morten

Den lette behagelige varianten: Kjøre opp på Valdresflye og gå på Kalvehøgde. Litt mer utfordrende, gå over Steinflytinden og Tjønnholstindne Eller hva med å: Kjøre opp fra Årdal på fjellveien mot Turtagrø, et stykke oppe i dalen er nok veien videre stengt, dvs. dere må gå et stykke på ski på veien, før dere kan dra oppover mot Austanbotntindmassivet. Opp til Vesttoppen kommer dere nok greit. Utfra egen erfaring og ferdighet, kan dere så vurdere å fortsette mot Store Austanbotntinden (fortrinnsvis med sikring etter hvert), men det blir vel knapt med tid da dagene er korte. Men Vesttoppen på Austanbotntinden er også et flott sted å være i førjulslys.

Har aldri tenkt over denne svingen spesielt tidligere, men etter å ha lest om ulykken, var jeg spesielt oppmerksom da jeg kjørt der sist fredag. Svingen er jo temmelig krapp da. Et solid øyeblikks uoppmerksomhet er nok. Det enkle plankegjerde stoppet ikke bilen. I tillegg landet den på taket. Hadde den landet på fronten eller på hjulene, hadde kanskje kommet seg ut. Strømmen var jo ikke spesielt sterk. Det blir vel laget autovern eller satt opp skilt nå, etter en slik ulykke. Men det er verd å merke seg at i de mer enn 50 årene som folk har kjørt her tidligere, har det så vidt meg bekjent aldri skjedd en alvorlig ulykke her ved den svingen.

For det meste et Canon 5d med diverse objektiver, men 24-105mm 4.0L er primærlinsa på tur, pga. sin store fleksibilitet.

I know - mange, de får være der, har hatt blandet erfaring med sensorsvabring. På den størrelsen er de veldig kurante å "plukke" vekk i Photoshop om man skal bruke bildene til noe spesielt - men for publisering på FF gidder jeg ikke det. Men jeg savner veldig et kamera med en velfungerende sensorrens innebygd.

Ja snøen var utrolig bra! Tenkte litt rasfare, men det var ikke så mye som et mikrodrønn i snøen. Tør nesten påstå at turen på mange måter var lettere nå enn mange ganger ellers på året. Fantastisk snø. Selvsagt mer slitsomt og en del stygge sorte hull gjemt under snøen, men stedvis kunne jeg ake ned på rompa steder jeg stabbet baklengs med stegjern i mai. Alt fordi alt bare var mykt og deilig. Og en ukontrollert utglidning ville bare endt i et dunmykt snøbasseng, mens det i mai ville endt på et steinhard akselerasjonsfelt av skare. Som Busken sier - høstsnø kan være himmel eller helvete, i går var det mer himmel enn noe annet. Ole-Petter. Cm. målingene er mest et alibi for å komme seg på tur, samtidig som det er et ønske om å i alle fall korrigere litt på lista i den kommende boka som vi har arbeidstittelen "Fjelltopper MKII" på. Det er nyutgaven av Norges fjelltopper over 2000 meter.

Etter mye ustadig vær og litt passiv holdning hadde det blitt lite turer i Jotunheimen så langt i oktober, enda det ofte er en kjempemåned hva lys og stemninger angår, bare man er sånn noenlunde heldige med vær og lys. Torsdags kveld kjørte jeg hjemmefra med den planen å gå opp mot Storbreatinden til soloppgang og ta noen bilder, og ev. avslutte med Store Smørstabbtinden. Vel over Valdresflye slo det meg: "Å faen! Sognefjellveien stenger vel sikkert kl. 20 for natta". Jeg kjørte optimistisk videre mot Bøverdalen, og håpet at bomstengemannen kanskje hadde tatt det litt piano denne flotte kvelden med nestenfullmåne og stjernehimmel, men neida. Bommen var stengt og låst. En annen bil som skulle over fjellet (av sorten med stor hjul og fremdrift på alle sammen) kjørte uti grøfta og rundt bommen - lurer på hvordan det gikk med ham. Æsj! Å vente til bommen åpnet kl. 8 var uaktuelt. Hva nå? Loftet? Tverrbottindane? Dumhøe? Valget falt på sistnevnte. Sikkert fint mot tindene på vestsiden av Leirdalen når sola står opp tenkte jeg og slik ble det. Kl. 05.30 tuslet jeg i vei oppover lia med månen som selskap. Tenkte jeg kunne drive å måle litt på en kandidat mellom Dumhøe 2181 moh. på kartet og Vestre Skardstinden. Litt før 8 var jeg på Vestre Skardstinden og samtidig begynte tåkeskyene som hadde veltet inn fra nordvest, først over Loftet, å sige inn. Etter noen få bilder og en amputert soloppgang var det bare grauten. Jeg pakket bort kameraet og begynte med målingene. Holdt på med dette i halvannen time da tåke igjen begynte å lette. "Oj, nå må jeg ta noen bilder", tenkte jeg og foretok et raskt sveip. Jeg tok også et bilde av reflektorplata som jeg benytter til lasermålingene. Det hadde vært så å si vindstille og jeg hadde blitt litt slapp med å sette den godt fast. 10 sekunder etter at bildet ble tatt, snur jeg meg igjen mot reflektorplata - eller dvs. der den skulle vært. Borte! Heldigvis kun et kort målestrekk igien som går uten plate. Været blir bedre og bedre igjen så jeg rusler tilbake igjen mot Vestre Skardstinden for andre gang og den vakre knudrete snøglasuren badet i vakker høstsol er mer enn forlokkende. I skaret mot Skardstinden setter jeg igjen sekken og rusler videre med isøks og kamera. Snødybden som hittil har vært veldig beskjeden, er her langt mer utmattende og de siste meterne mot toppen blir pausene rimelig hyppige, men for en dag å toppe ut på! I vest ligger skyene og vaker og sender med jevne mellomrom rekognoseringstropper østover mot Jotunheimens midte, mens resten av Heimen er dominert av snøhvite tinder og strålende sol. Skardstinden var alt annet enn planlagt, men ble bestemt spontant 2. gang på Vestre Skardstinden. Hadde jeg ikke hatt målerjobben som tok så lang tid hadde jeg definitivt snudd og vært nesten nede i Leirdalen igjen når det klarnet opp ved 10-tiden. Målingene Jeg begynte på Dumhøe 2181 moh. Fordelt på 5 målestrekk målte jeg den vertikale separasjonen til skaret å være 21 meter (21, noe, men det blir uvesentlig). Fra skaret opp til høyeste punkt på toppen mellom Dumhøe og V. Skardstinden målte jeg ca. 14 meter, dvs. høyden er ca. 2174 moh. om karthøyden 2181 i utgangspunktet er riktig. Så til det spennende (for noen veldig få), skardybden videre mot Skardstinden. 3 målestrekk. Totalt ca. 10,33 meter. På de to førstnevnte er det mulig med maks uflaks at jeg har målt ca. 15 cm. for mye, mens det siste strekket definitivt er målt noen få cm. for lavt, altså er toppen etter min mening med sikkerhet over 10 m p.f., dog med meget knapp margin.

Som andre sier, kom deg litt bortenfor Beitostølen før støvlene benyttes. Er litt lite utfordrende terreng, men basert på det du spør om, f.eks. Dag 1: Beitostølen via ryggen øst og nord for rv 51 til Båtskaret, over Bitihorn (flott utsiktstopp) via stien fra Båtskaret og ned nordryggen, bort til Bygdin og inn til Torfinnsbuområdet. (Ganske lang tur.) Dag 2: Austre Torfinnstinden (mer enn utfordrende nok om det er litt glatt og snøete) og teltleir i nedre del av Torfinnsdalen, ikke så lang tur, men krevende på sitt vis. Dag 3: Opp sørvestryggen til Nørdre Kalveholotinden, over Kalvehøgde og sørover fra Mugna mot Bygdin. Derfra lang og kjedelig marsj til Beitostølen, f.eks. øst for riksveien. Temmelig lang tur!!! God tur!

Har ikke så mye å tilføye, vil bare si at jeg synes veldig mye av det du skrev var veldig fornuftig OKV.

I know, men jeg bruker den aldri, og har den ikke så godt i husken, dessuten ville jeg ikke somle så mye, noe prøving og feilig ville medført. Kunne også sikret med en prusik, men det var så enkelt der at Line ville aldri falt (ikke var konsekvensene spesielt store første biten heller). Men du har helt rett. Får øve litt på den knuta, så det går raskt. Magnus: Tusen takk for informasjonen. Man lurer alltid selvsagt når man er såpass nære en hendelse. Vi frkytet det værste mens helikopteret fløy og fløy. Godt det tross alt gikk såpass bra. Ble noen få igjen da mens resten returnerte? Var det snøen som gjorde at helikopteter ikke gikk lavere? Har hørt om flere tilfeller hvor Luftambulansen flyr så lavt at den som skal hentes ut nærmest kan spasere rett inn i helikopteret. Hang vedkommende under helikopteret ut til vei? Må ha vært LUFTIG!!! Nei, løse steinblokker er skumle greier. Og farligere om man er fler. Er det noe jeg ikke liker er det løse blokker. Det er noe som kan skje alle, men samtidig er slikt noe også en veldig nyttig vekker når det går relativt bra. Tipper dem fleste, om ikke alle i følge deres er enda mer bevisst på løs stein på neste tur.

Detta er en kjempetur og flotte høstbilder. Gjorde den selv på den behagelige måten som dere sammen med Julia for en del år siden, riktignok på litt mindre rutsjete og buskete føre enn dere hadde. Å lese om Arne og Håvard blir jeg imidlertid bare sliten av. Huff og huff, at dem orker. Nei opplegget deres virket mye mer behagelig Atomsild. Kanskje derfor du var så pigg, ser på ene bildet opp mot Vesle at du ligger langt foran i feltet

Line var sporty og stilte opp på en tur som skulle vise seg å bli ganske så lang for oss, enda vi lovet hverandre etter forrige tur i april som også ble litt i lengste laget, at det nå skulle bli roligere turer. Jeg stod opp 4, Line enda tidligere, møttes på Fagernes og kjørte til Eidsbugarden. Med sykler i bilen skulle vi spare der det spares kan, og syklet ca. 1 km til enden av hytteveien, før vi fortsatte til fots oppover Mjølkedalen. Det var en herlig morgen, litt sur vind, men en glødende sol på topper dekt av fersk snø fra dagen før. Dessverre holdt det ikke til vi kom litt opp i høyden og fikk utsikt, et slørete skydekke la seg etter hvert over det meste av himmelhvelvingen. Vi fulgte stien bort mot Storegut og litt småkronglete på såpeglatt urd et stykke før det igjen ble lettere innover mot Mjølkedalsbreen. Området foran breen var artig og eiendommelig og tok seg meget godt ut i høstlufta med litt nysnø på toppene. Ryggen opp til Sørtoppen på Mjølkedalspiggan så dog temmelig bratt ut midt i mot, men den var imidlertid ikke så bratt. Et par steder krevde litt forsiktighet siden fjellet var glattere enn glatt og friksjonen var nesten fraværende, men det ble bedre lenger oppe med mer snø. På Sørtoppen var det ganske vinterlig og en sur vind, så vi ble ikke lenge, men ruslet bortetter brekanten på østsiden av ryggen, bort til et klyvepunkt. Det var i grunnen ganske greit, men Line synes det var betryggende med en taustump, så vi tok på oss utstyret og satte i gang. Jeg gikk først opp ca. 15 meter og sikret Line opp. Hun ble litt lang i maska da hun så hvordan hun hadde blitt sikret. Jeg dro inn tauet med hånda og skyldte på at ATC'n lå i hennes sekk, men den første biten var uansett kjempelett. Så fikk jeg den biten jeg skulle ha, og gikk videre opp en liten minihammer som også gikk greit. Det var ganske luftig men gode tak og fothyller som ikke krevde for mye friksjon. Videre bort mot toppen var det en del mindre, morsomme, klyvepunkt før vi nådde varden. Litt tidligere hadde vi blitt oppmerksomme på et stort følge på ca. 19 personer på vei over fra Uranos- til Mjølkedalsbreen i retning bandet mellom Sagi og Piggen. Nå gikk de videre på breen nord for bandet i retning Piggen. De tok seg godt ut i fugleperspektiv og vi tok en del bilder mens vi ventet, nysgjerrige på hvor de ville gå opp. Vi hadde selv brukt så lang tid at alle planer om Sagi ble skrinlagt og en retur mot Skogadalen ble i stedet planlagt. Førstemann i gruppe kom etter hvert kjapt opp med klatreutstyr og tau og festet tauet for de andre. Vi var i mellomtiden blitt kalde og bestemte oss for å rusle videre ned mot nordøst. Nede ved den vesle breen gikk jeg ut på snøen. Konsistensen var fin, mens Line syntes den var litt bratt og ville gå på fjellet til venstre. Det endte med at vi snart mistet kontakten. "Lineeeeeee", ropte jeg mang en gang, men fikk etter hvert ikke noe svar. Ikke så jeg henne noe sted heller. Mens jeg betraktet flanken hun hadde peilet seg inn på, syntes jeg den så stygg ut. Snødekte sva og skrenter. Nedenfra så det styggbratt ut. Hadde hun sklidd ut og lå et eller annet sted der oppe? Å gå opp igjen når jeg var helt nede var jo langt, så jeg satt igjen sekken, gikk opp ca. 100 hm. og fant etter hvert sporene hennes, hastet nedover etter disse og til slutt fikk jeg øye på henne langt der nede. "Veeeent der nede", hoiet jeg - gikk tilbake til sekken og fortsatt nedover. Med et bryter helikopterdur stillheten. Helikopter nå i september, hvor? hva? Det kommer rett mot meg, flyr over og den røde og gule dekoren til Luftambulansen er lett gjenkjennelig. Helikopteret sirkler seg inn på Mjølkedalspiggen og blir hengende i lufta. Javel? Hva har skjedd? Har de hendt en ulykke ved klatringen på hammeren nord for Mjølkedalspiggen? Line finner jeg ikke i steinmylderet nedenfor. Roper og roper, får ikke noe svar og fortsetter der jeg tror hun har gått - basert på der jeg så henne sist, ganske langt til venstre for vår planlagte rute. Jeg havnet etter hvert ned i en grisete svaflanke, må gå sikk-sakk, som gjennom et oppsprukket brefall noen steder, og på en av returene opp fra en blindvei får jeg øye op silhuetten til Line mot sola. Lettet og glad er vi atter i lag og krongler oss ned siste rest av griseflanken til dalbunnen. Det blir en del svarutsjing innen vi er nede. I mellomtiden kommer helikopteret og det reiser. Totalt fire ganger flyr det inn til Piggen, og vi kan se en 2-3 små personer på toppen. Det blir en del spekulasjoner på hva som kan ha hendt. Siste gangen flyr helikopteret ut dalen med en sekk hengende i line under maskinen. For vår del blir det en lang retur opp Skogadalen over til Mjølkedalsvatnet og ned til Bygdin. I ettertid har jeg erfart at det dreide seg om en skadet person, men ikke noe mer om hva som hendte og om det var en alvorlig skade, men det er vel sannsynlig at det var i forbindelse med hammeren rett vest- til nordvest for toppen. PS! Till 500fjell: Jeg er helt enig, en gul og en grønn trekant burde absolutt vært på sørryggen på kartet i fjelltoppboka vår.

For akkurat denne turen er det ikke så mye å spare at jeg ville vurdert det. Mer styr med å leie og levere nesten enn det man sparer.

Fint å se så fine bilder og lese om akkurat passe lange turer (da blir jeg ikke så sliten )... Var på Uranoseggen i forgårs og det er en herlig utsikt ned Urdadalen mot "Stor-Hurrungane".

Jeg burde vel holde meg unna å svare siden jeg ikke har gått der, men basert på hvordan stiene i denne delen av Jotunheimen generelt er (tidvis dårlige, kronglete og mye opp og ned), tviler jeg på at det lønner seg. Det absolutt raskeste må være å sykle inn til Vetti og gå opp kneika.

1) Jeg ville definitivt tatt med sykkel om det ikke er mye styr. Sparer vel en drøy halvtime inn og kanskje så mye som 45 minutter tilbake igjen. 2) Det er rikelig med gulvplass. Det er to hytter. Det er (var da vi var der) ekstra madrasser.

Basert på forholdene i fjellet de siste dagene ja, men det blir fort litt heavy når snø og rim legger seg. Normalveien er vestvendt, og det er i praksis ikke snø i vestvendte hellinger i denne delen av Jotunheimen nå. (Men det kan jo endre seg).

Flotte bilder og bra rapport. Ang. piggen bak Piggen, så er jeg rimelig sikker på at det er Nåle på Skardstinden, man ser også litt av Skardstinden som går i ett med sørveggen på Veslpiggen.

Er nok gjort en god del tidligere også, om enn ikke etter akkurat den lista.

Det har blitt dårlig med oppdateringer i denne tråden fra min side, men det er kanskje like greit. Det betyr imidlertid ikke at det ikke har blitt jobbet. Drøyt 15 måneder etter forrige gang har vi atter eksportert en masse dokumenter til trykklare .pdf filer og gjort klart til å brenne og sende DVD i posten til trykkeriet. I morgen går DVD'n med Jotunheimen bind 2: Galdhøpiggen - Glittertinden. I det store og hele på samme lest som bind 1: Bygdin, Gjende og Besseggen, men med noen andre temaer, noen flere sider og et litt mer høyfjellspreget bildemateriale enn forrige gang. Det er deilig å omsider kunne sende produktet fra seg. Det blir hengende litt som en slags eksamen over en hele tiden slik at det ikke blir rå å slappe helt av. Nå blir det noen roligere uker mens vi venter på at det ferdige produktet skal komme fra trykkeriet i begynnelsen av november.

500, ja øst for østenden av Koldedalstindryggen. Var ikke noe vanskelig, men det var i høyeste grad klyving. Eggen vest for Hjelledalstinden var som sagt meget enkel å gå opp, men ned var noe annet.

Var på Hjelledalstinden i går. Godt over 10 år siden sist jeg var der, og husket nok ikke alle detaljer lenger nei, men en fantastisk fin tur var det. Litt mye glatt (rim) steinur opp fra Koldedalen (bedre på snø i juli tror jeg). Uten stegjern var ikke lysta til å rote på de resterende betongfonnene uansett til stede. Overrasket over et klyvepunkt øst for Koldedalstinden, men det var nok kanskje delvis dekket av snøkam da jeg var der i juli på 90-tallet en gang. Inspirert av denne rapporten måtte jeg selvsagt kikke på eggen ned mot Vesttoppen, og må si - spenstig gått ned 500fjell. Jeg stoppet opp på et punkt. Takene var akkurat for dårlig og fothyllene nedenfor skrådde litt for mye til tross for god friksjon. Var jo en porsjon utsatt også, i alle fall indirekte utsatt. Irriterte meg litt, men returnerte til Kim og Åke i det lille søkket på toppen. Før vi gikk måtte jeg prøve en gang til. Gikk ned en bratt rennelignende formasjon litt lenger øst og traverserte bort. Nedenfra gikk det som en lek, men hadde nok ikke turd usikret på fjellstøvler ovenfra likevel. Fant ikke noen gode tak. Det ene punktet var nok nærmere 3 enn 2, for øvrig var jo eggen artig og grei (men luftig) klyving. Takk for denne inspirasjonen. Nå vet jeg hva som er i vente om jeg en annen gang går rundturen gjennom dalen og så over hele Hjelledalsryggen tilbake f.eks. Må være en fin rundtur det, eller om man er i det spreke hjørnet: Opp pionerruta, over Stølsnostinden (ev. med rappell ned i vest), over Stølsnose, ned i dalen og over Hjelledalstindryggen tilbake. Det må jo være en sjefstur!!!!

Bra Erik, men du hadde ikke trengt å kutte vekk reg. nr. Det er alt for mye overbeskyttelse av mangt og mye som det er. Hadde vært enda morsommere da, kanskje noen kollegaer eller andre hadde kjent igjen "synderen".

Vi rundet også hammeren Øyvind, selv om det bare var rett rundt hjørnet og opp i siden på den. En flott tur var det i alle fall, selv om føret var glatt og helsa middels. Vi skled histen og pisten, både aksogvoll, atomsilda og jeg, men det var nå bare atomen som fikk no varige men som han drasset med seg hjem til Gjøvik. Nye bekjentskaper var det for mitt vedkommende også - trivelige sådan! Den videoen er dog ikke så veldig flatterende da, selv om den egentlig kun bekrefter noe jeg allerede visste: Jeg er alt annet enn en balansekunstner, vil vel heller si jeg har en smule dårlig balanse Takk for fin rapport Jørn.

Det så jo helt konge ut, nå er det ikke sikkert 8-åringer vektlegger det samme som oss voksne, men med telt, primusmat, toppen av topper så kan det neppe ha vært noen bomtur nei. Inspirerende. Håper andre fedre ble inspirert med. Nå vet ikke jeg hvor gamle barna dine er og hvor lenge dette er siden, men det begynner å bli en del år siden Glittertinden med snø likefullt var lavere enn Galdhøpiggen. Men uansett Glittertinden er en flott tur, og hvis det var det som skulle til

Laser bryr seg ikke om fine eller ufine forhold. Enten får man en "reading" eller ei. Tror du skal jobbe godt for å få den over 10 meter (bygge opp toppen eller slikt ).