Søk i nettsamfunnet

Interesserte bør merke seg disse tidspunktene: NRK1 mandag 30. august kl. 1955 NRK1 onsdag 01. september kl. 0930 NRK1 lørdag 04. september kl. 1305 Se forøvrig : http://www.friflyt.no/web/pub/articles.asp?id=3,0,1626,NO

Ålder har nog inte så mycket med saken att göra. Man fastnar för något och utvecklar det på olika sätt. Jag kom in på vandring av en händelse via några dagsutflykter i Schweiz. Detta utvecklades till stugvandringar, sen kom fjällen och Pyreneerna, och därmed mer och mer tält. Senastt också, åtskilliga etapper utanför lederna. Ju äldre jag blir (60 nästa vecka), desto högre bli anspråken, än så länge. GR20 på Korsika, 2002, var det mest tekniska jag gått, men också det mest reglerade. Så föddes iden att använda tältet mycket mer, även i Alperna. 02 och 03 gjorde jag turer med flertalet nätter i tält och nästan helt utan planering. Det var iden som höll ihop dessa vandringar, och det erkänns, lite mer än diverse naturupplevelser handlar det om. Att ställa och lösa ett problem, *genomföra* något, en resa med startpunkt, syfte och mål. Så höjs som sagt anspråken efterhand och som mest ahr det blivit efter 99, när jag drabbades av diskbråck i Tafjordfjella. Kanske jag OCKSÅ bevisar något, att gubben hänger med? Inte det primära, men nog känns det bra att efteråt konstatera, det funkar, kroppen håller och iden fungerade. Den driften är varken mer eller mindre värd än Kims strävan att ta alla 2000-topparn i Norge, 180 stycken eller vad de är. Nu får han hitta på ett nytt koncept, och det är en utmaning. Jag, som icke känner den ringaste lockelse upp på toppar har all förståelse. Vi behöver inte slå ihjäl varandra med våra lidelser och förströelser. VI är ju inte på något vis i vägen för varandra, tvärtom. il C.

Gran Paradiso är det sista större område jag har kvar i Italien. Därutöver är det väl några mindre områden i Sydtyrolen samt sydkarniska alperna (där man kan gå tre dagar utan att se vatten) som jag int ekänner till. Men Östalperna har jag skippat sedan 1994. Min senaste alptur (21 dagar) slutade i Ceresole Reale, precis söder om nationalparken. För oss vandrare är det kritiskt med snöläget, eftersom flera av övergångarna är MYCKET höga, över 3000 meter. Så detta år var inte idealiskt för den typen av tur. Havsalperna hör till favoriterna, det är väl fem besök hittills. Mitt senaste kom 2002, direkt efter Korsikas genomreglerade GR20. Ville pröva frihet och improvisation med tält. GIck över flera av passen som du nämner. Korsar man gränsen ser man tydligt skillnaden mellan kulturerna i Frankrike och Italien. I Frankrike är det gott om vandrare som går från stuga till stuga med en Topoguide i näven. I Italien träffar man mest på tyskar och holländare som går GTA. Italienarna klättrar. Soria-stugan, som du nämner, ligger vid en ganska slak väg från parkeringsplats och har MASSOR med dagsturister i helgerna. Klockan 15 är de som bortblåsta. Söder om den stugan är f ö den franska sidan överlägsen den italienska.

Med et vanvittig tidlig morgenfly fra Gardermoen var vi i Geneve allerede klokken 10 om morgenen lørdag 10.juli. Med et ekstensivt søk på forskjellige værmeldinger hadde vi på forhånd funnet ut at vi burde dra sørover. Nord for alpene og i Gran Paradiso, hvor vi opprinnelig hadde tenkt å gå fottur, var værutsiktene for dårlige. Kart over Parco Alpi Maritime og Parc National du Mercantour ble kjøpt inn i Chamonix, og med en ny Renault Laguna leiebil og italienske motorveier gikk det rimelig kjapt ned Aostadalen, forbi Torino og Cuneo og ned til Terme di Valdieri hvor vi parkerte bilen. På et informasjonskontor for nasjonalparken fikk vi reservert plass i Refugio Remondino, og etter drøyt to timers gange i kraftig stigning var vi oppe ved hytten på 2430 moh ca kl. 21 hvor de ventet oss med middag. Ikke akkurat imponerende tempo på Lene og meg oppover – Rolf var nok i litt bedre form. Om det var høyden, reisingen eller dårlig form som gjorde utslaget vet jeg ikke, men beina ble stive, og tungpustet ble vi. Hytta var populær for klatrere og de som skulle bestige Cima Argentera (3297 moh); det høyeste fjellet i Alpi Maritime/Alpes Maritimes. Videre gikk turen over til den franske siden og Refuge de la Cougourde (2090 moh). Vi passerte Col du Mercantour på 2611 moh som ble turens høyeste punkt – og dagsetappen var med knapt 8 timer turens tyngste. Ypperlig mat i Refuge de la Cougourde også, og flott turterreng rundt hytta som lå akkurat under skoggrensen. Skoggrensen går forøvrig her i 2100 – 2300 meters høyde. På mandag bar det over Pas des Ladres og Col de Fenestre til Refugio Soria Ellena (1840 moh) i Italia. Vertskapet var virkelig glade for å ha oss som gjester siden det ikke var så mange på hytta. På turen fikk vi se steinbukker som ikke enset oss på 30-40 meters avstand, og rundt hytta var det en stor flokk med gemser om kvelden. Neste dag var det en lengre etappe igjen som tok oss over passene Col di Fenestrelle (2402 moh) og Colle del Chiapous frem til Refugio Morelli Buzzi (2400 moh). Også en populær hytte blant klatrere med fjellvegger for storveggsklatring like ved hytta. På onsdag gikk vi ned igjen til bilen i Terme di Valdieri. Vi kjørte tilbake på de samme motorveiene, opp Aosta-dalen og videre oppover Val di Cogne. Greit å ligge på et 3-stjerners hotell, spise en bedre middag og få av seg fjellklærne for en stund. Nå var det Gran Paradiso som vi ønsket en topptur til. Turistkontoret i Cogne var imidlertid lite til hjelp for det. Men ellers var Cogne en fantastisk flott dal som hadde fortjent mer enn et så kort besøk. På torsdag morgen kjørte vi til turistkontoret i Villeneuve nede i Aostadalen, hvor en svært hjelpsom dame til slutt klarte å booke oss inn på hyttene i Gran Paradiso. Mange av hyttene var fulle. Etter å ha kjørt opp Val di Rhêmes og en kort ettermiddagstur i varmen var vi oppe på Refugio Benevolo (2285 moh). Etter en enda senere ettermiddagstur ble det første fjellet besteget, en topp på 3020 moh øst for hytta. Fredag gikk vi ned til bilen igjen, og kjørte ned Val di Rhêmes og opp Val Savaranche til Pont. Dagens ettermiddagstur gikk til Refugio Vittorio Emanuele (2732 moh) hvor vi fikk tre madrasser ved siden av hverandre innerst på loftet. Hytta var full, og ordet ”koselig” var ikke beskrivende for hverken hytta, vertskapet, gjestene eller den stemningen folk var i. Her var det Gran Paradiso sin høyeste topp på lørdagsmorgen som var målet, og adrenalinet fløt fritt. Vel. Vi stod opp slik at vi fikk frokost 04 vi også. Og etter at Lene uten stegjern hadde returnert ved brekanten på 3100 moh gikk Rolf og jeg i høyt tempo opp til toppområdet på litt over 4000 moh hvor vi stilte oss i kø for å prøve å komme frem til den hvite madonnastatuen som står ved toppvarden. Men etter at vi hadde irritert oss over frekke franskmenn og illsinte italienske damer en stund og fryktet overhenget mot sør fra toppeggen, fant vi at vi aksepterte Gran Paradiso som besteget selv om vi kun fikk gitt et slengkyss til den hvite madonnaen på 20 meters hold. Oppe på toppeggen gikk folk i kø med stegjern mens de var innbundet i tau, og jeg syntes i det hele det var risikofylt å oppholde seg der. Turen opp til toppeggen var imidlertid flott med utsikt mot Monte Bianco og Grand Combin sammen med topper og brefall i Gran Paradiso. Vi gikk med stegjern og isøks og var innbundet i tau, men det var ingen klatremessige passasjer før vi snudde på toppeggen. Formutviklingen på alpeturen hadde også vært formidabel. Opp til Gran Paradiso hadde vi et tempo på 340 høydemeter i timen fra 3400 moh til 4000 moh, og passerte andre taulag i godt driv. Ganske bra etter kun en ukes akklimatisering. Selv er jeg treg til å høydeakklimatisere meg, men turen i Alpi Maritime må ha hatt en viss akklimatiseringseffekt, selv om jeg vanligvis er skeptisk til at sovehøyder under 2500 moh hjelper noe særlig. Turen ned til Refugio Vittorio Emanuele og videre ned til Pont gikk i bra tempo, og siste natten ble tilbragt på hotell i Courmayeur med en utsøkt 5-retters middag. På søndagen var vi turister før et kveldsfly tok oss sent tilbake til Gardermoen igjen. Kort oppsummert var den delen vi så av Alpi Maritime et område med daler, fjellpass, rikt dyreliv og knapt med et eneste flatt område. Enten gikk man oppover eller nedover. Fint område å besøke med lite folk. Dessuten er det kjekt å kunne gå i kortbukse, selv om det i år på toppen av passene var større snøfelter vi måtte passere, sikkert pga en snørik vinter og kjølig vår og forsommer. Gran Paradiso bærer navnet med rette. Et flott naturområde med ville dyr, brede grønne daler, spisse topper og mange isbreer. Toppen på 4061 moh kan man gå på for å ha gjort det, men ellers byr Gran Paradiso på mye mer. Håper jeg kommer tilbake en gang. En drøy ukes tur inklusive flybilletter, leiebil og ellers alt nødvendig kom på knapt 8000 kr, men da levde vi ikke akkurat på sparebudsjett heller. Takk for info her på fjellforumet om Gran Paradiso og hytter i Italia.

Det slår förstås även mig att den överväldigande majoriteten av turrapporterna handlar om toppar och helgturer. Vad jag enkelt kan säga ät att min stil uppenbarligen är den som ger *mig* mest glädje; dels själva vandrandet: det är NATUREN som lockar, vatten, grönska och blomster, mot alla odds (just iår, efter den kalla juni var det ovanligt mycket blommor i slutet av juli), dels varaktigheten, känslan av att göra en resa genom fjällen och knyta ihop olika områden. Djur är en bonus; i Alperna murmeldjur, en och annan stenget (camoscio), stenbockar och, ett lyckligt ögonblick, varg, tvärsöver älven. I Norge genast mindre, men en järv på rätt nära håll i Dovre var en uppenbarelse. Drömmen är att sikta lo (gaupe). Detta blir väl också naturlligt för mig som reser långt till alla mina vandringar - och dessa tenderar att bli allt längre ju långre bort jag far. TIll Alperna har jag 30-35 timmar, mina senaste turer var 18 resp. 21 dagar. Till Norge, ja ex.vis till Finse är det väl 13 timmar, till Oppdal 15; till Jotunhiemen, kanske 9 timmar till Otta, övernattning och sen tidig morgonbuss till Gjendesheim. Inte lägger man upp en tredagarstur då. Jotun 02: 10 dagar, Skarv+Jotun 03: 12 dagar, Dovre+Tafjord 04: 13 dagar. Så värst *imponerande* hoppas jag inte det är. Vid min höga ålder (snart 60) har jag mina krämpor, ryggbesvär, knän någon gång, senfästet i vänster häl, vilket gör att jag packar lätt för att inte skada mig. Är turen längre än tio dagar provianterar jag (i Sydeuropa begränsar jag provianten till 8 dagar, jag bär så mycket kartor, samt stegjärn). Att passera Bjorli senast var lyx, där finns ju restaurang! Alltså, återigen, ni norrmän får nästan automatiskt ett annat föhållande till fjällen eftersom de är så nära. Hur många vandrare mötte jag på 8 dagar i Dovre? Två holländare andra dagen, fem norrmän nära Åmotsdalshytta (alla på korta turer). Men också en bonde som letade efter en kalv, en man som bodde i en steinbu nära Lesjöen en vecka för att fiska, (det hängde en kasse med säkert 15 ölburkar på dörren), far och son på fisketur vid Skageosen, även de med hytte på fjället. Då kanske det bara är topparna som blir kvar för dem som söker utmaningar. il C.

Å gå inn i dette forumet fører til at man bruker tid på ting man ikke burde... Jeg jobber for tida bl.a. i GIS med hele N50-basen for Dovrefjellområdet. 3X7 kart, ca 1,5 X3,5 m med sammenlimte kart i papirutgaven... Her er høydekurvene 49920 elementer i basen, mens hjelpekurver er 256 elementer... Så det er rimelig lite brukt ja... Vil du veldig gjerne se en levende hjelpekurve, se f.eks kartblad Dombås 1419II i rute 03 83 mellom Mariplassen og Breidmyre...

Oppstigningen 03:30 ringte vekkerklokka i teltet. Ikke mange timene siden jeg la meg nei, og sovet dårlig det hadde jeg. Men man er litt ekstra gira foran en slik tur, så man slår liksom ikke av vekkerklokka og legger seg til å sove igjen (slik som jeg har gjort ved andre turtilfeller). Avmarsj drar ut og 04:20 rusler vi fra Ringsdalsmunningen, over demningen og runder inn i Skagastølsdalen ved Tindeklubbhytta. Breen er fin og lettgått, men det varer nok ikke lenge før stegjern er "påbudt". Til tross for vår tidlige start er det 4 foran oss opp breen. Det er kjipt og stå i kø ved Heftys når man har en lang tur foran seg, og brodern vil absolutt gå den klassiske Heftys fremfor Andrews renne. Det regnet kvelden før og skyene henger fortsatt over Dyrhaugsryggen. I den kalde morgenskyggen tørker ikke fjellet så fort og det er vått og glatt oppover fra bandet. De 4 foran oss sikrer over svafeltet. Vi sikrer også et kort punkt på det glatte, våte svaet, men er etter dette først i rekken av bestigere, med god margin. Nedover i fjellsiden begynner det å strømme på med folk. Til Hjørnet er det ikke noe problem. Med ekstra forsiktighet klarer vi å la alle løse steiner bli liggende (sikkert ikke like lett når man går ned igjen). Og vips er vi på hjørnet. Vi sikrer det første hyllegalleriet, selv om dette strengt tatt kan gås i tørt vær uten dersom man er stø på foten og kommer til et punkt hvor hyllegalleriet ikke fortsetter lenger. Her er det 3-4 meter blatt klyveklatring opp til foten av Heftys renne. Ikke altfor gode tak her, og fjellet er litt glatt etter at tusener av føtter har gått på det. Innsteget i Heftys er litt kjeitete. Tor Erik jobber litt med sekk og isøks på, men nekter og bruke bolten som fotfeste. Jeg følger etter, men jukser glatt ved å tråkke på bolten, noe som gjør opptaket meget enkelt. Inne i renna sliter jeg fælt, den er våt og trang og isøksa som stikker opp over sekken kjører seg stadig fast. Vel ovenfor Heftys er det lett klyving på tørt fjell i morgensola opp til fortoppen, ned i et lite hakk og opp et sva som ser litt bratt ut, men med veldig mange gode tak og hyller opp til Storen. Det er en deilig følelse og endelig ha nådd denne toppen etter å ha snudd en gang tidligere. En halvtimes pause nytes på toppen. I det vi skal til å gå videre kommer de første strømmende opp fra både Andrews og Heftys ruta. Til Vesle Skagastølstind Været er flott enn så lenge. Litt snø og is innimellom, men ikke noe problem. Eggen over de to andre små knausene på Storen klyves enkelt men forsiktig. Videre bærer det bratt ned mot Mohns Skard. Det går greit nesten ned, men ved et lite punkt med knallhard is og grønn mose som ennå er litt våt, får jeg den dårlige følelsen og vi lager en rapell et kort stykke (10 meter), før de siste svaene ned mot Mohns gås enkelt i kanten av snøen. Fra Mohns går vi opp svaene i retning eggen rett mot Vesle. Oppunder eggen som ikke ser så bratt ut lager vi standplass og Tor Erik følger et markert, dypt riss. 5-6 meter oppi der er det full stopp. Gode tak og fotfester finnes ikke og etter å ha jobbet, gluppet og stått i en stund klarer han å få klatret seg ned igjen. Fjellstøvler har sine begrensninger. Så er det ned igjen. Tor Erik vil følge hyllformasjoner bort mot Sentraltind. Jeg er skeptisk. Delvis snødekket, med løs grus ser det ikke noe fristende ut. Vi begynner å klyve litt oppover flanken mot Vesle, tar ut tauet og Tor Erik går en taulengde oppover, søker ut til høre, banner, snur, kommer tilbake og opp til venstre. Jeg følger etter, synes det ene punktet er litt vel heavy, drar i tauet og kommer etter. Ny standplass. Ny kort taulengde, mens to rapellerende passerer oss. Vi svette og slitne, de smilende på vei ned med tyngdekrafta. Etter to korte og en veldig kort taulengde er vi oppe. Vet ikke om vi gikk riktig, men vi jabbet oss opp litt til høyre for rapelldraget. Fjellet var glatt, storblokkete kartlavsva med lite tak og hyller. Det var rett og slett jobbete og komme opp (noe underarmene mine blant annet vitner om). Det er kanskje ikke så vanskelig rent teknisk, men jeg syntes et par punkter var ganske mugne, og med sekk og fjellsko så blir det jo ekstra uffent. Til Sentraltind Jeg ville jo gjerne til Sentraltind, men nå hamret regnskyer innover oss, akkurat i det vi var ferdig med den mest krevende klatringen. Jeg sa jeg forstod det dersom Tor Erik ville droppe toppen, men vi kunne gå og se hvor raskt det gikk sa Tor Erik, jeg med en taukveil i hånda, men med sekkene gjenlagt på Vesle Skagastølstind. Ryggen bort til foten av Sentraltind var meget lettgått. Litt forsiktighet på det regnvåte fjellet, stedvis på gjenliggende snefonner. Opp til Sentraltind var en hammer som vi klatret lett litt til venstre for eggen. Nesten ikke nødvendig med sikring under tørre bare forhold, men nå var alt klissvått og det lå noen isrester. Ovenfor hammeren forsiktig gange på det klissvåte fjellet til topps. Sentraltind i tåke, men neida, i et kort øyeblikk åpenbarer Storen og Styggedalsryggen seg. Det virker langt ned i skaret mot Styggedalsryggen. Herligheten varer ikke lenge før tåka igjen lukker seg rundt oss. Tilbake tar vi en rapell. Deretter greit opp på Vesle. På Vesle sprutregner det og vi er snart like gjennomblaute som fjellet. Skagastølsryggen På det klissvåte fjellet går det smått, noen punkter lirker jeg meg så vidt forbi, et sted tar vi en uvanlig rapell ned en hammer, et annet sted sikrer vi opp et klyveklatreparti. Det går smått og forsiktig. Alt er temmelig glatt. Ned Halls Hammer får skoene ikke feste i rappellen i det hele tatt, de sklir unna hele tiden. Hammeren er enorm. Skjønner godt at Hall snudde her. De som klatrer denne i tørrvær er gode!!! I dag hadde vel ikke noe menneske kommet opp. Under hammeren ligger litt ekkel is igjen ennå. Bort til midtre går det stort sett greit. Liker meg ikke under disse forholdene, men vi kommer da oss bort til Midtre. Tiden har gått fort. Vi rotet bort en masse tid opp mot Vesle, og i våtværet har det gått smått bort til Midtre også. Klokka er blitt seks. Jeg har ikke lyst til å gå ned de glatte, våte svaene mot den første rapellen til Berges Stol, så vi rapellerer "forrapellen" ned fra Midtre til kanten. Deretter greit ned på Berges. Rapellen i V skaret blir litt kinkig. Tor Erik kommer ned på 60 meterstauet ved å klyveklatre de siste 5 meterne ned, men ikke sjans om tauet fås ned derfra. Jeg befinner med 2/3 oppe i rapellen. Tauet glir så vidt, rapellerer ned til siste rapellstasjonen. Her må jeg nødt til å få ned tauet. Med et nødskrik beveger det seg, sakte sakte. Armene verker, meter for meter. Jeg ber om at enden ikke kiler seg fast i et eller annet. Stopp. Følelsen er litt som bånning med fiskekrok. Litt risting og napping og så kommer den. Jeg kan puste lettet ut og rapellere ned i det regntunge og gufne V skaret. På det våte fjellet ser klatringen opp her lite trivelig ut. Ut til Nordre går det veldig greit, men nå er jeg SLITEN og Dehydrert. Ingen ordentlige pauser siden Storen kl. 10:30 har vi hatt. Ned fra Nordre overraskes jeg av et litt kinkig punkt, trodde dette var over nå. Det er mulig jeg gikk litt feil, men det ble en litt utsatt runding ut til venstre. Avslutningen Ned røysa mot Tindeklubbhytta er det slit. Steinene er klissblaute og glatte som såpe, til tross for at det klarner opp igjen. Mosen holder lenge på fukta. Ti på ti slenger jeg hodet ned i bekken ved Tindeklubbhytta og halv elleve dundrer vi inn på Turtagrø tunet hvor det nærmest er utepilsparty på balkongen. Noen bare er der, mens andre synes de har fortjent en pils etter Storenerobringen sin. Det var MANGE på Storen, men bare 2 andre på Skagastølsryggen, samt 3 som tydeligvis hadde overnattet nær Sentraltind, for disse var på Sentraltind allerede da vi var på Hjørnet og brukte en halv evighet på det korte stykket til Vesle, altså kan de umulig ha gått nedenfra denne dagen. Ellers var det ingen andre på disse traktene den dagen. 18 timer på tur. Ikke så værst det, men så blei jeg sliten og da! Vi rotet fort en god time og vel så det ekstra på Vesle, og det gikk sikkert minst en time ekstra på resten på grunn av våtværet, men likevel, en slik tur tar tid!

Delvis skyet, ganske varmt og lite vind. Vi kom oss av gårde 5 stykker fra Juvasshytta klokka 07:30, krysset Styggebreen, og var ved Porten etter halvannen time. Greit ned Porten, men svært mye løst her! Enkelt over Storgjuvbreen og framme på Illåbandet nøyaktig klokka 10:00. Jeg har gått fra Leirdalen til dette bandet for 10 år siden, og må si at breene var en mer behagelig løsning, først og fremst fordi det er så få høydemetre. Vi satte fra oss sekkene, og tok med tau mot Skarstind. Som sist gang prøvde vi å runde Nåla litt for høyt, og måtte nedover. Mye ur og tidvist løst mens vi rundet Nåla, og kom etter hvert oppover mot skaret mellom Nåla og Skarstind. Her var det litt klyving, så et grusete og delvis vått svaparti, men med gode tak. Så måtte vi krysse i overkant av en svært bratt snøhelling, og sikret med tau opp denne. Det var bare å beholde tausikringen opp 4-5 meter med enkel klatring, men vått. En eventuell utglidning ville gi en rutsjetur over snøen og videre utfor, og derfor følte jeg at tauet var godt å ha denne gangen. (Gått samme rute 10 år tidligere alene – uten tau. Men da var det tørrere og snøfonna mye mindre, enda datoen var omtrent den samme.) Så greit opp i skaret mellom Nåla og Skarstind. Vi kløv greit opp og ned Nåla (2310m) herfra (uten tau). Fra skaret opp til Skarstind (2373m) var det helt greit, og når vi fulgte eggen var det langt ned – og tidvis overheng – til Storgjuvbreen. Vi fulgte eksakt samme rute tilbake, ned til Illåbandet, men hadde en ekkel opplevelse rett over punktet vi sikret med tau: Jeg tråkket på en stein som løsnet en større, og sammen tordnet de ned akkurat den veien vi hadde gått opp! Mens vi hadde vært på toppen, hadde dessuten om lag 10 personer gått opp samme rute. Tenk om flere hadde vært på vei opp nå!? Vi holdt oss i tauene disse hadde lagt opp, og skyndte oss nedover, før alle de andre skulle ned samme vei. Tilbake på Illåbandet klokka 14.00, hadde vi en etterlengtet lunsj, før vi satte kursen for laveste punkt på eggen mellom Ymelstind og Storgjuvtind. Vi gikk opp et snøfelt som var vel bratt – en utglidning her var nok ikke livsfarlig, men kunne stoppet turen – og kom opp på egga. Herfra var det tidvis smal og ganske luftig egg bort til Ymelstind. Et bratt punkt gikk greit å omgå på sørsiden. De siste 3 meterne var det også et luftig opptak som psyket en av oss til å be om en håndsrekning. Fra Ymelstind (2304m) samme vei tilbake, på med sekkene nede på egga, og opp mot Storgjuvtinden. Også her var det hammer som sperret veien, men løsningen var åpenbar: Omgå denne på nordsiden. Et litt utsatt punkt krevde håndsrekning for en av oss også her. Vel oppe på Storgjuvtinden (2344m) var vi spente på eggen videre mot Galdhøpiggen. Det var smalt, med uproblematisk et kvarters tid, så var det bom stopp. Vi var ved 20-meters rapellen. Slitne og godt ut på ettermiddagen opplevdes denne rapellen som svært utsatt, men en må jo bare stole på tauet. Rapellfeste var det fra før… Underveis nedover observerte vi 2 andre rapellfester/standplasser. Nede fra rapellen sperret en ny hammer veien. Før denne var det gjort klart til ny rapell, denne gang i retning Svellnosbreen, men vi fant en tålelig grei vei ned samme retning. Slik omgikk vi denne andre hammeren på sørsiden, og kunne sette opp farten oppover sørvesteggen til Galdhøpiggen. Her ventet en hammer av grad 2-3, men et ferdiglagt tau gjorde det mest utsatte punktet litt lettere, selv om tauet godt kunne vært litt lenger. Over dette var det egentlig greit videre en liten stund, før eggen ble svært smal og luftig noen meter oppover, men med gode tak. Antar grad 1 her. To av oss følte tau var ok å ha, ikke minst fordi vi var slitne og svimle. De siste 5 minuttene opp til toppen (2469m) var labbing i snø, og et truende skysystem gjorde at vi ikke oppholdt oss lenge på toppen denne kvelden. Ned nordøsteggen løpende på snø var behagelig, så over Styggebreen, og tilbake ved utgangspunktet etter 13,5 timer, klokka 21.

Fredag 30.juli Etter 3 uker i tynnere luft i Alpene, anså jeg det som greit å gjennomføre denne 2 dagersturen på 1 LANG dag. Jeg bestemte meg for å begynne med Jervasstind, fordi jeg har hørt så mange "historier" om det beryktede Jervass skaret. Greit å tilbakelegge dette problemet så tidlig som mulig på en så lang travers. Jeg startet fra Turtagrø Hotell kl 03 om natten, og det varte ikke så lenge før dagslyset kom og hodelykten kunne skrus av. Jeg synes det var utrolig drygt opp til Keiserpasset. For å ikke miste altfor mye høyde forlot jeg DNT-stien ved ei hytte nedenfor Keiserpasset, og fulgte en direkte linje til foten av Jervasstind. I dalen var det en elv som måtte passeres, og den falt jeg uti med vann opp til knærne, og helt våte sko som resultat. Ryggen opp til Jervasstind var også drøy i bløt snø (etter en mild natt). Nådde ikke toppen før kl. var 09. Jeg hadde aldri trodd at det skulle ta meg hele 6 timer til topps fra Turtagrø. Nå var tidskjemaet mitt iferd med å sprekke. Kl 0930 hadde jeg fått på meg stegjern og sikringsutstyr. Det øverste 2/3 delene ned til Jervasskaret gikk jeg usikret og baklengs. Heldigvis var der noen spor fra før som jeg dro litt nytte av (medlem Vårdøl?). Et par steder var det sprø is på sva og jeg hadde hjertet i halsen men det gikk greit. Den nederste 1/3 delen rapellerte jeg fordi det var et snø og isparti forbi klipper jeg overhodet ikke stolte på. Etter ca 1 time nådde jeg skaret, og jeg fant også en hvit hjelm der Opp til østtoppen av Styggeldalstind gikk det veldig greit i bløt snø og jeg nådde toppen kl 11. Deretter tok det meg nok en halvtime å nå vesttoppen. Noen ekle partier på toppskavler var det bort hit. Videre mot Centraltind så det litt værre ut, ettersom det var mye snø og is langs hele ryggen bortover. Dessuten var det ingen tegn til at andre hadde gått her tidligere i sommer, meget jomfruelig terreng med andre ord. Gikk usikret hele veien ned til skaret. Jeg var dritredd for utglidninger eller at den bløte snøen på toppen av ryggen skulle kollapse, men jeg hadde ikke tid til å solo sikre alle disse passasjene. Opp til Centraltind var det flott klatring. Jeg kunne ikke slippe meg ut på den lettere høyresiden pågrunn av snø/is så jeg måtte følge den litt mer teknisk krevende ryggen helt til topps. Jeg sikret den meget utsatte første passasjen, mens de 2 neste taulengdene gikk jeg usikret. Kl 13 stod jeg på toppen av Centraltind med flott utsikt mot Storen. Videre mot Vesle Skagastølstind er det 2'er klatring, men pågrunn av snø/is viste det seg å bli en del vanskeligere. Siste loddrette passasjen før skaret kunne jeg ikke omgå på høyresiden pågrunn av meget farlig snø/is, så her prøvde jeg meg på usikret 3'er klatring nedover den loddrette ryggen med mye løs stein. En av disse steinene som jeg brukte som håndtak løsnet og pulsen økte til 200. Det var bare en utvei, jeg måtte klatre opp igjen. Ikke faen om jeg klatrer ned den passasjen engang til, så jeg bestemte meg for en rapell. Fra skaret betraktet jeg ruten videre mot Storen via hyller til Mohns skard. Her var det snø, is og masse smeltevann så jeg fant ut at det ville ta meg evigheter å solo sikre. Det var også flere bratte snøpartier opp til Storen som sannsynligvis måtte sikres. Så jeg bestemte meg for å droppe Storen, pågrunn av tidsnøden jeg nå hadde. 14.30 står jeg på toppen av Vesle. Egentlig hadde jeg trodd at vanskelighetene nå skulle begynne å avta, men når jeg så alle de snø og ispartiene bort til Midtre skjønte jeg at dette ville ta TID. Alle disse partiene gikk jeg usikret med meget høy puls, med unntak av Halls hammer som jeg rappelerte ned. Måtte grave frem et rapellfeste med isøksen her !!! Ikke før kl 16.30 står jeg på toppen av Midtre etter uendelig mange problem passasjer på snø, is eller våt klippe. Og ned fra Midtre står problemene i kø. Først et bratt snøparti på sva som ender i store stup. Her ble det flere rapeller. Omsider når jeg Berges Stol og med 2 luftige rapeller er jeg nede i V-skaret. Man føler seg ganske liten når man står der nede i skaret. En ganske jævlig plass å oppholde seg på. Endog ned i skaret til Nordre Skagastølstind var det flere ekle passasjer på snø og is. Men derfra og opp til Nordre gikk det meget greit og kl 19.30 nådde jeg toppen etter flere lange pauser. Fra Nordre og nedigjen til Turtagrø er det ikke mye å berette om. Men jeg vil klassifisere dette som den værste steinuren jeg noensinne har gått i. Heldigvis skal jeg ALDRI opp denne steinuren til Nordre igjen. Kl 22 var jeg tilbake i bilen. Utslitt som aldri før, etter å ha vært 19 timer på tur. Konklusjon: Forholdene på ryggen var langt fra ideelle. Alt for mye snø, is og smeltevann. Vent minst 3 uker før dere begir dere utpå denne klassiske traversen !!

Uten tro på værmeldingen dro jeg oppover natt til søndag 18 juli. Kom frem ved femtiden og så med en gang at det ikke kunne bli noen vanskelig tur. Ganske sliten også etter å ikke ha sovet. Oppover stien mot Glitterheim og deretter langs siden av Skauthøe gikk det tregt. Etterhvert nådde jeg bandet mellom Skauthøe og Spietrhøe og med topp i sikte ble det heldigvis litt mer liv i bena. Nordtoppen ble raskt nådd og det bar videre mot hovedtoppen. Og så kom de lave skyene for alvor. Det var ikke mer enn tredve meter sikt, temmelig hard vind og regn og ikke tiltrekkende å komme seg videre mot Leirhøe N. som jeg hadde håpet å få med meg. Tilbake ble det en del leting etter veien. Kompasset viste seg selvsagt (første gang jeg virkelig hadde bruk for det) å ha utviklet en fin luftboble som ikke bedret tiltroen min til kvaliteten. Etter en del plundring tilbake ved Spterstulen med håp om bedre vær neste dag. og det ble det... Målet 19-7 var Hellstuguryggen. Innover dalen mot broene gikk det i fin fart. Oppover ryggen mot Hellstuguhøe gikk også greit, selv om jeg rotet meg litt for langt ut mot venstre (nord) og derfor ble det litt klyving. Etter å ha nådd det flatere området gikk det greit til topps. Videre over snefeltet opp til N3 var bare slitsomt. Neste år må jeg nok trene litt mer på forhånd, det er sikkert. Utsikten på toppen mot Midtre var flott. Ned igjen og bortover via de to småtoppene N 2 og 1. Kammen var deretter av og til temmelig smal. Jeg husker spesielt en sten som jeg måtte ake meg over + en annen skrå helleaktig sten som heller ikke var så morsom. Det lå fremdeles en del nysne her og der og ellers var det glatt etter smeltingen. Over alt var det nødvendig og passe skikkelig på. Opp til Midtre gikk greit opp til enden av stenkammen. Gikk herfra litt på skrå sydover over et lite snedekket område før jeg kom meg opp via større stener til toppen. Flott utsikt, men dessverre her og der lavthengende skyer også i dag. Ned til bandet mellom store og midtre og nå var det nok for dagen. Ned i dalen via nokså mange løse og glatte stener og med mange pauser for å nyte været og utsikten tilbake til Spiterstulen. 20-7 sto Tverråtindene på programmet. Oppover stien til Eventyrisen gikk det greit. Litt etter broen fortsatte jeg videre innover i dalen. Kjedelig og tidkrevende over massevis av ur. Etterhvert kom jeg opp til en litt brattere helling på samme høyde som fossen midt i breen. Hellingen gikk greit nesten helt opp. Her var det noen svaberg som ikke var så greie. Jeg gledet meg ikke til å måtte ned igjen samme veien. Oppover til Nedre Tverråbandet var det brukbare snefelt som gikk raskere enn uren. Fra bandet opp til det første toppunket på Lindbergtinden og deretter langs eggen til det høyeste punktet. Ned igjen og oppover ryggen mot Vestre Tverråtinden. Siste stykket var litt kronglete over kammen. Det var muligens lettere å gå litt østenfor kammen. På det lille toppunktet var det fin oversikt over kammen videre. Stort sett snedekket. Sneeen var fin og hard og det hadde vært noen før meg antageligvis et par dager tidligere som hadde etterlatt prima fotavtrykk (størrelse 45?) og gå i. Greit til Store. Videre ned til bandet mellom store og midtre også greit. Hammerene oppver mot midtre så både bratte og særdeles sleipe ut så det var ikke vanskelig å velge ruten under via østhellingen istedenfor. Gikk (selvsagt) litt for høyt for å ikke få for mange høydemetere og måtte komme meg over et par bratte sneflak og litt småvanskelige klyvesteder. Rundt toppen så jeg at det var flere steder og komme opp på kammen. Det viste seg at det enkleste var å gå opp i et lite skar så tett som mulig ved hellingen opp mot selve toppen. Dette skaret var helt greit og videre til toppen også OK. Ned igjen orket jeg ikke å gå den lange omveien tilbake via Store, så jeg gikk rett nedover. Greit ganske langt ned, men deretter ble jeg tvunget litt innover i dalen likevel av et stup. Fant et forholdsvis brukbart sted for å komme seg ned. Tilbake viste det seg at det stemte som jeg trodde. Det gikk ikke lett ned via svabergene ved fossen. Hadde muligens kunnet passere høyt oppe i dalsiden på atskillig sikrere måte. 21-7 var det kjempevær, men jeg hadde ingen energi eller lyst til noe vanskelig. Tok derfor turen til Galdhøpiggen og kunne fra toppen nyte en perfekt utsikt over alt som var av topper i Jotunheimen og lenger vekk. Ble 1,5 time på toppen og bare nøt livet. 22-7 snudde været dessverre igjen. Jeg hadde tenkt meg på Memurutindene, men i Veoskardet var det allerede så tåkete at jeg ga opp den ideen. Tok med meg Leirhøe S. og gikk deretter opp til Leirhøe via en grei fjellside uten for mange løse stener. På toppen hadde jeg praktfull utsikt mot .... tåke. Ned på vestsiden via fint spor i sneen gikk fort og greit. Ved underkanten av breen bestemte jeg meg for å få med meg Leirhøe N. Det ville være for ille å måtte komme tilbake en gang for et sånn liten topp. Greit oppover men så ble det nesten 0 sikt igjen. Fulgte forsiktig platået sydover og så heldigvis til slutt i et lite gløtt i skydekket toppvarden på den andre siden av et lite snebelte. Over dit og for sikkerhets skyld videre til det var tydelig at det ikke var noe høyere punkt noe sted. 5 fine dager på Spiterstulen. Været nokså vekslende, men det er jo ikke akkurat noe nytt i Jotunheimen. Nå videre til Italia. Forhåpentligvis blir det tid til et par fine turer der også mellom soletimene på campingen. Hvis alt går bra kommer det et par topp-referater i slutten av august.

Men har ikke de rimelige prosjektorene (som fortsatt koster en del kroner) ganske elendig oppløsning da? Enkelte er jo nede i 800 x 600 pixels. Har du tatt ,f.eks. 6 mpx bilder så blir det jo litt kjipt å bare få vist 0,48 mpx på lerretet. Får man imidlertid en god og stabil prosjektor som kan vise et par mpx så begynner det å bli virkelig bra. Har for øvrig investert i en 21" god LCD skjerm, og med denne størrelsen og betraktningsvinkelen fungerer det utmerket at flere personer kan se på bildene sammen. Dette sammen med de uovertrufne organiseringsmulighetene (Dias show på gamlemåten er tidkrevende og mest for entusiaster, selv om jeg er enig at det kan være veldig trivelig) som det digitale formatet gir, så synes jeg det blir bra. Når høykvalitetsprosjekterer blir betalbare så vil det også være et godt alternativ.

Robert hadde heldigvis tid til å bli med på denne midtuketuren til Memurutindane som jeg ellers måtte gått aleine, og i ettertid var det utrolig kjekt at han var med Vi reiste fra Skrautvål tidlig tirsdagsmorgen og kunne slå opp teltet et stykke oppe i Visdalen ved ellevetiden. 12 var vi klare for avmarsj og ruslet opp langs Hellstuguåi før vi dro opp brattbakkene mot Veoskardet. Dette var en kneik som virkelig tok på i solsteiken, men med tiden til hjelp kom vi oss opp til topp 2264 moh, en mulig 10 m pf. topp. Veien videre til Vesttoppen på store Memurutind var drøy. Snø som stadig ga etter og tunge gjennombrudd uten gamasjer var ikke noe moro. Så jeg var ganske ferdig da jeg slo meg ned på den markante toppvarden. Veien videre så spennende ut. Jeg hadde gått litt her før for mange år siden, men snudd ganske raskt og gått på V1 i stedet. I dag ble det ikke noe stopping. Vi kom først til en hammer, den så klatrbar ut, men var forholdsvis glatt og litt utsatt, så vi rundet ned til venstre på noen sva og så bratt opp til eggen. Her var det et bratt opptak som jeg med min store baktyngde slet litt med. Robert lånte taustumpen min og så jeg fikk et ekstra håndtak i opptaket. Videre bort til midttoppen var det enkelt. Jeg kroppshøydemålte (en viss feilmargin) skaret på denne siden til ca. 15 meter. Videre fra midttoppen var det en bratt hammer. Vi gikk en 20 meter ned i sørsiden og kløv oss bratt ned i renna før vi dro rett opp på eggen i gjen. Videre fulgte vi eggen stort sett hele veien, tidvis meget smalt. Unntaket var enda en glatt hammer som vi rundet helt innunder på høyre side. Det siste stykket til østtoppen var det bare morsom klyving. Det hadde tatt litt tid bort eggen og lyset ble mer og mer kveldsaktig. Videre nedover mot Memuruskardet gikk det greit i starten, men på et punkt ble det veldig ruglete. Jeg tenkte nok at her lukter det omrunding ned i siden til høyre, men Robert ville ikke gi opp så lett. Etter å ha laget en del steinras ned noen bratte hyller stod vi på oversiden av et 5-6 meter høyt klatreparti. Ingen gode bøttetak, skrånende sva. Luftig ut mot Veobreen og mer enn bratt nok til å slå seg fordervet eller værre dersom man skulle rase de 7-8 meterne ned til man ville ha stoppet i steinura. Etter en del fundering ble det til at jeg tok av meg sekken, og gikk engstelig ned mens jeg holdt i taustumpen. Sekkene ble så firt ned før Robert klatret ned. Det er vanskelig å gradere slike steder, men det var i alle fall klatring av grad 3, kanskje 4 opp igjen, fordi det var sprang på hele kroppslengder mellom hver avsat, hvor det var veldig få gode tak og fotfester. Resten av turen ned til Memuruskardet gikk som en lek, mens eggen videre mot Østtoppen så mer lurvete ut. Den ser ikke god ut sa Robert. Jeg ville nå i alle fall se på den først. Jeg hater omgåelser i løse fjellsider. Et stykke opp på eggen ble det bratt, en hammer, 5-7 meter høy måtte klatres, men fjellet var veldig fint med mange gode tak i passe avstand, og ikke alt for utsatt - ville kanskje gradert det til 2 / 2+ - selvfølgelig under tørre forhold. Videre opp til toppen var det enkel klyving opp et par mindre hamre. Å stå her på toppen i kveldssola var en herlig opplevelse. Det ble flittig fotografert i alle himmelsretninger, bare så synd at jeg allerede var nesten tom for væske. Jeg var i ferd med å bli dehydrert. Vi fulgte eggen mot den ytterste (Ø2( Memurutinden). Det var en del klyving ned her, men kan ikke huske noen spesielt vanskelige punkt. Etterhvert tok vi oss forsiktig ned på den vesle breen og gikk i kanten av denne ned til det laveste punktet, og så enkelt ut på Ø2. I bregryta innunder Ø1 er det en meget markant "Vindgryteskavel" som strekker seg på skrå oppover breen. Med de gode snøforholdene gikk vi enkelt opp eggen og så en bratt snøbakke før vi svippet bortom den lille røde knausen nordøst for 2301 moh. Jeg kroppshøydemålet den til ca. 8 meter pf. og den er i høyeste grad tvilsom. Det var nå sent og to litt tyngre fjellvandrere som oss begynte å bli slitne. Etter litt rådslagning ble vi enige om å dra strake vegen over Veobreen til Veoskardet. Ikke helt etter boka med to personer uten tau, men et taulag som hadde gått samme ruta tidligere på dagen fikk oss tïl å ta sjansen (neppe det farligste vi gjorde denne dagen (les løs stein på bratte steder)). Sporet fulgte en veldig fin linje over breen, samtidig som det begynte å fryse på, noe som betød sterkere snøbruer der det evt. var sprekker under. Vi fulgte en bratt egg nedover mot breen og så 5 meter på litt skummel løsmasse før vi var ute på snøen. Det var behagelig å traske i ferdige spor over den nokså flate breen. Robert ville ta med seg Veobretinden, så jeg ble med opp dit. På toppen hadde vi et fantastisk lys med den siste kvelssola som kom gjennom Veoskardet og lyste opp tindene i øst, og spesielt nordveggen på Store Memurutind. I Veoskardet ville Robert ta med seg Leirhø Sør, mens jeg begynte å rusle rolig nedover. Det ble godt og mørkt innen vi var nede og teltet ble nådd ca. halv ett og horisontalt sovende var vi ikke før rundt halv to. Dag2: Kvart på 10 krøp vi ut av teltet og hadde en times deilig frokost i morgensola med strålende utsikt til tinder badet i sol. Litt over halv 12 var vi i gang, i starten samme rute som sist, men denne gangen fulgte vi kanten av den stusselige og smeltende Hellstugubreen, vi gikk en del på "pjolterisen" oppover og det var nesten som å gå på en vei, fast og fint og ikke spesielt bratt, seinere - ettersom sprekkene begynte å dukke opp trakk vi oss mer ut av breen og gikk på snøen helt i kanten. Mellom V1 og V2 ligger en liten bre. For å komme opp dit måtte vi gå opp et bratt drag. Vi valgte å følge snøen det meste av veien på grunn av den fine konsistensen, men var så vidt innom noen steiner. Den siste snøbakken opp breen til skardet mellom V1 og V2 ble tung, men vi kom da opp. Jeg hadde vært på V1 før og så ikke noe behov for å ta med meg denne steinpyramiden en gang til og ruslet i stedet i forveien til V2, hvor jeg fikk en lang pause. Fra V2 så jeg rett bort på V3. Den så stygg ut! Eggen midt i mot gikk tydeligvis over i nesten loddrette sva (riktignok med store sprekker i) med veldig lite bøttetak og trappetrinn. Det er vanskelig å bedømme slikt forfra, men dette så ut som tur med sikringsutstyr. Jeg vurderte også bratt ned på snøfonn til venstre, men denne var veldig bratt og det var synlige sprekker lenger nede. Ut til høyre i siden mot vest vurderte jeg ikke en gang. Slike bratte omgåelser preget av mye upålitelig løsmasse liker jeg overhodet ikke, og her var det nokså bratt ned mot Hellstugu- / Vestre Memurubre. Et siste alternativ så ut til å kunne være en travers et stykke til venstre og så evt. opp. Eggen ned mot V3 var smal men helt uproblematisk og ikke bratt på høyre side. Vi gikk opp ditt klatringen rett opp evt. begynner. Det er vanskelig å vurdere slikt, men avhengig av hvordan det evt. løste seg opp lenger oppe vil jeg vurdere det til fra 3+ og oppover rett på. Traversen til siden gikk over noen digre steinblokker som hange faretruende i siden. Jeg sendte Robert først og fulgte forsiktig etter. Etter ca. 20 meter kom vi til et slags hjørnet. På andre siden fortsatte fjellsiden på eklge vegeterte hyller (veldig bratt fjellside) bort mot det jeg i utgangspunktet trodde kunne vært en oppgang. Rett opp så jeg et drag som så ut som om det kunne strekke seg mot toppen, og det så ut som om det under det vanskeligste punktet kunne være en litt skjermet standplass. Jeg spurte Robert om ikke det kunne vært en mulighet og om ikke han evt. kunne stå på skuldrene mine opp det vanskeligste punktet. Robert klatret opp først og kunne dessverre meddele at det var alt annet enn noen skjermet standplass der. Rettere sagt sva og bratter ned i den sikre død. Jeg likte meg ikke i dette terrenget og begynte å bli litt "shaky", likevel med hjelp av taustumpen presset jeg meg opp til Robert, for jeg vill i alle fall se på veien videre. Det så stygt ut uten klatreutstyr. Passasjen opp hit var kanskje 2+ dersom man ikke skulle legge på for omgivelsene og potensielt løsgods. Veien videre så noe helt annet ut, men likevel, kom man opp et strekk på ca. 6 meter så det ut som om det værste kunne vært gjort. "Jeg kommer opp her jeg.." sa Robert. "Du går ikke opp der med mindre du klarer å klatre ned igjen", svarte jeg og var engstelig på både egne vegne, men først og fremst Roberts. Han satte igjen sekken og jobbet seg med litt jabbing opp det vanskelige punktet og sa oppglødd: "Herfra er det i alle fall lett." Jeg likte meg ikke. Sikringen ville holde helt uansett. Med slynge rundt en blokk der oppe på standplassen som faktisk var opp på en stor steinblokk som hang med takoverheng ut i fjellsiden (måtte den ligge litt til) og tau ned til meg, bundet rundt brystet i den ene enden (vill sikkert blitt dradd over hodet ved et fall) fulget jeg etter. (Sekkene var blitt heist opp i mellomtiden.) Først på noen små hyller, og så opp i vinkelen mot denne store steinblokka. Jeg tok ingen sjanser og jobbet meg oppover med godt tak i tauet. Vet ikke hvordan jeg skal gradere denne biten, men det var nesten vertikalt og med få eller ingen 110% tak eller fotfester, så det er nærliggende å trekke det opp mot 4 med mindre psyken min skapte alt for store vrangforestillinger. Veien videre var, som Robert hadde sagt, lett, men likevel: 2- klatring opp et så utsatt sted kan fort bli litt psykisk. Så vi kjørte samme leksa. Robert først, så tauet, så sekkene, så meg - Og så var vi oppe - en herlig opplevelse. Fra hovedttoppen gikk en smal egg over en fortopp, som sikkert kunne vært omgått, men vi gikk eggen med noen kortere 2'er punkter før det bar enkelt ned og så opp på V4. V4 fikk en kort pause før vi fortsatte mot V5. På vei dit passerte vi en høyst tvilsom 10 metertopp (V4 og en halv) - som trolig har en pf. på mellom 7 og 9, men dessverre hadde jeg ikke med noen god høydemåler. Opp til V5 var den kort bratt klyvebit og enkel klyving videre oppover. Ikke spesielt bratt på venstre side, men VELDIG bratt ned mot Vestre Memurubre til høyre. Snart var enda en topp nådd! Og været holdt seg fortsatt tålelig bra. Robert, "avstandpessismisten" som går det meste når det kommer til et stykke, syntes at eggen utover mot V6 så bratt ut, mens jeg sa at vi fikk i alle fall se på den, den er sikkert ikke så ille. Det gikk greit, men den var litt smårusken. Noen stygge løste steiner lå på eggen og var veldig reiseklare. Med stor forsiktighet gikk og kløv vi oss ned eggen. Ganske langt nede kom det vanskeligste punktet. Her klatret vi litt ned i siden til venstre for eggen, på skrå ned noen smale hyller og så ut på et sva for dertter å runde på en frittliggende stein som lå på kanten. Litt ekkelt her. Det hjalp riktignok at et fall bare vill gått fire meter rett ned på snøen, men det kan være nok det til å slå seg litt. Nedenfor så punktet spennende ut. Skråsva som endte i et overheng over øvre del av breen. Den siste lille biten gikk vi på snøen og enkelt ut på den skarpe V6 som ser så flott ut fra Memurudalen. Ned mot VMemurubre er den stupbratt. Og kveldsskyggene som den kastet utover Memurudalen var spiss som et spir. Tilbake gikk vi over breen som ikke er tegnet inn på kartet og tok oss enkelt ut på nordøst for V5 (V5 og en halv, en mulig 10 meter). Jeg ville gjerne tilbake til valdres denne dagen / natte for å få en hviledag hjemme på torsdag og skyndte litt på. Fra den siste toppen gikk vi nokså rakt over snøbassenget øverste på breen og bratt opp snøbakkene mot en skulder på ca. 2140 moh syd for V4. Herfra på skrå nordvestover ned steinura til Vestre Memurubreen (et par episoder med lauste steiner blei det, selv om dette vel er den slakteste siden mellom VMemurubre og tindene. Vi fulgte helt i kanten på snøen over selve breen og etterhvert i nesten joggetempo ned langs Hellstugubreen. I bunnen gikk jeg litt for tidlig ut på isen og fikk merke at å gå ned breis på fjellstøvler uten stegjern er værre enn å gå opp, det var som å være på skøyteisen og jeg fikk raskt karret meg inn på snøen som vi stort sett fulgte ned hele resten. Det siste bildet ble tatt langt nede på Hellstugubreen mot Store Hellstugutind i kveldssol. Kvart over 10 ved teltet og rundt midnatt ved Spiterstulen. To kjempeflotte turer!!!

Vi kom litt seint av gårde på lørdag og begynte ikke å gå før klokka var halv ett fra Leirdalen med Jervefonni som mål. Innover mot Storbreen gikk det i sneglefart siden Julia skulle fotografere annenhver fjellblomst. Den beste adkomsten rett opp østryggen droppet vi siden vi ikke var fristet til å forsøke å komme over elva. Nesten inne ved Storbreen fant vi et sted det gikk an å hoppe trygt over. Vi gikk op et bratt skard til høyre for Storbreen og fulgte stort sett bratte snøflak opp mot Jervfonni, Ei diger snøfonn (spesielt nå med all nysnøen), som etter hvert også har blitt navnet på toppen, som for øvrig også går under navnet Storbreahø. Med sine 2001 moh, er den blant de laveste 2000meterne. Være var skiftende, men mer dårlig enn bra. På toppen var det tåke og snø (!) som gjaldt. Planene om å komme videre mot Storbreatinden ble allerede da egentlig gitt opp, men vi fortsatte et stykke. Julia likte seg ikke på eggen med våt svartlav og det gikk smått. Der eggen smalner av ventet hun mens jeg fortsatt i retning Storbreatinden. Det var nokså luftig og jomfruelig terreng, og da jeg kom til et sva hvor man absolutt ikke burde skli (det var klissvått), snudde jeg. En mektig hammer opp mot Storbreatinden var så vidt synlig i tåkehavet. På tilbakeveien tiltok snøværet og tidvis snødde det tett. Men i fjellet, der skifter det raskt. I løpet av nedturen sprakk skydekket mer og mer opp, og inna vi var nede ved bilen i 9 tiden var det blitt finvær. Vi droppet planene om å lage mat (vi hadde knapt spist noe hele dagen) og reiste mot Leirvassbu. Også her ble matplanene droppet siden tiden gikk så fort. Vi stresset i vei i retning bandet mellom Høgvaglen og Kyrkja. Jeg peste som en elefant og hadde tunga nesten nede på bakken, bare for å rekke en dum solnedgang. På ca. 1600 moh, fant jeg et fint sted med utsikt både mot Hurrungane, Skarddalseggje, Høgvaglen, Kyrkja og Visbretinden. Fotografering i solnedgangen når det meste av landksapet er i skyggen mens himmelen er skyfri og noe blass viste seg å være en nesten umulig oppgave, og med hertil skuffende resultater. Den mer lovende blåtimen orket vi ikke å vente på, og telelinse var det dårlig med. Litt for 01:00 var vi i soveposen nede i Leirdalen. Kl. 03:00 ringte alarmen. "Du skal ikkje sova bort sumarnatta" heter det i sangen, men der og da kunne jeg gjerne sovet den bort, men vi karret oss på beina i den kjølige (det var frost) natta. Vi kjørte opp til Leirvassbu igjen og syklet nedover mot Gravdalen. Vi fant oss hvert vårt tjern for å ta speilbilder i soloppgangen, men gjorde raskt de samme erfaringene som noen timer tidligere, altså igjen skuffende resultater. Halv fem spiste vi frokost lenger nede i Gravdalen, satte igjen syklene og steingikk elva litt lenger nede før vi entret Simledalen med Rauddalstindane som mål. Litt morgentåke hang som et mystisk slør rundt Rauddalstindene som for øvrig lå badet i morgensol. I kombinasjon med nysnøen på toppene fikk dette det hele til å virke litt "himalayask". Ved sekstiden fikk vi også ta del i morgensola, og det var en fantastisk kontrast å komme ut av skyggene og med et stå blant blinkende iskrystaller, irrgrønn mose og glitrende bekker. Snøen var steinhard og flott å gå påog vi dro oss opp i retning ryggen mot Store Rauddalstind og rastet lenge i sola på en steinklippe i snøen. Sola varmet raskt i snøhelningene og det varte ikke lenge før snøen var myk og dertil tung å tråkke i. Fra ca. 1700 moh måtte jeg tråkke spor opp til leggene i den bratte motbakken, en aktivitet som virkelig suger krefter i det lange løp. Sola steikte og svetten rann i bekker. Julia hadde ikke helt dagen og ble værende igjen ved foten av Store Rauddalstind på snaut 2000 moh, mens jeg fortsatte opp løssnøen mot toppen. Det gikk smått og tungt, og jeg måtte hvile på stavene, nesten som om det var tynn luft jeg gikk i. Store Rauddalstind er en mektig tinde fra de fleste kanter, likevel er det blitt plass til et romslig platå på toppen, og helt i enden av dette var varden, samt rester etter et trigpunkt, for anledningen nydelig dekorert med isnåler. Fra Store nedover mot Vestre er det en virkelig lang bakke. Normalt en fryd å springe nedover snøen her, men ikke i dag. Jeg komme med ett inn i skyggesiden og her var det et 4 cm. skarelag som dekket 25-40 cm. tørr nysnø. For hvert skritt brakk jeg gjennom skarelaget som var så hardt at det gjorde vondt mot leggen da jeg bøyde beinet for å ta neste skritt. En skikkelig antinedoverbakke. Opp mot vestre Rauddalstinden var det veldig greit i morgensola (bortsett fra at jeg nå var potte sliten.). Returen opp til Store Rauddalstinden ble et helvete. Hvert skritt måttte tas som et høyt kneløft, og det var ikke noe vits i å prøve å heve kroppen for å ta neste skritt, for da ville man uansett brekke gjennom skaren og kaste bort enda mer energi, så jeg mått først sparke gjennom skare og plassere foten. Slik tråklet jeg meg oppover og var sjeleglad for å se igjen varden på Store, da en omsider dukket opp. Julia var allerede begynt å bli bekymre og var på vei opp snøhellingene da jeg kom nedover. Selv om man er sliten og fullstendig ferdig, er ikke det noen grunn til å legge seg for å dø Østre Rauddalstinden ventet med sine ytterligere ca. 450 eff. høydemetre. I sneglefart ruslet vi bort den langstrakte ryggen. Julia ble igjen på vel 1900 moh, mens jeg gikk opp. Toppen er beskrevet som enkel. Jeg vet ikke om det var nysnøen, det rennende vannet, de lefsete klissvåte støvlene, den slitne kroppen eller hva det var som gjorde det, men jeg syntes ikke det var så enkelt. En liten hammer hindrer ryggen opp fra å være spasertur. Forsøkte rett opp, en 3 meter, men takene var ikke gode nok. Søkte så forskjellige steder mot høyre, men rennende vann og mose gjorde det ikke særlig fristende å klatre opp her heller. Begynte å tro jeg mått snu på denne enkle toppen. Til slutt gikk jeg tilbake der jeg søkte først og enda litt lenger ut mot venstre der ryggen brekker av i, om ikke stup, så i alle noe fryktelig bratt noe, ned mot den vesle breen. Her gikk det en tilsynelatende enkel passasje oppover. Minnet meg litt om passasjen på Ymelstind, kanskje ikke like mye ut i siden, men til gjengjeld mer jomfruelig med masse løse blokker. Teknisk var det helt uproblematisk, men jeg syntes det var en liten tanke utsatt, spesielt med tanke på alt løsgodset. Tar man godt tak i et håndtak som følger med her, og mister balansen, så er det nok gjort. Noen andre erfaringer fra denne ryggen? Jeg stusset også over at det ikke var antydninger til varder, noe som normalt er satt opp på alle tenkelig vanskelige og mindre vanskelige steder. Varden på toppen var heller ikke mye å skryte av. Tror ikke jeg har vært på mange selvstendige 2000 metere, med sånn en tassen varde. Jeg var i midlertid for sliten til å bygge noen bedre. Returen ble lang, men gikk da på et vis. Ned i kant av breen og ut Simledalen og opp til Leirvassbu hvor vi ankom litt over 18:00. 3 større og mindre turer i løpet av 29 timer, bare avbrutt av en times hvile og 2 timers søvn førte til at elle planer jeg hadde om tur på mandagen (i dag) ble nedprioritert til fordel for en skikkelig hviledag med huslige sysler og lite fysisk tilværelse.

Hei! Jeg har en gutt på 21 måneder og har kjempelyst å dra på fjelltur med noen venner til Jotunheimen. De planlegger turen nå, vi skal dra med telt og prøve å finne noen fine turer vi kunne gått mens vi sov på samme sted i 2-3 dager - blir litt for tungt å bære både barn og utstyr! Lurte på om det er noen som har noen gode forslag til sted å slå opp telt og noen fine turer? Kan godt gå litt lengre turer men helst ikke altfor bratt! Tusen takk! MVH, S.L

Avreise fra Skrautvål kl 01.00 onsdag morgen. Hamrende regn på bilen over Valdresflye og et generelt truende skydekket. Yr og småregn ved Jotunheimen Fjellstue - avmarsj kl. 03:15

Ja Julia jeg har vært der Synd at du valgte en periode med mye regn, for det gjør nok at inntrykket av N-Z blir noe dempet. Jeg var der 21 dager og det var bare 1 dag med "Bergens-ver". Svovel-lukten er ganske vond ja, men det venner man seg til. Noen ulemper vil det alltid være. Når man skal til Jotunheimen må man jo kjøre gjennom Valdres, og der stinker det også møkk, men det er jo ingen unnskyldning for å ikke dra til Jotunheimen Jeg er tilbøyelig til å være enig i at Chile sannsynligvis er like vakkert eller vakrere. Så det står også på listen min. Jeg liker britisk kultur jeg, spesielt i mix med en annen kultur. Man finner det samme i India og andre koloni stater. Britene har virkelig gjort nytte for seg og bl.a. bygget jernbaner, flott monumenter, kirker osv. Jeg elsker det.....

Har ikke kart over vidda enda, men jobber med saken. Tenkte å ta noen dager fra 21 juni. Kun for å fiske. Det var faktisk flere tips her inne enn på fiskeforumene Det som uroer meg er at noen sa det er en bom der oppe som ikke åpner før juli. Stemmer dette? Vil nødig komme opp dit for å se at vi må gå milevis på en grusvei... Takker for svar

Jeg har mottatt dokumenter fra Lom kommune. Skal få scannet alt sammen og lagt det ut etterhvert. Det viktigste dokumentet har imidlertid noe svakt trykk, så jeg velger å gjengi det ordrett her: Utskrift fra møtebok for Lom kommunestyre i møte den 16. juni 1978. Av 21 medlemmer var 19 tilstede (medregnet møtende varamenn). Sak 50/78 K. CAMPINGFORHOLD VED SPITERSTULEN OG BØVERTUN, JFR. SAK 115/77 K og 25/78 K. Gudbrandsdal Skogforvaltning har med brev av dagsett 14.april 1978 oversendt framlegg til åtferdsreglar til friluftslova §15 for området rundt Spiterstulen. Skogforvaltaren ber om kommunens uttale til reglane og ventar tilsvarande reglar for Bøvertun så snart som mogeleg. Framlegget lyder slik: "I medhold av §15, siste ledd i lov om friluftslivet av 28.06.57 fastsetter Direktoratet for Statens Skoger følgende adferdsregler for et nærmere bestemt område rundt Spiterstulen Turisthytte. 1. Innenfor en avstand av 1 km fra Spiterstulen er telting eller overnatting med tilsvarende innretninger ikke tillatt. 2. All overnatting innenfor dette området henvises til den opparbeidede campingplass ved Spiterstulen Turisthytte. 3. Forsetlig eller aktløs overtredelse av disse adferdsregler kan medføre straffeansvar etter friluftsloven §39." Framlegg frå formannskapet: Formannskapet rår til at framlegget til åtferdsreglar ved Spiterstulen Turisthytte blir vedtekne og at det blir vedteke tilsvarande reglar ved Bøvertun Turiststasjon. Vedtak: Som framlegget. Samrøystes. Åtferdsreglane kan ikkje praktiserast før det er utbygd godkjent campingplass. Rett utskrift: Lom Formannskapskontor den 20.juni 1978. Britt-Elin Slålien. Vedtaket er godkjent av Fylkesmannen i brev dagsett 07.07.1978. Lom formannskapskontor den 11.07.1978 (sign) O.J.Øyjordet Går til Gudbrandsdal Skogforvaltning, postboks 186, 2601 L I L L E H A M M E R. Gjenpart: Lom fjellstyre, 2686 L O M Som tidligere antatt finnes det ingen hjemmel for å ta betalt for telting i denne sona, verken i lover, forskrifter eller kommunestyrevedtak. Teltere skal henvises til opparbeidet campingplass. Jeg har naturligvis en viss forståelse for at et pressområde som dette trenger vern mot forsøpling og forurensning, men dagens praktisering av reglene blir uansett feil.

Som oftast Optimus Nova fyrt med 4-takts miljøbensin frå Felleskjøpet. Har ikkje hatt problem med bensinlekasje. Passar på å sløkke den ved å snu flaska slik at slangen vert tømd. Trangia 25 (stormkjøken) med gassbrenner når eg vil ha det enkelt på sommarstid, og vekta ikkje spelar for stor rolle. Optimus 111 når eg kokar til mange. Speidarleir m.a. Radius 21 eller Høvik 41 når eg får nostalgianfall.

Randi Skaug var først, 0600 på torsdag.... http://www.dagbladet.no/nyheter/2004/05/21/398605.html Lurer på hvordan det går med frk.Skog. Det har åpenbart vært en del dødsfall på nordsiden av Everest de siste dagene. Gratulerer så meget til Skaug - flott prestasjon!

Ett bistert snöläge *behöver* inte betyda passen är farliga. En del är bara jobbiga. Jag träffade 2001 ett brittiskt par som börjat vid Atlanten i slutet av maj, och bland annat gått över Col de la Fache, som nästan alltid har mycket snö. Den årstiden kan de ha sjunkit till knäna rätt ofta. Tyvärr vet jag inte exakt var pilgrimsleden korsar kedjan, men jag tror sådana leder undviker svåra och farliga passager. Kanske den rentav går på väg? Jag har varit tre somrar i Pyreneerna, 95, 96, 01. Alla turerna, däribland två stycken på 19 dagar, gick så nära vattendelaren som möjligt, vad som kallas HRP, som inte är en led utan ett turförslag med många varianter. Turerna finns beskrivna på http://www.mai.liu.se/~pehac/2001.html Obs. att turen österifrån började tio dagar tidigare på säsongen än den västerifrån. Det är det normala, att snösmältningen går fortare i öst., men läget var nog extra gynnsamt 01. Vill minnas att Cortalets, som just nu har säkert 160 cm snö, var snöfritt 20 maj det året. I år är ingenting normalt. il C.

Hei. Lista for terrengsykkel-gruppene til Shimano, ser slik ut(fra toppen)XTR, XT, LX, Deore. Alivio kommer litt på siden av dette, som en prisgunstig løsning. De fire første gruppene er utstyr som i varierende grad tåler røff bruk i terrenget, og med god slitasjestyrke. XTR, som er den dyreste, skiller seg ut fra de andre med ekstremt presise komponenter, lav motstand i alle lager(spes. hjul) og spesielt lett på vekta. XT er på enkelte områder mer solid for slag og slitasje, fordi vekt ikke er så høyt prioritert. Her vil du finne lengst levetid på drivverket, men det avhenger selvfølgelig av ditt renhold... LX blir hakket nedgradert, igjen slitestyrke, vekt og hvor presist det er. Deore er sist i rekka over utstyr med 27 gir som alle disse har. Rimelig løsning, og bra funksjon. Bør ikke gå under dette hvis sykkelen skal brukes i terrenget. Forskjellene mellom gruppene varierer altså litt fra del til del; presis gir/brems, rullemotstand i nav, slitestyrke på drivverk, stivhet på kranksett etc. etc. Og vekta på det meste... Jeg vet ikke om du har prøvd utstyret over tid, men det er over lengre tid og under litt krevende bruk at du merker forskjellene. Alivio er sammen med annet rimeligere utsyr en gruppe med 24 gir. Du vil ikke få større utveksling med 27 gir, men alt med 27 gir er nyere og bedre. De første terrengsyklene hadde 18 gir, så kom 21, 24 og 27. For å forenkle litt: Jo flere gir, jo nyere og bedre teknikk. Med unntak av "Biltema-sykler", vil du ikke finne sykler med færre enn 21 gir i dag, da kun i de lavere prisklassene. Alivio som du nevner, gir deg mye for pengene, god funksjon og slitestyrke, men hold deg på asfalt og turstier og lett terreng, ikke i litt tøffere terreng. Andre deler på en Alivio-sykkel, f.eks. hjulene er normalt heller ikke dimensjonert for dette. Noe som er viktig å se på er hva som står på sykkelen utover nav-giren(bak) Dette er som regel den komponenten av høyest gradering. Sjekk spesielt at hjul og drivverk er av en kvalitet som passer din bruk. Ellers trenger ikke nødvendigvis utstyr av bra kvalitet å komme fra Shimano, men det er det navnet folk flest kjenner til. Shimano leverer- i likhet med mange andre- utstyr som overhode ikke burde stått på en sykkel. De er likevel så godt som enerådene på spesielt girsystemer. På nav, bremser og drivverk finner du i dag veldig ofte andre produsenter, kvaliteten følger som regel prisen. Den eneste seriøse utfordrer på komplette utstyrsgrupper for MTB i dag er SRAM som også eier Rock Shox. Her vil du også finne alle kvaliteter fra langt under middels til topp konkurransebruk... Kortere sagt, flest mulig mil=Shimano XT. Men det koster litt.

Dersom høyden på to topper (eller et skar)ender på 01 og 39 vil disse ha en høydelinje i forskjell/38m. Ender de på 19 og 21 vil de også ha en høydelinje i forskjell Om det blir enklere, tviler jeg på. Man vil alltid ha tvilstilfeller om man velger 10,20,30 eller 50. Det som er sikkert er at tvilstilfellene blir færre jo høyere pf man velger. Svein

... har derved DNT sikret seg. Jfr. tidligere innlegg. Se http://www.dirnat.no/archive/attachments/01/61/Harda054.doc Eller for dere med bredbånd, sjekk dagsrevyen i dag 2.4. på NRKs sider

En tur som ikke akkurat gikk helt etter planen.... Vi tok toget til Hjerkinn og linka opp med Major Skytefelt og fikk informasjon om hvor vi kunne gå og ikke gå denne helga pga. skyting. Etter anbefaling fra majoren tok vi første natta i et skogholt 300 meter fra skytefeltadministrasjonen. Det blåste godt og var ikke noe særlig vær. Lørdags morgen (07:00) satte vi i marsj innoverskyytefeltet med snøhetta som mål. Vi hadde store sekker med oss og belaga oss på ei natt en eller annen plass inni skytefeltet. Pga vanvittig motvind (sterk storm med orkan i kastene) brukte vi 6 timer på de 1,4 milene opp mot snøheim... Der var vi så slitne at vi ikke turte å lete etter hytta og nødskjulet i mer enn 10-15 minutter så med god vind i rygge rant vi nedover for å finne egnet sted for nødbivuakk så vi kunne lage oss noe mat.. Det var stortsett sol og fint vær hele dagen, men skya ganske kraftig over da vi var i snøheim området. Etter å ha gravd oss ned under ei bro og fått i oss noe mat tok vi frem jervendukene og soveposene for å få litt hvile. Temmelig utslitte alle mann. Utover kvelden ble det bare verre og verre ute. Sikten ble lik null og når mørket kom belaga vi oss på ei natt under broa. Etter samtaler med skytefelt sjefen ble det sendt en BV opp for å hente oss ned da det neste dag ikke skulle bli noen bedring i været. Hva har vi lært.... - Stor sekk og motvind er jævla tungt.. Selv om alle fire er meget godt trent... - Gjør en grundig jobb med nødbivuakken med en gang... halvgjort er ikke velgjort... - Vind og fjell er ikke bra sammen.. Selv om det er blå himmel.. Snøfokket gjorde sikten umulig selv om himmelen var blå rett over oss. - Hermetikk, drytec og godt med fuel til primus er bestandig lurt å ha med plenty av. Mat og vann er viktig på fjellet. Og ikke minst som vi heldigvis også fulgte...; "Bruk hodet, det er ingen skam å snu og grav deg ned i tide..." Hadde vi fortsatt og rote i snøheim området ville vi nok vært så slitne og nedkjølte at det hadde gått på helsa løs...