Søk i nettsamfunnet

Værmeldingen for helgen så ikke så bra ut men etter litt dekoding syntes det å kunne bli et værvindu i den sydøstlige delen av Jotunheimen lørdag morgen . Det gjaldt naturligvis å få en tidlig start på dagen. Løsningen ble å kjøre opp fredag kveld, legge seg i posen på Valdresflya og venter på soloppgangen med derpåfølgende foto- og turmuligheter. Det var sinnsykt fullmåne natt til lørdag. Trengte nesten ikke hodelykt. Været på lørdag ble imidlertid adskillig bedre enn ventet. Det ble en ukomplisert tur til Rasletind m/sekundærtopper. Det var først i 13-tiden på toppen av Rasletind at det kom litt trekk i luften. Det var noen skyer over andre deler av Jotunheimen, men ikke der jeg var. Bortsett fra jegere var det overraskende få folk i fjellet. Første bilde ble tatt mellom kl. 7 og 7.30 fra soveposen. De to neste bildene ble tatt i 8-9 tiden. Artig hvordan fargene endrer seg. Siste bilde er fra Ø. Rasletind mot Ø.Leirungstind og Skarvflyløyfttind.

På vei hjem fra Sydmøre ble det en stopp på Kyrkjefjellet, 1482 meter over havet og høyeste fjell i Vølda kommune, slik det uttales på lokalt sprog. Jeg fant en koselig bakvei mellom Austefjord og Nordfjordeid, og svingte derfra inn på en sidevei inn til Grøndalen seter, derfra fant jeg en sti innover mot Fantekrålvatnet. Like før vannet fulgte jeg ryggen oppover mot toppen. Noe bart de første metrene oppover bjerkeskogen, men masse sne hele veien videre mot toppen. Den øverste steinen av toppvarden stakk såvidt opp av sneen. Litt bløtt pga forholdsvis fersk nysne på topp-platået. 2 timer opp, godt under timen ned igjen, gikk til fots mest mulig langs snaublåste kanter opp, småløp ned brattfonnene tilbake.

Nokon som har nokre erfaringar med denne sekken? Eg lurer og litt på kor eg får kjøpt han og kor mykje den kostar.

Hei, Noen som har noen tips til en lett sekk på 80-100L? Er ikke folk så opptatt på vekt her som på andre ting? Går lav vekt ut over bærekomfort?

Påsken 2007 la vi til Femundsmarka. I fire dager, fra mandag til torsdag, skulle vi – tre gutter, én jente og én Alaska malamut – loffe rundt. Og loffing ble det, ca. 10 km hver dag, med bål hver kveld og morgen. Start- og returpunkt var Elgå. Vi gikk nordover og snudde på høyde med Haugen (som er et kjent sted ved Femundens østbredd). Vi så dyreliv: hare, tiur og reinsdyr. Gjess fløy over og meddelte at våren er kommet. Det var lite snø på vidda. I skogen var det omtrent halvmeter’n, men under trærne i sørhellingene fantes det bare flekker som vi kunne slenge oss ned på – en skikkelig smak av årstiden vi alle venter på. Onsdagen gav oss appelsinvær. Humoren var som alltid ufattelig bra. Bildene forteller det som gjenstår å si:

Planen var å komme til topps på Bynyten på lørdag for å se hvor mye snø det ligger innover i heia. Værgudene satte stopper for dette. Men nede i lavlandet er det snøfritt (og vått). Lørdagens tur ble opp til Resasteinen og videre til Lifjell og så tilbake til Dale. Dette er en tur som tar opp mot 4 timer i bra tempo, og som gir følese av å være på heia, selv om byen kan sees i horisonten store deler av tiden. Været var skiftende. Det var både sol, regn, sludd og snø, og det blåste en del på toppen. Ved starten var det kald og guffent i regnet, men utover dagen ble været bedre - og det ble varmere. Nytt kamera måtte teste, og det ser ut til å gi brukbare bilder.

Etter sjette året på rad har det nesten blitt en tradisjon for meg og noen venner med en skikkelig førjulstur. I år var vi fem stykker som valgte Børgefjell som turmål. Så langt nord er dagene korte i midten av desember, ca seks timer fra kl ni til kl tre. Ruta som var planlagt gikk fra Kroken i Susendalen til Majavatn langs E6 via Ranseren. Mesteparten av nettene skulle tilbringes i telt, men et par netter ved hytter var planlagt. Værmeldinga så brukbar ut for hele uka vi skulle tilbringe i fjellet. Overskya, lite nedbør, rundt -5 grader og sørlig vind av bris styrke. ROLIG START Turen starta med tog fra Trondheim til Trofors (ca 5 timer), og buss derifra via Hattfjelldal innover til endestoppen ved Kroken i Susendalen (ca 2 timer). Veien er brøyta videre innover, så vi fulgte den i tre km fram til parkeringsplassen ved Oksvollen. Siden det allerede var blitt mørkt ble teltene slått opp nedenfor veien rett ved broa over elva. Dagen etter var det dårlig sikt, men brukbart ellers. Målet for dagen var å komme seg inn til Statskog sin hytte ved Tiplingen. Dette er en utleiehytte vi på forhånd hadde lånt nøkkel til. (Bussen hadde 20 min stopp i Hattfjelldal og det passa perfekt for å stikke innom Statskogkontoret og hente nøkkelen.) Vi fulgte stort sett sommerruta over Susenfjellenden og holdt oss over tregrensa til vi rant ned mot Ruffie og gikk over til hytta. Hytta har seks senger, gasskomfyr og en trivelig vedovn. Kvelden var lang, så det ble mye griseprat før vi kom oss ned i posene. Hele natta var det urolig vær med en god del nedbør. TATT AV SNØSKRED Tredje dagen var planen å gå videre innover mot Ranserhytta, en åpen Statskoghytte. Ute var det dårlig sikt, mye vind, og bare -1 grad. Vi la av gårde sørover på kompasskurs med vinden rett i mot. Kompasskursen var lagt i nedkant av Austre Hundfjellet i en sør-sørøstlig retning. Det var ca 100 høydemeter før det skulle flate ut. Det gikk greit unna oppover tregrensa, og det var ikke lange tida før vi kom over bjørketrærne. I det vi gikk der var det nok flere av oss som syntes at kursen bar litt vel mye oppover, men før noen av oss gjorde noe med det var det for seint. Plutselig løsna snøen under skia på de to første av oss. Jeg gikk som nummer fire et stykke bak de tre første og kunne se at de skled nedover. Jeg tok som refleks noen skitt bakover, men i det jeg snudde meg bakover kunne jeg se snø komme farende mot oss ovenfra. Det gikk opp for meg at vi var i ferd med å bli tatt av et skred. Før jeg rakk å gjøre noe annet var jeg allerede inne i snømassene. Det eneste jeg tenkte på var å prøve å holde meg flytende. Jeg kunne se og høre at sistemann rett bak meg også ble tatt av skredet. Da ting roa seg kunne jeg konstatere at jeg hadde hode og den ene armen over snøen. Jeg fikk straks kontakt med han bak meg som hadde hele overkroppen over snøen. Jeg begynte å grave meg fram så fort jeg kunne i tilfelle de andre trengte hjelp, men det tok ikke lang tid før jeg hørte rop fra alle de andre tre også. Heldigvis var det altså ingen av oss som var helt begravd. Når alle hadde kommet seg løs viste det seg at ingen var blitt særlig skadet. Det var bare en av oss som hadde en rift i buksa og et slag bak låret. Av utstyr mangla vi noen staver og noen ski. Vi satte straks i gang med å prøve å grave utstyret fram. Etter en kort stund var alt foruten en ski blitt lokalisert, og det tok oss flere timer før vi fant den siste skien. Siden alle sammen nå var søkkvåte og kalde og det var lite igjen av dagen, var vi alle enige om å returnere til hytta som bare lå 1 km unna. Det er vanskelig å si hvor stort skredet vi ble tatt av var siden sikten var så dårlig at vi ikke kunne se stort. Men vi ble i hvert fall ført rundt 100 meter nedover av det, og utstrekningen var godt over 100 meter, som var den omtrentlige avstanden mellom første og sistemann. Helningen vi gikk i var godt under 30 grader, og jeg vil anta at det var akkurat i grenseland for hva som kreves for å utløse et skred. De to første som sannsynligvis utløste skredet fortalte at etter at snøen ga etter og de begynte å skli nedover, kom det mer snømengder ovenfra. Det var den snøen vi andre ble tatt av. Fjellsida ble brattere ovenfor der vi gikk, og vi kunne i løpet av timene vi var der skimte at det var skavler tilstede langs hele fjellsida, og at skredet sannsynligvis fortsatte flere hundre meter bortover langs fjellsida foran oss. Siden vinden hadde blåst sterkt fra sør hele natta, det hadde kommet en god del nysnø, fjellsida var nordovervendt, og temperaturen bare var -1 grad, var det sannsynligvis meget stor snøskredfare i dette området denne dagen. Merkelig nok var det ingen av oss som tenkte over denne risikoen når vi planla rutevalget, selv om de fleste av oss kan anses som godt fjellvante og vant med å vurdere snøskredrisiko. Vi var rett og slett ikke innstilt på risikoen. STORM I FJELLET Etter enda en kveld på hytta der vi fikk gått gjennom dagens hendelser i ro og mak, innså vi at den opprinnelige planen måtte endres pga tidsbegrensningen. Ny rute ble lagt direkte fra Tiplingen via Kjukkelvatnet ned til Majavatn. Ute så været ganske brukbart ut med noen få minusgrader. Vi la av gårde vestover over Vestre Tiplingen, innstilt på å være veldig obs på snøskredfaren. Etter hvert som vi kom innover langs Simskardelva kom værforandringen. Vinden tok seg opp og sikten ble redusert. Når vi hadde tatt oss opp den siste stigningen et par km fra nordenden av Kjukkelvatnet var sikten tilnærma null og vinden var sannsynligvis av stiv kuling styrke rett i fleisen. Siden vi visste snøskredfaren var overhengende (vi hadde sett flere mindre skavlskred langs bekkedalen vi fulgte), og siden vi ikke kunne se hvor vi gikk, bestemte vi oss for å slå opp teltene der vi var. Det begynte uansett å bli mørkt. Etter litt streving med å få opp teltene i vinden og etter å ha bygd noen solide vindskjermer la vi oss til inne i telta. Vi var alle gjennombløte og nokså kalde. Det blafra friskt i teltdukene. Vi ble enige om å se an forholdene neste dag før vi bestemte oss for hva vi skulle gjøre videre. Etter noen timer i telta begynte det i teltet jeg lå i (et 3-manns Svalbardtelt) å bli urovekkende mye snø som samla seg over forteltet. Vi måtte ut en tur for å sjekke, og da viste det seg at slik vi hadde bygd vindskjermene var en stor snøfonn i ferd med å bygge seg opp over forteltet. Etter litt graving og ombygging var likevel problemet løst, og vi kunne legge oss trygt inn i teltet. Det ble en urolig natt, der vinden må ha vært oppe i liten storm på det værste. Teltene hadde heldigvis ikke problemer med å holde ut vinden. Vi registrerte et lufttrykk på 840 mbar på det laveste. RETRETT Dagen etter var det ingen forandring å se utenfor telta. Vi ble enige om at vi ikke ville fortsette, selv om terrenget slaka veldig ut. Det var for mye motvind og alt for liten sikt. Vi vurderte alternativene, og ble til slutt enige om å gå samme vei tilbake som vi var kommet fra tilbake til hytta ved Tiplingen. Det var nå medvind så det gikk raskt unna. Nede ved Vestre Tiplingen var vi kommet ut av ruskeværet. Vi kunne tydelig se et frontsystem bak oss som vi var kommet ut av. Det ble enda en behagelig kveld i hytta der vi fikk tørka alt av det våte utstyret og klærne. Siden dagene gikk fort fra oss hadde vi nå ikke så mange dager på oss før vi måtte ned fra fjellet. Vi bestemte oss derfor å gi opp Majavatn og heller gå nordvestover via Gaarenesjaevrie mot Susendalen. Det ble en forholdsvis kort og fin etappe der vi slo opp teltet under tregrensa ikke langt fra Stormyra. Det var rolig vær og brukbart med ved i området, så det ble en fin kveld rundt leirbålet. Siste dagen var stort sett bare å komme seg ned lia til Øyum i Susendalen. Derifra ble det taxi ned til Trofors og tog tilbake til Trondheim. Denne turen ble ikke helt som planlagt, men i midten av desember må man regne med at været ikke alltid spiller på lag. Dette er jo litt av utfordringen med å legge ut på tur på denne årstida. Temperaturene var betraktelig mildere enn hva vi hadde regna med, de holdt seg stort sett mellom -1 og -5 hele uka. Vindstyrken ble kraftigere enn hva vi hadde regna med, men holdt seg hele tiden fra sør til det som var meldt. Hadde vi vært litt lurere hadde vi nok heller lagt om turen og gått i motsatt retning fra Majavatn til Susendalen. Da hadde vi fått vinden i ryggen mesteparten av tida. Snømessig var det mindre snø enn forventa, og flere steder var småbekker åpne under 700 meter. At vi undervurderte (og til dels overså) snøskredfaren til å begynne med må vi ta selvkritikk på. Men heldigvis gikk det bra selv om alle fem ble tatt av et forholdsvis stort skred. Været og lyset lå ikke til rette for gode bilder, men jeg har nå likevel lagt ved noen få bilder som viser litt hvordan vi hadde det.

Hei til dere der ute.. Trenger litt hjelp angående denne soveposen da jeg vurderer denne sterkt..Jeg er 180cm høy og tror jeg burde kjøpe 6,6ft posen som er 198 cm lang??6 ft er 183Cm,, kom med innspill... Lurer også på om denne posen kom med en ny utgave eller no i 2008??ikke sikker men har lest no om det.. isåfall så må jeg evt. passe på å få denne modellen. Kom med pos. og evt. negative erfaringer..Skal bestille 2 stk fra statene.. Takker for det beste forumet jeg er inne på... Mange hjelpsomme ,fornuftige personer som deler erfaringer om turer og turutstyr..Har fått mye hjelp bare ved å lese trådene her. Håper å kunne bidra med noe selv oxo.. Kanonbra forum!!!! Da dude T.J.....

Har tenkt å kjøpe meg ny sekk og har da sett på litt på Arcteryx Bora 95 og Gregory Whitney 95. Er knappe 170 cm høy og vil ha en relativt stor sekk med gode justeringsmuligheter. Bora kjenner jeg flere som har. Denne har de også her på butikk her i Tromsø. Men Gregory Whitney har jeg kun sett på nettet. Noen som har noen erfaringer med denne sekken, eller begge t for den saks skyld? Hvordan er gregory som merke? All info taes imot med takk!

Hei Jeg vurderer å kjøpe en ally kano, det jeg lurer på er hvilken burde jeg kjøpe? det står mellom 15, 16 eller 16,5. jeg vil ha en bred kano pga bikja skal være med og da er det fint å være litt stødig. Jeg skal bruke den hovedsakelig på innskjøer og rolige bekker / elver, muligens en tur i telemarkskanalen, + muligens en liten tur langs kysten av vestfold. og jeg er sort sett alene, men skal ha med en kompis av og til. vilken ville du valgt og hvorfor? og er ca 12500 kr med årer en bra pris for en 16 eller 16.5 ? husker ikke hvilken av dem det var. Jeg har ikke bestemt meg og har enda litt tid men setter stor pris på tilbakemeldinger.

Hei, nokon som kan sei noko om ally 15 i elv for solopadler? Er den ok å styre med når det gjeld enkel elvepadling eller vert den for lang?

http://www.ii.uib.no/~petter/mountains/norway_finest.html kan være et alternativ for de som har gjort alle 2000m toppene både tre og fire ganger... For fjellnerder bør fylkesoversikten være interessant. Hedmark har f.eks flere 1000mPF topper enn Oppland Men Troms er selvsagt i egen klasse.

Jeg kom over et bilde på etojm.com av Semmelholstind og Semmelholstind, N. Der ser det ut som om det kanskje kan være mulig å gå i siden av fjellet, enten over eller i kanten av Visbreen og deretter runde opp til toppen fra brekanten. Er det noen som har vært i området og kan svare på om dette er mulig? Jeg forutsetter selvsagt at man ikke sikrer.

Ta gjerne en titt http://peakbook.org PS! Er en fortsettelse av det tidligere nettstedet fjelltopper.no

Heisann! Har nå fått fri fra jobb, skole og kjæreste liv i ca 2 ukers tid Har lenge hatt lyst til å ta meg en ordentlig villmarkstur der jeg kan prøve meg på fiskelykken og forhåpentligvis leve litt av fisk. Var mye på tur med i Femundsmarka med min bestefar i barndommen, og på den tiden var det aldri slik at vi møtte folk på tur, og fisk var det såppas mye av at mat var av liten bekymring. Jeg er ute etter en tur der jeg kan kose meg med flott natur og forhåpentligvis "ok" terreng til tross for årstiden, gode fiskevann er også ønsket. Jeg bor i Trondheim, men en lengre kjøretur er ikke noe problem. Noen som har noen tips om bra plasser å dra på denne årstiden? Mvh Stian : )

Vil ut på en tur med skia og pulken i midten av Mai, noen som har tips til områder med der det er greit med snø, gjør ingen ting om det er sikre vann man kan fiske på, helst i sør, lurer også på å kombinere en tur til slekt i nord med en tur til saltfjellet.

Jeg sikler på nye fjellski til neste år Jeg har noen gamle Åsnes Rago (180cm) som er litt for korte til meg som er 170 høy. Så vil jeg ha noen som gir bedre konroll nedover, siden jeg synes Rago skiene blir litt vinglete rett og slett. Turene vil bli for det meste i fjellheimen på vestlandet, gjerne mellom forskjellige DNT-hytter i fjellet. Jeg har egne randoski til skikkelige toppturer. Og noen turer over vidden når føret er bra da. Så jeg tenker egentlig at jeg vil ha ett par Åsnes Nansen, eller kanskje Ingstad. Der har jeg ikke bestemt meg helt enda for hva som er det bese valget. Men det jeg egentlig lurer mest på er valg av bindinger: Jeg lurer litt på om det beste valget for meg er BC-magnum kanskje? Er det noen forskjell på disse i dete hele tatt i forhold til de vanlige BC-manuell og BC-Auto bindingene? Gir de noe bedre kontroll nedover, eller er det kun ekstra vekt? Er de tyngre å gå med, eller er de også gode å gå med? Hvordan blir BC-Magnum sammenlignet med 75mm? Takker for alle svar

I høst startet jeg en tråd om hvilken Ally kano jeg burde velge (https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=14109), og fikk masse god hjelp til det. Valget falt på en "rød" modell (altså med rett kjøl - kanoen er grønn), nemlig Ally 17" DR. Alternativet var den bredere 16,5" Allyen ("modell Lars Monsen"). Til å begynne med virket den som det opplagte valget, siden bred betyr stabil og siden det er "standardmodellen". Men etter mange gode svar som anbefalte begge modellene her på forumet, og etter å ha vurdert mitt bruksområde så falt valget på 17". Jeg var litt bekymret for stabiliteten til en litt smalere kano... og så jeg som bare har padlet én gang før i mitt liv, og det var på videregående (må ha vært i ca. 1992-1993). Jeg har lest bøker om padleteknikk og sett videoer på YouTube om J-tak, hengetak, brekktak og så videre, så teorien var der. Men praksis... der var det altså lite å skryte av. Så i praksis har jeg aldri padlet før. Spenningen var derfor stor sist fredag (8. mai) da tiden var inne for jomfrutur på Barduelva. Elva hadde vært åpen i ca. ei uke, og selv om det lå litt is her og der langs elvebreddene og det fløt ett og annet isflaket forbi, så klarte jeg ikke å vente lenger. Kanoen har stått parkert i Ally-pakksekken siden før jul, og nå var det tid for å teste den. Været var nydelig, det var helt vindstille, og vannet var helt blankt og rolig. Som et speil. Siden Barduelva er demt opp for kraftproduksjon, er det masse vann men lite strøm (en knapp kilometer i timen strøm midt uti elva). Etter å ha fraktet kano og utstyr ned til elva, fylt vann i 3 vanntette poser som ballast (at jeg padlet alene gjorde jomfruturen enda mer spennende, hehe) var det på tide å teste teoriene i praksis og kjenne hvordan kanoen faktisk føles på vannet. Jeg satte meg forsiiiiktig i kanoen og skyvde forsiktig fra mot land slik at jeg sakte drev utover mens jeg kjente på stabiliteten og fikk en følelse med hvordan kanoen reagerte på mine bevegelser. Deretter tok jeg mine første ustø åretak og padlet rolig oppover elva, mens jeg holdt meg helt inntil land. Og den første halvtimen føltes kanoen utsabil og utrygg, den var vanskelig å styre (J-takene virket enklere i teorien enn i praksis), og det svarte vannet virket veldig dypt. Men etter å ha padlet forsiktig i en halvtimes tid, så begynte jeg gradvis å føle meg tryggere. Det gikk greiere å styre kanoen, og jeg padlet helt inntil land og prøvde å lene meg over på sida for å føle sekundærstabiliteten. Og jo mer jeg lente meg over, desto større ble kraften som ville rette kanoen opp igjen, og jeg innså fort at den lille ustabiliteten jeg følte helt i starten er milevis unna det som skal til for å velte den. Det er klart at alle kanoer kan velte hvis man gjør noe dumt, men ved vanlig padling der man ser framover og følger med på det man gjør, så skal det veldig mye til. Og da er det greit at den ikke føles som en flatbunnet flåte når man sitter vanlig i den, men at den får lov til å krenge litt og leve litt. Og så fikk jeg øye på to svaner som svømte ute på elva (og lagde noen forferdelige lyder, hehe). Da de fikk se meg bestemte de seg for å ta av, og det var et fantastisk syn. Det er nettopp slike opplevelser som er blant grunnene til at jeg ble interessert i å kjøpe kano. Og etter hvert som jeg padlet fikk jeg mer og mer kontroll på retninga og mer og mer tillit til kanoen. Da jeg kom tilbake til der jeg startet, hadde jeg padlet over 4,5 kilometer! Ikke verst for aller første testtur. Jeg padlet igjen dagen etter. Det var litt mye vind den dagen, og jeg oppdaget fort at en kano er ganske sårbar for vind. Det var ganske tungt å padle mot vinden (og mot strømmen - disse kom fra samme retning), og på ett tidspunkt hadde jeg kanoen 90° på vinden og strømmen, og hadde store problemer med å vri kanoen mot vinden igjen. Den lette fronten på kanoen ville bare la seg blåse med vinden, og jeg måtte ta noen skikkelige krafttak med åra for å få nesa til å peke den veien jeg ville. Men de plassene der det svingte slik at vinden ikke kom rett langs elva, lærte jeg fort å padle inntil land på den sida vinden kom fra, og brukte skogen som ly mot vinden, så det gikk etter hvert veldig greit. Og det er veldig sjelden at det er vind her på innlandet uansett, så det vil ikke bli noe problem. Denne dagen padlet jeg totalt 9,5 km. Motstrøms og i motvind var farta tidvis nede i under 2 km/t (hadde GPS i båten), mens på vei tilbake igjen var det lett å padle i 5-6 km/t uten å bruke mye krefter. Snittfarta ble på litt over 3 km/t, men det inkluderte masse leking, testing og øving på å styre kanoen, og perioder da jeg bare lot meg drive med strømmen mens jeg tok opp video av ender som svømte ute på elva. Skal bli artig å se om det går fortere med 2 i båten. Uansett - har man gooood tid og har tenkt å være ute i mange timer og ikke har noe bestemt mål om hvor langt man gidder å padle, så er ikke farta så viktig. Har man det travelt med å komme seg fra A til B kjører man bil. Jeg er overrasket over hvor fort det gikk å venne seg til både kanopadling generelt og båten spesielt. Etter noen få timer på vannet hadde jeg full kontroll på J-takene, og hadde ingen problemer med å få kanoen til å gå dit jeg ville, uten å bytte hvilken side jeg padlet på hele tida. I TV-seriene med Lars Monsen ser jeg at han bruker bremsetak istedet for J-tak (altså at han vrir tommelen opp istedet for ned, og holder åra der i 2 sekunder som ror for å korrigere). Jeg prøvde det også, men følte at båten nærmest stoppet opp mellom hvert tak. Så for meg fungerte ordentlige J-tak best. Litt vanskelige å perfeksjonere, men etter et par timer var det ikke noe problem. Men det er jo mulig at jeg fikk hjelp av at 17-foteren er veldig lett å få til å gå rett frem da. Alt i alt er jeg veldig fornøyd med valg av kano. Og jeg gleder meg til at det nordnorske været skal skifte om til strålende sol igjen, for det er mange flotte naturopplevelser og artige kanoturer som venter! Nå har jeg jo ikke prøvd noen andre kanoer, men jeg føler at 17" Ally er perfekt til mitt bruk. Litt utpå sommeren (etter at vårflommen er godt og vel ferdig), blir jeg sikkert å få med meg brodern på en medstrøms-tur nedover Målselva også. Men noen større vanskelighetsgrad enn det blir jeg neppe å prøve, så for meg er det ikke viktig å ha en god whitewater-kano. For meg er det idyllen og naturopplevelsene med rolig padling på stille vann som virkelig er poenget med padling. Folk er forskjellige sånn. Det er vel derfor det finnes forskjellige kanomodeller. Så til slutt: en stor takk til dere her på forumet som var til stor hjelp i valget av kano. Jeg er ikke i tvil om at jeg har valgt riktig.

Jeg skal til Lyngen 17. maihelgen. Lurer på om noen vet hvordan snøforholdene er der da med tanke på fottur, evt lettere toppturer. Tar gjerne også i mot tips til rute og enklere topper. Regor

Hei gjorde verdens største tabbe ved å montere BC magnum på nye Nansen fjellski.. Noen som vet om det er mulig å få disse av og sette på 75 mm binding, uten å måtte kjøpe nye ski?

Hei! Er det noen som har erfaring med rossignol bc x7 fjellskistøvler?? Jeg kjøpte åsnes amundsen fjellskipakke på xxl, og ble anbefalt disse (føler meg ikke helt trygg på anbefalingen). Jeg har fortsatt ikke tatt de i bruk, så jeg har mulighet til å bytte de. Jeg fikk også med rottefella magnum binding, syntes den så litt overkill ut. Erfaringer på dette mottas med takk. Erik

Jeg skal have købt et par fjellski. Valget er faldet på Åsnes Amundsen med kortfelle, men hvilken binding skal jeg vælge. 70% af tiden skal jeg gå med lille dagtursrygsæk eller pulk - de sidste 30% med tung rygsæk udenfor løjpen. Jeg overvejer ligeledes et årsstudie i friluftsliv i Norge - så skiene skal også bruges i skoven og på højfjeldet om vinteren. Hvad for og imod de 2 forskellige bindinger. Med venlig hilsen Silkeborg/Danmark

Hei Jeg har idag en gammel Norrøna Storen 100-liters sekk som jeg endelig skal få byttet ut. Sekke er kjøpt en gang på midten av 90-tallet, og har tjent meg godt, men etter uttallige turer innser jeg at bæresystemet egentlig ikke passer til min rygg, og jeg skal derfor få meg en ny sekk. Nå lurer jeg på hvor stor en 80-liters sekk er i dag? Forklaring: Min gamle 100-liter med høyt og trangt sekkerom virker som om den er full før jeg egentlig har fått så mye ned i den. Om jeg pakker fornuftig og lett, får jeg selvfølgelig plass til mer, men jeg irriterer meg likefullt over et sekkerom som er vanskelig tilgjengelig når jeg skal ha noe nede i rommet, samtidig som om det virker som om andre med "mindre" sekker får plass til vel så mye som meg. Jeg har sette meg ut Arc'teryx Bora eller Gregory, men jeg er ikke sikker på om jeg skal gå for 80-liter eller 95-liter. Jeg sitter med inntrykket av at disse sekkene uansett har et langt større sekkerom enn min gamle sekk. Bruksområdene mine er: - Pakkesel for familien i alle sammenhenger (2 voksne og tre små barn) - Telttur sommerstid (alt fra en helg til hel uke) - Hytte til hytte året rundt - "Koffert" (jeg pakker nesten aldri i regulær koffert, men bruker sekk da dette er mye letter å ha med seg ute på reise). Bør jeg gå for 95-liter, eller bør jeg kunne greie meg med 80-liter? mvh Ost

noen som har prøvd dette før of har noen suksess`? føler at det vil hjelpe en del bedre enn i vanlige fjellski.

http://fjelltopper.no/tour/2563/Kommunetoppjakt+rundt+%C3%98sterdalen+dag+2.html Nok en deilig dag på fine Østlandstopper.