foroll

Rengjør med vann hvis de er gjørmete og lar de tørke i romtemperatur. Løfter gjerne sålen litt opp og åpner knytingen litt. Smører lærstøvler med voks (lundhags wax) av og til, ihvertfall mellom hver langtur. En sjelden gang smører jeg med grease (Lundhags Grease eller Sifra). Men det mykgjør de en del så prøver å ikke overbruke.

En natt under åpen himmel, med fullmåne og sesongens første nordlys.

Jeg har to stk. bråkebrennere. Jeg har aldri tatt tiden på dem, men jeg tror de er raskere enn det du erfarer. Det sagt så har jeg aldri opplevd at en turbrenner av noe slag klarer å koke vann på oppgitt tid. Har du en videosnutt av brenneren i bruk?

Jeg har/har hatt to AH, i tillegg til mye erfaring med to faste lånehuskyer. Til mitt bruk opplevde jeg huskyene med litt mer polar kroppsbygning som mer praktisk til mitt turbruk pga. bedre pels og poter og kraftigere kropp. Den tredje hunden ble derfor en grønlandshund, og etter at jeg mistet den ene AH-eb ble det enda en grønlandshund. Nå er såklart AH og grønlandshund to raser som har langt mer til felles enn hva som skiller de. Det er allikevel moro å observere forskjellene. Det som utmerker seg mest er psyken, hvor grønlandshunden virker svært robust og uredd. Hverken motorsag, robotstøvsuger, ski, kano eller pulk med stivt drag har vært det minste skummelt. Det gjør det lettere å ha en trygg og rolig hund i ulike situasjoner.

Én ting er at han helst skal markere på hvert eneste tre og hver eneste busk, men han skal gjerne markere på begge sider og gå tilbake en kontrollrunde for å dobbeltsjekke om han glemte en flekk, og høyre/venstre som han kunne fint glemte han plutselig 😅

Nylig vogntur med hele miniflokken. Alaskan husky-tispa foran til venstre er 9 år og passer på at resten oppfører seg, godt pelset og kraftige poter til å være alaskan husky. Grønlandshundhannen foran til høyre er 1 år, bestandig glad, skikkelig bamse og en tålmodighetsprøve på tur i disse tenåringsdager. Flokkens nyeste tilskudd er grønlandshundtispe på 3 måneder og foreløpig passasjer.

Jeg kjøpte en Arcteryx Squamish vindjakke med hette i 2018-2019. Én av mine desidert mest brukte jakker og fortsatt like fin. Den er litt tyngre enn noen andre jeg har sett, men har til gjengjeld aldri fått hull eller rifter fra kratt og greiner, og ingen synlig slitasje rundt hofta selv om jeg bestandig går med hundebelte. Har også en Klättermusen Nal jeg kjøpte på finn. En del gode detaljer, men opplever den som mindre vindtett.

Med ny valp i hus får man litt begrensninger på hvor langt man kan gå, men kan ikke tenke meg triveligere måte å bli kjent på enn å være på tur i lag. Så det ble noen netter bilcamping i området rundt Femunden, og fire netter med vandretur (med korte etapper) innover skogen. Valpen storkoste seg med å utforske rundt leir og å springe mellom de voksne hundene og eieren for kos og lek der det var mulig å få. Enn så lenge har hun fått sove i teltet i fotenden.

Kan støtte meg på det som er nevnt over. Til fiske i skogsvann og elver liker jeg stenger på 6-7 fot, og til sjøfiske og fiske i fjellvann er 9-10 fot fint. En 8-foter er et allsidig kompromiss. Til primært ørret- og røyefiske er 2-12, 3-14 og 5-20 fine valg. I en bekkekulp er lavere kastevekt fint for å vippe små spinnere presist, og i store fjellsjøer er det supert å kunne kaste litt større sildesluker for å nå langt. Om du spesifikt går etter gjedde eller skal fiske i sjøen også er ikke 7-28 dumt. De fleste stenger er gode nok til å fiske med, selv om det selvfølgelig er kvalitetsforskjeller. Men dårlige sneller kan skape mye frustrasjon, med svært ujevn brems og dårlig senepålegging som skaper krøll.

Jeg mente lett sammenlignet med de stengene det har vært snakk om her på 9-10 fot med kastevekter rundt 5-25 g. Mer som en kommentar rundt posten før meg som også nevnte gleden i en kort og lett fiskestang. Men Forcemaster 6 fot 3-14 g er uansett ganske lett på ca. 80 g. Jeg har flere bedre stenger, men er veldig glad i den forcemasteren.

Nå sporer jeg kanskje ytterligere av tråden, men favorittstanga mi er en Shimano Forcemaster på 6 fot med 3-14 g kastevekt. Det er alltid den som blir med når fiske ikke er hovedplanen "men det kan være artig å ta noen kast". Med en 1000-snelle og en liten slukboks veier fiskeutstyret svært lite. Kaster både lengre enn man skulle tro og rimelig presist. Den er litt røff å kjøre fisk på, men desto morsommere. Jeg har andre stenger som er bedre, men den har gitt meg mye glede.

Den panna har Teflon Radiance-belegg, som skal være PFOA/PFAS-fri, men om det de bruker i stedet er noe bedre vet jeg ikke. MSR har en serie panner med kjeramisk belegg. Såvidt jeg har oppfattet skal det være tryggere.

Jeg har MSR Alpine Pan. Stålpanne med aluminiumsbunn. Fordeler varmen godt og steker fint pannekaker og fisk i. Veier ca. 320 g og har gøy kant til allsidig bruk. På panner uten belegg er det essensielt at panna får varme seg litt opp. Man kan ta dråpetest med noen vanndråper. Om de freser er den ikke varm nok, om dråpene spretter rundt er den varm nok. På en sånn lett panne er det kanskje snakk om 20-30 s på middels varme så er den klar.

Noe å tenke på er jo parrallaksefeil (retikkelet/trådkorset flytter plass avhengig av hvor øyet ditt er plassert, selv om rifla står i ro). På de fleste kikkerter er ikke dette justerbart, og kikkerten er stilt inn så den er nøytral på 100 m avstand. 22. LR vil ikke ha rekkevidde over så veldig mye mer enn 50-60 m, og man skyter gjerne på små mål. Enkelte kikkerter kommer i egen "rimfire"-modell som gjerne har parallakse stilt inn for 50 m eller noe sånt. Leupold har noen slike modeller, men de koster rundt 5000 kr nytt som er i drøyeste laget for ei salongrifle vil jeg si.

Jeg har hatt litt forskjellige telt og de fleste telt fra gode produsenter som markedsføres som lette helårstelt, vil tåle alt av fjellvær vår-høst, og som regel også vinter i terreng som ikke er altfor eksponert. Jeg foretrekker selv Hilleberg og Fjällräven, som jeg synes har bedre løsninger og detaljer enn andre produsenter som f.eks. Helsport. Blant telt jeg synes er veldig gode som kan være verdt å kikke på er Hilleberg Unna: Solid kuppeltelt. Selges som 1-mannstelt men er nesten like bred som mange 2-mannstelt. Ca. 2,2 kg. Lett og raskt å slå opp hvor som helst og tåler utrolig med vær, samtidig som det føles trygt og godt inne. Det har ikke egentlig et fortelt men du har ca. 25-30 cm mellom innertelt og yttertelt overalt, og får fint plass til det man trenger her og der. Man hekter også lett ned et hjørne av innerteltet ved behov. Jeg er 176 og har brukt mitt mye med hund på 28 kg, også med vintersovepose og hatt det trivelig. Teltet har vært i produksjon i årevis og er godt utprøvd. Lars Monsen skrev i en bok at det var hans mest brukte telt Canada på tvers for over 20 år siden. Hilleberg Niak: barmarksversjon av Unna. Her er ventilasjonen nede ved bakken som glippe under duken, så litt mer luftig inne, men ikke noe problem. Vekta på ca. 1,7 kg er meget behagelig. God plass til deg og hund. Fjällräven Abisko Lite/shape 2/3: Veldig gode tunneltelt. Lite-serien har 2 teltstenger og et greit fortelt. Abisko-serien har 3 teltstenger og svært fortelt. Hvis du velger lite hadde jeg tatt 3-mannsversjonen for der har forteltet glidelås på hver side. Velger du abisko er nok 2-manns greit for å spare litt vekt. 2,2-2,7 kg avhengig av modell. Tunneltelt krever at du finner pluggfester akkurat der teltet skal stå, men sjeldent noen utfordring på vanlige fjell- og skogsturer. Hilleberg Allak: Et større og dedikert 2-manns kuppeltelt. Det har de fleste fordelene til Unna, men siden det er større vil det blafre mer i vind og slikt. Tåler allikevel det meste av vær godt. Tar litt mer tid å slå opp. Men til gjengjeld får du stor plass i innerteltet og du får et fortelt på hver side. To personer kan da ha hvert sitt, eller du kan ha matlaging på én side og hund på den andre. Mulighet for gjennomtrekk åå solfylte dager, så det ikke blir uutholdelig varmt. Dørene kan du ordne så det bare er myggnett. Ulempen er vekta på en ca. 3,3 kg. For noen er det helt ok, andre inngår gjerne kompromiss for noe lettere.

Det jeg liker dårligst er nok fôrede gore-tex-støvler. De er tunge i utgangspunktet, blir enda tyngre når de er bløte (og det blir de) og tørker svært sakte. Terrengjoggesko uten gore-tex er en fin løsning, gitt at man kan leve uten ankelstøtten og tåbeskyttelsen. Da må man bare akseptere at man kommer til å bli bløt og være bløt, og så får man ta noe annet som en positiv overraskelse. De tørker relativt fort. Mitt største problem med terrengjoggesko er at det rett og slett blir for kaldt for meg de aller fleste turer. Er det litt mosete/myrete terreng får man pumpet inn friskt vann ofte, som @Espen Ørud var inne på. Og selv sommerstid er ikke vannet i mosen spesielt varmt. 5 grader og regn må man også leve med i den norske fjellheimen. Det kan gå greit mens man går men i leir er det kaldt. Det jeg bruker aller mest, året gjennom, er ufôrede skallstøvler fra Lundhags. Selv i høy modell er de ca. 300 g lettere per sko enn høye lærstøvler med gore-tex og fôr. Lett fottøy er behagelig. Selv om de beskytter ankelen og gir litt støtte så er de fleksible nok til at man føle underlaget under seg i bakker, uten å måtte "kante støvelen.Og de suger tilnærmet ikke opp vann. Om de så blir helt nedsenket er det ikke mange grammene de tar opp. I praksis kan jeg bare bytte sokker i leir og stikke de tørre sokkene nedi støvlene med litt lufting. Men med litt smøring av og til er de såpass vanntette at det bare er litt fotsvette som fukter de.

Ble en langhelg i nærområdet. Godt med et par regnværsdager og litt kjøligere vær.

Jeg tror 900 g holder, men du kan jo ta med en 230 g utenom. Alternativt selger Biltema 300 g bokser. Så du kan jo evt. ta med 4 slike, da har du 1200 g i stedet for 900 g. Bare sjekk at boksene passer ok med brenneren din. Har opplevd at enkelte av Biltema sine bokser må strammes så innih****** på min brenner.

Jeg støtter meg på speilkompass. Det beskytter kompasset, sørges for at det ikke vris ut av kurs, er mer presist å sikte med og et speil er nyttig for å se etter solbrenthet, skifte kontaktlinser og annet. Utover vanlige kompassfunksjoner er det kjekt å kunne justere for misvisning hvis det er aktuelt med turer i flatere områder lengst nord i landet. Silva og Suunto lager gode kompass. Jeg har Silva Expedition S og Suunto MC-2. Jeg måtte kjøpe Suuntoen mens Silvaen var innsendt på kalibrering etter å ha vært utfor noe magnetfelt. Jeg velger alltid Suuntoen på tur, uten noen bedre grunn enn at det "føles bedre".

Én 450 g gassboks per person bør klare seg om dere er nøysomme. Bruk vindskjerm. Har dere sjansen er det ikke dumt å ta noe av ørretstekinga på bål.

At hunden tar en spurt her og der går fint, men å løpe sammenhengende over distanser bør den ikke gjøre med kløv. Ta får du ta mat og utstyr i egen sekk.

Jeg bruker både knuter og bardunstrammere på tarpen. Strammeren er nærmest tarpen. Knyter så stramt jeg kan, og om duken strekker seg f.eks. av fukt så kan jeg etterstramme med strammerne.

Teltprodusentene lager de ikke selv. Stort sett bruker de Clam Cleats sine. Har bestilt strammere direkte fra de før. Fjällräven, Hilleberg og Helsport bruker de samme. Jeg har eller har hatt telt i fra alle og har ihvertfall aldri merket det minste forskjell på de. Bare pass på at det er riktig størrelse. Bardunsnoren er derimot ulik og der er Hilleberg sine overlegne. Tvinner og floker seg mye mindre, føles helt "dødt".

Du må regne med å passere en del teltleire langs Røavassdraget, spesielt de nedre delene rundt bl.a. Roasten. Men om du ikke trenger å ha fiskemuligheter rett utenfor teltdøren trenger du ikke gå langt vekk fra vassdraget før du sannsynligvis er helt alene.

Røavassdraget, Grøtadalen og Røvoltjønnan er de mest folksomme plassene i området. Det er som regel færre langs Muggavassdraget og andre plasser lengre nord. Finnes dekning her og der på topper og høye morenerygger, men ikke noe jeg ville satset på.