Gå til innhold

Søk i nettsamfunnet

Viser resultater for emneknaggene 'dovre'.



Flere søkevalg

  • Søk etter emneknagger

    Skriv inn nøkkelord separert med kommaer.
  • Søk etter forfatter

Innholdstype


Marker Groups

  • Members

Kategorier

  • Velkommen til Fjellforum!
    • Om Fjellforum
    • Info fra ledelsen
  • Aktivitet
    • Fjellvandring
    • Ski og vinter inkl. brevandring
    • Andre aktiviteter
    • Jakt og fiske
  • Turtips og turrapporter
    • Turrapporter
    • Ekspedisjoner og utenlandsturer
    • Barn på tur
    • Turtips
  • Generelt om friluftsliv
    • Hunder
    • Mat på tur
    • Helse på tur
    • Foto
    • Generelt om friluftsliv
    • Samfunnsdebatt
  • Utstyr
    • Bære- og fraktsystemer
    • Bo og sove
    • Primus og kokesystem
    • Vinterutstyr
    • Bekledning
    • Fottøy
    • Navigasjon
    • Alt annet utstyr
    • Kjøp, salg og bytte
    • Alle utstyrserfaringene
    • Gjør det selv
  • Diverse
    • Turfølge - forumtreff
    • Bøker - media - foredrag
    • Åpne hytter
  • Prosjekt: 12 måneder
  • Elbrus 2015
  • Turgruppe Bergen

Categories

  • Utstyrstester
    • Bære- og fraktsystemer
    • Bo og sove
    • Brenner og kokesystem
    • Vinterutstyr
    • Bekledning
    • Fottøy
    • Navigasjon
    • Alt annet utstyr
  • Nyheter
    • Artikler
  • Guider
  • Turrapporter

Categories

  • Intervju

Product Groups

  • Støttemedlem
  • Annonse
  • test

Categories

  • Medlemmenes egne videoer (friluftsliv)
  • Gode friluftsvideoer fra andre
  • Gjør det selv - videoer
  • Dyrefilmer
  • Instruksjonsvideoer - forumet

Kalendre

  • Fjellforums kalender

Finn resultater i...

Finn resultater som...


Startdato

  • Start

    Slutt


Sist oppdatert

  • Start

    Slutt


Filtrer etter antall...

Ble med

  • Start

    Slutt


Gruppe


Fant 57 resultater

  1. Etter en diskusjon på Praten i fjor vår/sommer, ble det ymtet fram fra flere at det hadde vært hyggelig med et treff ikke bare for voksne, men også barn. Etter litt diskusjon ble det @Imp som var så heldig å bli "tvunget" til å være primus motor for dette første Fjellforum barnetreffet, som ble arrangert i Rondane i september i fjor. Og det ble umiddelbart en suksess, på tross av at det ikke var flere enn fem barn påmeldt, så var det liten tvil om at alle hadde en fin helg og fått nye turvenner (seks voksne meldte sin ankomst). Det ble ytret et ønske om å følge opp dette treffet ganske umiddelbart. Og 25 -27 August 2017 var datoene som ble fastsatt. Det ble bestemt at årets tur skulle legges til Storrvatnet i Dovrefjell. Ikke langt unna Haverdalssætra. Storrvatnet er et vann som er demmet opp og som ligger ca. en kilometer i fra veien inn til Haverdalsseter. Ca. 5 timer fra Oslo, 4 timer fra Trondheim og en 3-4 timer fra sunnmøre/møre. Med andre ord, en plass hvor mange kan komme til. Fredag ble bilen pakket med turutstyr, bamser, sekker, en 2-åring, en 5-åring, fruen i huset og undertegnede. I godt driv sørover fra Trondheim ble far sulten, og insisterte på en stopp på Støren for en matbit. Der tok far en titt i bagasjerommet ettersom han hadde en litt uggen følelse på at noe manglet. For de av dere som fulgte litt med i tråden for barnetreffet i fjor, så husker dere kanskje at far og datter ble sendt på tur med familiens gamle bil (Den andre bilen ventet på reg.reim skifte, og ble anbefalt å ikke dra på langtur). Den gamle bilen ville også ha ny reg.reim fant den ut. Så da tok den å røk reg.reimen sin. Konklusjonen ble da full stopp, og timene gikk. Men vi kom oss på tur! (og motoren berget). Denne gange skulle det heller ikke gå som planlagt. Etter sommerens "langtur" hadde ikke stangen og pluggene til lavvoen blitt pakket i posen (jeg velger å si at dette er mor sitt ansvar). Så, nå var vi på Støren med lavvo, uten stang og plugger! Skulle vi snu og kjøre tilbake til Trondheim og havne mitt rush, vei arbeid osv? Og komme fram til Storrvatnet lang ut på kvelden/natten, eller var det andre muligheter? Far fikk fylt på litt blodsukker, mens mor tok noen telefoner til ymse Lavvo utsalgssteder på veien ned til Dovre. Dessverre lite hell! Måtte vi virkelig snu og kjøre hjem igjen? Grøseth Sport AS vet dere! Der var det en kar som mente det var for ille at turen skulle bli ødelagt av en manglende lavvo stang! "Kom innom så skal dere få låne en lavvo i helgen!" ..... Hørte vi riktig!? Skulle vi få låne en lavvo i fra en butikk? Vi kjørte til Oppdal, og innom G-sport og fikk lånt en Lavvo. Ikke skulle de ha en krone for det heller. Virkelig en snill sjel som var på jobb denne helgen! Da var det bare å komme seg ned til Dovre og svinge av opp mot Haverdalsseter. Turen gikk fint nå. (bortsett fra litt krangling i baksetet om hvem som skulle se på dvd, og hvem som skulle se på Ipad.) Etterhvert som vi kjørte opp lia, ble kranglingen mindre, og det var mer å se på for ungene. I det vi kjørte gjennom den nye bommen som holder på å monteres, så var det jaggu "Hippie Kyr" som stod og så dumt på oss. Langhåra karer og fruer med store fine horn. 2-åringen ble begeistret for de store sau/kuene som stod ved veien der. Var slettes ikke sikker på om de sa "mø!" eller om de sa "bææ". Vi kjørte videre innover fjellet på støvete grusveier. Fjellet var fylt med jegere som stod med kikkerter for å se etter rein. Vinden hadde snudd noen dager tidligere, så reinen var på flytting nordover. Vi svingte innom den bemannede bomstasjonen på fjellet og kjøpte et fiskekort i samme slengen. En hyggelig eldre herremann som kunne fortelle at det stort sett var lite folk i dette området, men under jakten er det mye folk i fjellet. Dette var det lite tvil om, ganske så befolket område. Vi kjørte forbi flere større camper med jegere. Vi skulle heldigvis lengre inn enn det jegerne hadde lov til å kjøre. Vel framme ved avtalt parkering, hadde @Elisabethsk og ungene allerede parkert og var i gang med å tømme bilen for utstyr. Vi var vel på plass ved parkeringen i 19:30 tiden. Like etterpå kom @David S.susende også. Han hadde vært i område i mange timer allerede og sett seg rundt. Vi viste at @Rolf_E og kompisen med sine to barn kom til å ankomme en del senere på kvelden. Sekkene ble pakket og 7 stk begynte å labbe avgårde fra parkeringen. Et virkelig fint skue i det vi kom over kammen og fikk se Storrvatnet. Etterhvert kom skumringen, og i samme draget var vi kommet fram til det vi mente var en fin leirplass med god plass til flere telt. Vi gikk over demning, fikk vandret over "elven" og la oss til på sør øst siden av vannet. Det ble litt bal å få satt opp en lavvo på "steingrunn" som man heller aldri hadde sett før. Det hjalp heller ikke og ha to særs sure og trøtte unger som krevde sitt. Men far fikk assistanse av David S. så ble det omsider mulig å få lagt ungene. Ikke lenge etter kom det fire skikkelser ruslende ut av mørket, det var @Rolf_E og kompisen med sine unger som kom ruslende i 23-tiden. De fikk satt opp sine telt, og ungene la seg til å sove ganske fort. Dette var deres første tur på fjellet! David.S, Elisabethsk og undertegnede tok en ekstra tur til bilen for å hente litt ved og de tingene vi ikke fikk med inn på første tur. Det blir fort litt utstyr når man har med seg unger på tur, spesielt når mor i huset går med bæremeis med minstemann. Ikke veldig lenge etter andre runde, tok også de voksne følge inn i drømmeland. Det var en skikkelig kald natt, tydelig at sommeren er på hell, og det var kald og rå luft fra nord som kom drivende. Lørdags morgen stod vi opp til strålende solskinn. Det var ikke en sky på himmelen! Og for et flott område! Etter en natt et lite stykke inn på den blå delen av graderstokken tinte rim rask av teltduker, og vi kjente at solen varmet godt. Man er gjerne opp 2-3 time tidligere når man er på tur med unger, enn hva far normalt sett ville ha vært på tur alene. Men det er godt å få med seg morgen solen. Det er et magisk fint lys tidlig på morgenen. Bare så synd at et utpreget "B"-menneske som far i huset er (forsåvidt resten av familien også), så sjeldent får med seg disse stundene. Det ble anlagt et felles frokostområde mellom teltene. Duften av Egg og bacon spredde seg raskt over området. Kaffe ble kokt, og en lang frokost ble fortært. Ungene hadde en kjapp hilse runde, før de var over alle hauger og utforsket alle krinkler og kroker. Aldersspennet på denne turen var fra en kar som fylte 2-år like over helgen, til en kar på 11 år. De voksne slappet av på "kjøkkenet" og nøt solen og fjellet med opp til flere kopper kaffe. Far hadde observert en utedo ved hytten som lå i den sørlige enden av Storrvatnet. Det var en jeger som var innlosjert der som det ble slått av en prat med. Han hadde en litt sen oppstart denne morgenen. Jobbet som lærer, og hadde hatt en skoleklasse på tur i området tidligere i uken, nå var han på jakt. En hyggelig herremann med mye lokal kunnskap om området- Han fortalte blant annet om flere fangstgroper som ligger opp i området. Far fikk tildelt kart, og instruksjoner om hvor vi kunne finne de, og hvilke som var godt bevart. Utedoen, den fikk vi også bruke. Datteren i huset var ikke så fornøyd med akkurat det. Hun liker ikke utedo, foretrekker å gjøre sitt bak en stein, eller i skogen. Ja ja, hun om det. Vi andre var iallfall fornøyd med tilgang på do. I tillegg så hadde det dukket opp et skikkelig eventyr med å lete opp fangstgroper. Både barn og voksne monterte fiskestenger. Far hadde fått informasjon om at vannet var overbefolket av Røye, men at denne skulle være vanskelig å få på stang. Tidligere i uken hadde det blir tatt opp i mot 100 røyer på tre garn. Vi så svært lite til det at vannet var overbefolket av fisk. Nå øker jo ikke unger som løper rundt å hoyer og kaster stein i vannet akkurat sjansen for å få fisk. Gleder meg til den dagen de kaster en stein rett i hue på en stor og fin ørret! Har det noen gang skjedd egentlig? Eldgammel fangstmetode? Vel, vi fikk iallfall bekreftet at Røyen var vanskelig å få på stang. Så det stemte godt! Etter mye leking, fisking og avslapping ble det inntatt lunsj, samtidig som de eldste ungene fikk forklart og øvd litt på bruk av kart og kompass. Deretter pakket vi 2-åringen, litt vann og kjeks/sjokolade i bæremeisen. Så var det å følge kompass kurs mot den store fangstgraven som skulle være mer eller mindre helt inntakt. De eldste gutta sprang først med kompass og kart, mens resten fulgte like etter. Litt leting ble det før vi omsider gikk oss på den store gropa. 17x2 meter og 2 meter dyp. Her ble det forklart litt om hvordan disse ble brukt i gamledager, vi prøvde å se om vi fant "skyttergravene" hvor fangstmennene stod bak. Så bars det videre opp i lia for å finne noen av de mindre fangstgravene. Dette var jo like spennende for de voksne som for barna. Vi stod mer eller mindre på gravene uten å se de. Men når vi først fant de, var det veldig enkelt å se hvor de lå. Etter en litt lengre rast ved to av de små fangstgravene, var ungene fast bestemt på at de skulle opp på toppen av fjellet vi var ved. Vi klatret opp steinura. Og hva finner vi der? Enda en "skatt" Her ligger det beinrester etter hva som trolig har vært en rein engang i tiden. De neste timene inneholdt mye snakk om de beinrestene, og dyret som hadde død. Ikke lenge etterpå så fant vi en helt inntakt (dessverre tom) øl, eller brusboks som var veldig mange tiår gammel. Far liker egentlig ikke å finne spor etter folk i fjellet, men denne var det faktisk litt sjarm over. Når steinura endelig var beseiret og toppen var i sikte ble vi belønnet med virkelig god utsikt. Snøhetta reiser seg i horisonten, og det var klart fint vær i alle retninger. Men nå var det tydelig at det hadde vært en strabasiøs tur for de små føttene som var med. De voksne begynte også å kjenne på hungeren etter middag. Kompassene ble stilt inn mot leir, og vi gikk tilbake for å begynne og lage mat, ordne klart bål og ikke minst finne fram lørdags godteriet. Det ble en skikkelig kosekveld. Ungene ville absolutt ikke at dagen skulle ende, men til slutt så hadde alle krøpet i soveposene sine og sovnet raskt. De voksne samlet seg rundt bålet og nøt stillheten. Det er utrolig koselig med unger på tur, men det er jaggu godt når de har lagt seg også! Litt fisking ble det også ut på kvelden. En stoooor hvit stein hvor det poppet fram unger. en etter enn Søndag startet med sol fra klar himmel, men med en litt sur vind. Rolf_E og kompisen var godt i gang med å pakke sammen i det far krøp ut av lavvoen. De hadde en lang kjøretur foran seg. Vi takket for turen! Resten av turfølge begynte etterhvert å samle seg på "kjøkkenet" og på nytt la duften av Egg og Bacon seg som et teppe over Storrvatnet. Stort sett bare slaraffen liv i dag. Ungene leket og fisket, mens de voksne slappet av, pakket og fisket litt. Fruen i huset tok en runde med den lille sekken til bilen, mens vi andre slappet av. Det var blitt betydelig mindre folk i fjellet i dag enn det var i går. Tydelig at mange jegere har fulgt etter dyrene. Vi så vel ikke en sjel i dag (bortsett fra naboene vi hadde fått i løpet av lørdag) før godt utpå dagen når det kom et turfølge gående opp i fra Haverdalsseter. I 14 tiden ble camp revet og vi begynte å rusle tilbake til bilen. Det å ha med unger på tur gjør at man må være forberedt på det meste. Enkelte kan slå seg helt vrang, nekte å gå, de kan bli syke, og et eventyrlystent barn kan fort skade seg. Denne gangen fikk vi et astmaanfall i turfølget like før vi skulle til å vandre tilbake til bilen. Heldigvis er man jo forberedt og barn fikk medisin, mens de voksne tok sekk og vekt. Da gikk jo turen likevel fint. Det er virkelig morro å se at de andre ungene også tar i et tak om nødvendig. En storebror som virkelig imponerte, med tung sekk dro han fra alle og var førstemann til bilen, mens en ny turvenn slo følge med vennen sin som ble syk. Når vi var kommet fram til bilen hadde medisin gjort sitt og alle var i godt gammelt slag igjen. Bilene ble pakket, og det ble sagt hadet og takk for turen denne gang. Snuten ble vendt mot sivilisasjonen og mange nye minner, opplevelser og venner ble skapt. 5-åringen sovnet fort i bilen. Første kommentar når hun våknet etter en liten time "Kan vi dra på tur med disse familien igjen snart? neste helg kanskje?". Og mandag kveld hørtes det fra soverommet til dattera som lekte med dukkene sine " .... vi skal på fjelltur skjønner du, da må vi ha på ordentlig klær når vi skal gå i fjellet ...". Tror verken far eller andre trenger doktorgrad i barnepsykologi for å skjønne at dette har vært en suveren helg! Full klaff med trivelig selskap, godt vær, spennende og fint område. Takk for Turen! håper flere har anledning til å bli med neste gang. Litt bilder:
  2. Irene Karin Nystuen

    Storsmeden

    Har tenkt meg på topptur til Storsmeden i Rondane ved første finværsdag. Må gå alene, og håper derfor på tips siden jeg har hørt/lest at det er klyving og noen parti der veivalget er viktig. Ikke alltid så mye folk på den sida av Ula, så jeg må stole på meg selv og det jeg får av tips og veivalg på forhånd😬
  3. Ahorn

    Fiskevann ved Hjerkinn

    Hei. Skal en tur til Hjerkinn i august. Noen som kjenner til fiskevann i området? Satser på å ta med barna på 2 og 6 år, så det kan ikke være veldig langt fra vei.
  4. Lee Sharpe

    Telttur med barn på Dovre

    Jeg har tenkt til å ta med samboer og to barn på 5 og 8 år på et par-tre netter i telt på Dovrefjell i sommer. Er det noen som har et godt tips til utgangspunkt for turen? Det vi ser for oss er en flott teltplass forholdsvis kort gange fra der vi parkerer bilen Ca. 1-3 km. Så ser vi for oss å la teltet bli stående der noen netter og kose oss med det fjellet har å by på i nærheten. Ser for oss at plassen ligger ved et vann eller en elv med fiskemuligheter, og at vi tar korte dagsutflukter fra teltplassen. Det trenger ikke ligge helt oppe på snaufjellet, bare positivt om det ligger i et litt grønt og frodig område. Takk for tips:)
  5. Hei hei alle sammen Min første dokumentarfilm blir sendt på beste sendetid i kveld. Hvis du liker seterdrift og naturen i Dovre og Sunndalsfjella nasjonalpark, så kan det være verdt å få med seg. Seterjentene, NRK 1 20:15 06.04.17 Den vil samtidig bli tilgjengelig på nett-tv. https://tv.nrk.no/program/DVFO30006416TOLK/seterjentene Martha og Karine har null erfaring med landbruk når de får sommerjobb på en eldgammel seter på Nordmøre. Men der møter de Aisha, som har tilbrakt mange somre i fjellet og allerede er en erfaren budeie. Det blir en sommer med hardt arbeid og lange dager, men også med vennskap og opplevelser for livet. Filmen ble laget med humor og familieglede i fokus fra starten av. Såkalt feelgood. Det var derfor viktig at vi fikk fanget ekte øyeblikk på film. For å filme så mange situasjoner som mulig, så løp jeg rundt på setra med kameraet i hendene, og det ble ikke tid til fancy smancy kameravinkler med dyrt kamerautstyr, som f.eks. drone. Jentene var så travelt opptatt med å lage ost og melke kyr at det sjelden ble tid til å gjøre ting flere ganger for kameraet skyld. Det ble langt mer hektisk enn jeg så for meg, men situasjonene i filmen er desto mer ekte og usminket. Det er jo også slik seterlivet er. Allerede i forarbeidet til filmen så hadde jeg en plan. Jeg ville finne svar på et spørsmål. Hva er det med disse unge menneskene som søker til hardt arbeid uten mobiltelefon og Netflix langt til fjells? Dette var setningen som lå over filmprosjektet fra starten av. Jeg ville forsøke å få svar på hva motivasjonen til jentene er. Dersom det var økonomisk forsvarlig å drive seter i Norge, så hadde det vært mange setrer rundt om i landet. Men det er det ikke. Inner Gammelsetra er unik. Unik fordi det er ungdom som drifter den, og lærer opp ny ungdom som igjen formidler de eldgamle kunnskapene. Så håper jeg filmen blir godt likt av medlemmene på forumet
  6. This was a once in a lifetime awesome outdoor adventure in Dovrefjell in winter & summertime. Seeing the winter mountainviews from Amotdalshytta for so many times, I got the idea that it would be nice to paddle on Amotslake in the summer and try to paddle down the river from the lake. So last winter and summer this did happen. Allthough the start of the summer part did not happen as I planned but it did make this trip more special. It was something like: No matter what happen, ........ don't give up 😄 Below you see 3 pictures: 2x Amotdalshytta and one picture of the biggest waterfall in the Amotsriver, 8 km down streams from the hytta. That waterfall is better to look at, then to paddle it. That waterfall gives so much rain droplets that I had to place my camera 150 meters from the waterfall and place a stone cover on top of my video camera to protect the lens against drops. For anyone who is interested in the pictures/video's: I placed 5 video's on you tube about this trip, with a total lenght of 20 minutes. But I think you will see many special pictures/video shots. This is certainly not "just another day in the office". During this 11-12 days summertrip i got a lot of sun and many short heavy rain/hail showers every day. But Lucky for me, some sun when I was paddling on Amotslake and Snohetta was visable almost every day 😊. Here are some small notes which explain a bit what you see in the 5 video parts:: Part 1: Skiing the kayak in 2 days from Kongsvold to Amotsdalshytta (end of April). Skiing 2 days with the wind against me, knowing that the 3rd day (skiing back to Kongsvold) with the wind in the back would be really fun. Lucky for me, their was snow on the ground every where. Part 2: One week before I planned to go out on this trip (begin July) the engine of my bus got got a serious problem and could not drive. So I was stucked in Otta. What to do now? I did have a "pulk on wheels" with me to use when I walk in the first part into Amotsdalen (the first part of the the track is an old mountain road track). So I got the idea to take the "pulk on wheels" behind me bike. This was the new plan: Get every thing on the train in Otta. Get out at Kongsvold, bike the E-6 down to Amotsdalen and bike into Amotsdalen. On the way back: Bike from Amotsdalen over the E-6 down to Oppdal trainstation. I knew I could not bike up any hill with this "pulk on wheels" behind me. The E-6 goes down all the way from Kongsvold to Oppdal, so that was good. This was the way I started, you can see this on the video, and it did work out well. What a way to start a trip.............😊 I did transport a lot of equipment and food, needed for this trip, in my backpack and "pulk on wheels". So in Part 2: You can see me on the bike, walking in Amotsdalen, Pitching my tent halfway (as a kind of base camp), Walking to Amotsdalhytta, Kayaking on the lake, Walking from Amotdalshytta and following the special track over the river (the first part from the lake, the water is streaming under and beside the rocks before it becomes an open river). Part 3: Kayaking on Amotselva. The first part with less water but soon the water comes from every where into the river. At some lakes in between the rapids., the rocks are just under the waterline. Hail coming down. Great kayak views on Snohetta. Finally the first ww rapid in the river. Part 4: More ww rapids. Carry over the kayak by walking. Repairing a broken paddle by using sport tape and the aluminium angle parts (which I use for placing my camera on the kayak), very happy to have them 😊. Rapelling down a waterfall, Surching for shelter under a plastic cover against a heavy rainshower. More water coming down the waterfall after the rainshower. Part 5: Kayaking under the waterfall, Walking back to my basecamp on the otherside of the river, what a track was that 😊. Drying kayak clothes. Sleeping the last night in a nice cabin, beside the track. Nice weather the next day. Walking & biking to Oppdal. I had to secure one wheel (pulk on wheels) with a tyrap and make the axle wider (using 2 stones as a hammer) End of this 11-12 days summertrip. Sadly I am missing one sd card with pictures/video's of this trip, still hope that it might show up somewhere............ You Tube page part 1: (the other parts will show up when you see part 1)
  7. Torkil Dawes

    Stolsdalen i Dovrefjell

    En kamerat som forsker rund moskus fikk høre om dyrenes opphold i Stolsdalen/Dovrefjell. Desverre var det ikke mulig å finne "Stolsdalen" på kart. Noen som kan kjelpe med kart + lengde- og breddegrad? Takk for hjelp & hilsen fra Sentral-Alpene
  8.   Fremstillingen 24. januar publiserte Opdalingen.no med overskriften "Fotografer gikk manngard etter moskus-flokkene". I dag, 25. januar, publiserte NRK.no/trondelag en lignende artikkel med overskriften "Fotografer gikk manngard etter Moskusen", senere redigert til "Fotografer avviser at de forfulgte moskusen" og igjen endret til "Turgåere avviser at de forfulgte moskusen". På forsiden til NRK.no er overskriften i skrivende stund: "Moskus-manngard skaper sinne". Vi på Fjellforum og som deltok på turen til Hjerkinn har reagert på fremstillingen om hvordan vi tilsynelatende skulle ha gått manngard, omringet og overfalt moskusen som lå på østsiden av et skar opp mot Vålåsjøhø. På vei til topps Planen for lørdagen besto av å komme seg på en av toppene i nærområdet. Turen skulle gå til Vålåsjøhø (1375 moh.). Tidlig på ettermiddagen tok de fleste skiene fatt for å følge skaret som går opp fra Tverrfjellet, hvor også Viewpoint Snøhetta ligger, og opp til Vålåsjøhø. Skaret er forsåvidt lettgått, men som bildet til Ove Karlsvik viser er skaret avblåst flere steder. Samtidig var det skare flere steder og det var derfor nødvendig å traversere der hvor det fantes tilstrekkelig med snø. Bildet viser imidlertid ikke godt hvordan terrenget er utformet, ei heller bildet som NRK har zoomet inn på. Tar man utgangspunkt i bildene, skulle man tro at skaret opp til Vålåsjøhø er tilnærmet flatt, og det er vanskelig å se hvordan terrenget faktisk er. Terrenget består av ulike forhøyninger som kan være alt fra en meter til flere meter. Når man kommer fra undersiden og skal gå opp vil det være vanskelig å forutse hva som ligger bak neste forhøyning før man faktisk står og ser hva som befinner seg der. Foto: Ove Karlsvik Etter hvert som vi beveget oss opp skaret begynte gruppen å bli noe oppdelt. En del valgte å snu for å forberede aktiviteter til kvelden, mens resten fortsatte videre oppover skaret. De som valgte å fortsette til topps så ikke moskusen før terrenget gjorde dette mulig. Som Ove Karlsvik sier til Opdalingen.no begynte moskusen å flytte på beina, og vi ble like overrasket som det den ble. Når moskusen oppdaget gruppa som var på vei oppover var avstanden til dyrene ca 250 meter i følge GPS spor. I samme øyeblikk endret gruppa kursen vekk fra moskusen for å ikke forstyrre mer enn det som allerede hadde blitt gjort.  Gruppa fortsatte videre Vålåsjøhø som var målet med turen. Der fikk alle sammen 360 graders panoramautsikt mot Folldal- og Alvdal-fjellene, Rondane og nedover den sørlige del av Rondane, og så klart videre innover mot Dovrefjell. Bildet viser moskusen på østsiden av skaret, og når gruppa skulle ned fra toppen igjen sørget alle for å holde seg på vestsiden av skaret for å ikke forstyrre moskusen. Uttalelser Utsagnene som kommer frem i opdalingen.no og nrk.no at det var ufint, uklokt og mangel på respekt av dyrene kan vi forstå ut fra deres forutsetninger til å uttale seg, men når alle fakta ikke er på bordet kan vi heller ikke la dette gli forbi. Utsikten fra Viewpoint Snøhetta på Tverrfjellet er annerledes enn ved foten av Tverrfjellet, slik at fotografen er ikke å bebreide ut fra hans forutsetninger til å uttale seg. Hadde det vært mulig å se moskusen i bunnen av skaret ville vi såklart ha vurdert turen annerledes. Enten ved å gå på en av de andre toppene som er lengre vest, eller gjøre noe helt annerledes.  Skjermdump fra NRK.no / Ove Karlsvik Når det gjelder det at gruppa skal ha gått manngard, omringet og overfalt moskusen faller på sin egen urimelighet. Alle som var med på turen ønsker såklart ikke å forstyrre moskusen, og vi skulle gjerne vært hendelsen foruten. Spesielt når den lever under så marginale forhold som den gjør, og i tillegg er ekstra utsatt på grunn av sykdom. Samtidig har det vært gledelig å se moskusen i vinterlige omgivelser.
  9. Mens vi tripper og venter på sommeren - hva er drømmeelven din for packrafting? For min del skal Jori padles i mente i sommer. http://ut.no/kart?vinterloyper=false&fotturer=false&zoom=13&lat=62.15616275816428&lng=8.997459411621092&activeTripUuid=e997de3c-4e7d-4174-bb54-5c9e0a2652a9 Fra før vet jeg at Jori er knall med kano, ihvertfall i de nederste delene. Øvre halvdel har også en del stryk som kan være spektakulære med packraft.
  10. Hei! Vi har tre separate ferieuker i år, den første i slutten av mai/begynnelsen av juni, midten av juli og ei i begynnelsen av august. Og vi har så veldig lyst til å bruke de på fjellet. Ønskemålene i år er rondane, jotunheim og kanskje Dovre. Siste uka har vi allerede fastsatt at blir på Hardangervidda. Det jeg derfor lurer på er om det er mulig å bruke den første uka på å gå i noen av disse områdene? Med hund og telt, og til fots. Supert hvis noen har erfaringer eller tips!
  11. metteam

    Snøhetta

    Fra albumet Turopplevelser

    © Mette Amundal

  12. jbl

    Dovre 2013

    Snøhetta -Vesttoppen Efter 31 års fravær skulle årets fjeldtur i år gå til Dovre. Egentlig underligt, for i Dovre skinner solen altid, i alt fald når jeg er forbi, således også i år. Sammen med mine døtre, Cecilie på 24 og Amanda på 13 (Sebastian valgte for første gang i ni år ikke at deltage på årets fjeldferie) tog vi natbussen fra København til Oslo, dernæst toget fra Oslo op gennem Gudbrandsdalen. Desværre var et godstog afsporet nogle dage forinden i Kvam, så der gik togbusser fra Lillehammar til Dombås, hvilket indebar en forsinkelse, så vi ikke nåede bussen til Snøheim kl. 13. På Hjerkinnhus fandt vi kortene frem, købte kolde drikke og havde forberedt os på at slå tre timers ventetid ihjel, da en ekstrabus ankom. Fin service af Snøheim at sende en ekstrabus, når der var knas med togtrafikken. Vi gjorde os hurtigt klar og tog bussen op. Under busturen var vi heldige at se to små grupper moskus. Dog var det stadig vor ambition også at møde dette facinerende dyr ude i naturen. Vi ankom til Snøheim 15.30, to timer efter det forventede tidspunkt. Lidt ærgerligt, for i det fine vejr var det nærliggende at gå en toptur om eftermiddagen til Snøhettamassivet. Trods dårlige odds tidsmæssigt valgte vi dog at gøre forsøget. Vi tilmeldte os den sene middag kl. 20, fyldte to drikkedunke, tog hver en trøje om livet og begav os af sted mod Vesttoppen. Stortoppen havde jeg allerede besøgt i min ungdom i 1980 og 1982, og det lykkedes mig at promovere Vesttoppens fortrin. Det blev noget af et race mod toppen. Amanda var ærgerrig og satte fra start et hårdt tempo. Siden måtte jeg, ligeledes ærgerrig efter at nå en ny 2K-top, tage over. Cecilie, knap så ærgerrig og trængende til fødeindtag, sagde dog stop, da vi kl. 17.30, en halv time før vor aftalte turning point, nåede topryggen et par hundrede meter under slutmålet. Hun gav dog Amanda og mig grønt lys til at fortsætte det sidste stykke op, idet vi lovede at gå turen nok en gang, hvis omstændighederne talte herfor. Således fortsatte Amanda og jeg det sidste stykke op og stod kl. 17.45 på højeste punkt, der helt som forventet overgik Stortoppen i flere henseender. For det første er toppunktet ikke skæmmet af et militært byggeri. For det andet, selvom der også går en del mennesker til Vesttoppen, er man ikke en del af en folkevandring. Og for det tredje er Vesttoppen en anelse dramatisk om end ikke skræmmende med stub til tre sider. Personligt brugte jeg hovedparten af de 5-10 minutter, vi blev på toppen, til at udfordre stuppene og studere den videre og nok så skræmmende rute til Hettpiggen, mens Amanda fra topvarden nød udsigten udover den ganske fjeldverden. På nedturen var Amanda og jeg efterhånden mærket af det hårde tempo op ad fjeldet. Cecilie havde derimod haft godt af sin pause og satte tempoet retur så vi lige akkurat nåede middagen på Snøheim kl. 20. Storstygge Svanåtinden Første morgen på Snøheim vågnede vi til strålende solskin, og vi besluttede at forfølge et af vore primære mål hjemmefra, nemlig Dovres andet store fjeld, Storstygge Svanåtinden. Vi brugte to timer på indmarchen fra Snøheim til Svanådalen, hvor første udfordring bød sig til, nemlig elven i bunden af dalen. Det lykkedes ikke at finde et egnet sted, hvor vi alle kunne komme tørskoede over. Øverst oppe, ved udløbet af vandet i 1500 meters højde, var elven dog tilpas rolig og ikke særlig dyb. Her smed pigerne støvler og strømper, mens jeg selv stak bare fødder i støvlerne for at stå bedre fast, hvorefter jeg støttede Cecilie og Amanda over vandet. Vel ovre elven spiste vi halvdelen af vor niste, mens mine støvler tørrede en anelse i solen. Dernæst påbegyndte vi bestigningen af fjeldet. Først holdt vi til venstre, hvor fjeldet så fastere ud og mindre stejlt. Et godt valg, idet vi hurtigt og enkelt kom over den første stejle stigning. Dernæst ventede en lang stenet skråning, hvilket dog ikke er specielt slemt, så længe det går opad bakke. Eggen det sidste stykke op Klyvning på eggen Efterhånden nåede vi eggen de sidste 200 højdemeter, som jeg havde set frem til som turens højdepunkt. Her kommer man tæt på stuppen ned mod bræen øst for Storstygge. Dog er det muligt at holde ned på venstresiden, hvis det bliver for luftigt. Efterhånden blev vi konfronteret med nogle fremspring, som tvang os venstre om. Stigningen tog efterhånden til, og hænderne måtte tages til hjælp, men vejen op gav sig selv, også selv om Amanda ikke følte sig helt sikker på de skrå klipper. Jeg klatrede dog umiddelbart efter hende klar til at gribe og generelt bød eggen kun på morsom klyvning, måske som man kan forestille sig på Besseggen i pionertiden inden stien blev så tiltrådt. Vi nåede toppen af eggen, som kan ses under det meste af opstigningen. Her fladede fjeldet øjeblikkeligt ud, og der resterede kun omkring 50 meter i næsten plant terræn til topvarden. På Storstygge Svanåtinden Vi blev på toppen en halv time, hvor vi nød solen og varmen samt en eminent udsigt udover den ganske fjeldverden. Videre nød vi at have verden helt for os selv. Fra Snøheim havde vi ikke set et menneske. Fjeldturismen omkring Snøheim er tilsyneladende helt koncentreret omkring Snøhetta, mens de mange tinder omkring Svanådalen tilsyneladende får lov at ligge øde hen. Lidt paradoksalt men heldigt for os. Omsider måtte vi påbegynde nedstigningen. Denne gik langt lettere end frygtet. Ruten gav atter sig selv, og Amanda, der havde følt sig utryg under opstigningen, kurrede let og elegant ned ad de skrå klipper. Nede ved stenskråningen begyndte vi at være mærket af væskemangel. Vi havde medbragt 1½ liter vand fra dalen. Men i sol og varme var det i underkanten. Vi sigtede mod og fandt et snefelt, vi havde observeret under opstigningen. Dette gav os dels nogle hurtige meter nedad, dels fandt vi en smeltevandskilde ved bunden af snefeltet at slukke tørsten i. Nede af fjeldet krydsede vi elven på samme måde som på udturen. Vi spiste resten af vor niste og påbegyndte dernæst vandringen retur til Snøheim. Mod slutningen begyndte det tordne over Snøhettamassivet, men selv nåede vi tørre hjem, og først om aftenen begyndte det at regne over Snøheim. Vesttoppen for anden gang Også anden morgen på Snøheim vågnede vi til solskin, og en ny toptur bød sig til. Amanda og jeg havde jo lovet Cecilie endnu en tur til Vesttoppen af Snøhetta, men håbede i det skjulte, at Cecilie ville afstå, så vi kunne gå mod Stortoppen og Midttoppen. Cecilie ville dog helst mod Vesttoppen igen, og selv om hun spurgte til vores ønsker, havde vi jo givet vort ord, og ingen af os ønskede at ændre Cecilies beslutning. Altså stilede vi nok engang mod Vesttoppen. Fulgte først folkevandringen mod Stortoppen, men drejede efterhånden mod venstre. Vi gik denne gang i et mere adstadigt tempo med tursæk indeholdende niste, vand og regntøj. På små tre timer nåede vi over den første pukkel og videre til det sted på topryggen, hvor Cecilie havde stoppet i første forsøg. Her stillede vi tursækken og indtog halvdelen af vor niste. Mens vi spiste begyndte det at tordne på den anden side af Snøheim. I næsten vindstille vejr mente vi dog ikke, tordenen var en trussel for vor færd. Vi spiste roligt færdig og fortsatte mod toppen, nu en anelse hurtigere, da vi havde ladet rygsækken stå på ”Cecilies Place". På Snøhetta Vesttoppen Vi nåede toppen, denne gang alle tre, og gav os atter god tid til at nyde det for os danske lavlændere lidt dramatiske topmiljø. Efter et kvarter på toppen begav vi os retur, da vi fornemmede tordenen rykke gradvist nærmere. Vi nåede sikkert ned af fjeldet, men under den sidste halve times vandring tilbage til Snøheim, da tordenskyerne var rykket stadig tættere og havde fået forstærkning nordfra, så vi nærmest havnede i en sandwich, undgik vi ikke regn og hagl og kunne glæde os over, at regntøjet befandt sig i vor tursæk. Rheinheim og moskussafari Også tredje morgen på Snøheim vågnede vi til solskin, men tiden var ikke til flere topture, hvis vi ønskede at gå den planlagte trekant Snøheim-Rheinheim-Åmotdalen-Snøheim inden vor hjemrejse. Vi pakkede vort grej, afregnede på Snøheim og begav os mod Rheinheim. Turen fra Snøheim til Rheinheim er ikke særlig lang. Allerede ved middagstid efter et par timers vandring var vi fremme og indkvarterede os på et af familierummene. Vi spiste vores niste og tog et spil kort, mens vi lod en torden passere, som var trukket op. Dernæst pakkede vi en tursæk og begav os ned gennem Stroplsjødalen i håb om at finde moskus. Sidste år havde Cecilie haft stort held på denne strækning, da hun gik med sin kæreste. Det samme held skulle dog ikke tilsmile os. Forbi Stroplsjøn havde vi stadig ikke fundet dyrene, og Amanda, træt efter tre topture, begyndte at beklage sig. Vi spurgte andre vandrere, som vi mødte på modsat vej op gennem dalen. De havde alle set moskus, hvilket motiverede os til at fortsætte. Vi måtte dog helt ned til Kaldvelldalen, før vi fandt dyrene, og da kun som små prikker langt oppe ad fjeldsiden. Kun det faktum, at pletterne bevægede sig og noget, der lignede en moskussafari, befandt sig på sikker afstand under omtalte pletter, kunne identificere objekterne som moskus. Det var naturligvis fristende at gå op mod moskussafarien og opleve dyrene på nærmere hold, men Amanda var træt, der ventede to timers returmarch, og vejret var uforudsigeligt med torden i flere retninger. Vi besluttede at stille os tilfredse med at have set dyrene på afstand og begav os retur til Rheinheim, idet vi nåede at få gavn af vores regntøj. For mig var det desuden en stor oplevelse at genopleve et område, jeg havde vandret i for mere end tredive år siden, ligesom det blev bekræftet, at Kaldvelldalen præcis som under mine besøg i ungdommen synes at fungere som moskussens Mekka. Åmotdalen På Rheinheim vågnede vi for første gang på ferien til en overskyet himmel. Vi håbede for de af vore medgæster på Rheinheim, der skulle på Snøhetta, at det måtte klare op i løbet af dagen. Selv påbegyndte vi turen til Åmotdalshytta gennem Leirpullskardet. Endnu engang håbede vi forgæves at møde moskus. Andre vandrere, vi snakkede med, havde dagen forinden mødt moskus på strækningen, ligesom Cecilie året forinden havde mødt dyrene i Leirpullan umiddelbart vest for Rheinheim. For os viste okserne sig dog ikke. Fra toppen af Leirpullskardet kiggede vi ind over Trollheimen og udover de fladere områder, vi skulle gå ned i. Vi fortsatte ned i Åmotdalen, og omkring kl. 14 ankom vi til hytten efter en forholdsvis kort dagsmarch. Vi var dog efterhånden godt brugte, og vi trængte til en rolig dag, så vi nød eftermiddagen på Åmotdalshytta, som for mit vedkommende kom til at omfatte badning i søen. Hen mod aften blæste det op, og en strid og vedvarende regn satte ind. Vi tænkte, at vejret nu skiftede, og vi kunne se frem til at gå sidste dag retur til Snøheim i heldagsregn. Foreløbig var vi dog inden døre, og en regnfront tager normalt kun 6-7 timer at passere. Retur til Snøheim – endelig moskus Regnen var holdt op, da vi vågnede i Åmotdalen, og himlen var blå med hvide højtliggende skyer, men temperaturen var faldet, og det blæste stridt. Amanda kom ind på, at vi kunne gå over Snøhetta til Snøheim. Hverken Cecilie eller jeg var dog særlig stemte for det alternativ med oppakning og et lidt uforudsigeligt vejr. Amanda var heller ikke insisterende og mente sikkert heller ikke sit forslag reelt, så vi holdt os til planen om at returnere til Snøheim vestom Snøhetta-massivet gennem Svanådalen. Vi fulgte stien fladt langs Åmotsvatnet mod sydvest, inden vi drejede om i syd op under Drugshø og videre op i skåret mellem Langvasstinden og Larstinden. Passet er en stejl og stenet affære, og med de lavere temperaturer måtte vi finde handskerne frem, men en fantastisk flot tur er det med mange spektakulære tinder. Først vandrede vi mod flotte Drugshø, dernæst op i den snævre portal mellem de majestætiske tinder, Langvasstinden og Larstinden, og endelig Svanådalen med Svanåtinderne, heriblandt Storstygge, og Bruri. Egentlig synd, at ikke flere besøger dette område. Ligesom under vor bestigning af Storstygge Svanåtinden mødte vi stort set ikke andre mennesker på vores vandring. Moskus Ved udgangen af Svanådalen, da vi var kommet ind på den kendte strækning, vi havde gået ind mod Storstygge Svanåtinden, skete det endelig at vi kom tæt på moskus. Det var Amanda, der var årvågen, mens vi andre stirrede ned på stien, vi gik ad. ”Er det moskus?” udbrød hun og pegede på nogle sælsomme pletter 300 meter væk på den anden side af en lille dalbund. Og det var det. En lille flok på syv dyr holdt siesta på en læfuld og solbeskinnet skråning. Vi slog os ned, nød oplevelsen og filmede dyrene, inden vi fortsatte rundt om det næste hjørne, og der, kun 50-100 meter fra os, kom endnu en moskus os i møde nede i dalbunden. Cecilie, der gik forrest, sprang tilbage, mens jeg trådte frem, telepaterede lidt med dyret og enedes om at passere hinanden i ro og fred. Herefter resterede blot 1½ times jævn vandring frem til Snøheim. Vi ankom trætte og mætte af oplevelser efter en forrygende uge i Dovre, som havde givet alt, hvad vi kunne have håbet. Og alligevel havde Dovre endnu en lækkerbisken at diske op med: Den efterfølgende dag, efter påbegyndt hjemrejse til København, opdagede jeg fra toget mellem Hjerkinn og Dombås en elgko i Fokstugumyrin. Det gik dog så stærkt, at jeg ikke kunne nå at udpege dyret for mit rejsefølge og dele oplevelsen.
  13. Utsiktene på notoriske yr gjorde at Syltraversen ble valgt vekk til fordel for Dovre og Larstind, hvilket vi ikke angret på. Og har man fornavn Lars, bør man ha vært på Larstind. Syklet til Maribue og campet i nabolaget onsdag kveld, men plagsomt mye moskusomgåelser underveis (nok en gang) gjør at det trolig blir turisttransporten til Snøheim på kommende 2K-turer. Opp 06 torsdag til rimfrost på teltet, deretter knallvær og varme gjennom hele Svånådalen. Lang anmarsj. Droppet renna og gikk rundt pga. en del snø, lur strategi da vi senere møtte et par som måtte gi opp renna og også gå rundt pga. hard snø de ikke klarte å unngå. Jern og øks ville reddet situasjonen. Fin og luftig egg før vi rapellerte ned i skaret. Lengde ca.15m (som kunne vært kortet ned), returklatringen samme vei ble av fagfolk vurdert til en liten 3'er. Tok den nederste tunnellen og kløv greit til topps. Vindstille og mygg på toppen av Larstind! Bildene beskriver resten bedre enn ord.
  14. Noen som har vært der i vinter? Og registrert om det har gått ras der? Bua som lå der ble smadret i løpet av vinteren, og før evt tillatelse til gjenoppbygging prøver jeg å finne ut om det var vind eller ras. I siste fall må jo annen plassering vurderes, var det vind er løsningen bedre bardunering på samme plass. Her http://norgeskart.no/adaptive2/default.aspx?gui=1&lang=2&minX=183148.558125&minY=6931752.5796875&maxX=187104.776875&maxY=6936110.7671875&layers=&baselayer=100&visibleOLOverlays=avinetBasemap100002,avinetBasemap2 - bua lå ca under e'en i Grønliskaret. (Kartløsningen i forumet var elendige greier... Google maps suger i forhold til norgeskart, gislink og liknende nasjonale løsninger) Bilder før/etter vedlagt. Triste greier. Bra den ikke brukes om vinteren...Grønli før-etter.pdf
  15. Starter like godt med slutten - takk for en flott tur alle sammen! Flere bilder og tekst kan jo føyes til av de som har det etter hvert i samme tråden. Torsdag 14 Mars 2013 Vi ankom Grønnbakken som planlagt i 18 tiden på ettermiddagen. @villmarksmann83, @marihøna og @ satt på fra Trondheim, mens @graham kjørte egen bil. @ - som kom sørantifra med toget skulle hentes ved ankomsten. Vi avtale at vi 3, pluss @graham , skulle starte å gå oppover - så skulle de andre 2 sprekingene komme etter i våre spor. Det skulle ikke gå helt slik Klokken er 18 og vi er straks klare til å gå. Temperaturen vaker rundt minus 22° og det er et lite vindtrekk som kjennes av og til Vi gjør unna de første stigningene og legger tregrensen bak oss. Klokken er blitt 18:40, og vi slutter å se på den. Nå er det lys eller mørke som teller - og hodelykter Planen for kvelden er å komme oss inn til Reinheim. Vi har som mål å finne merkestikkene. Løypen kommer i fra Kongsvoll og det er et ganske åpenbart hvor vi skal gå og lettlest terreng. Vi har alle gode hodelykter og er godt kledde og utstyrt for en vinternatt. Vi rekker akkurat frem til stikkene før mørket faller på. Underveis har vi oss noe mat og passe med pauser. Vi er ikke fremme ved Reinheim før ved 0100 tiden på natta. Det er ganske kaldt og alle er veldig glade for å komme frem. Det er demotiverende å bare se disse stikkene i mørket - ikke terrenget. Det viser seg at hytta er full av folk så vi legger oss inne på stua - der det er ledige rom. Underveis har vi sett antydning til hodelykter bak oss - men Henrik og Rolf er ikke til å se noe sted - så vi går til ro sånn i 0300 tiden i en god og varm hytte. Fredag 15 Mars 2013 For en nydelig dag Vi ligger som nevnt på stua og her er folk tidlig oppe! Vi som la oss kl 03 er ikke akkurat parat til å sprette opp kl 0630, men litt senere utpå morningen kreker vi oss oppe av køyene. Vi ser Snøhetta fra hytta og det frister stort å ta turen opp dit alt i dag i dette flotte været. Jeg og Marihøna og Villmarksmannen bestemmer oss for å gjøre et forsøk på toppen. Henrik og Rolf er ikke kommet enda - så de har nok slått leir underveis oppover. Villmarksmannen har mer fart i beina enn det jeg har! Jeg kjenner fort at bena ikke er helt på min side denne dagen. Totalt slappfisk og det går veldig tregt for meg. De andre to er derimot ganske uanfektet av lite søvn og lang natt på tur. Pause på veien opp Vi parkerer på ryggen opp mot toppen - der den faste merkingen er. Resten av toppturen gås i skisko - på delvis skare. snø, is stein etc Pause på veien opp Kom igjæn - peis på! Mari - som har vært på toppen før - snudde ved ca 2000 meter på grunn av en del kald vind - ikke særlig koslig. Jeg var i to tanker om å snu selv. Oppladingen til toppturen var langt i fra perfekt, men litt til og litt til - gjorde at vi til slutt nådde toppen. Det var flott! På toppen - Klarte å sende dette bildet til forumet fra mobilen. Speilrefleksen konker ut på grunn av kulden. Amatørmessig å ha kamera i bag foran under slike forhold. Vi ble ikke lenge på toppen.. Sur vind gjorde sitt til at dette ikke var et blivende sted å være lenge. Vi karrer oss nedover til hytta igjen. Ganske OK nedkjøring ned ryggen ved hytta - ellers var det nesten håpløst med isete forhold nedover. Når vi kommer ned til hytta igjen er Henrik og Rolf kommet opp. De hadde stoppet halvveis forrige natta og overnattet i teltet til Rolf. Et lite tomanns Berganstelt. De hadde sovet godt - men var glade for å være fremme i hytta. De hadde hatt en hendelse med en ølboks som eksploderte i sekken til Rolf - Kaldt ja! Rolf gikk med M-77 og Natoplank fra en annen tid. Litt kultur, men lite behagelig. Allikevel ikke noe å si på tempoet Vi har en rolig kveld i hytta. Mye folk i hytta men vi har funnet oss 2 stk 4manns rom. Det blir tidlig kveld. Jeg har tatt med en eneste Nordlandspils som jeg setter til avkjøling i vinduet på soverommet vårt Lørdag 16 Mars 2013 Våkner av noe prat i rommet sånn i 5 tiden. Viser seg at den pilsen min har eksplodert av kulde i vinduet - og søl er kommet i karmen. Villmarksmannen kaster boksen ut vinduet. De andre hadde våknet av et lite smell! Denne dagen har jeg bestemt meg for å ta det helt med ro - mens Henrik, Graham og Rolf skal på toppen. God tid til å ta bilder av hytta og området rundt De andre har en knallfin tur på toppen - mens vi gjør litt indretjeneste og ellers soler oss i solveggen. Noen tar seg også en skitur i området - i det hele tatt - en dag uten de helt store begivenhetene for meg Vel nede fra turen på toppen for Henrik og co, tar vi dette fellesbildet. Utpå ettermiddagen kommer @Kristian123 så da er vi alle mann på plass. Han har også overnattet i telt på veien oppover - på omtrent samme sted som Henrik og co hadde teltet På kvelden er det klart for fellesmiddag. Finnbiff og potetmos etc. Dugg på linsa - men maten ble servert og var veldig bra! En stille stund. Det er mindre folk i hytta denne lørdagskvelden. Søndag 17 Mars 2013 Henrik vekker alle sammen klokken 07. Skal vi komme oss hjem så må vi bare komme oss opp. Kristian i tet ned fra Reinheim Vi bruker ca 4 timer ned til Grønbakken. Flott forhold Noen få bilder fra turen ned Fellesbilde til slutt med alle 7 på parkeringen ved Grønbakken Lang dag for meg - kjøre nordover til Nordland - hjemme etter midnatt. Jeg har kun lagt inn mine bilder - men dere andre kan jo kommentere og legge inn flere av deres egne bilder
  16. Om noen har lyst til å dra til Snøhetta i starten på februar, men mangler turfølge, så er det en gjeng ifra Melhus/Trondheim som drar oppover Fredag 01.02. Turen starter ifra Grønbakken og går inn til DNT hytta Reinheim. Her er planen å få til en topptur på lørdagen om været tillater det. Det er også noen som har med seg kite oppover, med håp om å få prøvd den på turen. De fleste planlegger å ligge i telt, men turisthytta Reinheim er tilgjengelig for overnatting for de som måtte ønske det. Se her for mer info: Teltur til Snøhetta
  17. 25.juli: Fra teltplassen min nær Snøheim, fulgte jeg t-merket sti mot Åmotdalshytta helt inn til vann 1529. Da hadde jeg også passert tett innpå Bruris imponerende østflanke. Skyene lettet heldigvis, og jeg så Langvasstinden og Larstinden, to majesteter her inne! Vannet ble rundet på nordsiden etter en liten spisepause, og jeg gikk begeistret løs på ryggen opp mot Søre Langvasstinden, 1970 moh. Halvveis opp ryggen er denne noe bratt og preget av sva, men ved å holde mot venstre (vest) unngikk jeg det meste av mulige problemer greit. Mot toppen ble jeg litt utålmodig, og tok en litt vanskeligere variant, da jeg skrånet opp i skaret til høyre for Søre L. Vel oppe var det grei skuring over V2 og V1, før det brått stoppet litt opp. Som forventet var det en bratt hammer her, med et nylontau hengende. Det var ikke spesielt utsatt, så jeg nølte ikke et sekund, og kløv resolutt ned hammeren, som nok teknisk sett er grad 2. Herfra var det bare moro opp til Langvasstinden, hvor jeg tok en ny matpause. Returen la jeg om Nordre Svånåtind, og deretter fortsatte jeg i retning Svånåtinden. Noe før denne, tok jeg av mot øst, og skled lett ned et snøfelt med bratt snø, og kom inn på hammeren før Bruris vestegg. Denne kunne ikke omgås, men jeg hadde med et velbrukt snaut 30 m langt statisk 9mm tau. Et rappellfeste viste at jeg skulle fire meg ned på nordsiden av egga. Problemet var at tauet garantert var for kort, om jeg skulle legge det dobbelt. Løsningen ble å binde det fast i rappellblokka, og så fire meg ned på enkelttau. Jeg tok det svært rolig, og inspiserte evt tak og sprekker underveis, med tanke på klatring opp. Det ser jammen ut til å gi utfordringer på solid 4-tall og kanskje 5-er klatring opp her, etter mine vurderinger. Gps-en målte rappelldistansen til 23 m, og det var ikke store taustumpen til overs, enda jeg hadde brukt enkeltau i rappellen. Så folkens; nå henger det det et rødt tau her, så dere kan klatre opp med topptau i alle fall i høst (2012). Satte fra meg sekken i skaret, og kløv raskt opp på Bruri. Returen ned i sørflanken etterpå var som beskrevet av mange; løs og forholdsvis bratt. Heldigvis sparte jeg noen meter mot slutten på å skli på et snøfelt. Deretter fortsatt jeg i østlig retning til jeg møtte på t-stien, før den lange marsjen tilbake til teltet ved Snøheim begynte. Totalt 11 timer på tur.
  18. Siste dagen av de tre godværsdagene på Dovre i slutten av juli, ble satt av til Skredahøin, som var min siste gjenværende 2k-topp i området også. Morten Helgesen hadde tipset meg om en spennende egg opp til nordtoppen, som jeg ville se om var mulig å komme opp. Granathull i bakken Fra teltplassen nær Snøheim var det ikke lenge jeg fulgte t-stien mot Åmotdalshytta, før jeg skjente sørover og ned et lettgått stykke i terrenget, med kurs for brua nær Maribu. Snart var det imidlertid slett ikke så lettgått lenger, med buskas og våte myrpartier. Så dukket et skilt om farlig blindgjenger-område opp. Var skiltet fortsatt gyldig? Jeg ante ikke, og trippet forsiktig igjennom området, med mistenksomme blikk mot alle kuler og dumper i bakken. Her og der var spor etter granatnedslag. Jammen var dette uventet turopplevelse på Dovrefjell! Ved brua, som hadde hatt en tøff vinter, så det ut til, var det kjent terreng videre mot vest, før jeg svingte sør for Svånåvatnet, og fulgte snøflekkene som fortsatt lå ved vannkanten her. Opp rundt 100 meter på en liten fjellrygg mellom Svånåvatnet og det lille tjernet her, innunder Skredahøins stupbratte nordflanke. Jammen så østeggen på nordtoppen bratt ut, ja! Bratt hammer - tøff klyving Etter litt grov ur, var jeg inne under den bratte hammeren, og sjekket først ut mulige omgåelser av denne i sidene. Neppe å anbefale! Da var det bare å prøve seg forsiktig fram rett opp egga. Et klyvepunkt a grad 2 ble forsert, og etter bratt klyving litt fram og tilbake var jeg oppe på en ganske bred avsats. Her ble jeg stående litt og tvile, for nå ble det hakket vanskeligere, men lenger oppe så det ut til å løse seg opp. Sjekket ut mulighetene for omgåelse av dette punktet, men fant ingen tillitvekkende ruter. Takene var ikke helt optimale, så jeg måtte stole litt på friksjonen under støvlene her. Heldigvis var det ikke så langt ned; hylla ville nok stoppe et eventuelt fall. 2+ er nok rett gradering for dette partiet, for hadde jeg hatt med tau og sikringspartner, hadde jeg bedt om tausikring her. Lenger opp var det likevel ikke så greit som antatt, men mer klyving på solid to-tall, før det ble lettere. Gps-en målte 24 meter fra starten på klyvinga til slutten, på det som jeg vil kalle en solid toer-taulengde. Så ikke noe tilgjort rappellfeste i overkant. Det var også en del løst, og noen svært sentrale og løse blokker ble tippet utfor. Ingen spor etter folk som har gått opp her før, altså. Litt artig i grunnen, selv om dette ikke er bevis for noe som helst. Nordtoppen Over dette bratte partiet var det enkel klyving videre, og overraskende langt opp til toppen. Det ble derfor en solid pause i godværet her oppe, og en mann dukket opp fra vest. Det ble litt samtale, og han undret seg over moskusspor høyt oppe på Svånåtinden. Om jeg visste hvor høyt de dyra egentlig gikk på Dovre? Jeg hadde ikke peiling, men mintes selv å ha sett halvmånespor etter store dyr i snøen en eller annen gang de siste dagene ganske høyt oppe i fjellet. Siste 2k på Dovre Så ruslet jeg sørover, og lett opp på Skredahøin. Dovres 2k-er var fullført – deilig! Returen fulgte snøfelter ned østryggen i størst mulig grad, før jeg endte med å vade elva Svone, istedenfor omveien om brua ved Maribu, blindgjenger-feltet og myr og buskas etter dette. Vadinga var dessuten bare et fint avbrekk i det nydelige været, og jeg angret ikke på dette veivalget tilbake. Så opp NØ-over, sør for Heimaste SVånåkollen, og inn på t-stien mot Snøheim. 8,5t på tur.
  19. Jeg parkerte ved Hjerkinn stasjon, og gikk 200 m til den store p-plassen der bussen inn til Snøheim gikk fra. Siden jeg skulle være flere dager i fjellet, var det atskillig kroner å spare på å parkere gratis – heller enn å punge ut med 50 kr døgnet for å stå på asfalt. Bussen ble proppfull, for det var felles ferie og bra værvarsel. Det gjorde meg lite å stå den lille halvtimen det tok inn til Snøheim, og straks jeg var framme ruslet jeg sør for det lille vannet og noen hundre meter vestover. Det var forbudt å campe nærmere enn 150 m fra vannet, som er drikkevannskilden for Snøheim, men jeg fant en ypperlig steinfri plass å sette opp teltet 200 m fra vannet, på gps 32 V 517792 6906926 (1490moh) og en snau halv kilometer fra Snøheim. Bare flagget ved hytta kunne sees fra plassen, så jeg følte meg tilstrekkelig langt unna. Neste morgen kom Morten, Chris, Øyvind og Lars med første buss, og så la vi i vei opp mot Vesttoppen. Med hyggelig nytt bekjentskap gikk turen opp til toppen unna, og jeg var nesten overrasket da vi plutselig sto der, på Vesttoppen. Her hadde jeg snudd for noen år siden, da Hettpiggen var dekket av isglasur. Nå var føret utmerket, men vinden var plagsomt sterk. Det var likevel bare å glede seg til moroa: Rappeller ned fra Vesttoppen Først en liten oppvarmingsrappell (på vestsiden av fjellet), før en lengre rappell ble gjort klar. Sjefen var ikke fornøyd med den lange rappellen som jeg og Lars hadde gjort klar, for å spare tid. Vi hadde grådig brukt flere av slyngene hans, og festet lå for langt inne på hylla. «Opp med tauet igjen. Vi finner et bedre sted», lød kommandoen. Vi adlød, men slik overstyring (J) går ikke ustraffet hen; for snart lød lyden av metall som deiset nedover fjellsida: Sjefens rappellåtter! Når 5 stykker skal bevege seg i slikt terreng, og i slik vind, blir fort logistikk og kommunikasjon satt på prøve. Selv om Chris og Morten var kjapt nede i skaret, og gjorde klar til klatring opp mot Hettpiggen, hjalp det lite når jeg, som neste mann i rappellen, ikke hadde klatretauet i sekken. Og da den ene delen av tauet jeg rappellerte på blåste bortover og satte seg grundig fast, gikk tida, uten at noen andre fikk gjort noe som helst. Jeg måtte mange meter til siden, og måtte til slutt bruke begge hendene, for å ta meg opp på en liten hylle, for å få løsnet det gjenstridige tauet. Det betød at jeg egentlig var usikret en liten stund. Det føltes litt ubehagelig, og den pendelen som ventet meg etterpå, var heller ikke noe jeg så fram til. Det gikk heldigvis bra, og snart var jeg nede i skaret sammen med de to andre. Rekognosering og klatring opp Hettpiggen Her blåste det så jeg regelrett måtte ned på alle fire en liten stund. Siden det tok litt tid innen vi var klare til å starte klatringen, rekognoserte jeg litt i Hettpiggens vestvegg. En tydelig renne går opp mot toppen, men dette er ikke letteste vei. Den ser imidlertid grei ut i nedre del, og er sikkert en kandidat til feil valg av klatrerute. Jeg fulgte en hylleformasjon et stykke lenger nordover i vestveggen. Bratte sva sperret for videre framdrift, men det var bare ca 10 m ned til en varde på en bred hylle, som ledet greit opp i skaret på nordsida. Altså kan Hettpiggen omgås denne veien her med en liten rappell, om noen skulle ha interesse av å kjenne til dette. Etter hvert var det klart for min tur i tauet opp mot toppen. Ruta går bare noen meter til venstre (vest) for selve søreggen; først på solide hyller og gode tak opp en 5-7 meter. Dette kan neppe være mer enn grad 2. Så var det noen meter med et par opptak mot venstre, med mindre valgmuligheter for føtter og hender, som i den sterke vinden opplevdes som solide 3-ere. Jeg kom opp på søreggen like under et bredt sva, koblet meg ut av tauet, og fortsatte på alle fire i vindkastene opp over svaet. Fy, som det blåste! Svaet her er under tørre forhold maks grad 2, og det er fordi det er litt utsatt. Litt forsiktig klyving (2-) opp neste lille hammer, og så grei klyving og deretter rusletur opp til Hettpiggen. Endelig var denne i boks! Rappell fra Hettpiggen, og over Midttoppen og Stortoppen Etter en liten pause, og etter at sjefen hadde sluppet klatrehjelmen sin ut i Gryta – av en eller annen grunn – ble det igjen klargjort for rappell ned i vest. Et 50m-tau er ikke mer enn akkurat passe langt her. De 25 meterne gikk kjapt unna, og jeg og Lars moret oss med å klyve litt på eggen i skaret opp mot Midttoppen, mens vi ventet på at alle kom seg ned. Bratt opp i grovblokket ur og snøflekker til Midttoppen, og derfra reneste autobahn til Stortoppen. Her møtte vi turistene. Noen lengre pause i vinden ble det aldri, før vi fortsatte på snøfelt og etter hvert i ur ned til Snøheim. Vi var snaut 10 timer på tur – og hadde da meget god tid. Takk for hyggelig bekjentskap, folkens!
  20. Med noen få bilder: http://peakbook.org/tour/24987/Telttur+i+Rondane+i+november.html Det åpnet seg en liten turmulighet helgen 4. - 6. november. Etter å ha sett værmeldingene så endte vi opp på å reise til Rondane, og gå eggen mellom Veslesmeden og Storsmeden. Reiste fra Oslo etter jobb på fredag, og kjørte opp så langt vi kunne inn mot Rondane etter Mysuseter. Fikk parkert og gikk inn til vi fant en fin teltplass et stykke før Rondvassbu. Opp med teltet og inn i soveposene for en god natts søvn. Våknet dagen etter i den forventede tåken. Etter frokost var det å pakke sekker og traske i vei mot Veslesmeden, og tåken gikk vi i til vi var tyve meter fra toppen, da kom vi over skydekket, og fikk toppen i knallgod novembersol. Siden eggen over til Storsmeden badet i tykk tåke, bestemte vi oss for å ikke gå den, så vi koste oss på toppen en stund før vi tuslet ned til teltet igjen, hvor vi fyrte opp bålet. Det å kose seg ute i Rondane med bål, biff og rødvin i november var bare fantastisk. Regor
  21. Hadde en fin 9-timers tur over Midtronden Øst og Vest, samt Digerronden lørdag 24.sept. Snøen, som lå over ca 1700 m, var både til glede og besvær. Syklet fra "nasjonalparkbommen" 2,5 km før Dørålseter, og inn til setra. Gikk så t-stien mot Høgronden, inntil jeg skar opp nordryggen på Midtronden. Klyvinga mot slutten ble noe vanskeliggjort av snøen, men gikk greit. Noe vind og skyer på toppene ødela litt for mitt avsluttende prosjekt i Rondane.
  22. Gikk Larstind med guttene mine i slutten av juli. Artig og flott tur, som det er svært lite å finne bilder om på dette forumet! Nå gjør jeg noe med det! Utførlige bildekommentarer får erstatte tekst denne gangen.
  23. Dag G - Evje

    Førpåsketur I Rondane

    Rune og jeg hadde egentlig tenkt oss over Svartisen denne uka, men etter elendige værmeldinger og web-kamera rundt om i nordland viste lav skyhøyde utsatte vi det prosjektet og tok turen til Rondane heller. Værmeldingene for Rondane var de beste for hele landet denne uka. Det skulle holde stikk, bortsett fra en grå og våt dag som ble tilbrakt i teltet under Digerronden. Svartisen får vente til neste år.
  24. Som så mange ganger før så er det godværet man venter på. Det så ut som det skulle bli godvær på tirsdag og Sondre ville gjerne ha følge på noen av toppene på Dovrefjell. Jeg ventet i det lengste med avgjørelsen om å bli med, men pakket i en fei da avgjørelsen om tur ble tatt. Jeg møtte Sondre på Dombås mandag kveld, og vi reiste sammen til Hjerkinn. Vi hadde med sykler og syklet med sekker innover til Maribue som skulle være overnattingssted. Været var stusselig...litt yr og tåka hang langt ned i fjellsidene. Ville godværet slå til i morra tro..?? Etter 6km sykling ankom vi Maribu....og Moskusen var ikke lenger unna enn 100 meter fra hytta. Opptil 14 dyr telte vi. Maribu er en helt grei plass å overnatte. Håper bare at folk tar med seg sin egen søppel tilbake og IKKE lar den henge i en pose inne på hytta...DET er for dumt.. Etter en god matbit gikk vi til køys med et skeptisk blikk opp mot tåka og toppene... Vi våknet opp til et helt annet vær og været ble bare bedre og bedre. Vindstille og varmt....dette måtte bli en knall dag!!! Ca kl 09.30 langet vi avgårde. Klok av tidligere turer med varmt vær, hadde jeg drikkepose i sekken. Jeg har en tendens til å drikke for lite dersom jeg har flaskene i sekken,- og da mister man fort litt krefter og blir daff. Denne dagen drakk jeg faktisk ca 5 liter...noe som "reddet" meg denne dagen sammen med spreke Sondre.. Jeg hadde i utgangspunktet kun tenkt meg Langvasstinder og Storstygge-Svånåtinden og så ta Skredahøe på morgenen dagen etter, men det ble nå ikke slik... Bruri ble første toppen vi skulle prøve oss på. Dette var en topp jeg egentlig hadde gruet meg litt til, pga det jeg hadde hørt om bratt og vanskelig ur opp mot toppen. Dette ble en enklere topp enn jeg hadde trodd. Mye stein og løst var det noen plasser, men vi fant en grei vei opp de ca 400 høydemeterne til topps. Jeg svettet som en gris, men passet på å suge i meg vann fra slangen som var lett tilgjengelig. Vi sto på toppen etter 2,5 time fra Maribu. På vei nedover fulgte vi ryggen sørvestover og vurderte om det var mulig å komme opp på ryggen til Svånåtindan herfra. Det så det absolutt som om det var muligheter for, men da blir det å klatre opp en bratt hammer. DET var ikke aktuelt idag så vi gikk ned mot breen i sør og rundet øst for Bruri og inn etterhvert på stien innover dalen mellom Larstinden og Store Langvasstinden. Den videre ruta gikk så opp i flanken mellom Store og Vestre Langvasstinden. Dette er en MEGET løs, bratt og ekkel rute opp....og sikkert enda verre å komme ovenfra. Anbefales ikke som familietur.... Opp på ryggen kom vi...Sondre først...og jeg etter....Videre fra ryggen og opp til Store Langvasstind er det svært enkelt. Herlig varmt ,vindstille og mitt andre møte med Dovrefjell ble et trivelig møte. Jeg hadde nå gruet meg litt til klatrepartiet opp mot Vestre, men dette var kort og enkelt. Tørre fine forhold var det jo hele dagen. Mens vi gikk,- gikk jeg stadig og tenkte på om jeg hadde nok krefter i beina til å gå helt til Skredahøin denne dagen....men nevnte ikke noe om dette til Sondre. Ville nå se an lårmusklene da vi kom til Storstygge- Svånåtinden. Etter en ørkenmars opp mot Storstygge-Svånåtind med en matpause sa jeg til Sondre at jeg ville forsøke på Store Skredahøe i tillegg....dersom Sondre tok hensyn til denne gamle mannen. En "bedriten" og bratt ur ned fra denne toppen. Så ble det nye vel 400 høydemeter opp til Store Skredahøe. Du verden så mye bedre det gikk etter at Sondre senket farten en smule. Da slapp jeg disse korte pausene og kunne holde et jevnt sig oppover. Herlig... mens svetten silte oppover de siste høydemeterne til topps. Vi sto på Store Skredahøe (2004 moh) etter 10 timer! Syv topper denne fantastisk flotte dagen på Dovrefjell. Overrasket over meg selv denne dagen....selvom Sondre nok hadde vært på Maribu for lenge siden dersom han hadde gått alene. Du verden hvor stor forskjell det er på å være blant tinder i tørt fint vær og tåke og regn....som jeg hadde på toppen av Rauddalstindene for vel ei uke siden... Tilbake til Maribu gikk det greit ned fra Store Skredahøe mellom Flathøe på 1703 moh og toppen nordvest på 1564. Herlig å komme ned i noe mer frodige omgivelser med mykere underlag for knær og føtter. Takker for en flott tur Sondre! Turfakta: 7 topper over 2000m 11t 50min 2300 høydemetre 32 km
  25. Þróndeimr

    Par-tre turer i Sunndalen/Dovre

    Ikke mye til turrapport dette igjen, bare tenkte å formidle noen bilder fra tre korte turer på Dovre og Sunndalen (fikk litt tid til overs under streiken!). Først ut, noen bilder fra en tur opp Stølådalen (vest for Drivdalen) på Dovre. Gikk bare et stykke inn i dalen, hvor jeg blant annet traff en del moskus som jeg kom svært nær (ikke lett å se dyrene i tett skog). Neste tur gikk opp stien til Giklingdal i Sunndalen. Snudde før jeg kom inn i Giklingdalen riktig nok pga. mye snø over 800-1000m. Tredje og siste tur gikk opp stien fra Hoåsbrekka (mot Store Trolla). Fulgte tørt lende langt stupkanten over Sunndalen mot Hoåsnebba, frisk utsikt fra 1400m! Stølådalen Stien til Giklingdalen Stien opp Hoåsbrekka I snørasets fotspor. Store Trolla (1 850m) (må bli topptur hit i sommer vel..) Toppen av Dordinakkan, 1819m (ser flottere ut en det den faktisk er?)
×

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.