Vinnerliste

Har en hatt min Samsung E2370 xcover, tåler det meste i snart 2 år og den ser helt ny ut. Lang batteritid, men har en trist kamera.... Samsung galaxy xcover, sony Xperia får du for under 2500. Sonim sine er dyrere men tåler mer. Jeg prioriterer batteritid foran kamera og gps.

Samsung xcover E2370, er med på tur bestandig. Med batterikapasitet på 1600 timer standby, og 22 timer taletid,sier det seg selv. Tåler mye regn og støt og har god dekning i fjellet.

For noen uker siden gikk/klatret en kamerat og meg opp til Gaustatoppen. Dette resulterte i en humoristisk liten film. Hva syns dere? http://vimeo.com/53867371

Helgetur til Hemsedal for å kjøre i bakken! Lurer på om noen har forslag eller erfaring med hvor det er greit å slå opp telt/lavvu i nærheten av skisenteret/sentrum? Helst med parkering rett ved (hadde tenkt til å la pulken være igjen hjemme). Men hvis det er gode forslag så??? Kanskje det er en camping som tar i mot teltere på vinteren.

Bra Viggo! Også en Danske da gitt Innlegget ble postet 17 okt så den time for time påstanden din bør jo modereres litt. Men det jeg lurer på er normalveien opp Heimre Illåbretins (N) fra s om vintern.Vi var der i helgen men snudde i kuling, snø og mørke.. I beskrivelsen står det nemlig lett fra s.

http://www.amobil.no/artikler/samsung_b2710_xcover/80648 Denne kan anbefales om man klarer seg uten Apper.

Fogo – Pico de Cano 2829 meter For et års tid siden lå jeg med store smerter på sykehus i 10 dager uten at å få noen diagnose. Min kjære frue kom hver dag på besøk og vi snakket sammen om at hvis jeg ble frisk igjen, så skulle vi reise sammen til et fint sted – bare vi to. Sykehusets svar på doktor House løste etter hvert gåten og ga meg noen ukers kur mot borrelia. Helt frisk har jeg enda ikke blitt, men noen fjellturer har det blitt – uten at Fruen har blitt med. Kapp Verde var en plass hun kunne tenke seg å reise til, og reise ble bestilt. Vi fløy med TAP til hovedstaden på Kapp Verde, Praia. Dette er en litt bråkete by, så dagen etter bar det av sted til hotell Xaguate på naboøya Fogo. Her er ca 27-28 grader døgnet rundt – året rundt, ganske behagelig egentlig. Etter litt akklimatisering på hotellet fikk vi tak i en leiebil som tok oss frem delvis på tradisjonelle brosteinsveier, noe asfalt og innerst mot fjellet bare et hjulspor innover. Ut fra hovedbyen på Fogo., Sao Felipe, ble vi stoppet av en politimann. Han spurte hvor vi skulle og den slags, og etter hvert skjønte vi at han ville tilby seg selv som turguide og var i ferd med å hoppe inn. Vi takket net til tilbudet, slik at han kunne fortsette i tjenesten med å overvåke trafikken. På vei oppover måtte vi flere ganger stanse for å møte andre biler og ved ett av disse stoppene fikk vi med en blindpassasjer på planet på pickupen. Jeg bremset opp og bremsene tok godt, så godt at fyren gikk på hue i bakruta og knuste solbrillene. Han fikk nå likevel sitte på og banket etter en stund, så satte vi han av. Rundt neste sving ventet en liten familie med en liten unge. De fikk sitte på helt opp til kraterkanten på det store krateret der de banket i ruta og fikk hoppe av. Da vi kom frem så vi at det var tegnet flere hjerter i støvet på siden av bilen. De var tydeligvis takknemlige for å sitte på alle de bratte bakkene. Fra landsbyen Portela går et hjulspor i retning nordsiden av Pico de Fogo. Vi parkerte omtrent på det høyeste punktet og fant noen varder og noen spor innover. Rett mot toppen er det bare løs lavasand i forholdsvis bratt helning, så vi fant en sti øst for denne renna som fulgte mer fast underlag oppover. Vi så et par som gikk i løse sanden oppover. De sleit fælt! Da vi nærmest oss kraterkanten kjente vi litt svovellukt og fikk skikkelig vulkanfølelse. Plutselig var vi oppe på kraterkanten og kunne kikke over kanten og bratt ned i krateret der mange har skrevet navn og hilsener med løses steiner på kraterbunnen. Opp til høyre hadde vi toppen, der en bratt og luftig passasje var sikret med en kraftig wire, ellers ingen tilrettelegging på dette fjellet. Dette er nasjonalpark, men det er ingen avgifter, krav til guide eller andre begrensninger så vidt vi kunne observere. Fra toppen så vi sydover mot en stor kloss langs kraterkanten. Var denne høyere montro? Neste høye fjell bakom her var i Antarktis så det var vrient å avgjøre. Utover havet var det skyer, så vi så ikke havet i horisonten. Vi skulle imidlertid ikke se langt nedenfor toppen før vi så de grønne liene nedover mot sjøen, så vi slo oss til ro med at dette var høyest. Angret litt etterpå at jeg ikke gikk opp her også, ettersom det så kurant ut å komme opp her om man gikk nedenom krateret der mange andre hadde vært. En tysk turguide vi ble sittende å snakke med senere mente bestemt at det var den høyeste toppen vi hadde besøkt og støttet våre teorier. Google maps har også den nordvestre toppen som høyest. Nedturen i de bratte dynene med løs lavasand var en artig opplevelse som gikk unna på svært kort tid. Underveis nedover møtte vi de 2 som holdt seg til den løse sanden hele veien. Det var unge og spreke folk så det ut til, men likevel var de bare kommet 2/3 opp da vi møtte dem. Vi anbefalte dem steinete å komme seg inn på mer steinete partier av ruten før vi forsvant i stor fart videre nedover. Dette var gøy! Totalt brukte vi 4 timer på turen og vi tok det med ro hele veien. Ca 3 timer opp og 1 time ned. På vei tilbake til Sao Felipe kjørte vi en annen vei langt oppe i lia – en flott avslutning på denne toppturen. Som forberedelse til turen hadde vi kjøpt turkart for Fogo og Brava på nett, kjekt å ha for neste topp. Brava – Fontainhas 974 meter Brava er den minste bebodde øya på Kapp Verde og den eneste uten flyplass. Båtforbindelse 3 ganger i uken er eneste kontakt med omverdenen, og overnattingssteder er det smått med. Vi lyktes til slutt med å oppnå kontakt med et lite motell på Faja de Agua, som ligger ytterst. Dit kom vi etter en kort båttur fra Fogo og en tur med minibussen over øya. På Burgo Motel var det koselig, og en kjempekakerlakk tok imot oss på badet der. På dette lille stedet var det ikke mange mennesker, men vi møtte et nederlandsk par som hadde signert kjøp av et hus her ved verdens ende. Planen deres var å bo og leve her resten av livet. De hadde flyttet fra hjemlandet og skulle livnære seg her som bønder med manuelt arbeid på lik linje med de lokale. Meget tøft gjort! Oppholdstillatelse hadde de enda ikke fått, men dette skulle være enklere å ordne når bare de hadde kjøpt seg en eiendom – håpet de! Vi gikk opp den fine dalen til den lille fjell-landsbyen Nova Sintra da Monte som ligger på ca 600-800 meter, og like bakom ligger Fontainhas – øyas høyeste fjell. Toppen kan selvsagt nås enkelt fra landsbyen, men vi valgte å gå stien opp fra sjøen og fikk en noe lengre tur ned igjen på brostensbelagt vei. Utrolig med veiarbeid her oppe for denne veien som går til en liten stripe hus. Etter turen så vi frem til å bade i et naturlig svømmebasseng som ligger 1-2 meter over havnivå og får jevnlig utskiftning av vann fra havet. Kysten på Brava er ikke spesielt egnet for bading, her er ingen strender, men dette stedet skulle være en perle. En flokk mennesker var samlet rundt badekulpen med grill, grillmat og flasker av ymse slag. Jeg hoppet ut i det nydelige badevannet og koste meg lenge der. En kar på land ga signal til meg at jeg burde komme meg lenger inn, men for sent. Noen gigantiske bølger kom inn og den idylliske badekulpen ble oversvømmet av hvitt skum. Jeg ble kastet rundt noen ganger og fikk noen stygge skrubbsår, men ellers like hel. Grillselskapet som sto på land ble våte fra topp til tå og svømmebassenget fløt med flasker og grillmat, mens oljefat-grillen sto igjen på land – full av vann. Santiago – Pico da Antonia 1394 meter Vi valgte å ta båt hele veien fra Brava via Fogo til hovedøya Santiago der hovedstaden ligger. Høyt opp i fjellene ligger landsbyen Rui Vaz på ca 800 meter over havet, der det er et turisthotell med god standard. Ved ankomst var det tykk tåke og yr i luften, og forhåpningene til topptur dagen etter var ikke de beste. Neste dag var fin, og vi takket ja til å ta med oss en guide til topps. 2000 Escudos elelr en drøy hundrelapp var igrunne helt greit. Etter en stund fikk vi høre at forholdene ikke var de beste og at guiden ikke vil ta oppdraget denne dagen, men tilbød oss guiding til Xsota for CVE 1500. Uinteressant, ettersom de 3-4 kilometerne opp hit er utelukkende på vei. Vi sa at vi gjør et forsøk på Pico de Antonia uansett og snur om det blir for vanskelig. Etter en lang stund viste det seg at guiden ikke var tilgjengelig i det hele tatt og hadde reist til hovedstaden Praia. Vi besluttet derfor å forsøke oss på egenhånd, uten andre hjelpemidler enn et kart fra Google maps, kompass, og et par heller unøyaktige turbeskrivelser. Opp til Xsota var det brosteinsvei, så dit gikk det greit. Vakten der oppe var ikke særlig snakkesalig og vi gikk rundt radarstasjonen på toppen langs gjerdet, først forbi en utløper som går i feil retning, en sving til rundt gjerdet og nedover på sti. Stien dreide etter hvert mye vestover, og vi så en sidesti som gikk mer i riktig retning, men fortsatte vestover i feil retning et lite stykke til et hus. Der møtte vi Marcus og familien hans som ikke kunne et ord engelsk. Vi forklarte at vi skulle til Pico da Antonia, han pekte i slynger og svinger og det virket komplisert å finne veien. Derfor klarte vi via fingersproget å spørre han om han ville være med, og det ville han under tvil. Han kikket på klokka og snakket med damene som rynket litt på nesen. Vi viftet med en tusenlapp. Dette gjorde ikke så mye inntrykk, men han kom da med etter hvert. Fra landsbyen slynget stien seg opp i skaret syd for Pico Da Antonia. Her går det en stor sti bratt ned mot øst, vi kikket ned og fortsatte mot vest, stort sett i samme høyde. Først frem til en fjellrygg der vi ventet å følge ryggen opp, men den gang ei. Vi skulle inn en dal til og frem til neste rygg. Her var stien vanskelig å finne et stykke. Hovedstien ledet bare ned til et lite oppdyrket område i denne lille dalen, mens stien mot toppen gikk i en stor slyng uten å miste høyde rundt dette området. Fremme ved neste rygg gikk det sti oppover til høyre, og vi fulgte denne ryggen flere hundre høydemeter opp til fortoppen. Fruen ville være igjen her og botanisere, mens jeg måtte ta turen opp til hovedtoppen. Ryggen opp hit er eksponert, men ikke vanskelig, Nesten oppe på toppen var jeg forberedt på å måtte gå en stor omvei mot vest for å komme opp på toppen, men her var et lite opptak, så det var bare å gå rett opp. På det svær luftige topp-punktet måtte jeg opp, men sto ikke der lenger enn at det ble tatt bilde. Svært eksponert her oppe, og løst vulkansk fjell. Marcus fikk sine 1000 escudos, etter at jeg hadde nødet han et par ganger. Han ville egentlig ikke ha noen ting. Vulkanen på Fogo har mye besøk, opp til 20-30 turister per dag, mens denne toppen er mer eksklusiv og besøkes anslagsvis bare en gang i uken. De fleste stopper på fortoppen, og opp mot hovedtoppen var det knapt spor etter folk.

Utvilsomt flerdelte stenger. Har ennå ikke funnet ei teleskopstang jeg er fornøyd med, og jeg har prøvd endel av dem. Skal man ha noe som er bra må man høyt opp i pris og utenfor landets grenser. Når det er sagt er Exagestanga et ok alterantiv som fungerer. Greit forhold mellom kvalitet og pris. Stanga vil nok fint tåle fisk på flere kilo, såfremt den som holder i den kan holde hodet kaldt og bruke utstyret skikkelig

Etter en god natt med god søvn i hytta var vi uthvilt å klare for å vandre videre mot Hellemobotn. Vi fikk i oss en bedre frokost før vi tok farvel med våre nederlandske venner og startet vandringen. Kanskje ikke helt trygt:) Vi hadde sett for oss en lang etappe denne dagen også, og hadde planer om å gå helt til Njallajàvrre. En etappe på hele 22-23 km, men det var overskyet og litt vind, så været var perfekt for vandring. Vandreren:) Våre nederlandske venner advarte oss mot mye vann i elvene og tipset oss om ei alternativ rute. Så istedet for å gå rett inn i Sverige, gikk vi ca 8 km på norsk side før vi gikk inn til broderlandet. Likevel måtte vi vade over noen elver, men det var ikke verre enn at det var forsvarlig. Runar var litt uheldig og datt i den største elva, men ellers gikk det smertefritt. Vading pågår! Etter at Runar datt i elva ble han ganske våt, så vi valgte å ta en god pause og slå opp teltet. Der lagde vi middag og tok oss en god hvil før vi fortsatte mot Njallajàvrre. Runar og Nemi varmer seg i soveposen etter fallet i elva:) Resten av turen mot Njallajàvrre gikk uten de store uhellene, men etappen var lang og gikk i krevende terreng, så vi ble etterhvert veldig sliten alle mann. Vi gikk likevel på uten de store pausene og nøt det flotte landskapet vi gikk i. Slitne gutter. Vi startet vandringen ca kl 9 på morgenen og var ikke framme før kl 11 på kvelden. Så etter 14 timers slit var det deilig å komme fram til Njallajàvrre. Vel framme ved vannet pakket vi ut og fikk opp teltet. Etter at leiren var på plass tok det ikke lang tid før jeg var i gang med fiskingen. Hadde hørt mye bra om dette fiskevannet så optimismen var på topp, og det med rette. For ikke lenge etter hadde jeg fått ei flott røye og en ørret på land og dermed var kveldsmaten berget. Fornøyde gutter:) Fornøyde sanket vi ved og fikk fyrt opp et bål. Sjefskokken Runar lagde et herremåltid av fisken og vi koste oss med god mat og drikke resten av kvelden. Guttene nyter det gode liv:) Siden jeg hadde fått så flott fangst klarte jeg ikke å holde meg helt unna fiskestanga resten av kvelden og før vi trakk inn i teltet for natten fikk jeg nok en flott ørret på land. Den bestemte vi oss for å spare til middag dagen etter. Fornøyd fisker:) Med ei flott avslutning på en lang dag la vi oss til å sove og dermed var dag 5 over.. Dag 6 Vi våknet tidlig også denne dagen og gjorde klart for frokostlaging. På menyen sto det havregrøt. Det var faktisk det eneste vi hadde igjen av frokostmat. Etter at frokosten var inntatt tok vi oss en liten hvil, før vi pakket sammen og gjorde oss klare for å vandre videre. En god soldat hviler når han kan:) Denne dagen hadde vi bestemt oss for å gå helt ned til Hellemobotn og startet vandringen vestover mot kongeriket Norge. Det var veldig fint å gå og merkingen av løypa var god, så det var bare å følge merkingen å gå på. Godt merket løype. Det gikk radig unna og det tok ikke lang tid før vi var framme ved grensen inn til Norge. Vi måtte selvfølgelig stoppe der å ta et bilde siden vi forlot Sverige for siste gang dennne turen. På grensen:) Det var mange fine fiskevann i dette grenseområdet og vi gikk rundt å prøvde fisket, men fangsten uteble. Heldigvis hadde vi ørretten fra dagen før så middagen var uansett berget. Vi fortsatte videre og når vi kom fram til Hellemojuvet fikk vi en vanvittig flott utsikt. Hellemojuvet er Nord-Europas største canyon og er flott skue. Vi stresset ikke med å gå videre men satte oss ned og bare nøt den flotte utsikten. Hellemojuvet Etter å ha beundret den flotte utsikten vel og lenge startet vi videre ned mot Hellemobotn. På veien nedover traff vi på en amerikansk friluftsliv klasse som skulle loffe rundt i området i 2 uker. Sprek ungdom! Nedturen mot Hellemobotn var tøff og enkelte partier var såpass krevende at det er imponerende at "Ingen Grenser" gjengen tok seg ned samme løype. Vel nede stoppet vi opp med et lite vann og testet fisket litt, men vi ikke noe og fortsatte nedover langs elven på jakt etter en god leirplass. Utrolig fint! Til slutt fant vi en flott plass å slå leir og sultne som vi var gjorde vi i stand bål for å tilberede dagens ørretmiddag. Runar var som vanlig sjefskokk og han valgte denne gangen og steke ørretten i folie. Som alltid smakte maten himmelsk og ga nye krefter til 3 slitne turkamerater. Leirplassen. Resten av kvelden var det bare hygge med god mat og drikke rundt leirbålet. Vi hadde mye god drikke igjen som skulle konsumeres, så hvor lenge vi holdt på er det nok bare dyrene i skogen som vet.. Dag 7 Siste dagen på turen tilbragte vi nede i Hellemobotn. Vi traff 2 gjestfrie jenter der som inviterte oss på besøk på hytta deres. Etter ei stund der dro vi ned til sjøen og fisket sei som jentene kokte til middag. Etter et nydelig måltid slappet vi mens vi ventet på båten som skulle ta oss til Kjøpsvik. Når båten kom tok vi farvel med Hellemobotn og jentene. I nydelig vær koste vi oss på båten med vaffler, sjokolade og kaffe og kunne se tilbake på en flott tur i utrolig vakker natur. Flere bilder fra turen finner du på bloggen min www.turopplevelser.blogg.no

Isbjørn, syr ikke de på bestilling og mål? Ta kontakt, det er et skjema på nettsiden deres. Jeg lurer fortsatt på å få sydd en vinterpose til mini etterhvert.

Det som virkelig kunne være noe, kunne vært å installere pumpekraftverk rundt om (importere billig strøm om natta, pumpe vann opp igjen, selge dyrere seinere) og kabler til Tyskland, som desperat trenger regulasjonskraft pga. mye sol- og vindkraft. Så kunne vi heller sitte på gjerdet og vente til vindturbinteknologien når et metningspunkt der ytelse/kostnad flater ut, og heller investert da. Det er andre land som både er lengre og som har større behov for vindkraft enn Norge. Rent klimamessig burde vi være flinkere på å spare på strømmen, som nevnt tidligere. Det er et paradoks at vi ler av amerikanerne når de skriker opp når den billige bensinen sin øker litt i pris... vi gjør jo det samme med strømmen vår.

Nå er det jo en stund siden den ufattelig tragiske ulykken. Men såfremt jeg husker rett av omtalen etter ulykken så var det et bomullstelt (lik forsvarets lagstelt) og det ble brukt en større gassprimus (med 5 eller 11 kg flaske?). På en eller annen måte lekasje av gass som har lagt seg i kuldegropa, dermed helt sikkert umulig å lukte oppe i teltet. Resten er tragedie. Så et virkelig obs obs med gass i telt om vinteren er at den ved lekasje kan legge seg i bunnen av kuldegropa...

Nei det er ikke så meget høytsvevende. Det går ut på at det finnes mer på denne jord en det menneske har å tilby og at det finnes en slags ideal sinn som overgår og utgår alt det fysiske og empiriske. Transcendentalisme kjerne baser seg i at mennesket skal gjøre godt mot andre og naturen. Men for å innse dette burde mennesket være selvstendig og selv forsynt. Blandt annet mente de at institusjonert relgion og politiske partier svekker og ødelegger menneskets ideer. Kun vis alle er tro til seg selv og selvstendig kan et ekte samfunn skapes. Det er jo et historisk askpekt av det hele som gjør det ganske søkt i dag. Men det er en spennende ide og det har veldig mye godt for seg. Vet ikke om dette forklarte noe som helst eller bare forviret deg mer.

Kan anbefale Sverker Sörlins "Kroppens geni" som kom for et par år siden. Han diskuterer den norske langrennskulturen. Hva er det som gjør norske (og spesielt trønderske) langrennsløpere best? Det er mengdetrening med relativt lav puls over mange år som bygger stor motor. http://www.pax.no/index.php?Books=B1802A1&ID=Bok&ID2=Tilbud&ID3=&counter=1802&O=A

Hva med disse? http://www.mollerens.no/Forsidesaker/Havregrot1/ Jeg har brukt den vanlige havregrøten i porsjonsposer. Den kan du bare røre ut i varmt vann. Den selges på Rema 1000 og koster ca. 5 -6 kroner pr. pakke. Kanskje mer enn å kjøpe en pose havregryn til 10 kroner og koke grøt fra bunnen av, men i løpet av et år så blir det nok ikke de helt store pengene selv om man velger små poser.

Mitt råd er å finne en type vanlig havregrøt som er ok. Så ha en del rosiner, syltetøy, tørket frukt, sukker ol å variere med. Da går man ikke lei så lett.

Honning kan i mange tilfeller erstatte sukker. Selv om honningen inneholder over 70% sukker så er det ikke rafinert strøsukker og honning er nok mye sunnere hvis det skulle ha noen betydning. Ikke varm honningen for mye. Den blir lett brendt og den tåler også lite varme før man begynner å ødelegge godstoffene som er i den. Du kan blande diverse korn, nøtter og tørket frukt sammen med honning og litt sukker i en langpanne og sette den inn i stekeovnen. Så rører du litt rundt av og til og når sukkeret smelter så er den ferdig. Med bare honning kan den bli litt klissete. Hvis du baker brød og bruker honning i stedet for sukker eller sirup så forlenger du holdbarheten på brødet en god del i forhold til vanlig kjøpebrød. Jeg har alltid honning med på tur, men pakk den godt så du ikke får honning rundt i hele ryggsekken. Hvis du er glad i søtsaker så kan du lage honningdrops eller "brendte mandler" med honning. De smaker veldig godt enten du er hjemme eller på tur. Kan legge inn oppskrift på honningdrops siden, men her er litt annet snadder som kan være godt å stikke i munnen når du er på tur. http://www.honningcentralen.no/default.asp?V_ITEM_ID=1255 http://www.honningcentralen.no/default.asp?V_ITEM_ID=917 http://oppskrift.klikk.no/brente-mandler/4209/

Gratulerer! Jeg har fulgt turen og bloggen din, utrolig inspirerende lesing. Da du kom til dag 47, skrev du noe som gjorde at jeg fikk enda mer respekt for turen din, det ser ut som om det da ble TUR, og ikke bare et måljag. Jeg siterer: Jeg har fått et helt nytt syn på turen nå. Før var målet og komme til Nordkapp nå er målet og oppleve mest mulig og ha det bra mot Nordkapp. Om jeg ikke klarer å komme til Nordkapp så er det greit liksom ikke det at jeg ikke vill det er jo det jeg har mest lyst til i hele verden! Men det er opplevelsene jeg har under turen som teller. Jeg har det så utrolig bra at jeg ikke kan se for meg å komme hjem igjen, og det er det alt dette handler om og ha det bra, den dagen jeg ikke har det bra lenger på turen er det ikke noe poeng og fortsette det er ikke mye kult å si at man slet seg gjennom Norge mens man hadde det jævlig og trist. Jeg gleder meg så utrolig mye til opplevelsene jeg kommer til å få at det driver meg videre, jeg har lyst til å gå langt vær dag for å se mest mulig, jeg har også satt meg en ny regel t jeg skal ta en prat med enhver jeg møter som er lysten på det. Da møter man så mange flere hyggelige mennesker som stort sett hjelper meg på en eller annen måte nordover. Lykke til videre, hva det nå enn måtte bli!