Søk i nettsamfunnet

Er det noen som har flere detaljer rundt hvordan denne ulykken - på Berdalsbreen ? - har skjedd? http://nrk.no/nyheter/distrikt/nrk_sogn_og_fjordane/1.7135540 Ser også at DNT avlyste helgens ski/topptur i Hurrungane, noen som vet om det var på grunn av forholdene?

Er det noen som har vært rundt om i Nordmarka i det siste? Hvordan er det med is på vannene som inngår i padleløypa mellom Mylla og Oslo (Øyungen etc)? Dersom det viser seg å være mye is her, er det noen som kan anbefale et alternativt sted hvor man kan padle 2-4 dager i denne helga?

Jeg har lekt med tanken om å ta en tur fra Stryken via - Store Daltjuven - Katnosa - Store Sandungen - Bjørnsjøen - Skjersjøen - Sognsvann. Ligger det igjen så mye snø at dette er å regne som "galskap" fra 13.-17. mai, eller lar dette seg gjennomføre? Setter pris på innspill!

Kan noen fortelle meg forskjellen på .22 Hornet og Vierling? For ordens skyld; begge er i kaliber 5,6x35R.

Etter 2 solfylte dager i Åndalsnes bestemte vi oss for å ta en siste tur før vi vendte nesa mot Sondres hytte i Stryn. Opprinnelig var planen å ta Kvanndalstind og Vengetind via Drømmediederet (5-) en annen dag, men vi sparte den. Idag var det Romsdalshorn som skulle klatres. Været var sånn passe i forhold til de forrige dagene, men solen skulle vise seg mer mot slutten av dagen. Vi parkerte innerst i vengedalen halv 9 på morgenen, der møtte vi en rekke andre lag. Denne gangen havnet vi først i "køen". Når man parkerer her er anmarsjen til Romsdalshorn frydefult kort men vi kjente det nok begge i bena etter gårsdagens langtur over Store Trolltind. etter ca 1 time sto vi i "gapet", en 2 meter dyp kløft der kongen av Romsdalshorn, Arne Randers Heen er blitt avbildet. link: http://www.frusalen.no/heen.htm ved dette gapet la vi igjen unødvendigheter og tok med det vi trengte for å komme trygt opp og ned nordveggen. Nordveggen består av ca 4 taulengder, men kan korte det ned til 2-3 hvis man er kjent og god til å klyve, eller ta flere dersom man synes de første bakkene til standplassen er ekle. Vi ble fortalt i forveien at de to første taulengdene skulle være bratte, noe som vi synes var spennende. Den første taulengden fikk jeg lede, og det var rett som vi hadde blitt fortalt: her var det bratt, men sikringsmulighetene var det heldigvis greit med så vi storkoste oss. cruxet i første taulengde er vertikalt men også her kan man plassere en liten kamkile i en horisontal sprekk på undersiden, så jeg følte at tryggheten var på min side. Sondre ble sikret opp og ikke lenge etter var han i full fart opp andre taulengde, denne var også bratt og enkelte flytt var også her på 4-tallet. Den tredje taulengden bestod mer av 3er-klyveklatring, samt en sprekk som man må dytte seg opp. Ellers var det stort sett grei skuring opp til toppen, men vi fikk høre at vi hadde klatret den siste taulengden opp rappelruta! heldigvis møtte vi bare én gjeng på vei ned og vi fikk ingen stein i hodet. På toppen blåste det litt og vi så oss rundt, her var det store varder, sikkert 2-3 meter høye og en hytte, tilhørende Arne Randers Heen, hvis jeg ikke tar feil er det vel frakken hans som henger der fortsatt? vi ble ikke lenge, vi skulle jo til Stryn så vi startet å rappellere ned Nordveggen (ha med 2*60m tau!). Når vi skulle finne de siste boltene ble vi overasket over at den veien som så mest iøyenfallende ut var svært utsatt , omtrent som å bevege seg på kanten av en skyskraper følte vi! og rappellfestet var ved den tidligere nevnte sprekk, bestod av en heks og en bolt og to karabinere. Uansett, vi tok en lang rappell ned og trasket tilbake til bilen etter å ha vært 7,5 timer på tur. Deretter tok vi et velfortjent bad i Vengedalsvatnet. Veien videre til stryn var fin da den bevegde seg gjennom fjorder og fjell, men jeg sovnet som en stein etterhvert.

Her kan de lese litt om turen vår til Skålatårnet og sjå bilder: http://snitasblogg.blogspot.com/2011/10/tur-til-skala-17-18-sept-2011.html

Jeg trenger noen gode tips til årets siste skitur. Planen er å stikke retning Sognefjellet og ta dagsturer rundt omkring. Utstyret er både Fjellski (Åsnes Nansen) og flunkende nytt randoutstyr. Jeg er ikke interessert i ekstremturer, men normalt fine og greier turer og topper. Regner meg som en middels god skikjører. Det hadde vært strålende å fått til en topptur av et eller annet slag. Jeg har ikke vært i Jotunheimen eller Sognefjellet på vinteren tidligere. Men er kjent i områdene fra sommerturer.

Er det skrivefeil eller er prisen virkelig 45000 kroner for dette teltet??? Link: http://www.sportsnett.no/temp?MHW .

http://www.ikea.com/webapp/wcs/stores/servlet/ProductDisplay?topcategoryId=15570&catalogId=10103&storeId=16&productId=12644&langId=-14&chosenPartNumber=30011832 I bruk her http://www.bushcraftuk.com/community/showthread.php?p=204378#post204378 Noen som gidder å plukke opp 2stk til meg? [email protected]

I år slapp jeg heldigvis unna. Jeg hater tog, synging, søppel, skråling og svære folkemasser som later som om de koser seg. Jeg bestemte meg seint dagen før, litt for seint til å invitere andre. Jeg blei nok ensom i toget i år. Flosteinsnibba(1514) og Overvollshornet(1502) hadde jeg gjort et forsøk på tidligere i vinter, men når folk mister følelsen i føttene er det bare å snu. Jeg parkerte ved Røyr i Strandadalen, og la i vei oppover den glisne bjørkeskogen. Jeg tok ikke på meg skia før på 900 meter, enda snøen gikk ned til 700. Det var fast og fin skare, og det gikk raskt unna. Siden føret var så flott bestemte jeg meg for å ta med topp 1222 og Tårnet(1378) også, slik at det blei en rundtur av det. Oppover lia til 1222 nynnet jeg på de ukjente versene av nasjonalsangen, de som har litt trøkk og kraft. Det resulterte i at alt dyreliv i kilometers omkrets forsvant. En ørn, to ryper og ei bikkje forsvant ut av syne. Dyr har overhodet ikke sans for musikk. Bikkja kom heldigvis tilbake da den husket at jeg hadde maten . Tårnet består av to topper, og den ene av dem var en luftig snøegg. Nysnøen, som ellers var fast og fin, lå dyp i skyggesiden. Hadde det ikke vært for det hadde det vært håpløst å passere dette punktet uten isøks og stegjern, for ikke å snakke om med bikkje. På de fineste turene har man også flaks med forholda. Turen gikk videre over Flosteinsnibba og Overvollshornet. På andre siden av den irrgrønne Storfjorden dominerte Skårene(1700-1800) utsikten. På den andre siden av fjorden lå Oaldsbygda idyllisk til. Fra Tårnet så jeg også takene på Midtre Åkernes som ligger klemt inn til en bergvegg som verner mot skred. Mellom Midre Åkernes og meg ligger Åkernesrevna. Tror dessverre ikke plasseringen under bergveggen betyr så mye hvis den går. Sørover var det flott utsikt til fjellene i Stryn, og vestover var utsikten glimrende mot resten av Sunnmørsalpene. På nedturen hadde sola bløtt opp skaren, slik at det var fast og fin slush hele veien. Jeg falt ikke gjennom en eneste gang. Jeg er glad jeg valgte en solvendt side i steden for å satse på noen svinger i løssnøen i en skyggeside, med gjennomslagskare mesteparten av veien . Turen blei flottere enn jeg hadde forestillt meg. Det er ikke så ofte alt klaffer, men det gjorde det i dag. Disse toppene er lite besøkte, og det har sikkert ikke vært folk på dem tidligere i vinter. En uvanlig flott rundtur som anbefales på det varmeste. Overvollshornet har forresten en flott direkterute ned mot Røyr. Det var for lite snø der nå, men jeg kommer tilbake en annen gang. Noen bilder med varierende kvalitet .

Fylkestoppen i Aust-Agder sto for tur i slutten av juni. Godværet viste seg å være starten på et to uker langt drømmehøytrykk over landet, som jeg dessverre bare i noe grad fikk utnyttet. Kjørte 21.juni til Dalen i Telemark, og fulgte rv 38 en kilometer vestover. Her var det skiltet til Froland. Artig vei langt oppi fjellsida. Betalte 50 kr i bommen ved Froland, og fortsatte inn til Strandstøylsdalsvatnet, hvor det var en ganske stor plass å parkere på. Gps-ref: 32V 0428465 6592960 på 773 moh. Jeg overnattet i teltet her. Ingen andre biler eller folk her. (Jeg gikk også hele neste dag uten å treffe på noen i godværet.) Kl 08.00 22.juni la jeg i vei på nordsida av vannet. Det var ganske bløtt og vått hele veien, og jeg mistet stien her og der, men fant den lett igjen med gps-en. Så kom jeg på at jeg hadde glemt kartet med turbeskrivelsen fra wwv! Heldigvis hadde jeg lest den så grundig og studert ruta, og jeg kunne det meste i hodet. Fulgte stien avmerket på kartet innover mot Strandstøylsdalen. Det som er tegnet inn som digre myrer, var store gressflater, noe våte, ja, men ikke det jeg ville kalt myr…Greit å gå her. Turbeskrivelsen nevnte noe om Sæbyggjebrokka – dette navnet finnes ikke på mine gps-kart, men jeg antok det var dalen som gikk i sørvestlig retning, opp og sør for høyde 1372 meter – siden den seinere nevnte at man gikk over denne. Men jeg fant ingen sti som tok av noe sted inne i Strandstøylsdalen! Jeg måtte vade elva som kom fra nord, på grunn av stor vannføring. Det var egentlig bare behagelig i det varme været, og det var flere steder det så ut til å være greit å vade. Jeg krysset elva like ved en seter (Fiskarmo). Så kjørte jeg på bratt oppover i bjørke- og vierkrattet et stykke på nordsiden av bekken som kommer ned det jeg antar er Sæbyggjebrokka. I ettertid viser det seg at jeg bare var 20-30 meter unna å oppdage stien! I stedet oppdaget jeg en elg, som overrasket langet ut oppover i brattskogen. Det var varmt og fuktig, og et sant pes å gå oppover i grov ur og krattskog! Siden jeg ikke fant noen sti og trodde jeg var på ville veier, svingte jeg nå heller mer og mer nordover på 1000 meter, og krysset bekken som renner rett østover høyt oppe i fjellsida, før jeg gikk bratt opp (vestover). Jeg kom nå på snaufjellet rundt en halv kilometer nordøst for høyde 1372, og fortsatte rimelig rett vestover 1,5 km, delvis på snø, og inn i en liten dal. Passerte så det avlange vannet like under 1400-meterskoten, og fortsatte lett opp til toppen. 3,5 time. Jeg nøt utsikten og finværet, fotograferte og koste meg litt, før jeg returnerte med andre planer for nedturen: Alt annet enn bjørkekrattet! Først fulgte jeg fjellryggen rett østover ca 1 km på NORDSIA og 60-80 høydemeter over det avlange vannet, som jeg tidligere hadde gått sør for. Litt opp og ned over ryggen, men bedre enn ura nede i dalen. Kom ned i østenden av nevnte vann, og fulgte så egne spor i dalen ca 300 meter østover, før jeg svingte rett sørover og bratt opp fjellsida, til 1440 meter omtrent. Tok så peiling på høyde 1372, og ville prøve å finne stien herfra. På denne høyden fant jeg ingen sti, men så tydelig det øst-vest-gående tråkket 200 høydemeter nedenfor i sør. Det var styggbratt rett ned dit, men ved å gjøre en sving mot vest, gikk det veldig greit. Vel nede på tydelig sti, trodde jeg det bare var å knalle i vei – men plutselig var stien borte vekk. Jeg fortsatte en stund i samme retning, og forberedte meg på bjørkekratt igjen, da den plutselig dukket opp. Nå var jeg mer på vakt, og fulgte stien gjennom krattet, etter hvert forbi en kjempediger stein, og helt ned til den flomstore elva nede i Strandstøylsdalen. Det hadde gått fortere ned gjennom krattet enn jeg hadde våget å håpe på for litt siden! Fra nå var det en vading, og så grei skuring tilbake. 6,5 timer totalt. Viktige tips om stien opp Sæbyggjebrokka: Fra hovedstien til Strandstøylsdalen; kryss elva ved dette gps-punktet på 781 meter: 32V 0426024 6592390!!! Herfra er stien (som slett ikke alltid er like tydelig, særlig ikke over våte partier) svakt rødmerket – oftest på trær i nedre del. Noen spredte varder. Etter drøyt 100 meter over en stor bekk. Så slynger stien seg i hovedtrekk like nord og oppover stort sett langsmed elva som renner ned Sæbyggjebrokka. Man kan gå av stien når man er omtrent rett sør for punkt 1372 (200 hm lavere) – og så gjøre en sving vestover og opp på fjellryggen. Man bør nok ha grei sikt, for særlig mot øst er det styggbratte stup man neppe kommer opp. En del glatte sva er greie å omgå ved kryssing på gresshyller. Ved å holde lenger vest, blir det enda lettere å ta seg opp. Kanskje er det enda lettere å fortsette inn og opp dalen som går nord for Slækja (1367m), og så svinge av rett nordover til topps? Ganske sikker på at denne toppen er lettest og kortest fra øst. Neste dag sto Rogalands høyeste for tur; Vassdalsegga.

Big O festivalen er i gang igjen, litt sent ute med info i år, men håper de fleste som var der i fjor, og som har lyst, har muligheten til å komme i år. Det blir mange bra konkurranser og flotte premier. Mer info; http://www.braindead.nu/wordpress/?p=42

Utgangspunktet for turen var Sota Sæter, hvor jeg overnattet fra Lørdag til Søndag. Våknet klokken 08.00 søndag av en veldig varme i teltet. Kokte meg vann, spiste frokost, pakket sekk og pakket telt og sovepose i bilen. Ingen sjeler i sikte, eneste tegnet til andre mennesker var røyken fra en av pipene til en av hyttene på Sota Sæter. Været var upåklagelig hele dagen, hvor at det var et sprukket skydekke. Dette førte til at jeg ikke brukte solbriller eller solkrem siden det ikke var noe direkete sol. Erfaringen jeg dro av dette er om det er del skyer, klarer jeg å bli veldig fargerik i huden, og sår på øynene. Det var også litt kjølig på toppen med en ørliten trekk som gjorde at jeg tok på meg jakke og lue. Brukte tilsammen ti timer på denne turen, men med en litt redusert kropp etter et utdrikkingslag to dager tidligere får jeg lov til å unnskylde meg Kom tilbake til Sota Sæter klokken 19.00, hvor jeg får meg litt Trøndersodd hos Jorunn og får kjøpt meg noe sukkerfylt til bilturen hjem. Turen blir ikke dårligere ved at jeg finner ut at snareste veg hjem er via Geiranger. Må rekke en ferge som går mellom Eidsdal - Linge, som gjør at det blir beskjedent med stopp på veg hjem. Sent på kveldene slipper man kolloner av bobliler som gjør at jeg får vegen for meg selv, og bilturen som går i en av Norges fineste fjorder er en fin avsluttning. Tverrådalskyrkja 2088 moh: Det som viste seg å være den største utfordringen ved bestigning av toppen, var kryssingen av en del morenesten rett ovenfor breen. Fulgte da breen og gikk østryggen til toppen. Det gikk fint hele vegen til toppen, hvor jeg fikk fylt på noen flasker vann ved enden av en snøfonn som smeltet. Satt igjen ryggsekken på toppen, hvor jeg tok meg en kopp kakao før jeg fortsatte mot Søre Tverrådalskyrkja og Steinkollen. Tverrådalskyrkja var lettere å bestige enn hva jeg hadde forventet. Søre Tverrådalskyrkja 2034 moh: Eggen fra Tverrådalskyrkja mot Søre Tverrådalskyrkja var en del verre enn hva jeg hadde trodd på forhånd. Noen steder var det relativt luftigt (mitt subjektive synspunkt). Brukte ca en halv time til denne toppen fra Tverrådalskyrkja, hvor jeg hadde vært skeptisk til å gå denne ruten i vått vær. Steinkollen 2018 moh: Var ingen spesielle vansker ved å bestige dette. Fint og avrundet, med en spektakulær utsikt mot Hurrungane i sør og Jostedalsbreen i vest. Alexander

Et høytrykk var under oppseiling og værmeldingene var gode for ein tur i fjellet. Søndag ettermiddag skulle det klarne opp, Mandag og tirsdag ville bli bra ifølge metrologene. Da vi stod på 1222 Finse så det alt annet enn bra ut. "Bestefar" var kommen frå Ryfylke via Bergen og kunne melde om kraftige regnbyger frå Voss og oppover. Kom selv opp Hallingdalen med kraftig vind som ruska i flagg og bunader. Konfirmasjon? Vi la likevel i vei i sekstida om kvelden . 2-3 kraftige sludd og snøbyger feia innover oss der vi følgde sommerruta inn til Flakavatnet. Underlaget var noe ubestemmelig. En blanding av nysnø, skare og slaps så det ble med å gå på skifeller. Frå Flakavatnet tog vi rett opp 300 høydemeter til fonna mellom Kyrjedalsnuten og Høyde 1816. Her ble det virkelig utrivelig med hard vind, snø og tåke. Vi hadde basert oss på snøhule, men her var ikke lett å finne en god skavl med så dårlig sikt. Så vi gravde oss bare rett ned til vi traff blåisen 1,2 m nede. La over skia, slengte over en gammel teltduk over og krøp inn i soveposen. Fikk varma noe real turmat og sovna til vinden som rev og slet i duken fra 1975. I løpet av natta hadde Vårherre forbarma seg over oss. Sol og vindstille med noen minusgrader fikk humøret opp på topp igjen. Ferden videre på vestre del av skarvet ble kosetur med sol og blåswix. Opp og ned gikk det med noen tåkebanker i de laveste søkkene. Hårteigen dukka opp i vest og følgde oss resten av turen. Likeså Gaustatoppen og Hardangerjøkulen. Hadde ein god stopp på turens høgste topp, Foldaskarsnuten-1933 moh., før nedstigninga mot Lordehytta i Follaskaret. Her bomma vi nok litt. Kom for langt mot vest der trulig sommerløypa går. Måtte av med ski og fire ned sekkene på det bratteste. Hadde ikke sola tina snøen bløt her kunne det bli problemer uten stegjer. Da vi kom fram til Lordehytta så vi at det enkleste hadde vært å gå rett ned mot hytta. Siste kneika kunne sikkert rennes ned på skrå. Da vi hadde nok av tid ble det et par timers lunch ved Lordehytta. Grei nok som nødbu, men ville foretrukket overnatting i telt eller snøhule. Steinveggene holdt ikke helt snøen ute. Ut på ettermiddagen fikk vi på oss skifella og tusla opp på høyde 1905. Herifra bølga Skarvet seg rolig sydaustover og det var bare å skli videre å nyte øyeblikket. I sekstida om kvelden fann vi ein fin og bratt vestvendt skråning mellom vann 1765 og høyde 1852. Brukte 1 1/2 time til å grave ut snøhule og tilbrakte resten av kvelden i solveggen med middag og brunt fluidium. Bortimot 11 sokk sola ned i vest og temperaturen dumpa fort 20 grader. Godt å strekke seg i ei god hule. Neste morgen var sola fortsatt med oss. En god vind fra nordvest plaga oss ikke da full vinterutrustning var med. Medvinden forvant da vi kom til Prestholskaret. Skiføret var fortsatt på topp med 3-4 cm styresnø og vi snirkla oss ned skaret mellom store snøblokker som var rast ut fra fonna over oss. Vel nede på Prestholsetra varma sola såpass at klister kom på. Mot Geilo var snøen smelt bort men bortover Hesteberget lå den fortsatt og gav oss ei fin nedkjøring helt til øverste hytte i feltet ved Slåtto. Her stod benker og bord klare til å tømme siste matpakke. Lenger nede holdt en snekker på. Koselig kar som tok bryet med å kjøre oss det 3-4 km ned til Geilo. Etter en halvliter kunne vi oppsummere at det hadde vært en makalaus tur og kunne gå på tog i hver sin retning. Årets nest siste skitur var over. Turen kan sikkert gjøres på en dag, men god tid anbefales skal inntrykkene feste seg !!!

Noen som har kommentarer på innlegget "NOK ER NOK" til Stein P. Aasheim i siste Fjell & Vidde. Selv vet jeg ikke om jeg skal le eller gråte... Håper for hans del at det er humoristisk ment, ellers er det er et MEGET provoserende inlegg fra en "gammel gretten gubbe"...

Plass på hyttene reserverte vi i god tid på forhånd. Bamse Brakar, The Dog, Raggen og jeg (Langbein Rise) tok kveldsflyet fra Oslo til Geneve. All bagasjen kom frem. Fra flyplassen videre ca 1 time med taxi til Chamonix hvor vi overnattet. Det regnet på kvelden, men værmeldingene var lovende og vi var spente optimister. Dag 1: Grands Montets – Refuge d' Argentière Det ble sol og jeg våknet til helikopterdur og at de sprengte ut rasene rundt heisområdene. På formiddagen ble det litt surr og vi måtte kjøpe noen småting. Dermed fikk vi ikke tatt bussen videre til Argentière før ved lunsjtider. Vi tok heisen opp til Aiguille des Grands Montets (3295). Ned derfra fikk vi pudderføre nedover. Jeg gikk på trynet i løssnøen og måtte lete i over ett kvarter før jeg fant igjen begge skia. Kjørte ned på Glacier d' Argentière i ca 2600 m høyde. Derfra labbet vi på feller opp til Refuge d' Argentière (2771). Det ble varmt i solsteiken, og jeg ble gjennomsvett på vei opp til hytta. Totalt ble det en kort tur på ca 3 timer. Like etter vi kom frem seilte ett løssnøskred rett over sporene våre. Litt guffent, men det forteller at når sola for varmet opp snøen på ettermiddagen løsner det lett skred. Møtet med hyttesystemet i Alpene ble litt anderledes fra det jeg var vant til i de norske fjellene: strengere og trangere, men helt greit. Dag 2: Refuge d' Argentière – Champex Morgenen tok vi 05:00. Det gjorde også de fleste andre. Det var selvbetjent frokost. Vår andre dag på tur ble også bare fint vær, selv om det bygde seg opp haugskyer over dalene. Fra hytta rant vi ned på breen til ca 2600 moh. Der fulgte vi sporene andre hadde satt før oss opp til Col du Chardonnet (3321). Vi hadde fått advarsler om at renna ned fra skaret skulle være svært bratt, men det var ikke mer enn 40-50°. Jeg gikk ned med stegjern og isøks. På med skiene igjen og vi randt innunder Grande Fourche og tok på oss feller for å komme opp til skaret Fenêtre de Saleina på 3261 moh. Så gled vi bortom Cabane du Trient og videre ned østsiden Glacier du Trient langs dramatiske brefall. Ved ca 2770 moh tok vi rett til høyre og opp i det lille skaret Col des Escandies (2793). Da gjensto en flott nedkjøring i seig vårsnø ned Val d' Arpette. Fra ca 1600 moh kjørte vi i alpinløypene med så vidt nok snø til at vi kom helt ned til hovedveien gjennom Champex. Vi fikk tak i en taxi som kjørte oss til Bourg St Pierre. Denne dagen kåret vi til turens flotteste: flottest natur, mest spennende og beste nedkjøring. Dag 3: Bourg St Pierre – Cabane de Valsorey Kvelden i forveien rekognoserte vi litt rundt i denne trange koselige byen. Krokusene hadde akkurat begynt å blomstre og dannet en vakker ramme rundt stedet. Vi følte det var riktig å starte tidlig denne dagen også. Siden det var 1400 høydemeter og det kunne være greit å ikke bli kokt av sola. 3 av oss gikk på Crocs, men det funket bra og var deilig å slippe plastskiskoa for en stund.Vi måtte bære skiene i nesten 2 timer oppover dalen innen vi fikk snøføre. Utpå dagen fikk sola tak og myknet snøen. Det gjorde også at det ble mange glipptak som tappet krefter, men vi klarte stoppe og studere utsikten med gjevne mellomrom allikevel. Det tok i overkant av 5 timer å komme frem og ble en seig dag med mye svette. Så dermed var det godt å komme fram til Cabane de Valsorey (3034) og bli servert kald øl og salt suppe. Dag 4: Cabane de Valsorey – Cabane de Chanrion Dette skulle være en av de fine nedkjøringsdagene, men først måtte vi opp 600 høydemeter til Col du Couloir (3660). Deretter en kort, bratt bakke og så opp til Col du Sonadon (3520). Så fulgte nedkjøring blandt brefallene på Glacier du Mont Durand. Beste nedkjøring var mot til Grand Charmotane hvor sola hadde myknet den øverste delen av skarelaget. Til sist måtte vi litt opp for å komme frem til Cabane de Chanrion på 2462 moh. Det tok oss ca 5,5 t og ble dermed en lang ettermiddag på hytta. Denne hytta var ikke så full og det var god plass på sovesalen. Dag 5: Cabane de Chanrion – Cabane de Vignettes via Pigne d' Arolla Siden vi hadde vent oss til å stå opp i 5-tiden, så fortsatte vi med det. Normalruta går opp Glacier d' Otemma som er flat og kjedelig. Vi valgte heller å gå over Glacier du Brenay som har ett bratt brefall og opp på Pigne d' Arolla (3790). Vi våknet til stjerneklar himmel og været holdt seg fint hele dagen. Det var mye fjell å ta bilder av underveis. Brefallet forserte vi på stegjern eller skarejern. Skarejern gikk raskest. Siste stykket opp til Col du Brenay var langdrygt, men på toppen av Pigne d' Arolla ble vi belønnet med kjempeutsikt. Nedkjøringen til Cabane des Vignettes (3160) var bratt og fin. Proteinhungeren var stor da vi kom frem ved lunsjtider, så vi prøvde rösti med egg og øl. Det smakte fortreffelig. Hytta var nyoppusset og moderne. Dag 6: Cabane de Vignettes – Zermatt Værmeldingen var tiltykning til snø utpå ettermiddagen. Turen mot Zermatt er over 3 mil og går over 3 skar. Vårt motto er opp med sola og ut på ski for å bli blid. Først krysset vi over Glacier de Mont Collon og opp til col d' Evêque (3382). Deretter en fin nedkøring til Haut Glacier d' Arolla og så opp til Col du Mont Brulè (3213). Deretter en langdryg tur over Haut Glacier de Tsa de Tsan opp på Col de Valpelline (3557). Nå begynte vi å føle uværet som kom trekkende. Det var kald vind og snø i lufta. Matterhorn prøvde stadig å gjemme seg i tåka. Det var spektakulært å svinge seg nedover mellom alle brefallene og blåisen rundt oss. Tilslutt kom vi inn i alpinanleggene ved Zermatt og ved ca 1600 moh tok snøen slutt. Det gjorde ikke så mye siden vi da var ved nest nederste heisstasjon Furi og fikk en øl i sola. Bonusdag: Breithorn Vi våknet til regn nede i Zermatt, men vi tok heisen opp til Kleine Matterhorn (3883) og været letnet. Skyene lå fortsatt nede i dalene og danset av og til opp på toppene. Vi labbet opp på toppen av Breithorn, 4164 moh. Der nøt vi lunsjen mens vi skuet utover Alpene. Etterpå ble det herlig nedkjøring i pudderet som hadde falt på natten. Videre ned fra Breihornplatået kjørte vi i alpinanlegget på Theodulgletcher og havnet etterhvert på ølstasjonen ved Furi. Vi fikk oppleve Alpene fra en av sine beste sider med bra vær i en uke. Lykkelige tilbrakte vi den siste dagen med sjopping i alle sportsbutikkene i Zermatt. Så tok vi toget tilbake til Genev og flyet hjem.

Hei Skal bare hilse til alt fjellfolk fra snekker Tore og kona Vigdis. De bor på 1800meter i Rwenzorifjellene i Uganda. Sammen med de innfødte har de feiret 17.mai i dag. - Les fersk melding her: http://www.mitandi.com/mitandi---uganda/meldinger/'>http://www.mitandi.com/mitandi---uganda/meldinger/ - Kom gjerne på besøk til Rwenzorifjellene: http://www.mitandi.com/ mvh Christin

Det er vel en del her som har vært på tur 17.mai? Og nasjonalfølelsen er såklart på topp blant oss som dyrker fedrelandet i høyere grisgrendte strøk...? Så da har vi så klart med oss flagget på tur. Og med flagget er det ikke sjørøverflagget, sigd & stjerne eller sørstatsflagget det er snakk om, men det ubesudlede norske flagg Så utfordringer er: Kom med ditt 17.mai-turbilde. Her følger hvertfall mitt bidrag:

Vi er framme! Legger ut mer etter hvert. Les også i bloggen vår

Noen bra forslag? Vi kjøre dit vi skal overnatte, slik at barna kan sove i sine reisesenger. Finnes noe fint sted? Noe hotell i fjellet? Hvordan er det med snø nå? Bor i Moss, og vil kjøre kortest mulig Men vil over tregrensa.

Hei, hei, Jeg skal anskaffe meg et nytt telemark topptursetup for å jakte noen gram, samt få en noe mykere ski. Kravene er: Relativ lav vekt (ski uten binding lettere enn 3 kg) Mulighet for skarejern på ski I og med at det her er flusst av erfarene skifolk, lurer jeg på om noen har innspill til et godt setup med relativt lett utstyr. Lett skisetup for toppturer i alt slags terreng? Erfaringer med Völkl Amaruq eller Völkl Inuk? Hvor myke er skiene? Hvor viktig er det med rocker på en ski når man stort sett bruker den på toppturer? Er det noen som har erfaring med å sette Axl 22 på en relativt puslete ski med trekjerne uten metall (som Amaruq/Inuk eller Movement-skiene)? Noen erfaring med Voile Switchback her? NTN Noen med erfaring med den nye NTN Freedom? Er det mulig å sette skarejern på NTN Freedom? Hvor bra er pivoten? Mange takk for eventuelle innspill!

Hei! Funderar på tur i januari - februari från Selfjordshytta Vad rekommenderas, skidor eller snöskor? Terrängen NV-V om Stormarkspollen är ju sumpig och djupt blöt på sommaren, brukar det frysa till i jan/feb så att det bär på de vattensjuka delarna? Går det att parkera bilen ung på samma plats som på sommaren? Vissa partier förefaller kräva broddar av karbonstål, Är det någon som har erfarenhet? Tur Kvalvika synes vara mer lämplig för snöskor och stålbroddar särskilt på de branta klipppartierna ned mot själva stranden? Hur mycket snö brukar det vara ungefär och vilken konsistens, skare som bär eller "klafs" All erfarenhet mottages med tacksamhet,. Hils Lukas

Hva er et godt liv? Hva er et godt friluftsliv? Nylig stakk alle fire i familien fingeren i jorda, snudde speilene mot hverandre og gikk i oss selv. Ideer og betraktninger ble luftet. Vi grep noen av tankene og satte dem på et ark. Slik ble Vill gledes manifest for et godt friluftsliv født: 22 leveregler for et godt (frilufts)liv Turhilsen Mikkel

Kan melde at skisesongen definitivt er på hell i dette området. Måtte av og på med ski x ganger på vei fra dalen til flya. Heller ikke videre inn er det sammenhengende snø. Vi måtte gå en del på bena på vei til Ø. Leirungstind og bakveien til Rasletind. Elvene er åpne nå, men med rel. lite vann, så en kan krysse. Bo Eide

Målet for turen var Sandvatn turisthytte i Ryfylkeheiane. Vèrmeldinga var alt anna enn god, med moglegheit for liten storm, snø og etter kvart omslag til mildvèr. Pakka difor med alt nødvendig utstyr for snøhuleovernatting og rekna med at det kunne bli nødvendig å snu eller å grave seg ned pga vèret. Fekk skyss opp til Lortabu øvst i Hunnedalen og la iveg innover litt over kl 13. I den første motbakken oppover, skilte metalldelen og trinsa/tuppen på staven lag. Sportstape måtte til for å fikse - ikkje lett å gå utan tupp og trinse i djup snø. Høgare oppe og lenger inne vart sikta betrakteleg dårlegare og vinden auka på. På grunn av den nedsatte sikta, snøen og "flatt lys", var det vanskeleg å finne ein farbar veg, sjølv om eg hovedsakleg prøvde å følge trasèen som ofte blir brukt som kvisterute (ruta blir kvista i normalår mellom vintarferie og påske). Ved Mangærnane var elva open, som forventa. Sommarbrua var tatt inn, men klarte likevel å balansere på skia over dei to skinnene som går over, men det var såvidt det gjekk greit. Alternativet hadde vore å vade, noko som ikkje var fristande. Det siste stykket til hytta tok veldig lang tid. I perioder var det absolutt ingen sikt i det heile. Viden var også på sitt kraftigaste, det røska skikkeleg. Snudde og gjekk ned igjen til elva etter å ha kome for høgt opp i ei bratt fjellside. Klokka halv fem vart det også mørkt og hovudlukta måtte fram. Framleis var det ca 1 km igjen. Problemet var bratte skrenter og snøfenner, samt å finne ein farbar veg ned på eit vatn som strekk seg opp til hytta. Her er det både innos og utos, som heilt sikkert ikkje var sikkere, isen såg forøvrig grei ut. Ca 300 meter frå hytta tok eg av frå vatnet og satte kursen rett mot hytta. Imiddlertid var det ein forholdvis bratt snøbakke opp frå vatnet som eg ikkje såg først. Etter å ha rota mykje oppi bakken kom eg opp, men kom ikkje vidare på grunn av ein bekkedal. Gjekk tilbake eit stykke og var deretter meir heldig med kursen mot hytta. GPS punktet hadde eg tydlegevis lagt inn frå kartet for fleire år sidan (og gløymt det ut), og det var ca 120 meter feil. Det var godt å kome inn i hytta etter 5 timar ute i blåsten og etter å ha brukt nesten ein og ein halv time på den siste kilometeren. (I fint vèr så tar turen omtrent 2-3 timar). Eg var åleine på hytta og var første gjest i 2005. Kvelden blei tilbrakt foran ovnen med lesing av hyttebøker. Pannekaker til middag. Heile natta kunne eg høyre vinden ta skikkeleg tak i hytta. Dagen etter var sikta noko betre, men fortsatt snø i lufta og vind (liten kuling kanskje?). Det var mykje lettare å gå denne dagen, men særleg fort gjekk det ikkje. Feller var nødvendig heile tida, då føret varierte for mykje til at smurning ville sitte. Flatt lys var også eit problem. Ved Mangærnane vassa eg over elva, då det var uråda å prøve brua frå den kanten på grunn av ein bratt snøkant. Ved nedgangen til eit vatn var det umogleg å sjå om det var bratt ned dei siste metrane. Det var det tydelegvis og eg løyste ut ein liten skavl, men det var heldigvis ikkje langt ned. Tydlegvis at snøen var godt lagdelt og eg var veldig observant på skredfaren. Prøvde så godt som rå å unngå heng og bratte bekkedalar. Eit stykke frå Lortabu stoppa eg for å grave snøhole, då det var litt tid før transporten heim. Sjølv om eg har gått store delar av denne ruta før, både sommars- og vintarstid, hadde kart, kompass og gps (gps utan kart), så var det noko problematisk å ta seg fram i dei gjeldane vèrforholda. Dette var forsåvidt som forventa. Det var spesielt "fin navigering" som var problemet, noko som var vanskeleg å lesa ut frå kartet. Utruleg mange små bekkedalar, snøfenner, skrenter og bakker som ein "ikkje legg merke med" i fint vèr, men som ved dårleg sikt gjer det vanskeleg. For ca to år sidan overlevde ein mann frå Bryne 3 dagar i ei lita snøhole i området ved Sandvatn turisthytte, med svært lite utstyr og mat. Han var bare på dagstur. Sandvatn turisthytte har forøvrig no fått nødtelefon. Legg ved nokre bilde (kjem i større format seinare) Fleire bilde på breogfjellsport.no: http://breogfjellsport.no/dir/pictures/album_window.php?albumID=245