Søk i nettsamfunnet

Relativt fint vær med solgløtt hele veien opp, men nesten alle vi møtte hadde snudd tidlig pga. for mye vind. Tok en del bilder herfra http://pr0.no/film/Jotunheimen%2012-16%20sept%20'07/ (Kopier hele adressen manuelt og lim den inn i en ny nettleser hvis den ikke fungerer) Turene ble: 1. Turtagrø-Skogadalsbøen onsdag 12. Min første tur på etpar år med mer enn lett dagstur-oppakning (15kilos sekk), og jeg var fornøyd med meg selv da jeg kom opp til Etrehytta Turen videre innover dalen kombinert med tilskying oppe i høyden gjorde at Hurrungane, som egentlig var grunnen for at jeg kom til området, forsvant fra syne for resten av dagen. Over Keiserpasset hvor jeg passerte min første snøflekk og ned i Jervvassdalen ble motivert av at man har Skogadalsbøen-hytta i syne nesten hele veien ned. Men da jeg omsider kom til broen nede i Utladalen var det fortsatt et godt stykke igjen ned inni bjørkeskogen før jeg kom til hytta. Her fant jeg ut hvorfor folk bruker gamasjer i fjellet; buksene så ikke ut etter at gjørmete føtter hadde sneiet dem på innsiden over anklene. Teltet på teltplassen oppi høgget ved hytta og fikk i meg litt egg&bacon før jeg testet den nye soveposen til 399,- på tilbud på Sportshuset (en Basecamp Sarek Classic) som viste seg å være ypperlig, bortsett fra at glidelåsen var litt kronglete å lukke. 2. Skogadalsbøen-Fannaråken-Turtagrø torsdag 12. Våknet varm og uthvilt med truende skyer overalt. FIkk en kopp kaffe og spiste en kjapp frokost på benken utenfor hytta mens jeg funderte på hvorvidt jeg skulle gå samme vei tilbake (6t ifølge kartet) eller ta den lange veien opp på Fannaråken og ned på Turtagrø-siden (5t + 3.5t på kartet). En jeger jeg møtte på veien sa at det var meldt å klarne opp utover dagen, mens et par vandrere som kom kortveien fra Turtagrø mente at det ikke var noe poeng å gå på Fannaråken fordi det ikke så ut til å være noe sikt der oppe. What to do, what to do. Litt regn i Jervvassdalen ble fort glemt da sole tittet fram i Keiserpasset, og mens jeg brukte halvannen time på å steke og fortære en omelett og litt bacon (Rødspritbrenner fungerer, men tregt!) bestemte jeg meg for å gå på Fannaråken i solskinnet. Turen opp gikk greit selv om jeg ble mektig sliten av såpass mange bratte partier, og den siste kilometeren i svak stigning gikk jeg i bare t-skjorta i solskinnet, og der og da kunne resten av turen bli megatrist for alt jeg brydde meg; jeg hadde knallutsikt til Hurrungane og alt var bra! Været holdt seg, og selv om stien på østsiden av Fannaråken var ganske bratt kom jeg ned akkurat i tide til å rekke en middagstallerken og verdens beste Pepsi Max på Turtagrø. Orket ikke tanken på å telte med de såre skuldermusklene, så det ble en veldig god seng i Sveitserhytta på Turtagrø. 3. Spiterstulen-Galdhøpiggen-Spiterstulen lørdag 14. Fredag kjørte jeg til Lom og slappet av hele dagen; reisefølget mitt ankom med nattbussen fra Oslo grytidlig, og vi kjørte til Spiterstulen hvor det ble noget forsinket avmarsj mot Galdhøpiggen rundt halv ett. Relativt fint vær med solgløtt hele veien opp, men nesten alle vi møtte hadde snudd tidlig pga. for mye vind. Vi pushet på oppover, og siden sikten aldri var særlig bra ble det stadig nye overraskelser med nye falske Galdhøpigger som måtte bestiges, og nye reserver som måtte mobiliseres. Uten Fruktnøtt-infusjon på den aller siste bratte bakken med snøvassing opp mot hytta hadde vi slitt! Ganske slitne kom vi til stengt hytte (vi hadde møtt de som jobbet der på veien ned, så det var ingen overraskelse) og snøstorm, så det ble ikke noe utsikt. Men bare å ha nådd dit var det vi hadde kommet for, så vi spiste raskt. Klokka var snart halv seks, og vi måtte raske på for å rekke ned mens det fortsatt var sikt. Snøen gjorde det iallfall mye lettere å komme seg ned! Vi oppdaget at snøfallet hadde beveget seg langt nedover, og gjørme-stien vi gikk opp var nå blitt til myk, frosset jord som var desto mer behagelig å gå på. Gikk feil et par ganger og fant alternative stier, men kom alltid tilbake til hovedstien, som nå var delvis tilsnødd og iset mye lenger ned. Utsikten var ubeskrivelig vakker, idet vi kunne se toppene mot øst som var badet i solnedgangen gjennom/over snødrevet! På bunnen ble det kjøttkaker på Spiterstulen, og så fyrte vi opp et bål på teltplassen. Kvelden ble riktig koselig både med den fineste stjernehimmelen jeg noengang har sett, med Melkeveien som en klar stripe over himmelen, opptil flere stjerneskudd, og flasker med dyrt innhold som varmet utslitte kropper. Neste morgen var teltet dekket av snø, og vi måtte ha brøytehjelp for å komme ned på sommerdekk. Lørdag var vel den siste dagen Galdhøpiggen var snøfri opp til Styggebreen iår..

Rødtopp og jeg har ikke vært på fjelltur i Norge siden mai, så det var på tide å få komme seg ut å lufte seg. Etter å ha studert værmeldingene nøye så det ut til å bli et værvindu rundt Valdresflya på lørdag og med litt flaks kunne ett snøvær passere i løpet av natt til søndag og det rekke å klarne opp til å bli greit på dagtid søndag. Ønsket var å komme opp på Kvassryggen (2071) og Eggen (2041) Dermed pakket vi bilen og dro til Bessheim. Det var mye folk, men de hadde rom til oss også. Lørdag morgen våknet vi til delvis skyet oppholdsvær. Dermed kjørte to optimister opp til Vargabakken og parkerte der. Det gikk raskt innover mot Semelhøe. Høstfargene var vakre og vi tok mange flotte bilder. Vi passere flere rypejegere som tydeligvis hadde mye å skyte etter – i hvert fall smalt det med jevne mellomrom. Vi så en god del ryper selv også. Vi gikk opp langs bekken fra Bukkehåmmårtjønne. I Steinflybakkan skremte vi stadig lemmen. Oppe ved tjønna gikk vi ryggen over Bukkehåmmårn (1910). Det hang skyer på mange av toppene rundt oss, men vi så Kvassryggen lå i sola, så vi trasket ufortrødent videre. Oppe på toppvarden av Bukkehåmmåren fikk vi de første skikkelig kraftige vindkastene, som en advarsel om hva som skulle komme. Plutselig forsvant skyene fra de fleste toppene rundt oss og utsikten ble toppers. Over ca 1600-1700 moh hadde toppene fått et fint hvitt slør av nysnø. På vei den siste kilometeren til Kvassryggen blåste det opp mer og mer. Vinden dro med seg mye fokksnø som svei i ansiktet. Det var greit at vinden kom fra nordvest og vi fikk den dermed i siden. På toppen av Kvassryggen hadde vinden kommet opp i storm styrke og vi slet med å holde oss på beina. Dermed fant vi det best å slå retrett og gi opp Eggen for denne gang. Vi gikk ned på sørsiden av Kvassryggen for å få litt ly, men det kom kraftige vinrosser også der. Lunsjen spiste vi i ly under en kampestein like ved Bukkehåmmårtjønne. Det var godt å kjenne at sola kunne varme litt selv i den kraftige vinden. Vannet på tjønna frådet og sprutet langt opp på land. Det var utrolig å se at ett så lite vann kunne få så store bølger. Vi gikk videre og da vi kom ned i Steinflybakkan igjen var det såpass ly at vi kunne nyte turen igjen. En vakker og spennende men samtidig farlig tur. Lørdag kveld kom også Mitandi og Bamse Brakar til Bessheim. De hadde vært på Eggen, men hadde også blåst ned igjen. Søndag morgen kom med snø. Det var ikke verd å friste skjebnen mer så vi kjørte forsiktig på snøføre ned fra Bessheim.

Etter å ha avspasert fredagen med ein lang spasertur til Besshø, var det duka for å prøve oss på Knutseggen lørdagen. Pakka saman teltet ved Vargbakken og rakk akkurat båten innover. Nokså vått så lenge vi sat inne i båten, men det slutta heldigvis stort sett før vi kom til Gjendebu. Knutseggen låg godt inne i skyene når vi var ved Gjendebu. Regn og/eller snø og/eller islagte steiner og sva er ikkje draumeføre for ein tur over nålene og spesielt ikkje for Søre Nål, men etter rask rådslaging stempla vi lykke til på ferden og prøvde oss likefullt. Om ikkje anna ville vi alle opp og sjå korleis det såg ut der. På T-stien opp til Svartdalen var det fleire folk og sjå, men etter at vi kryssa elva og svingte av mot Knutseggen var det slutt på folkelivet. Kun oss sjølve, eit og anna lemen, og masse stein å prate med... Hadde ein teori om at det var best å runde nesten heilt bort til breen og følge egga opp på Knutseggen derfrå, noko som viste seg å vere veldig, veldig feil! Glatte sva og laus stein her fekk konsentrasjonen på topp ganske så fort. Omsider oppe på ryggen var vi skjønt einige om at dette ikkje kunne vere lettaste veg opp, noko vi fekk bekrefta 50 m lenger framme når eg kikka ned første renna i retning vatnet på 1590moh. Klart og tydeleg her vi skulle ha kome opp, så visste vi det iallefall til returen. Det smalna fort av vidare når pinaklene nærma seg, mykje klyveklatring opp og ned og rundt steiner og hamrer. Kom oss etterkvart over Nordre og Nestnørdre Nål og ned i den grove steinura under Søre Nål. Er som vestlending vant til mykje og stor stein, men denne var det dimensjoner over. Ingen rett fram-rute her nei.... Klyvde opp på Midtre Nål og, før vi sette oss på ein lun plass nede i ura og beundra Søre Nål. Både klokka og føreforholda sa klart i frå om at klatring på Søre måtte utgå denne dagen om vi skulle rekke nedatt til telta før det vart mørkt, men flott topp å sjå på uansett. Turen nedatt gjekk enklare enn opp, med unntak av nokre ufrivillige forsøk på å surfe på laus stein ned frå Knutseggen mot Svartdalen. Men, alle bein like heile på alle sjølv om pulsen går litt jojo av slikt. Omsider nede til Gjendebu og telta var det på tide med biff og rødvin ved teltet. Kunne sitte ute og nyte både mat og stjerneklar himmel. Livet blir ikkje mykje betre enn det PS! Kven du enn var som vi såg på veg ned frå Svartdalspiggen med lykt rundt midnatt, håper du kom deg vel ned. Sigbjørn

Omsider Turen hadde ligget i kjømda lenge. Helt fra i fjor hadde vi snakket på en travers av hele Heillstugguryggen, fra ende til annen. Og august var estimert tidspunkt, noe Nils skulle få bestemme nærmere, opphengt på badet mellom suttekluter og bleier som han er. Og etter hans glitrende debut som jordmor, forøvrig på det samme badet, syntes det vél fortjent at han skulle få blåse i fløyta når avgangen var klar denne gangen... August fortsatte i det samme værmessige blindspor som resten av sommeren, men så, mirakuløst nok syntes et 2-3 dagers værvindu å åpenbare seg fra ca. 20. august. Mailer og sms'er vrimlet att og fram, og så var onsdag 22. aug. omsider bestemt! Utgangspunktet var Spiterstulen, avgang var satt til kl. 0600, og vi var hele 7 stk. i følget. Dagens mål huset hele 10 stk. 2k, nemlig følgende Heillstuggutinder (toppnr. iflg "bibelen"): Søre/59.0/2189, Nestsøre/33.0/2255, Store/11.0/2346, Store N-1/11.1/2230, Store N-2/11.2/2215, Midtre/15.0/2339, Midtre N-1/15.1/2176, Midtre N-2/15.2/2153, Nørdre/45.0/2218 og endelig Heillstugguhøe/45.1/2072. Nesten uvant Etter grei skuring oppover dalene, og litt slaomkjøring mellom kryssende lemen og grågnagere inn Visdalen, var Nils, Terje, Roger og jeg framme en snau time for tidlig. Helblank himmel, nesten vindstille, og kun dugg på bilene lovet godt, ingen frost selv om klarvær altså. Etterhvert ankom også de andre, nemlig Lena, Svein og Morten. Med unntak for Morten, så var Lena og Svein nye bekjentskaper for oss andre. Etter hilsing, presentasjon, samt pakking og fordeling av utstyr, ruslet vi av tunet kl. 0610, i et vær som ikke kunne bli bedre! Sola gyllet allerede Styggehøe og isfallene oppe i Tverråbreen, der vi i en mild liten mottrekk ruslet sørover dalen, mens Visa hvisket sin vante melodi i morrastilla langsmed dalbunnen. Nesten uvant med godvær nå, etter et miserabel sommer, samt et par heller fuktige styggværsturer i fjellet forut. Etter et par brukryssinger av bla. Heillstugguåe, dreide vi så av fra Visdalen, og tok iveg stigningen langs stien opp og inn i Urdadalen. Snart nådde vi det første Urdadalstjennet, som lå tinnblankt og speilet den kjegleformede toppen av Semeltind/2236 der framme i dalåpningen. Snart dukket også dagens første mål opp, nemlig Heillstuggutind Søre/59.0/2189. Samtidig ser vi til venstre opp på tre stygge vertikale hammere på egga nord for Store/2346. "Hau og hau, det der ser da ikke bare enkelt ut?" spør vi, men trøster oss med at vi tross alt skal enkleste veien over dem, nemlig ned, og derfor kan rappellere hvis det trengs. Vegen til Søre/2189 innebar kryssing en diger løs urflanke, blek og bratt, med et par lengre snøtunger i. Vi vurderte vegvalget nedenfra, og gikk for å benytte snøen hvis den ikke var for hard. Det var den ikke, så her var det bare å jabbe høgdemetrene unna, for å nå bandet mellom Søre og Nestsøre, der sola nå skinte flat og kvit i sensommermorgenen. Nils og jeg var litt sultne, så vi tok oss en kjapp matbit nedi røyslandet, mens de andre gikk ivegen opp til bandet. Men vi kom da opp etterhvert vi óg, hvoretter Roger, Terje, Svein og jeg turet videre de 100 gjenstående høydemetrene til Søre, mens resten av flokken latet seg i sola nede på bandet. Flott topp dette, med en overveldende utsikt over vestre Memurubreen på den ene siden, og Urdadalen med alle sine glitrende tjern på den andre. Og nordover skar selve Heillstuggumassivet sin enorme mørke ryggfinne gjennom himmelblåa, en sammenhengende 7 km lang skarp fjellrygg, med stortinder, egger og utfordringer i hopetall... Sommer Vel nede igjen til de andre som dormet uthvilte på bandet, tok vi en liten rast. Men ruta var lang, så vi drøyde ikke lenge før vi i flokk opg følge strenet videre mot Nestsøre/33.0/2255. Opp dit ligger et par klyvehammere, som på dette føret ikke bød på noen problemer. Men et opptak i første tredjedel av stigningen er kvekt nok til fort å by på problemer hvis snø eller is preger underlaget. For det meste fast og fint berg her, med innslag av et par mindre rødhammere også. Selve toppen er et svapreget lite platå, hvor vi spredde oss ut for en hvil, mens vi alle nøt den grandiose utsikten i den høghimlede godværsdagen. I motsetning til det meste av Heillstugguryggen, har Nestsøre stupveggene på vestsiden, mens det meste av ryggen ellers har stupene på østsiden. Ikke et vindpust var å kjenne, og sola glitret blankt i de bregrønne tjenna langt under oss i Urdadalen. Det var sommervarmt og godt, selv her oppe på 2255 moh. Morten hadde kastet skjorta, og poserte ute på en av nabbene over stupet. Som modell kommenterte han selv "Jeg burde kanskje trekke inn magen litt?" Hvorpå jeg svarte "Ja fint - for da kom sannelig Store Heillstuggutind til syne bak deg også!" Fra Nestsøre skuet vi nå rett over til dagens høgeste, selveste Store Heillstuggutind/11.0/2346, en av de virkelige stastoppene i Jotunheimen. For komme dit måtte vi først nedatt på bandet/2141, før ei lang og solvarm stenbratte på drøye 200 hm ventet oss. Bandet var blekt og underlaget flatklemt av uminnelige tiders snømengder. Men nå lå røysa soleksponert og avsmeltet, preget av den moderne tids nedsmelting og klimaendring. Ikke noe vakkert syn i mine øyne... Opp stenbratta var det varmt! Røysa begynte å bli temmelig solvarm nå, og med sola bakende rett i nakken, peste og svettet vi oss mot toppen . Ryggen er bred og trygg, så det er ingen utfordringer opp her, hverken hva gjelder vegvalg eller rent teknisk. Men likevel har noen prestert å rødmale hele leia, med stygge røde spraykruseduller for hver fjerde meter til topps. Rene hærverket spør du meg, og totalt meningsløst overflødig! Råttent fjell Så samles vi på Store/2346. Endelig - hvor mange ganger har ikke blikket søkt denne skarpskårne stolte profilen der ute på himmelranda... Svært tilfredstillende å stå her nå, og det på en dag som denne! Nils hadde jo timet dette perfekt, ikke bare værmessig, men turen ga meg samtidig 10 flotte 2k-gaver på bursdagen ! Så sendte vi en medfølende tanke til Robert som egentlig var satt opp for turen, men som dessverre ble lenket til jobb og plikter, langt der nede i disen over lavlandet. Vi så nå imot det som var dagens crux, tre hammere langs egga nord og nedover fra Store. Foruten de rene cruxene, skulle dette partiet i tillegg vise seg å være særdeles råttent. Fjellet var småstenet, sundsprengt, og så møkka løst at ikke en eneste sten kunne stoles på uten først å testes, være seg for fot eller hånd. Og ikke hjalp det å rydde i det kranglete underlaget heller, for det var akkurat like løst under. Virket som om hele egga var pill råtten tvers igjennom. Ikke lett å finne gode sikringsfester i slikt! Fra overhøyden under Store så vi nå også N-1/2230 og N-2/2215, som stakk opp som kvasse tenner nedunder oss på den lugubre egga. Men for å komme dit, gjensto en litt kilen og vaglete ferd, på et særs uberegnelig underlag... Lena kløv nedover først, deretter Terje. Egga var spooky, så etter noe sondering, fant vi det best å gå 3-4 meter ned i vestsiden her. Ytterligere ned var det heller ikke farbart, der kun glattskurte svarenner med et og annet hengende steinstrø i, stupte hylbratt i strak fallretning mot Urdadalen. Med mjuke bevegelser og forsiktighet, karret vi oss alle fram til tanna ovenfor første hammeren, og derfra første rappell. Her lå et par slynger fra før, så etter å ha forsterket disse med litt "ferskvare", seilte jeg ned som førstemann. Jeg tenkte nemlig forevige Roger, som litt spent ventet på sin aller første rappell, i for anledningen ny klatresele også. Rappellen er kort, kun 7-8 meter, og ikke overvettes bratt heller, så man har god fotkontakt med fjellet på veg ned. Men et par sva med minimalt med tak i nedre del rettferdiggjør en rappell. Og de få og knøttsmå tak som måtte finnes, er slettes ikke greie å finne fra oversiden heller. Nestemann er Roger. Han bakker under støttende kommentarer trygt og sikkert ut i tauet, og senker seg ned som han ikke hadde gjort annet. Well done! Første rappell gjort, og en ny grense brutt..! Snart er alle nede, og vi stiltrer oss forsiktig videre. Må vente hverandre ut nedover her, for ikke å rive sten i hodet på personen foran, ned langs den stadig like løse egga. Morten kaster et par større trusler av skarpkanten, og ned på breen innunder stupet østafor. En av dem skjærer i en laaang 200-meters bue nedover isen før den legger seg til ro for adskillige titalls år. Det er kun 25 m til neste rappell. Denne er drøye 15 m og nær vertikal. Problemet er at festet ligger 4 meter inne på ryggen ovenfor, så faren for at tauet kan rive ut sten fra det råtne fjellet er så absolutt til stede. Ikke mye å velge feste i her, så her også ligger et par slynger fra før. Terje og Lena forsterker også dette, før vi ber Lena som går ned først, om å vurdere å rydde unna potensielle farer før hun går ut i den vertikale delen. Hun forsvinner i dypet, men snart lyder tilrop om klart tau nedenfra. Nestemann er Svein, før vi i rekke og rad dingler ennå en avsats ned mot neste topp, som altså er N-1/2230. Terje går ned som sistemann, mens vi andre allerede er på veg for å sjekke ut den tredje og siste hammeren. Egga dit ut er sylsmal og sterkt erodert, så her skal man bevege seg beregnet og pent! Selve hammeren ser heller ikke grei ut, men muligens kan den klatres ned ved å dra ut på hammerspissen mot venstre (vest for selve egga), for så å traversere skrått ned hammerfronten tilbake innatt på egga. Her finner vi rett og slett ikke et eneste betryggende slyngefeste (og ikke noe annet sikringsfeste heller), så vi blir nødt til å klatre hammeren. Dette skulle heldigvis vise seg å være enklere enn vi fryktet, for halvveis nede på vestsiden nådde vi ei 30 cm bred hylle som krysset nesten hele fronten tilbake retning egga. Ved enden av hylla var det så greie tak de siste fem metrene ned til bandet mot N-1/2230. Artig dette! En for en kom vi oss ned her, og kun et lite klyv oppatt gjensto før N-1 (PF10) og dagens fjerde 2k var i boks! Det verste overstått Nå var det verste unnagjort. Tilbakeblikket mot Store/2346 så stygt og uryddig ut, der hamrene svartnet skyggefulle og bratte oppetter egga. Hadde nok rynket på nesen om vi hadde kommet motsatt veg her! Ned fra N-1 måtte vi gjøre omtrent som ned den tredje hammeren; først ned til venstre, så rundt et hjørne mot høyre, og benytte ei lita hylle tilbake til egga. Helt kurant, ikke fullt så løst lenger her nede. Snaut tjue minutter senere var vi alle på N-2/2215 (PF17). Derfra flatet egga betraktelig ut, og høydefølelsen likeså. På egga før Midtre/2339 ligger en topp som nedenfra ser ok ut, men denne har ingen PF av betydning. Jeg og Nils gikk beneste over breen forbi denne, før den seige bratta mot Midtre/2339 startet. Jeg begynte å bli sliten nå , mest matt av vannrasjoneringen kanskje, men jeg var nok ikke alene om det heller tror jeg. Men vi trasset oss opp atter en stigning, og nådde så det jeg synes var den flotteste toppen på turen. Midtre/2339 er tvert avskåren på østsiden, og den digre varden står faktisk på en godt overhengende bergnabb. Hele toppunktet er et større skrått sva, og luftfølelsen er påtakelig ute på stupkanten. I sør troner Store/2346, og langt nede på breflata østafor stikker de to artige Heillstuggubreahestene sine brune hoder opp av breisen. Etter litt hvile og litt foto, tar vi så atter mot nord, Nørdre/45.0/2218 kneiser i eftaslyset der fremme, og imellom ligger også småtoppene Midtre N-1/15.1/2176 (PF25) og Midtre N-2/15.2/2153 (PF20). Egga mot disse var overraskende storstenet, og forsatt ralativt skarp, men fast i fisken nå. Vel oppe på N-2 setter jeg meg ned ved de andre, i ura 4 m fra varden. Morten sier "Du har jo ikke vært på toppen før du har tatt på varden, vet du?!" Jeg svarer "Jada, tar'n før vi går!" Som sagt så gjort. Som sistemann av toppen skritter jeg bort til varden, og snur meg så for å følge de andre ned fra toppen. Idet jeg skal gå holder jeg på å tråkke på en dyr Canon 5D m/ 24-105L som ligger på ei helle nedmed varden! Jeg kremter høylytt og sier "Ehhrrmm - Morten?!" Han stopper opp 6-7 meter nedunder toppunktet og ser spørrende på meg... Jeg peker ned på stenhella, og Morten stirrer noen sekunder uforstående på kameraet før han oppfatter at det er hans . Flaks ja - bra at Morten formante meg om å klappe varden, og bra jeg er så nidkjær at jeg gjør det! Ned til skygge og mørke Dagen hadde vært varm, så vesketapet var merkbart. Langs Heillstugguryggen finnes ingen vannhull, så med snaue 3 liter vann i sekken må man rasjonere gjennom dagen. Ihvertfall blir jeg litt matt av slik varme og halvtørste. Det var derfor nydelig når en sval bris møtte oss over kammen langs siste brattryggen opp til Nørdre/45.0/2218. Der oppe var ryggen definitivt slutt. Foran oss lå nå kun brede slake stensletter og et par små brefonner i retning dagens siste, Heillstugguhøe/2072. Bak oss raget hele traversen, der tindene nå kastet sine lange forrevne skygger ut over blåisen på Heillstuggubreen. Vi studerte himmelranda vel forvisset om vi har vært på hver en meter der ute, over hver bidige topp, opp eller ned hvert eneste klyv og hver eneste hammer. Herlig! Det begynte så smått å kjølne mot kveld, så vi ble ikke lenge på Nørdre. Morten smatt utom et mindre toppunkt på stupkanten mot øst, men dette målte vel kun PF8. Deretter skled vi over den sprekkfrie slake brefonna i nordflanken på Nørdre, før vi ruslet opp nakken vest på Heillstugguhøe/2072. Egentlig ganske godt å gå på flatene nå, kunne tillate seg en litt mer breial og slarkete gangart enn hva traversen krever. Kun Roger og jeg skulle bortom Heillstugguhøe, de andre gikk beneste mot nord og ventet på oss på dalbrekket mot Visdalen. Ute på Heillstugguhøe strøk et gyllent flatt kveldslys over varden og toppene omkring oss, mens breene under oss ruget stumme i det blå skyggedjupet under tindene. Det hele var så storslått, så stilt, så skjønt, at det var nesten fysisk følbart. Her kunne vi senke skuldrene, og pulsen, og la avdagslyset vektløst bære sinn og sjel, langt inn i storheten og solefallet... De fleste hadde ruslet ivegen da vi også nådde dalbrekket ytterst på nordspissen av høe. Kun Morten satt igjen der. Sola skjøt en siste hvit pil av lys fra himmelranda på Bukkeholsryggen idet vi bikket over brekket, og i spredt orden ranglet vi den dels svapregede og etterhvert halvt gresskledte bratta til dals. Et sted stoppet vi og supte begjærlig friskt vann fra en siklebekk nedi lia. Stien tilbake til Spiterstulen syntes lang. Forventet hele tiden å se lysene rundt neste sving, men akk, det varte lenge før de dukket opp. Men alt har en ende, også stien ut Visdalen, så etter 16 timer på løpen nådde vi vél mødne og slitne bilene til slutt. Så takk til turfølget for en gedigen tur, takk til Nils for bestilling av godvær (noe jeg tydeligvis ikke er i stand til), og som sagt, takk for 10 digre pakker på bursdagen! Og mer stenharde enn dette får du dem heller ikke..!

En ukes tur i Jotunheimen med dama (uke 29). Etter å ha planlagt denne turen i mai, så var jeg spendt på om det var for ambisiøst å satse på så mange 2K topper som jeg gjorde denne uka. Hadde lagt opp til et roligere løp for Sunniva, og ett litt mer kamikaze prega opplegg for meg selv. Før vi dro sørover til Jotunheimen på lørdag, startet jeg med et fjell ikke langt fra Gjevilvasshytta som heter Okla (1543 moh) Det viste seg at planen som jeg hadde lagt opp til var veldig realistisk og gjennomførbar, hvor at uken forløp seg som dette. Legger ved GPS’ tracken og bilder fra hver dag. Mandag 16. juli 07: Overnattet i telt ved Gjendesheim fra søndag til mandag, våknet opp til et kjempefint vær, med gode muligheter for å få en fin dag i fjellene. Det første som var planlagt var å gå Besseggen etterfulgt av Bessøe (2258 moh). Mine forventninger til Besseggen var relativt lunken, hvor jeg ikke hadde noen forhåpninger om å bli noe stressa av å gå den. De synlige sporene i terrenget var verre enn jeg hadde forestilt meg, og hadde en følelse av å delta på en folkevandring i det vi gikk over Veslefjellet i retning Bessøe. Bessøe var i rake motsetning ganske urørt fra den store turismen som preget Besseggen. Toppen bydde på en kjempefin utsikt, med store stup i retning vestover mot Russvatnet og Surtningssue. Tirsdag 17. juli 07: Etter at jeg våknet av regnet som trommet på teltduken klokken 02.00 natt til tirsdag ble jeg litt småskeptisk til fjelltur dagen etterpå. Spiste noen brødskiver med morrpølse til frokost og kokte vann (ved Memurubu). Planen for denne dagen var Surtningssue (2368 moh), Søre Blåbreahøe (2196 moh), Sør for Nørdre Blåbreahøe (2154 moh) og Nørdre Blåbreahøe (2165 moh). Det regnet under hele frokosten, hvor at jeg ikke kan huske opphold før utpå ettermiddagen klokken 17.00. Sunniva fulgte med hele veien over Raudhamran og til foten av Surtningssue, men etter å ha blitt våt som ei katte i løpet av tre timer ville hun ikke bli med videre opp i skyene som preget høyden over 2000 moh. Hun snudde og gikk retrett mot Memurubu mens jeg gikk videre. Etter å ha passert 2000 moh hadde jeg mellom 30 og 50 meter sikt i tåka, og fikk dessverre ikke nyte utsikten som skulle være på Surtningssue (rykter skal visst ha seg til at det er en av Jotunheimens fineste utsikt fra denne toppen). Møtte en svensk brefører som hadde lunsj 200 meter før toppen, men som ikke var interessert i å bli med videre på runden min. Gikk via skaret mellom Sør for Nørdre Blåbreahøe (2154 moh) og Søre Blåbrahøe (2196) og sørover og i retning Raudhamran. Dette skaret var prega av veldig mye løs og glatt stein, noe som jeg ikke hadde villet gjentatt ved en senere anledning. Kom tilbake til Memurubu som ei dyvåt katte klokken 19.00 etter å ha gått i 9 timer og 30 minutter. Onsdag 18. juli 07: En pausedag som innebefattet grilling på Sålell Sæter noen kilometer vest for Kvitingskjølene. En av de mest idylliske plassene vi hadde sett på lenge, i motsetning til de overbefolkede plassene ved Gjendesheim. Torsdag 19. juli 07: Kjempebra vær denne dagen, men vind fra nord gjorde at det var litt småkjølig denne dagen. Gikk via veslekjølen mot Nørdre Kvitingskjølen (2025 moh) og til hovedtoppen som var Store Kvitingskjølen (2064 moh), hvor vi kunne innta en av dry tech sine varme lunsjer og en kopp pulverkaffe. Det var en nordlig trekk, hvor at noen skyer med underkjølt yr hadde ført til rim på fjellet over 1950 moh. Varden var dekt med rim og is hvor at vi hadde på både ullundertøy, varme votter og lue i løpet av den 20 minutter lange pausen på toppen. Fortsatte mot Vestre Kvitingskjølen (2060 moh) og gikk ned til bilen etterpå. Brukte ikke mange timene på turen, hvor Sunniva sa i etterkant ”dette føltes jo så lett at det var mer som en treningstur istedenfor en fjelltur”. Fredag 20. juli 07: Regnet begynte å tromme på teltet ved Glitterheim denne natten, og hvor jeg ikke ble så altfor overbevist om at det var en fin dag for tur før jeg så ut av teltet klokken 08.00 denne dagen. Det var heldigvis opphold da vi stod opp, og værmeldingen spådde pent vær utover dagen. Glittertind var dekket av skyer, hvor at det av og til var nysnø synlig under skyene. Dette var og denne kaldeste natten så langt denne uken. Det fysiske overskuddet var heldigvis stort denne dagen, hvor at det gikk kjapt til toppen av Glittertind (2462 moh). Nysnøen lå over 2100 moh denne dagen, hvor at det på toppen lå mellom 15 og 20 cm nysnø. Med solbrillene og solkremmen liggende igjen ved nasjonalparkgrensa gjorde de liten nytte for seg da vi kom til den skarpe solen i nysnøen. Stopper bare kort opp på toppen og nytte utsikten med en liten kopp kaffe. Gikk kjapt videre sørover mot Ryggjehøe (2142 moh). Besteg Ryggjehøe og var tilbake på Glitterheim i løpet av til sammen 5 timer og 42 minutter. Etter å ikke ha besteget Nautgardsoksle (2089 moh) tidligere samme året, hadde jeg også planlagt å bestige denne samme dagen. Lett å bestige dette fjellet, hvor jeg hentet ned tre par med ski og feller som lå ved 2000 moh, på forespørsel fra betjeningen på Glitterheim. Lørdag 21. juli 07: Første dagen som avvik fra den originale planen. Dagen ble mye lengre enn planlagt hvor at vi gikk først til Grotbreahesten (2018 moh), deretter Svartholshøe (2067 moh), Trollstein Rundhøe (2170 moh), Dronningje (2189 moh) og Trollsteineggje (2300 moh). Det var en lang dag som tok 10 timer og 40 min og var på 32 kilometer. Grotbreahesten var lett å bestige, eneste som var kjedelig var den litt løse morenestenen ved foten av den østlige delen av fjellet. Sunniva ble sittende igjen mellom Svartholshøe og Trollstein Rundhøe, hvor at jeg gikk utover til Trollsteineggje for å bestige den. Var litt ekkelt å bestige den litt bratte eggen ca 100 meter før toppen av Trollsteineggje. Var den mest utfordrende toppen denne uka, hvor at pulsen økte betraktelig da jeg skulle ned den. Oppsummering: Besteg totalt 16 topper over 2000 meter denne uka, hvor at 13 topper hadde en p.f 50 el mer. Opplevde de fire årstidene med vinter på Glittertind, høsten på Surtningssue, sommeren på Besseggen og Bessøe og våren på Grotbreahesten og i Trollsteinkvolven. Til sammen fire gnagsår på begge to av oss, med mange fine naturopplevelser.

Slenger ut en kort rapport her for øyeblikket, det vil komme en litt mer detaljert rapport på sida mi etterhvert, men det kommer til å ta tid pga mye å gjøre for tida. Onsdag 25.apr Jeg hadde planlagt en overoptimistisk topptur rundt Leirungsdalen med 15 topper på 3 dager, det ble hvertfall 18 Med dårlig utgangspunkt med tanke på været, spente jeg på trugene oppe på flya, det regnet og sikta var 10-20m. Hadde ikke den store fjellfølelsen. Skylaget hevet seg litt for meg etterhvert, slik at jeg fikk se Bukkehåmåren og Raudhamaren pluss noe av ryggen opp mot Høgdebrotet. Ahh, fjell. Jotunheimen, 265dager 12t og 40min siden sist! Slo camp litt tidligere enn planlagt pga en åpen kulp i Leiruingsbekken, kjekt med vann, godt er det også. Jeg kunne se noe av ryggen opp mot Munken som jeg hadde planer om å gå, jaja tenkte jeg bare for meg selv.. jeg var litt skeptisk til det der, kjente det kila litt i prostata. Det var ikke så bra vær, vind tiltok utover kvelden, men jeg fikk sovna omsider. Min dype søvn ble forstyrra noen timer senere (02.30) av at noen prøvde å løfte teltet mitt. Svosj, husssj, hooooooooo, BLAFRE ¤#&# BLAFRE.. Vind kom hylende nedoverer dalen og reiv godt i teltet, den hadde også med seg noen 10liters bøtter som den helte mot ytterduken. Jeg prøvde så godt jeg kunne å grave ørene ned i klær og sovepose, mens jeg tenkte på øreproppene der de lå hjemme på skrivebordet (ser stygt ned på dem nå i skrivende stund). Ting roet seg og jeg våknet opp til et innoversigende høytrykk, glimmers. Dagens mål var Eggen med sørtoppen og Kvassryggen, hvis tida strakk til planla jeg å dra oppom Høgdebrotet, Steinflytinden, Tjønnholstinden og Tjønnholsoksle. Den planen ble skrinlagt kjapt da jeg klarte det mesterstykke å legge igjen matpakka mi i teltet! Dette fant jeg ut rett før oppstigningen ved Bukkehåmårtjønne. Jeg nektet å snu, ignorerte sulten etter beste evne og fortsatte mot Eggen. Skylaget lå akkurat høyt nok til at jeg kunne bli imponert av toppen, kunne også se Besseggen for første gang i den virkelige verden, Besshøe lå skult i skyene. Det blåste kraftig ned mot tjern 1707moh, full vinterutrustning måtte på. I mine egne tanker om mat og oaser i tropene skvatt jeg brått av at en HARE?! spratt opp rett foran meg, vi var like sjokkerte begge to tror jeg. Den satte i et forrykende tempo oppover snøen mot Kvassryggen, ganske artig der den breislædda oppover, ikke bare jeg som hadde problemer med vind, den skal være glad det ikke var no stup i nærheten! Fikk kommet meg opp til Eggen etterhvert, artig klyving mot toppen. Jeg kjappet meg videre, sulten! Oppom Kvassryggen, så rett mot teltet. Etter 9t, 18km og x høydemeter siden siste måltid, smakte det med karibisk gryte (med ekstra svinekjøtt) mens vinden ulte på utsiden. Torsdag 27.apr Når jeg kikket ut denne morgenen festet det seg et smil i trynet mitt som ikke ville slippe tak før kvelden igjen, jeg kunne telle EN sky (les:liten) i horisonten. Jeg sprella meg ut av posen brennkvikt og startet turen mot Munken. Rett før jeg skulle dreie opp på eggen ville jeg fylle vannmagasinene, gjorde så, men da noen skritt senere forsvinner bakken under meg. Jeg går gjennom isen, rent automatisk får jeg kastet meg på brystet og jeg skir elegant bortover vekk fra isen og over på trygg skare. Kliss klass på beina. Støvlene mine er noen syke vinterstøvler som holder godt på både varme og fuktighet, sammenlign gjerne med polstra gummistøvler. Jeg visste at de snart ble varme så jeg fortsatte med godt mot videre. Klyvinga opp eggen mot Munken og Mugna var bare helt sjef! Det gikk helt greit opp, var et par luftige steder med hard skare og is, men for det meste veldig greit. Veldig gøy og spennende. Når jeg kom over kulene Munken og Mugna, fortsatte jeg mot Austre Kalvehøgde. Isete og sterk sidevind over skaret mot toppen gjorde dette til den hittils tøffeste utfordringen, glad jeg hadde stegjerna på trugene her, isøksa var også klar til et hugg som ekstra sikring. Når jeg kom meg på toppen var ikke klokka blitt mer enn 11, blei jo for dumt å gå mot Rasletinden og telt allerede nå, så jeg bestemte meg for å ta noen topper til. Jeg gikk bortom Midtre og Vestre Kalvehøgde, samt nedom Nørdre Kalveholotinden. Jeg vet ikke om det er noen timetringer her, men jeg gikk oppom samtlige knauser for sikkerhets skyld. Tilbake over Kalvehøgde Ø2, Rasletinden og tilhørende østtopp før jeg satte kurs mot teltet. Det var først På Ø2 toppen jeg så andre folk, på veien til Rasletind dukket det stadig opp nye hoder på vei oppover. Turen ned til teltet fikk en litt uventet utfordring, i min dumhet hadde jeg zoomet litt mye inn på GPS'en så jeg gikk rett mot et stup Jeg fikk nå kranglet meg ned omsider og var (endelig) ved teltet igjen etter 26km og 9 topper (vet ikke om det var noen fler 10'ere?) Fredag 27.apr Nok en perfekt dag, ikke en sky, mye blått på netthinna. Jeg satte kursen mot Høgdebrotet ca 1000m høyere opp. Sto på toppen snaue 2t senere, en nytelse, ikke et vindkast. Bortom den andre varden også, selv om jeg ikke tror dette var noen egen topp. Gikk oppom en hump på vei opp til Steinflytinden (denne må vel være 10m vel?) Tøft opp mot toppen, luftig over isen mot toppen, videre mot Tjønnholstinden var også meget kult. Jeg fulgte eggen bortover noen cm fra stupet ned i Nørdre Tjønnholet. Her bød det seg noen små klatreutfordringer også, jeg kunne lett gått nedenfor som en mye enklere vei, men tenk så kjedelig i forhold da! En siste utfordring kom opp siste meterne mot toppen, men jeg fant en sprekk jeg fikk satt neglene nedi så jeg fikk dratt meg opp. Her oppe var det helt sjeft, vindstille og stekende sol (ansiktet mitt nå: rødere enn en solmoden tomat). Men for en utsikt!!! Herregud, greit, ok, da skjønner jeg hysteriet og kjærligheten til Jotunheimen som herjer i mange sjeler! Ikke at det kan gjenskape følelsen, men det gjør så godt det kan et aldri så lite panorama jeg satt sammen nå. Jeg la det ut på siden min, da det ikke fortjener å bli krympet til maksstørrelsen her på forumet..dog det er rimelig komprimert her også: www.mineturer.net/album/jotunheimen/pano-jotunheimen.jpg Jeg spiste lunsj i bar overkropp her oppe på 2331moh før jeg beveget meg videre mot de to sekundærtoppene. Jeg hadde også sikte mot en potensiell tredje topp, men jeg skjønte at denne ikke var 10m på lang avstand, men jeg måtte måle uansett, den var bare 7m. Til gjengjeld fikk jeg nok vært et sted ikke så mange andre har vært før meg ville jeg tro. Jeg fortsatte så mot en neste potensiell topp, mellom Tjønnholsoksle og Skarvflytinden, men denne målte maks 9m, altså ingen topp. Jeg følte meg litt kul der jeg sprang opp og ned for å kontrollmåle topper, følte at jeg lissom lekte sammen med de store gutta Fortsatte tøff opp mot Tjønnholsoksli før jeg vente nesa mot teltet igjen. Nok en perfekt dag, men neste gang tar jeg med en LANGT HØYERE solfaktor!! Da gjenstår det bare en oppsumering av min noe så etterhvert "korte" rapport Turens høydepunker: - Alle toppene (DOH!) - Klyvinga opp Eggen, Munken og Steinflytinden/Tjønnholstind - Synge allsanger sammen med ei rype Turens nedturer: - Nå trodde du vel at jeg skulle skrive alle turene ned fra toppene, men nei du, dette er også morro til tider... - Glemte matpakka første dag - Vende nesa hjem, godt solbrent (les: Jeg kjørte hjem med hansker, mye klær og med vinduer åpne for å få nok kjøling til ansikt)

Hei på dere!! Et forferdelig uvær på fredag gjorde at Valdresflya ikke var åpen på lørdag morgen/formiddag! Været var et ganske annet på lørdag!! 7 minus grader, vindstille og knall blå himmel! Måtte gå fra Maurvangen, noe som gjorde turen lenger enn vi hadde håpet på! Tjørnholstindane får vente til ei annen helg! Forholdene var fine, men noe slush til nedkjøringen ble det ikke fordi det fortsatt var 5 minusgrader da vi skulle ned. Legger ved to bilder som viser hvilken fin dag det ble!! Idag er det drittvær igjen,-snakk om å treffe dagen!!!

Morgenfugler Nils hadde ikke leet seg stort siden Austanbotn-traversen i august, og var tursugen. I tillegg har han fått nye ski, ja sko med, og hadde nå endelig fått en anledning til å dra på tur. Han sendte meg derfor en mail m/ spørsmål om vi ikke skulle dra på Bukkeholstinder, over et par PF10’ere han faktisk ikke hadde vært på ennå. Sjøl hadde jeg tenkt å gå Bukkehols-traverser på barmark, men innså fort at det var jo rasjonelt å plukke noen av småtoppene utenfor traversene på ski, med den lettvinte returen dette gir nedatt Tverråbreen til dals. Roger ble fort med på moroa, og kun et par timer etter at målet var satt på torsdag, tikket også en pm inn fra ”Parbat”, som lurte på turplaner framover… Kort varsel for ham også, men han meldte seg på! Vi enedes raskt om å prøve en runde langs vestsiden av Tverråbreen. Jeg vil videre for orienteringens skyld (grunnet toppmylderet samt en noe pregløs navning) også benytte toppnumrene slik Morten og Julia har definert dem i boka si. Målet vårt var runden over Lindbergtind/2120/18.2 - Vest for Lindbergtinden/2085/18.4 - Nordøst for Bukkeholstinden V3/2090/74.3 - Nørdre Bukkeholstind/2149/87.0 - Nørdre Bukkeholstind Ø1/2090/87.1 - Nørdre Bukkeholstind Ø2/2085/87.2 - Nordaustre Bukkeholstind/2011/47.2. Sistnevnte ligger jo på vestryggen av Stygghøe/2213/47.0, og burde vel derfor heller hete Stygghøe V1/2011/47.2, noe også suffiksnummeret under hovedtoppen Stygghøe/47.0 skulle tilsi? Grunnet jobbing og best værvarsel ble turdagen lagt til søndag 15/4. Men dessverre uten ”Parbat” likevel, for hans barnepass frafalt helt i siste liten. Synd det Henrik , men året er ennå ungt ! Vi måtte være hjemme igjen i skapelig tid, så vi avtalte å møte Nils på Biri kl. 0200. Da hadde han allerede kjørt i 2½ t, og vi i 40 min, så noen søvn hadde det knapt blitt. Kjøringen gikk radig, og kl. 0535 gikk vi fra bilen på Spiterstulen. Der krydde det av biler og telt, siden Galdhøpiggrennet ble avviklet dagen før. Vegen inn dit så ut deretter, med telehiv og knedjupe hjulspor i gjørma overalt. Sammen med andre og mer dunkledte morgenfugler som skarret langsetter bjørkelia, tok vi så iveg retning Tverrådalen på skareføret under morgenrøden. Skaren var hard, og fellene skurte godt, som om skia var laget av uhøvlet plank. Et stort hvitt strykebrett Det er hva Tverråbreen framsto som denne dagen. Vel oppe i den skyggeblå Tverrådalen, ser vi dagens Soria Moria skinne hvitt i morrasola der framme i dalåpningen, hevet over en stor og silkehvit breflate. Bak oss gløder ei enslig storfonn gullgul på himmelranda, over et ennå skyggelagt Leirhøe, og i morgenstilla gir snøspurvens sølvklare strofer gjenklang i dalrommet under Solskinnstoppen og de turkise istårnene på Eventyrisen. Ikke et vindpust, ikke et menneske å se, vi har fjellet og vårmorgenen for oss selv… Et par små fotopauser må til, mens vi labber jamt og trutt oppover dalen. Vi vurderer om vi skal gå opp på breen til høyre innunder Midtre Tverråtind/2302, men synes snøsida ser bratt ut. Vi bestemmer oss i stedet for å gå opp breen på vestsiden av nunatakhøyden 1827, som ligger midt i isen her oppe. Snart er vi inne på det silkegatte strykebrettet, og like etter går vi inn i sollyset kl. 0705. Foran oss ligger nå bredsida på Nørdre Bukkeholstind/2149/87.0, og østenfor denne vi kan også studere skaret mellom Nørdre Bukkeholstind Ø1/2090/87.1 og Nørdre Bukkeholstind Ø2/2085/87.2. Skaret ser bratt ut, og krever tydeligvis klatring opp til Ø2 hvis man skal følge ryggen slavisk fra nord. Vi får se hvordan det tér seg når vi kommer dit utpå dagen…Vi merker raskt at sola tar godt, idet snøflata fort blir litt mjukere, slik at fellene glir bedre på snøen. Høydemetrene er mange og seige , så jeg kjenner godt at 3-dager’n i senga m/ halsbetennelse i påsken ikke har gjort meg godt. Er vel strengt tatt ikke helt bra ennå heller, men jeg satser på å svi og svette det hele ut her oppe i frisklufta! Nils er vel ikke i kanonform han heller, etter stillesittingen gjennom vinteren. Vi begynner alle å bli litt sultne også (sjøl har jeg bare to rosinboller innabords siden lunch dagen før), men enes om å trasse opp bratta til det flater litt ut ovenfor 1827-høyden. Som sagt så gjort, og under en evighøg blå himmel på en evigdiger silkehvit bre, tar vi en solskinnsrast i stillheten mellom alle de mektige tindene som omgir oss. Det gode liv dette, da sju! Vidsyn Vi turer videre med sola i ryggen nordvest over isen, i retning Lindbergtind/2120. Den mektige østveggen på Bukkehø/2314 blir stadig større, og i nord dukker nå også Skarstind/2373 opp over nedre Tverråbandet, bandet mellom Lindbergtind og Tverråtindene. Vi tar derimot sikte på bandet mellom Lindbergtind/2120/18.2 og Vest for Lindbergtinden/2085/18.4. Både Nils og Roger har vært på Lindbergtind før, og hadde ikke planer om å toppe den i dag, men aktet seg bortom 2085-toppen like vestenfor. Jeg derimot skulle på begge! Roger piler oppom en av de flotte pinakklene på vesteggen av Lindbergtind, mens jeg tar noen bilder nede fra breen. Så ikke så gæli ut fra mitt ståsted, men Roger vegrer seg for å stå helt oppreist, og det skjønner man bedre når man kommer opp på selve eggen! Pinakkelen er spiss og tynn, og heller utover stupkanten mot nord, og det er adskillig lengre ned der enn det ser ut til fra sørsida ! Vi tar noen bilder ved bandet, før jeg tar iveg imot selve Lindbergtinden/2120, mens Nils og Roger rusler opp på Vest for Lindbergtinden/2085/18.4, som fra bandet kun er noen meter unna. Jeg går først på snøen innunder egga et stykke bortover, før jeg tar opp i klippene under toppen. Jeg klyver med skistavene til hjelp. Det er litt svapreget her og der, litt dårlig med tak også, og noen grunne glatte grovsnøflekker. Men det er ikke verre enn at jeg med konsentrert forsiktighet karrer meg opp til topps. Wow, for en utsikt ! Egga er lang og smal, og gir skikkelig ”luft under vinga” følelse. De digre kvite breflatene gir rom og distanse til fjellkjedene omkring, kun storveggen i Bukkehø vestafor viser at de omliggenede fjell faktisk er høgere enn toppen man selv står på. Lindbergtind kaster sin forrevne slagskygge langt utover Nørdre Illåbreen nordafor, og man kan skille pinakklene ut etter deres skygger langt der nede på breflata. Skarstind dominerer i nord, Ymelstind og Galdhøpiggen i øst, og langt i sør, over den gnistrende breflata på Tverråbreen, steiler de skarpskårne profilene på Heilstugguryggen og Store Bukkeholstind, som herfra ser like kvass ut som Kyrkja v/ Leirvassbu. Og selv i det store isødet langt her inne, flagrer adskillige sommerfugler som flyvende vårblomster langs toppegga under aprilsola… Jeg ser tilbake og ned på Vest for Lindbergtinden/2085/18.4, som herfra blir fullstendig ubetydelig under den massive Bukkehø/2314, likner bare en snøskavle nesten… Men når jeg da oppdager de andre på toppen der borte, så er de bare som gnyttsmå maur oppå der likevel. Så de mektige omgivelsene narrer én nok til å tro at 2085/18.4 er mindre enn den egentlig er… Ooops - sååå blå! Det er solvarmt og vindstille, og ikke en lyd å høre, med unntak av et og annet skavlebrekk som deiser ned fra toppegga på Bukkehø, og smadres til hvite slør på sin veg ned storstupet. Jeg lar øynene vandre, langsomt horisonten rundt. Jeg nyter hvert minutt, og knepper noen bilder i ymse retninger, mens jeg i bakhodet nynner på et gitar-riff fra Mark Knopflers "Our Shangri-La" (passende nok!). Sukk, for en paradisisk tilværelse! Men de andre venter jo bortpå 2085, så jeg få vel komme meg nedatt. Jeg hadde ikke lyst til å høle ned de våte halvsvaene jeg klorte meg opp over, så jeg rusler i stedet egga videre mot øst en liten bit, før jeg klyver ned på snøflanken i sørsida, og stabber meg ned denne. Snøen er stedvis meget bratt, og relativt hard, så jeg må hogge hæla hardt i snødekket for å få feste, og pigger samtidig begge stavene godt ned for hvert eneste steg. Vil ikke gli ut her, for da vil jeg rutsje tversover et 6-8 m bredt stenbånd 40-50 m under meg mot breen, og det hadde gitt mer enn blåmerker, er jeg redd! Men jeg kommer greit ned, og føtter så tilbake til skia og sekken som ligger igjen på bandet. Så rusler jeg opp til de andre. Der oppe ser jeg kun fire ting; storveggen på Bukkehø, en varde, og to digre gap, jamnstore med varden omtrent, der gutta ligger i sola og sover! Koster å være morrafugl, gitt! Her først kikker jeg på en playback på kameraet, og oppdager at bildene ser jo dønn knallblå ut! Hæ - hva er dette!? Så husker jeg at en kollega av meg kikket litt på kameraet mitt på jobben her om dagen… Jeg sjekker kameraoppsettet, og finner nå ut at han har satt hvitbalansen til en manuell verdi totalt utenfor enhver fornuft! Jeg burde jo sjekket oppsettet etter dette, men jeg ante jo ikke at han skulle finne på å endre en såpass gjemt setting på denne måten. Bildene var blå hinsides enhver redning, så etterbehandlingen har vært rimelig overdrevet og tværet, og resultatet der etter. Så derfor er noen av bildene i denne rapporten både kornete og ”syke” i fargebalansen etc. Beklager altså kvaliteten, men jeg måtte jo tyne en slags turdokumentasjon ut av dem… ”Kjentfolk” Etter Vest for Lindbergtinden/2085/18 retter vi skituppa sørover. Neste mål er nå Nordøst for Bukkeholstinden V3/2090/74.3, en svart liten ”ost” ute i iskappa 1 km sørafor oss. Ingen imponerende tinde dette, med sin PF10. Nils har vært der før, så han bare aker forbi på breflata nedenfor, og rusler i forvegen mot Bukkeholsbandet og Nørdre Bukkeholstind/2149/87.0. Jeg og Roger stikker oppom 2090/74.3, og direkte videre uten stopp. Langt nede på breen under Bukkeholsbandet står Nils som en liten prikk på isen, og over det hele rager de fjernblå Heillstuggutindene under vårsola. Vakkert! Jeg tar et par bilder, før jeg fyker etter Roger ut medbakken mot sør. Oppe på Bukkeholsbandet venter Nils. En mild sørlig føhnvind stryker over bandet, og jeg aner en svak vindbåren ange nedefra dalen i lufta. Jeg drar litt på været, og bemerker til de andre: ”Kjenn - det lukter fjorgras, og røsslyng..! Mmmm - nydelig!” Herfra ser vi nå for første gang under turen andre folk. To kommer opp Bukkeholsbreen fra sør, to andre småprikker flytter seg langsomt oppover Tverråbreen innunder Tverråtindene, og tre til kommer opp Tverråbreen i retning der vi står. Vi går snøflata til innunder ei snødekt renne mot toppen på Nørdre Bukkeholstind/2149/87.0. Denne følger vi til topps. Vi diskuterer om vi skal ta med skia opp eller ei, men velger å ta de med, i håp om at egga videre østover lar seg traversere. Det var et riktig valg, for traversen videre over til Nørdre Bukkeholstind Ø1/2090/87.1 og Ø2/2085/87.2 viste seg helt grei. Vel oppe på Nørdre/2149, ser vi de tre fra breen som nå er kommet opp på Bukkeholsbandet nedunder oss. En rødkledd, en grønn og en blå. ”Hmmm - er det ranglerne fra Tinderangling.no eller?” spør vi oss selv. Stemmer med fargene i hvert fall! Vi mente de hadde gjort noen framstøt i Bukkehols/Bukkehø-området i disse dager… (Ref. http://www.tinderangling.no) Vi strener så ryggen videre østover. Vi ser også at de tre nevnte følger etter oss utover til Ø1, som er dagens andre 2090-topp. Ryggen er helt grei, helt til vi kommer til skaret mellom Ø1 og Ø2, som vi vurderte til klatring nede fra breen i dag tidlig. Det stemmer også. Fra skaret må man opp 10 meter m/ 3’er klatring til Ø2. Ser enklest ut litt mot høyre opp her. Men partiet omgås lett ved å gå ned renna fra skaret mot sør, ned til Bukkeholsbreen, for så å runde foten av Ø2 østover, og endelig til topps fra østsiden. Som sagt, så gjort. Snart er vi oppe på Ø2, som er dagens andre 2085-topp, og kan skue tilbake på mye av dagens rute. Herfra synes også dagens siste mål godt, nemlig Nordaustre Bukkeholstind/2011/47.2. Denne ligger kun som anonym liten kul på vestryggen av Stygghøe/2213, men det er nå en drøy PF10’er dette også, så da tar vi vel med den óg? Egga videre opp til Stygghøe ser delvis luftig ut, så det er sikkert et artig vegvalg til topps, i stedet for opp langura langs standardruta fra sør. Vi rusler ned til sekker og ski igjen, og mens vi sitter der i sola, kommer de tre ”forfølgerne” akende på ski ned til oss på breen. Og joa - det var jo tinderanglerne! Vi kjente igjen dem - og de kjente til og med igjen oss fra web’n! Artig å treffes! Vi snakket mest om status på prosjektet deres, før vi ønsket hverandre lykke til, og de tok til topps på Ø2, mens vi dro videre i retning 2011/47.2. Nils droppet denne også (been there, done that!), og tok fatt på hjemvegen ut brebratta på Tverråbreen, fra laveste mellom Ø2/2085/87.2 og nevnte 2011, der Bukkebreen og Tverråbreen så vidt når hverandre og henger i sammen over bandet. Jeg og Roger piler oppom 2011 som dagens siste 2k, før vi endelig plukker av fellene, og skrenser oss ned den nå skyggelagte bratta nord og ned på hovedisen langt der nede. Et stykke utover hovedflata iser det litt, men litt lenger nede er snøen solmjuk og fin, og vi suser ut dalen på et blunk. Nede mot dalmunningen tar vi igjen Nils, før vi svetter oss i en sommerliknende varme over flatene tilbake til Spiterstulen og bilen. Om ikke de råeste av topper, så var nå 7 nye 2k i boks, i hvert fall for den som regner PF10. Tilbake er vegen blitt ennå verre. Et par plasser tar vi tenkepause, før vi med hjertet i halsen og understellet i gjørma (bilens altså! ) tar rennafart og satser på ikke å skli av ryggene mellom ”kratersporene”. Det skurte fælt et par plasser, men vi kom oss da helberget over. Tipper de må stenge Visdalsvegen tidligere enn vanlig i år… Hemmatover småduppet Roger og Nils mens bilen gynget mot sør, og etter dagens dont på snø og is, drømte de sikkert om sommerkledte ryper, mens jeg måtte holde meg våken ved å telle trekkfugler! Det holdt akkurat, og vi trillet inn på gården hos Roger presis kl. 19:45 - eksakt på minuttet etter avtalt tid! Ikke verst beregnet det, etter 54 mils kjøring og 7 nye 2k?

Hurrungane på vinteren er virkelig en annen planet. Her noen bilder fra turen opp Store Austabotntind 21.mars. Helge + Coni

Etter å ha planlagt en tur til den mest østlige delen av Jotunheimen, fikk jeg sjans til å oppleve det peneste været jeg kunne huske. Det er sjelden jeg har hatt sjans til å gå å svette i t-skjorte over 2000 meter over havet, men lørdag 14 april og 15 april fikk jeg sjans til å oppleve det. Det var faktisk først i dag, tre dager etter at jeg kom att fra fjellet at jeg forstod UV-varselet i værmeldinga da jeg begynte å flasse etter en fin rød farge. Etter å ha hatt ei vakt fra fredag til lørdag, hvor at jeg ikke fikk sjanse til å kjøre fra Tr heim før klokken 09.15, startet vi å gå klokken 14.15 fra Hindsæter. Lørdagen gikk vi bare 5 kilometer, og slo opp teltet ved av Aust-Stornubben på 1500 moh. Stod tidlig opp søndags morgen, og gikk av gårde klokken 06.15, med litt mat, vann og en primus i sekken (kjekt å kunne smelte snø om det blir lite vann i høyden).. Ruta vi hadde planlagt var Aust-Stornubben (2049 moh), Vesle-Stornubben (2054 moh), Stornubben (2174 moh), Austre-Nautgardstinden (2194), Nautgardstinden (2258). Det var også planlagt å gå på Nautgardsoksle, men grunnet manglende tid, og manglende pakking for en uke på øvelse måtte vi komme tilbake til Trondheim før klokken ble så altfor sen. Turen gikk i et greit tempo, hvor at vi opplevde vindtrekk over Stornubben. Det var foresten den eneste toppen det var nødvendig å ha på seg jakke under hele turen. Jeg synes at turen var veldig grei, men fine stigninger og slakke bakker. Det ligger også en liten topp øst for Aust-Stornubben, men som ikke har navnet på. I følge GPS'en så var jeg over 2000 meter ca 100 meter øst for Aust-Stornubben. Sikkert noen som kan hjelpe meg med det navnet. Noe av det jeg slet med denne turen var primusen min (Optimus Nova +), hvor at jeg fikk problemer med at den begynte å gi gul flamme så fort jeg skulle begynne å smelte snø. Jeg benytter renset parafin til brensel. Jeg varmet primusen godt opp med renset parafin, hvor at det var en fin blå flamme. Når jeg satte kokekaret på brenneren så brant den fint i fire-fem minutter, men så begynte den å gi gul flamme. Etter at jeg tok av kokekaret så ble flammen blå etter halvannet minutt. Dette gjentok seg flere ganger, noe som jeg ikke helt forstår. Har brukt den gamle klassiske optimusen i titals timer i sju-dukeren, og aldri opplevd noe lignende. Det som skal sies er at jeg satte den nye primusen min rett på snøen, men med dekningsfolie i rundt den for å ikke miste effekt pga vind. Etter å ha gått denne turen har jeg nå passert 9 topper over 2000 meter i år, og det føles som en god start med tanke på det dårlige været som har vært i år. Alexander

Det var veldig fine værmeldinger for helgen: varmt, lite skyer og vekslende bris. Dette lokket meg og Rødtopp til fjells igjen. Galdhøpiggrennet (http://www.galdhopiggrennet.com/) gikk denne helgen og vi fant det best å holde oss i andre enden av Jotunheimen. Randoskiene mine er til reparasjon, så det ga seg selv at det var fjellski vi skulle gå på. Bessheim med Kari og Ragnhild som hyggelige vertinner passet våre ønsker utmerket. Langtur over Tjønnholstind (2331) 14.04.2007 Vi våknet til det forventede finværet. Nede i Sjodalen var det nesten helt vindstille. Etter en god frokost kjørte vi de få kilometerne til bommen ved Maurvangen og parkerte bilen. Vi startet med å holde oss på flatene langs Mågahølen og Nedre Leirungen før vi la på feller og gikk opp kneika langs Varga. Det var ganske mye snø, men den hadde tendenser til å være råtten. På myrene inn mot Steinflybakkan var det av med feller for å få opp farten og så på igjen når de virkelige bakkene begynte. Det ble godt og varmt, så jeg kunne gå i t-skjorte og fortsatt svette som en tesil. På ca 1600 moh traff vi det første snøfrie partiet og prøvde å omgå det mest mulig, men vi måtte tilslutt krysse det og så var vi oppe på Steinflya. Her oppe kom det en sur vind fra sør som ikke ville gi seg. Vi siktet på østryggen av Høgdebrotet. På ca 1900 moh lunsjet vi blant noen steinknauser uten å finne noe god ly. Derfor gikk vi raskt videre. Det ble mindre og mindre snø desto høyere opp vi kom. Det gikk ikke å komme til topps uten å ta av skia. Vel oppe på Høgdebrotet (2226) ble utsikten flott og vi traverserte eggen videre mot Steinflytind (2318). Dit var det luftig og kilent å komme opp. Det er ikke lange eggen over til Tjønnholstind (2331), men vi fant det best å gå litt ned i sørflanken for å omgå denne. Utsikten fra toppen var en åpenbaring som var verd å nyte. Nedturen tok vi over Tjønnholsoksle (2145). Denne toppen var veldig avblåst og her måtte vi bære skia langt. Når vi først kunne ta av feller og sette utfor på helårsfonna under Tjønnholsoksle gikk det raskt nedover Leirungsdalen. Vi skremte opp en god del ryper. Under ca 1200 moh ble snøen noe råtten, men vi klarte allikevel å holde god fart ned til bilen. Etter ca 11 timer hadde vi unnagjort 36 km og 2200 høydemeter. Da smakte øl og middag godt på Bessheim. Søndagstur til Heidalshøe (1843) 15.04.2007 Søndag morgen kjørte vi inn til Besseggen Fjellpark ved Maurvangen og parkerte. Der fant vi påskeløypa opp langs Mola og siktet oss mot Heidalshøe (1843). Det var greit med snø i nordhellinga, men alle steder hvor vind og sol hadde fått god tak var det lite snø. Det gikk hardt, jevnt og etter forholdene raskt oppover. Når vi passerte ca 1500 moh begynte den samme sure sønnavinden som gårsdagen. Rundt toppen var det voldsomme kuler vinden tidligere hadde lagd i snøen, de var opptil ½-meteren høye. Varden på toppen var skuffende liten til å være et så flott utsiktspunkt, men det gikk an å få litt ly av den i hvert fall. Vi kunne se Dovre, Heidalsmuen, Rondane, Skaget, Bitihorn, resten av Valdresfjella og østre Jotunheimen. Det er ett vakkert land vi bor i. Under nedkjøringen fant vi en lun plass i sola på en bar rabbe hvor sommerfuglene flagret forbi. Kan man ha det bedre? Turen tok 4½ time og var 15 km.

Etter å ha observert svært bra værmeldinger for Sør-Norge dro vi optimistiske til fjells. Denne gangen ble det telting ved Netosetre. Nede i Bøverdalen var snøen hard og isete. Jeg antar den var bløt og sørpete midt på dagen, men det fikk ikke vi oppleve siden vi var høyt oppe i fjellet på den tiden av dagen. Det hadde smeltet mye siden sist vi var her. Se https://www.fjellforum.no/oldLinkConverter.php?oldPid=62671 * Hestbrepiggane 31.03.2007 Vi våknet til tynt høy skydekke og sola så ut som om den skinte gjennom matt glass. Det hadde lagt seg mye rim på teltet i løpet av natten, noe som smeltet når vi kokte varmt vann til frokost. Jeg har fått ny favoritt når det gjelder turpålegg jalapeñosost med spekeskinke oppå. Smakfullt og lett å få i seg. Så var det å labbe oppover bakkene mot Høgset (Heksete). Det tok sin tid, men var absolutt verd slitet. Skyene som gjorde at vi fikk litt kjøligere oppstigning forsvant og utsikten var vid og flott. Det ble liggende igjen en blåhvit dis nede i dalene. Vi rastet like innunder Høgset. Oppe på platået var det bare å plukke topper. Fra Høgset (Ø2) til Østtoppen (Ø1) og videre til midttoppen (M1) var føret isete og humpete med en god del fokksnø imellom. Vi tok av fellene og smurte med rød ekstra. Det gå greit feste, men måtte smøre med jevne mellomrom. Mellom midttoppen (M1) og Store Hestbrepigg er det en luftig egg. Denne var dekket med marengsaktig snøglasur: vakkert å se på, men ikke noe særlig å ferdes over. Vi hadde med oss stegjern og isøkser for å forsere denne hindringen. Det viste seg å være greit å omgå problemene ved å trekke ned på østsiden av eggen og følge brekanten bortover. Eggen slutter ved nordtoppen (N) som ligger sør for stortoppen, videre var det bare å vasse i snøen ned i skaret og opp til varden. Dager som denne er til for å nytes, men tiden begynte å renne litt ifra oss. Vi returnerte tilbake til midttoppen (M1) skyndte oss mot den andre midttoppen (M2). Vi fant ut at vi ikke rakk de to siste Hestbrepiggene og Låven, siden vi ikke ønsket å gjøre den isete og harde nedkjøringen i mørke. Dermed skundet vi oss tilbake til Høgset (Ø2) og satte nedover mot Netosetre. Nedstigningen ble som vi trodde krevende, men krydret av en utrolig flott solnedgang. Disen hadde nå trukket over til Vestlandet og ga ett flott fargespill mens sola gikk ned og fullmånen kom opp. I lia ned Bøverdalen fant vi det best å ta av skiene å gå til fots. Skaren holdt stort sett bra. Real Turmat og en boks Aass Pils smakte godt etter 12 timer, 1950 høydemeter og 28 km. Vi så ikke ett eneste menneske hele dagen. * Kvitingskjølen 01.04.2007 Våknet i teltet ved Netosetre med skyfri himmel. Dagen skulle bringe Rødtopp's første tur på randoneèski. Vi valgte Kvitingskjølen siden vi ikke ville ha for bratt nedkjøring. Frokost be inntatt, teltet pakket og vi suste ned på isete snø ned til bilen. Vi kjørte opp bomvegen til Soleggen. Det var flere som ville nyte det fine været på ski i fjellet her. Oppturen var relativt begivenhetsløs. Det var varmt i sola, vi svettet og studerte fjellene rundt oss. Vi ville først opp på Vesttoppen (V) og gikk derfor opp ryggen sør for Kvitingsgjelet. Det var lite snø på ryggger og i sørhellingene var det mye som hadde smeltet bort. Mellom ca 1800 og 1900 moh var det svært avblåst og steinete og vi måtte bære skia. Randoneèski med feller blir mye labb labb, men man kommer da opp. Vinden begynte å blåse litt kaldt fra nordvest. Nedkjøringen blir mye mer interessant. Bakken ned mot skaret mellom stortoppen og vesttoppen var fin å kjøre om enn snøen var litt hard. Så var det på med feller igjen og opp på Stortoppen. Rundt varden var det veldig mye gul snø - ikke spesielt trivelig, men det er ikke mye ly å finne i nærheten. Vi gjorde i hvert fall ikke forholdene verre og løftet heller blikket for å studere heller Jotunheimen, Rondane og andre interessante fjell vi kunne se. Ned mot Nordtoppen (N) er det ganske flatt og mye staking siden vinden kom imot. Vi fant det best å holde litt på nordsiden av ryggen nedover, men det ble mye unngåelse av steiner og lite skikjøring til å begynne med. Først under ca 1600 moh ble det fine bakker å teste skia i. Rødtopp fikk lagd mange fine svinger og jeg hadde det moro nedover. Turen tok 9,5 timer og vi gikk 26 km.

Vårmorgen Det anger av skare og frostig furubar i fjellskogen, mens vi står stille og bare lytter til vårmorgenen. Ovenfor oss mot snaufjellet skarrer og kakler fjellryper over alt, og i furulia bak oss trommer en svartspett tungt på en tørrstamme et sted. Soloppgangen pensler et anstrøk av rosa over fjella på motsatt side av dalen, mens Sota seter fortsatt ruger mørk og stille i frostdisen nede i dalskyggen. Over oss steiler en høg blå himmel, det er vindstille, og vårdagen ligger blank og ubrukt foran oss. Vi er på veg mot Tverrådalskyrkja og dens sørtopper, Roger og jeg, og værmeldinga er i dag god. Etter gårsdagens retrett i uværet på Vestre Holåtind (https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=8091), ser dette særdeles lovende ut! Stigningen opp den halvbratte lange dalsida går overraskende lett synes vi, etter 26 km og 1600 hm på isete ski dagen før. Vi forlater snart også fjellbjørka, og idet vi kommer opp på høgdebrekket over dalsida, ser vi allerede to av dagens tre mål: Tverrådalskyrkja/2088 og dens sørtopp S-1/2034. Og bakenfor disse gjemmer seg S-2/2018. Er litt usikker på navnet på sistnevnte faktisk, da den også omtales som ”SV for Fortundalsbreen”, eller også Steinkollen. ”SV for Fortundalsbreen” er et ikke-navn etter min mening, da hva som helst kan ligge SV for breen , det navnet sier jo ikke at det dreier seg om en topp engang! Og Steinkollen er også et litt tafatt navn på en 2k da. Vel oppe dalsida når vi også inn på løypa til Nørdstedalsetra. Denne følger Tverrådalen en bit. Nede i daldråget er det fortsatt skygge, og temmelig kjølig etter klarværsnatta. Fellene skurer som sandpapir mot isen i løypa, og det er skikkelig trått å gå flata innetter dalen. Kulda biter også litt på øra her, for lua forsvant ned i sekken tidlig nede i lia, må vite! Men snart tar løypa av fra dalen, og opp mot Styggvatna innunder nordtoppen på Tverrådalskyrkja. Der oppe møter vi sola , og på noen steinblokker tar vi dagens første rast. Storskavlene oppe i nordtoppen lyser turkisblå og rene imot oss, og i sørøst under sola troner Tundradalskyrkja/1970 mot himmelkvelven. Stillheten er total her oppe, og vi nyter utsikten og omgivelsene, og kjenner allerede nå at sola varmer i fanget der vi sitter. Nyyydelig! Betongføre Oppe på ryggen før vatnet ser vi så dagens hovedmål, selveste Tverrådalskyrkja/2088. Over oss en uendelig vid blåhimmel, og foran oss en silkehvit sprekkfri breflate, nesten like stor som himmelen selv, og midt i det hele troner kyrkja, skarpskåren og stilren som en nunatak hevet over resten av verden. Vi slipper oss ikke ned på Styggvatnet/1407, men tar av halvt høyre oppe på ryggen før vatnet, og vinner sakte høyde derfra oppetter ryggen til vi når breen. Den er som betong, fast og sprekkfri, og skia synker bare et par cm i fast tørr snø, så fellene sitter som spiker oppover bratta. Vi tar sikte på nedre halvdel av himmelranda der framme, og jabber så jamt og trutt til himmels. Et par fotopauser må til, men det går relativt radig lell, og i den tiltakende solvarmen renner svetten godt i fjeset , mens både lår og armer får kjørt seg godt mødne i den lange bratte mota. Det gode slitet, dette! Vi når så opp på østryggen sør for bretunga, og tar en kort rast. Vi nærmer oss toppen nå, 250 hm igjen kanskje. De siste 150 hm blir å gå på bena, for fra der sørkanten av bretunga når øststupet, blir det både for bratt og stenete for skia. Like før vi når bratteste toppeggen synes jervespor på breen. Mot sør hvitner Fortundalsbreen som et silkehav, og rundt Sveinkollen/1743 ser vi den enorme ”Sveingryta”, ei langsmal vindskapt jettegryte i isen, som følger fjellfoten rundt hele vestsiden av fjellet. Inne i brebotnen under øststupet på Tverrådalskyrkja skrur noen digre istårn opp fra breflata, ellers er breen som silke over alt, med flotte vindskapte snømønstre rundt småkammer og søkk. Synes jamt over å være bra med snø i fjellene i år. Roger nyter utsikten, mens jeg knepper noen bilder av ham stående foran toppen. Det er fortsatt så godt som vindstille, men vi vet at det normalt trekker på høgtoppene, så vi slenger på jakkene før vi tar fatt på siste etappen. Ja, vi elsker… Så er det av med skia, feste disse på sekken, og ta iveg opp den bratteste delen av toppkjegla. Roger bruker isøks, mens jeg bruker skistavene. Vi ser nå at det kommer fotspor opp fra sørøst, fra sørsiden av ryggen vi kom opp på. Sporene synes noen dager gamle, men er gode å ha i den mer hardblåste og isete sørflanken, siden vi da slipper å sparke våre egne fotisett. Det er best å ha godt fotfeste her, vi har ikke stegjern med, og en utglidning vil fort bli ubehagelig. Helt oppunder toppunktet blir snøen igjen løsere, vi synker 15 cm i grovkornet men relativt fast sukkersnø, noe som passer oss bra, idet dette vil gjøre passasjen videre langs den kvasse sørryggen lettere enn på knallhard og isete snø. Utsikten er formidabel ! Laaangt der nede ser vi atter Sotasetra og Liavatnet, og rundt hele horisonten kryr det av kjente og ukjente fjell. Tundradalskyrkja synes med ett så lita i dette selskapet. Vi ser Dovres kjemper som ruger langt der ute i nordøst, mot øst hersker Holåtinder og Hestbrepigger, i sørøst vrimler Jotnene mot himmelen, og Hurrunganes kvasse profiler står fjernblå og mektige i sør. Lodalskåpa steiler høg og brudehvit i vest, og nordover lyser Sekkebreen krittende hvit over Mysubyttdalen. Og imellom alt dette; fjell, voler, tinder, høer og breer så langt øyet kan se. Og alle er de fløtehvite og snømjuke, med djupblå søkk og skygger som speiler fargen fra marshimmelen, som står uendelig og lysende blå over landskapet. Sollyset gnistrer over viddene, og jeg formelig drikker synet inn. Gud bedre, hvor jeg elsker dette landet ! Et ekte, rent og fullkomment vinterland, et syn så vakkert at det stundom gjør meg rørt. Og det gjør godt for et vintermenneske som meg å se at breene forhåpentligvis får et lite forsprang på sommer og avtining i år… Det trekker litt bistert fra vest her oppe, så vi setter oss i ly av varden for en matbit. Dvs. jeg blir drivende å ta bilder mens Roger spiser, før jeg hastig sluker et par kjeks, og vi er klare for egga mot sørtoppene. Ren nytelse Egga imot S-1/2034 ser ut som den er laget av sprøytekrem. Snøen sitter svulmende og plastret på berget, og som nevnt er den sukret, men fast, og vi synker 15 cm nedi. Dette er helt ideélt for fotfeste, noe som gjør traversen enkel og til en ren nytelse . Det litt luftige cruxet på egga blir nå som sprøytekremen tilsier kun et kakestykke, eller ”piece of cake” som det også kalles. Dog skal man være rimelig våken her, særlig med skia på sekken, da disse stedvis tar nedi bakken, og brått kan tippe en stakkar ut av balanse. En skarve meter ut mot vest er det vertikalt svart stup, og på motsatt styggbratt snøflanke - og den er lang! Så selv om fotfestet synes godt er det kun sukkersnø å holde i, så det gjelder å ha balansen inne nedover egga! Jeg somler med å ta flere bilder utover der, så Roger tusler litt i forvegen. Litt oppe i stigningen mot S-1 står han og venter ved et litt glattere snøparti, og peker på noe han synes likner dyrespor. Dette viste seg å være et gammelt jervespor - igjen! Dyret har kommet fra sør og opp langs eggen i retning stortoppen. At vi ikke har oppdaget det før, altså på eller nærmere stortoppen, får den knudrete og vinderoderte snøstrukturen der oppe ta skylda for. Ikke blek den tassen gitt, går altså søreggen opp på Tverrådalskyrkja midtvinters! Etter nye bilder tilbake mot 2088 fra S-1/2034, rusler vi litt ned i solsida på sistnevnte, og tar på skia igjen. Så aker vi ned til bandet mot S-2/2018 (Steinkollen), hvor vi møter sporstrekket etter jerven atter en gang. Deretter trabulerer vi til topps på dagens tredje og siste 2k, en PF på imponerende 65 meter ! Fra denne flate toppen skuer vi nå tilbake inn i østsiden på hovedtoppen og S-1, som lyser kritthvite i høgstdagssola. Og under dem ligger silkeveien, vårt vegvalg tilbake til dals, nemlig Fortundalsbreens matthvite storflate, som svakt bølgende heller samfulle 600 hm nedatt til Styggvatnet/1407. Hall of fame Vi tar fellene av skia v/ varden på S-2, og sklir iveg tilbake retning bandet mot S-1. Halvveis nede i hellinga mot bandet, kanter vi over brekket og ned på breen. Denne er halvbratt her oppe, så vi skyter raskt fart, og traverserer i sikk og sakk ned til den noe slakere breflata lenger nede. Deretter er det bare å kjøre i lange strekk på skrå ut flatene, svinge, og nytt langt strekk tilbake. Forholdene på breen var så strøkne at man kunne stå å kjøre med lukkede øyne om man ville. Breen er stor og vid, og vi krysser tidvis like forbi hverandre, for i neste øyeblikk å være en halv kilometer unna hverandre. Slik når vi raskt skiløypa mot Nørdstedalsseter atter en gang, i bakken like sør for Styggvatnet. Der møter vi folk. Disse skal gå Jotunheimen rundt, fra hytte til hytte, en hel uke til endes. Vi fyker så videre, og svinkjører ned på tjennsisen, for å ake så langt som mulig før vi må stake oss videre på de smurningsrene skia. Vel over tjennet, tar vi en siste matbit før vi setter utover mot Tverrådalen. Vi ser at to personer nå går våre spor fra før i dag i retning breen og Tverrådalskyrkja. Klokka lakker mot ettermiddag, så om de kom seg opp er vel tvilsomt. Videre legger vi løypa så vi utnytter overhøyden til å ake Tverrådalen helt ut, knapt et stavtak ble tatt! Endelig følger vi så skuterløypa helt tilbake til Sota. Oppe i lia passerer vi spora våre fra i går, og har atter en gang erfart at fjellet er variabelt. Gårsdagen forsvant i tåke og whiteout, mens dagens tur var perfekt fra ende til annen. Kanonvær, superforhold både på ski og langs egga, intet hadde vi glemt igjen, alt utstyr var i orden, ingenting ble mistet eller gikk i stykker, formen holdt bra, og ingen skader. Og et landskap med en utsikt som overgår svært mye. Bare ren nytelse altså, og et knippe bilder verdt å mimre over. Alt i alt bedømmer vi denne turen til glatt å gå inn i vår ”Hall of fame” - og der er det kamp om benet, gitt vår vakre natur og det antallet turer som gåes..! Drøyt 20 km, 1500 hm , 9t 10min. Anbefales herved! PS. Bruk F11 i nettleser for optimal bildevisning!

Hei! Tok meg fri på jobben i dag...med de værmeldingene som var MÅTTE jeg komme meg på tur! Skulle vært på Besshøe tidligere i vinter, men alltid kom det noe i veien!! Denne turen er behørig skildret sikkert tidligere på forumet, men denne dagen var helt utrolig! Reiste fra Gjøvik kl 0500 og var klar til avgang fra Bessheim kl. 0810. Et eventyrlig vær,helt vindstille!! Følte meg litt alene i den store fjellheimen...ikke mobildekning alle steder her... Ikke så ofte jeg har vært i fjellet alene...men denne dagen var jeg helt alene. Så ikke en sjel på hele turen. Det var jo tirsdag da!! Opplevde en vannvittig stillhet da jeg kom ned den bratte kneika fra Besshøe og ned ved Bessvatn. Sola steiket og det var ikke et vindpust. Ikke en lyd! Helt herlig!! Legger ved noen bilder fra turen som viser hvilken flott dag det var idag!!! Blir det slike dager i påsken vet vi hva vi har i vente!

Store Skagastølstind, 2.405m (Helge og Coni, 24.01.2007) For en som meg som er glad i spisse tinder er Hurrungane det mest spennende område i Jotunheimen. Storen og naboene hans er imponerende tinder på sommeren, men de er enda mer fascinerende vinters tid. Det norske vinterlyset skaper praktfulle farger som pynter de bratte toppene enda finere. Etter noen sommerbestigninger vokste ideen i meg å prøve Storen på vinteren. Da var jeg nok ganske heldig at jeg møtte Helge på 4000 toppen Zinalrothorn i Sveits. Han hadde nemlig også planer om å klatre på Norges tredje høyeste topp i den kalde årstiden. Skal man lykkes med et slikt ”prosjekt”, må alt klaffe. Ikke minst været. Jeg har sjekket været på Turtagrø hver dag på noen uker. Og det har nesten ikke skjedd en dag med fint vær. Siste mandag sjekket jeg værmeldingen på nettet, snakket med værtelefonen og oppdaget et værvindu på onsdag. Det var meldt solskinn hele dagen over hele Jotunheimen. Jeg ringte Helge og kvelden etter (tirsdag) satte vi i bilen i retning Skjolden. Turen begynte med flaks. Vi rakk fergen fra Lærdal 2 minutter før avgang. Men bare en time senere kom det første tilbakeslag. Da vi satt opp teltet i Fortun snødde det tett. Dårlige utsikter. Vekkerklokken ringte 3:30, ikke en gang 4 timer etter vi har langt oss. Det var tøft å stå opp. Vi, eller bilen vår, klarte den første utfordringen, veien opp til Turtagrø. Kl 5.00 var vi i gang. Først gjaldt det å finne en vei opp til Tindeklubb hytta. Grunnet snørasfaren under samme hytta valgte vi å gå en alternativ rute. Vi gikk opp skråningene mot Dyrhaugstind for å traversere til NTK hytta. Månen glitret med sitt fravær, men natten var så klar at man kunne ane toppene rundt omkring. Først og fremst Storen. Det var faktisk utrolig fint å gå i mørket. Klokken har passert halv åtte når vi sto under bratthenget opp til breen. Dette henget er en typisk raskandidat. Vi kunne ikke gå den før dagslyset ga oss muligheten til å bedømme skråningen. Det viste seg heldigvis at snøkonsistensen var veldig kompakt og tryg. Vi krysset skråningen oppover, en og en. Så var det bare å spasere over breen før vi nådde bandet. På bandet var solen i ferd med å slå skikkelig gjennom. Fargene på toppene var så utrolig at vi begynte nærmest å juble. Dyrhaugstindene var oransje, Jostedalsbreen farget rosa. Og så Storen. Den var hvit, helt hvit. Et uvanlig syn for oss som kjenner Hurrungane fra sommertiden. Vi var for late til å grave fram inngangen til hytta og forberedte oss til toppetappen ute. Det blåste ikke en millimeter/sekund, så tingene vi ikke trengte på toppen lot vi bare ligge foran hytta. Etter å ha skiftet skistøvler med fjellsko gikk vi til verks. Først opp snøskråningene. Forholdene var forbausende bra. Det var litegran slit å lage spor men det kunne ha vært mye verre. Allerede kl halv tolv var vi på begynnelsen av det første svapartiet. På sommeren tenker man ikke så mye på tau på det stedet. Men på den dagen var det annerledes. Storen var helt snøhvit, men snøen var ikke tykk nok overalt slik at vi måtte etterlate noen skrapspor på svaene. Det var litt ekkelt av og til. Det viste seg at veien til innsteget var litt mer krevende enn forventet. Men vi var optimistisk allikevel. Solen skinte som bare det. Og selv om det var kaldt i lufta, skapte solen påskefølelser. Og det var så fint. Spesielt utsikten til Riings- og Austabotntindene. Selv om vi kom fort oppover, gikk klokken. Vi nådde innsteget av Andrews renna kl ett. Klokken 2 skulle vi stå på toppen, i hvert fall etter planen. Men den isete og skumle Andrews renna gjorde om på tidsplanen vår. Heldigvis var Helge i storform. Han ledet de to fulle taulengdene opp til varden. Grunnet is og snø var det helt umulig å bruke noen av takene. Hele klatringen var basert på stegjernskraping og isøkser. Sikringen foregikk på friends av alle størrelser. Og Helge måtte ta i bruk hele racket for begge av taulengdene. Kl 15:30 kom det store øyeblikket. Helge kom opp renna, måket seg opp de siste ti meter til topps og hentet meg etter. Målet var nådd. En drøm har blitt realitet. Og stemningen kunne ikke vært bedre. Fortsatt var det ingen sky på himmelen. Lyset fikk farger igjen, praktfull kveldsstemning. Men det var altfor lite tid for å nyte øyeblikket. Det gjaldt bare å komme seg ned så fort som mulig. Vi gikk ned til helikopter slyngen. Eller til det stedet hvor vi tenkte den skulle befinne seg. Men etter fem minutters graving ga vi opp og la en gigant slynge rundt en blokk og fyrte oss ned. Akkurat i solnedgangen. Nok en rappell, noen traverser og skumle nedover klatring partier og vi var tilbake i snøflanken. Vi rakk det akkurat. Men nå ble det mørkt. Ingen problem, nå var vi i sikkerhet. Vi løp ned til bandet, pakket sekkene våre og kjørte ned til Turtagrø. Denne gangen med månen over oss. Klokken halv ti på kvelden var vi tilbake på Turtagrø. Dønn sliten, fysisk og psykisk, men så fornøyd. Så utrolig fornøyd.

Først vil jeg bare takke alle som hjalp meg med å planlegge, samt gi gode råd og tips til en (helt) uerfaren turmann her på fjellforum! Denne turen gjorde det iallefall klart at det ikke er siste gang jeg bestiger et fjell eller er på tur både i Jotunheimen og andre steder. Før satt jeg mest foran datan og røyka petterøe's, men nå er det snart 1 år siden siste røyken ble stumpet og dette feires med en ny tur, denne gang på Hardangervidda. I lys av min ekstreme forvandling har jeg laget ei ny hjemmeside som har med mitt friluftsliv å gjøre, her finner dere da altså turrapporten (eneste foreløpig). Jeg setter også stor pris på tilbakemeldinger om siden hvis det er noe som burde forandres på/rettes opp etc siden dette er mitt første forsøk på ei hjemmeside (kan godt sende pm for dette, siden dette ikke har noe med turen å gjøre) Håper dere lliker måten jeg har laget turdagboken på også, jeg rakk akkurat å lage dette ferdig før jeg setter meg på toget til Finse i morgen (20.jan), hvis flere synes dette er en fin måte å lage dagbok på vil jeg fortsette i samme stil med mine fremtige turer.. men nok blabla, her er siden: www.mayhassen.co.nr

Sitter her og stirrer ut i desembertåka som ligger klapptjukk over snøfrie jorder, og mimrer litt over turåret 2006. Dette har vært et ytterst givende turår, i storm og stille, høyt og lavt, alene eller sammen med ekte åndsbrødre. Det ble 50 nye 2k for min del, pluss besøk på 4 jeg har vært på før. Videre må sies at en del av de kvekere toppene ble unnagjort, som Torfinnstindene, Austanbotntraversen, Maradalsryggen/Sentraltind/Skagastølsryggen. Særlig sistnevnte vil jeg nok si topper mine turopplevelser i år. Tilfredsheten da vi til slutt sto på N. Skagastølstind i morralyset var bare helt himmelsk! Så en hjertens takk til alle mine turfølger i 2006! Jeg må jo bare si at skal man lete opp folk som dere i fx et nynorsk leksikon, ja da må man se under "Atomfysiker"... , for der står det: "Se Kjernekar."! Vedlegger noen mimrekort som inspirasjon for fornyet innsats kommende år. Håper vi kan gjenta suksessen, gang på gang på gang, så lenge helsa holder. Og at vi opprettholder et levende FF som kilde for informasjon og inspirasjon også i kommende sesonger. Jeg skal ihvertfall love at jeg vil plage dere med mine pratsomme rapporter også i 2007! Godt år 2007 folkens! Vi høres på nyåret. - Hilsen en kram Snowman

Fredag kveld var vi tre personer som la avgårde i bil oppover Gudbrandsdalen. Vi parkerte ved Maurvangen i åtte-tida på kvelden. Derifra gikk vi noen km inn til Gjendesheim, hvor vi la oss inn på det åpne kvarteret som var til rådighet. Det blåste og var bare noen få minusgrader. Snøforholda var bra, med mye nysnø langs veien inn til hytta. Dagen etter var vi oppe kl 06:00 for å utnytte dagslyset mest mulig. Det blir ikke noe særlig lys før i halv-ni tida, så vi hadde god tid på å komme inn i morgenrutinene. Vi starta i skumringen med oppstigningen fra Gjendesheim i retning utløpet av Bessvatn. Det blåste friskt fra sør-vest og det var kankje minus fem grader. Det var bare delvis skydekke, så når sola kom opp ble fjelltoppene rundt omkring lyst opp og fine farger oppstod. Vi fortsatte videre ned til Russvatnet og gikk innover til vi fant en fin teltplass i bakken ved Blåtjønnåa. Det ble en lang kveld i teltet. Noen av oss påstod til og med å ha fått liggesår når vi kom oss ut av teltet dagen etterpå etter 18 timer på liggeunderlaget. Søndag ble en kort ettappe. Først gikk vi opp skaret mellom Austre og Vestre Hestlægerhøi for så å renne ned til Glitterheim. Der la vi oss inn på en av de selvbetjente hyttene. Det hadde ifølge besøksprotokollen ikke vært folk innom her på over to måneder. Også i dag var det delvis skya, vindig og noen få minusgrader. Mandag morgen var nydelig. Stjerneklart og lite vind. Ingen tvil om at dette skulle bli en toppturdag. Målet ble Glittertind. Ingen av oss hadde fra før av vært på noen som helst av toppene i Jotunheimen, så vi tenkte dette var en grei en å starte med. Etter å ha lagt ut fra hytta i halv-ti tida gikk det ikke lange tida før det skya til og vinden blåste opp. Men har man først lagt ut på tur, skal det litt til før man snur. Det kunne jo tenkes det ble bedre igjen... Vi ble gående oppover i dårligere og dårligere sikt. Vi hadde etterhvert absolutt ingen utsikt. Når vi endelig kom oss til toppen, var det bare GPS'en og en svak kontur av en topp som fortalte oss at vi faktisk var på toppen. Nedoverkjøring ble det heller ikke noe snakk om. Fellene ble beholdt på nedover også, da vind, dårlig sikt, hardt- og tynt føre hadde gjort det ukoselig å renne noe særlig fort nedover. Tirsdag var det veldig sterk vind ute. Stiv kuling til liten storm. Vi bestemte oss for å gå ut av heimen og tilbake til bilen. Heldigvis for oss var vinden med oss, så det gikk fort unna på hardt føre og med vind i ryggen. Vi gikk stort sett samme vei tilbake som vi gjorde inn. Vi rant ned ved Bessåa til veien og fulgte den de siste km til Maurvangen hvor bilen stod og venta. Vi brukte 6,5 timer fra Glitterheim til Maurvangen. Da vi starta turen hadde vi egentlig sett for oss en liten rundtur i en ukes tid. Ruta var ikke spikra i detalj før vi starta, men det at Gjende ikke var frosset til gjorde at rundtur-alternativene ble litt begrensa. Dette kombinert med at været ble dårligere (kraftig vind og mildvær) resulterte i at vi korta litt ned på turen og endte opp med å avslutte etter fem dager. Det merkelige var at når vi avslutta turen på tirsdag ettermiddag var det pluss fem grader øverst i Sjoadalen. Når vi hadde en stopp på Vinstra i Gudbrandsdalen på turen hjem var det der minus sju grader. Dette var kaldere enn hva vi hadde hatt på hele turen oppe i Jotunheimen.

Helga hadde vært fantastisk med strålende vær i fjellet og temperaturer som tidvis kunne minne om sommeren og enda var det i følge metereologene en dag igjen. Var litt turtrøtt, men en slik dag kunne ikke kastes bort når muligheten bød seg. Litt før 8 dukket Line opp i Skrautvål og sammen kjørte vi til Eidsbugarden. Vi krysset Høystakke på privat trebru nede ved Bygdin og fulgte stien innover mot Rundtom før vi skrådde over Slettmarken og opp på Høe. På toppen var det fint og snøhvitt og et massivt skyteppe stanget inn mot Jotunheimen fra vest. I tillegg til å innhylle enkelte Jotuntinder i tåkagrauten dannet det et bølgende teppe så langt øye kunne se mot vest og sørvest. Vi somlet ikke veldig mye, selv om det ble tid til å knipse nesten 250 bilder, og rakk greit tilbake før det ble for mørkt. Alt i alt en strålende feiende fantastisk flott tur. Legger ved noen bilder.

Varmt ja! Bygdin lå speilblank og stille under en høg blå himmel, da jeg ankom Eidsbugarden ca. kl. 0730. Ti minutter etterpå kom også Nils, og vi ordnet litt pakking og ryggsekker, før båten tutet for første avgang kl. 0810 i retning Torfinnsbu. Der campet Morten, Torgeir og Pål i telt v/ Nybue, en drøy kilometer nord for Torfinnsbu. De hadde padlet dit i kajakker fra østenden av innsjøen dagen før. Målet for oss alle var Torfinnstindtraversen over Austre/2119, Midtre/2110 og Vestre/2085. Nils og jeg aktet i tillegg å gå Torfinnseggen videre, for også å ta med oss Kvitskardtind/2193 og Kvitskardoksle/2065. Det sto kaldt fra vannet utover Bygdin, så jakka var god å ta på utpå der. Nils og jeg hadde jo ingen kajakker, og siste båten tilbake gikk jo som vanlig alt for tidlig, så vår plan var å gå helt tilbake til Eidsbugarden når dagens fem 2k-topper var i boks. Men det skulle etterhvert vise seg å bli en svært så seig marsj... Grunnet liten vannstand i sjøen, måtte vi klatre opp fra baugspissen av båten og videre opp på brygga v/ Torfinnsbu. Der var ingen andre turkamerater å se, så vi sendte en sms til Morten, som svarte at de hadde gått iveien før oss, og satt allerede og ventet oppe v/ foten av renna vi skulle klyve opp til Austre. Så Nils og jeg jabbet i veg fra Torfinnsbu kl. 0915, oppover den allerede kokvarme mota retning Austre. Sola sto oss rett i nakken, og jeg var i tillegg svartkledd fra topp til tå, så svetten silte fort helt fra start . Samtidig gikk også et guidet følge med en 4-5 svensker samme veg. Vel oppe ved innsteget til den østligste renna på Austre ventet Morten, Torgeir og Pål, like blide som morrasola bak oss . Svenskene tok iveg oppover, mens vi tok en matbit. Vi stresset ikke med å komme etter. Litt distanse burde vi ha lell, grunnet faren for steinsprang nedover den bratte og markerte renneprofilen. Så var det til å tygge høydemeter. I det vi starter oppstigningen flyter med ett en ung kongeørn ut på himmelblåa rett over hodene våre! I renna sto lufta varm og stille, så jeg i min svarte langbente habitt savnet noen vindgufs for avkjøling! Klyvinga oppover gikk greit og uten dramatikk, men man skal være obs. på mye løs sten, og såvidt mulig unngå å berøre slike, særlig når man vet at fallsten ikke kommer ut av den smale og markerte renna, og spesielt når man vet at man har folk bak seg! Ca. 2/3 opp i renna ligger en langstrakt liten hammer og kløyver renna i to løp. Vi gikk til venstre og til topps på hammeren. Herfra kunne vi nå nyte synet et speilblankt og blått Bygdin, som etterhvert lå lengre og lengre under oss. Samtidig nådde vi igen svenskene, vekslet noen ord, for så å gå videre først i løypa. Grei klyving videre også, det bratner litt mot toppegga, med et par litt vanskeligere opptak, men ingen spesielle vanskeligheter. Etter ca. 3,5 t nådde vi toppen på Austre/2119. Like før toppen lå ura blek og gul rundt en snøflekk som til vanlig tydeligvis har vært mye større enn nå. Nedsmeltingen av fonner og breer er stor i år. Ikke bra dette. Breer og fonner minker eller forsvinner, og etterlater seg kun gusten ur som er løsere enn det meste, og heller ingen snørenner å benytte for å spare knea litt nedatt finnes . Langs himmelranda Litt etter oss kom også svenskene, men de skulle heldigvis ikke lenger enn til Austre, slik at kødannelse v/ rappellene kunne unngås. Laaangt under oss lå Bygdin som en polert blågrønn juvél i sommerdagen, og speilet de kritthvite cumulusskyene som nå begynte å bygge seg opp i sør, og elvene Torfinnsdøla og Langedalsåne streket seg krokete og kritthvite mellom grasgrønne rabber ut i innsjøen. For et vakkert skue, og for en berusende følelse av frihet, flukt og høyde! Etter obligatorisk mat/drikke og fotografering, var det på med klatreselene, og bort til dagens første rappell. Torgeir ordnet med festet, som ligger en 7-8 m nede på siden mot Torfinnsdalen. Der bugnet det forøvrig med gamle slynger. Vi spikket vekk de fleste, og lot en håndfull som så bra ut sitte. Pål var ute på kanten og myste skeptisk ned i det skyggefulle dypet, og sa bare ”Aldri i verden!”. Vi argumenterte så godt vi kunne, og Pål dro litt på det, men lot seg dessverre ikke overtale. Så han tok derved følge med svenskene tilbake til Torfinnsbu. Kanskje du ville tatt sjansen en annen dag Pål, for er man på vippen, så kan faktisk slike følelser og avgjørelser variere med dagsformen... Deretter forvant Torgeir i dypet først, en rappell på ca. 25 m. Alle kom velberget ned her, og vi gjøv på klyvingen videre opp til Midtre/2110. Bratt opp fra skaret her, hvor vi holdt noe ut til venstre på Bygdin-siden. Etter et par litt utsatte hyllepasseringer, havnet vi i ei lita renne som igjen førte oss opp på egga. Øverst her var et par vanskeligere opptak der lange armer var en fordel, og deretter greit de siste få metrene til varden. Vi så nå at det sto to personer på Vestre/2085, men disse gikk snart videre utover Torfinnsegga. To andre var foran oss, og på veg opp til Vestre fra skaret mot Midtre, og enda to kom faktisk opp til Vestre fra Bygdin via renna mellom Vestre og Midtre. Sannsynligvis lite brukt som adkomst den renna... Vi koste oss ved varden på Midtre i det vindstille solvarme været, og det var nesten bare godt da en flyktig skygge av en overdrivende sky la seg over toppen for en stakket stund. Vi fotograferte, diskuterte topper i det fjernblå rundskuet, mimret over diverse turminner, og praten gikk lett og ledig om rygger og raviner, traverser og vegvalg i fjellheimen - og vi gledet oss til neste rappell. Trivsel i n’te potens dette! Lekk... eller? Så forberedte vi neste rappellfeste, der det også lå mange slynger fra før, 13 i tallet hvis jeg husker riktig. Selv med et så skummelt tall, satset vi på at ikke alle 13 var Murphy sine og la ingen ny, men tredde tauet bak dem alle, og kastet det ned veggen mot skaret i NV. Forøvrig den første bruk av mitt nye tau, et 60 meters Mammut Challenge Line 9,2 mm. Torgeir bandt seg inn i åtteren, og sto på vippen ut i rappellen da noe rart skjedde. For ut fra hans høyre bukseben sildret en liten stråle fra ankelen... Vi stusset jo litt først, før vi oppdaget den korrekte årsaken. Han hadde fått sugeslangen på sin Camelbak som hang og slang fra den ene ryggsekkremma innunder beltet på klatreselen, og munnstykket i klem, og nå rant vannet ut igjen der nede. ”Åja, det var sånn det var?”, gliste vi andre høyt . Hehe, for ellers så jo dette svært lite mandig ut, mente vi - med Torgeir stående på kanten av stupet, og så renner det noe ut av buksebenet..! Og dette skjedde faktisk v/ to anledninger! Virkelig våte rappeller dette, Torgeir! Neste mann ut var Nils, som med et bredt smil om munnen rygget seg ut over kanten. Om litt slakket tauet, og ”Nede!” ble gaulet opp til Morten og meg som fortsatt sto igjen oppe. Da Morten forsiktig føttet seg ned til festet, skjedde noe skummelt. En sten på størrelse med ei normal soveromspute gled av den smale nabben festet satt på, selv om Morten knapt var nær den. Den falt ned stupet ut mot Bygdin. Først 5 lange sekunder med stillhet, så et skarpt brak før et svare rabalder ramlet fra opp fra dypet... Steinspranget styrtet så videre ned renna mellom Midte og Vestre, akkurat der de to personene hadde kommet opp noen få minutter før! Huff og huff, noen ganger er det ikke allright! Denne rappellen er også ca. 25m, og litt tricky, siden landingspunktet ikke ligger i loddlinjen under startpunktet. Man skal egentlig rappellere litt ut til venstre for å havne riktig ned i skaret, men møter etter en 6-7 meter et lite overheng, mister alt fotfeste, og raser samtidig i en pendelbevegelse mot høyre. Litt spooky følelse, men man når raskt innpå veggen igjen lenger ned, og kan ta seg inn igjen i retning landingspunktet derfra. Vel nede er det kun få timetre ut et lite platå til neste rappell på ca. 10m. Her måtte Torgeir utom en liten pynt på Torfinnsdalssiden og dingle litt med bena! Herlig og kilen høydefølelse utpå der! På platået møtte vi også to andre som kom motsatt veg, de to som uvitende hadde unngått stenspranget etter fallstenen med få minutter. De hadde ihvertfall en vanskeligere oppgave enn oss! Den lille10-metringen gikk greit unna, og så ventet den siste 25m rappellen ned til bunnen av skaret mellom Midtre og Vestre. Her brukte vi to tau, hvor Torgeir gikk drøyt halvveis ned først, for så å henge der for å fotogafere oss andre når vi kom ned på det andre tauet. Her er rappellfestet helt ute på stupkanten. Siden Torgeir allerede hang i slyngene, ble disse dratt ut og strammet ned over brekket. Derfor måtte vi andre ned på ei fotstor hylle halvannen meter nedenfor kanten for å få tak i det andre tauet og koble oss inn i rappellen, noe vi fant såpass risikabelt at vi for sikkerhets skyld sikret oss med ei midlertidig båndslynge til rappellslyngene før vi gikk ned på hylla for å koble oss på tauet. Men alt gikk prikkfritt, og som siste par ned ordnet og pakket Torgeir og jeg tauene mens vi sto i skaret, før vi alle tok fatt på klyveklatringen opp til Vestre. Vi trakk her ørlite ut til venstre først, for så å gå litt høyre i siste del, der de siste få metrene er vanskeligst, grad 2+ vil jeg si. Jeg kom opp sist, og hadde 2m igjen, da jeg ser føttene til Morten og hører ham si: ”Vær forsiktig her’a... Glipper du her er det game over!” Joa, man blir jo noe baktung med både sikringsutstyr, tau, 3 l drikke og 3,5 kg fotoutstyr i sekken, så grad 2+ er faktisk ingen spøk med en sekk på 18 kg. Glad ikke isøks og stegjern var oppi der også... Vegskille Så var det verste gjort. Vi sto nå på Vestre, hvor vi skulle skille lag. Morten og Torgeir skulle nedatt til kajakkene v/ Nybue, mens Nils og jeg hadde en dryg etappe over ytterligere to 2k-topper, samt en laaang retur til Eidsbugarden. Fra Vestre beskuet vi nå Torfinnsegga vi skulle gå videre, samt hele Torfinnstindtraversen vi hadde gått bakenfor oss. Været var stadig like gromt, og i sør og øst tårnet massive cumulusskyer seg opp over horisonten. Bra uværet ikke trakk innover fjella, slik at vi hadde fått tordenvær over egga! For vi så jo på nyhetene dagen etter hvor voldsomt uværet hadde herjet med skypumper og kjempehagl over lavlandet samme dag. Morten og Torgeir sa om litt ”Hadet!”, og staret iveg ned urbratta mot Langedalen, for etterpå å padle tilbake til bilene ved østenden av sjøen. Nils og jeg tok fatt på neste delmål - Kvitskardtind og Kvitskardoksle som raget opp i NV, bakenfor andre enden av Torfinnsegga. Litt ut langs egga hørte vi brått en hard og stygg lyd av fallende sten. Vi oppdaget så tre digre stener som lenger fremme styrtet ned stupet fra egga og ned mot Torfinnsdalen. To av dem stoppet etterhvert i erosjonsrøysa på et skrått platå nedunder stupet et stykke, mens den tredje braket videre i enorme byks tversover hele platået, for så å gå utfor et nytt stup og djupt ned i isen på breen nedenunder, 50-60 m unna stupfoten. Ikke bare trygt å bevege seg innunder disse veggene, nei! Vi beveget oss så langs stupkanten på Torfinnsegga, med flott tilbakeblikk på dagens travers. Langs egga fant vi også en kvadratmeter stor haug med gamle messinghylser fra krigen. Malplassert til tusen, men tyskerne holdt vissnok en slags øvelse oppi der engang. Vi var oppom 1996-toppen som avslutter Torfinnsegga, før vi gikk løs på de ca. 220 hm opp Kvitskardtind. Der oppe står en massiv varde, reneste middelaldertårnet! Særlig Knutsholstind m/ Søre nål tar seg prominent ut herfra. Klokka var nå blitt 1945, og vi drøyde ikke så lenge her, for nå gjensto hele 18 km kartmålt til Eidsbugrden, dvs. i praksis ca. 2 mil gjennom ur og ulende, samt ca.1150 hm ned urbratta. Og mye av dette måtte gåes i mørke... Ørkenvandring mot ”polstjerna” Vi tok så iveg retning dagens femte og siste 2k topp, Kvitskardoksle/2065, og nådde denne kl. 2020. Herfra kunne vi se et gløtt av Bygdin laaangt der fremme nedunder Galdeberget/2075. Vi skulle helt ned dit, og videre mer enn dobbelt så langt langs Bygdin. Et par bilder, og direkte videre. Vi gikk ikke nedatt breen i SØ-flanken på oksle, men valgte å gå rett sør og ut den bratte ura ned fra ryggen som oksle ligger på. Dette gikk greit, selv om ura virket lang. Vi nådde Langedalsåne en halv kilometer nedenfor Langedalstjernet, og tok en kort rast. Der møtte vi også 4 villrein - simle, bukk og to kalver. Vi drakk friskt vann og tok en siste matbit her. Jeg duppet også føttene i åa, herlig oppfriskende på overopphetede fotsåler etter nedstigningen i ura! Oppe langs Langedalstjernet fulgte vi T-stien et stykke. Der trippet tre tillitsfulle fjellryper like ved oss, og lenger ute langs tjernet satt plutselig en boltit (vadefugl) 2m unna oss! Denne er jo ekstremt tillitsfull. Tar man eggene dens og legger de i hånda (ikke anbefalt!), så kan den faktisk komme å legge seg til å ruge i hånda di! Ved utoset av nedre Langedalstjern så vi også en pen fisk som gikk langs land og vaket! Må være røye, men rart den klarer seg der oppe, i det vesle og kalde, golde og blakke brevatnet på 1422 moh! Vi passerte rett nord for kollen/1429 opp for Galdebergodden, og tok fatt på den ulendte krattvokste lia ned mot Bygdin. Samtidig gikk lyset, og det ble vanskelig å vurdere underlaget man tråkket på under kjerringris og vijukjerr. Men endelig var nedstigningen unnagjort, og vi tok fatt på vår ørkenvandring vestover langs vannet. Mørket og vegetasjonen tvang oss ut i ”flomålet” langs strandsonen, der den lave vannstanden heldigvis ga oss en lys, men delvis løs ør og stenstrand å gå på. Vi var slitne nå. Vi hadde gått 5 2k-topper, og vært på farta i 14 timer allerede, og var nå havnet i ”dødens posisjon” langs Bygdin. Vi vaklet og vinglet, slepte og subbet, sagget og drog - mot vest, mot vest... Etter 2-3 km dukket et enslig lite lys opp på havshorisonten der femme - Eidsbugarden! Et nålestikk av håp i mørket, en ledestjerne for en utbrent og gjennomsliten sjel. Men akk, lyset forble like lite uansett hvor mye vi gikk. Det sto der på samme plass, var stadig like lite, alltid fjernt og uoppnåelig - som gikk vi mot selveste polstjerna... Den stenete og ørete strandsona sto for oss som en hvit ørken. Den var evig lang, vi var tørste og tomme for vann, og bekkene vi krysset var kun noen uttørkede mosegrodde strenger over strandsona. "Men innsjøen da?", sier du? Joa, den lå nattblank og stum 15m til venstre, men vi var så tomgåtte at de 3 høydemetrene ned dit orket vi ikke tanken på! Så vi gikk i enda en evighet før vi krysset rennende vann. Etterhvert unngikk vi bevisst å se på ”polstjerna” der fremme, rett og slett for å slippe skuffelsen over at den aldri forandret hverken posisjon eller størrelse. Vi stirret istedet apatiske ned i strandøra, mens de stakkars såre bena våre bare gikk av gammel vane. Et sted stønnet Nils: ”Jeg tror Bygdin må være verdens største tredemølle…”. Jeg var ikke uenig! Vi måtte stoppe og hvile her og der, men ble da straks kalde, våte av svette som klærne fortsatt var, og myggen var også hissig, her nede nær vegetasjonen. Og slik fortsatte monotonien, helt til kl. 0305, da vi dødsslitne omsider kunne slippe sekkene ned på grusen bak bilene. Totalt 18 timer på løpen - phui! Jeg dro på tørt tøy, og stupte inn i soveposen bak i bilen. Vi takket hverandre for turen, og jeg sovnet som ved nakkeskudd! Nils kjørte ned til Vang før han begynte å nikke, og sov tre timer i bilen der, før han fór videre hjem. Jeg sov fire timer, og dro hjem like etter at båten igjen lot fløyta lyde over Bygdin sjø i morralyset... --- PS. En så innholdsrik og vakker dag, i et så storslagent landskap, lar seg ikke beskrive med få ord. Bær derfor over med meg for en litt lang rapport. Videre så klarer jeg heller ikke å formidle turen med med få bilder, det vil gi så store huller i innholdet. Legger derfor også ut uvanlig mange bilder. Men la oss gjøre et eksperiment: se på dem som om det var en bildebok! Og en bildebok m/ 6-7 bilder er jo heller fattigslig, derfor kan du her bla deg gjennom 25! Og bilder fra våre vakre og kjære fjell er da ikke det verste man kan se på heller...? (Maksimer bildestørrelsen i nettleseren for optimal visning)

Sondre fylte 19 denne dagen, og presangen vi (Ole-Petter og Lars-Petter) ville gi ham var et forsøk på å klatre Halls hammer på Skagastølsryggen. Vanskelighetsgraden var 6, noe som burde gi ham en god utfordring, og som han gladelig tok i mot. Lørdag kveld ankom vi Turtagrø. Vi fant en flott teltplass ved veien over til Årdal. Plassen var stor nok, flat – og uten busker, med gode fester for teltpluggene, nær veien og nær drikkevann, og best av alt; utsikt rett opp på Skagastølstindene. Kort sagt en fantastisk plass å campe på! (Omkring 25-30 meter NV for den første brua på veien mot Årdal. Ca kartref: 6819272N 436077Ø. NB! Er nok ikke mer enn 400 m fra hotellet.) På kvelden var det stort sett skyfritt rundt tindene, og varselet var godt for neste dag, men med tiltykning til regn på kvelden. Nordre Skagastølstind Vi startet selvsagt tidlig, kl 5 var vi i gang, bare for å se at minst to taulag var startet før oss (men disse gikk videre innover mot Bandet, skulle det vise seg). Dessverre hadde det nå lagt seg skyer rundt noen av toppene, men vi regnet med at disse ville forsvinne utpå formiddagen. Etter en time ganske frisk gange var vi ved Tindeklubbhytta, og svingte så vestover opp i ura til vann 1584. Her spiste vi frokost og fylte vannflaskene, for det ble nok ikke mange bekker fra nå av. Så begynte vi på den lange ura sørover, opp mot Nordre Skagastølstind. Mot slutten bratnet det til, og vi var nysgjerrige på hva som lå i graderingen 1. Det var et klyveparti på kanskje 5 meter, men ikke særlig utsatt. Halv ni sto vi på toppen (2167) - etter 3,5 timer - og gledet oss umiddelbart til å ta fatt på klyvinga ned og deretter opp til Skagastølsnebbet. Skyene hadde trukket seg litt tilbake, så vi så toppen av Midtre bak Nebbet. Jeg visste at det mellom disse to toppene skulle ligge et dypt skar, V-skaret, der tauet nok kom til å bli tatt i bruk. Særlig gledet dette Lars-Petter. Min eldste sønn (11) slapp ikke helt unna bæring på denne turen, og måtte ta sekken med tauet – et nyinnkjøpt fullimpregnert 60-meters klatretau vi kjøpte billig i Chamonix/Frankrike. Sondre gikk faktisk og håpte på regn, slik at investeringen kom skikkelig til sin rett. (Han kunne ikke ane hvor oppfylt dette ønsket skulle bli.) V-skaret Det gikk noen meter ned fra Nordre, og vi fulgte den bratte kanten mot Styggedalsbreen. Stemningen var steget betraktelig, for vi likte luft under vingene. Mot vest var ikke ura brattere enn at jeg neste gang kanskje vil prøve å gå rett opp her som en variasjon. Følelsen av å gå på en egg ble stadig tydeligere opp mot Skagastølsnebbet (2222), men nå kom dessverre skyene og innhyllet alt i fuktig kald skodde. Lite hadde vi trodd at dette skulle vare resten av turen! Heldigvis var foreløpig ikke sikten dårligere enn at vi på toppen av Nebbet tydelig kunne se klatreruta opp mot Berges stol. Det stemte helt klart med føreren; lettest først på venstre side (øst) av en hammer, deretter over på vestsiden av eggen opp til Berges stol. Videre opp til Midtre skulle det være grei toerklatring. Så kløyv vi greit ned i V-skaret. Selv om fjellet var noe vått følte vi aldri behov for noen rappell, og dessuten gikk det mye raskere slik. Sondre var alt klatret opp ved siden av hammeren, men jeg ropte ”stans!” og beordret at tauet skulle fram – det fikk da være måte på. Midtre Skagastølstind Endelig skulle moroa begynne. Vi kløyv opp 5 meter og etablerte standplass. Sondre ble sendt i vei først, med klare instruksjoner om å velge letteste vei til neste standplass, som lå like over hammeren vi sto under. Det tok ikke lange tiden før han var oppe, og Lars-Petter kunne følge tauet ved hjelp av tauklemme. Han samlet også inn mellomforankringene. Jeg filmet de første meterne siden jeg ikke trengte å sikre nå – kjekt. Snart forsvant også han ut av syne, og jeg sto alene igjen i tåka. Det gikk ganske lang tid, men så var det da også Lars-Petters første skikkelige taulengde med klatring i høyfjellet, en ganske tøff debut i tåka. Endelig var det min tur, og med sikring ovenfra var det bare å nyte taulengden, selv om jeg gjerne hadde unnvært tåka. De første meterne opp på venstresiden av hammeren var greie, men så var det tre meter der jeg var glad for svaskoene jeg hadde skiftet til. Det var gode bøttetak, men ganske loddrett og med et tåkelagt bunnløst sluk under meg. Aldri i livet om jeg hadde gått opp her uten tausikring! Tankene mine går ofte til pionerene i slike situasjoner, som gikk med tau rundt livet, og da særlig til førstemann på den tiden, som ikke måtte falle. Til forskjell fra pionerene visste jo vi nøyaktig hva som lå foran oss (med tanke på tekniske utfordringer, men ikke været…) Hylla med standplass lå rett over hammeren, og var bred og fin. Et sett med slynger viste at vi var på rett sted. Etter den korte taulengden med 3+ var neste betraktelig lettere, men noe lengre. Først gikk vi noen greie metre opp og mot høyre side av eggen, toerklatring, før vi svingte opp mot venstre til Berges stol. Denne siste delen var noe mer utsatt, 2+. Berges stol var en overraskende stor horisontal brei flate, men eggen videre lå dekket i tåka. Mens Sondre ordnet med tauet ruslet jeg og Lars-Petter i forveien oppover. Det var grei toerklatring, relativt ueksponert, opp eggen til Midtre. Sondre tok oss snart igjen med tauet, men dette følte vi ikke behov for. Det var en utrolig deilig følelse å komme opp på toppen (2284), for denne hadde lenge stått på ønskelista mi – bare synd utsikten var null. Vi satte oss ned og slappet litt av, før jeg kikket på veien videre. Jeg var litt forvirret i tåka, og fant ikke riktig eggen videre, før de andre to gjorde meg oppmerksom på at det var omtrent der vi hadde kommet opp! Jeg holdt på å ta opp kompasset for å sjekke, for dette har aldri hendt meg før, men viste oss hvor fort det er å gjøre feil når man beveger seg i skyene. Halls hammer Eggen videre var ganske horisontal og eksponert omtrent hele tiden, med masse toerklatring – akkurat passe for oss. Det fantes ikke rester av snø, og vi følte ikke behov for tau. Uten å kunne se mer enn noen få meter framfor oss, føltes eggen ganske lang – og fra bilder visste jeg at det var et stykke å klyve. Brått stoppet det opp med en 12-15 meters horisontal slett vegg, som jeg umiddelbart kjente igjen fra bilder: Halls hammer. Ikke rart dansken i sin tid regnet denne som ubestigelig. Vi satte i gang med å synge Happy birthday for Sondre, som smilte fornøyd og la om til svasko. Risset som ledet opp til toppen er gradert 6+, og var nå fuktig og rått. Sondre kom seg 4-5 meter opp, men hadde for store kamkiler i forhold til det loddrette risset. Han fikk derfor ikke sikret seg tilstrekkelig, og vi (jeg) brøt av etter tre kvarter. Jeg ville ikke ha noen skader her oppe! Vesle Skagastølstind I stedet rundet vi det noe luftige, men greie, hjørnet mot vest, til en tydelig standplass med bolter og taustump. Rett opp her virket det ganske vrient, men ved å traversere over et meget eksponert og utsatt sva, og deretter skrå oppover, virket det overkommelig. Jeg sikret nå Sondre, som i fjellstøvler hoppet over hele svaet til et brukbart tak på andre siden, og fant en rute opp. Lars-Petter fulgte, før tauet ble dratt inn, og det ble min tur. Jeg benyttet taustumpen festet i bolten over svaet, og holdt meg i denne mens jeg svingte meg over. Fysj, så ubehagelig og utsatt. Kunne dette virkelig være Patchells sva? Videre noen meter opp på skrå var det ganske greit, anslagsvis 3+, men så kom et kinkig punkt kloss ved standplassen til Sondre, der jeg benyttet tauet ovenfra til hjelp. Her var det minst en ren firer, kanskje 4+, og jeg mistenker at vi ikke helt fant letteste veien opp. Mistanken styrkes ved at vi i stor grad beveget oss ganske på skrå hele tiden. Et lite spørsmål er om vi virkelig krysset Patchells sva, hvilket jeg tror. Neste spørsmål er om vi ikke skulle traversert litt lenger før vi tok opp i en renne (3) som leder opp på eggen. Jeg tror vi skrådde fra Patchells sva og kom inn i toppen av denne treer-renna. Vel oppe på eggen igjen, i tåkehavet, ante vi toppen av Vesle Skagastølstind. Samtidig begynte det så smått å duskregne, og vi hørte mystisk rumling. De andre mente det var lyden av ras, men i mitt stille tenkte jeg straks: Torden! Det var noe bratt toerklatring til toppen (2340), som ikke ble noen nytelse, for nå begynte det å blåse mer. Samtidig kom det et klart tordenbrak, ikke like ved, men likevel illevarslende. Hva skulle vi gjøre? Mohns skar Klokka var om lag to, og fra et tidligere besøk visste vi det tok 6-7 timer over Storen og tilbake til Turtagrø. Vi hadde brukt 9 timer hit, og var altså kommet noe over halvveis på vår tur. Vi bestemte oss for å peise på, og komme oss over Storen og ned på Bandet så fort som råd var. Det er et fint, men noe utsatt, rappellfeste like ved toppen på Vesle, og vi visste fra tidligere om en bra standplass omtrent halvveis nede på eggen mot Mohns skard, så vi slang ut tauet. Vinden tok godt tak i det, og den ene halvdelen måtte jeg kaste ut på nytt, for å få det noenlunde i vertikal retning! Sondre la i vei ut som førstemann, og turens siste bilde ble tatt. Han fant lett standplassen og Lars-Petter fulgte på med en ekstra sikring. Han kom seg nesten ikke nedover på grunn av friksjonen. Dette var hans første virkelig luftige rappell, i sterk vind og tåke, og jeg var imponert over hvor kaldt og rolig han gikk ut i rappellen. Likevel måtte jeg mase litt på ham, for det kom flere tordenskrell, og jeg begynte å fryse der jeg sto på toppen og ventet. Endelig kunne jeg høre at Sondre ropte at det var klart. Jeg ba ham sjekke at han klarte å dra ned tauet, for sist gang satte det seg fast akkurat her. Så svingte jeg meg ut i rappell, mens tåka blåste oppetter fjellveggen. Øverst var det tendens til ising og rim, og jeg var glad jeg kunne fire meg nedover akkurat her! Det ville ikke vært mye moro med 3-4-klatring under disse forholdene. Det var en flott standplass halvveis bak en solid stor stein, men å komme ut i ny rappell her var ganske utsatt. Likevel gikk det greit ned, og mens Sondre dro ned - og samlet sammen - tauet, gikk jeg og Lars-Petter i forveien. Det var enkel klyving og etter hvert vanlig gange i Mohns skar. Kanskje like greit at Lars-Petter ikke så hva vi var på vei opp? Jeg visste at nordøsteggen på Storen ser fryktinngytende ut herfra. Over Storen i et forrykende uvær Det var nesten underlig, men akkurat på vei opp fra Mohns skar, der det sist gang (for et år siden) begynte å regne, startet det også denne gangen for alvor! Det var grei toerklyving oppover, og egentlig ikke så veldig utsatt, men tordenbrakene smalt rett som det var nå, mye nærmere. Jeg begynte å nøle: Skulle vi ikke vente? Å krysse Norges tredje høyeste punkt i tordenvær var vel neppe lurt? Men hva var alternativet? Nå gikk regnet over i hagl og pisket ned – og det var ingen opplagte steder å søke tilflukt her. Dette var intet blivende sted, og vi bestemte oss for å fortsette. Dette uværet var ikke meldt, og jeg hadde mistanke om at det var forbigående. Likevel var det lite moro å klyve oppover Storen under slike forhold, og Sondre - som gikk først - festet tau på Lars-Petter. Det roet en engstelig far lite grann. Fjellet var nå blitt merkbart sleipere og glattere, men heldigvis gikk regnet over til lett nedbør ganske fort. Etter hvert stilnet også tordenbrakene noe av, og vi kom oss greit helt opp. På det første toppunktet sa Sondre at han hørte en merkelig summing i ørene. Lars-Petter sa så at han hørte det samme. Vi gikk straks ned og litt til høyre for dette toppunktet. Det var helt tydelig: Når Sondre stakk hodet opp over en viss høyde på toppen, startet summingen. Det måtte ha noe med tordenværet å gjøre, og vi krøp lavt videre over en hammer, der det var godt med en hjelpende hånd ovenfra – særlig på det glatte fjellet. Selve toppen (2405) var det korteste toppbesøket jeg noensinne har hatt, men vi gratulerte Lars-Petter med innsatsen og hastet videre. For tredje gang opplevde jeg å stå på Storen uten utsikt. Kamera ble ikke engang vurdert tatt opp i uværet. Vi ville ned – fort ned. Heldigvis er ikke svaet helt på toppen så glatt, og vi listet oss greit ned i toppskaret. Videre var vi litt usikre på retningen, særlig siden helikopterslynga var fjernet, og vi rettet en stor takk til alle ivrige naturvernere eller hva de nå er… Det begynte å regne mer igjen, og jeg listet meg på katteføtter nedover så langt jeg kunne i tåka. Her var det et rappellfeste, ja, men var det rett? I et lite øyeblikk gled noe av skyene bort, og jeg så rett ned på det som måtte være Hjørnet. Det kunne umulig være stort mer enn 30 meter ned her, og vi kastet ut tauet og sendte Sondre ned. Han nådde fram - akkurat! Det regnet jevnt og trutt nå, og fjellet var såpeglatt. Takk og lov for at det var nedover vi skulle! Et 60-meters tau holdt altså ned fra toppen. Ikke ferdig med spenningen Snart var vi i godt driv og i lett regn nedover steinrøysa på Storens sørflanke. Jeg visste det ventet mer spenning på glatte sva lenger ned, men nøt å ha fjellstøvler på beina og ur under føttene. Selv om jeg visste hovedretningen; at man stort sett skal holde mye mot vest, kom vi et lite øyeblikk bort fra vardingen og ut på noen glatte sva. Heldigvis så vi at tråkket tydelig gikk diagonalt 15 m under oss. Vi ville prøve å følge et hjørne langs dette svaet ned, men det rant en liten bekk her og det var styggelig vått og glatt overalt. Vi delvis akte oss noen få meter ned, da det satte inn et voldsomt regnvær igjen, og nye tordenskrell viste med overdøvende styrke at uværet ikke var over. Jeg var ikke lenger så engstelig med tanke på lyn, men så brått et nytt faremoment: Bekkene vokste umiddelbart, og løsgrus og småstein kom sprettende nedover. Selv mellom beina mine kom det sigende grus og stein. Snart kom det stein i ett sett, og vi kløv raskt noen meter oppover, innunder en lav hammer. Her var det egentlig plass til oss alle tre, men to vannsig var blitt til bekker som slett ikke var så deilige å få i nakken. Vi plasserte Lars-Petter innerst, og mens vi omgrupperte slik traff en stein Sondre i skulderen så han merket det skikkelig. Jeg fikk flere treff både i ryggsekken og i hjelmen. Det ble til at jeg sto ytterst på vakt og skottet oppover, og ropte når det kom steiner i vår retning, slik at vi klemte oss sammen under hammeren (og bekken) bare når det trengtes. Det sprutet ned nå, og lyden av rennende vann ble helt overdøvende, mens steiner og grus haglet nedover fjellsida. Det lynte og braket og blinket, og det var overhodet ikke noe trivelig sted å være. Vi hadde imidlertid ingen valg, da enhver bevegelse utenfor vårt lille skjul ville vært en eneste gambling med liv og helse. Jeg var svært glad jeg ikke hadde tatt av hjelmen etter forrige rappell, for jeg fikk totalt minst 4 småstein som traff den skikkelig, i tillegg til de som traff sekken eller snittet meg. Etter snaut 10 minutter roet regnet seg noe, og steinsprangene avtok i hyppighet. Jeg akte nærmest på rumpa nedover langs bekken, og glapp taket de siste 2-3 metrene – det gikk heldigvis ganske bra. Så var vi igjen i rask gange langs vardinga, inntil Svaene. Her var det fram med tauet igjen, og en rappell på glatt underlag. Heldigvis stoppet regnet nå, skjønt vi alle var dyvåte. Videre fulgte vi vardinga, som tidvis var reine labyrinten, og traverserer ganske mye i sørsida. Nøkkelen er å holde mot vest, tidvis helt ut mot stupet ned til Skarstølsbreen. Det var virkelig en lettelse å komme ned på Bandet, og ny lettelse over at det var enkelt å komme inn på breen her. En dyp sprekk etter 20-30 meter var ikke bredere enn at man kunne hoppe over, eventuelt omgå denne. Vi småløp videre på snøen, før denne gikk over til blåis. Da ble det brått slutt på løpinga, for både Sondre og Lars-Petter falt og slo seg. Vannet som rislet oppå gjorde isen såpeglatt, og vi måtte liste oss steg for steg den siste halvdelen av breen. Det tok sin tid, så stegjern anbefales fra nå av og ut sesongen! Klokka 20.30 var vi tilbake ved Turtagrø, etter 15,5 timer på tur. Jeg var glad for at det gikk bra med oss alle sammen, for det hadde vært kritisk flere ganger. Likevel frister turen til gjentakelse, men da i skikkelig godvær!

Forsøk nr. 2 Etter en bomtur snaut to uker tidligere som heldigvis endte med tidlig retur utpå Gjende var vi klare igjen, rustet med bedre værmelding og assistanse av Gjendebåtene. Onsdag 14:25 i en stappfull overopphetet Gjende III på vei innover Gjende med 2 kajakker starter turen. Etter en svipp innom Gjendebu for lett proviantering padler vi det korte stykke ut til Knutsholstangen med god medvind i ryggen. Kvelden er bare nydelig og stedet er idyllisk, her kan man i grunnen bli lenge. 4 timer dårlig søvn frem til vekkerklokkesignalet kl. 24:00. Litt somling og rolig avmarsj litt over halv ett. Brekanten nås noen timer senere. Vel spennende uten stegjern og sikring opp til selve breen, stort sett på snø. Både fordi isen "henger over" oss og fordi utglidning ikke blir tilgitt. Psyken min klarer heller ikke helt å overse at det egentlig er ganske lett. Videre runder vi inn på selve hengebreen i østflanken og vel halvveis oppe på breen tar vi frokost i det sola når oss. Avbrutt av tallrike fotopauser manøvrerer vi oss opp brefallet inntil stor bergschrund som dekker nesten hele flanken oppunder Knutsholstinden. Helt i venstre kant kommer vi oss forbi og videre opp bratt snøbakke til innsteget for klatringen som går opp en bratt buet is og snørenne til selve østeggen. Herfra kommer vi oss enkelt til topps i råtten snø. Natta byr ikke engang på skare. Vi har tatt deg meget piano opp og ankommer toppen ved syvtiden. Videre fortsetter vi ned sørryggen til bandet mot Vesle Knutsholstinden og ned Knutsholsbreen tilbake. Vi er nede ikke så langt unna kl. 10:00. Nå venter en god padletur tilbake til Gjendesheim. Han skulle bare visst den hytteassistenten på Gjendebu som kalte oss late da vi ankom ettermiddagen før og måtte innrømme at vi hadde fraktet kajakkene med Gjendebåten. Vedlagt noen bildeinntrykk fra det meget snøfattige fjellet 29.06.06

Steindalsnosi er en fin nedkjøringstopp som er veldig lett tilgjengelig fra Sognefjellsveien. Dette ble min eneste topptur under årets High Camp på Turtagrø. Se bilder og les mer på ifriluft.net Turhilsen

Hadde fått leie hytte på Beitosølen som vi berukte som base. Vi var Blondi, Bamse Brakar, Rødtopp og meg. Største prioritet lå å komme oss til Kalvehøgdi og Nordre Kalholotind. Jeg og Bamse Brakar hadde også som mål å test ut hvordan det var å gå langt med randonee-ski. Lørdag morgen var været greit, men variabelt. Det var noen få kuldegrader, men sola varmet når den var fremme. I løpet av dagen hadde vi alt fra vindstille og sol til kuling og snøfokk. Det var bra med snø på Valdresflya. På morgenen var det skare som bar og vi gikk raskt opp fra Valdresflya til Raslet. Tjernet på 1798 moh var blått av overvann. Vi rundet det og gikk vidre til Mugna. Østre Kalvehøgdi var sur på oss i dag og pøste på med snø og vind. Det var når vi sto på Store Kalvehøgdi at vinden roet seg og solen kom frem igjen. Utsikten fra Kalvehøgdi er stor bare man får muligheten til å se den, men Jotunheimen i nord og vest og Østlandet i sørøst. Tok en matbit på mens vi sto her å så utover. Deretter var det av med feller og kjøre slalom i flott stil ned til flata før Nordre Kalvholotinden (hvorfor nordre? - søre ligger rett øst). Så var det på med feller igjen og opp til selve toppen. Av med feller og ned igjen, på med feller og opp på Kalvehøgi igjen. På Østre Kalvehøgda tok vi av fellene for godt i tett snødrev (hva Østre hadde mot oss i dag vet jeg ikke, men noe var det). Når vi kom ned mot Raslet klarnet det opp igjen. Damene prøvde å krysse det før omtalte tjernet, men èn slo igjennom og fylte skiskoa med isvann. Det var veldig lite snø på Raslet og Kalvehøgda i forhold til normalt på denne årstiden, over ca 1700 moh var føret bra, men lavere nede var det skare som vi lett slo igjennom på ettermiddagen. 4 2k topper, 3 mil og 2000 høydemeter på randonee-utstyr gikk greit, men det var ikke mye futt i oss på kvelden. Blondi og Bamse Brakar dro ned fra fjellet Søndag morgen. Været var mer stabilt og bedre. Rødtopp og jeg dro opp igjen til Flya og satte kursen mot Steindalen. Etter hvert delte vi oss og Rødtopp gikk til høyde 1853, mens jeg gikk opp breen øst for Rasletind. Begge rapporterte om fin utskt. Ned igjen fikk jeg utfordret meg skikkelig i bratt terreng, men skiene hadde ikke noe problem med å takle det. Spiste lunsj i en lun bakke ned mot Valdresflya

Selv med en svært motivert 11-år gammel sønn, som dagen i forveien hadde gått 8,5 timers skitur på Store- og Veslebjørn pluss Østre Kalven, var det en noe skeptisk pappa som søndag 7.mai la ut på skitur til Ringstinden for første gang. Ville Lars-Petter orke dette? Og så på vanlige langrennski uten skifeller? Men været borget i alle fall for en flott skitur selv om vi kanskje ikke skulle nå toppen. Vi sto opp kl 5 på teltplassen nede i Skjolden, etter filosofien om at det var varmere å sove her nede enn oppe på fjellet. Vi lå dessuten helt horisontalt på allerede grønt gress her nede, og følte oss svært så uthvilte. Kl 6.30 var vi på vei innover i Ringsdalen bærende på skia. Etter en time med hopp og sprett for å unngå å bli våte på beina, stadig speidende etter sammenhengende barmark, skiftet vi taktikk: Vi tok på skia og speidet i stedet etter sammenhengende snøflekker, og med ett unntak gikk resten av turen inn til Ringsbotn på skareføre. Skisporene innover her var så isete og polerte at jeg til og med opplevde en rekke glipptak på tilnærmet horisontal flate selv med skifellene på! Ettersom vi nærmet oss den bratte oppstigningen i vestflanken på Dyrhaugsryggen fikk vi begge bange anelser. Det var bratt, skygge og ganske sikkert panserhard is. I påvente av at sola skulle få slippe mer til og varme opp isbakken la vi likeså godt veien litt inn på Ringsbreen under brefallet nedenfor Soleibotntindene. Det gikk omtrent et ras hvert femte minutt oppe i fjellsiden, og vi fotograferte og spiste frokost på en liten steinhelle. Bratt, hardt og isete I meget behagelig tempo krysset vi dalen østover og labbet i sikksakk oppover mot brattbakken. Snart tok vi skiene av og spente fast på sekken, og heldigvis var det solide fotefar oppover i isen. Ja, det var knallhardt, og jeg målte vinkelen med stavene til om lag 45 grader på det bratteste. Enkelte punkter klarte jeg knapt å sparke større spor, men det gikk egentlig veldig greit oppover - og etter hvert bortover - så lenge en holdt balansen. Vi hadde lagt igjen både stegjern, isøks, tau og seletøy i bilen etter å ha slept rundt på dette dagen før - til ingen nytte, men kom vi til å ha bruk for dette seinere? Jeg begynte allerede å lure litt på dette. Brått var vi oppe i sola og kavet oss bortover i løs og bløt snø og steinrøys. Heldigvis kunne vi ganske snart ta på skiene, og det gikk til og med litt nedover, før vi startet svakt oppover breen i retning Midtre Ringstind. Ettersom vi gradvis svingte vestover ble det brattere og hardere og stadig mer utsatt. Lars-Petter hadde ikke stålkanter, og jeg fryktet for at han skulle skli ut, noe som fort kunne blitt kritisk. Nei, dette tok vi ikke sjansen på! Med nød og neppe klarte han å snu, mens jeg sto litt nedenfor som sikring. Vi fikk heller prøve høyere oppe, der breen var mindre bratt. Midtre Ringstind rundt Konsekvensen var at vi i stedet gikk rett østover mot Østre Ringstind, og kommet godt oppover her tok jeg en kikk på kartet: Vi kunne kanskje gå opp i Ringsskardet og videre til Vikingskard, og så til Ringstind? Altså gå rundt hele Midtre Ringstinden! Med nytt mot gikk vi på oppover til Ringsskardet. Her spiste vi lunsj til den storslagne utsikten bort mot Stølsmaradalstinden, som tok seg svært godt ut fra denne siden. Litt fotografering og rekognosering av eggene opp til Midtre og Østre ble det også tid til, med tanke på sommerligere turer. Sola stekte men vinden gjorde at vindjakka ble beholdt på, der vi siktet oss inn på et lite skar like nord for Vikingskard. Det var et lykketreff at vi ikke gikk direkte mot selve Vikingskardet, for der hadde vi ikke så lett kommet ned på andre siden, så det etterpå ut til. Egentlig ble det bratt nok ned fra denne eggen som forbinder Midtre Ringstind med Stølsmaradalstinden. Etter noen få meter klyveklatring med hendene fulle av staver og ski, kastet vi stavene ned, og Lars-Petter sendte skiene ned til meg, der vi etappevis smøg oss nedover vekselvis på tørt fjell og dyp råtten smeltende snø. Så hoppet vi ut i den bratte snøen, og skled på baken ned til stavene. Ringstinden Vi så flere på vei oppover østflanken på Store Ringstinden, og skjønte vi hadde rota bort kolossalt med tid. Vi angret imidlertid ikke, og satte straks kursen bort mot Store Ringstind, og gikk umiddelbart i gang med oppstigningen, i store sikk-sakk-bevegelser. Vi møtte noen på ski nedover som skrøt svært av Lars-Petter, som kjempet seg oppover uten feller. Dette virket selvsagt ekstra motiverende på han, og bidro til å holde tempoet oppe. Vi tok i stor fart igjen to gutter i 20-årene, som forundret kommenterte farta, og peiset på nesten helt til topps. De siste 50 meterne ble svært bratte og isete, så vi satte igjen skiene og gikk i komfortable dype spor helt opp. Uten disse fotefarene hadde vi nok ikke kommet oss opp, for det var 45 grader med knallhard is. Vindkulene reiv godt på toppeggen (2124 m), og selv om utsikten var fabelaktig og sola skinte, blei det et kort opphold, før vi slo retrett. Passeringen på den bratte breen nord for Midtre gikk ganske greit nå som sola hadde fått varmet litt på skaren, men seinere, i steinrøysa på leiting etter nedgangen til dalen, sank vi dypt ned i snøflekkene. Det var godt det ikke var lenge å gå slik, og vi sklei rett ned den bratte bakken mot dalen, og krysset med skiene videre nedover. Siste timen gikk i søkkvåte skistøvler, men egentlig var det bare godt å gå litt på beina også. Etter 11,5 timer var vi ved bilen presis kl 18. En fantastisk anbefalelsesverdig tur var avsluttet! Lars-Petter hadde vist at han både var i god form og hadde arvet sin fars motivasjon for høye fjell, så nå går turen snart til Alpene…