Vinnerliste
Populært innhold
Viser innholdet med mest poeng fra 21. mai 2025 i alle områder
-
Sa da selv i kanskje litt tidlig fase av sommeren har jeg tatt meg ut på en tur med følgene: Ryggsekk Kawasaki "hardshell" (ikke helt denne modellen, men så godt som) Oppblåsbar madrass RAB Ultrasphere 4.5 (long, wide) Telt Cloud Up UL 1 Ultralight Backpacking Tent Sovepose Revelation Sleeping Quilt Slik så det ut; Og slik så det ut inne i teltet: Alt i alt tatt i betraktning at min erfaring med dette var nøyaktig null så konkluderte jeg at det var et taktisk nederlag men strategisk suksess. Erfaringer: - Billing "kinatelt" fungerte helt supert og det er lite å klage på annet enn at posen den oppbevares i må kunne strames ytterligere for å være enda mer kompakt. Så den kan jeg anbefale. - Oppblåsbar madrass får flest "stjerner" mtp at den pakkes ned til en størrelse ca tilsvarende en 0,5 liters ølboks. Dette er imponerende! Å ligge på den er derimot ikke fullt så imponerende for hvis man har øyne åpen føler jeg meg tilbake på en flyterigg. Oppblåsing gikk lett, justering av lufttrykk gikk lett, pakking gikk også ganske lett. - "sovepose" som er en "sleeping quilt" får en sterk 4-er siden ja den har mest "premium" dun og veier null komma niks men å pakke den tett er umulig og den av alle ting med på turen har størst behov for et borrelås-stropp system som kan holde den tettpakket og kompakt. Ellers så er opplegget med manglende glidelås hele veien ganske mongo, løsnigen ble å åle seg rundt for å lande "skjøten" mot madrassen, for ellers er det håpløst å holde den tett. Ellers gikk turen slik: 1) Ser på værmelingen som sier at det skal være ca 9-10 grader gjennom natten 2) Ankommer dalen mellom Breheimen og Veitastrond, temperaturen stemmer så langt, setter opp telt med innhold uten issues. 3) Opplever en sånn "kuldehelvete-dal" effekt av at dalen dypper ned til ca 1 grad (ref bilde nederst) over natten med noe is/rim diverse plasser fordi... en mer eller mindre lukket dal er en sånn kuldegrop, or so they say. 4) Jævla rypene klarer ikke holde nebbet sitt tett gjennom halve natten så jeg fryser her og der med den kaklingen i bakgrunnen. Haglen er ikke med så sånn går det videre til kl 0400 eller hva det var. 5) Våkner kledd for sommeren ute i praktisk talt sen vintervær, starter sykkelen for å få viften til å trippe på høy temperatur slik at varm radiatorluft redder mine eksremiteter fra kulden. 6) Pakking gikk greit, som sagt var målet her å ha med seg alt i en usannsynlig liten MC-ryggsekk og unngå kasser og hva ellers, dette gikk, med rom for forbering. Og bare for å poengtere noe her; Telt, sovepose, madrass, 3 x 0,5l flasker med div drikke, diverse smågodt for kvelden og frokosten, rent undertøy, kabler/ladere, ørepropper og div andre småting alt passet i denne lille ryggsekken under. Igjen beklager ingen bilde hvordan den så ferdigpakket ut, men den er MEGET liten og det er fortsatt "reserve" ubrukt i form av en glidelås som går hele veien rundt (mot ryggen) som kan åpnes og gi ca +5 liter mer intern volum. Dette var IKKE brukt. Og det er fortsatt potensiale for å pakke ting tettere. Så som jeg skrev - strategisk suksess. Halve moroen var egentlig å se om det gikk an å campe så ufattelig kompakt og likke det jeg anser som en stor skam - en motorsykkel overbelastet med all slags kasser.
4 poeng -
10 dager inn i turen nå (inkl. hviledag) og 265 km tilbakelagt. En god del på vei, men også en del i fjellene. Vi er "endelig" ute av Agder og inne i Telemark. Frem til første hviledag har jeg vært litt småskeptisk til å få til ~30 km hver dag i senere etapper med tanke på hvor vonde kropper og sinn blir etter en sånn etappe, men i går klarte vi jaggu 41 km (13 av de i fjellet) for å både spise noen kilometer av neste dag men også sikre oss bedre teltplass på en campingplass (det ble hytte uansett 😅). Føttene er selvfølgelig skikkelig møre, men egentlig ikke mer enn det en 30 km etappe har føltes som før turen. Jeg tror og håper kroppene faktisk har begynt tilvendingen. Målet er at 30 km skal føles "lett". Angående pakkingen er det lite jeg har følt at jeg ville gjort annerledes så langt. Sekken, Lundhags Padje Light 60 har vokst på meg. Spesielt mesh-løsningene er veldig praktiske for pakkingen. Likevel ligger min Kajka 65 fremdeles på Geilo om jeg ønsker å bytte den ut med noe bedre når vi kommer oss dit. Så lenge vekten holdes under 16-17 kg føles den ganske bra. Det er bare én etappe i nord som kommer til å overstige dette (oppe på 20 kg). Teltet, Abisko Lite 3 er vi fornøyde med når vi finner flat nok teltplass. Dette er ikke alltid lett, og de første dagene hadde vi noen grusomme teltplasser med dårlig pitch som gjorde at innerteltet bke veldig klaustrofobisk. Vi har et Abisko View 2 også liggende i backup om vi ønsker å bytte ut underveis på turen. Selv om det er et 2-mannstelt har det en mye bedre romfølelse for 2 personer, og man får hver sin inngang og fortelt. Kompromisset er litt høyere vekt og sannsynligvis ikke like motstandsdyktig i høy vind. Det siste er nok ikke så viktig/utslagsgivende.4 poeng
-
Full "retrett" til Vestlandet, som har det beste været i disse dager. Mai ble litt ustabilt Østafjells. Hvertfall her i heiene/ fjella over Etne er det pærlevær, godt fiske...dog litt vind( samt litt regn/ hagel en forbigående time nå). Vestlandet skuffer "aldri"2 poeng
-
Kjørte Tindevegen på vei hjem, den er nesten blitt en tradisjon for min del hver sommer. Der (bla.a. rundt "bomstasjonen" var snøen alt fra 10 til 50 cm tjukk enda, eneste som var ryddet helt var selve veien. Om folk går i shorts der også vet jeg ikke, men jeg så skispor så folk er der faktisk på ski enda! Dette er omtrent paradoksalt, eller ikke spørs hvordan en ser på det: Geilo som er et annet favorittsed - dog oftest med bil til en hytte - er nå snøfri. Var innom der samme dagen som jeg kjørte til den dalen. Så her er greien: om er bor i Øvre Årdal, la oss anta leier noe der, så var det +22 der. Tindevegen opp - er ikke minus der oppe nå men man har nok snø for å stå på ski! Og selv med bil tar det ca 20 min å komme seg opp dit. Fra sommer, short og grillfest til ski på under en halvtime. Ikke engang Geilo kan slå dette! Men der er hva, ca 800 moh mens "toppen" av Tindevegen er ca 1400. En utrolig plass på mange måter! Overnattet der med madammen i en Tesla, oppvarming på hele natten, sov på en madrass lagt over nefelte bakerste seter. Våknet til bjellene av noen sauer som beitet der, he he. Fantastisk plass. Greien er at jeg er meget fundamental på å pakke lettest mulig. For mangelen av en bedre beskrivelse har jeg alltid vært utstyrt som en vietnamesisk geriljasoldat: en pose ris og en ekstra magasin for AKen. Lett > tungpakket. Så for min del om dette skulle skje igjen, altså ikke helt sommertemp, så er løsningen kurant; merinoklær. Jeg dro i som sagt ikke-isolert skinndrakt og bare tskjorte og treningsbukser under. Bytter jeg de mot merinogenser og merinobukser + kanskje en meget liten lue i samme stoff blir den soveposen litt vel varm i sånn temp. Pluss merino er behagelig og meget tynn, har brukt det i mange sammengener. Det andre er ok - man reiser. Så før man sier at det er dags så har man mest sannsynlingvis passert et tettsted, for Norge er ikke Sibir eller Kanada liksom. Ergo - siste fulle måltid blir en middag servert der, mens "kvelden" blir en proteinbar og par drikker av div sort. Frokosten kan fint startes med en sjokolade og en energidrikk. Varmer ikke - men sukker og koffein i blodet vekker bra. Så "provianten" blir i praksis redusert til et minimum. Deriblant er en vannflaske med, som jeg skal bytte til en "drikkepose" siden den kan pakkes litt mer rasjonelt. To funskjoner: kan fylles med vann fra en kran, fra en bekk i fjellet... whatever. Kan drikkes fra, kan også brukes til å løse opp moste insekter fra glasset på hjelmen før man kjører. Bading og bygiene - der jeg stoppet sist rant det et lite elv rett bak. Kald, men ikke iskald. Rent vann. En dypp der og turen fortsetter. Annet utstyr som GPS, ladekabler, powerbank etc er også et absolutt minimum. Sykkelen er utstyrt med en USBC-PD lader, hele turen er totalt selvforsynt så lenge det er bensin i tanken. Så ja, har sett slik opplegg som du har, har også sett en tysk motorsyklist med 3 kasser bak, en tankbag, en stor ryggsekk og litt til. Alt går an. Jeg har en lett sykkel som er slanket med ca 12kg allerede, ryggsekken er meget liten og relativt lett... jeg "slår meg løs" på fjellveiene og har fortsatt god nok mulighet for å overnatte. Så det er nok en smakssak. Dagen jeg kjørte så jeg en Harley med tilhenger. Kjenner selv en som har turet masse også med tilhenger bak sin Harley. Alt går, så å si, jeg har bare valgt den mest minimalistiske ruten der absolutt hver eneste ting er der av nødvendighet og ikke av behag. Aldri hørt om det, men har selv gått i bakken og våknet på Haukeland. For å si det slik; det er ikke bagasjen som er problemet i 99% av tilfellene, og akkurat den lille saken jeg har på ryggen vil ikke utgjøre noe forskjell.1 poeng
-
*Denne rapporten skrives over litt tid, så denne vil oppdateres jevnlig* Førstereisgutt i Femundsmarka. Jeg hadde et par tre år drømt stadig mer om en tur i dette området, og gjerne alene. Vinteren 20/21 ble litt rar med avslutning i en jobb jeg hadde hatt i 10 år, med siste dag satt til 30. april, begynte planleggingen ganske fort etter jul. Med fri fra mai ble snødybderapporter, turrapporter og YouTube-videoer gransket daglig. (En stor takk til alle som deler turene sine med beskrivelser og videoer. Dere er til stor inspirasjon!) Ettersom kalenderen var åpen, kunne jeg være stand-by og følge med på værvarselet for avreise. Og plutselig, var det meldt stødig oppholdsvær, snøen var borte og avreisedato bråbestemt til 27. juni. Ruta var godt planlagt, men det viste seg at isen på Femunden ikke helt hadde slipt taket, så kvelden før avreise ble startpunkt endret og jeg reiste til Jonasvollen der de sjøsatte båten når jeg kom. Isen gikk i vika den morgenen jeg kom! En humpete snau halvtime senere ble jeg slipt av i Nordvika, og plutselig stod jeg der mutters alene. Og apropos alene. Jeg har vært mye alene, på kortere turer. Aldri alene på overnatting på skogs. Så jeg må innrømme jeg var ganske spent på hvordan jeg ville takle det. Og hvertfall helt alene uten umiddelbar exit. Og nå stod jeg der, alene med tre netter og noen mil villmark foran meg. Følelsen da var… deilig! Endelig! Men virkeligheten innhentet meg kjapt. Arrogant som jeg hadde vært med pakkingen, hadde jeg ikke testet sekken, eller veid den, med alt i. Pokkern og tung den var! For sikkerhets skyld fylte jeg opp to liter(!) med vann, før jeg begynte stigningen mot Røvoltjønnan og nasjonalparkgrensen. (Jada, jeg har lært… litt) Jeg veide når jeg kom hjem, og trolig hadde jeg mer enn 35 kilo tung sekk, for fire dager i passe fint vær. Lykkefølelsen steg like kjapt som høydemeterne og synkende mobildekning. Til tross for svette og bannskap over idiotpakking. Etter kort tid var jeg ved røvolltjønnan. Det ble ingen fisking der da jeg var litt for ivrig på å komme meg videre innover. I stien kunne jeg konstantere kun ett sett fotspor, trolig noen dager gamle. Jeg gikk rundt tjønna på nordsiden og fortsatte mot Skogtjønna før jeg tok inntok middagen. I det jeg begynte siste etappen ned mot Øvre Roasten begynte jeg å bli klar for teltet og fant et tjern som kunne bli en fin teltplass. Ikke akkurat lett på tå, men til sinns stabber jeg meg ned på tjernet, og selvfølgelig, der var det et telt! Etter å ikke ha sett tegn til liv hele dagen, skulle jeg hvertfall ikke legge meg oppå en annen. Det skulle også vise seg at det var eneste tegn til liv jeg skulle se disse dagene. Så dermed stabber jeg videre til Øvre Roasten, noe som var millimeter på kartet, men laangt for en sliten kropp. Vel nede ved vannet var det ikke vanskelig å finne seg en idyllisk plass. Teltet ble slått opp i en fei og litt kveldsmat ble inntatt før fiskestanga måtte prøves, dog uten ønsket resultat. Våknet lørdag morgen til et nydelig vær. Frokosten gikk ned på høykant og sekken pakket etter at fiskestanga nok en gang fikk prøvd seg. Derfra gikk jeg inn i enden av vannet der elva kommer ned. Der var det fanstastisk plass for fiske, så jeg tilbrakte naturlig nok litt tid der i en resultatløs kasteorgi. - langs Øvre Roasten - Der Røa går ned i Øvre Roasten. Det er nok flere enn meg som har kastet mang en sluk her! Jeg ønsket å fortsette langs Røa og ikke gå litt lenger inn i «hovedstien». Med altfor grovt kart ble det litt spennende navigering, men rett over åsen fra har, gikk jeg inn i …? For et område! Jeg ble stående å måpe ei stund for å ta inn skuet. Det lar seg jo vanskelig fange på et bilde. De som har vært der vet. Dette området skulle jeg gjerne tilbrakt mer tid i. Videre tuslet jeg inn på «halvøya» i Røa og rundt oppsynshytta. Tok meg en lunsj og fisket litt. Lunsjpause. Røa som kommer ned. Full av real turmat, sjokkis og kaffe tøffet jeg videre oppover Røa. Det var ganske strabasiøst, men vel verdt slitet. Stoppet og fisket litt her og der, men hverken så eller kjente noe. Tilbake til grovt kart - for her kom første bommen. Jeg ble forrvirret av forsvinnende stier, for mange venstresvinger og manglende referanser i terreng. Så i stedet for å stole på kart og kompass fikk jeg en times strafferunde bort til den andre stien og tilbake før jeg innså at kanskje beste terreng referansen jeg hadde var … elva! Jaja, heldigvis ingen andre å skylde på eller krangle om veivalgene med… Likevel var det grådig fint der jeg gikk meg bort og da, hehe. Målet for dagen var Storbuddhåen. Der hadde jeg sett noen youtubere campet på en odde, et sted jeg var gira på å finne. Røa går jo igjennom Stobuddhåen, så her var det bare å følge på rundt langs vannet. En liten kikk oppom frysihjeltjønna og utpå odden i Storbuddhåen. Her fant jeg Plassen. Aah. Gleden var stor da jeg fikk satt opp telt og kastet ut markstanga i god tid før middag. Så satt jeg i sola, fisket, spiste og koste meg fra kl 16 til 23. Bak odden mot Frysihjltjønna ligger en liten morenetopp. Øverst der fikk jeg sporadisk telesignal og fikk sendt livstegn hjem etter et døgn med radiostillhet. Og nevnte jeg på at jeg koste meg? Stille, helt stille! Ikke et fly, mygg eller en lyd. På tur langs Storbuddhåen. (Mener jeg bildet er fra) Teltplass på odden Og her ble jeg sittende. Helt greit å våkne til dette. For været var like bra dag tre. Kaffen måtte kokes på bål. Skikkelig gris med furu-nedfall, men alltids fint med bål. Steinfyllinga var der fra før av, bare så det er sagt. Morentoppen mot Frysihjeltjønna. Der var det så vidt telesignal. Teltplassen på odden - med vann på begge sider. Utsikt fra moreneryggen. Teltet ligger ute på toppen midt i bildet. Morgenen etter fisket jeg litt rundt på odden, men måtte konstatere at selv med ei markstang ute i timesvis, og over natta… og de fleste slukene og spinnerne prøvd, ble det real turmat nok en dag. Jeg pakket sammen litt etter frokost og satte kursen mot Storfisktjønna/DNT-stien. På veg gjennom skogen kom jeg forbi en høy morenerygg, kastet sekken og klatret opp. Der var det fantastisk utsikt, og såvidt 4G dekning. Jeg kostet på meg noen villmarksskrytemeldinger og obligatoriske livstegn før jeg krabbet ned igjen. Lurer på om denne toppen heter mobiltoppen? Jeg var ikke førstemann til topps der… Fortsetter*
1 poeng
-
Big Agnes-teltet ditt kjenner jeg ikke til, men Reinsfjell 3 SL gjør jobben. Vær alltid nøye med god bardunering i høyfjellet, så slipper du å få deg en overraskelse i løpet av natta. Du kan alltids trekke litt ned fra høyden, ned i en dal, bak en stor stein, unngå åpne sletter etc for å minimere risiko dersom du er i tvil.1 poeng
-
To lange arbeidsdager i heia. Etter en tur over heia tilbake til Hunnedalen, var det en times kjøring før jeg kunne pakke ut etter turen – og ta en rolig kveld hjemme – trodde jeg. Det er ikke alltid planene holder. Noe kommer i mellom. Bestyrerinnen sto i døra og sa at Per hadde ring. Per er ansvarlig for fjellhyttene til STF, og er den jeg snakker med når det gjelder Blåfjellenden. Per er en grei kar, og siden jeg hadde spurt om han kunne ordne helikopter innover, så ordnet han det i en fart. Det ville bli transport innover neste dag – fredag 16. mai. For å kunne fly på fredagen, måtte ting være på plass – pakket i storsekker og stroppet, på torsdag. Onsdagskvelden, som jeg hadde tenkt å tilbringe i stolen med en bok, ble nesten for kort. Jeg måtte skaffe nytt aggregat, nye tørkehåndklær, ny mopp, og en del ting i tillegg. Jeg hadde også varer hjemme, som måtte pakkes å gjøres klar for transport. Det ble en time i godstolen før jeg stupte i seng, etter en lang dag. Torsdag morgen hentet jeg sengetøy på vaskeriet. Møtte Per på Turistforeningen og var ute og lastet opp lemmer på tilhenger, som andre skulle kjøre til Hunnedalen. Hvor jeg måtte være med å gjøre klar lass til dagen etter. For å kunne gjøre klar returlast på fredags morgen måtte jeg være på hytta torsdag. Av erfaring vet jeg at ting tar tid - dobbelt så lang tid som det ser ut som. Jeg regnet ikke med å være klar for å gå fra Hunnedalen før rundt fem på ettermiddagen. Klokka kvart på fem tråkket jeg i vei oppover bakken mot Oleskaret etter en omtrent full arbeidsdag. Det tar nesten to og en halv time inn til Blåfjellenden,hvor jeg også fikk gjort litt – etter å ha spist middag i åttetiden. Det ble en tidlig kveld. Morgenen ble like travel som dagen før. Siden det var tidsfrist for å få ut ting, måtte jeg få samlet alt som skulle legges i storsekker for transport. Sekken kom selvsagt ikke inn før med første lasset. Første post på programmet var likevel å få av sengetøyet på nesten femti senger. Slikt tar tid. Da siste lasset med ved kom inn hadde jeg returen klar. Omtrent som elektrikeren som hadde anlegget klar da det ble sagt «bli lys». Et under. Nå manglet det bare å få på sengetøy. Jeg klarte nesten halvparten av sengene, før jeg i tretiden var helt ferdig. Det ble halvannen time på benken før jeg var klar til å ta ut mot Hunnedalen i femtiden. Etter to og en halv time på beina, i flott vær med vind bakfra og sol i ansiktet, kunne jeg pakke bilen med det som var kommet ut, og kjøre hjemover. Det ble noen skikkelig lange dager. Jeg tenkte ikke en gang på styrketrening de dagene, armene var lange nok. Ellers var jeg i fin form. Det ble nok en tidlig kveld. Mange vil vel mene det er litt vel mye dugnad på to dager, men for min del syntes jeg det er kjekt å kunne bidra. Jeg fikk jo et ekstra opphold på Blåfjellenden ut av det. Og nytt aggregat på plass.
1 poeng
-
Øøø...været tok en dupp...med regn, sludd og snø og dertil temperatur, samt for mye vind til padling ble turen lagt til navnebroren Velmunden😉. Nedtur som jeg er sikker på snur til opptur. Gjensyn skader ikke, men abbor er ikke det helt store, selv om de spreller bra, så blir litt ekstra proviant. Femundsmarka kommer tilbake sterkere.1 poeng
-
De dagene jeg forbanner DNT opp og i mente for storpolitikken sentralt, så prøver jeg å huske på alle de flinke ildsjelene som legger ned tusenvis av dugnadstimer, slik du gjør. Takk for innstasen du gjør, som alle vi andre får nyte godt av. Og takk for en flott rapport, gode bilder og morsom lesing. (dette er ikke et forsøk på å starte en DNT diskusjon! Bare sette pris på innsats og engasjement) De neste som kommer på hytta får seg nok en god overraskelse.1 poeng
-
Veldig nyttig, takk! Mye er allerede implisitt og eksplisitt besvart i denne tråden, men jeg prøver: - Regnjakka og vindjakka jeg tar med er i kombinasjon lettere enn den Gore-Tex jakken jeg vanligvis ville tatt med uansett. - 3-manns for 2 personer? Helt klart, spesielt for tunneltelt, og det er uten å nevne hund på 20kg. Det finnes mange telt der ute som er mye lettere hvis vi skulle maksimert, men som tråd-tittelen tilsier er dette lett(ere)-pakker edition, ikke nødvendigvis ultralight. Telttet er ikke noe jeg legger kompromisser på, og Fjallraven Abisko Lite 3 vet jeg er et bombesikkert telt. Men vi kommer kanskje til å bytte det ut med et litt tyngre Abisko View 2 om vi føler det blir for lite plass. View 2 har en mye romsligere utformelse og to innganger, selv om det "bare" er 2-mannstelt vs 3. Vekten er ikke veldig bekymringsmessig her. - Å droppe yttertelt for kun å kjøre tarp over innertelt høres ut som utopi i den norske fjellheimen. Kanskje i helt vindstille varme sommerdager, men ikke når det regner sidelengs. - Depoter er allerede dekket - Kjelene tåler åpen ild om vi må, men vi har rikelig med gass uansett så det er ikke noe som ligger høyt opp på agendaen å utsette de for egentlig. - Det er ikke første gang jeg ligger i telt med tanke på liggeunderlag-valget. Det er ikke noe problem Jeg bruker kun skumunderlag så lenge det ikke er midtvinters. Selv på vinter hender det jeg kun bruker det ene skumunderlaget på kortere turer. Ingen telt jeg har eid har tatt skade av litt lemfeldig leirplass-valg. Selv på Island hvor landskapet er veldig røft. Dette er også veldig nyttig å få sett! Om det ligger snø på breen så sent som i slutten av juli/august (altså ikke eksponert is) som i videoen kommer jeg definitivt til å skru opp årvåkenheten. Å svinge innom Sverige for en kortere vading/svømmetur blir kun ved absolutt nødstilfelle. 1) fordi det bryter med "Kun i Norge" og 2) at det ikke er lov med hund i nasjonalparken på den siden 🥲1 poeng
-
*Fortsetter her* Vel nede fra mobiltoppen tuslet jeg videre mot Storfisktjønna. Landskapet der er fint med mange vridde gamle furuer, morenerygger og generelt trivelig landskap. Ble ørlitt usikker på hvor dette bildet er fra, men lurer på om det er på tur opp mot Storfisktjønna. Svipper innom grava til han … Lars - som jeg ikke husker navnet på - men en her inne skrev en fin historie om - og tenkte noen gode tanker på livet han levde her ute. Var vel også her ei monsterfuru ligger veltet og som er et lite landemerke. Oppe ved DNT-stien kastet jeg av meg sekken og tok en liten svipptur oppom enden av Storfisktjønna før jeg fortsatte mot Kløftåtjønna. Jeg leste tidligere om en som hadde tatt turen innom vannet Kløfthåen, og tenkte det var en fin lunsjplass ettersom det på kartet ser ut til å ligge inntil stien. Noe det gjør i luftlinje… Tosk. Igjen, litt grovt kart og arrogant tolkning ga meg en halvtimes klatring i stor og bratt steinur. Men jeg kom da fram med alle bein intakte, dog mange kalorier fattigere. Nede ved vannet var det fint, og enda bedre var det med sola som skinte godt slik at jeg fikk tørket svett kropp og føtter. Nede i «gropa» ved vannet var det ekstremt stille, så lunsjen ble en god time. Vannet der var for grunt til at jeg gadd å fiske. Og igjen, glup som jeg var, fant jeg en tilsynelatende flatere veg ut, som tok meg et kvarter å komme tilbake til omtrent samme vegen jeg tok opp… Glemt var dumme veivalg når jeg kom meg ned igjen på stien og tøffet videre mot planlagt neste leir ved Krokhåtåen. Mulig jeg nå begynte å bli godt sliten, for det syntes langt. Det er noen morenerygger en skal passere, på tvers. Og lengre ble det jo når jeg enda en gang gikk feil og fikk en strafferunde ut på feil side av Krokhåtåen. Det er vel en liten sti som går på nordsiden av Grøtåa mot Grøtådalen(?) Men igjen, været var fint, kroppen fungerte og jeg var jo på tur! Utløpet fra Krokhåtåen er delt i noen løp, og der er det heldigvis broer og bra merket. Igjen et artig landskap og oppleve. Etter noen broer og forsering av skog kom jeg frem til leirplassene ved Krokhåtåen. Der er det vesentlig mer brukt, og plass til mange. Det var egentlig på høy tid å slå leir, men jeg vet ikke, jeg «følte» ingen god ro i plassen og dro frem kartet for å vurdere alternativene. I ett av vannene så jeg til og med at det vaket ivrig, men ikke en gang det utløste leirlyst. Etter litt sjokolade og drikke bestemte jeg meg for å gå videre og se om jeg fant et bedre sted. Rart med det når en er alene om disse funderingene… Bildet er fra kloppene over myra ved Krokhåtåen. Var første stedet jeg virkelig fikk dyppa beina i vannet (les: myra!) Gjennom vinteren konsumerte jeg som tidligere nevnt en del filmer og bilder fra området. Og ett sted hadde jeg lyst til å sjekke ut, det ganske kjente Oasen. Motivasjonen ble dermed satt på å komme meg opp dit, noen som var en drøy times marsj videre og gjerne motbakke. Rundt 20-tiden var jeg fremme, vel sliten og drøye syv timer siden forrige måltid. Teltet ble satt opp i en fei, våte filler vrengt av og maten kastet innpå. En snau timere var både formen og humøret på topp når jeg endelig kunne nyte synet av plassen jeg var på! Og for en plass! Ikke tegn til liv, hverken insekt eller folk. Og her ser en kilometervis. Halvparten av bildene jeg tok på turen er vel herfra. Så kvelden ble sen og sola lav før jeg krabbet inn i teltet. Beklager bildeorgien, det kommer flere hehe. Jeg sov godt den natta, selvfølgelig, og våknet til nok en fantastisk dag. Morgenen gikk naturligvis rolig for seg. Jeg hadde god tid til en eventuell henting på Haugen gård, men likevel pakket jeg etterhvert sammen. I utgangspunktet hadde jeg satt en dag til i reserve i tilfelle vær, veivalg eller eventualiteter gjorde det nødvendig. Mat hadde jeg også igjen, tross ingen fisk. Jeg kjente godt etter i det jeg ruslet stien forbi Falkfangerhøgda, og jeg var egentlig fornøyd. Føttene var kjeie etter ca tredve timers marsj på fire dager, og skulle jeg hatt en overnatting til måtte ha hvilt mer. Så kursen ble fast mot Haugen. Bildet er fra stien mot Haugen med Røvolltjønna litt forbi vannet på bildet. Glad, sliten og fornøyd innså jeg at turen gikk mot slutten - men dette var starten. Hit skal jeg tilbake. Stien ut fra Oasen mot Haugen er grei, steinete men flat. Gikk forbi sandbanken ved nasjonalparkgrensa og nedover i skogen. Fin sti, men en merket jo at det er litt mer trafikk her på hvor slitt den var. Nå har ikke jeg gått opp fra Haugen før, men det må da være en del lengre opp til snaufjellet enn fra Nordvika? Husmannsplassen ved Haugen. Skikkelig trivelig tun! Vel nede på brygga ved Haugen var det godt å få av seg sekken og dyppe tærne i det kalde vannet. Rakk å kaste noen kast i Femunden også før båtskyssen fra Jonasvollen tok meg med over igjen. Avslutter selve turrapporten her og lager en liten «etterpåord» i neste omgang.
1 poeng
-
Nok en turrapport fra Femundsmarka. Trenger vi flere nå? Nei, vil nok mange si. Femundsmarka er allerede et av våre mest (over-)eksponerte områder, og følgelig et av de mest "slitte". Flora og fauna er under press. Flotte bilder av store bål og store fisker vil bare lokke flere turister til Femundsmarka, og ikke alle disse turistene respekterer naturen i sin higen etter opplevelser og flotte bilder. En stor del av meg tenker slik. Jeg burde dra på tur, minimere mitt fotavtrykk, dra hjem og holde kjeft om det. Folk flest gjør det, og det er nok bra. Men så har man argumenter som trekker meg den andre veien. Turrapporter og bilder er inspirasjon for mange til å komme seg ut. Det er bra i et folkehelseperspektiv. I tillegg kan en turrapport være nyttig i opplysningsøyemed, dersom den har riktig fokus. Formidling av hvilket regelverk som faktisk gjelder i nasjonalparken samt generelle og konkrete tips om hvordan man skal oppføre seg i møtet med slik sårbar natur er eksempler på det. Akkurat dette siste argumentet gjør at jeg lander på å skrive turrapport fra Femundsmarka igjen. Det er ikke å komme unna at det å skrive turrapport er litt egoistisk motivert. Rapportskriving gjør at turen varer lengre (gjerne hele høsten og vinteren), og jeg synes det er gøy å vise fram Femundsmarka, som har så mye å by på. Jeg "rettferdiggjør" min eksponering av Femundsmarka gjennom å forsøke å bevisstgjøre folk på at nasjonalparken er under press og på hvordan det er lurt å ta hensyn til det. Jeg er hverken biolog eller oppsynsmann, så jeg er langt fra noen ekspert, men det trenger man heller ikke være. Man kommer langt med sunn fornuft og folkeskikk, samt litt selvdisiplin. Andre som eksponerer Femundsmarka gjennom turrapporter og sosiale medier må ikke føle at jeg rakker ned eller kritiserer. Jeg synes det er helt greit at andre skriver og tar bilder, og jeg koser meg med mye av det jeg leser og ser. Mange mener at all eksponering er uproblematisk, fordi det til syvende og sist er opp til den som drar på tur å oppføre seg. Allerede i DNTs årbok 1987 ble det stilt spørsmål ved vår bruk av Femundsmarka. I artikkelen «Slit vi ut Femundsmarka?». påpeker forfatteren nettopp dette - at det er opp til hver enkelt. Det beste virkemidlet man har for å beskytte marka uten å innføre begrensende lover er i mine øyne å forsøke å påvirke folks holdninger. Jeg velger derfor det standpunktet at den som eksponerer kan gjøre en liten innsats for å bevisstgjøre folk om tingenes tilstand i Femundsmarka. Såpass skylder vi den. Men; alle kan ikke gjøre det i hver turrapport og hvert bilde, og det kommer sikkert ikke jeg til å gjøre i framtiden heller. Jeg har heller ikke tenkt slik i tidligere turrapporter, men denne bevisstheten er noe som har vokst fram etter hvert som jeg har blitt bedre og bedre kjent med nasjonalparken. Her kommer i hvert fall en rapport fra min 4-dagers i Femundsmarka i sommer. Som vanlig er rapporten av det lengre slaget. Veldig mange har det slik med Femundsmarka, at de bare må tilbake, år etter år. "Femundssjuka" kalles det av mange. Jeg har ikke inntrykk av at så mange har det på samme måte med andre områder. I hvert fall ikke helt på same måte. Hvorfor det er slik kan vi bare spekulere i. Professoren Nina Witoszek kaller den norske tilhørigheten til naturen for geofromhet. Det synes jeg er et fint ord på det jeg føler for dette området. Hun skriver at «geofromhet skaper erstatningsguder som for eksempel fjell, fjorder eller bjørker i storm». Eller blokkmarker. Eller ei krokfuru. Eller Grøtåa. Fyll inn det som passer for deg. Denne turen skulle egentlig være en tidlig vårtur. Jeg skulle vandre opp langs en folketom Røa like etter vårløsningen og nyte de lange, lyse nettene. Etter en intens høst og vinter med lite søvn grunnet en stk. førstefødt som kom til verden i fjor sommer, var behovet for en liten avstikker fra hverdagen overveldende. Alle ledige stunder gjennom vinteren hadde som vanlig gått med til å se på kart Z59 Rogen og til å lese all litteratur i bokhylla om Femundsmarka om igjen. Våren kom, og gikk igjen, det hele i løpet av noen få dager, føltes det som. Den førstefødte sov like fordømt lite. Juni kom, og gikk. Tørken kom, brakte med seg skogbrannfare og bålforbud, og en planlagt avreise ble utsatt på grunn av det. En forkjølelse kom og gikk. Det klaffet aldri. Ikke før ferien (og pappapermen) gikk mot slutten, og samboeren sa at "nå drar du bare, ildforbud eller ikke, jeg skal klare brasene her hjemme, noen dager uten søvn går fint". Heldigvis har jeg en samboer som forstår hvor viktig dette er for meg. Etter å nesten ha skrinlagt hele turen, var det uvirkelig å sette seg i bilen og kjøre mot Femundshytten en dag i slutten av juli. Endelig skulle jeg få vårturen min! I løpet av mine seks turer i Femundmarka har jeg prøvd de fleste inngangsporter, men Røoset og nedre Røa har jeg fremdeles til gode. Det er nesten flaut for en som liker å kalle seg femundsentusiast. Nedre Røa var som nevnt den opprinnelige planen, men det ble ikke aktuelt nå i fellesferien. Jeg har en teori om at nedre Røa nytes best utenfor høysesong. Dessuten klaffet ikke båttidene helt med min stramme tidsplan. Det endte dermed som det ofte har gjort de siste turene - båttaxi fra Femundshytten til Storvika og straka vegen inn i marka. Må nesten si at jeg er litt lei av denne innfallsporten, men når man har det travelt og ønsker seg langt inn, er denne løsningen svært gunstig, og logistikken er kurant. Som vanlig ønsket jeg å nå så langt inn mot grensa som mulig, men jeg hadde ikke noen konkrete mål. Den hektiske vinteren hadde gjort sitt med formen, så jeg var usikker på hva jeg orket. Aldri hadde kiloene vært flere og lungene mindre. Jeg hadde bevisst unnlatt å se på kart over Grøtådalen denne vinteren, for dersom jeg gjør det, vet jeg hvor jeg ender opp når sommeren kommer. Jeg ville spare Grøtådalen en sesong nå. Dermed ble det å komme seg over Røvolfjellet og ned til Øvre Roasten, følge Røa oppover, for deretter å improvisere. Tre netter hadde jeg til rådighet. Skulle gjerne hatt en til. Det er virkelig en forbannelse som hviler over meg i Femundsmarka - jeg har alltid en natt eller to for lite til disposisjon. Skal tro om det er fordi jeg alltid planlegger for å tyne maks ut av dagene, og dermed alltid blir litt for ambisiøs? Det er jo så mange områder og vann jeg skal rekke over! Over Femunden til Storvika med Tommy som kaptein. "Den skummende innsjøen" var rolig i dag. Navnet Femunden kommer trolig av "Feim", som betyr noe sånt som skummende (på engelsk "foam"), og "undr", en endelse knyttet til vann og innsjøer. Etter en drøy halvtime er man oppe på Røvolfjellet, og endelig har man utsikten innover det forjettede land. Jeg ser Kratlvola langt der fremme, og synes den virker veldig fjern. Skal jeg klare å nå helt inn dit i år da, mon tro? Som forventet er det en del folk rundt Røvoltjønnan. Jeg ser i hvert fall 4-5 turfølger. Jeg snakker med noen, og de fleste kan fortelle om dårlig fiske. Det er 22 grader i vannet her, visstnok. Det vil jeg nesten si at er eksepsjonelt. Ikke rart fisken er slapp da, det er jo fort 10 grader over komforttemperaturen til ørreten og røya det. Kratlvola har allerede rykket nærmere. Her har den trukket helt ned mot Skogtjønna. Røa nærmer seg. Her ser man så vidt Nedre Roasten. Allerede før Skogtjønna er beina vonde fra stortå til hofte. Det blir dermed lunsj ved den lille tjønna nedstrøms Skogtjønna. Været er upåklagelig, men truende. Mens jeg sitter der og spiser og observerer duppen ute i vannet, kommer en gruppe med 8-10 unge karer gående langs stien. "Her er vi gutter! Øvre Roasten!" roper den ene til de andre, mens han begynner å speide etter leirplass. Jeg småflirer litt inni meg, men får nesten litt dårlig samvittighet av det, og vurderer å gå bort og hjelpe karene på rett vei. Heldigvis finner en i følget fram kartet og de blir fort enige om at Øvre Roasten er et betydelig større vann enn denne lille tjønna. Jeg tar meg tid til en god pause her. Dypper føttene i det lunkne vannet og lar femundsstemningen presse seg på og finne veien inn i kropp og sinn. Fisk blir det ikke. Jeg kjenner at jeg er litt rastløs. Jeg må lenger inn. Nedover mot Øvre Roasten storkoser jeg meg. Beina er plutselig fine. Tørrfuruene ønsker meg velkommen. Det er første gangen jeg er alene i Femundsmarka. Det er litt rart, men også fint. Når man går alene er man mer oppmerksom på naturen rundt seg. Jeg går i mine egne tanker og ser på alle detaljene i landskapet. En furu har gått over ende og er i ferd med å bli til en læger (veltet tørrfuru). Den velta furua kan kanskje være 500 år gammel. Etter at den går over ende og tørker ut, kan furua ligge i ytterligere 1000 år. En læger kan altså være opp mot 1500 år - tenk det! Teodor Caspari skrev om disse områdene at "her er det intet om har hast". Furua har virkelig tatt dette inn over seg, og nettopp derfor må vi ta vare på disse. Du har faktisk ikke lov til å knekke greinene av furua du ser på bildet - det står i reglene for nasjonalparken. Det er nemlig disse som gjør Femundsmarka til Femundsmarka. Så tenker du kanskje, når du sitter i leiren en fin midtsommerkveld og får lyst på kaffe fra svartkjelen, at det gjør jo ingen verdens ting om du knekker et par greiner av denne lægeren. Og det har du kanskje rett i. Det påvirker svært lite, isolert sett. Men - faktum er at det fyres hundrevis og kanskje tusenvis av bål i nasjonalparken i løpet av en sesong. Dersom alle tenker som deg, og knekker noen greiner, vil det etter hvert begynne å vises og utgjøre en forskjell. Som nevnt trenger furua hundrevis av år for å bli slik, og vi bør derfor tenke oss om to ganger før vi bryter den ned i løpet av noen minutters ubetenksomhet. Det er opp til hver enkelt! Flere steder i marka er realiteten at det ikke finnes en kvist igjen i flere titalls og kanskje hundretalls meters omkrets. Mange steder ser alle trærne ut slik som på bildet over. Dette gjelder særlig langs Røa og deler av Grøtåa, og er i mine øyne med på å redusere kvaliteten på naturen her inne. Så, når du i et svakt øyeblikk vurderer å brenne en læger, og finner gode argumenter i hodet ditt for å gjøre nettopp det, løft tankene og tenk litt større - ikke vær blant dem som er med og bryter ned marka. Ha såpass selvdisiplin at du ikke setter dine egne behov foran reglene, selv om du tenker at du fortjener et stort, sprakende bål på turen din. Husk at mange bekker små - osv. Det er opp til deg og meg å ta vare på dette, og det er de små handlingene som du gjør eller ikke gjør som utgjør forskjellen. Det du faktisk har lov til, er å plukke opp løse kvister fra bakken under lægeren, og de er det ofte en god del av, dersom du gidder å lete litt. Du kan faktisk få bålet ditt, men kanskje skal du senke forventningene litt; nøy deg med et lite bål, og ikke fyr gjennom hele kvelden og natta. Når du ser Monsen fyre gigantiske bål i den Kanadiske ødemarka, husk at forutsetningene er vidt forskjellige. Femundsmarka tåler ikke at alle skal gjøre som Monsen. Jeg leste et intervju med den nå pensjonerte oppsynsmannen Torfinn Sletvold, hvor han sier noe sånt som at "Mange mangler ydmykhet ovenfor naturen. Folk oppfører seg som Monsen og benytter en hel vinterforsyning med ved for å koke en kopp kaffe". Sletvold er en mann det er verdt å lytte til når det gjelder Femundsmarka. Så mitt tips er; sett av en halvtime til å lete etter lovlig ved, begrens størrelsen på bålet, og tenk deg om en ekstra gang før du bryter ned tørrfurua. Dersom du har slitt litt ekstra for det, blir bålet enda litt koseligere, og du kan nyte bålkaffen med god samvittighet denne midtsommerkvelden i Femundsmarka. Opp moreneryggen over mot innoset i Øvre Roasten røyner det på, og jeg bestemmer meg for en fiskepause i det øvre innoset. Mye folk både til lands og til vanns her rundt Roastkoia. Et par kanoer, et par kajakker, og noen packrafter, samt noe folk på stien. Litt i overkant for min del, men dette er jo "sentrum" i Femundsmarka, så jeg var jo forberedt på det. Om man klarer å stenge ut trafikken, den slitte stien, de strippede trærne og det brukte dasspapiret på bakken er dette virkelig en perle. Ikke rart det er mye folk her, for å si det sånn. Innbydende, vakkert, og intimt, på et vis. Små, rolige håer mellom moreneryggene skaper en intimitet som gjør at man trives. Jeg tror noe av bakgrunnen for "femundssjuka" ligger her. Der er noe ved dette terrenget som appellerer til mange av oss. En biolog ved navn Edward O. Wilson har skrevet om noe han kaller biofili. Dette er etter mitt skjønn nært beslektet med geofromhet. Biofili er rett og slett menneskers medfødte kjærlighet til naturen. Det er plausibelt at sterk tilknytning til naturen, eller kanskje en naturtype, kan gi en evolusjonsmessig fordel. Dersom du har sterke følelser for naturen rundt deg, vil du trolig utforske den mer, bli bedre kjent med den, og ta mer vare på den enn om du ikke føler noe særlig for den. Det er nok irrelevant i dagens samfunn, men for våre fjerne forfedre kunne dette trolig bidra til økt sannsynlighet for overlevelse. Dermed videreføres genene som gjør at vi føler kjærlighet til naturen. Så det er godt mulig at femundssjuka rett og slett er noe som er forankret i genene våre. Hvis man tenker seg om, ser man fort at naturtypen her inne kan være fordelaktig med tanke på overlevelse; ubegrenset mengde rent vann, fiskerikt, god tilgang på materialer (tre og stein), lett å finne skjul og beskyttelse mot vær, rovdyr og fiender blant blokker og morener. Kanskje er vi som har falt for Femundsmarka genetiske etterkommere av et folk som bodde i en slik landskapstype, og som overlevde fordi de følte en sterk tilknytning til denne? Eller er det slik at folk som forelsket seg i denne landskapstypen, og bosatte seg i en slik, hadde større sjangle for å overleve, fordi den er så gunstig? Dette blir mye spekulasjoner, men slik går jeg altså og tenker mens jeg tar meg videre oppover Røa. Det som i hvert fall er hevet over en hver tvil, er at jeg skulle ønske jeg var her for 50 år siden, da dette fremdeles - til en viss grad - var urørt villmark. Det napper på mark og dupp i innoset. Fisken drar ned duppen gang på gang, men jeg får den ikke til å sitte. 4-5 marker spiser den opp, uansett hvordan jeg fester den på kroken. Intelligent fisk jeg har med å gjøre her, som trolig har sett krok før. Men, nå har du møtt din overmann tenker jeg, og tar vekk duppen og fester et par søkker på lina i stedet. Dette gir bedre kontakt med kroken, og jeg kan gjøre skikkelig tilslag. Dermed sitter ørreten. Dessverre ikke veldig stor. Idet jeg skal til å gå kommer en kar med en schæfer gående langs stien. Turfølget hans glir ut i håen i en Ally i samme øyeblikk. Vi kommer i snakk, og det viser seg at disse gutta har gjort en skikkelig tur. De startet i Hävlingen og har padlet hit via Vonsjøen, Lille Vonsjøen og Rogen. En spennende rute! Karene er ikke så positive, for turen har vært betydelig tøffere enn de så for seg, særlig bæringene. Fra Vonsjøen til Lille Vonsjøen skal de aldri gå igjen, det sverger de på. Jeg har selv bært kano der, og kan skrive under på at det er ikke spesielt lystbetont. Jeg trasker videre opp langs Røa, uten å vite hvor langt jeg skal. Føttene er overraskende gode, men jeg er sliten. Ovenfor Øvre Roasten blir det betydelig mindre folk. Jeg ser to karer mens jeg tar den obligatoriske fiskestoppen i innoset i Grisslehåen. Deretter ser jeg ikke folk på lenge, lenge. Den obligatoriske fiskestoppen blir obligatorisk resultatløs som alltid. Et av Grøtåas utløp i Grisslehåen. Legendariske Grisslehåen. Jeg vurderer å ta kvelden her ved Grisslehåen, men rastløsheten har ikke gitt seg helt. Jeg må lenger inn. Det er ikke langt opp til Storbuddhåen. Her campet vi på forrige tur. Jeg slår meg ikke til ro ved Storbuddhåen. Jeg bøtter nedpå litt turmix og finner stien opp mot Kløfthåen. Jeg forlater Røa her og tar "bakveien" mellom moreneryggene oppover. Nå bli det gradvis mer og mer villmark og mer og mer blokkmark. Jeg er sliten nå, men koser meg allikevel. Det er nå Femundsmarka begynner for alvor. En enorm morene mellom Storbuddhåen og Kløfthåen. Kløfthåtjønna med Kratlvola i bakgrunnen. Det går ganske fort til jeg når krysset med T-stien like etter den gigantiske lægeren ved Kløfthåen. Jeg skal ned hit igjen i morgen tidlig, bestemmer jeg meg for. Det er nemlig noe jeg vil finne her. En gammel sliter har bukket under for naturkreftene i løpet av vinteren. Heldigvis skal den være med i mange hundre år enda. Nå er jeg fornøyd med dagens innsats, og vil finne en fin leirplass. Jeg fantaserer om åsen mellom Kløfthåen og Storfisktjønna. Sikkert litt utsyn der oppe. Dessverre orker jeg ikke å begynne å lete etter teltplass oppe i steinrøysa. Jeg går litt langs Nedre Storfisktjønn, og slår opp teltet ytterst på det første neset etter den enorme flata sør i Nedre Storfisktjønn. Beliggenheten er fin. Mot nord ser jeg Bustvola. Mot sør er det naturligvis Svuku. Leirplassen er slitt, som slike fine leirplasser ofte er. Det er nok lenge siden det var kvist på trærne her. T-stien går jo bare et steinkast unna. Men folk det ser jeg ikke nå i kveld. Jeg slepper av meg sekken, som velter over ende. Jeg går ned til vannet for å slukke tørsten, og på tur opp igjen sparker jeg borti fiskestanga som er festet på siden av sekken. Stangtuppen knekker, naturligvis. Jeg får flashback til Lemmenjoki. Svarte. Velvel, jeg får spjelke slike jeg gjorde der inne i Finnlands dype ødemarker. Spjelkingen blir ikke 100 %, men det får greie seg. Sjeldent lav vannstand. Legg for øvrig merke til at Svuku har tatt på seg hatt. Alle med litt fartstid i marka vet hva det betyr. Etter et måltid blir det litt fisking oppover langs vannet. Jeg har ingen store forhåpninger siden vannet er så varmt. Jeg får heller ikke kastet så langt, nå som stanga er knekt. Allikevel hogger det til ved en av de mange leirplassene oppover mot det smale sundet. Småfisk tenker jeg. Det var ikke mye krefter her. Jeg blir derfor overrasket da en voksen harr dukker opp i enden av sena. Den er jo riktig stor! Når jeg får den inn etter noen minutter, snur den seg med buken opp, som om den er i ferd med å dø. Trolig er det det varme vannet som gjør at fisken ikke har de kreftene er slik fisk skal ha. Jeg tar ut kroken, tar et rask mål, og setter den ned igjen. Den svømmer heldigvis ut. I ettertid har jeg lært at man ikke skal bedrive catch and release når det er så varmt i vannet. Påkjenningen for fisken er for stor da. Beklager det, harr. Får håpe du berger til det blir litt kjøligere. Fisken var ca. 45 cm. Det burde tilsi en vekt på tett oppunder kiloen. Moro! Ikke ofte man kan gå tørrskodd over innløpet til bekken fra Øvre Storfisktjønn. Nedre Storfisktjønn med Kratlvola og Svuku. Jeg velger å gå langs toppen av moreneryggen langs vannet på tur tilbake. Sola titter fram og lager et fint fargespill med den mørke himmelen som kulisse. Jeg får kjenne litt på den trolske kveldsstemningen. Her er jeg åpenbart helt alene i kveld. Det er fint å kjenne litt på det å være alene i dette flotte landskapet på en slik trolsk og vakker kveld. Oppe på toppen av morenen går jeg meg på det som ser ut som rester etter et byggverk. En del stein er stablet opp, og det ligger en del gammelt treverk rundt. Jeg vet det skal ligge rester etter en koie her, men jeg får det ikke helt til å stemme med plasseringen. Jeg antar allikevel at dette er rester av ei koie som folket på Femundshytten og Haugen satte opp på 30-tallet til bruk under fiske og bærplukking. Det kan ikke være så mye annet, egentlig. Jeg synes det er spennende og interessant å finne slike kulturhistoriske minner rundt omkring i marka. Det gir en merverdi til turen. Så det er slik furua reproduserer seg... Synes han kunne funnet seg en på sin egen alder. En svært lang dag ender her ved Nedre Storfisktjønn. Som sagt er det nesten uvirkelig å være her. Alt gikk så fort. Nå er jeg her, der hvor jeg har drømt om å være i hele vinter. Jeg sovner fort. Været er upåklagelig neste morgen. Jeg har sovet greit, tatt i betraktning at jeg ikke har sovet så mye i telt i det siste. Det er sen morgen, men jeg trenger på ingen måte å stresse. Frokosten blir lang. Enda en grunn til å ikke brenne tørrfurua. Den fungerer nemlig også som boligblokk for fuglene i marka. Før jeg går videre, er det noe jeg vil forsøke å finne nede ved Kløfthåen. Jeg setter fra meg sekken i krysset der hvor stien fra Storbuddhåen møter T-stien, og går løs på en liten leteaksjon. Det er kanskje mest av interesse for Femundsmark-nerder, men dette området mellom vika i Kløfthåen og den fremste Kløfthåtjønna bærer på litt historie. Ofte kalles dette området for Jo Larsa-tomta. Mange har nok hørt eller lest historien om Jo Larsa. Jon Larsen Femundshytten, som var hans egentlige navn, ble som navnet antyder, født på Femundshytten. Han tok etter hvert over Haugen gård på den andre siden av Femunden, men gårdsdrift lå ikke for Jo-Larsa, og han måtte etter hvert forlate Haugen. Hele livet var han svært knyttet til Femundsmarka, særlig områdene sør for Røa, innover Grøtådalen mot Vonsjøen. Det sies at han midt i slåttonna plutselig kunne finne på å stikke av inn hit. Han var nok tungt belastet med Femundssjuka, Jo-Larsa. Han flyttet etter hvert til Røros for å jobbe for kobberverket, men trivdes aldri med det. Det ville seg slik at han også mistet sin kone i sykdom, og da var det nok for Jo-Larsa. Rundt 1910 flyttet han like godt inn i Femundsmarka. I begynnelsen var ofte Grøtådalssetra basen hans, men han hadde etter hvert også flere koier og gammer han benyttet. Blant annet her, ved Kløfthåen. Her bygde han seg sin egen koie som han benyttet som base, mens han streifet rundt i marka på jakt og fiske, og som bærer for sportsfiskere. Venner av Jo forsøkte flere ganger å få ham tilbake til Røros, og ordnet med husvære for ham der. Men trass i forsøkene vendte Jo tilbake til marka. Det var her han trivdes. Jeg har ofte tenkt at historien om Jo-Larsa kunne blitt til et godt historisk drama på film. Historien om Jo Larsa ender i 1916 på tragisk vis her jeg står, innerst i Kløfthåen. Koia til Jo tar fyr. Han løper ut, trolig for å slokke brennende klær, men på ett eller annet vis faller han og slår seg i hjel mot en stein. Dette sier i hvert fall historien. Sønnen hans finner ham død og koia nedbrent noen dager senere. Jeg vet det finnes en markering av stedet hvor han ble funnet, og det er det jeg ønsker å finne. Etter en halv times systematisk leting ser jeg det. To kors er satt opp for å minnes Jo-Larsa. Jeg tar av meg hatten og tenker at det er fint å minnes slike mennesker og historier fra Femundsmarka. Får håpe korsene får stå i fred og at de vedlikeholdes i framtiden. Koietomta finner jeg ikke, men det finnes nok noen som vet hvor den sto før den brant ned til grunnen. Så er det tilbake til virkeligheten. Sekken skal på, og jeg skal ut i stiløst terreng. Jeg vil nemlig over mot Kratlan. Føttene er såpass gode at jeg vil forsøke det. Jeg har bestemt meg for å gå straka vegen, fra Kløfthåen og over mot Kratlan via Midtrøsta. På båtturen over konfererte jeg med Tommy, som har jaktet elg her inne i 30 år. Han kunne fortelle meg ganske nøyaktig hvor jeg burde gå. Dette terrenget er tilnærmet uframkommelig dersom man ikke vet hvor man skal gå. Jeg forlater stien noen titalls meter fra krysset. Følelsen av å være i urørt villmark kommer umiddelbart. Her er det ikke mange som har ferdes, med unntak av Tommy, og elgen, og kanskje Jo-Larsa. Femundsmarka som helhet er ikke urørt villmark, men det finnes fremdeles "lommer" uten spor av menneskelig aktivitet. Et viktig poeng med Femundsmarka er at den i stor grad må kalles et kulturlandskap, eller en blanding av kulturlandskap og villmark. Disse områdene er ikke urørte - opp gjennom historien har Femundsmarka vært mye brukt, selv om det er få virkelig store inngrep. Til gjengjeld er det veldig mange små inngrep; hytter, koier og stier knyttet til blant annet jakt, fiske, setring, fløting og tømmerhugging. Av store inngrep er vel så vidt jeg kan skjønne alle knyttet til gruvedriften på Røros - snauhogst og tilrettelegging for fløting i Røa. Femundsmarka er ikke store, urørte ødemarksområder, og det bør man ha i bakhodet når man ferdes her som turist. Man bør ikke opoføre seg som om man er i Alaskas dype skoger. Femundsmarka er mye mindre og mye mer sårbar. Østre Kløfthåtjønna skimtes. Et hyggelig lite krypinn ved Midtrøsta. Disse områdene kan karakteriseres som de dypeste delene av Femundsmarka. Her får man følelsen av urskog. Her er ingen stier, bare et og annet elgtråkk. Etter en drøy time ser jeg Midtrøsttjønna. Det blir med en kopp med vann her på Midtrøsttjønna. Vannet er ærlig talt så varmt at det smaker vondt, og derfor gidder jeg heller ikke montere opp fiskestanga. Jeg stålsetter meg for den virkelig tunge etappen over mot Kratlan. Her blir det litt stigning, samtidig som steinblokkene blir store som hus. Her gjelder det å ikke tråkke feil. Det er dyrisk varmt, og svetten siler. Terrengtypen her inne er tørr, og med ekstremtørken man har hatt gjennom sommeren, er det nesten så man hører marka rope på fuktighet. Selv uten ildforbud ville det ikke falt meg inn å tenne hverken bål eller brenner her nå. Det går sakte. Jeg stopper ofte og ser meg tilbake. Det er ikke mange høydemeterne, men her får man endelig litt utsyn over "de lange linjers land". Noen har svingt øksa og truffet stein. Jeg finner etter hvert fram til målet mitt. Dette er mitt "hemmelige" sted i Femundsmarka. Ikke hemmelig som i at ingen andre vet om det, men som i at svært få, om noen, tenker på å stanse her, og enda mindre på å campe her. Her vet jeg at jeg får være i fred. Det er litt fint å tenke på. Midtsommers treffer man folk nesten hvor som helst i Femundsmarka, også langt inn mot svenskegrensen. Her er det i beste (eller verste) fall noen som passerer forbi. Det er heller ikke så mange som vet at det faktisk finnes brukbar fisk her. Det vet jeg, selv om jeg aldri har fått noen på land. Når jeg får satt opp teltet og setter meg til for å spise litt, gjør den umiddelbare nærheten til Kratlvola, som var så fjern i går, at jeg virkelig føler på det å være alene langt fra folk. Jeg har ærlig talt ikke kjent så mye på denne følelsen før - jeg har stort sett hatt turfølge. Jeg er ikke redd eller utrygg, men kjenner litt på ensomheten allikevel. Kratlvola blir med ett litt stygg og truende. Uroen har ennå ikke lagt seg - jeg må lenger inn. For noen år tilbake padlet jeg med to kamerater over Lille Vonsjøen, og denne sjøen har siden den gang virket svært forlokkende. Hit skal jeg tilbake, tenkte jeg. Jeg pakker fiskesaker og noen kjappe kalorier i lommene, og trasker i vei. Midtrøsttjønnan nærmest, og Øvre Storfisktjønn til høyre. I bakgrunnen skimtes Roasten. Tilbakeblikk mot Kratlvola (nærmest til høyre). Grøthogna og Sylfjellet ruver over Grøtådalen bakerst til venstre. Også her har jeg fått tips om valg av rute, denne gangen fra Bjarne H. S. Det er overraskende lettgått, selv om det tidvis er litt klyving i ura. Endelig, for første gang på flere år, ser jeg Lille Vonsjøen. Synet av Lille Vonsjøen, Rogen, og Bredåsjøen leder tankene tilbake til padleturen vi hadde i 2014. Det var virkelig en fantastisk tur, som jeg skal få gjort igjen. Synet av Rogen og Bredåsjøen bekrefter også at nå er den nær, svenskegrensa. Jeg har faktisk kommet meg hit i år, og det er jeg svært fornøyd med, omstendighetene tatt i betraktning. Målet er nådd. Jeg kommer ned til vannet ved denne koia. Koia er eid av Haugen og leies ut. Det hadde vært noe å ligge her en ukes tid en sommer og fiske røye. Koia er tom, men en reinsbukk holder meg med selskap mens jeg fisker. Bak der, over passet mellom Vonsjøgusten og Søndre Lillevonsjøvola, ligger Store Vonsjøen. Over der kom med kano og tunge sekker for fire år siden. Det var en strabasiøs bæring, men vi fikk godt betalt i form av en helt topp padlerute. Bæringa over mot Lille Vonsjøen må sies å være en slags "Pikes Portage" for padleruta vi tok. Bredåvålerna. Skulle gjerne fått til en tur i områdene mot Bredåsjøen en vakker dag. De truende skyene som har fulgt meg i to dager bestemmer seg endelig for å gjøre alvor av truslene her jeg står alene og uten muligheter for tak over hodet. Mens jeg står der og skuer utover vannet åpner slusene seg, og det høljregner, på grensen til hagl. Det går ikke lenge før jeg gir opp å holde meg tørr. Det blir fort kaldt å stå å fiske, så jeg må bare starte på hjemturen. Når jeg først er blitt våt, bestemmer jeg meg like godt for å legge hjemturen via toppen av Nordre Lillevonsjøvola. Jeg har lyst til å få meg en liten topptur. Gjennom vinteren har jeg fantasert om Rogsvola og utsikten derfra. Fortellingen om Erling Sands siste tur opp dit, ført i pennen av Cato Hultmann, har vært med å romantisere denne toppen for meg. Dessverre tilsier hverken tid, krefter, eller vær at jeg får en romantisk opplevelse på Rogsvola på denne turen. Jeg innser at det blir for langt, men Lille Vonsjøvola er et fint plaster på det såret. Det viser seg fort at det er lettgått hele turen opp på toppen, og ikke er det særlig langt heller. Vola er mer som en haug enn et fjell, og "topplatået" er stort og flatt. Jeg har aldri likt kvasse tinder og stupbratte fjellsider uansett, så det passer meg i grunn perfekt. Når det omkringliggende terrenget er så flatt og vidstrakt som her, får man allikevel en upåklagelig utsikt. Det letner litt innimellom skurene, slik at jeg får godt utsyn. Den nordre bredden av Lille Vonsjøen med Våndåhåen og Rogen i bakgrunnen. Lille Vonsjøen og Bredåsjøen. Det lysner østover. Vestenden av Store Vonsjøen. Vonsjøgusten rager opp til venstre. Vestover mot Røa. I forgrunnen Midtrøsttjønnan og Øvre Storfisktjønn. Bak til venstre Storbuddhåen og Rosasten, og ser du nøye etter, skimter du så vidt Femunden der nede. I det fjerne bak til høyre sees et parti av Styggsjøan, så vidt jeg kan skjønne. Også vestover, men et lite knepp lenger sør. Midt i bildet Røvoltjønnan, og litt til venstre ser man så vidt en del av Krokethåen. Sørover mot Grøtådalen. Kratlvola og østre topp på Svuku til høyre. Grøthogna og Sylfjellet til venstre. Den ser karrig og lite innbydende ut herfra, Grøtådalen. Nesten som et månelandskap, men selv om den ser ut som månen fra Vonsjøvola, er det virkelig en frodig og vakker dal, jeg vil nesten si paradisisk. Neste sommer, da blir det atter en gang Grøtådalen. Panorama østover, med Lille Vonsjøen, Rogen, og Bredåsjøen. Virkelig gøy å komme opp litt i høyden og skue 360 grader utover "Morgen-Norge", som Falkberget kalte det. Fint å få litt perspektiv på disse områdene, som jeg har blitt så glad i. "Alt flyter harmonisk sammen", er det sagt om Femundsmarka. Det synes jeg er vel talt. På vei ned fra vola kommer jeg over denne steinen som ligger an på tre mindre steiner, oppå en gigantisk stein. Steinen på toppen er alt for stor til at en mann alene kan løfte den, kanskje også to. Er det rett og slett isen som ved en tilfeldighet har anlagt den slik for tusenvis av år siden? Jeg ser ingen andre spor etter menneskelig aktivitet i nærheten, så jeg kan ikke annet en anta at det er isens kjempekrefter som har gjort dette. Om ikke, kan det være en gammel grensemarkering eller en utligger fra riksrøysa? I så fall har de løftet tungt, de karene som hadde jobben med å lage denne markeringen. Turen tilbake til teltet er fort unnagjort. Det regner fortsatt, og nå er jeg klar for en liten siesta i teltet. Det finnes ikke noe bedre enn å få av seg det våte tøyet, få på seg varm, tørr ull, for så å krype ned i posen og gafle i seg mat. Det blir en god pause i teltet, med litt kartlesing, litt podcast, og mye mat og drikke. Det trommer fremdeles hardt mot teltduken. Utover kvelden hører jeg at regnet er i ferd med å gi seg. Energien er tilbake i kroppen. Jeg bestemmer meg for å kle på meg den gjennomvåte buksa og ta en tur bort til Kratltjønna og Rundtjønna. Jeg er overrasket over at jeg gidder dette. Hvor kommer all energien fra? Jeg hadde ikke forventet et slikt pågangsmot. Det er jaggu ikke gøy å dra på seg våte klær og labbe ut i duskregnet, men håpet om storrøye i Kratlan trumfer åpenbart alt. Eller er det kontrasten til det krevende småbarnslivet som gir så mye energi? Jeg tenker at forholdene må ligge til rette for fiskebett nå. Det er antydning til tussmørke, og det har vært en skikkelig syndeflod etter en lang tørkeperiode. Skal jeg endelig lure storfisken i Kratlan? Det er en lett marsj bort til Kratltjønna. Jeg fisker relativt fort rundt neset på nordsiden. Det er skikkelig gråvær, og dørgende stille. Ikke et menneske å se eller høre her innerst i Kratlan. Det drypper fra furukraggene, og det renner små bekker etter stien. Begrepet "trolsk stemning" blir for litt platt og forslitt når man skriver om Femundsmarka, men det er veldig beskrivende. Man skal være skrivefør og godt poetisk anlagt dersom man skal klare å fange denne stemningen ved hjelp av ord. Jeg skulle ønske jeg hadde en Falkberget, en Caspari eller en Børli ved min side her jeg står og fisker i dette urtidslandskapet. Ytterst på neset blir jeg med ett var noe bevegelse på stien foran meg. Det er jaggu en minkfamilie som er ute i sensommernatta. De kveser når de ser meg og kryper inni nærmeste steinur. Jeg ser hodet på noen inn under steinene. Noen etternølere kommer løpende etter, og jeg får så vidt fanget en av de på kameraet. Moro med litt dyreliv, selv om minken vel er en uønsket art. Jeg labber bort til Rundtjønna og fisker langs den nordre bredden. Det er like lite aktivitet på land som i vannet. Jeg tror jeg har rekord i antall resultatløse fisketimer i Kratlan. Det er åpenbart bare jeg som aldri får fisk her inne. Det er sjette gangen jeg er her, og sjette gangen jeg ikke får fisk. Jeg mister ganske fort motivasjonen, og starter tilbaketuren mot leiren. Jeg vet at jeg kommer tilbake en annen gang med uforskammet optimisme. Kratlvola oppleves stygg og truende i skodda og tussmørket, selv om jeg ser at bildet ikke nødvendigvis viser det samme. Jeg får et ambivalent forhold til den - den er mørk og lite innbydende, og gir meg en litt klaustrofobisk følelse når jeg er så nær den, ettersom den er så bratt og dominerende fra denne siden. Jeg trives best med lange linjer og åpne landskap. I vinter gikk det med en del reinsdyr i snøskred akkurat her, i den bratte lia jeg går under. Slikt er ikke moro å tenke på. Samtidig representerer Kratlvola alt jeg har fantasert om i vinter - de dype delene av Femundsmarka, villmark og det å være alene langt fra folk. Neste morgen våkner jeg til et helt annet vær, men klærne er like forbasket våte som når jeg la meg. Heldigvis har jeg med en lett shorts som jeg tenker å ta på mens klærne tørker. Det skal vise seg at shortsen blir på hele dagen. Det er stekvarmt, vindstille og ikke en eneste mygg, knott, svartflue eller klegg i lufta. Etter en rolig morgen legger jeg i vei hjemover igjen. Denne snodige portalen ønsker meg på gjensyn og peker meg i riktig retning. Det ble ikke tid til å lure storfisken her inne i år heller. Men - jeg har fremdeles en del å glede meg til. Turen er ikke helt over enda. Jeg velger å gå litt høyere opp i lia mot Kratlvola på turen tilbake mot Kløfthåtjønnan. Det viser seg å være et godt valg. Jeg får fin utsikt, og det er ganske lettgått i og med at man unngår det verste steinrammelet ned mot Midtrøsttjønna. Jeg støkker opp et stort rypekull, det tredje på denne turen. Midtrøsttjønna med Skedbrofjellet og Bustvola i horisonten. Jeg slepper meg etter hvert ned i skogen, men roter litt før jeg omsider finner riktig lei. Kildevann og molte. Ved Kløfthåtjønna blir det lunsj. En abbor blir det også. Ikke mye å skryte av fisket på denne turen, så alle monner drar. Polarbrød med multe plukket i ødemarka mellom Midtrøsta og Kløfthåtjønnan. Disse moltemyrene får man ha for seg selv, for å si det sånn. Etter lunsj finner jeg fort T-stien mellom Kløfthåtjønnene. Jeg følger den sørover en ti minutts tid før jeg tenker at nå får det jaggu holde med sivilisasjon for i dag, og tar av inn i stiløst terreng igjen, like etter den sørligste Kløfthåtjønna. Jeg har nemlig noe jeg vil finne også her, i området øst for Abbortjønna. Det skal visst finnes rester av ei finnkoie (gamme) her et sted. En samefamilie holdt en gang til her i "føresfalla" - vårløsninga - når det ikke var mulig å ferdes rundt omkring i marka. Tidlige omtalte Jo-Larsa kom forbi koia en gang, og historien vil ha det til at Jo tittet innom koia, og at det der hang en død samekone opp under taket. Røyken fra ildstedet skulle gjøre at den døde kroppen "holdt seg" til det var mulig å begrave vedkommende når føret ble bedre. En fascinerende historie synes jeg, og jeg bestemmer meg for å lete etter koia. Jeg har spurt litt rundt om det er noen som kan hjelpe meg med en detaljert beskrivelse av lokasjonen, men jeg har ikke funnet noen som kan gi meg det. Dermed har jeg bare en markering på et noe upresist håndtegnet kart å gå etter. Reneste skattejakten. Jeg går bare fem minutter før jeg er i det aktuelle området, og det virker plausibelt at noen kunne bygge en gamme her, synes jeg. Jeg begynner å lete ganske bredt, slik at jeg dekker en feilmargin på kanskje 200 m med tanke på markeringen på kartet. Det bør holde lenge tenker jeg. Området er ganske naturlig avgrenset med ulike terrengformasjoner. Jeg leter og leter og leter, systematisk først, deretter usystematisk. I kanskje halvannen time holder jeg på. Det er stekende varmt. Fram og tilbake, øynene leter, mens svetten siler over panna. Dessverre må jeg gi opp. Jeg finner et enslig tre som en gang har vært felt med sag. Det er i seg selv litt spesielt her inne, så jeg tenker at det kan ha sammenheng med koia og samefamilien. Jeg finner også noe annet veldig interessant - et tydelig vardet tråkk. Små steiner på større steiner som markerer en sti. Selve stien er ikke mulig å se, og flere steder ligger det læger på tvers av tråkket som forteller meg at det ikke er benyttet på mange tiår. Men vardingen er tydelig og levner ingen tvil. Jeg orker ikke følge varidngen så langt, men det skal jeg jaggu gjøre en gang. Retningen på tråkket gjør at jeg gjetter at det går mellom Røa ovenfor Grisslehåen og innover mot Krokethåen. Kanskje var det dette tråkket Jo-Larsa kom gående etter den gangen han traff samefamilien? Jeg koser meg med slike spekulasjoner når jeg etter hvert gir opp videre leting og legger i vei mot Abbortjønna. Moro med litt historie og leting etter fortidsminner. Jeg passerer langs Abbortjønna, men orker ikke å sette samme fiskeutstyret. Det er dyrisk varmt. Jeg er helt ferdig når jeg har slitt med opp moreneryggen over mot Røa. Røa var virkelig et vakkert syn nå. Nå skal jeg ta en god pause, drikke litervis, og kjøle meg ned. Jeg slepper meg ned til elva ved den store leirplassen mellom Storbuddhåen og Grisslehåen. Dette er en av de finere leirplassene i marka, i mine øyne. Naturlig nok er den ganske slitt og nedtråkket, men beliggenheten er nydelig. Her er det i hvert fall bare å glemme å fyre bål, for her fins hverken kvist på trærne eller på bakken. Elva er klar og fin. Jeg drikker meg utørst, og dypper føttene i vannet. Fristelsen blir etter hvert for stor - hele legemet må ned i vannet. Jeg bader lenge i det strømmende vannet. Dette badet blir trolig rangert som det beste i mitt liv så langt. Det er ikke antydning til å være kaldt. Jeg tror det blir mange år til man igjen kan bade i Røa slik uten å fryse juvelene av seg. Det har vært en eksepsjonell sommer. Mens jeg ligger og dupper i det lunkne vannet reflekterer jeg litt over hva dette kunne vært. Det var en gang svært nære på at Røa ble ødelagt for godt. Allerede i 1949 begynte debatten om regulering. Debatten varte helt til 1973, da Stortinget valgte å frede Røavassdraget. Debatten pågikk altså mer eller mindre i et kvart århundre. Sterk motstand, både lokalt og fra diverse interesseorganisasjoner, samt et tregt byråkrati, reddet vassdraget. Særlig det med tregt byråkrati er viktig i denne sammenhengen. Saksbehandlingen gikk tregt, og det medførte at saken trakk ut i langdrag. Utover 60-tallet skjedde det et stemningsskifte i Norge, mot miljøvern og naturverdier. En bevissthet vokste fram. Hadde saksgangen vært kjapp kunne man vedtatt utbygging allerede på 50-tallet, og da hadde Røa vært solgt. En utbygging ville medført at Røa hadde fått 1/10 av normal junivannføring. Jeg hadde knapt blitt våt på bena her jeg ligger og bader om dette hadde blitt realitet. Hadde jeg levd på 50-tallet skulle jeg jaggu lenket meg fast til en stein her oppe ved Grisslehåen om anleggsmaskinene hadde begynt å rulle inn. Jeg er usikker på hvor jeg vil campe i dag. Grisslehåen frister, men det får holde med en fiskestopp her. Jeg titter også bortom oppsynshytta, men den er tom og låst. Jeg har aldri vært nord for Røa, og tenker at nå er kanskje muligheten her. Vannstanden ved vadestedet like nedenfor oppsynshytta er rekordlav, og vannet er varmt. Jeg vasser over, går i land, og vasser tilbake. Jeg gidder ikke en gang å ta av meg skoene. Sånn, da har jeg vært nord for Røa. Vadingen er uproblematisk nå når vannet er varmt og når meg kun til knærne, men jeg tenker at det ikke er noen spøk med kaldt vann og normal vannføring. Strømmen tar godt selv nå. Grøtåa er virkelig vakker her i de nedre delene av Grisslehåen. Nye klopper like nedenfor oppsynshytta. Det tror jeg var lurt! Det har etter hvert blitt vel mange tråkk på de bløte myrene rundt Grøtå-deltaet. Jeg trasker ufortrødent videre nedover langs Røa. Her ser jeg igjen Øvre Roasten. Kratlvola har blitt litt fjernere igjen. Den er mye finere fra denne siden, synes jeg. Jeg ser ikke en kjeft før jeg kommer ned til Roastbuene. Her har man dekket bord ute og skal virkelig kose seg denne lørdagskvelden, ser jeg. Jeg går en god bue rundt den første bua, men folkene hilser til meg allikevel. Hyggelig det. Jeg har ikke truffet folk siden jeg forlot Øvre Rosten på tur oppover, og følgelig heller ikke åpnet kjeften. Jeg mumler et ullent "hei" uten å rense stemmen først, samtidig som jeg snubler litt i en rot. Det så nok passe dumt ut. Det tar bare en par dager alene i ødemarka før man mister all sosial kompetanse, åpenbart. Jeg bestemmer meg etter hvert for å gå helt ned til Vassviktjønna. Der har jeg aldri vært, og dersom jeg camper der blir morgendagens marsj ned til Storvika enkel og grei. Vassviktjønna ligger midt på både en vertikal og en horisontal kartbrett. Mitt Z59 Rogen er snart modent for utskifting. Heldigvis vet jeg hvor tjønna ligger, og det er ikke langt fra Roasten. Enormt spennende å bevege seg inn i slike hvite flekker på kartet, slik Ingstad gjorde da han dro inn i den kanadiske villmarken. Det viser seg dessverre at Vassviktjønna allerede er oppdaget av andre mennesker. Her er det både sti og bålgruer. Jeg tar den første og beste plassen på østsiden av vannet. Teltet blir stående nesten på stien. Jeg legger steiner på bardunene, for det blåser etter hvert skikkelig. Været har vært litt truende hele ettermiddagen, og nå er det skumtopper ute på det lille vannet. En strek i regningen er at jeg klarer å kjøre teltstanga rett igjennom kanalen like ved hylsa som den skal stå i. Ingen krise, men ganske irriterende. Er det dårlig kvalitet, eller må man utvise større forsiktighet med disse superlight-teltene? Jeg tror mest på det siste. Jeg var nok litt stressa og hardhendt. Teltet er forøvrig et Helsport Reinsfjell 2 SL, 2018-modell. Jeg har lenge fantasert om kuppeltelt. Egentlig landet jeg på Exped Orion som førstevalg, men da Helsport hadde åpen dag på Melhus i juni kunne jeg få et Reinsfjell til en svært hyggelig pris, og da ble det slik. Teltet virker svært godt basert på denne første turen, men jeg synes kanskje at stengene er noe vanskelige å tre i kanalene. Den ene hempa for oppheng av innerteltet er plassert helt inntil kanalen, og stanga hekter seg fast i hempa. Jeg løsnet etter hvert innerteltet fra denne hempa, og da gikk det noe bedre. Det blir bare en liten, resultatløs fiskerunde før jeg kryper inn i teltet og spiser. Solnedgangen er fin. Duskregnet blir etter hvert til en skikkelig haglskur. Det er et forferdelig uvær. Det pisker så hardt mot bakken at det spretter jord inn under teltduken og inn på innerteltet. Jeg hører også noen tordenbrak. Det gir seg heldigvis ganske fort, og jeg får et glimt av solnedgangen. En liten reinsflokk passerer like forbi teltet, men de unngår heldigvis bardunene. Det blir litt kvalitetstid i teltet før natta kommer. Neste morgen blir også rolig. Jeg har god tid. Må dessverre innrømme at Vassviktjønna ikke blir noen umiddelbar favoritt i Femundsmarka. Jeg "føler" det ikke helt her, som man sier. Uten at jeg ønsker å framstå som noen feinschmecker må jeg si at denne tjønna føles for tilgjengelig og slitt. Jeg vil heller ligge ved et mer utilgjengelig vann, selv om fisken sikkert er stor her i Vassviktjønna. Jeg velger å gå straka vegen opp mot Skogtjønna, langs bekken som kommer derfra. Da går jeg meg også på den velkjente kullmila, som jeg ikke har sett før. Greit å ha sett den også. Et eksempel på et av inngrepene som gjør Femundsmarka til et kulturlandskap. Det går ikke lenge før jeg er oppe på Røvolfjellet. Litt mindre folksomt her i dag. Svuku nekter å ta av seg hatten selv om jeg hilser høflig i det jeg passerer Skogtjønna. Så er turen snart over igjen. Da jeg våknet i morges tenkte jeg at jeg var fornøyd og hadde fått nok av Femundsmarka for en stund. Når jeg stanser ved Skogtjønna og ser innover mot Grøtådalen drømmer jeg meg igjen bort. Den som hadde ligget inne ved Vonsjøen nå, like under Vonsjøgusten som stikker seg fram lang der bak... Så er Kratlvola igjen blitt fjern. Jeg blir etter hvert nesten tatt igjen av gjengen jeg så den første dagen, de som bomma på Øvre Roasten. Jeg gløtter meg tilbake og ser at de stopper ved stikrysset mot Haugen, hvor de står og spekulerer litt. De bestemmer seg etter hvert for å følge etter meg ned mot Storvika. Det er åpenbart unge, spreke karer, og de passerer meg like etter nasjonalparkgrensa. Jeg krysser fingrene for at de har navigert rett og ikke skulle til Haugen. Etter litt venting nede ved brygga blir de plukket opp av en båt som kommer fra Jonasvollen. Jeg venter enda litt, før Tommy kommer tøffende over Femunden. Og dermed var eventyret over også for i år. Kommet jeg tilbake? Ja.
1 poeng
Vinnerlisten er satt til Oslo/GMT+02:00