Søk i nettsamfunnet

Hei. Jeg er ny her og oppdaget forumet på jakt etter litt info om tur i fjellet med barn. Har lest en del av trådene som alt er postet her, men fant ut at jeg kunne forsøke å poste min egen. I håp om at noen kanskje kunne svare på akkurat det JEG lurte på. Vi kjøpte i fjor inn telt, sekker, turutstyr osv, da planen for denne sommeren er fjellet. Vi er en familie på to voksene og tre barn på 4, 8 og 12 år. Vi har ikke gått i fjellet før, for er mer vant til å leie hus i det store utland om sommeren, med alt lagt til rette. Vi bruker riktignok naturen mye i helgene, da dagsturer. Så vi er glade i naturen. Vi ser for oss en uke på fjellet, ikke nødvendigvis gå så mye og langt. Planen er å ta båt fra Skinnarbu og over til Mogen. Å gå derfra. I hvilken rettning vet vi ikke og ikke hvor lang. Planene er å finne et fint sted å telte, fiske, bade(hvis det ikke er for kaldt) og ta bare korte gåturer fra teltplassen for å se seg omkring. Vi håper og bli en ukes tid, men vet ikke om det blir litt for lenge. Vi tenker å ta det som det kommer. Vi har kjøpt godt utstyr, med lett telt osv. Klær ol er ok, men det jeg ser på som utfordringen er nok mat. SÅ tips til mat til en "ulve"familie på 5 stykker, som liker å kose seg, det hadde vært fint. Jeg tenker sånn: Suppeposer, tørrfryst mat, pannekaker på pose ol. Og så håper vi jo på fisk, så klart. MEN, hvordan løser man feks dette med brød? Knekkebrød og polarbrød kan funke, lage en melblandig for å lage bålbrød kan gå. Andre forslag? Havegrøt kan kanskje være ok? MEN, klarer man å få med seg mat til en uke sammen med alt annet, er jo litt begrenset hva ungene kan bære? Og har noen av dere gått fra Mogen? Er det fint for barn og telting der? ALT av svar taes i mot med takk! TIps til mat som kan med og altså om forholdene på Mogen.

Kjøpte meg de nye superlette alfa bukk støvlene for tre uker siden. Etter en ukes bruk så kjente jeg at jeg ble klissvåt på beina. Reklamerte på skoene, gutten bak disken testa støvlene og de lakk som en sil, gutten bak disken sa at alfa selgeren sa at dette er Norges første reklamasjon på disse støvlene. Ikke at jeg hverken trodde eller brydde meg om den forklatinga. Uansett, fikk meg nye støvler som kom idag. Blir spent å prøve om disse holder mål. Støvler til 3500kr forventer man holder mål. Noen med erfaringer med disse støvlene?

Er på nippet til å Bestille meg nevnte skisko, Noen som bruker disse? Bruker dere løse kartanker?Hvilken type? Ellers erfaringer?

17. mai tog på 18. mai. Bynuten i finvær, men ikke alene. Det har blitt en del turer til Bynuten opp gjennom årene. Sjelden helt alene, men det har forekommet. På denne turen var vi ikke alene. Normalt vil det være tre fire biler på parkeringsplassen ved Seldalsheia når vi kommer. Denne gangen var det nærmere 20. Og været får ta mye av skylda. Sol, lite vind og høy temperatur. Vi var ikke mye i tvil om at det ville bli varm i bakkene oppover. Kort ullbluse var påkrevd. Egentlig kunne vi ha tatt på kortbuksa også, men det kan være betydelig kaldere helt øverst. Så sånn for sikkerhets skyld gikk vi i langbukser. Og godt var det, for vi hadde antakelig blitt solbrent på lår og legger – det får være trøsten. For varmt var det. Vi hadde selvsagt bestemt oss for å ta det med ro opp bakkene. Og med så mange på tur var det også noen som startet rett før oss. Vi holdt nesten samme rolige fart som et par, men tok forsiktig innpå. Etter en stund var vi i ryggen på paret, og skulle normalt ha glidd forbi. Det ble ikke slik, farten ble satt opp og vi måtte da enten presse oss forbi, eller bli etter. Og ikke overraskende, vi presset på. Det fikk også innvirkning på resten av turen. Startes turen i god fart, blir det litt fart i sakene videre. Og vi for forbi en god del folk oppover mot toppen. Nå var det forhold til å gå fort. Tørt i bakken og på steinene. Øverst oppe trakk det litt, vi snakket med en kar som satt og spiste, men hev i oss saften (kald denne gangen) og snudde på hælen. Nedover møtte vi selvsagt de samme som vi hadde passert. Og vi tok også igjen noen som hadde startet på nedturen litt før vi kom ut til toppen. På nøyaktig det stedet der jeg hadde sagt vi ville ta de igjen. Litt nede i bakken gikk vi på kjentfolk, og fikk en liten prat om hei og tur. Det er alltid hyggelig å treffe fjellfolk igjen. Alt i alt var det bare hornorkesteret som manglet for at det skulle være et forsinket 17. mai tog. Alle som kom imot oss var ikke i like god form. Noen er tydelig kjørt alt før de er kommet halvveis. Mens andre bare kjører på, og helst springer opp bakkene. Og hyggelig nok. Det var mange hunder med, og de aller fleste ble holdt i band. På slutten av turen ned de siste bakkene, var ikke beina like myke som da vi startet, og det ble bare å holde jevnt tempo. Nede på veien kunne vi telle over 80 biler, det er ikke mange gangene vi har vært på tur til Bynuten i selskap med så mange folk. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Vårt første forsøk på Illimani endte rett i dass, da to av våre isøkser forsvant i High Camp for et par uker siden. Men med to helt nye isøkser kjøpt i La Paz, var jeg og Nicolas nå tilbake for å ta revansj !! Lenker: Alle bilder kan sees her: https://picasaweb.google.com/lyngve/0498IllimaniII?authuser=0&feat=directlink GPS-track fra turen finnes her: http://www.everytrail.com/view_trip.php?trip_id=1255357 Dag 1 Vi bestilte taxi med samme reisebyrå som forrige gang (Inca Land Tours), og betalte naturlig nok samme pris, dvs 800 bolivianos (620 NOK) tur/retur Pinaya. Den forrige kjøreturen fra La Paz til Pinaya var en rimelig tøff påkjenning, selv om vi hadde en sjåfør som kjørte både rolig og behersket. Nå derimot hadde vi fått oss en sjåfør som var helt vill i blikket og kjørte som en råtass på den dårlige veien mellom La Paz og Pinaya. Han viste ingen medlidenhet hverken med kjøretøyet sitt, eller med oss to som satt bak. Sjelden har jeg vært så redd. Vi satt forstummet og bleke, spesielt der veien klynget seg høyt oppe i de stupbratte dalsidene. En aldri så liten feilmanøver og bilen ville blitt sendt ut på en luftferd mot bunnen av dalen. Heldigvis kom vi velberget frem til Pinaya, ikke overraskende på under 2 timer, drøye timen raskere enn forrige gang. I Pinaya kom vi igjen i kontakt med Pedro, vår blide porter fra sist gang. Han ordnet oss med et esel den første dagen, og stilte igjen velvillig som porter for andre og tredje dag. Vi betalte det samme som sist gang for denne pakken, dvs 300 bolivianos (230 NOK). Vi hadde imidlertid et stort problem, som var i ferd med å bli en ordentlig kattepine. Vi hadde nemlig ikke fått kjøpt oss parafin i La Paz, ettersom vår faste butikk hadde gått tom. Men Inca Land Tours hadde lovet oss at sjåføren vår skulle fikse dette. Men sjåføren visste ikke noe om dette, og for å skyve på problemet, påstod han at parafin enkelt kunne skaffes i Pinaya. Så noe av det første vi spurte Pedro om, var om han hadde parafin. Nei, det hadde han ikke for hånd, men han skulle sørge for å bære parafin opp til Base Camp neste dag. No problem, ifølge ham! Men vi måtte belage oss på tørrmat for resten av dagen og kvelden, medmindre vi ikke traff på en annen gruppe på fjellet som hadde en skvett med parafin eller bensin til overs. Fra Pinaya (3800m) fulgte vi etter eselet vårt, ført av den samme unge cholita som sist gang. Cholita er ikke akkurat en hedersbetegnelse, det beskriver ei lokal jente/kvinne iført en vid kjole. Denne kjolen er ganske praktisk når man skal på toalettet, ettersom man kan sette seg på huk hvorsomhelst. Kjolen hindrer naturligvis innsyn for uvedkommende, og fungerer derfor nesten som et toalett telt. Her ute på landet, hvor toalett nærmest er ikke-eksisterende, er derfor jeans ikke et særlig praktisk plagg for de lokale jentene. Derfor ser man nesten bare cholitas her. Gåturen opp til Base Camp (4450m) gikk unna på halvannen time, og det tette skydekket hindret at det ble for varmt i motbakkene. Vi møtte på en liten gruppe som var på vei ned igjen, uten å ha lykkes med å nå toppen. Derimot hadde de en halvliter med parafin til overs, som vi fikk kjøpt til blodpris, men vi hadde ikke noe valg. I Base Camp befant det seg et tysk par som hadde en stor tropp av lokale tjenere (guide, kokk og et par portere). Disse hadde nådd toppen, og satt nå rundt et bord i kjøkken teltet og spiste mat og drakk øl. I tillegg befant det seg et spansk par i Base Camp. De kjørte samme opplegg som oss, dvs de hadde ingen guide men benyttet seg av to lokale portere, mens vi nøyde oss med en porter. Dag 2 Vi våknet til en strålende morgen. De to lokale porterne til spanjolene og vår porter Pedro ankom som avtalt kl. 9. Men Pedro hadde dårlige nyheter til oss, han hadde nemlig ikke klart å skaffe parafin. Dermed fikk vi oss en kraftig lærepenge, overlat aldri ansvaret til noen andre her i Bolivia. Vi hadde fremdeles 3 desiliter igjen, tilstrekkelig til et par måltider men ikke nok til snøsmelting i High Camp. Vi bestemte oss derfor for å bære med oss 6 liter vann fra bekken i Base Camp og helt opp til High Camp, så vi ikke trengte å smelte snø. Derfor ville ikke mangel på parafin/bensin, få noen umiddelbare konsekvenser for toppstøtet heldigvis. Fotturen opp til High Camp (5470m) gikk unna på 2 timer og 40 minutter, en del raskere enn sist gang, og mye raskere enn normaltiden på 4-6 timer. Vi fikk satt opp teltet vårt på den beste plassen, og resten av dagen gikk med til avslapning og tilberedelse av lunsj og middag. Vi fikk endog smeltet en liter med vann, før parafinen omsider tok slutt. Til tross for alle skyene, fikk vi en vakker solnedgang, og vi nøt den i stillhet sammen med de 2 spanjolene. Men skyene og den tiltagende vinden skapte litt bekymringer for den påfølgende natten. Dag 3 Akkurat som fryktet, våknet vi til en sterk vind og et tett skydekke kl. 02 om natten. Vi kunne ikke skimte toppen av Illimani p.g.a det lave skydekket. Lite lystne på å bevege oss opp i mørke skyer om natten, bestemte vi oss for å utsette toppstøtet et par timer. Vi våknet opp kl. 04, og nå kunne vi heldigvis skimte noen stjerner på deler av himmelen, og viktigst, toppen av Illimani var synlig i den mørke natten. Dessuten hadde vinden løyet en hel del. Det tok oss ca en time å gjøre oss klare, og kl. 05 la vi i vei. Litt overraskende var det ingen aktivitet i det spanske teltet, senere fikk vi vite at de ga opp toppstøtet fordi de mente at vinden var for sterk og skyene for mange. Vi derimot hadde i det minste tenkt å gjøre et helhjertet forsøk, til tross for at omstendighetene ikke akkurat var perfekte. Fra High Camp fulgte vi en tidvis eksponert snørygg oppover, før det flatet ut og vi ankom et parti med mye penitentes. Nicolas klagde på at sjokoladen hadde gjort han kvalm, men et nødvendig ærend med buksene nede for å lette på trykket (løs mage), så ut til å gjøre underverker. Vi fortsatte oppover et ganske bratt parti med penitentes, men det varte ikke lenge før vi kom over på fin og fast snø igjen. Vi kunne følge et forholdsvis godt spor på breen, og dette svingte seg rundt flere bresprekker på vår vei oppover. Men det begynte etterhvert å bli styggbratt, og der forsvant sporene også. Vi angrep det bratteste partiet (45-55 grader) litt for mye til høyre og støtte derfor på blåis høyere opp. Jeg måtte plassere et par løpende mellomforankringer (isskruer), for at vi trygt skulle komme oss forbi dette. Kort tid etter fant vi igjen sporene som ledet opp til en vindfull sadel, og derfra bar det oppover en slakk og forholdsvis bred snørygg før vi omsider nådde høyeste punktet på Illimani etter drøye 4.5 timer. Det var en del vind på toppen, men solen var nå for alvor begynt å varme oss opp. Dette var en revansj som virkelig fortjente vill jubel og gledescener. Vi fikk tatt en rekke spektakulære bilder i diverse vinkler, retninger og positurer, før vi begynte på veien ned igjen. Denne gangen unngikk vi isen i det bratteste partiet, og slapp derfor å plassere ut sikringer. Det var veldig bratt her, men snøen var av god kvalitet så med 2 isøkser hver klatret vi nedover dette utsatte partiet. En utglidning ville fort fått stygge konsekvenser, og ulykkene har vært mange opp igjennom årene, noe korsene og minnesmerkene i High Camp gir en skremmende bekreftelse på. Vel tilbake i High Camp etter ca 7 timer t/r, ventet vår porter Pedro som avtalt på oss. Spanjolene hadde forsvunnet nedover igjen, de var nok sikkert ganske skuffet. Vi pakket sammen våre saker i High Camp og fortsatte nedover. Underveis møtte vi på en stor gruppe fra IMG (International Mountain Guides). Med sine 6-8 klienter, en vestlig guide, et par boliviansk guider, et par kokker og en hærskare av portere (30+), ville de nok komme til å fylle High Camp til randen. Jammen godt vi ikke kom samtidig med disse, for da hadde det ikke vært noen ledige teltplasser for oss. Det tok oss ikke mer enn drøye 3 timer å gå helt tilbake til Pinaya. Vi var en halvtime forsinket til taxi'en som vi hadde avtalt skulle være der kl. 16. Men i Pinaya var det ingen taxi å se. Mens vi ventet hadde Pedro fått kona si til å lage mat til oss, i tillegg hadde han vært på den lokale butikken og handlet en stor flaske øl til hver av oss, samt en 2-liters flaske med Coca Cola for å slukke den umiddelbare tørsten. Mens vi satt ute på gresset og nøt denne picnic'en, kom taxi'en vår kjørende opp veien. Heldigvis viste det seg at sjåføren var den samme som vi hadde på vår første tur til Pinaya, og vi kunne igjen se frem til en rolig og behersket kjøretur tilbake til La Paz.

Rapport med bilder og kart her: http://peakbook.org/tour/17198/Dufourspitze+-+eine+starke+Spitze.html Så var tiden inne for å prøve seg på en av Alpenes høyeste topper, nemlig Dufourspitze i Monte Rosa massivet! Kvelden før på Monte Rosa-Hütte møtte vi en hyggelig tysker som het Peter. Han hadde prøvd på Dufourspitze to ganger før, men aldri kommet opp. Siden han gikk alene tilbød vi han å bli med oss i taulaget. Alltid hyggelig å være flere på tur! Dermed var planen klar for kommende natt. Klokka to på natta ringte vekkerklokka. Opp og hoppe og ned for å spise frokost, her i Alpene er det alltid to bordsetninger, en på natta for de med alpin start på turene og en på morgenen for de som vil sove lenger. Frokosten var ikke mye å skryte av; varm melk, lite brød, svett ost og vond pulverkaffe. Men vi fikk nå i oss føden og kort tid senere stod flere lag klare utenfor hytta med hodelykter, klare for å bestige Alpenes nest høyeste fjell (Sveits sin høyeste). Vi sendte Peter først for å vise vei i steinura oppover mot Monte Rosagletscher. Det var sporadisk varding, og et sted mistet vi stien og endte opp i et dieder med litt klyving. Mye løs stein her, så det var viktig å være forsiktig med hva man tråkket på og holdt i. Jeg og Øyvind klatret litt i forvegen, og plutselig skjedde det som VIRKELIG kunne endt med tragedie. Peter holdt rundt en blokk som var løs ved et klyvepunkt, denne løsnet og både han og steinen rullet bakover og ned i «avgrunnen». Jeg hørte dødsskrik og en hodelykt som forsvant. Jeg var helt sikker på at dette hadde gått virkelig ille, så overraskelsen var stor da jeg spurte «Peter, are you okay?», han repliserte «ah, jaja». Han hadde englevakt og klarte så vidt å ikke få steinen på seg, videre hadde han vært heldig med landingen og ikke pådratt seg mer enn en hoven albue og et par skrubbsår. Selv om dette satte en støkk i oss og var en tankevekker for oss alle så valgte han å fortsette! Omsider nådde vi breen. Det var vakkert å tusle oppover denne og titte opp på den klare stjernehimmelen. Noen ganger slo vi av hodelykta og skuet bort på silhuettene av mektige alpetopper som omringet oss. Dette minnet kommer jeg aldri til å glemme! Etter hvert tok vi på oss tau da det dukket opp vel mange åpne sprekker. Jeg førte an og prøvde å holde et jevnt tempo oppover den lange bakken som ventet oss. Spor fra dagene før gjorde det enkelt å finne veien. Det var temmelig kjølig så å drikke jevnlig fra camelbaken var viktig for å unngå at vannet frøs. Ikke før vi hadde nådd 4100 moh tok vi matpause. Her bestemte vi oss for å legge igjen tauet og noe utstyr. Resten av breen så grei ut og vi satset på å forsere toppeggen uten sikring. Bakken opp til toppeggen var lang og hard, i tillegg skulle man heller ikke komme på glid her. Møtte to karer som var veldig tidlig ute. De hadde snudd da de kom til toppeggen og våget ikke å fortsette. Stegjerna mine begynte å kødde et øyeblikk så Øyvind og Peter gikk i forvegen. Da jeg hadde fikset dem kom et lag foran meg og brukte enormt lang tid over første del av eggen, dermed måtte jeg vente ytterligere ti minutter før jeg fikk passert dem. Toppeggen var herlig luftig med enkelte mix-klatrepartier rundt grad 3. To steder var det satt ut tau som man kunne benytte. Stegjern og isøks er lurt å ha her. Med tiden til hjelp kom jeg opp på toppen der Peter og Øyvind var godt i gang med andre måltid. Peter beskrev dette med ord som «starke», king size og et tysk ord jeg ikke husker hva var. Utsikten herfra kan nesten ikke beskrives med ord. Alpene er jo Hurrungane ganger 10! Her er det nok å boltre seg på i fremtiden! Etter å ha spist litt begynte vi så smått på returen. Merket en liten slapphet, men det var jeg forberedt på siden vi tross alt bare hadde hatt to turer over 4000 moh før denne toppen på 4634 moh. Eggen føltes overraskende nok enklere på returen, så det gikk fort tilbake. I bakken ned mot tauet begynte jeg å få kraftigere hodepine samt kvalmhet, men jeg hadde ikke lyst til å kaste opp da jeg trodde dette ikke var gunstig å miste så mye væske og næring. Derfor tok jeg det fullstendig med ro ned igjen. Ved bunnen av breen lot jeg Peter og Øyvind gå i forvegen ned til hytta. Været var fortsatt knall, så det var nesten teit å skulle gå å legge seg nå. Sov 5 timer i strekk før middag. Vi feiret turen over et glass øl, det hadde vi fortjent nå! Men feiringen fikk en liten demper da vi fikk høre om bombingen i Oslo og skytingen på Utøya... Neste dag gikk vi tilbake til Rotenboden og kjørte til vår neste basecamp i Chamonix.

Gygrestolen 22. mai Siden det var meldt dårlig vær i Jotunheimen bestemte jeg og Øyvind (Mayhassen) oss for å ta en tur til det spennende og vakre fylket Telemark. Solkrem og solbriller var pakket ned sammen med tursekken, for dette området har de siste dagene fått noen skyhøye temperaturrekorder. På vei til Bø fikk vi øye på Gaustatoppen og Lifjell. Vi var spente på hvor mye snø det lå i høyden med tanke på en eventuell trugetur ned fra Hægefjell (1021 moh.). Heldigvis så det ut til å ha smeltet mye de siste dagene. I Bø gikk vi fra butikk til butikk på jakt etter klatreføreren for Telemark. Til slutt endte vi opp på Akademika som hadde noen eksemplarer igjen. Det var ingen tvil om hvor vi skulle hen i dag, til det spektakulære området Gygrestolen! Vi kjørte veien inn til vestenden av Uvdalstjønna der vi parkerte bilen. Varmen stekte oss som grillkyllinger opp bakkene til klatrefeltet på Gygrestolen. På ca. 350 moh tok vi til venstre av stien og ut i den enorme steinura under Gygrestolen. Her så vi rett opp på de gigantiske steinblokkene – Gubben og Gamla, fy flate for et område!! Ferden opp til disse var en opplevelse i seg selv, morsom klyving blant steiner som var store som hus. Planen var å lede opp ”Den Sorte Kamin” (4+) som går opp en sprekk gjennom hele Gamla. Vi rundet Gamla og peilet mot østsiden av fjellet. Her ble vi stanset av et klatreopptak som måtte forseres før innsteget til ruta. Her var det satt ut et ferdig tau man kunne bruke, likevel var det hele meget utsatt. Øyvind gikk opp usikret og dro opp sekkene våre med tauet. Jeg tok på klatreselen, lagde en åtter på tauet og festet meg til denne i tilfelle jeg skulle falle. Dermed kom jeg meg også opp, selv om pulsen var nokså høy allerede her. Deretter ventet et lite klyveopptak til før vi var fremme i søkket mellom Gubben og Gamla. Vi møtte her på en klatrekyndig kar som Øyvind smått visste hvem var. Han var rimelig vågal og klatret blant annet rett opp ”Superrisset” på Gubbens nordvegg naturlig (7+)! Etter en liten matbit gjorde vi oss klar for den sorte kamin. For å komme til starten av 1. taulengde måtte vi åle oss rundt en del fastklemte steiner i kaminen. Standplassen satte vi bare i den første bolten. Øyvind ledet begge taulengdene. Den første var en travers på bolter (som stod farlig langt fra hverandre!!) drøyt ti meter skrått oppover til noen store steiner som var fastklemt midt oppi kaminen. Teknikken som ble brukt hadde vi aldri praktisert før. Man måtte bare stole på friksjonen i fotsålene mens man dyttet ryggen inn mot veggen. Andre taulengde var naturlig sikret og gikk opp et riss til toppen av Gamla. Risset ble mindre og mindre, og jeg klarte å kløne det til på klatringen min, men kom meg opp til slutt. Dette var mer enn 4+ etter min oppfatning. Under meg var sprekken skikkelig dyp!! Og nå kom jeg på at jeg faktisk har høydeskrekk… På Gamla lagde vi en rappell av to 60m halvtau. Før det tittet vi ned stupene på alle sider, fytti katta så rått dette er, har aldri opplevd maken. Utsikten var også upåklagelig. Før den 40 meter lange, luftige rappellen kjente vi dagens første regndråper. Heldigvis ga det seg relativt kjapt. Da vi skulle hive ut (rappellfeste i to bolter) tauet fra toppen kom et stort vindkast og dro med seg tauet som kilte seg i en sprekk lenger til høyre! Etter mye knoting klarte vi å få det løs igjen. Men også når vi skulle få med oss tauet ned igjen etter rappellen var det helt umulig å få til! Det rikket seg ikke. Heldigvis fikk vi det ned igjen også her etter mye knoting, det årner sæ! Nå lurte vi på hva vi skulle gjøre. Øyvind ville lede opp ”Babyface” (5+), men jeg følte meg ikke i noen god klatreform og ville heller prøve noe lettere. Vi vurderte ”Overraskelsen” (5) på Gubbens sørvegg, men føreren hadde ikke skrevet noe om hvordan man kom seg dit. Til slutt endte det opp med at vi la fra oss klatrestashet, tok på oss joggeskoene og bare utforsket dette spennende området med stor oppdagelsestrang. Jeg fant en ”hemmelig” sprekk mellom Gubben og Gamla ved noen steiner som førte ut i søkket nord for Gubben. Skikkelig rått! Videre ble det en del klyving opp noen fastklemte steiner, og så var vi ved Overraskelsen. Men dette området måtte utforskes ytterligere. Og inn i fjellet i retning Gygrestolfjellet fant vi en hule som gikk bort og kom opp på ”platået” mellom Gubben, Gamla og Gygrestolfjellet! I hula tråkket vi på fastklemte steiner og under oss så vi et hull med mange meter luft under oss. Riktignok var vi ikke helt oppe på platået enda. Vi måtte klatre et par opptak før vi var der oppe. Dette var reneste ungdomskilden for oss begge, skikkelig morsomt var denne ferden. Deretter spratt vi bortover platået østover og fant en liten passasje som førte oss over på ”trygt land”. Vi måtte jo tilbake til sekkene mellom Gubben og Gamla, men vi bestemte oss for å ta turen over Gygrestolfjellet først. Så fant vi en klyvepassasje vest for denne som førte oss ned til stien mot Uvdalstjønna. Vi gikk opp i ura igjen, og før vi returnerte til sekkene måtte vi også opp på noen av ”pinaklene” rett vest for Gamla. Da vi kom ned til bilen igjen tok jeg et bad i Uvdalstjønna ved å hoppe fra et stupebrett. Jeg presterte å glemme både shorts, klyvesko og langbukse her, så vi måtte kjøre opp igjen hit neste dag etter Hægefjell. Før vi kjørte mot Hægefjell spiste vi middag i Bø der vi fikk stifte bekjentskap med råneaktiviteten denne lørdagskvelden, hehe. Hægefjell – ”Via Lara” 23. mai Etter en god natts søvn i telt (Øyvind) og bil (meg) like ved Fjone ved Nisser bar det opp til Landtakdammen der vi parkerte med en haug andre klatrere! Vi var tydeligvis ikke de eneste som hadde tenkt oss på Hægefjell i dag. Dette fjellet ser for øvrig skikkelig spektakulært ut når man kjører innover hit. 350 høydemeter med varmt sva! Det ble litt kappgåing mellom oss og andre grupper om å komme først inn til feltet. Men det viste seg at vi var de første som skulle prøve oss på Via Lara i dag, så ikke noe stress, vi hadde hele risset for oss selv. Målet for dagen var å trene på klatrerutiner. Raske og sikre taulengder og god kommunikasjon. Starten av Via Lara var så lett at vi kløv usikret et lite stykke oppover først. Sola stekte og varmet Hægefjells store sva, mens noen ubetydelige cumulusdotter speilet seg i den himmelblå Nisser, livet var bare herlig i dag! Utsikten økte også for hver taulengde, en stor motivasjonsfaktor! Vi gikk annenhver taulengde oppover, og vi fikk en god rytme etter hvert. Klatringen var veldig enkel, så det gjaldt bare å konsentrere seg om å sette gode sikringer. Kamkilene var uten tvil det beste sikringsmiddelet her. Nesten oppe hadde jeg virkelig hell i uhell! Kameraet som var festet rundt hoftebeltet ramlet av da jeg løsnet beltet. Det rullet noen meter nedover svaet, men heldigvis stoppet det på en hylle uten skader, puh! Etter 2-2 ½ timer og snaut 6 taulengder var Via Lara unnagjort! Vi koste oss en time i sola på det varme berget før vi spratt opp til hovedtoppen på Hægefjell. Utsikten var enorm i alle retninger, jammen er det flott i Telemark sier jeg igjen. På vei ned fant jeg en gjenglemt mobil. Vi fikk tak i den glade eieren og leverte den på Treungen senere på dagen. Det var fin sti ned til veien i vest, det var bare å nyte den fine forsommerdagen i disse omgivelsene. Etter en del småløping var vi fremme ved veien og spankulerte lett og ledig bort til bilen. I dag var det Øyvind sin tur til å bade, og han fikk seg en frisk dukkert i elva som går ned i Umakertjørnane! Etter å ha stukket innom Bø og hentet de gjenglemte klærne mine kjørte vi ned til Kodal og Øyvinds barndomshjem der foreldrene hans serverte deilig biff med tilbehør som vi grillet ute i sola! Tenk at en slik tinderangler kommer fra et sted som er tilnærmet flatt!! Så bar det hjem igjen til Asker for meg, med en uforglemmelig og morsom helg i minnet!

Jeg og Dag G - Evje hadde et par uker i forveien planlagt fellestur i Rondane. Traversen Digerronden - Høgronden skulle forseres i knallvær med uforglemmelig utsikt både sørover mot Rondslottets nordstup og den store senkninga hvor Rondvatnet befinner seg og nordover mot Folldalområdets rolige linjer. Været har jo vært knall i ca en måned nå, men jeg kjente en tiltagende uro i kroppen og frykta at det snart var tid for væromslag. Siden jeg tillegger været menneskelige egenskaper så ba jeg på mine knær at det iallfall kunne vente EN eneste dag til før det slo over til søppel og dritt. Men neida, det ønsket gikk selvsagt ikke i oppfyllelse, så lørdagen ble heller en salig blanding av middelmådig vær, storm, frustrasjon og en aldri så liten dose dramatikk. Fredagens ettermiddagstur innover fra Mysuseter var jo så fin! Rondane en perfekt vinterdag er og blir en klassiker, og etterhvert som solnedgangen farget toppene rosa ble det hele reint poetisk. Men inni hodet kvernet et forferdelig ordtak om aften rød gir morgen blød, eller bløt eller våt eller alt mulig dritt. Prøvde å skyve vekk de dystre tankene og stirret heller på de nydelige Rondetoppene jeg virkelig har fått sansen for i løpet av det siste året. Etterhvert passerte vi Rondvassbu, og kort tid etter var tida inne for å slå teltet opp på Rondvatnet, det var såpass mørkt at vi ikke burde drøye mer med å komme i gang med leirarbeidet. Dag fiksa primusvarme mens jeg sleit med å få ski og snøplugger til å sitte i det tynne snølaget oppå isen. Men det ble ikke så verst siden vinden var fraværende. Det ble endel trivelig fjellprat, og vi var begge enige om at livet kunne vært langt verre. Men vi burde vel ant uråd siden det var så stille, det står jo nøyaktig det samme i boka til Monsen da han og Strømdahl skulle krysse den høyeste toppen i mils omkrets i nærheten av Reisadalen og finskegrensa for ca 20 år sia.... Det blåste litt utover natta, men vi var begge ved relativt godt mot da vi pakka sakene og rusla over Rondvatnet. Men vinden bare tiltok i styrke, og etterhvert så jeg skyer som slukte de øvre delene av Rondhalsen, dette var et dårlig tegn. Snøfillene begynte å komme, så da vi hadde kryssa noen småhauger etter vannet bestemte vi oss for å søke ly og slå opp teltet for å avvente situasjonen. I sterk vind festa Dag en bardun til ei ski, og så var det bare å prøve å få teltet under kontroll. Men etter å ha fått på plass første teltstang begynte problemene. Neste teltstang ville liksom ikke lystre, og årsaken var et bardunkaos med knuter og styr som strammet altfor mye. Å ordne opp i det var håpløst, for vinden gjorde arbeidsforholdene umulige. Dag kutta heller trådene, så fikk vi skjøte de seinere. Men da vi hadde fått inn de siste stengene og prøvde å reise teltet bare sa det knekk. Håpløst dårlige stenger altså! Egentlig var situasjonen ikke så rent lite dramatisk, men på grunn av at jeg de siste par månedene har kjøpt en rekke gode vinterklær så holdt jeg kroppen varm og hodet kaldt. Uten de nye klærne trur jeg panikken fort hadde kommet. Nå begrensa det hele seg til banning og frustrasjon. Idiotisk nok glemte jeg å ta med slalåmbrillene jeg fikk av Erling på fjorårets Rondetur, så jeg så ikke stort pga snøen som føyka innunder de vanlige solbrillene. Dag måtte derfor brøyte løype med meg hakk i hæl. Innimellom når jeg snudde meg kunne jeg med hevede øyebryn se over brillekanten at Digerronden lo hånlig av oss der oppe i delvis blå himmel med drivende skyer og annen jævelskap. Da vi endelig skulle renne ned mot Rondvatnet og vinden i tillegg hadde avtatt så skjedde uhell nummer to. For fjerde gang i livet skjedde dette forbaskede tullet med at bindinga løsner fra skia. Plutselig følte jeg at noe ikke stemte, og ganske riktig: der sto jeg med ei ski på høyrefoten og bare bindinga på venstrefoten. Venstreskia var bare en meter bak, men uten hjelpemidler måtte jeg komme meg videre vekselvis til fots eller med ei ski på Rondvatnet. Dag bandt den andre skia til sekken sin. Det varte og det rakk før vi nådde fram til Rondvassbus sjølbetjeningskvarter, men underveis tenkte jeg på at halve Gjende to ganger i 2008 tross alt var mer langtekkelig. På Rondvassbu fant vi ingen skrutrekker som kunne hjelpe meg med bindinga, men koselig var det iallfall å få opp varmen. Det var tidlig på ettermiddagen, og jeg kunne iallfall hvile ut før morgendagens synketur til Mysuseter. Noe sa meg at den kunne bli tung og klønete. Det ble endel trivelig fjellprat igjen, og vi fikk oss en etterlengtet middag. Etter en stund kom en engelskmann inn døra, han hadde gått fra hytte til hytte i området med randonneski. Han skulle prøve lykken på ski ned diverse skråninger. Jeg er ikke verdens beste til å snakke engelsk, av den enkle grunn at jeg aldri praktiserer det, lese og forstå er en ting, å prate selv noe helt annet. Men det ble da litt prat. Etter ei god natts søvn var det på tide å forlate hytta søndag formiddag. Dag brøyta i forveien mens jeg vekselvis halta og hinka bak. Det er jaggu ikke lett å gi jernet når man går såpass ustabilt og nærmest forventer å synke for hvert skritt. Men alt peset gjorde at svetta strirant. Jeg gikk rundt og holdt ei tapper maske, og med oppmuntrende kommentarer fra Dag ble det stort sett enkelt å holde den. Men innvendig var jeg i opprør. Jeg fantaserte om bindingen på skafottet, om hoggestabba på hytta og fiskarsøksa jeg alltid bruker på skauen. Etter et par-tre kilometer tok Dag helt uoppfordret over teltet, og etterhvert også snøspade og stegjern (stegjerna var tiltenkt glatte partier på Digerronden) og fikk dermed blytung sekk mens min ble lettere. Det hjalp endel, og enkelte partier gikk det "så det suste". Men så kom et par kilometre med gjennomslagsføre så det holdt. Jo nærmere Mysuseter jo verre ble det. Jeg brukte den gamle regla som dreier seg om et skritt om gangen, og mens jeg gikk rundt og hatet så nærmet slutten på lidelsene seg. Dag kom tilbake og tok sekken bort til trikkeskinnene og suste etterpå avsted i forveien for å varme opp bilen. Jeg tok av den siste skia for å slippe å skli ukontrollert ned de verste utforbakkene. Etterpå var det herlig å sitte i bilen og glede seg til brus i store mengder på Otta. Dette ble en lærerik tur sjøl om vi ikke fikk det vi drømte om. Takk til Dag for å ha vært et veldig hyggelig turfølge Bilder kommer etterhvert fra Dag. Kameraet mitt er nok ødelagt, det bare lader seg ut uten at jeg ber om det...

Någon här på forumet som handlat från England? Jag har köpt mycket klätterutstyr från både www.needlsports.com och www.bananafingers.com mycket bra butiker men nu när jag fölyttat till er utanför EU ( ) blir jag fundersam på hur det blir med skatter och taxfree? Tjänar jag på att köpa kammar från enland för ca 40£ ~ 370nok istället för 800nok i en norsk klättershop eller försvinner mellanskilnaden i fraktkostnader och tull/skatter?

Noen som har noen formening om når det er farbart til fots i området sør for Liomseter? Og når går isen på vannene på rundt 7-800moh? Er det ukesvis til eller? Leste på sidene her at Huldreheimen bruker å bli relativt tidlig snø og isfritt. Og siden skarverennet på ca samme høydemeter slet med snø i helgen som var... Og det er jo tidlig vår i år, så lov til å håpe

Jeg har et lite prosjekt om å gå alle skiløpene i Nordmarka. Helgen for to uker siden ble siste løype i Nordmarka nord dekket (https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=27990). Nå stod området mellom Frognerseteren og Kikut for tur, et område jeg stort sett har holdt meg borte fra - pga alle menneskene. Som sist pakket jeg lett, og uten telt eller tarp. Sekken havnet på 13kg. Bensinbrenner og Downmat fikk bli med denne gangen. Også løpeskiene ble med - ny glidet og smurt etter alle kunstens regler. Det var fredag kveld og jeg startet på Frognerseteren. Ruta ble lagt på kryss og tvers. Jeg holdt meg på oppkjørte løyper til jeg kom til Finnerud. Skuterløypa opp mot Øyvannet måtte jeg tråkke. Ikke langt der i fra la jeg meg til. Startet lørdagen med å tråkke nye løper, og det var som vanlig tungt. Jeg hadde glemt å ta av meg dunvesten - dumt - den ble klissblaut av sekken. Hadde kun en tynn vannavstøtende dunjakke igjen som varmeplagg oventil, i tillegg til den tynne ulltrøya. Men mat og varme var lett tilgjengelig, jeg besøkte både Kobberhaughytta og Tryvannstua. Det mørknet da jeg gikk opp på Tryvann, men gutta der påstod at skiløpa til Frognerseteren ikke fantes, så jeg kjørte ned slalåmbakken. Gikk opp igjen en ny løype til Frognerseteren, før jeg fulgte lysløypa ned til Ullevållseter. La meg ikke langt fra Skjennungstua. Det hadde snødd hele dagen. Snøen som la seg mellom jakke og sekk hadde gjort genseren og jakka ganske våt, men dunjakke og dunbukse holdt kulda ute. Jeg fylte Platypus-vannflasken med varmt vann, og la den i soveposen. Intet sjakktrekk. Varmen ga gjennomslag til snøen på underlaget. Posen som hittil hadde vært rimelig vanntett ble våt på en stor flekk. La dunjakka mellom flekken og meg. Sov godt den natta også. Likevel ikke noe tvil om at utstyret blir vått av å campe uten tarp eller telt. Jeg merket godt at Downmaten ikke er så effektiv som ellers. Snø som smelter mellom posen og underlaget gjør det kaldere, og fram for alt våtere. Søndagen var ekstremt folksom, men i de tre skuterløpne jeg gikk var det folketomt. Jeg skjønner ingenting - 20cm nysnø - perfekte forhold i skuterløyper, men ingen går der. I trikkeskinnene løp jeg som folk flest. Løpeskiene og lett nok sekk gjorde det mulig. Ut på dagen kjente at kreftene tærte på, så jeg satte kurs for Songsvann. Godt fornøyd med at jeg hadde blitt godt kjent, og ganske få løyper Nordmarka syd gjenstår.

Jeg har lenge vært supergira på å gå Sydveggen på Skarfjell, men jeg mangler en klatrepartner! Sydveggen er en superklassiker i Innerdalen, men ganske krevende. Så en viss erfaring bør du ha, og du bør være i stand til å klatre 6+ på topptau.

Fredag – leting etter leirplass: Carl Fredrik hadde fått fri fra jobben på Oslo Sportslager og spurte om jeg og Bjørn-Even var keen på en siste fjelltur før skolestart. Selvfølgelig var vi det, Men Bjørn-Even kunne ikke være med denne gangen. Veldig synd med fjelltur uten ”moroklumpen” og entusiasten Bjørn-Even! Vi var heldige, Onkel Halvor skulle over fjellet for å delta på Skåla Opp lørdag så vi satt på med ham til Valdresflya. Han kunne også hente oss søndag siden han skulle på hyttetur til Homborsund på mandag, perfekt for oss! Sekkene var godt pakket med klær, telt, mat, gassapparat og annet utstyr. Vi plukket opp Carl Fredrik i Sandvika, i bilen hadde jeg en badevekt vi kunne veie sekkene. Min lå på 14 kg og CF sin på 20 kg! Riktignok hadde CF 3-mannsteltet i sin sekk. Da vi passerte Bagn var vi som vanlig spente på om vi kunne skimte Galdebergstind og Slettmarkpiggen i det fjerne, de var borte i skyene, men yr.no hadde lovt oss to solrike dager både lørdag og søndag, optimismen var der. Etter å ha gaflet i seg noen boller fra Statoil ble vi sluppet av ca. 1 km sør for Heimdalsmunnen. Det var 8 C ute og småregn, Halvor var glad han ikke måtte ut av den varme, trivelige bilen. Klokken 20.00 var vi i gang, og etter bare 5 minutter måtte vi passere noen bekker. Steinene var glatte og Carl Fredrik fikk en våt start på turen da han plumpet i bekken. Sekken ble heldigvis ikke våt så turen var ikke ødelagt. Etter noen kjipe passeringer av Raslebekkene var vi oppe på bandet sør for Raudhamran. Leirungsdalen var vakker, men toppene rundt var badet i tåke. Det var nytt for begge å gå innover denne dalen og begge var spente på hvordan elvekryssingen av Leirungsåe ville gå. Elva var ikke spesielt stri heldigvis, men vi gikk oppover et stykke for å finne et gunstig vadested. Omtrent der elva fra ”Steindalsbreen” kommer ut prøvde vi oss på en vading, det tok litt tid for å finne det beste stedet. Av med skoa og krysse fingrene. Huttetu, for en kald elv! Med sekken på ryggen ble det enda verre. Midtveis, på en av sandtakene tok vi på oss skoene for å prøve å hoppe fra stein til stein resten. Det gikk delvis bra, men til slutt var vi så våte at vi like gjerne vadet med skoa på. Nå var det bare å gå så langt oppover dalen som mulig, og finne en teltplass før vi mørknet ute. Carl Fredrik fant noen fine leirsteder, men jeg ville helst gå så langt som mulig denne dagen. Grunnen var å få en kortere fjelltur neste dag. Vi ble enige om at vi skulle lete til klokken var 22.00. Til slutt fant vi en fin teltplass, slo opp teltet, spiste noen skiver og satte klokka på 07.00. Lørdag – Tjørnholsoksle og Leirungskampen: Dagens plan om været var bra var å ta Tjørnholsoksle, alle Skarvflytindene, Skarvflyløyfttinden, Austre Leirungstind, Midtre Leirungstind og Leirungskampen. Men da vi våknet hørte vi regnet dryppet på teltduken, ute var fjellene enda mer tåkefylt enn gårsdagen! Huff, vi unnet oss heller mer søvn og satte klokken på 08.30. Da vi våknet hadde regnet stanset, men skyene var der stadig. Vi kokte oss havregrøt og spiste noen skiver, og la i vei fra teltet med friskt mot og håp om klarning i været. Etter 1timer og 30minutter stod vi på toppen av Tjørnholsoksle (2145) i tåke og snø på bakken. CF hadde lovet faren sin å ikke gå på Skarvflytindene om det var tåke, men det var det. Planen ble da å gå ned Skarvflyen for så å runde ryggen og gå opp til Nørdre Skarvflytind, kanskje skyene forsvant til da. Men etter hvert da vi kom ut på Tjørnholsoksle sin nordrygg ble vi møtt med snø opp til knærne. En kombinasjon av gjennomslagsnø og tåke gjorde at vi snudde og gikk ned til Leirungsdalen igjen. Når vi kom under tåka begynte det utrolig nok å klarne mer og mer, etter hvert fikk vi øye på Leirungskampen, så Vestre Kalvehøgde, Kvitskardstind og Austre Leirungstinden! Kanskje vi kunne ta en til topp likevel. Vi tok oss GOD tid til å gå opp mot Svartdalsbandet. På veien tok vi en bedre lunsj ved Leirungstjønnin, pent ved stranda. Tre karer med fulle sekker på vei mot Svartdalen passerte oss mens vi lunsjet. Da vi kom til 1678-vannet rundet vi opp nordsiden av Leirungskampen, gikk i løs ur før vi var oppe på nordvestryggen. Etter noen hundre høydemetre stod vi på toppen av Leirungskampen N-2. Skyene drev forbi, og etter hvert dukket Torfinnstindane opp, et fristende mål for neste år! Herfra var det bare å kruse bort til Leirungskampen N-1 og Leirungskampen, litt lett klyving, men langt fra vanskelig. Det går en renne med løs grus siste stykket til hovedtoppen. Da vi fikk tatt noen photos spiste vi litt niste på Leirungskampen N-2, her fikk vi også telefondekning! På nedturen var steinene sleipe, så vi tok det helt piano. Lenger nede så vi en fyr med gul/svart jakke på sikker kurs mot oss, men da vi kom lenger ned var fyren borte, ikke hadde han passert oss heller! Turen tilbake til teltet gikk raskt da vi pratet oss bort, fremme var vi klokken 18.00. En akkurat passe tur, neste dags værmelding er sol og i natt skulle det være ned mot -7c på toppene. Det låter bra hvis det blir skareføre! Da jeg skulle til bekken for å hente vann hører jeg noen lyder bak meg, det er Carl Fredrik som roper. Jeg hører ingenting pga bekken og prøver å åpne ørene, han trodde jeg prøvde å holde meg for ørene! Han skulle fyre primusen, og da fyrstikken ble tent flerret en gedigen flamme opp. Han var redd gassboksen skulle sprenge og kastet apparatet bort fra seg. Ingen var sikre på grunnen så vi lot boksen brenne opp. Selve brenneren var smeltet i stykker da det hele var over. Det rare var at gassen ikke ville slukne da han prøvde å skru gassen ned. Heldigvis skjedde dette etter vi hadde kokt vann til middagen. Men frokosten neste dag bestod av havregryn, vann, salt og syltetøy (ukokt), det var ikke like godt når den var kald. Søndag – Tjørnholsoksle (igjen!), Tjønnholstind NV-2, Tjønnholstinden, Steinflytinden, Tjørnholstinden NØ og Høgdebrotet. Utpå kvelden forsvant skyene, til slutt var himmelen skyfri. Endelig var været på vår side! Da vi stod opp kl. 07.30 neste dag var det fortsatt ingen skyer og sola steikte over Heimdalshø! Etter å ha pakket teltet og sakene var det på med SOLKREM! Nå bar CF teltduken og jeg stengene. Så bar det i vei med minst 15 kg sekker rett opp til Tjørnholsoksle, utrolig nok gikk det raskere med tung sekk (riktignok gikk vi mer rett på toppen i dag, det lønte seg)! 1 time og 10 minutter brukte vi opp hit, 20 minutter raskere enn med lette sekker! Men så dukket det nye skyer opp på himmelen, og minutter senere hadde nesten alle 2K-topper i Jotunheimen en skydott på seg. Hvorfor skal det nesten alltid bli slik!? Da vi var på ca. 2235 moh vest for Tjørnholstinden la vi fra oss sekkene og gikk bort på de to sekundærtoppene tinderangling.no har målt opp. Det er riktignok bare pkt. 2208 som er sikker (p.f 15). Da vi var kommet tilbake til sekkene hadde sola fått tak og snøen som hadde så fint og hardt skarelag forvandlet seg til våt, glatt gjennomslagsnø! Noe dritt å gå i, men pent å se på. Det var deilig å stå på en av Jotunheimens fineste topper, Tjørnholstinden (2331)! Men da vi sto på toppen kom en for j… sky over oss som skjermet den fine utsikten. Vi ville helst komme oss over til Steinflytinden så fort som mulig, denne biten anbefales IKKE med tunge sekker på glatt snøføre Usikre var vi på hvor ruta til Steinflytind gikk, Carl Fredrik var på Steinflytind i mai og mente at et turlag gikk et stykke mot sør først. Nedover i ura var det vanskelig å finne noen gode veier, så vi fulgte etter hvert en hylle med noen utsatte punkter (med sekk på ryggen) bort mot Midtre Tjørnholstind, en usikker kandidat. Herfra var det mange ekle sva og hamre nedover, og jeg var nær ved å ramle utfor et sva da jeg hoppet ned på en hylle, heldigvis fikk jeg tak i et godt grep i berget. Det er virkelig vanskelig å beregne slike ting med tung sekk. Etter mye krungling, av med sekk og levering av sekk til hverandre kunne vi runde Steinflytinden og gå opp på den fra øst. Deilig å være ferdig med det, men uten sekker ville denne passasjen gått nærmest som en lek i forhold! Vi brukte 2t 45 min til Tjørnholstind (+sekundærtopper), men vi brukte hele 1t 15 fra Tjørnholstind til Steinflytind. Fra Steinflytind til Tjørnholstind NØ og Høgdebrotet var det snødybder til låret på det verste. Fra den usikre kandidaten Høgdebrotet NV var det ganske ferske fotspor vi kunne følge. Personen har nok gått opp fra Kvassryggen virket det som. Vi tok en god lunsj da vi var under snøgrensa på østsiden av Høgdebrotet. Nå hadde også skylaget steget noen meter høyere og vi kunne skimte Rondane, Valdres og Nautgardstind med mer! Rart nok var det ikke noe snø på Besshøe selv om det er 32 meter høyere enn Høgdebrotet! Så vi er nok i snøskillet! Vi skulle egentlig bli hentet på Vargbakken kl. 18.30, vi hadde god tid, så resten av turen gikk nokså rolig for seg. Halvor måtte heller kjappe seg, og han fikk ikke lov til å spise pølse og pommes frites på Lemonsjø denne gangen! Nedover Steinflye så vi en reinsdyrsflokk, men det er vel ikke noe ”big deal” å ha sett det i denne delen av Jotunheimen. Da vi traff på stien gikk det fort rundt Semelhøe, over Leirungskloppa og bort til Vargbakken. Vi fikk god tid til å skifte og spise resten av sjokoladen før Halvor kom. Deilig var det å få på seg nye klær og sko, og ikke minst smakte burger`n på Fagernes godt, men Carl Fredrik foretrakk heller boller fra Statoil. Men, det får nå være lov å unne seg litt fast food etter en slik tur? Tusen takk for turen og følget Carl Fredrik, gleder meg til nye turer i høstferien. Men først er det Tryvann Opp og Birken 20. september, møt opp! Fredag: 9 km 2 timer 280 ascent Lørdag: 19 km 8 timer 1470 ascent Søndag (15-20 kg sekk!): 21 km 8t 15min 1485 ascent

Overnattinga på Gravdalstind satte varige spor!! Det å ligge i telt på en topp på ei ukurant årstid har etter den fantastiske Gravdalstindovernattinga blitt en besettelse. Jeg vil prøve det ut på flest mulig topper med god nok plass. Tviler på at det blir så mange i åras framtidige løp, men endel skal det forhåpentligvis bli likevel. Nå var det på tide med en tur med Jan Petter, for den eneste turen vi hadde hatt sammen i år var fra leirplassen på knatten over Memurudalen og over halve Gjende til Gjendesheim etter min Surtningssui pluss pluss-tur i april. Yr lovet knallvær for den aktuelle helga, og siden jeg var lenket fast til sosiale forpliktelser på fredagen ble Rondane forkastet, det ville bli for mye stress og altfor lita tid. I stedet begynte jeg å tenke over turen på Ranastongi i desember i fjor, og kom til å tenke på at det egentlig er en koselig tradisjon å la årets siste fjelltur gå til de store fjellpartiene i Øvre Buskerud. Valget falt denne gang på Skogshorn. Det vi ikke ofra så mange tanker var vinden. Man ser jo at det er meldt vind, men presterer å late som ingenting og bare fokusere på selve utseendet på været. Det skulle vi få en kraftig irettesettelse for av selve fjellet, været og vinden. Været ble på ingen måte så bra som lovet, egentlig var det absolutt ikke drømmevær i det hele tatt. Og vinden var enorm! Sikkert ikke som ei stormfull vinternatt i Skjåkfjella, men likevel... Det var jo nesten umulig å få framdrift pga sidevinden på vei oppover mot Skogshorn. Lite snø var det også. Men vi måtte jo ha med skia til resten av turen, så vi kunne ikke bare sette de igjen nede. Det å bære ski og staver gjorde iallfall meg enda mer forsvarsløs mot vinden. Kunne ikke være parat med hele kroppen. Tenkte også at om jeg slapp taket ville ski og staver blåse vekk. Lua ble samtidig pressa stadig opp på høyresida, men det kunne jeg ikke bry meg om. Balaclava er jo tingen, men den hadde jeg i sekken fordi jeg ville ha den på meg i tørr tilstand på toppen. Til slutt gikk det som det måtte gå, i det jeg strevde etter å gjenvinne balansen etter forrige vindkule kom det ei ny som slengte meg i bakken, og jeg kjørte kneet i en stein. Følte meg liten da gitt! Ingen vits i å bli sur en gang, her var det naturen som bestemte Kom meg omsider opp til toppvarden, da var Jan Petter der for lenge siden og holdt visstnok på å le seg ihjel der jeg strevde mot vinden og måtte ty til krabbing med 20 kilos sekk på ryggen Vi ble ikke lenge på toppen, men ville jo at dette skulle være en overnattingstur. Skiføret fant vi igjen et stykke ned mot skardet mot Skarvanfjell. Teltet ble ved hjelp av løse steiner bardunert ved et lite vann. Så var det bare å innstille seg på langvarig koping, tenking, drømming og soving, i tillegg til mat og drikke, sjøl om drikke betyr alt herket med pisseprosjekt... Søndagen ble vindstille, men grå. Jan Petter foretrakk teltet pga vondt innebandykne, mens mitt kne bare hadde midlertidig vondt etter en enkelthendelse, så jeg var ivrig etter å iallfall få med meg Skarvanfjell. Det gikk tungt oppover uten sekk, tydelig at gårsdagen virkelig hadde gjort sitt. Egentlig koste jeg meg ganske så mye. Dette er Buskerud, hjemfylket mitt, og her i øvre delen er det faktisk et kjempefjellterreng! På toppen så jeg enorme flater mot Veslebotnskarvet og videre mot Ranastongi. Hallingskarvet så skummelt ut i det fjerne med gråvær som kom sigende. Men lengst i nord fikk jeg dagens mest rørende syn; Jotunheimen badet i sol og knallvær! Kritthvite topper fra Olavsbuområdet og til øvre del av Leirungsdalen fylte synsranden der oppe. Jeg stirret andektig bort på Jotuntoppene og mumlet takk for sist Så bar det ned igjen, og fra og med teltplassen og utover var årets lidelsessesong i gang, altså skisesongen. Det var ille nedover fra Smørstabbreen til Krossbu også, men dette var mer klassisk problematikk. Den trange dalen ned fra skardet var mulig å kjøre på ski, og da var det bare å stålsette seg for alt man må gjennomgå når man har dårlige skiferdigheter, nemlig rykk og napp, langvarig ploging og enkelte velt. Skogshorn i år ble ikke akkurat som Ranastongi i fjor, men så har jo 2008 vært et mye bedre toppår likevel da! Bilder kommer senere, jeg har ikke tilgang til bildene mine på jobb-pcen her jeg sitter og skriver i lunsjen...

Hei! Jeg har den siste tiden begynt å være med en kammerat på leirduebanen. Pleier å låne hagla hans og har blitt veldig glad i skytetreningen. Skal ta jegerprøv til neste år med tanke på småviltjakt. Har nå tenkt å kjøpe meg hagle men er usikker på s/s og o/u. Ser at så godt som alle andre på banen har o/u. Personlig er jeg facinert av s/s. Liker det tradisjonelle prget godt. Derfor lurer jeg på om det skulle være noen grunn til ikke å velge s/s? med tanke på jakt og bane skyting? prøvde å spørre om dette på xxl men synes ikke jeg fikk noe ordentlig svar. Noe som vet noe om dette?

Hei alle sammen I dag er det 17.mai. Da vi våkna snødde det tett i ripsbuskene. Da er det godt å tenke på turen til Jostedalsbreen i fjor - den beste 17 mai jeg har hatt noensinne. Filmen finner du her (venstre side): http://www.mitandi.com/

Fordi det ikke ble noe av vårskituren til disse toppene, ble det bestemt at denne traversen skulle tas i ferien. Askogvoll og jeg hadde planlagt denne turen i lang tid og vi hadde foretatt noe research vedrørende brepassasjer, hamre osv. Den "normale" ruta er vel å gå fra Leirvassu og inn Kyrkjeglupen for så å gå opp på Søre Bukkeholstind. Derfra plukker man topper som perler på en snor og avslutter traversen med Bukkehøe og Bukkehøe Nord for så å gå ned mot Geitsetri. Denne ruta er lang nok den....men vi ville gjerne ha med oss de Nørdre Bukkeholstindene og avslutte med Stygghøes to topper! Altså hele 18 topper med smått og stort. Startstedet vårt ble derfor Spiterstulen for så å avslutte med topp 47.1 Stygghøe Øst (2200moh) for så å gå ned ved Bukkeholsbekken. En drøy tur dette og innerst inne var jeg usikker om det ble for langt... Vi startet litt etter kl 0600 fra Spiterstulen og gikk raskt innover den lange Visdalen. Etter ca 1,5 time sto vi ved elva der vi skulle krysse over for å begynne oppstigningen til Søre Bukkeholstind. Lang transportetappe inn hit...hele 8km. Været var meget bra og litt svak vind som gjorde godt i sola. Likevel svettet vi fælt mens vi slet oss oppover kneikene mot toppen. Askogvoll er halvparten så gammel som meg så jeg måtte stå på for å si det slik...en utålmodig 24 åring Høydemeter etter høydemeter ble forsert og snart ble det bare gøy klyving bortetter ryggen. Askogvoll var rastløs så lange pauser ble det ikke på denne turen. Topp etter topp ble besteget på denne artige ryggen nodvestover. Etter å ha kommet til topp 74.1 Bukkeholstind V1 (2166moh) må jeg si at det så jævlig langt ut til Bukkehøe og vi skulle enda lenger...200 høydemetere ned til Bukkehøe Nord. Jeg var nesten bestemt for å droppe disse toppene og gå kun på de Nørdre Bukkeholstindene. Mat og drikke ble fortært og beina føltes bra og det var bare å trå til... Sekken ble lagt igjen da været var bra og kun rompetaske med ei flaske ble tatt med. Turen til Bukkehøe Nord og faktisk helt ut til punkt 2078 moh nord for denne og tilbake tok faktisk 3t45m. Bakkene opp mot Bukkehøe var tunge, men kroppen fungerte faktisk veldig bra. Vi gledet oss nå faktisk til de Nørdre Bukkeholstindene. Stigningen opp mot Stygghøe så hard ut fra avstand, men skulle vise seg og bli en meget artig og trivelig avslutning på en tur med mange bakker... Vi "listet" oss over brepassasjen mellom topp 74.1 og topp 87.0 Nørdre Bukkeholstind. Traversen videre østover var veldig grei ved slike tørre fine forhold vi hadde denne dagen. Den bratte hammeren opp mot topp 87.2 Nørdre Bukkeholstind Ø2 ble for sterk kost for oss, og vi rundet denne ut på breen for så å gå lett opp fra sør. Denne hammeren så nesten utoverhengende ut . Det så ut som det var greie tak, men greit å gå rundt synes nå vi da... Klyvingen opp mot Stygghøe var overrskende moro og satt en ekstra spiss på turen. Det kan jo ha noe med at det var de siste høydemeterne denne lange dagen. Hele 2800 høydemetre kjentes i beina. Heldigvis fikk vi akt oss ned på snøen ned fra Stygghøe Øst ned mot Visdalen. Det å krysse elva var ikke greit, men suget etter en kald øl var stort og vi tok bare sats og vasset raskt over elva. Våt helt oppå til låra, men hva gjør vel det når det blir hviledag dagen etter? Etter 15,5 timer og ca 3,5 mil var vi tilbake til Spiterstulen. En lang og spennede tur med mye artig klyving på tørt fjell! Anbefales!!!

Dette var bildet som møtte meg i dag morges. Bildet er tatt i retning Søremgården som ligger så vidt over 200 moh. Angrer litt på at vinterdekkene ble tatt av

Målet var opprinnelig å dra til Røros for å oppleve skikkelig kulde. Klimaendringene ville det dog annerledes. Målet ble å tilbringe seks dager alene på et fjell øst for Bergstaden, om ikke for kuldens skyld, så for å bli bedre til å takle det å ligge i telt vinterstid. Jeg er ganske grønn på det feltet og føler meg altfor usikker til at det er komfortabelt med tanke på lengre turer. De to første dagene tilbrakte jeg på samme sted bare noen kilometer fra byen. Årsak: influensa. Dernest begav jeg meg opp på vidda, hvor jeg også tilbrakte to dager. Årsak: latskap. En form for kulde gjorde seg nå gjeldende. Den femte dagen våknet jeg til minus 15, hvilket var nok til at jeg under leirbrytningen begynte å fryse så mye på mine tær at jeg til slutt – etter å gått på ski og hoppet rundt en halv time – måtte ta av skoene for å yte manuell assistanse med hendene. Det funket. Hva gjorde jeg feil? 1) Jeg varmet ikke opp støvlene over primusen (de var derfor like kalde som luften). 2) Jeg hadde ikke hatt sålene i soveposen. 3) Jeg brukte dampsperre (plastikkposer) og skapte dermed en termoeffekt(?) som forverret det faktum at jeg ikke hadde varmet støvlene opp. God lærepenge, jeg er veldig glad det ikke var tredve minus. Støvlene mine er et par Varg Morgedal. Størrelsen er ikke stor nok til at det er plass til noen tovet ullsokk, kun ett par tynne ullsokker kombinert med ett par tykke ullsokker og eventuell dampsperre. Dessuten er sålen veldig stiv, hvilket gjør at bøyingen av fotbladet blir mindre enn den kunne være (Alfa Skarvet har f.eks. en veldig myk såle, men den er til BC-binding) og dermed blir foten vanskeligere å varme opp. Nest siste dag gikk jeg en 7 kilometer med pulken på vidda før jeg slo opp teltet på et vakkert sted i skogen et par, tre kilometer fra byen. Siste morgen var det 17 minus og jeg følte vel at dette var vinter, uaktet klimaendringer. De første dagene lå temperaturen rett under null. Dette var god trening, også med å dra pulk, noe jeg ikke er vant til. Forøvrig tror jeg at jeg har funnet ut at jeg vil gå til anskaffelse av en hund, og rasen må bli Alaska husky.

Jeg var klar for en ordentlig fjelltur, og da mine turkamerater kom med tynne unnskyldninger som overtid på jobben og eksamenslesning dro jeg likegreit alene. Jeg hadde endel overtidstimer på jobben å gå på, så jeg fikk tatt meg en ekstra dag fri også. Kjørte fra Oslo til Mysuseter på lørdagen, planen var å gå inn til Rondvassbu og sette opp teltet et sted i nærheten der. Litt sen avgang fra Oslo og generell somling gjorde at det var allerede mørkt da jeg kom frem og satte opp teltet, men det var ikke noe stort problem. Det trodde derimot noen utlendinger som lå på selvbetjeningshytten på Rondvassbu, de lurte tydeligvis fælt på hvorfor en hodelykt svinset rundt på andre siden av vannet. Etter en stund kom det en kar på ski over vannet og sa på dårlig engelsk "Øh uh, we see problem, but we no see tent". Da han skjønte alt var i orden tuslet han tilbake igjen. Neste dag hadde tåken og snøværet fra dagen før gitt seg, og det ble en riktig fin vinterdag. Temperaturen var riktig så behagelig også, hele turen holdt det seg på et par minusgrader, selv om natten. Rimelig uvanlig for Rondane på denne tiden av vinteren. Dagens turmål var Storronden, og jeg la avgårde på ski i starten. Etterhvert ble det imidlertid rimelig tynt og avblåst med snø, så omtrent siste halvparten av turen til toppen ble med stegjern og staver istedet. Selvfølgelig var det litt skyete akkurat i det jeg nådde toppen, men litt utsikt hadde jeg i alle fall. Så ikke et menneske fra jeg forlot Rondvassbu til jeg kom ned igjen, så trodde naturlig nok at jeg var den eneste på toppen den dagen. Det viste seg imidlertid at Tinderangling gjengen snek seg opp på toppen bakveien senere samme dag. Siste dagen var det også nydelig vær, så før jeg vendte nesen hjemover gikk jeg nesten opp til toppen av Svarthammaren for å sette noen fine svinger i bakkene nedover igjen. På vei tilbake til Mysuseter var det tydelig at vinterferien hadde startet, det var massevis av folk som gikk løypen innover mot Rondvassbu. Nesten fremme ved Mysuseter ble jeg grundig minnet på hvorfor jeg ikke liker snøskutere, men så lenge de holder seg i hyttefeltet skal jeg ikke klage. På veien hjem ble det en stopp på Biri for den obligatoriske burgertallerknenen, det hører med etter en bra tur. Johannes

Vi var fire studenter fra Tromsø som reiste med båt og buss fra Tromsø på fredag ettermiddag, en tur på ca 2,5 timer. Vi gikk av bussen nedenfor Kaperskaret og gikk noen km opp til Sør-Ostervatnet. Der slo vi opp teltet og hadde en nydelig kveld rundt bålet. På lørdagen var vi tidlig oppe og spiste frokost, men vi måtte snart søke tilflukt i teltet noen timer pga sterk nedbør. Når regnet endelig ga seg kom vi oss over Osterdalen og opp den bratte lia til Stor Keipen (661 moh). Der var det flott utsikt utover hav og fjell. Vi gikk så helt ned til Osteren og opp til Sør-Ostervatnet igjen (ca 5 timers tur). Vi pakka teltet og kom oss ned til Store Botnvatnet (langs veien ned mot Sifjorden) før det ble mørkt. Der hadde seks andre venner av meg som var på jakt i området slått opp en 12-manns lavvo som vi også la oss til i. Det snødde mye i løpet av natta, men det var opphold når vi stod opp. Vi fire fikk skyss opp til Kaperdalen med utstyret vårt. Derifra gikk vi langs den merka stien mot Svandalen (ca 15 km). Dette var en fin rute, men den var dårlig merka. Nedover Tromdalen holdt vi på sørsida av dalen. Vi forstod etterhvert hvorfor stien gikk på den andre sida, da det var et parti hvor det var veldig bratt, men likevel farbart for dem uten høydeskrekk. I Svandalen har turistforeningen en ny hytte, Senjabu, hvor vi ble værende i noen timer mens vi venta på bussen hjem. Når vi kom til Senja på fredag var det snø på fjelltoppene, men mesteparten av denne snøen forsvant i løpet av lørdagen. I løpet av natt til søndag kom det derimot mye mer nysnø som la et fint høstpreg over området.

Stemmer det at 'Brno ZMK452 Lux 22 Mag' kan brukes på storfugl jakt? Har lest det men vet ikke om jeg tør satse på det, har jeg loven på riktig side hvis jeg skaffer den og bruker den til toppjakt? Kom med tips, skriv utfyllende hvis du har egne erfaringer! Takk på forhånd

Fitjadalen og Røssdalen er to ville dalføre opp av Frafjord i Rogaland. Ei helg i juni tok vi turen innover desse flotte og varierte heiene. Det var lørdags morgon og endeleg var det klar for helgetur. Turen skulle gå i sørlege delar av Ryfylkeheiane, i området mellom Frafjord og Espedal, omlag ein times med bil frå Nord-Jæren og Stavanger. Her er det flotte fjell- og dalføre og du kan vandre nesten heilt frå sjøkanten og opp på snaufjellet. Det som venta oss var vill og urørt natur med fleire høge fossefall, frodig skog, enorme steinurer og bratte fjellvegger. Men det var også vidstrakte sletter, snaufjell, idyllske vatn, eit rikt dyre- og planteliv og samt fleire kulturminner frå ei svunnen tid. Det var igrunnen ikkje min idè med denne turen, det var søskenbarnet mitt, Lars Erik Hoff, som lenge hadde ymta frampå om ein real fjelltur. Han ofra glatt fotball VM for ei helg, til tross for utruleg fotball-engasjement. Eg vart meir med som turfølge, men fekk dog både bestemme ruta og ta meg av telt, transport og mat. Sola kom som bestilt då vi spente på oss sekkane og gjekk oppover den nye stien mot Månafossen. Denne fossen med fritt fall på 92 meter er litt av eit skue, der den stuper loddrett ned! Stien opp til fossen og vidare inn til fjellgarden Mån er nyleg satt i stand av Jæren friluftsråd. Litt turister kjem det også for å sjå Rogalands høgste, og Norges 7.høgste, fossefall, men særleg mange er det ikkje. Etter å ha forsert ein del høgdemeter, flater dalen ut oppe ved Mån. Her ved den gamle garden er det store grassletter og flott utsikt oppover Fitjadalen. Bygningane er i den siste tida satt i stand og i våningshuset tilbys det overnatting (må bestilles på førehand). Det er også ei open varmestove i kjellaren som kan vera grei å ha på dagar som ikkje er så fine som denne. I elva like ved fekk vi fyllt vassflaskene før vi rusla vidare over slettene innover dalen. Den merka stien svinger over på motsatt side av dalen like før Månavatnet og går gjennom ei stor steinur. Her passerer elva under steinane, så det er vanlegvis ingen vading. Ved liten vassføring som det var no, kan det nok vera greiare å følge følge vasskanten innover, men då må elva vades lengre oppe. Vi holdt oss på stien og tok oss fram i den skogkledde sida eit godt stykke opp frå vatnet. Det er til tider litt kronglete oppover dalen og ein liten utilsikta avstikker frå stien kan fort skje, sjølv om den er godt merka. Innimellom er det nokre få fine teltplassar, særleg nede ved elva. I vinter har det tydelegvis gått ein del ras frå dei stupbratte fjellsidene og fleire tre var velta over stien. Barføtt Ved bredden av Fitjavatnet var det på tide med lunsj. Og så varmt det var i sola! Av med sko og sokker for her var det bare å sprade rundt barføtt i graset. Det var fristande å ta eit bad, men det fekk holde med litt vassing; Vatnet var nok ikkje så varmt som det såg ut til å vera. Vidare er landskapet meir òpe og terrenget meir lettgått. Fleire pausar må til på denne flotte dagen og vi sit lenge å nyt inntrykket av den fine naturen. Eit stykke ut på ettermiddagen kjem vi opp til Fidjastølen og tar av stien, som fortsetter opp til turisthytta Blåfjellenden. Først skal vi vade over elva og det er ikkje spesielt utfordrande med den relativt beskjedne vassmenga. Ved større nedbørsmengder kan det nok vera meir enn vanskeleg å ta seg over skulle eg tru. Telting på snaufjellet Nokre høgdemeter og ei kronglete bjørkeli langs ein bekk ventar oss, før vi når over tregrensa. Så ventar snaufjellet på oss. Då det lir mot kveld er det på tide å sette opp teltet tenker eg, men turfølge mitt kunne gjerne ha tenkt seg å fortsatt eit stykke til. Lars Erik Hoff har nemleg nyleg vore å traska ein del kilometer i Nepal, så formen hans er upåklageleg. Det vesle Rondane teltet blir satt opp på eit passe flatt område ved Lunnarvatnet. Litt stein må til for å få teltet til å stå i det skrine jordsmonnet. I mens sola er på god veg bak skyene, kryp vi inn i teltet og fyrer opp primusen. Vi har tatt med oss meir enn nok med pølser, ferske pølsebrød og ketchup, så det blir eit realt festmåltid. Etter ein lang dag blir det ein tidleg kveld og underteikna slukner iallefall temmeleg fort. Skyene kjem innover frå kysten i løpet av natta og det regner godt ei stund. På morgonkvisten, eller rettare sagt utpå formiddagen, så er imiddlertid sola der igjen. Frokost ute i det fri med utsikt nedover Indre Dalen er ikkje å forakte! Indre Dalen og Røssdalen I ti-tida rusla vi vidare. Langt der framme kunne vi sjå dei grøne jordene til bøndene nede i Espedal og no venta ville og vakre Indre Dalen og Røssdalen. Det er på ingen måte ein merka sti nedover, men av og til var det nokre små vardar som visar veg. Litt ulent var det til tider, men vi tok oss greit fram. Regntunge skyer kom farande inn og det byrja snart å dryppe litt. Varmt var det, så det var først då regnet verkeleg tok til, at jakken måtte på. I regnvèret vart det temmeleg sleipt på steinane og det vart raskt nokre litt ukontrollerte manøvarar. Langs Indravatnet kom vi heilt av stien eit stykke, viss det i det heile er ein sti der. Her passerte vi også ein flott foss, som stupte ned den loddrette fjellsida like ved oss. Praktfullt! Eit lite stykke ned i Røssdalen kom vi innpå den merka stien, men først hadde vi då tatt oss gjennom ei litt ulent steinur med store steinblokker. Det er imiddlertid ikkje noko i forhold til den store steinura som ligg like ved, men vi tok heller stien som går rundt (begge er merka). Nede på dei flotte grasslettene like ved Røssdalsvatnet var det på tide med lunsj igjen og her var det også eit par familiar på søndagstur. Det siste stykket ned til parkeringsplassen går på veldig god sti og til slutt ein kjerreveg. Kanskje for godt tilrettelagt for enkelte, fordi turfølget mitt insisterte på at vi måtte følge militær disiplin og småjogge det siste stykket... Etter ein halv time vart vi plukka opp og satt snart i ferjekøen på Oanes, der vi fekk kjøpt oss ein is i kiosken. Meir om turen og fleire bilde på breogfjellsport.no

17 timers tur med start på Valdresflya over Høgdebrotet, Tjørnholstind, Tjørnholsoksle, Skarvflyløyfttind, Østre og Vestre Leirungstind, Vesle Knutsholstind og Store Knutsholstind. Turen ble avsluttet på Gjendebu. Les mer på ifriluft.net God fornøyelse! Toppturhilsen

Kombinasjonen havkajakk og topptur passer ypperlig for turer langs Bygdin og Gjende. Denne gangen gikk turen fra Eidsbugarden, og følgende topper ble besøkt: Slettmarkkampen, Slettmarkpiggen, Galdebergtinden, Kvitskardoksle og Kvitskardtinden. Turartikkel og bilder finner du på http://www.nfo2000m.no (legger ikke ut hele artikkelen her, da det neppe er noen fare for at nfo2000m.no skal forsvinne med det første).