Jump to content

Jotunheimstien eller Rondanestien?


Fjellkklatrer123
 Share

Recommended Posts

Heisann! 
Har tenkt å gå en lang tur sommeren 2018. Driver å kikker på Jotunheimstien og Rondanestien. Jotunheimstien strekker seg fra Oslo sentrum, gjennom Marka, over fjellet, og helt til Gjendesheim i Jotunheimen. Avstanden er ca. 380 km. Rondanestien går fra Oslo til Hjerkinn på Dovre. Avstand omlag 405 km. 

Hva anbefaler dere å velge? Jeg er opptatt av vakker og utfordrende natur. Noen som har gått en av disse tidligere? 

Link to comment
Share on other sites

Har gått rondanestien to ganger fra golidalshytta i Ringsaker til Hjerkinn, ca 180 km. Også har jeg gått hjemmefra,  Løten(Rokosjøen) til Minnesund en gang, ca 75km nå i våres på 3 dager. Bortsettfra dørålsglupen vil jeg si rondanestien er snill, men det er jo noen dryge dagsettaper. Kjempefint på Øyer, Ringebu og vendabygdsfjellet. Rolig og lite folk når jeg har gått.  selve rondane er rene karl johan i forhold mtp på folk... Jeg mangler ei dagsettape i hjemkomunen på 3 mil, det er ei dryg dagsetappe. og da fra Minnesund til oslo. Og som de fleste som er født i lavlandet så syntes jeg snaufjell mer spennende enn granskog..  Det fine med stien fra Løten til Minnesund er at stien går gjennom områder som har en historie og fortelle med en del infotavler osv så man lærer jo noe:) 

 

Jeg starta på massiv ruta i sommer, med tanke om og gå hele nordfra, men et vondt kne stoppa det etter 10 mil på 5 dager. sota seter, nøstedalsseter, sognefjellshytta, skogadalsbøen, Fondsbu, tyin er en hard start..

 

Edited by Lar5
Link to comment
Share on other sites

  • 4 weeks later...

Det er kanskje vanskelig for andre å anbefale deg en av rutene. Du kan jo vurdere om du vil gå langt eller litt lenger, og om du vil ende opp i Rondane eller Jotunheimen. Begge rutene har overnattingspunkter som krever sovepose/telt (så langt jeg har lest meg opp, har ikke finlest alt). DNTs nye langrute Saga går mellom hytter, men den er kortere (ca to uker) enn de du nevner. Blir spennende å høre hvilken du faller ned på!

Link to comment
Share on other sites

  • 2 weeks later...

På Rondanestien går man i ubetjente hytter frem til djupslia på øyerfjellet. derfra er det selvbetjente hytter frem til Bjørnhollia, der tar de betjente over.  Unntaket er målia i løten som har blitt selvbetjent.(2016) Går man på sommeren klarer man seg fint med lakenpose og ullpledd i de ubetjente hyttene mener jeg.  Så fra djupslia og sørover må man bære mat og alt selv. Og det er vel tynt med hytter mellom råbjørnhyttaog gammelsaga.. Der står det oppført et vandrerhjem mener jeg, i turbeskrivelsen. grovt målt på ut.no er det en distanse på minst 60km.. 

Massiv ruta går på betjente og selvbetjente hytter, Er vel 2-3 private hytter man må innom og. Jeg hadde ikke bestilt plass på sognefjellshytta. Det er 3ish km til Krossbu langs vei. Ellers så kan man ta valget på fjellet og gå til Krossbu, men da får du ikke stempel i heftet;) Man kan defra gå rett til skogadalsbøen, og hoppe over sognefjellshytta og fannaråkken.  

Edited by Lar5
Link to comment
Share on other sites

  • 2 weeks later...
På 14.9.2017 den 16.10, Fjellkklatrer123 skrev:

Hva anbefaler dere å velge? Jeg er opptatt av vakker og utfordrende natur. Noen som har gått en av disse tidligere? 

Rondanestien er en fin tur - men vil nok ikke si at naturen underveis er av den mest utfordrende art som kongeriket kan by på. Hva som er vakker natur kommer an på øyet som ser - men underveis på Rondanestien passerer man flere flotte områder. I og med rutas lenge og geografiske plassering er det naturligvis ikke all natur underveis som er like spennende. Mange mil av turen går på grusveier og anslagsvis ca 30-40% går i skog - for det meste skog som er i "full drift" (på godt og vondt i forhold til opplevelsesverdien). Det mest "spektakulære" naturmessig er naturligvis ferden gjennom Rondane - men her er det som tidligere uttalt i tråden mer folk. Jeg gikk turen i oktober, utenom høstferien, og møtte lite folk underveis (inkludert i Rondane). Fikk alle koiene for meg selv - og hadde også noen netter i telt og under åpen himmel.

En etappe av turen krever litt ekstra motivasjon fra vandreren; og det er etappen fra man kommer ned fra Romeriksåsene, og til man etter et langt stykke med asfalt og grusveitrasking atter en gang kommer inn i skogen - ved vakre Fløyta i Eidsvoll. Dette partiet er for øvrig så pass langt, at dersom man reiser med "full oppakning" bør man vurdere en overnatting på Eidsvoll.

Jeg noterer meg for øvrig at til tross for nye og flotte nettsider, virker det som det er det langt mindre "fokus" på både Rondanestien og Jotunheimstien nå enn for noen år siden. Det er mulig at disse to langdistanserutene "lider av" litt lengre vei mellom naturens godbiter og noe færre gode "instagram"-øyeblikk enn f.eks Massiv-ruta - samtidig som disse to rutene er for nye til å ha oppnådd "klassikerstatus"?

Uansett hvem av disse to du velger, tror jeg ikke du gjør noe feil - lykke til med valget av tur!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Edited by Galvan
Link to comment
Share on other sites

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Restore formatting

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Similar Content

    • By rayun
      Julefreden har nå senket seg her hos oss. Det er stille i huset og jeg sitter å mimrer litt over en av sommerens turer. Visst du vil høre skal jeg fortelle;.....
      INNLEDNING
      Når jeg tidligere hørte ordet; Corona, forbandt jeg det med sommer og søte gode jordbær.
      Det er så vist ikke min første tanke i dag. Riktignok ble det sommer i 2020 også og jordbærene var de samme, men ellers er det meste nytt og annerledes for oss alle. Mange har blitt rammet og noen mer enn andre. Men jeg skal la det ligge, alt det tragiske Corona og Covid19 har brakt med seg. Dette skal i stedet handle om min egen trivielle bekymring; hvor kan jeg dra på tur i disse tider?
      Jeg hadde nemlig en plan og planen jeg hadde jobbet med gjennom senvinteren 19 og som fortsatte inn på nyåret 20 var plutselig ikke aktuell lenger. Når reise (på det tidspunktet) utenfor egen kommune ikke var anbefalt måtte jeg tenke nytt.
      I lokalavisa leste jeg en dag om noen godt voksne karer som i mangel av noe annet fornuftig å gjøre, krysset kommunen til fots, i en rettlinjet korridor.
      Jeg likte «stuntet» og siden jeg heller ikke har så mye fornuftig å gjøre begynte min egen idé å ta form.
      Ikke på beina, selv om det også kunne vært artig. Ikke på langs og heller ikke på tvers, men rundt kommunegrensen. Så nær som mulig, uten å krysse hverken den eller svenskegrensa.
      På kartet tegnet jeg opp en mulig rute. Det var en salig blanding av asfalt, grus og sti, men også strekk gjennom tjukke skauen.
      Min hjemkommune har mye av sånt, altså skau.
      Nevnte jeg vann? Nei, men jeg burde ta med vann også. Vi har som sagt mye av begge deler og siden vi deler alt dette med nabokommuner og Sverige ble det en utfordring å finne gode traseer.
      Tanken var i utgangspunktet å gjøre turen på en dag med liten sekk, men jeg innså at det ble for langt. I mitt tempo vil en sånn tur ta et par - tre dager og vil kreve breie dekk og lastet sykkel.
      Begrepet jeg sikter til kalles Bikepacking og blir stadig mer populært.  Vesker til sådant bruk er litt annerledes enn veskene jeg har fra før.
      Det er heller ikke sikkert jeg kommer til å like denne formen for sykkeltur og ønsker derfor ikke å bruke en formue, noe som ellers er ganske lett.
      Jeg begynner å lete etter vesker. De skal være rimelig, men jeg må likevel ha tro på at de duger.
      Jeg får tak i det jeg trenger til en hyggelig pris og ved å bruke min gamle sykkel ender jeg på en drøy tusenlapp som totalkostnad.
      Slett ikke verst for en, for meg, helt ny fritidsaktivitet. Spørsmålet er om dette er for godt til å være sant. Er de rett og slett for billige?
      Med remediene vel i hus ble det testoppsett på sykkel og en forenklet regntest. Svaret viser seg å være i nærheten av hva jeg håpet på. Det var klart for neste steg.

      Innen turen kunne starte var Coronareglene ikke fullt så bastante og en tur over kommunegrensene var igjen akseptabelt. Oppmykningen passet meg veldig bra og jeg fikk nå muligheten til å gjennomføre en kort testtur.
      Så i mai la jeg ut på tur, min aller første Bikepackingtur. Det var en fantastisk opplevelse som besto av asfalt, grus og sti, men også kaving blant vindfall og ulendt terreng.
      Alt jeg trengte for å få en formening om hva som ventet på senere turer. Opplevelser fra den turen har jeg skrevet om her på Fjellforum tidligere så jeg vil nå bare nevne at det gav mersmak.
       
      Senere, mye senere ………
      Vi har passert midtsommer og reglene er ennå litt mykere. Det resulterte i at jeg la hele kommunerunden i lista over fremtidige turer for den kan jeg jo gjøre når som helst nå.
      Nå ville jeg heller på tur «ut i det blå»
      Første dag
      Det har seg sånn at hver gang jeg kjører Rv24 gjennom Odal og Stange undres jeg hva som skjuler seg opp i åsen i øst. Vel, sannhetens time er kommet og nå skal hemmelighetene avsløres.
      21 juli 2020 ruller jeg ut på Linna mot Bjørkelangen. Jeg er foreløpig i kjente trakter, men kjenner en forventning over det ukjente der framme, over veivalg, feilnavigering og overraskelser.
      Som f.eks. teltplasser som det ikke er flust av i «mine» skoger. Hvordan vil det være lengre nord?

      Jeg forlater sivilisasjonen og tar fatt på bakkene opp mot Mangenfjellet. Det stiger jevnt, og sakte legger jeg høydemetrene bak meg. Oppe på flatene kan jeg øke takten og så ligger Garsjøen der, ganske svart og truende. Vanligvis er den ikke slik, men nå er den nok farget av de mørke uværsskyene i syd.
      Herfra dreier kursen litt mer nordlig og jeg går klar av regnet.

      I bakkene ned Molidalen mot Søndre Mangen lar jeg sykkelen få frie tøyler. Holder så til venstre og følger grusen inn på Sootveien og mot neste vei som skal ta meg til Bjørknessjøen. Veien holder seg høyt i terrenget, men jeg ser da vannet nå og da mellom trærne. Ved Rakeiet blir det stopp og kartet sjekkes. Tar jeg til venstre nå, vil det føre meg ned mot Årnes og asfalten. Det er utvilsomt det raskeste, men absolutt ikke det morsomste. Hele poenget med turen er å holde meg mest mulig i skauen. Jeg velger å ta til høyre og etter en stund er både grusvei og vann adskillig nærmere hverandre. Jeg er klar for lunsj og holder øynene åpne etter første og beste mulighet.
      En  liten ubetydelig sti viser seg å lede ut til en odde. En perfekt plass for en matbit og litt drikke. Jeg smurte matpakke før jeg dro og nyter halvparten nå, med herlig utsikt over Bjørknessjøen.

      I nordenden av sjøen sykler jeg gjennom den lille plassen Bjørknes. Den blanke småkrusete vannflaten forsvinner bak meg når jeg runder neste sving. Jeg holder fortsatt en nordlig retning og sykler så og si på fylkesgrensa langs Nettmangen som er neste innsjø. Hele tiden på fin grus helt til Sæterlisjøen hvor jeg møter asfalten igjen. Jeg kjenner meg straks igjen, for her har jeg vært før.
      Her i nærheten ble jeg hentet av kona etter et uhell på vei til Sjusjøen for noen år siden.
      Etter et par hundre meter på asfalt slår jeg inn på Mjøgsjøveien. Et gult smileansikt er malt på en stein. Den lyser opp der i veikanten og antyder at jeg har noe å glede meg til. Joda, veien er fin den, lettsyklet og uten leie bakker. Men jeg er litt skuffet over at jeg ikke fant et sted ved vannene jeg passerte som kunne egne seg for en rast. Men Sør-Odal byr meg på andre godsaker, så i stedet plukker jeg litt markjordbær i veikanten og tar siste rest av matpakka stående ved sykkelen.
      Jeg er på siste høyde og har bare en drøy utforbakke foran meg før jeg entrer asfalten inn mot Skarnes.  Et langt åpent strekk mellom trærne avslører at bakken er både bratt og lang. For å krydre tilværelsen avslører også åpningen at det regner der framme. Ja ja, jeg har jo gått klar til nå, så det får jeg tåle.

      Jeg lar det stå til ned bakkene og kjører slalom mellom alle vannpyttene. Overkroppen er sånn passe tørr, men shortsen er kliss bløt når jeg omsider er nede på asfalten. Og regnet, ja det stopper nesten like fort som det kom.
      Fortsettes......
    • By uppis
      Jeg har vært elendig til å legge ut turrapporter men begynner å bli så gammel at jeg kanskje må skrive noe ned for å huske hva jeg har drevet med. Så her er turrapport nr.1 på Fjellforum. Det er litt mange ord, sleivete språk og til tider nesten litt useriøst, så dere får lese på eget ansvar.
      Jeg skulle en uke på tur i juli men hadde overhodet ikke rukket å forberede meg. Tenkte både på Finse-Haukeliseter og Rondane på langs, men dårlige værmeldinger og mangel på forberedelse  gjorde at jeg dreiet over på andre alternativer. På en tur Romeriksåsen på langs for et par år siden hadde jeg lagt merke til skilting med Rondanestien og Jotunheimstien. Jeg hadde jo ikke tid til å gjennomføre hele, men tenkte at jeg kunne ta en etappe i hvert fall. Det var meldt knallvær på Østlandet også, så da var det greit å gå ut av døra og starte på Grønland. Hvorfor det ble Rondanestien og ikke Jotunheimstien aner jeg ikke, men de holdt jo følge til Råbjørnhytta nord i Romeriksåsen uansett.
      Dag 1, søndag
      Hadde fremdeles ikke forberedt meg noe særlig og klarte ikke å finne noe godt overnattingsalternativ natt 1 så jeg tok Grønland-Hammern som en dagstur. Det var bare å brøyte seg forbi pusherne på Vaterland og komme i gang. Det ble mye slalom mellom Pokemonjegere og de vanlige søndagsgjengerne, men det var fint vær og fint langs Akerselva.
      Alt gikk ganske bra helt til jeg kom til Bentsebrua. Underveis sjekket jeg GPS-sporet jeg hadde lastet ned fra ut.no. Ved Bentsebrua så det ut som sporet gikk på høyre side av elva og ikke på andre siden der turveien gikk. Tenkte kanskje det gikk en sti langs elva på høyre side. Var litt lei av Pokemon uansett så jeg gikk inn i en bakgård i Bentsebrugata for å sjekke. Og sannelig, der var det noe som hadde tråkket ned mot elva. Jeg fulgte stien i ca.50 meter før den endte i en blokk som stod helt ned til elva. Ikke mulig å komme forbi. Det var en ekstremt bratt skrent opp langs huset, men snu kom ikke på tale. Jeg krabbet opp bakken og oppdaget gjerdet med piggtråd på toppen. Det satt fremdeles langt inne å snu så jeg vurderte nærmeste tre. Der var det jammen meg en gren som lå oppå gjerdet. Hvis jeg bare fikk tak i den så kunne jeg svinge meg over. Etter litt kaving fikk jeg tak i grena og slang ett bein opp gjerdet. Det var da jeg så rett inn vinduet på et karnapp i 3. etasje hvor det satt en mann og leste bok. Uten å hilse klarte jeg å komme over gjerdet og videre inn i neste bakgård. Det er ikke første gang jeg  har rotet meg opp i problemer på noe som burde ha vært "a walk in the park" -- bokstavelig talt. Men nå er jeg godt over 50, så jeg burde skjerpe meg...
      Etter å ha fått rotet meg over brua ved Bjølsen valsemølle fortsatte turen ganske udramatisk til Hammern. Ca. 14km
      Dag 2, mandag
      Endelig pakket sekk og bare vente en knapp time på bussen i Nydalen var jeg klar for start fra Hammern, litt sent riktignok. Jeg hadde en rest av en forkjølelse i kroppen og var ganske slapp. Det gikk veldig tungt, og ved Øyungen tok jeg en avgjørelse jeg på forhånd hadde bestemt meg for aldri å ta; slå leir ved Øyungen.  Ungeskrik og partyungdom gjorde at villmarksfølelsen var et stykke unna. Ørepropper to the rescue. Sørgelige 9km.
      Fint i Maridalen også:

      Btw: kan flette litt inn om utstyr her. Har en slags halvveis lettpakkingstilnærming med noen utskeielser. Osprey Exos 58 sekk, Terra Nova Laser telt, Cumulus Quilt 150, Exped Synmat UL. Skumunderlag har jeg testet i fleng, men jeg har alltid savnet min gamle Bamse (liggeunderlaget altså). Så nå er Bamse alltid med på tur igjen. Startet på ca.12-13kg (med mat og 2l vann. Source 2l drikkeblære, svetter sinnsykt og kunne godt hatt slangen intravenøst.
      For koking baserte jeg meg på BushBuddy i en passende Primuskjele, men hadde en skvett gass med en Crux Lite i backup (noen som er unødvendig egentlig). Baserte frokost på en musli-/havregryn-/rosiner-/sukker- og tørrmelkblanding som jeg hadde varmt vann i. Lunsj var Snickers oa/rett i koppen og nudler. Middag var uoppfinnsomt nok; Real. Ahlgrens Bilar som trøst.
      Valgte Crispi Skarven som fottøy selv om jeg bruker mye lave hikingsko til vanlig. Men erfaring med litt fuktighet i Nordmarka og Romeriksåsen fra før gjorde at jeg ville prøve å holde meg tørr på bena. Gikk i shorts hele tiden, med den følge at leggene mine så ut som to sånne vertikale spyd med tyrkisk kebab etter turen.
      Dag 3, tirsdag
      Formen var mye bedre og jeg la i vei. Jeg hadde ikke gått mer en 10 min før jeg traff en kar i skjørt som gikk og kikket rundt på bakken. Jeg spurte om han var skotsk, men han var amerikansk og likte å gå i skjørt på tur. Han lette etter sopp. Om det var dette som forstyrret meg vet jeg ikke, men jeg oppdaget i hvert fall at jeg hadde kommet på avveie ift GPS-sporet.
      Snu kom ikke på tale, så jeg fant en sti på GPS-en (Garmin Montana 600 m/Topo Premium (fint skal det være)) som skulle ta meg tilbake on track. Problemet var at stien kun fantes på GPS-en og ikke i Nordmarka. Snu kom fremdeles ikke på tale så jeg gikk videre. Stien jeg gikk kom innom Liggern Gård. Der var det jammen meg skiltet til Rondanestien.
      Neste holdeplass var Tømte. Der hadde de satt opp en stor håndpumpe som ga meg masse kaldt godt brønnvann. Deilig i varmen. Det gikk grusvei fra Tømte, men etter noen får hundre meter var det skiltet Rondanestien på sti. GPS-sporet fulgte grusveien. Min filosofi (vel, filosofi og filosofi...) var å bruke sti mest mulig så jeg brøt med ut.no og tok stien. Fin sti, selv om svært få noen gang hadde brukt den.
      Stoppet for lunsj når det begynte å småregne (eneste regnet på turen). Utsikt over Ørfiske. Ble bitt i leggen av en maur.
      Havnet etter hvert i Karlshaugen naturreservat (under, ikke det beste bildet, men det gir et inntrykk). Aldri vært der før, flott sted. Litt fjellfølelse og modne multer langs stien, mange, nam-nam. Hadde nok ikke vært mye folk her heller i det siste.

      Etter dette kom jeg ned på grusvei som endte ved Hakadal Verk, men jeg gikk 2km motsatt vei for å campe ved Langvann. Noe fredeligere enn Øyungen… Ca. 13km (ikke så veldig langt, men jeg var på tur og ikke på ultraløp).
      Camp Langvann:

      Dag 4, onsdag
      Kjedelig grusvei ned mot Hakadal Verk. Ingen butikker eller kiosker i umiddelbar nærhet. Gadd ikke å gå kilometern til selve Hakadal Verk for å sjekke heller. Over riksvei 4 og langs asfaltvei i en knapp km. Når man vet at man skal rett opp åsen som troner ovenfor så trenger man vann. Jeg begynte å bli tom så jeg håpet på forsyninger snart. Og ulikt meg var jeg heldig med plassering av et tjern med godt vann på toppen.
      Jeg synes det er fint i Romeriksåsen og koste meg frem til Storøyungen (håpet det var større unger der enn ved Øyungen..., uff, dårlig spøk, beklager). Ble stukket i leggen av en veps mens jeg gikk, hva hadde jeg gjort den…). Spiste lunsj og ble jammen meg bitt av en maur i leggen igjen, hvor mange ganger skjer det liksom.
      Fant en utrolig fin leirplass, men klokka var bare kvart over tre. Plassen var så fin at jeg ikke hadde lyst til å gå videre. Svaberg ut i vannet, flat plass i skyggen til teltet, vestvendt, fjordgløtt og hele greiene. Jeg så en hytte på andre siden, men tenkte pytt, pytt. Så la en robåt ut med tre gamle damer som rodde rundt utenfor leirplassen og skravlet som det var siste mulighet (det var det kanskje også om man skulle dømme etter alderen). Jeg gikk videre.
      Et stykke videre kom jeg til en nesten like fin leirplass. Nå var saken avgjort. Så la en robåt ut fra en hytte på en øy rett ovenfor leirplassen. Det var en far med en sønn på 4-5 år i sin mest spørrelystne alder. Han spurte og grov om alt, og faren svarte tålmodig mens han rodde. Jeg gikk videre langs vannet. Stien tetnet til, det var vestvendt, varmt og fuktig. Kleggen kom frem. Surringen fra kleggen ble bare avbrutt av spørsmålene fra gutten i båten som rodde parallelt med land der hvor jeg gikk. Svetten rant raskere enn guttens spørsmål, mens spindelvev klistret seg til ansiktet. Pussig nok lurte jeg ikke på hvorfor jeg drev med dette her.
      Jeg kom ut av krattet og mot Øyungshytta. Her var det skiltet med Rondanestien mot hytta. GPS-sporet fulgte veien en km eller så videre før den tok av inn i skogen. Av en eller annen grunn fulgte jeg GPS-sporet og kom til stedet hvor det tok av. Det av en rødmerket løype som så veldig våt ut. Jeg ga opp for dagen og fikk rotet meg ned til vannet igjen. Fant faktisk en flott plass å slå leir. Fikk til og med badet. Ca. 16km
      Camp Storøyungen:

      Dag 5, torsdag
      Flott morgen. Gikk tilbake til Øyunghytta og fulgte skiltingen. Som dere har skjønt nå må man ta andres GPS-spor med en klype ett eller annet. Herfra fulgte to lange fine strekk på sti via Bjertnessjøen til Råbjørnhytta. Fin tur. Jeg hadde ønsket meg matlager på Råbjørnhytta, men regnet med at det var et longshot. Det var det.
      Det var en stor familie på hytta. Hadde det ikke vært det hadde jeg vurdert å telte på området. Jeg så på kartet at det sannsynligvis ikke var håp om fine leirplasser videre mot Nannestad. Det var det ikke. Det var to tjern noen km videre, men det var myrete. Kroktjern lå ved stien, men var håpløst. Bergstjernet lå rundt 300m fra stien og var større. Jeg tenkte at det sikker var mulig å finne ett sted å slå opp teltet og få vasket seg litt. Det var hengemyr rundt hele tjernet og umulig å komme til vannkanten. Jeg så en enkelt furu på et flatt område hvor det var flatt og relativt tørt. Det var et utilgjengelig og ikke spesielt fint sted. Men ikke mer øde enn at det var fyrt bål der jeg ville ha teltet. Med tilhørende tom ølboks og rester av sløyet og flådd Abbor. Men jeg fikk slått opp telt og sovet. Jeg kunne likegodt ha slått leir ved Drittjern som ikke lå så langt unna. Ca.13km
      Dag 6, fredag
      Kavet meg tilbake til stien og fortsatte mot Nannestad. Denne delen av Romeriksåsen er jeg ikke så begeistret for, men det er noen typiske kulturminner i form av gamle seterplasser og bygninger. Men hvor de fikk vann fra lurer jeg på. Fra Råbjørnhytta og til Nannestad er det nesten ikke vann å finne. Det er noe avrenning fra myrer som sildrer et par-tre steder, men det var ikke veldig fristende. Jeg drakk allikevel og det gikk greit, men anbefaler å ta med godt med vann fra Råbjørn.
      Jeg hadde for så vidt tiden til søndag, men jeg var tom for alt av mat og snacks. Jeg kunne ha funnet butikker i Nannestad, men det var et stykke å gå på vei etter dette så det ut som. Jeg bestemte meg for å avslutte for nå og fortsette senere. Jeg ringte min datter og gråt til hun sa seg villig til å ta bilen og komme hente meg. Ca.10km
      Noen mener Rondanestien er kjedelig, i hvert fall denne strekningen. Jeg kom innom mange fine områder og koste meg. Jeg hadde knallvær og det hjelper selvfølgelig en hel del. I løpet av de dagene jeg gikk i marka møtte jeg absolutt ingen (bortsett fra "skotten") på stiene.

      Merkingen var så som så:

  • Recently Browsing   0 members

    No registered users viewing this page.

×
×
  • Create New...

Important Information

By using this site, you agree to our Terms of Use, and privacy rules Privacy Policy