Vestre Hestbrepigger 04.05.2008 - En stor hvit prærie mot vest

[eaa]

Sov godt!
Etter å ha sagt ”hadet!” til Roger, Per Arne og Erling på Krossbu, etter gårsdagens tur i Hurrungane, fór Øyvind og jeg nedatt fra fjellet til Kvanndalsvollen i Bøverdalen. Der aktet vi forsøke å sove litt i bilen, før planlagt avmarsj kl. 04:00 via Netosetra til de tre vestligste Hestbrepiggene. Vi rullet ut våre tynne harde kapokmatter i Mondeo’n, og la oss klamme og svette etter en lang varm maidag i høgfjellet, uten mulighet for tørk av hverken klær eller sko . Håpefullt sa vi ”Sov godt!”, og lukket øynene mot det ennå herskende dagslyset ute. Som sagt, så gjort! Jeg våknet halvt og skottet på klokka som da viste 04:40, og kikket på Øyvid som lå som død på motsatt side. Jeg strekte min halvstøle kropp så lang den var (Mondeo’n er romslig vettu!), dro et langt sukkende åndedrag, og sovnet som en søkkstokk på ny…

Deretter våknet vi ikke før 06:30, og kom oss ikke av gårde før 07:00, hele 3 timer forsinket ! Slik blir det med høy komfort gitt! Grunnen til at vi ville gå såpass tidlig var at Erling skulle sitte på med oss nedatt også, og han ville være på Lom allerede v/ 15-tida på dagen. Derfor ønsket vi å være nedatt tidlig vi også, for å spare ham timers venting, med tanketom stirring på de samme seks rånerne som kjører att og fram i det uendelige gjennom Loms lille sentrum. Men vi hadde ymtet frampå om et ”worst case scenario”, hvor vi kanskje ikke var på Lom før kl. 20. Og med en slik start på dagen, var vi vel scenariet allerede satt…

Uryddig flanke
På Netosetra hadde vårflommen satt sitt preg på setervangen, der en diger bekk hadde flommet gjørme, sten, grus og trær i et digert ras utover vollen, og omringet to hytter med gjørme til oppunder vegglivet. Langsmed vegen innetter dalen fylte jeg opp Camelbak’n med sine 3,5l vann. Kamelen Øyvind hadde vel med seg 5 liter. Opp langs Geitåa vest på vangene blomstret mogopen på de bare solvarme rabbene. Jeg oppdaget også en større brun rovfugl som fløy vestover 1m over bakken i lia ovenfor oss, og tenkte Fjellvåk umiddelbart. Men så krysset den Geitåa og gled ut over ei snøflate, og jeg så da både på profilen og slagskyggen at fuglen var slank og temmelig langhalet, og idet den snur i en kretsende sirkel avslører den kritthvite overgumpen at dette er en Myrhauk hunnfugl. Artig, ikke ofte å se den arten. Med skia på sekkene fulgte vi delvis det svake sautråkket opp mot dalbrekket og snøen. Denne var heldigvis fast og fin helt fra start, og mens heiloa plystret over flyene, dukket snart Hekset/2005 opp ovenfor oss. Fjellet lå helhvitt og nydelig, og vi siktet oss inn på sørsida av Steinahøfjellet/1711 (smør på flesk navning... Steinahø?), for å gå korteste rute retning våre tre mål for dagen; Hestbrepigg V1/2051, Hestbrepigg V2/2139 og Hestbrepigg V3/2078. Snøbakken opp langs sørsida på 1711 er lang, og gradvis blir snøen tørrere, noe som får særlig Øyvinds feller til å ise en del. Vel oppe tar vi en fem-minutter, mens Øyvind passer på å bidra til å gjødsle det karrige fjellet bak en storsten. Så hvis noen ser noen ekstra frodige Reinroser der oppe til sommeren, så æres den som æres bør!

Etter hvert runder vi over ryggen vestpå Steinahøfjellet/1711, og skuer så den lange bratte sørflanken innunder Hestbrepigg M1/2160 og M2/2143. Snart aner vi også dagens mål, som fjerne hvite pyramider, langt ute over den hvite prærien mot vest. Litt oppe i denne flanken på motsatt side av Geitådalen, anes ei hvit stripe bortetter fjellsida. Det er et skispor som holder høyden mot vest, men som er jevnlig er brutt av mangfoldige små våtsnøras fra stupveggene ovenfor, ras som er gått etter at sporet ble lagt. Vi bestemmer oss for å krysse det slake dalføret, og så følge skisporet vestover. Dette for å spare anslagsvis150 hm i forhold til å krysse Høybreavatnet/1550 nede til venstre (vest) under oss. Vi skjærer på trå feller over dalen, og går oss etter hvert skrått inn på skisporet. Dette er halvt attsnødd, og synes temmelig gammelt. Våtsnørasene som så tilforlatelige ut fra andre dalsida, er større og mer uryddige enn forventet. Det er som å gå i ei steinrøys – i to kilometer. Sola baker der vi forsøker å klore oss fast over de glattsopte harde rasgatene, og der vi vagler og sjangler i de digre uryddige snøkossene, konsentrert om å unngå skibrekk ved feiltråkk ned i høl eller tverrsøkk. Kun flekkvis er løypa farbar, så alt i alt var vel ikke dette noen shortcut. Vi bestemmer oss allerede her for å gå nedunder alt dette på returen. Men vi holder da høyden, og unngår derved den bratteste nedre delen av Høybreen, som vi omsider når i ca. 1700m høyde.

Sliiiiten!
På kanten av Høybrean tar vi en rast. Godt med litt drikke nå, og jeg tvinger i meg en banan samtidig. Matlysten er som vanlig fraværende, men jeg må jo ha litt drivstoff over prærien, den digre hvite og bratte Høybreen, som skal ta oss de siste 350 hm til topps på dagens første 2k, nemlig Hestbrepigg V1/2051, med sin overkommelige PF 20. Vi stabber så i veg, og litt oppe i mota kjenner jeg at en av gårsdagens vannblemmer sprekker på høyre hælen. Au – slikt svir ! Jeg kjenner også at min manglende form gjør sitt, og jeg går rett og slett tom. Øyvind siger ifra, mens jeg med svetten sviende i øynene unngår å se opp, men teller trassig 30 skritt mellom hver stopp for å hive etter pusten. Låra surner helt, og jeg forbanner meg på at jeg skal holde rytmen, om enn ikke farten . Skrittene blir farlig korte etter hvert, men skitt au, jeg er jo litt her for å få trent også! (vel, liksom trøster meg sjøl med det da, måtte jo finne litt motivasjon et sted ) Fy flate for sjølpining! Lenge sia formen har vært så til de grader skral. Men gudskjelov går det bare én veg fra dette nivået. Måtte det bare gå fort…

Halvveis oppe på breen ser vi brått en svart prikk dukke opp på bandet mellom Hestbrepigg V1/2051 og Hestbrepigg V2/2139. Folk jo! Personen står og koper litt der oppe, før han tar opp snøkammen mot V2 og forsvinner. Skulle vel over til V3 antakelig, konluderer vi. Det viste seg å stemme. Omsider flater det ut mot bandet der oppe, hvor Øyvind atter en gang har ventet tålmodig på meg. Her stryker også en kjølig vestatrekk inn, noe som kun oppleves som godt, så varm og oppkjaset som jeg følte meg der. Et par ski står stukket ned i snøen etter personen vi så. Sjøl deiser jeg ned i sola, og strekker mine mødne ben ut et kvarters tid . Om litt kommer et menneske tilbake fra V2. Eieren av skia var en kar fra Galdesand, og han hadde faktisk gått derfra og langs topprekka på hele Hestbreryggen hit. Nå skulle han samme veg tilbake. Sprekt ja! Han fortalte at han hadde kjørt Tinderittet på Turtagrø dagen før, på 6:21! Fort ned hele Dyrhaugsryggen det!

Endelig der
Etter pausen, kjeks og drikke, så kommer jeg meg litt. Vi piler opp til V1/2051 og tar et par kjappe bilder. Så setter vi att skia, og tråkker opp den fine bratte snøkammen til V2/2139. Endelig står jeg så der – etter å ha sett på og lengtet til denne toppen i årevis . Disse toppene er jo ikke av de mest besøkte, langt unna det meste slik de ligger. Ikke de råeste toppene heller, men trauste, øde og vakre er de. Og nettopp slike fjell står mitt hjerte nær. Defor er det ekstra godt og tilfredstillende å gi varden på V2 en ekstra klapp. Vestover ligger Holåtindene på rekke og rad, og videre mot vest strekker perlekjeden seg videre over Tverrådalskyrkja og Lodalskåpa. I sør gnager Hurrungane på himmelranda, og i nord over Lundadalen vrimler toppene i Trollheimen og Tafjordfjella, mens Gråhø langt der inne i Breheimen, gjemmer seg blygt bak Hestdalshøgda. Mye fremmed landskap i NV, men vi kjenner igjen Karitind og Pyttegga langt der ute i landrøyken. Og østover ser vi helt nedatt til skauliene i Kvanndalen og Netosetra hvor vi kom fra. Ser langt ut dit herfra.

Mens jeg knepper noen bilder, forsøker Øyvind å oppmuntre Erling der nede i Lom med en forsinkelsesmelding. Den går utrolig nok igjennom, så da ble nok Erlig glad ! Så gjenstår kun V3/2078, PF 110m. Dit er stien ferdigtråkket, for i tillegg til nevnte Galdesanding (heter sikkert ikke det men), har to-tre folk kommet opp fra Lundadalen (Trulsbu kanskje?) og gått V2/V3. Greit nok å ha spor egentlig, for snøen var løsere her oppe, og sporene jevnt 30cm djupe. Øyvind stikker helt vest ut til toppunktet på den 150m lange toppegga, mens jeg står tilbake litt for å ta noen bilder av ham foran Hurrungane. Med det er vendepunktet nådd, og Hestbrepiggene fullført for min del. Vi beundrer himmelranda med alle dens kjente trekk omkring oss, og flere bilder må tas vettu! Så gjenstår nye 110hm tilbake til V2, før vi derfra endelig kan nyte nær 1400 fallende høydemetre tilbake til bilen.

Presise
Tilbake ved skia river vi fellene av, og turer så ned den glatte og solmjuke overflata på Høybreen. Men nå krysser vi lett over denne slitets hvite prærie på skarve 6-7 minutter! Snart er vi innunder sørflanken på Midtre igjen, men denne gangen aker vi forbi nedenfor rastungene, og forsøker å bevare overhøyden maksimalt for å unngå motbakker mest mulig lenger øst i Geitdalen. Men vi må likevel ha på igjen fellene og gå slakt oppover en drøy kilometer til Steinahøfjellet igjen. Men derfra er det kanonføre helt ned til enerkjerrene på dalbrekket før Neto. Derfra må vi vasse litt i råtne snøflekker, og forsøke å holde på den delvis forsvinnende stien langs Geitå-juvet. Et sted glipper begge hæla på et bratt og sleipt sva, så jeg går rett på ræva og bøyer ene stålstaven i en diger U . Jeg klarer heldigvis å rette den uten at den ryker av. Lenger nede i lia tar jeg på skia igjen, og følger et råttent snøleie til dals. Jeg kjører forbi Øyvind som fortsatt går på bena, og sklir til slutt på holkeflekkene mellom smeltevannet ut vegen tilbake til Kvanndalsvollen.

Etter ca. 12 timer på løpen, ankommer vi Lom kl. 20:00 sharp, presist som varslet for vårt lille ”worst case scenario”. Og der står stakkars Erling og venter fortsatt, mens hodet tanketomt og automatisk går att og fram, att og fram… i takt med rundetiden til de stadig passerende rånerne. Og inne på Esso’n sitter Mayhassen & co, men de tør ikke snakke til oss, så avskrekkende herjet og vansiret av sol og svette som vi er. Men likevel, mat fikk vi faktisk kjøpt, og Øyvind tok en iskald Battery på styrten, med et hjertesukk som vakte oppsikt i lokalet . For å spare litt tid, ble Erling sjåfør mens vi spiste junk. Til slutt ble jeg asosial og sovnet i baksetet. Til Øyvind; takk for turen(e)! Du er et tålmodig menneske som gidder vente slik på meg. Og til Erling; takk for skyssen. Isøksa di som lå gjenglemt i skiboksen får du tilbake ved neste høve. Eller du kan vente på Lom i mellomtiden om du vil…

[eaa]

Kap II:

[morten]

Må vel si gratulerer Erik. Endelig har alle Hestbreapiggene fått besøk av dine føtter. Den satt langt inne gitt. Husker ennå godt vår første tur i lag da jeg og Julia blei med på et tokt, et av dine mange, opp fra Netosætre. Det var av de turene hvor skistavene nesten måtte benyttes som blindestokk for å sjekke ut skavlkanten. Var jo i alle fall bedre denna gangen, sjøl om det sklei en del skyer over himmelen den dagen. Jeg og'n Robert gikk på Austre Rauddalstinden den dagen (planene om alle tre ble jekket ned i peisestua på Leirvassbu den kvelden).

Eminente og sylkvasse bilder som vanlig fra din hånd Erik. Liker veldig godt det av Øyvind utpå toppeggen av Vestraste med Hurrungane der bak i det blå.

Er det litt vemodig? At Hestbreapiggane er unnagjort? Fortvil ikke. Når du har gjort det andre, er det jo fritt frem for en ønskereprise - og da går vel turen til? Netosætre?

[Nils]

Åhh som jeg har kost meg en lang stund nå i kveld, med dine fremragende turrapporter (denne + den fra Midtre Ringstind og Øyvinds kjæreste )! Suverene bilder, som sammen med teksten bringer deg langt inn i høyfjellet via skjermen. Her var jeg på tur, og ikke ble jeg sliten heller.

Vel oppe tar vi en fem-minutter, mens Øyvind passer på å bidra til å gjødsle det karrige fjellet bak en storsten. Så hvis noen ser noen ekstra frodige Reinroser der oppe til sommeren, så æres den som æres bør!

Du får sagt det du Erik!

Som vanlig er det en fornøyelse å lese dine turbeskrivelser, og flere ganger ble jeg bare nødt til å humre litt for meg selv.

Får nesten gratulere jeg også, med Hestbrepiggane fullført! Det ble mange kapitler i den historien, som Morten er inne på. Men det har vært en glede å følge din kamp mot vrange værguder der oppe, men disse ser det ut til at du har fått på din side de siste par turene dit opp. Godt det er flere som lar seg bestikke med litt sjokolade...

[Nils]

Til det siste bildet (17_Søre Illåbrean.jpg) har du skrevet:

Til slutt et østlig skue fra V3, mot Søre Illåbrean mm. Merk hvor hvite Heillstuggutindene er der ute på himmelranda.

For meg ser det ut som det er Semeltind (2236) vi ser kritthvit helt til venstre langt der bak, med selveste Store Knutsholstind (2341) ennå lenger bak og noe mer til høyre igjen. Heillstugutindene er nok ikke synlige her.

[eaa]

Til det siste bildet (17_Søre Illåbrean.jpg) har du skrevet:

For meg ser det ut som det er Semeltind (2236) vi ser kritthvit helt til venstre langt der bak, med selveste Store Knutsholstind (2341) ennå lenger bak og noe mer til høyre igjen. Heillstugutindene er nok ikke synlige her.

Oops - hastverk er fortsatt lastverk.

Var nok litt i kjappeste laget den kommentaren ja. Syntes de var vél hvite også, burde ringt ei bjelle da.

Men samma det, så lenge vi alltid har fasiten og atlaset på plass i form av en velorientert Nils her på FF!

Bildeteksten er da rettet opp tilsvarende.

Takker for korreksjonen og kommentarene!

[Gunnar]

Erik,

Vel gjennomført - både Hestbreapiggene og stilsikker rapport.

Artig å se bilder fra dette området som jeg selv besøkte for tre uker siden i fantastisk vær. Breheimen er en favoritt.

https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=12026&highlight=

Mvh. Gunnar

[+PTG]

Gratulerer, endelig var været på deres side. Som vanlig skjemmer du oss bort med nok en flott turrapport !

[Bjarne Lindholdt]

Takk for flott turrapport med fremrakende bilder.

Alltid en fornøyelse å lese, Erik

[oyvindbr]

De eventuelle reinrosene kan nok takke min angst for det overbefolkede Turtagrøområdet for at jeg fikk gjødslet de

Hele systemet ble lammet pga min frykt for å ikke finne gjemmesteder dagen i forveien, og da gikk det som det måtte gå den påfølgende dagen.

Husker dette området som stille og øde, det svarte til forventningene! Her kan jeg tenke meg en stjerneklar måneskinnstur en gang, mener å huske at en forlengst avdød Jotunheimlegende beskrev noe sånt en gang...

Blir nok mer Neto på meg

[eaa]

Artig å se bilder fra dette området som jeg selv besøkte for tre uker siden i fantastisk vær. Breheimen er en favoritt.

Jepp, Breheimen er fantastisk.

Har jo kikket på rapporten din, Gunnar, men ikke fått somlet meg til å kommentere den ennå.

Men jeg skal lese den igjen litt mer i ro og mak, og komme tilbake til den snart...

[eaa]

Husker dette området som stille og øde, det svarte til forventningene! Her kan jeg tenke meg en stjerneklar måneskinnstur en gang...

Been there, done that!

Og det anbefales:

https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=5340

[MBK]

Hihi, seks rånere i Lom ja, jeg er ikke en av dem altså!

Flott turrapport, er et nydelig område det der