Søk i nettsamfunnet

Seljebottinden var en topp jeg ikke fant så mye presis informasjon om på nettet, så denne kommunetoppen i Stordal ville jeg utforske mest mulig i godværet med gps-en. Parkerte på en liten asfaltert p-plass like før gården innerst i Seljebotten. Gps 32 V 408422 6918078 på 420m. Bonden, en hyggelig kar, ga meg to muligheter (der begge ble utforsket) for veien inn dalen: Første alternativ var å krysse elva der nede på bro like etter gården, og holde sørvest for elva inn dalen over myrene (ingen stier her, men gode sauetråkk). Dette innebar en usikker kryssing av den relativt store elva fra Uriskardbotn, som er den største av sideelvene i Seljebotten. Det andre alternativet (og som jeg valgte på tilbakeveien) var å følge veien innover nord for elva, og gradvis runde sørover innerst i dalen, så man unngår å krysse elva fra Uriskardbotn. VADING Jeg la i vei kl 10.10 i praktfullt vær. Bare noen hundre meter etter gården gikk det en traktorvei sør og ned til elva, der jeg fant en solid bru på gps 32 V 408569 6917706 på 400moh. Så fulgte jeg sauetråkk og kanten av myrene – hele tiden sør for elva – om lag 2 km sørøstover, inntil jeg støtte på elva fra Uriskardbotn. Den var flomstor nå i starten av juli, og jeg skjønte straks at dette innebar vading. Ved å gå litt oppover langs denne elva (sørover) fant jeg snart et sted den delte seg litt i to, og der det ikke var så altfor strie vannmasser, ved gps 32 V 410073 6916115 på 495 moh. Stavene var til god hjelp og støtte, og i bare underbuksa vadet jeg kjapt elva her. Nå var jeg heldig og fant et tydelig sauetråkk – jeg vil kalle det en sti – sørover og opp i Uriskardbotn. Tracket denne på gps, for å rote i krattet oppover i bratta her er kjekt å unngå. Oppe på vel 700 moh avtok krattet, og jeg forlot stien, tok av til venstre opp og sørøstover flanken her, helt opp til et tydelig vannfall på 1120 moh (gps 32 V 410372 6914713.) Antakelig kunne jeg med fordel fortsatt litt lenger inn i Uriskardbotn, før jeg svingte opp til venstre (øst). 2t 20min hadde jeg brukt opp til denne bekken, som kommer fra en liten kulp her oppe, som nå var azurblå og omtrent fylt av snø – vakkert, men sikkert iskaldt. Jeg merket meg den lange bratte snørenna som førte ned hit nesten helt fra toppen, men gikk «normalveien» videre: Snaut 500 meter sørover og øst for høyde 1182m, før jeg svingte bratt opp mot venstre (øst) og gikk i ganske fast ur en snau time opp til topps. Selve toppen er en diger snøkuppel som ikke gir så god utsikt i alle retninger, og ingen spor av varde var det heller under snøen. Jeg kretset litt rundt og knipset, før jeg dro meg ned til de tre svære vardene ved nordeggen. Her lette jeg etter toppbok eller kasse, men fant ingen ting, og tok en skikkelig lang rast og slappet av i stekende sol. Slik skal det være på fjelltur! Bar overkropp i vindstille, og kongeutsikt! NORDEGGEN OG GLISSADE Jeg ville utforske nordeggen, og særlig fristet en mulig glissade ned den lange snørenna mot vest. Jeg kløv forsiktig ned 10-15 meter og opp på en liten «klump» på eggen, som manglet varde. (Denne bygde jeg raskt og enkelt her.) Klyvinga hadde kanskje et 2- punkt, men er en høydesterk og har litt erfaring med bratt lende, er det overkommelig i godvær og på tørt fjell. Ved å følge naturlige hyllesystemer i sikksakk gikk jeg stort sett med stavene i hendene som støtte. Fra «klumpen» og videre ned nordeggen virket de neste 10-15 meterne hakket verre, men «klumpen» kan omgås i vest. Det var også veien jeg skulle, så jeg «sikksakket» meg på nye hyller ned til snørenna. Underveis måtte nok hendene tas litt i bruk også, med stavene hengende løst på håndleddene. Gir rutevalget i sin helhet graderingen 2- ned til snørenna, jeg. Nå var jeg spent på snøforholdene. Det virket greit, men jeg kløv delvis på snøen og delvis på tørre fjellet 15-20 meter lenger ned langs høyre kant på renna, inntil det ble en tanke mindre bratt. Forsiktig prøvde jeg ut en glissade med stavene som støtte. Joda, dette skulle gå, og et eventuelt fall ville stoppes av den myke snøen umiddelbart – ingen fare! Så var det bare å skli på støvlene ned til den lille azurblå kulpen, og etter denne dukket det opp nye snøfelter som kunne sklis helt ned til Uriskardbotn. Tror jeg brukte snaut 40 min fra toppen og ned hit (inkludert klyvinga øverst og vardinga på «klumpen.») Fulgte etter hvert sauestien ned i Seljebotten igjen, og passerte vadestedet mitt. Det virket som om det var mer vann i elva her nå, enn for bare noen timer siden. Men jeg ville heller prøve den andre veien, så jeg fortsatte NNØ inntil jeg 230 meter etter vadestedet så en diger bjørk som lå over de frådende vannmassene. «Dagmar» hadde kanskje gjort nytte for seg i vinter likevel? Etter litt prøving forkastet jeg denne løsningen pga noen gjenstridige greiner som var i veien, og fortsatte noen titalls meter mot NNØ. Her støtte jeg på en ny ganske stor elv, som kom fra øst; Rynggrova. Jeg ble tvunget i feil retning, mot vest, men etter noen titalls meter fant jeg et greit sted å krysse på gps 32 V 410204 6916326 på snaut 480 m. Nå svingte jeg mot nordøst, krysset to mindre bekker og fant en bro på gps 32 V 410113 6916625 på 470m. Denne broa virket noe unødvendig, men kan være grei å ha som referanse for andre. Nå var det bare å kjøre på over myrene nordøstover (og altså nord for hovedelva). 875m etter broa fant jeg starten på skogsveien på gps 32 V 409374 6917120 på 430moh. Skogsveien ble bare bedre og bedre, gjennom to grinder, og så var jeg tilbake ved bilen igjen kl 16.00 presis. ETTERORD Med tanke på Seljebottinden fra Seljebotnen anbefales helt klart skogsvei-alternativet nord for elva, av to grunner: 1,5 km med god sti (vei) og at man slipper vading av elva fra Uriskardbotn. Traff på en syklist ved p-plassen, og han hadde vurdert mulighetene for å nå toppen på ski en gang, sa han. Vestflanken er det opplagte alternativet da, men selv denne blir ganske bratt rundt 1000-1100 meter, så jeg ville nok anbefalt å ha med stegjern og isøks i sekken. Bonden på gården stoppet igjen traktoren, for å høre fra turen. Han savnet også to kalver, men jeg hadde ikke sett dem, kun et rådyr. Han forklarte grunnen til de mange plastposene som hang i gjerdet rundt potetåkeren; det holdt hjorten unna, så den ikke grov opp potetene hans! Jeg hadde undret meg på dette.

Etter å ha jobbet på Vestlandet et par uker ble det tidf til en tur innom Store Hestbrepigg, høyeste fjell i Skjåk kommune på veien hjem. Jeg valgte ruten opp fra Lundedalen og vandret en mil innover dalen før 1000 meter oppstigning ventet. En ganske drøy dagstur, var borte nesten i 10 timer. Knallvær der sekken ble tyngre og tyngre utover dagen etterhvert som klærne ble tatt av utover dagen. Akkurat passe varmt å sitte stille i kortbukse og T-skjorte på toppen og spise maten. Tørt og fint i terrenget, men noen flomdigre elver skapte litt frykt for fremkommeligheten. Heldigvis var alle 3 broene over hovedelven på plass, mens noen sideelevr måtte vades, det gikk greit. Vanligvis er det ikke nødvendig med vading på turen. Noen snefonner opp mot toppen, jeg valgte å følge disse, ettersom det er nok steinrøys likevel.

Turens mål var å finne kommunetoppen i Høyanger, et punkt nær trigpunkt 1456 ved Langedalsbreen. Trig.punktet ligger i Balestrand kommune, men rett nord for TP går kommunegrensen og jeg fant her et punkt der jeg bygget en varde. Forøvrig var dette en artig tur i kraftutbyggernes spor Turen startet rett opp for Høyanger sentrum i bunnen av trallebanen. Trallebanen går oppover kl 1700 på fredager og ned kl 1800 på søndager fra midten av juni til et godt stykke utpå høsten. Dette var noe jeg fikk med meg tilfeldigvis fra et par som skulle sjekke om laksen hadde kommet opp elven. Trallebanen består av en tralle med plass til inntil 18 personer som henger i en stålwire som går fra toppen. Samme prinsipp som på Fløibanen i Bergen, men her er bare en vogn og wiren sveives opp i et hus med motor på toppen. Det var søndag morgen så jeg måtte nok pent gå opp de 2500 trappetrinnene, men hadde i bakhodet at trallebanen ned igjen var en mulighet. Trappen opp var egentlig helt OK, og på toppen var det vei videre innover som jeg fulgte inn til litt forbi Balestrandstøylen. Denne veien henger ikke sammen med noe annet veinett, så de få bilene som står her oppe kan ikke kjøre annet enn på denne veien. Ved Stølsvatnet tok jeg opp dalen til venstre og rundet så Norddalsnovi på nordsiden og opp i skaret på østsiden av dette fjellet. Fra skaret bratt opp østover, derfra mer flatt opp mot topp-platået og varden på 1456 moh som ligger i Balestrand. Toppen var snødekt med diverse knauser som stakk opp som nunatakker. Jeg tror jeg fant den høyeste av dem som ligger over i Høyanger kommune og bygget en liten varde der. Muligens er en nærliggende spiss liten nabb høyere, men den var ikke egnet for vardebygging. Jeg returnerte samme vei, men måtte ta av meg på beina under forsering av noen bekker som hadde økt kraftig på noen timer. Vel nede ved det øverste trappetrinnet kikket jeg på klokken og konstaterte at den var 1600. Jeg hadde vært på tur i 8 timer og syntes det var helt greit å ligge på perrongen her og kose meg i solen i 2 timer mens jeg ventet på Høyangers offentlige kommunikasjonsmiddel. Føreren av banen sto på toppen og overvåket meg med videokamara mens jeg som eneste menneske kjørte banen ned. Vanligvis er banen full av hyttefolk i helgene, men ikke denne dagen.

Glemt var vinterens uvær. Glemt var lavtrykkene som stod i kø. Vi bare skled bortover i 20 varmegrader, totalt skyfritt og vindstille. Hard grovkornet snø og klister. Solide snøbroer over bekker. Kwick Lunch og kokekaffe. Shorts og bikini Sommerskitur.............. Smak på det ordet. Ren poesi !!!!!!!!!!!!!!

Bilder og kart her: http://peakbook.org/tour/13535/Kupert+tur+til+G%C3%A1ranascohkka.html Pappa og jeg stod opp til overskya vær på en rasteplass mellom Oksevatn og Haukberget. Dagens mål var Sør-Varangers høyeste fjell – Gáranasčohkka som ligger ute på Bugøyneset. Her var mesteparten av snøen smeltet, så vi bestemte oss for å ta fjellskoene fatt og ta med oss truger i tilfelle det var mer snø lenger ute på halvøya. Allerede etter noen meter kom det første lille snøfeltet som måtte passeres, men det var så kort at vi lot trugene henge på sekken. Jeg hadde prestert å legge gamasjene igjen i bilen, noe jeg fikk svi for. Da vi kom litt innover i heiene fikk vi se toppen, den var godt synlig da det er utplassert en slags radar like ved toppen. Så da var det bare å gå slalom mellom noen vann og bortover mot toppen. Fortsatt langt igjen. Plutselig så vi en havørn oppe på himmelen som ble jaget av en måke, et artig syn! Jeg konkluderte med at det var såpass lite snø i terrenget at trugene kunne legges igjen. Pappa valgte å ha dem med litt lenger. La inn et punkt på GPSen for å huske hvor de lå, har driti meg ut på det tidligere at jeg ikke finner igjen ting jeg legger igjen. Terrenget videre var kupert, temmelig mye opp og ned. Og på grunn av en del snøflekker måtte vi ofte ta noen kjipe omveier for å unngå snøen som var ganske så råtten flere steder. Passerte elva nord for vann 139 greit, og herfra bar det oppover mot toppen langs noen strømlinjer. Virker som det lå mindre snø i vesthellingene enn i østhellingene. Like før toppen fant jeg en svær stein med et dypt hakk som nærmest delte den i to. Den måtte jeg bare opp på. Faktisk litt teknisk kaminklatring opp sprekken, men jeg kom meg opp. Her oppe blåste det en del, og vi så at en byge fra nordvest var i ankomst. Vi skyndet oss videre til toppen og returnerte like fort. Fikk le av steinen jeg buldret på og ventet til bygen hadde passert før vi gikk videre. Så ventet den drøye marsjen tilbake mot bilen. Glemte dessverre å skru på klokka, så aner ikke hvor mange høydemeter det ble totalt. Men jeg er sikker på at det var temmelig mange, garantert firesifret. Etter turen kjørte vi til Kirkenes der vi koste oss i boblebadet på Barentsbadet med påfølgende besøk hos byens kinarestaurant. Deretter tok vi en sightseeing innom Grense Jakobselv før vi kjørte nærmest hele natten rundt Varangerfjorden til Vardø. På kvelden var det blitt minusgrader, snø og sterk vind, noe som gjorde kjøreforholdene noe utfordrende. Men vi kom fram og parkerte bilen i le av en eldre bygning i Vardø. 6t 20min 19 km

Bilder og kart her: http://peakbook.org/tour/13536/3-dagerstur+p%C3%A5+Varangerhalv%C3%B8ya.html Våknet til surt vær i Vardø, en noe fraflyttet by som bærer preg av etterkrigstiden. Det blåste rett fra Barentshavet med enkelte snøbyger av og til. Spurte pent om å låne garderoben på et av byens hotell der vi kunne skifte klær og få varmen i kroppen. Deretter sa vi farvel til Norges østligste by og kjørte tilbake til Komagvær. Parkerte langs en grusvei nordvest for Komaghalsen. Nå skulle vi ut på en 3-dagerstur til blant annet Norges mest avsidesliggende kommunetopp Skipskjølen. Men i dag skulle vi først over Grythaugen, kommunetopp i Vardø. Det var som forventet ikke veldig mye snø ute ved kysten på Varangerhalvøya, men inne på vidda var det mye mer. Vi startet med å følge en fonn som lå i nordskråningen til Holmfjellet. Pappa trodde det ville ligge snø også oppå selve fjellet, men da vi kom opp dit var det altfor mye barmark til å gå på ski. Så det bar ned i nordskråningen igjen. Det hadde blåst mye i tillegg til at det var minusgrader, derfor var det ganske hard og isete snø. Feller var tingen i dag. Rett nord for Holmfjellet da bakkene opp mot Grythaugen startet tok vi en rast der vi blant annet spiste en grillkylling fra ferskdisken på Knut Bye Kolonial i Vardø, nam! Så bar det videre mot Grythaugen. Hadde lest turrapporten om den vanvittig lange dagsturen til Sea http://wwv.no/norwegian.asp?subpage=7&ReportId=10144&KommuneId=432 der han beskrev terrenget direkte videre mot Grythaugen som lettgått. På kartet ser det særs kupert ut da rasterkartet benytter en ekvidistanse på 10 meter. Det stemte med Sea sin beskrivelse. Fulgte noen fine søkk innover, kun før Cavnnat måtte vi passere noen små elvedaler, ellers var terrenget slakt og fint. Her fikk vi forresten øye på en jerv som sprang oppover en skråning, artig! Første gang jeg har sett dette dyret. Vinden økte noe i siste bakken og sletta opp til toppen. Og her gikk kilometerne veldig tregt, toppen kom liksom aldri nærmere. Endelig var vi framme ved varden, og her fikk vi faktisk et lite glimt av kveldssola mellom skyene i vest. Fellene tok vi nå av og så rant vi på skrå ned mot Uhca Guovdavággi. Var overrasket over hvor mye snø det var her, hadde egentlig forventet at elva var åpen, men den gang ei. Uansett slo vi opp teltet, fikk smeltet snø og etter hvert blundet vi. Dag1 6t 15min 950 hm 22 km Neste dag våknet jeg til at sola skinte utenfor teltet, men det var kun en liten sprekk i himmelen for ellers var det overveiende mye skyer. Heldigvis ligger disse toppene i Øst-Finnmark såpass lavt at det skyene stort sett holder seg over terrenget. Vi lot teltet stå igjen og pakket med oss en lettere sekk for en dagstur til Skipskjølen. Dette ble i grunn en litt vel flat og ensformig tur etter min smak. Litt stilig syn var dog Bjørnskardet, et bratt skar mellom Uhcit Ruitu og Kjøtindan. Vi fant rennende vann i et lite søkk sør for Kjøltindan, så vi bestemte oss for å fylle flaskene her under returen. I hallet mot skaret mellom pkt 599 og 614 var det langdrygt, og med det flate lyset var det vanskelig å bedømme avstandene. Vi så en liten skavl lenger oppi fjellsida som vi bestemte oss for å raste ved, men det viste seg å være mye lenger bort dit enn vi hadde trodd, så vi ga opp til slutt. Med tiden til hjelp kom vi gjennom skaret og bort til toppen på 636 moh. Her var det en stor og diger varde som noen har jobbet lenge med. Utsikten var ikke spesielt spennende, og den hvite himmelen gjorde det ikke særlig bedre. Så etter en sjokoladebit tok vi fatt på returen. Jeg valgte å ta av fellene, mens pappa ville vente en liten stund til. Med fin medvind tror jeg nok at mitt valg var best. Før skaret mellom 599 og 614 hadde vi gått litt for langt øst i forhold til der vi gikk fram. Plutselig, i siste liten så jeg at jeg holdt på å gå utfor en skavl ned i et elvegjel. Fikk heldigvis stoppet meg og gitt signal til pappa. Vanskelig å se kanter og konturer i slikt lys, så vær forsiktig selv i dette normalt ufarlige terrenget. Da fattern fikk dratt av fellene i skaret gikk resten av turen tilbake til teltet relativt kjapt, med litt skøyting og staking på de siste slettene slapp vi å bruke smurning også. Heldigvis hadde ikke teltet blåst vekk i mellomtiden. Koste oss med real turmat samt safarikjeks til dessert før vi tok kvelden. Dag 2 7t 30min 845 hm 45 km Siste dagen var været fortsatt det samme. Overskyet og kjedelig. Pakket sammen teltet relativt kjapt og bestemte oss for en litt annen rute tilbake mot bilen, det angret vi ikke på i ettertid! Den fine skaren ga oss et fint renn ned Skallelvskaret og langs Skallelva (en del snø langs elva) helt til vi var vest for Pettervannet. Her tok vi skia på sekken og gikk til fots like forbi Pettervannet i retning kyllingplassen vår fra dag 1. I bakken ned dit var det mer snø og her kunne vi renne på ski. Videre fulgte vi fonna i nordsida på Holmfjellet helt bort til bilen igjen. Feiret turen med en cowboymiddag hos Påls matopplevelser i Vadsø. Like etterpå punkterte plutselig venstre forhjul. Begge forhjula var jo totalt nedslitt etter flere hundre mil på svingete veier de siste ukene. Skulle nok ha skifta til sommerdekk før jeg dro. Vi kjørte videre med reservedekk til Tana bru der dekkservicen åpnet kl. 08 neste morgen. Dag 3 3t 45min 200 hm 21 km

Bilder og kart her: http://peakbook.org/tour/13538/Midthaugen.html Overnattet utenfor en rasteplass et par kilometer mot Karasjok fra Tana bru. Her var det toalett som var kjekt å benytte til dopausene. Været i dag var bedre enn gårsdagens, men før vi kunne legge ut på en ny tur måtte vi skaffe oss et nytt dekk på Tana bru. Pappa var heldig og skaffet seg et billig dekk hos brukthandleren til drøye hundrelappen, og med Superdekk på Shell sin service fikk vi satt inn en felg slik at den var klar til bruk! Godt å slippe dette hodebryet lenger. Jeg hadde slitt ut mine skihansker og fikk tak i nye på G-sport, da gjenstod det kun å handle før vi kjørte i retning Berlevåg og Båtsfjord. Været var litt mer skyet lenger øst, men det kom seg etter hvert her og. Parkerte langs hovedveien ved munningen av dalen Basávži. Herfra kunne vi følge et scooterspor inn dalen et stykke, og heldigvis gikk det et spor opp gjennom bjørkeskogen til Moalanjunis. Det sparte oss for en del krungling i råtten snø gjennom tett bjørkeskog! Oppe på vidda var snøen fin og fast, og landskapet inn mot toppen var temmelig flatt og lettgått. Synet tilbake mot Tanafjorden og Stangenestind var spesielt flott. Etter en rast smurte vi litt universalklister under skiene og strøk innover vidda mot Midthaugen, også kalt Govdoaivi. Bortsett fra et par artige elvesøkk vi passerte var terrenget ganske ensformig. Etter hvert som vi nærmet oss toppen ble været riktig så fint og humøret steg i takt med skyforvitringen. Passerte et reinsgjerde like før toppen, eller hvor var nå denne toppen? På kartet er det ikke markert noe bestemt punkt, og her oppe så jo alt flatt ut. Men vi visste at den var innafor 500-koten, så etter hvert fant vi det vi antar må være høyeste punkt på 35W 7803669 568355 og ca. 510 moh. Utrolig flott her oppe, med god utsikt mot andre kjente topper som Skipskjølen og Hanglefjellet. Returen gikk overraskende kjapt med fin glid og slak helning flere steder. Kun siste bakken ned mot dalen ble litt utfordrende. Her var det skarp ploging i slushy snø, men med de rette bevegelsene klarte vi den biffen også. Nå var det bare grei staking tilbake mot bilen. På kvelden tok vi en sightseeing ut til Båtsfjord (en av de finere tettstedene her oppe) der vi spiste nok en saftig hamburgermiddag på gatekjøkkenet «Første stopp». Deretter dro vi ut til Berlevåg i håp om å få se midnattsola som for første gang i år kan ses på disse breddegrader. Vi hadde øyekontakt med sola helt til 23.20, da forsvant den bak en svak sky. Vi prøvde desperat å springe opp på Kjølnesaksla i håp om å se den derfra, men den gang ei. Uansett en vakker opplevelse! Kjørte deretter tilbake til rasteplassen ved Tana bru der vi overnattet i bilen. På radioen meldte de om godvær resten av helga, så vi så fram til en varm og solfylt avslutning på Finnmarksraidet. 6t 20min 745 hm 32 km

www.peakbook.org/tour/23284/"Ny"+kommunetopp+i+Sande.html I går fikk jeg en melding fra 19topper (Tor-Arne Paulsen) om at det muligens fantes et høyere punkt enn den tidligere antatte kommunetoppen Presteseteråsen Øst i Sande i Vestfold. En topp litt lenger vest er to meter høyere! Heldigvis bor ikke jeg veldig langt unna Sande, så etter å ha sikret meg turfølge (JPV100 (Jan Petter Vad) og Øyvindbr (Øyvind Brekke)) var det planlagt en tur denne dagen, 11. oktober. Kom litt sent avgårde på grunn av at jeg måtte få låne bil av besteforeldrene mine, samt bruke tilhengeren for å få med sykler. Pappa hadde stukket avgårde med det meste "kommunetopputstyret" vårt på en annen tur... Hentet Jan Petter og vi dro videre forbi Magasinet (som var stengt...) og inn i Drammens rush-trafikk. Plukket opp Øyvind på Statoil og rånet videre sørover. Bilen jeg lånte var ikke veldig sprek, men vi klarte å karre oss til Kriken, der vi parkerte like før bomveien mot Kaldmo. Syklet oppover de lange bakkene via Guruløkka og helt inn til Prestevannet. Alle var enige om at dette var et slit, men god trening. Øyvind angret på at han ikke hadde tatt med mer mat, for vi hadde jo alle tenkt at dette skulle bli en kort ettermiddagstur. Parkerte syklene like sør for toppen og bushet oss opp med Jan Petters GPS. Fant toppen som ikke hadde noe særlig utsikt, men vi ante en rødlig og fin himmel i vest og en fullmåne som skulle lyse veien for oss tilbake. Returen gikk greit, men det ble kaldt i nedoverbakkene uten hansker, brr... Takk for en trivelig tur!

Med bilder og kart: http://peakbook.org/tour/20363/Heiahornet+%28vest%29+og+Bynuten.html Heiahornet (vesttoppen) 7. sept Kom fra Bandåsen dagen før og jeg hadde lagt meg til rette i bilen på parkeringsplassen ved Fureneset i sørvestenden av Liarvatnet. Våknet til bråk av en skoleklasse som skulle ut på telttur virket det som. Fra bilen ser man Heiahornet godt med sin artige tvillingtopp Småsilhornet. Forserte byggeplassen ved demningen som jeg egentlig ikke hadde lov til. Fant ut først senere at det går en «omgåelse» via en bru lenger nede. Fulgte lysløypa bortover til u-svingen lengst øst, her gikk jeg videre på rødmerka sti. Tok til venstre i første kryss og forserte Småsilbekken over ei bru. Var skiltet greit mot Heiahorn. Så bar det oppover i bakkene langs vestryggen. Et sted må man være litt obs på å ikke miste merkinga der stien svinger 90 grader mot venstre midt på ryggen. Vått i dag også så både steiner og røtter var såpeglatte. Etter hvert kom jeg over skoggrensa og resten av turen var grei til toppvarden. Trodde jo naturligvis at jeg var på høyeste punkt nå, og på grunn av tåka kunne jeg ikke se det jeg i ettertid fant ut at et punkt 200m lenger øst var ca. 2 meter høyere! I min uvitenhet regnet jeg Heiahorn som beseiret og tuslet ned ganske kort tid etter at jeg kom opp. Ned igjen gikk det ganske radig til bilen. Tok en tur innom Jørpeland bibliotek for å oppdatere meg litt på nettet om vær etc. Deretter bar det videre mot Bynuten. 1t 45 500 hm 6 km Bynuten i Sandnes 7. sept Parkerte langs veien ved innkjørselen mot veien sør for Grytefjellet. De fleste følger nok stien lenger nord når de skal til Bynuten, men jeg og Frigg fant det raskest å sykle denne veien et par kilometer inn og gå derfra. Det gikk fint med unntak av at vi måtte forsere et ku-/sauejorde, som var litt slitsomt med bikkje. La fra meg sykkelen i bunnen av der veien svinger ned en bakke mot venstre. Herfra spaserte vi bort til den merkede stien og fulgte denne helt til toppen. Ingen problemer undervegs annet enn mye vann og litt glatte steiner. Fikk litt utsikt fra toppen før tåka kom og la seg som en dyne over heia. På vei tilbake presterte jeg å miste stien langs Storatjørn og ble gående i fjæresteinene en liten stund, flaut... På kvelden parkerte vi utenfor Byrkjedalstunet der jeg spiste en bedre kjøttkakemiddag samt karamellpudding, og der hadde de overraskende nok trådløst internett! 2t 30min 550 hm 11 km

Rapport med bilder og kart: http://peakbook.org/tour/20522/Vinjakula%2C+Eime-ekspedisjon+og+sm%C3%A5hauger+p%C3%A5+J%C3%A6ren.html Vinjakula i Bjerkreim Våknet til regnbyger, men dette skremte ikke meg og Frigg fra å forsøke oss på Vinjakula. Den lengste fjellturen på dette rogalandsraidet. Kjørte opp fra Byrkjedal til høyeste punkt på veien over mot Maudal. Her var det en stor parkeringsplass og sti mot toppen. Det var også satt opp et skilt om at hunder var forbudt, men jeg antar dette gjaldt terrenget på motsatt side av veien som jeg skulle gå. Uansett så må vel bikkjer få lov til å ferdes i fri utmark? Gikk i greit tempo mot toppen. Se på kartet for hvor ruta gikk. Ruta gikk i et ganske fornuftig terreng uten å tape altfor mye høyde. Møtte én saueflokk på turen, ikke mer. Siste del mot toppen gikk langs en del lettgått berg og helt på slutten før toppvarden må man «klyve» (kan knapt kalles klyving) over et lite sva. Stod på toppen etter 1t 35min. Det var tåke når jeg kom til topps, så fikk ikke nyte den fine utsikten jeg hadde hørt mye bra om. Returnerte etter å ha skrevet meg inn i boka. Gikk temmelig kjapt tilbake mot bilen, og nå begynte faktisk sola å titte fram mellom skyene. Møtte et par-tre turfølger som skulle til toppen. Tok en hodedukkert i et lite tjern før jeg tuslet ned til bilparkeringa. Tross været var dette en fin og overraskende lettgått tur. 2t 45min 710 hm 10 km Hodnafjellet i Rennesøy Kjørte fra gjennom tunnellene fra Stavanger og ut til Rennesøy. Hadde ikke lest noen rutebeskrivelser til Hodnafjellet på forhånd så jeg tok den korteste (som ikke alltid er den beste) ruta via gården Hodne. Siden det stod parkering forbudt ved gården satte jeg bilen ved Askje og syklet det lille stykket bort til Hodne. Herfra gikk jeg til toppen, men det skulle vise seg å være litt vrient å forsere alle ku- og sauejordene... Først måtte vi gjennom to grinder for å komme ut på bondens åker. Forsere denne noen hundre meter før vi hoppet over et steingjerde til sauejordet. Herfra via noen andre grinder og opp til toppen der det var utplassert et par antenner, en varde og en kikkert. Fin utsikt fra toppen! På veien ned gikk jeg en mer direkterute ned og gjennom gårdstunet, glad ingen så meg. I ettertid ser det ut til at normalruta følger stien fra nord (skiltet fra veien). 35 min 165 hm 3 km Signalhaugen i Randaberg Kjørte opp grusveien fra nordvest så langt jeg følte det var forsvarlig. Fant en liten lomme å parkere bilen i og spaserte bort til toppen til venstre for gressjordet. Måtte hoppe over et langsgående gjerde der jeg satte igjen Frigg. Deretter gikk jeg bort til høyeste punkt på Signalhaugen. Her er det et gjerde med en slags grenserøys. Så også de tre boltene som ligger på et svaberg her... Returnerte momentant tilbake til bilen og kjørte ned til fergekaia i Mekjarvik. Turen tok vel en 5-10 minutter og var på rundt 500 meter. Punkt på Eime i Kvitsøy I Mekjarvik møtte jeg «kolla» som ville bli med meg på vår lille ekspedisjon til øya Eime midt ute i Boknafjorden. Vi og Frigg tok ferga ut til Kvitsøy hvor vi fulgte veien videre 200m til vi så noen båthus på høyre side. Her ventet vi en liten stund før vi møtte Edvin (tlf 93831136) som skulle frakte oss ut til Kvitsøy kommune sin høyeste topp på Eime. Dette er forøvrig Norges laveste kommunetopp, dog en av de mest utilgjengelige. Steg ombord i Edvins kjappe 24-fots båt og han kjørte oss i full fart de drøyt 6 km ut til Eime. Turen tok vel rundt et kvarters tid. Undervegs kom en kraftig regnbyge og jeg var derfor glad for å ha skodd meg meg vanntett tøy. Frigg var livredd under hele turen, men så er hun ikke «Båtsmann» heller. Etter hvert fikk vi øye på Eime. Det så mye kortere ut opp til toppen enn det egentlig var. Mellom bølgetoppene hoppet jeg og Kolbjørn i land og fortet oss opp til toppen der det var en påle av et trig punkt. Jeg fant faktisk en klyverute opp til toppen som var litt bustete... Lenger inn i Boknafjorden ble vi vitne til en vakker regnbue bak hurtigbåten som går mellom Rennesøy og Bokn. Fikk tatt de nødvendige bildene før vi returnerte til vannkanten. Edvin fikk et lite sår i baugen idet jeg skulle stige ombord, men det er slikt som skjer... Skal ikke så veldig mye kraftigere sjø til før det nærmest er umulig å komme i land på øya, ingen naturlige havner her. Returen gikk prikkfritt og vi ble faktisk tilbudt å få skyss (for betaling selvsagt) helt til Mekjarvik. Men i og med at jeg hadde lagt igjen en klesbag på Kvitsøy valgte vi å droppe det. Vi takket Edvin for god service som han fikk 500,- totalt, noe vi synes var rimelig. Han sier at han gjerne kjører andre kommunetoppsamlere ut dit i tiden fremover. Mens vi ventet på ferga til Mekjarvik tok vi en tur opp til Kvitsøy kirke som Edvin trodde var høyeste punkt på selve Kvitsøy (noe det neppe er). Mens vi ventet på ferga gikk fjellpraten lett og ledig, og ved en tilfeldighet nevnte Kolbjørn at ifølge økonomisk kartverk var muligens høyeste punkt på Heiahornet 200 meter ifra den største varden. Jeg håpet at dette var en spøk, men etter en sikkerhetssjekk på jobb-pcen hans var det ingen tvil. Det ER et høyere punkt på Heiahornet, kommunetoppen i Strand. Da var det bare å bite i det sure eplet, å sette seg på ferga over til tau og ta en ny tur til Heiahornet neste morgen. Men før det ville jeg raske over to korte kommunetopper på Jæren. Takk for turen Kolbjørn (les hans rapport her: http://peakbook.org/tour/20487/Ekspedisjon+til+Eime.html )! Kjerrberget i Sola Det hadde nå begynt å mørkne, men med GPS gikk det greit å finne fram likevel. Parkerte ved boligfeltet sørvest for toppen og sprang gjennom en hage og opp en gressbakke i pøsende regnvær. Rett vest for toppen gikk det en sti opp. Jeg famlet meg opp i mørket, men det var greit å skjønne hvor toppen var med den rødlysende masta. På toppen var det ei hytte og fin utsikt over Stavanger og omegn by night. Jogget raskt ned igjen til bilen. Turen tok vel rundt 10 minutter og var en drøy kilometer lang. Ullandhaug i Stavanger Fulgte skilting mot Ullandhaug og parkerte på en parkeringsplass noen hundre meter nord for masta. Jogget opp den siste bakken til toppen og på baksida av masta ligger høyeste punkt på den velomtalte steinen. På grunn av sleipt og vått fjell og et ønske om å ikke benytte meg av bolten i steinen ble det et ganske så hardt buldreproblem til Stavangers tak, men etter noen forsøk kom jeg meg opp og kunne juble som en hane. Sprang så ned igjen til bilen, kjøpte en burger på Esso og kjørte til ferga som går ut til Tau. Turen tok ca. 5 minutter og var på rundt 800 meter.

23.juni: Ikke så verst å kunne gå fottur til denne toppen på St.Hans? Snøsmeltinga er kommet langt i år, men på selve eggen var det stort sett snø hele veien. Parkerte på stor fin plass like sør for Haukeliseter, en kilometer SØ for E134, på 974 moh og gps-ref: 32V 398978 6631680. Velg den nordligste av de to mulige avkjøringene for å komme hit, om du har det travelt og er glad i bilen din. Fulgte stier og broer i nydelig vær sørover, etter hvert også over Kisteelvi på liten bro. Med planer om et noe bratt veivalg opp på eggen, kan man utmerket godt ta av fra t-stien allerede når en er noenlunde øst for høyde 1326. Da er det lett terreng (slake skråninger med grass) oppover i sørvestlig retning. (T-stien videre er ganske steinete, en del slyng og opp og ned.) Sett kurs mot et tydelig nordøst-vendt skar, 500 meter rett sør for østenden av et lite vann på ca 1150 meter på kartet. En bekk er tegnet inn her på kartet. Gikk opp vesentlig på snø her, men antar det også er lett på sommeren. Fordelen med veivalget er en direkte linje opp på eggen, og digre snøfonner som gjorde det lett å komme over elva fra nevnte vann. Tror de snøfonnene holder langt ut i juli! Så var det stort sett labbing på snø innover og oppover egga; litt tungt ettersom sola fikk mer og mer makt, og jeg sank noe nedi. Rundt 3,5 timer opp. Tok tre kvarter pause og koste meg i varmen. Vindstille og flott utsikt alle veier! Samme vei tilbake, og brukte bare 2 timer fra toppvarden til bilen! Det var mange fine snøbakker å løpe ned, og en enkel glissade på det bratteste partiet. Fant forresten en nyttårsrakett i snøen ikke langt fra toppen, som må ha blitt skutt opp i vinter! 19 km og 6t og et kvarter totalt.

De siste dagene i 2009 har det vært strålende vær på Østlandet, og man kan ikke bare sitte inne i en varm stue og spise julemat da. Reiste tidlig avgårde fra hytta på Blefjell opp hyttefeltet på Damtjernhallin (bompenger 60,-). Det var overskyet i Kongsberg, men oppe ved Krøderen klarnet det skikkelig opp! Norefjellbakken var stappfull av entusiastiske skikjørere som var godt kledd for det kalde været. Målet for turen var å få med kommunetoppen i Sør-Aurdal – Ørneflag (1243), og massivets høyeste topp – Sørbølfjellet (1284), også kalt Skarsnatten. Jeg fikk nesten dårlig samvittighet når jeg tråkket i stykker den fløyelsmyke puddersnøen opp Damtjernhallins bakker. Snøen glitret så sterkt at solbriller var kjekt å ha. Det er så flott å gå fjelltur i denne perioden i finvær, desemberlyset er definitivt det vakreste årstidene kan by på, selv om kulda er en lei bieffekt. Jeg fulgte en kvistet trasé opp de første bakkene, men forlot den da jeg kom innpå viddeplatået, kursen ble satt rett mot Ørneflag. Som jeg antok var det et svare strev å brøyte spor her oppe, så det ble ikke noe racertempo selv om jeg holdt koken. Hadde fire timer på meg til solnedgang, og ville gjerne rekke den innen jeg var på Sørbølfjellet. I dag hadde jeg skodd meg enda bedre enn på Midtmaradalsturen, ekstratøy preget mye av sekkvekten i tillegg til nok drikke. Etter langt om lenge trodde jeg at jeg så Ørneflag, men da jeg nærmet meg viste det seg at det bare var Saunatten. Ørneflag solte seg et par kilometer lenger bak, og kilometerne gikk ikke raskt på dette føret! I bakken opp til toppen var snøen fastere noe bena satte stor pris på. Utsikten var helt fantastisk, rett og slett! Herfra kunne man se store deler av Østlandet. Blant annet Toten, Jonsknuten, Norefjell, Hemsedal, Jotunheimen, Valdres og mye mer (se panoramabilder). Det ble tid til et par kopper saft og litt niste før jeg tok fatt på returen og Sørbølfjellet. Heldigvis kunne jeg stort sett følge sporene jeg lagde på fremveien. Lyset tunet over til rosa, og lysstyrken er akkurat passe til at det er behagelig å se på snøen uten solbriller. Jeg krysset hovedtraséen i nærheten av den private turisthytta Harehopp. Her var det faktisk folk ute og gikk fortsatt. Greit å få rørt seg litt før fyrverkeriene skal tennes på kvelden. Jeg rakk akkurat å nå toppen for å nyte de siste minuttene av solnedgangen. Det var fantastisk å følge sola før den sank bak Norefjell. Kulda tiltok raskt, og jeg heiv på meg litt klær før jeg rant tilbake til Damtjernhallin. Undervegs klarte jeg å tryne og få masse snø i ryggen, det var ikke akkurat gunstig når man på i utgangspunktet prøver å gå seg varm. Bakken ned mot bilen var herlig, og jeg fikk faktisk forsøkt meg på et par telemarksvinger. Turdata: 4 timer 705 høydemeter 16,5 km Flere bilder her: http://tinderanglerne.blogspot.com/2009/12/srblfjellet-og-rneflag-arets-siste-tur.html Godt nyttår alle sammen!

Legger ut en liten stemningsrapport med bilder fra søndag. Fint vær i Midt-Norge denne dagen. Hadde egentlig tenkt oss til Jotunheimen, men siden yr.no meldte dritt der (noe som slettes ikke stemte) ble turen lagt til Hardangerviddas forgård. Dro avgårde med Jan Petter (JPV) og Øyvind (oyvindbr) søndag morgen. Først til Vegglifjell hvor vi ruslet opp på Storegrønut (sørøsttoppen, 1289 moh.), som er høyeste topp i Rollag kommune. Ned igjen til bilen var det herlig føre med flere naturlige half-pipes å hoppe i. Veien over Killingskardet var fortsatt stengt, så vi kjørte ned igjen i Numedal og videre til Imingfjellet som var åpen. På vei til Borgsjåbrotet (1485, kommunetopp i Nore og Uvdal) ble det en del skøyting over flatene i starten før vi gasset på opp til toppen. Godt å få pustet litt ut i bakkene. Utsikten var enorm herfra! En lett tilgjengelig topp med stor utsikt over Hardangervidda (så faktisk Hårteigen!), Skarvheimen, Hemsedalsfjella, Valdres, Norefjell, Vegglifjell, Blefjell og Gaustatoppen. Har vært på begge disse toppene før, men slike gromtopper må besøkes ofte. Dette ble en herlig søndag i Hardangerviddas forgård!

http://peakbook.org/tour/19038/Joggetur+til+Vasstrandegga.html Bjørn-Even og jeg var enige om at vi skulle ha en hviledag i dag etter klatreturen i Molladalen dagen før. Vi tok en liten sightseeing i Ålesund med en bedre lunsj (kylling og pizza) og tur biltur til Aksla. Etter hvert ble jeg litt rastløs og ville ta en tur til Ålesunds kommunetopp på Vasstrandegga (Ursfjellet). Bjørn-Even valgte å være igjen på Amfi-senteret. Jeg kjørte til parkeringen ved Brusdalsvatnet, like før Vasstranda. Fant ut at jeg ville ta en hardøkt i dag og satte meg som mål at jeg skulle jogge hele veien opp til topps uten stopp. Trengte en gjennomkjøring og riste av en den rustne forkjølelsen jeg fortsatt hanglet med. Startet å jogge oppover, men etter 70 høydemeter måtte jeg ut i skogen for å gjøre et ærend. Det tok vel to minutter før jeg var klar igjen. Holdt koken bra i de bratte grusbakkene, og ved Langevatnet gikk resten av ferden på en ganske gjørmete sti. Sklei en del i de bratteste partiene, og etter hvert så flatet det en del ut og noen steder gikk det faktisk nedover. Stoppet klokka på nøyaktig 42 minutter (inkl dopause) på toppen, da hadde jeg jogget jevnt hele veien med intensitet 3 / 4. Godt å puste litt! Utsikten fra toppen var overraskende fin i alle retninger. Jeg skrev meg inn i toppboka ved toppvarden før jeg lette etter Ålesund sitt høyeste punkt. Grensa mellom Ålesund og Skodje går noen meter vest for høyeste punkt. Der det står et lite grønt turskilt ved grenserøysa ligger høyeste punkt i Ålesund. På returen gikk jeg rolig ned til Langevatnet der jeg smått begynte å jogge ned til bilen igjen. Tok et forfriskende bad i Brusdalsvatnet før jeg kjørte tilbake til Spjelkavik og hentet Bjørn-Even. Han hadde nok trodd at jeg skulle bruke kortere tid, men Vasstrandegga krevde sitt svarte jeg. 1t 40min 555 høydemeter 9,5 km

Oksskolten, Storskrymten og Jetnamsklumpen sommeren 2011 Litt stas å besøke fylkestopper, da det ikke er så mange av dem i Norge. Fikk tatt noen få i sommerferien, men har kanskje en liten plan om å ta resten litt senere. Er jo litt morsomt å ha vært innom det høyeste punktet i hvert fylke i Norge. Oksskolten 1916 moh, Nordlands høyeste topp 15. Juli 2011 Etter å ha avlsutten en lang rekke av ferger og mil langs veien etter et besøk på Nordkapp, endte vi med å kjøre innover en lang, gjørmete og relativt dårlig grusvei mot den ubetjente hytta Kvenvasshytta. Etter at bilen hadde berørt bakken utilsiktet fire fem ganger ca halveis inn i fjellet stoppet vi foran en vei som minnet om potetåkeren foreldrene mine hadde på utsiden av huset når jeg var liten. Vi møtte en nordlending i en firehjulsdreven pickup som ikke lovte meg noe bedre vei, og med møkk opp til takgrinden på bilen hans var det vitne om en dårlig veistandar videre i fjellet. Var dog noe skeptisk på å fortsette videre, men angret ikke på at jeg «ofret» bilen når jeg kom fram. Sjelden jeg har opplevd en mer idylisk og flott plass i fjellet. Sunniva, Ronja og jeg ble møtt med åpne armer av et utrolig trivelig vertskap med familie på hytta, og hadde egentlig et utrolig flott opphold (vil anbefale denne på det sterkeste). Klokken seks stod jeg og Ronja opp, mens jeg lot Sunniva som var 7 måneder på vei sove noen timer til. Jeg kjørte et par kilometer til startpunktet for stien og fant en parkeringsplass som var godt merket. Det var et lettgått og flott terreng frem til breen. Vi krysset bretungen med stegjern og isøks (var egentlig ikke nødvendig grunnet porøs og grei pjolteris og få sprekker). Etter breen tror jeg gikk litt for langt til venstre for standarruta. Var noen sva og løse steiner her, men ikke noe spesielt å bekymre seg for. Etter at det begynte å flate ut på ca 1400 moh, begynte den siste bakken. Jeg satte igjen ryggsekken i steinura hvor den siste bakken var. Det lå nysnø ved ca 1600 moh, og det begynte å bli litt småglatt og sleipt enkelte steder. Ronja måtte får hjelp et par plasser og løftes opp, men klarte seg ellers godt i den litt bratte steinura. Utsikten var helt fantastisk på toppen, og med blå himmel og litt nysnø gjorde at turen var helt fantastisk. Det gikk greit ned stenura, hvor jeg traff en gjeng med andre folk som var på vei opp. En utrolig flott fjelltur som ble avsluttet med en dusj på Umbukta fjellstue ikke langt fra svenskegrensen. Noen data: Lengde: 12 km Tid: 6 timer, 30 minutter. Storskrymten 1985 moh, Sør Trøndelags høyeste topp 24. Juli 2011 Etter noen tidligere forsøk var jeg innstilt på å komme frem til toppen denne gangen. Jeg startet turen fra Skamsdalssetra etter å ha kjørt opp fra Lesja og betalt 70 kroner i bompenger. På vei til Skamsdalssetra måtte jeg jage bort flere flokker med relativt sta kyr og sauer som tok frokosthvilen midt på veien. Kartet viste at turen nesten kom til å bli på fire mil t/r, så jeg kjente på kroppen at jeg både hadde lyst, men også litt det motsatte. Værvarselet var bra for dagen, men det hjalp ikke så mye at det regnet de to første timene av turen selv om varselet viste noe annet. Storskrymten lå under en skyhatt da jeg ankom Leirsjøen etter en times gange. En time senere ga regnet seg og Storskrymten begynte å vise seg fra sin flotte side. Alle fjellene rundt var innhyllet i skyer, men ikke Storskrymten, makan til flaks skal man lete lenge etter. Jeg traff på en gruppe med folk over flya som lå ca 5 kilometer før toppen. Det ble ikke utvekslet så mange ord, og med begynnende tordenskyer på himmelen begynte farten å øke, jeg måtte komme meg opp og ned før det eventuelt kom tordenvær. Ved en varde på ca 1700 moh før toppen slang jeg fra meg ryggsekken og travet i et godt tempo mot toppen. Over Skamsdalen i sør så jeg en stor tordensky som kunne gå av når som helst, og over Snøhettamassivet likedan, ikke mye tid til overs om jeg skulle vær på den sikre siden. Det var blå himmel over toppen da jeg var der oppe, og utsikten var helt fantastisk. En flott topp som også vil være verdt turen på ski en gang. Turen tilbake føltes lang, og returen fra Leirsjøen til Skamsdalen føltes som en evighet. Kort og godt en flott men lang tur i lettgått og fint terreng. Noen data: Lengde Lengde: 37 km Tid: 8 timer, 50 minutter. Jetnamsklumpen 1513 moh, Nord Trøndelags høyeste topp 28. Juli 2011 Etter en laang kjøretur fra Oppdal med en nestenpåkjørsel av en saueflokk som tok seg en hvil på E6'en ved Grong, og et titalls lemmen færre under bildekkene mine i Sverige ankom Ronja og jeg den lille røde kors hytten hvor Jetnamselven møter bilveien. Vi la oss til å sove klokka fire, og våknet litt ufrivillig av en stekende sol klokka 08.00. Vi fulgte en sti til høyre for elven innover mot punkt 1111 på kartet. Etter et par kilometer møtte Ronja og jeg en relativt mannevond fulg som angrep oss et titals ganger og passerte oss med bare få meter. Jeg vil anta at fuglen beskyttet et revir, bare kjipt at det går utover alle folkene som følger stien innover Børgefjell mot norskegrensen. Terrenget var lettgått og naturen virkelig flott. Fjellet vrimler av lemmen, og Ronja så sin flid i å ta livet av lemmen. Hun spiste heldigvis ingen av dyrene. Jeg prøvde å gå opp toppen fra nordøst. Etter å ha forsøkt i en halv time å få ronja forbi et av klatrepunktene måtte jeg innse at jeg ikke kunne få henne trygt opp her, og jeg gav henne noen brødskiver og festet henne fast i en stor stein slik at hun ikke skulle løpe utfor kanten og skade seg. Litt kjipt å gjør dette siden det bare var 50 meter unna toppen. Jeg klatret forbi 2+ punktet, og hørte bjeffingen hennes ideet jeg stod på toppen. Jeg tok noen bilder og skyndtet meg tilbake. Jeg vil anta hun var redd jeg skulle sette henne igjen i fjellet. På vei tilbake til bilen møtte vi den samme fuglen på samme sted, og den var blitt enda mer mannevond enn tidligere på dagen. Utrolig irriterende og til tider faktisk litt skremmende. Noen data: Lengde: 27 km Tid: 8 timer, 15 minutter. PS: beklager om det blir litt mange bilder...

Bilder og kart: http://peakbook.org/tour/16462/Lysingen%2C+siste+topp+p%C3%A5+raidet.html Parkerte ved fiskeplassen i nordvestenden av Holandsvatnet. Herfra og videre sørover er det ikke lov å kjøre med bil på grunn av bondens jordbruk. Kvelden i forvegen så jeg toppen av Lysingen, men neste morgen var det lave tåkeskyer og regn i lufta. Merket at jeg ikke var spesielt motivert for tur i dag, men jeg bestemte meg for å gå rolig og ta hyppige pauser. Fulgte veien til endes og tok sikte på 157-toppen sørvest for toppen av Lysingen. Litt knoting måtte til før jeg var oppe på ryggen. Fant en delvis rødmerket sti, men den var ikke like lett å følge overalt. Derfor ble det noen våte myrpassasjer og klyving på svabergene. Ganske knotete og småkupert terreng. Tanken på å fortsette videre til Tosbotn for å ta Breivasstinden og Kjelviktinden fristet lite om været ikke ble bedre enn det var nå. Ikke moro å gå på tur med tåke på toppene. I tillegg merket jeg at det hadde gjort godt med noen hviledager hjemme snart. Ringte pappa, og han kunne meddele at skylaget skulle bli litt høyere i kveld, men de neste dagene var det bare sorgen. Valget om å reise hjem etter Lysingen ble på stedet vedtatt. Med en del småpauser oppover ryggen og litt knoting med veivalg kom jeg til slutt til toppen. Skyene hadde steget høyere og jeg hadde nå god sikt ut mot havet, sør- og østover. Nøt utsikten mens jeg spiste noen skiver og skrev meg inn i toppboka. Dette var ikke en altfor frekventert topp registrerte jeg. På returen dukket også sola fram, det var deilig! Jeg knotet litt med veivalget ned igjen og ble nødt til å hoppe utfor en og annen småhammer. Mosen var utrolig glatt, og hver gang jeg sklei på den kom det noen dyriske lyder ut at munnen min. Tenkte litt på Odd Børretzen sin sang «Noen ganger er det allright», og jeg fant ut at av og til kan fjellturer være helt horrible, mens andre ganger er det helt allright. Sånn er livet, og slik vil det alltid være. Tilbake ved Holandsvatnet tok jeg et herlig bad før jeg skiftet til rene og tørre klær som jeg hadde spinket og spart på i flere dager. Nå var livet helt allright! 4 timer 670 høydemeter 8,5 km Tusen takk for mange solfylte og minnerike dager langs Norges vakreste kyst!

Ja, det hagler med rapporter fra meg for tiden. Regnvær og skoleferie er utmerket å sitte å skrive i... Kjørte 25.juli forbi Lakselvbukt om lag 5 km, og fant en fin plass å sette opp teltet på, ikke langt fra der vi skulle starte å gå neste dag. Gps-koordinatene for denne fine teltplassen: 34W 0449088 7707317 høyde 35 meter. Tidlig neste dag (kl 07.30) la vi i vei innover traktorveien som starter om lag 300 meter etter broa over Storelva. Været var perfekt; skyfritt og varmt i lufta. Holmbukttinden tok seg flott ut, der den reiste seg majestetisk og bratt opp. Etter en snau og lett kilometer østover, nådde vi fram til Tverrelva. Her var det en varde, som markerer starten på stien oppover. Gps for varden: 34W 0449876 7707089 høyde 41 m. Hele tiden går det på venstre side av elva oppover – først nordlig, så dreiende østlig. Delvis i skogkanten gikk det, for å unngå rullesteinene ved elvebredden – det skulle nemlig vise seg å bli nok av stein… På rundt 300 høydemeter forlater man Tverrelva, og svinger av i NØ-lig retning, opp i dalen NV for Holmbukttinden. Dette fjellet reiser seg styggbratt opp fra denne siden, og virker ganske så utilnærmelig. Det blir stadig mer løs stein, grus og morenejord ettersom man vinner høyde, og er rutas kjedeligste parti. Lite varding av denne stien, som til tider er ganske usynlig. Gps for en varde underveis: 34W 0451328 7707097 høyde 469 m. Det er lurt å finne tråkket, da det er en tanke lettere å gå her! Vi kløv også opp en liten klippeformasjon, for variasjonen sin del. Litt seinere dukket det opp en klippe til, som lett kan omgås i vått vær. Gps for et punkt vi passerte her: 34W 0451830 7707518 høyde 813 m. To timer hadde vi brukt hit. Nå kom vi ganske snart inn i et slakere parti, der dalen dreier østover, og et stort snøfelt/bre strekker seg opp til en liten renne. Vi skiftet til stegjern (og tok på tau), for effektivt å forsere denne, og var glade for at vi gikk i skyggen mesteparten av tiden, så det ikke ble for varmt! Øverst i renna var det ganske bratt, men gode spor fra et tidligere turfølge (har i ettertid lest at dette var Guro fra wwv, som var der dagen før oss!) gjorde at vi egentlig ikke hadde trengt stegjerna. Gps for utsteget øverst i renna: 34W 0452771 7708039 høyde 1305m. 3,5 t hadde vi gått nå, og satte oss på noen bare klipper og spiste lunsj. Her rant det også litt vann, og vi fylte flaskene helt fulle før breen. Vi beholdt stegjerna på, og dreide sørover og oppover mot Holmbukttinden. På avstand så sporene opp dit ganske heftige/luftige ut, men det var ikke så ille når alt kom til alt - og vi koste oss i solsteika. Dagens mål dukket også opp i øst, og det ble åpenbart hvorfor vi ikke kunne gå rett mot målet, men måtte gå oppom Holmbukttind. Vel oppe på denne var det fantastisk utsikt i alle retninger, og særlig luftig ned mot teltplassen vår. Nå bar det nedover (østover) omtrent 150 hm. Et par bratte partier – hele tiden på snø – men ikke spesielt utsatt eller luftig. Med fine snøforhold og stegjern var det i alle fall bare moro, men litt dumt å tenke på at vi måtte opp igjen her etterpå. Det flatet så ut, før en tydelig bresprekk dannet starten på bratt 30-40 meter høy snøbakke. Vi var litt spente på denne da vi stod på Holmbukttinden, men kunne slå fast at denne var grei, og i alle fall med de sporene som alt var laget. (Hele bratta så ut til å kunne omgås ved å holde en del hundre meter mot nord.) Jeg målte med stavene i vinkel mot hverandre midt i bratta, og den var nesten 45 grader. Vi fortsatte så lett østover på sydsiden av høyde 1738, og sparte noen høydemeter på å omgå denne. Nå ble det betraktelig mer vind, men også flott utsikt i et stadig videre synsfelt. Vi ville beholde stegjerna på, og holdt snøkanten langs klippene opp mot Jiekkevarres østrygg. Her var det noen sprekker vi fikk nærkontakt med, og snudde ett sted, og forserte noen meter på klippe, før vi fortsatte på snøen. Snøkuppelens toppunkt samsvarte ikke helt med kartets, og vi noterte oss hele 1837 meter (!) på gps 34W 0456116 7707074. 6,5 timer hadde vi brukt til toppen, og utsikten rettferdiggjorde hvert minutt slit og svette. Særlig var det en vill og alpin tinderekke nært i sør som tiltrakk seg oppmerksomheten – reneste Chamonix! Vi åpnet en boks Fanta i vinden, tok bilder, og returnerte ganske raskt til lunere steder for ny matpause (før oppstigningen mot Holmbukttind). Veien tilbake inneholder lite nytt, men steinrøysa opplevdes virkelig lang og løs! En liten kattevask i Tverrelva gjorde også godt på svette kropper. Tilbake ved teltet etter drøyt 11 timer på tur, og godt å kunne legge seg rett nedpå i teltet. (Jeg kjørte litt etterpå noen kilometer nordover til Leirbukta, der man kan se helt opp til toppen av Jiekkevarre, og tok bilde.)

Raudbergnuten – kommunetopp i Ål Fikk minimalt med søvn denne natten, og kjørte i skumringen fra Asker kl. 06.30. Det var stille på veiene, og jeg satset på at UP hadde avspasert denne formiddagen. Tok en powernap på Bromma hvor jeg ble vitne til nydelig morgensol på åsene over Hallingdal. Ingen av de jeg spurte på forhånd hadde anledning til å forsøke seg på Åls tak denne helgen, men den gode værmeldingen tvang meg til å dra uansett. Forsøkte å parkere utenfor Bjøberg fjellstue, men det syntes ikke eieren noe om og jeg ble henvist til en plass lenger ned mot elva (passet meg faktisk bra). Været var utrolig bra, akkurat som spådd og det var herlig å følge scootersporet innover mot Bjordalsbu. Passerte et skilt ved brua der det stod «Brettbomser» eller noe slikt, er ikke den typen men tok sjansen på å fortsette likevel. Tok på fellene da bakkene tok til, og nå angret jeg på at jeg enda ikke hadde fått ut fingeren og kjøpt meg slike hælløftere som mange randokjørere bruker. Ved krysset mot Iungdalshytta måtte jeg forlate det faste scootersporet og brøyte videre i halvdyp snø. Jeg trodde først at toppen var massivet oppe ved Hestebottfjellet, men det viste seg at det var lenger enn som så... Holdt et bra tempo innover, jeg ville helst komme tilbake før det ble mørkt. Passerte en hytte nordøst for pkt 1579, litt beroligende å vite at det finnes nødhavner om været skulle endre seg på mirakuløst vis. Jeg har begynt å fått et nært forhold til Skarvheimen. Terrenget her er ganske annerledes enn feks Jotunheimen og Nordfjord. Kuperte heier og «skarv» så langt øyet kan se, disse hvitkledde kollene fascinerer meg like mye i dag som forrige helg på Hardangerjøkulen. Etter mye svette og slit nådde jeg toppen etter tre timer, 12 km og snaut 1000 høydemeter. Nå gjorde det godt med en skikkelig rast i «solveggen» med orkesterskue mot Hallingskarvet. I sør ruvet Gaustatoppen i det fjerne, og i nord lokket Jotunheimen og ikke minst Hurrungane som aldri før. En skikkelig gromtopp denne Raudbergnuten, også kalt Raudebergskarvet! Etter å ha kost meg skikkelig med utsikten var det vemodig å tenke på at jeg nå må ned i dalen igjen. Men returen svingte det skikkelig av! Snølaget var blitt fastere, og det smørmyke pudderet oppå gjorde utforbakkene til en opplevelse av de sjeldnere. Farten var kanskje ikke den råeste, men jeg kunne nesten stå kontinuerlig hele veien ned igjen mens distansen gjorde seg selv. Kun et par småbakker, og så var jeg nede igjen, diiiiggg! Nå bar det ned til den hippe alpinlandsbyen Hemsedal for å hive i seg en burger og chips før jeg kjørte til Sanderstølen Høyfjellshotell der jeg overnattet...i bilen på parkeringsplassen. Turdata: 5t 15min 24 km 1100 høydemeter Nystølvarden – kommunetopp i Gol Natta var stjerneklar og rimelig kald, hele bilen var nedfrosset innvendig da jeg våknet. Men dessverre var det blitt helt overskyet! Dog lå skylaget over toppene, så utsikten fikk jeg, det er det viktigste. Spente på meg langrennsskia fremfor fjellski og langet innover de velpreparerte løypene mot Nystølvarden, Gol sin høyeste topp. Presterte å ta feil i et kryss og fly noen «unødvendige» motbakker etter Hølstølen. Her skal du gå til HØYRE, ikke venstre (var ikke skiltet her). Måtte renne tilbake, og etter hvert kom jeg på rett kjøl igjen. Nå kom jeg opp i Nystølsfjellmassivet, over tregrensa. Så at det var blå himmel i nord, grensa gikk omtrent ved Bygdin tror jeg. Den som hadde vært i Jotunheimen i dag... Omsider nådde jeg toppvarden, det siste stykket måtte jeg gå utenom skitraseen. Feiret med sjokolade (originalt!) og sang for meg selv, jeg blir jo 19 år i dag, og hva er vel ikke bedre enn en ny topp på samvittigheten på sin egen bursdag? Utsikten herfra innfridde så absolutt til forventningene, panorama til alle kanter ble jeg servert. Kommunetopper er faktisk ikke så verst, Mayhassen (jada, jeg vet det finnes topper som i Ullensaker etc.). Etter noen minutter tok jeg på meg sekken og suste tilbake til Sanderstølen, moro å gå under slike forhold. På kjøreturen hjem fant jeg ut at jeg skulle «leke» Petter Solberg i den bråe svingen mot Aurdal sør for Åbjør. Hogg inn brekket, og.. hvor ble det av kontrollen???.. så stod bilen med fronten ut i snøen. Og jeg som har spilt på mye WRC på Playstation. Heldigvis finnes det hjelpsomme sjåfører der ute med tau og dro bilen opp igjen, hjertelig takk, dette blir siste gang jeg leker Solberg tror jeg. Turdata: 2t 45min 25km 600 høydemeter

Søndag 11.juli Folarskardnuten. Lettskya, men litt skodde på toppane ved start frå Raggsteindalen. Oppe ved Folarskardtjørnan kom regnet, ganske lett først, men meir etter kvart. Gjekk innom Lordehytta, og vurderte å snu, men det gjekk jo ikkje når ein har reist så langt. Fekk litt problem opp frå vatnet i skodda, men heldigvis hadde eg isøksa i sekken. Ei bratt og hard snøfonn måtte passerast. Etterpå fann eg merkinga, og det var berre å spasere til topps. Null utsikt, så det var berre å gå vidare. Valgte retur via Veslebotnen til Raggsteindalen, men fekk problem i skodda så det vart ein lang tur tilbake. Nesten nede i Raggsteindalen møtte eg ei flomstor elv, som ikkje lot seg passere der stien gjekk. Måtte følge den nedover eit stykke, der det var mulig å vasse over. Mandag 12.juli Gaustatoppen. Låg skodde rundet toppen då eg køyrde oppover til Stavstø. Tok rett opp lia og gjekk i retning toppunktet for Hjartdal kommune. Vart mykje stein oppe på ryggen, men kom etterkvart inn på "motorveien" mot toppen. Skodda var vekk, og det var berre å spasere bortetter egga, og ei fantastisk utsikt. Ikkje mange som tok turen bort frå hytta, men nokre utenlandske turistar koste seg i sola. Berre ei katastrofe: kameraet låg igjen i bilen. Tysdag 13.juli Vassdalsegga. Frå Gaustatoppen bar det rett til Haukelisæter. Starta med å gå stien mot Holmvassbu, men tok av etter første brua. Holdt så langt opp under fjellet som mulig, og gjekk på dyretrakk innover lia mot Lisledalen. Måtte vasse elva ved utløpet av det små vatnet. Runda vatnet, og tok så oppover mot egga, som eg nådde på ca 1500 m. Lang egg innover mot toppen. Skodde denne dagen òg, men den letta etterkvart, uten at det vart skikkeleg utsikt. Etter toppen fortsatte eg på andre sida, for så å runde vestover igjen. Kom etterkvart tilbake til stien frå Holmevasshytta, som eg følgde tilbake til Haukelisæter. Det vart ein dryg tur viste det seg, så totalt ca 9 timar på tur, men godt tilfreds med tre fylkestoppar på tre dagar.

Nord-Saulo passer ikke inn i det hele tatt! Med det mener jeg at når man ser denne svære granitt(?)blokka stikkende opp av et ellers rolig landskap så kan man lure på hvorfor den har havnet der? Kanskje Vårherre hadde en topp til overs etter at han så rundhåndet hadde ødslet med toppene nord og vest for disse høyslettene? Hvorom allting er: Nord-Saulo har etter som jeg har kunnet finne den ære å være den høyeste grensetoppen i Norge. En status som burde gjort den betydelig mer attraktiv etter mitt skjønn. Mitt første møte med dette fjellet var i fjor da jeg måtte gjøre vendereis på grunn av nordvest og sludd. Jeg ønsker å oppleve toppene med den utsikten de kan by på, det er ikke nok bare å ha sett toppvarden! Så i helga var det nytt forsøk. Metereolygen meldte om ypperlige værforhold, så kursen ble satt for Sulis og Balvatnet. Det er forresten ikke bare bare å finne veien innover til Balvatnet, men det gikk nå bra. Siden jeg er en gammel mann og usikker på formen så hadde jeg utrustet meg med telt og planla Basecamp ved Stjernevatna, som ligger like under fjellfoten på Nord-Saulo. Starta ved Coarvi-hytta i halvtre-tiden på fredag og ankom Stjernevatna ca 3 timer senere. Første del av turen fulgte jeg turiststien mot Mavas. Hvor man tar av fra denne må den enkelte selv vurdere: jeg har vært her to ganger og gått fire forskjellige ruter! Uansett er det snakk om rimelig lettgått terreng.. Lørdag startet jeg framstøtet mot toppen i 11-tida. Kursen ble satt opp mot skardet mellom den lille toppen Ballek som ligger like sør for selve Saulo. Etter bare en liten halvtimes marsj fra campen passeres svenskegrensen. Den gresskledte lia oppover her er ikke spesielt bratt, og rimelig lettgått. Da jeg kom opp til høydebrekket dreide jeg nordvestover opp aksla mot toppen. Her var det faktisk lett å se sti etter de som har gått her før, så det var grunn til å tro at jeg var på rett vei. Fulgte aksla opp mot toppen, og fant etter hvert et par små varder. Ny indikasjon på riktig rutevalg! Helt oppe under toppen traff jeg på en bratt snøskavl. Denne kan nok bli vanskelig å passere uten stegjern når man kommer utpå høsten, men med dagens fine vær var det forholdsvis enkelt å sparke fester i snøen. Fulgte sporene etter en som hadde kommet ned, antakelig dagen før. Her gjorde jeg min første, og forhåpentligvis eneste, brøler på turen. Fulgte sporene helt opp mot fjellet, stusset litt på at det plutselig så ut som det var to spor, men fortsatte ufortrødent opp fjellet. Ble litt klatring av det… På nedturen fant jeg forklaringen på de andre sporene: vedkommende som hadde gått før meg hadde snudd og gått ned på skavelen igjen og fulgt denne til sadelen mellom de to toppene. Derfra var det greit å gå opp til toppen.. (Det er for øvrig den sydligste toppen som er høyest). Var nå ikke verre klatring enn at jeg kom meg da greit til topps, da.. Men de tre karene som kom opp ca ti minutter etter meg stusset veeeldig på rutevalget.. Utsikten fra toppen var etter min ringe mening formidabel. I tillegg til de nærliggende toppene i Sulis var det mulig å se langt innover i Sverige, men jeg aner jo ikke hva jeg så.. Vestover dro jeg faktisk kjensel på Helgelandsbukken, og jeg tror da jeg kunne se Okstindan i sør.. Når det i tillegg var tilnærmet vindstille på toppen så var dette en av de fineste toppturer jeg noensinne har gjennomført. Det visste seg at de tre som kom etter meg, samt en mann til som ankom etter hvert, var på dagstur fra Coarvi. De hadde brukt i overkant av fem timer opp, så det er absolutt overkommelig å ta denne toppen på en dagstur. Det ble faktisk til at jeg pakket teltet og dro hjem da jeg kom ned til Basecamp..

Tok en tur til Blåfjellet opp for Geiranger, kommunetopp i Stranda kommune. Jeg gikk opp til Grinddalssetra kvelden før og teltet et lite stykke opp for setra. Turen gikk inn Grinddalen og opp langs bekken innerst, deretter til topps. Jeg må si leg likte teltplassen spesielt godt. 1500 høydemeter opp fra vei!

Det ble en vakker og verdig avslutning på skisesongen og april 2006. Startet fra Gråhaugen i 4 pluss i 9 tida, i strålende sol og deilig kramsnø med feller fra bilen, det var mange ivrige toppgåere idag. 2-3 timer senere kom følget til Svartvatnet, for matpåfyll og lengre/breiere feller, men vinden hadde økt og det hadde skyet mer på. 2 -3 timer senere var storparten nedkommet til breen igjen, da var jeg oppå breen og i ferd med å gå opp Snot-ryggen. Vel oppå ryggkanten var vinden økt voldsomt og jeg fikk østavind rett imot, iblandet et heftig snørokk. Så ingen mulighet for å gå til topps pr. ski, så med den største kraftanstrengelse slet jeg meg fram til toppunktet. Drøyt 5 meter fra varden sto østatrekken i kuling, jeg fikk alvorlig problem med ganglaget, og valgte en usikker retrett framfor å bli blåst utfor stupet i vest. Ned igjen gikk det greit, aldri har det vært mer moro å renne på raske feller på ganske våt kramsnø. Dog jeg ble noe sen, så siste stykket gjennom skogen ble en lidelse i søkkvåt gjennomslagsføre. 28 km, 5 timer opp, 4 ned, raske løpere brukte ikke mer enn 2-3 timer ned.

Drog frå Evje klokka 6 i dag tidlig og to timer etter var jeg i Lysebotn. Var innom Hauane Bed and Breakfast på Lyse Gård og fikk låne nøkkelen til anleggsveien av Kjell Jostein Lyse. Kjørte opp til Tangastølen og parkerte der. Heldigvis var nå nær 600 høydemeter tatt og jeg kunne ta fatt på brattheia opp av dalen. Starten gikk i ur, høyst ormegras og lyng, men heldigvis i skyggesida. Tangastølen: Det flater ut over skoggrensa, og her ermange fine partier: Etter et par timer nærmer toppen seg: Toppen fra nord, der det også ligger en knaus som er avmerket med samme høyde, 1304 moh: En flott varde på toppen. Mot vest. Lysefjorden og Kjerag til venstre, og så tror jeg det er Lyngsvatnet rett forrut. Fleece genseren måtte på. Litt kjølig her oppe.: Varden fra syd. Mange fine svaberg på denne turen. Rene autostradaen for en som går mye i humpete Setesdalsheiene: Går mot fjellet Strålaus på veg ned. Fjellet fortjener sitt navn ! : Rypemor brukte all slags triks for å lokke Dag G bort fra ungene. Og det var jo like greit .: Laaangt der nede ligger Tangstølen. Passet sikkert å gå med tangatruse denne gloheite dagen, for dem som liker det.... Lite rødt tyttebær nede ved veien er bilen på parkeringen: Hauane B&B Kan anbefale et besøk der på denne koslige gamle gården. 25 heite grader nede i Lysebotn denne ettermiddagen. En flott kommunetopptur er over. Ruta:

Jetnamsklumpen fra svensk side, 5.august Tok av fra E-6 8 km sør for Grong, mot Gäddede i Sverige. 10 mil øde landevei østover hit! Kjørte så nordover mot Store Blåsjøen, og overnattet like ved veien. Neste morgen, 5/8, var været i noe opplett, og jeg kjørte til p-plass på gps-referansen 33 W 468555 7213895 på 791moh. Herfra så jeg toppkjeglen på dagens mål, der skyene var lettet. Jeg hadde bare et dårlig svensk oversiktskart, men visste stien skulle gå nordvestover noenlunde øst for Jetnamselven i begynnelsen. Fant en dårlig sti her, ikke vardet, og med en del myr. Etter en halvtime kom jeg inn på vardet sti. Det var lett terreng, og jeg spiste rask noen kilometer. Gammel utedo Etter 4 km (og en times gange) sluttet stien, og her var det en forfallen utedo – og ingenting annet! Skal si svenske campingturister ved veien må gå langt for å gjøre sitt fornødne. Jeg benyttet anledningen (hadde med dopapir selv), etter først å ha prøvesittet setet – som så ganske falleferdig ut, for jeg ville nødig gå på ryggen ned i møkka. Doen var grei den, men den hadde ingen dør, skjønt det ikke plaget meg nevneverdig… Gps for dassen: 33 W 467368 7217855 på 867 moh. Etter greit å ha passert en bekk, siktet jeg meg inn i NØ-lig retning, mot høyde 1111m. Her var det mange dyretråkk, og jeg fulgte et som gikk i skråningen SØ for nevnte høyde, og fulgte skråningen videre innover, før jeg nådde foten av den markerte (sør)østeggen på Klumpen. 3 timer rask gange hit, etter 11 km lett terreng med noe stigning (350 hm). Den siste timen hadde en skydott festet sitt klamme grep om toppen, og neimen om den slapp taket. Jeg satte meg derfor ned og spiste lunsj, mens jeg håpet skyen ville lette - men det så dårlig ut, for flere topper i omegnen lå så vidt i skyene. Klyving til topps Den dumme tåkehatten gjorde det vanskelig å se hvor jeg lettest kunne gå opp, for jeg så det ble ganske bratt på slutten. Å svinge helt rundt til den lettere NV-eggen, falt meg ikke engang inn, så jeg satte igjen sekken, merket av på gps-en, og kjørte på oppover i lia. På 1400 m forsvant all sikt, og det ble klyving. Jeg befant meg nå ganske rett øst for toppen, og anbefaler ikke veivalget på vått underlag. Støtte nok på et par grad 2 klatrepunkter (våt mose tatt i betraktning) men kom forholdsvis greit opp på eggen. Nådde varden kl 11.45, etter snaut 4 timer fra bilen. Null utsikt, litt leit i grunn. Tydde til NV-eggen på vei ned. Løst, men ikke så bratt. Halvveis nede skimtet jeg en diger snøflekk i tåka enda litt lenger vest. Æsj, det var jo der jeg skulle løpt ned, hadde jeg bare hatt sikt! Ta med dere det tipset, dere andre. Nede ved det lille vannet på ca 1270 meter (500 m NØ for toppen, var terrenget igjen lettgått, og jeg svingte greit ned til sekken. Annet veivalg tilbake For å unngå insektene og ha mer utsyn underveis valgte jeg en høyereliggende retur. Vinden var bare behagelig, og terrenget lettgått – faktisk litt mindre vått enn lenger nede. Jeg gikk faktisk over høyde 1111, en artig liten gresstopp, før jeg passerte grensa til Sverige igjen, med kurs for utedoen. Etter denne fulgte jeg vardet sti hele veien tilbake til bilen. Det vil si, de siste 300 meterne er ikke vardet, stien er våt og utydelig, så her kommer gps-en til sin rett, når du bare kjenner til dette startpunktet for stien: 33 W 468728 7214150 på 812 moh. I tilfelle du skulle trenge det, så er en sentral varde underveis plassert på: 33 W 468051 7215190 høyde 836m. Tilbake ved bilen etter 7,5 timer på tur. Dette er rask gange og lite pauser. (Fra p-plassen jeg skrev om, må en altså krysse elva (lett steingang i slutten av juli), og så gå 300 meter mot NORDØST, for å finne starten på den varda stien. Denne stien går i nordvestlig retning, dreiende nordover, delvis over - men vest - for et høydedrag. Det er ca 4 km på sti, og deretter 1,5 km NV uten sti før en når grensa til Røyrvik/Norge.)

Sterkt forsinket av tåke på Gardermoen ankom vi Holmbukta i Lyngen sent på ettermiddagen. Den lange godværsperioden i påska i nord gikk mot slutten. Vi fløy over og passerte fronten som var på veg nordover, over Narvik. Noe dagstur til Jiehkevarri kunne det ikke bli, mørkt skulle det bli 10 tida på kvelden. Det ble til at vi heiv fullt utstyr for overnatting i sekken og lot det stå til. 3 timer senere hadde vi tatt 1100 høydemetere og slo leir før det bratteste partiet opp mot Holmbukttind. Imens Rune fyrte opp primusen og varmet vann fikk jeg planert noen kvadratmeter teltplass. På 2-3 minutter fikk jeg teltet opp og pæla det med 4 ski. (Merk tiden Øyvind, he he...). Noen helt trygg teltplass var det nok ikke. Noe rusk kom deisende ned men det gav seg da kuldegradene raskt ble adskillige flere. Forhåpningene til toppstøt i finvær neste dag var ikke på topp. Uværsfronten så vi nå tydlig bygge seg opp i syd. Men underenes tid var ikke over. Neste morgen lå fronten nede i syd på samme sted og før klokka seks var vi på veg oppover og rundet Holmbukttind-1666m før åtte. Tok siste partiet med stegjern da det var ganske isete og heller langt ned på kantene. Nøt utsikten på toppen, spesilelt bortover mot Lakselvtindane. Så var det ned bortimot 200 høydemetere før et noe oppsprukket brefall kunne passeres, og etter en times jaging med tåka i hælene kunne vi innta toppen av Jiehkkevarri-1834. Nå var det slutt på sikten så det ble å tusle tilbake i samme spor. Nedturen ble en nedtur i skodde , men vi gledet oss over den flotte turen vi hadde oppover og at en ny fylkestopp kunne krysses av.