Jump to content

Leaderboard

Popular Content

Showing content with the highest reputation on 07/13/2012 in all areas

  1. Joker

    Okstindan

    Man må ikke gå over bretunga. Start ved demninga til Grasvatnet og følger stien til man har krysset Oksfjellelva. Videre har man to valg, enten gå helt inn dalen til man treffer normalveien opp, eller følge en rygg opp til punkt 1287 og så videre bort til normalveien. Den siste er litt bratt.
    1 point
  2. 1) Det ser ut til å ligge en del snø rundt Leirvassbu fortsatt, utfra hva webkameraet der viser, se http://www.ton.no/index.php?option=com_content&view=article&id=71&Itemid=85&lang=no . Det trenger ikke å bety at det er vanskelig å gå der. Du kan eventuelt ringe Leirvassbu og forhøre deg. Rundt Spiterstulen er det vel helt bart, men så ligger det også ca 300 meter lavere. 2) Denne turen er ikke tung, i allefall ikke hvis du går mot Spiterstulen, slik du antyder. Gikk denne turen i fjor. Litt steinete inne i Kyrkjeglupen, men ellers lettgått. For det meste flatt og nedoverbakke. Brukte ca 5 timer. En fin tur for nybegynnere. 3) Tror det er helt greit å slå opp telt, i allefall nede i Visdalen.
    1 point
  3. Trango

    Kilimanjaro -08

    Jeg vil prøve å gi en skildring av en tur til Kilimanjaro i Tanzania. Jeg tror ikke jeg har skrevet noen turrapport fra denne turen her inne tidligere. I så fall får dere ha meg unnskyldt. Andre som var med på turen vil sikkert legge merke til unøyaktigheter fra min side, men det er over fire år siden og jeg har ingen notater. Bare bilder pluss det som sitter igjen mellom ørene. Rekkefølgen av hendelser og episoder kan være rotet til, og jeg har glemt enkelte navn på steder vi var på underveis. Men i det store og det hele tror jeg at jeg skal klare å gi en beskrivelse av turen slik jeg opplevde den. I hvert fall i den grad en slik ubeskrivelig tur lar seg beskrive. I september -07 fikk jeg en invitasjon på Facebook til en «event». Aleksander Gamme skulle arrangere en tur til Kilimanjaro til vinteren. Først dvelte jeg ikke så mye over det. Tanken på å gjøre noe slikt hadde aldri streifet meg. Men ett eller annet hadde likevel festet seg i underbevisstheten. Etter noen dager så tok jeg meg selv i å tenke at; «Det hadde jo vært morsomt!» Jeg var jo vant med å gå i fjellet her hjemme. Og jeg likte å reise og oppleve andre kulturer. Aleksander kjente jeg fra før og hadde en mistanke om at en slik tur kunne slumpe til å bli morsom med ham i førersetet. Etterhvert så ble lysten til seriøse tanker. Jeg snakket med arbeidsgiver og fant ut at det kunne gå økonomisk. Etter en samtale med Aleksander bestemte jeg meg og betalte inn depositumet. Jeg skulle på tur! Forberedelser ble det ikke så mye tid til. Jobben tok mye tid fram mot jul og sykdom i familien i tillegg satte en effektiv stopper for planer om trening. Så det var en heller dvask sofagris som telte ned dager til avreise etter jul. Den 19.januar -08. Dagen er kommet! Avreise tidlig på morgenen fra Gardermoen. Aleks er allerede på plass i Afrika for å forsikre seg om at alt er i orden. Hans gode venn Lene skal gjete oss på turen ned. Jeg kjente ingen på turen utenom Aleks, men klarte etterhvert å lokalisere flere av gruppen. Lene, Vibeke, Trine, Veslemøy, Knut, Trond og Dag. Ruth Jane, Eli og Svein drar fra Bergen og møter oss i Nederland. Turen ned går overraskende greit. Dette er på samme tid som det var en del uroligheter i Kenya hvor vi skal mellomlande. Det var tydeligvis ikke så mange som ville reise dit, så vi hadde en svær 747 nesten for oss selv. Da vi gikk inn for landing i Nairobi så var det allerede mørkt. Og her fikk jeg mitt første uforglemmelige minne om Afrika. Den tropiske varmen som slo mot deg da du gikk ut av flyet i mørket. Og vi fikk en forsmak på den unike serviceviljen man finner der nede da noen i følget ble geleidet utenfor internasjonal sone for å ordne med bagasje som ikke hadde blitt innsjekket helt fram. Ikke alle steder det hadde vært mulig for å si det sånn. Men etter kort tid ble vi stappet inn i det jeg vil kalle et melkerutefly, og til siste etappen over grensen og ned til Kilimanjaro International Airport. En kort flytur på en times tid. Det var en liten flyplass. Og her fikk vi stifte bekjentskap med en annen av Afrikas severdigheter. De lokales bunnløse behov og ønske om driks og tips. Uniformerte personer tok lynraskt hånd om bagasjen vår og bar den de ca 10 meterne inn i terminalbygget. Situasjonen kom brått på og jeg tror de fikk godt med tips for velvilligheten. Her ventet Aleks med guiden vår og transport inn til hotellet i Moshi. En svært velbrukt, skranglete buss av skyhøy afrikansk luksusklasse. Hotellet var hyggelig med hjemmekoselig atmosfære og svømmebasseng. Vi fikk en liten matbit og litt briefing før vi gikk til ro. Jeg sovnet sent den kvelden. Varmen og masse inntrykk gjorde det vanskelig å få sove. Noen timer før hadde jeg stått i snøføyka hjemme, og nå lå jeg og svettet under ekvator. Neste dag skulle eventyret starte for alvor. En god frokost ble servert og utstyr ble organisert. Et par bager hadde ikke kommet med flyet, så litt supplering var påkrevet før vi kunne dra. Dessuten så spilte det ingen rolle om ting ikke gikk så kjapt som planlagt. Bussen kom ikke før den skulle for å si det sånn. Vi fant fort ut at den mest eksakte tidsangivelsen lokalbefolkningen var komfortable med å gi var; «Vi kommer i morra.» De ble synlig ukomfortable da vi kikket på klokka og begynte å snakke om klokkeslett. Uvant, men på en måte herlig avslappende også. Så sant man ikke er av typen som får slag hvis noe ikke går helt etter timeplanen da. Men etterhvert var vi stappet inn i bussen og bagasjen oppå. Nå skulle vi opp til gaten der trekkingen skulle starte. Selve fjellet hadde vi sett lite til så langt grunnet skyer. Rundt byen var det savanne og kaffeplantasjer, og når vi begynte på stigningene opp mot fjellet tok regnskog og bananplantasjer over. Litt mat ble kjøpt inn og vi gynget oppover på spennende veier. Gaten ble kalt Machame Gate og her var det livlig! Hundrevis av bærere venter på oppdrag. Vårt følge hadde vel rundt 40 guider, kokker og bærere. Og de gjorde egentlig all jobben. Vi trengte bare å gå, spise og sove. En merkelig situasjon, men det er slik det fungerer. Og inntektene fra portervirksomheten er gull verdt for lokalsamfunnet. Tanzania er et av verdens fattigste land og gjennomsnittlig dagslønn ligger rundt 10-20 kroner. Turistindustrien på Kilimanjaro er et godt eksempel på fornuftig aktivitet i u-land. Det legges igjen mye penger. Og veldig mye av det blir igjen lokalt. Forsyninger og arbeidskraft hentes lokalt. Hva parkavgifter ol. angår er jeg ikke sikker, men tror mye av det brukes for å tilrettelegge for turismen. En god stund etter planen er utstyr og bagasje fordelt og vi er klare. Porterne lemper imponerende kolli på hodet og forsvinner i rask marsj på stien oppover. Vi skal opp drøye 1000 meter til Machame Camp på 3000 m. Regnskogen er fasinerende. Frodig og planter og trær som jeg aldri har sett. Men jeg får øye på et par fugler som er kjente. Trekkfugler hjemmefra. I noen minutter så føler jeg meg litt ullen i hodet og lysprikker danser foran øynene. Jeg tenker for meg selv at det skulle tatt seg ut om jeg får kjenne høyden allerede nå. Men det er nok bare varmen og lite søvn. Det går fort over og jeg kjenner ikke mer på resten av turen. Da vi passerer høyden til Galdhøpiggen har vi fortsatt grov regnskog med trær på 40, 50, 60 meter på alle kanter. Da vi nærmer oss campen blir det mørkt. Helt mørkt! Noen har hodelykta liggende i bagasjen som porterne har løpt avgårde med. De må hjelpes. Jeg synes jeg ser påslåtte mobiltelefoner overalt rundt meg i mørket. Men de små gulgrønne lysene er en slags ildflue. Her oppe er vegetasjonen gått over til tett og høyt buskas. Vi finner vårt hjørne av campen og her er teltene slått opp og maten på bordet. Luksus! Popcorn til forrett og grillet kylling og masse frukt og salat til hovedrett. Maten på fjellet skulle bli en positiv erfaring. Og endelig i telt. Natten ble god. Ikke så varmt i denne høyden. Og etterhvert så forsvant skyene så man kunne se en fantastisk stjernehimmel før man sovnet. Morgenen etter er det tidlig frokost. Og først nå ser vi hvor tett vegetasjonen er her. Bare på de opparbeidede stiene og teltplassene det er mulig å bevege seg. De første som gikk oppover her måtte ha hatt en formidabel oppgave. Været er nydelig og nå får vi se selveste Kilimanjaro også. Med noen brearmer og et snødryss høyt der oppe ligger det badet i sol. Et forlokkende syn. Vi bare spiser og tar med det vi trenger i dagstursekken og begir oss i vei. Bærerne skal ta ned leiren og pakke sammen før de er klare. Men de når oss fort igjen likevel. Imponerende kapasitet på de folka. Jambo! Jambo! De hilser når de passerer oss. Vi svarer det samme og de smiler bredt. Vi blir enige om at jambo enten betyr, god dag, hei på deg eller rett og slett; Flytt deg for f.... Nå kommer vi opp i skrinnere vegetasjon. Det er bratt i starten og vi ser tilbake nedover bratte og smale v-daler med tett regnskog. Halvveis på etappen har bærerne satt opp en midlertidig lunchcamp. Siste delen er flatere og det blir mindre og mindre vegetasjon. Mot vest kan vi se nabofjellet Mt. Meru. Et kjegleformet fjell noen mil unna. Enkelte bruker det som akklimatisering for Kilimanjaro. Litt utpå ettermiddagen er vi framme i Shira Camp. Her møter vi en av de andre rutene opp, så nå er det brått flere folk. Tida fram til middag brukes til å slappe av, ta bilder og samtale. Gruppa begynner å bli kjent og kjemien er god. Vi har det bra på tur. Etter middag går vi tidlig til ro for det kan bli en røff dag i morra. Vi blir vekket med nytraktet te i teltene. Nok en morgen er været strålende og frokosten overdådig. Jeg spiser ikke frokost selv men sniker med meg litt ristet brød og et par kokte egg for å ha før lunch. Vi har undret oss over at eggene her nede har nesten hvit plomme. Det har antagelig noe med fóret til hønene å gjøre. Før avmarsj tar vi et lagbilde av gruppa med et fantastisk landskap som bakgrunn. Denne dagen skal vi helt opp til 4700 m. ved Lava Tower før vi går ned igjen og camper på omtrent samme høyde som vi har sovet på denne natta. Så høyt opp på tre dager er i overkant av det anbefalte, og vi vil måtte komme til å kjenne det. Det at vi går ned igjen et stykke vil hjelpe godt på. Høyere opp blir det mer og mer grus og stein som underlag. Det skyes til og mens vi går på toppen av en grusrygg befinner vi oss plutselig inne i et tordenvær. Jeg foreslår at vi kanskje skal gå litt lavere i terrenget og Aleks får guidene med på det. Jeg tror ikke de i utgangspunktet hadde noen betenkeligheter med å gå så utsatt til i sånt vær. Men grunnen var sikkert at underlaget er enklere på toppen av ryggene. Endelig kan vi se Lava Tower og lunchteltet. Nå har noen i gruppa fått kjenne kloa i nakken og den berømte tvinga over tinningene. Det er litt surt og snø i lufta så det er behagelig med et lunt telt. God mat og masse drikke hjelper litt på formen for noen, mens enkelte som er i rimelig god form enda får kjenne det kraftig litt senere. Selv så har jeg ingen problemer utenom min heller dårlige kondis. Sånn sett passer det lave tempoet meg utmerket. Her oppe treffer vi også noen canadiere som vi snakker litt med før vi begir oss nedover igjen til campen. Terrenget er rufsete og jeg liker ikke å gå i nedoverbakker så jeg blir hengende litt imellom to puljer av gruppa. Men jeg ser hvor campen er og stien er tydelig, så det er egentlig bare godt å gå litt for seg selv og la tankene svirre rundt det man er med på. Naturen rundt er fantastisk så fotoapparatet brukes flittig og jeg tar mange pauser bare for å se meg rundt et par minutter. Nede i Baranco Camp er det mye de samme rutinene som på de to foregående. Herfra kan vi se den imponerende sydveggen som de andre rutene på Kilimanjaro går glipp av. Vi kan også se veggen som vi må opp på starten av morgendagens etappe. Det ser skummelt bratt ut men det skulle vise seg å være temmelig greit. Nå var flere i gruppa fått kjenne hva høyden gjør med kroppen. Hodepine, kvalme og generell råtten form preget flere av oss. Heldigvis så slapp jeg unna. Natta var full av interessante lyder. Stønning og uffing og lyden av folk fikk gjensyn med middagen. Her lå det flere grupper, så det var alt annet enn stille, men det forstyrret meg ikke så mye. I dag skal vi på nok en tøff etappe. Først opp Baranco Wall, også kalt Breakfast Wall og så videre til Karanga Camp. Ikke så langt og høyt men temmelig mye opp og ned. De fleste har kommet seg igjen etter litt søvn, men en av oss er fremdeles i dårlig form. Det blir bestemt at hun skal prøve å komme seg til neste camp. Er vi heldige så blir formen bedre, og skulle den ikke bli det så er det logistikkmessig sett veldig mye enklere å komme ned fra fjellet fra neste camp. Gruppa blir delt i en rask og en treg pulje i dag. Jeg velger å bli med i den trege. Om to dager er det toppstøt og jeg regner med at det betaler seg å spare krefter nå. Det blir en morsom dag. Det rolige tempoet gir overskudd til ablegøyer og Veslemøy leder an med maoriskrik og sprudlende humør. Vi leker «følg poteten» på stien nedover en dal. Poteten er egentlig en råtten sitrusfrukt som vi triller ned stien og prøver å holde følge. Til slutt tar vi lagbilde sammen med «poteten» Guidene ser både forundret og skremte ut, utenom en av dem som har vært borti nordmenn før. Han tar oppstyret med stoisk ro. Dessverre ser det ikke ut for at vår syke deltager blir bedre. Det siste stykket før leiren kommer et par av bærerne tilbake for å hjelpe til, mens et par av oss går i forveien. Da vi er noen hundre meter fra leiren ser vi at mellom oss og den ligger en stupbratt og dyp dal. Karanga Valley. Men vi kommer over og tar en hvil før middag. De siste kommer ikke så lenge etter oss. Men det er nå klart at vi kommer til å bli en mindre. Formen til den syke er ikke blitt bedre. Nesten to døgn uten søvn og uten næring betyr at toppen er usannsynlig selv om hun skulle bli bedre. Hun forlater oss neste morgen med lovnader om at hun skal tenke på oss når hun senere på dagen skal sitte ved poolen med en iskald øl. Den kvelden i teltet ble uforglemmelig. For luftingens del så lå vi med teltduken åpen. Det var gnistrende stjerneklart og måneskinn men under oss gikk det et tordenvær. Etterhvert klarnet det opp og vi kunne se lysene fra Moshi fire kilometer lavere enn der vi var. En lyskanon fra et diskotek eller noe flakket rundt i det som var igjen av dis langt der nede. Morgendagens etappe er stort sett bare en lang motbakke til Barafu Camp. Der skal vi hvile noen timer før toppstøtet starter ved midnatt. I starten er terrenget jevn grus med blokksteiner strødd rundt. Etterhvert blir det litt mer ulendt. Barafu ligger på en rygg med Kilimanjaro tronende bak. Mot øst kan vi se Mawenzi som er mye mer alpint enn Kilimanjaro. Egentlig er Mawenzi en av tre topper som utgjør Kilimanjaro. Shira, Mawenzi og Kibo. Kibo er den høyeste dit vi skal. Vi spiser en tidlig middag og deler ei flaske vin som Aleks har dratt med seg oppover. Vi prøver å få litt søvn etter en gjennomgang av toppstøtet. Jeg tror ikke jeg fikk sove noe. Så er det endelig dags! Ved midnatt våkner leiren til liv. Vi prøver å spise litt og kler på oss alt vi har av klær. Det er kanskje ned mot ti minus men tempoet er så lavt at vi ikke går oss varme. Vi må kle kulda ute. Samtidig så er blodsirkulasjonen mye dårligere så høyt oppe. Jeg sier til de andre at jeg håper det blir kaldt for så mye klær har jeg aldri hatt på meg. De første rekkene med lys fra hodelykter drar avgårde. Men månen kommer opp og gjør de overflødige. Jeg er litt trøtt og føler meg ikke helt i hundre men er ikke dårlig på noen måte. Bare morratrøtt som jeg pleier. Vi går samlet i starten. En time gange og noen minutter hvile. Etterhvert kommer vi inn i den bratte grusbakken opp mot Stella Point på kraterkanten. Heldigvis så har smeltevann etter et snøfall som har frosset, gjort grusen fast og fin. Litt høyere oppe så splittes gruppa mer. Det er forskjell på tempoet. Jeg er treg men formen kjennes fremdeles fin. Litt under kanten må en til gi tapt. Ør og svimmel er det ikke tilrådelig å fortsette. Et par hundre meter under Stella Point får jeg merke det. Jeg møter veggen. Beina veier plutselig hundre kilo hver. Men jeg klarer å presse meg videre. Skritt for skritt. Hvert av dem kortere enn lengden på skoene mine. Og to, tre dype pust mellom hvert steg. Jeg tar mange pauser for å nyte synet av sola som er på tur opp. Man forstår hvorfor dette kalles verdens vakreste soloppgang. Endelig er jeg oppe. Ubeskrivelig deilig med en liten pust i bakken. Herfra er det mye slakere bort til det høyeste punktet. To til snur her, men de har vært på toppen selv om de ikke var helt borte på det høyeste punktet. Jeg begynner å gå bortover. Føler meg fremdeles tom for krefter men beina går på autopilot. Så er det bare en liten helling igjen og på toppen av den kan jeg se skiltet som markerer Uhuru Peak. 5895 moh. De siste meterne går litt lettere. Så er jeg der! På toppen av verdens høyeste frittstående fjell. Kanskje verdens mest kjente fjell sammen med Everest. Med en kraftanstrengelse tar jeg på meg hockeydrakta jeg har dratt med meg opp. Så blir det tatt bilde sammen med Knut og Vibeke som jeg har fulgt hele veien. Mange har lurt på hvordan det var å stå på toppen og hva jeg følte. Jeg var jo naturligvis glad. Men samtidig så var jeg så sliten at jeg hadde problemer med å mobilisere den ustyrlige gleden. Det var mest å konstantere at du hadde greid det. Kanskje mer lettelse enn glede. Utsikten var enorm. Avstanden ned var veldig stor så du kunne ikke se detaljer som veier etc. Men det var et utrolig syn likevel. Så tidlig så befinner du deg på en måte høyere enn sola. Man kunne se utover og nedover på et hav av skyer og innimellom den uendelige savannen. Etter en liten stund tusler vi nedover igjen. Bakken ned igjen er tint nå så den er nesten like tung som da vi gikk oppover. Samtidig så kjenner du at kreftene kommer tilbake når du kommer lavere. Vel nede i Barafu igjen så er det litt mat for den som orker. Vi skal hvile litt her før vi går videre ned og nesten helt ut igjen på ettermiddagen. Jeg sender en sms hjem og forteller at jeg har klart det og alt er bra. Men nå er jeg så sliten at det er med nød og neppe jeg får det til. Da vi skal opp og avgårde igjen går det tregt med meg. Men vel i gang så løsner det litt i kroppen. Vi skal gå ned til Mweka Camp og sove der før vi går det siste stykket ned til Mweka Gate der vi blir hentet. På slutten kommer regnet. Tropisk silregn. Men akkurat nå så gjør det ikke noe. Først nå så orker jeg å glede meg over at jeg har klart det. Jeg sovner nesten momentant når jeg legger meg og sover uavbrutt til vi vekkes. Nå tar vi farvel med bærerne våre. De skal som vanlig løpe i forveien med bagasjen og er borte da vi kommer etter. De framfører den berømte Kilimanjaro Song for oss og vi gir de rikelig med tips. De har gjort en helt utrolig innsats og fortjener hver dollar vi kan avse. Den korte strekningen ned til gaten blir underholdende. Vi tester ut de skremmende sykebårene. Ei stålramme med gitter som man ligger på og et fjørende «mopedhjul» midt under. En porter i hvert hjørne og pasienten surret fast, så sprengflyr de nedover på de bratte ulendte stiene. Vi finner lianer og bare må leke Tarzan. Vel nede blir vi registrert ut av nasjonalparken og bussen vår bringer oss ned til Moshi igjen. Hovedguiden vår Adam, skal være med oss de neste dagene. Nå henter vi det utstyret vi har lagt igjen her nede og drar i retning av Arusha. Nå tok vi inn på Hotel Impala og inntok en god middag og feiret toppen samt slappet av ved bassenget. På morgenen skal vi dra og besøke en nasjonalpark for safari. Vi ser landsbyer og store gårder underveis. Vi er i Masaienes land og de og kvegflokkene deres kan sees overalt. Inne i parken starter et eventyr som for meg ble nesten like minneverdig som fjellet. Her har du Afrikas tetteste bestand av elefanter. Vi fikk også se giraffer, løver, bøfler og mange andre dyr. Kvelden og natten ble tilbrakt på en fantastisk lodge i Masaistil inne i jungelen. Nydelig mat ble servert i åpne hytter ved et basseng. Hyttene vi sov i hadde netting istedenfor vindusruter. Jeg lå om natta og hørte på den kakofonien av jungellyder som jeg aldri før hadde fått mer enn en smakebit av på tv. Dagen etter skulle vi besøke NgoroNgoro-krateret som tidligere var en del av den kjente Serengeti nasjonalpark men nå er skilt ut som egen.. Her finner du den tetteste bestanden av store pattedyr på hele kontinentet. En helt surrealistisk opplevelse. Kan vanskelig beskrives, men må oppleves. Tusenvis av dyr i alle retninger hvorhen du snur deg. Det var som Sir David Attenborough på fjernsynet ganger hundre. Her nede var det stort sett åpne sletter og et sumpområde så det var fri sikt i alle retninger. Store flokker av gnuer og zebraer gresset sammen med bøffelflokker. Hyener og løver slappet av der de kunne finne skygge. Vi var også så heldige å få sett neshorn. De er sterkt utrydningstruet i regionen og de visste om atten individer i nærområdet. Ulike antiloper og gaseller fantes overalt. En saltsjø på det laveste punktet i krateret var fullt av rosa flamingoer, og i sumpen lå flodhester og døste og koset seg i vannet. Denne kvelden dro vi til en lodge som lå ytterst på kraterkanten. Et luksussted med en standard som man finner få steder. Og hvilken beliggenhet! Også her var det et basseng og det lå ytterst på kanten så man kunne ligge i bassenget og skue ned i NgoroNgoro. Denne dagen hadde kort og godt vært en av de mest minneverdige jeg har opplevd! En helt utrolig opplevelse! Dagen etter ble avrundet med et besøk i Lake Manyara som er en annen veldig kjent park der nede. Og her ble Big Five komplettert med en fotogen leopard. Vi ble så fraktet tilbake til Arusha der vi slappet av på hotellet noen timer før vi skulle dra til flyplassen og starte på hjemturen. Forøvrig var det langt flere personer som ville ut av Kenya enn inn, så turen fra Nairobi ble heller ubekvem på et stappfullt fly. Dette var min introduksjon til virkelig høye fjell. Og jeg er evig takknemlig til Aleks som gav meg muligheten, og meg selv som tok den. Kilimanjaro er et magisk fjell. Jeg kan ikke sette fingeren på det, men det er ikke et vanlig fjell. Og Afrika er et kontinent man blir forelsket i. En slik tur er en perfekt start hvis man vil finne ut om høye fjell er noe for en selv. Teknisk lett og kan gjennomføres av de aller fleste som ikke er helt uerfarne med å gå i fjellet. Safari og litt tid til å oppleve det afrikanske samfunnet og kulturen der nede er et must. Det er mye turister der, men fremdeles er det mulig å få en dose av det ekte Afrika. Jeg skal tilbake en dag og kan varmt anbefale samme tur til alle som tror det kunne vært gøy.
    1 point
  4. Hei! Det at jeg nevnte min yrkestittel var for å understreke at jeg faktisk har et relevant belegg for mine uttalelser på feltet, ikke i selvflatterende eller hovmodig hensikt. Det er veldig bra det du skriver, og jeg liker å tro at jeg ikke er såpass arrogant at jeg utelukker alt som ikke er fundert i vitenskapen. -Man kan og jeg vil ikke bevise eller motbevise Gud. -Man kan ikke motbevise helbredelse ved healing. -Jeg er overbevist om at urtemedisin kan ha en effekt, dog svak (mange medisiner er jo nettopp fremstilit fra vår rikholdige flora). -Akupunktur strides jo de lærde om, flere studier viser jo at dette kan ha en effekt. -Fysioterapi henviser jeg ofte til, da det har vist seg som et godt førstevalg ved f.eks. kneleddsartrose. Jeg har stor respekt for fysioterapeuter og deres kunnskap om muskel -og skjelettsystemet. De bedriver faktisk en vitenskapelig plausibel og underbygget øvelse, også ved bruk av nåler i diverse triggerpunkter. Homeopati, derimot, er banket i stykker gang på gang av store, randomiserte studier. Det handler ingenting om at det er "mer mellom himmel og jord". Da kan man si det om ALT slik som flere i denne tråden nevner. For eksempel kan jeg be folk gå med kulepenn i øra en uke for en betennelse. Hvem vet, kanskje de blir bedre? Semmelweis ble akseptert av idiotene rundt ham nettopp ved at han utførte vitenskapelige studier og fikk overveldende bevis for sin metode. Å sammenligne dette med homeopati blir bare tøv. Placeboeffekten skal man ikke kimse av, og den blir flittig brukt av "profesjonelle" homeopater. Men dette har ingenting med homeopati å gjøre. "Det virker for meg"-frasen er utbrukt og vitenskapelig ugyldig. Homeopati er kvakksalveri. Det er respektløst. Det er humbug.
    1 point
  5. Gjendesheim - Gjendebu: 1) Gjendeosen - Memurubu: middel tung rute langs Gjende, 4 t på 11 km; 2) Memurubu - Gjendebu: de bratte partiene på ruta mellom Memurubu og Gjendebu kalles Bukkelægret. Kan oppleves som luftige, men ingen steder gir mulighet for dramatiske fall. 5 t er rikelig tid. 10 km. Middels tung rute. Høydeforskjeller 1000-1475-985m. Gjendebu - Spiterstulen: 24 km lang og dels tung rute i steinfylt landskap gjennom Urdadalen. 8 t med høydeforskjeller 990-1660-1100m. Spiterstulen - Glitterheim: 14 km, middels tung. Godt vardet og går i lettgått terreng. 5 t. Høydeforskjeller 1395-1660-1100m. Glitterheim - Bessheim (/Gjendesheim): Lang, middels tung rute i variert lett terreng. 7 t med høydeforskjeller 1395-1731-1175-1385-960m. Kilde: Fotturer i Jotunheimen. Standal J.H., Hagen J. 2008. Anbefalt på det varmeste Stemmer forøvringens med det Springvill skrev.
    1 point
  6. Myggstikk kan gi kraftige hevelser om de treffer nerver, men vet ikke om det holder til SuperTeds SuperBlemme. Vepseallergi finnes det tester for - naturlig nok, ettersom det finnes folk som kan dø av det. Gjetter på en eller annen flue med kort levetid og begrenset utbredelse. Kleggbitt er ikke noe man får uten å merke det. Om myggen er en lommetyv, så er klegg væpnet bankran. Homeopati er den av det alternative tullet som både er lett å teste klinisk og som faktisk er grundig testet. Resultatet er at en sukkerpille med tryllemiddel gjør like mye nytte for seg som en helt vanlig sukkerpille. Sistnevnte er også vesentlig billigere. Det betyr at faktorer som fargen på pillen og hva slags inntrykk den enkelte behandler gjør på pasienten har langt større effekt enn pillen alene. Ganske mye rart som går over av seg selv - er det da sukkerpillen som skal ha æren eller 3,5 milliarder år med evolusjon som har gitt oss et ganske heftig immunforsvar? Kjedelig blir det når folk som tar alternative midler OGSÅ tar medisin (dvs ting som virker i seg selv som antibiotika eller anti-histamenter). Da får de virkning samt anledning til å fortelle omverdenen at alternative remedier er god knall. Herværende farmasøyt lukter sikkert lunta når han setter seg inn i hva som lurer bak "D30". Og det er lenge før man kommer til magien: læren om omvendt virkning... Tro det eller ei, men det finnes homeopater som selger midler mot malaria. Kast gjerne bort tid og penger på det, men ta en tur innom legen før du drar. En anbefaling av homeopatiske midler er sikkert godt ment, men særdeles dårlig fundert.
    1 point
  7. Det er godt og vel et år siden min kompis Johan og jeg gjorde denne turen, men håper allikevel at tekst og bilder vil være av interesse for friluftsinteresserte medlemmer. Vi hadde satt av en drøy uke til denne turen, og teltet var droppet til fordel for 1 kg bacon og tarp. Vi skulle bare tusle oss fremover, fiske og nyte friheten. Målet var Johans hytte i Øvre Birtedalen, med en god stopp på Kvipt Fjellstue for litt spekemat og en pils. Vi startet fredag 21. mai på Dølemo, med fullpakkede sekker og masse pågangsmot, og etter ca 6 km i motbakke velger vi å slå leir ved Store Stemtjønn. Her rigger vi opp dukene, fyrer kveldsbål og fisker litt, uten å få så mye som et napp... Men, det tar ikke motet fra oss, snarere tvert imot, og etter en god natts søvn våkner vi til herlig vær på dag 2, og det er klart for baconfrokost på bålet! Vi sluker i oss frokosten, bryter leir ca kl. 10.00 og setter kursen mot Skarsvassbu. Terrenget er kupert og tungt å gå i, men underveis har vi gode pauser og tid til å nyte utsikten. Her undertegnede med utsikt fra Nauthomfjellet mot Skjeggedalshei. Høgenatten passeres, 703 moh Etter ca 15 tunge km i kupert terreng men med godt vær kommer vi frem til Skarsvatn, og krysser utløpet før vi setter kursen mot Skarsvassbu. På Skarsvassbu lager vi oss et herremåltid bestående av erter, kjøtt og flesk (hermetikk fra hytta) og sovner raskt ca kl 22. Våkner ca kl 0700 igjen, og etter en god knekkebrødfrokost er vi klare for avgang igjen. Dag 3, og vi tenker å gå over Storlihei til Grunnetjørnsbu. Været er bra når vi starter, men etterhvert som terrenget blir brattere blir også været og sikten dårligere. Vi klatrer opp mot Storlihei her: Turen over Storliheia ble bare ganske enkelt og greit borte i tåke og regn, men da vi nærmet oss Grunnetjørnsbu lettet været heldigvis. Her ved Rustefjell, rett før ankomst Grunnetjørnsbu. Når vi ankommer Grunnetjørnsbu sprekker skydekket opp og solen titter igjennom! Kvelden på Grunnetjørnsbu byr på kjærkommen tørking av bløte fjelstøvler på peisen, kjøttkaker og makaroni fra matlageret, litt rep. av turutstyr osv. før jeg sovnet tidlig i soveposen... Våknet 0730, og i stua sitter Johan og prepper fjellstøvler for dagens mars. Hans egne er ferdige, og han tar likegodt mine også. Det er turkompis det!! Vi forlater Grunnetjørnsbu ca 10.30, og på vei mot Granbudalen blåser det det plutselig opp til storm og vi bestemmer oss for å søke ly for vinden. Vi trekker ned mot Lislevatn og gjemmer oss bak en kolle der. Det er så vidt at ikke dukene forsvinner i vinden.. Men, selv om det blåser og regner noe helt sykt denne dagen så passer Johan på at vi får i oss litt næring.. Baconsnacks er aldri feil på tur! Dag 5, og været er fremdeles dårlig. Det blåser storm og regner i bøtter.. Vi bryter leir og tenker at vi går så lenge vi gidder. Vi passerer fylkesgrensen mellom Aust-Agder og Telemark i øsende regnvær, lyn og torden samt haglvær.. Kommer oss etterhvert litt opp i høyden, og da vi når Klovsteinen lysner det litt.. Siden været ikke akkurat viser seg fra sin beste side bestemmer vi oss for å slå leir ved Tonslitjønn. En grei plass, litt i le for været, og forhåpentligvis litt morgensol i morgen... Når leir er rigget prøver vi å fiske litt i uværet, og Johan drar raskt iland 2 flotte ørretter på en drøy halvkilo hver. Middagen er reddet! Fra Tonslitjønn setter vi kursen mot Granbudalen. Her planegger vi å campe en natt på Granbustøyl før vi drar til Grøssæ for et par dager med fisking og bål der. Her er vi på vei inn Granbudalen: Granbustøyl byr på både god mat og en hvil på benken, og da vi våkner opp til dag 6 skjønner vi at det ikke er sommer ennå... Herlig å få oppleve mangfoldet vår natur kan by på i slutten av Mai!! Vi lar snø være snø, og velger å sette kursen mot Grøssæ. Her har vi tenkt å være noen dager, fyre bål, fiske og bare leve.. En kort tur fra Granbustøyl over Rjupetohei, og Grøssæ viser seg fra sin beste side: Vi camper og fisker litt her før vi drar ned Kvipteskaret og endelig kan nyte en pils på hytta til Johan! Takk for turen!!
    1 point
  8. Enig i det du sier her men vi må skille mellom det å være naturfotograf og det å være turgåer med kamera. Er kameraet lett tilgjengelig blir det mer brukt. Ligger det i sekken blir det et ork å ta det frem og legge det tilbake hele tiden. Av samme grunn anbefaler jeg folk å skaffe seg små lette kamera fremfor tunge systemkamera. En speilrefleks gir bedre teknisk kvalitet men bildene blir nødvendigvis ikke noe bedre. Er utstyret for tungvint å bruke blir det ikke brukt. Spørsmål:Er det plass til 400f2.8 påmontert kamera i 'topplokket' på den Berganssekken din?
    1 point
  9. Våre småtroll på 2 og 3 år har etter hvert fått en lang erfaring med turer av alle slag, både i pulk, barnevogn, sykkelvogn og i meiser og seler. De er ganske så drevne i å gå turer også, men tålmodigheten kan fort bli satt på en prøve når de er så små som dette! Vi har hatt begge to i telt samtidig før, og denne gangen skulle vi forsøke en todagers tur til en tjønn her ved Tosenfjellet. Vi er veldig godt kjent i området, men har allikevel aldri vært ved denne tjønna som vi skal telte ved. Vi har brukt mye energi for å finne et tursted som ligger litt utenfor allfarvei, samtidig som vi kunne få med oss alt på en grei måte. Det er ca 2,5 km å gå innover her - med en svak stigning, før det er ca 500 meter over ei myr bort til vatnet. Litt åpent landskap med furulunder og løvskog. Veien inn til Gåsvatnet er stengt med bom, men er fin å gå - selv med barnevogn. Jeg laster opp med storsekk til meg selv, og i tillegg har vi barnevognen med en del stæsj i. For å unngå å måtte vente på de små som skal utforske allt i sin vei, så legger jeg i vei med en gang opp - slik at jeg kan stikke ned og hente de andre om det blir streik i gåingen. Noe lokkemat legges ut til de som gransker veien - dette fungerte helt topp - non stopp. Vi måtte ty til vogna på slutten, og begge to i en enkelvogn var ingen sak Vi finner oss en nydelig teltplass ved dette vannet. Landskapet åpner seg veldig opp her og det er en gammel bålplass ferdig til bruk. Jeg har med mitt North Face VE25 ekspedisjonstelt, og det settes opppå en liten lyngrabbe rett ved bålplassen. Plass til alle 4 uten problem. Ikke lenge etter at vi er på plass har vi fyr på bålet og kroken kastes i vannet. Gutten får en liten ørret på første forsøk og er veldig stolt Ørreten stekes på panna og ungene fortærer den med glede. Dette overbefolkede vannet har noen tusen brødre å ta av.. Kveldsstellet går fint, men hvordan få de til å roe seg ned? Til slutt må jeg ta hun minste i dunposen og sette meg med henne ved bålet og det blir stilt, men først klokken 2230. I ettertid har vi lært oss teknikken med å få dem til å sovne tidlig i teltet. Hele 5 netter har vi hatt i telt, og cluet er å få dem til å sovne hver for seg - ellers er det fullt sirkus med herjing i posene.. Vi får 2 fine dager her ved dette vannet og går også en lang tur i området- På kvelden dag 2 kjølner det til og vi pakker i sammen og drar til hytta vår - som ikke ligger så veldig langt unna. Vi har som nevnt over hatt mange netter i telt senere, og nå er det ikke annet enn telting og soveposer som står i hodet på de små. Det må være lystbetont og ikke for ambisiøst. Mye å drasse på
    1 point
  10. Grove scones: - Ta med en pakke Toro grove scones - Bland ut med vann etter anvisning på pakken. - Rull ut i passelige størrelser og press flate (ca. 2 cm, de hever i pannen) - Stek på steikepanne under lokk med litt smør, primus på lav effekt og noen minutter på hver side. - Klar til servering med enten medbrakt eller selvfanget/laget pålegg Prøvd på tur i helgen og funnet meget i orden! Prøvde både med jordbærsyltetøy og ost. Sikkert godt med nystekt fisk eller nyrørte bær og Kommer heretter til å ta dette med som erstatning for brød/polarbrød på lengre turer
    1 point
  11. Lofoten

    Kilosrøye!

    Ikke noen utfyllende tur-rapport, men endelig kom jeg over et vann med kilosrøye som Finnmark er kjent for! Etter fem minutter fiske satt første fisken, ei feit røye på anslagsvis halvannet kilo. Virket å være i brukbar kondisjon også da den ruset ut en del ganger før jeg fikk den på land. Tatt på sluk av typen Panther Martin 6g. Røye nummer to gikk på ikke så lenge etter, også den av fin størrelse. Hadde på ei tredje røye som slapp, og ikke lenge etter slet jeg sluken så da valgte jeg å gi meg for dagen. Hit skal jeg tilbake!
    1 point
  12. Bra info Takker !
    1 point
This leaderboard is set to Oslo/GMT+02:00
×
×
  • Create New...

Important Information

By using this site, you agree to our Terms of Use, and privacy rules Privacy Policy