Gå til innhold

Søk i nettsamfunnet

Viser resultater for emneknaggene 'fottur'.



Flere søkevalg

  • Søk etter emneknagger

    Skriv inn nøkkelord separert med kommaer.
  • Søk etter forfatter

Innholdstype


Kategorier

  • Velkommen til Fjellforum!
    • Om Fjellforum
    • Tips om forumet
  • Aktivitet
    • Fjellvandring
    • Ski og vinter inkl. brevandring
    • Andre aktiviteter
    • Jakt og fiske
  • Turtips og turrapporter
    • Turrapporter
    • Ekspedisjoner og utenlandsturer
    • Barn på tur
    • Turtips
  • Generelt om friluftsliv
    • Hunder
    • Mat på tur
    • Helse på tur
    • Foto/Video
    • Generelt om friluftsliv
    • Samfunnsdebatt
  • Utstyr
    • Bære- og fraktsystemer
    • Bo og sove
    • Primus og kokesystem
    • Vinterutstyr
    • Bekledning
    • Fottøy
    • Navigasjon
    • Alt annet utstyr
    • Kjøp, salg og bytte
    • Alle utstyrserfaringene
    • Gjør det selv
  • Diverse
    • Turfølge - forumtreff
    • Bøker - media - foredrag
    • Podcasts om friluftsliv
    • Åpne hytter
  • Prosjekt: 12 måneder
  • Elbrus 2015
  • Turgruppe Bergen
  • Turer og treff i Oslo-regionen sine Hva skjer
  • Utfordringer sine Personlige mål

Categories

  • Utstyrstester
    • Bære- og fraktsystemer
    • Bo og sove
    • Brenner og kokesystem
    • Vinterutstyr
    • Bekledning
    • Fottøy
    • Navigasjon
    • Alt annet utstyr
  • Nyheter
    • Artikler
  • Guider
  • Turrapporter

Categories

  • Intervju

Product Groups

  • Støttemedlem
  • Annonse
  • test

Categories

  • Medlemmenes egne videoer (friluftsliv)
  • Gode friluftsvideoer fra andre
  • Gjør det selv - videoer
  • Dyrefilmer
  • Instruksjonsvideoer - forumet

Kalendre

  • Fjellforums kalender

Finn resultater i...

Finn resultater som...


Startdato

  • Start

    Slutt


Sist oppdatert

  • Start

    Slutt


Filtrer etter antall...

Ble med

  • Start

    Slutt


Gruppe


Fant 39 resultater

  1. Sommerens familieferie skulle gå til Korsika, og dermed begynte jeg å lete etter en passende fjelltur for 12-åringen og meg. Det tok ikke lang tid før jeg landet på GR20, Korsika på langs gjennom fjellene. Mye er sagt om den turen, og den er blant annet kaldt Europas tøffeste fjelltur. Det er en heftig overdrivelse. Jeg tror 30 000 personer går turen pr år, og det er godt merket og tilrettelagt. Man merker godt at dette ikke er Norge og at allemannsretten ikke eksisterer. Turen er delt inn i 16 etapper mellom hytter som tilbyr overnatting (inne på hytte må bookes, telt kan også leies) og teltplasser, samt serverer mat og har små butikker. Villcamping er ikke tillatt. Dagsetappene er beregnet til 5-8 timer uten pauser. Dermed ble også turen en langt mer sosial opplevelse enn det vi er vant til hjemmefra. Vi traff stort sett de samme menneskene ved hver leirplass, og det bragte en ekstra dimensjon til turen. Noen var svært turvante, andre slett ikke. Alle var hyggelige, og særlig vi som ikke snakker fransk slo oss sammen til en liten gjeng. De fleste går turen fra nord til sør, men av logistikk-hensyn valgte vi motsatt retning. Som vegetarianere var vi skeptiske til matserveringen, og jeg pakket derfor med meg mat for 10 dager. Det innebar åpenbart en langt tyngre sekk enn de aller fleste jeg møtte. Det er ofte begrenset tilgang på vann i løpet av dagen, så det må også bæres. Sekken nærmet seg vel 25 kg de første dagene, og det var ganske heftig i +35 grader, strålende sol og bratte bakker. Heldigvis ble jo sekken lettere dag for dag, samtidig som formen ble bedre. Vi lærte også gradvis at det var lurt (og verdt det) å stå opp grytidlig for å slippe å gå i den varmeste tiden på dagen. Alle snakket om at den nordlige delen var tøffest, men for oss var det tvert imot. Da vi kom nordover var sekken lett og rutinene på plass, og disse etappene gikk fort og lett. Den beryktede klatring/klyvingen var heller ikke på langt nær så utfordrende som vi hadde forventet. Da vi kom omtrent halvveis, ble 12-åringen syk. Hun fikk høy feber en ettermiddag, og vi endte med å villcampe i to netter. Det var ikke snakk om å komme oss videre, hun var helt utslått. Heldigvis kom en av våre turvenner forbi neste formiddag med noen kraftigere febernedsettende piller enn de jeg hadde, og det hjalp en del på formen. Ut på kvelden fikk hun i seg litt mat, og vi snakket om å prøve å komme oss til neste hytte (litt over en halv etappe) neste dag. Hun fikk fortsatt vidunderpillene, men da gikk det overraskende greit og vi var på l'Onda allerede kl 12. Der var det ingen skygge og lite fristende å henge rundt helt til kvelden. Vi trodde også at våre venner var på neste refuge, og etter å ha satt til livs hver vår gode omelett og litt brus bestemte vi oss like godt for å gå løs på en etappe til. Vi valgte den alpine varianten over en del fjellrygger til Petra Piana. Fordelen med å følge ryggene var selvsagt at vi fikk litt vind, og dermed ble ikke varmen alt for slitsom. Akkurat denne etappen var dessuten veldig fin, med flotte utsikter og ikke alt for bratte stigninger. Skuffelsen var stor da vi ikke så noen kjentfolk i leiren da vi endelig kom fram, og vi lurte på om alle hadde doblet og dermed fortsatt var en etappe foran oss. Følgende dag fra Petra Piana til Manganu var riktig spektakulær, men 12-åringen var nok fortsatt litt preget av sykdommen og at vi hadde gått så langt dagen før. Det var skrekkelig varmt og hun var sliten og lei. Det hjalp litt da vi møtte noen som klagde over vanskelig terreng og klyving, og enda mer da vi plutselig så Anu et godt stykke foran oss. Anu var ei indisk jente vi hadde holdt følge med hele turen og det var hun som ga oss de febernedsettende tablettene. Dermed kom entusiasmen fort tilbake, vi måtte ta henne igjen for å si takk for hjelpen! Så var det klart for turens lengste etappe. Fra Manganu til Cittolu de Mori var det i følge guiden 27km. Heldigvis var det ikke så mye stigning, så det gikk veldig greit. Vi hadde også en lang og herlig lunch på et hotell i Castel de Vergio, og det ga bra med energi videre. Etter en kort dag videre, var det tid for den mest omdiskuterte etappen på hele turen: Fra Tjiughetti til Asco, over skulderen til Monte Cinto på 2607m. 12-åringen hadde mast hele veien om å ta turen oppom toppen også (2706m), men ryktene tilsa at det var ganske langt dit (jeg hørte opp til 3t ekstra) og jeg hadde derfor vært forsiktig med å love noe. Etappen i seg selv skulle også være lang, og ikke minst var det risiko for torden på ettermiddagen. Det betydde en grytidlig start, og vi var på vei oppover før klokka var fem. Det var stjerneklart mens vi pakket teltet, men omtrent samtidig som vi begynte å gå skyet det over og vi hørte torden. Uværet holdt seg heldigvis på god avstand, men vi fikk tåke og litt regn på vei oppover, men også en flott regnbue. Da vi nådde Point de Ebolie, der vi eventuelt kunne gå til toppen, var være guffent. Tåka kom og gikk, det blåste heftig og steinene var våte etter en regnskur. Jeg syntes ikke vi kunne gå utenfor ruta, og ville heller sikre at vi kom oss ned i gode forhold. 12-åringen var skuffet, og det ble ikke bedre da det klarnet opp mens vi var på vei ned. Rett før vi var nede braket det varslede tordenværet løs, og det var voldsomt. Vi var blant de første som kom over fjellet den dagen og rakk akkurat å få opp teltet og før et intenst regnvær. Det kom delvis som hagl på fjellet, så der var det lite trivelig. Mange som fortsatt var på vei opp endte med å snu, og de som var på vei ned fikk en ganske strevsom tur. Vi var i grunnen heldige der. De to neste etappene var veldig fine, og særlig den fra Caruzzo til Piobu var spektakulær. Terrenget er vilt og ser nærmest ufremkommelig ut, men det er god sti og bare litt klyving innimellom. Det er også lagt ut kjetting på de mest krevende punktene, men på tørt fjell var det ikke noe behov for å bruke disse. Vi kom så tidlig til Piobbu at vi vurderte å fortsette ned til Calenzana og dermed fullføre turen samme dag, men bestemte oss i stedet for å ta en siste kveld med gjengen. Det ble en veldig hyggelig ettermiddag, med oppsummering og mimring. Siste etappe til Calenzana gikk på 3,5timer. Vi fikk oss en god lunch og tilbragte resten av dagen på toget for å møte resten av familien. Etter 15 dager på tur, var det perfekt med en uke med bading, lesing og mye god mat. Må ta med denne: Sekken hadde rett og slett gnagd hull i t-skjorta til 12-åringen.
  2. Har tenkt å gå noen turer på nordsiden av Hallingskarvet i slutten av Juli. Har tenkt å bruke Raggsteinsdalen som "base". Er det noen som har noen forslag på "fotogene" turer i dette området? Har noen f.eks gått fra Raggsteinsdalen til Storekvelvi langs skarvet? mvh Tomas
  3. Mellom eksamen og sommerjobb er jeg på jakt etter et område å gå fjellturer første uken i juni, har ca 5 dager til rådighet. Er på jakt etter et sted jeg kan gå uten truger eller ski. Mest mulig fjell, men tar til takke med lavlandet også hvis det blir eneste mulighet. Planlegger å telte, så nærhet til hytter har ingenting å si. Fordi jeg ikke har bil, så bør det helst være et sted meg grei adkomst med kollektiv transport enten fra Trondheim eller Oslo. Noen som har noen tips, gjerne som gjelder snømengden iår?
  4. Sebastian forteller meg at han skimter en lysning mot sør. Jeg snur meg, og tåka letter slik at Vengetinden, Trolltindane, og resten av perleraden i Romsdal får vist seg frem. Åndalsnes ligger under regndyna enda. Vi har hatt den mest fantastiske sommeren i manns minne, med sol omtrent hver dag og bøndene som opplever et uår av de sjeldne på grunn av tørke. Men regnet plasker ned rundt oss nå som vi endelig har tatt ferie for å gå Romsdalstien. Livet er det som skjer mens du er opptatt med å legge andre planer, sa en smart mann. Etter at vi har tatt noen bilder så putter jeg ørepluggen tilbake igjen. Tåka kommer flyvende mot oss med vindene over skaret. Fantasiverdenen med romvesener er faktisk mer spennende enn en våt og kald DNT sti. Jeg farer inn og ut av lydboka mi mens vi labber mot Måsvassbu. I pent vær er det få norske DNT stier som er vakrere enn vår helt egen Romsdalsti via Åfarnes – Skorgedalsbu – Måsvassbu – Vasstindbu – Svartvassbu - Rabben. Som jærbu opplevde jeg det bratte friluftslivet i Romsdal som et stengsel mot den labbetilværelsen jeg var vant til da jeg flyttet hit i 2010. Men gjennom en hytte til hytte tur på nettopp Romsdalstien i 2011 så forelsket jeg meg i de bratte og spisse tindene, med krystallblått vann mellom seg, og isbreer som glitrer. Jeg skrev en artikkel om turen i Fjellsmella 2011, og meldte meg inn til dugnad for MRT nærmest i samme åndedrag. Derfor er det ikke rart at jeg har ventet utålmodig i flere år på en passende anledning til å ta med stesønn Sebastian på den samme turen. Dagen etterpå er været det samme. Vi får ikke sett det flotte fjellandskapet rundt Måsvassbu, og isbreen over Mørkvatnet får Sebastian heller ikke sett. Når vi runder fjellet og kommer frem til Kjøvdalsvatnet ligger tåka så tykk at vi bare ser et viddelandskap rundt oss. Tåka skjuler alle fjellene. Jaja, så får ikke Sebastian se den voldsomme bratta vi må karre oss opp før vi får spist middag. Aldri så vondt at det ikke er godt for noe! Romvesenene har tatt første kontakt med datanerden og PR-agenten hans er i ferd med å legge en fiffig strategi for at nerden skal bli hørt av mediene når vi bikker toppen av bakken mot Vasstindbu. Vi stuper overlykkelig inn i en ferdig oppvarmet Vasstindbu. Her treffer vi en mamma fra Østlandet med to jenter på 7 og 10 år på ferie, og de går også Romsdalstien. Vasstindbu er en sagnomsust hytte lokalt hos oss i MRT. Solnedgangene her oppe blir alltid omtalt som et høydepunkt i MRT. Heldigvis er det nettopp her vi får et værskifte. De siste tåkedottene flyr over fjellryggen og solnedgangen eksploderer foran oss. 18 åringen løper ut døra og fotograferer ivrig med mobilen. Et dansk ektepar blir modeller foran kameraet mitt mens de drikker medbrakt vin og nyter hver en krone flybillettene kostet. Jeg tror opplevelsen vil være med dem resten av livet. På vei ned fra Vasstindbu får vi strålende sol, og ullskjortene blir slengt opp i sekkene. Steinura gjøres unna på et byks og vi lander på torva idet romvesenene bestemmer seg for at menneskene fortjener å overleve, takket være PR-agenten og datanerden. Lydboka er i stor grad over når vi kommer til tjernet hvor jeg fikk fisk sist gang jeg gikk Romsdalstien, og den trofaste leser vil kanskje huske at jeg glemte fisken på en stein før jeg nådde frem til Svartvassbu. Klok av skade har vi mer enn nok frysetørket mat i sekken denne gangen. Oppover mot Styggeværshaugen steker sola, og jeg skifter lydbok. Denne gangen er det «D-day through German eyes» som skal underholde meg skritt for skritt. Intervjuer gjort av tyske soldater på 50 tallet levendegjør de alliertes offensiv mot Normandie fra en side av krigen som ikke har blitt hørt før. Og før jeg vet ordet av det står jeg på toppen av Styggeværshaugen og hører Sebastian klage over at vi mangler vann. For det glemte vi å fylle nede i tjernet på bunnen av stien. Men heldigvis er det en stor snøfonn på sørsiden av fjelltoppen, så der benker vi oss til med gassapparat, kaffe, og sjokolade. Sist jeg gikk denne stien, var det på toppen av Styggeværshaugen at jeg erkjente hvor utrolig vakkert det er her oppe i Romsdal. Sebastian sitter med kaffekoppen og skuer utover det samme landskapet jeg skuet over den gang. Dette er fint, sier han, før han spør om jeg kan fortelle om tegnene etter isbreene. Vi har en prat om morener og botnbreer før vi finner veien ned til Svartvassbu. I døråpningen står det en familie fra Skottland og tar oss vel imot. Og jaggu har ikke småjentene fra Vasstindbu kommet trygt frem de også. Duften av kokte hurtignudler henger tungt, og vi gjør klar våre frysetørkede poser fra Summit to Eat. Mens vi spiser får vi høre om skotske fjell og østlandske åser, og mens vi tygger går det opp for meg at hytta er full. Jeg må sove på en madrass på gulvet den natta… Om morgenen våkner jeg av at skottene står opp umenneskelig tidlig. De skal ned fra fjellet og videre til neste fjellområde. Men jeg har heldigvis sovet godt på madrassen min og våkner uthvilt. Det passer for så vidt bra, for vi har tenkt å gå lenger enn Romsdalstien. Den slutter nemlig nede på Rabben og Svartvassbu er således endestasjon for hytte til hytte turen. Men tar du til venstre nede på stien så kommer du til Hoemsbu, over Hoemskaret, og dit har vi tenkt oss! Der er det nemlig noen flotte isbreer og i enden av stien ligger smellvakre Eikesdalen som lokkemiddel. Sola steker mens vi jobber oss opp mot Hoemskaret. Jeg gikk samme stien i 2011, og da fikk jeg også tatt en rekke bilder av isbreene som ligger her oppe. For en Jærbu er det eksotisk å få trampe oppå en isbre langs merka sti. Så dette er en opplevelse jeg har gledet meg til å gi til Sebastian! Men når vi kommer dit så er det jo ingen isbre der. Det er ingenting som helst. Vi går på stein. Jeg kikker meg rundt. Hvor er breen da? Jeg flyr litt drone og tar noen bilder, men isen er borte. Jeg innfinner meg med at den har smeltet bort og vi vandrer over Hoemskaret på bare noen snøflekker. Sebastian på 18 trekker på skuldrene og skjønner ikke hva jeg gnåler om. Vel fremme på lunsjplassen min fra 2011 ser vi ned på Hoemsbreen som har kalvet store isflak ut i vannet. Der går ikke en gang breen ut i vannet lenger. Nå ligger det en sørpehaug hvor brekanten var før. Kan dette virkelig stemme? Isbreen i Hoemskaret er borte. Øverst fra 2011: Dette bildet er fra 2018. Breen innerst i bildet er en annen isbre, også den synlig mindre. I forgrunnen er det nå kun stein: Når jeg kom hjem fra turen så sjekket jeg bildene fra 2011 og jo, isbreene var betydelig større før. Klimaendringene har truffet med full kraft på den lille tiden jeg har bodd i Romsdal. Vil dette bety at minstemann i familien, Arn på 5 år, aldri får oppleve Hoemsbreen? Jeg reflekterer mye over klimaendringene. Er fjellturene våre opphav til det vi ser foran oss? Mye kan diskuteres opp og i mente. Brefronten på Hoemsbreen fotografert i 2011: Hoemsbreen fotografert i 2018. Denne vil nok ganske snart miste sin status som isbre. Per definisjon må den være x antall meter tykk: Jeg er overbevist om at friluftsliv er en del av løsningen. For selv om vi kjøper mye friluftsutstyr som skaper utslipp, så er det også mye vi ikke kjøper når vi er på lange turer. Selv om vi kjører til fjellet, så kjører vi jo ikke de dagene vi er i fjellet, vi dusjer ikke, vi kjøper ikke burgere, vi kjøper ikke spabehandling, vi flyr ikke til syden, vi flyr ikke til weekend i Europa, vi streamer ikke film, vi drikker ikke øl, og vi pusser ikke opp huset. Vi går i stedet tur, nyter, observerer, og reflekterer. Så får vi heller leve med en ryggsekk og rustning av petroleumsbasert nylon… Det er i hvert fall det jeg tenker idet jeg kommer ned på tunet til Hoemsbu. Alt av miljøtanker blir glemt når kroppens proteinjag lukter kyllingfiletene kona har tatt med over vannet, og hyttekomiteen på Hoemsbu har supplert matlageret med hvitløk, fersk løk, gulrot, og egg. Middagen får meg til å glemme isbreene. Men nå når jeg skriver denne artikkelen så er det nettopp isbreene jeg husker best fra hele turen. Det var en skremmende observasjon, og min største oppfordring til deg er ikke å kjøre mindre bil, men at du skal ta deg en tur på Romsdalstien og oppleve disse isbreene før de smelter helt bort. For med denne farten så skjer det lenge før min generasjon når pensjonsalder…
  5. Ullski

    Rundtur Rondane

    Heisann! Da er nødvendig utstyr kjøpt inn, og jeg har endelig overtalt fruen til å være med på en tur med et par overnattinger. Vi flytter fra Bergen til Lillehammer for å studere i begynnelsen av august og har begynt å se litt på områder i noenlunde nærhet. Jeg fant denne rundturen i Rondane: https://www.ut.no/tur/2.17611/ og synes den så veldig fin ut med tanke på lengde og terreng. Noen som har erfaringer med dette området? Noe vi bør være obs på? Takk for all hjelp på forhånd
  6. Hei. Vurderer å kjøpe meg nytt telt for solo-eventyrene. Har kikket på diverse, men tror det står mellom Hilleberg Unna og Hilleberg Soulo. Vil gjerne ha ett frittstående telt som er enkelt å sette opp der det måtte passe best, også må det tåle en god del vind. Skal kunne brukes på høyfjellet i sommerhalvåret. Det må ha plass til meg og bikkja, og dersom det er plass til litt bagasje er jo heller ikke det en ulempe.. Tenker at Unna har god plass til både meg og hund inne i teltet, men jeg er skeptisk til fraværet av yttertelt med tanke på bagasje/matlaging ol. Soulo ser ut til å være ett fantastisk telt, men er det plass til både meg og bikkja?.. Jeg er 186 cm høy. Hva slags erfaringer har dere med disse teltene? Tenker på alt fra oppsett, praktisk bruk, plass innvendig, slitestyrke, mulighet for matlaging inne i teltet (dersom det skulle bli nødvendig..) osv osv. Om noen har forslag til andre telt de mener er bedre alternativer så er jeg åpen for dette også Håper noen har gode erfaringer de vil dele
  7. Vi er et par som bor i Oslo og ønsker å ta en telttur i Kristi Himmelfarts helgen (onsdag-søndag). Vi ønsker å gå fottur. Ski er uaktuelt. Vi kan ta tog eller bil og tenker maks 5 timer unna. Vi er åpen både for å gå med teltet på etapper eller å ha «basecamp» som et utgangspunkt for dagsturer. Årstiden (snø) krever en tur i lavere terreng. Hvor finner vi dette? Vi trenger tips!
  8. Noen som har gått Utladalen, fra Sognefjellshytta og ned til Øvre Årdal? Har tenkt å ta turen i sommer. Er det fine teltplasser på denne ruten?
  9. Jeg skal gå fra Østfold og nordover. Finnskogleden, Trysil området og Femunden. Tenkte å starte tidlig i mai i Østfold og gå mot nord. Jeg er ikke fra østlande, og jeg er litt usikker på snøforholdene på den strekningen. Særlig i år tenker jeg det kan bli en utfordring med snø i marka og oppe i høyden i mai. Er det noen som er mer kjent med landet langs grensen i Østfold og Hedemarkens som kan gi noen råd med tanke på snø i mai?Jeg tenker å gå til fots selvsagt.
  10. Trenger tips her folkens, Legg kartet på gulvet, eventuelt bruk PC og tenk deg en linje mellom Noresund og Kinsarvik. Sett at du så skulle bruke beina, full oppakning og så gå fra øst mot vest. Hvilken rute ville du valgt for med minst mulig energibruk å entre Hardangervidda for et godt utgangspunkt videre vestover? Egne erfaringer vil skåre høyt, tett fulgt av synsing i alle varianter
  11. Etappe 4, fra Frihetsli til Ritsem (Akkajavre) 9. til 24. august 2015 Overnattinger: Ole Nergård bua (Statskog) Vuomahytta (Troms turlag DNT) Gaskahytta (Troms turlag DNT) Altevannhytta (Troms turlag DNT) Lappjordhytta (Troms turlag DNT) Gapahuken ved Vokterboligen (NOT DNT) Hunddalshytta (NOT DNT) Cunojavrihytta (NOT DNT) 2 netter Cunojohka (telt) Caihnavaggihytta (NOT DNT) Gautelishytta (NOT DNT) Hukejavristugan (STF) Sitasjavre (telt) Ritsem fjellstation (STF) Oppover langs Dividalselva fra Frihetsli, fantastisk fin natur. Det er søndag 9. august, og den 26. dagen på tur. Jeg er på vei oppover langs Dividalselva, og etter å ha passert noen tusen multekart den siste måneden, finner jeg endelig den første modne molta. Bred sti gjennom furuskogen, ingen tvil om at det ferdes en del folk her. Dette er skikkelig urskog, med tørre furutrær på kryss og tvers, og skogbunnen er myk om du tar av fra stia. Til de mest brukte leirplassene har Statskog kjørt inn vedsekker for å bevare furuskogen. Etter ei ukes pause i langturen, har jeg sendt familien sørover igjen og er i ferd med å koble tilbake til turmodus. Det pleier å gå raskt, og jeg gleder meg til noen dager i Øvre Dividal nasjonalpark før jeg skal videre sørover gjennom Narviksfjellene. Støvlene er nysmurte, klærne nyvasket og soveposen luftet. Her i indre Troms er det såpass kort avstand mellom åpne hytter at jeg kommer til å ta de fleste nettene under tak. En lokal gårdbruker i Målselv har gitt meg skyss opp til Frihetsli, og jeg har pekt ut Ole Nergård bua som et passende mål for kvelden. Skulle det være folk der, overnatter jeg i telt eller kan gå videre opp til Dividalshytta. På Ole Nergård bua er det ledig, og jeg har heller ikke møtt folk på turen opp hit fra Frihetsli. Bua ligger der den lå da Monsen/Strømdal feiret julaften her på sin klassiske Norge på langs-tur rundt 1990. Den ligger tett inntil Dividalselva, men er mørk og ganske skitten med vedovnen full av søppel, så jeg fyrer heller opp et kveldsbål på bålplassen utenfor. Det er en nydelig kveld med godvær, og jeg merker at det raskt blir mørkere om nettene nå. Myggen er av en eller annen grunn helt fraværende, og jeg har tatt med tapasrestene fra gårsdagens kveldsmat med familien. Her ved bua er det neppe spist mye oliven, chili og italiensk ost opp gjennom årene, men en gang må være den første. Og bålkaffen smaker som den skal. Vannføringen i elva er god, og det er mange fine kulper. Prøver noen halvhjertede kast med spinner i elva, uten å få kontakt med noe annet enn bunnen. En ny spinner sitter bom fast, og siden jeg ikke er så lysten på kveldsbad, velger jeg å stramme bremsen maks og gå bakover til snøret ryker. 8 gram mindre å bære i morgen. Like greit å vente med fersk fangst til matposen er mer slunken. Med elvesuset som bakgrunnsmusikk, blir det ei god natt i bua. Noen har lagt igjen et Pondus-blad som passende kveldslektyre. Jeg har valgt å vente med hodelykt til jeg får en forsendelse lenger sør, og leser i lyset fra mobiltelefonen. Kveldsbål utenfor Ole Nergård bua. Statskog kjører inn ved til leirplassene for å skjerme furuskogen. Et av målene med turen har vært å finne kroppens naturlige døgnrytme. Jeg våkner som vanlig i sjutida, og er på vei videre før ni. Her lukter det tyri og furuskog, fuglene kvitrer og ivrige ekorn raser opp og ned trestammene. Foreløpig er det ikke så mange moltene som er modne, men jeg spiser de få jeg finner. Hærens Ingeniørkompani har bygget bro over Dividalselva, den har stått i mot vårflommen hvert år siden 1984, så jeg krysser elva og følger Anjavassdalen i retning Vuomajavri og Vuomahytta. Naturen her er vill og fascinerende, med flotte fosser og en dyp elvecanyon. Jeg har alt for meg selv, inntil jeg rundt lunsjtid møter en underlig skrue som lukter britisk lang vei; med krittpipe, hatt og tweedbukse. Han er på langtur i motsatt retning, og forteller meg om en annen underlig fyr på Vuoma; en ung kar som fisker med selvlaget flåte styrt med liner fra land. Jeg kommer til Vuomahytta utpå ettermiddagen, der fiskeren tar i mot med røkt storrøye og et bredt glis. Flåten viser seg å være en liten konstruksjon av vedkubber surret med gaffatape, den fungerer som ei slags oterfjøl der den frakter fluene rundt på vannet, med en tapepatent som løser ut snøret når fisken tar, slik at storfisken kan kjøres fra fluestanga. Ikke så ulikt en plannerboard som man bruker ved trollingfiske fra båt. Flåtefiskeren byr på røkt røye med soppsuppe til forrett. Jeg takker ja til fisken, men er skeptisk til suppa. Det skal vise seg å bli et smart valg. Utpå kvelden får storfiskeren sterke magesmerter, og jeg ser ingen annen utvei enn å ringe AMK i Tromsø fra satelittelefonen. En halvtime etterpå har vi besøk av tre mann i rød kjeledress, de har brukt 24 minutter luftveien fra Tromsø, og tar med soppspiseren og en enorm mengde med pikkpakk. Jeg får drittjobben med å vaske hytta for spy og fiskerester, men er uansett glad for at jeg takket nei til å spise sopp plukket av folk jeg ikke kjenner. Jeg får ikke sove etter litt for mye action, så jeg tar heller en nattlig fisketur, uten at jeg får kontakt med storrøyene i Vuoma. Men de er her, det har jeg sett både denne gangen og da jeg var her på skitur i mars 2015. Luftambulansen bruker akkurat 24 minutter fra Tromsø til Vuomahytta. Soppspiseren kom fra det uten varige mén. Smårøyene i Gaskamus sto i kø for å komme på land. Sprøstekt smaker de nydelig. Turen videre går via Gaskashytta og til Altevannhytta. I elvedraget Gaskkamus vest for Vuoma står smårøyene i kø, jeg får 4 stykker på ti minutter, og kunne antagelig fylt en pose. Småfisken blir med til Gaskahytta, der det blir potetmos og sprøstekt røye til middag. Turen gjennom Gaskasvaggi er flott, med bratte fjellsider og etter hvert utsikt mot Altevannet. Turen gjennom bjørkeskogen langs Altevannet dagen etter er ikke så spennende. Jeg overnatter på Altevannhytta, og har et lite søppelprosjekt. Posen med ikke-brennbart søppel veier et par kilo, etter at jeg måtte ha en skikkelig opprydding etter han som forsvant luftveien fra Vuoma. Jeg har regnet med at det finnes ei søplekasse her hvor det både er båthavn og tett med hytter, men der tar jeg feil. Etter en times kveldsrunde på forgjeves leting etter ei søppelkasse, søker jeg kontakt med et par karer i båthavna som skjønner problemet og tar med søpla. På Altevannhytta er det god mobildekning, så jeg prøver å ringe datteren min på 11. Hun har ikke tid til å snakke med fatteren på tur, sånn er livet… Altevannet. En del myr langs Altevann, klopp i myra gjør livet enklere. Mens turen fra Gaskas til Altevannhytta ble en tretimers transportetappe, er det 25 km videre til Lappjordhytta. Været er ruskete, så jeg er mer innstilt på tak over hodet enn telt. Turen gjennom Salvasvaggi og Lairevaggi mot Lappjord blir en av turens aller friskeste, med kraftig vind, skiftende vær, flotte regnbuer, knallharde regnbyger og nysnø på toppene. Til og med et par minutter med sommervarme når jeg har passert vannskillet, så jeg får samtlige fire årstider på 9 timer, inkludert lunsj i den kombinerte regnponsjoen/vindsekken. Dette er virkelig en dag hvor jeg kjenner at jeg lever, og skydekket beveger seg så raskt at himmelen virker som en time-lapse-film. Jeg møter to godt voksne damer med kurs mot Altevann, men været innbyr ikke til lange samtaler. Da har jeg vel sett rundt ti personer siden jeg startet fra Frihetsli for fem dager siden, så det er ikke folksomt. 4 årstider mellom Altevannet og Lappjordhytta, fjellduken kan like godt være på hele dagen. Langs elva ved Salvasvaggi. Crocksene er gull verdt når jeg skal over elvene. Neglespretten gir seg etter hvert. Lappjordhytta er forøvrig en perle, med flott utsikt mot Torneträsksjøen. Jeg forsøker å overtale en tysker til å skrive seg inn i protokollen og betale 30 kroner i dagsbesøk, siden han har slått rot inne på hytta og nyter godt av varme, gass og andre goder. Jeg liker ikke å leke sheriff, men det må være lov å påminne folk om hvordan det tillitsbaserte systemet til DNT faktisk fungerer. Han forsvinner brummende ut i teltet sitt, og oppfører seg som den rake motsetning til en trivelig sveitser på langtur. Jeg har merket meg navnet, han har ligget en dagsmarsj foran meg på de siste hyttene, og jeg har blitt imponert over den fine tilstanden han forlater hyttene i. Sveitseren bærer med seg et 50 år gammelt speilreflekskamera og bruker fremdeles lysbildefilm og manuell lysmåler. Jeg er imponert, og det blir en lang fotoprat mens vi deler rester av te og hasselnøtter. Han har vært på tur i tre uker uten å proviantere underveis, og jeg skjønner etter hvert at han er vel bevandret i skandinaviske fjell. Jeg henter frem Sarek-kartet, der han har mange råd for ruter og elvekryssinger, råd som jeg skal få stor glede av om et par-tre uker. Et norsk par i sikringshytta er på tur nordover fra Hellemobotn, de forteller at de høyestliggende vannene i Narviksfjellene fremdeles er islagt. Da vet jeg litt om hva jeg har i vente. Det blir første tur i Narviksfjellene for min del, og jeg gleder meg til et enda mer alpint landskap og hytter som ligger høyere i terrenget. Fra Lappjordhytta mot Torneträsksjøen. Sveitseren starter tidlig neste dag, da har han allerede vasket over kjøkkenet og hugget tennved. En flott kongeørn seiler på luftstrømmene nedenfor Lappjordhytta mens jeg nyter morgenkaffe i hytteveggen. Gårsdagens ”all seasons” har kulminert med en skyfri himmel og sommertemperatur, et høytrykk som skal vise seg å bli stabilt liggende over fjellområdene i nord de neste to ukene. Ned mot Torneträsksjøen og grensegata treffer jeg reinsdyr i småflokker, og her møter jeg også glade svensker på dagstur. Mot Bjørkliden legger jeg turen innom rallarkirkegården. Her bygde rallarene malmbanen fra Narvik til Kiruna for et hundreår siden, og hadde neppe tid til å vandre i fjellene for moro skyld. Planen min er å ta ettermiddagstoget fra Bjørkliden til Katterat stasjon, og så fortsette turen inn i Narviksfjellene derfra. Dagens tog er av en eller annen grunn innstilt, men derimot går det en buss til Bjørnfjell, så jeg hiver meg på den. Heldigvis rekker jeg en tur innom landhandelen på jernbanestasjonen, som har elgkjøtt, is, cola, sjokolade og alt jeg ønsker meg. Og et par mellanøl som jeg kan smugle over grensa. Skikkelig harryhandel. Rallarkirkegården ved Bjørkliden. Lanthandelen på Bjørkliden har alt jeg trenger. Bussjåføren fyller hele bussetet og minner meg om de verste skurkene i Kruttrøyk, men han serverer kaffe og 40 år gamle fiskehistorier før han slipper meg av på Bjørnfjell. Derfra følger jeg rallarveien ned mot vokterboligen, som Narvik og omegn turistforening overtok for noen år siden. Den er låst og må bestilles, men NOT har bygget en veldig fin gapahuk 200 meter unna, med flott utsikt. Turen langs rallarveien fra Bjørnfjell og hit gir et imponerende innblikk i et lite stykke jernbanehistorie, det er stupbratt og skilt advarer mot steinblokker som kan komme deisende. Artig tur, jeg er nesten glad for at toget var innstilt. I gapahuken er det tørr ved som gir fyr i bålpanna, og jeg lager ei stor gryte med elgskav, løk, creme fraiche og mye annet godis, pluss en velfortjent svenskeøl mens en rød kveldshimmel varsler om nok en godværsdag i morgen. Turen langs rallarveien fra Bjørnfjell til Katterat er en leksjon i jernbanehistorie. Brua her ble bygget utelukkende for å ha muligheten til å sprenge banen ved et angrep på landet. Nå er banen lagt utenom brua. Takk til NOT for lån av gapahuken ved Vokterboligen. Noen gamle venner sørfra har avtalt å slå følge fra Katterat til Skjomdalen, 4 dager i Narviksfjellene. Jeg har lovet dem møkkavær og en tøff tur med våte elvevadinger, men de har ikke latt seg stoppe, og belønnes med shortsvær hele turen. Narviksfjellene viser seg virkelig fra sin beste side, med et mye mer alpint enn lenger nord. Hyttene er også fine, små, sjarmerende, og i motsetning til i Troms ligger de over bjørkebeltet. Lettgått langs den gamle anleggsveien fra Katterat til Hunddalshytta. Turfølget har med forsyninger til meg, og med tunge sekker velger vi å følge den gamle anleggsveien inn til Hunddalshytta fremfor stien over Langryggen. Hytta ligger virkelig fint til mellom høye fjell, og jeg skjønner at mange toppturentusiaster drar hit om vinteren. Turen derfra til Cunojavri er nærmere to mil, i lettgått og nydelig fjellterreng gjennom Oallavaggi, krydret med et par friske elvevadinger. Jeg har fått litt for høy selvtillit på vadingene og prøver meg på å krysse Oallajohka uten å ta av støvlene. Det går bra på steinene ei stund, helt til jeg går skikkelig på snørra og får ei skikkelig lårhøne, pluss får duppet kameraet i elva. Jeg venter to dager før jeg slår det på igjen, og det fungerer heldigvis som det skal. Lårhøna kjenner jeg i flere uker, som en påminnelse om at elvevadinger er tryggest med crocks på beina, langs bunnen og helst med vadestokk. På Cunojavri er sikringsbua revet, men det er kun et par belgiere i tillegg til oss, så det er plass til alle. Lovende vaking i innsjøen, og ørreten viser seg å være villig. Sprek ørret i halvkilosklassen blir kveldsmat, og vi bestemmer oss for å ta ei natt til på samme plassen. En dagstur med lett sekk til Storsteinshytta og brekanten der oppe er ikke noe dårlig alternativ. Hovedhytta der er låst og må reserveres, mens det er ei lita hytte med gassbluss og to senger. Vi koker te og nyter sola, utsikten er fantastisk med sammenhengende fjellområder mot Kebnekaise-fjellene og i alle himmelretninger. Det blir seint før vi kommer oss ned til Cuno igjen. DNT-hytta ved Cunojavri, virkelig et flott sted. Og med sprek ørret. Denne tomannshytta ved Storsteinsbreen står åpen, mens den større hytta her må reserveres. Det er tirsdag 18. august, og søringene blir hentet ved demningen (Vuostagorzi) øverst i Skjomdalen. Det blir litt for langt å gå til Caihnavaggihytta i dag, så jeg vader noen småelver og tar ei natt i telt ved Cunojohka. Jeg har fått høre at broa over Steinelva er ødelagt, så jeg går lavere i terrenget og vader der elva har delt seg i flere småelver. Møter en lokal fyr med fiskestang, han påstår at han aldri har fått fisk under kiloen her. Jeg har ingenting i mot kilosfisk, og prøver meg først på sildesluk og opphengerflue. Da det ikke fungerer, skifter jeg til favorittsluken, en 12 grams Kulpen fra bambusstengenes tid. Dagens nedtur blir at jeg mister den, og jeg velger heller å gå i hi for hissig mygg. Fire dager med mye folk er akkurat passe, og det er godt å avslutte dagen i teltet med kun elvesuset som selskap. På vei opp mot Caihnavaggi. På andre siden av dette vannet dukket jerven opp. Utrolig mye snø i fjellet til å være 19. august. Neste dag fortsetter jeg mot Caihnavaggihytta. Rett ovenfor vannet en kilometer før hytta (938 moh) blir jeg oppmerksom på et grått dyr som beveger seg raskt i steinura, 3-400 meter unna. Vanskelig å bedømme størrelsen på den lange avstanden, og først tenker jeg at det må være en fjellrev eller kanskje en ulv. Kikkerten avslører imidlertid at det er en reinskalv i fullt driv aleine. Årsaken til hastverket dukker straks opp; en jerv på reinsjakt. Jerven stresser ikke med å komme innpå, det virker som om strategien er å henge på til kalven ikke orker å løpe lenger. Her er oversiktlig med enkelte morenerygger, og jeg ser de flere ganger den neste halvtimen, før de blir borte. Jerven gir seg nok ikke så lett når den først har skilt ut kalven fra flokken, så jeg tipper den kan avslutte jaktdagen med ferskt kjøtt. Caihnavaggi. Klesvaska tørker på en time i godværet. Caihnavaggi får et halvt års forsyninger av gass og ved på et kvarter. Jeg synes Caihnavaggihytta er en av de fineste hytteplassene på turen. Den ligger på akkurat 1000 moh, høyt og åpent i terrenget, ved et lite fjellvann og med bratte fjell rundt, goldt og steinete, og fremdeles med mye snø. Været er utrolig, den siste uka har jeg knapt sett ei sky på himmelen, og jeg vasker tøy som er tørt i sola og vinden på en time. ”Sverige på langs”-Mats dukker plutselig opp fra intet, han startet i Skåne i april og har siden det fått flere tusen følgere på sin turblogg. Artig kar, han forteller at han har brukt Tyvek-kartet som akebrett nedover ei snødekt li, og viser meg kartet som er krøllete, men fremdeles like helt. Jeg spanderer en pose Real turmat på langtursvensken, som vandrer videre nordover mot Treriksrøysa det turen hans avsluttes. Isen går seint i år. Gautelisvannet mot Gautelishytta. De neste dagene i Narviksfjellene blir blant de beste på hele turen, med godvær, daglige bad og et landskap som kan ta pusten fra en. Jeg tar noen avstikkere, fint å forlate den merkede løypa innimellom, legge turen på andre siden av et fjellvann. Flere ganger letter det rype så snart jeg har forlatt stia, så fuglene vet nok godt hvor folk ferdes. Stemningen er god på Gautelishytta, der pensjonistene i NOT snekrer ny bu. De setter garn og lover fisk til frokost, men røya har andre planer. Etter ei natt med mye folk både på Gautelishytta og på Hukejavrestugan (STF), tar jeg av fra stien og følger vannene Kaisejavre og Guojujavri. Det er for varmt å gå midt på dagen, så jeg tar noen timer siesta og bading i samebyen ved Guojujavri, før jeg fisker meg nedover langs Lihtijohka mot Sitasjavri. Der bærer naturen sterkt preg av vannkraftutbygging, med stor demning og svære kraftlinjer i terrenget. Har et håp om skyss de to milene fra Sitas til Ritsem neste dag, men samene har visstnok fått forbud mot å skysse folk. Og den eneste bilen som passerer, gir full gass når jeg forsøker å gi tegn. Så det blir 20 kilometer rask gange på grusvei fram til Ritsem. Fjellstationen ligger ved Akkajavre, med den fjellkjeden Akka som utsiktspunkt mot Sarek. Ritsem bærer et visst preg av å ha blitt bygget som arbeiderkaserne under vannkraftutbygginga, men butikken er åpen, betjeningen trivelig, dusjen har varmt vann, senga er god og jeg får enerom. Ingen vanskelig beslutning å takke ja til rent sengetøy og stort håndkle for 150 svenske kroner. Hviledag er påkrevd, så jeg tar to netter her, før turen fortsetter inn i Sarek. Sein kveld ved Sitasjavre, der kraftutbyggingen har satt sitt preg. No wheel drive ved Akkajaure. Akka, inngangen til Sarek. Utsikt fra Ritsem fjellstation. Blir stadig imponert over folk jeg møter. Ei ung svensk jente har først gått ”Hvita bandet” på ski fra Treriksrøysa til Grøvelsjøen sist vinter, så nordover igjen langs Østersjøen før hun nå skal gå ”Gröna bandet”. Hun har gått hele turen aleine, jeg kjenner at det er mye å strekke seg etter. Men aller best er det å strekke seg i ei god seng og med skikkelig sengetøy, etter 41 dager på tur.
  12. Hei! I Fjor kjørte jeg og min samboer nordover og levde i telt og satte dette opp der det så greit ut. Denne friheten var fantastisk! Vi skal nå til Island på en ukestur, hvor vi planlegger å leve på loffen de første tre dagene slik som i fjor før "storbylivet" venter. Vi tenkte å leie en bil og ha med oss telt. Vi har sett at det skal være bra med campingplasser rundt Reykjavik. Men det er jo ikke noe kul plass å sette opp telt 😁. Er det noen her som har gjort dette før ? Noen tips til hvor man kan dra å sette opp telt, uten at grunneier kommer løpende etter oss med hagla si?
  13. Siden barna var med mor på ferie hadde jeg første ukene av sommerferien for meg selv og hadde bestemt meg for å prøve meg på den berømte Femundsmarka. Etter litt studering her inne på forumet så begynte en rute å forme seg på kartet jeg satt med. Da jeg var litt usikker på formen så ville jeg ikke denne gangen legge opp for lange dagsetapper men heller bruke mere tid på fiske, foto og kos, det ble derfor etapper på omlag 12-13km i snitt pr dag. Turen skulle starte fra Elgå og ende opp på Røsanden hvor ferge skulle tas ned til Elgå igjen. Når alt kom til alt så skulle det vise seg at jeg denne gangen hadde truffet bra på planlegging og planlagt rute versus hva den faktiske ruta ble kan dere se her: (Planlagt rute til venstre og faktisk GPX rute til høyre. Camper i rødt.) Helsport Snota 55 literen ble klargjort og pakket etter alle kunstens regler og sluttvekta havnet etterhvert på omlag 18kg. Jeg diskuterte lenge med meg selv hvor mange ølbokser jeg skulle unne meg og havnet til slutt på kun to bokser med ØL Når det kom til mat ble det en kombinasjon av tørrmat pluss ferdig kuttet bacon/flesk og potetmos, Bacon/flesk og potetmos i panna er en svært velkommen rett i forhold til de relativt kjedelige tørrmatposene. Litt luksus må man kunne unne seg også på litt lengre turer! MANDAG: Bilturen gikk grytidlig oppover ved 0600 tiden på mandag, etter vel 6-7 timer var jeg endelig ankommet på Elgå hvor jeg parkerte på den store langtidsparkeringen. Planen for denne dagen var å gå opp til Ristjønnan å slå leir der for dagen. Været var fint tross en noe pessimistisk værmelding og det kriblet virkelig i turfoten! Den obligatoriske Facebook posten ble laget ved Elgå turisthytte og turen kunne endelig starte innover den rødmerkede DNT stien. Jeg som er vant til Vestfolds dype og tette granskoger kunne raskt konstatere at skogene her oppe virkelig var noe for seg selv med gamle vindskeive furuer og spredte bjørketrær, det hele relativt glissent og utrolig vakkert! Jeg begynte å forstå fasinasjonen for dette området etter som turen gikk oppover og innover dette spesielle landskapet. Etter hvert som jeg gikk oppover kom jeg ut av skogen og landskapet endret seg drastisk, skoglandskapet gled over i et mere steinete landskap med noen få furuer og bjørker kastet litt tilfeldig rundt. Oppe på det høyeste punktet kunne jeg nå se ned i dalen mot Svukuriset og Store-Svukuen som lå sløret i skyer i det fjerne. Overraskende hvor fort landskapet hadde endret seg på relativt kort avstand og tid, jeg stod her oppe og nøt utsikten og kunne virkelig kjenne på den deilige frihetsfølelsen av å være ute på tur! Turen ned mot Ristjønnan gikk lett og jeg kunne konstatere at formen var bedre en fryktet, sekken satt fint på hofter og rygg og skoene satt som støpt – en drømmestart! Vel fremme så knakk jeg av DNT stien for å finne et egnet leirsted ved vannet, etter litt vandring på en sti fant jeg raskt en fint etablert leirplass og jeg kunne konstatere at det ikke var andre folk her heller, faktisk hadde jeg ikke møtt på noen som helst hele denne etappen. Ringstind superlight ble slått opp i en fei og jeg kunne konstatere på klokka at jeg var godt forran skjemaet for denne dagen. Jeg unnet meg derfor en kjapp ettermiddagshvil i teltet J Jeg våknet etter om lag en timestid og kjente det kriblet i fiskearmen! Fiskestanga ble klargjort og nå skulle virkelig storfisken fanges. Dessverre viser det seg å være totalt dødt etter nesten to timers fiske og vandring rundt hele vannet, vel vel – sola stod fortsatt på himmelen og jeg bestemte meg for å ordne meg noe kaffe og mat. Aeropressen ble fylt med nykvernet kaffe og en realturmat ble fortært, til tross for dårlig fiske så koste jeg meg skikkelig her alene i det fine været. Jeg tenkte for meg selv at det virkelig er øyeblikk som dette som gjør livet så utrolig mye rikere, det enkle er ofte det beste som det heter seg! Mett og god så ble det en time til med fiskestanga, fortsatt like dødt. Nåvel, da samlet jeg sammen tørrkvist og laget meg et koselig bål siden solen var i ferd med å gå ned. Siste resten av kvelden ble brukt ved bålet med mere kaffe og de to medbrakte ølene ble fortært i varmen fra bålet. Ved 23 tiden skiftet været og det kom en regnbyge, pakket derfor sammen småtingene ved bålet og tok kvelden i teltet. Tok ikke lange tiden for søvnen kom og tok meg og drømmeland var et faktum… TIRSDAG: Ved 0700 tiden våknet jeg til lett regn på teltduken, værmeldingen hadde tydeligvis vært relativt riktig for en gangs skyld. Etter litt slumring til om lag nitiden ordnet jeg meg etterhvert mat og kaffe i forteltet mens jeg håpet regnværet skulle slutte. Ved 10 tiden var det bare lette regnbyger og jeg brøt leir og pakket sammen sakene og kom meg etter hvert av gårde mot Svukuriset turisthytte. Det var bare noen kilometers mars før jeg var fremme og tok en kort rast her. Nå gikk kursen mot Store-Svukuen! Det var dessverre grått og overskyet med lette regnbyger og mens jeg gikk oppover var jeg veldig i tvil om jeg faktisk skulle gidde å gå opp på den toppen når utsikten foreløpig var null men det var fortsatt en del gange før jeg kom til stiskillet hvor jeg måtte gjør valget… Rett før stigningene begynte møtte jeg to yngre karer som var på vei nedover mot Svukuriset, de hadde tilbrakt helgen i Grøtådalen med fiske. De kunne melde om dårlig fiske og en helg full av regn og mere regn så de var nå relativt klare for å komme seg hjem! Dette med dårlig fiske plaget meg litt men satset på at det selvfølgelig ble mye bedre enda jeg kom meg ned i dalen Området før selve Svuken var myrete og vått og jeg var glad jeg hadde gå stavene med meg, det gjorde navigering mellom våte partier lettere. Litt oppover mot Svukuen så hadde regnet sluttet og det så ut til å klarne mere og mere opp, jeg bestemte meg derfor for å gå for toppen! Det er noe med meg og topper, kan lissom ikke helt la vær å bestige dem Utsikten halvveis opp mot Svukuen var nå svært bra og jeg kunne se ned mot Svukuriset og dalstrøkene. Tung sekk og en seig stigning gjorde sitt til at det ikke akkurat gikk raskt opp mot toppen men det gikk i stabilt tempo selv om blodpumpa jobbet hardt. Nesten oppe møtte jeg et eldre tysk ektepar, jaggu sprekt tenkte jeg for meg selv! De var på vei ned og hadde lagt ut fra Svukuriset tidligere på formiddagen. Jeg snakker ikke tysk, de snakker opplagt ikke norsk så da blir det engelsk som jeg snakker bra men som de tydeligvis bare delvis kunne prate… typisk! Uansett skjønner jeg at utsikten hadde vært svært dårlig og at de nok var noe skuffet over været, forståelig nok. Vi ønsker hverandre god tur videre og jeg setter kursen de siste par hundre meterne opp. Nesten oppe møter jeg et norsk ektepar som kunne melde det samme som tyskerne, de hadde ventet lenge der oppe på utsikt men måtte gi tapt og rusle ned igjen mot Svukuriset. Med puls på sikkert 170 så når jeg endelig topp-platået og kan konstatere null utsikt, pokker! Jeg lar meg overraske over hvor stort platået er og hvor utrolig steinete det er! Det er vitterlig ikke noe annet en stein over alt. Nå kommer stavene virkelig til nytte i det jeg jobber meg bortover mot den store varden på vestsiden av platået, rene fjell geiten Jeg setter meg ned i le bak varden og forsøker å hente inn igjen puls, pust og hjerterytme. Kjenner at jeg er litt tom for energi så finner frem ferdigsmurte polarbrød med Nuggatti, det gjorde virkelig susen og jeg kjenner kreftene komme tilbake igjen. Så har jeg utrolig flaks og skydekke letter og gir meg en strålende 360 graders panoramautsikt, fantastisk! Gamblingen min hadde for en gangs skyld gitt uttelling Etter om lag en time der oppe begynner det å skye til igjen og det blir gråere i været så jeg bestemmer meg for å sette kursen videre. Planen var egentlig å gå helt ned fra Svukuen igjen til der den andre stien går over en del lengre øst men jeg la merke til at partiene mellom toppene her var langt brattere og mindre steinete en jeg hadde trodd. Jeg bestemmer meg derfor å rusle på kompasskurs på sørsiden av svukuen til jeg møter den andre stien helt på østsiden. Før jeg kommer meg ned fra platået så treffer jeg jaggu på reinsdyr, hva dem gjør helt her oppe på steinplatået aner jeg ikke da det ikke finnes annet en stein men uansett hyggelig med noe jeg antar er tamrein. På veien langs sørsiden av Svukuen møter jeg flere tamreiner som ser ut til å beite helt her oppe mellom toppene. Det går overraskende lett å gå i terrenget og etter om lag en drøy hltime kommer jeg på stien som skal ta meg ned i Grøtådalen. På vei nedover så kommer det stadig små regn byger og været er definitivt i ferd med å snu. Allikevel får jeg noen fine bilder av en nydelig regnbue som brer seg fint over tre reinsdyr som beiter i det fjerne. Regnet tiltar nå så jeg drar frem regn ponchoen som dekker meg selv, sekken og kamera som jeg bærer på brystet. Etter hvert som jeg kommer ned mot dalen så klarer jeg å miste stien og havner etter hvert inn i et noe tunggått og vått terreng i foten av fjellet mot Grøtådalen – I følge GPS ‘en og kartet så er jeg på riktig sted for hvor stien skulle vært. Jeg banner litt for meg selv da terrenget er både vått og kronglete men det er ikke så mange kilometerne til jeg kommer ned i selve dalen til en sti som skal gå mot Grøtadalsætra så jeg trøster meg litt med det…. Endelig finner jeg stien som tar meg inn til sætra, deilig å komme på en lettgått sti igjen! Sko og ben er nå ganske så våte og jeg begynner å bli sliten etter en lang mars. Vel fremme ve Grøtadalsætra så klarer jeg å navigere meg litt feil og roter meg ned i et villniss langs bekken som går nedover dalen, et skikkelig mygghøl og om man stopper i mere en noen sekunder så blir man spist opp. Nå begynner jeg å bli skikkelig lei og må ta turen oppover langs bekken igjen for å håpe på at det finnes et sted å krysse… Etter en stund finner jeg endelig to stokker som er lagt over elva og jeg kan krysse til andre siden og følge bekken ned igjen på motsatt side. Det finnes fortsatt ingen tydelige stier så jeg går på kompasskurs. Nå er jeg skikkelig gjennomvåt på bena og kroppen verker etter hvile, jeg bryter av fra bekken og setter kursen opp mot de tjønna jeg hadde sett meg ut og planlagt. Etter noen kilometer finner jeg raskt en leirplass på en liten høyde ovenfor det østligste av Halvkoitjønna. Teltet går opp i en fei i regnværet og jeg kaster meg inn! Du verden så deilig det var å kunne få slappe av litt å strekke ut en sliten og sår kropp! Jeg blåser opp liggeunderlaget og finner frem tørt og godt superundertøy og tørre ullsokker fra pakkposen i sekken – det er nå jeg merker at rutine på dette med tøy er veldig viktig. Jeg får i gang primusen og lager meg kaffe og steker bacon og flesk i panna med potetmos, det tar ikke så lange tiden før humøret er tilbake igjen og livet smiler litt igjen J Ved 21 tiden gir jaggu regnværet seg så jeg klargjør fiskestanga i teltet og planlegger litt storfisk igjen. Regn/vindbuksa blir nå en fin ekstrabukse siden turbuksa er våt og kald. Jeg trer på meg to plastposer på bena slik at jeg holder de tørre sokkene faktisk tørre da skoene mine er gjennomvåte. Det er nå stille å faktisk ganske OK vær her oppe. Jeg kaster ut med den trofaste rappala wobbleren og etter bare tre kast sitter det jaggu en fisk på! Etter en kort kamp viser det seg å være en ganske liten fisk men overraskende sprek. Det skulle vise seg at dette vannet virkelig skulle by på skikkelig fest når det gjaldt fiske. Det nappet og bet nesten hele tiden, jeg mistet flere svære ørreter og hadde mange napp før jeg endelig fikk opp en fin ørret på i underkant av halv-kiloen. Selv om det etter to timer fiske kun ble to fisker på land så har jeg ikke hatt det så moro på veldig lang tid! Alt slitet tidligere på dagen var allerede glemt – jommen skal jeg få kommet meg en tur hit en annen gang også for her var det jaggu mye fin ørret! Fornøyd, sliten og trøtt så tar jeg kvelden ved 24 tiden og sovner direkte. ONSDAG: Jeg våkner i 08 tiden til den kjente lyden av regn på teltduken. Jeg fikser meg litt kaffe og frokost i forteltet og venter på at været forhåpentligvis skal lette litt. Klokken 10 gidder jeg ikke å vente på opphold og bryter leir i regnværet. Det føles skikkelig kjipt å tre på seg en gjennomvåt turbukse, klissvåte ullsokker og sko denne morgenen men det er uaktuelt og ofre det tørre tøyet jeg har trygt i vanntett pakkpose i sekken! Med ponchoen på setter jeg i vei på den delen av etappen som skal foregå utenfor stier og på kompasskurs. De første kilometerne østover går relativt greit selv om et er en del steinblokker men de er relativt spredt så det går ganske greit. Etter hvert som jeg runder rundt østsiden av Kratlvola så blir blokklandskapet betraktelig verre. Det er nå nesten bare store steiner som jeg må klatre over, det at det regner gjør at steinene også er glatte og trå på. Det går nå i sneglefart og jeg banner litt over meg selv for å ha lagt kursen i dette området. Endelig ser jeg Kratltjønnan og jeg bestemmer meg raskt for å rømme ned ditt og heller gå langs vannkanten nordover. Når jeg kommer ned til vannet så letter været litt og sola titter frem, det føles igjen litt lettere nå som jeg kan gå langs stien og kjenne sola varme litt. På nordsiden av vannet tar jeg en pause og jaggu er det satt opp en utedass der også, artig Det går en svak sti fra utedassen og nordover opp i dalen der jeg skal gå så jeg håper å kunne følge denne igjennom dalen. Dessverre forsvinner stien men foreløpig er de fryktede steinblokkene trygt plassert på hver side av dalen og jeg beveger meg gjennom et glissent skogsterreng. Dessverre skal ikke dette vare og igjen møter jeg på et massivt blokklandskap samtidig som været snur og det regner igjen – la det komme tenker jeg småforbannet og biter tenna sammen og starter på klatringen. Etter noen grufulle kilometer og lange timer så kommer jeg endelig helskinnet ut fra helvetesdalen og ned på den merkede DNT stien ved storfisktjønnan – herregud det føltes deilig og sette foten på en sti igjen! Regnet har lettet noe og det er gått over til skiftende lett bygevær. Ganske sliten og våt som en kråke så går jeg bare et kort stykke østover og finner en leirplass hundre meter vest for DNT stien, jeg orker ikke å lete etter noe annet akkurat nå. Teltet kommer opp og jeg for skiftet til tørre klær, spist og drukket kaffe i teltet. Igjen kommer humøret på magisk vis tilbake igjen – rart det det hvordan de små tingene ofte kan gjøre små mirakler! Når jeg er ute og skal hente vann så kommer det et eldre ektepar gående på DNT stien i retning østover. De kan fortelle at de også var ganske våte og slitne og hadde teltet i noen dager men de ville nå prøve å komme seg til den bemannede hytta som vistnok lå 6-7 km inn på svenskesiden. Her skulle de forsøke å tørke litt klær og lade batteriene - det var vistnok en veldig trivelig hytte med hyggelig vertskap.Jeg ønsket dem god tur og de trasket videre i det grå været mens jeg fikk hentet vann til den livsviktige kaffen. På kveldingen prøver jeg igjen fiskelykka og etter en halvtimes tid napper det godt i stanga, jøss den nappet skikkelig også! Noe føltes litt rart og jeg trodde jeg hadde mistet den etter det første tilslaget men så ble det et utras igjen. Når jeg sveivet så føltes det som det stod stille lissom, etter om lag et minutt fikk jeg se fisken og til min overraskelse så var det jaggu en skikkelig stor abbor! Jeg får den på land og kan konstatere at den må være nærmere kiloen, feit og høyrygget, så stor abbor har jeg aldri fått før så det var jommen spennende! Dessverre skjer det veldig lite på stanga den påfølgende timen og jeg bestemmer meg for å legge en sliten kropp inn i teltet og sovner kjapt. TORSDAG: Jeg våkner ikke før ved 10 tiden denne morgenen og kan til min store glede konstatere at det ikke er lyd av regn på teltduken, nice! Er utenfor dekning så jeg henter oppdatert værmelding via InReachen og kan med et lite smil konkludere at dagen i dag skal være kun overskyet uten regn og det er meldt sol fra nesten skyfri himmel på fredag! Dette var svært velkomment da jeg seriøst hadde vurdert å korte inn turen om det skulle fortsette å regne de neste dagene. Kaffe og frokost ble fikset og jeg gledet meg nå til å komme i gang med dagens rute, den skulle gå kun på merket DNT sti hele veien Det er ikke stor plass i forteltet på Ringstind men med ekstra bardunfester så blir det mer en god nok plass til å kokkelere og oppbevare våte klær og sko. Igjen er det på med klissvåte sokker og sko, teltet pakkes ned og sekken gjøres klar. Nå skal turen gå via en del småvann, opp langs Øvre Roasten og deretter opp på fjellet til Røvoltjønnan. Kroppen føles fortsatt overraskende lett og ledig og kilometerne går unna lekende lett – det faktum at det ikke regner gjør sitt til at turen blir så mye hyggeligere. Området her er skikkelig fint med glissent skogsterreng og blokklandskap til alle kanter – små kupert men lettgått på stien. Jeg møter et hyggelig svenskt ektepar som er ute med fluestengene, de kan fortelle at fisket har vært dårlig og at de har base i området. Skjønner godt at det er et fint område for fisking da vannene ligger tett her. Ved Grislehåen møter jeg en trivelig fyr som er ute med fiskestangen og sin malamute, vi blir sittende å prate i om lag 20 minutter og finner tonen godt – vi er på om lag samme alder. Han har hovedcamp ved Grislehåstua og vandrer nå rundt for å fiske litt. Etter hvert ønsker vi hverandre god tur og jeg setter kursen videre forbie Grislehåen – igjen et skikkelig fint område! Turen går så oppover vestsiden av Øvre Roasten og mot Roastbuene. Her finner jeg til og med en skikkelig hvit sandstrand - rene syden her jo Ovenfor Rastbuane så brekker stien av og går etterhvert oppover mot mere fjellandskap igjen. Litt feil navigering over noen steinblokker og jeg roter bort stien men finner den kjapt igjen. Når går det oppover gjennom blokkterrenget og det blir mindre skog og mere stein – utrolig kontraster på korte avstander og høydemeter! Nå flater terrenget helt ut og fjellfølelsen tar helt over - terrenget er lettgått og jeg smiler mens jeg rusler i vei over det golde landskapet og suger til meg alle inntrykkene. På denne delen av turen møter jeg ingen folk, bare reinsdyr. Etter hvert kommer jeg frem til målet for denne turen som er Røvoltjønnan. Jeg ser det ligger noen med et tunneltelt på odden helt på sørsiden av vannet, jeg går derfor litt nordover og finner en fin plass ute på halvøya på østsiden av vannet. Etter å ha etablert leir så fisker jeg meg rundt hele halvøya uten så mye som et eneste napp, dæven så dødt det var da gitt! Det positive er at været gir spennende fotomuligheter og timen før og etter solnedgang gir meg en del fine bilder og gode naturopplevelser. Det gjelder å finne gleden over andre ting enn å sutre over dårlig fiske Klokka drar seg etterhvert mot 24 og jeg bestemmer meg for å ta kvelden i teltet og drømme om morgendagens storfisk… FREDAG: Jeg våkner relativt tidlig til noen merkelige lyder… tramping og snøfting! Jøss tenker jeg, hva i alle dager er dette? Jeg reiser meg opp i halvsvime og kikker ut den lille ventilen på teltet. Der står jaggu et reinsdyr og beiter bare to meter nedenfor teltet Ja det er jommen ikke hver dag man våkner til den type dyreliv rett utenfor «stuevinduet»! Siden det er tidlig så blir jeg liggende og slumre i en timestid til og kan konstatere at hele reinflokken nå beveger seg rett rundt teltet mitt. I tillegg ser det ut som været virkelig stråler til denne dagen med skikkelig sol, nydelig! Etter å ha gjort unna alle morgenrutinene så kan jeg også gledelig konstatere at skoene, buksa og sokkene nå nesten er tørre etter å ha ligget i vinden i natt og i morgentimene – bonus. Det er deilig å kunne pakke ned sakene og bryte leir ute i den nydelige solsteiken. Klok av skade så har jeg denne gangen husket å ta med heftig solfaktor og jeg smører godt inn alle strategiske punkter før jeg pakker ned teltet og gjør meg klar til avmarsj ned til Røvollen. Turen nedover går lekende lett og nå nyter jeg virkelig finværet, det føles nå nesten litt synd at turen avsluttes i morgen med båten fra Røsanden… På vei ned fra fjellet treffer jeg en eldre herremann som har en pause på siden av stien. Han kan fortelle at han har gått fra Svukuriset og skal videre ned mot Røvollen også han. Detta var litt av en karakter, han hadde fått diagnosert kols for noen år siden og hadde nå fått for seg at han skulle teste formen etter en livsstilendring… Fyren var ikledd en tettsittende orienteringsdrakt fra syttitallet og hadde en knall oransje Bergans rammesekk fra samme tidsepoke J Han var opplagt ikke fjellvant eller spesielt godt utstyrt for fjelltur men det var heldigvis godt vær og ikke så lange biten ned til DNT hytta, om ikke hadde jeg nok vært litt mere bekymret! Vi hilser høflig farvel og jeg setter kursen ned mot Røvollen. Vel fremme på DNT hytta så tar jeg meg en lengre pause her, overraskende nok så var det ingen folk her akkurat nå. Siden denne hytta ligger såpass fint til hadde jeg forventet å se folk her faktisk. Jeg blir sittende en halvtime her og slappe av, jeg kjenner at kroppen og bena nå begynner å merke kilometerne de foregående dagene. Før jeg kommer meg av gårde så kommer jaggu den eldre herremann jeg hadde møtt lenger opp også. Han slår seg ned på benken der jeg sitter og vi prater litt mer, det viser seg at han kun har en sovepose, noe brødmat og en tynn vinddress med seg i sekken! Ikke telt, ikke kokeutstyr eller annet viktig utstyr. I tillegg så sier han at han skal gå nordover opp til området ved Muggsjøen til ei DNT hytte! Etter en kjapp sjekk på kartet ser jeg det er over 20km opp der, jeg forsøker så høflig jeg kan og prate ham vekk fra denne planen – han er jo allerede sprengt og har IKKE utstyr for å klare seg der opp i fjellet alene. Heldigvis etter mye overtaling fra min side bestemmer han seg for å rusle siste biten ut til Femunden og overnatte i en koie der før han tar ferga videre, PUH! I det jeg skal gå kommer jaggu det tyske ekteparet jeg møtte ved Svukuen på tirsdag også, de hadde gått fra Svukuriset og skulle overnatte på DNT hytta her. Så kommer det to yngre tyske herremenn som har vært ute siden mandag, de hadde også gått fra Elgå men en helt annen rute en den jeg hadde gått. De skulle også ta båten i morgen tidlig viser det seg. Etter en liten prat går tyskerne videre og jeg gjør meg også klar til å sette kursen bort mot Femunden Halvveis på veien mot siste overnatting tar jeg igjen de to tyskerne, de stopper meg og spør meg pent om jeg kan legge ut for dem på båten i morgen da de ikke hadde med seg kontanter eller kort. Jeg sier selvfølgelig at det lar seg ordne og at vi møtes på kaia i morgen. De blir meget glad og vinker meg fornøyd videre. Jeg kjenner nå at det skal bli gått å få hvile bena og gleder meg til å få slått leir nede ved Starrhåen. Jeg finner en fin etablert leirplass på nordsiden av vannet. Det viser seg og være et skikkelig fint sted med en stor foss og utløp i østenden av vannet Etter å ha slått opp telt og spist litt mat og drukket kaffe så prøver jeg litt fiske i en times tid, totalt dødt. Jeg trøster meg med litt kaffe og funderer litt på om jeg skal prøve litt lenger opp i elva. Visstnok skal det være alle mulige slag her, Gjedde, Harr, Ørret og Abbor. Jeg fortsetter å fiske utover kvelden og spesielt i utoset men fortsatt helt dødt, har nå prøvd det meste av fiskeutstyr som jeg har med. Går derfor oppover elva et lite stykke og finner en fin strømfull kulp. Her får jeg en liten ørret på wobbler men ellers intet. Det kommer en regnskur ved 23 tiden så jeg bestemmer meg for å ta kvelden og legger meg i teltet. Båten går 0930 neste dag så jeg pakker det meste klart slik at jeg kan komme meg raskt av gårde. Jeg sovner lett ved midnatt en gang. LØRDAG: Igjen våkner jeg til regn, jeg pakker alt i sekken inne i teltet og bryter leir ved 0830 tida. Dette gir meg god tid den siste drøye kilometeren ned til Femunden. På veien ned ser jeg at beveren virkelig har herjet langs elva her – er rene hogstflatene langs breddene her. Du verden så ivrige og effektive de kan være. Vel fremme ved Femunden føles det egentlig greit at turen er slutt, selv om kroppen er ganske grei så kunne jeg ikke gått i flere dager til uten at det hadde blitt noen smerter å håndtere. Båten kommer og jeg betaler for meg og tyskerne som avtalt, det var en del folk på brygga så det tar litt tid før vi er av gårde nedover. Etter noen timer er vi fremme ved Elgå og jeg slår følge med tyskerne til parkeringen, vi avtaler at vi skal møtes på butikken noen hundre meter nede i veien slik at de kan få tatt ut penger til meg. De møter meg ved butikken og jeg får de 500 kronene i cash samtidig som de fisker frem to gode tyske ØL fra bilen sin som ekstra gave - hehe, det lønner seg å vøre snill Bilturen hjem var kjedelig som forventet men jeg har hatt en fantastisk uke i Femundsmarka, jeg kommer garantert tilbake hit. Forhåpentlig får jeg til en tur med min god turvenn @whistler
  14. Med 600 høydemeter fra Molaug til Sliratjørna kan du trygt la ullundertøyet ligge selv når gradestokken viser nærmere 4 grader og snøen detter florlett. Tar du stigningen jevnt og trutt så kommer du etter 3,5km opp til en av Gjesdals indrefileter på rett under en time – Hålandsstølen. God og svett fortsetter du videre nordøst i snaue tre kvarter til for etter 5km totalt å komme til Sliratjørna som ble dagens turmål. I etterpåklokskapens tegn burde jeg jo hatt med truger, men det hadde heldigvis vært noe mildvær tidligere som gjorde at det ikke var løssnø men litt skare på toppen. Og så spørs det om det kommer mer snø da i Februar, eller om det blir en tidlig vår. Jeg håper på det siste Har du lyst til å vite litt mer om dette fantastiske området foreslår jeg at du kikker innom på nettsiden til Bjødna-Tores venner og kikker deg rundt der. Spesielt interessant er den to timer lange filmen om Frafjord som Åsmund Molaug har satt sammen – den finner du HER (fungerer ikke i nettleseren Chrome men de andre). Link til sommerturen som går litt forbi Sliratjørna igjen finner du her. Du bruker denne ruta om du vil gå til Slira også. God tur!
  15. Ønsker du å få skogsfølelsen med trær og stille småvann kombinert med nydelig utsikt til alle kanter mot de nydelige fjordene i distriktet, anbefaler jeg en tur til Veraland rett sør for Ims og Nord for Tengesdal. Kun 30 minutter i bil fra Stavanger finner du Veraland som med rette kalles for å ligge i hjortedyrenes rike. I dette området kan du gå enkle dagsturer, en rundtur eller overnattingstur i et vakkert område. Denne Lørdagen var det ikke mange på tur utenom meg selv, kanskje da tåka lå tjukk i lavlandet og ikke innbød til fjelltur for de fleste. Men det er bare å snøre på seg skoa og komme seg ut og oppover, for over tåka er det jo som regel alltid sol Link til området på UT.no
  16. Første Lørdag i måneden og «Klart det går!» gjengen fra Stavanger Turistforening i samarbeid med Norges Blindeforbund skulle til kulturstien på Bru i Rennesøy kommune. Dette var andre gangen jeg var med som ledsager for blinde og svaksynte og det er en kjekk opplevelse å kunne delta på. Anbefaler alle å prøve å være ledsager en gang. Turen denne gang var med syv stykker som trengte ledsager og noen hadde også tatt med barna. Denne rundturen er på litt over 5 km, er lettgåttt og passer for alle. Men ha gjerne på fottøy som tåler litt dersom det har vært vått over lengre tid da det til steder er veldig gjørmete. Merk at flere av de som var med på denne turen og ble ledsaget tidligere hadde gått både til Viglesdalen og Taumevatn, så denne turen var veldig lettgått i forhold til turene inn til disse turisthyttene. Uansett var det en veldig kjekk tur med hyggelige folk (som alltid på tur) og jeg gjør gjerne dette igjen. Spesiell takk til Randi Miljeteig Bru som bor her, guidet oss rundt og serverte boller og kaffe i sitt koselige naustet etter turen Neste tur finner du her – Bli´me da vel!
  17. Hei, jeg lurte på om noen vet om steder hvor jeg kan slå opp telt for en natt eller to, og som jeg kan nå til fots nå om vinteren, aller helst i Møre og Romsdal. Jeg lure også på om jeg kunne slått opp telt på et lett tilgjengelig sted i for eksempel Moldemarka. Er det ting man må ta med i vurderingen rent bortsett fra loven om dette med inn / utmark, avstand til beboelse. Jeg er total nybegynner, så jeg beklager hvis dette er dumme spørsmål.
  18. Her kommer omsider en liten rapport fra en 4-dagers tur på Hardangervidda øst i starten av Juli. Klikk her for å lese turrapporten! Klikk her for å lese turrapporten!
  19. Oppover fin bilvei et stykke Denne dagen ble det en tur av den lange sorten, hele 22 km og 1068 høydemeter. Egentlig hadde jeg tenkt å bare gå opp til toppen av trappene ved Prestholtseter, men så tenkte jeg likesågodt at jeg skulle ta turen innom hytta til avdøde filosof Arne D.E. Næss – Tvergastein. Skal du gå denne turen så beregn å bruke hele dagen, det går lett 7-8 timer på runden med pauser. Det er stort sett merket hele veien, noen få unntak som alikevel ikke gjør det vanskelig å finne frem. Sjekk gjerne værmeldinga før du går denne turen, været på fjellet kan skifte fort så ikke gå om du er usikker. Link til turen på UT.no Sjekk flere av mine turer på Norhike Hallingskarvet Vestover mot Haugastøl Østover med Prestholtseter der inne Prestholtseter – verdt et besøk! Flotte trapper oppover Her stopper de fleste, jeg går videre Enorm utsikt østover, jeg sitter litt nedenfor Prestholtvarden på toppen Nedover ved Eimefonni Sørover mot Ustaoset Hytta Tvergastein Utsikten sørover fra Tvergastein
  20. Så var det endelig vår tur, broderen og meg. Dette er den første fotturen vi har hatt sammen og det var jammen på tide etter 24 år. Så da valgte jeg å gå inn til Eikjeskogstølen i Forsand, men via Hålandsstølen. Det var her vår grandtante Agnes bodde en periode av sitt liv, så å ta turen innom «slektsstølen» passet jo bra. Turen opp er bratt i begynnelsen fra Molaug, ca. 50 minutter med god stigning hele veien. Men vel oppe er det passelig terreng å gå i og Eikjeskogstølen nås etter litt under to timer fra start. Link til turen på UT.no kommer! Merk at denne turen ikke er merket, men følger sti. For denne og flere turer i Rogaland - klikk inn på www.norhike.com Tilbakeblikk ned mot Molaug, spektakulære fjellformasjoner Over Stølselva vel oppe etter stigningen Hålandsstølen skimtes i det fjerne der oppe Stølsvannet med Frafjordhatten Broderen poserer Hålandsstølen Tilbakeblikk Hålandsstølen og Stølsvannet Videre opp til nydelige Sliraknutevannet Nydelig hytte ved Sliratjørna med «hatten» i bakgrunnen Innover mot Øvre Espedal på andre siden Eikjeskogstølen En god rast! Hålandsstølen
  21. Flere turer på NORHIKE Kaldavatnet Med Tau ferja i dag tidlig fra Stavanger gikk turen over til et vakkert område i Hjelmeland, Saupstølheia. Ikke ofte jeg tar to turer på en helg, men med resten av familien på ferie benytter jeg sjansen. Anbefaler de som skal gå her å ta med seg godt og vanntett fottøy da det er enkelte områder med mye myr. I dette området er det virkelig mye flott høyfjellsnatur og flere flotte fiskevann, så husk telt og fiskestang burde være klart neste gang. Stien er IKKE merket, kun noen nødlinger her og der og sauetråkk å følge, en del av turen gikk i åpent terreng. God tur! Link til turen på UT.no. Ved enden av Kaldavatnet Noen uker til.... Solheimsheia har sin egen "skarv" Tilbakeblikk mot Årdal Solheimsstølen Undestølsvatnet på høyre side, jeg går til venstre her Brendaknuten på høyre side, nærmer seg rundturens slutt
  22. Skal i sommer gå Pilegrimsleden fra Oslo til Trondheim. Planlegger å starte med Gudbrandsdalsleden øst til Hedmarken (Hamar-traktene), og deretter ta oss til Rena og gå Østerdalsleden derfra. Lurer nå på om noen vet en rute fra Hamar til Rena som ikke involverer å følge bilveier størstedelen av ruta; er allerede klar over muligheten for å gå til Lillehammer og følge birkebeinernes fotspor til Rena, men er det noen glemte stier som for eksempel går fra Hamar til Rena om Elverum?
  23. Hei. Driver å planlegger en ukestur på fjellet i sommer og lurer på hvor jeg skal reise.. Vil opp på fjellet med telt og ryggsekk. Hovedfokuset blir å fiske. Har i utgangspunktet sett for meg Hardangervidda som destinasjon, men ikke helt hvor på vidda jeg vil reise. Blir vel antageligvis på øst-siden da det er kortest reisevei hit. Har tidligere vært inne i Vikbekkfjell-område, men fiskekortene der er usmakelig dyre.. 600kr!! Område er i og for seg veldig fint, men kunne vært spennende å prøve noe nytt. Noen som har forslag til fine fotturer med godt fiske. Tar gjerne imot tips om "hemmelig-vann" Fiske vil foregå med både haspel og flue. Har ingen bekvemmeligheter med å gå ett stykke for å komme inn til stor-ørreten. Tips mottas med takk
  24. Med barnefri helg og godvær i bøtter og spann så fikk jeg huka tak i en av firmahyttene våres på Rauland denne helgen. Var delevis på impuls og hadde ikke vært her oppe før og således ikke kjent i traktene. Etter noen gode turtips her på forumet så ble kursen satt mot hytta på fredag ettermiddag. Planen var å bruke hytta som base for å være ute på tur hele helga, jeg hadde også bestemt meg for å prøve litt fiske, kanskje ørreten lot seg lure? Jeg ankom hytta ved 19 tida på fredag, den ligger oppi lia ved Holtardalen, såkalt ski-in/ski-out, selv om skiføre var heller dårlig så skulle det da heller bli hike-in/hike-out Jeg kastet øl og matvarer inn i kjøleskapet og la et par kalde bokser i den ferdig pakkede tursekken. Siden det begynte å bli sent så bestemte jeg meg for å ta bilen opp til Rauland høyfjellshotell og bestige Killingnuten, en topp på omlag 1155m på toppen av skitrekket der. Selv om det bare var snaue 1,5km til toppen så kunne jeg tydelig merke på kropp og ben at jeg hadde vært litt lite aktiv den siste måneden, blodpumpa hosta og gikk som et treskeverk å sa tydelig ifra om et noe optimistisk tempo oppover. Vel fremme på toppen var det uansett en flott utsikt og fjellene rundt badet i kveldssola: Det var ingen andre folk å se her oppe til tross for det flotte været, mange har sikkert andre planer på en fredagskveld. Jeg rigget meg til med litt fersk aeropress kaffe å kunne konstatere at livet er herlig når man kan være på tur i slikt vær! Det blåste ganske friskt så jeg bestemte meg for å finne vindjakka i sekken men hva har jeg selvfølgelig glemt på hytta? Joa, er ikke første gangen Larsen glemmer den jakka gitt! Finner derimot flisgenseren som gir en liten trøst, et godt stykke fra å være vindtett men varmer da noe Har med kamera og bestememr meg for å venta på solnedgangen som nå ikker er før nærmere 2230, med så fint vær som nå blir det sjeldent veldig spennende men det er noe skylag så får da tatt et ok bilde før det bærer ned igjen og hjem på hytta. Lørdag morgen på hytta sitter jeg og glaner litt på norgeskartet for å finne et turområde for en noe lengre dagstur. Etter litt frem og tilbake blir jeg enig med meg selv om å ta turen opp i Silkedalsfjella, det ser ut som et fint område med et fint høyplatå. Det er også et ørretvann der inne, Oksatjønn som jeg handler fiskekort til på inatur. Sekken blir pakket, noen øl finner veien oppi sekken og denne gangen er også vindjakka med! For å komme opp helt på toppen så går jeg drøye kilometeren opp til toppen av trekket ovenfor hyttfeltet jeg er i, det er en flott utsikt nedover når jeg nærmer meg toppen, her oppe møter jeg en hyggelig kar som kan melde om fine turforhold innover og rundt nutane som ligger her. Etter en liten avsjekk på kartet finner jeg ut at jeg vil bestige en av toppene her oppe, den høyeste er på 1177m og ser ut til å kunne gi et bra utsikt innover der jeg skal vandre. Etter snaue 2km er jeg på toppen og kan skue uttover platået å jeg kan se Oksatjønn der nede i det fjerne!: Det er ingen tydelige stier ned på fremsiden av toppen jeg er på så etter beste evne tar jeg meg nedover mot dalen, her nede merkes det at snøsmelting har foregått, det er ganske bløtt endel partier så jeg navigerer etter beste evne og ser etterhvert at elva som går her må krysses et fornuftig sted. Jeg finner ingen opplagte steder jeg kan krysse tørrskodd og siden det er så fint vær så bestemmer jeg meg for å ta av skoene og vade over. Det passer uansett med en pause å det er bare deilige å få kjølt ned føtter og lufta skoa. Jeg setter meg ned på andre siden etter en vellykket krysning uten uhell, åpner en boks øl som fortsatt er god og kald oppi sekken og kan igjen konstatere at livet virkelig kan være deilig! Etter en halvtimes tid hiver jeg på meg sko og sekk og setter kursen for Oksatjønn, i følge kartet skal det ettervhert være en merket sti lenger inn i dalen som tar meg siste biten inn. Etter litt trasking i terrenget og forsøk på å navigere utenom de værste myrhøla finner jeg stien. Herfra er det en lek å komme seg inn til vannet å jeg konstaterer samtidig at solkrem er en fin oppfinnelse jeg snart burde lære meg å ta i bruk Jeg rigger meg til, jekker en øl og nyter det fine vannet og det deilige været. Klokka er bare 16:00 og jeg regner med det fortsatt er litt tidlig for det store kveldsbettet men rigger stangen og prøver noen kast uten særlig mye respons. Etter en drøy time bestemmer jeg meg for å flytte til nordsiden av vannet. Her rigger jeg opp gassbrenneren og får i meg litt nydelig kaffe, sulten som jeg er tenker jeg å spise litt real turmat. Etter litt febrilsk leting i sekken kan jeg konstatere at maten nok ligger igjen på hytta! - du verden så vanskelig det kan være å få med seg de viktige tingene Selv om jeg var sulten så konstaterer jeg tørt at jeg nok overlever kvelden uten mat så fremt jeg har kaffe og kalde øl liggende i vannet. Etter å ha vært igjennom hele sluk og spinner boksen fisker jeg frem den trofaste rappala wobleren og jaggu sitter ikke en passe fin ørrett på omlag 300-400g etter noen få kast Det blir med denne ene ørreten og når klokka nærmer seg 22.00 bestemmer jeg meg for a pakke sammen sakene og begi meg på veien tilbake. Noen fine bilder ble det: Veien til hytta gikk unna på drøye timen og til kveldsmat ble det fersk ørret, nam nam! På søndag bestemte jeg meg for å ta turen ut til Kromvik og vandre opp den steinlagte ruta opp til Falkenuten. Et imponerende arbeid nedlagt av sherpaer og skikkelig mokkasinføre opp til toppen Flott utsikt her oppe: Så forøvrig et litt snodig følge på toppen her med skikkelige tursekker inkludert ski og staver Tipper de var noe skuffa over skiføret her inne - he he ! Bestemte meg for å gå ned til Møsvatn og forsøke fiskelykka. På veien ned snublet jeg jaggu over et rådyr som hadde forvillet seg på høyfjellet også. Vel nede så fisket jeg meg hele veien bort til selve Kromvik uten et eneste napp. Møsvatn var ganske nedtappet å sånn sett kanskje ikke optimalt fiskeføre Alt i alt en herlig helg på Rauland!
  25. Hei! Jeg og kjæresten tenker å ta turen til Senja første helga i mai med himmelspretten og inneklemt dag, som gir oss 3 netter i teltet. Turen søkes primært til å være en fottur da hun ikke er helt fortrolig med ski i bratt lende. I den forbindelse lurer jeg på om noen har kjennskap til snøforholdene nå? Hvor høyt går snøgrensa? Eventuelt om noen har tips til flotte (gjerne litt mindre tilgjengelige) overnattingssteder og fotturtips? Det tittes innom senorge.no en gang i blandt, men jeg setter større lit til folk med erfaring og førstehåndsinformasjon.
×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.