kort visitt før vi starta på nedturen. Vi fant en jakke fastfryst i berget under litt snø. Jeg skvatt med det samme da jeg trodde det lå en hardfrosset mann der. I jakken lå det mobil og bilnøkler. Vi tok med dette ned igjen. Vi fant også noen slynger og litt tau. Henrik hadde sett for mye på Bear Grylls til å la dette ligge igjen. Veien ned ble omtrent den samme som vi gikk opp. Vi klarte å gå utenfor noen av klyvepartiene ved å gå rundt. Klyving er en del verre nedover enn oppover. Ved et par tilfeller fikk vi faktisk bruk for tauene vi fant. Brukte slynger rundt steiner og holdt tauet i den ene handa og øksa i den andre. Ganske moro. Der det var forsvarlig satte vi oss ned og rutsja. Farten ble kontrollert med stegjernene og isøksa; skikkelig artig I ettertid fikk jeg liv i mobilen vi fant på toppen og fikk kontaktet eieren. Det viste seg å være jakken til en kar som hadde vært på toppen i et utdrikkingslag i september i fjor. De hadde brukt tau og sikringer på sin tur. Det hørtes fornuftig ut. Tipper det var surt å komme ned til bilen uten bilnøkler.. Dagen etter hadde han gjort et forsøk på å nå jakken uten sikringer, men hadde blitt høyderedd, gitt opp og snudd for så å ringe etter annen transport hjem. For å summere ble dette en grensesprengende og spennende tur for oss begge. Vi har hatt en voldsom eskalering av luftighet og vanskelighetsgrad på våre turer i det siste. I bilen på vei hjem ble det snakk om å ta en særdeles rolig tur i femundsmarka eller noe lignende. Ligge på rygg, slappe av, fiske og bare ta livet med ro. Vi får se! En ting vi må bli flinkere på er å spise mer mat. Vi gikk i 8 timer opp og ned ca 900 høydemeter på krevende terreng på kanskje 600 kcal fra en real turmat og litt sjokolade på veien. Det er skammelig lite. Vi hadde sikkert brukt 7-8 ganger så mye, om ikke mer. God tur!

Dette ser jeg fram til. Håper på klarvær. I tillegg til å ha fri akkurat da har jeg for første gang muligheten til å overvære det hele på fjellet hvor det er langt til nærmeste gatelys. Så nå er det bare å krysse fingre for at vi får et nydelig vær denne natta. Er ingen utendørssover om vinteren, men det går fint an å stå opp på natta og komme seg ut for å se dette. http://www.astronomi.no/maane210208.html

Klatregalla i Universitetets Aula Norsk Tindeklub er 100 år i år, og byr på et helaften multimedia-program 21. februar, KL 19. Her kan du blant andre høre Stein P. Aasheim, Jon Gangdal, Robert Caspersen, Cecilie Skog og Ralph Høibakk. Det blir klatreopplevelser som aldri før er servert på ett brett. Les mer om programmet på www.ntk.no

En tirsdag morgen kom jeg aleine til Finse, og etter litt dilldall på stasjonsområdet begynte eg vandringen langs merket rute mot Ragsteindalen. Poenget var å sette opp teltet litt innforbi, for så å møte en venn på stasjonen på kvelden. Været var fint, og ettersom påsken nettopp var forbi (og det tydligvis hverkan hadde snødd eller blåst siden da), var ruten godt opptråkket. Jeg satte pris på dette der og da; med all maten i sekken var den på 25 kg, så det var greit at den første oppoverstigningen ikke var verre enn den måtte være. Ruten går under Jomfrunuten, og gamle minner dukket opp da jeg passerte området hvor speiderne i sin tid hadde snøhulekus, og hvor jeg lærte mine første telemarksvinger. Nostalgien forsvant raskt da det dukket opp en enorm høystpentledning som krysset traseen. Men sånn er det med den saken. Planen var å sette teltet opp i området rundt et mindre vann ca 4 km fra finse. Kartet hang i mappen sin rundt halsen, og jeg fulgte med så godt jeg kunne. Forvirringen økte likevel etterhvert. Vannet kom ikke, og plutselig sto jeg på toppen og så ned på krysset til Geiterrygghytten eller hva den nå heter. Kartet snus her og der, og forvirringen øker til mild panikk da det skyer til og Hardangerjøkulen forsvinner i tåke. Tanken på å sette opp teltet alene i kuling langt vekk fra folk var jeg ikke helt komfortabel med. Uroen var unødig. Været forble stabilt slik det var meldt. Heldigvis; det muliggjorde en krysspeiling for å finne ut hvor jeg var. Da kom jeg på noe jeg hadde lest; "traséen kan variere"... Krise var det jo aldri, for ruten var jo tett staket hele veien, men alt dette resulterte i at eg satt opp teltet bare 50 m fra løypen. Da jeg innså at det var skammelig nært orket jeg ikke flytte på det. Vennen ankommer, og ca. kvart på syv drar vi nå sammen fra finse. Det mørkner til etterhvert som vi går, men det er igjen blitt klarvær så det er ren fornøyelse. Uvitende om at vi får en tøffere kveldstur dagen etter, nyter vi det spesielle blåaktige lyset mens vi labber innover. Vi har hørt at natten før var det 30 blå på finse. Vi er derfor noe spent på natten som kommer, selv om det ikke var meldt så fryktelig kaldt. Siden har jeg funnet ut at det var rundt -20 på det kaldeste den natten. Inni teltet har det nok vært enda varmere, for kameraten min hadde hevet snø oppetter teltduken, og snøret igjen alle ventilasjonsåpninger for at å holde varmen inne. Tror heller ikke at kondensen fra pusten frøs på soveposen. Noe som var litt spesielt var at, da det var blitt skikkelig mørkt, det "snødde" fra skyfri himmel. Med hodelykten på glinset det i superlette snøfnugg som seilte med den lille brisen som var, nærmest for å understreke stjernenes glimt fra oven. Om det var føyk fra langt vekke, eller luftfuktighet som frøs vet vi ikke, men vakkert var det i hvertfall. Dagen etter får vi en skitur som jeg ikke kan beskrive. Solen stråler fra skyfri himmel, og ikke et vindpust er å ane. Det har visst snødd ila natten, for det ligger 10 cm ny pudder. Turen fra finse og gjennom Raggsteindalen må oppleves. Mer vil jeg ikke si om den saken, bortsett fra at når man kommer ut av Kyrkjedøren, så må man snu seg og se tilbake. Det er et syn som har festet seg for livet. Føret var rett og slett konge. I Raggsteindalen har det snødd mer, slik at i de to nedoverbakkene som fins kunne man skikkelig leke seg med telemarken. Det tar litt i lårene med tung sekk på, men det får man heller ofre. Det eneste jeg angrer på er at jeg konstentrerte meg om å kjøre sikksakk mellom stakene, i stedet for å ta ut til siden å nyte det uberørte. En lunsjpause på myren under Raggsteinnuten gir påfyll til oppstigningen som ligger foran, trodde vi. Tanken var å ta av fra løypen, og ta snarveien inn mot Folarskardet. Det er da jeg får ideen om å krysse over, i stedet for under, Grønehallnuten, som ligger på 1415 moh i forlengelse av Folarskardnuten ned mot Strandavatnet. På den måten håper vi å spare noen kilometer. Planen videre var å enten telte under Folarskardet, eller oppi, eller sove i Lordehytten. Den siste biten opp mot Grønehallnuten viser seg å være tyngre enn antatt. Men det går. Og når vi kommer opp er det verdt det. Skrenten opp mot Folarskardnuten står stor og mektig med skavler på mens man rusler bortover flatene. Det viser seg imidlertid at man ikke sparer så mange mye likevel, blant annet for å ikke gå farlig nær under skrenten, og for det andre fordi det har bygget seg opp mindre skavler som strekker seg ut fra skrenten som man likevel må gå rundt. Men dog; opplevelsen av fjellet er sterkere der oppe enn under så jeg angrer ikke. Så er klokken blitt ca fem, og er det bare knappe fem km igjen til Lordehytten. Derfor satser vi på å overnatte der. Imidlertid viser det seg at vi er blitt slitne av den siste oppstigningen. Tom for energi bruker vi tre timer frem til Lordehytten. Antagelig var det feil kombinasjon av fett og karbohydrater i kostholdet, pluss den harde oppstigningen, som tok knekken på oss. Jeg hadde planlagt maten, og visste at det er fler kalorier per gram i fett. Ergo masse fett og mindre karbohydrater. Men stakkars oss er visst ikke innstilt på å brenne fett... Likevel er naturopplevelsen fantastisk. Mens vi langsomt trasker inn gjennom dalen, ser vi solen gylne toppene i øst. Snur man seg legger skyggene seg langstrakte over heimen i nord, mens åsene og Reinskarvet skinner som gull. Så står vi ovenfor den siste bakken. nesten 200 høydemeter skal forseres. Stjernene har begynt å titte frem, fellene detter av skiene. Det går bare treigere og treigere. Til slutt finner vi ut at vi likegodt kan ta av oss skiene og tråkke rett opp. Underlaget er hardt nok til det. Krypende på alle fire, med melkesyre som river i lårene, nærmer toppen seg langsomt inntil vi tilslutt står seirende på toppen. Gleden av å være oppe bruser. Og så ser man opp. Mellom Storeskuta i øst og Folarskardnuten i vest ser man ned på Hardangervidda som bader i knall blått kveldslys. Det slår alt eg har sett av utsikter. Sliten og glad står jeg der lengst mulig. Vennen min husket hvor Lordehytten lå, så vi finner den raskt, selv om den ikke er lett å skjelne fra gråsteinen der den ligger nedsnødd i mørket. Heldigvis er døren todelt, så vi kan komme oss inn gjennom øvre luke. God middag og nattesøvn venter, og en aldeles avslappende tur ned til Haugastøl dagen etter.

Denne turen hadde jeg og Alexander (Askogvoll) planlagt i lang tid i forvegen. For begge to skulle dette bli et helt nytt område for utforsking, så hvorfor ikke ta turen på en årstid utenom normalsesongen? Værmeldingene var alt annet enn stabile. Yr.no meldte skyet og dritt, mens storm.no meldte knallvær. Atomsilda var klar i sin tale om at med disse værmeldingene ville han stått over, men vi tok sjansen, og angrer ikke... Egentlig skulle også Arne, Mayhassen og Bjørn-Even være med, men av ulike grunner var det bare jeg og Alexander som sto på startstreken ved Hjelle en grå lørdags formiddag. Hjelle-Vetti-Stølsmaradalen, ikke akkurat årstiden å gjøre det på...? Så bar det i vei. Det snødde tett mens vi vandret oppover den spektakulære Utladalen, der elva Utla har gravd seg ned i dype juv som det heldigvis går bruer over. Over oss lå det høye fjellvegger dekorert med is og steile berg, og over der igjen lå et belte med furuskog og eldre tresorter, Vettismorki er et eksempel. Langs den 5 km lange veien mot Vetti Gard møtte vi en lokal mann som skulle på kosetur til Avdalen. Han var nokså overrasket over at vi skulle bryne oss på selveste Brendeteigen på denne årstiden. Ja, hvordan er den stien oppover der da? «Bratt, men artig», sa den lokale. Verken jeg eller Alexander visste noe særlig om hva som ventet oss en drøy time senere. Etter en rask pause på Vetti bar det ned til en hengebro over Utla. Bakkene ned til brua var jo skumle nok med denne snøen som lå over en glatt ishinne på stien. I tillegg veide sekken 23 kg, omtrent en tredjedel av kroppsvekta mi, så dette ble en prøvelse for balanseorganet de luxe. Så begynte stigningen, og etter kun å ha gått et par hundre meter hadde vi mistet «stien». T-merkinga var godt nedsnødd, så det var ikke lett å orientere seg riktig. Og fant man ikke stien, så ble det et rent og skjært helvete å komme seg videre. Her var det bratt og glatt, og ikke minst svært ufremkommelig med kvistkvast og glatte steiner. Forresten var vi begge overrasket over hvor mye snø som lå her, vi hadde sett for oss at det nærmest ikke fantes snø i Utladalen. Etter en del knoting, banning og leting dukket Norges høyeste foss (ikke-regulert) opp – Vettisfossen (273 meter). Den var jammen meg diger, selv om den selvsagt var frosset nå. Skjønner godt at dette er en foss dyktige isklatrere må ta under gode forhold, for det raste konstant is og snø fra den nå. Flere steder oppover Brendeteigen var det faktisk skummelt å gå med denne snøen og tung sekk, vi bestemte herved at her ville det ikke vært forsvarlig å gå ned uten stegjern. Så returen skulle legges om Avdalen to dager senere. Så endelig begynte det å flate ut og trugene kunne spennes på, men terrenget ble ikke lettere for det. Vi måtte opp og ned og gjennom busker og kratt for å ta oss frem. Denne stien må definitivt være bedre å gå sommerstid. Så kom mørket sigende, og det siste stykket frem til den ubetjente DNT-hytta i Stølsmaradalen ble gått med hodelykt. Utrolig deilig å se synet av hytta! 5 timer og 30 min hadde vi brukt opp hit. Setra ligger utrolig flott til, kanskje blant DNT sine fineste ubetjente hytter? Nå var det frem med spaden for å grave vekk snø foran døren, deretter gikk Alexander igang med å fyre opp i ovnen. Heldigvis var det både rikelig med ved og gass selv om det egentlig er utenom åpningstidene. Jeg sprang ned til Stølsmaradøla, og hakket i stykker isen med isøksa slik at vi fikk oss vann til maten. Kvelden ble brukt til å prate, spille kortspill og lese i hyttebøkene. Moro å lese hva andre kjentfolk har skrevet, deriblant Bjarne Lindholdt, Oyvindbr, Atomsilda med flere. Forrige besøk var i oktober, så det er nok ikke spesielt vanlig med besøk i desember. Vi skjønte raskt at dette var et «sommerhus». Veggene var totalt uisolerte for vinteropphold, så ovnsvarmen forsvant ut i løse lufta. Det var ikke mye av tøyet som hang over peisen som tørket, snøen smeltet såvidt. På det meste ble det nok rundt 0 grader inne i stua. Men vi storkoste oss, og etter hvert køyet vi og gledet oss til turen neste dag. Tung start Etter en rask frokost og klesskift forlot vi hytta i mørket. Dagens mål var Store (2056) og Vetle (2017) Midtmaradalstinden! Men det skulle ikke skje uten utfordringer undervegs, forseringen av bjørkeskogen opp mot Midtmaradalsryggen var ingen enkel affære i mørket. Det ble som gårsdagen, mye roting og surring, og distansen gikk uendelig tregt. Merket også at jeg hadde fått en skade i begge håndleddene etter krattingen fra dagen før. Gjorde vondt å holde seg i trærne nå. Det hadde gått over en time da vi endelig begynte å bevege oss ut av krattdriten og minst en halv meter dyp puddersnø over grunnskaren. Det var delvis skyet og vindstille, men vi kunne se at det blåste mye kraftigere borte på Stølsnostind og Tyin Vestfjell. Pausene ble korte grunnet relativt streng kulde, lå nok mellom 20 og 30 minusgrader stort sett. Jeg var veldig pessimistisk til at vi ville nå toppen, og innstilte meg på at vi fikk gå så langt vi kom, kanskje helt opp til 1700 moh? Alexander var mer optimistisk, og overbevist om at dette klarte vi fint. Vi byttet på å brøyte snø, og vi tok meter for meter, optimismen steg da det dukket partier med ren skare oppe på ryggen, her fikk vi gått mye mer øknomisk og avslappet, og ikke minst raskere. Et fantastisk syn møtte oss da vi ankom utløpet av Storebekkvatnet. Her så vi selveste Storen & co fra Matterhornvinkelen!! Det lå ikke tåke i Hurrungane, jippi, vi traff med værvinduet vårt! En berg-og-dalbane rygg, mer slit og et luftig toppstøt Nå var det bare å kjøre på opp bakken til Stølsnosi (1542), vi måtte bare nå toppen før det ble mørkt. Det er jo tross alt årets nest korteste dag! Oppe på Midtmaradalsryggen fikk vi en fantastisk soloppgang. Den var ganske spesiell siden det lå en slags tåkedis rundt området vi var i, slik at det opplevdes som at det kun var fint vær her. Et babyrosa lys la seg over topper som Austanbotntind og Storen, nå var slitet nedi skogen glemt for lengst. Ryggen bortover mot 1749-toppen var ikke akkurat en jevn stigning, her gikk det både opp og ned, noe som lett kunne irritere våre sure lår. Det var viktig å spise og drikke jevnlig, i denne kulda er det fort gjort å glemme slikt og raskt bli tappet for energi. Vi hadde planlagt på forhånd at vi skulle omgå den luftige passasjen opp til Søre Midtmaradalstinden (1958). På venstre side fant vi en grei omgåelse ved å gå ned den bratte flanken og gå opp breen. Vi var litt skeptiske til sprekker, men ser i ettertid at det ikke var noe spesielt å bekymre seg for. Det var godt å komme frem til innsteget til Vetle Midtmaradalstinden. Her la vi fra oss sekker, spiste og drakk, kledde på oss dunjakker og stegjern+isøks og raste opp mot Vetle. Alexander gikk litt i forvegen, og jeg etter, merket plutselig at det var tungt å puste her. Virket som at kondisen var helt ødelagt, lurer på om det er den tynne luften eller noe som gjorde det, begge merket det. Opp mot Vetle var det ett sted som var spesielt ekkelt. Vi gikk opp en liten renne på høyre siden, her var det ganske utsatt om man skled, likte meg ikke der, var jo ikke noe særlig å holde i. Isøksa jeg har, Petzl Snowwalker kan nærmest forkastes på slike kalde vinterturer, stammen fryser og dermed sitter ikke den lille strikken fast heller. Godt var det å stå på dagens første 2k-topp og skue mot Storen og Store Midtmaradalstind. Veien videre så ikke veldig enkel ut. Først passerte vi en liten mellomtopp før det var noen bratte hamre mot sadelen. Disse omgikk vi på venstre side i en ganske bratt snøflanke. Spesielt ekkelt var det siden dette var skredfarlig snø, ikke noe å spøke med. Etter en dumdristig forsering av flanken steg vi opp på eggen igjen og nådde toppen uten større problemer etter knappe 7 timer. Jeg sa til Alexander at jeg kom til å grine av mestringsglede om vi nådde toppen i dag, vel inne i meg var jeg utrolig lykkelig over å ha greid det. På toppunktet fikk vi dessverre tåke, men den letnet på vei tilbake mot Vetle. Ned til sekkene fulgte vi en snørenne sørvest enn hva vi gikk opp. Alexander tittet på bildet av seg selv på kameraet, og registrerte noen frostskader i kinnet, hvite flekker. Så nå var det viktig å forsøke å varme og skjerme kinnet så godt som mulig på returen. En gedigen tabbe som førte til et saftig blodslit fysisk og mentalt Nå var vi begge lykkelige over å ha nådd toppen, men samtidig ganske tomme for krefter. De eneste tankene jeg hadde i hodet var å komme ned til hytta og slappe av. Vi tittet på kartet for å vurdere hva vi skulle gjøre. Det var da vi så at det gikk en slags renne fra Søre Midtmaradalstind mot Stølsmaradalen. Den kunne vi jo følge, så slipper vi jo berg-og-dalbane ryggen og den bedritne bjørkeskogen! Høydekotene så ikke skremmende tette ut, og vi hadde jo forsert relativt bratte snøflanker tidligere i dag, nei dette skulle vi klare! Dermed kunne vi løse ut hoftene og seile på den massive løssnøen nedover renna, høydemeterne raste unna og Stølsmaradalen kom nærmere og nærmere. Haha, glad for at vi ikke må gå opp her tenkte vi inni oss. Etter hvert ble det så bratt at jeg skiftet til stegjern og isøks. Alexander droppet dette og fortsatte å gå baklengs med truger og staver. Plutselig løste han ut et lite flakskred. Dette kunne gått rimelig ille, men han var observant og klorte seg til skaren og unngikk en kjip sklitur. Vi fortsatte nedover, helt til vi nådde 1200 moh-koten. Her sa det stopp! Videre var det bratt is og hamre mot dalen, alt for risikabelt å fortsette. Jeg fikk en ekkel klump i magen, hva om vi ikke kommer oss ned til Stølsmaradalen? Vi lette og lette etter hull i gjerdet, men intet positivt resultat. Hele tiden måtte vi være på vakt slik at vi ikke kom på glid i den bratte snøflanken vi bevegde oss i med de tunge sekkene. Så dukket månen opp og mørket la seg over de ville Hurrungtoppene. Vinden tiltok og kulda krøp ned i nakken på oss. Det var helt umulig å fortsette nedover, nå så vi ikke hvor vi kunne gå heller. Jeg tittet opp på Stølsmaradalstind og ba en bønn inni meg om at vi måtte finne en vei ned, men det hjalp ikke. Har du mobildekning?, spurte jeg Alexander. Nei, men jeg har SPOT. Yes, da er vi reddet tenkte jeg. Kroppen var helt nedbrutt, og jeg kunne aldri forestille meg om at jeg ville klare å gå tilbake til hytta samme vei som vi kom. Men neida, det nyttet ikke å overtale Alexander til å trykke på nødknappen, vi var ikke i en nødsituasjon. Fristelsen var så stor, og situasjonen gjorde meg nokså panisk og irrasjonell. Tanken om at jeg ikke hadde med vann nok til en evnt retur gjorde meg redd. Dersom vi ikke handler med det samme kan dette gå riktig galt! Alexander har gått befalskolen og har flere år bak seg i Forsvaret, og jeg er veldig, veldig glad for at han holdt seg behersket og klarte å være såpass streng og motiverende at jeg endret innstillingen til å gå tilbake til hytta samme vei som vi kom. De 560 bratte høydemeterne opp til Midtmaradalsryggen er noe av det tyngste psykisk og fysisk jeg har gjort (tror det gjelder begge). For hvert skritt skled man et halvt tilbake, og sekken var tyngre enn aldri før. Jeg subbet med stegjernene borti alpinbuksa og ødela den. Dette var et rent helvete for å si det rett ut. På de siste meterne opp til ryggen gikk jeg fem skritt, så spise snø, fem skritt, så spise snø, fem skritt... osv. Til slutt var vi oppe. Vi hadde tenkt til å legge oss inn i vindsekken for å sove en time, men med de svette klærne våre kunne det bli kaldt, og tanken på at vi ville fryse ihjel var aktuell. En snøhule hadde i så fall vært smartere dersom vi skulle blitt hele natten, men det hadde vi ikke væske til. Her er det mye erfaring å lære av til neste vintertur! På vei fra Midtmaradalsryggen tilbake til hytta, slukte vi i oss sjokolade, XL-1 tabletter og turmix. Nå ble jeg fort piggere, men Alex ble slappere, omvendt av slik situasjonen var nedi renna. Så vi byttet på å pushe hverandre. Små motbakker ble fort store nå! Været kunne vi ikke klage på, jeg skrudde iblant av hodelykta og tittet opp på den klare stjernehimmelen. Sjelden man ser stjernehimmelen så klar som på fjellet, det eneste som ødela litt var fabrikklyset fra Øvre Årdal. Det var bare å motivere seg selv, tenke på noe positivt. Jeg gledet meg grusomt til Bestemors pinnekjøtt på Julaften, det skulle smake godt i år! Vi brukte tiden til hjelp, og ved å følge sporene våre (som delvis var blåst vekk) kunne vi lett navigere oss tilbake til hytta. Aldri før har vi vært så lettet over å se en hytte. Vi hadde brukt nærmere 16 timer, hvorav flest timer i mørket. Dette var ikke 16 rolige timer, men 16 tøffe og intensive timer! Nå var det bare å fyre litt i peisen, koke vann, skjenke litt whisky, spise og stupe i sengs. Dette hadde jeg aldri trodd at jeg skulle klare, og uten Alexander vet jeg ikke hva som ville skjedd. Takk for utmerket teamwork! Ingen «walk in the park» hjem heller Våknet til iskald hytte. Etter midnatt hadde temperaturen sunket betraktelig. Misunte ikke Alexander som måtte ut på do den natten. Merket at høyre stortå var helt følelsesløs den natten, selv om den lå i en varm tøffel, muligens en liten frostskade der ja. På morgenen var vi effektive med å pakke, rydde hytta og komme oss av gårde. Kulda var strengere enn noen gang på turen så vi kunne ikke stå i ro. Peiset på mot Avdalen i nydelig klarvær. Dette skulle liksom være sjarmøretappen, og hviledagen, men den gang ei. Kort fortalt ble det et enormt slit med mye roting for å finne den nedsnødde stien, og terrenget går opp og ned i denne fjellsiden. Likevel klarte vi å nyte de utrolig idylliske omgivelsene vi hadde rundt oss. Hit må vi tilbake til sommeren! Etter mange timers slit og krig mot bjørkeskogen kom vi ned på stien til Avdalen gard. Stien var nokså isete, så vi måtte være på vakt. Ellers var stien veldig godt laget nedenfor gården, her hadde de bygd ut trappetrinn og full pakke. Plutselig var vi nede ved Vettisvegen og kunne rusle ned til bilen ved Hjelle. Vi brukte faktisk nesten like lang tid som dag 1. Fem timer! Skjønner ikke at det er mulig å få til en dagstur til Store Midtmaradalstinden fra Hjelle sommerstid! Godt var det å få skiftet klær og sette seg inn i en varm bil. Burgeren på MIX i Øvre Årdal har sjelden smakt bedre! Tusen takk for en uforglemmelig førjulstur, Alexander! Ble noen erfaringer rikere og mer voksen etter dette. God Jul alle sammen!

Det har vært vanskelig å få seg skikkelige fjellturer i Sør-Norge i sommer, så etter studier av værmeldingen fant Rødtopp og jeg det best å reise til fjellene i Nordland. Å bestige Nord-Norges høyeste fjell Oksskolten (1916 moh) fristet selvsagt også. Dag 1: Kjøretur Når man gjør slikt på sparket, så blir det lange kjøreturer. Vi startet tidlig på morgen og smurte niste, fylte drivstofftanken og feide nordover. Lunsj spiste vi på i Kvikne, middag i Namsskogan og etter nesten 90 mil fant vi overnatting i Mosjøen. Et overaskende hyggelig sted med koselig trehusbebyggelse i sentrum. Dag 2: Forsiktig start Vi spiste frokost uten å stresse med å komme i gang. Kjørte til Korgen og prøvde å få tak i kart. Det gikk ikke så bra, men vi regnet med at kartet på GPS'en fikk holde og at vi hadde nok batterier. Så kjørte vi inn Leirskardalen til Leirbotn hvor vi parkerte bilen. Dalen over til Kjensvatnet var frodig og grønn. Det var deilig å kunne strekke ut beina på tur igjen. Lunsj tok vi ved et stort sva ved ca 600 moh. Innerst i Leirbotnet var det ett spennde pass. Her traff vi også en enslig nordlenning på tur. Det var en vandreglad dame som testet løypa for Okstindan Fjellmaraton siden hun ikke hadde tid til å være med på selve maratonet. Naturen var vill, men terrenget lettgått, så etter ca 4 timer hadde vi unnagjort de 10 km fra bilen til Kjensvasshytta. Det går kjørevei til hytta, den har også strøm og innlagt vann. Til alt overmål var det også kjøleskap og fryser der. Rene luksusen, men som de fleste hyttene nordpå er den selvbetjent og maten må medbringes. Derfor ble det havregrøt, knekkebrød, rett i koppen og real turmat på oss. På hytta bodde det en tysk dame som hadde gjort nordlending av seg og en gjeng svenske brevandrere. Svenskene hadde vært på Oksskolten denne dagen, men hadde hatt tåke og generelt ufyselig på toppen. Dag 3: Oksskolten 1916 moh Solen lyste inn på soverommet om morgenen og ga ekstra piff. Dermed var det å hive i seg frokost og trekke seg selv opp til Austre Okstindbrean. Det går T-merket sti til brekanten, så det var enkelt å finne vei. Ved ca 835 moh var det en stor teltleir med svensker på brekurs. De var veldig opptatt og så knapt opp når vi passerte. Så var det på med stegjern og isøkser. Siden vi hadde fått rapporter om at det bare var blåis hadde vi lagt igjen bretauet ved bilen. Over breen gikk det fint og vi fulgte en snørenne opp til ca 1000 moh. Videre oppover var det mye berg i dagen som var lett å gå på opp til ca 1500 moh. Da ble det mye ur, men også denne var relativt grei å forsere. Det ble merkbart kaldere jo høyere vi kom opp og i skyggene lå det litt snø. Okstindan ligger for seg selv og på toppen av Oksskolten ga det virkelig følelesen av å stå på toppen av verden med utsikt til alle kanter. Selv om det var litt kaldt fant vi en lun grop oppe på toppen for å spise niste. Etter en stund ville ikke vinden gå med på at det skulle sitte folk så høyt oppe og fant veien ned i vår lune grop. Ned igjen gikk vi akkurat samme vei som vi hadde kommet opp og snørenna ble en artig sklibakke. I lia ned mot Austre Kjensvatnet var det mye molter. De smakte godt. Etter å ha blitt stekt av sola på vei nedover var det fristene å teste badetemperuren. Vannet var bedøvende kaldt, men det føltes veldig deilig etterpå å ha skylt av seg svetten. Dag 4: Spjeltfjelldalen Været var på vår side også denne dagen. Det var solskinn, godværsskyer og passe temperatur. Perfekt for en virkelig langtur. Målet var å gå helt til Steikvasselv langs Gressvatnet og ned Spjeltfjelldalen. Vi startet og gikk raskt på grusveien frem til demningen ved Gressvatnet. Riddaren og Gressfjellet danner en trang slukt hvor vinden fikk skikkelig fart over vannet. Stien virrer litt opp og ned langs vannet og det var litt trått å gå. Først når vi passerte reingjerdet ved Oksfjellhumpen ble det lettere å gå. Her ble det også fantasisk utsikt mot Okstindane som vi skulle se nesten hele resten av turen. Stien går litt utenom Gressvasshytta, men vi kunne skimte den mellom fjellbjørkeskogen. Da vi hadde rundet høyde 789 og gått litt inn mot Spjeltfjelldalen Naturreservat fant vi en solvarm bakke. Et perfekt lunsjsted. Videre gjennom naturreservatet var en langdryg tur i fantastiske omgivelser. Det var tungt å sige ned ryggen fra Artfjellet og slepe seg 2 km langs grusveien frem til Steikvasselv Gård (http://www.stekvasselv.com/). Der ble vi tatt godt imot av Kari og Håkon. Vi ble servert en fantstisk middag med røye fra Røssvatnet. Dag 5: Gråfjellet Håkon ga oss haik til Innerdalen dagen etter. Det var godt å korte litt ned på dagsettappen. Gårsdagens tur kjentes i beina. Været holdt seg fortsatt fint og turen opp til Gråfjellhytta var også flott. Turistforeningshytta på Gråfjellet er en av de fineste vi har vært innom. Angrer litt på at vi ikke planla å overnatta der. Vi spiste lunsj i solveggen før vi gikk videre mot bilen. Passerte brefallet på Vestisen. Oppe på kanten var det utsikt mot Oksskolten slik at vi kunne ta ett siste farvel med toppen før vi tippet ned i Leirbotn til bilen. Derfra ble det ned i lavlandet for litt hvile.

Tenker meg på en firedagers fjellvandring, og lurer på om valget faller på Femundsmarka. Starter i Synnervika. Er det mulig å gå i denne marken til fots uten å vasse i råtten snø? Hvilke områder burde jeg holde meg unna til fots? Kommenter gjerne angående alle slags høydemetre og områder

Mitt mål er og greie alle de 50 forskjellige turene som er i opplegget. Disse posten står i 3 år. 2018-2021. Bronse kravet er 15 forskjellige turer Sølv Kravet er 25 forskjellige turer Gull er 40 forskjellige turer. Postene ligger stort sett i markene rundt Oslo.

Jeg har vært så heldig å få arve en Radius 21 etter min samboers bestefar. Den har stått i en kasse på låven og vansmektes i sikkert 30 år. Jeg snublet nærmest over den ved en tilfeldighet i sommer, på leting etter noe helt annet. Den har vært hardt brukt og så begredelig ut ved første øyekast. Den var både rusten og møkkete, men jeg ble raskt overbevist om at jeg sto med en liten perle i hånden. Etter noen runder med rustfjerning, gnikking og gnuing, så sto den opp igjen som en liten fugl føniks og brenner atter en gang med kraftig blå flamme og hveser som et lite jettfly. Den har bestått både prøvebrenning og felttest med glans. Den blir et absolutt fint supplement på brennersiden og ligger an til å bli en liten favoritt til fotturer i sommerhalvåret der jeg ønsker en litt større brenner en Svea 123’en. Akkurat min Radius 21 med forniklet tank, ble trolig produsert omkring 1962. Radius AB la ned produksjonen i 1963. Det er vel snakk om renovering fremfor restaurering med denne primusen, men kjekt å ha den skinnende og blank igjen. Her er uansett bilder fra før og etter, samt noen bilder fra felt. Vann til kakao og sånn på kvelden. Pannekaker til frokost.

Da var det på tide med en ny tur og som junior sa "vi har aldri tid til telt tur lengre!" noen dager før. Helgen var som vanlig fylt opp med andre "unødvendige" ting som DÅP på søndag og diverse på lørdag (alltid noe greier som skjer) Nok fikk være nok i helga skulle vi på tur uansett,tok noen timer fri fra jobb og henta junior i barnehagen rundt 14. Tenkte og ta bussen fra Hagan til Nittedal stasjon får og slippe de verste oppover bakkene sto og venta på bussen men ingen buss kom,viste seg vi sto på feil stopp og neste stopp var 1 time,da fikk vi handlet litt snop før vi tok neste buss. Kom oss til Nittedal stasjon og starta og sykkle,kom til en skole/barnehage og da vill jo så klart junior leke litt før vi sykklet videre såg på klokka og det starta alt og bli mørkt,tenkte ja ja det er jo bare oss på tur så han får da hele leke og kommer vi ikke til movatn får vi eller slå opp telte før det,etter 20 min leking var han klar til og sykkle videre. da var det mørkt og måtte finne frem lykta spurte en "luring" om det her var veien til movatn jada det var det sa han,sykklet noen min og så tenkte jeg det var da rart mente vi skulle sykle på en vei og ikke lys løype,vist seg vi sykklet feil vei og måtte tilbake,fikk da en smart kommentar "pappa kunne ikke du sjekket det her mens jeg lekte da?" joda sant nok. syklet oppover skogen og plutselig så skvat vi begge 2 da var det toget som tuta og da var vi på riktig vei,etter noen timer i mørke og en sti som ikke var egnet og sykkel på kom vi til en bedre vei og plutselig var vi fremme med movatn,junior var veldig sliten og skjønte att her var det bare og få opp telte det gikk veldig fort da jeg hadde med BD first light som kun er 210*120cm så får slått det opp over alt,var glad får det får her var det ikke mye plass. Han ville selve orde luft i liggunderlaget (synmate 7 UL) Junior var og kald ga han den nye dunjakka hans og fikk da til svar "pappa hvorfor er ikke alle jakker slik her,og hvorfor kjøpte du ikke bukse til meg" prøvde så og få varmt vann til Gass brenneren (toppmontert) den kom bare flytende ut av,etter 5 min med varme den på innside av jakka fikk jeg liv i den,spiste til kveldsmat og pusse tenne ut av telt åpning så var det natt både på far og sønn klokka var da rundt 8 bare,jeg våknet i 3 tida att jeg frøys tok på meg dunjakka og sov videre til halv 8 og junior våknet 8. han hadde og fått frosten i seg og var kald,brukte gass brenneren til og varme opp telte,det her streder vel med alt av HMS og det meste men følte ikke hadde så veldig mye valg i virkligheten bortset fra og lage en HV bål,etter 15 min var vi gode og varme begge 2 (junior sa når vi gikk ut av telte "pappa du vet det ikke er lov og fyre i telt det står her og pekte på lapp som sto "no fire" og bilde av brann osv) Viste seg att de nye vinter sko vi hadde kjøpt til han sist helg var får små,så må kjøpe nye vinter skoe,har vel lært att kjøpe sko til små barn når dem er slitne og har dårlig tid ikke var noe smart.....så må ha nye vintersko,sleit med og få dem på med ekstra stor sokker som er kjekt og på vinteren. ikke akuratt HMS Fikk og se neste dag att det var ikke plass til noe mere her enn lite 2 mans telt. Videre gikk tur mot Sinober hadde lest her http://terrengsykkel.no/Stiguider/Oslo/Kjelsaas-Movann-Sinober-Kjelsaas og det virket jo som en ok oppgave,traff noen som gikk tur og sa hvor vi skulle,dem mente att veien nok ikke var opptimal får junior men hadde ikke så mye valg eller,vi ble fort varme begge 2 her var det nok av oppover bakker og må si meg enig i det,men gikk nå greit siden junior har godt en del før heldighvis Etter noen timer så kom vi frem til Sinober og fikk oss gode vafler og kako,så ringte foreldrene mine som var på vei til oss og lurte på hvor vi var og hvor dama og minste mann på 2 år er,forklarte att jeg ikke viste hvor dem var og vi var fremdeles på telt tur som vi hadde sagt i fra tidligere i uka om,skjønte hvor landet var og var nok best og komme seg hjemm igjen,hadde egetlig tenkt og sykkle vi sørskogen hjemm igjen men da ble det raskest vei ned igjen,fikk noe stygge blik på veinedover Sinober da sikker var noe som mente junior på 14 tommer sykkel sykklet litt fort hadde ikke med action kamera ville vært moro og filmet turen nedover,ble hentet av Dama og foreldren mine på Kjul Da var junior veldig kald på fingrene og fikk den "ja du skulle aldri tatt han med på telt tur når det er så kaldt blikket" hadde lyst til og svare "hadde jo hjelpe hvis vi ikke måtte skyde oss hjemm og ikke måtte sykklet nedover bakken fra sinober som krever kun bremsing ikke rart han er kald,ville blitt fort varm hvis han hadde sykklet videre" men noen ganger er det best og holde munn. La junior tidligere i dag og han sa det hadde vært en fin tur,men ville ha en annen sovepose neste gang og sove sammen. var fint og se Sinober. Og vafler var godt,med sukker! ting som må i orden til neste tur/erfaringer *ny vinter sko *ny votter til junior som er varme *ta med bensinbrenner gass på tur i - er risiko sport. *sy dunbukse til han *3 mans tunnel telt, BD first light telt er ikke spesielt egnet til og fyre i og ikke spesielt enkelt og oppbevaring uten fortelt. *vintersove pose -4 sovepose,eller "helsport" -4 sovepose som er 5 år gammel er ikke egnet når det blir -4 var min erfaring har en som er -14 isbjorn som passer til oss begge

En ensom førjulstur. Hvor er det best å gå en lørdag før jul, med 8-9 varmegrader . Værmeldingen var også på min side, med lite nedbør og mulighet for et og annet solgløtt.Men ensomt ville det bli. Ikke mange tar på tur tett opp mot jul og i hvert fall ikke i høyden. Men det var fristende å gjenta suksessen fra forrige uke. Jeg valgte Bynuten . Men morgenen vil liksom ikke helt komme. Det er lenge mørkt og sola (det var klar himmel ute ved kysten) kom ikke over åsen i sørøst før over 10. Det ble en litt senere start en vanlig, men også rundt 11 var det fortsatt morgenlys- På parkeringsplassen var det ingen andre. Men det blåste. Regnet den natten hadde fått bekken til å svulme opp, det var bare så vidt det ikke gikk over skoene.Og det var selvsagt skikkelig vått videre oppover. Det lå litt snø/haggel i søkkene oppover, men mesteparten av snøen fra forrige uke var vekk. Nå er det ikke uvanlig å gå stien oppover mot Bynyten med mye vann i vann og bekker. Det er det vanlige. Og med vinden bakfra, var det faktisk mulig å gå i bare skjortearmene – 21 . desember… Det var ført i det jeg kom over kanten og skulle starte opp skarene mot brinken at jeg virkelig fikk kjenne vinden. Det hender vinden tar tak i overflatevannet og løfter det opp i lufta. Og det var nettopp det som skjedde på det øverste vannet. Jeg mener det må en vind på opp mot 20 meter i sekundet for at dette skal skje. Videre oppover fikk jeg vinden i ryggen, og ble regelrett blåst i bakken et par ganger. Jeg trodde det ville roe seg litt lenger opp, og at det bare var i skaret det blåste skikkelig.I det jeg stakk hodet opp kanten og skulle ta fatt på de siste 600 – 800 metrene mot toppen, ble jeg fort overbevist om noe annet. Det blåste. Jeg snudde, fant litt livd, hev på jakken og fortsatte nedover. Det ville ikke bli en skikkelig topptur denne gangen. Og straks jeg kom ned i skogen kunne jeg ikke forstå hvorfor jeg snudde. Her var det jo nesten ikke vind i det hele tatt. Jeg så spor, mine egne. Ellers var det ikke mye liv å se. Det var fortsatt sauer på markene helt nede, men det teller liksom ikke helt. Det er litt spesielt å gå slik helt alene. Ikke det at det blir ensomt, men det burde være andre som også så syn på en tur i oppholdsvær og mange varmegrader.Det ble en litt kort tur denne gangen, trøsten får være at det ikke er så mange årene det har vært mulig å gå ut mot toppen så pass sent på året i det hele tatt. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Vassdalseggi med sine 1658 moh er Rogalands høgste topp og ligg heilt nord i Ryfylkeheiane, på grensa mellom Rogaland og Telemark fylker. Både toppen og naturen i området er verkeleg verdt turen. Tidleg laurdag morgon bar det innover Ryfylke. Vi kom oss med første ferje over Høgsfjorden og parkerte ved Sandvatnet, inn av Nesflaten i Suldal kommune. Sola stod høgt på himmelen og det var varmt oppover mot Holmavatn. Etter snaue to timar var vi ved turisthytta Holmavassbu og her vart det meste i sekkane lagt igjen. Planen var å gå til Vassdalseggi og deretter returnere til hytta om kvelden. Å finna informasjon om ei grei rute opp frå sør var ikkje så lett, då dei aller fleste tar denne toppen frå nordsida. I ei av Stavanger turistforenings årbøker var det nevnt ein umerka sti frå Holmavatn mot Kvanndalen og denne passa det greit å følge eit stykke. Vi starta rett opp bakken frå hytta og såg aldri noko til denne stien, men vi fann likevel ein temmeleg grei rute mot toppen. Etter å ha runda vestsida av Fitjanuten, haldt vi høgda forbi Djupe tjørnane og Isvatnet. Deretter gjekk vi vest for vatn 1364 og aust for vatn 1352 før vi satte kursen rett mot toppen. Terrenget var småkuppert heile tida og det bar nesten konstant opp eller ned, slik det ofte er i Ryfylkeheiane! Og fint var det iallefall i desse traktene. På avstand var det ikkje så lett å sjå kva for rute opp til toppen som var best. Det løyste seg imiddlertid veldig greit, siste stykke mot toppen var det enkelt å ta seg opp på ein liten rygg, rett aust for fylkesgrensa. På toppen Den store varden på toppen hadde vi gått å sett på lenge og utsikten derfrå var ganske fin. Vi kom til toppen omtrent klokka 18, etter litt under fire timar frå Holmavassbu. Litt skyer kom sigande og ein liten bris var det også der oppe. Nødlinga/vardinga mot Haukeliseter var godt synleg, men ruta frå den kanten er vel bare delvis merka etter det eg forstår. Mot Kvanndalen var det også varder som gjekk nedover, så eg reknar med at det er fint å gå opp sør-vest flanken også. Etter nokre brødskiver, samt litt sjokolade og tørka aprikoser var det klart for returen. Sidan ruta rundt Fitjanuten var relativt småkuppert, fekk vi lyst til å heller gå ned litt sør for Turistskaret og ta den t-merka stien tilbake til hytta. Rett ved punkt 1410 tok vi sør-austover og her var det også nokre vardar. Det var enkelt å ta seg ned, men vi kunne nok med fordel ha gått utanom det einaste bratte partiet nedover, spesielt sidan det var godt synleg på kartet. Heile dagen hadde det vore relativt varmt og utpå kvelden forsvann også skyene. T-skjorte og shorts var absolutt å fortrekka denne dagen! Holmavassbu På turisthytta til Stavanger turistforening var det kome oppe eit par frå Sandefjord som var på sin første reale fjelltur. Dei hadde tatt turen opp frå Haukeliseter og syntes det hadde vore langt inn, men også opplevingsrikt i det fine vèret. I turistskaret var det fortsatt ein del snø og eit par småelver måtte vadast fortalte dei. Etter ein fin kveld på hytta, vakna vi opp til nok ein fin dag. Utpå formiddagen kom eit sveitsisk par forbi hytta. Dei hadde vore på 14 dagars tur opp frå Lysebotn! Vi satt alle utpå trappa beundra utsikten; Frå dei grøne grasslettene rundt hytta til det store Holmavatnet og resten av den store fjellheimen. Flott vandretur frå Holmavasshytta til Bamsebu Bamsebu er eit lita steinbu som vart bygd av nokre av tungtvassabotørane under i 1943. Den dag i dag står steinbua der fortsatt, omlag 6km frå Holmavasshytta heilt nord i Ryfylkeheiane Frå Holmavassbu la vi kursen ned mot eit par hytter som er avmerka på kartet. Her vada vi over elva og fortsatte sør om Dyrskarnuten og punkt 1187. Vi holdt stort sett høgda, då det var vanskelgare å gå nede lags vatnet. Til tider var det nokre vardar og ein svak sti, men det var lett å finne vegen. Då vi stod nede ved vatnet ikkje langt frå bua ifølge kartet, tok vi til å speide etter hytta. Den var ikkje så lett å få auge på med ein gong. Hytta er fortsatt i god stand, men den er i privat eige og det var ikkje mogleg å gå inn. Inn vinduet kunne vi skimte eit par senger og ein ovn, rikitg kosleg virka det til. Ved å besøke hytta får ein eit visst inntrykk om korleis det var å gøyme seg langt til fjells. Fleire bilde, kart og meir om turane på breogfjellsport.no: Turen til Vassdalseggi Bamsebu

Se bilder og kart fra turen på ifriluft.net Årets siste offisielle sommerdag er passert og høsten er i anmarsj. Skardsfjella øst for Stugudal i Sør-Trøndelag ble turmål for denne første helgen i september. Skardsfjella er en rekke med fjelltopper rundt 1500 moh som ligger litt sørvest for Sylan. Høyden pluss det flate terrenget rundt toppene gjør at man får en vidstrakt utsikt fra toppen. Vi gikk en hesteskoformet rygg over de to høyeste av Skardsfjelltoppene. Det var en god stund siden at disse sørøstlige områdene av Trøndelag var blitt besøkt. For å være nøyaktig var det 342 dager siden jeg gikk Syltraversen. Bilturen fra Trondheim stoppet denne gangen ved Vektarstugu i Stugudal. Startpunktet for turen var ikke helt bestemt så veien inn til Møsjøen ble først utforsket. Resultatet ble at vi pent måtte snu ved hyttefeltets veibom. Klokken var 2115 når vi la i vei oppover den slake lia langs Pilgrimsleden mot Vektarhaugan. Mørket skapte litt problemer med å følge merkingen langs stien. Stien ble plutselig sporløst borte. Ledelinjen ble derfor en telefonløype som gikk i riktig retning. Etter 45 min gange slo vi opp teltet ikke langt fra elva Vestre Rotåa og parkeringsplassen for hyttefeltet i kanten av Vektarhaugan. Lørdag morgen var været strålende. Vi spiste frokost og drakk noen kopper kaffe før vi kom av gårde litt før klokken 1100. Vi gikk i en time før vi igjen slo opp teltet ved Vestre Rotåa. De to Skardsfjell-toppene skulle bestiges som en dagstur med denne teltplassen som base. Like ved teltplassen var det tre store steiner. Uheldigvis hadde disse steinene et stort ”buldre-potensiale” så frustrasjonen av å ikke ha klatresko, kalk og stålbørste i sekken bredte seg. Vi slo opp teltet og gjorde klar noen små dagstursekker før vi tok fatt på stigningen opp ryggen til dagens første topp. Skardsfjell merket 1543 moh på kartet. Den tørre sommeren i Trøndelag har tært hardt på småbekkene. Vi fant heldigvis en liten sildrende bekk på vei opp mot toppryggen. Drikkeflaskene ble fylt opp. Topprygger er som regel ganske fri for bekker og vann så det er best å sikre seg før man har gått for langt. Oppover ryggen begynte utsikten å vide seg ut. Det ble observert til sammen 8 ryper fordelt på et kull på 5 og 2 stykk av det fortsatt uredde slaget. Ryggen bortover mot 1543 ble etter hvert mer steinete, og den var ikke så lettgått som jeg hadde forventet. Toppen med en solid toppvarde ble nådd i solskinn og litt vind. Utsikten mot Sylmassivet og Helagsfjellet i øst var fantastisk. Helagsfjellet er den høyeste toppen i området med sine 1797 moh. Toppen er med dette Sveriges 7. høyeste topp og har Sveriges sørligste isbre ved foten i øst. Ved toppvarden var det tid for lunsj. På grunn av vinden krabbet vi ned i vindsekken mens vi spiste noen skiver med luksuriøst pålegg. Både brunost, nøkkelost og pastrami var å finne i sekken. Ryggen ned til skaret mellom topp 1543 og høyeste på 1546 var relativt lettgått. Terrenget forandret seg noe når vi var på vei oppover mot topp 1546 fra skaret. Underlaget ble mer lettgått og det var merkbart mindre stein på denne siden av dalen mellom de to toppene. På toppen ble det en kort pause for å nyte utsikten. Ryggen tilbake i retning teltplassen var lettgått og nedstigningen til Rotåsjøen. Vel tilbake ved teltet ble det en rask dukkert før middagslagingen startet. Denne gangen var det en litt ”gourmet” preget versjon av den vanlige Toro-gryta som stod på menyen. Rondane gryte med Reinskav, sopp, brokkoli og ris. På kvelden kom det noen spredte regnbyger som gjorde matlagingen i teltåpningen litt frustrerende. Søndag morgen våknet vi opp til lavt skydekke, regn og en del vind. Det var absolutt ikke dagen for de store turplanene, så vi tok oss god tid før vi satte kursen tilbake mot Stugudal. Turhilsen

Turen gjekk frå Reisete til Holmaskjær, over Nordre- og Midtre Folgefonna. Vèret var vekslande, men ein dag med strålande sol. Les meir om turen på breogfjellsport.no

Det har etter hvert blitt tradisjon å ta toget opp til en vårskitur i Skarvheimen. Dette er 6 året. Jeg og Rødtopp fikk med oss 4 andre turglade folk. Etter å ha kontaktet Finsehytta skremte de oss bort med at Skarverennet skulle gå samme helg vi skulle dit. Dermed ble det Hallingskeid og Geiterygghytta som fikk besøk i år. Steder vi enda ikke har vært på, men det er også fine og trivelige hytter. Lørdag 22.04 Våknet til stålende vær på Hallingskeid og bra skiføre. Gledet meg til å sette i gang under hele frokosten. Jeg hadde som mål å komme opp på Såta (1558 moh) - en markant topp midt i Såtedalen. Det ble bare meg som kom til topps, det viste seg å være vrient å finne vei opp vinterstid. Østsiden er den slakeste, men den var det mye fokksnø i og dermed vurdert som rasfarlig. Østsiden og nordflanken ble vurdert til å være for bratte. Dermed var det sørflanken toppstøtet måtte gå opp. Det var tynt snødekke og greit å komme til ca 10-15 høydemeter under toppen. Der var det ett usatt punkt som krevde klyving, men jeg klarte å svinge meg rundt. Det var flott utsikt som toppet dagen. På ettermiddagen begynte det å blåse opp og det var ganske frisk vind når vi kom frem til Geiterygghytta. Søndag 23.04 Ble veldig preget av sterk motvind, snødrev, dårlig sikt og ett par varmegrader. Vi valgte å gå Kyrkjedøra alikevel. Det ble stående lunsjbuffé på Kyrkjedørsvannet. Vinden begynte å løye og snøværet roe seg ned når vi nærmet oss Finse, dermed stoppet vi i lia 500 m unna stasjonen, koste oss og drakk kakao.

Lang tids lediggang i byen er roten til alle lange turer. Rødtopp, Mitandi, Bamse Brakar og jeg var klare for nok en topptur. Med lovende værmeldinger for områdene rundt Lom og sterk fjellfeber hadde vi tenkt å få med oss Storivilen (Lomsegga), Moldulhøe, Hesthøe og eventuelt andre topper som sto laglig til i rimelig nærhet. Overnattingen ble ordnet under bilturen og valget falt på Spiterstulen. *Lørdag 03.03.2007 Etter å ha fått i oss kraftfrokost var det å kjøre til Kvanndalsvollan. Værforholdene var ok med tynt, høyt skydekke og fint blåswixføre. Vi var klare til avgang 09:30 og superoptimister som vi var tenkte vi at vi var tilbake på Spiterstulen før 19:30. Det gikk skuterspor til Netosætre, så gjengen føk dit og smelte på feller. Jeg skulle teste kortfeller og hadde ingen backup annet enn armstyrken. Planen var først å gå mot Storivilen, men noen hadde tråkket spor opp mot Høgset, så vi fulgte det oppover og tok etter hvert av mot Hesthøe. Kortfellene viste seg raskt å være utilstrekkelige i brattbakkene og armene mine fikk kjørt seg skikkelig. Snøforholdene var bra, særlig oppe på snaufjellet. Hovedsakelig var det vindpresset snø med 5 cm løssnø oppå. 14:15 karet jeg meg som sistemann opp på Hesthøe og forbannet kortfillefellene. Jeg var helt pudding, men passet på å få i meg drikke og foring så resten av turen ikke skulle bli mislykket. Videre bortover mot Lomsegga var det en lang og seig travers. 16:10 passerte vi toppen av Moldulhøe og først 18:00 besteg vi Storivilen. Solnedgangen var flott å se, men tidsskjemaet sprakk fullstendig. GPS med kart er kjekt å ha og gjorde ting mye enklere med tanke på retur til bilen. Nedturen gikk stort sett greit og vi slapp unna med bare noen små, men dog etter forholdene tunge motbakker. Månen hjalp til å lyse opp, men det var bra å ha noen små hodelykter også. Vi styrte unna stup og bratte heng og alt gikk bra nedover, selv om det tok sin tid. I bakkene ned mot Netosætre traff vi gjengen fra tinderangling.no. Vel nede av bakkene, fikk vi en fin måneskinnstur mot bilen. Måneformørkelsen begynte og var spennende å følge med på. Først 22:30 kunne vi sette oss i bilen og vende nesa mot Spiterstulen. *Søndag 04.03.2007 Etter en god natts søvn og en enda større frokost begynte noen ønsker å krystallisere seg ut til turplaner. Været var omtrent det samme som dagen før med høye tynne skyer. Rødtopp og jeg ville på Spiterhøe, mens Mitandi ville ha med seg Bamse Brakar på Leirhøe. Jeg fikk kjøpt meg langfeller på Spiterstulen, så ikke skituren skulle bli forringet av slike banaliteter i dag også. Vi tok følge innover Visdalen og opp langs Leirgrove. Snøforholdene var dårligere enn på Lomsegga og mye stein stakk opp, men det var ikke problem å finne gode snørenner å følge. Vi skilte lag oppe i bakken og gikk mot hver vår topp. Spiterhøe var helt avblåst og steinete. På vei mot toppen ble vi omfavnet av en kald og sur tåkedott som stjal utsikten. Vi beholdt fellene på til vi var forbi Spiterhøe NØ (høyde 2009). Deretter rundet vi Skauthøe og rant ned til kvistløypa mellom Glitterheim og Spiterstulen. Derfra var det fort gjort å komme ned igjen. Mitandi og Bamse Brakar kom omtrent samtidig med oss til Spiterstulen.

Pene været på søndag måtte nyttes til en utsiktstur og siden Store Trolltind hadde stått på ønskelisten en stund, så vart det tatt en sjefsavgjørelse at ditt skulle jeg. Det er mye folk på Trollstigen når jeg kommer dit. Også innover fjellsiden ser jeg en del folk. Stort sett bare turister viser det seg etterhvert som jeg tar de igjen. Sier hei på vanlig fjellvis, får noen hei tilbake eller bare noe grynt som kan tolkes som hei... Mye folk foran og bak, men alle tar sikte rett frem på laveste skaret mellom Stabben og Breitind. Utover mot Brureskaret ser jeg bare 3 personer som går. 3 voksne karer viser det seg. Eldste mann som tydeligvis er kjentmann, imponerer med sin sprettenhet. Snørennene som ligger under Trollryggen viser seg å være knallharde og siden en aketur nedover siden ikke frister, så går vi nedom den ene, mens den andre krysses på sitt smaleste. Noen stener stikker opp og gir fast feste. Oppe ved Heen's Highway blir seg sittende å vente på de andre, siden det er mer spennende å ha folk med på bildene. Bare fjell og sten blir ikke det samme. Dessverre blir det for luftig for en deltager, så de snur. Jeg rusler derfor alene bort til Brureskaret uten å få de motivene jeg ventet på. Etter en liten matpause og x antall bilder (10 sek på selvutløseren er ikke lang tid når en "springer" på kanten av trollveggen) så fortsettes ferden mot Store Trolltind. Er litt spent om jeg finner rette oppgangen. Frykten viser seg å være grunnløs siden noen har laget røde merker. Har merket meg at her er en del motstand mot merking, men for å si det slik, uten merkene her så hadde jeg helt sikkert bommet på riktig renne. Halvveis i første renne, så krysser en en rygg mot venstre og skifter renne mot toppen. Rennene skifter mellom fast fjell og mye løst. Er uheldig og kommer borti en stein som ligger på vippen. Mye bråk nedetter før den legger seg til ro... Like greitt at jeg var aleine. Bortsett fra at der er mye løst, så er rennene greie å klyve. Der var også en bratt snøskavl like etter Brureskaret som tilsynelatende låg i veien, men visste seg at den hadde sklidd ifra fjellveggen slik at en kunne passere på baksiden. Oppe på toppen blir jeg sittende i sol og koser meg mens jeg får beskjed om tett havtåke i ytre strøk.. Egentlig ganske utrulig at jeg er helt aleine på Store Trolltind og Brureskaret på en så fin dag. Legger ved noen bilder

Ble litt rastløs på torsdagen, og oppdaget at det var slutt på finværet f.o.m. fredagen, så det ble å ta seg en kjapp tur opp på Høgsvora, en av grense toppene mellom Vestnes og Ørskog kommune. Fine temperaturer og lite vind, men ble desverre overskyet før vi kom oss opp. Startet rundt 1700 og tok oss meget god tid på toppen for å nyte utsikten og temperaturene, så vi var ikke nede før midnatt Har noen bilder her: http://www.jhpf.net/phpAlbum/main.php?cmd=album&var1=Other+albums%2FH%F8gsvora+og+Steingardstind++++21-06-2007/

Rapport med bilder og kart: http://peakbook.org/tour/19039/%C3%98stegga+p%C3%A5+Bispen.html Dette ble den siste turen på mitt og Bjørn-Even sitt lille Vestlandsraid i august. Vi hadde egentlig planer om Vengetind-traversen med Drømmediederet, men siden vi måtte hjem samme dag passet det bedre med en kortere klatretur – Østryggen / østegga direktevarianten på Bispen (5-). Kjørte opp Trollstigen til Stigrøra dagen før og sov i bilen. Neste morgen var det pent vær og morgensola flammet over Bispen som ses fint fra Stigrøra. Pakket sekkene med det nødvendige utstyr og la i vei opp bakkene på stien langs elva fra Bispevatnet. Vi knotet litt med å passere elva i starten og rotet oss på amatørmessig vis bort i noen sleipe hammere, etterpå så vi at det var et bedre krysningssted lenger nede. Varmen kom fort i oss opp bakkene. Bjørn-Even ventet så lenge som mulig med å fylle på flaskene, men idet vi skulle dreie til høyre vekk fra stien måtte han gå et stykke ned for å komme til elva. Videre gikk innmarsjen rundt hjørnet ved foten av sørøstegga på Bispen og klyving bort langs svaberg til foten av østegga. Østryggen har flere mulige innsteg. Vi hadde ikke lest noen førere på forhånd, kun tittet på noen sporadiske bilder på nettet. Men vi skjønte at vi måtte sette standplass like under et dieder og klatre opp her. Jeg ledet første taulengde, klatret på høyresiden av diederet, over en kant og bratt opp langs ryggen til taudraget ble så stort at jeg måtte sette standplass. Graden lå vel rundt 3 og 4. Det var nærmest umulig å kommunisere fra standplass så vi fikk god bruk for walkie-talkies. Av og til ble kanalen vår forstyrret av et annet taulag som klatret sørøstegga med walkies. Bjørn-Even kom greit etter meg. Etter noen klatreturer de siste dagene begynner han å finne tilbake den gode gamle klatreformen fra i fjor. Han ledet andre taulengde som stort sett var klyving/trasking opp langs egga til man kommer til et punkt der egga reiser seg dramatisk opp med et par lyse stup. Han satte standplass på venstre side av eggen der det går en rampe diagonalt opp mot høyre. Tredje taulengde var nok den teknisk mest vanskelige. Ifølge føreren er det 7 taulengder opp østryggen, vi tok den på 5. Jeg klatret opp rampen, deretter mot venstre rundt et hjørnet. Etter hjørnet var det såkalte cruxet, et svakt overhengende punkt gradert til 5-. Forserte punktet greit og kløv meg videre opp egga, litt ut til venstre, så til høyre og sette standplass. Nå begynte vi å få greit med luft under vingene, herlig! Fjerde taulengde var også ganske grei, litt vertikal klatring i starten, så enklere klyving oppover, følge litt på høyresiden av egga, og så til venstre. Siste taulengde gikk ganske rett opp til man når fortoppen på Bispen. Noen punkter rundt 4-tallet tenker jeg. Vi pakket sammen utstyret på fortoppen og kløv oss uproblematisk bort til toppvarden der vi tok en god lunsjpause. Møtte en sprek tysker som hadde syklet fra Åndalsnes, opp Trollstigen og sprunget opp til Bispen. Deretter møtte vi på klatrelaget som hadde trent på løpende sikringer opp sørøstegga, en mann og to damer. Fikk ta en titt i Romsdalsføreren som hun ene hadde med seg, moro å kjenne seg igjen fra topoen opp østryggen. Må få tak i den føreren snart! Romsdalen er jo et paradis for dem som liker luft og spenning. Slo av en hyggelig prat med dem før vi besluttet å komme oss ned i en fart. En truende regnbyge nærmet seg med stormskritt. Returen gikk ned nordvestryggen. Regnet hadde allerede startet så fjellet ble såpeglatt med all den sorte laven. Et par klyvepunkter måtte forseres, men ellers var det god og tydelig sti. Fulgte det ene klatrelaget sitt råd om å ikke forsøke på noen snarveier ned mot vannet før vi var kommet til skaret mot Kongen. Det er flere som har gått på noen bommerter der... Mistet stien like før vannet, men traff på den igjen litt senere. Resten av turen ble en passelig opplevelse, våte klær er ganske nitrist. Men desto bedre er kontrasten når man får på seg tørre klær ved bilen! Nå var det bare å begynne å kjøre hjemover og spise en god burgermiddag på 24-timerskroa sør for Dombås. Deilig at Bjørn-Even har fått lappen nylig slik at jeg kunne ta meg en blund når det måtte passe.

Etter at jeg og Benny har overveid flere turalternativer, så er vi enig om at årets første tur blir opp til Korphaug og Årliåsen sitt fantastiske landskap og natur. Med ville lier og mye snø så blir det en knallhard tur vi begir vårs ut på. Premien er å komme frem å tenne bål etter en god porsjon melkesyre og flere timer med truger på beina. Trøtte og slitne Avstanden vi skal gå med truger og pulk er ikke avskrekkende på sommerføre, men landskapet gjør sitt til at dette uansett blir en utfordring. Det er omtrent 300 meter høydeforskjell på 4 km og landskapet er skogskledd uten stier å gå etter og er veldig kuppert. Med mye snø så blir det krevende nok for to turkamerater som har inntatt nok av julemat i høytiden. Heddersvatn Vi har satt oss som mål i 2011 og være lengre på tur enn det som har vært tilfelle til nå. Det ser derfor ut til at vi koster på oss en ekstra dag, å blir fire dager på tur fra 21 til 24 januar. Det er stor sansynlighet for at vi kommer til å gå helt til Heddersvatn og til gapahuken som vi lagde på våren i fjor og kommer ikke til å ta med oss noe annen bolig på denne turen. Det er nesten ikke nødvendig å nevne det for det er vel ganske opplagt at vi kommer til å ta med oss pilkeutstyr på denne turen. Følg oss gjerne på - http://www.villmarkslivet.com

Fredag 21.mai Gikk fra Krossbu og nordvestover opp Storflyi. Her måtte jeg skifte til shorts, og passet på å smøre beina godt med solkrem! Etter to timer, og nesten rett øst for Loftet svingte jeg opp og øst, og inn i den lille dalen ved Brangsbrean. Her var det gått noen store skred i nordsida til Veslefjelltinden. Jeg ville opp i skaret (1967m) mellom Veslefjelltinden og Loftet. Det så bratt ut, og etter hvert vågde jeg ikke lenger på ski (det var hard skare), men spente disse på sekken, og tok på stegjern. Det føltes langt tryggere, men det ble faktisk en del gjennomslag og pes, så jeg skiftet taktikk, og fulgte den avsmeltede løse steinura et lite stykke til brattheten avtok, og jeg igjen kunne ta skiene fatt igjen. Oppe i skaret gikk jeg greit opp (noen korte bare partier med stein kunne ikke unngås) med ski på beina til Loftet. 4 timer hit. Så ned i skaret igjen, der jeg tok beina fatt opp den omtrent snøfrie eggen til Veslefjelltinden – dette ble turens høydepunkt for min del: Fin småklying på til dels luftig egg, på varmt og deilig sommerfjell! Fra Veslefjelltinden, som jeg hadde vært på om natta i mai 1998, ned og opp på Hurrbreatinden. Så langt utpå dagen begynte snøen å bli veldig løs selv i 2000 meters høyde, så jeg plukket kun med meg Veslebreatinden også, før jeg startet på returen til Krossbu. Av erfaring visste jeg dette kunne ta tid - selv om det bare var nedover - med så råtten snø – og jeg fikk rett. Plutselige gjennomslag øker sannsynligheten for fall, stavknekk og verre skader, så jeg tok det med ro hele veien ned, og opplevde ingen problemer. Det var tydelige spor mange steder etter ”slush”-skred, særlig rundt noen bekkefar, så jeg holdt avstand til særlige våte områder. Slengt med noen få bilder fra turen: