Søk i nettsamfunnet

Hei. Lista for terrengsykkel-gruppene til Shimano, ser slik ut(fra toppen)XTR, XT, LX, Deore. Alivio kommer litt på siden av dette, som en prisgunstig løsning. De fire første gruppene er utstyr som i varierende grad tåler røff bruk i terrenget, og med god slitasjestyrke. XTR, som er den dyreste, skiller seg ut fra de andre med ekstremt presise komponenter, lav motstand i alle lager(spes. hjul) og spesielt lett på vekta. XT er på enkelte områder mer solid for slag og slitasje, fordi vekt ikke er så høyt prioritert. Her vil du finne lengst levetid på drivverket, men det avhenger selvfølgelig av ditt renhold... LX blir hakket nedgradert, igjen slitestyrke, vekt og hvor presist det er. Deore er sist i rekka over utstyr med 27 gir som alle disse har. Rimelig løsning, og bra funksjon. Bør ikke gå under dette hvis sykkelen skal brukes i terrenget. Forskjellene mellom gruppene varierer altså litt fra del til del; presis gir/brems, rullemotstand i nav, slitestyrke på drivverk, stivhet på kranksett etc. etc. Og vekta på det meste... Jeg vet ikke om du har prøvd utstyret over tid, men det er over lengre tid og under litt krevende bruk at du merker forskjellene. Alivio er sammen med annet rimeligere utsyr en gruppe med 24 gir. Du vil ikke få større utveksling med 27 gir, men alt med 27 gir er nyere og bedre. De første terrengsyklene hadde 18 gir, så kom 21, 24 og 27. For å forenkle litt: Jo flere gir, jo nyere og bedre teknikk. Med unntak av "Biltema-sykler", vil du ikke finne sykler med færre enn 21 gir i dag, da kun i de lavere prisklassene. Alivio som du nevner, gir deg mye for pengene, god funksjon og slitestyrke, men hold deg på asfalt og turstier og lett terreng, ikke i litt tøffere terreng. Andre deler på en Alivio-sykkel, f.eks. hjulene er normalt heller ikke dimensjonert for dette. Noe som er viktig å se på er hva som står på sykkelen utover nav-giren(bak) Dette er som regel den komponenten av høyest gradering. Sjekk spesielt at hjul og drivverk er av en kvalitet som passer din bruk. Ellers trenger ikke nødvendigvis utstyr av bra kvalitet å komme fra Shimano, men det er det navnet folk flest kjenner til. Shimano leverer- i likhet med mange andre- utstyr som overhode ikke burde stått på en sykkel. De er likevel så godt som enerådene på spesielt girsystemer. På nav, bremser og drivverk finner du i dag veldig ofte andre produsenter, kvaliteten følger som regel prisen. Den eneste seriøse utfordrer på komplette utstyrsgrupper for MTB i dag er SRAM som også eier Rock Shox. Her vil du også finne alle kvaliteter fra langt under middels til topp konkurransebruk... Kortere sagt, flest mulig mil=Shimano XT. Men det koster litt.

Dersom høyden på to topper (eller et skar)ender på 01 og 39 vil disse ha en høydelinje i forskjell/38m. Ender de på 19 og 21 vil de også ha en høydelinje i forskjell Om det blir enklere, tviler jeg på. Man vil alltid ha tvilstilfeller om man velger 10,20,30 eller 50. Det som er sikkert er at tvilstilfellene blir færre jo høyere pf man velger. Svein

I går ettermiddag kjørte jeg etter jobb opp mot Tverrsjøstallen i Nordmarka fra Hønefoss-siden og parkerte bilen 400 meter nord for vannet Ølja, 528 moh. Turen opp til det flotte utsiktspunktet Lamannshaugen (701 moh) tok omlag 45 minutter på fjellski med skifeller, og jeg var der oppe cirka 17.30. Været var tilnærmet perfekt, men litt disig i horisonten. Jeg klarte ikke å se Jotunheimen med det blotte øye pga disen, men med en 8x40 kikkert var flere topper synlige herfra og de kom ganske klarte frem. De jeg mener jeg så var fra venstre mot høyre: Mesmogtinden (2264) bak Torfinnstindane (2119), Nordre Kalveholotinden (2019), Store Knutsholstind (2341) bak Kalvåhøgda (2208), så en lang rygg med noen småtopper som jeg tror må ha vært Tjørnholstinden (2331) bak resten av Kalvehøgda mot Rasletind. Men selve Rasletind klarte jeg ikke å skille ut. Videre mot høyre Besshøi (2258) som et stort massiv. Etter Lamannshaugen gikk turen videre til Svarttjernhøgda (717 moh) som er Nordmarkas høyeste punkt. Fra utsiktstårnet der oppe kunne jeg ved 19.30-tiden også se en stor del av Jotunheimen. Noe av disen var nå forsvunnet og toppene fremstod i en klarere profil. Dessverre hadde jeg ikke tålmodig til å vente til solnedgangen. Jeg tror at hvis man er der oppe mens kun Jotunheimen er badet i dagens siste solstråler, mens resten av det du ser ligger i mørke vil toppene tre mer markert frem. De jeg så fra Svarttjernhøgda mener jeg var fra venstre mot høyre: Mesmogtinden (2264) og/eller Torfinnstindane (2119) kunne såvidt skimtes bak en dalside oppe i Begnadalen, og videre det samme som i fra Lamannshaugen. Mulig det var på grunn av lyset, men jeg synes jeg så mer av Jotunheimen fra Svarttjernhøgda. Men mitt store spørsmål blir hva jeg så til høyre for Besshøi. Jeg innbilte meg at det kunne være Nautgardstind (2258). Men er klar over at det like godt kunne være noen av høydedragene på østsiden av Valdresflya. Dersom det var Nautgardstind ville den i så fall kanskje ha vært Norges nest lengste siktlinje med 180,6 km. Høgevarde (Norefjell) – Høgronden er Norges lengste siktlinje med 184,9 km. Er det noen som har kvalifiserte meninger om utsikten fra nevnte to høyder i Nordmarka Jeg er jo litt usikker på om det jeg skriver er riktig. Spesielt det om Nautgardstind. Og ods (Oddvar), du vet vel noe om dette Hvis flere har tenkt seg opp dit, kan det være et godt tips å ta med et Jotunheimenkart og et godt bilkart som dekker alt fra Oslo til Jotunheimen. Jeg hadde ingen av delene. Og ikke glem kikkert Jeg hadde forøvrig også med meg meg et speilreflekskamera med 300 mm linse, men hvorvidt bildene blir av en kvalitet hvor man kan se Jotunheimen er usikkert. Fra Lamannshaugen og Svarttjernshøgda kunne man forøvrig se diverse andre fjellområder fra Skrim via Blefjell, Gausta, Norefjell og Vikerfjell.

... har derved DNT sikret seg. Jfr. tidligere innlegg. Se http://www.dirnat.no/archive/attachments/01/61/Harda054.doc Eller for dere med bredbånd, sjekk dagsrevyen i dag 2.4. på NRKs sider

Hei Lommelun Var på Snøhetta nå i helga 20-21. Veien de ca 4 km fra Stridåbrui til Snøheim kan nok gåes til fots. (mye plagsom sten under skiene...) Også øverste 3/4 av ryggen opp til Snøhetta kan/bør gåes pga mye ur og sten. Er mer usikker på flaten bort til Snøhetta. Underlaget vart hard med løs snø på, uten at jeg vil garantere at det går greitt å gå til fots. Vi brukte ski. Se også bilde tatt søndag 21: Snøhetta sett fra Snøheim <--- Link!

Jag blir 60 i sommar. Men klättring och glaciärer är inget som lockar. Inte ens toppar som man kan promenera upp på, vad kan man mer än gå ner när man väl kommit upp? Sen växer det ju inget där. Jag tror jag varit på två toppar sammanlagt, Piz Boe i Dolomiterna (3140 möh) och Helags i Sverige! Det är vandring som min passion handlar om, helst vandringen som resa, över ganska långa sträckor. Av säsongs- och tidsskäl blir dock de riktigt långa turerna, 15-21 dagar, söderut; I Norge blir det oftast 9-12 dagar.; men jag reser inte ens till grannlandet med mindre än en vecka i sikte! Lofoten är väl som Sunnmöresalpane, antar jag, häftiga att se, men inte så tacksamma för långtur. Norrut skulle jag förr kanske sikta på Padjelanta/Sulis eller Narvikfjellene. Indre Troms om det inte var ås långt bort och så mycket mygg. Har jag nog med tid lutar det åt Dovre+Tafjord. Har jag mindre tid, kanske Vestidda; det vore iaf NYTT. il C.

Mitt første innlegg her på dette forumet. Starter like gjerne med rapport om "bomtur" på Larstind Først, lørdag stod Skredahøin for tur. Traff en aktiv debatant på disse sidene i lia under toppen. Vedkommende motiverte meg til å bli medlem her, artig samtale forresten, E. Søn var helgas egentlige mål, Larstind! Vel framme under renna sa veien videre seg selv. For utrygt opp renna (skal jo tross alt fortsette ei stund til!) Ergo på ski et stykke oppover mot Larstind N, deretter til beins til nordtoppen. Fantastisk vær, ser 3 personer på Vesttoppen. Snøhettatraversen ser forlokkende ut, men den får vente til sommer`n. På nordtoppene tas tau og stegjern frem. Stegjern ja: Kurt, er det ikke en tanke å teste de på skoa før avreise Ingen stegjern, ingen tur videre mot Larstind. Faktisk mye snø langs eggen mot skaret. Ruta fra skaret og opp på Larstind ser egentlig grei ut, vel å merke med STEGJERN!! Litt småirriterende å måtte returnere, men vi kommer igjen, gjerne i vinter.

Hadde en terrengsykkel med 27 gir. For å få til det var kjedet smalere og dårligere enn på sykler med færre gir. Det skulle heller ingenting til før giret ble ujustert. Nå har jeg 21 gir, og det er egentlig nok (og ja.. jeg sykler mye på grusveier..brede stier) Et annet poeng er dekk. Sykler man mest på asfalt og grusveier, trenger man egentlig ikke rene knastedekk Synes jeg

Takk for info. Jeg skulle egentlig på Lomseggi på lørdag, men det var for kaldt for bilen. Lundadalen er jo urdefinisjonen på skyggenes dal. Det var -24 da jeg ankom i 10-tiden og var ellers lite håp om sol der i løpet av dagen. Antageligvis ville det være kaldere når jeg kom ned igjen i 20-21-tiden og da ville bilen garantert nekte å starte. Jeg dro istendenfor til Soleggen (Kvitingskjølen) hvor det var sol hele dagen og kun minus 15 ved ankomst og -18 i 20-tiden om kvelden. Det er tydelig at veien brøytes et stykke oppover Lundadalen, men de hadde ikke brøytet det lille som har falt de seneste dager. Det så ut til å være en del snø oppover Lomseggi og uansett mye mer der enn ellers i nordøst-Jotunheimen. Det så forøvrig veldig bra ut fra Kvitingskjølen. Lomseggi bør absolutt være et bra skitopp denne vinteren - riktignok i litt mildere vær.

Fredagen startet kl 0345. Kl 0645 var vi på Dovrefjell klare for å gå fra E6 til Skredahøin (2004 moh). En tur på 16-17 km hver vei. Etter ca 6 km røk vaieren på bindingen min. Ikke så mye å få gjort, det var bare å snu. Egentlig ganske leit, været var klart - men kaldt, -21 grader. Lørdagen var helt klar i Trøndelag. Vi reiste til Meldal i Orkdalen og besteg 3 fine topper. Vi startet nede i Meldal sentrum og tråkket oss opp i 30-40 cm løssnø til fjells. Forholdsvis tungt, men vi byttet på å gå først. I solsiden på vei opp til første topp var det helt vanvittig fint. Snøen begynte å bli kram tross -18 grader ved start. Fantastisk trøndelagsnatur, tross beskjeden høyde. Det bekrefter bare at det er ikke høyden over havet som avgjør kvaliteten på turen. Etter nesten 7 timer med vassing i snøen var vi nede igjen. Pudderkjøringa ned til dalen var helt ubeskrivelig herlig. På søndag forandret været seg betraktelig. Vi gikk på Litlfjellet ved Vassfjellet i snøføyka. Herlig å være ute, men det var ikke været for de høyere toppene. Se noen bilder på Bergtatt.

Jeg har gått nøyaktig den samme ruta, og kjenner meg svært godt igjen i beskrivelsen. Søkte først rett oppover, men gikk meg fast... Kom meg ned igjen på et vis, og fant etterhvert ei rute over noen hyller på høyre side. Flere punkter som krevde full konsentrasjon og en passelig porsjon godvilje. Jeg kom meg opp til slutt, men ruta var mye vanskeligere enn jeg hadde forestilt meg. Jeg gikk/klatret der omtrent ved soloppgang 13. juli 1999, og nedenfor gjengis deler av turartikkel fra den turen (komplett turartikkel på nfo2000m.no). "... jeg tilbragte natten på et nesten flatt svaberg i skardet mellom Eggi og Høgdebrotet. Jeg sov dårlig p.g.a. en enslig mygg som plaget meg hele natta, og klokka 05:15 hadde jeg fått nok. Jeg stod opp, spiste og pakket sekken. Klokka 06:00 begynte jeg på det så ut til å bli en real klyvetur opp til Høgdebrotet. Jeg hadde ikke planlagt å gå denne ruta, så jeg visste ingenting om eventuell gradering. Det så greiest ut på eggens venstre side, så jeg bestemte meg for å prøve å komme opp der. Dette ble ganske krevende etterhvert. Til slutt kom jeg til et punkt der jeg måtte ha fulgt et lite riss over et bratt sva. Dette ble litt for heftig uten sikring, tatt i betraktning at jeg var alene og hadde tung sekk på ryggen. Bestemte meg raskt for å klyve forsiktig ned igjen, og prøve på høyre side av eggen. Det var værre å komme seg ned enn opp, men det gikk på et vis. Meget luftig noen steder. Etter en tenkepause i skardet var det på tide å prøve seg på nytt. Denne gangen på høyre side, noe som gikk forholdsvis greit i starten. Etter ei stund kom jeg til et vanskelig parti også her. Da valgte jeg å legge fra meg sekken og klyve litt rundt omkring for å finne ei brukbar rute. Etter litt frem og tilbake fant jeg ei hylle som førte over på venstre side. Denne lå høyere opp enn det vanskelige partiet på den siden. Jeg gikk tilbake og hentet sekken, og fortsatte på klyveturen. Hylla førte meg ganske langt ut til venstre, ut i sida over breen. Deretter gikk det rett opp mellom noen store blokker/skiver. Måtte lempe sekken foran meg et par steder, men ellers forholdsvis greit. Litt senere var jeg oppe på ryggen som fører til Høgdebrotets majestetiske fortopp (sett fra nord). Jeg gikk litt i retning Tjørnholstinden og la fra meg sekken. Derfra var det bare å rusle på snø og urd til topps, og klokka 07:30 satt jeg på Høgdebrotet. Det var sol, men likevel litt kjølig på toppen. Flott utsikt i flere retninger. Etter litt fotografering gikk turen videre mot Tjørnholstindens østtopp (Steinflytinden). Senere fant jeg ut at ryggen fra Eggi til Høgdebrotet er oppført med vanskelighet inntil 3+ i Klatrefører for Jotunheimen. Den står såvidt nevnt under rute R14, Tjørnholstind - Vestre Leirungstind. Sammenlignet med andre ruter synes jeg at denne graderingen er litt mild. Ruta ligger trolig lavt på 4-tallet et sted..."

Gikk Styggedalsryggen og Skagastølsryggen aleine for noen år siden. Starta kl 04:00 fra Turtagrø, via Gjertvasstind tilbake til Turtagrø kl 21:00. Gikk lett og jevnt uten stress. Lett isøks og stegjern på blåis ned i Gjertvassskaret, -gikk ut mot nord før jeg dreide inn mot skaret (anbefaler imidlertid å ta med tre isskruer og slynger for rapell dersom forholdene er vanskelige). Underveis vurderte jeg mulighetene for å korte turen ved å gå direkte over breen opp i Gjertvassskaret, men anså det som helt uaktuelt aleine og ville vært betenkt også med et toerlag med mindre en stoppet for å sikre. Gikk ellers usikra på ryggene, men med rapeller ned Halls hammer og i V-skaret. Fikk taukjiling i V-skaret, selv om tauet ble lagt etter alle kunstens regler under rapellen. Lett klatring opp for å få det løs. Turen er lang, men er du i god form, starter tidlig, går aleine eller i et rutinert toerlag på løpende sikring, så er den gjennomførbar på en lang dag, - forutsatt at du går den i godvær og tidlig på sommeren med lange dager. PS ! Selv har jeg averson mot tung sekk, - spesielt på utsatte rygger. Overnatting ble derfor ikke vurdert, - bare tidspunkt for turstart ! Passerte imidlertid flere fine overnattingsplasser. Dunjakke, en ekstra termos og ditto mat, samt en sitteplate bør være med. knut

Vurderer NPL (for Tom: Norge på langs) med ski i '05. Sikkert mange her som har noen tips, vurderinger, tanker, ideer, linker, erfaringer, budsjetter....etc...kom med det! Hvor fort har det blitt gjort? (Har ingen planer om å slå den rekorden..he,he.) Har forresten aldri hørt om noen jenter som har tatt den turen alene. Har det blitt gjennomført?

Hei ! Tok litt tid dette, men her kommer noen opplysninger om turen, - fritt etter dagboka: 21. august 97. Værmelding med varsel om en brukbar dag. Bil fra Oslo til Spranget, sykkel til Rondvassbu. Start 05:00, 22.08. fra Rondvassbu, Veslesmeden-Storsmeden-Sagtinden-Digerronden-Midtronden-Høgronden-Rondeslottet-Vinjeronden-Storronden. Tilbake på Rondvassbu 17:42, rekker en dusj før middag kl 18:00, retur til Spranget og Oslo samme dag. Mat: 4x4 skiver loff med honning, 2 bananer, en pakke rosiner, noen plastposer med XL1 for å blande med vann under veis. Tilsvarende på 4 halvliters brusflasker. 2 halvlitersflasker Cola (eneste dop). Spiste alt unntatt 2/3 av rosinene. Gikk lett med gode joggesko og sekk med mat, overtrekksklær lue og votter mm (ca 3 kg). Startet på vått fjell etter en regnskur om natta. Tørket noe opp utover dagen, men varmt og lummert. Kraftig regn/hagelbyge oppunder toppen på Rondeslottet, gjentakelse oppunder Vinjeronden. Korte pauser under tordenværene. Lite fristende å stå oppreist på topper i tordenvær !! I dagboka skriver jeg: Ved optimale forhold, - litt kjøligere og uten fotografering og vonde knær, samt helt tørr stein, bør turen kunne gås på ca 11 timer. Jeg brukte 12:42. Jeg kjenner ikke til om noen har gått turen raskere. Har ellers aldri løpt maraton, men drevet med endel annen idrett. Det stemmer ellers at jeg gikk på alle over 2000 på ett år. (primærfaktor 30) PS ! Ta gjerne kontakt dersom du ønsker ytterligere opplysninger om denne eller andre turer. knut stabell

Det är nästan oundvikligt att sådana här diskussioner urartar i prestige och snobbism. Då blir det mycket tal om vem fjällen är till för, osv. Svårt att ställa upp på resonemang om att man är förmer. Själv har jag valt att besöka de sydnorska fjällen med tält för att komma bort från de starkast trafikerade stråken, eller åtminstone undvika rusningen genom att gå ut tidigt. Jag skulle säga att det rentav är bekvämare med tält. Som jag skrev i SFK:s tidning Fjället för ngt år sen, apropå ubetjente hytter i Breheimen: jag vill inte bära vatten i hink, jag vill omges av det. Men jag störs på det hela taget inte av att andra valt en bekvämare turism. Jag kan inte se ned på dem som går mellan hyttene eftersom jag misstänker att livet vore mycket svårare för mig utan dem. Uppenbart är ju att möjligheterna skulle minska drastiskt utan broar, och man kan undra om dessa är ett resultat av stugnäringen. Skillnaden mellan mig och stuggästerna skulle isåfall vara att de, men inte jag, betalar för sig! Jag tror man fick ägna mycken tid åt att ringa och fråga för att få veta om förhållandena tillåter en tur överhuvudtaget. (det hör till hsitorien att jag enbart gör vandringsturer, kring 10 dagar, aldrig toppturer, ibland rundrtuer, ibland regelrätta vandringsresor) I Alperna och Pyreneerna där jag vandrat mer (varav fem turer på 18-21 dagar) är jag förvisso van att fråga mig fram, men det gäller i regel snölägen på höga pass. Där är det också så att många stigar som finns på kartan inte finns i verkligheten och tvärtom. Långvandrare får alltså fråga, improvisera, osv. Parkvakter, stugvärdar och lokalbefolkningen har ofta massor med tips. Där är emellertid inte broar ngt större problem eftersom vattnen samlar sig på lägre höjder. Att riva varder är ingen lösning, iaf inte på något av de viktigare problemen. Jag tror DNT:s varder är ett utmärkt sätt att begränsa vardebyggandet. Jag är glad att det inte ser ut som i Pyreneerna där folk bygger rösen lite hur som helst vilket kraftigt försvårar överblicken. Ibland uppstår leder som inte för någonstans alls! KNT har lagt ned flera leder i Dovrefjell. I det fallet tror jag skälet är att man vill värna vildrenens livsrum. Det är f ö av liknande skäl som nationalparksstigar på kontinenten är så tydligt markerade: folk ska hålla sig dit, för att slita mindre och störa djurlivet mindre. När man i Nordnorge har börjat spånga en del sumpiga stigar, denna gång efter svenskt mönster, så är det också naturen, inte mänsklig bekvämlighet, som är motivet. Som sagt, det finns så mycket annat, som är viktigare. Vägarna har nämnts flera gånger. Jag bor i Sverigers femte stad, Linköping, mitt ute på en stor slätt, i klassisk jordbruksbygd men med en hel del skog omkring. Där har man inrättat en del naturreservat på sistone och bara några kilometer från stadskärnan har man sprängt bort en gång- och cykelväg för att återställa naturen. Kan man i så civiliserade trakter så kan man i fjällen också! il C.

Jeg skal innrømme at jeg ikke har lest hele debatten her, men slenger iallfall inn noe som kan være av interesse. Jeg og to kompiser gikk maratonrunden i Rondane for et par år siden. Alle 2000-meterne på en runde. Vi brukte 21 timer, ved å gå i et ok tempo hele tiden. Vi løp aldri. Kunne nok gått ned mot 18 timer hvis det ikke hadde vært for at den ene av oss fikk trøbbel med kneet. Jeg hadde bare med meg en liten dagstursekk, og hadde store mengder, kjeks, sjokolade, rosiner og 4 brødskiver med honning/brunost. I tillegg drakk vi mye vann, og satte til Maxim Sportsdrikk ved jevne mellomrom. Hadde også to Maxim Energy-gel som jeg spiste på turen. Så lenge man inntar dette jevnt, så tror jeg ikke det er noe problem. Vi hadde selvsagt inntatt store mengder karbohydrater de 2-3 dagene på forhånd, så under turen hadde jeg ikke problemer i det hele tatt. Jeg vet ikke hvor lange fjellturer dere snakker om her, men jeg mener ikke det skal være noe problem med på dagsturer. Jeg har også gått Vasaloppet på i underkant av 5 timer. Dette er jo en noe annerledes turopplevelse, men her gikk de mest i New Energy sjokolade, sportsdrikk, rosiner og noen boller i ny og ne. En cola/kaffe-blanding på slutten gjør at man får ut det aller siste før mål. Bare en liten tanke, uten at jeg mener at dette trenger å være likt for alle. Men ja; Jeg mener det er mulig å gå toppturer på lite og karbohydrat-/sukkerrik mat.

Angående Spørsmålet til "Gjest" De 14 8000 meter toppene i Himalaya har alle PF over 500 meter. Dette ble trolig valgt fordi man ønsket å definere Lhotse som en selvstendig topp og den har en PF på såvidt over 500 meter i forhold til Everest. Noen lister angir 21 topper over 8000. Da er alle fire toppene på Kangchenjunga med Østtoppen på Annapurna, Lhotse shar og Middlepeak og såvidt jeg vet en eller to av sidetoppene på Broad Peak (Noen som vet dette nøyaktig?!). Hvilken PF det her opereres med vet jeg ikke. I Skottland samler mange på de såkalte "Munros" som er topper over 914 meter (3000 fot). Lista hadde 277 topper men ble nettopp utvidet til 284. Disse er klart definerte, men man bruker ikke PF som utgangspunkt i det hele tatt. Istedet er kriteriet at toppen er "selvstendig". Schages liste over topper i Nordmarka opererer med PF 20. Det virker fornuftig nok på meg. mvh Bjørn Revil (som har en PF på ganske nøyaktig 2 meter)

En artig diskusjon som aldri blir ferdig... De som samler topper etter 30m-lista, klager ofte på oss timeterfanatikere. De kan ikke forstå hvorfor noen vil ta turen opp på disse "grushaugene"/"steinene"/"meningsløse toppene". De holder frem Røynes liste, og peker på denne som den ene store sannhet. Det er der dere tar så inderlig feil. Og biter dere selv i halen gang på gang... Røynes liste er full av feil på primærfaktor, selv etter korreksjoner. 21 topper over 2000m er oppført med 30m primærfaktor. Hvem tør spå feilmarginen på disse..? Hva med de 6 med 35m primærfaktor? Eller de 17 stakkarene som er oppført med 25m..? Poenget er at det er gjort få målinger med tanke på primærfaktor i Norge. Dermed er ingen av dagens topplister grantert korrekte. Skal dere bruke denne lista, så får dere si at dere går etter Røynes liste. Ikke "topper med primærfaktor over 30m". Det vet dere ingenting om. Tror heller ikke noen kommer til å gjøre målinger på alle disse på lenge. Flott hvis noen ser det som sitt kall i livet, men det er tross alt enklere å måle inn 10m-toppene. Avslutter med et bilde av en artig topp som dere går glipp av når dere går etter Røynes liste

Her er tre bilder fra oppholdet (hvis noen er interessert, da!) Pass på, bildene er store: Sett tilbake mot Eidsbugarden: http://www.stud.ntnu.no/~espenmal/01 Turkameraten kommer opp fra renna ovenfor Melkehullet: http://www.stud.ntnu.no/~espenmal/02 Langeskavlstind, Sagi, og Mjølkedalspiggene med breen i forgrunnen: http://www.stud.ntnu.no/~espenmal/03

Här är några av mina starkaste minnen. Olavsbu-Torfinsbu augusti 94, en av två dagar med vackert väder; min femtioårsdag. Dovrefjell 97, den fantastiska sommaren, den oväntade variationen, och att det faktiskt gick, trots att min häl var så dålig att den senare måste opereras. Tafjord 99, den mycket speciella atmosfären kring Tjönnebu och den följande vanskliga passagen utmed Illstigvatnet, där jag fick klänga över en utskjutande sten för att komma vidare. Finse-Gjendebu 00, Hjelledalen, ett vad som kunde ha gått mycket illa - älven tog mig. Breheimen 01, den mäktiga övergången från Skridlaupbu till Slaeom, med fem timmar bara uppför genom alla tänkbara klimat- och vegetationszoner. Och inte en människa de två första dagarna. Jotunheimen 02, en tiodagars tälttur som började med ett pukslag, upp genom Leriungsdalen (där alla vandrare hade tält och var utlänningar!) och där jag under bästa möjliga förhållanden upplevde största möjliga ensamhet i ett av Norges mest överlupna områden. På etappen Slötabotn- Fleskedalen (som kan tävla med de vackraste i Italien), med den besvärliga passagen vid Kvitevatnet mötte jag inte en enda människa! Turen Finse-Memurubu 03, där jag denna gång rundade Hjelledalen, dvs. gick in iden österifrån och äntligen blev vän med den! Från mina många turer söderöver: När jag gick vilse i Val Soulcem i Pyreneerna 01 och tack var det fick det perfekta tältlägret. Cirque de la Solitude på Korsika 02, http://www.mai.liu.se/~pehac/vandring.html eller i somras i franska Alperna när jag fick se en varg på nära håll.

1) Oddvar, 62 år, nordlending bosatt i Oslo. 2) Storesmeden, påsken 1964. 3) Var ferdig med alle med pf over 30 m i 1992. Underveis har jeg nok vært oppom de aller fleste 10-metersknausene uten å notere dem som noen topp. Største ”dagsfangst”: Ti topper i området rundt Bukkeholsbreen/Tverråbreen. Siste topp i samleperioden var en alenetur til Sjogholstind. 4) Det spørs hvilket kriterium en legger til grunn. De turene som kanskje har gitt meg den største gleden er da barna (to gutter) var små og jeg i påsken tok dem med på turer til topper som Besshø, Tjørnholstind og Store Memurutind. Og da de nådde tenårene, sommerturer på Store Austabottind og Romsdalshorn. De mest storslagne turer i Jotunheimen blir nok Styggedalsryggen som jeg har gått både via Storen og via Skagastølsryggen, siste gang i fjor. Det er turer som har tatt mellom 21 og 24 timer fra Turtagrø og tilbake med retur over Keiserpasset. Vanskelige forhold i Gjertvasskaret (blåis i dagen) har bidratt til tidsforbruket. I Øst-Jotunheimen er traversen Knutsholet rundt (Skarvfly- og Skarvflyløyfttindene, Leirungstindene og alle Knutsholstindene) den flotteste. 5/7) En stor del av toppene har jeg vært på sammen med tre turkamerater. Det startet ikke som noe prosjekt, men vi syntes det var morsomt å gå på stadig nye topper. Etter hvert oppdaget vi at vi jo hadde veldig mange over 2000 m og dermed tenkte vi at det kunne være like greitt å ta alle. Vi hadde forresten et tidlig prosjekt (tidlig 80-tall) om å gå på alle over 2300 m, men dette var vi ferdige med før tanken om alle 2000-meterstoppene slo ned i oss. 6) En slutter ikke med toppturer på 2000-meterstoppene selv om en har vært på alle. Topper som Store Knutsholstind og Surtningsui har jeg vært på fem ganger med oppstigning fra forskjellige sider, flere av gangene før 2000-metersprosjektet var avsluttet. Men det har de siste årene i tillegg blitt flere turer på de mange flotte toppene under 2000 m. Sunnmøre, Romsdalen og Nord-Norge er fulle av disse. Av mine flotteste turer er Vengetindtraversen i Romsdalen. Heller må en ikke glemme området rundt Jostedalsbreen. Slingsby’s klassiske kryssing av breen fra paradisiske Tungastølen via Austerdalsbreen, Kvitesteinsvarden og Kattanakken til Briksdal i Olden er en storslagen tur i det Slingsby beskrev som ”the finest ice sceenery i Europe”. Av framtidige prosjekter er det jo mye å velge mellom: Høyeste topp i hvert fylke (kommune?), Norges tre topper over 2400 m på en dag uten bruk av bil over Sognefjellet (sykkel tillatt), Nordmarkas 700-metere på en dag osv. En av mine turkamerater har forresten vært på alle topper over 1900 m. Til slutt vil jeg si dette. Les historien fra pionerene før dere drar på tur. Det gjør turen så mye mer interessant og setter det hele i et perspektiv. Jeg slukte Slingsby’s ”Til fjells i Norge” da den kom ut på 70-tallet og dannet meg mitt eget bilde av Mohn’s skar med et inderlig ønske om en dag selv å kunne stå der. Aldri har jeg følt en slik andakt i fjellet som da jeg første gangen sto der. God tur!

1: Nils – 33 år – Nittedal (3 mil nord for Oslo sentrum). Kommer fra Elverum i Hedmark 2: Rasletind juli 1984. 3: Antall hittil: 262 av 300 etter Røynes liste. I tillegg har jeg vært på ca 30 topper som Røyne har utelatt. 4: Flotteste tur må vel kanskje bli store Austabotntind 21. september 1996. Da vi kjørte oppover i Vestre Slidre hang tåkeskyene lavt, men da vi kom til Tyin kjørte vi over tåka og himmelen var tindrende klar og høstfargene var på topp. I fantastisk vær kunne vi stå ved varden på kanskje den flotteste toppen jeg har besteget. Kort anmarsj, men med sine utsatte punkt gir den litt morsom klyving. Ned igjen fikk vi nyte solnedgangen i vest. 5: Liker å ha et mål for turen, og da er toppene for meg det mest interessante målet. Det å kunne gå en topptur gjør fjellturen komplett. Jeg får sett naturen og fjellet både nedenfra og ovenfra, og får ofte med meg flere årstider på samme dag. Det gir en utrolig motivasjon for å stadig reise til fjells! Siden jeg er en systematiker og er glad i tall, ble det helt naturlig for meg å samle og holde oversikt over mine turer og topper. 6: Har ingen planlagt progresjon, tar det litt som det kommer og reiser på tur når det passer. Til nå har det blitt mellom 15 og 35 topper i året (siden 1992), bortsett fra i 1999 hvor jeg fikk med meg 50. Prøver å få til 10-15 turer i året. Det som hindrer er vel i første rekke familieforpliktelser, andre sosiale aktiviteter og jobb. 7: Med hytte i Valdres og utsikt til mange fjell, bl.a. Skaget, Mugnetind og Falketind fikk jeg allerede som barn lyst til å gå på toppene. Som 14-åring debuterte jeg altså med Rasletind som første 2000-meter, men hadde før det vært på noen lavere fjell i Valdres. Etter Rasletind gikk det noen år uten den store interessen, før jeg i 1990 kom meg opp på Tjørnholstind og i 1991 Surtningssui. Så tok det av i 1992, og etter det har det blitt mange toppturer i året. Samlingen startet vel seriøst i 1992. Nils

Vi var på Styggehø helgen for tre uker siden. Snøskavlen på toppen var ikke der. De siste hundre metrene før toppen var det bare fem cm. nysnø. Vi gikk opp på ryggen og sikret ca 50 meter i nysnøen. Greit, men glatt. Ned fra Styggehø gikk vi rett mot breen. Ekstremt løst. Bukkeholsbreen er veldig oppsprukket, og pga nysnøen så vi ikke alle sprekker. Tau påkrevet. Gikk breen til 2011 og den neste 21 et eller annet. Breen videre mot Lindeberg ble vurdert for lurvete, og det var seint. Ned breen og Bukkeholsbekken. 13 timer i alt fra sol til tett snøvær.

Hei, Jeg hadde tenkt meg en tur til Jotunheimen og er litt usikker på hvor det er bra å gå på denne tiden. Har lyst til å gå på Mjølkedalstind, Kyrkja eller kanskje Galdhøpiggen. Noen som har vært der nylig og vet om det er mye snø/is? Frode

Hej, Den sidste ryg er flad, rent højdemæssigt, men meget ujævn så man kan ikke bare balancere over. Nogen steder kravler man på oppe på selve ryggen, andre steder lidt på siden af ryggen på små hylder af 10-20 cm bredde, ind i mindre hakker i ryggen osv. Der er flere variationer alt efter hvad man føler sig mest tryg ved. Visse steder kan man godt have modgående trafik andre steder ikke. Men dette er ikke et problem i praksis. Selve passagen tager kun et par minutter. Husk iøvrigt at vejret stort set altid bliver dårligt hen af eftermiddagen - skyer, blæst og ind imellem torden. Så start tidligt. Jeg startede kl. 7 fra teltet ved den lille sø i 2400 m.o.h, Var på toppen kl. 14 og nede på parkerings pladsen i 1900m.o.h kl 18:30. Bussen til Benasque kørte kl 19 og 21. I Benasque sælger stort set alle forretninger et topokort i 1:25000 (Editorial Alpina). Jeg kar selv sådan et, men desværre ingen skanner. Det spanske militær har en god kortserie på 1:50000 (Inkl. UTM grid!). Jeg har købt et par af disse over nettet fra en engelsk boghandel. Jeg skal se om jeg kan finde adressen (2-3 dages levering, ca. 6 engelske pund stykket). Overvej også Posets som er Pyrenærernes næsthøjeste top - kun 30 meter lavere end Aneto. Jeg nåede det desværre ikke selv da jeg var i Pyrenærerne, men udgangspunktet er også Benasque med en overnatning i et Refugie undervejs. /Thue