aico

Outdoor gear review har noen interessante tester, men ofte tester han på en måte som gjør konklusjonen helt irrelevant for min bruk.

Interessant tema, ikke ulikt ett jeg startet for to år siden https://www.fjellforum.no/topic/56900-nødly-pausely-og-annen-bruk-av-vindsekk-fjellduk-ol-i-medgang-og-motgang/ Faktum er at jeg ikke har brukt noen for for nødly ila. de to årene som har gått. Det lette shelteret fra Life Systems har vært med i sekken på mang en vintertur, så jeg kan ikke klandre shelteret for dette, det er mer mangelen på nød. Til tross for lite bruk så har ikke det stoppet meg fra å droodle litt mer rundt temaet, så jeg har lekt litt med tanken på å bruke ett lett pyramidetelt som nødly/nødtelt. Det behøver ikke bli veldig mye tyngre, samtidig som jeg innbiller meg at komfort og vindstabilitet vil øke betraktlig. Ikke kommet så langt i prosessen at jeg har sett på konkrete modeller, men vi er nok straks på ett litt annet prisnivå enn bothy bags.

Kan du forklare litt mer spesifikt hva du ser etter? Når jeg tenker på Mylar-poser så tenker jeg refleksivt på sånne overlevelsesposer/space blankets alà dette https://www.fjellsport.no/turutstyr/fjellsikkerhet/rescue-duker/coghlans-emergency-blanket-132x210cm-43g men dette har jo ikke så mye med mat på tur å gjøre. retort-poser har jeg aldri hørt om

Ser den. Disse er i utgangpunktet ikke tiltenkt vinterbruk, så det burde gå bra.

Må si meg enig med @Ringperm, jeg har prøvd mye forskjellig oppgjennom, men har i det siste vært veldig fornøyd med Revolution Race GP Pro Rescue. Har både v1 og v2, og det er absolutt en bra forbedring at v2 kan utvides i leggen for å gå utenpå jaktstøvler o.l. Jeg liker den smale passformen og at de har rause benlengder også i de små størrelsene. Lårlommer er ikke noen favoritt, uansett hvor langt fremme eller på siden de er plassert. Til lette ting som bæsjeposer eller ett magasin med .22 l.r. går det bra, men langt fra noe jeg ønsker eller trenger. Baklommer er jeg derimot stor fan av, og denne har to. Med glidelås. Dette er en bukse som har hentet en småfrekk mengde inspirasjon fra Fjällräven Keb, men RR har laget den beste versjonen etter min mening. Som @Omnilite nevner om Keb har også denne buksen motsatt plassering av stretchpanel ifht. f.eks. Lundhags Traverse, som jeg alltid har tenkt er den logiske plasseringen av stretchpanel. I bruk synes jeg derimot det fungerer veldig bra. Jeg har prøvd en annen RR modell (Norwand) som har samme plassering av stretch-panel som Lundhags, men den er ikke på langt nær like god. Foretrekker bomull eller bomullsblandinger så lenge det er snakk om enkelt friluftsliv i ikke alt for fuktige eller høy-intense aktiviteter, men i dårlig vær eller mye svetting så vil jeg heller ha noe syntetisk, men preferansene er ellers ganske lik. Dvs. smal passform, håndlommer, baklommer og mulighet for å utvide benåpning. Ekstra ventilasjon er heller ikke å forakte. Favoritten i mange år er en bukse fra Trango World, men aner ikke hva den heter dessverre. Perfekt blanding av materialer; tynn stretch der det bøyes og tøyes mest, mer vindtett nylon der det ikke er behov for stretch og solid cordura nylon på noen utsatte plasser. Den begynner å bli hoinngammal, så leter stadig etter en erstatning. Jeg holder på å modifisere noen Norrøna-bukser for å konvertere ventilasjonsglidelåsene til "full-zip", så jeg får både ventilasjon og enklere av og på uten å ta av sko. Vinteren kom før jeg rakk å bli ferdig med moddingen, så jeg mistet litt fremdrift. Det er ikke alt jeg liker med Norrøna sine softshell-bukser, som f.eks. de håndlommene som @Marius Engelsen nevnte, men hvis glidelåsprosjektet blir vellykket så har jeg trua på at det kan bli ganske OK. Så langt liker også at det er ant-sagge-materiale på innsiden av bukselinningen. Veldig kjekt for oss som ikke har noe rævv å henge buksa på Gore-tex og andre regnbukser faller litt utenfor turbukse-definisjonen for meg.

Ikke for å være festbrems, men jeg er litt skeptisk til slike vintersko som påstår at de gjør alt. Vanntett, pustende og -40C... de skal ha en sykt bra membran om det ikke skal bygge seg opp kondens i -40, eller -20, eller -10. Jeg trur ikke trippleTex leverer, da hadde vi sett den membranen flere plasser. Jeg fryser lett på føttene selv, og har prøvd Sorel, Kamik +++. Alle lover at de er vanntette, pustende og komfortable i minus masse. Litt varme er de, men det er ikke ett hav av forskjell ifht. vanlige vintersko. Mest av alt er de bare klønete å gå med. Jeg kjøpte Exped down socks og bivy boots, som ble foreslått lengre opp. Det er ikke Western Mountaineering nivå, men mange forhandlere har de og de er stadig på tilbud. Kjøpte mine på tampen av forrige vintersesong, så jeg har litt for lite erfaring til å si at det er en perfekt løsning, men det er iaf. lett nok og kompakt nok til at det blir med - og det er viktig. Samtidig er den todelte løsningen fleksibel; dunsokkene kan brukes til ekstra isolasjon i soveposen, samtidig som en kan stappe føttene rett i fotposene hvis en har ærend utenfor teltet. I utgangspunktet liker jeg ullkartanker bedre enn dunsokker, men jeg går alltid uten pulk, så dunsokker endte opp som det realistiske alternativet som jeg gidder å ta med.

Ja jeg blir sterkt overrasket hvis ikke dette er absolutt mest vanlig, men poenget mitt er at ingen nødsituasjoner er like. Hvis det tar lang tid å bli funnet kan panikk eller redusert vurderingsevne gjøre at folk gjør rare ting. Husk også at PLB1 ikke gir noen kvittering for vellykket melding, og med 24 timers begrensning på operasjonstid, kan man bli fristet til å lete etter bedre dekning om det begynner å gå lang tid og mann fortsatt ikke har sett eller hørt tegn til en leteaksjon. Endring av værforhold eller mangel på basisbehov som vann, varme e.l. kan også påvirke vurderingen om det er best å ligge i ro eller forflytte seg. Eksempelet med 7-åringen var ikke for å poengtere forskjellen mellom barn og voksne, men for å understreke verdien av en nøyaktig posisjon. Hvis du er bevistløs eller av andre grunner ikke klarer å tilkalle oppmerksomhet, så er det mulig å ikke bli funnet i tide selv om letemannskapene er like i nærheten. Enten man velger PLB eller satellitt-kommunikator, så har man ufattelig mye bedre forutsetning for å bli funnet enn uten, så forskjellene blir forholdsvis ubetydelige i den sammenhengen. Men det er allikevel noen grunnleggende forskjeller som kan påvirke hva som er mest fornuftig fro den enkelte, utfra hvor mann ferdes, de behovene og risikofaktorene som er identifisert. Er bare det jeg prøver grave litt i, for identifisere disse forskjellene. Det er ikke noe åpenbart bra eller dårlig her, bare forskjellig.

Her er det garantert snakk om kaldstart, så det kan ta noen minutter til første fix. Ocean Signal skriver ikke så mye om hvordan de benytter seg av GNSS-mottakeren i PLB1 eller hvor ofte den sender oppdatert GNSS posisjon på 406MHz linken, men mtp. at den skal operere kontinuerlig i 24 timer så vil den nok sette mottakeren i dvale mellom hvert fiks for å spare strøm. Påfølgende fiks blir da i praksis "warm start". Kontinuerlig drift ville gitt bedre posisjon og større sjanse for differensielle fiks basert på SBAS korreksjoner, som igjen ville gitt høyere nøyaktighet og integritet. Dette er bare gjetting, men det er en liten boks som både skal blinke å sende radiosignaler i 24 timer, så det må nok knipes inn på strømforbruk der det er mulig. Så vidt jeg kan finne ut så benytter de en Mediatek MT3329 GNSS mottaker, denne begynner å dra skikkelig på årene, og har neppe blitt produsert på lenge. Men spec'en til Ocean Signal er uforandret så de har tydeligvis nok av disse mottakerne til å fortsatt dekke produksjonsbehovet. Alder er ikke nødvendigvis ett problem hvis implementasjonen er så enkel som jeg trur, men det er enda ett hint om at produkter som har moderne multi-konstellasjonsmottakere med tettere integrasjon av GNSS mottakeren (eks. InReach o.l.) kan produsere en mer nøyaktig posisjon. Og under vanskelige forhold som i trange daler, i fjellvegger o.l. vil denne forskjellen bli enda mer tydelig.

Det var vel egentlig poenget mitt. Hvis ikke peileutstyr er vanlig utstyr for letemannskap på land, så bør ikke denne funksjonen vektlegges for mye i valget mellom PLB og satelittkommunikator hvis bruken først og fremst er på land. Jeg er også enig i at de fleste forholder seg i ro etter en nødmelding er sendt (på land iaf.), men det er også like sikkert at nesten ingen nødsituasjoner blir slik en hadde sett for seg på forhånd. Noen forulykkede kommer til å flytte på seg av ulike årsaker, noen ganger er GPS-posisjonen/GNSS-posisjonen veldig dårlig og noen ganger er de/den forulykkede bare veldig vanskelig å lokalisere selv om folk, hunder og helikopter passerer like ved (ref. 7-åringen som omkom i Lindesnes i høst).

må si meg enig med konsensus her, flere apper/tjenester fører bare til mer fragmentering og dårligere oversikt. Om noe, så kunne jeg heller ønsket meg at nyttig informasjon ble levert til kart-applikasjoner og planleggingstjenester (som ut.no, alltrails o.l.) via API, slik at man får kildedata med høy integritet i det verktøyet en foretrekker, uten å måtte gå innom mange applikasjoner/tjenester. F.eks. har både Yr og Varsom tilgjengelig API for 3. part, men jeg har ikke satt meg inn i lisensvilkårene eller funksjonaiteten. Det hadde jo vært mye lettere å få viktig/nyttig informasjon frem til de som trenger det (hovedsakelig de med mindre erfaring eller turister som mangler lokalkunnskap og kjennskap til aktuelle tjenester) hvis advarselen poppet opp i kart-appen, eller den automatisk foreslo en annen rute enn planlagt pga. aktuelle farevarsel i området - slik du får i flere kart-applikasjoner for bilnavigasjon.

Hehe, beklager en liten skrivefeil der, @Gabs88 og @Marius Engelsen. Hele innlegget faller litt sammen når en ikke klarer å formulere seg skikkelig Der jeg siterer meg selv skulle det selvsagt stått PLB-peiler. Jeg vet at PLBen er liten, konteksten for innlegget var søk og hva slags søkeutstyr man kan anta er tilgjengelig for ulike typer søk.

Jeg kan ikke se at det finnes absolutte argumenter mot noen av alternativene. Jeg likte M77 godt helt fra barneskolen til godt forbi førstegangstjenesten, men fra ca. midt i førstegangstjenesten frem til midten/slutten av 20-årene ble de gradvis faset ut til fordel for andre sko og støvler. Jeg vil fortsatt si at M77 er en OK allround støvel, mer enn god nok til å gjennomføre 3-mila, og den ble i mitt tilfelle hovedsakelig blitt byttet ut til fordel for mer spesialisert skotøy som er bedre tilpasset spesifikke behov. Det sagt, da jeg for en tid tilbake kjøpte ett par M77 av nostalgiske årsaker, gikk jeg ikke mange meter før jeg innså at min tid med M77 er forbi. De siste årene har jeg utelukkende brukt skotøy uten hæl og med null eller tilnærmet null drop. Å gå tilbake til opphøyet hæl var nå blitt helt naturstridig for meg. Som du sier, kroppen kan tilvennes det meste med trening, men jeg ser ikke noe grunn til å trene inn en unaturlig fotstilling når jeg kan unngå det. Iaf. ikke nå som jeg er sivilist og kan velge hva jeg vil. I en stridssituasjon ville jeg valgt det fottøyet som gir størst sjanse for å overleve, hvis det er tid til å velge. På vinterstid er det definitivt høye støvler, men på barmark - spesielt når en skal bevege seg rakt og / eller på hardt underlag, så kan en joggesko være bedre. Har konsekvent brukt løpesko uten membran på fjellturer sommer og høst de siste årene og kommer neppe til å gå tilbake til fjellsko. Nå er jo en militærstøvel gjerne valgt utfra en helhetlig tankegang om PPE og sånn sett vil de færreste joggesko gi tilstrekkelig beskyttelse mot varme/kulde, kjemikalier, splinter osv, så det vil i de fleste sammenhenger være førstevalget, men god beskyttelse hjelper jo lite hvis du ikke beveger deg rask nok.

Null problem med en hånd og hansker, på ocean signal plb. Det er jo bra Redningstjenesten glemmer vel ikke GPS-posisjonen din om enheten du bruker går tom for batteri… uansett type. Sannsynligvis far fetched scenario, men det er ikke gitt at du kan forbli i samme posisjon helt til du er funnet. Såvidt jeg har fått med meg har både redningsskøyter of scooterpatruljer slikt utstyr. Har du noen kilde som tilsier at det bare er helikopter som har slikt? Uansett, er det en stor fordel med radiopeiligen og stroben som PLBen er utstyrt med. Både i mørke, og dårlig sikt. Som jeg erkjente så var dette mer basert på antagelser og forutinntatthet enn egen erfaring og faktasjekk Det er heller ikke ett forsøk på å undergrave PLB som nødsender. Jeg har tatt mitt valg og bare deler noen betraktninger som jeg ville sett nærmere på hvis jeg vurderte PLB primært til bruk i fjellet. Med ditt bruksmønster, som inkluderer mye padling, så stiller det seg litt annerledes og jeg ville sannsynligvis valgt en PLB selv. Helikopter og sjøgående fartøy med SAR funksjon har ikke de samme begrensninger mtp. plass, vekt og tilgang på strøm som vil være tilfelle for landbaserte søk med snøscooter, ATV o.l. Nå aner jeg ikke hvor kompakt en PLB med fornuftig følsomhet kan lages, men dette er ikke utsyr jeg kan huske å ha sett ifm. søk på land. Nå har jeg bare lett etter personer med ukjent posisjon/personer uten PLB/nødsender for satellitt, så det kan ha noe med saken å gjøre, men jeg har gjort noen kjappe google-søk som sier meg at dette ikke er utstyr som er lett å anskaffe, så at det er veldig utbredt tviler jeg på. Jeg var faktisk ganske sikker på at peileutstyr for PLB var standardutstyr på alle luft- og sjøgående fartøy med SAR-funksjon, men I følge HRS sin veileder for samhandling virker det som heller ikke dette er tilfellet: Igjen, om det ikke er standardutrustning på disse fartøyene, så gir det meg grunn til å tvile på at dette er vanlig blant bakkemannskaper på land.

For de fleste vil nok en satellittkommunikator være det beste alternativet. Personlig hadde jeg valgt InReach Mini 2 eller InReach Messenger av de som finnes på markedet nå. Jeg heller nok mest mot Mini 2 siden de fleste turene mine har begrenset varighet, og jeg nok vil ha mer nytte av enklere betjening og større display. PLB havner på andreplass her. Mangelen på 2-veiskommunikasjon er hovedårsaken. Det er full utrykning eller ingenting. Av og til trenger man bare en 2. opinion eller gode råd. Eller en værmelding som lover bedre forhold om kort tid. Noen andre betraktninger om PLB, som ikke baserer seg på erfaring - bare min forutinntatthet; - Disse enhetene og infrastrukturen rundt, selv om de fungerer over alt, ble først og fremst utviklet for maritime behov. Med unntak av redningshelikopter, er jeg redd letemannskaper for landredning i liten grad har utstyr for å lokalisere PLB/EPIRB. - Som konsekvens av første punkt føler jeg at 24 timers operasjonstid kan bli i minste laget for fjellredning. - Antenne som må trekkes ut forutsetter en viss grad av funksjonsevne i begge hender (dog mulig at det holder med en hånd og ett fungerende gebiss, ikke testet). - Oppsummert: om hovedbruken var på sjø, kunne en slik enhet vikariert på en og annen fjelltur, men mitt behov er 99,5% på land, så da foretrekker jeg en satellittkommunikator. VHF i form av jakt- eller skringsradio kan du se bort i fra til denne type bruk. Dedikerte kommunikasjonsenheter for satellitt vil nok i stor grad forsvinne fra privatmarkedet på sikt, etterhvert som også denne funksjonen blir vanlig i mobiltelefoner, men p.t. er ikke dette ett fullgodt alternativ. Kostnad blir alltid en del av vurderingen, men ingen av løsningene er veldig kostbare i det store bildet. For noe som virkelig kan utgjøre forskjellen på liv og død ville jeg valgt den løsningen som passer best med behovet, uavhengig av pris.

Som TS har jeg bare en stor, nei faktisk to store roteskuffer med ullundertøy. Samt noen ekornlager her og der. Totalt kaos med alt fra etterlevninger fra tiden i forsvaret, til det som er kjøpt inn nå nylig og alt i mellom. De eldste plaggene er tykt ullundertøy fra Woolpower/Ullfrotte og tykt ullundertøy + netting fra Troll som jeg fikk utdelt ut i bøtter og spann fra Forsvaret rundt år 2000. Ulla fra Troll har holdt seg helt utrolig bra, men strikken i longsene ga seg for sånn 5-10 år siden. Ullfrotte har akkumulert noen mindre hull her og der og har blitt litt slafsete i formen, men de henger med ennå. Til og med strikkene har grei futt fortsatt. Jeg hadde såpass mye at en god del er donert bort, så de jeg faktisk har igjen har vært med på mye. Troll har jeg ikke hørt om på lenge, så vet ikke om de finnes lenger. Veldig fornøyd med kvaliteten på alle disse, men det at de er så tykke gjør de mindre allsidig, så det er nok noen år siden disse var i jevn rotasjon. Kjøpte også en del HellyHansen Lifa polypropylen og ullblanding på samme tid, de har også holdt bra. Selve tekstilet i polypropylen virker ganske uslitelig, så de fleste plaggene i ren polypropylen ser nesten nye ut bortsett fra noen sømmer som begynner å gå opp hist og her. De med ullblanding har mistet formen litt og ser mer slitt ut, men funker fortsatt bra. Her har også original-strikken i longsene gitt seg omtrent på samme tid som Troll sine. Har også en utrolig god og veldig tynn ullongs fra Patagonia (ca. 2007/8-ish årgang) som jeg har brukt veldig mye. Det tynne stoffet er både høydepunktet og svakheten her. Store hull i slitasje-områdene rundt innside lår, skritt osv. Brukes nå bare som nattøy i soveposen. Devold får mye skryt her, men jeg har veldig lite derfra. Kjøpte noe av den litt tynnere ulla deres i en periode, men ermene var så korte ifht. størrelsen forøvrig at jeg ble lei og donerte de. Har derimot en litt tykkere Devold fra ca. 2009 som jeg liker veldig godt, og kjøpte nettopp en Devold expedition med hette som jeg ser fram til å prøve. Av t-skjorter i ull ser jeg ut til å ende opp med nesten utelukkende Icebreaker. Vet ikke helt hvorfor, men de er helt OK. Har mange generasjoner med Brynje syntetisk netting, aner ikke hva som er kjøpt når, men alt som ikke er mistet eller rotet bort (ikke ubetydelig antall) virker fortsatt. Har også en av de Brynje-trøyene med ull ytterst og netting innerst. Veldig varm og god, og liker spesielt at den har veldig raus lengde både i kropp og ermer. Blir ikke så mye brukt ifht. hvor godt jeg liker den, da separat inner- og ytter-/mellomlag gir mer fleksibilitet, noe jeg ønsker på det meste av turer. Men når jeg vet at det blir kaldt og fleksibiliteten ikke er viktig, så er det ei skikkelig god trøye. Kjøpt ca. 2009 den også, og holder seg godt. Kjøpte min første netting i ull da jeg hadde kjørt fra brynje-longsen og panikkhandlet på vei til senhøst-jakt i Nordland. Så etter syntetisk Brynje som vanlig, men fant bare en aclima i ull. Den er bare litt over ett år gammel og har allerede ett lite parti der "garnet" har nøstet seg opp, og som flere nevner om sine har også min krympet litt, men du verden den er behagelig å ha på. Digger den longsen til tross for svakhetene. Har en håndfull ullboksere av ulike merker og modeller, og kan ikke si jeg nødvendigvis tenker over hvilken jeg tar på meg, men har en formening om at Ullvang kanskje er den som er ett knepp mer behagelig enn de andre. Men dette er flisespikkeri. Alle er gode og forskjellene minimale.

Takk for innsikten! Av og til har jeg ett merkelig behov for å anskaffe noe av det jeg har måttet avstå fra i tidligere tider pga. økonomiske prioriteringer, kanskje også til tross for at behovet ikke er helt det samme som før. Når det gjelder Norrøna Arktis og Sydpolen så trur jeg fornuften har seiret, og at jeg har klart å gi slipp på akkurat det behovet. Men sånn i tilfelle jeg en dag skulle få akutt tilbakefall, kan du si noe om størrelsene på disse? Jeg har en fornemmelse av at Norrøna på ett eller annet tidspunkt har endret størrelsene sine til å sammenfalle bedre med amerikanske størrelser. Det jeg har prøvd av dagens Norrøna modeller så er det small som stort sett passer best. Jeg mener og huske at Medium jevnt over passet meg bedre rundt tusenårsskiftet, men kan ikke si med sikkerhet om det er jeg eller Norrøna som har gjennomgått mest endring ila. disse årene

Jeg liker/foretrekker også slike skalljakker i kaldt vær. Og det er helt greit for meg at de ikke bidrar med isolasjon. Foretrekker faktisk turklær som er enkle og ikke prøver å gjøre alt for mye på en gang. Som regel gjør dette at det blir enklere å bruke de i ett system sammen med andre plagg, samt enklere å holde de tørre på tur. Skal sies at jeg bommet litt på størrelsen når jeg kjøpte min Antarctic (dessverre leste jeg ikke din brukererfaring før jeg kjøpte min på Finn), så den har bare hengt i skapet siden. Jeg har i stedet brukt min Fjällräven Bergtagen jakke til den type bruk. Denne inneholder litt bomull, så ikke umulig at den isolerer litt bedre enn syntetisk microfiber, selv om den er veldig tynn og tettvevd til G-1000 å være. Ulempen med slike vindjakker i ekspedisjons-kategorien er at de er forholdsvis tunge og voluminøse til å bare være vindjakker. Så selv om jeg liker konseptet og i stabilt og kaldt vinterværmed foretrekker en solid og god vindjakke som puster bedre enn en membranjakke, så finner jeg at kombinasjonen av en tynn og lett vindjakke sammen med en vanntett skalljakke oftere gir en bedre balanse av egensker ifht. vekt for oss som ferdes i norsk kystklima. Men i stabilt vintervær, slik vi har hatt i vinter, er det ingen tvil om hva jeg foretrekker. Korreksjon til mitt forrige innlegg: Jeg var en tur i klesskapet og la merke til at Bergans Antarctic er produsert med nylon/polyamid, ikke polyester microfiber slik jeg trudde. Det kan være en medvirkende grunn til at den oppleves annerledes, og til at de har kunnet/valgt lage den tynnere.

Å kombinere en 3-sesongs dunpose med en litt tynnere syntetpose eller quilt istf. å bruke en skikkelig tykk vinterpose er en veletablert strategi for soveposer - er det noen som gjør det samme med isolasjonsjakker? Jeg har tenkt litt på oppgradering av dunjakke-garderoben i det siste, det blir vel lett sånn når det er både kulderekorder og mye kaldt vær over lang tid. De dunjakkene/isolasjonsjakkene jeg har er ikke dårlige, det viser seg bare at det ikke har blitt helt klaff med størrelser, tykkelse, vekt og modularitet ifht. de faktiske behov. Siden det har vært mye kaldt vær i det siste gikk tankene først til hva som vil være den beste tjukk-dunisen for de virkelig kalde dagene. En tjukk dunis med boxwall konstruksjon og god fyllvekt av høy kvalitet blir fort noen kroner, og det er ingen tvil om at det å kunne dra en slik jakke ut av sekken er gjerne verdt hver en krone, og vel så det, når behovet først melder seg. Men det slo meg også hvor ofte en slik jakke vill være så mye, mye mer enn en egentlig trenger. Da blir den enten dyrt skapfyll i skapet hjemme eller en unødvendig stor og tung klump i sekken hvis en ikke har ett bedre alternativ. Jeg kjente igjen denne tankerekka fra den gangen jeg bestemte meg for å ikke kjøpe ny vinterpose. Å legge mest penger i den soveposen som brukes minst fremstod plutselig som ganske dårlig plassering av penger. Og nå tenker jeg litt det samme om isolasjonsjakker. Det er ikke helt samme sak, men noen likhetstrekk er det. Noen (hypotetiske) fordeler med to jakker: Mer fleksibilitet med to tynnere isolasjonsjakker. Med f.eks. en kombinasjon av dun og syntetisk kan en bedre tilpasse bekledning etter værforhold og aktivitet. Med syntetisk jakke ytterst kan en kanskje heve ytelsen til en billigere gjennomsydd dunjakke, da du ikke får kuldebroer på samme måte som når dunjakken er ytterste/eneste lag. Redundans/sikkerhet hvis det skulle skje noe med en av jakkene. En potensielt billigere vei til høy isolasjonsevne hvis en allerede har en litt tynnere isolasjonsjakke fra før. Noen (hypotetiske) ulemper: Totalvekten for samme isolasjonsevne blir sannsynligvis noe høyere med dobbelt så mye tekstil, glidelåser osv. for ca. samme totale fyllmengde/isolasjonsevne som en tykkere jakke. Potensielt mer kostbart for høy isolasjonsevne for den som starter fra scratch. En kombinasjon av jakker for mindre ekstreme forhold kan mangle funksjoner som er ønskelig- eller være klønete å betjene under ekstreme forhold. Den eller de jakkene som anskaffes for å brukes ytterst vil kanskje oppleves for store til å brukes for seg selv, med få lag under. Jeg har allerede gjort litt småskala-testing i hverdagssituasjoner. Ettersom jeg har ett par litt tynnere syntetiske isolasjonsjakker med såkalt «active insulation» og mer «atletisk» snitt, samt en gammel Berghaus dunjakke som ble kjøpt da ølmuskelen var bedre trent hadde jeg noen ganske opplagte kombinasjoner liggende klar på testbenken. Ingen av jakkene er top of the pops ifht. til isolasjonsevne, men det er ingen tvil om at de er bra nok til å avsløre at det er opptil flere fordeler ved å kombinere. Jeg kan holde varmen mye bedre når det er stapp-kaldt og jeg venter på bussen e.l., jeg slipper å se ut/føle meg som en Michelin-mann når temperatur eller aktivitetsnivå går opp og det er mye lettere å stappe den ytterste dunjakka i sekken når jeg skal en kjapp tur inn i en butikk e.l. enn å få trollet tilbake i eska når jeg først har dratt frem Fimbul-dunisen. Noen som har erfaringer eller tanker rundt det å kombinere flere isolasjonsjakker på denne måten? Evt. tips til kombinasjoner som fungerer bra?

Ser ikke at https://www.jaktogfriluft.no/ er nevnt hittill. Forøvrig har jeg brukt de fleste som er nevnt over og har ingen dårlige erfaringer med noen av de. Det er nok Fjellsport som stikker av med den største budsjettposten, men over tid så drypper det litt på de fleste. Mulig jeg har handlet fra http://braasport.no også, har iaf. vært nære på noen ganger. Edit: *kremt*, hvis kniver regnes med så utgjør nok http://www.lamnia.com en ikke helt ubetydelig budsjettpost også

Norrøna hadde mange interessante produkter på den tiden, og jeg hadde lyst på både Sydpolen-dressen og Arktis-dressen til litt ulik bruk, men som fattig student endte jeg opp med ingen av delene Så vidt jeg husker hadde Norrøna også en microfiber-jakke i «fjellsport»-segmentet sitt på den tiden. Mener å huske at den het Slogen. Husker ikke så mye mer, annet enn at denne også fristet og det var vanskelig (om enn bare hypotetisk) å velge mellom denne og Sydpolen. Det er iaf. enda en mulighet hvis du er på leting etter gammel/brukt Norrøna i microfiber Ang. Terylene, så er vel dette bare ett av flere merkevarenavn for PET/Polyester microfiber? Microfibertekstil av polyester kan selvsagt oppleves forskjellig avhengig av produsent, produksjonsprosess osv. men kjemisk sett er det vel lite som skiller Norrøna Sydpolen og Bergans Antarctic.

Det er ikke samme modell. Firelite vs Firefly.

For en frysepinn som meg er det helt mindblowing at det er fysisk mulig å tilbringe 69 dager ute i norsk vintervær med så lite klær uten dø Må være utrolig praktisk å være så varmblodig, jeg digger vinter, men frysing kan lett ta litt av fokuset bort fra opplevelser som ellers er helt fantastisk. Desverre faller eplet litt bort fra stammen av og til, jeg trur nesten ikke jeg har sett fattern bruke lue eller hansker før nærmere pensjonsalder. Ja ja, en får værra som en vart...

Prøver du å fortelle oss at det er en sekk en plass i de bildene @Kristian V.? Du får prøve med en mindre distraherende bakgrunn neste gang drømte meg bort på tur jeg nå..

Ingen erfaring foreløpig, men jeg tok sjansen på å prøve ett par produkter fra Outdoor Vitals ifm. salget de hadde nylig. Bl.a. en hoody i 115 gsm nuyarn. Om transport-gudene og Tollvesenet er på min side, og jeg var så heldig å treffe riktig på størrelsen, så kan det hende jeg har noen erfaringer å dele litt senere i år. Ikke hold pusten

Som TS skriver så er det litt forskjell på telt-turer med venner i tenårene og tidlig 20-åra sammenlignet med telt-turer i voksen alder. Intimsonen var vesentlig mindre, neste ikke-eksisterende og behovet for komfort var tilsvarende mye lavere. 3, 4, ja til og med 5 personer i ett 4-mannstelt på vintertur var overkommelig den gangen, og jeg ville aldri vært foruten de opplevelsene. Nå for tiden er det bare unntaksvis jeg deler telt med noen utenfor nærmeste familie, ingenting er hugd i stein og det hender fortsatt jeg deler telt/lavvo med andre voksne, men foretrekker vanligvis solo-telting nå for tiden.