Søk i nettsamfunnet

Kjørte til Spiterstulen 13. juli, framme ved 22-tiden. Gikk inn til foten av nordryggen og teltet der. Gikk over Urdadalsryggen 14, juli, fra nord mot syd og deretter ned i Urdadalen. Møtte en person på ryggen, han gikk motsatt vei av meg. Filmet og tok bilder og nøt været, brukte en haug med timer før jeg var tilbake til teltet. Overnattet en natt til før jeg gikk tilbake til Spiterstulen og kjørte hjem til Vestfold. Gikk samme turen i fjor sommer, 26. juli, dårlig sikt. Gikk defor turen om igjen i år.

Det ble en sen start fra Trondheim på fredagen og en ulykke på E6 foran oss endte i stans og køkjøring i lang tid. Men vi var begge i godt humør og etter værmeldingen å bedømme, skulle det bli bra vær på lørdagen. Vi kom frem til Spiterstulen rundt 23:30. Litt stresset var vi på forhånd da de helst ville vi skulle komme senest 23:00, men vi ga beskjed om hvor vi lå an med kjøringen og det gikk bra. Ved midnatt var vi installert på rommet. Jeg hadde snakket litt med personalet ved resepsjonen og de kunne fortelle at det var meldt dårlig vær på lørdagen med regn og vind og at de anbefalte andre fjellturer enn det å bestige Galdhøpiggen. Det var ikke det jeg ønsket å høre, men denne turen hadde jeg ønsket lenge. Jeg har ikke gått særlig i fjellet på 25 år og var veldig nysgjerrig på hvordan det ville føles. Kompisen visste vel ikke helt hva dette innebar og når jeg kom tilbake til rommet etter å ha snakket med personalet, var vasken fyllt med øl. Litt diplomat måtte jeg være, for det var nok min ide å gå opp til Galdhøpiggen. Selv ble det ett par øl, mens kompisen fortsatte med både whisky og cognac. 03.30 ble lysene slokket. Var oppe til 08.00 og laget frokost. Det regnet bra ute og jeg kunne høre en antydning til vind. Kompisen hadde lånt seg sekk. Den var nok ikke av de minste og kanskje mer beregnet på fjellvandring og ikke en topptur. Min kone hadde sendt med oss sin egen fjellsekk som var mindre. Det ble litt prøving og feiling før han fant ut hvilken sekk han skulle bruke og før vi var klare til å gå, hadde det gått noen timer. Vi var ved godt mot når vi krysset elven ved Spiterstulen. Kompisen var vel ikke helt i form og det gikk litt sendt med gåingen. Vi bruker å gå på Ladestien i Trondheim noen ganger, og da er det jeg som henger etter som et slips. Så det kom som en overraskelse at det var meg selv som var i føringen. Det ble litt for mange pauser. Samtidig måtte jeg være litt taktisk. Gikk jeg for sent oppover kunne han ende opp med at han enda senere. Gikk jeg for raskt kunne det være demotiverende for han bak. Ikke enkelt. Samtidig ble vi passert av alt som kunne bevege seg oppover stien, så tempoet var ikke noe å skryte av hverken for min eller hans del. Tok noen bilder som er nederst på inlegget. Videoen varer i 9 minutter. Den ligger nå på YouTube. Tror det er etter 6 minutter at klippet av regn og vind virkelig vises. Reaching Svellnose 2272. Failed attempt at Galdhøpiggen - Aug 27, 2011 http://www.youtube.com/watch?v=ZjF3U09RsRo (En røyk og en øl er vel ikke akkurat sunn kost på fjelltur, men videoen var opprinnelig ikke ment til annet en privat visning.) Vi hadde begge forberedt oss på turen. Jeg hadde kjøpt meg Helly Hansen skalljakke og Bergans bukse. Ikke det dyreste de hadde men heller ikke det billigste. Men jeg hadde vært påpasselig med at klærne var både vindtette og vanntette. Jeg var innom flere ganger og tror jeg gikk betjeningen på nervene, men jeg var fornøyd. Ryggsekk ble det også. En 35 liters, som holder det jeg trenger på slike turer. Fjellsko har jeg fra tidligere. Kompisen hadde også kjøpt klær. Men han hadde bare passet på at de var vindtette og ikke vanntette. Men han hadde med seg regnbukse. Den kom av ganske tidlig oppover Piggrove da han ble svært klam på innsiden. Han hadde nok også tenkt seg en tur med real turmat på vei, og sekkene var fyllt med litt unødvendige artikler som gassbrenner, gass og real turmat. Og selvsagt en øl og konjakk for selve toppen. Jada, gutta på tur. Etterhvert som vi kom opp den første lange kneika hadde vi vel begge regnet med at terrenget flatet ut litt. Men det gjorde det ikke. Fremdeles stigning, men ikke like mye. Vi møtte mange som var på vei ned. De fleste hadde snudd før de nædde toppen. Men noen hadde vært der. Det ble litt demotiverende for kompisen og motivasjonen var vel ikke på topp. Hos meg derimot var det motsatt. Det ga meg bare mer motivasjon og viljestyrke til å klare det. Ett par hundre meter nedenfor Svellnose kom tåka og vi så lite. Det høljet ned regn. Kunne høre det på hetten til skalljakken. Dunk, dunk, dunk i raskt tempo. Det var herlig. For ser vi bort fra at jeg var litt våt av svette, var jeg helt tørr fra regnet. Vinden var kraftig. Prognosene for vinden var 20 m/s. Det ga noen krafitge vindkast til tider og jeg kunne kjenne at jeg ikke alltid stod like støtt der jeg balanserte på steinene. Tåka lettet og vi kunne se Styggebreen. For en herlig utsikt. Dessverre for kompisen, kunne han også se langt opp mot Svellnose. Og her sa det stopp. Regn og kraftig vind hadde gjort sitt. Han var gjennombløt. Turskoene hadde heller ikke demmet opp for vann. Han hadde ikke trekk på sekken og jeg regner med at med alt regnet på vei oppover så veide den et kilo eller mer. Dette var jo et dilemma. Hadde dette vært en tur vi begge hadde planlagt, så ville vi snudd og gått ned samtidig. Jeg hadde full forståelse for valg av feil klær, litt for tung sekk og lite motivasjon med regn og vind. Men jeg tror nok at litt for mye alkohol, litt for lite søvn og det at vi kom avgårde litt for sent også var en medvirkende faktorer. Så jeg hadde fremdeles mye motivasjon og viljestyrke igjen, og var vel "hmm.. pottesur?" I hvertfall bestemte vi oss for at han skulle gå ned og jeg fortsette. Jeg satte inn ett ekstra gir og kom meg opp på Svellnose. En topp skulle jeg bestige. Regnet gjorde meg ingenting, men vinden økte i styrke. Det var noen som kom ned fra Keilhaus Topp, men jeg så ingen som kom bak meg på vei opp mot Galdhøpiggen. I realiteten ville jeg være siste mann opp og siste mann ned. Jeg hadde brukt 5 timer sammenlagt opp til Svellnose. Jeg regnet med en time og litt mer videre oppover. Det ville bli ett kappløp med klokken for å komme ned før det ble mørkt. Og jeg erindrer fra tidligere turer at knær og nedoverbakke ikke var en god kombinasjon. Det som gjorde at jeg bestemte meg for å stoppe på Svellnose var at hvis jeg gikk opp til toppen, var jeg faktisk alene på fjellet. Ramlet jeg på steinene eller vrikket en fot m.m. så var det ingen som kom bak meg som kunne observere at her var det noen som hadde problemer. Og dekning må mobiltelefonen hadde jeg ikke. Så her satt jeg på Svellnose, rimelig fobannet. Men jeg lot ikke det ødelegge for turen. Jeg satt der en time. Kikket ut over Styggebreen på den ene siden, Svellnosebreen på den andre. Opp mot Keilhaus Topp og ned mot retningen av Spiterstulen. For en fantastisk utsikt. Jeg hadde bært på kamera og linser og et videokamera på vei opp. Nå kom kameraet ut av sekken. Fikk tatt noen bilder. Jeg hadde det herlig. Jeg tok den ene ølèn jeg hadde med, men konjakken kom ikke opp av sekken. Jeg stod trossalt ikke på toppen av Galdhøpiggen. På vei ned var jeg i godt humør. Jeg var nede ved Spiterstulen før det var mørkt. Gåstavene hadde fungert bra på vei oppover, men den ene staven hadde gått litt i stykker på vei ned. Det var ikke før langt ned i Piggrove at jeg reparerte den. Om knebeskytterne hjalp vet jeg ikke. Jeg kjente det godt i knærne da jeg kom ned, men jeg hadde ikke vondt i dem. Noen hundre høydemetere før Spiterstulen møtte jeg ei jente som hadde vært på toppen. Det hadde vært så mye vind og kaldt der oppe at hun hadde ikke vært der så lenge. Men hun hadde veldig svært vondt i føttene. Det var den eneste personen jeg tok igjen. Jeg tilbød henne gåstavene hvis hun leverte dem i resepsjonen, men det var visst ikke knærne som var det verste. Det var feil valg av sko. Vi slo følge resten av veien ned. Kompisen hadde allerede kommet seg helskinnet ned og øl lå i vasken til kjøling. En diskret form for klage kom fra naborommet. De lurte på om det var noe feil på rørene da de kunne høre vann i timesvis. Jeg hadde faktisk full forståelse for dette. Sikkert svært irriterende. Noen øl ble det til kvelds, men hverken whisky eller konjakk for min del. Vi klarte å komme oss ut av rommet til 12.00 på søndagen og så var det bare å kjøre tilbake til Trondheim. Jeg lærte mye på denne første fjellturen min på mange år. Jeg hadde riktige klær for været. Ullgenser hadde jeg også i sekken, men den ble ikke brukt. Jeg hadde to par hansker, men de var begge søkkvåte etter turen, så her blir det sikkert et innkjøp. Glem alt som heter gassbrennere, gass og real turmat. I hvertfall i slikt vær. Sekken var akkurat passe tung eller lett avhengig av hvordan man ser på det. Så med dette ut av sekken, så har jeg plass og vekt til å ha med telelinse. Matpakken var ikke rørt, men en brødskive eller to på Svellnose hadde ikke skadet. Jeg hadde med nok drikke. 2 imsdal flasker på 0.7 liter i hver sidelomme på sekken, 1.5 liters imsdal i sekken, og en energidrikk. Den viktigste lærdommen var vel å ikke være så diplomatisk. I seng før midnatt. Skal det være en øl eller to og annen alkohol med i bildet, så er ikke midnatt det rette tidpunktet. Og, uansett om det er vanskelig å svelge, så er det ingen skam i å snu. Greit nok, jeg kom opp til Svellnose. Men i ettertid var det likevel en fantastisk tur og det ga den mersmaken jeg håpet på. Og selvsagt blir det et nytt forsøk. Enten denne helgen eller neste, hvis været tillater det. Denne gangen alene. Reaching Svellnose 2272. Failed attempt at Galdhøpiggen - Aug 27, 2011 http://www.youtube.com/watch?v=ZjF3U09RsRo

Tok turen, som mange andre opp på Store Austanbotntinden i sommer og fikk lagt turen spontant da været endelig ble bra. Det ble en virkelig flott topptur uten sikring da berget var fint å tørt. Ikke særlig mye å si egentlig ettersom dette er en kjent topp for de fleste. Legger til noen bilder som kanskje frister andre i å ta turen! Folk på toppen av Soleibotntinden.

Jeg hadde lengta meg sjuk på Jotunheimen i hele seinhøst og vinter. Tok med meg Irene for å vise fram heimen med stor H. Irene var ikke i slag, så vi tok det rolig opp bakkene fra Bessheim. Jeg storkoste meg ved synet av kjente og kjære fjell, spesielt var Nautgardstind et nydelig skue med all snøen under en blå himmel og med stort sett barmark i lavlandet som kontrast. Irene var enig i at Russvatnet var et paradis. Her skulle hun kose seg mens jeg dro på nye topper. Med 2k-samlerinnstinktet inntakt forsvant det meste av fornuft hos undertegnede, og jeg la i vei mot de toppene som lå lengst unna. Dette selvsagt for å komme på nye topper. Med start kl 16.00 fra østenden av Russvatnet hadde jeg unektelig endel odds mot meg med tanke på å komme tilbake til leirplassen innen rimelig tid. Det ble trasking over lyng og kratt med skia på skuldrene helt til jeg nærmet meg Blåtjørnholet. Før jeg kom såpass langt forkastet jeg planene om Søraustre Styggehøbreatind fordi det virka enda lenger enn Surtningsmassivet. Jeg tok etterhvert på meg skia og labbet radig oppover i retnng 2122 langs "kraterkanten" mot Austre Surtningssues to topper. Jeg var i ekstase over å se flotte Besshø, den er jo tøffest fra denne kanten. Også Gjendealpene da! Helt utrolig hvor vinterlige de var sett nordfra. Og nesten uvirkelig at Store Knutsholstind bare hever seg 1357 høydemetre opp fra Gjende! Det var morsomt å følge eggen bort til både topp 2070 og ikke minst 2078. Dette er et luftig men snilt gult trekantområde. Men jeg måtte se å komme meg tilbake, for hva tenkte Irene nå? Det var ikke bare bare, for snøen var hard å kjøre nedover på ski. Vel nede var det småtrøblete å komme seg over Blåtjørnåe. Så ventet kronglekrattet. Tenk hvor mye raskere det hadde gått hvis man kunne sklidd nedover på ski! Jeg gikk på alt jeg klarte, men Russvatnet er langt. Ropte etter Irene med jevne mellomrom, men det kunne jeg fint ha spart meg. Først en kilometer fra østenden hørte jeg henne rope navnet mitt. Jeg svarte, og omsider dukket hun opp. "Er du klar over hvor bekymra jeg har vært?" Ja det hadde jeg vel egentlig en viss anelse om. Klokka var nå 23 blank, ikke akkurat mellom 8 og 9 på kvelden lenger... Vel vel, hun forsto meg samtidig som jeg skjønte at jeg heller burde valgt et gjensyn med herlige Nautgardstind. Dagen etter rusla vi opp på Bessfjellet. Koselig der oppe med småpytter og småvegetasjon. Lemen florerte over alt. Artig det sjøl om den gledesdrepende harepesten er på vei. Håper det snart blir mer Jotun, og nå vil jeg bestige topper i dagslys...

Skitur til Semeltinden Etter litt bearbeiding fra Aleksander sin side lot jeg meg overtale til tur denne søndagen. Aleksander garanterte fint vær. Egentlig er det galskap å kjøre rundt via Lillehammer for å komme til Jotunheimen for en dagstur - men så var det denne "Semmelkødden" som jeg ennå ikke hadde vært på da - og dessuten hadde jeg stadig vært "Jotunsjuk" de siste ukene hver gang jeg har speidet oppover på blanke sommerdager. Jeg kom meg av gårde ved 4-tiden. Regn som hadde frosset på bakken gjorde kjøringen litt uggen. Fra Lillehammer satt jeg på med Aleksander videre. På vei opp mot Vågå dukket en blank blå himmel opp idet vi brøt gjennom "tåkemuren". Veien opp til Spiterstulen var et kapittel for seg selv. Talløse bunntælte bekker sendte mengder av is og smeltevann ut i veien, var i grunnen glad Aleks kjørte opp her. Vi kom oss avgårde litt over 9. Visa rant stri oppå isen og den nedre del av Visdalen var preget av bare flekker. Det var 4-5 kuldegrader og hard skare. Et forsøk med blå voks måtte raskt gi tapt til fordel for kortfeller som var det rette hjelpemiddelet i dag. Det gikk jevnt oppover Visdalen og inn Urdadalen nådde vi snøgrensa fra dagen før, med et tynt nysnølag som resultat. Det var knapt en sky å spore og det lette drysset med nysnø gjorde tindene ekstra vakre. Etappen gjennom Urdadalen var definitivt turens høydepunkt sånn skimessig. Kreftene røynet på etter hvert og nordryggen til Semeltinden ble veeldig lang. Etter en kort stopp på toppen, hvor vi bl.a. fikk øye på Jørn & co., ruslet vi videre via Sørtoppen mot denne lille luringen av en tulletopp ut i stupet mot Semelholet. Heldigvis var det ingen store skavler slik at vi kom oss greit ned i siden. For å være helt på den sikre siden i forhold til mulig utglidning av snø, gravde vi en god stund til vi fant et dugelig feste for standplass. Deretter gikk Aleksander først ut og etterpå gikk jeg. Det hadde skyet en del på, men etter den morgenen og formiddagen vi hadde hatt, kunne man ikke klage. Selv om det egentlig litt tullete å sitte flere timer i bil enn man er timer på tur, angrer jeg ikke på turen. Var deilig med en vintertur i hjertet av Jotunheimen. Versjon med bilder her: http://peakbook.org/tour/11685/Skitur+Spiterstulen.html

Veldig glad for å kunne skrive Storen og februar i samme setning i en turrapport! 20.februar ble datoen jeg og Sondre klarte å komme oss opp Andrews renne. En utfordrende tur med enorm belønning og go'følelse i etterkant - Jeg går bare og smiler her på hedmarken nå. Video - Tekst og bilder - http://peakbook.org/tour/10509/Vinterbestigning+av+Storen.html

Januartur til Tjønnholstinden Mens planene om en romjulstur til Jotunheimen sklei ut i et eller annet, utkrystalliserte det seg en plan for nyttårstur med Jørn via chat og SMS. Han manglet et par sekundærtopper nordvest for Tjønnholstinden, og jeg ville gjerne på tur. Søndag 2. nyttårsdag ble datoen. Vi var i grunnen litt spente, for veien over Valdresflye hadde vært stengt både nyttårsaften og 1. nyttårsdag pga. vind. Grytidlig søndag morgen var det fortsatt ingen ny oppdatert vegmelding. Jørn dukket opp uforskammet frisk på døren kl. 7, etter halvannen times kjøring fra Gjøvik. Kl. 8 presis ankom vi bommen ved Garli, og det var en lettelse å slippe se en "vegg" av refleksbrikker på bommen, men snarere en åpen vei som forsvant inn i mørket. Et stykke ned i bakken mot Heimdalsmunnen, der veien er på sitt nærmeste i forhold til Heimdalsmunnen parkerte vi, dvs. først måtte en liten parkeringslomme graves frem. Jørn valgte kortfeller, mens jeg holdt meg til min gode venn: blå swix. Skuffende vær og rumlende snø Været var ikke som meldt. Det blåste fra nord-nordvest, en del snøfiller danset gjennom lufta og de høyeste toppene var borte i en mørk skymasse. Men nå var vi her, så det var bare å krysse fingrene. Ved inngangen til Leirungsdalen krysset vi Leirungsåe og fortsatte på andre siden. Her var snøen løs og forholdsvis dyp til vi kom over det verste krattbeltet. Videre var snøsjiktet veldig ustabilt. Jeg gikk først og opplevde hvordan snøen søkk, drønnet og hvordan sprekker strakk seg i alle retninger, til dels ganske langt avgårde. Det var jo ikke noen fare her på grunn av liten helling og små snømengder, men jeg blir i alle fall litt reservert av slik. Det lå i bakhodet hele veien videre ift. veivalg, f.eks. forbi bekkedaler og lignende. Lite snø Vi begynte oppstigningen ganske tidlig. Flanken oppover fra Leirungsdalen var ganske herjet av vinden og ekstremt snøfattig, men vi fant da litt snø til skiene lell. Over dalbrekket fortsatte vi til utløpet av Søre Tjønnholet hvor vi trolig lokaliserte renna hvor Mayhassen hadde ment å gått opp om han skulle vært med. Det var mye blå is som lyste der borte. Sikkert en spennende isklatretur. Surt vær på Tjønnholsoksle Etter en kort matpause fortsatte vi mot Tjønnholsoksle. Vinden hadde dratt på og stod nå på skrått inn i hetteverdenen. Kreftene begynte også å røyne på den siste kneika mot toppen. På Oksle kunne jeg raskt se at Jørn hadde fått en mindre kledelig hvit flekk på ene siden av nesa. Han var rask med å få på ansiktsmaska etter en kjapp opptining. Været begynte dessuten å smile litt til oss. Et kort solstreif gled over toppen vi stod på og vi kunne skimte konturene av toppeggen på Tjønnholstinden. Dette var da fremskritt! Etter en kort fotopause på Oksle skled vi ned på stålskare mot skardet i retning Tjønnholstinden. Merkelige kontraster Vinden stod friskt på også her i skaret. Været var i bedring, men snøfokk og en dugelig porsjon minusgrader fristet lite til pause. Vi hadde begge tenkt det samme inni hettene, så det var ingen diskusjon om fremkomstmiddel videre. Skiene ble satt igjen. Veien videre var både bratt og ganske steinete. Skiene ville helt sikkert bare vært til hodebry for oss. Seigt men greit opp til Tjønnholstinden NV1. En kjapp titt på klokka fortalte oss at tiden går fort når man har det gøy (eller når man begynner å bli bra sliten). Jeg spurte Jørn om han hadde tenkt seg på Tjønnholstinden som tronet kvasst mot himmelranda der i sørøst. Han ristet på hodet og jeg foreslo at han skulle gå alene til NV2 mens jeg skulle gå til Tjønnholstinden, så kunne vi møtes nede ved skiene igjen. Som foreslått, så gjort. Været var nå i riktig godlune en periode. Sola skant gjennom snødrev og skydotter. Opp mot Tjønnholstinden ble det etter hvert tungt. Av en eller annen grunn lå det knedyp puddersnø her på ryggen (og knapt noen andre steder på turen), og på toppen var det til alt overmål vindstille. Vindstille som i å kunne tenne en fyrstikk og la den brenne uforstyrret ned. Nede på Tjønnholsoksle stod snøføyka boligblokkhøyt. Pussig, men det var bare å nyte. Jeg klarte ikke å rive meg løs og ble stånde på toppen noen minutter. Utsikten mot Surtningssue og Besshøe var flott. Det samme mot naboene i Gjendealpene og i retning Valdresflye og Valdres. Ellers var det meste av Jotunheimen pakket inn i skyer. Retur er sjelden noe gøy Nede ved Jørn og skiene, var det å legge på litt blåvoks for å ha å gå på de 150 høydemeterne opp til Oksle. Aldri noe moro med lange motbakker på returen. Nedkjøringen ble også mer en jobb enn glede, men ned kom vi og noen timer senere ankom vi bilen i stummende mørke. Jeg hadde ikke tenkt noe på det egentlig, men nå slo det meg at dette var første gang jeg hadde vært over 2000 moh i januar, den eneste kalendermåneden uten 2k tur. Det var jo litt gøy syntes jeg da. Store barn, små gleder. Bilder og kart fra turen kan ses her: http://peakbook.org/tour/7374/Mins+f%C3%B8rst+2ktur+i+januar.html

ADVARSEL: DETTE BLE LANGT! Siden vi gikk gjennom Skagastølsdalen og Midtmaradalen med telt i 1996, har Hurrungane og i særdeleshet Storen stått mitt hjerte nært. Da jeg også begynte å klatre for 5-6 år siden, ble det klart at ønsket om å komme på Storen med egen hjelp vokste seg stadig sterkere. De fem somrene siden 2006 har vi derfor hver gang gjort mer eller mindre helhjertede forsøk på å komme opp, men pga. avstand og jobb har det ikke vært mulig å stå helt fritt mhp. tidspunkt, dvs. at vi ikke har kunnet vente på optimale værforhold. Tre av gangene har vi derfor blitt stoppet av uvær og tidlig snøfall i august, med den følge at jeg har vært på alle ”gåtoppene” i området, men ingen skikkelig klatretopper. Det nærmeste vi har kommet Storen disse somrene, er da vi snudde på Hjørnet i 2008. En bitter erfaring, men en erfaring som skulle vise seg å bli verdifull under dette årets forsøk. Dag 0, fredag 30. juli 2010 Kameraten min, sønnen hans på 17 år og jeg kjørte fra Nord-Rogaland fredag morgen, da det var meldt et brukbart værvindu på lørdagen. Også denne sommeren ble lurvete værmessig, lik den forrige, og yr meldte regnbyger hele den kommende uken. Vi valgte å stole på meldingen, som var rimelig lik på både yr og storm, og pakket for 2-3 dagers tur i Hurrungane. Uttalt mål var Skagastølsryggen, med kameraten i den skarpe enden, sønnen som toer og meg som sikrer og treer. Vi skulle bare opp til teltleir ved Tindeklubbhytte ila. fredagskvelden, og derfor hadde vi god tid oppover den etter hvert så kjente ruta Odda-Voss-Lærdal-Årdal-Sognefjellet. Da vi ankom Turtagrø, var det oppholdsvær, men skydekke over toppene. Vi pakket sekkene, som vanligvis kommer opp imot 30kg på disse turene, og med klatreutstyr på toppen var vi nok opp imot 35kg. Godt vi ikke skulle så langt! De andre somlet forferdelig med utfylling av et spørreskjema, så jeg befant meg etter hvert alene oppover. Jeg gikk derfor ganske fort, og kunne fornøyd konstatere at jeg ankom Tindeklubbhytta etter nøyaktig 1 ½ times gange med den dryge børa. Ulempen var at det nå pøsregnet og at de andre bar på teltet. Jeg var derfor klissvåt da de andre ankom en halvtime senere. Vi la oss til på en holme midt i bekkefaret fra Tindeklubbhytta, fikset en røre med Real turmat og køyet nokså tidlig. Vi pakket også tursekkene sånn noenlunde mens vi ennå hadde rimelig kveldslys. Vi satte to klokker på kl. 03:45 for å beregne god tid over ryggen. Med vår svært begrensede klatreerfaring i høyfjellet visste vi at dagslyset ville bli en begrensende faktor, og det samme ville værvinduet bli, dersom meldingene holdt mål. Dag 1, lørdag 31. juli 2010 Det var heldigvis liten fare for å forsove seg. De to gamlingene våknet en halvtime før klokkene skulle ringe. Det var heldigvis oppholdsvær ute, og vi fikk på oss de våte klærne fra dagen før. Litt mat og drikke ble tvunget ned, og kl. 04:00 begynte vi på oppstigningen mot Nordre. Vi la igjen stegjern, men jeg tok med isøks for returen over Skagastølsbreen. Ellers var sekkene tunge av 2x 50m tau, plenty sikringsmidler, vindsekk, klær og mat som skulle holde til en ufrivillig overnatting. Vi holdt greit tempo oppover. Jeg hadde vært oppover røysa mot Nordre to ganger før, og denne gangen gikk det nokså lett til tross for tung sekk. Det gikk imidlertid dårligere med tankene etter hvert, for jeg kjente at dette ikke kom til å bli dagen. Jeg psyket rett og slett ut oppover røysa pga. skodda, den kalde vinden og frykten for at værvinduet skulle svikte oss. Jeg visste meget godt at Skagastølsryggen ikke var plassen å befinne seg i annet enn finvær. Det verste for meg var at jeg visste at jeg kom til å svikte kameratene mine, og jeg bestemte meg for å snu allerede på Nordre, mens jeg ennå kunne returnere uten de andre. Det var fryktelig å gå slik og tenke negative tanker og vite hvor skuffet de andre ville bli. Da jeg betrodde meg til de andre under toppen, tok de det nokså fint, og vi fortsatte opp den korte klyvepassasjen mot toppen av Nordre og fram til den enkle varden på 2167moh. Da var klokka blitt 06:30. Jeg gikk et nødvendig ærend, og da jeg kom tilbake hadde de andre hatt en rådslagning. Konklusjonen var enkel og grei, nemlig at vi skulle holde sammen uansett, for de ville ikke klare å komme over ryggen uten meg. Vi skulle gå så langt jeg ville og så evt. snu sammen. Dette hjalp merkelig nok på psyken, og sammen med mat og varme klær kom jeg meg såpass at tankene begynte å kretse i positive baner. Da skodda også åpnet seg såpass at vi såg bortover mot Nebbet og Midtre, ble det faktisk ganske trivelig å være på tur. Vi tok seler og hjelmer på allerede på Nordre, og etter en god matpause gikk vi først ned og så opp den greie eggen bort til Nebbet, hvor vi ankom kl. 08:00. Det var nokså sært å stå der bare 20-30m i luftlinje fra Berges stol og vite at det ville ta oss flere timer å komme over dit! Overraskende enkelt kløv vi usikret ned i V-skaret. Det var mer gjestmildt der nede enn jeg hadde forestilt meg, men bratt ned på begge sider, for ikke å snakke om at det var bratt opp dit vi skulle! Nå var det fram med klatreutstyret, og kameraten selet på med diverse isenkram så selen nesten sagget av. Vi begynte klatringen kl. 08:30 uten å sikre oss som stod i bunnen av skaret. For å gjøre en lang historie kort, brukte vi tre taulengder før vi stod på Berges stol kl. 11:15. Da var vi allerede godt passert av et annet tremanns taulag med mer erfarne klatrere som gikk samme passasje på to taulengder. Vi fant neppe enkleste rute opp, for i alle fall ett opptak i første taulengde var så tungt at 3+ må være altfor lavt gradert. Vi som gikk bak, måtte begge ha drahjelp av hverandre, og at kameraten som ledet, kom seg opp, var intet mindre enn imponerende. Absolutt null nerver der i gården! Fra Berges stol sikret vi enda to taulengder, hvor den siste strengt tatt var unødvendig. Det gikk derfor svært mye tid, men kl. 12:45 kunne vi meget tilfreds endelig gratulere hverandre på toppen av Midtre, 2284moh. Nå var det lovende hull i skydekket, og det ble fotografert både framover, bakover og nedover fra ryggen. Det er ikke å overdrive å si at stemningen var meget høy, og tanken om å snu var like langt borte som dalbunnen. Og foran oss låg den nydelige ryggen videre mot Halls hammer og Vesle! Vi konstaterte at tiden fløy langt fortere enn oss, og bestemte oss for å skynde oss bort til Halls hammer usikret, så sant det lot seg gjøre. Vi var tross alt grundig akklimatisert nå. Ryggen bort til Halls hammer gikk svært greit, med unntak av en kort rappell ned en utsatt hammer, som noen av oss syntes var nødvendig. Etter en ny matpause på ryggen, stod vi ved den berømte hammeren kl. 14:15. Vi var spente på hvordan det ville bli over Patchells sva, som i likhet med V-skaret er gradert til 3+ via enkleste renne. Vi laget standplass på hylla før svaet og benyttet uhemmet den slynga som er satt opp til hjelp. Det gikk greit med én taulengde opp, og vi fant trolig enkleste vei. Nå var tåka rimelig tett, og vi fikk dessverre ikke sett verken ryggen bakover eller Storen herifra, hvor den skal være så imponerende. Opp til Vesle sikret vi et kort utsatt parti på høyre side, før vi igjen rundet opp på ryggen og til topps. Vi kunne gratulere hverandre med dagens andre klatretopp kl. 16:00, hele 2340moh, et stort øyeblikk for oss alle! Været var ennå rimelig bra; mildt og fortsatt med nokså lite vind. Vi kikket spent etter det viktige rappellfestet for nedfiringen til Mohns skar. Det skulle ligge like nedenfor toppvarden. Og ganske riktig; i den retningen Storen måtte ligge, var det et titalls slynger rundt en kraftig blokk. Det var endatil lagt igjen flere karabinere, og vi valgte å stole på disse som såg helt ferske og ok ut. Det hadde jo også gått folk foran oss, ned samme vei en time eller to tidligere. Vi hadde lest diverse historier om fastkiling av tau på denne rappellen, og vi var svært nøye med knuten og å unngå at tauet drog seg inn i sprekken mot fjellet. I tur og orden slapp vi oss over kanten, og jeg sto som sistemann nede av rappellen, øverst i Mohns skar kl, 16:45. På tross av alle foranstaltninger var tauene strie å få ned pga. taudrag og elastisitet, men til slutt kom de fint. Da var det stor lettelse iblant oss, og vi følte nesten at bare sjarmøretappen gjenstod! Med tauene i sekkene sto vi nederst i Mohns skar kl. 17:10. Her var det ganske sur vind og null sikt. Det var med stor ærbødighet tankene våre gikk til de som stod her første gang 21. juli 1876, og som hhv. opplevde sitt livs store seier og nederlag. Heldigvis var det liten tvil om veien videre, og vi begynte klyvingen opp mot dagens siste topp. Vi visste at vi skulle holde oss på høyre side av ryggen i starten, og her gikk det meget bra en lang stund. Men om lag midt på etappen kom det et bratt og for oss utsatt parti som vi måtte sikre. Dette sammenfalt med at det begynte å regne, og vi brukte derfor mye tid. Etter denne taulengden, som kanskje var på 20-25m, gikk det enklere igjen, denne gang på venstre side av ryggen. Kl. 18:45 stod junior som førstemann på Slingsbys fortopp. Herifra var det rimelig kupert bort til hovedtoppen, og spesielt opp siste hammeren trengte jeg litt improvisert sikring. Men endelig kunne vi juble over å stå på Storen 2405moh kl. 19:15 i vind, ufyselig regn og grautskodde. Bildene viser hvor våte vi må ha vært, men jeg tror ingen av oss kjente noenting til det. Jeg var overrasket over hvor greit det hadde gått opp fra Mohns skar, selv om vi brukte ca. 2 timer under nokså dårlige forhold. Halve tiden brukte vi nok på klateretappen midt på eggen. Jeg var også overrasket over hvor god plass det var på toppen og hvor snille svaene var både før og etter toppen. Imidlertid var det fryktelig bratt og sleipt ned til selve renna hvor Andrews og Tandbergs ruter møtes, så vi improviserte med en kort rappell ned her. Nå gjenstod den for meg mest nervepirrende delen av hele turen; nemlig å finne rappellfestet ned sørvestveien. Under mine krisevurderinger av Skagastølsryggen stod dette som det ultimate marerittet; å bli gående her oppe uten å finne veien ned! (Både snøvær og tordenvær var med i akkurat det marerittet, men det hadde vi heldigvis unngått.) Herifra skulle det vise seg at bomturen vår til Hjørnet to år tidligere skulle bli avgjørende. Jeg hadde nemlig studert hvordan rappellen såg ut nedenfra. Og ganske riktig, fra fortoppen kjente jeg igjen den karakteristiske utoverhengende baugen hvor rappellen går ned på høyre side sett nedenfra. Jeg beordret den høydesterke kameraten til å lete på venstre side av baugen, og ganske riktig låg det en 2 tonns grønn løftestropp akkurat der. Da kjentes det for min del allerede som om vi var nede av Storen! Vi sikret oss ned til rappellfestet vha. en lang slynge, og kameraten gikk som førstemann ut. Da hadde vi brukt utrolig mye tid for å kvalitetssikre rappellen, for her kødder du det bare ikke til! Tauene var behørig dradd gjennom, knyttet i begge ender og trippelsjekket. Bunnen av rappellen såg vi jo ikke i tåkehavet, men vi var aldri i tvil om at vi skulle ned akkurat her. Med kameraten vel nede, gikk jeg ut som andremann, og jeg måtte nesten klype meg i armen og minne meg på at NÅ GJØR DU DET! NÅ RAPPELLERER DU PINADØ NED FRA STOREN! En helt utrolig deilig følelse! For yngstemann som satt igjen der oppe, ble det en svært våt og kald fornøyelse. Da han endelig var nede kl. 20:45 var absolutt alt klissvått. Ila. rappellen hadde himmelens sluser åpnet seg enda mer, og vi begynte å forstå at kanskje den vanskeliste etappen låg foran oss, med glatte sva i tåke og mørke! Igjen skulle min lokalkunnskap fra 2008 bli avgjørende. Vi hadde jo sullet rundt i området rundt hjørnet i et par timer den gang. Jeg ledet derfor an nedover draget fra hjørnet, ned det gruslagte området ovenfor svaene og på skrå nedover til rappellfestet ovenfor svaene. Jeg traff traseen på en prikk, og vi fant den kjærkomne 3 tonns gule løftestroppen! Igjen gikk det mye tid, men til slutt stod alle trygt nedenfor det bratteste svapartiet. Jeg skal fatte meg i korthet over neste etappe ned til Skagastølsbu. Det ble nok den objektivt sett farligste delen av hele turen! Men endelig kl. 23:30 i stappmørke kunne jeg dunke kameraten i siden og gledesstrålende meddele at jeg gjenkjente silhuetten av Hytta på Bandet 15m til venstre. Da hadde vi mistet vardingen utallige ganger nedover, vasset i alle de bekkene som ikke finnes til vanlig og rent på buksebaken over oversvømte sva et titalls ganger. Minst et par ganger var det bare flaks at jeg klarte å stoppe før farten ble vel stor, og det kunne ha gått riktig ille med et evt. forslått kne. Men nå stod vi gjennomvåte i døra til hytta og kunne heldigvis konstatere at det ikke var noen der inne. Vi søkte ly en god halvtime, fikk i oss mat og drikke og kjente at vi virkelig levde. Jeg visste meget vel at det ikke ville bli noen ”walk in the park” over Skagastølsbreen og ned gjennom urene tilbake til teltet, men de andre to ville heller gå ned enn å bli. Vi sa derfor nei takk til soveposene og ullteppene i det musesikre nødskapet, og begav oss med tente hodelykter bort til nedstigningen til breen. Som jeg visste, ble det en meget lang etappe ned til teltet. Breen var stedvis såpeglatt, og kun jeg hadde isøks. Videre rant det oversvømte bekker og elver over alt. Vi kom for langt til høyre på nedre del av breen og ble gående utenom stien gjennom det meste av ura langs fremste Skagastølsvatnet. Men til slutt kom vi oss hele, fine og med godt mot ned til teltet. Da var vi rimelig sikre på at også den bekken hvor vi freidig hadde plassert teltet midt på en holme, hadde gått over sine bredder. Men til alt hell var det fortsatt god margin til teltduken, og alt inni var like tørt og fint! Kl. 02:30, etter 22 ½ time på tur, kunne vi endelig vrenge av oss alt vått i en dunge i forteltet og la morgendagen bekymre seg for seg selv. Dag 2, søndag 1. august 2010 Ikke mye å skrive om, bortsett fra at vi skrinla tankene om flere topper eller rygger på denne turen. Til det var flere knær altfor møre. Vi brukte hele dagen på å strekke oss, spise, returnere til Turtagrø og kjøre den lange veien hjem. Noen sluttanker Vi hadde marginene på vår side på denne turen. Uværet og mørket kom akkurat da vi kunne takle det. Vi hadde til sammen mange tiår med fjellerfaring og alt nødvendig utstyr. Vi hadde lest oss grundig opp på forhånd, og jeg hadde verdifull erfaring fra returruta. Klatremessig hadde vi også all nødvendig tillit til utstyret og selvtillit i bruken av det. Det var svært tilfredsstillende å gå nedover både fra Storen og Skagastølsbu og kjenne at: dette takler vi! Om så teltet hadde vært oversvømt, hadde vi taklet å pakke sammen og fortsette ned til Turtagrø natten gjennom. Skagastølsryggen ble akkurat så spennende for oss at vi kunne klare det. Men angsten min fra oppstigingen til Nordre var ikke ubegrunnet. Hadde værvinduet vært en time eller to kortere, hadde temperaturen vært noen grader lavere eller hadde det vært elektrisitet i luften, kunne det ha blitt kritisk for oss, som mange har opplevd her oppe før oss. Jeg har gledet meg i mange år nå til å legge akkurat MIN turrapport fra Storen ut på Fjellforum. Det ble nesten som en verkebyll etter hvert som forsøkene mislyktes år etter år. Men nå, i det året jeg fyller 40 ble det min tur, og jeg håper dere som leser, deler gleden med meg og oss. Jeg vil benytte anledningen til å takke kameraten og sønnen hans for denne mitt livs fjelltur så langt. Det er utrolig kjekt å kjenne at man fungerer sammen på en sånn tur, hvor alle er helt avhengige av hverandres prestasjoner, enten man går i den skarpe eller trygge enden av sikringskjeden. Og det beste er at med den sikten vi manglet over Vesle og Storen, bare MÅ vi opp igjen ved første anledning!

Tilfeldigheter denne morgenen ville det slik at utgangspunktet for turen ble Fondsbu i stedet for Torfinsbu som først ment. Siden turfølget også uteble ble det etter kort rådslagning med Solbjørg i solveggen på Fondsbu bestemt at dagens mål ble Snøholstinden. Huun hadde noen gode tips for å korte ned anmarsjen til dette gigantiske fjellet. Jeg fulgte gamle "poststien" over Gravafjellet opp til Grønebekktjernet før kursen ble lagt rett mot østsiden av Snøholstinden. Meningen var å gå opp normalveien på søreggen, men mens jeg gikk mot fjellet ble lysten på å prøve østeggen større og større. Kunne ikke huske å ha lest noe spesielt hvordan denne eggen var, men om det skulle bli for galt var det jo altid mulig å snu og gå opp under snøfonnen i østsiden, noe som så ganske greit ut. Turen opp til eggen på 1900 meter var ganske så morsom i seg selv ettersom mye av uren er av så grov stein at det til tider minnet mest om buldring. Godt å slippe den evige "Jotunheimenura" som haddde plaget beina den siste uken. Eggen så frisk men overkommelig ut hele veien oppover og den startet også ganske snilt med en koselig hammer som bød på fin klyving på blokker med god friksjon. Så ble det motorvei noen meter før den dramatisk smalnet av til noe av det smaleste og reneste jeg noen gang har sett i Jotunheimen. 8-10 meter med egg som var formet som en sal. Overhengt på den ene siden rett ned i breen og 30 meter med sva ned i en steinrøys på den andre. De siste meteren blir svaet brattere men eggen litt breiere. Hadde det vært vått hadde jeg snudd her, det er helt sikkert. Etter eggen er det noen flere meter med motorvei før en hammer reiser seg dramatisk og sperrer veien. Lysten til å returnere over eggen var heller liten så etter å ha sett og tatt litt på hammeren bestemte jeg meg for å prøve. Brukte 5 min på å knyte skolisser, drikke vann og senke pulsen. klatringen gikk veldig greit, takene var gode og friksjonen upåklagelig. Noen løse steiner er det så det er greit å ta det med ro og sjekke ut det man har ment å sette føttene på opp her. Resten av turen opp til toppen var enkel spasering i vår kjære Jotunheimenur... Turen ned nordvesteggen var en helt perfekt avslutning på en super tur. Fin klyving på forholdsvis fast stein og om man ikke er interesert i å gjøre det vanskelig er det stort sett altid fine omveier. Returen ut Mjølkedalen trenger vell ingen nærmere beskrivelse... Turen ble 23 kilometer og varte 8 timer T/R Fondsbu.

Denne fredagen Stod jeg og moderen opp klokka 5 for å rekke båten inn til Gjendebu. Det hadde vært en kald natt når vi måtte skrape is av vinduene på bilen. Så etter en båttur over Gjende så himmelen fortsatt like lovende ut som tidligere på morningen, og det var ei heller så kaldt, selv om det var behov for jakke før vi kom ordentlig i gang med gåingen. Jeg hadde planlagt en god tur, hvor jeg første dagen skulle gå Knutsholsryggen og videre til Austre Leirungstind og sove over der og så fortsette videre over Skarvflytinder og Tjønnholstind med mer neste dag. Men det skulle vise seg at det ble litt i overkant optimistisk å rekke det… Etter en halvannen time var jeg ved der hvor ruta til Knutseggen går av fra stien i dalen. Det gikk ganske radig oppover i lia der selv om svetten rant og hjerte slo. Og ikke før jeg kom frem til bretunga der, så kom de første vanskelighetene. Ruta skulle følge eggen greit til nålene, men her var det rett opp i masse skrenter med en del løse steiner og sva som så ut som kunne rase ut når som helst. Så valget stod om å ta på stegjernene å gå breen opp eller klyve opp denne skrenten. Og det ble klyvingen, siden jeg var usikker på breen. Så etter litt utsatt klyving så jeg de første pinakkelene være rett for ut. De to nordligste pinakkelene av ”trillingene” rundet jeg ut mot breen. Her fant jeg en hanske som noen hadde mistet (Norrøna Offtrack, om noen savner den, så har jeg den?). I det ene skaret satte jeg fra meg sekken og kløv opp på alle ”trillingene”. Så var det over Nestnørdre nål og inn i skaret mellom Midtre og Søre Nål, hvor det ble dagens første rast som var på høy tid! Sammen med en rask svipp til Midtre Nål. Søre Nål fikk vente til en gang jeg har med sikringsutstyr, noe optimistisk å friklatre opp der. Så var det litt enkel klyving og spasering opp til Nørdre Knutsholstind. Her så jeg at det allerede hadde kommet noen opp på Store Knutsholstind. Samme som med Søre Nål stod jeg over Burchards Tind, fristet lite med enten en løs omgåelse eller klatre opp der. Så jeg gikk videre til Midtre, hvor dagens første store utfordring ventet. Her spente jeg på meg klatreskoa jeg hadde tatt med, for å gjøre hammeren ned lettere. Overraskende nok var ikke psyken noe stort problem, så den klartingen ned her gikk uten noen problemer. Derfra var det en del artig småklyving på eggen videre mot Stortoppen, så etter fem og en halv time stod jeg ved toppvarden. Her nøt jeg en fantastisk utsikt i fantastisk vær, ikke en sky på himmelen og knapt et vindpust. Her traff jeg på de første menneskene jeg så på turen og. Etter en rast og knipset noen bilder, stod turen ned sydeggen for tur. Og ja det var luftig og bratt, men var ikke noen store vanskeligheter bare man tar seg litt tid og finner takene. Og litt nedenfor dette klyvepartiet tok jeg igjen de jeg møtte på toppen som hadde gått rundt. Derfra og ned i skaret til Vesle var det greit å gå, og jeg gikk direkte videre til vesle. På vei opp så jeg også etter et greit sted å gå ned til omgåelsen ned mot Svartdalen. Der satte jeg igjen sekken mens jeg sprang opp på Vesle. For å klatre ned sydveggen her ville bli litt i overkant med tung sekk og slitne bein. Jeg hadde lest at omgåelsen skulle være løs, og det var den! Så etter litt kaving ned så kunne jeg begynne oppstingningen til Søre Knutsholstinden. Opp fulgte jeg noen svært løse og bratte renner, som jeg fort fant ut at her lønner det seg å klyve på svaene i kanten av renna. Og omsider stod jeg på Søre. Her så ikke sydveggen til Vesle så skummel ut, men er greit å være på den sikre siden. Så var det siste bakken opp til Vestre Leirungstind som skulle forseres. Den skulle vise seg å bli fryktelig tung. Så ble mange småpauser på veien opp, men omsider stod jeg sliten ved toppvarden. Her var det bare å kaste i seg noen brødskiver, sjokolade og drikke. Her skjønte jeg at bakken opp til Midtre og Austre Leirungstind ville bli i meste laget. Så jeg bestemte meg for å finne teltet til mamma, for hun skulle overnatte i Leirungsdalen. Så etter en lang og krevende nedstigning fra Vestre stod jeg ved vannet øverst i leirungsdalen og kunne fylle vannflasken igjen. På andre siden av vannet hadde Moderen slått opp en presenning på en stor flat stein. Og her ble campen for natta, med middag. Neste morgen etter en varm natt av alle ting… var meldt -5 grader, men var på pluss siden i stedet. Var jeg ganske utvilt og følte meg klar for å ta resten av toppene rundt Knutsholet. Så med en lettere sekk (moderen tok min alt for tunge sovepose) la jeg i vei opp mot Midtre Leirungstind uten problemer, og videre til Austre. Å gå eggen her syntes jeg så i overkant optimistisk ut med mye luftig klyving/klatring, så jeg valgte å følge et rennesystem som går oppover mot andre siden. Den var ganske løs, men ikke vanskelig. Midt oppi der kom jeg til en hard snøfonn. Da valgte jeg å klyve rundt på oppsiden og videre opp på vesteggen, som så høyt opp ikke var noen utfordring videre til toppen. Her ble det en kort pause før jeg gikk videre til Skravflyløyfttinden, hvor jeg tok en rast. Her så jeg at det var et par som var på vei over Skravflybreen. Videre til Søre Skravflytinden var det enkel klyving ned og opp igjen, og de jeg så nede på breen var på vei opp hit. Ned mot Midtre gikk greit det og, med litt klyving og litt skarpere egg. Bort over fortoppen til Midtre var det et par ordentlig luftige partier. Etter hvert som jeg kom nærmere Midtre så jeg at klartinga opp der ville bli i for mye for meg uten sikring, og omgåelsen ned i knutsholdet fristet like lite. Mens jeg stod og funderte på hva jeg skulle gjøre, kom de som andre som var bak meg. De tilbød at jeg kunne henge meg på dem i og med at de hadde med utstyr for sånne hammere. Jeg takket ja, og så var det klatringen opp som ikke var så vanskelig, men er langt å falle om man glipper taket. Fra Midtre til Nørdre Skarvflytinden gikk i lag, og tilbake igjen. Ned fra Midtre var det rappel, som jeg måtte ta i en 120-slynge og bremseknute, men det var ikke noe problem.  Vell nede igjen, var det på med sekken og over eggen mot Søre. Der tok vi farvel, De skulle videre på toppene jeg hadde tatt tidligere, mens jeg skulle til Tjønnholsokslet. Her ble en ny rast etter syv timer i fjellet denne dagen. Og å gå videre over Tjønnholstinden og høgdebrøtet ville bli en veldig mye lenger tur selv om jeg skulle til Vargbakken. Så jeg tok ned den østligste flanken ned fra Okslet, som var dekket at irriterende mye Navlelav for de såre hendene mine etter all klyvingen. Men uten noe mer problemer enn det gikk det raskt ned til gressbakkene ned mot Leirungsdalen. Her var det en liten flokk med Reinsdyr som gikk. Etter en times gange nedover var jeg ved stien og ved Tjønnholsbekken her. Og hvor fortsetter den på andre siden?? Fant den etter hvert, men gikk noen hundre meter uten. Herfra var det bare å følge stien og til og med Steinflybekken var greit å krysse nå. Så etter ti og en halv time var jeg på parkeringsplassen ved Vargbakken, hvor moderen ventet. Så etter drøyt 20 timer på tur ble det 17 2000metertopper (uten de to timetringen mot Nørdre Skravflytinden), og 16 nye. Nesten 15 000 kalorier er forbrent. Og over 3000 høydemeter er besteget. Første dagen var det kanskje det flotteste været jeg har hatt i heimen, som virkelig satte prikken over ”i-en”, og andre dagen likeså, med masse spennende rygger og egger. Dette er uten tvil en av de flotteste turene jeg har hatt, selv om det gikk tungt opp og ned fra Vestre Leirungstind. Ser frem mot nye turer og eventyr i fjellet… Bilder kommer...

Etter en god natts søvn i teltet ved Gjendebu etter den lange kveldsturen dagen før var jeg egentlig klar for å reise hjem. Men da været overraskende nok ikke var dårlig, det vil si opphold og ikke tåke på toppene, så fikk jeg lyst på en liten tur før ettermiddagsbåten til Gjendesheim gikk. Turmålet ble Gjendetunga (1516 moh). Har ikke så mye å si om turen annet enn at stien opp var fin å følge. Fra toppen har man god utsikt over Gjende, sørover mot Gjendealpene, vestover inn slettene til Midt-Jotunheimen og nordover mot Storådalen og Semeltinden. En hyggelig kosetur på drøye to timer! Anbefales for barnefamilier.

Etter tre rolige dager med familien i Stryn var det endelig duket for en av sommerens virkelige storturer – å gå ryggen fra Nørdre Skagastølstinden og helt ut til Gjertvasstinden. Værmeldingen var bedre enn noen gang tidligere i sommer så dette skulle bli bra! Møtte turpartneren Alexander ved Fantesteinen kvelden i forvegen. Vi registrerte at det lå nysnø og is på Smørstabbtindene. Pokker! Det dumme var at det ikke var meldt noe særlig varme neste dag heller, men noen plussgrader skulle det nå bli. I stedet for å starte i kveld og gå gjennom natta bestemte vi oss for å gå grytidlig neste dag, for så å håpe på at snøen og isen ville smelte når sola stod opp. Etter en siste titt på værmeldinga på Turtagrø la vi oss til å sove noen timer i bilen i Helgedalen. Helgedalen Klokka 03.45 kimet det i vekkerklokka. Ute var det skyfritt, vindstille, men nokså kjølig og duggfriskt. Vi ante et tynt snølag på Fanaråken og ba en bønn om at dette skulle smelte bort i løpet av dagen. Kl. 04.15 satte vi oss på syklene og rullet inn Helgedalen til nest siste sving på veien. Herfra tok vi bena fatt og jeg hadde håpet at det skulle være en bro over utløpet av Styggedalsdammen. Der tok jeg grundig feil. I utløpet ved demningen fossrant det vann som vi bare kunne glemme å vade forbi. Dermed måtte vi runde vannet i morenelandskapet på sørsiden. Da jeg skulle krysse en av elvene fra Styggedalsbreen presterte jeg å plumpe med begge føttene. Super start på turen! En lang bakke opp til ryggen Styggedals- og Skagastølsmassivet fikk et vakkert rosa morgenlys dekt over seg, en fryd for øyet som vi koste oss med i bakkene opp mot Kolnosi. Ved vann 1584 møtte vi to andre karer som hadde samme ambisjoner som oss for dagen. I bakken opp til Nørdre Skagastølstinden tikket det jevnlig inn meldinger på Alexanders mobil. Han var i full gang med å planlegge neste tur over Maradalstindane med Busken og noen karer fra Oppdal. Det var meldt godvær hele helgen, og hva er vel et bedre sted å tilbringe en godværsdag enn nettopp i Hurrungane? Endelig nådde vi toppen av Nørdre Skagastølstinden, i dag var det litt andre forhold enn 23. august i fjor (nøyaktig 11 mnd siden) https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=17784 da jeg, Bjørn-Even og Morten skulle forsøke oss på Skagastølstraversen, men ble stanset av Kong Vinter. Vi registrerte enda et turpar som skulle bort til V-skaret. Dermed ble det kun en rask matpause før jeg og Alex buste videre for å komme først i ”køen”. V-skaret De to andre lagene gikk noe feil ned fra Skagastølsnebbet, og vips var det jeg og Alex som kunne starte først med klatringa. Klatringa opp fra V-skaret var dekt med is og tynt med snø. Ikke optimalt, og lettere ble det ikke med tunge sekker, men det er jo likt for alle. Vi satte standplass i en stor blokk midt i skaret. Jeg ledet en kort taulengde oppover og traverserte mot venstre på et skråsva, ny standplass etter det på grunn av taudrag. Neste taulengde gikk rimelig vertikalt opp til den øverste hylla under Berges stol. Her måtte jeg forsere en del punkter som var kinkige på dette føret. Men jeg kom meg opp og fikk satt enda en standplass. Her møtte jeg to spreke jenter som hadde klatret opp lenger til venstre enn det vi hadde gjort. Alex var ute av synet og jeg merket at han hadde noen problemer, til slutt fikk han dratt seg opp med litt tauhjelp. Siste taulengde opp på stolen gikk rimelig problemfritt et stykke til høyre i veggen. Enkel klyveklatring her. Midtre Skagastølstinden til Vetle Skagastølstinden På Berges stol kveilet vi raskt tauet sammen og fortsatte opp mot Midtre. Det så ganske greit ut å gå opp dit usikret. Første stykket gikk greit, men det var utsatt ned mot Styggedalsbreen. Siste del valgte vi å sikre en kort taulengde på grunn av sporadiske partier med is. På Midtre Skagastølstinden tok vi oss en velfortjent matpause. Nå var første hindring forsert og vi kunne puste ut enn så lenge. Været var knall, ikke én sky! Dessverre er en her på lånt tid, så rolig nytelse av omgivelsene måtte vi bare glemme. Vi hadde et tidsskjema å følge for å rekke frem til Gjertvasstinden før mørket kom. Ryggen videre bestod av luftig klyving opp og ned og opp og ned fram til Halls hammer. Et sted tok vi av oss sekkene og firte dem ned med tauet. Halls hammer var stilig, men den skulle vi ikke bryne oss på denne gangen. Vi rundet på venstre side og kom greit bort til Patchells sva, omgåelsen av hammeren. I utgangspunktet hadde jeg lyst til å gå opp 4- kaminen rett opp til høyre, men all isen som lå spredt omkring gjorde til at jeg droppet den tanken. Jeg ledet over svaet, men nektet å bruke det faste tauet som hang i en gammel bolt. Dermed måtte jeg strekke venstrebenet langt ut, nesten i spagaten, og DER var jeg over og stod på en gammel bankebolt i sprekken på andre siden. Etter dette gikk jeg nok litt for langt opp på svaet, for idet jeg skulle runde et hjørne oversteg nok vanskelighetsgraden en 3er som ruta er gradert. Jeg gikk nesten opp på ryggen, satte en standplass og Alexander kom greit etter meg. Da vi var ferdige og hadde pakket tauet i sekken kom neste par bak oss og begynte på svaet. Det var luftig videre mot Vetle, og like under toppen må man ut på en utsatt hylle mot Skagadalen. Denne var nå fullstendig dekket av is, så vi valgte å sikre forbi her. Deretter kløv vi oss greit opp på Vetle og kunne konstatere av Skagastølsryggen er et tilbakelagt kapittel for dagen. Dette var min siste topp i dette tindemassivet. Sentraltinden Klokka var 13.30 og vi hadde brukt drøye fem timer fra Nørdre Skagastølstinden. Alexander ville opp på Storen da han manglet denne på lista si. Jeg hadde på forhånd sagt at hvis vi ankommer Vetle senere enn kl. 14 så var det uaktuelt å prøve på det. Siden den ikke var så mye var jeg villig til å gi den et forsøk, men det måtte bli usikret. Vi travet greit ned i skaret mot Sentraltinden, la igjen sekkene og begynte på galleriene bort mot Mohns skar. Etter noen meter sa det stopp. Vi måtte snike oss ned en kamin, men fjellet var dekket av et superglatt islag. Jeg ville ikke gå ned her. Alexander innså etter hvert at Storen måtte vente til en annen gang og vi fortsatte heller mot Sentraltinden. Jeg ledet greit opp litt til venstre på hammeren fra skaret og satte standplassen i rappellfestet. Uten is og snø går det nok an å gå usikret her, det løse fjellet er kanskje det farligste i så fall. Deretter kunne vi ta på Sentraltindens toppvarde, mitt andre besøk så langt i år. Vi innså raskt at vi ble nødt til å ta en del rappeller ned fra Sentraltinden mot Styggedalsryggen. Her lå det mye is og snø! Hele fire rappeller ble det til sammen før vi kunne pakket ned tauet for en stund. Styggedalsryggen Jeg hadde hørt mye rart om Styggedalsryggen, men ble overrasket over hvor bredt det var her. Bortover mot Styggedalstinden Vesttoppen var det jo en parktur i forhold til Skagastølsryggen. Riktignok smalnet det drastisk til det siste stykket opp til toppen. Eggen opp her kan kanskje sammenliknes med Uranoseggen i vanskelighetsgrad. Det helt siste stykket opp må man omgå eggen litt til høyre og klatre opp en renne/dieder. Ikke noe problem om man ikke har høydeskrekk. Nå var jeg tilbake i ”kjente” trakter. De resterende toppene var jeg på i juni med Øyvind og Bjørn-Even https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=21341 Eggen ut til Østtoppen gikk greit. Det første stykket ned fra Vesttoppen var litt vanskeligere enn jeg kunne huske, men ved å hoppe ned fra hammeren gikk det greit. Like før Østtoppen måtte vi også ned en hammer som kan føles litt ekkel ut. Vi brukte en laaang slynge som førstemann kunne holde i på vei ned, og andre mann fikk hjelp av han som allerede var nede. Etter Østtoppen fant vi raskt ut at vi ikke ville forsøke oss på flanken ned til Gjertvasskaret. Her var det blank og steinhard is som var livsfarlig om stegjernene skulle løsne. I stedet valgte vi å følge eggen direkte ned til skaret, undervegs tok vi en rappell forbi en litt vanskelig hammer. På venstre hånd hadde vi en stor bresprekk som gikk langs med oss, den skulle søren meg ikke få oss til middag! Gjertvasstinden Det første stykket opp fra Gjertvasskaret var kanskje det skumleste partiet på hele turen. Vi valgte å gå snøbakken opp til første standplass usikret. Snøen var stedvis steinhard og isøksa hadde dermed ingen funksjon, like under oss ventet bresprekken på at vi skulle komme på glid… Men vi fikk karret oss opp til standplassen som lå ved foten av et loddrett dieder. Med litt plunder fikk vi tatt frem tauet og sikret oss inn. Jeg tok av meg stegjernene og ledet opp. I neste taulengde var det uaktuelt å følge samme rute som vi gikk i juni. Her var det blank stålis! Jeg begynte å bli bekymret, hva om vi ikke kom oss opp til Gjertvasstinden? Hva skulle vi gjøre da? Gå ned Gjertvassbreen??? Lenger til venstre så snøbakken både slakere ut og mindre preget av is. Vi bestemte oss for å traversere til venstre bortover på sva for å komme bort dit. Etter to taulengder på sva fant vi endelig snø som hadde en perfekt konsistens. Her var det enkelt å lede oppover med stegjern og to isøkser, jeg trengte knapt å sette noen mellomforankringer. Etter to nesten fulle taulengder i snøbakke stod vi endelig på toppen av Gjertvasstinden i nydelig kveldssol, hele fire timer etter at vi forlot Gjertvasskaret(!). En lang retur i nattens mulm og mørke Vi følte oss som konger der vi stod blant Norges feteste tinder og kunne konstatere at vi hadde gjennomført Skagastøls- og Styggedalstraversen. Jeg sendte en hilsen til Oyvindbr som tidligere har stått på Gjertvasstinden i fantastisk morgensol. Men turen er som kjent aldri over før man er tilbake. Snøeggen ned fra Gjertvasstinden var steinhard og nærmest umulig å forsere uten stegjern og isøks. Et stykke gikk vi i snøflanken til høyre for eggen, og her skal man være obs på dype og lumske bresprekker! Mørket la seg over Hurrungfjellene, og vi måtte frem med hodelyktene. Silhuetten av varden på pkt 1982 liknet en mann med hatt, jeg var helt sikker på at det var en person frem til hodelykten lyste opp den varden det egentlig var. Klyvinga ned fra nevnte punkt ble fort vanskeligere nå som det var mørkt. Vi fulgte vardinga og kom oss greit ned uten store problemer. Etter å ha diskutert litt og med Midtmaradalstabben (https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=19145) friskt i mentet bestemte vi oss for å IKKE gå direktevarianten ned mot Jervvassdalen fra pkt 1924. Ingen av oss hadde gått her før, og gule trekanter blir fort røde i mørket. I stedet fulgte vi Gjertvassryggen lenger østover i retning Skogadalsbøen. Mange av nedgangene til dalen er preget av sva og skrenter, men vi fant til slutt en fin renne som vi fulgte ned til elva. Jeg hadde lagret et waypoint på GPSen der jeg og Bjørn-Even krysset Gjertvasselvi forrige gang, og vi krysset elva på nøyaktig samme plass. Begge var trøtte som strømper mens vi sjanglet oss oppover Jervvassdalen. Det eneste vi tenkte på var å komme tilbake til bilen og sove. Vi sleit oss opp bakken og inn i Styggedalen. Stien var litt vrien å følge i starten, men det gikk etter hvert greit da vi passerte det første vannet. En ny morgen var i gang, og ved vann 1380 fikk vi se vakkert morgenlys over Styggedals- og Skagastølstindene nok en gang. Jeg merket faktisk at jeg ble mer våken nå som det ble lysere! Det var herlig å få øye på syklene for deretter å kunne trille ned på ti minutter til bilene. Jeg var dum og brukte ikke hjelm. Søvnig som jeg var kom jeg ute av balanse og stupte ut i grøfta. Heldigvis traff ikke hodet noe annet enn noen greiner som ga en ubetydelig øm kul. Vel framme ved bilene fikk vi i oss middag og takket så meget for en fantastisk tur. Jeg valgte å stikke ned på Turtagrø for en ”morgendusj” før jeg purket i bilen til langt ut på dag. Vel fortjent etter hele 25 timer konstant på farta og mange gode minner med seg i sekken.

3. juli 2010. En gammel drøm var i ferd med å bli realisert, nemlig traversen over Skagastølstindene fra Nørdre til Vetle og videre over Sentraltind og Styggedalstindene. Værmeldingen var god for lørdag 3. juli. Jostedalen Breførarlag (JBF) hadde vist stor fleksibilitet, og ordnet med fører til 3 og 4. juli, selv om bestilt dato var litt lenger ut i uken. Overnattet på Jostedalen Hotell på Gjerde hvor det er meget hyggelig vertskap som viste stor fleksibilitet mht måltider og matpakkesmøring for gjester som skal opp midt på natten! Vekking av mobilen 0340. Frokost med kaffe på termos på rommet. Hentet guiden min Tshering kl 0415. Tshering er fra Nepal, jobber som fjellfører der og har vært i guide i JBF om sommeren i mange år. En fantastisk hyggelig og flink fjellfører. Bilturen til Turtagrø tok ca. en time. Start fra parkerings-plassen kl.0530. Sekken min på 50 l var mye tyngre enn vanlig pga at vi var utstyrt for overnatting i telt, dessuten mat, kokeutstyr og ekstra klær. Været var brukbart, men det var endel vind. Fulgte vanlig sti til Tindeklubbhytten, hvor vi var fremme ca. kl 07. NØRDRE SKAGASTØLSTIND På bra sti opp til fjellsiden mot øst til sørsiden av vann 1684 hvor vi fylte vannflaskene. Nå måtte stegjern og klatresele ut av sekken og henges bakpå, noe som førte til uvant tyngdefordeling på sekken. Opp steinuren mot Nørdre, hvor vi hadde nærkontakt med en rypemor, til en lun hylle på NV siden av toppen. Her fant vi ly for vinden, og hadde en god matpause. Fire ungdommer som hadde overnattet ved Tindeklubbhytten sluttet seg til oss på den videre ruten opp mot toppen, hvor vi gikk rett opp fra NV siden. Litt bratt, men ikke vanskelig. Det er mindre bratt å runde rundt på NØ siden. Oppe på toppen ca. kl. 10. Fotografering og GPS reg. Etter kort opphold på toppen bar det videre til Skagastølsnebbet (2222 moh). Ungdommene gikk ikke videre. GPS på det høyeste punktet litt øst for varden: 4.39571 68.16019 SKAGASTØLSNEBBET Vi fortsatte fra Nørdre ca. kl. 1015 i bratt og tidvis litt eksponert, men uproblematisk terreng til den avrundete, lille knausen som bærer navnet Skagastølsnebbet (2222 moh, GPS 4.39669 68.15604). MIDTRE SKAGASTØLSTIND Der var det på med sikringsutstyret. Foran oss lå V-skaret, et dypt skar som skiller mellom Nørdre og Midtre. Det beskrives flere steder at det er vanlig med en rappell ned i V-skaret, men dette var ikke nødvendig fra nordsiden under dagens forhold. Vi kom oss helt greitt ned uten. V-skaret er dypt og mørkt med etterlatte rappelltau på sørsiden. Tshering klatret greit opp første taulengde (3+), etablerte standplass og sikret Jeg kom også opp uten større problemer, tross tung og stor sekk. Det ble litt mer klatring av samme slaget opp til Berges stol, og derfra greitt videre til toppen. På toppen etter 2.5 time kl. 1245. GPS:4.39733 68.15450. VETLE SKAGASTØLSTIND Etter en kort pause fortsatte vi fra Midtre videre mot Vetle Skagastølstind. Her var det luftig, men helt greitt å gå. Vi så Halls hammer på lang avstand. Det var ikke aktuelt a klatre denne, så vi gjorde som de aller fleste andre - dreide av mot venstre (østover) til vi kom til Patchell´s sva som var vått og glatt av smeltende snø lenger oppe. Men det er lagt ut et tau som vi benyttet som hjelp til å trygt traversere det glatte svaeet bort til en bra sprekk i fjellet. Krevende opptak (opplevdes som nærmere grad 4) videre oppover et kort stykke før det igjen ble lettere. Så fulgte vi greitt ryggen til toppen av Vetle hvor vi hadde flott utsikt mot Storen og Hurrungane, forøvrig i bra vær. På toppen kl 15. Vi hadde da brukt vel 2 timer fra Midtre uten å stresse og 8 timer fra Tindeklubbhytten. Vi så klatrere som var kolleger av Tshering nede i Mohns skar på vei opp nordflanken på Storen. Her på Vetle måtte vi foreta valget enten å fortsette opp på Storen, eller å legge ruten over Sentraltind til Styggedalstindene. Jeg valgte det siste for å få med meg de sistnevnte toppene som jeg ikke hadde vært på tidligere. GPS: 4.40009 68.15037. SENTRALTIND Vi gikk fra Vetle ca kl. 1515. Ruten gikk nå rett østover langs en bred og lettgått rygg frem til den siste oppstigningen mot toppen hvor det var litt klatring som ikke opplevdes som vanskelig. Plutselig var vi oppe på det brede topp-platået på en av Norges mest utilgjengelig fjelltopper! Gjett om vi var glade! Klokken var da blitt 1630, og dagen var enda ung! Utsikten var formidabel. Der er en kjent overnattingsplass på toppen av Sentraltind, et bredt og fint område, men dette var helt dekket av is. Vi bestemte oss for å fortsette til Styggedalstindene. Været var i ferd med å bli dårligere, tåken kom sigende og det begynte å småregne og sludde. GPS: 4.40456 68.14938 STYGGEDALSTINDENE Vi gikk fra Sentraltind ca. kl. 1645. Nå var det blitt mer og mer dyp snø og delvis is i terrenget som i betydelig grad vanskeliggjorde resten av turen. Fjellet og steinene ned fra Sentraltind er kledd av svartmose som var blitt ekstremt glatt av nedbøren. Nedstigningen fra Sentraltind ble den desidert vanskeligste delen av turen. Ruten ned fra Sentraltind mot nord går stupbratt nedover på nordsiden av toppen. Lenger nede var det litt mindre bratt, men her støtte vi på is og glatt fjell på nordsiden. Vi måtte sikre, og brukte lang tid nedover. Enda lenger nede ble det en lang rappell ned til bunnen av skaret mot Styggedalstindene. Så var det å vasse i dyp og bløt snø bortover eggen mot Styggedalstindene. Da vi nærmet oss Vestre valgte vi å gå ut på en lang og bratt snøflate sør for toppen, og fulgte denne østover og etterhvert nordøstover opp på ryggen. Vi kom opp på ryggen knappe 100 m øst for Vesttoppen, og gikk lett opp til Vesttoppen forbi et smalt, lite klyveparti. Oppe på Vesttoppen kl. 1940, etter å ha brukt ca. 3 timer fra Sentraltind. Så var det lettgått, men fortsatt mye snø bort til Østtoppen. Like vest for denne er det et bratt, men kort klyvepunkt fra øst som vi slapp oss ned fra. Vi var på Østtoppen kl 2050. , Der møtte vi 6 ungdommer som hadde gått opp Gjertvassbreen tidligere på dagen. De hadde planer om å gå samme tur som oss i motsatt retning. GPS Vesttoppen: 4.41125 68.15101 GPS Østtoppen: 4.41480 68.15029 Vi overveide å overnatte på Østtoppen, men etter å ha sjekket værmeldingen som lød på regn og tåke dagen etter bestemte vi oss for å fortsette turen nedover. Været var nå blitt bedre og det var til og med glimt av sol! Vi fulgte sporene i snøen meget bratt ned mot Gjertvasskardet, og sikret på de bratteste partiene. Sporene gikk tvers over en stor bresprekk som alle heldigvis hadde unngått! Vi krysset videre nedover i dyp snø mellom bresprekker til vi var trygt nede på Gjertvassbreen, og fortsatte inn på fast land til overnatting litt sør for 1838 toppen. Framme ved teltplassen kl 2315 idet solen var i ferd med å gå ned med en fantastisk flott, mørkerød himmel i vest. Da hadde vi vært på tur i 18 timer fra Turtagrø! Posemiddag ved midnatt. Deretter rett i soveposen i mitt Hilleberg Akto enmannstelt hvor det viste seg å være bra plass for to personer. Ut på natten fikk vi selskap av turfølget vi traff på toppen, som klokelig nok hadde returnert istedenfor å fortsette til Sentraltind. Dagen etter var det hjemtur (4 timer) vestover mot Styggedalen og Helgedalen tilbake til Turtagrø. Drømmen var realisert!

5. juni 2010. Dag to med to hyggelige og effektive førere fra Lom for trygg bretur over Svellnosbreen, Morten Skjellen Larsen og "aspirant" fra Nederland/Lom Dennis Rozendal. Start fra Spiterstulen. Opp på bar sti langs vanlig trase mot Galdhøpiggen. Kom etterhvert opp i dyp og bløt snø med gjennomslag. På med truger som vi brukte under mesteparten av turen senere, bortsett fra i steinurene. Opp til 1886 toppen. Videre over snøflate og opp vel 100 hm til laveste punkt på kanten 6-700 m SSØ for Svellnose. Så bratt ned ca. 100 m i steinur til Svellnosbreen. Plan for dagen var å få med oss alle småtoppene som er lett tilgjengelig fra på Svellnosbreen. Vi gikk først til de to sekundærtoppene Ymelstind S1 (2205, PF 10m, nærmest Ymelstinden) og S2 litt lenger sør (2207, PF 15m) med flott utsikt mot Skardstind, Bukkehøe og Storjuvbreen der vi hadde vært dagen i forveien. Deretter videre til Nørdre Tverråtinden (2210, PF 25 m) enda litt lenger sør før vi avsluttet med Svellnosbreahesten (PF 35 m). Her gikk vi opp fra vestsiden, opp til varden og ned igjen på lettgått østrygg til breen. Her gikk vi meget bratt ned østhellingen på breen på støvler på sørsiden av 1879 pkt (Solskinnstoppen?) og langt sør for Eventyrisen til moreneryggen. Videre på stien tilbake til Spiterstulen. Perfekt vær, meget hyggelig tur og fantastisk utsikt over Jotunheimen! Samlet avstand på GPS ca. 15 km. Vi brukte total knappe 10 timer på turen inkludert pauser. GPS Svellnosbreahesten: 4.63261 68.32184.

Noen ord fra drømmehelga i starten av juni: Overnatta i telt like ved Tindeveien, som de profilerer veien med mellom Turtagrø og Øvre Årdal. Sein start (kl 9), men vi hadde god tid siden egentlig bare Midtre Ringstind sto på programmet. Vi hadde med tau og litt sikringutstyr også, i tilfelle problemer. Med skia på sekken til fots innover i Ringsdalen, der vi møtte på snø etter ca 1 time. I sikk sakk mellom steiner, men etter hvert sammenhengende store flater. Vi fortsatte forbi det vi antar er normalveien opp, og inn til en bratt utløper av breen innerst i botnen. Her var det tydelig tråkk, og hardt, så stegjern og isøks var nyttig. Vi følte ikke behov for tau, men det gjorde en av de tre bergenserne som kom etter oss, og fikk fine opptråkka spor. På toppen av renna opp mot høyre, siden det var loddrett brefall til venstre. Da kom vi opp på breen på dette gps-punktet: 32 V 437206 6813290 på 1500 m – kan jo være kjekt å ha for andre også. Videre fulgte vi breen i nedkant nord for dagens mål, og kom så opp i skaret på drøyt 1700 m vest for Midtre Ringstind. Det lokket og dro opp mot Ringstind også, men der hadde vi vært før. 4 timer hadde vi brukt nå – neppe noen racertid akkurat. Vi spiste i godværet, og satte igjen ski, sekker og sikringsutstyr, da veien opp så ganske grei ut. Til topps på Midtre Det var ganske grei klyving opp, men vi kom nok bort i et punkt av grad 2, siden vi unngikk de harde snøfeltene og rennene som fortsatt lå her så tidlig på året. Skiskoa var dårlige å klatre med, så vi ville prøve snøen ned igjen. Herlig utsikt på toppen, og jeg rekognoserte litt mot øst. Vi klarte ikke å finne hvor eggen går ned på østsida av Midtre Ringstind, noe som ”bare skal være grad 2” – det virket atskillig verre ovenfra, kanskje pga snøfonna vi stod på? Vi fulgte snøen ned igjen, men det var litt i bratteste laget uten stegjern syntes vi. Far trampet gode hælspor til sønnen som kom bak, kan du si. Lenger nede var snøen ypperlig for enkel glissade, før det selvsagt ble råttent på enkelte steder. Nesten uhell her: Jeg tråkket i gjennom i fart og fikk leggen kilt mellom to steiner, og holdt på å ramle framover – det kunne blitt storknekk! Slapp unna med skrubbsår heldigvis. Nede ved skiene rundet vi toppen igjen på nordsida, høyere opp denne gangen, og med vel kraftig helling på breen, syntes vi – faktisk så bratt og hardt at vi ikke våget å snu, men snart flatet det ut, og vi svingte opp i skaret mellom Midtre og Østre for å rekognosere. Vi gikk uten tau på breen – men altså på ski hele tiden, og følte oss ganske trygge da. Det skal mer til med gjennomslag på ski enn til fots. På bandet syntes jeg fortsatt at østeggen opp til Midtre virket tøffere enn grad 2, men synet kan jo bedra? Seinere på sommeren er det jo også langt mindre snø. Vi kikket litt opp mot Østre også, men tomme for drikke og mat, følte vi for retur. Vi utnyttet høyden og tok en stor sving til høyre på breen nedover, og kom ned på ryggen der normalveien kommer opp. Denne bratte snøflanken var helt i oppløsning nå, og da vi fant et slyngebånd for rappellfeste var valget enkelt. Gps for dette punktet: 32 V 437175 6813811 på 1532 m. Kjekt å ha? Det var første gang vi rappellerte med ski på sekken – og moro å få litt luft under vingene igjen. Nede på snøen var det pill råttent nå, og om å gjøre å få på seg skia så fort som mulig. Og når snøen seinere tok slutt var det egentlig bare deilig å gå litt på bar mark også tilbake til veien. 10 timers variert kosetur! Dagen etter Etter gårsdagens tur på Midtre Ringstind var junior innstilt på noe enkelt, og siden han ikke hadde vært på Veslepiggen var planen klar: Ta skiheisen opp fra Juvasshytta og plukke Kjelhøi og Galdhøi på ski, og så gå ned til Løyfti og opp på Veslepiggen. Det gikk utmerket på 3,5 timer totalt. Vi var overrasket over at heisen tok deg helt opp på 2196 meter. Gps: 32 V 464931 6836738. Herfra var det 5 min på ski bort til Kjelhøi, som gjør denne toppen til landets klart enkleste 2k-topp på ski. Vi møtte to karer på vei ned Løyfti, som fortalte fra gårsdagens tur på Storgrovtind-massivet, og satte meg kraftig på ideen om å ta denne som vårskitur til neste år – høyt prioritert skal den bli.

Advarsel: Denne turrapporten ble veldig lang. Toppovernattingsfeberen herjer voldsomt for tida! Været sist helg var meldt knall, og Jan Petter var ikke vond å be med på Jotuntur. Jeg har lenge lengtet etter å komme til topps på Leirhøe, og ”parademarsjen” på ryggen mellom Austre og Vestre Memurubrean tok til å kverne mer og mer oppi toppetasjen min fra slutten av april. Jan Petter hadde kun vært på Leirhøe i stusselig vær, og han manglet V1-V3 på vestre Memururyggen, så derfor var dette et opplagt mål denne gangen. FREDAG Vi kom fram til Spiterstulen rundt kl 19.30, og kl 20.10 var vi i gang. Allerede nå kjente jeg at jeg ikke hadde dagen. Sekken tynget noe aldeles forferdelig, merkelig nok, for den må ha vært tyngre på vei opp mot Tjørnholstind. Men jeg har hatt det litt sånn fram og tilbake i vinter, enkelte ganger blir jeg sliten på slutten av turen, andre ganger blir det voldsomt skulderverk etter få minutter. Drittsekken min belaster jo snart bare skuldrene, hoftene skal jo liksom ta sin del av belastinga også da… Så der sleit vi oss oppover da, med hver vår drøye 20-kilosbør på ryggen. Dette var reine torturen for meg, spesielt fordi Jan Petter alltid er i så god form. Ingen krever at jeg skal holde følge, men jeg blir stressa av tanken på at han skal vente en time på toppen, så jeg holdt et jevnt sig uten mange pauser. Pusten var tung og heseblesende, og i tillegg hadde jeg skia på skuldrene, snøspaden gjorde det vanskelig å feste de til sekken uten for mye spenn. Steinura var en sann lidelse. Jeg begynte å tenke på hva Cecilie Skog nevner om menn på stortur; menn er så flinke til å beskrive slit og atter slit mens hun stort sett bare har kos å berette om. Joda, hun har et viktig poeng der, men hva skal en stakkar gjøre da? Jeg blir jo sliten så det holder på disse turene og velger å være dønn ærlig. Så sprek som hun må være at hun stort sett kan kose seg er vel de færreste forunt. Men jeg vet at på toppene venter en paradisisk tilværelse, derfor sliter jeg mer enn gjerne på veien dit! Jammen var det en stor opptur å komme til snøen. Med skia på beina ble livet lettere å leve. Sakte men sikkert ble utsikten videre og Spiterhøe lavere. Jeg begynte å telle til hundre en haug med ganger, og var det ikke et lys i tunnelen der borte i form av en varde? Joda, og der sto Jan Petter klar med kameraet for å forevige meg i utslitt, men fornøyd tilstand. Han hadde bare ventet i ca 7 minutter, og klokka var nå nærmere 23.30. Det siste fargespillet fra solnedgangen fikk vi med oss. Det var kaldt her oppe, så det var bare å skifte til tørt tøy og grave videre på gropa som var rundt toppvarden. Etter litt mat og drikke var det tid for sovepose og drømmeland. LØRDAG Jeg sov godt, men våkna likevel ganske tidlig av soloppgangen. Den ble jo forstyrra av Glittertind, men etter hvert lyste den godt over tind og bre. Det var bare det at det kom store skysystemer fra nordvest. I svarteste! Hva er det med 2010 og skyer? De klarer jo bare ikke å ligge unna! Jeg følte meg snytt på Holåtindan i april og på Skarvflyryggen og Stølsmaradalstind i mai. På Leirhøe også? Nei nå holder det i massevis!! Heldigvis var det fortsatt blå himmel her og der, og sola ville ikke gi seg sånn uten videre. Det ble en slags stillingskrig får jeg vel si. Vi kom oss etter hvert opp av posene og etter å ha betraktet utsikten noen minutter bar det nedover i retning Veoskardet. Her ble jo utsikten vesentlig flottere også, for det er jo litt begrensa hva man ser mot sør og vest med de store flatene på Leirhøe. I skråninga derimot; her kom partiet med Store Memurutind og Heillstugutindan høyt over bretunga virkelig til sin rett! Dette er noe av det bedre man kan se i Jotunheimen etter min mening. Vi måtte jo ty til litt listetull vi også, men avstikkeren på Leirhøe Sør var interessant nok. På vei opp mot Memuruplatået, eller hva jeg skal kalle det måtte vi bortom 2264-toppen. Usikker på om jeg var her med Fjellsportgruppa i DOT i starten av mai 2000. Den gangen degenererte været voldsomt underveis, så på Store Memurutinds turisttopp så vi null komma niks. Derfor var 2365 absolutt et delmål i dag, spesielt også siden en viss navnebroder av meg og en tøff tenåring hadde overnattet i telt oppe på den digre og luftige firkanta toppblokka helga i forveien. Litt av en plass å telte på ja! Men telt var iallfall fornuftig, her hadde ikke jeg turt å ligge usikra under åpen himmel, spesielt fordi det skråner svakt mot stupet over Veobrean. Utsikten var jo fantastisk da! ”Sagegga” (ingen Sagi tross alt) videre mot 2367 var uaktuell i dag på grunn av snø her og der, det var bare å nyte det hele på avstand. Spesielt flott var toppegga på grunn av bregleppa langsetter på undersiden. Ellers var synet av de vestre Memurutindan nok til å gi oss blod på tann. Ikke at de er så spektakulære i seg selv, men de ligger jo inneklemt mellom kremtopper! Vi kom oss ned til platået igjen og dro videre over en mulig kandidattopp hvor vi satte fra oss skia for denne dagen. Nå kunne ryggvandringa starte. Vi hadde ikke gått særlig lenge før vi fikk øye på en dramatisk bresprekk høyt oppi sida av Austre Memurubrean. Dette var ingen haikjeft, nei dette var det reine helveteshølet! Bredden og dybden var så skremmende at jeg lovte meg selv dyrt og hellig å aldri mer krysse en bre uten tausikring! Jeg vet jeg er lettskremt, og mange her inne har mer greie på breer enn meg, men man skal ikke undervurdere breer. Eksperter kan ta feil de også. Plutselig ligger det sprekker på steder man ikke hadde drømt om å støte på sånt. Det har jo nesten blitt helt normalt at man glatt krysser breer usikra uten tanke på at det kan gå galt. Som regel går det jo bra, men det går jo ikke bra i det uendelige. Tenk for et mareritt det må være å merke at snøen gir etter og at man sekunder etter befinner seg i et negativt spektakulært svev nedover i den glefsende avgrunnen! Sannsynligvis dør man momentant, men man kan sikkert også få skader med døden til følge, og da har man tid til å reflektere over sin egen fortvilte situasjon mens tårene renner fordi man tenker på at de man er glad i nå plutselig er pårørende. Sjøl venter man sannsynligvis bare på døden. Nei grøss og gru!! Ikke lenge etter kom vi til ei ny dødsfelle, denne gang på ryggen. Her var det en diger bergsprekk som førte lukt ned i stupet mot breen, og denne var delvis dekket med snø. Vi ante at det kunne være noe her, og Jan Petter stakk staven gjennom helt til den store sprekken åpenbarte seg. Ingenting kunne tyde på at snøfeltet var så farlig. Best å droppe en del smale rygger og alpine topper til det er rent barmarksføre. Jaja, nok moralpreken og negativ fokusering! Vi kom oss omsider til topps på Memurutind V1, eller Store Vestre Memurutind som jeg mener den har blitt kalt i andre bøker. Her var det flott gitt! Men før jeg fikk kost meg med panoramaet tok jeg av sekken i ren desperasjon og ble liggende strødd som om jeg hadde møtt mannen med ljåen. Vi var spente på V3 og kom oss snart av gårde, men sekkene fikk bli igjen her hvor vi skulle tilbringe natta. V2 var ingen sak, men alle innvidde vet at V3 er en trøblete topp om man går rett på sak. Jan Petter prøvde, men snudde etter hvert og tok meg igjen nedi flanken på vestsida. Litt løst var det her og der, men ikke verre enn at jeg ser tilbake på det som ganske problemfritt, så lenge det ikke løsner noe tungt fra stupet over oss. Holdt meg iallfall i beredskap. På toppen var det artig å se ned på klatrepassasjen fra nord. Det så nesten ut som om Jan Petter kunne ha fiksa det, men det er jo ikke lov å miste festet, så det var like greit at han lot være. Etter noen småtopper på egga sørover slutta dagens fellestur siden Jan Petter hadde resten av ryggen fra før, det var en magisk aprildag i 2008 hvor jeg blant annet var på Surtningssui. Jeg skulle derimot videre. V4 var reine transportetappen mot V5. Her var det litt mer luft til tider, og fra V5 prøvde jeg meg videre mot den gule trekantpassasjen i ”Bibelen”. Det var moro en stund, men så sa det stopp. Mulig jeg kunne lirka meg ned, men sjansen for å skli var stor, så jeg snudde. Dermed bar det over mot Nord for V5. Videre i lang bue nedenfor og utenom breklatten oppunder ryggen mellom V5 og V6. Et breløfte er til for å holdes! Etter mye banning over råtten snø kom jeg endelig til topps på Memurutind V6. Dette var mer en bare listefyll ja! Breelvene fra Austre og Vestre Memurubrean løper sammen og danner mektige Muru langt der nede i ”lavlandet”. Med elvesuset i forgrunnen og de mektige Gjendealpene som bakteppe gylne av kveldssola ble dette et aldri så lite høydepunkt på turen. ”Hit vil jeg tilbake!” er jo en ofte håpløs klisje, man har ikke mulighet til gjensyn med alle steder i den norske fjellheimen. Men jeg mangler jo noen få topper i dette området, og med kolle 1437 som utgangspunkt for koselige rusleturer så trur jeg V6 skal bli besøkt på ny, og da med adskillige timer på toppen. Turen tilbake til V1 orker jeg ikke å mase så mye om, annet enn at råtten snø, steinurkløning og kraftløshet satte sitt store preg på det hele. Først rundt kl 23.30 var jeg tilbake, og Jan Petter hadde begynt å fundere på når han skulle bli bekymra for meg. Etter en herlig porsjon Real Turmat var veien til posen kort, jeg la meg til på østsida av varden, med digre Store Memurutind som en trygg vokter. Men vi hadde ingen forventninger til morradagen, sist vi så på yr og storm var søndagen meldt grå. SØNDAG I dag ble jeg vekket av sola nok en gang. Men det var noe annet som også var veldig bra, den skinte jo fra tilnærmet skyfri himmel! Ingen dusteskyer som stelte seg i veien for sola i dag nei. Det var bare å gni seg i øya og konstatere at yr og storm hadde tatt feil! Langt i sør lå Gjendealpene som den praktfulle fjellkjeden de er, og i forgrunnen glinset Austre Memurubrean. Den artige ryggen vi befant oss på så ganske uskyldig ut videre sørover. Store og Midtre Heillstugutind var estetiske pyramider med stupene plassert akkurat som de skulle for å bli en fryd for øyet. Heillstugupiggen så ut som en skråstilt Store Memurutind, og den store dalsenkningen som Heillstugubreen ender i hadde gigantiske dimensjoner på sin vei mot Visdalen. Galdhøpiggen tronet i bakgrunnen i nordvest. Og rett i nærheten tvers over Austre Memurubrean voktet stadig trofaste og furete Store Memurutind over oss, traust og praktfull på samme tid. Fantastisk! :D Nå var jeg på linje med Cecilie Skog. Her skulle vi sole oss i nærmere 6 timer før det var aktuelt å tenke på hjemtur. Jaggu er vi heldige som får oppleve dette! Så mye slit som skal til, men denne dagen hadde vi altså ikke løfta en finger, vi kunne bare skumme fløten, og det var vel fortjent! Ingen steder i verden var bedre å være enn Memurutind V1 nå. Vi befant oss rett og slett i paradis på 2280 moh! Været var ullent i horisonten både i øst, nord og vest, men Skarvheimen i sør så ut som den hadde det bra den også. Enkelte små dotter var det jo her og der, men de klarte ikke å ødelegge den magiske helheten. Jotunheimen koste seg med et vær som var så bra at skal jeg mase om de miniskyene som var så må det bety at jeg har store psykiske problemer. Det er rart med det, 6 timer er mye, men de går likevel altfor fort på en praktutsiktstopp. Vi var ikke videre lystne på å returnere til Spiterstulen. Kunne det ikke bli opprettet tinderanglerperm da?! Etter masse steinurlidelse og en knekt ski, som fikk det som den ville siden den ikke kunne slutte å bore seg ned i den råtne snøen på de mest upassende steder, kom vi oss ned til breelva mot Visdalen. Herlig å kunne gå normalt igjen! Tinderangling passer meg egentlig svært dårlig på grunn av den elendige motorikken, noe som ubønnhørlig kommer til syne i steinura. I Visdalen var det nok av idylliske plasser som frista til overnatting. Jeg skulle gitt mye for å bare ha fått en eneste dag til her oppe i herligheta. Da skulle jeg rusla opp på Styggehøe. Men en flott, ja en helt fantastisk tur var nå ved veis ende. Nå skal det virkelig smake med skau og andre fjell! Hardangervidda og Trollheimen lokker, og det er altfor lenge siden forrige overnattingstur i det nordlige Finnemarka. Flere skauområder skal det bli, og andre landsdeler skal forhåpentligvis gi flotte opplevelser. Men Jotunheimen vil for alltid være ”min”! Dette fjellområdet kan man bare ikke la være å elske! Her har jeg en kjærestetopp, og de andre tindene er også trofaste venner som ønsker meg velkommen hjem etter at andre fjellstrøk er utforsket. Dette var rett og slett årets høydepunkt til nå! Da gjenstår det å takke Jan Petter for turen! Han legger også ved en del bilder…

Tradisjonen med pinsetur i Jotunheimen for Rogalendingane ble vårens vakreste eventyr for oss også i år, til tross for noe dårligere vær enn de foregående årene. For flere av oss er det disse turene som gir motivasjon til kondisjonstrening resten av året, og nedtellingen begynner midtvinters. De to ivrigste av oss tok fri på fredagen også i år, og det skulle vise seg å være lurt, for værmeldingen var strålende for torsdag/fredag og mer ullen for resten av pinsehelgen. Det var som vanlig litt fram og tilbake om vi skulle satse på øst- eller vestsiden, hhv. Geitsætra/Leirdalen eller Valdresflya/Leirungsdalen, men vestsida vant som vanlig. Dag 0, torsdag 20. mai Vi kjørte oppover etter halve torsdagen på jobb. Pga. lett tilgjengelighet for dagsturer og strålende værmelding satset vi på å nå Juvasshytta før kvelden. I varmt vær, over 5 plussgrader, og en nydelig solnedgang over Hestbrepiggane, campet vi i veikanten mellom Raubergstulen og Juvasshytta Dag 1, fredag 21. mai Vi hadde planen klar om å gå over Kjelhø og Galdhø til Veslepiggen, for så å prøve oss på Storjuvtind og Ymelstind. Begge to hadde kun vært på Galdhøpiggen herifra tidligere, senest på familieturer i fjor sommer. På grunn av planens ambisjonsnivå var det ingen tid å miste, og allerede kl. 0815 begynte vi å gå oppover fra skisenteret ved Juvvatnet. Ja, vi gikk på ski, til tross for at trekket faktisk var åpent allerede på morgenkvisten. Landslaget i alpint, med haugevis av pappagutter og –jenter, var på samling, og vi fikk mange rare blikk der vi kløv på fellene oppover i venstre kant av nedfarten. Kjelhø er ikke akkurat noen stor toppopplevelse, og nedverdigelsen må jo være fullkommen for den som ikke engang gidder å gå opp for egen maskin. Allerede kl. 09 stod vi på dagens første topp på 2223moh og kunne nyte den etter måten flotte utsikten fra den beskjedne toppen. Bl.a. såg vi nesten hele ruta videre mot Galdhø og Veslepiggen, og det var klart at det ble mye av og på med skiene. Artig, forresten, at denne steinrøysa av en topp er meteren høyere enn Storebjørn, som jo er litt av et mål for alle tinderanglere. Turen videre til Galdhø er ikke så mye å berette om, annet enn at vi valgte hver vår trasé og møttes sånn ca. på toppen, 2283moh kl. 10. Vi hadde valgt ”feil” varde og måtte noen hundre meter tilbake til det som såg ut som selve toppunktet. Nå fikk vi flott utsikt ned i Løyfte og mot Galdhøpiggen/Veslepiggen. Ned i Løyfte kom vi oss greit, med unntak av en bøyd skistav. Nå la vi merke til at det både var folk bak oss på Galdhø og foran oss på Veslepiggen. To skipar i Løyfte vitnet om det. Vi satte oss og hadde litt mat og ventet på de to Lomværingene som kom klyvende ned den bratte ryggen mot Løyfte. De kunne berolige oss med at ryggen var enkel å klyve usikret og at det var fint å gå over topplatået til Veslepiggen uten ski. Vi kløv greit opp ryggen, og turen opp over platået var en ren kosetur i finværet. Kl. 11 kunne vi gratulere hverandre med årets første stortopp, ny for begge. Dette var en topp jeg hadde sett fram til å stå på, etter tre besøk på storebror på den andre siden av Porten. Det var et par flotte bivuakkplasser like ved varden, og her kunne vi tenke oss å våkne en dag som denne, men det får bli en annen gang. Nede ved Storjuvbreen låg dagens to andre mål og lokket, og vi ble ikke værende lenge på Veslepiggen etter at de nødvendige bildene var tatt. Vel nede i Løyfte igjen, etter tre kvarters tid fra vi gikk opp, salet vi på sekker og ski og rundet over til Porten. Ingen av oss hadde vært her før heller, og ordet ”interessant” ble brukt ofte resten av denne dagen, i et område vi kun hadde lest om i utallige bøker. Forskjellen var at nå skulle vi få se alt med egne øyne! Det var skare øverst i renna ned fra Porten, og jeg valgte å gå med stegjern. Skiene ble på sekken for begges vedkommende, men lenger nedover i renna gikk vi mer og mer gjennom. Etter en del baksing kom vi oss vel ned på Storjuvbreen, og etter kort tid var vi borte ved foten av Storjuvtind. Kameraten hadde vært på Ymelstind, Storjuvtind og Skarstind på en og samme dag i dårlig og usiktbart vær, så han var motivert for å forsøke noen av toppene på ny i finværet. Vi valgte å forsøke oss rett opp den snøkledte flanken direkte mot toppen på Storjuvtind, 250 hm over oss. Det var fin skare, og begge valgte å gå med stegjern og isøks. Dette skulle vise seg helt avgjørende, for lenger oppe ble snøen hardere og flanken brattere. Helt opp mot toppen fikk vi ikke engang nedi skaftet og måtte benytte øksebladet. Undertegnede var først oppe, og gleden var stor da jeg nærmest snublet over den beskjedne varden på 2344moh. Kameraten kom opp like etter, og vi kunne gratulere hverandre med dagens andre stortopp, denne enda gjevere enn den første. Da hadde vi brukt ca. 3 timer fra Veslepiggen og klokken var blitt 14. Storjuvtid er en topp de fleste kun ser fra Galdhøpiggen, og man får virkelig følelsen av å være for seg selv der midt mellom majestetene i Ymelsfjellet. Det ble mange fine bilder og utallige topper å gjenkjenne i alle himmelretninger. Men fokuset gikk snart i retning den lille stortoppen sør på eggen, nemlig Ymelstinden. Jeg ble overrasket over hvor uinntakelig den såg ut herifra. Også min mer vågale følgesvenn ble skeptisk da flere snøfelt såg ut til å sperre normalveien han hadde gått forrige gang. Vi traverserte ned til laveste punkt på eggen, og måtte ut i en kort rappell på det vanskeligste punktet. Herifra kunne vi konstatere at Ymelstinden ikke ble vår i dag, da det mest utsatte svaet var helt dekket av snø. Vi var uansett kjempefornøyde med dagens fangst, så vi kom oss forsiktig ned flanken fra laveste punkt på eggen. Kameraten ville nå få med seg Søre Illåbretinden (2175moh) og gikk bort dit, mens jeg gjerne ville ta det ellers så avsidesliggende Illåbandet i nærmere øyensyn. Til min overraskelse fant jeg en stor steinblokk med et sylindrisk hull, ca. 15cm i daiameter og 10cm dypt. Ikke noen typisk jettegryte, men hva annet kunne det være? Vi møttes igjen ved foten av renna opp til Porten; ja, vi gikk hver for oss og uten tausikring på Storjuvbreen. Jeg hadde fått ”bekreftelse” fra Juvasshytta på at dette var ok under de rådende snøforholdene, i det minste på den høytliggende Styggebreen. Turen opp til Porten ble et skikkelig mareritt. Snøen som hadde vært råtten på veg ned, var nå blitt helt som slush. Jeg som brøytet vei først, gikk gjennom til skrittet og vel så det. Vi endte opp med å kravle på alle fire for å redusere flatetrykket, og brukte bl.a. skistavene liggende foran oss av samme årsak. Helt finito nådde vi opp til Porten, og nå var vi også tomme for vann. Matlysten var derfor laber, men vi kløv for moro skyld opp på Portpiggen, selv om 10m topper vanligvis er under vår verdighet. Det ble i alle fall noen fine bilder før vi rant ned Styggebreen igjen. Heldigvis kunne vi beholde skiene på nesten helt til bilen. Kl. 1745, etter snaue 12 timer på tur, kunne vi få av oss våte sko og sokker. En kald brus på Raubergstulen gjorde underverker, og så kunne vi underrette kameratene som var på vei oppover, at vi hadde hatt akkurat en så flott dag som vi hadde drømt om. Vi forlot dette flotte og høytliggende området til fordel for Geitsætra i Leirdalen, hvor vi parkerte ved bommen som bestod av en brøytetraktor, en beltevogn og noen meter kjetting. Vi hadde forventet en del biler på et så sentralt sted fredag i pinsehelgen, men vi skulle forbli der i ensom majestet hele helgen. Ungdommen nå til dags! Kameratene ankom i to biler etter litt om og men, og før dagslyset ebbet ut, var alle fem samlet i lavvoen i BC på sørsiden av Ytre Illåa, snaue 100hm ovenfor veien. Dag 2, lørdag 22. mai Som fryktet opprant lørdagen med gråvær, men heldigvis uten vind og nedbør. Dagens mål var Bukkehø og evt. Bukkeholstraversen med retur ned Søre Illåbreen. Vi startet fra BC kl. 0830 og var spente på snøforholdene oppover. Vi hadde skredfare i tankene, bl.a. etter den tragiske ulykken i Nord-Norge som tok fire liv uken før. Vi fulgte om lag normaltraséen innover ryggen sør for Søre Illåa, og det ble en del av og på med skiene. Vi valgte etter hvert å gå så slakt som mulig opp til toppen av Bukkehø, og valgte derfor å gå over den sørligste av breene. Under denne krysset vi enkelt elva som for øvrig bar sterkt preg av å ha gått ekstremt over sine bredder. Det var slam og morenerester mange meter oppover hver side av elvebredden. Det må ha vært en oppdemt bresjø som har fosset nedover her tidligere i vår. Opp mot breen valgte noen å gå på ski og noen fulgte den grovblokkede moreneryggen nord for breen. Vel oppe ved brefallet bandt vi oss inn i tau og fortsatte opp i skydekket. Herifra og til topps var det kun brattheten på breen som utgjorde noen som helst orienteringspunkt. Her kom GPSen til sin rett. Dessverre kunne vi kun nyte den flotte toppvarden på denne kremtoppen 2314moh. Kl. 1330 stod vi på toppen alle fem, og sikten var helt fraværende. Heldigvis var det ikke så mye vind eller nedbør å snakke om, så vi fikk spist litt mens vi ventet på et meteorologisk under. Dette kom jo ikke, og det ble en del diskusjon om veien videre. Undertegnede ønsket ikke å fortsette Bukkeholstraversen i usiktbart vær, og det endte opp med at tre av oss returnerte ned samme vei, mens de to sprekeste fortsatte. Turen ned ble en skimessig skuffelse. Først syntes vi at vi måtte renne ned breen i tau, som jo er en utfordring. Vel nede av breen var snøen blitt så råtten at vi gikk på trynet for et godt ord. Temmelig finito nådde vi teltet og var glade for at vi ikke hadde tullet oss videre som de andre to. De på sin side hadde en fin tur over toppene 2166, 2161, 2166 og 2135 før de returnerte ned Søre Illåbreen uten tausikring. En upåklagelig dag for alle, altså, med turens tredje stortopp i boks! Dag 3, søndag 23. mai Natten til søndag trommet regnet på lavvoen i BC, og undertegnede hadde ikke stor tro på turvær. Skulle det bli kjempenedtur og retur hjem allerede på søndagen? En plan om oppnåelige Tverrbotntinder ble lagt før jeg sovnet igjen utpå morgenkvisten. Dagen opprant uten mer regn, og enda en av oss hadde ligget våken med samme topptankene om natten. Planen ble etter hvert at vi skulle gå inn veien mot Leirvassbu og returnere over så mange som mulig av Tverrbotntindane. Ved å starte med de to lette Midtre Tverrbotntindane, ville vi i hvert fall ha store muligheter for å få med oss noen topper i dag også. På grunn av den råtne snøen vi hadde erfart dagen før, valgte vi å satse på gåtur denne dagen. Vi håpet på å kunne følge bare morenerygger opp i høyden og at snøen over toppene ville holde oss brukbart. Vi startet fra BC en gang i 9-tiden og skrådde nedover mot veien for å miste minst mulig høyde. Det skulle faktisk bli litt interessant å studere vakre Leirdalen i ro og mak i stedet for å haste gjennom den i bil! Kl. 1145 var vi kommet ca. 5 km innover, og ved kote 1200fant vi oss en bar rygg som vi fulgte oppover mot Leirhaugen og etter hvert Leirholet. I Leirholet var det mye snø, og vi måtte krysse over til ryggen mot de Midtre Tverrbotntindane. Førstemann fikk en stri tørn med å tråkke spor, og han gikk tidvis nedi til skrittet. Men vi kom oss vel over til ryggen og kunne ta oss en god pause med utsyn over Leirvatnet og Leirvassbu. Her inne var det sannelig vinterlig i forhold til ved Geitsætra. Vi kom oss greit forbi trigpunktet på fortoppen på 2084moh og kunne ved hjelp av GPSen konstatere at vi var på dagens første topp kl. 1510, den svært kjedelige Søre Midtre Tverrbotntind på 2106moh. Kjedelig fordi den var helt snøkledt og uten synlig varde, slik at vi ikke turte gå ut på kanten og få skikkelig utsikt. Nå tetnet det skikkelig til, og vi tok en god rast i skaret mellom de to midtre toppene. Etter en grei oppstigning stod vi ved Nordre Midtre Tverrbotntind på 2151moh kl. 1600. Herifra skal det være knallutsikt ned i Tverrbytnet, men for vår del ble det kun noen glimt av Bukkeholstindane tvers over breen. Vi fortsatte greit ned og opp på Store Tverrbotntind på 2161moh, som vi nådde kl. 1635. Nå begynte undertegnede å kjenne siste dagers høydemetre i kroppen, og vel nede i Leirløyfte måtte vi ta en samling for å velge veien videre. Etter intenst inntak av varm solbærtoddy og ”Sure skrikerunger” hadde blodsukkeret kommet seg såpass at jeg ble med opp på Vestre tinden, hvor vi ville ta valget om retur ned Leirløyfte eller å fortsette ut nordryggen til BC. På fortoppen til Vestre Tverrbotntind, hvor vi ankom kl. 1740, fikk vi erfare skillet mellom mann og mus, eller hvem av oss som er virkelig hardcore toppsamlere. Den desidert tøffeste av oss klatret like godt eggen ut til hovedtoppen usikret og returnerte samme vei, mens vi andre sto og såg på. Vel tilbake kunne vi gratulere han med bragden. Vi andre får evt. komme tilbake og gå ”kjøkkenveien” en sommerdag uten snø i østhellinga. Vi andre hadde imens hatt tid til å studere den overraskende stilige og luftige ryggen videre nordover mot Sauhø og BC. Først kom det en flott pinakkel, den vi faktisk hadde sett fra Leirdalen, så en snøkam over Vestraste Tverrbotntind eller topp 1920, og til slutt Sauhø. Etter en kort rådslagning, bestemte vi oss for å følge ryggen. Vi hadde tross alt med både seler og sikringsmidler. Etter en grei nedtur over snøfennene mot pinakkelen, ble det stopp her. Et par av oss foretrakk å rappellere forbi denne, mens de andre passerte på snøfelt på hhv. høyre og venstre side. Denne passasjen er antakeligvis langt enklere på tørt føre sommerstid. Videre nedover ryggen til laveste punkt var det helt tydelig at denne traséen under 2000moh ikke blir gått av så mange. Det var oppstablinger av løsgods alle veier, og vi var nødt til å utvise forsiktighet. Det som såg problematisk ut videre, løste seg greit opp etter hvert, og kl. 1930 sto en lettet og tilfreds gjeng på topp 1920. Videre var det et luftig punkt nedover mot Sauhø, men alt gikk greit, utenom at ryggen over Sauhø var ulidelig dryg. De bratte snøfeltene ned fra denne turens siste topp ble forsert på like mange måter som vi var folk, og til alt hell kom alle uskadet fra seansen. Fornøyde, men ganske finito, ankom vi BC litt før kl. 22 etter en meget flott ryggtravers. Vi var enige om at dagens tur var langt over det vi kunne håpe på utfra vær- og føreforholdene. Det var så vidt vi orket å lage middag denne kvelden, men rundt midnatt var svette kropper vasket og en form for saltmat fortært. For undertegnedes del var 8 nye Jotuntopper over 2000moh i boks, og en ny pinsesuksess et faktum. Det var klart at det ikke ble annet enn rolig frokost dagen etter, med retur til hverdagen. Men vi kommer snart igjen, ved første anledning!

Endelig ble det skikkelig Jotunheimtur igjen. Etter mye dårlig vær og mye snakk om snøskredfare dro vi avgårde til fjells. Noe overnatting på Spiterstulen med vin og øl på kvelden ble det ikke da Spiterstulen var overfylt av folk som hadde vært med på Galdhøpiggrennet. Litt færre folk på vår vei innover fjellet. Dette blir mer en stemningsrapport og informasjon om hvordan forholdene er der inne blant tindene nå. Som man ser på bildene er det da greit med snø selv om det kanskje er noe mindre enn i fjor på samme tid. Ser da ut som det var bra med snø på breene. Ruta vår gikk som vanlig inn langs Hellstuguåe og opp Veoskaret. Det var varmt og lett å gå innover dalen...dog litt mer snø opp selve Veoskaret...som alltid er beinhardt å forsere...det vet vi vel alle som har gått der noen ganger.. Videre gikk vi over breen og opp på ryggen til Austre Memurutind. Vi satt fra oss skiene ikke lagt fra toppen og greit opp på toppen. Videre hadde vi tenkt å klyve ryggen ned mot Ø2 (topp 21.1 i boka 2151 moh), men det så ikke særlig trivelig ut med den nysnøen som var der, slik at vi gikk heller bratt ned nedenfor og øst for Austre Memurutind på breen der. Vi returnerte så videre til Memuruskardet der Odd Arne og Roar ventet mens jeg kløv opp på Store Memurutinden (Østtoppen 2367 moh). Et par plasser likte jeg meg ikke da jeg måtte krysse en bratt snøflanke...og brukte to isøkser flittig...Brukte 50 minutter tur/retur Memuruskardet. Det å gå ryggen videre mot Midttoppen og Vesttoppen var uaktuelt. Synes nå ryggen så spenstig ut med den snøen som var der denne dagen....MEN...en dag vil jeg gå hele ryggen på tørt sommerføre... Turen tilbake gikk som en drøm og fra toppen på Store Memurutinden og ned til Spiterstulen brukte vi ca 1,5 time. Vi suste avgårde ned Veoskardet og ned til Spiterstulen...herlig!

Endelig ble det tur igjen!! Tenk...en hel måned uten topptur. Nesten ikke til å holde ut! Ringte til Ole Jacob på Leirvassbu og fikk opplyst at veien var oppe opp til Geitseter og da var saken klar... Den laveste 2000 meters toppen (sammen med Bruri og Midtre Stølsnostind) skulle bestiges. 2001 moh var ikke all verden og dette ble vel min korteste tur til en 2K i år! Odd Arne hadde denne toppen fra før, men ville på tur og siden jeg ikke hadde denne toppen var dette et fint turmål. Det er rimelig ok å kjøre oppover Gudbrandsdalen når du begynne å se knall blå himmel og hvite fjell! Da kribler det og du kjenner liksom blodet begynner å bruse....du lever og har noe godt i vente! Skal ikke skrive så mye om denne turen annet enn at det ble en fin opplevelse på en oktoberdag i Jotunheimen. Snømengden var noe ujevn....ikke skiføre...kunne hatt truger...men greit nok med fjellstøvler og staver. Stavene var til god hjelp denne dagen. Løst mellom steinene, men uten spesielle problemer til topps. Når man tenker på den vinden som var i fjellet og i lavlandet dagen før,- klaffet dette utmerket for oss. Faktisk nesten vindstille!!! Det er en lang bratt bakke mot toppen, men ingen vanskelige klyvepunkter overhodet. Vi gikk ikke opp til breen, men gikk over en vannfattig Storbreagrove en god del før breen og gikk greit opp mot toppen. De siste 150 hm gikk på rein snø, ellers så søkte vi kursen der vi hadde steiner. Ned igjen søkte vi derimot til plasser med snø og fikk en rask nedfart. Brua over Leira var tatt bort så vi gikk med lette føtter på tynn is rett overfor der brua er Turen: Fra Geitseter til Jervefonni tur-retur 12,5km 1025 hm Totalt: 4t50m m/matpause

Teltovernattinga alene på toppen av Glittertind midt i september ble ikke helt behagelig, og hadde potensial i seg til å bli et regelrett mareritt… Sammenfallende avspaseringsdag og drømmevær i Jotunheimen måtte utnyttes 14.september, så søndag 13ende la jeg i vei på sykkel innover mot Glitterheim med 16kg på ryggen. Tyngdepunktet på sykkelen var markert forskjøvet, og den ekstra vekta sørget for at det ble godt og varmt i solsteika innover grusveien. Veotind tok seg flott ut, som forventet, men dagens mål var faktisk Glittertindoksle – øst. Vurdert ut fra profil og spenning ved å nå denne toppen, er ikke oksla noe å skryte av, men jeg regnet med noen fine bilder av Glittertind derfra, og av Trollsteineggen. Like viktig; toppen er nr 34 på Røynes liste (med pf30) og manglet sammen med 12 andre på kompletteringen av de 50 høyeste i Norge. Dette er mitt nye definerte mål etter at fylkestoppene er i boks etter sommeren. Klokka var alt 14 da jeg startet på stigningene opp fra Glitterheim, men jeg hadde god tid, siden planen var å overnatte i høyden – helst så nær toppen som mulig. Sekken gjorde også sitt til å holde tempoet nede, samt det faktum at jeg hadde hatt noe influensaliknende saker fredag og lørdag. Sikkert lurt ikke å overanstrenge seg da, tenkte mannen som skulle labbe i solsteika med 16 kg på ryggen opp 1000 høydemeter… Jeg møtte en god del fornøyde folk på vei nedover, og noen spurte litt overrasket om hva mitt mål var med slik en diger sekk, før de hoppet elegant videre. Etter 2,5t var jeg oppe på eggen (2280m) og satte fra meg sekken. Den korte brepassasjen ned til Oksle var avsmeltet og så helt grei ut. Med stavene sjekket jeg de første meterne litt ekstra med tanke på mulig bregleppe, men alt var solid og fast skare og is. Etter et kvarters tid sto jeg på 2260 m, turens egentlige mål, med flott utsikt opp en tiliset nordvegg på Glittertind og nydelig profil av Trollsteineggen. I telt på toppen av Glittertind Tilbake ved sekken startet de siste brattene på snø opp mot Glittertind, som hadde flott profil fra denne vinkelen – minnet om Kebnekaise i Sverige i sommer! Stegjerna forble i sekken, for det var greit å gå. En liten plastpinne markerte høyeste punktet, men uten spade var ikke dette egnet teltplass (på grunn av hellingen). Selv med spade hadde det nok vært et stort arbeid å planere en plass i isen her. Jeg husker imidlertid fra et besøk i påska 1993 at noen hadde gravd ut en diger sittegrop ved toppunktet, så tidligere på året er nok dette lettere. Etter litt fotografering tuslet jeg videre på jakt etter en naturlig plan flate. Etter 400 meter vestover fant jeg en, på 2445 moh, og bare 10-15 meter fra nordstupet. Mens jeg satte opp teltet og sollyset ble rødere og mørkere, merket jeg noen kastevinder som i blant røsket godt i teltet – og jammen reiv den plutselig opp pluggene. Heldigvis holdt jeg i teltet da, for ellers hadde det blåst utfor nordstupet! Håpløst med plugger her – barduner måtte tydeligvis til! Jeg hadde bare to barduner, og den ene ble lagt rundt en liten varde av stein – for øvrig beviset på at jeg ikke befant meg helt utpå skavlen – mens de andre steinene måtte hentes. Alt av størrelse var frosset fast, så jeg nøyde meg med kun to mindre steiner som sørget for barduneringa i fotenden. Ikke mye å skryte av om det skulle blåse skikkelig opp, men jeg visste at værmeldinga var god for neste dag. Sola forsvant bak et fjernt teppe av skyer i vest, og det ble straks kaldt, så jeg krøp likegodt inn i soveposen for kvelden allerede klokka 20.00. Tre ting var ikke som det skulle være; jeg hadde en migrene i anmarsj, og fikk heller ikke varmen i kroppen nedi vintersoveposen – lett feber?! Like ille var det at jeg hadde glemt å fylle opp den ekstra vannflaska, og hadde bare en snau halvliter igjen. Man føler seg aldri så tørst som når man vet at det er lite vann igjen! Dundrende hodepine som delvis gikk over i kvalme, sammen med lett feber, kombinert med kastevinder nå og da som blåste teltveggene omtrent sammen, ga lite nattesøvn og meget god grunn til bekymring. Hvis en av de to bardunene ble slitt av og røk, måtte jeg ut i mørket tross migrenen… Bare tanke på dette gjorde meg enda kvalmere. Og tenk om feberen skulle øke? Jeg hadde tre febernedsettende til i beredskap, og måtte i så fall hive innpå disse før jeg la i vei nedover – men først når det ble lyst utpå morgenkvisten. I blant hadde jeg også følelsen av at teltet flyttet på seg i mørket, og at det helte nedover mot stupet i nord. Vinden blåste akkurat i denne retningen. Bare innbilninger, tenkte jeg, men måtte arbeide litt med å holde de plagsomme tankene unna. Det ble lite søvn, men etter hvert fikk jeg da varmen i kroppen, og da hodepinen også forsvant var det nesten bare deilig å ligge i soveposen på Norges nest høyeste fjell. Nesten, ja. Hadde det ikke vært for tørsten. Jeg stappet litt snø inn i drikkeflaska, og la denne nedi soveposen. Etter en time eller to ble det en skvett som kunne drikkes – du verden hvor godt den smakte! Nydelig morgen Om natta ble lang og med lite søvn, ble morgenen fantastisk! Å ligge i soveposen og kikke ut - og ned - på et skyfritt Jotunheimen badet i sol, gjorde inntrykk. At formen atter var utmerket, gjorde morgenen perfekt. Alt kl 08.00 forlot jeg toppen, og noterte meg den sjeldenheten å starte dagen med 400 meter nedoverbakke for å bestige en ny totusenmetring! Jeg spiste litt snø og is på veien for å døyve tørsten, og plukket snart Glitterrundhøi. Denne beskjedne toppen gjør ikke mye av seg der den ligger med den ruvende Glittertinden bak. Tre ulike toppvarder var det på denne svakt kuppelformede steinhaugen, og den som på gps-en var markert, virket slett ikke høyest. Ergo ble alle vardene besøkt for sikkerhets skyld, men ikke med sekken på ryggen! Videre gikk veien mot Ryggehøi, og jeg vurderte fram og tilbake om jeg skulle sette fra meg sekken, gå til topps og tilbake igjen, for så å rusle turiststien til Glitterheim, eller om jeg skulle ta med meg sekken til topps, og fortsette ned til Glitterheim. Underveis i mine funderinger passerte jeg like vest for Steinbukampen, og var egentlig glad for at denne ikke var på 2k-lista. Jammen blir det mye ur i Jotunheimen, ja. Vestryggen på Ryggehøi ble forsert med sekk til slutt. Lite spennende denne ryggen, men med flott utsikt mot Veotinder, Memurutinden og Leirhø. Særlig interessant for meg var Veotindene, som omtrent står først på programmet for neste tur i heimen. Toppen smalnet av mot slutten, og kl 11.10 sto jeg ved varden og knipset. Østryggen var noe mer interessant, og jeg benyttet muligheten til å følge kanten av stupet mot sør et stykke. En blir ikke så grasiøs i bevegelsene med tung ryggsekk, men moro var det å klyve litt helt på kanten her, før jeg skrådde nordøst og ned mot et lettgått snøfelt. Det er fristende å skrå nordøstover for tidlig mot Glitterheim, men jeg holdt meg midt på østryggen helt ned til Ryggjehøhaugan (1656m). Jeg kom ned på turiststien et par hundre meter sør for Glitterheim, for her var det diverse klopper og planker over Steinbuelva som var kjekke å få med seg. Klokka ett var jeg ved turisthytta, og satte meg straks på sykkelen tilbake til bilen. Det ble tre nye kryss på lista mi, min høyeste overnatting i Norge, og en svært minnerik tur i penværet, med psykologiske ned- og oppturer! Det jeg kunne tenke meg kommentarer om, er: Hva gjør du om du får skikkelig feber alene i fjellet, uten mobildekning? Erfaringer? Opplevelser?

Er ganske fersk her inne, men tenkte jeg måtte prøve meg på en turrapport Yr meldte nydelig vær i Jotunheimen og jeg og pappa kjørte derfor fra Sogndal søndags morgen for å sanke noen topper. Dagens turmål var vi ikke helt sikre på, så vi tenkte vi skulle se an hvor skyene sprakk opp først. Da vi kjørte oppover mot Turtagrø lå skyene som vanlig fortsatt ganske lavt. Vi bestemte oss derfor rimelig kjapt for å kjøre litt videre, trolig til Leirdalen. Vi så at skydekket var omtrent like lavt overalt, men satset på en tur til Skardstind uansett. Det skulle seinere vise seg å være et særdeles godt valg Vi begynte å gå fra Geitsætre klokken 10.00. Etter 2t +/- tok vi en rask lunch siden det nå var noen timer siden frokosten ble inntatt hjemme i Sogndal. Fram til nå hadde ikke sola vist seg i noen større grad, men da vi gikk opp mot Dumhøeplatået brøyt skylaget seg nesten helt opp. Og da fikk vi øye på Skardstinden! Fra denne vinkelen så den virkelig mektig ut, spesielt med Nåle nede til høyre. Jeg kjente jeg ble skikkelig gira på litt klyving, men fra denne vinkelen så det nesten for krevende ut! Men før vi tok til på selve Skardstinden skulle vi bortom Dumhøe, før vi gikk bort til Vestre Skardstinden. Fra Vestre klatret vi den første hammeren, før vi rundet de tre neste i flanken til høyre som beskrevet i "Norges Fjelltopper over 2000 meter". Det var her det vanskeligste klyvepunktet var, men her var det ikke veldig luftig så det gikk rimelig greit. Videre bortover flanken var det veldig løst, og tidvis vått. Etterhvert kom vi til en bratt snøflekk. Vi hadde ikke med stegjern og bare en isøks i tilfelle vi skulle få bruk for den. Vi fant raskt ut at vi ikke greide å krysse snøflekken, og gikk derfor rett oppover i stedet. Vi skrådde opp en liten hammer til høyre, men denne var veldig grei å klatre med unntak av litt is her og der. Fra denne var det enkelt opp til toppen. På toppen stoppet vi litt, nøt utsikten i kombinasjon med finværet, og tok noen bilder. Planen var og fortsette videre ned til Nåle, men vi var litt usikre på hvor krevende dette var. Fra Dumhøeplatået hadde vi sett at det lå et tynt lag nysnø der, men det viste seg å bli problemfritt. Oppstigningen til Nåle gikk veldig greit(men det var litt isete akkurat her). Samme gjorde nedstigningen. Dette var dagens 4. 2K topp og vi var godt fornøyde Returen bort til Dumhøeplatået gikk nedenfor snøfonna i flanken, og videre samme rute som vi følgde opp. Når alt det bratte var unnagjort tok vi noen kjappe brødskiver før vi løp ned igjen til bilen ved Geitsætre. Grunnen til løpinga var at pappa på død og liv skulle rekke 2. omgang av adeccoligakampen Notodden - Sogndal. Pappa er vel et stort hakk mer fotballinteressert enn meg, men jeg måtte jo bare henge meg på. Fra Dumhøe brukte vi 1t og 20min. På turen samlet brukte vi 7t og 20min inkl. pauser. Alt i alt var det en nydelig tur i herlig vær. Legger ved noen bilder og:

Jeg hadde to uker planlagt i Jotunheimen: 11 – 23 august. Etter tre år på rad med lite bra vær hadde jeg ikke så store forventningene, men håpe gjør man jo alltid. Det har vært skrevet så mye om alle toppene at jeg begrenser mitt innlegg til korte beskrivelser av det som jeg selv synes var påfallende. 11. august er kort fortalt. Etter 16 timers kjøring fra Nederland og 1 times søvn på båten strandet første forsøk på Storjuvtinden i tåken. Uten GPS kom jeg ikke lenger enn til ved siden av breen. Ante ikke hvor veien opp til Illåbreabandet skulle finnes. 12. august litt bedre. Fra Leirvassbu til Spiterstulen med en avstikker til Nordre Semelholstind. Gikk opp fra øst fra enden av vannet. Lite sikt og vått. Mellom ca. 1800 og 1900 var det mye hyller og tildels løst og utrivelig glatt. Sikkert mye lettere med pent vær, men nå ble det mye leting etter en sikker rute. 13 august var det kaldt og surt. Fra Spiterstulen til Gjendebu via Store og Nestsøre Hellstugutind. Opp til bandet gikk greit, men pga glatthet omgikk jeg de siste 30 meterne til Nestsøre og de siste 45 meterne til Store begge via østsiden. Føltes atskillig sikrere. Av og til litt utsikt, men sjelden lenger enn til nabotoppene. 14 august fra Gjendebu oppover dalen mot Fondsbu til litt etter gjerdet. Der var det greit å komme seg over elven. Gikk opp på østsiden av elven mot Langedalen. Der var det et lite tråkk. Temmelig slitsomt oppover. Innerst i dalen var det greit opp til Søre Svartdalspiggen og videre ned til bandet og opp til Langedalstinden. Vurderte Mesmogtinden, men likte ikke blandingen av vått fjell og lite sikt. Derfor tilbake og langs den morsomme kammen bort til Midtre Svartdalspiggen. I stedet for å gå samme ruten tilbake gikk jeg rett ned til Langedalen. Ganske bratt, men greit nok. Nå bedret endelig været seg og det ble tid til å nyte ettermiddagssolen nedover dalen. Veldig fint terreng på vestsiden av elven. 15 august så brukbar ut om morgenen så optimistisk ville jeg satse på Store Knutsholstind. Jeg hadde lest at det var vanskelig å finne vardingen nederst, men det problemet er jo fullstendig løst. Det gikk kjempefint oppover til ca. 1950 via rene stien. Men så forverret været seg ganske kraftig. Snø: mye snø. Vardene forsvant stadig mer og det ble glatt og ukoselig. Litt over 2000 meter er det et lite stykke der man må opp via en slags renne. Sikkert lett under fine forhold, men ikke nå. Plundret mye før jeg endelig fant en omvei langs nordsiden. Senere gikk det greit, men det ble kaldere og stadig mer vind. På toppen orket jeg ikke engang ta et bilde av varden (som var alt jeg kunne se). Vinden og sne / hagl virket som den rene sandstrålingen av ansiktet, så det ble full fart nedover igjen. Litt for fort. Uten synlige varder og med fotspor som var forsvunnet i nysneen, rotet jeg meg (selvsagt) bort fra ruten. Havnet for langt mot syd og måtte opp igjen. Fant etterhvert en annen vardet rute og traff der på et par karer som akkurat hadde bestemt seg for å snu pg.a. dårlig skotøy og kulde. Sikkert et lett og fint fjell på en godværsdag, men ikke i dag. 16 august trengtes som hviledag. Ruslet over til Fondsbu og synes det var mer enn nok. 17 august igjen lave skyer og litt regn. Tok ruten langs Kvitevatnet opp til skaret og videre opp til Langeskavltinden. Rotet litt i tåken der oppe, men ellers var det en ganske begivenhetsløs tur. 18 august fra Fondsbu til Olavsbu via Mjølkedalstinden. Jeg hadde ikke forventet at det første stykket opp til selve kammen skulle være så bratt. Der var jeg glad det var bra vardet. Det sparte mye letetid og var absolutt prima med så dårlig vær. Snødde (selvsagt) på toppen så utsikt var det ikke. På nedturen lettet det av og til nok til et par bilder. 19 august til Sjogholstind via sydryggen. Greit opp fra vannet på vestsiden skrått opp til den lille knatten på enden av ryggen. Det vanskelige partiet ser man jo greit nok: et ca. 75 m høyt og smalt stykke. Igjen var det tvil. Lete etter ruten opp fra østsiden eller klatre opp? Valgte å klatre opp langs siden via smale hyller og riss. Kanskje det hadde vært lettere å følge kammen direkte? Dette var nok klatring II+. Rart å plutselig komme opp og se den store brede ryggen for seg som deretter smalnet til ved toppen. Fikk akkurat tatt et par bilder før skyene trakk opp og jeg igjen sto i tåken. Nedover var mye enklere. Vardene ved begynnelsen til rennen ned langs østsiden er jo godt synlige ovenfra. Atskillig verre tipper jeg å finne begynnelsen nedenfra. Jeg må heller ikke glemme og fortelle hvor koselig det var på Olavsbu. Det er utrolig hvordan det så naturlig og kjapt oppstår ekte kontakt og hyggelig prat på en slik liten og isolert liggende hytte. Mye av æren for det gir jeg også Hege og Trond som i en perfekt kombinasjon av hyttevakt og hyttevert gjorde en kjempejobb! 20 august var det igjen tid til en hviledag med tur ned til en etterlengtet dusj på Gjendebu. Det var vanskelig å vende seg til de bråkete gruppene ‘doing Jotunheimen in two days’ (dvs Bukkelægret og Besseggen). 21 august var det endelig penvær og derfor tid for en langtur igjen: fra Gjendebu til Spiterstulen via Semeltinden. For en herlig lettgått topp og hvilken utrolig utsikt fra toppen! Stakk bortom sørtoppen, men å kalle det en topp er vel egentlig en fornærmelse mot skikkelige fjell. Rundet tilbake til nordryggen litt for lavt og kom bort i litt for løst og bratt terreng. 22 august trengte ben og føtter ro, så det ble ingen avstikker fra veien til Leirvassbu. 23 august kun en kosetur fra veien og opp til Rasletind i godværet. Dette var en sommer der jeg igjen ble konfrontert med hvor enormt viktig værforholdene er for vanskelighetsgraden ved en toppbestigning. Mye lave skyer, regn og snø sørget for at det ble glatt, kaldt, ekstra slitsomt og også vanskelig å finne rutene. Egentlig var det bare en fordel (borsett fra noen nye topper) med alt dette slitet: etter to uker var 4 kilo ‘vinterflesk’ forsvunnet. Og til slutt er det en ting jeg lurer stadig mer på. Har de ikke hatt nok fine sommere nordpå nå? Kunne vi ikke få i hvert fall litt bedre sommere også i sør-Norge?

Jeg orket ikke å benytte hviledagen etter Hellstugutraversen i Lom sentrum. Etter å ha tittet litt i Jotunheimboka til Helgesen fikk jeg lyst til å ta en hviletur til Såleggje i nærheten av Sålell i utkanten av Jotunheimen. Det var fint å gå her oppe i lyng og myk jord. Dessverre var vinden for sur til at det fristet å ta en høneblund på toppen. Tok i stedet en avstikker bortom Vindsjokampen før jeg spaserte ned til Sålell. Nedi Lom møtte jeg (onkel) Halvor som hadde løpt Skåla Opp dagen før. Han var klar for et par fjellturer med meg før skolen startet. Før vi dro opp til fjellet testet jeg ut klatreparken på Nissegården camping. Faktisk ganske morsomt! Etter det ruslet vi oppover en vei som het Drågje. Kom etter hvert til de øverste bolighusene mot Lomseggje hvor en traktorvei fortsetter opp dit.

Det ble ikke særlig mye søvn denne natta i bilen på Spiterstulen på grunn av noen bråkete ungdommer som festet. Men om natta var det klarvær og jeg stod opp klokken 03.00. Det var minusgrader ute og jeg vandret i tussmørket oppover Visdalen med hodelykt. Sommerbrua lenger oppe over Hellstuguåi stod ikke oppe, men i stedet for å gå ned til helårsbruene klarte jeg å krysse elva på noen isglasserte steiner. På vei opp mot Hellstuguhøe ble det så lyst at jeg klarte meg uten hodelykt. Frosten hadde gjort steinene faste og jeg merket ikke en eneste løs stein opp til Hellstuguhøe. Jeg fikk en fantastisk soloppgang på vei mot Nordre Hellstugutind! Det var så godt som ingen skyer på himmelen, lyset var babyrosa og utsikten mot Hurrungane og videre mot Midtre Hellstugutind fikk hjertet til å hamre godt over terskel! Jeg er heldig som får oppleve noe så vakkert tenkte jeg mens jeg vandret over nordtoppene på vei mot Midtre Hellstugutind. Skal man følge ryggen hele veien bort til Midtre Hellstugutind må man over 1-2 nokså luftige passasjer. Det er mest spennende å gjøre det, men om man ønsker kan man omgå disse stedene ned i vestflanken. Etter litt småklyving på isete steiner var jeg oppe på Midtre Hellstugutinden. Her følte jeg meg virkelig på ”taket”! Utsikten måtte bare nytes ved varden som fascinerende nok er plassert på nærmest et overheng ut mot Hellstugubreen. Langt bak i horisonten rundt Hemsedalsfjellet så jeg en mørk skyfront nærme seg. I følge yr.no skulle ikke snøværet starte før kl. 13.00 så jeg stresset ikke. Videre var det lett og greit ned på sadelen mot Store Hellstugutind. Etter Store Hellstugutind N-2 måtte jeg ned i et nytt skar før jeg klyveklatret opp på Store Hellstugutind N-1. Jeg kom for mye til venstre i hammeren og fikk litt saftigere utfordringer enn hva man får på høyre siden. Partiet opp mot Store Hellstugutind var den delen av turen jeg var mest bekymret for. Den første hammeren gikk greit, og var egentlig lettere enn partiet opp mot N-1. Deretter fulgte jeg ryggen opp til andre hammer som jeg aldri i livet ville prøvd på usikret. Hammeren var isglassert og et frossent tau hang ned fra et rappellfeste over. Jeg trakk ned mot høyre og klyveklatret opp noen hyller før jeg enkelt kunne klyve til toppen av hammeren. Hammeren var ikke helt slutt her oppe, og jeg måtte klatre litt til for å komme på toppen. Likte meg ikke her, og holdt svakt i det isete tauet i tilfelle glissade. Siste stykket opp til toppen gikk greit sett bort i fra en kort hammer som jeg klatret, eller man kan omgå den til høyre. Endelig stod jeg på toppen av selveste Store Hellstugutinden. Toppen så mange jeg kjenner har skrytt av. Jeg forstår dem veldig godt, for herfra kan man jo nesten se til verdens ende. Skyene begynte å trekke inn fra sør, og himmelen var ikke like krystallklar som tidligere. Men dagens crux var unnagjort så snøvær var ikke like farlig nå. På vei ned fra Store Hellstugutind var det merket med røde piler og bokstavene ”SH”. Dette synes jeg som mange andre ikke noe om! Etter Nestsøre Hellstugutinden måtte jeg klyve et par steder for å komme meg ned til sadelen mot Søre Hellstugutind. Jeg holdt tempoet oppe, og håpet jeg ville nå Hinnotefjellet før snøværet dundret i gang. Det gjorde jeg dessverre ikke. Rett etter Søre Hellstugutind begynte det å blåse og snø tett i tett. Utsikten fra Hinnotefjellet var ikke akkurat turens beste minne nei. Jeg var usikker på hvilken vei jeg skulle velge tilbake, valget stod mellom retur om Semelholet og Søre Hellstugutind. Jeg tok førstnevnte. Ned til Semelholet måtte jeg forsere og omgå en del ekle sva for å komme meg helt ned til Semelbreatjønne. Opp til 1799-skaret var det også en del sva, men heldigvis var dem fri for glatt lav så friksjonen var god. Nå var været skikkelig surt, og etter en nistepause i Uradalen ble det rask gangen ned til Visdalen og Spiterstulen. Litt før Spiterstulen møtte jeg på et hyggelig ektepar som måtte snu på Hellstuguhøe. De hadde sett sporene mine, men på grunn av snøværet fortsatte de ikke. Så dem angret på at de ikke stod opp litt tidligere. Turdata: 10t 45min 2455 høydemeter 32,5 km 11 topper > 2000 moh.

Været var bra denne dagen så jeg bestemte meg for en kosetur til Hestedalshøgde (2091). Etter en frokost på bakeriet i Lom kjørte jeg opp bomveien til Tundradalssætri i den usedvanlig vakre Tundradalen. Her oppe er det seterdrift med flere beitende geiter og kuer omkring. Et stykke oppe langs Grjotåi la jeg meg ned på noen varme svaberg og solte meg i nesten en time. Det var til og med så varmt at jeg tok et bad i elva! Videre var det deilig vegetasjon å vandre i et stykke før ura overtok. Siste stykket gikk på snø før jeg stod på toppen. Utsikten var vakker mot andre topper i Breheimen og Jotunheimen. Dette er en veldig lite besøkt topp og jeg møtte ikke en eneste person denne dagen. Etter hvert skled jeg ned fonnene og spaserte ned i Tundradalen igjen. I dag tok jeg en bedre middag på Skeid kro på Bismo før jeg skiftet basecamp til oppe ved Leirdalen. Kveldslyset var vakkert oppe ved Loftet. Bena virket spreke og selv om klokken var passert 20.00 bestemte jeg meg for å ta en treningstur opp på Loftet (2170). Jeg startet i nærheten av Jotunheimen Fjellstue og gikk relativt raskt opp til Loftet. Undervegs hadde jeg gått litt feil og kom borti en del klyving opp mot Vesleloftet, etter det gikk det stort sett i ur og snø. Klokken viste at jeg hadde brukt så vidt over 1 time opp hit (5 km og 1170 høydemeter)! Det hadde kommet litt flere skyer nå, men jeg fikk fin utsikt likevel. Spesielt vakre synes jeg de Vestre Hestbreapiggene der i nord er. Etter 15 minutter pause og klesskift på toppen seilet jeg ned de store snøfonnene nord for Loftet mens jeg nøt solnedgangen i nordvest. Etter en del småspringing ned til bilen spiste jeg noen skiver og drakk litt før jeg stupte til sengs. Turdata: Hestedalshøgde: 5t 45min 1250 høydemeter 15 km Loftet: 2t 15min 1170 høydemeter 10 km