kbruaz

På kvelden torsdag niende juli bærer det endelig avgårde mot Nord-Europas største høyfjellsplatå, sagnomsuste Hardangervidda. Ryggsekken (157 liter) er pakket - litt for tungt skal det vise seg, men jeg tar høyde for en drøy uke på fjellet. Attpåtil har jeg med en reservesekk i bilen, med både gass, gassbrennere og reservetelt. Reservesko er også med. Det er en typisk nybegynnerfeil å ta med seg for mye, men det skader ikke å ha litt ekstra liggende i bilen, i tilfelle det blir bruk for det. Jeg har med en ganske turvant hund, en ca syv år gammel Border Collie-tispe ved navn Mia. Hun har båret litt kløv før, og skal bære mesteparten av sin egen mat denne gangen. Jeg vet det er mye snø i fjellet fortsatt, og at mange vann på vidda sikkert er dekket av is, men værmeldingen ser sånn halvveis lovende ut, så jeg vil benytte anledningen til å dra nå fremfor å gamble på knallvær i slutten av juli eller starten av august. Forøvrig bør det nevnes at jeg aldri før har vært på langvarige teltturer, kun maks tre døgn i strekk, og nesten utelukkende på fjellet i min egen hjembygd i Romsdal. Dette blir altså en helt ny type opplevelse for meg, og attpåtil min jomfrutur til Hardangervidda, som jeg har fått kunnskap om via TV, blogger, YouTube og en bok eller to. Fra Løten, hvor vi er bosatt, kjører vi til Hamar, og derfra på ny firefelts motorvei med 110-sone opp til Brumunddal. Deretter en slitsom strekning med veiarbeid opp til Moelv, over Mjøsbrua og sørover til Gjøvik. Så går ferden via Valdres og etterhvert det nydelige Golsfjellet. Siden jeg har snudd døgnet og kjører om natten, unngår jeg den store trafikken. Over Golsfjellet møter jeg null biler i finværet. (Men til gjengjeld ligger det sauer og sover midt på veien. En hare ser jeg også.) På Geilo, etter å ha kikket på hjort i Hallingdal, stopper jeg, går inn på inatur.no og kjøper fiskekort for en ukes fisking i Eidfjord kommune. Jeg kjører videre inn på vidda, en overraskende lang strekning før jeg omsider kommer til Tråastølen, hvor jeg bruker bankkort til å betale kr 200(!) i bompenger til den lange og snirklete Tinnhølveien. Vel fremme ved Tinnhølen, styggtidlig om morgenen, parkerer jeg på den drøyt halvfulle parkeringsplassen. Det er strålende sol, men det blåser en iskald vind fra nordvest, og jeg er allerede glad jeg har med skjerf, lue, hansker og vintersovepose. Vi spiser medbrakt frokost, spaserer en liten tur over brua og tilbake igjen, og jeg foretar den siste pakkingen før det omsider bærer avgårde, med Bergans PowerFrame og kløv fra Biltema. Etter å ha gått noen kilometer opp på vidda får jeg øye på det jeg skjønner må være Langavatnet. Både papirkartet og GPS-appen Geoviewer bekrefter det. Siden jeg har vært våken i snart et døgn og er ganske sliten etter lang kjøretur og tung bæring, bestemmer jeg meg for at vi skal ha første basecamp der nede. Vi går forbi noen hytter ned til vannet og finner fort første teltplass, et ikke akkurat usjenert sted ute på et nes, oppå en liten haug mellom to større hauger. Dette er en tørr og fin teltplass hvor jeg naturligvis ser spor av tidligere ferdsel. En kano og noen andre båter like ved, understreker at jeg ikke akkurat befinner meg i urørt natur. Men jeg fylles av en dyp ærefryktfølelse, og får sterke frysninger, når jeg skuer sørvestover, mot den enorme vidda på andre siden av Langavatnet. Etter å ha fått opp teltet, et Helsport Sarek Ultralight 2+ Camp (verdens lengste teltnavn), prøver jeg fiskelykken. På tredje eller fjerde kastet får jeg faktisk napp, med en 15 grams holografisk Møresild i rød og sølv. Jeg mistenker, med rette, at det dreier seg om nybegynnerflaks, men er takknemlig uansett, og steker fisken senere samme dag. Fra ytterst ute på neset kan jeg kaste i medvind, siden jeg har kuling fra nordvest i ryggen. Denne vinden treffer også tilfeldigvis forteltets kortside, noe jeg ikke bevisst hadde tenkt over da jeg slo opp teltet, men som viser seg å være perfekt, all den tid den iskalde kulingen skal blåse stabilt fra nordvest de neste to døgnene, irriterende nok. Utpå ettermiddagen oppdager jeg at jeg har prestert å glemme igjen reservemobilen, etter alt å dømme i bilen. Dette er en Nokia 105, angivelig med lang batterilevetid, som jeg har kontantkort på. Meningen var å ha den i tillegg til smarttelefon. Selvsagt har jeg også med meg noen powerbanks, deriblant en testvinnende en med kapasitet på 20 000 milliampere. Sliten som jeg er etter å ha vært våken i godt over et døgn, kjørt langt og båret tungt, tar jeg likevel den tunge beslutningen om å gå ned til Trondsbu/Tinnhølen igjen, og lete etter reservemobilen der. Mia og jeg legger i vei, og jeg blir overrasket over hvor lang turen føles i nedoverbakke uten ryggsekk, all den tid den føltes så kort da jeg gikk oppover og hadde latterlig tung sekk på ryggen. Dette er forøvrig et fenomen jeg har vært borti annetsteds også, at samme tur kan føles mye lengre når man går den ned kontra opp, uavhengig av hvor sliten man er. I bilen finner jeg heldigvis fort mobiltelefonen, og vi begynner å gå opp igjen, slitne som bare pokker. Ovennevnte fenomen gjør seg heldigvis gjeldende, så turen tilbake oppleves kort, på tross av at jeg er dødssliten og har mørbankede bein. Mia hadde en gang en traumatisk opplevelse i telt på høyfjellet. Jeg brukte et billig NatureHiketelt som, viste det seg, ikke tålte sterk vind, og som derfor kollapset gjentatte ganger. Dette ga henne en aversjon mot å ligge i telt, så hun starter natten med å holde seg utendørs. Selv ligger jeg våken og lytter til regnbygene og kulingen. Den sterke vinden høres ut som torden pga teltets naturlige akustikk, og jeg er bekymret for Mia som ikke vil inn. Heldigvis, etter at jeg har sovnet, søker hun tilflukt i forteltet, og det er der jeg finner henne når jeg selv våkner utpå morgenkvisten, til sedvanlig vind og regnbyger. Jeg skjønner også at det bare var vind, ikke torden, jeg hørte i løpet av natten. Og jeg er glad for at Mia nå ser ut til å ha lært seg å sove i telt, på tross av blafrende og bråkete teltduk. Vi går en dagstur til elva Snero og Kristentjønn, hvor jeg fisker litt, uten hell. Så går vi til begge Vombstjønnene. Heller ikke der får jeg fisk. Tilbake på teltplassen begynner jeg å bli lei av vinden, kulda og regnbygene. Jeg har heldigvis mobildekning like ved teltet, så jeg kan utveksle meldinger med samboeren min, og på den måten holde meg oppdatert på hva slags vær som er meldt fremover. Det ser ikke akkurat kjempebra ut, men jeg kan ikke gi opp ennå, og teltet er ihvertfall mer enn bra nok til å holde seg stående og holde oss begge tørre og noenlunde varme. På dag tre, fortsatt med nordvest kuling og bygevær, bryter jeg leir. Vi vil vandre videre i retning Sandhaug, og pakker sakene. Sekken er ikke blitt noe særlig lettere siden sist, så etter å ha gått et stykke begynner jeg å se meg om etter ny teltplass i Eriksbudalen. Jeg finner noen lovende steder, men en bedring i været gjør meg likevel motivert til å fortsette opp til Reinsmyrtjønna. Og det er der vi ender opp tidlig på kvelden på dag tre. Jeg tar første og beste teltplass, og finner blant annet en plugg i jorda, en bekreftelse på at noen har teltet akkurat der før. Ølflasker og annet søppel er det heller ikke vanskelig å finne, og "sporløs ferdsel" er vel et fremmed begrep for mange, også i nasjonalparker -- eller kanskje særlig der. Rett etter at jeg har fått opp teltet, kommer et par andre karer og slår opp sitt telt på andre siden av vannet. Været er litt mildere nå, vindretningen er en annen enn før, og det blir en stille og rolig natt - om man ser bort fra Mia som bjeffer, uler og løper ut for å markere revir overfor en ny gruppe teltere som ankommer tjønna midt på natta. På dag fire får jeg en liten fisk i Reinsmyrtjønna. Denne får jeg på en 15 grams Møresild i rød og gull -- de holografiske røde har jeg slitt bort. (Det er generelt grunt vann på Hardangervidda, og lett å slite bort sluker, særlig for amatører som undertegnede.) Denne fisken viser seg å være hvit i kjøttet, i motsetning til den jeg fikk i Langavatnet. Jeg koker den og gir den til Mia senere samme dag. (Koking i stedet for steking, siden jeg likevel skulle koke opp vann til Real turmat.) Det er regnbyger, men ikke noe særlig vind. Mia er stiv og støl i forbeina etter bæring av kløv, og jeg er litt bekymret for henne. Jeg går alene opp på de nærmeste knausene på østsiden av vannet, de som ligger litt nord for Krakavadnutane. På dag fem, tirsdag, går vi opp på noen av Trondavadnutane, og nyter utsikten derfra. Jeg fisker i to navnløse vann, et lite og tilsynelatende dypt, og et større men tilsynelatende veldig grunt, muligens så grunt at det bunnfryser om vinteren. Det blir igjen resultatløs fisking, ikke overraskende nå. Vi går ned til Sandhaug. Der spør jeg en jente om hun vet hvorvidt Vipps godtas som betalingsmiddel - jeg la igjen penger og kort i bilen. Det svarer hun avkreftende på, men hun tilbyr seg uoppfordret å legge ut for kaffe eller øl til meg mot at jeg vippser henne penger når jeg er tilbake i sivilisasjonen. Jeg takker nei til det generøse tilbudet, for øl har jeg ikke behov for, og kaffe har jeg egentlig mer enn nok av i teltet. En kraftig regnbyge kommer mens jeg står nede i Laken og fisker, og jeg søker tilflukt i entreen på Sandhaug, mens Mia må ligge fastbundet til en benk utenfor. (Hunder får ikke komme inn på Sandhaug.) Regnet gir seg etterhvert, og vi går korteste vei tilbake til teltet, stort sett i oppholdsvær. Så kommer en mye verre byge, og vi blir liggende i teltet resten av kvelden og natta. På dag seks blir det finere og varmere vær, og myggen begynner å gjøre seg gjeldende. Før har den ikke vært noe problem, så jeg har ikke angret på valget jeg tok om å legge igjen myggmiddel i bilen. (Tror ihvertfall det var der jeg la det.) Men denne dagen begynner altså insektene å vise seg, og det er enorme mengder vakende fisk i Reinsmyrtjønna. Vi går rundt vannet, og jeg fisker resultatløst med sluk før jeg prøver metoden dupp og flue. (March Brown Silver, anbefalt av autoriteten Tore Qvenild.) Og da greier jeg omsider å få en fisk, en som er ganske liten, men likevel med fin fasong og rød kjøttfarge. Fra dypet drar jeg også ufrivillig opp noe fiskesene og en sluk som andre har slitt bort, en gammel Halnekonge produsert på Remen Slukfabrikk i min egen hjembygd. (Hvor også Møresilda opprinnelig ble produsert.) En ny kraftig regnbyge kommer utpå ettermiddagen, og vi har fisk og potetmos til middag. På torsdag kommer det syv gutter og slår opp fem telt på andre siden av vannet. Fire av dem var der også en liten tur kvelden før. Jeg snakker med to av dem, og han ene vil gjerne gi bort Møresild til meg, når han hører at jeg har slitt bort mine egne. Han fisker kun med flue, sier han, og de viser meg de fine fiskene (fem og seks hekto) de har fått i tjønna. Jeg burde vel takket ja, men gjør det ikke. Et mønster har avtegnet seg, et jeg også har lagt merke til før, at fremmede folk veldig ofte er ekstremt gavmilde mot meg, uvisst av hvilken grunn, og at de spanderer uten å kreve noe tilbake. To nye telt dukker opp samme kveld, og Mia og jeg går tur opp på Trondavadnutane igjen, på et par andre topper denne gangen. Vi er i tillegg innom enda et dypt og navnløst lite tjern, men fiskestang har jeg ikke med denne gangen. På fredagen, mens det regner og vi pakker sammen for å dra ned, blir jeg tilbydd to ørreter av et par fiskere som skal dra ned selv akkurat nå. De får ikke spist disse fiskene selv, for de skal videre til hotellovernatting. Siden jeg er iferd med å pakke sammen må jeg dessverre takke nei til det generøse tilbudet. Men jeg noterer meg igjen at menneskers godhet er endeløs. Før vi får pakket helt sammen og dratt ned, blir vi liggende i teltet og vente på at enda en regnbyge skal gi seg. Oppsummering: Jeg møtte, som vanlig i villmarka, veldig hyggelige og gavmilde mennesker. Noen er nevnt her, men jeg hadde også samtaler med andre trivelige folk. Været var så som så, men jeg fikk i det minste testet teltet, som tydeligvis tåler både vind og regn, og som også er veldig lett. Romslig fortelt har det også, noe jeg setter stor pris på. Når man ligger værfast er det nok imidlertid smart å ha et høyere telt, selv når man er så kort som jeg. (Ca 176 cm.) Våken innetid i teltet kan bli litt kjedelig uten skikkelig takhøyde. Til neste tur skal jeg også pakke lettere, bruke sekk med lavere egenvekt, og ikke ta med så mye mat. Jeg dro ned igjen med en del uspist mat og godteri denne gangen, og det var en tung tur å gå fra Reinsmyrtjønna og ned til bilen ved Trondsbu. Hardangervidda kommer jeg ihvertfall tilbake til, enten det blir i år eller senere!

Hijacker denne tråden. Jeg driver og tørker noe banan, nektarin og potet i en frukt-/sopptørker nå. Særlig potetene er skåret i ganske små, tynne skiver (tynnere enn 5 mm). De har fått en del mørke striper nå (ser ut som mønsteret på makrellskinn). Noen som vet om dette er normalt? Edit: Legger til at potetene til slutt ble ganske grå, og ligner veldig på hermetisk sjampinjong, faktisk. (Av utseende.) Lager nå en ny batch med tørket potet og gulrot, men denne gang i vanlig stekeovn (viften på, døren på gløtt, ca 60 grader), og resultatet ser ut til å bli mye finere. (Rent estetisk.) Er det forresten noen som har erfaring med å tørke løk? Fått greit resultat?

Takk for rapporten. Jeg har prøvd det kun på én tur (i skogen og godvær) hittil, men tar det snart med meg til Hardangervidda i en drøy uke, med ekstra barduner. Ser også at XXL nå har begynt å selge det igjen.

Når jeg kikker på Helsports outlet nå, ser jeg at Sarek der tilsynelatende selges under navnet Rondane. Bergans gjør noe lignende med sitt telt Trillemarka, som hos XXL selges under navnet Trysil, og som hos en annen sportskjede går under atter et annet navn. Vel å merke med forskjellige farger.

Ta en kikk på dette fra Helsport: https://www.xxl.no/helsport-breheimen-4-telt-gronn/p/1173070_1_style

Ja, jeg presterte nå i sted å knekke løs mindre formater da jeg skulle ta ut sim-kortet fra plastbrikken det var festet til. Men det gikk fint å sette de mindre størrelsene inn i de større igjen, så jeg fikk aktivert nummeret, og har nå en Nokia 105 testet og klar til bruk, med påfylt saldo. Betalte vel forøvrig ca 250 kr for selve mobilen på NetOnNet, og den har en standbytid på bortimot en måned, ifølge reklamen. 3310 vurderte jeg å kjøpe, men fant for mye motstridende info om hvor lang batterilevetid den egentlig har (på Nokias norske hjemmeside står det at taletiden er "kun" 6,5 timer), så derfor gikk jeg for den billigere og mer primitive 105, som ikke engang har kamera.

Smarttelefonen bruker mindre sim enn Nokia 105, så det er dessverre ikke mulig. Men nå har jeg fått kjøpt startpakke fra Mycall, så da ordnet det seg!

Leverer de også simkort på Narvesen når man skal ha nytt nummer? (Etter å ha lest litt, får jeg inntrykk av at de kun leverer på Narvesen o.l. når man skal beholde det gamle nummeret.) Jeg har altså ikke tenkt å overføre nummeret mitt til nytt abonnement, men beholde mitt gamle abonnement på smarttelefonen. Og ha et kontantkort på en Nokia 105, som skal fungere som reservemobil i fjellheimen. (Med annet nummer.)

Kjøpte meg en Nokia 105 for noen uker siden, og tenkte å skaffe meg et kontantkort til denne. Vil beholde mitt gamle abonnement på smarttelefonen jeg har fra før. Er det fortsatt mulig å få kjøpt komplette og uforpliktende startpakker i kiosker o.l.? Denne mobilen skal jeg altså ha som reserve på tur, og skal kun bruke den til å ringe og sende/motta sms. Så mobildata trengs ikke. Jeg prøvde å bestille fra Talkmore nå, men ser at de bare sender sim-kort med post, og det tar for lang tid. Jeg skulle helst hentet kortet på et utsalgssted, siden jeg skal på langtur på høyfjellet snart, og trenger det i løpet av noen dager. Kundeservicen deres har visst også store forsinkelser, grunnet korona. Kan Mycall være et greit alternativ?

Gikk Kløvstien i dag. Gammel ferdselsåre mellom Romsdal og Sunnmøre, beliggende i samme fjellmassiv som Trollstigen, og delvis i samme trasé som denne veien. Lite trafikk. Knallvær.

Fortsatt mye snø rundt Trollstigen ihvertfall. Selve Trollstigen er heller ikke åpnet ennå, pga rasfare. Åpner i beste fall førstkommende helg, i verste fall i neste uke. Ser også at det fortsatt er nesten tre meter snø på fjellet Mannen (kjent fra media), som er 1294 meter høyt, og som man går til via Trollstigplatået. Men det er fritt for snø på de smale partiene på Romsdalseggen, og snøen opp mot eggen (to meter noen steder) skal visst være ganske fast, og mulig å gå på uten truger eller ski. Jeg kommer fra Romsdal selv, og kjører oppover i morgen, bl.a. for å gå på fjellet i noen dager. Kan gi rapport når jeg har sett på forholdene. Anbefaler deg forøvrig både Romsdalseggen, Mannen og Stabbeskaret. (De to sistnevnte er enkle turer; førstnevnte litt mer krevende.) Sikkert fint å gå om en uke eller to, hvis været blir så bra som det er meldt.

Her er snødybdene også: https://www.yr.no/nb/snødybder/46 99 cm på Dyranut i dag. Jeg tipper snøen er veldig råtten, men jeg har ikke vært der oppe selv.

Særlig ikke nå som de betjente DNT-hyttene er stengt for alle som ikke har booket plass på forhånd.

TS skrev ikke noe om hvorvidt han/hun skal telte alene, eller ha med turpartner(e) og eventuelt hund. Selv har jeg hund som, etter en litt traumatisk teltopplevelse, ble skeptisk til å ligge i innertelt når det blåser og blafrer i teltduken. Derfor legger jeg vekt på å ha ganske store fortelt i mine telt, så de fleste kuppeltelt utgår automatisk. Hunden skal etter planen være med på alle mine teltturer, og jeg syns det er greit å gi henne valget mellom å ligge i fortelt, innertelt eller ute (i bånd, så klart). Stort fortelt kan også være greit å ha for den som har stor ryggsekk og ikke vil ha denne i innerteltet. (Pga fukt o.l.) Det er nok viktig at du, TS, sier litt mer om hvor mange som, etter planen, skal bruke teltet ditt.

Generelt skal vel tunneltelt veie mindre enn kuppeltelt. (Med tilsvarende personkapasitet.) Tunneltelt har som regel også større fortelt. De er i tillegg som regel lettere å slå opp. Kuppeltelt regnes gjerne som mest vindstabile. En annen fordel med kuppeltelt er at de ofte er selvstående (ikke avhengige av plugger), og lettere kan plasseres i ulendt terreng. Kuppeltelt pleier også å være høyere. Det fins også noen populære hybridtelt som kombinerer egenskaper fra tunnel- og kuppeltelt. Eksempler her er Helsport Reinsfjell og Exped Orion.

Sant at den åpner når den åpner, men bildene jeg siktet til derfra var altså mobilbilder (på Facebook) folk tok på bakken for en drøy ukes tid siden, hvor man ser at veien i stor grad begynte å bli fri for snø flere steder. Akkurat nå er det kaldt, men hvis værmeldingen slår til kan det vel ihvertfall ligge an til åpning rundt 1. juli, ja. Får vi håpe. Satellittbilder er et greit supplement for å holde seg oppdatert. Men takk for tipset!

Hvordan får man tilgang til oppdaterte bilder fra Sentinel? Er det tilgjengelig gratis på nettet? Jeg skulle gjerne sett noen oppdaterte bilder. Forøvrig ser langtidsvarselet nå lovende ut, og jeg har sett en del bilder av bl.a. Tinnhølveien nylig, hvor den ser ut til å være ganske fri for snø.

Jeg er usikker på hvor mye billigere man kommer ut av det. På min lokale innvandrerbutikk koster det kr 99 for 400 gram Nido. Hva er kiloprisen for Regia Ekspress fra Freia, egentlig? Tror faktisk den er vesentlig lavere enn hva jeg betalte for Nido. Skjønner jo at man kan finne billig tørrmelk, morsmelkerstatning og kalvegodt hvis man kjøper i bulk eller fra enkelte utenlandske nettbutikker, men å finne rimelig tørrmelk i vanlige norske butikker er kanskje litt vanskelig nå for tiden?

Ser veldig bra ut. Veldig god høyde også, tatt i betraktning at det er tunneltelt. Fin pris og ganske lav vekt. Men forvirrende at XXL sier det er "grønt". (Ikke første gang jeg ser feil i XXLs produktbeskrivelser, dog.) Fargen er ikke akkurat den fineste jeg har sett, men det er heller ikke så viktig. Hadde det ikke vært for at jeg nylig brukte 4000 kr på et superlett tunneltelt fra Helsport, så hadde det absolutt vært fristende å kjøpe det.

Hvor gamle er dine Besseggensko? Jeg spør fordi jeg selv har et veldig gammelt par, som er brede, og som jeg har brukt i mange år. Men jeg har også nylig prøvd (innendørs) Besseggen 2.0, og merket også at disse virket mye smalere enn de gamle. Jeg har også standard skandinavisk fotfasong, og får inntrykk av at Crispi nå lager sko som er tilpasset kontinentaleuropeiske føtter, ikke nordiske. Jeg sitter akkurat nå med et par nyinnkjøpte, smale og trange Crispi Valdres GTX Unisex i størrelse 43, og vet ikke om jeg bør returnere dem eller prøve å gå dem inn. Tror også mine gamle og utslitte Besseggen er 43, da det stort sett er den størrelsen jeg bruker. Mulig jeg må gå over til 44 nå, eller prøve en annen produsent. Salomon er ihvertfall ikke riktig for meg, fant jeg ut nå nylig. (For smale, de også.)

Mitt førsteinntrykk da jeg så videoen var ihvertfall at lyden kom fra en fugl, for jeg har hørt slike fuglelyder selv. Klarte ikke selv å identifisere det som blåmeis, men syns det var et godt forslag, så jeg stemmer for det.

Apropos Crispi: Jeg har fått meg et par Crispi Valdres GTX Unisex i størrelse 43. Det er stort sett 43 jeg har pleid å bruke i sko, avogtil 44. Jeg har i mange år hatt et par Crispi Besseggen som jeg også tror er 43 (merket/lappen er slitt bort for lengst). Jeg syns disse nye Valdres-skoene er smalere og mindre enn mine gamle Besseggensko. Har Crispi generelt begynt å lage sko tilpasset en mer europeisk lest? Burde jeg bruke Valdres en del i terrenget og se om de utvider/tilpasser seg føttene mine? Det må sies at jeg også reagerte på at Valdres har veldig trang hals. Såpass trang at det var vanskelig å få av og på seg skoene, selv med vanlige tennissokker. Noe spesielt jeg bør tenke på hvis jeg skal "gå inn" et par lærsko? Må si det frister mer og mer å gå til den lokale skomakeren og få henne til å fikse mine gamle Crispi Besseggen, som jevnt over har vært gode sko, men som nå trenger både nye sømmer og såler. Er ihvertfall greit å ha disse som reservesko. Det eneste ankepunktet mitt mot dem er at de gir dårlig feste til underlaget, og det har de alltid gjort.

Dette varierer litt etter hvor man skal. I noen vann er det kanskje fritt frem, mens andre er helt private, og fisking er forbudt for andre enn grunneier. Atter andre kan man altså kjøpe kort i. Sist jeg var på tur (en liten uke siden) dro jeg til et vann som var helt fremmed for meg. Der fikk jeg heldigvis bestilt dagskort via sms. (På tross av dårlig mobildekning.) Dette gjorde jeg mest pga egen samvittighet, ikke fordi jeg regnet det som sannsynlig å bli tatt i kontroll. Å bestille et dagskort via sms er så enkelt som å skrive en kort kode som sendes til et bestemt nummer. Det er gjort på et blunk, og er vel den enkleste måten å få tak i fiskekort på. Men det tilbys neppe alle steder.

Takk! Jeg lette visst for dårlig. Hyggelig pris på fiskekortet også. Og området er sikkert vesentlig mindre besøkt enn området rundt Tinnhylen?