Søk i nettsamfunnet

Hei. Jeg er ny her og oppdaget forumet på jakt etter litt info om tur i fjellet med barn. Har lest en del av trådene som alt er postet her, men fant ut at jeg kunne forsøke å poste min egen. I håp om at noen kanskje kunne svare på akkurat det JEG lurte på. Vi kjøpte i fjor inn telt, sekker, turutstyr osv, da planen for denne sommeren er fjellet. Vi er en familie på to voksene og tre barn på 4, 8 og 12 år. Vi har ikke gått i fjellet før, for er mer vant til å leie hus i det store utland om sommeren, med alt lagt til rette. Vi bruker riktignok naturen mye i helgene, da dagsturer. Så vi er glade i naturen. Vi ser for oss en uke på fjellet, ikke nødvendigvis gå så mye og langt. Planen er å ta båt fra Skinnarbu og over til Mogen. Å gå derfra. I hvilken rettning vet vi ikke og ikke hvor lang. Planene er å finne et fint sted å telte, fiske, bade(hvis det ikke er for kaldt) og ta bare korte gåturer fra teltplassen for å se seg omkring. Vi håper og bli en ukes tid, men vet ikke om det blir litt for lenge. Vi tenker å ta det som det kommer. Vi har kjøpt godt utstyr, med lett telt osv. Klær ol er ok, men det jeg ser på som utfordringen er nok mat. SÅ tips til mat til en "ulve"familie på 5 stykker, som liker å kose seg, det hadde vært fint. Jeg tenker sånn: Suppeposer, tørrfryst mat, pannekaker på pose ol. Og så håper vi jo på fisk, så klart. MEN, hvordan løser man feks dette med brød? Knekkebrød og polarbrød kan funke, lage en melblandig for å lage bålbrød kan gå. Andre forslag? Havegrøt kan kanskje være ok? MEN, klarer man å få med seg mat til en uke sammen med alt annet, er jo litt begrenset hva ungene kan bære? Og har noen av dere gått fra Mogen? Er det fint for barn og telting der? ALT av svar taes i mot med takk! TIps til mat som kan med og altså om forholdene på Mogen.

Planlegger tur på Hardangervidda med fluestanga nevnte helg. Noen som har vært i området og vet om vanna begynner å bli isfrie. Jeg skal inn i området mellom Langesjøen og Bjornesfjorden, har snakka med han på Sandhaug, men han kunne ikke bekrefte noe utover at han trodde det skulle være ok forhold... Noen som vet noe mer?

Hei. Vi er er 3-4 gutter på 17 år som ønsker å dra på en 10 dagers kanotur i Norge. Vi bor i Follo og vil helst ikke kjøre mer enn 8 timer, eventuelt kollektiv transport lengre. Det er litt vanskelig å starte opp når vi aldri har gjort noe slikt før. Vi ønsker en greit slitsom tur - ikke noe puslete, men heller ikke at vi blir utslitt hver dag. For å ramse opp det som må stemme for at vi skal kunne gjennomføre: - Det må være mulig å padle kano der i 10 dager. - Det må være mulig å leie kano. - Det må være mulig å komme seg dit kollektivt eller med bil innen rundt 8 timer. - Det må være mulig for oss uerfarne å gjennomføre, med tanke på stryk. Ingen av oss har padlet kano særlig mye. Hva tenker dere? Er dette i det hele tatt mulig? To tusen takk!

(Jeg skrev opprinnelig en lengre turrapport, men når jeg skulle lagre den så feilet det og jeg mistet det jeg hadde skrevet. Så her kommer det en kortere og raskere skrevet rapport). Istedet for å gå meg vill i mylderet i Oslo sentrum velger jeg heller å 'flykte' til Nordmarka og gå meg vill i mitt eget lille enmanns 17. Mai-tog der, i det som vårt land kan være stolt av, vår natur. Så fredag før dagen tok jeg sekken på ryggen og la i vei fra Hakadal. Kveld ved Søndre Måsjøen. Selv om det fristet med bål så valgte jeg å holde bålforbudet, istedet hengte jeg opp lanternen min som ga et hyggelig lys i mørket. Fra Hakadal gikk jeg forbi Elvannet og Kroksund før jeg slo opp telt ved Søndre Måsjøen og nøt en stille og rolig kveld ved siden av vannet. Rotvelt Avenue. Blåstien langs østsiden av Hakloa bærer preg av skogsdrift, rot og mange falne trær. Slitsomt å gå igjennom. 17. Mai våknet jeg opp til blå himmel. Etter at frokosten var inntatt var det på med sekken og starten på mitt lille 17.Mai-tog gjennom marka, i sekken vaiet det et lite flagg. Tanken var å gå til Spålen, men det viste seg å bli litt for ambisiøst, da jeg hadde noen planer om å gå innom noen kjentmannsposter på veien (Plaga og Høyde 614 øst for Søndre Branntjern). Jeg endte opp til slutt opp ved Vesle Sandungen, så ikke så veldig langt unna der jeg startet fra. Men på veien hadde jeg vært innom Trehørningen, Haklokalven (spiste lunsj der, hvor den blå himmelen hadde endret seg til grått og litt småsurt), Skinnskattberget og Branntjernhøgda (hvor jeg møtte på snø verdig et besøk av Tom Stensaker). Jeg hadde tenkt å gå over Branntjernshøgda til Katnosa, men det var fortsatt en god del snø der og ønsket ikke å vasse i den pga min tunge sekk. Utsikt fra Branntjernhøgda. Store Sandungen nedenfor. Lengre ovenfor var det mye snø. Fant en fin teltplass ved Vesle Sandungen i det solen viste sine siste stråler før den forsvant bak en sky og til slutt horisonten. Småfisk gjorde salto opp av vannet og ned igjen. En hyggelig kveld etter en lang tur i marka. Ved Vesle Sandungen. Søndag var det lett dis og overskyet, men klarnet helt opp når jeg satte kursen nedover igjen. Turen gikk videre til Langli og Sørkedalen hvor jeg plukket opp en ny kjentmannspost på veien (Salthulsbroen). Strålende vær og varmt. Kom ned til kaféen hvor jeg ble hentet av bussen, jeg var ikke den eneste på bussen med flagg i sekken på vei tilbake. Søndag og flott vær ved Vesle Sandungen på vei ned til Sørkedalen. Ruten: Fredag: Hakadal - Elvannet - Kroksund - Søndre Måsjøen. Lørdag: Søndre Måsjøen - Trehørningen - Sølvvika - Østre Hakloa - Haklokalven - Skinnskattberget - Store Sandungen - Branntjernhøgda - Store Sandungen - Vesle Sandungen. Søndag: Vesle Sandungen - Langli - Sørkedalen. Tarjei

17. mai tog på 18. mai. Bynuten i finvær, men ikke alene. Det har blitt en del turer til Bynuten opp gjennom årene. Sjelden helt alene, men det har forekommet. På denne turen var vi ikke alene. Normalt vil det være tre fire biler på parkeringsplassen ved Seldalsheia når vi kommer. Denne gangen var det nærmere 20. Og været får ta mye av skylda. Sol, lite vind og høy temperatur. Vi var ikke mye i tvil om at det ville bli varm i bakkene oppover. Kort ullbluse var påkrevd. Egentlig kunne vi ha tatt på kortbuksa også, men det kan være betydelig kaldere helt øverst. Så sånn for sikkerhets skyld gikk vi i langbukser. Og godt var det, for vi hadde antakelig blitt solbrent på lår og legger – det får være trøsten. For varmt var det. Vi hadde selvsagt bestemt oss for å ta det med ro opp bakkene. Og med så mange på tur var det også noen som startet rett før oss. Vi holdt nesten samme rolige fart som et par, men tok forsiktig innpå. Etter en stund var vi i ryggen på paret, og skulle normalt ha glidd forbi. Det ble ikke slik, farten ble satt opp og vi måtte da enten presse oss forbi, eller bli etter. Og ikke overraskende, vi presset på. Det fikk også innvirkning på resten av turen. Startes turen i god fart, blir det litt fart i sakene videre. Og vi for forbi en god del folk oppover mot toppen. Nå var det forhold til å gå fort. Tørt i bakken og på steinene. Øverst oppe trakk det litt, vi snakket med en kar som satt og spiste, men hev i oss saften (kald denne gangen) og snudde på hælen. Nedover møtte vi selvsagt de samme som vi hadde passert. Og vi tok også igjen noen som hadde startet på nedturen litt før vi kom ut til toppen. På nøyaktig det stedet der jeg hadde sagt vi ville ta de igjen. Litt nede i bakken gikk vi på kjentfolk, og fikk en liten prat om hei og tur. Det er alltid hyggelig å treffe fjellfolk igjen. Alt i alt var det bare hornorkesteret som manglet for at det skulle være et forsinket 17. mai tog. Alle som kom imot oss var ikke i like god form. Noen er tydelig kjørt alt før de er kommet halvveis. Mens andre bare kjører på, og helst springer opp bakkene. Og hyggelig nok. Det var mange hunder med, og de aller fleste ble holdt i band. På slutten av turen ned de siste bakkene, var ikke beina like myke som da vi startet, og det ble bare å holde jevnt tempo. Nede på veien kunne vi telle over 80 biler, det er ikke mange gangene vi har vært på tur til Bynuten i selskap med så mange folk. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Hei! Er det nokon her som har vore på Snota eller i Trollheimen elles i det siste og veit om dette er mogleg?

Hei folkens! Jeg er så heldig at jeg har en fammilie som deler min begeistring for friluftsliv. Vi har iår besluttet å dra til fjells fra 16. til 18. mai Ungene ,som er 10 og 14 er henrykt over å slippe maset og tjaset i bygatene denne helga. Ønsker alle en flott tursesong fisk så får du fisk!

Noen ganger er det helt all right – å velge en enkel tur. Været var ikke helt med denne lørdagen heller. Det ble meldt om vind og regn. Etter en del turer med både regn og vind, hadde jeg avgjort ikke lyst på en våt langtur. Det måtte derfor bli en kjapp tur rundt Lifjell. Og det var så avgjort rette turen denne dagen. Værmeldingen tok feil. Regn er nå en ting, men når værgudene skrur opp vindmaskinene og i tillegg hiver både snø og hagel i hode på uskyldige turgåere, da må det være lov å klage. For virkelig å understreke at det er de som bestemmer, fyrte de av noen salver med lyn og torden i tillegg. Men ved starten av turen, var det ingen ting som tydet på spesielt dårlig vær. Det regnet, men det har de gjort før. Det blåste, heller ingen stor nyhet. Jeg ble litt betenkt da jeg kunne høre innflygingsradaren allerede nede ved sjøen. Men egentlig var det tilnærmet normalforhold. Utover langs sjøen hadde jeg vinden i ryggen, og jeg håpet at tingene ville roe seg til jeg kom opp på toppen. Så feil kan man ta. Men noen små oppmuntringer må kunne tas med. Bjørka er klar for våren. Det var knopper på greinene, og med noen fine varme dager, vil det ikke ta lang tid før de står grønne. Og det var tross alt ikke frost. Det nærmer seg vår. Ved Bjorhabn lå det slengt en masse stein. Til å begynne med kunne jeg ikke forstå hvor all steinen var kommet fra. Jeg kunne ikke se et rassted oppe i lia. Men forklaringen må være at det er ”rester” etter en sprengning av gammelt krigsutstyr som ble gjennomført i uka. Etter mengden av stein og hvor høyt vannet hadde vært, så må det ha vært betydelige mengder sprengstoff. Over flyene opp mot toppen blåste det. Jeg hadde problemer med å holde meg på beina. Skyene ble mørke og uten egentlig å tenke på det, gikk jeg bare rett forbi huset og videre ned fra toppen. Det er normalt med en stopp her, både for å ta noen bilder, og for å hive innpå ne varm saft. Ingen pause denne gang. Og det tror jeg var rett. Et stykke etter toppen begynte det å hagle. På plankene over myra, holdt jeg på bli blåst over ende og ut i sorpa. Og litt lenger nede smalt og blinket det. Skikkelig. Det var ikke opphold mellom lynet og torden. Jeg har opplevd lyn i heia før. Den gangen smalt og glimtet det i ett. Nå var det bare to glimt, men rett ved. Jeg trenger ikke flere… Etter en stund ga hagelet seg, og ble avløst av snø. Det ble sleipt og glatt. Nede ved Dalevann møtte jeg en hel gjeng engelsktalende ungdom. Det var egentlig ikke forhold oppover for folk uten erfaring, men så mange som de var, er det ikke noen stor fare. Uten om disse ungdommene, møtte jeg ingen andre, og det var for såvidt bra. Nede ved bilen var det kaldt og vått å skifte klær. Og termometeret i bilen vist to små grader. Heller vinterlige forhold. Denne lørdagen ble en tur rundt Lifjell ikke bare en vanlig treningstur, men også en litt spennende opplevelse. Og jeg er glad jeg ikke valgte å ta turen andre og høyere plasser. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Da ser det ut til at kanoen har blitt borte i posten et sted mellom Oslo og Kristiansand. Det letes, men jeg for min del har mistet lysten til å kjøpe flere dyre saker via nettbutikk. Det nytter ikke at butikken er 100% seriøs når pakken blir borte i posten. Men det er enda lenge til sommeren og planlagt padletur.

Treningstur som ikke ble så ensom likevel. Med det været som ble meldt, ville det nok en gang passe med en tur rundt Li. Hva kommer det av at yr og storm ikke skjønner at det passer best med noenlunde greit vær i helgen. Skuffelsen over været er ikke større enn at det selvsagt måtte bli tur. Ikke mye regn, men sånn litt hele veien lød værmeldingen. Og selvsagt vind. Ikke over kuling, men…. Og jeg var nok ikke den eneste som hadde sjekket været denne morgenen. Det var bare en bil uten om min på Dale. Og jeg traff en kar i første bakken som også bruker området til trening. Vi har truffet hverandre noen ganger. Og veksler som regel noen ord. Han hadde kommet ned Øksendal/Revesdal. Men det var ikke et spor utover langs sjøen. Med vinden bakfra, blir det jo egentlig greit. For virkelig å kjenne at det fortsatt ikke er verken vår eller sommer, tok jeg av jakken. Jeg blir jo like våt om jakken er på eller av når det bare drypper. Det ble kaldt der vinden fikk takk. Sjøen gikk jo tross alt hvit. Og, selvsagt, etter en stund måtte jeg krype til korset og hive på jakken igjen. En bil på Dale, og en kar i mot, det ville bli en ensom tur rundt. Ved Bjorhabn, luktet det bål. Og det gikk tre karer utover. De hadde overnattet og var på vei rundt. Karene var utenlandske, det var bare en som pratet. Og det gikk ikke helt greit. Med tunge sekker går det normalt noe roligere enn med lett sekk – som min. De hadde ikke helt greie på hvor lang turen rundt var, og ble litt overrasket over at jeg trodde de ville bruke 4-5 timer. Jeg tror de oppfattet tidsangivelsen som for hele turen, mens jeg mente fra der vi sto…. Nå ja, jeg har tatt feil før. Jeg kjente lukt av bål lenger ute også. Det var spor flere plasser, men jeg så ingen andre. Det var i hvert fall ensomt på toppen, og jeg så ikke en kjeft før nesten helt nede. En jogger i godt driv oppover bakkene. Denne gangen tok jeg det med ro ut på stien, etter å ha jogget ned de siste bakkene. Jeg trenger ikke akkurat å stupe inn i steinrøysa hver gang. Og helt ned kom det et par i mot. Han svensk og hun norsk. Det var utlendinger på tur denne lørdagen. De lurte på hvor stien mot toppen var, og hvilken tur som var lettest. Siden de sto midt i stien opp mot Dalevann og like ved et skilt med ”Dalevann”, foreslo jeg den ruten. Våte og fuktige turer tar tid. Undres på om det bør innføres merknad tilsvarende den de har i ”Top Gear” med wet. Turen var så avgjort våt. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Planlegger tur opp til Blåsjø og lurer på om det er fare for at det kan være snø der opp nå til 17 mai. noen som vet?

Ikke noe tull ! http://www.nordlys.no/nyheter/article7122213.ece

Hei Jeg har en nyanskaffet Optimus NOVA og en 750/640ml brenselflaske fra Rast. På korken til flasken sitter det en gummipakning/o-ring. Det gjør det ikke på selve flasken, og heller ikke på pumpen til brenneren. Skal jeg da fjerne o-ringen fra korken (virker litt som den er ment å sitte permanent på?) og bruke den mellom flaske og pumpe, eller er det meningen at det skal bli tett uten pakning? Det virker jo litt usikkert med tanke på lekkasjer.

Kristtorn og litt ekstra. Det har etter hvert blitt en fast oppgave – nesten en tradisjon - å hente kristtorn i Bymarka rett før jul. Bestyrerinnen bruke kristtornene i juledekorasjoner, og disse må selvsagt lages i god tid før høytiden. Men mørkt er det disse førjulsdagerne. Og det blir ikke bedre inne i skogen og med overskyet vær. Men det første stykket går i åpent terreng og denne dagen gikk vi ”oppe” i henget utover fjorden. Om vinteren, med is eller snø, er det lettere å gå nede langs sjøen, selv om det gjør turen noe lenger. Det er en plass, rett før stien svinger inn i Bymarka, hvor det står noen skikkelig fine Kristtorn. Rundt om er det en mengde småplanter, men det er bare denne ene store som har bær av betydning. Det var tydelig at også andre har vært ute i samme ærend. Det var tydelig merke på marka rundt treet, og jeg måtte strekke meg for å komme opp til grener med bær på. De greiene er skarpe, og så avgjort ikke å ta med bare never. Vi fikk med oss en passe bukett, Greinene stikker ut av sekken øverst, så det er tydelig hva vi har vært ute på. Denne dagen var det broderen som hadde en tung dag. Han følte seg ikke helt på topp, og vi måtte ta det med ro. Nå ble det ikke så mye roligere enn vanlig. Et jevnt tempo – som vi holdt denne dagen – gjør at det likevel går unna. Vi møtte to gutter oppe på toppen. De fortalte at de hadde tenkt seg rundt samme rute som oss. De var nok ikke like heldige som oss. Da vi gikk nedover ble det både vind og haggel, og i det vi var kommet inn i bilen ble det skikkelig regn. Og etter hvert sludd. Temperaturen kan ikke ha vært mye over null. Det gir sure forhold. Nedover bakkene fra Dalevann mot bilen, inne i skogen og med regn/sludd, var det så pass mørkt at det ble vanskelig å se skikkelig. Det er heldigvis ikke ofte det er så pass mørkt. Nå ja, det er en kjapp tur rundt, men det passer godt slik rett før jul. Og langt nok til at det kjennes i beina. Det er jo vitsen med disse turene. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Første vintertur rundt Lifjell denne vinteren. Hvem inne i granskauen – nei, mer korrekt inne fåreskogen, fant på å la det ligge is og litt haggel igjen inne i skogen? Vintersesongen er i gang.Planen var en kjapp tur på lørdagen. Jeg vurderte selvsagt også lengre turer, men fant ut at det nok fortsatt ville passe med en kort. Og på vei inn mot Sandnes , var det is langs veien og fortsatt litt snø/haggel i hagenene langs veien. Det var sikkert ennå mer oppe i høyden. Godt at jeg bestemte meg for en tur nede i lavlandet. Inne i skogen var det bra forholde – et stykke. Lenger ute langs sjøen var det is i stien og glatt enkelte plasser. Det ble å gå forsiktig. Det var selvsagt ikke andre på tur utover, selv om det var spor i sorpa, jog tror helst sporene var fra fredagen. Da var det bra vær. Denne dagen var det helst overskyet og litt yr i lufta. Ikke så mye at det var neødvendig med jakke, men såpass at det lå som et lag utenpå skjorta. Det var rundt 3-4 grader nede ved sjøen og det kan ikke ha vært langt fra null øverst. Jeg var litt på vakt om det skulle begynne å fryse på. Litt underlig å se sol inne i byen, mens det omtrent samtidig var tett tåke oppe på toppen. En dag med skiftende vær. Det var en blanding av is og sorpe i stien. Glatt var det uansett. Det ble litt forsiktig klatring enkelte plasser. Jeg synes det gikk greit opp bakken. Pulsen kom nok opp mot syregrensen, det vil antgakelig kjennes senere. Men det er kjekt å kjenne at kroppen fungerer av og til. Og dette takket være noen små gule greier jeg fikk av en bekjent innen helsevesenet. Fabelaktig hva slike små greie gjør med det som kjennes vondt, og fører til forsiktige bevegelser.Og best av alt, det ble ikke verre utover dagen og kvelden……. Utover fra toppen sprang det forbi en kar. Jeg så det var folk ute på toppen, men jeg tok bare en kort saftpause før jeg fortasse nedover . I ”den fordømte bakken” (opp av Øksendal til skaret over Dalevann) var det for første gang i år, is på pytene. Jeg håper det blir lite is og snø denne vinter sesongen.Nedover bakkenene inne skogen var forholdene sikkelig bra, tørr sti, ikke nedbør og adskillig varmere enn på snaue fjellet. En fin avslutning på en vanlig vintertur. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

En ”skadeskutt” utflukt. Denne gangen var det ikke ”kånene” som bestemte turmålet, men rygg og fot. Jeg strever fortsatt litt med ryggen, og når broderen også var usikker på om bakfoten holdt en hel fjelltur, fikk vi snu på flisa og ta en enklere tur. Enklere enn rundt Synesvarden og Steinkjerringå er vanskelig å finne. Nå utvidet vi turen litt med å starte fra Tovfdal. Og vi ble litt overrasket over å se en del andre biler også. Det pleier ikke å være mange som starter her, mens parkeringsplassen ved Holmavatn kan være smikkfull. Det var lovet bedre vær på søndagen enn på lørdagen. Det var både litt sol og høyere temperatur på gang. Men som alltid, så er det litt rått og kaldt ved start. Ikke langt oppe i bakken blir det imidlertid varmt, og lua kan stappes i lommen – for resten av turen. Vi møtte selvsagt en del folk med jakken godt kneppet opp i halsen. Når vi da går i skjorteermene og uten noe på hodet, blir det litt kontrast. Bakkene opp mot Synesvarden er akkurat så bratte at det er mulig å holde tempoet oppe, uten å komme helt opp i puls. Slik jobbing på eller opp mot syreterskelen skal være god trening, så det får bli litt ”trøsten” og erstatning for en noe kortere tur enn vanlig. Nede ved Holmavatn ble det en kort stopp for å hive innpå en liten hvit. Det hjalp ikke vesentlig, men det er jo bare å gå på. Vondt men ikke farlig, er håndterbart.Vi så folk i det vi kom over kanten og kunne se bortover flatene. På toppen før Steinkjerringå tok vi igjen kjentfolk. Det ble til at vi tok følge et stykke nedover til stidelet. Vi tok av, opp mot Synesvarden. I le av ryggen oppover var det skikkelig bra temperatur og når så sola titter så vidt frem igjen, blir det så avgjort levelig. Vi hadde ingen egentlig pause på turen. Normalt blir det en stopp ved kjerringå, men denne gangen gikk vi bare videre. Nå var ikke turen verken så lang eller tung at vi trengte påfyll, men det er ikke så mange årene siden det så avgjort var nødvendig med både pause og påfyll av saft og kalorier på slike turer.Nå ja, mange år… det er vel en 10-12 år siden… Tiden går. Selv om farten har minket, så kan det virke som om vi har blitt mer vant med å gå uten nettopp påfyll. Sauebjellene fulgte oss et godt stykke på veien. Oppe i heia hører vi normalt bjellene fra sauene fra juni til september, men her nede har de sauene ute stort sett hele året. Det gir litt sommerfølese, og en liten utsettelse av vinteren. Nede ved bilen, var det ikke vanskelig å være enige om at det ”tross alt” hadde vært en fin tur, og så får vi heller ta de lengre og tyngre turene når det kan passe. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Så var det tid for den årlige turen til Nes kirkeruiner. Denne turen lokker mange padlere hvert år, så også i år 11 padleentusiaster møtte på Årnes brygge for en kveldstur til Nes kirkeruiner. Blikk stille vann og 20+ grader i sola Turen oppover Glomma gikk i behagelig tempo mens vi snakket om løst og fast. Hilde som hadde tatt turen fra Oslo ble nok litt overrasket over hvor fint det er å padle i dette området Det var bare å nyte turen opp til bryggeanlegget ved kirkeruinene. Fra bryggeanlegget går det en flott sti videre opp til Nes kirkeruiner. På veien er det fine sitteplasser hvor man kan nyte stillheten og utsikten. Vel fremme ved kirkeruinene ble det tid til en liten rundtur og litt fotografering før vi satte oss i sola og nøt medbrakt kaffe og matpakke Etter en lang og god pause med mye hyggelig snakk og latter bestemte vi oss for å padle et lite stykke oppover Vorma. Vi kunne jo ikke gå glipp av solnedgangen Og for en solnedgang vi fikk ! Sjelden er den så vakker som denne kvelden Men mørket kommer fort når det nærmer seg september, så vi snudde i det sola forsvant bak åskammen og padlet tilbake mot Årnes. På veien fikk vi også se beveren, noe som alltid er like morsomt og spennende. Takk til alle for en hyggelig tur, og jeg håper vi sees på vannet igjen neste torsdag. Da er det tur til Uåa, og da er det bevergaranti På denne siden finner du opplysninger om HERO sine turer: HERO Du er hjertelig velkommen Alle bildene fra turen ser du her: http://galleri2013.padleines.com/#!album-212 î î î Trykk firkant for visning i fullskjerm Vis ekstern blogg

Med Sir Lunchalot på tur i Børgefjell nasjonalpark 22-26 juli 2013. Mandag morgen er her og jeg er oppe for å gjøre siste rest på aluminiumskanoen som etter å ha ligget med ødelagt kjøl i mange år endelig har fått sin etterlengtede overhaling. Vi krysser alle fingre for at kanoen er sjødyktig, og at den vil holde noen harde dager i fjellet. Vi får pakket siste rest av pakningene, maten kommer på plass og ellers det vi tror vi har behov for. Ikke overraskende pakkes også ned diverse ‘kjekt å ha’- ting, som vi helt sikker kunne lagt igjen hjemme, i hvert fall i min sekk.. Etter frokost laster vi opp på bil, får kanoen på taket og kommer oss i veg mot Børgefjell nasjonalpark, kun med en kort stopp på Steinkjer for å kjøpe litt smør og padleårer til kanoen. Det får vi nok sikkert bruk for! Etter litt om og men falt valget for turområde til Børgefjell. Selv har jeg ikke vært i området før men min bror, Martin som er min makker på turen, har vært i Børgefjell og kunne på forhånd bekrefte at det var et fantastisk område. Været har til nå vært av typen elendig sommervær, og vi har avventet med tur til godværet var på vei inn. Nå sies det i alle fall at vi skal få godt vær i uka som kommer, men det gjenstår å se. I dag har vi i hvert fall været på vår side. Sola steiker, og vi har fire timer i bil foran oss. Det går fint, vi vet jo hva vi har i vente. Turen er planlagt relativt godt, samtidig som vi er forberedt på å måtte gjøre vesentlige endringer om kanoen skulle finne på å ta inn for mye vann. Det vil si… Vi har vel ingen plan B, men det finner vi ut av. Vi er i fjellet, vi er på tur, vi gir ganske blankt i hva klokka viser, og vi har all verdens med tid. Vi tar det som det faller seg, Hakuna Matata! Siste klargjøring før vi sjøsetter! Vi ankommer innfallsporten til nasjonalparken i Naustervika ved Namsvatnet i sør litt utpå ettermiddagen. Selve Namsvatnet er ikke en del av nasjonalparken, men veldig mange tar denne veien inn. Det går båttransport inn til enden av vannet, noe vi naturligvis ikke benytter da vi har vår eminente kano med oss. Vi får kanoen ut, laster opp, og starter på første etappe. En drøy mil med padling venter før vi går i land rett vest for Reirtangen. Herfra spenner vi oss foran kanoen og traver oppover lia retning det nederste vannet i Storelva, lokalt kjent som Kamelen. Vi finner teknikken raskt, og får en riktig så effektiv forflytning med storsekk på ryggen og kanoen festet i sekkens magebelte. Det er slitsomt, men det går. Og ingen av oss forventet at det skulle bli noen lett tur, noe som heller ikke var intensjonen, overhode. Vi nærmer oss vannet, og ser vannoverflaten der nede. Det er noen gode høydemeter ned dit. Meget gode. Vi forsøker å bære kanoen ned en steinete sti som følger skrålia bortover, men innser at det blir tungvint. Etter noen vurderinger på hvordan vi skal få kanoen helberget ned, får vi øye på et lite åpent felt rett ned mot vannet, og vi tenker umiddelbart det samme. Hvorfor ikke.. Det er meget bratt. Jeg overdriver i hvert fall ikke om jeg sier omtrent 45 grader helling fra vannet. Vi kjører på, bremser kanoen med tøylene, og i løpet av et øyeblikk er vi på vannet igjen. Effektivt! Vi padler på ut fra land for å rømme bort fra mygg og andre ulumskheter, før vi roer ned og ser oss om etter en fin camp for natta. Etter å ha funnet et godt sted, kort fra den strålende vakre fossen i nordenden, slår vi leir. Vi fisker litt, uten hell, spiser litt tørrfòr, og kryper godt ned i soveposene. Camp første natt Fra elvekanten ved første camp Dag to våkner vi til strålende vær, og et stk alt for varmt telt. Vi har et godt stykke foran oss i dag, så vi pakker sammen relativt tidlig. Før vi setter i gang etappen for fullt, tar vi en liten joggetur ned til en kirke vi fikk øye på i går. Det er merket på kartet som Kristi Krybbe, og viser seg å være et lite kapell, som er privat eid, påbegynt bygging i 1952 og ferdigstilt i 1959. Vi får noen historier ifra en meget hyggelig eldre herremann som tilbringer det meste av sine somre i den tilhørende hytten, og rekker også å få et godt fisketips, som for øvrig ikke hjalp oss så mye, før vi returnerer til kanoen og fortsetter på dagsetappen; ‘’det gjelder å vite hvor fisken står, og når den står der’’. Vi vandrer med kanoen på slep opp til Djupvatnet, hvor vi på nytt nyter det fantastiske landskapet før vi sjøsetter. Vi nyter vær og natur mens vi padler nordover, og etter en lunsj på en idyllisk liten øy i den nordre delen av vannet begynner vi på videre stigning og forflytning både til lands og til vanns nordover langs elv og vann opp mot Blyvatnet og Jengelvatnet, som er vårt mål for dagen. Vi har stadig fiskestanga ute så lenge kanoen er på vannet, og etter en god del timer med kroken i vannet begynner vi å synes at fisket i Børgefjell er noe oppskrytt. Vel oppe på Jengelvatnet finner vi et fint sted ved utløpet til elva som går videre inn i nasjonalparken hvor vi slår opp teltet, og gjentar rutinene fra gårsdagen med fiske og mat før vi tar kvelden rundt midnatt. Særdeles lite fisk å få fortsatt. Det som så vidt er nevneverdig er vel en liiiten stekeklar ørret. Morgenfiske like ved camp! Nydelig utpå den lille øya midt i fossen! Kristi Krybbe, Kapellet vi besøkte dag 2. Før sjøsetting ved Djupvatnet. Vakkert. Onsdag! I dag er det vi velger å kalle hviledag. Vi satser på å bli her hele dagen, uten flytting av camp. Med hviledag menes i denne sammenheng litt i underkant av 8 km fottur med fiskestang før lunsj og omtrent 9 km topptur til en av 1000meterstoppene i nærheten, nærmere bestemt 1096m, før middag. Etter frokost og et morgenbad går fisketuren fra camp ved innløpet til Jengelvatnet, opp til Kyllingen på ca 770m, østover over ryggen mot Store Kjukkelfjellet i sør hvor vi passerer på omtrent 940m, og ned lia mot neste vann på 716m med et navn så enkelt som Jabpenjaavretjh. Her får jeg turens første nevneverdige ørret! Iveren stiger i to allerede ivrige nordtrøndere, og etter en liten stund trekker vi nedover elva og stopper ved neste vann. Martin stopper ved elvemunningen, mens jeg går noen ekstra meter. Vi kaster, jeg får napp. Drar den opp, og vi har enda en finfin ørret. Vi kaster igjen, og jeg får fisk på ny. Uheldigvis glipper den en halvmeter før den er på land. Martin kommer forbi meg, og vi står på omtrent samme sted. På fire nye kast har vi fire til. Endelig! Nå har det løsnet! Det var det han mente med riktig tid og sted! Det stilner litt, og vi bestemmer oss for å trekke videre ned mot camp. Klokka har blitt godt utpå ettermiddagen, og vi har fortsatt et stykke igjen ned dit. Da blir det noe annet enn havregryn eller frysetørket til mat i dag! God stemning! Etter en bedre ørretmiddag, godt krydret med chili og lime, roer vinden seg på nytt, og vi oppnår det som viser seg å bli den verste myggperioden i løpet av hele turen. Vi hadde planlagt en middagshvil nå, men når myggen klikker utenfor, og varmen fra sola klikker inne i teltet, bestemmer vi oss for å foreta oss noe. Greit, da ble det topptur! Vi ser litt på kart, litt rundt oss, peker, og legger i vei. ‘’jeg tror vi må ta det litt rolig i starten’’ hører jeg brodern si. ‘’sånn at vi har litt å gå på mot toppen og på tilbaketuren!’’. Her kan det vel passe seg å nevne at han er toppidrettsutøver, og driver med langrenn på høyt nasjonalt nivå. Det gjør ikke jeg. Jeg nikker, smiler og sier meg helt enig, og har en viss anelse i bakhodet om at begrepet ‘rolig’ gjerne har forskjellig betydning i hans og mitt vokabular. Dette viser seg for øvrig raskt å stemme. Han legger i veg i sitt tempo, og jeg ligger bak i mitt eget. Han venter på meg innimellom, men jeg vet at jeg ikke kan pushe tempoet mitt ytterligere uten å gå på en skikkelig smell. Det gjør jeg for så vidt uansett. Tempoet opp er relativt høyt, og jeg er ganske ferdig når jeg når toppen. Turen tilbake, med bratt nedoverbakke blir ikke noe bedre for min del, og vegen tilbake til teltet føles noe lengre enn turen opp. Men det var en utrolig fin tur! Det blir enda et forfriskende bad i elva, før vi tak kveldsmat og kryper inn i teltet. Fra camp tirsdag til torsdag Fra fisketuren, passeringen ved Store Kjukkelfjellet Rett sted til rett tid! Dette fikk vi på 5 små minutter! Minste på ca 200g+, største på ca 700g. Vi står opp tidligere i dag. Klokka er vel 6-7 eller noe i den dur. Varmen blir så intens at det er uutholdelig temperatur inne i teltet. Vi har kommet til torsdag, og i dag skal vi starte på tilbaketuren. Målet for dagen er Namsvatnet, og vi velger omtrent samme rute som på turen inn. Vi drangler ved frokosten, og nyter siste morgen inne i nasjonalparken. Utpå formiddagen, etter å ha snudd for å hente den avglemte fisken som lå til kjøling i elva, er vi på tur nedover i landskapet. Vi har en ny dag med padling, bæring, padling og bæring, igjen og igjen. Det går mye raskere i dag enn det gjorde på tur opp. For det første har vi tyngdekraften med oss og har mye mer nedoverbakker, samtidig som vi vet hvor vi skal gå. Vi slipper å ha mange korte stopper for å vurdere veivalg. Vi får også tatt kanoen litt mer etter elva enn vi kunne på tur opp, så også her henter vi litt. Et par steder bærer vi sekkene over stryket først, for så å padle kanoen ned etterpå. Vi havner på siden et sted, der vi blir hengende på en stein. Det er ikke langt unna at elva kommer opp i kanoen men vi kommer oss videre. Vi tar en liten matpause ved sørenden av Djupvatnet, før vi starter på nest lengste og nest siste bæreetappe. Vi rangler oss ned med Sir Lunchalot, som er kanoen vår, ned den siste krattfylte kneika mot Kamelen, får konoen på vannet og padler i veg. Vi begynner å bli såpass rutinerte nå, at vi bruker utrolig lite tid på vekslingen mellom bæring og padling. I det vi setter kanoen på vannet ser vi to andre folk rett på andre siden. Lurer på hva de tenker, når de ser to galninger komme ut fra tetteste krattet med en kano, kaster den på vannet, også er de borte. Vi padler et stykke langs vannet, og det er klart for aller siste etappe med bæring! Det begynner å kjennes i beina. Siste etappe begynner der første sluttet på tur inn. Vi gambler på samme vei, men motsatt, altså opp den 45graders bakken. Vi bærer sekkene, årene og annen vekt opp først. Det er baktungt, og padleåra er god støtte opp bakken. Vi bærer det til vi er helt oppe på flata, før vi snur og henter Sir Lunchalot. Han ligger å dupper i vannet, og vi vurderer om vi må ta han opp et annet sted, men vi velger å gi det et forsøk. Lett!! Det går jo som smurt! Kanoen er raskt oppe ved sekkene men på grunn av mengder med mygg og klegg, som det har blitt mye mer av etter vi kom litt lavere i terrenget igjen, tillater vi oss heller ikke nå all verdens med tid til å hente pusten før vi begir oss videre med pakning og kano. Siste etappe går også kjempefint, og vi bruker totalt ca 1 time og 20 min fra Djupvatnet, via Kamelen og ned til Namsvatnet. Da har vi en drøy mil inn til parkeringen. Vi padler litt over halvvegs, og tar en liten stopp ved Rekarvasselva. Planen var å ta en natt til ikke langt fra bilen, og kjøre tilbake fredag morgen for å rekke et familiearrangement. Da været fortsatt er nydelig, og alt ligger til rette for en gloheit morgendag også, vurderer vi det slik at vi heller vil bruke fire timer med kjølig senkveldsvær i bil, enn å ta bilturen i formiddagssola i morgen. Selv om naturen fortsatt er fin, føler vi heller ikke at vi lengre er ute i villmarka. Det er hytter overalt, og båtmotorene bråker tilnærmet kontinuerlig. Vi kaster oss i kanoen og legger i vei. Vi har selvfølgelig motvind, men vi holder et rimelig høyt tempo. Når vi nå først har bestemt oss, vil vi komme oss raskest mulig tilbake til bilen slik at vi kommer oss hjem før midnatt. Etter et par øyeblikk er vi framme. Før vi laster opp i bilen tar vi en dukkert i vannet, som de sier skal være omtrent 13 grader. Det føles varmt, for vi har bare vannet i elva lengre oppe i fjellet til å sammenligne med. Eventyret er over, og snuten er vendt hjemover i bil. Vi er skjønt enige om at det har vært en tur! En bra tur! Fra vår ferd langs den flotte Storelva! Tre kvarter før midnatt er vi vel hjemme, etter fire lange dager i fjellet. Modern venter med spekemat og eggerøre, og det smaker like godt som alltid. Oppskværet kan vente til i morgen.

Vi er framme! Legger ut mer etter hvert. Les også i bloggen vår

Lørdag 22 juni: I dag tok vi Nesoddbåten til Oslo og gikk nordover opp Groruddalen. Alt går bra så langt. Vi overnatter i nærheten Hellerudsletta. Nedover Karl Johan... Starten på Pilegrimsleden (som vi følger på den første delen av turen). Pilegrimsleden er godt merket. Les også i bloggen vår

Noen bra forslag? Vi kjøre dit vi skal overnatte, slik at barna kan sove i sine reisesenger. Finnes noe fint sted? Noe hotell i fjellet? Hvordan er det med snø nå? Bor i Moss, og vil kjøre kortest mulig Men vil over tregrensa.

Jeg har leid ei hytte på Beitostølen 17. mai-helgen og lurer litt på hva slags aktiviteter som er å anbefale i området nå, mest med tanke på snømengde. Noen ting jeg har tenkt på, lar noe av dette seg gjennomføre? Gå på ski innover Valdresflya Fjelltur, kanskje Besseggen? (hun jeg skal med har ikke gått den) Sykle, men det blir vel helst langs veien Noen som har andre tips til aktiviteter?

Hei, hei, Jeg skal anskaffe meg et nytt telemark topptursetup for å jakte noen gram, samt få en noe mykere ski. Kravene er: Relativ lav vekt (ski uten binding lettere enn 3 kg) Mulighet for skarejern på ski I og med at det her er flusst av erfarene skifolk, lurer jeg på om noen har innspill til et godt setup med relativt lett utstyr. Lett skisetup for toppturer i alt slags terreng? Erfaringer med Völkl Amaruq eller Völkl Inuk? Hvor myke er skiene? Hvor viktig er det med rocker på en ski når man stort sett bruker den på toppturer? Er det noen som har erfaring med å sette Axl 22 på en relativt puslete ski med trekjerne uten metall (som Amaruq/Inuk eller Movement-skiene)? Noen erfaring med Voile Switchback her? NTN Noen med erfaring med den nye NTN Freedom? Er det mulig å sette skarejern på NTN Freedom? Hvor bra er pivoten? Mange takk for eventuelle innspill!