morten

Synes ikke vi er sååå beskjedne Tom. Vi har lagt ut følgende tråd i forumet toppturer og tinderangling: https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=2111 Man skal ikke overdrive heller

Du mener denne? https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=1757 Midt i blinken for en flanke-elsker for deg. Ittno problem. Litt bratte sva i overgang fra morene til fjell. Nils gikk en annen variant litt lenger opp i kant av breen før han føk til venstre.

Avanser til 30, eller sogar 50 meter da vel Espen!

Skyss er strengt tatt ikke tillatt, men betaler du nok får du sikkert en scootermann til å kjøre deg illegalt I uke 14 tror jeg muligens beltebilsesongen er i gang, i alle fall buss-sesongen dvs. du kan komme deg til Båtskaret, mot normalt Garli (3-4 km ovenfor Beitostølen). Hør med turistkontoret på Beitostølen. Bygdin ser tråkig ut, men er det medvind går det som en drøm fra f.eks. Høystakka og østover sjøen. Litt tråere i motvind.

I følge Torgeirs målestav var det 11,6 meter og godt innenfor hans sikkerhetsmargin. Det var en (1) topp vest for hovedtoppen.

Da var det nok en annen Bjørn S. så. Min erfaring etter 3 lengre turer med Ragnar de siste ukene er at Ragnar er ingen gal mann i et høyt tempo, men snarere en fornuftig mann i et fornuftig tempo

Flott bilde Budrbringeren. Gjende på sitt beste. Herlige farger i forgrunnen. Det eneste som trekker litt ned er den litt utbrente himmelen, men det er uansett grisevanskelig å få til uten at forgrunnen blir for mørk. Digitalt?

Jeg synes flybilder er spennende jeg Erik. Selvsagt setter de fleste pris på toppbesøk uten overflyvninger, men så lenge flyturene deres er fullt lovlige håper jeg ikke du vil holde dem unna på grunn av en skeptisk bruker. Tror det store flertallet synes det er svææææært spennende med flybilder. Det er jo tross alt ikke hverdagslig for de fleste av oss.

Det er klart det finnes store vegger i fortunsdalen. Ikke bland DNT inn i dette, de har ingenting med dette forumet å gjøre. Jeg vurderte å ta noen bilder i kveldssola da vi kjørte ned fra Nørdstedalssæter i sommerr, men var for sliten og lei, men at veggene finnes i varierende grad i flere kiolometers lengde og et antal hundre høydemeter vertikalt er det ikke tvil om. Kan vel sogar være at mange av dem rett og slett er "for" vanskelige, i alle fall uten tekniske hjelpemidler for selve klatringen.

Ja hele tiden. Går i halvsøvne, sjangler, peser, sovner, snubler rett som det er. Men søvn er viktig. En natt uten går jo på et vis, men det merkes lell. Morsomt var det på vår nattur til Lodalskåpa i mai. Vi startet 23 om kvelden og alle hadde vel stått opp rimelig tidlig den dagen og vært på jobb pluss maaassse kjøring. Oppe på Jostedalsbreen rundt kl. 04 var det flere av oss som nærmest gikk i søvne til tross for at det var rikelig med minusgrader og frisk vind rundt nasin. Nei, ideelt sett burde man hatt 9 timer søvn, grovbrød med brunost og masse vann før en god dagstur, men i praksis blir det jo slurvet masse. Regner med at du sov godt etter denne turen da?

Regner med at du bl.a. sikter til etojm.com og min beskrivelse på fjellforum og evt. Kim Dahlen sin på bergtatt.net.. Det står vel ikke at den er direkte ugrei, i alle fall ikke vanskelig. Men vi kaller en spade for en spade og sier det er luftig utsatt og eksponert (LUE) når det er det mens klatreføreren beskriver turen meget overfladisk. Fra sør mot store er den rimelig enkel teknisk (aldri over grad 3), og med en kort rappell, men den er stedvis meget LUE (!!!) Hvordan dette virker inn på folk er meget ulikt. Det er også en rute hvor tørt vær har relativt mye å si for trivselen. PS! LUE = Luftig, utsatt og eksponert.

Godt du kom deg med båten Ragnar, jeg var bekymret da jeg kom til Bygdin og så at 20 stk. måtte snu uten å komme ombord. Du var jo maks. heldig med været. Det er nok lettere å finne veien ned i den flanken jeg fortalte når man har gått opp der, men det gikk jo på et vis Vanvittig flott speiling av skyene i det ene bildet ditt. Var en drømmedag. Også for oss.

Denne artikkelen er dedikert til eaa aka Erik Aaseth Ingen skal si at jeg ikke prøvde. Både sms og pm ble sendt til Erik i dagene før lørdagen. Erik som fortsatt var medtatt og tydelig redusert, muligens også høydesyk, etter sin bestigning av danmarks høyeste fjell en uke tidligere, mumlet noe om at detta kom for brått på. Skulle han opp dit igjen måtte det være meldt høytrykk fra Nordkapp til Sahara mente han. Det kan bli lenge til Hestbreapiggane får besøk av deg da Erik? Det holder slik som på lørdag med høytrykk fra Sognefjelle til Reinheimen. Regnet det på Furnes eller? Fra en fjelltur til den andre Jeg sa hade til Ragnar som ennå lå og dormet i teltet sitt ved Nybue langs Bygdin og ruslet med tung sekk til Torfinnsbu. Å sitte ei lita halvtime på brygga og stirre ut på det blikkstille Bygdin var en fin måte å starte dagen på. Båtturen til Bygdin var kjølig men vakker og mens jeg forsvant opp til Julia og kassebilen vår, dreiv Sunnmørskapteinen på M/B Bitihorn med allslags bannskap og sterke gloser for å få kontroll på horden som ventet på å komme ombord. Store grupper med reservasjoner gjorde at ca. 20 måtte snu slukøret på brygga og finne på noe annet enn båttur. Riksvei 51 en lørdag formiddag sent i juli forutsetter at man justerer tempoambisjonene ned noen hakk. Denne lørdagen var intet unntak og først litt før kl. 13 kunne vi faktisk begynne på turen. Gjerrigpomper Vi har lagt igjen en del hundre kroner i bompenger hittil i år, men gjerrige som vi er parkerte vi rett før bommen og syklet opp i retning Netosætre. Midt på dagen, i steikende sol var det varmt og svetten silte. Den totale dehydrasjon var allerede i gang. Som nevnt var dette 4. korstog mot Hestbreapiggane i år. I april snudde vi oppe på Netosæterfjellet i tåke. I mai var vi her med Erik og Roger og snudde i rimelig ensfarget vær på Midtre. Nå i juli fikk vi med oss de vestligste toppene i strålende vær, og nå var det altså duket for resten. Vi dro oss over mot venstre og fulgte etter hvert tråkket på høyre kant av Geitåe bratt opp forbi det imponerende elvejuvet og opp gjennom tett krattskog som for lengst har lukket seg rundt stien. Selskapssyke sauer Allerede tidlig på ryggen ved første pause slo Netosætersauene til. Vi hadde ikke før satt oss på Musøreenga før de kom plingende over kammen med rak kurs mot oss. Hadde det ikke vært for tappert forsvarsarbeide av undertegnede hadde de nok ikke gitt seg før de hadde Smalahovene sine i sekkene våre. Lenger oppe ved neste pause, like etter at vi hadde krysset Geitåe der elva fra Høgsetbrean smelter inn i denne, skjedde det igjen. En kilometer unna så vi dem, firbeinte ullfamilier med rak kurs mot oss. De krysset Geitåe så vannet sprutet og ville atter en gang opp i sekkene våre. Hva slags dyr er dette? Er det ikke jerv og ulv og bjørn og sauejegere i området da? Har de ikke vett på å pase seg? Eriks Chaussee I mai loset Erik oss ned en flott vei i sørflanken fra Midtre Hestbreapiggen. Denne valgte vi å gå opp i dag, vi hadde vært på Austre før og den sene starten gjorde at vi hadde litt "dårlig tid". På blaut sommersnø trasket vi over Geitåbrean og bort til denne oppgangen som var helt prima å følge også på sommerføre. Eneste ulempen var at den vindstille sørhellingen med snørefleksjoner fra alle kanter kostet noen liter svette. Ikke stemmer den med kartet heller. Bre er det tegnet inn, men fjellet stikker opp nesten over alt nå. Dessuten er det en styggstygg skavl som er vanskelig å leste ut av kartet som man må passe seg om man kommer ovenfra. Spennende egg til Store Grunnet tidsnød var jeg videre fra Midtre etter 5 minutter pause mens Julia ble igjen der for å ta bilder. Eggen var en morsom sak. Stedvis veldig grovblokket, noe som er slitsomt for anklene mine, men de siste par hundre meterne bort til toppen Røyne kaller N1 var det spennende og morsomt. Jeg var allerede så dehydrert og småsøvnig at jeg enset ikke avgrunnen til venstre som tidvis bare var en halv støvelbredde unna, i stedet fokusert jeg på klyvingen. En "haifinn" i lyst fjell på eggen var "cruxet". Her var det enklest å klyve oppe på den smale ryggen. Ellers var det flere steder som trygt kan kalles luftige!, men vanskelig var det ei og etter litt svetting i lia opp mot Store var jeg enda et skritt nærmere avslutning av disse 2000-meterne. Jeg fulgte eggen tilbake også selv om det så greit å følge ei snøfonn innunder eggen på østsiden. En drøy utløper Tilbake på midtre fikk jeg litt førstehjelp av Julia samt erstattet 10% av det jeg hadde svettet ut før vi ruslet den lettgåtte flya mot M2 eller Vest for Midtre som vi kaller den. Doble GPS målinger ga 48 meter i pf. noe som gjorde at jeg kunne sløyfe toppen fra vår liste over "hovedtopper" med pf 50 eller mer. En lettelse igrunnen siden dette dreier seg om en temmelig stusselig topp. Utsikten mot Ytste Hestbrean og eggen fra Midtre til Store var imidlertid storslagen. Her fikk jeg i meg litt nøtter, dagens siste næringsinntak før jeg ruslet videre. Julia ble igjen for å ta bilder. Kveldssola brant inn fra vest og drenerte de siste svettedråper fra steder langt inne i skrotten. Låven er en lang avstikker. Hvorfor gå på Låven: 1) Man samler på topper. 2) Den har en herlig utsikt mot bassenget innunder de litt større piggene (Hvorfor kalle Midtre og Austre Hestbreapiggen for pigg i det hele tatt. Burde hett Hestbreahø!!) Tilbake på igjen på Vest for Midtre var det litt vanninntak og så videre. Sola var snart ferdig med dagens opptreden her nord, og vi fryktet mørket. På vei østover på flata mot Midtre passerte vi for anledningen et av Norges høyestliggende vann på vel 2100 moh. På snaut 100x100 meter hadde det dannet seg en fotogen innsjø i kanten av snøfeltene. Fargespillet - belønningen for dem som tilbringer kvelden i høyden Vi gikk litt feil og holdt på å danse utfor skavlen neden for Midtre, men fikk dratt oss litt opp og rundt. Vi skulle egentlig forte oss men de enorme skyene i sør og øst samt det flotte lyset over Jotunheimen, spesielt Hurrungane gjorde at sekken måtte av og kameraet opp flere ganger. En solnedgang med så mye spretne skyer som dette er i grunnen mye mer spennende enn solnedgang når været er for bra. For å gjøre noe jeg normalt har problemer med: Gjøre en lang historie litt kort. Vi kom oss ned, fant syklene, pakket bilen og kjørt hjem. Halvveis ned mot Lom kom den siste halvliteren med vann opp igjen. Et sikkert tegn på at jeg var litt for nedkjørt med mage i ulage. Vi kjørte strake veien om Fagernes for å hamstre litt cola, det eneste som hjelper når magen ikke tåler friskt fjellvann. Og klokka 4 var det bare å krype fornøyd til sengs med bankende kne og dundrende hodepine. Det er flott med fjellturer, spesielt Hestbreapiggane. Ikke sant Erik? Et par stemningsbilder kommer, i morgen, eller i overmorgen...

Så det er slik den ser ut, toppen som lurte oss påsken 2003 på grunn av bl.a. ubrøytete veier i Sverige. Vi kommer igjen. Fint bilde av flott høyfjellslandskap forresten. Åssen var det med mygg? Hilsen en som var i seng kl. 04 natt til i dag og vet utmerket alt om slike rolige påfølgende dager. Sov til halv 10 sjanglet litt rundti huset et par timer og så på bilder fra turene, la meg igjen litt over 12 og stod opp halv 3

På en måte virker denne kommentaren litt arrogant. Man kan gjøre mye for å redusere steinsprang enten fra en selv eller tauet, men selv den beste kan få til det - eller garanterer du fritt for steinsprang i ditt kjølvann, alltid?

Bra prioritert Erik, med en på følgende dukkert i danske farvann, rikelig med bayere og måske en rød pølse etterpå. De xx km i halvmørket på returen var ikke akurat noen drøm. Fjellet var stort sett fast og fint, men det var tidvis langt ned. Det var det jeg kalte "LUE", Luftig Utsatt Eksponert. Husker vel to punkt som var litt sånn teknisk, ellers mye fin klyveklatring grad 2-3. Men akkurat de to punktene var langt mer teknisk enn noen Jotuntreer jeg har gått før. Gradering er vanskelig, kanskje 4- hvis man ikke vil strekke seg helt til 4 Men en flott tur var det. Du glemte imidlertid det mest imponerende Nils, Morten som var hjemme kl. 04:00 og enda mer imponerende: Nils som, var hjemme i Nittedal langt ut på morgenkvisten var det 6 - halv sju? Mest magiske øyeblikk var utvilsomt da tåkeskyene lettet på sløret og feide forbi egga, mens kveldssola farget skyene i en mett rødtone. Morsomte øyeblikk var utvilsomt å se Nils sprelle på kroken etter ha annonsert at "opp der kunne han jo strengt tatt gått usikret". Kjedeligste øyeblikk var å reise seg etter en kort pause ved stidele rett nord om Langvatnet og kjenne hatt hele kroppen hadde stivnet samtidig som det var en god times gange igjen i halvmørket..

Ole Petter, hvordan oppfattet du ryggen ned fra østtoppen på Store Memurutinden mot Memuruskardet? Jeg og Robert rotet litt her og kom ned noen fæle skrenter. Alt annet så dessuten løst ut?? ... Vi lå i Leirdalen den natta du fikk rim på trekket ditt, kan bekrefte at det var en kjølig natt Spennende lesning.

Kule turer du tar om dagen Ole-Petter. Vil ikke helle noe salt på såre føtter, men Østtoppen på Styggedalstinden er utvilsomt den høyeste, men "who cares" Det er i alle fall spreke saker. Interessant å lese om ryggen dere gikk opp til Styggedalsryggen. Har lyst til å prøve den en dag. Det er liksom en kurant, om noe ukjent turklatreatkomst.

Ehrm, ja flere ganger. Men oftest skjer det på svadameldinger: Skiftende skydekke, enkelte regnbyger, men også perioder med sol. På slike meldinger hender det enda oftere at vi har reist og fått finvær. Men samtidig har det hendt at det har blitt det dritværet. Hvor morsomt det er å ta sjansen kommer litt an på hvor langt en har å kjøre, samt hvor ille en synes det er med litt ruskevær.

Jeg har null peiling på det tekniske, men har lest flere tester som hevder at et kamera som f.eks. Canon 1ds overgår 35mm filmformat og kan sammenlignes med mellomformat. Vi har en mengde lysbilder fra 35 mm scannet med Coolscan LS-5000 eller noe slikt. Det gir bildefiler på ca. 22 megapixels, men ikke snakk om de detaljene der kan hamle opp med 11 megapixels filene fra 1ds'n. Teoretisk kan man sikkert scanne et 35mm opptak til omtrent det uendelige, men det har jo ingen hensikt så lenge den ekstra informasjon er utydelig, støyete grums. På trykk er det et havs forskjell på 35mm scans fra dias og digitale filer fra 1ds. Nå er det også stor forskjell på sensorer og optikk da. Vi har også et Canon Poweshot G5 med 5mpx, og jet tør påstå at kvalitetsforskjellen til 1ds'n er milevis mye bedre enn det det statiske forholdet mellom 5 / 11 mpx skulle tilsi. Ting som selvsagt kan tilskrives mye bedre optikk og bedre sensor. Jeg er fortsatt enig i at ingenting kan måle seg med fargemetningen og skarpheten fra et lysbilde på et godt lerret, men så snart bruksområdet er digitalt, trykk e.l. så blir situasjonen en annen. Nå har gode dslr systemer vært veldig dyre, men det hjelper seg jo etter hvert. Vi har nylig investert i et backupkamera, D20, som har fått veldig gode kritikker, og er svært spente på hvordan det holder seg mot den litt eldre, men langt dyrere 1ds'n. Den dagen etterfølgeren til 1ds MKII kommer, håper jeg det skal by seg en anledning til å slå til, den får sikkert rundt 22 mpx i et hus, og da begynner man å snakke om at behovene begynner å bli dekket.. Det virkelig geniale med digitalrevolusjonen er imidlertid enkeltheten. Å komme hjem fra tur, hive CF kortet i kortleseren og kose seg med bildene. Å scanne bilder har jeg gjort nok i mitt liv, og dessuten tar det gjerne tid. Et annet (trist?) faktum er at det etter hvert blir færre og færre valgmuligheter for fremkalling av dias. Flere av de lab'ene vi benyttet før har sluttet med diasfremkalling og film generelt vil bli både dyrere og mindre tilgjengelig. Og dette går fort og vil bare fortsette. Analoge kameraer selges jo knapt lenger.

Jeg og Julia har hatt VE25 siden 1998. Den første gjenstanden vi kjøpte sammen faktisk. Kjøpt hos sportsnett.no i deres spede begynnelse. Har vært med oss på turer til alle årstider. I Europa og Australia. Et tresifret antall netter til sammen. Det er tungt (-) Det er romslig (+) Det er gult (+ fotogent og lett å se i grønn vegetasjon på lang avstand) Det er amerikansk (+ / - ??) Vi liker det. Ingenting er som en camp like ved bilen med VE-25 når man er alene på tur. og hive mat, puter, liggeunderlag, klatreutstyr, bager, poser, klær, mat, dilldall inn i teltet og likevel kunne både stå og ligge på kryss og tvers selv.

Ingen pf 10 meter, men for meg som skal skille de over 50 og under 50 har Røyne en 2143 topp M2 eller noe slikt som er oppgitt til 50 meter, men som jeg er i sterk tvil om er så mye, er nok mer 45 meter. For å komme videre med nummereringa må denne slasken måles!!!

Strengt tatt er det aldri nødvendig med stegjern. Man kan klyveklatre rett opp fjellet til høyre med en gang man kommer opp svaene. Man kan også runde i kanten av breen gjennom meget løs morenemasse. Med årets snøforhold vil nok øvre del av breen uansett være snødekket slik at stegjern er unødvendig. Men den ryddigste og fineste turen er selvsagt å gå breen. En isøks hjelper i alle fall veldig mye. Kim mumlet noe om at han skulle opp på torsdag, så om det stemmer kanskje han kan komme med noe fersk info da, om det er tidsnok. Da vi var der i 2002 var det blåis på svært mye av breen. Det var da veldig mange som gikk til toppen uten breutstyr, delvis utpå den glatte isen, ja endog i rimelig lett fottøy. Uforsvarlig kunne det nesten virke, men i alle fall: Det var mindretallet som hadde breutstyr inkludert stegjern, og de kom da seg opp og ned (delvis med knall og fall på is, og delvis med noen skumle steinras i løs morenemasse)...

Både Tyinholmen, Fondsbu og Tyin Filefjell aktiviteter tilbyr føring til Falketind, men tviler på om noen har stegjern til eget utleie der. Førerne holder eget utstyr uavhengig av hyttene, men det går jo an å spørre.

Sjansen for at 7-8 tilsynelatende ok slynger er mikromikroskopisk. At en ryker er godt mulig. At to gjør det er usannsynlig. at tre gjør det er meget usannsynlig osv. Sjansen for at 7-8 "solide" slynger friske i fargen uten store synlige rifter ryker er nok mye mindre enn at en egen ny 6 mm slynge skjæres på en skarp kant. Den metoden med tyngstemann og fjerne backupen etc. høres mer tvilsom ut. Det er ikke bare tyngden som det kommer an på. Ugunstige bevegelser, dårlig start, glipp og rykk gjør at lettere personer kan skape større belastning. Dessuten kan skjulte svakheter i den ene slynga overleve en rappell, to rappeller, kanskje tre, men har man uflaks ryker den på sistemann. Jeg ville nok ikke vært så gjerrig at jeg tok med meg backupslynga. Det er en billig livsforsikring, i alle fall hvis det er en, kanskje to gamle slynger man belaster.