Søk i nettsamfunnet

http://www.ottadalenbillag.no Or try this direct link: http://www.ruteinfo.net/ruter-f1/t/05-734.htm This shows the busstimes from Lom and Otta to Spiterstulen. Otta has connections to busses and trains from Oslo.

Så sant så sant. Jeg bor ikke i by jeg bor på landet Har nå fått en god del langturer siden teltturen - og ved siste rast i 21 tida før jeg går siste timen til bilen - tenker jeg mye på teltturen oog hva jeg var redd for! Jeg er aldri redd når jeg sitter der med aftensteen !

Det ble en ny kveldstur i går torsdag, denne gangen til to topper helt vest på Kolåshalvøya. Klarvær og lite vind ga en flott tur til Bergehornet (1024) og Grøthornet (1045). Bergehornet Turen startet ved kraftverket i Fosshola og opp langs rørgata til Riseskaret. Skavlene låg langs hele østsida av Bergehornet, men helt nord på østryggen kunne det se ut som om det var greit å passere skavelen . Det viser seg at sola har tatt godt tak i snøen, så sålene gir godt feste i det korte men bratte partiet. Toppen nås knappe 2 timer etter avgang. Utsikten nytes og foreviges før neste etappe påbegynnes. Grøthornet I slakt terreng går jeg i retning Raudetindane, og følger disse i berg-og-dalbane med tilhørende lett klyving. Ryggen mot Grøthornet omkranser dalbunnen i vest (Flåskjerdalen), og lengst vest har Liahornet ei form som minner veldig mye om Jakta sett fra øst. Som en spekkhogger som stikker snuten opp av vannet…. Liahornet fikk besøk på ski for et par mnd siden. Ryggen mot Grøthornet er delvis snødekket, men enkel å følge. Jeg holder toppegga et stykke, luftig, men det tar for mye tid, så jeg holder litt ned i sørsida. Toppen nås kl. 19, akkurat etter tidsskjema til 21 ferge på returen. Grøthornet er et godt alternativ som skitur, nedkjøringa i renna i sørsida er ca 500m med gode 35 grader. Litt slakere ned i Skåla eller ned mot Hestfjellet. Denne turen gir åpen utsikt mot øyene i vest, og i øst ser man Vassdalstinden og Saudehornet steile opp som de to mest markante tindene. Siden disse rager 2-300m høyere enn de andre toppene i området, synes de ekstra godt. BILDER FRA TUREN Kart over ruta:

Spørsmål om adkomst Skeie: Jeg ser av rutebeskrivelser at egga opp til Skeie fra øst huser noen hammere som kan være vanskelige. Vil mye snø (som nå) gjøre egga lettere - eller kanskje verre? Videre beskriver Etojm.com et annet veivalg opp, nemlig ei snøflanke i sørsida av egga. Snøflanken kan gås opp til egga, hvor man da havner på egga ovenfor de nevnte hamrene. Hva med denne flanken nå, er den fx trygg for ras utfra snømengdene? Og kan man fra laveste/bandet på egga øst for Skeie, komme seg over fra Leirbre-sida til flanken i sørsida, eller må man opp i denne fra Smørstabbreen? Et siste alternativ kan vissnok være ei snørenne opp nordsida av Skeie...? Noen som er oppdatert på snøforholdene oppi der nå (primo juni -05), inkl. adkomsten over Leirbreen? Toppen tenkes gått kun med isøks/stegjern.

Laget det til slik at jeg hadde to tau på hver side fremme, som jeg festet med et halvstikk rundt skiene ( ved bindingene), vinden gjorde at det blåste seg opp:) Jeg gjorde akkurat det samme bak, altså festet jeg en tau på hver side til skistavene. Helt greit, men ikke noe telt å ligge i under slike forhold. Jeg måtte besøke noen av de andre ( vi gikk 21 i følge på denne privatturen over Josten) og varme vann og spise middag hos dem:) Et tips: Lag til en ekstra teltstang som du bruker på den andre siden. Da blir det litt bedre "boltreplass" i teltet. Skal du på tur med kajakken, har ihvertfall ikke tyngen noe å si:)

Her er siste oppdatering på saken: http://www.dagbladet.no/nyheter/2005/05/30/433236.html Den omkomne døde momentant, mens den skadde var så skadd at hun kolapset på sitt eget rom. Hun ble funnet der av medstudenter dagen etter.

http://go.dagbladet.no/ego.cgi/dbforsideT/http://www.dagbladet.no/nyheter/2005/05/30/433150.html

Oppsummering uke 21: Mandag: Spinning rød S90 Tirsdag: (sykkel) 2xHetlevikåsen rundt, 26km Onsdag: Spinning rød S60 Torsdag: Ingen trening Fredag: Ingen trening Lørdag: Ingen trening Søndag: (tur) 7-fjellsturen, 30km, 2200hm, 7:10:40 Veldig lite tid på sykkelsetet denne uka, men kompenserer litt med spinning. Ikke alltid jobb og trening lar seg kombinere like godt. Satser på å kjøre desto flere kilometer kommende uke, skal over 2000km før Jotunheimen Rundt. Tellerstand søndag kveld: 884km

Småsjuk og lettere frustert etter mye ustadig og til dels dårlig vær i siste del av mai ble desperasjonen etter å finne en gløtt i skydekke og utnytte denne stadig større. I en tid hvor jobben legger beslag på mesteparten av uka er det jo stort sett bare helgene som byr på muligheter. Værmeldingene var triste og grå hele tiden, men metereologisk institutt sine værmeldinger har ofte en tendens til å bli bedre når det nærmer seg. Safer de og melder dritt på langtidsen og så folk bir glade når det likevel ble bedre? I alle fall: Som den værslaven jeg har blitt de siste ukene var jeg innom webkameraet på Turtagrø og ikke minst tilhørende meteogram flere ganger daglig i tiden opp mot helga. Og jo da, det så ut til å skulle bli et lite opphold i drittværet, men ikke lenge, natt til lørdag. Tur skulle det bli i helga uansett - jeg og Julia tenkte på Ringstindane eller Storbreatinden, men så, på torsdag kveld, ved titiden, sendte jeg en tekstmelding, temmelig spontant, til Øyvind i Sogndal og ikke lenge etter kom det svar. Turfølge til Gjertvasstinden var i boks. Utover fredagen ble det hyppige turer inn på meteogrammet til Turtagrø og for hver ny oppdatering så det stadig dystrere ut. Periodene med helt skyfritt skrumpet bort, og allerede ved 5 tiden skulle det være tett skydekke igjen, men under STERK tvil bestemte jeg meg ved 14-tiden på fredag ettermiddag for å reise, mentalt forberedt på nok en bomtur, men villig til å ta sjansen. Øyvind ble plukket opp i Øvre Årdal før ferden fortsatte over Berdalsbandet. Snøvær hadde redusert veibanen på det høyeste strekket til en smal stripe og skyene hang tungt overalt. Fantesteinen på Sognefjellets høyeste punkt nådde vi litt over åtte. Fanaråken og Smørstabbtinden lå innhyllet i tunge tåkeskyer, og kun enkelte blå sprekker i skydekket bar håp om en bedre himmelhvelving. Vinden feide over fjellet, og det var mildt sagt utrivelig å være ute. Jeg innbilte meg at vi hadde veldig god tid og la inn litt somling med overlegg slik at avmarsj til slutt ble kl. 21:00. I mine sofaplaner så den første etappen ned til Gjertvassdalen ut som en enkel sklietappe med fine nedkjøringer, men så feil kan man ta! Dagen hadde vært mild og nå i kveldinga begynte det å legge seg skare, men ennå ikke sterk nok til å bære oss. Resultatet var at vi hele tiden brakk litt gjennom skaren og måtte i praksis fungere som "isbrytere" ned hele Vetleutledalen. Det som skulle bli en lett transportetappe ble isteden et slitsomt "mareritt". Skyene klumpet seg rundt de fleste toppene og holdningen var: "Vi får gå og se hvor langt vi kommer". Et stykke nede i Vetleutledalen så vi Gjertvasstinden badet i kveldssol, men samtidig lett tilsløret av noen skydotter. Det var et trolsk syn, og alene nesten verdt turen. Rimelig slitne ankom vi Gjertvasselvi og fikk oss en raskt pause rundt midnatt. Jeg hadde på forhånd finlest høydekoter og sett meg ut et drag opp mot venstre, men nå som vi satt der ble alle slike planer lagt til side og vi gikk rett opp. Først på ski et kort stykke og så uten når fellene ikke ville samarbeide med snøen lenger. Trinn for trinn, høye kneløft, sparke hull i skaren, og sette foten ned. Slik gikk det sakte oppover. Å jobbe seg opp bratte motbakker med et skarelag over dyp løssnø, hvor skaren aldri, eller nesten aldri bærer - det er forferdelig slitsomt. Jeg var allerede helt falleferdig, og sjeleglad for at Øyvind med få unntak tråkket spor hele veien. Siden nedkjøringen til Gjertvassdalen hadde tatt så lang tid og denne oppstigningen nå viste seg mye tyngre enn jeg hadde tenkt, var håpet om å nå toppen til kl. 04:00 mer eller mindre hensvunnet. Bak oss lå Storutledalen med en skyfri Kyrkja og en klar himmel i nordøst, men ellers var det skyene som dominerte. Mørkt ble det ikke. Jeg ventet hele tiden på at det skulle bli mørkere da et tiltagende lysskjær mot nord entydig ga beskjed om at "Hei, her er en ny dag på vei, ikke helt ennå, men jeg kommer...." Klokker hadde vi ikke - et slikt stressmoment var i alle fall deilig å slippe. Med ski på beina gikk vi opp til høyde 1924, som kom overraskende fort på oss, og synet som møtte oss var en motivasjonsvekker av de sjeldne. Bak den blåsorte nattehimmelen lyste den hvite snøkammen opp til Gjertvasstinden mot oss. Ikke en sky der oppe nei. Skulle dette likevel kunne gå veien da? Skyene lå nå som et hullete teppe utover Jotunheimen, men stortoppene stakk alle hodet opp. I løpet av et par minutter forandret en sky på høyre hånd seg til Fanaråkens profil, med den karakteristiske hytteklossen på toppen var det ikke til å ta feil av. Vi var "nedlesset" med isøkser og stegjern og hadde forberedt oss på litt plunder opp den svært bratte motbakken opp mot 1982 moh. Det var bratt (!!) ja, men med nær ideelle snøforhold ruslet vi opp med hendene på skistavene litt over trinsa, mens økser og jern hang på sekken som før. Rød-oransjeskjæret på himmelen over Sognefjellet tiltok i styrke og jeg var sikker på at den nye dagen ikke var langt unna. Ennå var det langt opp, og helt utmattet fantes det ikke krefter til å springe avgårde slik jeg mest hadde lyst til. Med min for øyeblikket store helt Øyvind som sportråkker gikk det overraskende lett på fin snø over flere små avsatser opp til den siste lange snøbakken. Sola måtte ha hektet seg opp under himmelranda eller noe sånt, for den kom jo aldri, og godt var det. På den svakt skydekte fiolettrøde himmelteppet i sør steg en mørkgul måne opp og vant dermed kappløpet med sola. Tipper månen var fornøyd?! Det var i alle fall et fornøyelig syn å se på. Stølsnostinden som tidligere hadde ruvet himmelhøyt over hodene på oss var nå bare en liten ubetydelig nut langt der nede. En kraftig vind som pisket opp snøen gjorde det litt mindre trivelig på snøbakken, men gleden over vinduet som hadde åpnet seg akkurat når det skulle var altoverskyggende. 50 meter under topp-platået måtte jeg konstatere at sola hadde kommet seg fri og kom opp før oss, men det gjorde ikke noe. Å stå øverst i snøbakken mot Gjertvasstinden mens snøen mellom føttene mine plutselig begynte å gløde var en varmende følelese i den kalde nattelufta. Det siste stykket dro vi litt ut til høyre. Under oss var det 10-15 meter snøbakke som fortsatte til en kant hvor vi ikke så hva som under, men et eller annet fortalte oss at her bør man ikke ake ukontrollert utfor. Hadde snøen vært hard hadde isøks og stegjern vært en selvfølge for meg, men slik som snøen var nå ble det enkel rusling med skistavene. En meterhøy, nesten loddrett snøvegg måtte forseres før vi var oppe på topplatået på Gjertvasstinden. Ekstremt sliten, og minst like lykkelig var det bare å konstatere at det hadde betalt seg å ta sjansen, og risikere en bomtur. Værmeldingene var i beste fall usikre, men sjeldent syntes jeg jeg hadde fortjent det mer - etter flere bomturer tidligere i våres. Omlag 20 minutter stod vi og frøs på ulike steder av toppen. En god porsjon minusgrader i kombinasjon med en overraskende kraftig vind klarte likevel ikke å dempe gleden over det fantastiske fargespillet vestover. Styggedalsryggen og Gjertvassbreen glødet under den grønn-turkise himmelen. Gjertvassbreen var fullstendig snødekket med unntak av noen mektige istårn som trassig stakk opp. Kontrastene er store: Stivfrosne på toppen, men kl. 06 på en vindstille knaus 1450 moh kunne vi ligge og virkelig kose oss. Det ble en langt retur, turen var liksom over nede ved Gjertvasselvi, men neida: 12 km. og mer enn 500 høydemeter gjensto. Sakte sakte dro vi oss opp til Sognefjellet på en nydelig morgenskare. En reinsdyrflokk tittet nysgjerrig på oss, mens rypene kurret lykkelige i liene omkring. Vi ankom bilen ved 11-tiden, mens vinduet sakte begynte å lukkes fra sør. Takk til Øyvind for et trivelig turfølge og utrolig verdifull sporlegging på de tyngste plassene. Litte mer om all tvilen før turen kan leses om her: https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=2979 Morten www.glittertindforlag.no Og etterpå: Ved ankomst Valdres utpå lørdagen begynte regnet å dryppe. Vinduet var definitivt lukket igjen. Forkjølelsen tålte absolutt ikke turen, så det blei stort sett senga resten av denne helga, men jeg får dra meg på jobb i morgen - kan liksom ikke sykemelde seg så fort på grunn av en fritidsaktivitet

Ja mø drar. Satser på å gå fra Fantesteinen på Sognefjellet kl 21:00 i kveld. Stresser hjem fra jobb litt over 3 pakker reiser til Øvre Årdal for å hente en fra Sogndal som ville bli med og reiser for første gang i år over Bredalsbandet... Vindkartet stemmer ikke med virkeligheten slik jeg leser det. Nå er kl. 14 og her blåser det som f...

Jeg tror vi prøver - så får jeg heller snu med halen mellom beina oppi der. Er klar over at det er en tur med meget stort usikkerhetsmoment for mitt vedkommende. Avmarsj kl: 21:00 fra Fantstein Kim - blir du med ?

Sørg isåfall for at du er der når fonna har minket nok! Det er garantert ikke stedet for en utglidning. Vi var der så sent som 21. september et år, og da var fonna bare en inntørka rosin. Det var mye fjell å gå på og fin klyving oppover. Men så sent er jo faren for nysnø meget stor, og ikke smelter den nødvendigvis heller.

"28-åringen fra Østerrike var på skitur i 2000 meters høyde, sammen med en landsmann og en danske, da han plutselig falt utfor fjellsiden. - Han har havnet på feil side av Soleibotntind, på nordsiden. Der har en snøskavl plutselig gitt etter, sier operasjonsleder Wenke Hope ved Sogn og Fjordane politidistrikt til bt.no. " http://www.bt.no/lokalt/sf/article370912 http://www.dagbladet.no/nyheter/2005/05/25/432765.html

Første del av mai 2005 har vært kald på nordvestlandet, kaldere enn de fleste setter pris på. Nordavind og temperaturer på 3-5 grader i lavlandet betyr godt skiføre langt ned i fjellet, selv om datoen viser 19. mai. Grøtet ved Eidsdalen rager 1519m over Synnylvsfjorden, og har flott utsikt til både fjell og fjord. Værutsiktene var usikre, men oppdaterte prognoser rundt kl. 12.00 denne torsdagen gikk på at bygeværet skulle avta utover ettermiddagen og mot kvelden skulle det klarne helt opp. Fredag var det meldt mildere, så det måtte bli nå. Nå eller et annet år. Vi tok sjansen, og dermed var det duket for kveldsbesøk til Grøtet denne mai-dagen. Adkomsten Meg og Geir avtalte å møtes for å rekke 15.50-ferga mellom Linge-Eidsdal. Vi var greit i rute inntil slemmeonkel sto gjemt i ei garasje og slemmeonkel nr 2 huket oss inn på ei lomme lenger framme. Noen kroner fattigere rakk vi greit 16.30-ferga, klar for topptur. Etter en kort tur over fjorden, kjører vi noen kilometer mot Geiranger før vi tar av mot Kilsti og kjører opp til omtrent 500moh. Skiene kan vi ta på 5 min fra parkeringen, og det bærer innover i åpent skogsterreng langs sørøstsida av Kilstivatnet. Nysnøen er sørpe våt og tung å trakke i. Vi runder raskt opp mot Kilstiheia, og føret blir gradvis fastere. På gode 700m ligger flortynn tørrsnø, vi aner noe er i gjære. I alle fall har de dørgendes våte fellene begynt å fryse til…. Mot toppen Oppe på Kilstiheia runder vi inn i nordsida av Grøtet, været er av og på med sol. Det tegner bra, og vi har håp. Geir går foran og vil inn mot noen brattere partier for å lete etter gode snøforhold til returen. I løpet av et par korte minutts gange endrer skiføret seg dramatisk, fra 5cm til 20-30cm av den nydeligste tørrsnøen man kan tenke seg. Og enda har vi ca 5-600m til toppen. Vi durer videre mens fellene kladder fælt i den jevne stigningen opp mot toppen. Et par hundre meter før toppen klarner det fullstendig opp, og det tegner til å bli en fantastisk kveld på Grøtet. Med månen lysende i mot tar vi de siste stegene mot toppen, slakere det siste stykket, før det flater helt ut på toppen. Ventetid På toppen får vi et par minutter i klarværet før bygeskyene legger seg rundt toppartiet, og ikke lenge etter er det lett snø i luften. Den går over, er vi enige om. Ikke lenge etter klarner det litt opp, før det igjen tetner til med mer snø. Sikten er dårligere enn noen gang. Vi venter lenge…. det må da vel klarne igjen ? … Klokka nærmer seg 21, siste frist før vi må ta returen for å rekke 22.30-ferga. Vi har ventet over en time. Med 10-20m sikt og flatt lys tar det tid å komme seg ned fjellet. Håpet begynner å svinne. Magiske øyeblikk Vi har allerede hatt skiene på noen minutter, slukøret, men forberedt på nedturen. I dobbelt forstand. Men da, akkurat da tiltar vinden. Er vi i utkanten av byga?? Litlegrøtet kommer til syne… byga ser ut til å lette…. Ikke lenge etter ser vi også Eidsvatnet nede i dalen, og østfor reiser de stolte Skorene seg rett til himmels. Vi venter, blodpumpa tar fatt og varmen siger ut i kroppen. Sikten er nå tilstrekkelig til at nedturen blir en real opptur!! Vi tar sikte på en markert rygg i nordsida, rundt 25-30 grader, kanskje opp mot 35 grader lengst nede. Jeg legger nedover først, får fart, svinger, ny sving...... stopper opp.... HERLIG. Et minutts stillhet til ære for føret….. Nede på Kilstiheia har vi 3-4cm styresnø, før vi møter frostskorpe på ca 750m. Totalt sett: et av vårens største høydepunkter føremessig. Vi hadde håpet på slikt føre, og fikk det!! Med noen minutter å gå på i forhold til ferga, rekker vi å yte blomstrende frukttrær en oppmerksomhet mens sola lyser opp horisonten. gi, drømmen er ingen drøm lenger.

Her er det iallfall en som gjerne skulle hatt dekning... http://www.dagbladet.no/dinside/2005/05/23/432505.html

Vi starta turen ved Vetredalssetra, der teltet vi før vi satte kusen mot Erdalsbreen. Forbi Lodalsbrekka og opp Småttene ( uten tau) , og slo leir ved Ståleskaret. Da var været skikkelig dårlig. Snø, vind og dårlig sikt satte en stopper for de planlagte toppturene opp på Lodalskåpa og Brenibba. Dagen etter bar det videre. Dagsetappen skulle ende ved Bings gryte, men på grunn av været ble det stopp ved Ramnane. Da var det mange i gruppa vår på 21 som hadde presset seg mer enn nok:) Heldigvis så roet det seg litt da vi slo opp teltene, faktisk fikk vi sett litt av omgivelsene også. Optimismen steg i gruppa Det ble tidlig kveld. Real turmat; Steinbit med reker og dill ( den kan virkelig anbefales! ) og rett i soveposen. Siste dagen skulle bli bedre enn de andre, vi fikk glimt av sol og litt sikt av og til. Slitet nedover til Flatbrehytta gjorde at en boks Fanta smakte himmelsk! Genialt at vi kan kjøpe oss en brus der! Da vi hadde kommet ned til Fjærland igjen, overnattet vi i campinghytter. Det ble en liten grillfest også på kvelden. Josten på langs er gjennomført, men jeg skal nok snart tilbake. Og da håper jeg på bedre sikt:)

Eg og ein kamerat var på Austabotntind laurdag. Heilt ut på Store. Me gjekk på ski frå skihytta i Fardalen (Årdalssida), så det vart ein dryg tur med vel 17-1800 høgdemeter alt i alt... Men Å SÅ FANTASTISK! Me sikra heilt frå rapellen ned frå vestre og til topps. Fire snøboltar og eit anker gjorde susen. Me var seint ute pga den lange innmarsjen, men fordi me var godt utstyrt tok me sjansen. Var oppe på Vestre att kl 22, og turen ned til skihytta i Fardalen att var lang. Vart litt tryning i mørket, men hovudlykta gjorde forsåvidt susen. Ein utruleg tur eg kjem til å minnast leeeeenge Var i seng kl 01 med eit STORT smil kring munnen! Tora

Oi, tenkjer nok mange, det går ikkje an å vera så dum................. Gjennom mange år som fjellvandrar har eg, til skilnad frå nestan alle andre fjellvandrarar gått med terylensbukse i fjellet, og det kun under gode forhold som godt sommarvêr i 10-25°C utan fare for regn. (Elles går eg i bevernylonsbukser ved fare for regn, og tjukke vadmelsbukser på kalde vinterdagar). No er ingen gammal kar i den aldersgruppa som er vant med terylensbukser i det daglege. Eg er faktisk kun straks 39 år, og med "mange år" med terylensbukse i fjellet, nemner eg at eg har brukt terylensbukse på fjelltur sidan eg var i slutten av 20-åra. Folk på min alder og yngre er slett ikkje vant med terylensbukser, men eg er vant til å gå mot straumen, og har gått med slike bukser heilt frå då eg var tidleg i 20-åra. Det var berre litt til å byrja med, men eg trivest så godt med det at no går eg nestan ikkje med noko anna, såvel i arbeidet midt som bussjåfør der den inngår i uniformen, og på fritida. Nok om akkurat det. Kvifor går eg så med terylensbukser på fjelltur, (seinast 8/5-05)? Det er rett og slett fordi eg opplever det som alle andre bukser eg har prøvd, blant dei buksene eg kan tenkja meg å bruka. Gore-tex, m.m. har eg aldri brukt, sjølv om eg er klar over at det er mykje bra på marknaden. Livet mitt i fjellet har likevel overbevist meg at eg ikkje treng moderne turtøy, og står fjellstøtt på det. Bruken min av terylens-bukser i fjellet er slik eg ser det ei vidareføring av tidlegare tiders bruk av heimalaga vadmelsbukser på gardane rundt om, som karane brukte under ute-arbeid, slått i utmarka og under kløvjing til fjells, m.m. Likeeins er det med dei tjukke vadmelsbuksene som det finns mange forsvarsmodellar av i dag. Dessverre er ingen terylensbukser på marknaden i dag like solide som vadmelsbuksene før i tida, og det meste er tynne kvalitetar som kun duger som finbukser. Styr unna desse. Det er ikkje mange som tilbyr solide terylensbukser i dag. I Oslo trur eg eg ville høyrt med Herremagasinet eller Follestad, då desse fører klassiske og tradisjonelle bukser, og det i alle storleikar, også for feite folk som meg. Terylensbuksa som eg skal gå med til fjells, skal vera sterk, grov, kraftig og slitesterk, og tåla ein skikkeleg støyt. Den skal ha god passform og sitja som støypt, samt vera såpass ledig at ein kan ta høge oppsteg i bratte motebakkar, utan at buksebeina strammar noko særleg. Det er forutsetjinga for buksa, og den skal sjølv om den ved første augekast ser ut som ei finbukse, vera ein solid kvardagsbukse. Det er lov å spørja butikkpersonalet om råd, men det er ingen vits i å ta turen innom butikkar til dei store kleskjedene. Sjølv om gode nok terylens-bukser er dyre, ofte over 1000 kr., er det verdt det. Justering ved målsaum kan vera lurt med tanke på passformen. Buksa skal brukast ute i terrenget, og bør ikkje skli for langt ned når ein går. Dei som har stor pondus som meg, må ha lågt liv i buksa, under magen. Fjellfolk flest vil nok synast at terylensbukser i fjellet er noko tull. Det skal verta interessant å høyra frå fjellfolk. Skulle det finnast fleire som brukar terylensbukser i fjellet, er det berre å koma med innlegg. De som synest at terylensbukser er tull i fjellet, må óg koma med innlegg. Er det 1 eller 3 som vil prøva ut terylensbukser til fjells, og brukar ei bukse som held mål, er det berre å koma med dykkar røynsler (erfaringar) i innlegg her. For meg er valet om terylensbukse til bruk i fjellet teke for mange år sidan, eit val eg står ved så lenge eg kan klara å gå til fjells. Det er ikkje meininga å skapa ein terylensbukse-klan i fjellet. Dette er rett og slett for å få fram synspunkt frå fleire sider. Eg viser til innlegga mine under namnet "Stuttjukken" (og henvisning til gjest) under "Hvilken fjellbukse??", "Ny fjellbukse", "Nickers?" og "Olabukser......". Etter årevis med bruk av terylensbukser i fjellet, har eg røynt (erfart) at det for meg ikkje finns betre fjellbukser å gå i, når forholda høver. Det starta som ein smaksak, men jo meir eg brukte terylensbukser i fjellet, desto meir enn ein smaksak vart det, og det vart meir som ein livsstil. Helsing Stuttjukken. Eg oppfyller det namnet på meg fullt ut.

Litt kjølig i luften til mai å være. Det var varmere i påska, men våren er her likevel!! Tre bilderapporter er lagt ut på Bergtatt, se www.bergtatt.net

Try contacting Mørebil AS. E-mail: [email protected] Phone: +47 70 27 34 01 Fax: +47 70 27 01 28 Best regards; Peder K.

Hei, Kartverket og du bruker muligens noe forskjellige navn, uansett... Jeg gikk den ruten du antyder med min soenn da han var omlag 12 aar. Fra Surtningssui, over 2196-2154-2165-21(40-60) - 22(00-20) - 2267- saa langt en hoy og flott rygg uten problemer. Herifra og vestover treffer du etterhvert en hammer som kan rundes til venstre. Ruten videre er mer krevende dersom du skal folge hoyeste rygg over østre M-tind og videre. Vi gikk ned paa breen herifra (bratt og litt løst), deretter soer for Veobreatinden (2183) og bort til Veoskardet. Dette er BRE og vanlige regler for sikker ferdsel bør følges.. (Breen kan variere over tid) Fra Veoskardet er det en grei rute til Memurutinden.. Hele turen fra hytte til hytte høres drøy ut med mindre dagen er lang og formen svært god... Petter

Hei Jeg planlegger vårskitur i området nord for Glittertind (Trollstein-området) helt i begynnelsen av mai. Spørsmålet er hvordan komme seg inn i området ?? Fra vest (veien inn til Spiterstulen) er utelukket da veien er stengt 1.-21. mai. Etter å ha lest turbeskrivelsen https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=2657 virker det heller ikke særlig fristende. Jeg gjenstår derfor med aksess fra øst. Planen er å bruke en dag på å komme inn i området og etablere teltleir for eksempel til Trollsteinkvelven. Vinterruten til Glitterheim går fra Veoli (på ca 1000 moh). Er det mulig å gå herfra uten å måtte gå for langt på barmark ? Alternativet er å kjøre så langt man kommer på sommerveien. Men hvor langt er den brøytet/farbar ? Er vårskitur i det hele mulig i denne delen av Jotunheimen i begynnelsen av mai (5.-8. for å være presis) ? Noen som har erfaring / formeninger om dette ? Mvh Glenn

Litt impulsivt bestemte jeg og Julia oss for å reise opp på Valdresflya i går kveld før veien stengte (offisielt er den nattestengt fra 20-08, men det dundret vogntog over der lenge etter mørkets frembrudd). Klar himmel, men sur vind var bakteppe da vi som de ekte villmarkingene vi er slo opp teltet 0,9 meter fra asfalten, oppe på brøytkanten like ved vandrerhjemmet. Kl. 01:00 peip vekkersignalet etter en noe urolig natt. Teltleir ble revet ned og en kort, tørr frokost ble inntatt før vi skled innover flya på det herligste skiføre. Tørr, fast og fin snø. Vel halvfullmånen lyste godt opp der den hang over Rasletinden mens vi ruslet innover mot Raslet. På denne tiden av året er det svært lenge fra den første antydning til grålysning (før kl. 03.00) og til sola faktisk står opp nærmere 06:00. Vi nådde topp 2178 på Kalvehøgde uten alt for mye strev, og puslet litt småfrosne rundt der oppe en snau time før vi skled ned igjen. Etter en kort skiftepause på Flya var det bare å rulle ned til dalen og gå rett på jobb (gjesp!) Ville bare si at den tidlige åpningen av flya har gitt lett tilgang til flott skiføre.. Akkurat nå er det mer påskeføre enn vårskiføre.. Rett og slett deilig. Det er mye snø i lehellingen, nok men ikke spesielt mye på flya. Oppe på Kalvehøgde er det stedvis temmelig avblåst og hardt. I lia opp mot Raslet minnet det hele mer om puddersnø. En kule til med mildvær og så er det vekk, men kanskje noen har anledning til å ta seg en tur med det første? Anbefales!!

Gjest over, var meg..... Skrevet: Søn Apr 10, 2005 13:01 Tittel: Re: Koble Garmin GPSmap 76S til pc

Jeg gikk en tur i dette område i midten av juli i fjor. Startet fra Finse, videre til Hallingskarvet og Folarskardsnuten, ned igjen til jernbanen ved Usteveikja. Derfra mot Hardangerjøkulen og Finse igjen. Vi valgte å gå på norsiden av Hellevasfonni fordi vi var usikre på om det var bre eller snøfelt. Krysset en del av snøfeltene på norsiden, og dette gikk helt greit. Regner nesten med at det bare er snøfelt på toppen der også. Men snøen var veldig tung å gå i. Ellers er det mye stein og ur oppe på Hallingskarvet, som blir tungt å gå i etterhvert. Er sikkert mulig å gå turen på en dag, med lett oppakking. Mener vi begynte å gå fra Finse i 13-tiden og campet ca 2km nord-vest for Folaskardsnuten i 21-tiden. (Bare sånn at du skal få et lite tidsperspektiv. Vi hadde ca 15kg i sekkene og hadde en del pauser på veien) Har aldri vært der vinterstid. Håper dette hjalp litt.