Søk i nettsamfunnet

Planen var å komme til topps på Bynyten på lørdag for å se hvor mye snø det ligger innover i heia. Værgudene satte stopper for dette. Men nede i lavlandet er det snøfritt (og vått). Lørdagens tur ble opp til Resasteinen og videre til Lifjell og så tilbake til Dale. Dette er en tur som tar opp mot 4 timer i bra tempo, og som gir følese av å være på heia, selv om byen kan sees i horisonten store deler av tiden. Været var skiftende. Det var både sol, regn, sludd og snø, og det blåste en del på toppen. Ved starten var det kald og guffent i regnet, men utover dagen ble været bedre - og det ble varmere. Nytt kamera måtte teste, og det ser ut til å gi brukbare bilder.

Noen som vet noe om dette våpenet, eventuelt har noen bilder? Regner med at våpenet ikke er så nytt, men skal kjøpe et snart!

Tidlig Januar var det Hardangervidda som skulle utforskes. Jeg hadde en avtale med brodern, men han svikta i siste liten. Mangel på stand-in gjorde at turen ble gjennomført alene, og med tomannstelt istedet for enmannstelt. Dag 1 - sen start Toget gikk fra Tønsberg 31. januar klokka 06:00, og med en passelig lang ventetid på 2 timer på Drammen stasjon, var jeg framme på Finse stasjon klokka 12:30. Jeg planla å bruke ca 5 dagsmarsjer på turen. For å berolige modern lagde vi en deal om at jeg skulle gå for å rekke bussen på Mandag 4. jan 16:30. Siste frist for kontakt var Onsdag 15:00. Hun bekymret seg nok for hele familien, så resten ikke behøvde å tenke på det. Jeg rigget pulk og meg selv før jeg kom meg avgårde ca 13:00. Det var ca - 10, snø og liten kuling, så sikten var ganske dårlig. Det var heldigvis endel steiner som gjorde det mulig å holde stø kurs. Jeg trasket i vei, og været klarnet opp etterhvert. Jeg gikk forbi jøkulen uten at jeg så den noe særlig, og stoppet da jeg kom til Helvetesnutane. Da hadde jeg gått ca en time i mørket, og ville spare den relativt friske nedoverbakken til Skåltjørni til dagslys. Første kveld var selveste Nyttårsaften - GODT NYTTÅR! Dag 2 - kald dag Jeg satte på vekkeklokke for å være i gang samtidig som solen; jeg kunne ikke sove lenge hvis jeg skulle gjøre turen på litt under 5 dager. Det var skyfri himmel, vindstille og kaldt. Jeg var glad jeg sparte nedoverbakken til dagslys, for den var bratt, steinete og isete! Jeg satt meg på pulken og akte ned mellom steinene. Vel nede på Skåltjørni var det bare å følge dalen sørvest langs jøkulen og nyte utsikten av brefall og omliggende vinterlandskap. Etter noen timer foran pulken nådde jeg Sysenvatnet. Herfra gikk det øst mot Kjeldebu, uten at jeg gikk helt frem til hytta før jeg dro sørover i retning Dyranut. Det ble kaldere ut på dagen, og i følge en scooterpatrulje fra DNT var det målt -26 grader denne dagen. Jeg svetter endel på beina når jeg går, så både sko og sokker var kalde og fuktige. Disse arbeidsforholdene protesterte lilletærne mot ved å slutte å føle. Jeg tok protestene alvorlig og fikk puttet nedi noen "footwarmer" poser. Dette gjorde sannelig susen, og med blidgjorte lilletær kunne jeg fortsette noen kilometer til. Jeg fulgte krossdalen og gikk rundt Dyranuten og teltet havnet noen hundre meter fra Dyranythytta. Det var stjerneklart og vindstille ved oppsett av teltet. Helt nydelig! På kvelden brukte jeg litt ekstra primus for å tørke skoene - jeg hadde med plenty fuel, så det var ingen fare. Jeg fryser skjelden på beina, så jeg bestemte meg for å prøve dampsperre i skoa neste dag. Dag 3 - dampsperre/nullsikt Dampsperre skulle prøves: Først et par tynne sokker, så et par brødposer, så et par ullsokker. Dette nedi tørre sko. Jeg merket faktisk ingen forskjell mens jeg gikk. Jeg trodde jeg skulle "vasse" i fotsvette, men sånn ble det altså ikke. Det var vindstille, men overskyet den tredje morgenen. Vinden tok seg opp i løpet av et par timer, men aldri til noen problematisk styrke. Jeg fortsatte forbi Bjoreidalshytta og fulgte vinterløypa til DNT (på kartet ihvertfall - kvistet var den ikke) videre sørover mot Hellehalsen. Plattået noen km nord for Hellehalsen var imponerende, og ga følelsen av "vidde". Etter Hellehalsen kom tåka. Kombinert med vind og noe snø ble sikten null. Heldigvis kunne jeg bruke vinden for å holde retningen, så jeg slapp å sjekke kompasset hvert 30. sekund. Uten vind eller noen som helst slags retningsgiver, vet jeg at jeg drar noe vakent mot venstre. Kunne sikkert gått i ring med en radius på noen få hundre meter! Men med både kart/kompass, GPS og vind er det ikke noe problem å fortsette å orientere uansett sikt. Jeg kom meg sørover over Trondavadnutane og ned til Sandhaug. Jeg vurderte å sette opp teltet i le for noen av hyttene der, men jeg hadde mer igjen i beina, og bestemte meg heller for å gå videre. Sikten var fremdeles nær null, så at det ble mørkt gjorde ikke så mye. Jeg fortsatte vestover over Nordmannslågen til Besso hvor jeg tok kvelden. Vinden gjorde sitt for å gjøre teltoppsettet litt mer tidkrevende, men det stod støtt da det var bardunert ordentlig på plass. Jeg hadde over hodet ikke vært kald på beina denne dagen. Men de trengte litt ekstra pleie, tørking og talkum på kvelden. Dag 4 - fremdeles nullsikt Værforholdene hadde ikke gitt seg i løpet av natten, så jeg fikk aldri se hvordan det så ut rundt teltplassen min. Denne morgenen startet jeg ca en time før sola for å forlenge dagsmarsjen litt. Jeg fortsatte på vinterruta, men forlot denne ved Bismarvatnet. Istedet for å gå helt vest til Litlos turisthytte, for så å gå østover tilbake til ruta, fant jeg en fin snarvei på kartet som gikk rett sørover. Jeg aner ikke om dette er en vanlig vei å gå, men den var ihvertfall effektiv. Været lettet, og med god sikt gikk jeg fra Bismarvatnet, sørover til Valgardsvatni og fulgte valgardsbekken ned til den store Kvennedalen (tjoho - det gikk unna å ake på pulken ned i løssnøen!). Derfra gikk jeg rett sør over dalen og opp den andre dalsiden. Jeg fant noen småvann og bekkesystemer som tok meg tilbake til vinterruta. Da hadde det blitt mørkt, men jeg fortsatte som vanlig en liten stund til. Jeg kom meg helt til Buanuten før jeg virkelig behøvde et stort måltid. Med skrikende mage kom teltet opp, og dobbel Real middag ble konsumert. Da var det ikke mange celler i kroppen som ville forbli våkne, så jeg sovnet ganske tidlig den kvelden:) Dag 5 - flott vær på siste dagen Jeg innså at jeg akkurat kunne rekke/ikke rekke siste buss på Søndagen. For å slippe å misse bussen med en liten time, startet jeg ekstra tidlig og gikk på litt ekstra den siste etappen. Jeg kom meg ned bakken til Hellevassbu og opp Sudskaret . Derfra var det rene motorveien med en laang flat strekke over vann og dalføre. Været var nydelig, og kaldt. Sola stod midt i fleisen, og det var mildt sagt irriterende at ventilasjonen på brillene hadde fryst igjen slik at de dugget noe voldsomt. Jeg måtte bare ta dem av til tider for å nyte litt fjell. Det lå rundt 20 minus denne dagen, men selv ikke i pausen ble jeg det minste kald på beina - tydelig at dampsperre i skoa har sine fordeler! Fra Årmotvatni gikk jeg opp til Mannevatn og videre opp til plattået mello Store Nup og Trollnup. Det kjente jeg i låra! På toppen der møtte jeg en kar og en dame som gikk norge på langs. Han hadde en brutalt svær pulk - og jeg skjønte godt han var sliten etter bakken opp fra Haukeliseter! Vi utvekslet litt ruter og ønsket god tur videre. Derfra var det bare å følge motorveien av skispor, som plutselig dukket opp, ned til Haukeliseter. Turen var over, og GPS'en hadde finregnet seg frem til en totaldistanse på ganske nøyaktig 12 mil. Fornøyd og blid satte jeg tenna i en fjellburger før jeg sovnet på bussen til oslo. Mvh Andreas

I følge klatrefører for Jotunheimen er Svartdalstraversen gått på 12 timer. Det er en tur mellom Gjendebu og Torfinnsbu på eggen øst for Svartdalen. 12 topper fra lista over 2000moh inklusive de tre Torfinnstindane. Er det noen som har erfaringer fra denne turen? Vi tenkte å gå uten telt og drivstoff, kun det nøvendigste. Vi tenkte å gå på 14-16 timer.

To fylkestopper og et flott besøk i Jotunheimen 10-12 aug 2011 Etter en liten uke på jobb, hadde jeg enda noen feriedager til gode. Etter å ha fylt kjelleren med ved samme uka, ville jeg ta med Ronja på noen fine turer både i og utenfor Jotunheimen. Første dagen bruker vi til å besøke Folskarsnuten og kjøre til Berdalsbandet. Kjøreturen over fylkesvei 50 er noe for seg selv, og jeg blir stadig overrasket over hvor vakkert landet vårt er. På torsdag møter jeg Morten og to tyskere ved Berdalsbandet klokken 05.00 hvor vi har planlagt å bestige Store Austabotntinden. Samme dag drar jeg til Leirvassbu for trivelig bevertning og flott vær. Jeg tar meg en tur på Stetind i flott vær på fredag 12. august før jeg besøker Fjellsjøkampen samme dag på vei hjem. Kort og godt en god avkobling til jobb og stress.. Folskarsnuten 1933 moh, Buskeruds høyeste topp. 10. agust 2011 Starter turen med å finne ut at jeg hadde glemt termosen med Kaffe på kjøkkenbenken i Tønsberg. Løsningen ble da å stoppe på Geilo og få tak i en ny, og koke en kanne før start. Tenk så kjipt det er å sitte på en topp i nordavind uten noe varmt å drikke. Som tenkt, så gjort, kaffen ferdig trukket og helt på termosen, og Ronja og meg klar for tur når klokka var 12.30. I dag skulle Buskeruds høyeste topp besøkes. Været var på topp, og temperaturen ikke for høy, en flottere dag kunne det nesten ikke blitt. Stien var lettgått opp til Lordehytta som ligger på 1622 moh. Noen lette snødryss på veien opp som smeltet idet det traff bakken, i august er dette egentlig bare litt sjarmerende. Etter en kort visitt inne i Lordehytta gikk Ronja og jeg i en ca rett linje fra hytta og mot toppen på 1930 moh. Lett å gå, med noen varder her og der som viste letteste vei opp. Kom opp til varden ved toppen på 1930 moh, hvor jeg fant ut at det høyeste punktet var ca en km lengre sør, hele tre meter høyere. Jaja, ikke noe å gjøre med det, bare å traske videre. Vi tok oss en kaffe og lefsepause ved den riktige toppen og nøt utsikten mot Hardangerjøkulen i sørvest, og det ellers flotte landskapet som omga oss. Følger en annen sti på vei ned, og jeg antar at jeg går feil det siste stykket, da jeg kommer til noen sva og bratte skrenter som krever tålmodighet å komme seg ned. Det er litt bratt for Ronja et par plasser, men kommer oss ellers greit ned. Er ved bilen klokka 18.30. Data: 6 timer 20 km Vestre Austabotntind 11. august 2011 Etter en relativt kort natt i bilen, kunne jeg konstatere at det var på tide å begynne å tenke på å gjemme bort sommersoveposen igjen, og bytte den ut med noe varmere. Det var rim på bilruten, noe som konstaterte at høsten var i anmarsj. Vi traff på Morten og de to tyskerne i morgenlyset ved Berdalsbandet. Det var litt rim på steinene, noe som gjorde det litt glatt enkelte steder. Det var ellers noen tåkedotter på himmelen, noe som skapte en noe trolsk steming da vi kom til S2 toppen. Ronja klarte seg fint opp til Vesttoppen, hvor vi tok en god kopp kaffe og spiste litt lunsj. Jeg var dog litt spent på hvordan Ronja kom til å klare seg videre. Det var bratt ned i skaret, og det var et punkt rett før man kommer ned at jeg måtte løfte henne, noe som ikke var så altfor populært. Vi kom oss litt over midten på skaret, men det begynte å bli så bratt og kronglete at det var best å komme seg tilbake til Vesttoppen. Morten gikk til Stortoppen mens Ronja og jeg lå og slappet av ved varden på Vesttoppen. Det strømte etterhvert til mye folk, og på vei ned igjen vil jeg annta det var godt over 20 stykker i fjellet bak oss. En flott tur i fantastiske omgivelser. Ronja hadde uheldigvis slitt ned klørne sine i den grove steinura slik at hun hadde det best av å hvile i noen timer. Vi dro videre til Leirvassbu samme dag for å slappe av og hvile kropp og sjel. Jeg hadde tenkt å gå på Stetind samme kveld, men etter å ha gått to kilometer innover grusveien mot Gravdalen fant jeg og Ronja det best å dra tilbake for å hvile. Ronja fikk legge seg i sengen på rommet, mens jeg tok meg en velfortjent dusj og spiste et fantastisk godt måltid. Traff på mye trivelige mennesker samme kveld, og et par nye 2K samlere. Stetind og Fjellsjøkampen 12. august 2011 Stetind 2020 moh Fikk sette fra meg Ronja i en hundegarde ved Leirvassbu slik at hun kunne pleie labbene sine og slappe av etter den harde steinura ved Austabotntindane. Sist gang jeg var på denne toppen var sammen med Mayhassen, og da var sikten betraktelig redusert grunnet tåke og regn. Jeg var litt nysgjerrig på hvordan utsikten fra Stetind var, og det fantes vell sjelden en bedre annledning enn denne dagen å gjøre det på. Data: 3 timer 50 min 12 km Fjellsjøkampen 812 moh, Akershus høyeste topp. Fant ut at jeg kunne ta denne toppen på vei hjem da den ikke var noe spesielt tid eller utstyrskrevende topp. Jeg kjørte på riksvei nr 180 og svingte av på avkjøringen det stod Fjellsjøkampen. Kjørte oppover en grusvei og stoppet ved en rød bom som sperret veien ca 500 moh. Grei og lettgått sti, som hadde markeringer for hver hundre høydemeter man kom opp, jeg så i alle fall skiltene for 600 moh og 700 moh. Flott utsikt fra toppen, dog en del skog. Så Gardemoen, og det meste som var avmerket på platen i utsiktstårnet ved toppen. Jogget lett tilbake til bilen og dro tilbake til Tønsberg etter en liten «miniferie» til fjells. Data: 1 time og 5 min 6 km

For noen år siden traff jeg en kar på en turisthytte som fortalte om en lang skitur fra Imingfjell til Kongsberg som den lokale turistforeningen arrangerte. Klientellet besto stort sett av mannfolk i alderen 45-55, så jeg fant ut at der kunne jeg passe inn. De siste årene har det av ulike årsaker blitt lite skiturer, men i år har kong vinter vært seig, så noen skiturer har det blitt i februar/mars. For noen uker siden kom jeg på denne turen og fant ut at turen ble arrangert i år også. Noen dager før avreise hørtes ikke værmeldingen så ille ut, så jeg heiv meg på telefonen og meldte meg på til turleder. Noen skeptiske spørsmål var det til dette ubeskrevne bladet av en turdeltager, han ville gjerne forvisse seg om at jeg forsto hva 12 mil var. Ryggsekken ble minimalisert til å inneholde lakenpose, nødvendige klær og mye kraftig mat, her skulle det ikke drasses på noe unødvendig – bortsett fra en lille en til kvelden da. Vi var 9 mannfolk omtrent i aldersgruppen som beskrevet over som startet med en minibuss som kjørte oss i over 2 timer opp Numedalen til Imingen Fjellstue øverst i Uvdal, der det var servering og overnatting. Lørdag startet vi ut i vindstille og litt disig vær, men etter hvert kom solen, og etter et par mil var vi på Lufsjå der vi hadde matpause sola i ute i hytteveggen. Videre mot Veggli Fjellstue begynte det å bli tyngre, nysnøen var dypere og løsere, og det var tungt å tråkke spor. Vi svingte nedom Veggli fjellstue for noen karbonader og solo og slikt, før vi fortsatte det siste stykket til Øvre Fjellstul før natten. Det ble akkurat plass til alle der. Med skarpere føre kunne man nå helt til Eriksbu første dag, men dette var ikke aktuelt i djupsnøen. En artig kveld ble det med de andre gamlekara, god mat og drikke og litt juging og slikt. Utover natta litt jobbprat, her var mange ingeniører. Søndagen startet ut i fin puddersnø, men tungt opp mot Åkliskaret, derfra videre til Eriksbu og Krokstul, der det var mer eller mindre trikkeskinnespor videre til Strutåsen for nytt påfyll av solo. Vi gikk så mot Tverrelvdalen, først noen km i trikkeskinner, deretter djupsnø videre nesten ned til Jondalen. Et lite stykke skibæring over Jondalen, før vi gikk over Kampenhaug og ned til Funkelia skisenter rett opp for Kongsberg sentrum der turen endte. Noen hadde koner og slikt for avhenting her. Jeg valgte å gå en sti ned gjennom skogen til Kongsberg sentrum sammen med en av de andre turdeltagerne, der jeg underveis fikk studere noen kongemonogrammer hugget inn i en bergvegg. Alle norske konger siden Christian IV har monogrammene sine her. På denne turen var vi 9 gamle gubber, hvorav 7 hadde gått turen flere ganger før. Den andre ferskingen hadde slått turlederen i et skirenn for noen uker siden og var forhåndskvalifisert, så jeg ble naturlig nok sett på med noe skepsis. Kondisen holdt greit, men noe skirenn har jeg aldri gått, så jeg kunne nok ha bedre teknikk når det gjaldt å gå i trikkeskinnespor og med smøring. Det er en forholdsvis fast gjeng som går denne turen, og det var nok av historier om ”nybegynnere” som hadde gitt opp eller rett og slett blitt sendt ned underveis. Det sier seg selv at en viss form og et visst tempo må man ha, skal man komme seg gjennom 12 mil på 2 dager, det meste av turen uten oppkjørte spor. Det er på dette forum skrevet en del forskjellig om turistforeningen, men dette var et bra tiltak synes jeg, har sansen for slike turer. Her var det lav goretex-faktor og gamle slitne anorakker som gjaldt, må virkelig si at jeg trivdes. Turen kan man selvsagt gå på egen hånd, men det var utrolig greit å gå sammen med noen som kunne veien, så man slipper å bruke tid på å finne rett vei, eller enda verre å gå feil. Transportopplegget med buss opp fredag ettermiddag var også optimalt. Imingfjell-turen er et tradisjonsrikt arrangement, som i alle fall har holdt på siden tidlig på 1980-tallet, siste helg før palmesøndag. Jeg vil anbefale turen for de som regner seg forholdsvis seige til å gå. DNT rangerer turene sine på en skala fra 1 til 5 støvler, men jeg er redd denne skituren sprenger skalaen. Vi var ca 10 timer på tur hver dag. Her ligger noen bilder fra tidligere turer, og jeg regner med det kommer noen fra årets tur også. Kamera hadde jeg ikke med selv, grunnet vekt-minimalisering. http://www.kotdnt.no/album.php?album=album485

I høst startet jeg en tråd om hvilken Ally kano jeg burde velge (https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=14109), og fikk masse god hjelp til det. Valget falt på en "rød" modell (altså med rett kjøl - kanoen er grønn), nemlig Ally 17" DR. Alternativet var den bredere 16,5" Allyen ("modell Lars Monsen"). Til å begynne med virket den som det opplagte valget, siden bred betyr stabil og siden det er "standardmodellen". Men etter mange gode svar som anbefalte begge modellene her på forumet, og etter å ha vurdert mitt bruksområde så falt valget på 17". Jeg var litt bekymret for stabiliteten til en litt smalere kano... og så jeg som bare har padlet én gang før i mitt liv, og det var på videregående (må ha vært i ca. 1992-1993). Jeg har lest bøker om padleteknikk og sett videoer på YouTube om J-tak, hengetak, brekktak og så videre, så teorien var der. Men praksis... der var det altså lite å skryte av. Så i praksis har jeg aldri padlet før. Spenningen var derfor stor sist fredag (8. mai) da tiden var inne for jomfrutur på Barduelva. Elva hadde vært åpen i ca. ei uke, og selv om det lå litt is her og der langs elvebreddene og det fløt ett og annet isflaket forbi, så klarte jeg ikke å vente lenger. Kanoen har stått parkert i Ally-pakksekken siden før jul, og nå var det tid for å teste den. Været var nydelig, det var helt vindstille, og vannet var helt blankt og rolig. Som et speil. Siden Barduelva er demt opp for kraftproduksjon, er det masse vann men lite strøm (en knapp kilometer i timen strøm midt uti elva). Etter å ha fraktet kano og utstyr ned til elva, fylt vann i 3 vanntette poser som ballast (at jeg padlet alene gjorde jomfruturen enda mer spennende, hehe) var det på tide å teste teoriene i praksis og kjenne hvordan kanoen faktisk føles på vannet. Jeg satte meg forsiiiiktig i kanoen og skyvde forsiktig fra mot land slik at jeg sakte drev utover mens jeg kjente på stabiliteten og fikk en følelse med hvordan kanoen reagerte på mine bevegelser. Deretter tok jeg mine første ustø åretak og padlet rolig oppover elva, mens jeg holdt meg helt inntil land. Og den første halvtimen føltes kanoen utsabil og utrygg, den var vanskelig å styre (J-takene virket enklere i teorien enn i praksis), og det svarte vannet virket veldig dypt. Men etter å ha padlet forsiktig i en halvtimes tid, så begynte jeg gradvis å føle meg tryggere. Det gikk greiere å styre kanoen, og jeg padlet helt inntil land og prøvde å lene meg over på sida for å føle sekundærstabiliteten. Og jo mer jeg lente meg over, desto større ble kraften som ville rette kanoen opp igjen, og jeg innså fort at den lille ustabiliteten jeg følte helt i starten er milevis unna det som skal til for å velte den. Det er klart at alle kanoer kan velte hvis man gjør noe dumt, men ved vanlig padling der man ser framover og følger med på det man gjør, så skal det veldig mye til. Og da er det greit at den ikke føles som en flatbunnet flåte når man sitter vanlig i den, men at den får lov til å krenge litt og leve litt. Og så fikk jeg øye på to svaner som svømte ute på elva (og lagde noen forferdelige lyder, hehe). Da de fikk se meg bestemte de seg for å ta av, og det var et fantastisk syn. Det er nettopp slike opplevelser som er blant grunnene til at jeg ble interessert i å kjøpe kano. Og etter hvert som jeg padlet fikk jeg mer og mer kontroll på retninga og mer og mer tillit til kanoen. Da jeg kom tilbake til der jeg startet, hadde jeg padlet over 4,5 kilometer! Ikke verst for aller første testtur. Jeg padlet igjen dagen etter. Det var litt mye vind den dagen, og jeg oppdaget fort at en kano er ganske sårbar for vind. Det var ganske tungt å padle mot vinden (og mot strømmen - disse kom fra samme retning), og på ett tidspunkt hadde jeg kanoen 90° på vinden og strømmen, og hadde store problemer med å vri kanoen mot vinden igjen. Den lette fronten på kanoen ville bare la seg blåse med vinden, og jeg måtte ta noen skikkelige krafttak med åra for å få nesa til å peke den veien jeg ville. Men de plassene der det svingte slik at vinden ikke kom rett langs elva, lærte jeg fort å padle inntil land på den sida vinden kom fra, og brukte skogen som ly mot vinden, så det gikk etter hvert veldig greit. Og det er veldig sjelden at det er vind her på innlandet uansett, så det vil ikke bli noe problem. Denne dagen padlet jeg totalt 9,5 km. Motstrøms og i motvind var farta tidvis nede i under 2 km/t (hadde GPS i båten), mens på vei tilbake igjen var det lett å padle i 5-6 km/t uten å bruke mye krefter. Snittfarta ble på litt over 3 km/t, men det inkluderte masse leking, testing og øving på å styre kanoen, og perioder da jeg bare lot meg drive med strømmen mens jeg tok opp video av ender som svømte ute på elva. Skal bli artig å se om det går fortere med 2 i båten. Uansett - har man gooood tid og har tenkt å være ute i mange timer og ikke har noe bestemt mål om hvor langt man gidder å padle, så er ikke farta så viktig. Har man det travelt med å komme seg fra A til B kjører man bil. Jeg er overrasket over hvor fort det gikk å venne seg til både kanopadling generelt og båten spesielt. Etter noen få timer på vannet hadde jeg full kontroll på J-takene, og hadde ingen problemer med å få kanoen til å gå dit jeg ville, uten å bytte hvilken side jeg padlet på hele tida. I TV-seriene med Lars Monsen ser jeg at han bruker bremsetak istedet for J-tak (altså at han vrir tommelen opp istedet for ned, og holder åra der i 2 sekunder som ror for å korrigere). Jeg prøvde det også, men følte at båten nærmest stoppet opp mellom hvert tak. Så for meg fungerte ordentlige J-tak best. Litt vanskelige å perfeksjonere, men etter et par timer var det ikke noe problem. Men det er jo mulig at jeg fikk hjelp av at 17-foteren er veldig lett å få til å gå rett frem da. Alt i alt er jeg veldig fornøyd med valg av kano. Og jeg gleder meg til at det nordnorske været skal skifte om til strålende sol igjen, for det er mange flotte naturopplevelser og artige kanoturer som venter! Nå har jeg jo ikke prøvd noen andre kanoer, men jeg føler at 17" Ally er perfekt til mitt bruk. Litt utpå sommeren (etter at vårflommen er godt og vel ferdig), blir jeg sikkert å få med meg brodern på en medstrøms-tur nedover Målselva også. Men noen større vanskelighetsgrad enn det blir jeg neppe å prøve, så for meg er det ikke viktig å ha en god whitewater-kano. For meg er det idyllen og naturopplevelsene med rolig padling på stille vann som virkelig er poenget med padling. Folk er forskjellige sånn. Det er vel derfor det finnes forskjellige kanomodeller. Så til slutt: en stor takk til dere her på forumet som var til stor hjelp i valget av kano. Jeg er ikke i tvil om at jeg har valgt riktig.

Jeg har en gammel Garmin 12 som jeg bruker på sjøen. Der fungerer den fint, med de begrensningene en slik gammel GPS har. Vil den fungere like greit på fjellet (Hardangervidda)? Noen som har erfaringer? Planen er å holde seg til kart og kompass, men ha GPSen som sikkerhet hvis det skulle bli svært dårlig sikt. Vi behersker kart og kompass godt! Burde jeg ta den med eller la den ligge i skuffen hjemme?

Jeg skal til Lyngen 17. maihelgen. Lurer på om noen vet hvordan snøforholdene er der da med tanke på fottur, evt lettere toppturer. Tar gjerne også i mot tips til rute og enklere topper. Regor

...eller andre alternative ski/bindinger?

Endelig, etter å ha drømt om denne turen i slik vær i lang tid gikk den i oppfyllelse på søndag. Alexander og Øyvind var personene jeg fikk dele denne fantastiske opplevelsen sammen med. Rapporten finner du her http://peakbook.org/tour/5746/Perfekt+tur+til+Brattefjell.html

http://fjelltopper.no/tour/2563/Kommunetoppjakt+rundt+%C3%98sterdalen+dag+2.html Nok en deilig dag på fine Østlandstopper.

Hei! Legger ut matlisten vi har laget i forbindelse med vinterturen vår. Hadde vært fint med noen kommentarer:) Matliste 18 dagar Frukost: - Risgrøt 6 stk - Havregrøt 5 stk - Knekkebrød 5 stk - Polarbrød 3 stk Lunsj: - Real Turmat - Sjokolade og nøtter 3x200g - Suppe - Vestlandslefse 5stk - Kjeks 3 + 3 stk Noe varmt å drikke. Middag: - Real Turmat (4 middager) - Ris 8pk boilinbag - Bacon Stjernebacon 4pk - Kylling – 3 dager 150g - Kjøttdeig 2 dager - Svinekjøtt 5 dager - Findus-mat 3pk To biffmiddager: - 2pk peppersaus - Indrefilet - Biffstrimler 1 felles grandis Kvelds: - Pannekaker/ lapper 4 stk - Fiskesuppe 4 stk - Div suppe 4stk - Potetkaker med bacon Snop: - Sjokoladeplater - Seigemenn - Marsipan - Kokesjokolade Fast mat: - Tørrmelk - Smør - Kanel og sukker - Salt, pepper og krydder - Rosiner - Sukker Drikke: - Kaffi og kakao - Saft

hei! vi er tre gutter som planlegger en skitur 14.-17. mai, men vi vet ikke hvor. vi trenger derfor noen tips til steder der vi kan spenne på oss skiene ved parkeringa, og labbe avgårde. vi har følgende "krav": - max 3-4 timer kjøring fra værnes. kan vi ta tog til stedet spiller ikke avstand noen rolle egentlig. - vi foretrekker å gå med pulk, og det er derfor fint om vi kan gå på ski rett fra parkeringa - turen skal helst være en rundtur. vi er ikke i utgangspunktet ute etter toppturer - steder hvor det er mulig å fiske litt på isen er selvfølgelig interessante områder vi har tenkt på er børgefjell, sylane og trollheimen, men vi er lite oppdatert både på ruter i disse områdene og snøforhold. noen med tips? på forhånd, takk!

Bilder og kart her: http://peakbook.org/tour/13536/3-dagerstur+p%C3%A5+Varangerhalv%C3%B8ya.html Våknet til surt vær i Vardø, en noe fraflyttet by som bærer preg av etterkrigstiden. Det blåste rett fra Barentshavet med enkelte snøbyger av og til. Spurte pent om å låne garderoben på et av byens hotell der vi kunne skifte klær og få varmen i kroppen. Deretter sa vi farvel til Norges østligste by og kjørte tilbake til Komagvær. Parkerte langs en grusvei nordvest for Komaghalsen. Nå skulle vi ut på en 3-dagerstur til blant annet Norges mest avsidesliggende kommunetopp Skipskjølen. Men i dag skulle vi først over Grythaugen, kommunetopp i Vardø. Det var som forventet ikke veldig mye snø ute ved kysten på Varangerhalvøya, men inne på vidda var det mye mer. Vi startet med å følge en fonn som lå i nordskråningen til Holmfjellet. Pappa trodde det ville ligge snø også oppå selve fjellet, men da vi kom opp dit var det altfor mye barmark til å gå på ski. Så det bar ned i nordskråningen igjen. Det hadde blåst mye i tillegg til at det var minusgrader, derfor var det ganske hard og isete snø. Feller var tingen i dag. Rett nord for Holmfjellet da bakkene opp mot Grythaugen startet tok vi en rast der vi blant annet spiste en grillkylling fra ferskdisken på Knut Bye Kolonial i Vardø, nam! Så bar det videre mot Grythaugen. Hadde lest turrapporten om den vanvittig lange dagsturen til Sea http://wwv.no/norwegian.asp?subpage=7&ReportId=10144&KommuneId=432 der han beskrev terrenget direkte videre mot Grythaugen som lettgått. På kartet ser det særs kupert ut da rasterkartet benytter en ekvidistanse på 10 meter. Det stemte med Sea sin beskrivelse. Fulgte noen fine søkk innover, kun før Cavnnat måtte vi passere noen små elvedaler, ellers var terrenget slakt og fint. Her fikk vi forresten øye på en jerv som sprang oppover en skråning, artig! Første gang jeg har sett dette dyret. Vinden økte noe i siste bakken og sletta opp til toppen. Og her gikk kilometerne veldig tregt, toppen kom liksom aldri nærmere. Endelig var vi framme ved varden, og her fikk vi faktisk et lite glimt av kveldssola mellom skyene i vest. Fellene tok vi nå av og så rant vi på skrå ned mot Uhca Guovdavággi. Var overrasket over hvor mye snø det var her, hadde egentlig forventet at elva var åpen, men den gang ei. Uansett slo vi opp teltet, fikk smeltet snø og etter hvert blundet vi. Dag1 6t 15min 950 hm 22 km Neste dag våknet jeg til at sola skinte utenfor teltet, men det var kun en liten sprekk i himmelen for ellers var det overveiende mye skyer. Heldigvis ligger disse toppene i Øst-Finnmark såpass lavt at det skyene stort sett holder seg over terrenget. Vi lot teltet stå igjen og pakket med oss en lettere sekk for en dagstur til Skipskjølen. Dette ble i grunn en litt vel flat og ensformig tur etter min smak. Litt stilig syn var dog Bjørnskardet, et bratt skar mellom Uhcit Ruitu og Kjøtindan. Vi fant rennende vann i et lite søkk sør for Kjøltindan, så vi bestemte oss for å fylle flaskene her under returen. I hallet mot skaret mellom pkt 599 og 614 var det langdrygt, og med det flate lyset var det vanskelig å bedømme avstandene. Vi så en liten skavl lenger oppi fjellsida som vi bestemte oss for å raste ved, men det viste seg å være mye lenger bort dit enn vi hadde trodd, så vi ga opp til slutt. Med tiden til hjelp kom vi gjennom skaret og bort til toppen på 636 moh. Her var det en stor og diger varde som noen har jobbet lenge med. Utsikten var ikke spesielt spennende, og den hvite himmelen gjorde det ikke særlig bedre. Så etter en sjokoladebit tok vi fatt på returen. Jeg valgte å ta av fellene, mens pappa ville vente en liten stund til. Med fin medvind tror jeg nok at mitt valg var best. Før skaret mellom 599 og 614 hadde vi gått litt for langt øst i forhold til der vi gikk fram. Plutselig, i siste liten så jeg at jeg holdt på å gå utfor en skavl ned i et elvegjel. Fikk heldigvis stoppet meg og gitt signal til pappa. Vanskelig å se kanter og konturer i slikt lys, så vær forsiktig selv i dette normalt ufarlige terrenget. Da fattern fikk dratt av fellene i skaret gikk resten av turen tilbake til teltet relativt kjapt, med litt skøyting og staking på de siste slettene slapp vi å bruke smurning også. Heldigvis hadde ikke teltet blåst vekk i mellomtiden. Koste oss med real turmat samt safarikjeks til dessert før vi tok kvelden. Dag 2 7t 30min 845 hm 45 km Siste dagen var været fortsatt det samme. Overskyet og kjedelig. Pakket sammen teltet relativt kjapt og bestemte oss for en litt annen rute tilbake mot bilen, det angret vi ikke på i ettertid! Den fine skaren ga oss et fint renn ned Skallelvskaret og langs Skallelva (en del snø langs elva) helt til vi var vest for Pettervannet. Her tok vi skia på sekken og gikk til fots like forbi Pettervannet i retning kyllingplassen vår fra dag 1. I bakken ned dit var det mer snø og her kunne vi renne på ski. Videre fulgte vi fonna i nordsida på Holmfjellet helt bort til bilen igjen. Feiret turen med en cowboymiddag hos Påls matopplevelser i Vadsø. Like etterpå punkterte plutselig venstre forhjul. Begge forhjula var jo totalt nedslitt etter flere hundre mil på svingete veier de siste ukene. Skulle nok ha skifta til sommerdekk før jeg dro. Vi kjørte videre med reservedekk til Tana bru der dekkservicen åpnet kl. 08 neste morgen. Dag 3 3t 45min 200 hm 21 km

Bilder og kart her: http://peakbook.org/tour/13537/Hjertet+i+halsen+mot+Hanglefjellet.html Det var mye igjen av dagen etter at jeg og pappa hadde kommet tilbake fra en 3-dagerstur på Varangerhalvøya. Som nevnt i den rapporten punkterte vi på vei mot Tana bru, men med reservedekk dristet vi oss til å kjøre opp på Kongsfjordfjellet for å ta en kveldstur på Hanglefjellet. Parkerte langs veien på ca. 280 moh og siktet oss rett mot toppen. I utgangspunktet hadde jeg planlagt å følge den bratte renna opp øst for pkt 529, men i ettertid viste det seg at vi hadde gått opp lenger øst, rett opp fra 330-vannet. Her var det bratt! Hadde jeg gått alene hadde jeg selvsagt tatt med stegjern og isøks, men det hadde ikke pappa. Jeg var likevel optimist og med en litt skeptisk far gjorde vi et forsøk. Tok etter hvert skiene våre på min sekk og jeg gikk i forvegen oppover. Fulgte noen partier med stein før det øverste og bratteste partiet måtte forseres på knallhard snø. Jeg gikk først og sparket trinn og brukte stavene som isøks. Det var tungt å sparke trinn og jeg fikk ganske så vondt i tærne. Med puls langt over terskel kom vi oss opp med livet i behold. Ned igjen skulle vi definitivt følge en annen vei. Artig at den korteste turen på vårt Finnmarksraid skulle bli den farligste. Videre mot toppen måtte vi forsere et søkk med skavler på begge kantene. Litt kinking å komme opp på andre sida, men med litt graving kom vi gjennom skavlen uten å måtte ta en altfor lang omveg. Så gjenstod kun siste flaten bort mot toppen. Måtte runde den litt i østsiden på grunn av nok en skavl like sør for den. Fin utsikt herfra selv om været var litt kjedelig. Kort tid senere beveget vi oss mot bilen igjen. Jeg rant i forvegen ned til renna øst for pkt 487 og var obs på skavler hele veien. For å komme ned i renna måtte vi ned i nok et søkk. For å komme ned i søkket mått vi gå litt østover på grunn av skavler. Her møtte vi på en gjeng scooterkjører som leika seg i søkket. I grunn glad dette ikke er kultur i for eksempel Jotunheimen. Det gikk finfint å renne ned renna, og herfra til bilen måtte vi kun forsere en slak vidde. Jeg valgte å skøyte mens pappa ville smøre skiene med tørrvoks. Det smakte godt med en saftig baconcheeseburger på Mix`en på Tana bru (oppe til 23.00) etter dette! 2t 10min 425 hm 10 km

I natt hadde jeg ligget i bilen ved avkjørselen mot Harsjøen. Synes det er greit å overnatte noen kilometer unna der jeg skal starte turen neste dag. Da får jeg varmen i bilen og kan spise frokost mens jeg kjører. Det var ganske likt vær i dag som i går, kanskje noe mer overskyet. Jeg kjørte mot Feragen og parkerte der veien mot Ljøsnåvollen sæter går inn. Fulgte et scooterspor langs denne veien et lite stykke før jeg valgte å skjære ut til venstre gjennom skogen og oppover i hallet. Det viste seg at jeg skar av litt for tidlig. Det var temmelig kupert terreng inne i skogen samt mye råtten snø, men jeg kom meg til slutt over tregrensa. Flere små bekker hadde gravd ut søkk i fjellsida øst for Feragen, så jeg måtte bruke hodet litt før jeg bestemte meg for hvor jeg skulle gå videre. Høyere oppe var det betydelig mer snø, så da var det bare å sikte seg inn mot toppen. Like før toppen passerte jeg en skiløype som var kvistet med røde kryss, ganske typisk svensk merking slik jeg har forstått? Så gjenstod det kun en brattere bakke før jeg var på toppen. Her oppe blåste det temmelig friskt, nesten vanskelig å bruke stavene da vinden kom sidevegs. Kom meg i le av varden og fikk tatt en rast. Flott utsikt i alle retninger også her. Etter litt la jeg i vei på returen. Mange fine renn tilbake igjen, og denne gangen tok jeg en mer direkte linje ned mot vannet Feragen for å slippe mye knoting i skogen. Måtte riktignok bøte med et lenger parti med staking langs veien tilbake til bilen, men det var verd det. Klokka var nå 13.00, litt rart å være tilbake igjen på den tiden jeg ofte står opp i påskeferien. Ringte hjem og fikk høre at det var meldt bedre i Nord-Norge nå. Dermed ventet en 9 timer lang kjøretur opp til Drevvassbygda nord for Mosjøen. Turdata 5 timer 26 km 800 høydemeter Bilder og kart finner du her: http://peakbook.org/tour/12281/Storviglen.html

Skriver et en kort beskrivelse av denne turen - med fokus på et par momenter som kan være greie å ta med for andre som har tenkt seg dit. Dro med buss fra Mexico City til Tslatislucha(?), via Puebla. Funker helt utmerket med buss i Mexico. 4wd fra Tslatislucha til Piedra Grande-hytta på 4000+ moh. Denne turen er en opplevelse i seg selv...spesielt om veien er våt. "Vei" er forresten en overdrivelse Denne hytta var overraskende mer eller mindre tom når vi kom. Hadde på forhånd hørt at den skulle være "overcrowded". Mulig vi hadde flaks, men de to dagene vi var der var den så godt som tom hele tiden. Hytta er veldig basic, men helt grei. NB: det er rotter der, så hold mat godt innpakket. Det som åpenbart er en greie er såkalt "sightseeing" i området. Folk(meksikanere) kommer kjørende opp i 4wd eller andre motorkjøretøy og surrer rundt i området. De henger også gjerne rundt de særdeles lite skjermede toalettfasilitetene mens man gjør sitt fornødne. Ruser motoren og hoier og skriker. Med andre ord...lite sjarmerende. Overnattet en natt og så tok vi en akklimatiseringstur til "highcamp" på cirka 4800 moh. Her skulle vi gjennom den såkalte "labyrinten", som etter sigende skulle være vanskelig mht å finne riktig rute. Etter min oppfatning er dette helt feil. Det er en gigantisk bratt steinrøys, hvor du passerer to gamle akvadukt-systemer. Så flater det litt ut og du må opp gjennom en av flere snø/isrenner. Her er det mange muligheter - samtidig som mulighetene for å gå feil er svært begrensede. (Ser også at det kan bli verre om man ikke har rekognosert litt på forhånd/sett det i dagslys). Så tilbake på hytta og sov noen timer. Startet toppstøtet 02 fra hytta. Det er en relativt lang toppdag: 1500 høydemeter +. Det er greit å ta med seg at så snart man kommer ut av "labyrinten" på 4900 moh eller deromkring er man veldig eksponert for vind. Herfra er det bre resten av veien, som gradvis blir brattere. Vi hadde egentlig knallfine forhold - hard snø, med bare flekker av is. På det aller bratteste er det maks 40 grader(i motsetning til hva vi hadde hørt på forhånd). Vi gikk i tau og med hjelm da vi hadde hørt at det var smeltet løs en del stein fra kraterkanten. Vi så også en del stein som lå på breen. Ingen sprekker. Det er absolutt en tur som kan gjøres solo så lenge forholdene er riktige. Pga vinden måtte vi bevege oss kontinuerlig til vi var på toppen. Overraskende kjølig tur - hadde ikke termometer så vet ikke temperatur. Brukte 6 timer opp. Litt for seint ute til soloppgangen, men flott utsikt. Vi var også de eneste på fjellet. Oppsummert: Enkelt tilgjengelig for en relativt høy topp og mye mindre trengsel(ingen!) enn forventet. Fin tur! (beklager dårlige bilder, snapshots fra videofilm)

Jeg skal på en 5-dagers skitur 8-12 mai med en venninne. Vi har lyst å dra til Finnmark (med bil fra Tromsø) men vi vet ikke helt hvordan snøforholdene er så sent i sesongen. Jeg regner med at man må ganske høyt opp for å finne brukbart skiføre i den perioden, eller tar jeg feil? Er det noen som kan anbefale en tur eller et område som har brukbare skiforhold i mai, helst ikke alt for langt å kjøre fra Tromsø, maks 8 timer. Vi kan allerede kjøre fra Tromsø på onsdag 7 mai. Vi har tenkt å ta med pulk og to hunder. Alle forslag mottas med takk

Endelig ble det tur igjen!! Tenk...en hel måned uten topptur. Nesten ikke til å holde ut! Ringte til Ole Jacob på Leirvassbu og fikk opplyst at veien var oppe opp til Geitseter og da var saken klar... Den laveste 2000 meters toppen (sammen med Bruri og Midtre Stølsnostind) skulle bestiges. 2001 moh var ikke all verden og dette ble vel min korteste tur til en 2K i år! Odd Arne hadde denne toppen fra før, men ville på tur og siden jeg ikke hadde denne toppen var dette et fint turmål. Det er rimelig ok å kjøre oppover Gudbrandsdalen når du begynne å se knall blå himmel og hvite fjell! Da kribler det og du kjenner liksom blodet begynner å bruse....du lever og har noe godt i vente! Skal ikke skrive så mye om denne turen annet enn at det ble en fin opplevelse på en oktoberdag i Jotunheimen. Snømengden var noe ujevn....ikke skiføre...kunne hatt truger...men greit nok med fjellstøvler og staver. Stavene var til god hjelp denne dagen. Løst mellom steinene, men uten spesielle problemer til topps. Når man tenker på den vinden som var i fjellet og i lavlandet dagen før,- klaffet dette utmerket for oss. Faktisk nesten vindstille!!! Det er en lang bratt bakke mot toppen, men ingen vanskelige klyvepunkter overhodet. Vi gikk ikke opp til breen, men gikk over en vannfattig Storbreagrove en god del før breen og gikk greit opp mot toppen. De siste 150 hm gikk på rein snø, ellers så søkte vi kursen der vi hadde steiner. Ned igjen søkte vi derimot til plasser med snø og fikk en rask nedfart. Brua over Leira var tatt bort så vi gikk med lette føtter på tynn is rett overfor der brua er Turen: Fra Geitseter til Jervefonni tur-retur 12,5km 1025 hm Totalt: 4t50m m/matpause

Bonden vi leier hjortejakt hos har en 12.takker som har holdt seg rundt gården i hele sommer, noen som har tips om hvordan vi taktisk legger opp jakten for å få denne i september? Hvor stort revir har den, hvor er de vanligste liggeplassene, vil den trekke inn i terrenget ut mot høsten?? Takker for tips

Rapport med bilder her: http://peakbook.org/tour/19376/Austanbotntraversen.html (SKREVET AV BJØRN-EVEN) Denne tirsdagen hadde jeg ventet lenge på, dagen da jeg forhåpentligvis skulle ta sertifikatet for bil og feire det med en riktig så etterlengtet fjell- og klatreferie. Det gikk som jeg håpet og snart var jeg og Sondre på vei til fjells. Vi hadde tenkt oss over Austabotntindene fra sørtoppene til vesttoppen. Det luftige punktet før S2, pinakkelen, svaene, eggen opp til V0 og eggen ned til vesttoppen, det var mange spennende utfordringer å se frem til! Vi kjøpte en stor pizza i Hemsedal selv om vi egentlig ikke hadde råd og kjørte videre til Årdal der vi la oss for natten. Morgenen etter kjørte vi opp til Berdalsbandet og la i vei. Denne morgenen var det ganske fuktig i luften og man så ikke så langt pga tåke, men vi var optimistiske og håpet på godvær. Vi gikk litt for direkte på sør-ryggen og kom da opp i noen litt løse og bratte skrenter, nå da det i tillegg var vått føltes det litt utsatt å klyve der. Vi tok stadig høyde og med et åpenbarte sørtoppen seg for oss! Det var kick! Første utfordring var å smyge seg forbi det luftige punktet ved S2. Dette punktet er absolutt ikke stedet man bør glippe med hverken hender eller føtter! Heldigvis var det fin friksjon i fjellet her og vi var straks ved pinakkelen. Sondre ledet en kjapp taulengde opp, deretter rappellerte vi oss ned på baksiden. Videre rute var over svaene, her klatret vi oss bort forbi et hjørne, opp hjørnet så det veldig bratt ut og det virket der og da mer naturlig å klatre videre for så å følge en rygg opp til topps. Her var det også litt utsatt så vi sikret. Da vi sto på toppen av S1 begynte det å snø! Jeg kjente at sommeren har vært altfor kort, ingenting er som varme og lange sommerkvelder. Det var ingenting ved den videre veien bortover eggen som var veldig sommerlig av seg, men da vi så Store Austabotntinden reise seg mektig opp av tåken og snødrevet ble det nesten en magisk stemning. Hvilken rute skulle vi ta? Ble det klyving opp til høyre for eggen, eller direkteruta? Vi landet på direkteruta. Ettersom vi kom lenger opp langs eggen ble været bedre. Nå var vi nærme toppvarden! Vi kunne se og høre to mennesker som hadde nådd toppen fra vest, en far og en sønn viste det seg. Den beryktede varden og «broen» ut var luftig og spiss, men med en god sitteplass på baksiden: den perfekte topp. Vi satte etter hvert kursen tilbake. Da måtte vi klyve oss ned en slags sti, så en litt utsatt egg og så et litt kinkig punkt, i hvert fall med tung sekk på ryggen. Nå sto vi på den samme eggen der vi var på klatrekurs i 2009! Vi kløv så opp til vesttoppen og ruslet tilbake til bilen. Turen tok 10t 50min. Vel fremme ved bilen var det godt å ta av seg sekken og sette seg ned, vi kjøpte oss en hamburger i Lom og kjørte videre til Stryn. Det hadde vært en lang dag men med sterke minner og opplevelser. Takk for turen!

Hei, Noen som vet hvordan snømengdene i Fyresdalsheiane er nå? Er det bart nok til å gå til fots om et par uker? Tenker området rundt Øysteinsfjell.